Det var en gang. by Ida Lundemo

Det var en gang... Samlede sagn, folkefortellinger, myter og eventyr fra Norden.

Til Aksel Fredrik Langolf

Grafisk Design Ida Lundemo Egenprofileringsoppgave 4. Semester 2011 Trykket hos Ă&#x2DC;ien & Indergaard AS

Innhold s.08 Forord.............................................................................................................................................................s.08 Troll Fakta om Troll............................................................................................................................................ s.10 De syv søstre utenfor Sandessjøen.......................................................................................................... s.12 Kjetta på Dovre.......................................................................................................................................... s.13 Gyngren fra Bakkebygd - Jutulhogget................................................................................................... s.14 Seterjenta og Kjæresten - Figgo-Elva...................................................................................................... s.16 Jutulen og Johannes Blessom................................................................................................................... s.17 Bergtrollet i Dunkeraberget.......................................................................................................................s.18 Bergtrollet utenfor Seim............................................................................................................................ s.19 Grisehalen................................................................................................................................................... s.20 Småguttene som traff rollene på Heldalsskogen.................................................................................. s.22 De tre Bukkene Bruse som skulle gå til seters og gjøre seg fete......................................................... s.24 Tusser Fakta om Tusser..........................................................................................................................................s.26 Tusseboligen - Steinsmia...........................................................................................................................s.28 Tussebesøk - En bitteliten tussekar.......................................................................................................... s.29 Lekekameraten........................................................................................................................................... s.30 Tussene på Gynildseteren......................................................................................................................... s.31 Ei budeie på Ringeriket forteller.............................................................................................................. s.32 Budeia som fikk tusseu som gave........................................................................................................... s.33 Kastet stål over tussekua.......................................................................................................................... s.34 Tussekyrne som forsvant.......................................................................................................................... s.35 Blåkledd tussegjeter - Budeia som passet tussebuskapen................................................................... s.36 Kjøreakaren som ble lempa ut - Tussebuskapen i fjøset...................................................................... s.38 Tussene som tok kyrne ut av fjøset - De skjønte at de fikk besøk.......................................................s.39 En praktfull tussegård...............................................................................................................................s.40 Steinen som Tussekirke............................................................................................................................. s.41 Nøkken Fakta om Nøkken...................................................................................................................................... s.42 Nykken........................................................................................................................................................ s.43 Om Nøkken................................................................................................................................................ s.44 Nøkken i menneskeham........................................................................................................................... s.45 Nøkken som hest....................................................................................................................................... s.46 Huldra Fakta om Huldra........................................................................................................................................ s.48 Kone av Hulderætt - Hulderhatten......................................................................................................... s.50 Nærkjen hulderjente - Guttungen som oppdaget Hulderhalen......................................................... s.52 Huldra og hennes far på frieri................................................................................................................. s.53 Hulderbryllup............................................................................................................................................ s.54 Jordmorsegna............................................................................................................................................. s.56

Den ville jeger............................................................................................................................................ s.57 Mannen som skjøt Huldra fra seg - Huldra som sørget godt for barnet sitt.................................... s.58 Huldra som ga tilbake - Huldremannen kan også bergta................................................................... s.59 Huldra som prøvde seg to ganger.......................................................................................................... s.60 Huldreslott fra Veljefjord......................................................................................................................... s.62 (Finnes også i Lydbok) Gift med Hulder........................................................................................................................................ s.63 (Finnes også i Lydbok) Draugen Fakta om Draugen.....................................................................................................................................s.64 Draugen som blindpassasjer.................................................................................................................... s.66 Draugen som hevnet seg.......................................................................................................................... s.67 Solunnkjerringa......................................................................................................................................... s.68 Draugen og feskaren................................................................................................................................. s.69 Mara Fakta om Mara........................................................................................................................................... s.70 Mara og Valande........................................................................................................................................s.72 Mannen som var gift med Mara..............................................................................................................s.73 Fanden Fakta om Fanden....................................................................................................................................... s.74 Kortspill med Fanden - Han som jaget bort Fanden............................................................................s.76 Djeveldansen..............................................................................................................................................s.77 Fandens fotavtrykk - Hvordan hesten ble skapt.................................................................................. s.78 Mannen som lurte Fanden selv............................................................................................................... s.79 Den Finske Bibelen - Jakob med Svarteboka........................................................................................ s.80 Odderugryta.............................................................................................................................................. s.81 Fanden og Futen........................................................................................................................................ s.82 Heksene Fakta om Heksene..................................................................................................................................... s.84 Heksene på Møre - Den smarte mannen i Telemark............................................................................ s.86 Kjerringa på Fjøs........................................................................................................................................s.87 Til å med moren var heks......................................................................................................................... s.88 Heksemiddelet - Anne Pedersdotter...................................................................................................... s.89 Nabokjerringa som var heks....................................................................................................................s.90 Gutten som satte hestesko på Heksen................................................................................................... s.91 Heksen som forbannet naturen............................................................................................................... s.92 Johanne Jensdatter Flamske.................................................................................................................... s.93 Ingeborg Pdersdatter................................................................................................................................ s.94 Ellen Anders Klokkers.............................................................................................................................. s.95 Sjøromen Fakta om Sjøormen................................................................................................................................... s.96 Sjøormen og havhesten............................................................................................................................ s.98 Smeden som slo sjøormen i hjel.............................................................................................................. s.99 Av gammel tru: Sjøormen - Bortpå Brekkestadbukten........................................................................ s.100 Sjøormen som senket fiskebåten............................................................................................................. s.101

Havmannen og Havfrua Fakta om Havmannen og Havfrua......................................................................................................... s.102 Lik menneskene -Marmælen som advarte fiskeren..............................................................................s.104 Havfrua og havmenn ved sleppen..........................................................................................................s.105 Den allvitende marmælen........................................................................................................................ s.106 Havmannen - Havfrua ved Torbjørnskjæret......................................................................................... s.107 Jekta på Utrøst............................................................................................................................................s.108 Havfrua....................................................................................................................................................... s.109 Oskorsreia Fakta om Oskorsreia..................................................................................................................................s.110 Om natten................................................................................................................................................... s.112 Åsgårdsreien...............................................................................................................................................s.114 Asbjørnsen og Moe´s fortellinger Fakta om Asbjørnsen og Moe.................................................................................................................. s.118 Han far sjøl i stua....................................................................................................................................... s.120 God dag mann økseskaft.......................................................................................................................... s.121 Hanen og reven.......................................................................................................................................... s.122 Ikke kjørerende, ikke ridenede................................................................................................................ s.123 Vanndråpen................................................................................................................................................ s.124 Hvorfor bjørnen er stubbrumpet - Da bjørnen og reven skulle ha åker sammen............................s.125 (Finnes også i Lydbok) Kvitebjør kong Valemon........................................................................................................................... s.126 Aseladden som kappåt med trollet......................................................................................................... s.132 Prinsessen ingen kunne målbinde.......................................................................................................... s.134 Takk til........................................................................................................................................................... s.137 Kilder............................................................................................................................................................. s.138

Forord D

Da jeg var lita så hendte det seg at foreldrene mine skulle bort, da fikk jeg lov å være hos bestefar den tiden, som bor i Hommelvika. Og det er derifra jeg har mine beste barndomsminner. Bestefar liker alltid å dele en god historie med de rundt seg, men han var spesielt flink med eventyr. Om kvelden så ville jeg ligge i gjestesenga mens han satt på sengekanten og fortalte om tusser og troll, om reven som alltid lagde trøbbel for bjørnen, om flotte slott og vakre prinsesser. Men hans virkelige spesialitet var og forble Troll. Han ville gjøre stemmen sin skummel og mørk og skape en helt egen stemning. Dagen etter ville jeg springe til elven som ligger rett nedenfor huset til bestefar. Der var det masse skog, berg og trær, og best av alt en hengebru! Der ville jeg leke etter de historiene han hadde fortalt kvelden før, og hadde det fantastisk ved det lille gule huset i Hommelvika so m lå like ved elven. Til denne oppgaven i Grafisk Design ville jeg utfordre meg selv, og bestemte meg derfoxr å samle mine favoritt eventyr, folkefortellinger, sagn og myter i en bok, designe oppsett med fokus på eventyrene, og bilder fra kjente og ukjente kunstnere som viser til fortellingene. For å gjøre litt ekstra utav denne oppgaven følger det også med bakerst i boka en lyd-CD med min Bestefar som forteller fem utvalgte eventyr. Her vil dere finne sagn, folkefortellinger og historier fra over hele Norge, av kjente forfattere og ukjente personers gjenfortellelse av historier som har gått i generasjoner. Noen er på bokmål, noen på nynorsk og noen er til å med på dialekt, men jeg ville først og fremst ivareta historiene akkurat som de ble fortalt. Håper dere vil like boken,

Det var en gang….

Elva Homla i Hommelvik - Trollskog

Troll T

Troll er noen merkelige vesener og kommer i mange beskrivelser. Som oftest beskrives de som menneskeliknende, stygge vesener i nordiskfolediktning og eventyrtradisjoner med røtter til norrøn mytologi. Både utseende og egenskaper varierer, men troll er som oftest både farlige og dumme. Det kan være snakk om kolossale jutuler og riser, altså onde kjemper, så vel som små nisser, dverger og andre underjordiske skapninger. Troll trives best langt ut i skogen, gjerne i huler i fjell, dype skoger og ved hav og elver. Trollene er rotfestet i norsk natur at de kan oppfattes som selve urtypen av mytologiske skikkelser i vår folketradisjon. Ingen andre av vesener fra den norske folketroen har beholdt den samme “populariteten” i dag, og ingen andre er blitt skapt og gjenskapt av moderne billedkunstnere og souvernir-fabrikanter – som nettopp trollene. Ingen andre er heller fremstilt med en slik blanding av respekt og humor og sett på med en slik skrekkblandet

fryd og folkelig fortrolighet – enten trollene nå har navn som Tron, Jon eller Jo, som de vanligste trollnavnene, eller er de rett og slett en trehoders uhyrer høyt til fjells eller langt til skogs. Det finnes mange typer troll, gjerne omtalt som berg- og skogstroll, som da kan være alt fra tusseladder, rimtusser, dovregubber og jotner. Troll er store, har hale, kan ha flere hoder, kan lukte en «kristenmanns blod» og spiser stein. Ikke alle jotnene bodde i Jotunheimen. Noen bodde i havet og ble kalt sjøjotner. De ble fryktet av sjøfolket, fordi de plutselig kunne dukke opp foran skipene og stanse dem ved å holde fast i baugen. Menneskeofring forekom på ferden over havet – for at mannskapet skulle komme velberget hjem. Alle troll, vel som Jotner, blir til stein når solen skinner på dem. I likhet med de underjordiske var de derfor kun i aktivitet fra solen gikk ned til den sto opp igjen.

De syv søstre utenfor Sandnessjøen J

Jotnen som bodde i Sulitjelma, var så rik og mektig at han ble kalt for kongen. En nydelig sommerdag fikk han besøk av kongen av gygeren som bodde i Leka i Nord-Trøndelag. Hun ville gjerne bade, og inviterte jotungkongens syv døtre med seg. Vel fremme tok de av seg alle klærne og hoppet nakne ut i det varme vannet. De var sikre på at de var usjenerte, da var det ikke nødvendigvis med klær på kroppen. Men på den andre siden av Vestfjorden satt jotnen Vågakallen og studerte dem. Han var den rikeste og mektigste av alle jotnene i de trakter. Det eneste han manglet var en kone. Vågakallen hadde aldri sett noe penere i hele sitt tusenårige liv enn den nakne Lekamøya, som hoppet og lekte seg i bølgene. Og han visste at hun ikke bare hadde et godt utsendet, men god forstand i tilegg. Straks fikk han lyst til å gifte seg med denne skjønnheten. Han satte salen på den sterkeste hesten, slo kappen omkring kroppen og tok med seg buen og pilkoggeret. Så satte han av sted i vill fart tvers iver fjorden.

Sulitjelmakongen. Vågakallen pisket på hesten for å ta henne igjen, og farten var så stor at kappen sto vannrett bak han. Etter hvert som han jaget henne lengre og lengre sørover, ble han sintere og sintere. For hvis hun klarte å komme seg til Trøndelag, måtte han gi slipp på henne. Der nede hadde han ingen makt. Desperat la han derfor en pil på buestrengen, spente buen og skjøt etter henne. Jotne som kaltes Bønnøykongen, hadde imidlertid sett dem der de i rasende fart kom inn i hans rike. Han kjente godt til Lekamøya og syntes ikke den gamle Vågakallen skulle få tak i henne. Derfor kastet han øyeblikkelig hatten sin foran pilen som kom susende. Pilen for gjennom hatten, endret retning og falt i havet sør for Torgfjorden. Lekamøya sprang videre og hadde så vidt berget seg inn i Trøndelag da solen pluttselig dukket frem. Samtidig hadde Vågakallen nådd frem til Polarsirkelen. Begge bøe øyeblikkelig forsteinet, og slik står de fremdeles.

Gygrene fikk imidlertid øye på han. De skyndte seg til land, kastet på seg klærne og flyktet av gårde sørover mot Helgeland. Da de kom til Alsteinsøya, var de syv søstrene så slitne at de utmattet sank sammen på bakken. De klarte ikke å flykte lenger. Lekamøya derimot, hadde mer krefter igjen. Hun visste nok at det var hun som var målet, og det ga henne ekstra krefter. For å springe lettere, kastet hun etter en stund fra seg bakstefjøla, spøa og kjevla, som hun fremdeles bar på etter å ha bakt slefse til

Lekamøya står midt i spranget med kjolen flagrende bak seg på øya Leka. Hatten ligger ved Brønnøysund, med det svære hullet etter pilen tvers igjennom. Hullet i Torghatten er faktisk så digert at en jekt med fulle seil kan komme igjen. Pilen ligger i skipsleia ved Torgfjorden. Kjevla, spøa og bakstefjøla står ute på gavnen ved gården Tjøtta. De syv søstre står ved alsteubed ved Alstadhaug prestegår.

Kjetta på Dovre D

og de åt og de drakk og smakte på all ting.

“Å gud bære oss!” sa mannen i stua; “vi kan nok ikke låne hus til noen nå, for hver eneste julekveld kommer det så fullt med troll her at vi må flytte ut og ikke har tak over hodet sjøl engang.”

Så fór kvitbjørnen opp og brummet og jaget ut alle i hop, både store og små. Året etter var Halvor i skogen julekveldsettermiddagen og skulle hente ved til helgen, for han ventet trollene igjen. Aller best han hugg, hørte han det ropte borti skogen: “Halvor! Halvor!”

Det var en gang en mann oppe i Finnmark, som hadde fanget en stor kvitbjørn; den skulle han gå til kongen av Danmark med. Så falt det så at han kom til Dovrefjell om julekvelden, og der gikk han inn i en stue hvor det bodde en mann som hette Halvor. Her ba han om han kunne få lånt hus til seg og kvitbjørnen sin.

Men så fikk en av trollungene se kvitbjørnen som lå under ovnen, og så tok han et stykke pølse og satte på en gaffel og stekte, gikk så bort og stakk det bort i nesa på kvitbjørnen, så han brente seg. “Kjette, vil du ha kurv?” skrek han.

“Å, du kan nok låne meg hus for det,” sa mannen; “bjørnen min kan ligge under ovnen her, og jeg kan vel få ligge inne i koven.”

“Ja,” sa Halvor. “Har du den store kjetta di ennå du?”

Ja, så lenge ba han da, at han fikk lov. Så flyttet folkene ut, og da var det laget til for trollene med dekkede bord, både med rømmegraut og lutefisk og pølse, og ellers alt det som godt var, liksom til et annet gildt gjestebud.

“Ja hun ligger hjemme under ovnen,” sa Halvor, “og nå har hun ynglet og fått sju unger, og de er mye større og sintere enn hun er sjøl.” “Så kommer vi aldri til deg mere da!” ropte trollet borte i skogen; og siden den tid har trollene heller ikke ett julegraut hos Halvor på Dovre.

Rett som det var, så kom trollene. Noen var store, og noen var små, noen var langrumpet, og noen var rumpeløse, og noen hadde lange, lange neser,

Gygren fra Bakkebygd I

I Krødsgerad kommune i Buskerud lever ennå sagnet om gyren fra Bekkebygd som skulle på besøk til Norefjell. Det var midt på vinteren og mye snø. Gygren tok derfor frem sleden og spente bukken for. Hun valgte å ta den raskeste veien, over Havrestingfjellet, og fikk ingen problemer underveis. Men turen hadde vært slitsom. Da hun kom ned på lia i

Krødersiden, røyk plutselig sleden. Gygeren ble så sint at hun i fult raseri tok tak i bukken og slengte den tvers over Krøderen. Det ble liggende som en våt flekk på berget. Hun begynte å gå og kom seg med nød og neppe ned til stranden. Den anstrengende turen og uhellet med sleden hadde nok ført til at hun ikke fulgte med. For i det samme kom solen frem. Gygeren ble straks

forsteinet. Og der står hun den dag i dag. Oppi fjellet, der grensen går mellom Krødsherad og Flå, vises enda sporene etter meiene på sleden. På berget hvor bukken landet, kan man se merke etter bukketalgen i den hvite flekken som finnes der. Av den grunn heter begeret Bukketalgodden.

Jutulhogget I

I tilegg til pil og bue brukte jotnene sverd og økser. Mest kjenner vi til bruken av disse fredelige og praktiske sammenheng, som den gangen jotnen som bodde i Rendalen, nord i Østerdalen, fant ut at han skulle lede elven Glomma til sin egen dal. Han tok sverdet og begynte å hugge ut den kjempemessige kløften som måtte til. Han klarte å hugge en 2,5 kilometers lang

kløft i årsryggen mellom Østerdalen og Rendalen, før han ble stoppet. Bredden er heller ikke noe å si på, for Jutulhogget er mellom 150 og 450 meter bredt. Og for å være helt sikker på at elvebn ville renne riktig vei, hugget han kløften skikkelig dyp. På sitt dypeste er den hele 240 meter. Jutulen som bodde i Østerdalen, ble imidlertid rasende da han oppdaget at Rennadalsjutulen

holdt på å hugge hele Glomma over Rendalen. Han ville sette en stopper for det og oppsøke den andre. De ble uvenner og begynte å sloss. Kampen endte opp med at Rendalsjotnen ble drept. Og det er årsaken til at Jutulhogget ikke ble lengre. I dag er jutulhogget for lengst fredet. Det finnes ingen lignende kløfter med slike dimensjoner i hele Nord-Europa.

Seterjenta & kjæresten I

I Sogndal rundt 1790 var det et bergtroll som forelsket seg hodestups i en nydelig seterjente. Hver gang hun var utenfor sætra, fulgte han nøye med, og en dag klarte han å fange henne. Jenta sprellet og hylte, men intet hjalp. Det tok ikke så lang tid før han kom frem. Inni fjellet satte han henne pent ifra seg. Så gikk han til den andre enden av rommet for å beundre synet. I mellomtiden hadde kjæresten til jenta kommet til sætra. Da han ikke fant spor etter kjæresten, skjønte han hva som hadde skjedd, og sprang til fjellet der han visste det bodde et bergtroll. Denne gutten var ikke skvetten av seg, så han ventet tålmodig på at bergtrollet skulle komme ut. For det var han sikker på at det ville. Like før midnatt hørte han det romle i fjellet, og pluttselig sto bergtrollet i døråpningen med en

vannbøtte i den ene hånden. Straks Bergtrollet gikk ut av døren snek gutten seg ubermerket inn. Han hentet den ulykkelige kjæresten, og de stilte seg ved døren og ventet. Etter en stund gikk døren opp igjen. Men bergtrollet så dem ikke, for de sto gjemt bak døren. Med en gang bergtrollet gikk inn, lurte de seg ut, og sprang alt de kunne opp på fjellet. De hadde ikke før kommet frem, før de hørte de sinte lydene fra bergtrollet, som sprang og lette etter dem. Men han kunne ikke tenke seg at de hadde gjemt seg oppå toppen av hans eget fjell. Og ikke kunne han lukte at de var der heller. Slik holdt de ut gjennom en lang og pinefull natt. Først på morgenen, da solen kom frem, våget de seg ned.

Figgjo – elva G

Gården Hole i Klepp kommune ligger på en slette som er helt seinfri. Sagnet forteller at det bodde en jotun i nabogården Grudebakken og en på nabogården Vasshus. En dag ble de uenige, og det ente med at de veddet om hvem av dem som klarte å fullføre et arbeid tidligst mulig neste morgen. Jotnen på Vasshus hadde bestemt seg for å vinne veddemålet. Han klarte å stå opp mens natten ennå hang tungt over jordene. Og mens den

andre jotnen fremdeles lå og sov, sprang han til slettene som lå rundt Holegården. Hele sletten var dekket av stein, og jotnen begynte arbeidet. Han samlet opp steinene og kastet dem over Friggjoelven til Grydebakken. Etter en lang stund, mens jotnen på Vasshus antageligvis holdt på å vokne, var det ikke en stein tilbake på sletten. Det er årsaken til at det den dag i dag ikke ligger stein på den ene siden av elven, mens den andre siden er full av stein.

utulen og Johannes Blessom

Over Våge prestegård hever det seg en furukronet ås eller et lite berg med kløfter og steile vegger. Det er Jutulsberget, som Storm har viet en sang. Ved et spill av naturen viser det seg en port i en av bergets glatte vegger. Står man på broen over den viltre Finna eller på engene på den andre siden, og ser denne porten over hengebjerkenes svevende girlander og yppige løvverk og tar innbilningskraften en smule til hjelp, former den seg til en dobbeltport, oventil forenet ved en gotisk spissbue. Gamle hvitstammede bjerker står som søyler på begge sider; men deres høye topper når ikke til buens begynnelse, og gikk porten bare en kirkelengde inn, kunne Våge kirke stå under spissbuen med tak og tårn. Det er ikke noen alminnelig dør eller port. Det er inngangen til jutulens palass. Det er “Jutulsporten”, en uhyre portal, som det største troll med femten hoder makelig kan gå igjennom uten å bøye nakken. Når noen i gamle dager, da det var mere samkvem mellom mennesker og troll, ville låne hos jutulen, eller tale med ham i andre forretninger, var det skikk å kaste en sten i porten og si: “Læt opp, jutul!” For et par år siden kom jeg en eftermiddag til prestegårder for åavlegge et besøk. Familien var på seteren; der var ingen hjemme uten en gammel døl, som på min anmodning fulgte meg opp til Jutulsporten. Vi banket på, men der kom ingen og lukket opp. Det undret meg heller ikke at jutulen ikke ville motta oss, eller at han nu på sine gamle dager så sjelden gir audiens; for tør man dømme efter de mangfoldige spor av stenkast i porten har han vært overmåte besværet med besøk. “En av de siste, som såg han,” fortalte min ledsager, “det var Johannes Sørigarden fra Blessom, nabogarden til prestegarden. Men han ønsket visst han aldri hadde sett ‘n,” føyde han til. “Denne Johannes Blessom, var nede i København og skulle ha rett på en prosess, for her i landet var det ingen rett å få ved de tider; og når en ville ha rett, var der inga anna råd enn å reise derned. Det hadde Blessommen gjort, og det gjorde sønnen hans etter

han også, for han hadde òg en prosess. Så var det om juleeftan. Johannes hadde snakka med storkarene og gjort fra seg, og han gikk på gata og var stur, for han var hoga him. Rett som han gikk, strauk der forbi en vågeværing i kvit kofte med taskelokk og knapper som sølvdalere. Det var en stor, svær mann. Han syntes han skulle kjenne han òg, men han gikk så fort. “Du går fort du,” sa Johannes. “Ja, jeg får nok skynde meg,” svarte mannen, “for jeg skal til Vågå i kveld.” “Ja, gi’ jeg kunne komme dit jeg også,” sa han Johannes. “Du kan få stå på med meg,” sa mannen, “for jeg har en hest som trør tolv trin i mila.” De reiste, og Blessommen hadde nok med å holde seg på meiene, for det gikk gjennom vær og vind, så han hverken kunne se himmel eller jord. Ensteds var de nede og kvilte. Hvor det var, kunne han ikke skjønne, før med det samme de satte av sted igjen, og han syntes han så et dødningehue på en stake der. Da de var kommet et stykke på vegen, begynte Johannes Blessom å fryse. “Uff, jeg glømte igjen den ene votten min, der vi kvilte; nå fryser jeg på neven,” sa han. “Du lyt tåle det, Blessommen,” sa mannen, “for nå er det ikke langt att til Vågå, og der vi kvilte var halvvegs.” Før de kom til Finnebrua, stanset mannen ved Sandbuvollen og satte han Johannes av. “Nå har du ikke langt heim,” sa han, “og nå skal du love meg det at du ikke ser deg tilbake, om du hører noen dur eller ser noe lysskinn.” Det lovte Johannes og takka for skyssen. Mannen kjørte sin veg over Finnebrua, og Johannes tok oppover bakken til Blessomgardene. Men rett som det var, hørte han en dur i Jutulsberget, og med ett blei det så lyst på vegen foran han, at han syntes han kunne ha sett å ta opp ei nål. Han kom ikke i hug det han hadde lovt, men dreide på hue og skulle se hva det var. Da sto Jutulsporten på vid vegg, og det skinte og lyste ut gjennom den som av mange tusen lys. Midt i åpningen så han jutulen, og det var mannen han hadde stått på med. Men fra den tid satt hue på skakke på Johannes Blessom, og såleis var han så lenge han levde.

