JUBILEUM - LA N
E GL
SING...
LENE LAURITSEN KJØLNER:
ET KÅLHODE KORTERE Skrevet i 2019. Publisert første gang i Juritzens Påskekrim 2019.
Den forbannede kålåkeren var aller verst tidlig om høsten, da bonden hadde høstet kålen, men latt plantene stå igjen. De sto ute på jordet og råtnet sakte opp, som døde soldater på en forlatt slagmark i en krig i fjern fortid. Sakte spredte de en lukt av død og forråtnelse, som drev inn i soverommet hennes og la seg som bedervelse over alt hun måtte finne på å slenge sammen på kjøkkenet. Men verken åkeren eller hun var der helt ennå. Foreløpig var det sen ettersommer, og kålhodene sto som grønne marsmenn på geledd. Vinden suste i bjørkealleen langs den lite trafikkerte veien forbi huset hennes, og det eneste hun kunne skimte på kvelder da hun satt ute på verandaen, var kålåkeren og naboens rødmalte hus. Hun hadde ingen andre naboer og visste at det røde huset hadde skiftet eier ganske nylig. Nysgjerrigheten gjorde at hun nesten banket på døren for å hilse på da det flyttet inn en mann, men eneboersiden av henne fikk henne til å la være. I stedet dukket hun ned i kjøkkenhagen sin for å plukke modne tomater, eller grep rosesaksen for å knipe av de siste avblomstrede hodene før høsten virkelig la seg som en hinne over hagen. Samtidig speidet hun ut på veien for å følge med på trafikken til naboeiendommen. Det kom et flyttelass, en Audi med tilhenger, en elektrikerbil og en varelevering fra en billig møbelkjede. Audien fortsatte å kjøre forbi huset hennes etter at hun skjønte at han hadde 32
flyttet inn, men så raskt at støvskyen sto. Han verken vinket eller stoppet for å hilse, selv om hun befant seg nede i hagen og var lett synlig flere ganger. Og hun så aldri noen andre enn den ene mannen, som antakelig var et sted i førtiårene. Fraskilt, tenkte hun. Derfor var hun helt uforberedt da det skjedde. Det var tidlig en morgen, så tidlig at hun ikke hadde våknet av seg selv ennå. En lyd hadde vekket henne, men hun klarte ikke helt å finne den igjen. Hun ble liggende helt rolig og ta
«Å nei, Felix», sa hun til katten og løftet den opp. Han malte og la hodet mot armen hennes. «Vi har fått en nabo som kjører en enorm motorsykkel!» inn stillheten. Nå var det ingen lyder. Men det var umulig å sove videre, selv om kroppen fortalte henne at hun trengte en time til. Minst. Til slutt sukket hun og gikk ned på kjøkkenet for å lage seg dagens første kopp kaffe. Morgenen gikk med til å ringe en venninne i Sanitetsforeningen for å planlegge høstens kakedugnad, gå til postkassen med katten Felix, rydde i drivhuset etter sommerens tomat- og chilibonanza, spise en lett lunsj i solen og så følge med på favorittserien sin. Da hun var i full jobb på sykehuset, hadde hun aldri trodd hun
skulle synke så dypt at hun så på ettermiddags-tv, men det gikk altså en helt fantastisk serie om oppussing av hus i Storbritannia. Det var umulig å la være å se på. Hun satt godt i sofakroken, med en kaffekopp på bordet foran seg og Felix malende på fanget, da hun nok en gang hørte en lyd. Og hun visste instinktivt at det var den samme lyden som hadde vekket henne om morgenen. Lynraskt skjøv hun Felix ned av fanget og gikk bort til vinduet. Ganske riktig, en blank doning av en motorsykkel fikk vinduene til å skjelve, og Felix til å stoppe potevaskingen for å se usikkert på henne. Mannen som hadde flyttet inn i nabohuset, satt oppå motorsykkelen, lett tilbakelent og med en grønn hjelm på hodet. Det blinket i krom og bråkte så man skulle tro det var en lastebilarmada som kom kjørende. På siden av tanken så hun at det sto «Harley Davidson» og bakdekket var så bredt at det fylte hele det ene hjulsporet i veien. Hjertet sank i henne. «Å nei, Felix», sa hun til katten og løftet den opp. Han malte og la hodet mot armen hennes. «Vi har fått en nabo som kjører en enorm motorsykkel!» Felix så på henne, flekset med klørne og ga fra seg et misfornøyd mjau. Hun visste at han forsto henne. Han hoppet ned og gikk mot matskålen. Selv plukket hun opp telefonen for å klage sin nød til venninnen Sara. «Vet du hva?» begynte hun, og Hverdagsnettmagasinet 3/2022
