3 minute read
ET KÅLHODE KORTERE
Skrevet av Lene Lauritsen Kjølner i 2019. Publisert første gang i Juritzens Påskekrim 2019.
Den forbannede kålåkeren var aller verst tidlig om høsten, da bonden hadde høstet kålen, men latt plantene stå igjen. De sto ute på jordet og råtnet sakte opp, som døde soldater på en forlatt slagmark i en krig i fjern fortid. Sakte spredte de en lukt av død og forråtnelse, som drev inn i soverommet hennes og la seg som bedervelse over alt hun måtte finne på å slenge sammen på kjøkkenet.
Men verken åkeren eller hun var der helt ennå. Foreløpig var det sen ettersommer, og kålhodene sto som grønne marsmenn på geledd. Vinden suste i bjørkealleen langs den lite trafikkerte veien forbi huset hennes, og det eneste hun kunne skimte på kvelder da hun satt ute på verandaen, var kålåkeren og naboens rødmalte hus. Hun hadde ingen andre naboer og visste at det røde huset hadde skiftet eier ganske nylig. Nysgjerrigheten gjorde at hun nesten banket på døren for å hilse på da det flyttet inn en mann, men eneboersiden av henne fikk henne til å la være. I stedet dukket hun ned i kjøkkenhagen sin for å plukke modne tomater, eller grep rosesaksen for å knipe av de siste avblomstrede hodene før høsten virkelig la seg som en hinne over hagen. Samtidig speidet hun ut på veien for å følge med på trafikken til naboeiendommen. Det kom et flyttelass, en Audi med tilhenger, en elektrikerbil og en varelevering fra en billig møbelkjede. Audien fortsatte å kjøre forbi huset hennes etter at hun skjønte at han hadde flyttet inn, men så raskt at støvskyen sto. Han verken vinket eller stoppet for å hilse, selv om hun befant seg nede i hagen og var lett synlig flere ganger. Og hun så aldri noen andre enn den ene mannen, som antakelig var et sted i førtiårene. Fraskilt, tenkte hun.
Derfor var hun helt uforberedt da det skjedde. Det var tidlig en morgen, så tidlig at hun ikke hadde våknet av seg selv ennå. En lyd hadde vekket henne, men hun klarte ikke helt å finne den igjen. Hun ble liggende helt rolig og ta inn stillheten. Nå var det ingen lyder. Men det var umulig å sove videre, selv om kroppen fortalte henne at hun trengte en time til. Minst. Til slutt sukket hun og gikk ned på kjøkkenet for å lage seg dagens første kopp kaffe.
Les novellen i sin helhet ved å åpne hovedversjonen av magasinet.