Bergtrollet i Dunkeraberget J

I likhet med jotnene ble bergtrollene drept hvis et kristent menneske ropte navnene deres. Derfor fortalte de aldri hva de het. Men av og til klarte folk imidlertid å få kjennskap til navnene, som regel på grunn av flaks. I Dunkerafjellet i Fosen bodde det et bergtroll som het Dunker. En gang ble han forelsket i en ung jente, som han fanget og tok inn i fjellet. Der satt da den s ørgmodige jenta og gråt, mens bergtrollet laget i stand til bryllupsfesten. Kvelden før bryllupet var Dunker i meget godt humør. Han drakk lystig og ble skikkelig opprømt. I mange dager hadde jenta prøvd å lokke han til å fortelle henne navnet sitt, uten å komme noen vei. Men nå hadde hun muligheten, og fikk bergtrollet til å legge hodet i fanget hennes. Der begynte hun å luske ham. Bergtrollet ble så glad over denne tilnærmelsen at han spratt opp, danset og sang: Hei, hei, Dunkeromdei! I morgen tar for første gang – Herr Dunker bruden i sin favn! Da utbrøt jente gledesstrålende: “Nei, stakkars herr Dunker!”. Da sprakk han og falt så tungt at fjellet brast, slik at jenta kunne bare spasere rett ut.

Bergtrollet utenfor Seim U

Utenfor Seim i Hordaland ligger et høyt fjell ikke så langt fra et vann. Bergtrollet som bodde i dette fjellet, var kjent for sitt heftige temperament hvis han ble forstyrret, og var ikke mye han tålte før han ble irritert. Særlig gjalt det støy, da dukket han øyeblikkelig opp med ildsprutende øyne. Det synet var mer enn nok for folk, og de stakk det forteste de kunne. Om natten var disse øynene til bergtrollet helt forferdelig, de så livsfarlige ut i mørket. En gjetergutt som enten ikke kjente til bergtrollet eller ikke brydde seg om det, førte budskapet like under fjellet en dag. Det skulle han ikke ha gjort. Bergtrollet ble så eitrende sint da kubjellene forstyrret stillheten at han hev et klippestykke ned fjellsiden og rett mot buskapen. Gjetergutten så bergtrollet helt tydelig da han hev bergstykket. Det dundret nedover fjellsiden så illspruten sto og styrtet rett i vannet. Det var nære på at han selv ble truffet. Etter den episoden dro han aldri dit mer.

Grisehalen D

Det var en gang en gutt som fikk tilbud om å arbeide hos et bergtroll. Gutten tenkte over tilbudet og kom til at han kunne jo forsøke seg. Han kjente ingen andre som hadde vært i tjeneste hos et bergtroll. Og så var han nok nysgjerrig også. Gutten pakket sakene sine og dro til fjellet der trollet bodde. De første dagene måtte han gjøre rent i den store heimen. Da oppdaget han hvilken store rikdommer bergtrollet hadde samlet seg. En dag fikk han beskjed om å gjete kyrne til bergtrollet. På ettermiddagen drev han hele flokken hjem til foreldrene sine, og underveis hengte han alle kubjellene opp i tretoppene. Så gikk han tilbake til bergtrollet og fortalte at alle kyrne plutselig hadde fløyet rett til værs. Bergtrollet ble forferdet og ble med gutten ned dit hvor kyrne hadde fløyet sin vei. Da han hørte lyden av kubjellene langt oppe i tretoppene, skjønte han at kyrne var borte for godt. Neste dag skulle gutten

gjete grisene. Ut på ettermiddagen skar han alle halene av dem og stakk dem ned i en bløt myr, slik at de stakk opp. Etterpå drev dem hjem til foreldrene, akkurat som med kyrne. Om kvelden sprang gutten opp til bergtrollet. Anpusten fortalte han at alle grisene plutselig hadde gravd seg ned i en myr, men at alle halene fremdeles stakk opp. Bergtrollet ble like forferdet som han ble forrige dagen, og for av gårde sammen med gutten til myra. Og ganske riktig, der så han halene, som gutten hadde sakt. Bergtrollet vasset ut i myra og tok et kraftig tak i de nærmeste halene for å hale opp grisene. Han rykket til alt han klarte – og falt baklengs i myra med de løse halene i begge hendene. Svupp, sa det, og dermed sank det tunge bergtrollet langt ned i myra og forsvant. Da sprang gutten straks tilbake til fjellet og tok med seg alle rikdommene til bergtrollet.

måguttene som traff Strollene på Hedalsskogen

På en plass oppe i Vågå i Gudbrandsdalen bodde det engang i gamle dager et par fattige folk. De hadde mange barn, og to av sønnene, som var så ved lag halvvoksne, måtte støtt reke omkring på bygda og tigge. Derfor var de vel kjent med alle veier og stier, og de visste også benveien til Hedalen. Engang ville de gå dit. Men de hadde hørt at noen falkefengere hadde bygd seg en hytte ved Mæla; der ville de gå innom med det samme og se fuglene, og hvordan de fanget dem, og derfor tok de benveien over Langmyrene. Men det led alt så langt på høsten at budeiene hadde reist hjem fra setrene; derfor kunne de ingensteds få hus, og ikke mat heller. De måtte da holde ved veien til Hedalen; men den var bare en grunn råk, og da mørket kom på dem, tapte de råken og ikke fant de fuglefengerhytta heller, og før de visste ordet av det, var de midt i tykkeste Bjølstadskogen. Da de skjønte at de ikke kunne komme fram, ga de seg til å kviste bar, gjorde opp varme, og bygde seg en barhytte; for de hadde med vesleøksa. Og så rev de opp lyng og mose, som de gjorde et leie av. En stund etter de hadde lagt seg, fikk de høre noen som snøftet og været sterkt. Guttene la øret til, lydde vel etter om det

skulle være dyr eller skogtroll de hørte. Men så dro det været enda sterkere og sa: “Det lukter kristent blod her!” Så hørte de det steg så tungt at jorden skalv under det, og så kunne de vite at trollene var ute. “Gud hjelpe oss, hva skal vi nå gjøre?” sa den yngste gutten til bror sin. “Å, du får bli stående under furua, der du står, og være ferdig til å ta posene og stryke din kos når du ser de kommer, så skal jeg ta vesleøksa,” sa den andre. I det samme så de trollene komme settende, og de var så store og digre at hodene på dem var jevnhøye med furutoppene. Men de hadde bare ett øye sammen alle tre, og det skiftedes de til å bruke; de hadde et hull i pannen, som de la det i, og styrte det med hånden; den som gikk foran, han måtte ha det, og de andre gikk etter og holdt seg i den første. “Ta Tyven!” sa den eldste av guttene; “men fly ikke for langt, før du ser hvordan det går; siden de har øyet så høyt, har de vondt for å se meg når jeg kommer bak dem.” Ja, broren rente føre, og trollene dro etter. Imens kom den eldste gutten bak dem og hugg til det bakerste trollet i fotleddet, så

det slo opp et fælslig skrik, og det første ble så skremt at det skvatt, og slapp øyet, og gutten var ikke sen til å snappe det.

bra, men han ville ha gullet og sølvet først, og så sa han at hvis en av dem ville gå hjem og hente så mye gull og sølv at han og broren fikk posene sine fulle, og gi dem to gode stålbuer attpå, så skulle de få øyet, men så lenge ville han ha det. Trollene bar seg ille, og sa at ingen av dem kunne gå, når de ikke hadde øyet å se med; men så ga en av dem seg til å skrike på kjerringa, for de hadde én kjerring i hop alle tre også. Om en stund svarte det i en kamp langt nordpå. Så sa trollene at hun skulle komme med to stålbuer og to spann, fulle av gull og sølv, og det varte da ikke lenge før hun var der, skal jeg tro; da hun så fikk høre hvordan det var gått til, tok hun også til å true med trollskap. Men trollene ble redde og ba hun skulle ta seg i vare for den vesle vepsen, hun kunne ikke være sikker for at han tok hennes øye også. Så kastet hun spannene og gullet og sølvet og buene til dem, og strøk hjem i kampen med trollene, og siden den tid har ingen hørt at trollene har gått på Hedalsskogen og luktet etter kristent blod.

Det var større enn om en hadde lagt i hop to potteskåler, og så klart var det, at enda det var fullmørke natten ble det som lyse dagen da han så igjennom det. Da trollene merket at han hadde tatt fra dem øyet, og at han hadde gjort skade på en av dem, tok de til å true med alt det vonde som til var, om han ikke straks på timen ga dem igjen øyet. “Jeg er ikke redd for troll og trugsmål,” sa gutten. “Nå har jeg tre øyer alene, og dere tre har ikke noe, og enda må to bære den tredje.” “Får vi ikke øyet vårt igjen på timen, skal du bli til stokk og stein!” skrek trollene. Men gutten mente det gikk så fort; han var ikke redd hverken for skryt eller trollskap, sa han; fikk han ikke være i fred, skulle han hugge til dem alle tre, så de skulle komme til å krabbe langs bakken som kryp og krek. Da trollene hørte dette, ble de redde og tok til å gi gode ord. De ba nokså vakkert at han ville gi dem igjen øyet, så skulle han få både gull og sølv og alt han ville ha. Ja, det syntes gutten var nokså

e tre bukkene Bruse som skulle gå til seters og gjøre seg fete

Det var engang tre bukker som skulle gå til seters og gjøre seg fete, og alle tre så hette de Bukken Bruse. På veien var det en bro over en foss, som de skulle over, og under den broen bodde et stort, fælt troll, med øyne som tinntallerkener, og nese så lang som et riveskaft. Først så kom den yngste Bukken Bruse og skulle over broen. Tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen. “Hvem er det som tripper på mi bru?” skrek trollet. “Å, det er den minste Bukken Bruse; jeg skal til seters og gjøre meg fet,” sa bukken, den var så fin i målet. “Nå kommer jeg og tar deg,” sa trollet. “Å nei, ta ikke meg, for jeg er så liten jeg; bi bare litt, så kommer den mellomste Bukken Bruse, han er mye større.” “Ja nok,” sa trollet. Om en liten stund så kom den mellomste Bukken Bruse og skulle over broen. Tripp trapp, tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen. “Hvem er det som tripper på mi bru?” skrek trollet. “Å, det er den mellomste Bukken Bruse, som skal til seters og gjøre seg fet,” sa bukken; den var ikke fin i målet, den. “Nå kommer jeg og tar deg,” sa trollet. “Å nei, ta ikke meg, men bi litt, så kommer den store Bukken Bruse, han er mye, mye større.” “Ja nok da,” sa trollet. Rett som det var, så kom den store Bukken Bruse. Tripp trapp, tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen; den var så tung at broen både knaket og braket under den! “Hvem er det som tramper på mi bru?” skrek trollet. “Det er den store Bukken Bruse,” sa bukken, den var så grov i målet. “Nå kommer jeg og tar deg,” skrek trollet. “Ja, kom du! Jeg har to spjut, med dem skal jeg stinge dine øyne ut! Jeg har to store kampestene, med dem skal jeg knuse både marg og bene!” sa bukken. Og så røk den på trollet og stakk ut øynene på ham, slo sund både marg og ben, og stanget ham utfor fossen; og så gikk den til seters. Der ble bukkene så fete, så fete at de nesten ikke orket å gå hjem igjen, og er ikke fettet gått av dem, så er de det ennå. Og snipp snapp snute, her er det eventyret ute.

Tusser M

Med tussene kommer vi til de skikkelsene som i folketroen først og fremst blir regnet som de underjordiske. Med tiden har ordet flyttet over på en gruppe vesener som er blitt utviklet med folketroen opp gjennom årundrene. Tussene er det mest burkt ordet på de usynlige folket som lever i naturen og har sine skikker og livsmønsktre, nærmest hentet fra menneskenes virkelighet. Tussene blir ofte sammenlignet med nissene.. Tussene har også blitt kaldt huldrefolket, ikke å forveksle med huldra. De er små, i høyden med mennesker, ofte grønnkledde, uberegnelige, til og med litt lumske og lette å fornærme. Tussen føler seg litt plaget av menneskene og da tar de igjen med egne midler.

De er usynlige og dermed en magisk kraft som mange har vært redde for. De viser seg sjelden for mennesker og liker best å tusle rundt i skogen alene. I følge folketroen var det spesielt jenter som ble utsatte for deres tiltrekkning. Tussene lever under jorda og ble derfor kalt “De underjordiske”. I tillegg bor de i Utgård, i fjell, berg eller hauger og ødemarker, bortenfor menneskehjemmene. En tusse som bor i et kaldt strøk kalles rim-tusse. Tusser har på lik linje som menneskene, familie og boliger, skikker og livsmønstre. De har små og store gårder med kyr og griser, men budskapen deres er gildere enn menneskenes.

Tusseboligen

En mann fra Karlsøy i Troms spaserte hjem langs veien. Plutselig fikk han øye på en blåkledt kvinne som gikk foran han og strikket. Hans syntes det var så rart at han ikke kjente henne igjen, så han skyndte seg for å ta henne igjen. Men jo fortere han gikk, dess hurtigere

gikk hun, og ikke klarte han å nå henne igjen. Da han gikk langsommere, gjorde hun det samme. Til sist gikk hun bak en stein langs veien og ble helt borte for ham. Mannen gikk og lette rundt den, men fant ikke spor etter kvinnen.

Steinsmia V

Ved gården Vikesdal i Bjerkreim kommune i Rogaland ligger en stor stein som kalles Kalles Koppahelleren. Under den steinen bodde det tusser som var svært dyktige smeder. Før slipesteinen kom i bruk, var det vanskelig å få kvesset ljåer, økser og kniver. I stede for å

slipe dem, måtte de tynnes, det vil si at man banket stjålet så tynt som mulig. Slikt arbeid foregikk i smia, og det var derfor helt nødvendig å ha ei lita smie på gården. Men på gården Vikesdal slapp de dette. Når redskapene ble så sløve at de ikke var brukbare lengre, tok folket og la dem

under steinen der tussene holdt til. Der ble de kvesset så grundig at det var ikke et sted som hadde så skarpe redskaper som på Vikesdal. Og billigere arbeidskraft fikk de ikke, for hele lønnen besto av en kopp melk med litt vann. Den satt de under steinen hver dag så lenge slåttonna varte!

Tussebesøk E

En kveld Barbro Kristensson var alene på setra i Juviken i Valdres, tok hun slåen på døren godt igjen da hun gikk og la seg. Hun holdt på å sovne da døren plutselig gikk opp, og inn kom det to karer og to kvinnfolk. Karene hadde grønne trøyer og blå bukser, som bar på en liten treause, gikk straks bort til ildstedet og fylte sausen med ildmørje, som hun strødde omkring på gulvet. Så tok parent il å danse. Da de hadde drevet med dette en stund, gikk en av karene bort til sengen til

Barbro og nappet i fellen hennes. “La meg være, i Guds navn! Reis til helvete, stygge pakk!”. Med det samme for tussefolkene ut, og et av kvinnfolkene ropte “Vi løser ut krøtteret hennes!”. Da Barbro hørte dette, reiste ho seg opp fra sengen. Hun var redd for krøtterne, så han gikk ut i døren og skrek: “La krøtterne mine være, i Guds navn! Reis til helvete med dere!”. Straks sprang alle fire opp i Juvikåsen, og siden så hun ikke mer til dem.

En bitteliten tussekar D

Det hører med til sjeldenhetene å møte en tussekall på den størrelsen som Mari Rudilykkjun fra Lom i Gudbrandsdalen gjorde. Hun våknet på setra tidlig en morgen av at det hakket og hugget utenfor veggen. Da hun tittet forsiktig gjennom vinduet, fikk hun se en liten tussekall som drev

og hugde ved huggestabben. Han var ikke lengre enn økseskaftet. Hver gang han hugde øksa i stabben, spratt han høyt opp i luften, ettersom øksa slengte ham opp. Til sist syntes hun det var et så koselig syn at hun måtte bare le. Da ble han brått borte. Akkurat som om han skulle ha synket i jorden.

Lekekameratene En dag kom det bort en liten jente i Strutmyra, Eidsskog på Hedemark. To karer som het Ole Øverby og Jens Rasta, ble enige om å lete etter henne. Det begynte å mørkne, så de tok med seg lommelykter. Mens de gikk der og lette, fikk de plutselig se noen rare fotspor uti en bløtmyr. Det så ut som en stor fugl hadde gått der og tråkket. Etter en lang stund fikk den ene av karene se jenta, som satt oppe på en stor stein. Hvordan hun hadde klart å komme seg opp på den svære steinen, var en gåte. Det kunne umulig være ved egen hjelp, for steinen var høyere enn karene selv. De gikk dit, og Ola Øverby klarte å ta seg opp til henne. Men da han skulle gripe tak i henne, ble hun helt fra seg. Hun var mest som et villdyr – sparket, bet og klorte ham da han tok henne ned. Og hele tiden mumlet hun :

“Je vil te bars att tel de snille smågutta, je.”

Tussene på

Gynnildsetrene

På Gynnesildsetrene i Gauldal, Sør-Trøndelag, flyttet tussene inn i seterhusene om høsten når folk flyttet hjem, og der ble de helt til våren. Når folk kom flyttende oppover igjen på vårparten, var det skikk at setertausa ropte fra et sted som heter skaret: “Nå kommer jeg! Nå vil jeg flytte inn – og dere må flytte ut!” Skaret lå så langt ifra seterne at tussene fikk god tid til å flytte ut, og derfra så folk at de forlot bygningene. Det blinket og skinte fra kobberkjelene da de ruslet ut. Ikke så lang fra setrene ligger et område som kalles Tussgarden. Der var det mye underlig å se og høre. Spesielt på kveldstid kunne man se røyken fra pipen, og rett som det var hørte folk klangen fra kubjellene.

Ingen klarte imidlertid å finne selve gården, til tross for at de gikk etter røyken. Når de kom frem, var det ingen røyk lengre – bare øde fjell. Det var nok dit tussene flyttet etter å ha forlatt setrene. En sommerkveld satt en setertaus som het Kersti Kåsom og melket i seterfjøset. Da kom det plutselig inn en tussekjerring som ba om lov til å melke en ku. Det måtte bli en råd med det, svarte Kersti. Da tussekjerringa ikke hadde melkespann med seg, fikk hun låne Kerstis. Så snart hun var ferdig med å melke, tok hun med seg spannet ut og gikk bortover vollen. Kersti sto i fjøsdøren og så at hun gikk rett bort til en stor bjørkestubbe, for å så tømme all melken utover den. Straks etter forsvant hun. Da Kersti gikk bort til stubben for å hente spannet, la hun merke til at det ikke var et eneste spor ette melken på den.

n budeie på Ringerike forteller

På åpne myrer gikk jeg foran buskapen og fikk den til å stå foran meg, så jeg kunne telle om alle var med. En gang sto jeg slik i kanten av en myr, og alle kuene gikk forbi, en etter en. Da sto plutselig en liten herre ved siden av meg. Han strakte armene ut, og “fager”, den siste kua som gikk, strøk han over ryggen med hånden sin. Men “fager” slengte med halen da hånden hans gled nedover korsryggen, den fornemmet at noen var der. Mannen var iført gule, spettete bukser, de gikk nesten over i brunt, og grå og hvit trøye. Klærne satt godt, så det var godt snitt. Han hadde stikkelhår, det vil si et stort og ett selvgrått annenhver gang. Det lå i en vakker, fyldig rull som fulgte trøyekraven rundt halsen. Der han sto, var det gressgrodde tuer,

klart vann med sannbunn og litt kratt. Det var ikke rennende vann. Mannen var et par meter fra meg, jeg husker det som det var i dag, for det var den første Tussen jeg så. Det rislet kaldt nedover ryggen min, men jeg torde ikke slippe synet fra ham. -Fadervår begynte jeg å lese, men fikk det ikke til. Som jeg sto og stirret, sank han ned der han sto. Ledd for ledd sank han. Til slutt så jeg bare det vakre hode med det tykke, fyldige rullen som falt så pent rundt halsen hans. Men alt ble borte, og jeg var alene igjen. Myrkanten der han sto, var den samme – gressgrodde tuer, klart vann med sannbunn og litt kratt. Jeg gikk noen skritt baklengs, leste fadervår og skyndte meg etter kuene. De var like rolige som før. “Fager” gikk midt i flokken – like vakker.

udeia som fikk tusseku som gave

En budeie som var alene på en seter i nærheten av Lalm i Gudbrandsdalen, fikk en kveld uventet besøk. Da budeia åpnet døren og så hvem som sto der, skjønte hun straks at kvinnfolket var av tusseæt. Hun ba pent om å få stelle barnet sitt på setra, og det fikk hun lov til. En stund etter at besøket var gått, så budeia at det lå igjen et lite klesplagg etter dem. Hun satte det fast på en staur, bar den ut på setervolølen og sa: “Du glemte denne her”. Så satte hun fast stauren i jorden og gikk inn. Neste morgen sto det 12 geiter bundet til stauren. Budeia skjønte at dette var en gave, gitt av en

takknemlig tussemor som takk for å ha fått igjen tøyet. Budeia ble veldig glad, men sa halvhøyt til seg selv: “Jeg hadde nå mer trengt en ku, jeg da.” Om kvelden satte hun geitene i fjøset. Men da hun kom dit neste morgen, var geitesporene sporløst borte. I en bås som hadde vært tom, sto det nå en stor og nydelig ku. Tussefolket hadde nok hørt hva hun sa til seg selv, og plasserte en av sine kyr der. Budeia hadde ikke sett maken til flott ku noen ganger, til og med en nydelig bjelle hadde den rundt halsen. Tussekua fikk mange kalver, det ble faktisk et eget kuslag etter henne.

Kastet stål over tussekua E

En kone på Eidstaaen i Vrådal, Telemark, satt og sydde på et plagg da tussebudskapen plutselig kom farende forbi henne. Straks kastet kona stål over en tusseku. “Du må gjerne ha henne.” Sa tussekona, “men du må aldri slå den, for da skal du miste både kua og mer til.” “Hva heter kua da?” spurte kona. “Øller.” Var svaret. Den var grå av farge, og kollet. Kua ble på Eidstaaen i mange år. Den var den beste kua noen kunne eie, fordi den melket bedre enn to, tre andre kyr til sammen. Kona på Eidstaaen fikk tre kalver av Øllen, de ble også gode melkekyr. Alle hadde den samme fargen som moren. Kona hadde ikke hatt noen ku fra før, men nå eide hun Øller og tre andre. Det var mer enn hun noen sinne hadde drømt om. En sommerdag var det et nydelig vær, varmt og solen skinte. Øller ble så kåt og ustyrelig at kona ikke fikk melke henne uansett hva hun prøvde. Til sist ble hun arg, og idet Øller sparket ned melkekrakken, slo hun til den med neven. Og dermed var det fobi. I samme øyeblikket kom tussekona og ropte: Kom no Øller Med alle dine køller Og vekk ble de alle sammen. Kona på Eidstaaen sto fattigere igjen enn hun noen gang hadde vært.

Tussekyrne som forsvant E

En budeie på en seter i Selbu, Sør-Trøndelag, for ut med buskapen sin tidligere en morgen i fem-tiden. Solen skinte vakkert, men duggen lå ennå nede i dalen og i bakkene unna solen, og dit drev kyrne. Da hun var kommet opp en bakke og skulle til å drive kyrne ned i skyggen på den andre siden, så hun buskapen gå der allerede. Til å begynne med var budeia sikker på at buskapen tilhørte nabosetra. Men da hun kom litt nærmere og så nøyere etter, kjente hun ikke igjen kyrne. Hun hadde heller ikke hørt slike kubjeller før. Plutselig fikk hun høre en gjetersang. Den var så vakker at hun ble stående stille og høre på – til og med kyrne hennes sto og lyttet. Straks hun så tydelig at hun drev dem inn i en voll hun aldri hadde sett før. Da budeia kom ned til den samme plassen hvor tussekyrne hadde beitet, det var ikke spor etter dem. Duggen på marken var like frisk og urørt.

Blåkledd tussegjeter E

En gammel mann fra Refseth, Støren i Sør-Trøndelag, var på vei til setra. Han var tung på fopten og måtte hvile seg mange ganger oppover bakkene. Da han var kommet til Sæterløkkjom, var han så sliten at han satte seg på en tuve, og der ble han sittende lenge. Med ett hørte han en praktfull klang av en kubjelle. Det var helt spesielt rein klang i den

bjellen. Og ut av skogen kom det en bøling flotte og feite kyr. Det var flere blåkledde jenter som passet på dem, og alle hadde hvite skaut over det lange håret som flagret i vinden. Mannen satt bare rolig og så på dem. Da bølingen var rett framfor ham, ble den søkk borte. Det var akkurat som et grått skoddeteppe dunstet bort foran han.

som passet Budeia tussebuskapen

Budeia på en seter i Valdres skvatt da det plutselig sto en tussejente foran henne. “kan du være så inderlig snill å passe på dyrene mine, jeg skal nemlig i begravelse?” spurte hun. “det kan jeg alltids gjøre, men hvor har du dyrene da?” Spurte budeia. “Når du kommer i fjøset og skal melke, vil du se at de står sammen med dine,” sa tussejenta og ble borte. Om kvelden da hun kom inn i fjøset, var det så fult av fine og fremmede kyr mellom hennes egne. Hun melket alle sammen, og slik gikk

dagene. Etter en stund var tussejenta tilbake igjen og spurte budeia: “hva skal du ha for stellet da?” – men budeia svarte: “Jeg skal ikke ha noe som helst, dette er bare en vennetjeneste.” Da sa tussejenta: “Du skal få en ku av meg du. Men den får du ikke selge, den skal du bare bruke.” Det samtykket budeia i, og samme dag kom det en stor og fin ku til setra. Det visste seg snart at den melket like mye som flere andre kyr til sammen, så budeia var storfornøyd med å ha vært så vennlig mot tussefolket.

jørekaren som ble lempa ut

Mange gårdsbruk hadde to buskaper i fjøset. Den som skulle være der, og tussenes - men den kunne ikke ses. Folkene på gården tok hensyn til tussebuskapen på mange måter, blant annet ved å gi tussene tid til melkingen og fjøsstellet. I de tidsrommene gikk ingen i fjøset, for de skulle ikke forstyrre tussene. Frem til midten av 1800-tallet gikk ferdakjøringen fra Røros innover Hådalen, og det var flere overnattingssteder underveis. En av disse var Kvispdala, og dit kom det en ferdakjører fra Tufsingedalen. Kjørekaren fikk husly våde for seg selv og hesten, som han satte inn i en god og varm stall. Det var en kald og

hard vinter med mye snø. Og morgenen var han tidlig oppe. Etter frokost og kaffe ville han gå til stallen og gi hesten mat. Han hadde en lang tur foran seg, og hesten måtte jo også ha sitt. Gammelbonden på gården så hva ferdakaren hadde fore, og sa: “Du må ikke finne på å gå i stallen enda. Døm æ itt ferdige med stelle sitt enda di ander.” Karen tok ikke dette på alvor – ikke brydde han seg om slikt tullsnakk. Så han gikk i stallen likevel. Men han kom ut fortere enn svint. Tussene lempet ham hardhendt rett ut av tallen. De var ikke ferdige med stellet, akkurat som gammelbonden hadde fortalt.

