ÅSTED VESTFOLD

ÅSTED VESTFOLD

Jørn Lier Horst, Hanne Kristin Rohde og JR Henrixen, har alle tre en karriere i politiet å vise til. Nå skriver de krimbøker og har solgt masse bøker. I april var de på Larvik bibliotek og fortalte om sine forfatterskap.

Tekst og Foto: Anne Lise Johannessen

Åsted Vestfold er en liten miniturné forfatterne hadde i Horten, Tønsberg og Larvik. Torsdag, 7. april var det mange interesserte som møtte opp på Larvik bibliotek for å høre på de tre tidligere politifolkene som nå har gitt ut flere bøker.

Henrixen hadde tatt på seg rollen som konfransier. Han er den minst kjente forfatteren av disse, men har gitt ut tre bøker, og den fjerde, Kunsten å røve, er på vei. Utenom forfatterskapet sitt, er han en kjent komiker, og blir ofte sett med ei dokke på hånden. Som politimann beskrev han seg selv som den morsomme politimannen, med masse morbid humor.

Jørn Lier Horst er nok mest kjent for serien om etterforsker William Wisting, fra Stavern. I serien har det kommet ut 16 bøker. Han står dessuten bak thrillerserien om Alexander Blix og Emma Ramm, som han har skrevet sammen med Thomas Enger. Og om ikke det er nok, så har han også skrevet en rekke barnebøker.

Hanne Kristin Rohde har skrevet krimserien om Wilma Lind, en serie på foreløpig fem bøker. Blålysserien, som er beregnet på barn og ungdom, består i dag av seks bøker. I tillegg har hun gitt ut ytterligere bøker både for barn og voksne.

Henrixen fortsatte med å spørre ut de to andre. Det startet lett med at forfatterne måtte velge et alternativ. F.eks. ville Horst heller dra til syden enn til fjellet, og Rohde ville heller ha te enn kaffe.

Uetisk å skrive krim?

Er det uetisk av tidligere politifolk å skrive krim, spurte han så. Horst svarte at jo mer man leser, jo mer forstår man. Krim har også en empatisk side hvor man får innsikt i mennesker som lider, og hvor forfatteren prøver å gjenoppta orden. Man trenger et fiendebilde. Det er samlende for samfunnet. Dessuten har krim en innvirken på vårt moralske kompass.

– Hvis vi tenker oss at det er liv på andre planeter, som følger med på oss, ville de nok blitt forskrekket om de så at vi dreper hverandre i krig og privat, sa Rohde. Og enda verre ville det bli om de så at vi lager underholdning av drap. Jeg mener at det er greit å drepe i krimbøker, så lenge forfatterne balanserer etikk og moral inn i dialoger eller scener. En slags moralsk gjenoppretting av urett, utdypet hun.

Politikrim er annerledes

Rene politisaker kan ofte være vanskelig å tro på. De kan noen ganger bli litt for voldsomme. Heldigvis er det også stadig vanskeligere å være kriminell, sa Henrixen. Etterforskningsmetodene blir stadig bedre, og vi legger fra oss flere digitale spor enn tidligere.

Politikrim er annerledes enn annen krim. Her kommer man tettere på fagkunnskapen. Man har kun etterforskere på saken, man baserer seg på trygge kilder og det er kanskje oftere inspirert av true crime. Saken må dessuten "stå seg" uten logiske brister, sa Henrixen.

Inspirert av virkelige saker

Hver av forfatterne fortalte litt om episoder i karrieren sin.

Rohde fortalte at alle hennes bøker er inpirert av ting som har skjedd. En sak fra en studietur til Scotland Yard i 2005 om æresdrap, viste hvordan hovedmannen benyttet 13 medhjelpere til å pulverisere ansvaret. Saken fikk betydning for en rød tråd i Det du ikke vet, der alle vet litt, men ingen vet alt. Sannheten er jo ikke at "det vi ikke vet, har vi ikke vondt av", snarere er det slik at hvis vi i feighet unnlater å stille viktige spørsmål, kan det i verste fall koste noen livet, sa hun.

Bare et barn, er hennes såreste tittel, fortalte hun, og forklarte at hun leste i Redd Barnas Ungdomsorganisasjon "Press", som viste i to rapporter at i perioden 2000-2012 forsvant 969 barn fra norske asylmottak. Mediainteressen var liten. I tillegg forsvant en 16 år gammel jente fra Østensjø i Oslo, som senere ble funnet drept. Da skrev media om saken hver dag. Da forsto jeg, sa Rohde, at barna fra asylmottaket ikke ble ansett som "våre", og det inspirerte meg til å skrive den boka.

Horst snakket deretter om Kristinsaken. Der ble en mann tatt, men ble løslatt. Etter 15 år, ble han tatt på nytt da politiet hadde fått bedre verktøy. Hvordan er livet etterpå når du slipper unna, spurte han. Hvordan er det å leve på en livsløgn? Boka hans, Katharinakoden er basert på denne saken.

Horst var også involvert i dokumentarproduksjonen om både Marianne- og Theresesaken på Tv2. Han opplevde engasjementet blant folk, og fikk kjenne på at ting ikke alltid er som de ser ut til å være. Dette ble inspirasjonen til boka Grenseløs.

Under samtalen begynner Horst å se på mobilen. Det viste seg at han fikk varsel om at innbruddsalarmen gikk på hytta. Han fortsatte uten stor dramatikk, så jeg regner med at han satte Wisting på saken ;)

Horst fortalte så om en sak hvor noen ba en gutt inn i en bil for å vise veien. Gutten ble, mot sin vilje, tatt med til Sverige. Der fikk han beskjed om å dra tilbake til Norge, og ta med seg en koffert. Gutten var lur, og ringte asylmottaket som kom og hentet han. Denne historien er bakgrunnen for Nattmannen, som også er er dramatisert i tredje sesong av TVserien Wisting. Serien ble sluppet på Viaplay i påsken.

Henrixen fortalte selv om hans siste bok, Nattklovnen. Den ble skrevet med bakgrunn i kunnskap fra Politibladet og fra interne kilder i Forsvaret. Her dukker for første gang begrepet "hybride trusler" opp. Det er fordekte overlagte handlinger rettet mot staters demokrati for å destabilisere. Kort fortalt, moderne spionasje.

Kan man skrive en krimbok uten vold?

Nei, noen må dø, er forfatterne enige om. Skal man selge bøker, sa Horst, så må man ha en oppklaing av en forbrytelse. – Det går ikke, rent teknisk, utfylte Rohde. Så lenge vi dreper noen i bøkene. Men jeg vil ikke ha brutal krim, fortsatte hun. Jeg foretrekker lun krim, også som leser. Jeg demper volden fordi jeg stoler på leserns egen fantasi.

Virkeligheten er vill, og spesielt mange kvinner lider. Det bør skrives om, ikke ties, sa Horst.