BOKPRATEN med Gunn Eva Næss

Mitt stormfulle forhold til Jane Austen

Har du et forfatterskap eller bøker generelt som du sliter med å få lest, uansett hvor mange ganger du forsøker? Det er nesten litt skambelagt, men jeg legger meg skinnflat og innrømmer det likevel; Jeg skjønner meg ikke på skrivingen til Jane Austen!

Tekst og Foto: Gunn Eva Næss

Det er så flaut, men det er aller mest frustrerende, og nå er jeg lei av å skamme meg. Min nye strategi er å kle på meg skammen på utsiden, og bære den med all den overdådig stolthet jeg kan klare. Kanskje, ved å sette ord på vanskelighetene, vil det dermed ikke lenger være så flaut å være meg. Og hvem vet, kanskje vi til og med er flere der ute som sliter med det samme? Støttegruppen for traumatiserte Austen-lesere er herved opprettet! Alle interesserte vil bli godkjent som gruppemedlem, fullstendig ukritisk.

Siden det er viktig å gå hardt ut og skylde på alle andre enn seg selv, velger jeg allerede nå å klandre Hollywood for mitt krøkkete forhold til Jane Austen. Men Hollywood er relativt stort, så for å spesifisere ytterligere, velger jeg å klandre én konkret film. Det er en urgammel sak fra 1998 (nesten fra steinalderen, som mine barn ville sagt), og den heter You’ve got mail, med Meg Ryan og Tom Hanks i hovedrollene. Har du vært borti den før? Herregud, så høyt jeg elsket den filmen da den kom ut. Den handler om to som jobber i bokbransjen: Joe Fox jobber for storindustrien og Kathleen Kelly har en liten og skjønn uavhengig bokhandel som hun styrer selv. Men det jeg husker aller best fra den filmen, selv om det er minst 15 år siden sist jeg så den nå, er Kelly’s forkjærlighet for Jane Austen. Hun elsket "all things Austen", og jeg vokste opp og skjønte at hvis det var én ting som var viktig i dette livet, så var det å lære seg å elske alle Jane Austen sine bøker.

Det virket som et viktig steg på veien for å bli like kul som Kathleen Kelly. Hun eide en bokhandel, OG hun kunne sitere Austen så det suste, hun var rett og slett mitt aller første litterære idol, selv om hun bare var en karakter i en film! Men gudene skal vite at jeg har forsøkt å elske denne overdådige overklassedamen. Så det skal ikke stå på innsatsen! Jeg har testet et par teorier som kanskje kunne tenkes å hjelpe. Teori nummer én: Investér i en bok som har et fancy cover, helst av typen som heter Penguin clothbound classics, sånn som den sennepsgule varianten av boken Pride and prejudice som du ser på bildet.

– Støttegruppen for traumatiserte Austen-lesere er herved opprettet!

Ved hjelp av et fancy cover var min teori at boken skulle bli mer appetittlig og slukbar, for hvem kan vel motstå den sennepsgule sjarmen som tyter ut av boken? Som du ser på mitt mellomfornøyde tryne, så var det ingen umiddelbar suksess, dessverre. Selv om motivasjonen var på topp da jeg startet, og nylig hadde inhalert dette retro bokcoveret med sterke vibrasjoner i retning av noen gardiner min mor engang eide på det glade 70-tallet, falt motet stadig ettersom jeg forsøkte (for noenoghundrede gang) å lese denne forbaskede Jane Austen-boken.

Jeg bestemte meg straks for at her var det ingen tid å miste, så jeg gikk umiddelbart i gang med å teste ut teori nummer to, som var som følger: Les en ungdomsvariant av en av Jane Austen sine bøker, for å lettere komme inn i handlingen og forstå mer av historien. Gleden var derfor stor da jeg etter å ha løpt sporenstreks til nærmeste bibliotek, umiddelbart fant den blå boken. Dette er en gjenfortelling av Pride and prejudice, skrevet for et yngre publikum. Perfekt, ikke sant?

Well, not so much, it seems. Fordi selv om det var utrolig nyttig med et utfyllende hvem-er-hvem bildegalleri over alle karakterene i starten, med ditto forklaringer til hvilken rolle den enkelte hadde i den store sammenhengen, ble det å lese den i forenklet versjon en heidundrende nedtur. Det ble bare fordummende og rart. Jane Austen sin styrke ligger antagelig i at hun må leses akkurat sånn som Jane Austen skrev det selv, ellers faller det fort mellom to stoler. Det blir litt som da jeg forsøkte å lese henne på norsk! Det har jeg nemlig også forsøkt noen ganger, og det gikk verre enn noensinne. Det var så traumatiserende at jeg nesten måtte gå og legge meg i fosterstilling på badet, bare av å tenke på det.

Austen MÅ oppleves på engelsk, ja ikke bare dét, men på erkebritisk! Erkebritiske perler oversatt til norsk har en lei tendens til å miste mye av både sjarmen og meningen, synes jeg. Det er litt vanskelig å sette ord på hvis du ikke har opplevd det før, men om du kan snakke om en slags non-verbal følelse i forbindelse med lesing, så er det dét du mister i en slik sammenheng. Alle mine anglofile sjelevenner der ute vet nøyaktig hva jeg snakker om Britisk er bare britisk på britisk, rett og slett. Det var dagens forenklede oppsummering!

Og til alle mine nyervervede medlemmer av støttegruppen for traumatiserte Austenlesere: Ikke fortvil! Vi er ikke alene, vi er garantert i alle fall 3,8 personer på denne planeten som kvalifiserer til medlemskap, og nå er tiden inne for å forenes. Om ikke annet, så på det mentale plan. Det er kanskje ikke håp for noen av oss å noensinne få lest en eneste Jane Austen bok, men jammen skal vi ha det moro mens vi prøver! Dét kan ingen ta fra oss.

Hvem er Gunn Eva?

Jeg heter Gunn Eva Næss, er 40 år, har tre barn, 1 hund og er i full jobb. Likevel finner jeg latterlig mye tid til å lese i min hverdag. Og når jeg ikke leser, hører jeg på podcaster om folk som leser og får boktips. Jeg er rett og slett (Roald Dahl´s) Matilda i voksen-versjon.

Besøk gjerne bloggen min, Lesebloggen her: https://www.gunnevaleseraltformye.com