Tussbudskapen i fjøse E

En gårdkjerring på Medby, Torsken kommune i Troms, brydde seg ikke noe om dette da hun fikk satt opp nye sauebåser i fjøset. Men før det ble tatt i bruk, drømte hun at en tussekjerring kom til henne og sa “…den plassen skal du ikke sette dyr på, for der har jeg

mine kyr.” Gårdkjerringa brydde seg imidlertid ikke noe om drømmen heller, og plasserte en sau i båsen likevel. Utpå vinteren døde sauen, og det samme skjedde vinteren etter. Først da skjønte gårdskjerringa alvoret. Etter den tid ble det derfor aldri satt noen dyr i den båsen.

ussene som tok kyrne ut av fjøset

I Vang i Valdres var det vanlig med avreisedag den 22. September, dagen etter mattismesse. Men været var så fint at en budeie ville bli en stund til og tok ikke hensyn til datoen. Det var godt og varmt, solen skinte, så det var synd å forlate fjellet, mente hun. Da kvelden kom, hentet hun som vanlig buskapen og satte dem i fjøset. Hun tjoret hver ku i båsen. Men utpå natten våknet hun av at kyrne rautet så fælt. Hun sto opp, og da hun kom ut, så hun at alle var tatt ut av fjøset. Hun skjønte ikke at det gikk an, for første var kyrne bundet fast i båsen, og så var døren til fjøset

stengt. Uten å tenke så mye mer over det, tok hun dem inn i fjøset igjen og gikk og la seg. Like før hun sovnet inn, hørte hun dem på nytt. Da hun kom ut, var de utenfor igjen, og da bestemte hun seg for å binde dem skikkelig fast i båsen. Etter å tatt flere knuter på hvert tau, gikk hun og la seg igjen. Men det samme skjedde igjen. Denne gangen gikk hun ikke og la seg etterpå, men hun gikk til en liten voll like i nærheten. Der ropte hun til tussefolket at de måtte la henne være i fred nå og lovet å flytte neste morgen. Etter det ble det stilt.

De skjønte at de fikk besøk E

En vinterdag kom Elling Goplerud på ski over Kjørkjevøll i Vidale, Valdres. Da han stoppet og så seg om fikk han øye på Aslagsetra. Han så at døren sto åpen på seterbua, og det gikk mye folk ut og inn. Gjennom den åpne døren så han også at det brant godt på

peisen. Elling ble glad over synet, for han var sikker på at det var folk fra Ådale som var på setra, og da kunne han hvile seg litt. Han begynte å gå mot setra, og kom frem til bua. Da var døren lukket og låst, og han så ikke folk noen steder.

En praktfull tussegård I

I Sør-Trøndelag er det også et sted som heter Tussberget. Det ligger på Sognesmarka på Støren, og der har det skjedd mye underlig i løpet av årene. En vårmorgen var en kar fra Soknesvaldet på vei opp seterveien. Våronna var ferdig, og han skulle til utgården på setra og hugge sommerved. Det var en grå og hustrig morgen. Skodden hang tungt over dalen, og så ut til å bli der lenge. Da han kom like ved Tussberget, ville han ta seg en hvil. Mens han sto der, fikk han plutselig høre en klar klokketone i den stille skogen. Karen hørte det var fra en matklokke, og de var sjeldne i bygda. Men ett revnet skodden, og der Tussberget brukte å ligge, lå det den fineste gården han noen gang hadde sett. En stor hovedbygning med så store og så mange vinduer han aldri hadde sett maken. Fjøset og de andre husene var av brunbarkede tømmerstokker – nesten svartet av solsteiken gjennom mange år. Og stabburet var av det staselige slaget. Folket var midt i høyonna.- de var nok tidligere ute enn nede i Soknesgrenda. Han så spreke karer med ljåer i hendene og lettkledde jenter med river. Arbeidet gikk med fart og lyst. Matklokken

hørtes på nytt, og en ung, bunadskledd kone gikk ned fra stabburstrappen. Hun vinket til folkene og gikk inn igjen. Slåttefolkene ruslet mot gården. Så store og veldyrkede marker var det ikke nede i grenda. Og den buskapen som lå ved sommerfjøset, skulle karen gjerne hatt. Det var geite, brannete kyr med store horn. Midt i flokken sto en stor, svart okse og viste hvitøynene – og siklet og blåste i nesen. Så ga han seg til å grave i marken med fremføttene så jordspruten sto. En brannete hund bjeffet borte ved husene, og plutselig kom den settende mot utgården der karen sto og støttet seg på en stolpe. Oksen tok til å låte så stygt at lyden skar i ørene, og satte av sted mot mannen den også. Da brøt solen frem gjennom skodden bak mannen. Hverken hunden eller oksen nådde frem til ham, der han sto. Oksen, buskap, hund og gård løste seg opp i disen. Alt forsvant som en lett skodde. Og der sto karen ved Tussberget. Han så bare skog og mark omkring seg.

S teinen som tussekirke E

En mann i Valdres skulle hente hestene sine, som var på beite på setra Jonskør. Han brukte lang tid på å lete dem opp, og underveis kom han bort til en stor stein. Mens han sto der og speidet etter hestene, hørte han plutselig noen synge, lese og be inne i steinen. Mannen var alt annet enn gudelig. Etter å ha hørt på dette en stund ble han sint og ropte til steinen: “Dette blir nok ikke salige lell, hvor mye dere enn synger og leser!” Dermed sprang han bort fra tussefolk-kirken, for det var nok en slik en han hadde stoppet ved. Men etter den dagen var mannen ille ute. Uansett hvor han gikk og sto, var det noen som fulgte ham og sutret og gråt. Til slutt ble det så ille at han ikke fikk være fred noen steder. En dag dro han derfor opp til Jonskør igjen, og fant igjen den samme steinen. Da ropte han:

“Ja, dere blir nok salige når dere leser, synger og ber!” fra den dagen fikk han fred fra dem. Riktig så brysomt ble det ikke for de to tvillingene på Andøya som var ute og gikk en juledags morgen. Da hørte de plutselig at det sang ifra en stein: “Oss er i dag en frelser født.” Da ropte de med en gang at “han e ikkje fødd før dokker!”. Strakts hørte de inni steinen begynte å gråte. De for til presten for å fortelle om opplevelsen, og de kan hende de angret, for de hentet kirkeklokkene og ringte over steinen og sa: “Han e fødd før alle, både over og under jorda!” Det sies at de ble svært glade , de som var inni steinen.

Nøkken N

Nøkken er i dag blant de mest levende forestillinger fra vår folketradisjon. Det har særlig to grunner; for det første Theodor Kittelsens fabelaktige kunstneriske tolkninger av denne sagn-skikkelsen, for det andre at nøkken er velegnet til å skremme små barn til å holde seg borte fra brønner og vann med. Nøkken er – forståelig nok – nært forbundet med drukninger. Ofte blir han sett i nærheten når noen er vitne til en drukningsulykke. Og det hender at nøkken lokker til seg mennesker, som selv springer ut i vannet og drukner seg. Men nøkken være enda mer aktiv i sine ønsker om å få mennesker – gjerne vakre, unge jenter – i sin vasstrukne vold; han kan skape seg om, ofte til en hvit hest, inniblant til en vakker herremann, og lokker med seg sine ofre på den måten. Da gjelder det å gjennomskue ham før det er for sent. Det beste middelet til å komme fri igjen er å vie ham stål eller å nevne nøkken ved navn; da slipper han taket og velter seg fortest mulig ut i vannet igjen. Alene. Vi vet lite eller ingenting om den historien som ligger bak forestillingen om nøkken. Fra Nordmøre finnes en fortelling der nøkken er omtalt som vassdraugen.

Nøkken har forbindelse til flere tradisjoner, særlig med opphav i germansk mytologi, og forekommer i en mengde lokale varianter over hele NordEuropa. Forestillingene og historiene om nøkkene er derfor ofte nært beslektet med fortellinger om andre overnaturlige vesener ogmytologiske elementærånder som lever i vann. I Norge og Sverige gjelder det oftest ferskvannvetter som den felespillende fossegrimen og den gapende kvernknarren, skikkelser som er nyere enn nøkken. Nøkker og elveånder kan også låne trekk fra klassiske vannymfer, for eksempel i tyske og mellomeuropeiske sagn, fra lindormer og fra drauger, marmæler,havmenn og andre saltvannsvetter . I gamle historier blir nøkken framstilt som et skremmende, ondskapsfullt vesen i slekt med bådedemoner og de underjordiske. Han holder til i vannkanten og prøver å lokke mennesker og dyr ut i vannet, særlig etter solnedgang. Særlig farlig skal det være for udøpte spedbarn og gravide kvinner. Han kan imidlertid også være en trist skikkelse som lever i ensomhet og klager over at han ikke kan vinne den evige salighet og komme til himmelen.

Nykken N

No er det ingen som ser nykken lenger. Unge folk veit mest ikkje taa han ein gong; men gamalt attende for dei nok og saag han. Det er no mykje over 100 aar sidan han var fram paa ute i Heradsbygda. Det var tri smaagutar som dreiv og leikte seg utmed elva. Der kom det ein graa hest upp tur vatnet og la seg paa bakken millom deim. No veit du hossen smaaguten er, han skal finna paa so mangt han, og so for dei ikkje lenge fyrr dei to eldste hadde

kome seg upp paa ryggen aat hesten. Daa kom den yngste: «Je skulde ha nykke meg oppaa je eu!» sa han. Men daa kasta hesten seg upp med dei to han hadde, og sette paa elva med deim so vassspruten stod. Daa var det nykken som hadde skapa seg um til hest. Han hadde nok meint aa faa med seg alle tri gutane; men daa han fekk høyra namnet sitt, laut han røma.

Om nøkken N

Nøkken var en farlig feiar. Han er så vakker og ven og kan skape seg om. Han kan være en vakker mann eller han kan være en hest, en vannhest. På Island kalte dem nøkken for vatnhestr, og det har folk kalt han før her i nord også. Nøkken, han fær omring i havet. Om vinteren da spiller han for havfrua og alle døtrene hennes langt ute på stordjupna og på ferskbankan vest for Værøy og Røst – heilt ute ved Utrøst dokker veit. Derute kan feskeran høre han i vindsuset og i bølgedraget, som blir akkurat som lange toner etter nøkken. Men når våren kommer, da flytter nøkken fra Utrøst og inn til land. Han drar opp gjennom elver og vatn og da heter han bekkenøkken. Da er han lumsk. For han vil alltid lokke mennesker ut i vatnet så de drukner. Derfor må han si, når man kommer ned til vatnet nedmed siv og nøkkenrose eller myrull og starrgress: Nøkk, nøkk, nål i vatn. Jomfru Maria kasta stål i vatn. Du søkk. Æ flyt. Men nøkken, han gjemmer seg gjerne hjelst i tjønn og småvatn som er stilleståandes. Heime hos oss, da æ vaks opp, var der et vatn som hette Trollvatnet. Der bodde nøkken. Hvis ongan gikk dit om kvelden, så vi alvan danse i tåka. Da spilte nøkken for dem. Budeia på setra blei av og til overraska av nøkken. Han så ut som en vakker mann som plutselig satt der på setervollen ved siden av ho. Nedmed den lille fjellvatnet var det så stille og varmt. Han var en tettbygd og vakker kar, og best det var la han hodet i fanget hennes. Jenta sa ikke nokka til det, men blei sjøl og så søvning, og det var plent umulig for ho å holde seg våken. Men ho lurte litt på om han kanskje var en nøkk, denne peningen. Derfor lot ho som ho sov, men stakk i hemmelighet handa ned i stakken etter kniven sin. Nøkken greip ho rundt livet med begge hender: No e du min, sa han, og ho så at han hadde akkurat som fiskeøya. Nøkk, nøkk, vekk i vatn, ropte ho da, og skar over forklelinningen så han mistet taket. Så sprang han rett ut i vatnet og blei borte. Bare forkle hennes fikk han med seg ned i det svarte fjellvatnet. Men ser du en grå hest i fjellet som gresse nedmed et vatn, kan du aldri være helt trygg. Det kan være nøkken. Du må aldri klatre opp på han, for da sett han til vatns med deg. ....Men nevne du navnet hans, da forsvinn han med en gang.

Nøkken i menneskeham E

En mann som het Ola Aagjelten i Hedemark hadde slik lyst til å bli en dyktig felespiller, men uansett hvor mye han øvde seg, ble han ikke bedre. En dag traff jenta på en nabogård beklaget han derfor over dette. “Du får gå i lære til nøkken, da,” sa jenta. “Ja, den som kunne det,” sa Ola, og glemte siden hele saken.

betingelsen, ble han skikkelig redd denne djevelskapen. Han takket derfor nei og reiste seg for å gå hjem. “Du får vente litt, da,” sa den lille mannen. “Er det slik at du ikke vil gå inn på en slik avtale, er det vel ingen råd med det. Du kan allikevel bli en dyktig spillemann, men da må du slakte en svart katt som du legger under denne broen her.” Var det ikke større sak å bli en dyktig spillemann, kan jeg vel alltids gjøre dette, tenkte Ola. “men jeg tror ikke det er en eneste svart katt her i bygda – for ingen vil vel ha det?” sa han. “jaja, det er enda en mulighet igjen,” sa den lille mannen. “Da får du fange en orm som du river ut tungen på – mens den ennå lever. Så skal du putte den inn i fela, og slippe løs ormen igjen. Samtidig skal du høyre øye på et levende ekorn og gjøre alt likedan. Gjør du alt dette, skal du bli en dyktig spillemann,” sa den lille mannen, og forsvant.

En tid senere møtte han en fremmedkar på veien som stoppet ham: “Du og den jenta på gården snakket om meg for en stund siden,” sa karen. “Nei, det kan jeg da ikke huske,” svarte Ola. “Er det ikke du som ville bli spillemann, da?” spurte karen. Jo, det måtte Ola innrømme, og husket på hva jenta hadde sakt til ham. “hvis det er alvor at du vil bli spillemann, skal du sette deg tre torsdagskvelder å rad under broen ved bekken, og der skal du sitte til de lyse morgen og øve deg. Så skal du gå dit også den fjerde kvelden – og av ham skal du da får møte, skal du vite mer om hva du skal gjøre,” sa karen.

Dette var ikke pent, tenkte Ola. Men han hadde slik brennende lyst til å bli spillemann at han fant ut at han sulle gjøre det allikevel. For han solgte jo ikke til noen ved å gjøre slikt. En hel dag sprang han derfor i skogen etter et ekorn, og det var ingen lett oppgave. Han klartret i trærne og rev nesten av seg klærne i anstrengelsene. Og da kvelden kom, var han like langt som om morgenen. Han var så avkledd og istykrrevet at han ga opp det rådet også.

Ola satte seg derfor under broen tre torsdagskvelder på rad og øvde seg. Den fjerde kvelden gikk han og satte seg – og ventet. Etter en liten stund kom en ørliten mann, litt over 60 centimeter lang, bort til ham og sa han skulle gjøre Ola til den beste felespilleren i landet. Men da han måtte gi bort sjelen sin. Da Ola hørte

Nøkken som hest T

Tre smågutter som lekte seg ved elven i Heradsbygd, oppdaget plutselig en grå hest som kom opp av vannet. Den la seg på bakken – midt mellom dem. Guttene var lekne av seg, og det gikk ikke lang tid før de to eldste hadde kommet seg opp på ryggen av den. Da kom det fra den yngste: “Je skulle nykke meg oppå, je au!” straks reiste hesten seg opp med de to han hadde på ryggen, og sprang på elven så vannspruten sto. Det var nøkken som hadde skapt seg om til hest. Han hadde nok ment å få med seg alle tre guttene, men han fikk høre navnet sitt, måtte han bare rømme.

Huldra H

Hulder (dannet av det gammelnorske verbet hylja, «skjule», «hylle») er i norsk folketradisjon etovernaturlig kvinnelig vesen. Begrepet hulder blir også brukt som samlebetegnelse forunderjordiske, og i slike sammenhenger kan det også bli snakk om huldremenn (Huldrekall). Sentralområdet for huldreforestillinger er seterområder og skogstrakter på østlandet, men det finnes også huldreforestillinger langs kysten og oppover i Nord-Norge. Den kvinnelige huldra kalles i sydsvensk folketro Skogsrået, mens huldrefolk der omtales som vittra. Mange vandresagn og vandremotiv som vi kjenner fra nordisk huldretradisjon, finnes også på de britiske øyer, men der blir de fortalt om fairies (alver). Den dag i dag er huldra en “populær” skikkelse – stadig vekk blir hun omtalt i dagligtalen og brukt inlitteraturen. En hulder er blendende, tiltrekkende, sensuell, men hun kan være farlig å komme for nær. I moderne språkbruk er hun en femme fatale, huldra er brukt som

symbol for kvinnebevegelsen, og flere litterære skikkelse enn “Den grønnklædte” i Ibsen Peer Gynt er inspirert av henne. Det siste er ikke vanskelig å forstå. Som bilde og symbol gir huldra en treffende karakteristisk av en type erotisk spenningsforhold; det som gir berusende , “magnbetiske” opplevelser, som gjør en person forelsket og tankeløs, men som også fører fra lykkerus i ett øyeblikk til kriser og konflikter i de neste. Nei, huldra er ikke lett å unngå, men desto viktigere å være klar over. Det gjelder tidsnok å skjønne hvem hun er; å oppdage halen som stikker ut under stakken før det er for sent. I moderne forstand er det snakk om å ikke oppgi sin personlighet for erotikkens skyld. For i hildreverden er alt snudd på hodet; høyre er venstre, stygt er pent og svart er hvitt. Men huldra har også menneskelige trekk; hun er sårbar og lengtende, og hun ønsker seg mest av alt et menneske, kanskje en som kan tilføre henne den sjelen hun ikke har. Er kjærligheten sterk nok, kan huldra utfris fra trolldommen og bli en del av menneskenes verden.

Kone av Hulderætt K

Kone av huldreætt er et vandresagn som finnes i Norge og Sverige. I Reidar Th. Christiansens vandresagnkatalog har sagnet nr. ML 50 90. Enkelte familier har dette sagnet som mytisk opphavssagn. Sagnet han sees som en parallell til Huldrebryllup, men med omvendte kjønnsroller. I sagnene blir kvinner som innlater seg med huldremenn fortapt som mennesker, mens

menn som gifter seg med huldrejenter bringer huldra inn i menneskeverdenen. I kortform går sagnet omtrent slik: En mann kommer ut for hulder på setra og en av huldrejentene er svært vakker. Han kaster stål over henne eller fanger henne på annet vis. Da viser det seg at hun slett ikke er så vakker, men huldrene krever at han må gifte seg med henne. Han tar henne med ned til bygda, og når de står foran alteret i kirken, mister hun kurompa. Han er

stadig misfornøyd med dette ekteskapet og er slett ikke snill med henne. En dag roper hun ham inn til mat mens han står ute i smia. Han svarer tvert at han ikke kommer før han har fått bøyd hesteskoen riktig. Da kommer hun ut i smia til ham, tar det gloende jernet med hendene og bøyer til hesteskoen. «Slik kunne jeg gjort med deg også, hadde jeg ikke vært så glad i deg!» sier hun. Etter det er han snill med henne.

Hulderhatten H

Huldrehatten er et vandresagn som er kjent både i Norden og i Irland, men er bare kjent i noen få varianter i norsk tradisjon. I Reidar Th. Christiansens vandresagnkatalog har sagnet nr. ML 6050. I kortform er innholdet slik: En mann legger seg til å sove på en tussehaug, men blir vekket av bråk og ståk inne i haugen. Han synes tydelig at det roper “Hvor er hatten min?” og han gjentar dette ropet selv. Da hører han en stemme fra inne i haugen som

svarer “Du får ta bestefars hatt da”, og en stor hatt med vid brem blir kastet ut til ham. Han går opp til en gård i nærheten der de feirer bryllup og nå forstår han at det er en usynlighetshatthan har fått. Bryllupsgjestene kan ikke se ham, men han kan se at det sitter underjordiske mellom alle gjestene, og de tar grovt for seg av bryllupskosten. Mannen tar hatten av seg og setter den på vertens hode. Da han får se hva som foregår, korser han seg eller utbryter “Men i Guds navn…”, og dermed styrter alle de usynlige tussefolkene på dør.

Nærsøkjen Hulderjente N

Nærsøkjen huldrejente er et vandresagn som er kjent i Norge og Sverige. Sagnet er spesielt knyttet til skogsområder eller områder medseterdrift. I Reidar Th. Christiansens vandresagnkatalog har dette sagnet nr. ML 5095. Sagnet forteller at ensomme menn, kullbrennere, skogsarbeidere eller noen som har ærend på setra om vinteren, blir oppsøkt av en innpåsliten huldrejente. Mannen oppdager etter hvert at det ikke er ei vanlig jente – han ser kanskje kurompa hennes, og klarer å bli kvitt henne ved å kaste stål over henne, nevne Guds navn, ved å jage henne

ut, slå kokende vann over henne eller til og med skyte henne. I enkelte sagn hevner hun seg. Gamle Ola Helldal låg og brende mile ein gong på Ostebakkje nedanfor Åsebru. Da kom huldra til han i skikkelsen av kona hans. «Men kjære vene, korleis ber det til at du kjem her da?» sa han. «Eg ville berre sjå om deg,» svara ho. Ho låg med han om natta, men da ho reiste seg om morgonen fekk han sjå rompa på henne. Han fortalte sjølv at ho kyssa han om natta au, og med det same sleikte ho han over haka. Der voks det aldri skjegg meir.

G E

uttungen som oppdaget hulderhalen

En sommerdag gikk en gutt i Numedal og gjettet buskapen sin. Men han gikk der og tenkte på ingenting, fikk han plutselig øye på en fremmed jente. Hun gikk og drev en stor, gild bøling kyr fremfor seg. Jenta var så vakker at gutten syntes han aldri hadde sett noen vakrere. Men han kunne ikke huske å ha sett henne før. Jenta kom bort til ham og gjorde seg blind og lekker. Og til sist spurte hun om han ikke ville følge med henne dit hvor hun bodde. “ja, det er slettes ikke umulig det,” sa gutten. Men mens de sto der og snakket, var

det liksom hun prøvde å sparke noe til side bak henne. Straks forsto han hvilket folk hun hørte til. Han syntes det var uhyggelig å være der alene med huldra, så han la på sprang hjemover og lot buskapen være der den var. Men da han hadde kommet et godt stykke på vei, angret han at han hadde vært så glemsom at han ikke hadde kastet stål over den fremmede og vakre buskapen. Han skyndte seg da tilbake igjen, men da han kom dit, så han bare sine egne kyr. Til tross for at han lette både vel og lenge, fant han verken huldra eller buskapen hennes.

uldra og hennes far på frieri

Tarjei Nordbø fra Hjartdal i Telemark var på vei til setra en sommerdag. Det var varmt i været, og han slet seg oppover bratte bakker med en tung oppakning. Etter en stund ble han så sliten at han fant seg et skyggefullt sted for å hvile ut. Kort tid etter sovnet han som en stein, utslitt som han var. Da han omsider våknet, sto det en nydelig jente ved siden ham og viftet bort fluene fra ansiktet hans med en løvkvist. Gutten syntes dette var svært snilt gjort av henne, men da han oppdaget at det var en hulder, ville han ikke innlate seg mer med henne. Selv om hun var den vakreste jenta han hadde sett noen gang. Huldra ga klart uttrykk for at hun ville ha ham. For å unngå å fristes for mye, flyktet han derfor så hurtig han kunne bort fra henne. Vel oppe på setra møtte han søsteren sin og fortalte henne hva som hadde hendt ham. Hun syntes dette var ille, og ba ham passe seg godt så huldra ikke fikk makt over ham. Neste dag skulle han følge søsteren ut i marka for å lete opp en ku som var forsvunnet. De lette hele dagen men klarte ikke å finne den igjen. Da begynte å bli kveld, gikk de fremdeles og lette, men da hadde de skilt lag. Plutselig hørte han en lur blåse langt borti lia. Den lød så vakkert

hun ikke fikk ham, og at han ville bli skikkelig rik hvis han tok henne. Men Tarjei lot seg slett ikke lokke. Han ville ikke vite av henne, sa han, og tok kua og gikk sin vei. Fra den dagen av fikk han ikke ro eller fred for huldra, selv om søsteren brukte alle slags mulige kunster for å skremme henne bort. Hun lagde for eksempel et kors av arvesølvet, som hadde gått i arv i ni ledd og som han alltid måtte bære på seg. Hun fikk til å med tak i et stykke av et liklaken av en gammel prest, og det brente hun opp slik at han fikk røyken over seg. Men ingenting hjalp, han møtte huldra hvor enn han gikk. Det ene øyeblikket kunne han møte henne i engen der hun satt og bandt blomster, i neste øyeblikk kunne hun stå i skogen og synge for ham. Til å med huldrejentas far kom og fridde for henne, og lovet Tarjei store rikdommer hvis han svarte ja. I tillegg skulle han få seks kyr, syv hester og så mange geiter og bukker han bare ville ha. Huldrefaren fortalte at datteren hans gråt så bittert at øynene var røde av det. Tarjei foreldre ble meget forskrekket over dette frieriet, og ville på ingen måte at han skulle ta huldra. Men nå begynte han å få mer og mer sansen for henne. De fikk ham derfor til å gifte seg med en jente fra nabogården Hougene, men det gjorde at huldrene ble meget sinte. De varslet om en ulykke på gården, som senere inntraff. Samme dag som Tarjei holdt bryllup, giftet huldrejenta seg også. Og fra den dagen av så han ikke mer til henne. At Tarjei Nordbø i det hele tatt var blitt slik fristet av huldra og var så nære på å komme i hennes makt, hadde sin forklaring. For gudmoren hans hadde glemt å korse ham og si “I jesu navn”

Marikoll er her, Marikoll er her! Da han kom dit, så han den samme huldrejenta stå og passe på kua som var forsvunnet. Hun var så vakker at det sved – og straks fridde hun enda en gang til ham. Huldrejenta sa at hun aldri mer ville bli glad hvis

Hulderbryllup H

Huldrebryllup er et vandresagn som er blitt fortalt i Norge og Sverige. I kortform er innholdet slik: Ei ung jente blir sittende på setra etter at de andre har dratt ned i bygda om høsten. Grunnen kan være at hun har satt opp en vev som hun gjerne vil gjøre ferdig, eller noe annet. En dag kommer det en stor flokk huldrefolk til stølen. De kommer inn til henne og begynner å pynte henne til brud. Hun forstår at de har tenkt å gifte henne med en gammel kroknesete huldrekall, men hun klarer ikke å gjøre annet enn å slippe den lille hunden sin ut gjennom døra. Han løper ned i bygda, finner kjæresten hennes, og gjør og pistrer så lenge at kjæresten forstår at noe må være galt fatt på setra. Han tar med seg børsa og drar til fjells. Da han kommer fram blir han forundret over å se så mange hester rundt selet. Han kikker inn gjennom en glugge og får se jenta sitte brurpyntet der inne. Huldrefolkene setter nettopp brurekrona på hodet hennes. Kjæresten kaster kniven sin over taket, eller skyter over. Det er ofte fortalt i sagn at overnaturlige vesen blir maktesløse når det blir kastet stål, eller skutt over dem. Dermed kommer huldrefolkene løpende, krabbende og rullende ut gjennom døra. Kjæresten går inn og tar med seg jenta ned i bygda og gifter seg med henne i brudepynten. Sagnet er ofte knyttet til en brudekrone som virkelig finnes i miljøet. Krona fungerer da som et bevis på at sagnet er sant. Den eldste dokumentasjonen vi har av sagnet

er en oppskrift av P. Chr. Asbjørnsen etter Olea Crøger muligens så tidlig som på 1830-tallet. Sagntypen er ofte blitt kalt Klevar-sagnet fordi denne varianten er knyttet til gården Klevar i Sauherad. Asbjørnsen hadde også skrevet opp en variant fra Vågå, men da han gjenfortalte sagnet i “Berte Tuppenhaugs fortellinger” i Norske huldreeventyr og folkesagn, valgte han en variant fra Gran på Hadeland. Senere er sagnet blitt dokumentert i nesten alle fjellområder hvor det har vært seterdrift. Sagnet er også blitt fortalt iSkåne, men der blir det sagt at jenta sitter alene igjen på gården mens resten av gårdsfolket er til messe første juledag. I Skåne er det trollfolk som kommer og brurpynter henne, men også her er det hunden som henter kjæresten hennes slik at hun kan bli reddet. Huldra grep også gjerne inn dersom noen flytta til seters for tidlig eller satt på setra etter den vanlige buferdsdagen. Dette mente Solheim hang sammen med at fjellbeitene var en felles ressurs som alle skulle ha lik rett til. Dersom noen buførte for tidlig eller satt igjen på setra etter at de andre hadde flyttet til bygds, var det en ekstra tyning av beitet som i verste fall kunne gå ut over alle med beiterett. Også her var huldra normvokter. Det fins mange fortellinger om at huldra meldte sin rett til å bruke setra når høsten kom. I sagnet om huldrebryllupet sitter jenta igjen på setra etter at de andre budeiene hadde flyttet ned i bygda. Dermed er hun spesielt utsatt for en reaksjon fra huldrefolket.

Jordmorsegna J

Jordmorsegna er et vandresagn som er blitt fortalt over hele Europa og deler av Asia og Afrika. I vandresagnkatalogen er det klassifisert som «ML 5070 Midwife to the Fairies». Sagnet er blitt dokumentert over hele Norge. Handlingen går i kortform slik: En kvinne som arbeider på åkeren finner en padde og for å bli kvitt padda, eller bare på spøk, sier hun at hun skal være jordmor for henne når hun skal føde.En tid senere kommer en huldremann til henne og minner henne på det hun har lovet og hun blir med ham. Når de kommer fram, ligger det en hulder der og skal føde. I sagnene blir det ofte sagt at en hulder ikke kan føde uten at en kristen kvinne legger hånden sin på magen hennes, eller det blir sagt at huldrefolk ikke kan klippe av navlestrengen. Som betaling får kvinna noe som ser ut til å være verdiløst og som hun bare kaster fra seg. Men da hun kommer hjem oppdager hun at restene er gull og sølv.I noen versjoner er det ikke en hulder

som skal føde, men en bergtatt kvinne. Et annet motiv som ofte er med, forteller at hun blir bedt om å smøre en salve på øynene til huldrebarnet. Hun får litt av salven i sitt eget øye og noen dager senere møter hun huldremannen. Han blir forundret over at hun kan se ham, og spør hvilket øye hun ser ham med. Da han får vite det, stikker han fingeren i øyet hennes og dermed mister hun evnen til å se de usynlige. Dette sagnet blir fortalt ganske likt over store områder. Et eksempel på det har vi fra Figuig-oasen øst i Marokko. Der ble det fortalt at enberberkvinne hørte at en djinn ropte på henne. Berberkvinna gikk etter lyden og fant en djinnkvinne som lå og fødde. Hun ba om hjelp til å klippe av navlestrengen. Det kan ikke djinnene gjøre selv. Til lønn fylte hun lomma til berberkvinna med appelsinskall. På hjemveien vrengte kvinna lomma si og slengte appelsinskallene i grøfta. Men da hun kom hjem fikk hun se at et lite appelsinskall hadde festet seg i klærne hennes og nå oppdaget hun at det var reint gull. Hun sprang straks tilbake, men fant hverken djinnen eller gullet.

Den ville jeger D

Den ville jeger er et vandresagn, velkjent i Tyskland og Danmark, men er også dokumentert i noen få norske varianter fra Nordmarka og Ringerike.

jenta som en annen skutt hare med beina sammenbundet og tredd inn på børsepipa. I de tyske og danske variantene av sagnet går det klarere fram at både jegeren og byttet er overnaturlige skapninger. Mannen kan være engjenganger etter en ugudelig jeger som ikke engang lot viltet i fred på den hellige juledag, mens kvinnen gjerne blir omtalt som alvepike ellertrollkjerring. I mange av de danske variantene er hun en gammel kone med bryster så lange at hun kaster dem i kors over skuldrene for at de ikke skal hindre henne i å løpe. Denne sagntypen tilhører en europeisk sagnsyklus med uklare grenser og som også omfatter våre norske sagn om Åsgårdsreia.

I kortform er innholdet slik: Noen tømmerhoggere, som ligger ved bålet i skogen om natta, får se ei barbent jente med utslått hår springe for livet like forbi dem. Etter kommer to store svarte hunder halsende i sporet hennes. Etter en stund hører de et skudd og så blir det stilt. Senere får de se en stor, svær kar med kullsvart skjegg i lysskjæret fra bålet. Han har de to bikkjene i kobbel og en svær muskedunder på aksla. På ryggen hans henger

annen som skjøt huldra fra seg

En mann i Østerdalen dro opp på setra for å gjøre noe vårarbeid. Han hadde hørt det var huldre der, så han la godt på peisen da han gikk og la seg om kvelden. Med det samme han hadde lagt seg, kom et kvinnfolk inn døren og rett bort til sengen. Han reiste seg opp på albuen og spurte hva i all verden hun skulle, og da svarte hun at hun ville være der om natten. Det ville ikke mannen vite noe av og ba henne gå sin vei, men hun sto på sitt og insisterte på å komme opp i sengen til ham. Da mannen reiste seg opp, gikk bort til peisen og la på enda mer ved, forsvant hun. Men så snart ilden begynte å slukne og det ble skumt, var hun der igjen. Slik drev de på hele natten til solen rant, for da ble han kvitt henne. “Skal det bli slike forhold hver natt, så vil jeg ikke være på setra,” Tenkte han og dro hjemover uten å smake hverken vått eller tørt. Men da han kom hjem

igjen, ble kjerringa skikkelig sint på ham. Hun mente dette var noe stort tull og jaget ham oppover igjen. Før han gikk, tok han med seg børsa, for han mente at han var rimelig trygg med den i nærheten. Da han kom til setra, hørte han en lyd som lignet på hesteknegging borte i lia. “Ja, nå kan du bare komme igjen,” tenkte mannen, nå hadde han børsa å stole på. Kvelden kom. Manne forberedte seg med å tenne opp et stort bål i peisen, og la seg med børsa i armen. Det gikk en stund uten at hun kom, så mannen begynte å tro at han skulle få fred til natten. Men etter en stund, da ilden i peisen hadde begynt å slukne, stakk hun plutselig hodet inn døren. Mannen slengte frem børsa og skjøt, og hun for som et lyn ut igjen mens han hørte at hun knegget som en merr. Skuddet bet nok ikke på henne, men hun hadde fått en støkk i seg, slik at han fikk være i fred senere.

uldra som sørget godt for barnet sitt

En mann i Lalm i Gudbrandsdalen skulle samle mose rundt Høvringen en sommer. Ettersom han skulle han være der noen dager, hadde han med seg klær og mat og tok seg inn på n fjellhytte han fikk låne. Det var rått i hytta da han kom inn. Til tross for at han fyrte opp, ble det ikke særlig bedre. Han tok derfor klærne sine og la over seg på sengen. Akkurat idet han holdt på å sovne, gikk døren

opp, og inn kom en nydelig jente. “Skal jeg varme deg, stakkars?” sa hun og krøp opp i sengen hos ham. Morgenen etter var jenta borte, og han så ikke mer til henne. Neste sommer fikk han besøk av en jente med et barn på armen. “Det er du som er faren,” sa hun, “og nå må jeg få klær til ungen!”

Hgauldratilbakesom

En mann i Telemark tok seg fri fra arbeidet en fredag, så han kunne dra opp til en jaktbu torsdags ettermiddag. Han gledet seg til å prøve fiskelykken i vannet så mange dager, og la i vei oppover. Da han kom frem, var han rask med å spise, før han gikk til vannet og begynte å fiske. Time etter time gikk uten at han fikk et eneste napp. Til slutt ble mannen lei at han ga opp og gikk tilbake til bua. Etter et par timer ble han i bedre humør, for han fant ut at dagen i morgen, den ville bli hans store fiskedag. Ikke noe kunne bli verre enn denne dagen. Glad til sinns tok han frem munnharpa og begynte å spille for seg selv. Det gikk ikke lange stunden før det plutselig kom to flotte jenter inn døren. De begynte straks å danse etter spillet han. De danset og danset og hadde det skikkelig moro. Da mannen til slutt ikke klarte å spille mer, takket de ham begge to og sa:

“I morgen skal du sette fiskegarn, og der skal det bli fisk, en, to, en, to!”

H P

På Steinvangen i Alvdal, Hedemark, var det en gjeterjente som plutselig ble tatt inn i et berg en dag hun var ute med buskapen. Hun visste ikke ordet av det før hun var inne i et rom. Der var det så fint at det blinket av gull og sølv alle steder. Huldrefolke ville gifte henne med en

uldremannen kan også bergta huldergutt, og tok til å pynte henne til brud – både med sølv og gull. På hodet hennes satte de en vakker sølvkrone. De var nesten ferdige med pyntingen, og den stakkars jenta trodde hun var fortapt. Men så kom hun på en salme hun hadde lært, og satte i gang med å synge den. Da måtte de

slippe henne, og straks sto hun ute på fjellet mellom buskapet igjen. All brudestas hadde hun fortsatt på seg, og den tok hun var på. I håret hadde de flettet 16 fletter, så små og fine at de måtte bruke nål for å få dem opp.

uldra som prøvde seg to ganger

En høst etter at folk og buskapen hadde forlatt Almus-setra i Østerdalen, ble Gammel-Ola Almus igjen for å reparere skigarden før vinteren. En kveld mens han puslet med gryten og skulle koke seg grøt til kveldsmat, kom en vakkert kvinnfolk inn på besøk. Hun spurte rett ut om hun ikke kunne få ligge der om natten. Ola kunne ikke skjønne hvilket kvinnfolk dette var. Ikke var han glad for å ha henne der om natten heller, men det var nå stygt å si nei. Kvinnfolket sa at hun skulle

være takknemelig bare hun fikk ligge ved siden av muren. “Ja, du må nesten nøye deg med det, for jeg har ikke mer enn den ene sengen her, som du ser,” sa Ola. Hun satte seg da bort ved muren, og de satt og snakket en stund, til hun kom til å flytte på den ene foten litt. Da fikk han se kuhalen og ble straks så sint at han spratt opp og grep tak i øksa. “Å, kjære Ola! Hugg meg ikke! Hugg meg ikke!” skrek hun og gikk baklengs mot døren mens hun holdt hendene beskyttende foran seg. “nå stryk du på dør – rumpetroll som du er!” ropte Ola til henne. Og det gjorde hun. En kveld senere sto han i

bare undertøyet og puslet med noe før han skulle til å legge seg. Plutselig kom det inn et kvinnfolk han syntes å dra kjensel på. Det var faktisk ei han hadde fridd til en gang han var ung. Ola hadde ikke sett henne på lange tider, så han ble stående og stirre på henne. “Men i jøssenam, er det du som kommer her nå da?” utbrøt han. Hun snudde brått og for på dør, og da fikk han se at hun dro rumpa etter seg. Nå ble ola så lei alt sammen at han dro hjem slik han sto i bare undertøyet.

En huldreslått fra Velfjord S

Siden fela i slutten av 1700-tallet kom her nord, har det i Velfjord vært et rikt musikkliv og mang gode spillemenn. Musikken det var danseslåtter, og den tidligste slåttetypen var polsdansen. Den mest kjente bygdespillemannen var Ole Arntsen, som levde fra 1823 til 1911. Han var fra gården Halsen på Sæterlandet, og ble senere husmann på plassen Andersvik under gråden Vandalsvik. Ole var nok flinkere som spillemann enn som gårdbruker. En tid fødde han på plassen bare en geit. For å skaffe for til denne geita var han en sommerdag oppe på nausttaket for å slå de gresstustene som vaks der. Ole fortalte ofte om det som senere hendte.Mens han holdt på med dette arbeidet, fikk han en dask i hodet av noen

han ikke kunne se. Han svimet av, trillet ned av taket og i fjærsteinene. Ben brakk han ikke, men slo seg likevel stygt og ble liggende fortumlet og ør. Som han lå slik, syntes han høre så fint et felespill, med vakre, klangfulle toner. Det var huldra - Hun satt på en stor stein i fjæra og spilte. På føttene hadde hun tresko med. Takten trødde hun fast og hardt mot steinen med de jernslåtte skoene. Ja, så hardt trødde hun, at Ole syntes slåtten fikk et vist preg av dette. Senere kaldte han derfor slåtten «Jar-førå». Tonene fra dette spillet levde siden i minnet hans. Men hvor lenge han enn prøvde, syntes han ikke få slåtten til. Først da han trollstilte fela, fikk han frem den rette klangen. Slik ble polsdansen Jar-førå til.

Denne fortellingen finnes også på vedlags Lyd-CD

Gift med ei Hulder S

På 1500-talet var det en ung gutt i en gauldalsbygd. Han var veslevoksen og flott kar på alle vis. Duglig arbeidskar var han også. Alt han tok seg til gjorde seg så vel at det gikk godord om hvor godt håndlag han hadde.

jenta i hele verden. Men ingen av slekta hans var med. Sju år gikk. I disse årene hadde han fått sju sønner med kona, og dei levde lykkelige med hverandre.

En vårdag drev han og jobbet med vinterkjøredoninger bak låven. Sola skinte og fluene summa.

Han var ikke så langt hjemmefra Hver dag så han hvordan arbeidet på gården gikk, men han hadde ingen kontakt med dei. Om han møtte noen av folket sitt på veien så såg de han aldri.

- ”God dag og signa arbeidet,” helsa ei blid jentet. Gutten skvatt med det samme. Han hadde stått der i alene med tankene sine. Nå så han opp og hilset tilbake. En trollfager ungjente sto framfor og smilte så blidt.

En dag var kona hans ute og gikk. Hun kom over jordet til folket hans. Da hørte ho at de snakket om gutten som vart borte. De kunne ikke skjønne hvor han hadde gjort av seg. En ulykke måtte ha hendt han. Da viste hun seg for dem.

- ”Vil du ha meg?” sa ho og kom helt inntil han. - ”Ja visst vil jeg ha deg,” sa gutten og med det var han selt.

- ”Han er gift med meg han og har det så bra på alle vis. Smør denne salva over øyene så skal de se hvor vi bor.”

Jenta sette seg rett ned på den nysmurte sleden og tok gutten i fanget. Hun strøk han over håret og over heile kroppen til han sovna. Og samme dagen sto bryllupet hans samman med vakreste

De gjorde som hun sa og fikk se et stort, pent slott like borti skogkanten. Men han som vart gift med huldra så de aldri igjen.

Denne fortellingen finnes også på vedlags Lyd-CD

Graugen E

En draug, oftest omtalt i bestemt form draugen, er et overnaturlig vesen som finnes i sagn langs kysten av Norge. I gamle dager trodde fiskere at draugen seilte i en båt med spjærede seil, og at han var et varsel om død for dem som så ham. Det ble antatt at draugen var en dauing, et meget håndgripelig gjenferd av en død fisker som hadde drevet på havet, og som ikke var begravet i kristen jord. Selve ordet draug er hentet fra det norrøne ordet draugr, som opprinnelig kunne bety gjenferdet til en hvilken som helst avdød. I noen dialekter brukes ordet fortsatt slik, og det skilles mellom Land-draug og Hav-draug. I norrøn saga vil en finne referanser til land-drauger av denne typen. Mest kjent er fortellingen om Glåm, fra Grette Åsmundssons saga, som kommer til gards hver julekveld og uroer de som bor der. Glåm

var en trell som ble gravlagt i en steinrøys i nærheten, og hjemsøker området i skikkelse av en draug. I sagaen framstår han som et blånet lik, som har krefter nok til å legge en forbannelse over sagahelten. I norrøn tid var betydningen av draugen – draugr- en gjenganger rent generelt, men i folketradisjonen er uttrykket begrenset til å omfatte gjengangere på sjøen. Forestillingen om draugen råder derfor i det vestlige i de ytre kystområdene – særlig på Trøndelag-kysten og i Nord-Norge, der været og innsatsen til sjøs tross alt kanskje har voldt de største påkjenningene. Når vinden stormer og havet freser, er draugen ute og seiler med sin halve båt. Hvis noen ser ham da, er de i ytterste fare. Og blir en båt forbiseilt av draugen, er det ikke lenger noen tvil; den vil ganske snart kantre og være fortapt.

raugen som D blindpassasjer

Draugen kunne også smugle seg om bord i båtene som blindpassasjer, noe denne historien vitner om. Et båtlag fra Senja var på vei til Lofoten. Været var fint, og de hadde god vind i seilene. Da natten kom, var de midt på Vågsfjorden, og høvedsmannen spurte folkene om bor: “Jeg skjønner ikke hva som er skjedd med båten, den er

da blitt så fremtung? Se etter fremme i skrottet!” den karen som satt nærmest , lettet litt på seilet, og der satt det sannelig en skapning som var like høy som stavnen. Høvedsmannen skjønte det var draugen som satt der, og leste ordene han hadde lært. Men det nyttet ikke. De måtte derfor ta i bruk et annet råd. Dermed tok han av seg buksene, gjorde fdra

seg oppi øsekaret og ga det til mannen som satt forrest. Han slengte hele innholdet rett på draugen – som øyeblikkelig for over ripa og ned i havet. Det var et dårlig tegn å få draugen om bord, og folkene hadde mest lyst til å snu igjen. Men de besluttet allikevel å reise til Lofoten, og alt gikk godt, både med fisket og med hjemturen.

raugen som Dhevnet seg

Folk som ferdes på sjøen, slumper ofte på å se draugen. Han er skapt som en mann, men i stede for hode har han bare en klump som ser ut som en hattepull med sjøgress over. Munnen og øynene har han på brystet. Draugen er en ondskapsfull og varler om ulykker, og ingen setter pris på å treffe ham – det gjorde heller ikke Nils Olsen Hamtli fra Vågan. En gang han va rute på fiske i Vågan, var det landligge på grunn av uvær. Nils gikk derfor ofte ned til

båten for å se etter om alt var i orden. På en av disse turene hadde han med seg Kirsten Pedersen fra Hammeren, som var ansatt hos ham. Da de kom ned til båten, fikk begge to se en draug som kom svømmende til lands med kurs mot båten. Draugens hattepull var synlig over vannet, og han svømte svært hurtig imot både stormen og strømmen. Mennene tok dette besøket som et ondt varsel, og Kirsten ba Nils om å kaste en stein på utysket. Nils tok opp en stein og kastet uten

tanke på å treffe. Han ville bare skremme draugen bort og tenkte ikke på å fornærme ham – for han fryktet draugens hevngjerrighet. Om han virkelig traff, visste han ikke, men da steinen slo ned, satte draugen i et skrik og for av sted bortover sjøen. Nils gikk tilbake til rorbua igjen med tungt hjerte. For han var forberedt på litt av hvert etter denne hendelsen. Ulykke inntraff neste dag. Da sprang staget på båten hans, og det var bare så vidt han slapp fra det med livet.

Solunnkjerringa S

Solunna heter en bratt bakke på vestsiden av Byneshalvøen. Den ligger slik at solen aldri kommer til der, og av det har vel bakken fått sitt navn. Inne i fjellet, omtrent midt i bakken, bodde det før i tiden ei trollkjerring, Solunnkjerringa som hun blev kalt. Så var det tidlig en juledags morgen engang for lenge siden at kirketjeneren på Løvseth skulde ri til kirken for å gjøre i stand til gudstjenesten. Mens kirketjeneren red opover Solunna, åpnet bergveggen sig plutselig, og ut av revnen kom Solunnkjerringa. Den brunspraglete hesten hoppet skremt til siden, og kirketjeneren korset sig. Men trollkjerringa var blid hun, holdt frem et beger og spurte om karen ikke vilde smake på juleskjenken hennes. Kirketjeneren forstod at det var ugler i mosen, og han skulde nok vare sig for å drikke trollmjød, tenkte han. Han tok imot begeret, men slo drikken ut av det bak sig og satte sporene i hestebuken. Uheldigvis traff et par dråper baken på hesten, og mer skulde det ikke til for at hårene på baken sviddes av, og kjøttet under blev brent.

Solunnkjerringa blev fykende sint over at kirketjeneren forsmådde drikken hennes, og ropte truende efter ham: “Bi, bi, til jeg har fått på meg trillbroka mi!” Dermed sprang hun inn i berget igjen, trakk på sig trillbroka, og likt et hjul rullet hun bortover landeveien i veldig fart efter kirketjeneren. Denne skjønte at det eneste som kunde redde ham nu, var å nå kirken før trollkjerringa, og få ringt med klokkene. Det gjaldt livet for ham. Han jaget på hesten alt han kunde, og det lyktes ham i siste liten å nå kirkedøren; men da var hesten hans også helt segneferdig. Han sprang inn i kirken, grep klokketauget, og så klang kirkeklokkene høit og klart gjennem morgenstillheten. Solunnkjerringa var akkurat kommet på bakketoppen overfor kirken da lyden nådde henne, og som den ekte trollkjerringa hun var, tålte hun ikke den klangen og falt om ved veikanten, forvandlet til en sten. Og kommer du til i Bynesset, så kan du få se fjellsprekken i Solunna, hvor kjerringa kom ut, og stenen hun blev forvandlet til, som den dag i dag kalles for Solunnkjerringa.

Draugen og feskaren D

Det var en gang en feskar som hadde kjøpt seg en slik fin åttring. En åttring var en stor båt, og nu var han høvedsmann før et mannskap og skulle snart på Lofoten. Men båten måtte være nyklinka og tjæra, og lauparriggen var stelt og fjelga og klar til den lange seilasen heilt nord til Lofoten. En dag etter jul, tett før de skulle ta laus, kom feskaren ned i naustet. Her lå mange båta, men mella kjeksan og treroingan som lå der var åttringen den jeveste. Den skinte nymalt og fin i ripbordan og Victoria het den. Feskaren skulle klinke en nagle fremme i halsen. Han sette seg med klinkhammaren og vsar vel tilfreds. Da så han nokka som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på han. Han så at alle åran i båten lå med bladet forover. Kem som hadde snudd dem , trur du? Åran, de skal alltid ligge med bladet attover. Nu lå alle de fire paran med bladet forover. Feskaren blei redd, før han visste at draugen brykte å fare med slike dragstykke når nokken av mannskapet var sjøfeig. Sjøfeig hette det når noen av feskeran skulle omkomme på havet. Om kvelden gikk derfor feskaren og la seg i naustet. Han tok ei rye med seg og kraup under båten. Med seg hadde han feskesaksa, det hette kniven hans når den var i bruk i båte. Så lan seg til å sove. Da midnattstimen kom, hørte han det knirka i litjdøra. Inn kom en hodeløs skikkelse i skinnklær

og kvite ullvotta. Han var drivvåt og hadde nettopp kommet rett ifra sjøen så det ut til. Havvannet draup av han og tang og skjell hang på den fæle mannskroppen, som hadde feskehode med tare og skjell på. Han kravla opp i åttringen som feskaren lå innunder og satte seg på fremtofta, snudde åran og ropte med sitt fæle draugmål “hut dæ tel å ta mæ, det høve mæ ikkje her!” så satte han seg på midttofta og ropte det samme ordan og snudde åran. Til sist satte draugen seg på tofta i akterrommet der høvedsmannen brukte å sitte, og sa “nu høve det mæ”. “Ja, nu høve det mæ og,” ropte feskaren og stakk til draugen med tollekniven sin, men med gal ende -. Hvis han hadde stukket draugen med bladet, skjønner du, så hadde han stuklket den i sitt eget bryst. Så ropte draugen “stikk og drag e bondens lag”, og det betydde at slik pleide bonden å gjøre. Da svarte feskaren “stikk og la stå gjør bonden og!” s¨å lot han kniven bli sittende, og sprang ut av naustdøra. Da hørte han draugen skrike og bære seg derinne i naustmørke. Morran etter sneik feskaren seg ned til naustet, stiltra seg under garnbruk og line som hang der og keik opp i båten. Men ingen draug. Bare kniven hans lå nede på tofta med et menneskebein på spissen. Siden den gangen fikk feskaren fred for draugen.

Mara M

Mara er en vette. Ordet kommer fra norrønt, men finnes i de fleste germanske språk – bare tenk på svensk mardöm, engelsk nightmare og tysk martraum, i tilegg til det norske mareritt. Opprinnelig er orndet avledet av indogermanske mer, som betyr å knuse, knuge. Mara er da også en av de eldste fortellinger om vetter vi kjenner til i dag. Mara kommer på besøk i søvnen, og hun er ikke særlig skånsom – i verste fall kan det ende med døden for den hun besøker. Røttene til forestillingen finnes muligens i eldgamle religiøse-demoniske opplevelser eller hallusinasjoner. Mara har altså ingen gode hensikter. Men det er uklart om hun er en vette, eller om hun er et menneske som har iført seg dyreham og farer omrking med ondskapen sin. Uansett tilhører mara kvinnekjønnet. Mara dukker tidlig opp i Ynglinga saga skrevet av Snorre Sturlason rundt 1225, men selve overtroen er sikkert eldre. Ordet kan ha diverse opprinnelser, for eksempel kan det være fra det indogermanske “mer“, eller “mord”, som opprinnelig betydde død. Mara kunne også være et gjenferd etter en gammel jomfru, hekser som skapte seg om til marer, uskyldige kvinner med en forbannelse over seg eller gamle kvinnelige guder eller vetner. Hun kunne også skape seg om til dyr. Noen vil ha det til at hun satte seg

overskrevs over ansiktet til offeret, mens andre sagn sier at hun rett og slett voldtok de mannlige ofrene. Det mest vanlige var at hun satt på brystkassen og red. Hun brukte også å gå i stall og fjøs og ri dyrene så de ble umattet til dagen etterpå eller til og med trær. Hvis en Mare hadde ridd treet kunne man se at kvistene på enden av grenen var sammenvokst. De blir fortsatt kalt marekvister. Noe av de samme kunne hun gjøre med håret til mennesker og dyr ved å sammenfiltre det til det de kalte marelokker, som sannsynligvis var våre forfedres forklaring på ‘Polish plait’ som er en hårsykdom. Vakker og ond Ifølge folketroen er mara en aldeles nydelig skapning, men hun er ondsinnet og derfor fryktet tross sin skjønnhet. Ingen kan stenge henne ute fra et hus, for hun går gjennom lukkede dører og vinduer – rett til soverommet. Soverommet er alltid hennes mål. Der setter hun seg overskrevs på den sovende, eller hun legger seg over – og fremkaller mareritt. Noen ganger kan disse være så kraftige at personen er nær på å kveles.

Mara &Vanlande I

I norrøn mytologi opptrer Mara flere ganger. Yndlingssaga forteller for eksempel om Valande som fikk lyst til å besøke Finland. Både vennene og rådgiverne hans rådde ham fra det, de mente at reiselysten var manet på ham med trolldom. Valande ble trøtt og la seg til å sove. Men akkurat da han sovnet, ropte han og sa at mara hadde tråkket på ham. Mennene hans sprang og ville hjelpe, men da de tok ham i hode, tråkket mara ham på leggene så de var nære ved å knekke. Så tok de ham i leggene, men da kvalte mara hodet hans så han døde. Med sine seid Sendte heksen Valande Til Viljes bror, Da hun tråkket Trollkyndig Heksekvinne På hærmenns fiende, På Skutas Bredd ble brent Gulløderen, Som mara kvalte.

MsegannenmedsomMaragiftet D

Det var en mann som ofte hadde mareritt. Det kom av at mara fant det for godt å ri på han mens han sov, skjønte han. Han sto derfor opp en natt og tente lyset, stengte alle vinduer og dørene, speil og alle mulige lufthull. Til sist fant han også et lite hull i veggen, som han også tettet. Så gikk det syv dager uten mareritt. Den syvende kvelden hørte han det jamret fra det ovnen, og da han vente seg om, fikk han se en naken og vakker møy som sto der og sang: “Kjære unge fyr, slipp meg ut igjen: for jeg må være hos mor før dagen gryr ellers dør jeg. “Åh nei, jeg vil ikke slippe deg fra meg, siden du er så herlig vil jeg heller gifte meg med deg. Så ga han henne et klede og sendte bud på presten; han kom og kristnet henne, og viet dem til mann og kone i en fei. Så gikk det syv år. På den tiden fikk de ni barn. Men så kom konen en

dag til å se det vesle gjenplugget hullet, og ba mannen om å ta pluggen ut av det. Han gjorde som hun ba om, men strakts var hun borte. Da forsto han at om han ikke tok pluggen ut av det hullet hun hadde kommet inn gjennom hadde hun ikke kunnet stryke sin kos. Han sørget lenge over det, for han var glad i kona si. Så sa han til søsteren sin at hun skulle ta seg av barna så lenge, og gikk ut og lete etter kona som var borte. I lang tid gikk han og letet uten noen nytte. Så vente han nesen hjemover. Hjemme fant han Mara. Hun satt på den plassen han hadde fanget henne første gangen hun sang: “Mor er død og lagt på båre, jeg har mist det gullgule håret. Derfor er jeg sturen. Vil du ha meg igjen, vil det glede meg. Derfor er jeg sturen.”

Fanden H

Han er kjent under mange navn, men i norsk tradisjon heter han først og fremst fanden. Hans opprinnelige navn er djevelen. Ordet djevel kommer av det greske diabolos, som betyr baktaler. I jødisk og kristen religion har djevelen på litt forskjellige måte blitt navnet på det onde i tilværelsen. Satan betyr motstanderen på hebraisk, også det en betegnelse på den rolle fanden har spilt i vår egen kultur – det navnet betyr fristeren. Skjønt – den gamle, jødiske religionen har lært at det var Gud som sto bak alt, også de onde. Den hadde ingen klar djevelfigur slik vi kjenner den. Derimot fantes det onde engler så vel som gode engler, og satan, fristeren, er Guds redskap ovenfor menneskene for å prøve deres moralske karakter. Det nye testamentes kristendom og kirkens senere utredninger har innført djevelen som det overordnende, personliggjorte onde prinsipp i en såkalt dualistisk religion, der godt og ondt står mot hverandre. Ifølge middelalderens kristne utlegninger var det engelen Lucifer som ble kastet ut av Guds engleskare. Grunnen var at han i kraft av sin skjønnhet og sin overordnende posisjon blant englene begynte å ta kampen opp Gud selv. Dermed måtte Lucifer skape seg et nytt rikte, i konkurranse med Gud. I vår folketro er djevelen på sett og vis den siste ankomne, men han inngår i den religiøse tradisjonen som den overordnede blant demonene – med andre ord de underjordiske. Han er den personfikserte fristeren og løgneren. I europeisk og norsk tradisjon fra middelalderen fikk fanden flere

egenskaper enn hva fremkommer i bibelen. Han ble ofte fremstilt – gjerne i fargerike illustrasjoner – med bukkehorn, klør, hestehover og så videre, og han er svart i huden. I middelalderens norske tradisjon hadde han mange navn: “Djevelen”, “den onde”,”hinmannen”, “styggen”, “belsebub”, “purken”, “fienden”,”Satan”, “luciffer” – alt etter sammenhengen og ønske om omskrivning. Det hersker en sterk oppfatning om aat man aldri skulle bruke det rette navnet – for da påkalte man “ham” selv. I Nord-Norge er “tykje” et kjent begrep, det betyr opprinnelig noe i retning av den som gjør fortred. Navnet “Gamle-Erik” er ikke tilfeldig, Erik og Eirik er antagelig avledet av det urnoske Aginrikr som betyr den eneveldige, også utlagt som skrekkhøvding. Han er lokkeren og fristere, intrigemakeren og forføreren, som på sitt område er menneskelignende, velutviklet og intelligent enn noen av de andre vesnene han har omkring seg. Han operer i det skjulte, han bruker list og knep for å dekke sin identitet, og han skjuler sine motiver når han henvender seg til menneskene og frister dem. Han fremste knep er å opptre som Gud og få menneskene til å tro at deres vilje også er Guds vilje. Ifølge det gammelnorske storverket Kongespeilet benytter han seg av sine syv hovedllister: giftig misunnelse, brennende hat, villendende sluhet, glimrende falskhet, overmodig maktbegjær, umettelig gjerrighet og grådig lystbegjær.

Kortspill med fanden P

På Hirhalsen i Østerdalen hadde fire karer begynt å spille kort julekvelden. De drakk sterke saker i tillegg, og utpå natten var samtlige litt “ustyrlige”. Mens de satt slik ved bordet , kom det plutselig inn en mann som ingen kjente. Han hilste som vanlig og ble invitert til å slå seg ned. Mannen ville ikke sette seg ned, men ble stående og se på at de spilte kort. Da de hadde spilt en stund, spurte karen om å få være med, hvilket han fikk, og det gikk ikke lang tid før han drakk og pratet som de andre ved bordet. De fire karene syntes det var en

trivelig kar å få besøk av. Etter mange omganger mistet en av deltagerne et kort i gulvet, og han bøyde seg ned for å plukke de topp. Straks skyndte fremmedkaren å dra til seg føttende, men likevel så den andre at han hadde en hestefot. “Men i jøssenam!” ropte han for seg selv under bordet. Da reiste den fremmede seg brått og gikk mot døren uten å si et eneste ord. Det ble brått slutt med kortspillet da de andre fikk vite hvem fremmedkaren var, som hadde vært innom.

jager Hbortan som Fanden

I 1927 fortalte Ola Knuttson Bangjordet fra Valdres at hans bestefar en gang var i Aurdal og kom ridene over Aurdalsskogen, da han møtte fanden selv. Også fanden var til hest, og sprutet varme mot ham da de møttes. Bestefaren leste straks dette verset som står i Lanstads Salmebok nr. 14, vers 7:

Og når vi fristes, lad os staa Og Satan os ei fange maa, Men hjelp vi faar overhaand og bryde alle Fiendes Baand Med grunfast Tro i mod hans List. Det give du os Herre Krist!

Djeveldansen E

En jente som het Helga, var så glad i å danse at hun aldri fikk danset nok. Hun var til stede på hver dans som ble arrangert i distriktet omkring Østerdalen, uansett hvor langt hun måtte gå. Men så var det en gang en fremmedkar kom og bød henne opp. Og det var en kar som kunne danse. Han snurret henne rundt og rundt så fort en virvelvind, så hun til slutt ba om å få en pause. Da skrek han så det gjallet i stuen: Hei Helje, hu! Deg skær je snu! Du skær få dansa metta di du! Og villere og villere danset han med henne. Da ble spillemannen så redd at han la bort fela, men fela bare fortsatte å spille helt av seg selv. Dansefolket sto som fjetret langs veggen over synet, og den fremmede drev på til jenta lå som en fille i armene hans. Folk hengte da fela på veggen, men den fortsatte å spille. Så la spillemannen den i skrinet og stengte igjen lokket, men fela spilte til mannen omsider sluttet å danse og slapp ejnta. Men da var hun død, og da de skulle se etter mannen var han borte.

Fandens fotavtrykk A

Aunegården på Støren i Sør-Trøndelag ligger på den ene siden av Gaula, og gården Tilseth på den andre. Riksveien går på Aunesiden og Rørosbanen og Gaula. I dette berget er det to fotavtrykk, angivelig etter en person. Det ene avtrykket er av en stor fot, mens det andre er av en hestehov. Begge avtrykkene

er trampet en og en halv tomme ned i det harde berget. Man ser det helt tydelig – hestehoven har vært uten sko, mens foten har hatt både såle og hæl. Folk mente at fanden hadde stått på den plassen sett over elvene til Aune. Men at elven var for stor til å komme over.

Hvordan hesten ble skapt E

Et sagn fra Hedemark forteller at da Vårherre hadde skapt alle dyrene, så ville fanden også skape et. Han laget et dyr som skulle både sparke og bite og dessuten være til skade for

menneskene. Men da han var ferdig med verket, fikk han ikke liv i dyret. Så han måtte gå til vårherre for å få ham til å hjelpe seg. Da Vårherre fikk se dyrene, gikk han bort og blåste liv i det. Og straks etter reiste det seg.

Vårherre syntes det var et fint dyr, og sa: “Dette dyret skal være til stor nytte og dra alt tungt for menneskene.” Og slik ble det; dyret heter hesten!

annen som M lurte fanden selv

Per Tværved skulle ha noen emner til å snekre på, og siden han ikke brydde seg med å kjøpe dem, gikk han like godt i Treschow-skogen i Larvik for å finne det han trengte. Dette var om vinteren, isen lå på Farrisvannet, så han kunne gå på isen både frem og tilbake. Per tok seg god tid med å finne høvelig emner. Han trivdes ute i skogen denne dagen og hadde det ikke travelt med å komme seg hjem. Da han var ferdig, var det blitt tussmørke, og han gikk ut på isen med emnene på ryggen. Han var så uheldig å komme for nær en råk, og før han visste ordet av det, falt han i råken. Der lå han og bannet og svor mens emnene danset bortover isen. Uansett hvor mye han kavet og strevde, klarte han ikke å komme seg opp på isen igjen. Hver gang han tok tak i iskanten for å få feste, brast det under ham. Det var langt til folk, så det var ingen vits å rope etter hjelp. Til slutt tenkte Per at han fikk rope på

Vårherre, selv om han tvilte på at det ville hjelpe, ettersom han var ute i et slikt ærend. Enten det var på grunn av emnene han hadde stjålet eller for andre pek han hadde gjort, så kom nok ikke Vårherre til ham, så han lå og kavet og bakset som før. Da visste han ikke bedre råd enn å rope på fanden. Og for å være sikker – lovet han bort sjelen sin med det samme. Og fanden lot seg ikke be to ganger. Per hadde ikke før sagt det, før han kjente et tak i buksen og ett i kraven, og opp for han så han lå og danset på isen samme veien som emnene. Men da Per hadde samlet dem opp og ville luske av gårde uten så mye som takk for hjelpen, sto fanden ved siden av ham og minnet ham om løftet han hadde gitt ham. “Du skjønner da spøk,” sa Per. Da fanden syntes det var flaut å måtte vedkjenne seg noe annet, måtte han la Per gå for denne gangen.

Den finske bibelen I

I slutten av forrige århundre ville finnene i Tørberget skaffe seg en finsk bibel. De hadde hørt at det skulle finnes en slik i Aspberget på svensk side. De skranglet sammen noen penger og rustet ut en mann med niste. Dessuten fikk han med seg ei flaske brennevin som han skulle bruke som betaling for bibelen i tillegg til pengene. Mannen la i vei sørover skogen. Det var langt å gå, og han fikk lyst til å smake litt på brennevinet underveis. Snart hadde han kommet i skade for å drikke opp alt sammen. Brennevinet gjorde søvnig, og nedpå Skjeftåsen - like ved grensa - sovnet han under ei gran. Han vaknet etter ei stund da han syntes

han høte slik vakkert felespill. Ør i hodet satte han seg opp, og der fikk han øye på en som satt på en stubbe like ved og spilte. Straks skjønte han at det var Fanden selv, det var ikke til å ta feil av. Ennå modig av rusen, spurte han Fanden om han kunne lære bort den slåtten han spilte. Da svarte Fanden: Jeg vet hva ærend du er ute på. Hvis jeg får det du er ute etter når du kommer tilbake, da skal jeg lære deg melodien. De ble enige om dette, og mannen kom etter flere dager tilbake til Tørberget uten noen bibel. Men han spilte en slått for folk – vill og vakker - som siden ble hetende “Fanden på Skjeftåsen”. Det kom aldri noen finsk bibel til Tørberget

J akob med svarteboka P

På gården Kil bodde det en gang i tiden en mann som hette Jakob. Om ham ble det sagt, at han skulle ha svarteboka i huset, og mange slags underlige kunster kunne han. Når vårspillet kom og storfugljakta tok til, fikk han tiuren til å slå seg ned på lagårdstaket, og det kan vel være at han slapp å slite seg ut om hanskulle ha seg en fuglestek. Hendte det så at folk stjal fra ham, tok han også til svarteboka og tvang tjuve-pakket til å bringe sakene tilbake enten de ville eller ikke. Men så en dag kom han ille ut, for best som han

var hjemmefra en liten stund, fikk tjenestegjenta fatt i boka. Ikke hadde hun noe kjennskap til den slags, og det endte med at Fanden selv kom løs. Da Jakob omsider kom hjem, sto alt på ende, og han visste ikke annen råd enn å sette gamlingen til å binde seg selv. Så narret han ham til å pelle erter opp i en sekk, og da han endelig etter å ha plukket en og en ert tilbake i sekken hadde fått den full, var han bundet til boka igjen. Men etter den dagen fikk nok svarteboka være i fred der på gården.

Odderugryta P

På Odderu i Hillesta budde der engang en raring av en mann. Han hadde mange greier for se, som andre inte skjønte se noe på, men aldri hørte enn, atte han sto fast før noen ting heller noen ti var råalaus. Følk snakka nokk lite grann om, atte han inte gjore døm her tinga aleine heller mæ følkehjælp - di småsnakka noe om svarteboka å Gaml’erik, men høgt blei dæ nokk inte sagt. Så var dæ engang en søndag, husbonsfølka var i kjerka, å tenestegjenta hølte på å feie å pynte i huse, atte ho fekk aue på ei bok, som var binni om mæ tråar på langs å tverss. Ho tænkte inte noe viare over dæ, ennå ho vell hadde hørt lite grann om svarteboka på Odderu ho au, men løste tråane av å åpna a. Da ho fekk se, atte boka hadde svarte bla’ar, som der var trykkt raue bokstaver på, tok a te å læsa i a. Ho kom inte langt, før ho tøtte en har vinn for imot huse, å da ho skulle se opp, var heile huse ørrande fullt av dævla. Ho blei reint vetskremt, som ventanne kunne væra, å ennå værre blei dæ, dæ dævlane, o* å gælne som di var, skjækte å spurte, å ho ville. Di sa au, atte døm inte var plegti å gjøra meir enn tre ting, å dersom ho inte kunne finna på noe, som døm inte kunne gjøra, heller dersom ho inte kunne binne døm, naar di hadde gjort dæ, ho ba døm om, så hørt’a døm te, å di ville ta a mæ se, når di var fæli (færi). Da ho hørte dæherre, kom a snart te se sjøl igjen. Ho tænkte mæ se: je får se te å finne på noe ærbi te døm, innte mannen kommer fra kjerka, så blir der vell ei rå kanskje te å sleppe heilskjenna ifrå døm. Derfør sa a te døm: “Pæll no fyst opp alle di

barnåler, som finnes i Odderuhagen å bær døm inn på gåren ute. ” Dævlane avgåre. Om ei stønn kom di tebars å sa, atte no var dæ ærbie fæli. Ho kunne skjønne dæ, før heile gåren var full av barnåler. Så sa a: “Gå no sta å høgg ut ei pen steinbru, 9 alne lang, 4 alne brei å 1 alen tjukk - å lægg a så pent terette over bækken, der som stigen går. ” Dæherre gjore døm au, ennå dæ tok noe ti. No tok gjenta te å bli rædd for, atte ho inte sku finna ærbi, som kunne hevta døm, te mannen kom him, for ennå var han inte rekti ventannes. Men etter ei lita stønn sa a: “Gå no burt å drei ei gryta i svaberje borte, men ho ska romme so mye som sju bryggekar å væra glat inni som glas.” Gryta var mest fæli - dæ feilte bare litte granne glatting i bånn(en) - da mannen kom stintande inn dørna. Han hadde kjennt på se, atte noe var tess hime, å hadde nøit se alt, han ørka. Da han no fekk aue på den åpne svarteboka, skjønnt’n, hå der var påfære. “Åhenne har du læsi?” spurt’n. Gjenta peka på ei sie i boka. “Dæ var på dæ værste stelle”, sa ‘n, “der æ mange av døm da, å dæ tør henne, je no får ærbi mæ døm i heile dag.” Han treiv boka i hånna å strauk bortover hagen. Dævlane så mæ engang, att Overmannen døms var komin. Di freista inte på å sætta se opp imot’n, men flau som di sku væra gælne neover te den nye steinbrua. Der samla døm se, gjore på engang et hopp ut på brua å blei borte i et sprak av gneister. Derve rauk brua tvert over å ligger såleisna på samme stelle den dag i dag, men gryta æ ennå like heil å pen, så hver som vill, kan se a å skjønna, atte dæherre æ skjære sanning.

Fanden og futen D

Det var en gang en fut, slik en riktig flåer av det verste slaget. En dag kom fanden og ville hente ham. “Aldri hører jeg annet,” sa han, “enn at folk sier: “Gi fanden hadde den futen!” så nå får du følge med meg; og så slem er du og, så jeg tror ikke du kan bli slemmere og verre enn du er heller,” sa fanden. “Ja, vil du lye etter alt det folk snakker, så får du mer å flye etter enn du rekker,” sa futen; “men er du så snill en mann at du gjør alt det folk ber deg om, så torde det hende jeg slapp denne gangen også, jeg,” sa han. Ja, futen snakket vel for seg, og fanden var nokså godlidende, så til sist ble de forlikt om at de skulle slå følge et stykke, og den først de møtte, som noen ba fanden ta, ham skulle det bli som fanden skulle ha, og så skulle futen slippe. Men hjertelig måtte det være, sa fanden. Først kom de til en stue; der sto kjerringa og kjernet smør; men da hun så fremmedfolk, måtte hun titte ut etter dem. Imens kom den vesle stuegrisen hennes, som gikk og snuste i hver ro, og satte trynet opp i kjernen; den over ende, og grisen til å smatte på rømmen.

“Er det verre skadedyr til enn slik en gris?” skrek kjerringa. “Gi fanden hadde deg!” sa hun. “Så ta grisen da!” sa futen. “Tror du hun unner meg griseflesket?” sa fanden. “Hva skulle hun så ha til helgekost i vinter? Nei, det var ikke av hjertet!” Så gikk de til de kom til en annen stue. Her hadde den vesle ungen gjort ugagn. “Rett nå er jeg lei deg,” sa kjerringa, “jeg vinner ikke annet enn ågå og tørke og stelle etter den stygge ungen. Gi fanden hadde deg,” sa hun. “Så ta ungen da!” sa futen. “Å, det er ikke av hjertet at moren banner barnet,” sa fanden. Så gikk de et stykke til; så møtte de to bønder. “Der ser du futen vår,” sa den ene. “Gi fanden hadde ‘n lys levende, den bondeflåeren!” sa den andre. “Det var av hjertet det,” sa fanden; “kom så med meg!” sa han. Den gangen hjalp det hverken bønn eller påkallelse.

Heksene H

Heksene tilhører ikke de underjordiske. Hun er ingen vette, men ifølge folketroen et menneske utstyrt med trolldomsevner. For å tilegne seg disse evnene, og derved makt over andre mennesker og naturen for øvrig, hadde hun inngått en pakt med djevelen. Djevelen fikk sjelen hennes i bytte. Med regelmessige mellomrom holdt heksene savbater med djevelen, og han bestemte over deres liv og død. På 1500- og 1600-tallet ble de påståtte heksene brent levende på bålet her til lands, i Europa for øvrig foregikk det også både noe tidligere og noe senere. Den katolske kirkens inkvisisjon, og særlig pave Innoces VIIIs heksebulle fra 1484, ga støtet til prosessene. Det skjedde etter store

forfølgelser og ganske hyppig bruk av tortur for å oppnå innrømmelser. Med heksene er vi altså over i en tradisjon som utelukkende har røtter i den kristne delen av vår historie. I den norrøne kulturen var heksenes mulige forløpere, seidkvinnene, en akseptert gruppe, de ble til og med tilkalt og godt traktert av stormenn som ønsket deres trolldomskyndige tjeneste. Heksene hadde sine årlige “ting”, hvor de møttes til overflod og trolldomskunst. I nord-europeisk tradisjon foregikk dette i Bloksberg i Nord-Tyskland, i en mer lokal norsk tradisjon møttes heksene blant annet på fjellet Lyderhorn utenfor Bergen og på Dovrefjell. En såkalt vannprøve, der kvinner mistenkt for å være heks ble bundet på hender og

føtter og kastet i vannet. Fløt de, ble det tatt som bevis på at de var hekser, sank de (nederst til høyre), beviste det deres uskyld.

Heksene på Møre P

På Sunnmøre red heksene av sted på sopelimen til fjellet Hornelen i Nordfjord, hvis de ikke tok veien helt til Heklefjellet –hekla på Island – så vel julekvelden som jonsoknatten. Før de dro, smurte de sopelimen med en salve og startet den ved å si: Høyt opp og langt frem!

Når de kom frem, laget de grøt – akkurat som andre gjør til høytids. Det som skrapte kjelen, fikk mest. Etter måltidet satte de av sted til kirken med djevelen i spissen. Han bar et brennende lys med halen og åpnet kirkedøren ved å blåse i nøkkelhullet. Hvis man stilte seg opp på kirkegården jule – eller jonsoknatten, kunne man få se det hele. Hvis ikke trollkjerringene kom hjem før dagen grydde juledagsmorgen, ble de stående i stokk og stein.

Den smarte mannen i Telemark H

Heksene i Telemark pleide gjerne å dra rett opp gjennom pipen før de fløy til Blåfjell, hvor de feiret julen sammen med djevelen. Her, som alle andre steder i landet, var det farlig å møte dem på en slik ferd. En mann som var så uheldig å gjøre nettopp det, beholdt livet, men stort mer var det heller ikke. Han måtte sverge på at han ikke skulle fortelle en eneste levende menneske hvem han hadde truffet. Dagen etter hendelsen var han i

juleselskap, og der var det mange mennesker til stede. Blant alle gjestene var det også flere av kjerringene han hadde truffet juleaften, som han nå visste var hekser. Mannen stilte seg da opp foran kakkelovnen, og med ansiktet mot ovnen fortalte han dem alt han hadde sett den kvelden og hvilken hekser han hadde gjenkjent. Alle gjestene fikk da vite hvem som var hekser, men de kunne ikke gjøre noe – for han hadde ikke brutt løftet han ga dem.

Kjerringa på Fjøs E

En gang for lenge, lenge siden bodde det ei kjerring på Fjøs som drev med trolldom. Hun hette Gro. Hun hadde ei tjenestejente som hette Rønnaug.

gjennom døra og nedover jordet mot elva. imens hadde Gro skjønt at det var noe galt på ferde. Hun kom farende hjem og spurte hvor mye fløte hun hadde hatt i kjinna. Da jenta fortalte det, sa Gro: «Da har du tatt fløten fra sju prestegjeld.» Så ble Gro ført for retten og dømt til å brennes for trolldom. Da de kjørte henne til Folkenborg for å brenne henne, hadde de bundet for øynene hennes. Før de skulle tenne på bålet, ba Gro om at de skulle løse bindet for øynene så hun kunne få se hjem. Men det var ingen som torde løse bindet. For de trodde at dit hun så, der ville alt bli svidd av.

En gang lurte Rønnaug på Gro, og fikk da se at hun satte fire pinner i veggen og melket dem så det fosset i bøtta. En annen gang skulle Gro reise bort. Hun sa da at Rønnaug skulde kjerne smør, men at hun ikke måtte ta mer enn ei skje fløte i kjinna. Da Gro hadde reist, skulle jenta til å kjerne. Men hun syntes ikke det ble noenting av ei skje fløte, og derfor hadde hun i sju skjeer. Med det samme hun begynte å kjerne, svulmet fløten opp så den rant over, flommet utover golvet,

il å med T moren var heks

Den samme metoden benyttet en annen telemarking seg av, nemlig Steinar Åse. Han hadde fått for seg at han ville vite hvor mange hekser det var i Seljord. Påskeaften viste han at de red på sopelimene til kirketårnet. Der skrapte de malm fra klokken, som de brukte til å trolle med. Derfor gikk han til kirkegården. Der skar han til to gresstorver fra den viede jorden. Så gikk han opp i kirketårnet og la den ene gresstorven på hodet og den andre hunder bena. Deretter tok han tre byggkorn og la under tungen. I denne stillingen stilte han seg på lur – for nå var han blitt usynlig for alle trollkjerringene. Utpå natten begynte den ene etter den andre heksen å komme til tårnet. Der kom både Kari og Mari, Gro og Guro – sannelig kom nesten annenhver kjerring som bodde i bygda, til og med de han minst av alle trodde var hekser. Men da han så sin egen mor kom settende på sopelimen, kunne han ikke dy seg lengre. Da datt torven av hodet, og byggekornene ut av munnen hans

mens han utbrøt: “Er du også med i den dansen, mor! Det hadde jeg aldri tenkt.” Plutselig ble det et rabalder blant kjerringene. Nå så de Steinar stå der, tok tak i ham og hengte ham etter neseborene ut fra kirketårnet. Der turet de ham med å slippe ham ned, hvis han ikke lovete at han aldri skulle si noe til et eneste menneske. Steinar ble alvorlig redd, ba for livet sitt og lovet å holde det de krevde av ham. Påskedagen dro han til kirken. Der stop han og så på at kjerringene kom anstigende i fine klær og oppførte seg som ingenting hadde hendt. Da vendte han seg om til gravsteinene og sa at han ville fortelle dem hva som hadde skjedd påskenatten. For han hadde gitt sitt løfte om å ikke snakke om dette til noen mennesker, men for stokk og stein hadde ikke gitt noe løfte, sa han. Og dermed fortalte han hele historien, slik at hele menigheten fikk vite hvem sin var hekser. For dette og annet fanteri ble han rette kalt “vonde Steinar”

Heksemiddelet P

På gården Skyllist i Tjølling kommune i Vestfold bodde en gang en kone som hadde ord på seg for å være en heks. Tjenestejenta hennes så for eksempel at hun gikk ned til bekke for å kjerne hver gang hun slapp opp for smør. Heksene satte seg bare ved bekken, øste vann opp i kjernen og satte i gang å kjerne vannet til det ble det fineste smør. Oppe på loftet hadde heksen en stor kiste som hun var svært redd for å vise frem. Nøkkelen bar hun alltid på

seg, og tjenestejenta hadde strengt forbud mot å gå på loftet. En dag heksen skulle ut i bygda for å helbrede en syk hest, så jenta sitt snitt til å snike seg opp. Det viste seg at kjerringa hadde vært så uheldig å glemme å låse kisten før hun dro, så jenta var ikke sen om å lette på lokket. Hun hadde nok tenkt seg at kisten inneholdt sølv, gull og andre kostbarheter. Men i kisten var det bare tørr kumøkk – som heksen brukte når hun hekset på kyrne til naboene.

A P nne

edersdotter

En av de mest kjente prosessene der var mot Anne Pedersdotter, enken etter Absalon Pedersson Beyer, den teologiske lektor ved byens latinskole.Anne Pedersdotter (død 7. april 1590) var en prestekone som ble dømt for trolldom i Bergen. Anne er en av de mest kjente kvinner som ble dømt som heks og henrettet på bål i Norge. Saken er en av de best dokumenterte trolldomssakene i Norge.

Dette var 2.gang Anne Pedersdatter hadde blitt tiltalt for hekseri – første gang ble hun frikjent. Historikere påstår at prosessen mot Pederdatter hadde sitt utspring i en nabokrangel om eiendomsrett. Det var nemlig naboen som først anklaget og rapporterte til myndighetene at Pedersdatter drev med hekseri.

abokjerringa N som var heks

En mann i Eidskog i Hedmark ville se hesten ri gjennom gluggen til kirketårnet jonsoknatten. Tidlig på kvelden satte han seg derfor på en bjelke i tårnet og ventet. Utpå natten kom det plutselig to kjerringer fykende på hver sin sopelim, mens de slo med de lange baksteskiene sine og skrek: I dag er det veilt, i morgon er det heilt! Mannen kjente den ene av dem, for hun var fra nabogården hans. Straks hun fikk se ham, hekset hun øynene hans, slik at han så at bjelken han satt på var så tynn som den tynneste sytråd. Noen uker senere ble mannen ferdig med å lage seg en fin tollekniv. Han hadde arbeidet med den ikke mindre enn tre torsdagskvelder, for da skulle den

bli bra mot all slags trolldom. Og denne kniven hadde han derfor med seg i et bryllup en tid senere. Gjestene hadde med seg store smørformer til bryllupsgården, og den aller største kom fra nabokjerringa hans. “Jeg får smake på dette gilde smøret ditt, jeg også,” sa mannen og satte kniven sin i smøret. Men da rant det plutselig blod fra smøret. Det var troll-smør. “Hadde jeg trodd dette om deg,” sa nabokjerringa, “så skulle ikke du ha sittet her nå.” Hun skulle ha tatt ham da han var i kirketårnet, mente hun. Dermed ble hun så sint at hun gikk hjem med en gang. Heksen syntes ikke hun hadde noe å gjøre i bryllupsgården etter dette.

utten som satte hestesko på heksen

I Gjerpen i nærheten av Skien har det alltid vært fullt av trollkjerringer. Gutten som kom opp til Blåfjell – han også reiste etter gårdskjerringa – opplevde at det var så tykt med trollkjerringer som “mugg i skugg”. De sloss ikke den gang, men danset og hoppet – ikke slik vanlige folk danser, men på en så underlig og fryktelig måte at det ikke lar seg beskrive. De satt på sopelimene sine og berørte ikke bakken mens de hoppet opp og ned i luften med de forferdeligste spring og styggeste latter og fakter som noen kunne tenke seg. Da de fikk se gutten, ble de først sinte. Men da gårdskjerringa ba for ham og lovet å bringe gutten hjem, gikk det i orden. Hun skapte seg om da til en hest og ba gutten om å sette seg opp, så skulle han få skyss helt hjem. Og da ville han slippe å bli plukket i småbiter, bare han var stille, sa hun. Når de var kommet hjem, skulle han slå henne på siden med bisselet og si:

Gutten lot seg ikke be to ganger, men satte seg opp, og det bar fort av sted med dem. På veien kom de forbi en smed som sto i smia og slo ut hestesko. “Å, kjære venn,” sa gutten, “Kan jeg få deg til å sko denne hesten for meg. Den er så glatt på bena, og slik på netters tid er det svine glatt å ri.” Så gikk smeden i gang med å lage skikkelige sko, som han spikret fast under bena på hesten. Da han var ferdig , red gutten hjem. Der steg han av, tok bisselet av hesten og ga den et slag på siden og sa ordene slik kjerringa hadde forklart ham. Straks ble hesten forvandlet, og kjerringa sto der lys levende. Men da han så etter, oppdaget han at hun hadde hestesko både på føttene og hendene sine. Hun måtte bare beholde dem, for det var ingen råd med å få dem av. “Så der har’u a!” sa gutten til mannen hennes. Og er ikke kjerringa død, så går hun ennå omkring med hesteskoene sine. Forresten, rundt Gjerpen kirke er det syv trollkjerringhauger og ellve trollkjerringer. Fem bor nordenfor og seks sønnenfor kirken.

Veilt og vint Vend seg svint Fer Guro Grini!

eksen som H forbannet naturen

Ole Sørensa i Hopen, Senja, fortalte at det var mange hekser i gamle dager, og det var farlige folk man måtte passe seg godt for. Slike kunne gjøre skade båe på sjø og på land. Heksene ble utryddet etter hvert, til slutt var det bare en igjen. Han skulle bo i Medfjorden, ble det fortalt. Da folk oppdaget at hun var heks, ble hun satt fast, fikk bind for øynene og skulle brennes. De dro

henne bort til bålet, men hun ba så vakkert om å se dagens lys en gang til. Og siden var det siste hun ønsket seg her i verden, tok de bindet av. Straks sa hun: så langt eg no kan se skal de aldri vekse eit tre. Da skyndte de seg å ta bindet for øyene hennes igjen. Men det var for sent – etter den dagen var det skogløst i den lia.

Johanne Jensdatter Flamske J

Johanne er den første navgitte personen fra distriktet som ble anklaget og dømt for å ha bedrevet hekseri. En eller annen gang før 1578 ble Johanne sammen med andre anklaget, dessverre forteller historien ingenting om hva hun ble anklaget for (hekseri ok, men ikke noe mer konkret enn det). Det er mulig at hun ble tatt med i dragsuget da de andre anklagede etterhvert tilsto og det er mulig at hun ble anklaget separat, iallfall var anklagene og bevisene sterke nok til at hun ble dømt til døden ved brenning. Johanne unnslapp bålet i Skien ved å rømme nattestid og endte tilslutt i Bergen.

gjenfinne mistet verktøy ved hjelp av et sold og en saks hos et ektepar, hvor konen lå i barsel, hadde konen fornærmet Johanne, og etter det hadde konen blitt meget syk. En annen gang hadde Johanne gitt et godt tips på hvordan man jaget bort en flokk med katter, med den følge at det oppstod storm. Hun gjorde seg selv bedre i et sykeleie ved å komandere en tjenestepike til å tenne et lys. Hun fant bortkomne ting ved å spå med sold og saks. Hun kastet sykdom på et nyfødt barn fordi moren fornærmet henne, og helbredet barnet igjen straks faren til barnet ba henne om hjelp. Til sist ble det avgitt to vitnemål på at hun hadde glemt Fader Vår. Dette er bare de alvorlige anklagene, men det holdt i massevis til at Johanne endte sine dager på bålet, anklagene ble også bygget opp under av ryktene om en liknende praksis i Ski.

I Bergen livnærte hun seg som veverske, men det kom også frem ting i Bergen som mulig kan kaste lys over hvorfor hun ble dømt til døden ved brenning i Skien. Johanne endte nemlig sine dager på bålet den 16. mars 1594 på Nordnes i Bergen, dømt for hekseri. Under et forsøk på å

Ingeborg Pedersdatter U

Under prosessen hvor Johanne Jensdatter Flamske skal ha blitt dømt, ble en rekke andre kvinner navngitt som hekser og for å ha villet benytte seg av heksenes kunnskaper. Ingeborg er en av disse. Hun skal ha ønsker å få kastet sykdom på sin ektemann Jakob Lauritssøn. Den øverste ansvarlige for prosessene lensherre Erik Munk benyttet seg av disse beskyldningene til å presse Jakob til å frastå fra eiendom i Skien og overføre dem til ham. Tilgjengjeld unnlot Erik Munk å anklage Johanne for medvirkning til hekseri og dermed unngå en prosess som med stor sansynlighet ville føre til dødsdom. I første omgang gikk Jakob med på dette, men det viste seg senere at Erik Munk hadde plukket feil mann på nesen.

upopulær både hos sine undersotter og sine overordnede. Jakob gikk rettens vei og i juli 1578 ble Munk dømt til å gi tilbake eiendommene han hadde skaffet seg ved utpressing og i samme slengen ble Ingeborg kvitt truselen om anklager for medvirkning til hekseri. Og så kan man spørre seg hva gjør så Ingeborg på listen over heksene og prosessene i Skien? Antakligvis var det kun to ting i kombinasjon som reddet henne fra å ha blitt dømt for å være heks. 1) Hun hadde en velstående mann med kontakter (alene ikke nok til å unngå prosess) og 2) Lenseherren var mer interessert i ektemannens eiendommer enn av heksene. Hadde det blitt startet en prosess mot Ingeborg hadde det høyst sansynligvis kommet frem at også hun bedrev hekseri - det var bare en naturlig del av prosessen.

Ingeborg og Jakob var velstående og hadde de rette kontakter. Erik Munk var en vel ansett militær, men en tyrann av en lensherre og var

llen Anders klokkers (Eline Klokkers)

Prosessen mot Ellen er meget godt dokumentert og pågikk i tidsrommet 1619 - 1623. At prosessene/rettsaker gikk over flere år var utfra datidens rettssystem ikke uvanelig. Ellen var gift med Anders som var klokker i Gjerpen. Sommeren 1619 ble Hans Grytestøper syk mens han hogg tømmer hos Anders og døde kort tid etter. På dødsleiet beskyldte han Ellen for å være årsaken til sykdommen da hun skal ha ønsket ham død. Dette var nok til en anklage for mord.

trolldomskunster og Ellen skal ha gått i lære hos henne. Det kom også frem at stengene som ble benyttet til å frakte liket av Hans hadde fått blodflekker på seg før Hans ble flyttet på dem, stengene var umulig å oppdrive da de skal ha blitt fjernet av Anders. I 1623 stod Ellen sammen med Marte Langøen fra Bamble tiltalt for hekseri på lagtingsmøtet i Skien. Før dette møtet hadde tre personer fra Sannidal og Drangedal blitt avrettet, men før dette skjedde hadde de angitt Ellen og Marte som medsammensvorne. De hadde alle sammen deltatt i heksesabbat på Skrehelle - gode indikasjoner på at de hadde inngått en pakt med Djevelen. Vitnemålet fra de dødsdømte beseglet Ellens skjebene og den 21. mars 1623 ble Ellen dømt til å avgå ved døden på bålet for hekseri, anklagen for mordet på Hans Grytestøper ble det helt sett bortfra i domspremissen.

I begynnelsen av prosessen var det lite i vitnemålene som tydet på hekseri, men etterhvert som tiden gikk kom det frem at hun hadde ønsket Hans en liten runddans med Djevelen. I rettssystemet ble saken liggende brakk fra 1619 til 1621/22. I 1622 kom det frem at Ellen hadde tjent på Gulset gård hvor fruen (Anne Gulset) var meget godt kjent med

Sjøormen F

Forløperen til sjøormen er selveste Midgardsormen i den norrøne mytologien, den som lå kveilet rundt hele verden og som Tor hadde sitt forferdelige basketak med; Tor hadde agnet med et oksehode, og Midgardsormen bet på. Tor dro med sin åsakraft så bene gikk tvers igjennom båten og han ble stående med fotfeste i bunnen. Han trakk videre av alle kreftene til Midgardsormen fryktelige ansikt kom til syne i vannskorpen og jotnen Hyme ble så redd at han kappet snøret. Midgardsormen representerer alt det fryktelige som fantes i verden. Det følger heller ikke noe godt med sjøormen, og den som har sett den, kan vente seg noe vondt. Flere sjøormer viste seg på Mjøsa i tiden like før reformasjonen og nedleggelse av det gamle bispedømmet og kirkesenteret på Hamar.

Også i 1522, like før kong Christian II ble drevet bort fra Christiania og Norge var endelig tapt til Danmark, viste sjøormen seg. Det påfallende er at sjøormen i norsk tradisjon bare har forekommet i Sør-Norge, litt i trøndelag, men ikke nord for Tysfjord i Nordland. Linnorm eller lindorm, (Kryptozoologi), er et fabelvesen brukt som allegorisk, grafisk og heraldiskfigur. Den ligner på fabelvesenet drage, men har to ben og ikke fire som dragen. De oppholder seg gjerne i de store skoger eller i vollgraver. Ordet lindorm kommer fra det norrøne linnormr, hvor forleddet linnr eller linni betyr «slange». I betydningen «bøyelig, smidig og myk» kan ordet også ha gitt navn til treslaget lind.

Sjøromen og havhesten D

Det hadde lenge gått rykter om en sjøorm holdt til ute i fjorden ved Hjelmeland i Rogaland, så folk torde nesten ikke dra ut på sjøen. Men en dag skulle en mann ro fra Rossåen til Øyeneset. Etter en stund fikk han øye på noe som svømte etter båten. Mannen ble vettskremt, for han skjønte at det måtte være sjøormen han hadde etter seg. Han visste ikke hva han skulle finne på. Men snartenkt som han var, skar han seg i fingeren og lot blodet dryppe på en av toftene om bord. Deretter kastet han den ut i sjøen, så sjøormen kunne slikke på den. Mannen fikk derfor tid nok til å ri i land og berge livet. Sjøromen fortsatte imildertid å gjøre det utrygt for folk, og til sist la den seg i Ølesundet og stengte sjøveien mellom Hjelmeland og Fister. Det første til at mange hverken kom seg til byen eller til kirken. Lenger inne i fjorden var det dårlige tider og lite mat, og folk led nød på mer enn en måte. De gikk derfor til presten for å be om råd, og de ble enige med ham om å holde bønn i kirken. I Hjelmelandskirken holdt presten bønnegudstjeneste. Da han var ferdig, hørte de kneggende lyd utenfor. Folk stormet ut for å se hva det var, og de fikk se en havhest komme settende inn fjorden. Den kom inn Boknfjorden

og Finnøyfjorden, og den knegget tre ganger før den nådde Hjelmeland. Da den passerte Braken utenfor den over mot Halsne, der den knegget for annen gang. Ved Øyenset knegget den for tredje gang og møtte sjøromen i Ølesundet. Sjøormen forsøkte å flykte, men havhesten satte etter den – og det ble en storskilt jakt. Havheten måtte tre ganger rundt Ombo før den klarte å ta igjen sjøormen i Hjelmelandsfjorden, der de brakte sammen i et slagsmål som ingen hadde sett maken til noen gang før eller siden. Det gikk så hardt for seg at havhgesten mistet den ene hoven, men så fikk den overtaket og bet sjøormen tvers over. Da var hele fjorden rød av blod. Ryggkammen og den ene enden av sjøormen drev inn i en vik på hjelmelandssiden. Og den heter Fårekamvika den dag i dag. Enden av ormen ble liggende der og råtne, og ga en slik uutholdelig stank at buskapen døde. Til og med trær og busker råtnet på de nærmeste gårdene, og løvet på trærne visnet langt oppover liene. Hoven etter havhesten drev inn til Hjelmeland, der de tok den på land og fraktet den til prestegården. Der brukte de den til kornbinge, og den rommet over 1600 liter korn. Etter slagsmålet for havhesten til havs igjen, og siden har ingen sett den.

meden som S slo Sjøormen i hjel

En sommer fikk noen fiskere fra Ørland i Sør-Trøndelag se en sjøorm som for frem og tilbake bort på Brekstadbukta. Den holdt på så lenge at de torde ikke legge ut på sjøen for å fiske. En smed på Ørland het Jørn Hovde. Han laget en stokk med store pigger på,

rodde ut på Brekstadbukta og drepte ormen. Sjøormen drev i land i Skjegghaugbukta, vest for Austrått. Etter en stund ble det en slik lukt av kroppen at det brøt ut pest på Ørland. I kirken ba de til Vårherre at han måtte ta den bort, og da kom det en slik stor flo at den drev bort.

Av gammel tru: sjøormen S

Sjøormen har neppe hatt noke stort rom i nordnorsk folketradisjon, og heller ikkje draken. Kan hende at gamle truer kjem klårare fram i samisk tradisjon iblant, i namn som Guow’de-jaw’re og Guow’dejokkå i Varanger. Namna er laga til det norrøne (haf)gufa, eit slags sjøtroll — men i samisk nærmast det same som

«sjøorm». (Jamfør ”Huh-tetta” s. 48 og flg. Fjordnamnet Godfjorden blir uttalt med aksent l (som så mange fjordnamn). Adj. ”god” er gjerne forklaringa, men det er freistande å minne om norr. gufa f. røyk, eim – men også i tydinga sjøtroll (hav-gufa).

Bortpå Brekkstabukten D

Det va ein sommar at fiskarann på Ørland fekk sjå ein sjøorm så for att å fram bortpå Brekkstabukten. Han for der lengje på bukten, å dem tor ikkje ut å fisk. Så va det ein smed på Ørland så hette Jørn Hovde, å han beslo sin stokk med store pigga å la ut bortpå Brekkstabukten. Så tok sjoormen på stokkjen, å

så drap ‘n se. Så rak ‘n i land på ei bukt vestafor Austråt. Den bukta kallast Skjegghaugbukta. (Bukta e oppatkalla ette ’na Jernskjegg, seier forteljaren). Der vart det slik lukt tå sjøorma at det braut ut ein pest på Ørlanda. Så ba dem åt Vårherre i kjerkånn at han mått tak ormen bort. Å så vart det slik flo at ‘n flaut tå.

100

jøormen som S senket fiskebåten

Sjøormen kom ofte inn i Tysfjorden i Nordland, der den la seg over båtene og senket dem ned i sjøen. En slik opplevelse hadde mannskapet i to fiskebåter nord for Brynilen. De hadde sluppet ut dreggen og lagt seg for å sove. En av karene som fremdeles var våken, kom til å se mot den andre båten. Da fikk han se en sjøorm stikke hodet opp av sjøen. Ormen reiste hals og kikket opp i båten,

forsvant og kom opp igjen på motsatt side. Plutselig la den seg over båten og senket den. Mannen vekket øyeblikkelig kameratene sine, og de fossrodde til land. En stund senere dukket sjøormen opp igjen og speidet rundt, og i to døgn holdt den seg på det samme stedet. Først etter fire dager våget mennene å dra hjem til Ulsfjorden igjen. Tradisjonen forteller at de to som sjøormen druknet og spiste opp, var fra Leangen.

101

Havmannen & Havfruen D

Det er sjelden kjønnsmessig likestilling i folketradisjonen, men når det gjelder havmannen og havfruen, er det nettopp det; de har samme egenskaper og samme funksjoner i folketroen. Til gjengjeld er dette tospannet forholdsvis i nytt i norsk tradisjon, de kan knapt følges lengre tilbake enn til 1500-tallet. Før det finner vi ikke noe om havmannen, bare tradisjoner om havfruen. Derimot har de mange paralleller i utenlandske mytologier, og sannsyneligheten for direkte tradisjonsoverleveringer er større her enn mange andre tilfeller. En mindre utgave kalles gjerne marmælen, og da er vi igjen inne på gammel tradisjon også på vårt eget område. Felles for alle tre er at de, som navnet forteller, er knyttet til hav og sjø, i tillegg forbindes de med spådommer, helst av dyster karakter: ulykker på havet. Troen på havmennene og havfruene er altså vel så internasjonal som den er nasjonal. Det kan trekkes forbindelser langt tilbake i internasjonale mytehistorie, så vel til orientalske og greske forestillinger som til irske tradisjoner. Det kan synes som om begge også har eksistert i riktig gamle forestillingskretser her til langs, men at havmannen på ett eller annet tidspunkt er blitt

borte –eller at han har gått over i de forestillingene som allerede er beskrevet av andre “maskuline” vesener knyttet til havet. Havfruen kan knyttes direkte tilbake til den norrøne margygren, mens havmannen ikke har noen slik åpenbar forbindelse bakover. Likevel – det finnes begreper i norrøn som hafstambr og hafguda, blant annet forekommer de i store verker fra norsk middelalder; kongespeilet. Det kan tyde på en brutt tradisjon, som så igjen har dukket opp i nyere tid i folketradisjonen; havmannen. Derimot finner vi havfruen omtalt i mange sammenhenger både i kvad og islandske og norske sagaer fravikingetiden. Til å med Olav den Hellige traff en havfrue på en av sine vikinge ferder. Marmælen Marmmælene var velkommen i mange sammenhenger, og det hendte ofte at de advarte folk som var ute på sjøen om kommende uvær. Noen steder i landet, som på Møre, mente folk at marmælen så ut som et “Havdyr i barneskikkelse”. Andre steder beskrev de den som en fet brosme, med en spor som en kveite og hode som en kobbe.

102

103

Lik menneskene F

Fra folketradisjonen får vi også høre at vannvettene laget mat og spiste – på samme måte som menneskene. Et av disse sagnene er om Johan og Simon Sandøy som hadde satt line en sommernatt. De skulle ankre for natten, og med det samme ankeret hadde gått, kom en havmann farende opp fra havet. Han ba dem vær så vennlig å fjerne ankeret snarest mulig

og ha seg bort derfra, for de holdt på å koke mat. Ankeret hadde havnet rett i gryten til havmannen og vakte passe irritasjon. Karene ble så skremt av opptrinnet at de dro hjem med en gang.

armælen som M advarte fiskeren

I Vefsn i Nordland bodde en mann som gikk under navnet Slørvpål. En dag var han ute på havet ved Toven og lå der og drev for garnlenken. Plutselig hoppet en marmæl opp i båten, satte seg på toften i midten og sa: “Fuf, fuf! – bælg og hav! Knapt bergan båt!” Slørvpål skjønte straks meningen og trakk in redskapen i full fart. Så tok han sin varme genser av seg og la den rundt marmælen, som satt og hutret og frøs. Først da satte han seg ved årene og rodde mot land så fort han kunne og med alle krefter. Da marmælen fikk genseren, ble han glad. Han svøpte den godt omkring seg og satt rolig på

toften til båten som var kommet inn i en lunk vik. Da reiste han seg opp og sang: Takk, godhjertede mann. Støtt i heppen stand. Byrg på sjø og land. Så hoppet han over bord med genseren rundt seg og ble borte. Da Slørvpål hadde bundet fast båten, brøt uværet løs med en slik villskap at han aldri ville ha kommet levende fra det hvis han ikke var blitt advart.

104

H H

avfruer og havmenn ved Slæppen

«Har du sett havfrue noen gang, du som har vært så mye på sjøen?»

«Nei, æ har ikke sedd havfrue, men æ har snakka med dem som har sedd. Og den gangen dem såg, det va utpå en groinn som ligg fire mil til havs ifra Skjøtningberg, i rætning av væstnordvæst. Den kalles for Slæppen, den. Ja, der såg dem ho! Det va mange som såg ho den gangen! Og æ har no snakka med to støkke’, det va no folk som ikke brukte av å lyge heller. Dem fortalte om det at ho kom og gikk roindt båtan’, nokså nært. Det va klinke stilla da. Svømte nokså nært. Men så forsvant ho. Så va det en gammel mann som va høvedsmann. Dem va no en tyve båta der utpå. Han ropte til de andre at dem skulle ro opp imot Sværholt, for der va nærmast, det va bare skikkelig to mil til Sværholt ifra Slæppen. Ja, dem begynte no å ro mot Sværholt, for han sa det at når havfrua viste sæ, så ble det storm! Og det vart det, det vart kuling. Men noe anna fortælling det har æ ikke. Men æ har hørt fortellinga om dem som har sedd hannen, han kalte dem for havka’len.

Det va en mann som va ute på feske ifra Mehamn. Og han hadde to sønna med sæ, så dem va tre stokka. Da kom havka’len, han kom opp titt atmed båten, han hadde et belte omkring sæ, men håret det vistes næsten som tarreslæp på han. Men ellers såg han ut som et menneske. Han stod tørr i sjøen i det beltet. Sønnan’ blei så redd at han måtte på land med dem. Dem trudde det at den karen kom te’ dem og kunne gjore nå’t. Det e no det æ har hørt om havka’len:» - «Ble det uvær da?» «Nei? Det fortelles ikke nokka om at det blei uvêr? Nei, det blei det visst ikke, for det va ikke snakk om det. Men guttan’ — den ene va no bare tretten år, den andre va no femten år — dem blei så redd at han måtte gå på land med dem. Dem trudde det at han støta tel dem og kunne komme inn i båten. Han va aldeles nært båten! Han het Hans Hansen, den ma’n’, han sa sjøl at han syntes det va nifst, han hadde ikke sedd sånt før. Det e no vel en førti år sia det herre hendte.»

105

en allvitende Dmarmælen

Fiskeren Edvin Figerchau husket sin onkel en gang fortelle om en mann som bodde på en av nabogårdene 90 år tidligere – omkring 1820. da mannen og drengen var ute og rodde en dag, trakk han opp en marmæl fra dypet. Den så ut som et menneske oventil, med hode og armer, men hadde svømmehud mellom fingrene. Nedentil var den skapt som en fisk.

Mannen tok den med seg til land og satte den i naustet, og da han neste morgen skulle ut igjen, tok han marmælen med seg. Så begynte han å spørre marmælen om mangt og meget, for marmælen var en klok fyr og kunne svare på alt. Mannen fikk blant annet vite hva han skulle gjøre for å få lykke med fisket. Til slutt spurte mannen om den kunne si hvor lenge han ville leve. Da svarte marmælen:

106

“Det skulle du ikke ha spurt om, for hvis du lever til du kommer i land, er du en heldig mann.” Med det samme jumpet den ut i sjøen. Det hadde vært stille vær og solskinn hele dagen. Men akkurat da mannen skulle legge mot land, kom en sjø og kantret båten, så mannen kom bort. Drengen ble reddet, og det er han som har fortalt historien.

Havmannen D

Det va ein gong ein så hette Svenske-Anners. Han va komminn frå Sunnmør. No va ‘n busett på Hammarøy’n. Så va det ein sommar dem låg utpå Storeggjen å fiske. Dem ha ein stor sunnmørsbåt å låg for framtaug. Det var fint ver. Best det var kom det opp ein mann å greip ti båtripa å kravla se inn i båten å sett se på ei toft. Han såg ut så ein mann ovate,

å nea belte så ein fisk. Å så tok ‘n te å frys å skjelv. Så var det i førstningjen dem tok te å bruk langboksa. Å så va det ein gammel los så va på båta. Hann ha knebrok, å så han ‘n langboks’ utapå. Så tok ‘n tå se langboksa å dro på havmann. Når ‘n veI ha fått drie på ‘n brokja, så stuft ‘n se ut att sjol, havmann, med brokjen på å vart bort.Men om ei lita stund så stakk ‘n opp haue strast att-

med båta, å så sa ‘n: «De blåna i sjy, de svortna i hav. Ro heim du mann så langboksa gav».Så dro dem med ein gong opp framtauje å tok te å ro heim. Dem rodd kanskje det halve tå veja i stillånn. Men då rauk ‘n opp. Å det va berre så vidt dem berga se på land. Mange anner båta kom bort den da’n. Å ha dem ikkje hørt ette havmanna, så ha vel dem å komme vekk.

avfrua ved H Torbjørnsskjæret

Det lå engang to eldre og aktverdige fiskere ute ved Torbjørnsskjæret og trakk hummertener. Etter hvert begynte det å blåse opp, og de drev på det de kunne, for å bli ferdig til å seile tillands igjen. Da steg med ett en havfrue opp av vannet. Hun sto en stund med overkroppen over vannet og stirret på dem uten å si et ord. Så dukket hun plutselig under og forsvant. Hun var svært så pen å se på, men underlig liten og sped, ikke større enn en stor torsk. Da hun vel var blitt borte igjen, brøt det løs et uvær av en annen verden, men fiskerne var heldige og kom velberget i land. En annen gang lå en fisker alene

107

ute ved Skjæret. Best som han lå der og ventet på bitt, begynte det å mørkne i sør og trekke opp til styggvær. Da fikk han se havfrua komme opp av sjøen, og han hørte så tydelig hun sa: «Det gror i grener, det velter opp store stener, hu, heisan.» Mannen ble redd, og for å stille havfrua tilfreds, kastet han over bord en skinnfell han hadde med seg. Da ble havfrua blid og ga ham et godt råd idet hun sa: «Reis hjem du vottemann min.» Og ikke før var mannen nådd inn til land, så brøt stormen løs, så det var stygt å se ut over.

J H

Her et år kom det et fælt uvær over ei jekt som skulle nordover fra Bergen. Ho var akkurat kommen utafor Otervær i nord i Helgeland da uværet la til med landsønning av verste slaget – rett ut av Meløyfjorden. Uværet varte og det auka på. Jekta blei drevet rett til havs. De tolv karan om bord fikk nok å bestille. Jekta het enda “Lykkens Veninde“, og det stod malt på den, men det hjalp jo ikkje. Oppskrift på kursen hadde han jo, styrmannen, og han manøvererte i uværet og han styra i le, men jekta hadde

ekta på Utrøst

vinden i rævenden, så de bare lensa rett til havs. De strauk toppseil og de rev bonetta, enda sto jekta i havet som en strek. Bardunan stod som felestrenga og seilet bolka opp i været så de trudde jekta skulle lette -. Så, utpå natta braut sola igjennom mørkskodda, og de fikk se et land de aldri før hadde sett. Det var ei vik innmed landet. Der sto jekta inn. De lot ankeret gå og skipperen baud båtsmannen sette lettbåten på sjøen og ro tørntossa ut. Ingen går i land, kommanderte han fra vengdekket, berre kast tampen mot en fjærestein. Det gjør nok fast, de som i land her. De så

108

gjorde. Mannskapet rodde i land og berre kasta tauet opp -. Jekta lå godt den natta. Neste morgen sendte skipperen båten ut etter landtauget. Ingen går i land no heller, sa han. De løyse nok de, som batt gjorde. Berre røkk og dra. Mannskapet gjorde som han sa. Så heiv de på seg ankerspellet, sette seggel og sto rett til havs. Vinden var vestlig og de kom til norge ved Lofotodden. Etter den hendlinga reiste folk ut og leita etter landet, men ingen fann det. Da skjønte de at det var i Utrøst jekta hadde vært.

Havfrua D

Det var en feskar på Andenes som hadde en merkelig vane. Han drakk alltid havfrua tel. Enten han var på Lofoten og tura på den store brennevinsdagen etter godt feske, eller han satt i julegilde og tok seg en øl over tørsten, så sa han alltid: God tår, havfru! En gang han var ute og prøvde seg med juksa for Andenes, hadde han med seg to kamerater i båten.

Det var fint vær og de var roen et godt stykke bort på fjorden. Blankstilla og solgangsvær var det, og sola gikk ned i havet. En sakte vind blåste inn mot kysten. Plutselig hørte de vakre tona lyde inn ifra havet. Vinden bar dem med seg. Ute i havbrynet så de en båt som styrte imot dem med lette seil. Da båten kom nærmere, så de at det satt ei kvinne i den. Ho hadde utslått hår og var ung

109

og vakker. Ho styrte borte imot båten der de tre satt, og la seg ved siden av den. Så så ho på feskaren som så ofte hadde nevnt ho og drukket hennes skål: Du har så ofte drukket min skål. Nu vil jeg også en gang drikke din. Deretter trakk ho han inn i båten sin og forsvant ut i solnedgangen. Siden har ingen sett han.

Oskoreia O

Oskoreia ser ikke minst ut til å ha røtter i den norrøne mytologien. Det vanlige er å tolke navnet som en direkte overføring av det norrøne Åsgårdsreia, altså de onde vettenes ville ferd gjennom lufta. Men Ivar Aasen har gitt navnet en litt annen betydning; han mente at grunnordet har gitt navnet en litt annen betydning; han mente at grunnordet kom av det gamle oskurligr, som betyr farlig, uhyggelig. Den vanlige oppfatningen er at Oskoreia er en luftferd med vetter og gjengangere. I den grad det dreier seg om dauinger i julen, kom de for å oppsøke sitt hjem fra den gang de var levende. Tradisjonen foreskrev da å sette frem mat og drikke på et eget bord til gårdens forfedre som kom på besøk denne måten – et “gjestebud” som gikk under navnet julebordet. Oskoreia var en skremmende opplevelse. Det tutet og larmet, knaket og virvlet. Etter at den var over, kunne

både går og utmark se temmelig herjet ut. Beskrivelsen er ikke ulik vår egen tids harde vinterstormer, som river tak av husene, veter trær og hiver brygger og båter på land. Oskoreia, ofte forstått og skrevet som Aasgaardsreiden (Åsgårdsreia) eller Asgaardsreien av 1800-tallets nasjonalromantikere, er i norsk folketro et nokså broket følge av urolige døde sjeler. De kommer ridende om natten og spesielt i tiden rundt jul. Reia kalles også Jolereia, Juleskreia eller Imberkulludn i norske dialekter. Farlige vetter eller dauingeånder. Folk som ikke hadde gjort seg helt ferdig til julehøytiden kunne bli dratt med i følget som vehicula for de mytiske skikkelsene. For å verge seg mot å få plass i den ville ferd ble det malt tjærekors på dørene for såvel mennesker som for dyr. Sagnene forteller at det kunne gå på helsen løs dersom en kom ut for reia. Hugen eller sjelen til den sovende kunne bli revet med og ført langt avsted.

110

111

Om natten B

Både mennesker og hester kunne bli tatt av reia, som forresten var på ferde mest etter mørkets frembrudd, særlig torsdager. Mange sagn forteller om et uhyggelig og forferdelig bråk – det er larmen av hundervis av hestehover, de ville og forferdelige skrikene til dauingene og lyden av alle jernstengene. Da visste folk at reia var på ferde og søkte beskyttelse i det vernet de hadde satt opp. Også mot dem hjalp stål og kors. Noen mennesker ble imidlertid overrasket av reia mens de var utendørs. Hvis de rakk å gjemme seg, kom de som regel unna, men mange fikk ikke mu-

ligheten før reia plutselig var over dem. Da kunne man kaste seg rett ned og late som man sov, eller strekke ut armene slok at man så ut som et kors. I beste fall skydde reia dette og for videre. Klarte man å komme seg i en åker, berget man seg også, for reia skydde åkrer og red aldri over dem. Men det hendte ikke så rent sjelden at personer ble snappet opp av reia. Slike mennesker ble enten ført tilbake etter en stund, eller funnet langt fra kidnappingsstedet i en temmelig forkommen tilstand. Var personen våken nok til å rope “Gud” eller “jesus”, ble han som regel sluppet øyeblikkelig. Noen sang forteller om svært ublide møter med moder

112

jord i slike tilfeller. Hestene sto i konstant fare for å bli tatt av oskoreia. Reia virvlet inn i stallen og tok hestene med seg. Morgenen etter sto de på plassen sin igjen, skamridd og helt utslitt. På grunn av denne trusselen fikk hestene større beskyttelse mot reia enn de andre dyrene. I tillegg til korset over stallen fikk de en kruttbrenning på ryggen, og mange brukte å henge en død skjære over hestryggen. Noen spikret sogar en ihjelslått ugle fast til stalldøren, og ofte sto folk vakt utenfor når de visste at reia var ventende. Selv beskyttet de seg med små trekors som de hadde i hendene.

113

Aasgårdsreien L

Lydt gjennem Luften i Natten farer et Tog paa skummende sorte Heste. I Stormgang drage de vilde Skarer. de have kun Skyer til Fodefæste. Det gaaer over Dal, over Vang og Hei, gjennem Mulm og Veir; de endse det ei. Vandreren kaster sig ræd paa Veien. Hør hvilket Gny - det er Asgaardsreien! Thor, den stærke, med løftet Hammer, staaer høit i sin Karm, er forrest i Laget; han slaaer paa Skjoldet, og røde Flammer belyse det natlige Tog ved Slaget. Da klinge Lurer, da er der en Støi af Bjælder og ringlende Ridetøi, da hyler Sværmen og Folket lytter med stigende Angst i de dirrende Hytter. Åsgaardsreien i Fylking rider ved Høst og Vinter i barske Nætter, men helst den færdes ved Juletider; da holder den Fest hos Trolde og Jetter, da stryger den lavt over Eng og Sti og farer den larmende Bygd forbi da vogt dig Bonde, hold Skik og Orden; thi Asgaardsreien er snart ved Gaarden! Naar Øllet virker i Bjælkestuen og vækker de hedenske Juleskikke, og Ilden kaster sit Skin fra Gruen paa svingede Knive og vilde Blikke, da gaaer der et Gys gjennem Tumlen tidt; da høres de natlige Skarers Ridt, da knager Væggen, da dandser Kruset; thi Asgaardsreien slaaer Kreds om Huset.

114

Der holdtes et Bryllup paa Øvre-Flage tre hellige Juledage til Ende. Blandt Terner fandtes ei Brudens Mage, og Brudgommens ei mellem Ungersvende. Der stod en Glands i den bonede Hal af dækkede Borde og dyrt Metal, der fandtes en Skat, som er kommet for Orde, af Kobber paa Væg og af Sølv paa Borde. Og lystigt durede Trommer og Giger, og Brudgommen traadte sin Dands mandhaftigt; han førte sin Brud mellem Svende og Piger da gik vel Hallingen let og kraftigt! Til Dandserens vældige Kast og Hop fløi Ternen om som en surrende Top; da strømmede Larmen og Spillet sammen, da drønede Hallen af Liv og Gammen. Den tredie Kveld, da Øllet var drukket gjennem al den Helg af Gamle og Unge, da var vel Tørsten i Laget slukket, men Karlene vare drukne og tunge. Vor Brud havde atter sin Krone paa; thi nu skulde Skaalen om Bordet gaae. Og nu tog Kjøgemesteren Ordet og krævede Stilhed med Slag i Bordet. Da styrtede ind i det bænkede Gilde de vidt berygtede Seims-Bersærker; Øinene rullede mørke og vilde, paa Panderne havde de Slagsmaalsmærker. De gjorde et Sprang over Hallens Gulv ja, det var Brødrene Grim og Ulv! Grim, der nys var forskudt af Bruden, kom nu selvanden, og var ei buden.

115

De døsige Gjæster foer op med Bæven og havde kun liden Hu til at stride. Hver ravende Mand, der knyttede Næven, blev grebet i Bringen og kastet til Side. Brudgommen satte sit Bæger ned, steeg op paa Bænken og bad om Fred. Men Brødrene reve alt Kniv af Bælte; det var just Brudgommens Liv, det gjældte. Da stimlede Kvinderne sammen i Klynge og danned’ en Vagt om den haardt Betrængte; bag Borde og Bænke, der laae i en Dynge, de stode ved Høisædet indestængte. Den ældste Kvinde i deres Flok blottede nu sin graanede Lok, og gav saa Brudgommen Sønnenavnet, og tog ham paa Skjødet og holdt ham favnet. Men Brødrene endsed’ ei Kvindemildhed, de stormede frem over Borde og Bænke og splittede Kvindernes Flok med Vildhed da var der ei længer paa Fred at tænke. De greb’ deres Offer og slæbte ham hen til Hallens Dør og ud gjennem den. Da blev der en rasende Kamp i Gaarden, og Gjæsterne fulgte i vild Uorden. De styrtede ud med Blus og med Brande; thi over Egnen rugede Mørket. Da saae de Brudgommen opreist stande; nu var han af Vinterens Luftning styrket. Han brugte sin Kniv til Snit og til Stød saa gav han igjen hvad de Andre bød. De Trende danned’ et rædsomt Knippe, og Ingen af dem vilde Taget slippe. Da tumlede Grim med Eet overende, og Blodet strømmed ham bredt af Brystet. Des haardere brødes de andre Tvende og holdt hinanden i Rygtag krystet.

116

Tilsidst blev Brudgommen sat mod Jord, og Kniven alt mod hans Strube foer. men Ulv holdt inde og stod bedøvet, og skjælved og bæved som Aspeløvet. Thi gjennem Luften i Mulmet sused et huiende Tog paa fnysende Heste; det foer over Skoven mod Brudehuset, og vilde det blodige Gilde gjæste. Da klang der Lurer, da blev der en Støi af Bjælder og ringlende Ridetøi. Nu var det nær - det kom over Heien der hørtes et Skrig: Det er Asgaardsreien! Da blev der et Veir mellem Jord og Himmel, der kastede Rædsel i alle Barme; det hvirvled afsted i voxende Stimmel, det slog med Vinger, det greb med Arme. Da var det Ulv blev draget i Haar, og slynget i Luften og ført af Gaard, ja ført over Skov, over Fjeldetinde han spurgtes ei meer, han var ei at finde. Da Larmen stilned om Rædselsstedet, laae Grim af Dødskampen sammenkrummet, men Brudgommen blev over Sneen ledet, og sattes paa Hynden i Gjæsterummet. Hans Hoved vakled, hans Blodstrøm flød, han svæved en Tid mellem Liv og Død; men han blev pleiet og vel forbundet, om Vaaren havde han Alt forvundet. Nu sidder han bøiet og høit bedaget, og kan sin Æt omkring Arnen samle, nu sidder han ofte med Sagn i Laget og korter Tiden for Unge og Gamle. Saa var det seneste Julekveld, da Ungdommen raabte: “Fortæl, fortæl!” Da flammed hans Blik, da saae han tilbage, da maned han frem sine Bryllupsdage.

117

& Moe’s Asbjørnsen fortellinger

Asbjørnsen og Moe møttes for første gang på samme skole da de var 13 – 14 år gamle. De ble svært gode venner, blandet blod og kom til å holde kontakten livet ut. Asbjørnsen ble lærer og Moe prest. Allerede som 22-åring begynte Moe å skrive ned eventyr han hadde hørt i hjembygda si på Ringerike. Asbjørnsen hadde samme interesse både for eventyr, viser og sagn. De skrev ned alt de fikk fortalt, sendte det til hverandre, kommenterte det og rettet, helt til de ble fornøyde. Det var nemlig vanskelig å gjenfortelle eventyrene skriftlig. Asbjørnsen og Moe fikk høre dem på dialekt, men det eneste skriftspråket som fantes på denne tida var dansk. Derfor brukte de mange dialektord for å få fortellingene

til å lyde mest mulig slik de hadde hørt dem fortalt. Da eventyrene omsider kom på trykk, var det likevel mange som skrek over seg over det folkelige språket de hadde brukt. Folk syntes dette språket som var fullt av dialektord, var både rått og manglet “finhet og eleganse”. En berømt forfatterinne, Camilla Collett, var rystet over at de hadde kalt en kohale for kurompe. Men noen ord pyntet nok også Asbjørnsen og Moe på. De fant nemlig oppnavnte Askeladden i stedet for Askefisen, som han kaltes for på folkemunne. Dette navnet syntes selv de var litt for drøyt.

118

Peter Christen Asbjørnsen (1812-85)

Jørgen Moe (1813-82)

119

an far H sjøl i stua

Det var en gang en mann som bodde borte i en skog. Han hadde så mange sauer og geiter, men aldri kunne han ha dem i fred for gråbeinen. “Jeg skal vel lure den gråtassen,” sa han til sist, og ga seg til å grave en ulvestue. Da han hadde gravet dypt nok, satte han en stolpe midt nede i ulvestua, og på den stolpen slo han en skive, og på den skiven satte han en liten hund, og over graven la han kvister og bar og annet rusk, og ovenpå der strødde han sne, så tassen ikke skulle se det var en grav under. Da det led utpå natten, ble den vesle hunden lei av å stå der. “Vov, vov, vov!” sa han, og gjødde mot månen. Så kom en rev lakkendes og lakkendes, og tenkte han riktig skulle gjøre marken, og så gjorde han et hopp – lukt ned i ulvestua. Da det led litt lenger utpå natten, så ble den vesle hunden så lei og så sulten, og så tok han på å gjø og gneldre: “Vov, vov, vov!” sa han. Rett som det var, kom en gråbein tassendes og tassendes. Han tenkte nok han skulle hente seg en fet stek, og så gjorde han et hopp -lukt ned i ulvestua. Da det led ut i grålysningen om morgenen, kom nordensnoen, og det ble så kaldt at den vesle hunden sto og frøs og skalv, og så var han så trett og sulten. “Vov, vov, vov, vov!” sa han og gjødde i ett vekk. Så kom en bjørn labbendes og labbendes bortover og husket på seg, og tenkte han skulle nok få seg en godbit på morgenkvisten. Så husket han i vei ut på kvistene -lukt ned i ulvestua. Da det led litt lenger utpå

morgenen, kom det gåendes en gammel fantekjerring, som slang gardimellom med en pose på ryggen. Da hun fikk øye på den vesle hunden som sto der og gjødde, måtte hun bort og se om det hadde kommet dyr i ulvestua om natten. Ja, hun la seg på kne og kikket nedi. “Er du kommet i fella nå, Mikkel?” sa hun til reven, for ham så hun først. “Til pass til deg, din hønsetjuv! – Du og, gråtass?” sa hun til gråbeinen; “har du revet geit og sau, så blir du nå pint og peisa dau. -Eia meg da, bamse! Sitter du i stua du og, din merraflåer? Ja deg skal vi rispe, og deg skal vi flå, og skallen din skal vi på buveggen slå!” skrek kjerringa ivrig og hyttet til bjørnen. Men i det samme falt posen fram over hodet på henne, og kjerringa røk – lukt ned i ulvestua. Så satt de der og glodde på hverandre alle fire, hver i sin krok: reven i det ene hjørnet, gråbeinen i det andre, bjørnen i det tredje, og kjerringa i det fjerde.Men da det ble riktig lyst, begynte Mikkel å riste på seg, og så vimset han omkring, for han tenkte vel han skulle prøve å komme ut. Men så sa kjerringa: “Kan du ikke sitte rolig du da, di sviverove, og ikke gå slik og svinse og svanse? Se på han far sjøl i stua, han sitter så stø som en prest,” – for nå tenkte hun at hun skulle prøve å gjøre seg godvenner med bjørnen. Men så kom mannen som eide ulvestua. Først dro han opp kjerringa, og så slo han ihjel alle dyrene, og han sparte hverken han far sjøl i stua eller tassen eller Mikkel Sviverove. Den natten syntes han at han hadde gjort et godt kast.

120

God dag mann økseskaft D

Det var en gang en ferjemann som var så tunghørt at han hverken kunne høre eller samle det noen sa til ham. Han hadde en kjerring og to sønner og en datter, og de brydde seg ikke om mannen, men levde lystig og vel, så lenge det var noe å leve av, og siden tok de på borg hos gjestgiveren og holdt bedt lag og kastut hver dag. Da ingen ville borge dem lenger, skulle lensmannen komme og pante for det de hadde borget og ødt bort; så reiste kjerringa og barna til skyldfolkene hennes og lot den tunghørte mannen bli igjen alene og ta imot lensmannen og lensmannsdrengen. Mannen gikk der og stullet og stelte, og undres på hva lensmannen ville spørre etter, og hva han skulle si når han kom. “Jeg kan ta meg til å emne til noe,” sa han ved seg selv, “så spør han meg om det. Jeg får gi meg til å telgje på et økseskaft. Så spør han meg hva det skal bli; så sier jeg: “Økseskaft.” Så spør han meg hvor langt det skal være; så sier jeg: “Opp under denne kvisten.” Så spør han meg hvor ferja er henne; så sier jeg: “Jeg skulle tjærebre henne; hu ligger nedpå stranda og er sprukken i begge ender.” Så spør han: “Hvor er den grå merra di henne?” Så sier jeg: “Hu står på stallen følldiger.” Så spør

han: “Hvor er feet og sommerfjøset ditt henne?” Så sier jeg: “Det er ikke langt unna; når du kommer opp bakken, så er du der straks.” Dette synes han var godt og vel overlagt. Da det led om en stund, kom lensmannen, han var sikker nok; men drengen hans hadde gått en annen vei om gjestgiveren, og der satt han og drakk enda. “God dag, mann!” sa han. “Økseskaft,” sa ferjemannen. “Jaså – -” sa lensmannen. “Hvor langt er det til gjestgiveren?” spurte han. “Opp under denne kvisten,” sa mannen og pekte et stykke opp på økseskaftemnet. Lensmannen ristet på hodet og glante stort på ham. “Hvor er kjerringa di, mann?” sa han. “Jeg skulle tjærebre henne,” sa ferjemannen, “for hu ligger på stranda og er sprukken i begge ender.” “Hvor er datter di?” “Å, hu står på stallen og er følldiger,” sa mannen; han syntes han svarte både godt og vel for seg. “Å reis du til -, din tull du er!” sa lensmannen. “Ja, det er ikke langt unna; når du kommer opp bakken, så er du der straks,” sa mannen.

121

Hanen & reven D

Det var en gang en hane som stod på en møkkhaug og gol og flakset med vingene. Så kom reven borttil den. «God dag!» sa reven. «Jeg hørte nok du gol,» sa han, «men kan du stå på ett ben og gale og blunde, så som far din kunde?» sa Mikkel. «Det kan jeg både godt og vel,» sa hanen, og stod på ett ben, men han blundet bare på det ene øiet, og da han hadde gjort det, så brisket han sig og slo med vingene, som han hadde gjort noe stort. «Det var vakkert,» sa reven; «det er mest likeså vakkert som når presten messer i kjerka. Men kan du også stå på ett ben og gale og blunde med begge øinene på én gang? Det tror jeg snaut du kan!» sa Mikkel. «Nei, far din, det var kar til mann,» sa han. «Å, jeg kan da det jeg med,» sa hanen, og stod på ett ben og blundet med begge øinene og gol. Hui! satte reven på ham, tok ham over nakken og slengte ham på ryggen, så han ikke fikk galet ut, før det bar til skogs med ham så fort Mikkel orket springe. Da de kom under en gammel kvistegran, slengte Mikkel hanen i bakken, satte foten på brystet hans og vilde ta sig en smakebete.

«Du er ikke så gudfryktig du, Mikkel, som far din,» sa hanen; «han korset sig og bad for maten han,» sa han. Jo, Mikkel vilde da være gudfryktig — bevares vel. Så slapp han taket og skulde til å legge labbene i kors og lese. Vips! fløi hanen op i et tre. «Du skal nok ikke slippe for det,» sa Mikkel med sig sjøl; gikk så bort og kom igjen med et par skårefliser efter tømmerhuggerne. Hanen kikket og kikket efter hvad det kunde være. «Hvad har du der?» sa han. «Det er brev jeg har fått fra paven i Rom,» sa reven; «vil du ikke hjelpe mig å lese dem, for jeg er ikke brevsynt sjøl.» «Jeg vilde så gjerne, men jeg tør ikke nå,» sa hanen. «Der kommer en skytter; jeg sitter bak leggen; jeg ser’n, jeg ser’n!» sa han. Da reven hørte at hanen klunket om skytteren, la han på sprang det snøggeste han vant. Den gangen var det hanen som brukte revekroken. Gyldendal, 1928 (s. 158–160).

122

Ikke kjørende, ikke ridende D

Det var en gang en kongesønn som hadde fridd til en jente. Men da de hadde blitt gode venner og vel forlikte, syntes han det kunne være det samme. Da ville han ikke ha henne fordi hun ikke var fin nok til ham. Han tenkte han skulle prøve å bli kvitt henne og så sa han at han skulle ta henne likevel om hun kunne komme til ham: Ikke kjørende ikke ridende, ikke gående og ikke akende, ikke sulten og ikke mett, ikke naken og ikke kledt, ikke dag og ikke natt For det trodde han hun ikke kunne gjøre.Hun tok tre byggkorn og bet over, så var hun ikke mett, men hun var ikke fastende heller, og så kastet hun et ullnett over seg, så var huni kke naken og heller ikke kledt Hun tok en saubukk og satte seg på, slik at bena slepte på jorden. Så subbet hun frem, og så var hun: ikke kjørende og ikke ridende ikke gående og ikke akende Og det var i skjellet mellom natt og dag. Da hun kom frem til vaktene, ba hun at hun måtte få snakke med prinsen. Men de ville ikke lukke henne inn, fordi hun så ut som et spetakkel.Men av dette styret våknet prinsen og kom bort til vinduet. Så subbet hun dit bort og vred det ene hornet av bukken. Det tok hun, stod på ryggen av den og banket på vinduet. Så måtte de lukke opp og gjøre henne til prinsesse.

123

Vanndråpen D

Du kjenner da saktens et forstørrelsesglass, sånt et rundt brilleglass som gjør allting hundre ganger større enn det er? Når man tar og holder det for øyet og ser på en vanndråpe ute fra dammen, så ser man over tusen underlige dyr som man ellers aldri ser i vannet, men de er der, og det er virkelig. Det ser nesten ut som en hel tallerken full av reker som hopper mellom hverandre, og de er så glupske, de river armer og ben, ender og kanter av hverandre, og allikevel er de glade og fornøyde på sin måte. Nå var det en gang en gammel mann som alle folk kalte Krible-Krable, for det het han. Han ville alltid ha det beste ut av enhver ting, og når det slett ikke ville gå, så tok han det med trolldom. Nå sitter han en dag og holder sitt forstørrelsesglass for øyet og ser på en vanndråpe som var tatt ute av en vannpytt i grøften. Nei, hvor det kriblet og krablet der! Alle de tusen smådyr hoppet og sprang, trakk i hverandre og åt av hverandre. “Ja, men det er jo avskyelig!” sa gamle Krible-Krable. “Kan man ikke få dem til å leve i fred og ro og hver passe sitt!” Og han tenkte og tenkte, men det ville ikke gå, og så måtte han trolle. “Jeg må gi dem farve så de kan bli tydeligere!” sa han, og så helte han liksom en liten dråpe rødvin i vanndråpen. Men det var hekseblod, det aller fineste slag til to skilling. Og så ble alle de underlige dyr rosen-

røde over hele kroppen, det så ut som en hel by av nakne villmenn. “Hva har du der?” spurte et annet gammelt troll som ikke hadde navn, og det var det fine ved ham. “Ja, kan du gjette hva det er,” sa Krible-Krable, “så skal jeg forære deg det; men det er ikke lett å finne ut når man ikke vet det!” Og trollet som intet navn hadde, så gjennom forstørrelsesglasset. Det så virkelig ut som en hel by hvor alle mennesker løper om uten klær! Det var gyselig, men enda mer gyselig å se hvor den ene puffet og støtte den annen. Hvor de nippet og nappet, bet hverandre og trakk hverandre frem. Hva der var nederst skulle øverst, og hva der var øverst skulle nederst! “Se, se! Hans ben er lenger enn mitt! Baff! Vekk med det! Der er en som har en liten knopp bak øret, en liten uskyldig knopp, men den piner ham, og så skal den pine mer!” Og de hakket i den, og de trakk i ham og de åt ham for den lille knopps skyld. Der satt en så stille som en liten jomfru og ønsket alene fred og ro, men så skulle jomfruen frem, og de trakk i henne og de slet i henne og de åt henne! “Det er overordenlig morsomt!” sa trollet. “Ja, men hva tror du det er?” spurte KribleKrable. “Kan du finne ut det?” “Det er da lett å se!” sa den annen, “det er jo København eller en annen stor by, de ligner jo alle sammen hverandre. En stor by er det!” “Det er grøftevann!” sa Krible-Krable.

124

vorfor bjørnen Her stubbrumpet

Bjørnen møtte en gang reven som kom ruslende med et knippe fisk han hadde stjålet. “Hvor har du fått det fra?” Spurte bjørnen. “ Jeg har vært ute og fisket, herr bjørn!” Svarte reven. Så fikk bjørnen også lyst til å lære å fiske, og bad reven si ham hvordan han skulle bære seg at. “ Det er simpel kunst for deg, Svarte reven, - og den er snart lært. Du skal bare gå ut på isen,

hogge deg et hol og stikke rumpa nedi: og så må du holde den der bra lenge. Du må ikke bry deg om at det svir litt i den: det er når fisken biter: dess lengre du kan holde den der, dessmer fisk får du. Og rett som det er , skal du tverre opp!” Ja, bjørnen gjorde som revne hadde sagt, og holdt rumpa lenge, lenge nedi holet, til den var frosset vel fast, så tverrykket han den – tvert av, og fra nå av går han der og er stubbrumpet den dag i dag.

Denne fortellingen finnes også på vedlags Lyd-CD

a bjørnen og reven D skulle ha åker sammen

Det var en gang at bjørnen og reven skulle ha åker sammen, og det første året sådde de rug. “Nå skal vi få dele rettferdig,” sa mikkel. “Vil du ha rota, så tar jeg toppen,” sa han. Ja, det ville bjørnen. Men da de hadde tresket, fikk reven korn, og bjørnen fikk ikke annet enn røtter og rusk. Bamsen likte ikke dette, men reven sa det var slik som de var blitt enige om på forhånd.

“I år er det jeg som har fordelen,” sa reven. “Et annet år blir det deg. Da skal du ha toppen, og jeg får nøye meg med rota. Men da våronna kom,” spurte Mikkel hva bjørnen mente om at de skulle så neper. Jo, det var bedre mat enn korn, sa bamsen, og det mente reven og. Da høsten kom, tok reven nepene, og bjørnen fikk bare blandene. Men da ble bamsen så harm at han ikke ville ha mer med Mikkel å gjøre, men gikk sin vei med det samme.

Denne fortellingen finnes også på vedlags Lyd-CD

125

Kvitebjørn kong Valemon S

Så var det en gang, som vel kunne være, en konge. Han hadde to døtre som var stygge og slemme, men den tredje var så ren og blid som klare dagen, og kongen og alle var glade i henne. Hun drømte en gang om en gullkrans, som var så deilig at hun kunne ikke leve om hun ikke fikk den. Men da hun ikke kunne få den, ble hun sturen og kunne ikke tale for sorg, og da kongen fikk vite at det var kransen hun sørget for, så sendte han ut en som var klipt ut på lag som den kongsdatteren hadde drømt om, og skikket bud til gullsmedene i alle land, om de kunne skaffe maken til den. De arbeidet både dag og natt; men noen av kransene slengte hun, og andre ville hun ikke så mye som se på. Men så var det en gang hun var i skogen, da fikk hun se en kvitbjørn, som hadde den kransen hun hadde drømt om, mellom labbene og lekte med. Så ville hun kjøpe den.

“Ja, så er du ikke den rette,” sa kvitbjørnen, og jaget henne hjem igjen. Neste torsdagen kom han igjen, og da gikk det like ens. Krigsmakten var ute og skulle ta imot kvitbjørnen; men det bet hverken jern eller stål på ham, og så slo han dem ned som gras, så kongen måtte be ham holde opp, og så sendte han ut den nesteldste datteren, og henne tok kvitbjørnen på ryggen og fór av gårde med. Da de hadde reist langt og lenger enn langt, spurte kvitbjørnen: “Har du sett klarere, har du sittet mjukere?” sa han. “Ja,” sa hun, “i min fars gård så jeg klarere, på min mors fang satt jeg mjukere.” “Ja, så er du ikke den rette,” sa kvitbjørnen, og jaget henne hjem igjen.

Nei, den var ikke til fals for penger, men bare når han fikk henne selv. Ja, det var aldri verdt å leve uten den, sa hun; det var det samme hvor hun kom og hvem hun fikk, når hun bare fikk kransen, og så ble de forlikt om at han skulle hente henne om tre dager, og det var torsdagen. Da hun kom hjem med kransen, ble alle glade for det hun var glad igjen, og kongen mente det kunne saktens ikke være så farlig å stagge en kvitbjørn. Den tredje dagen måtte hele krigsmakten ut rundt slottet til åta imot ham. Men da kvitbjørn kom, var det ingen som kunne stå seg mot ham, for ham bet det ingenting på; han slo dem ned på ymse sider, så de lå i haugevis. Dette syntes kongen gikk rent på skade; så sendte han den eldste datteren og henne tok kvitbjørnen på ryggen og fór avsted med. Da de hadde reist langt og lenger enn langt, så spurte kvitbjørnen: “Har du sittet mjukere, har du sett klarere?” sa han. “Ja, på min mors fang satt jeg mjukere, i min fars gård så jeg klarere,” sa hun.

Den tredje torsdagskvelden kom han igjen. Da sloss han enda hardere enn de andre gangene; så syntes kongen han ikke kunne la ham slå ned hele krigsmakten, og så ga han ham den tredje datteren i guds navn. Så tok han henne på ryggen og reiste avsted langt og lenger enn langt, og da de var kommet bort i skogen, så spurte han henne, som han hadde spurt de andre, om hun hadde sittet mjukere og sett klarere. “Nei, aldri!” sa hun. “Ja, du er den rette,” sa han. Så kom de til et slott, som var så gildt at det slottet far hennes hadde, var som den usleste husmannsplass i sammenligning med det. Der skulle hun være og leve godt, og hun skulle ikke ha annet å gjøre enn passe på at varmen aldri gikk ut. Bjørnen var borte om dagen, men om natten var han hos henne, og da var han menneske. Det gikk alt både godt og vel i tre år. Men hvert år fikk hun et barn, og det tok han og fór bort med, straks det var kommet til verden. Så ble hun mer

126

127

og den tredje torsdagskvelden kom han igjen. Da sloss han enda hardere enn de andre gangene; så syntes kongen han ikke kunne la ham slå ned hele krigsmakten, og så ga han ham den tredje datteren i guds navn. Så tok han henne på ryggen og reiste avsted langt og lenger enn langt, og da de var kommet bort i skogen, så spurte han henne, som han hadde spurt de andre, om hun hadde sittet mjukere og sett klarere.

med. Det var ingen råd til det, sa han; men da han fór av gårde i bjørnehammen, tok hun tak i ragget likevel, kastet seg opp på ryggen av ham og holdt seg fast. Så gikk det avsted over ur og berg, gjennom holt og runner, til klærne ble revet av henne, og hun var så dødelig trett at hun slapp taket og ikke visste mere av seg. Da hun våknet, var hun i en stor skog, og så la hun avsted igjen; men hun visste ikke, hvor det bar hen. Langt om lenge kom hun til en stue; der var det to kvinnfolk, en gammel kone og en vakker liten jentunge.

“Nei, aldri!” sa hun. “Ja, du er den rette,” sa han.

Kongsdatteren spurte om de hadde sett noe til Kvitebjørn kong Valemon.

Så kom de til et slott, som var så gildt at det slottet far hennes hadde, var som den usleste husmannsplass i sammenligning med det. Der skulle hun være og leve godt, og hun skulle ikke ha annet å gjøre enn passe på at varmen aldri gikk ut. Bjørnen var borte om dagen, men om natten var han hos henne, og da var han menneske. Det gikk alt både godt og vel i tre år. Men hvert år fikk hun et barn, og det tok han og fór bort med, straks det var kommet til verden. Så ble hun mer og mer sturen, og ba hun kunne få lov til å komme hjem og se til foreldrene sine. Ja, det var ikke noe i veien for det; men først måtte hun love at hun skulle lye etter det faren sa, men ikke etter det moren ville hun skulle gjøre. Så kom hun hjem, og da de var alene med henne, og hun hadde fortalt hvordan hun hadde det, ville moren gi henne lys med, så hun kunne få se hvordan han var. Men faren sa: Nei, det skulle hun ikke gjøre; “det er til skade og ikke til gagn.”

“Ja, han fór her i dag tidlig; men han fór så fort at du visst aldri tar ham igjen,” sa de. Jentungen fór om og klipte og lekte seg med en gullsaks, som var slik at silkefillene og fløyelsremsene fløy om henne, bare hun klipe i luften. Der den var, manglet det aldri klær. “Men denne konen som skal fare så vidt og så vonde veier, hun må slite hardt,” sa jentungen; “hun kunne trenge mer til denne saksen, hun enn jeg, til å klippe klær til seg,” sa hun, og så ba hun om hun ikke fikk lov til ågi henne saksen. Jo, det skulle hun ha lov til.

Men hvordan det var eller ikke, så fikk hun lysestubben med seg da hun reiste. Det første hun gjorde da han hadde sovnet, det var at hun tente i og lyste på ham; han var så vakker at hun syntes hun aldri kunne få sett nok på ham, men som hun lyste, så dryppet det en het talgdråpe på pannen hans, og så våknet han. “Hva er det du har gjort?” sa han. “Nå har du gjort oss ulykkelige begge to; det var ikke mer enn en måned igjen, hadde du bare holdt ut den, så hadde jeg vært frelst; for det er en trollkjerring som har forgjort meg, så jeg er kvitbjørn om dagen. Men nå er det ute med oss, nå må jeg fare dit og ta henne.” Hun gråt og bar seg ille; men han måtte reise og han skulle reise. Så spurte hun om hun ikke kunne få være

Så reiste kongsdatteren av gårde gjennom skogen, som det aldri ville bli noen ende på, både dagen og natten, og neste morgen kom hun til en stue igjen. Der var det også to kvinnfolk, en gammel kone og en jentunge. “God dag,” sa kongsdatteren. “Har dere sett noe til Kvitebjørn kong Valemon?” spurte hun. “Var det du som skulle hatt ham kanskje?” sa kjerringa. Det var da det. “Jo, han fór framom her i går; men han fór så fort at du aldri tar ham igjen,” sa hun. Jentungen gikk på gulvet og lekte med en flaske, som var slik at den skjenkte alt de ville ha, og der den var, manglet det aldri drikke. “Men denne stakkars kjerringa som skal fare så vidt og så vonde veier, tenker jeg kan bli tørst og lide mye annet vondt,” sa jentungen; “hun kan trenge mer til

128

i luften. Der den var, manglet det aldri klær.

Jentungen gikk på gulvet og lekte med en duk som var slik at når de sa til den: “Duk, bred deg og red deg med alle gode retter!” så gjorde den det, og der den var, manglet det aldri godmat.

“Men denne konen som skal fare så vidt og så vonde veier, hun må slite hardt,” sa jentungen; “hun kunne trenge mer til denne saksen, hun enn jeg, til å klippe klær til seg,” sa hun, og så ba hun om hun ikke fikk lov til ågi henne saksen. Jo, det skulle hun ha lov til.

“Men denne stakkars kjerringa som skal fare så vidt og så vonde veier,” sa jentungen, “hun kan komme til både å sulte og lide mye annet vondt, så hun kan trenge mer til denne duken enn jeg,” sa hun, og så spurte hun om hun ikke fikk lov til å gi henne duken. Det skulle hun ha lov til.

Så tok kongsdatteren duken og takket for seg, og reiste av gårde langt og lenger enn langt, bort igjennom den samme mørke skogen, hele den dagen og natten, og om morgenen kom hun til et tverrberg, som var så bratt som en vegg, og så høyt og så bredt at hun ingen ende kunne se. Det var en stue der også, og da hun kom inn, var det første hun sa: “God dag, har du sett om Kvitebjørn kong Valemon har faret denne veien?” “God dag igjen,” sa kjerringa; “det var kanskje du som skulle hatt ham?” sa hun. Det var da det. “Ja, han fór oppetter berget her for tre dager siden; men der kan ikke noe uflygende slippe opp,” sa hun.

“Men denne stakkars kjerringa som skal fare så vidt og så vonde veier, tenker jeg kan bli tørst og lide mye annet vondt,” sa jentungen; “hun kan trenge mer til denne flasken, hun enn jeg,” sa hun, og så spurte hun om hun ikke fikk lov til å gi henne flasken. Jo, det skulle hun få.

Så fikk kongsdatteren flasken, takket for seg og reiste av gårde igjen bort gjennom den samme skogen, både den dagen og natten med. Tredje morgenen kom hun til en stue, og der var det også en gammel kone og en jentunge. “God dag,” sa kongsdatteren. “God dag igjen,” sa kjerringa. “Har dere sett noe til Kvitebjørn kong Valemon?” sa hun. “Kanskje det var du som skulle hatt ham?” sa kjerringa. Ja, det var da det. “Jo, han fór framom her i går kveld; men han fór så fort at du aldri tar ham igjen,” sa hun.

“Ja,” sa kjerringa i stua, “siden du har vært så hjertelig snill mot meg og barna mine, så var det skam om ikke jeg gjorde det vi kan, for å friste å hjelpe deg oppover berget. Mannen min er riktig en mestersmed. Nå får du slå deg til ro til han kommer hjem, så skal jeg ha ham til å smi klør til deg til hender og føtter, så får du friste å kravle deg opp.”

129

“God dag igjen,” sa kjerringa; “det var kanskje du som skulle hatt ham?” sa hun. Det var da det. “Ja, han fór oppetter berget her for tre dager siden; men der kan ikke noe uflygende slippe opp,” sa hun.

kles opp.” For penger var den ikke til fals, sa kongsdatteren; men hun skulle få den, om hun fikk lov til å sove med kjæresten hennes i natt. Ja, det kunne hun godt få, sa trollkjerringa; men hun ville selv svæve ham og selv vekke ham. Da han hadde lagt seg, ga hun ham en sovedrikk, så han ikke var i stand til å våkne, alt det kongsdatteren ropte og gråt.

I denne stua var det så fullt av småbarn, og alle sammen hang de i stakken på mor si og skrek på mat. Kjerringa satte på varmen en gryte full med runde småstein. Kongsdatteren spurte hva det skulle være godt for. De var så fattige, sa kjerringa, at de hverken hadde mat eller klær, og det var så vondt å høre barna skrike etter matbeten; men når hun satte gryta på varmen og sa: “Nå er eplene snart kokt,” så var det som det døyvde sulten, og de ga tål en stund, sa hun. Det varte ikke lenge før kongsdatteren fikk fram duken og flasken, det kan en nok vite, og da barna var mette og glade, klipte hun klær til dem med gullsaksen. “Ja,” sa kjerringa i stua, “siden du har vært så hjertelig snill mot meg og barna mine, så var det skam om ikke jeg gjorde det vi kan, for å friste å hjelpe deg oppover berget. Mannen min er riktig en mestersmed. Nå får du slå deg til ro til han kommer hjem, så skal jeg ha ham til å smi klør til deg til hender og føtter, så får du friste å kravle deg opp.” Da smeden kom, tok han på med klørne med én gang, og den andre morgenen var de ferdige. Hun hadde ikke tid til å bie, men takket for seg, hugg seg fast og krøp og kravlet med stålklørne hele dagen og natten, og da hun var så trett, så trett at hun syntes hun ikke kunne lette en hånd mer, men ville sige ned igjen, da var hun oppe. Det var en slette, med åkrer og enger så store og vide at hun aldri hadde tenkt seg så vidt og så jevnt, og straks ved var det et slott fullt av arbeidsfolk av alle slag, som strevde som maur i en tue. “Hva er her på ferde?” spurte kongsdatteren. Jo, her bodde hun, den trollkjerringa som hadde forgjort Kvitebjørn kong Valemon, og om tre dager skulle hun ha bryllup med ham. Hun spurte om hun ikke kunne få talt med henne. Nei, var det likt seg, det var da rent umulig. Så satte hun seg utenfor vinduet, og til å klippe med gullsaksen, så fløyels- og silkeklærne føk som i en snøkave. Da trollkjerringa fikk se det, ville hun kjøpe saksen; “for alt det skredderne strever, så monner det ikke,” sa hun; “det er for mange som skal

Den neste dagen gikk kongsdatteren utenfor vinduene igjen, og satte seg til å skjenke av flasken; det fosset som en bekk både med øl og med vin, og aldri ble den tom. Da trollkjerringa fikk se det, ville hun kjøpe den; for “alt det de strever med å brygge og brenne, så monner det ikke, det er for mange som skal ha drikke,” sa hun. For penger var den ikke til fals, sa kongsdatteren; men fikk hun lov til å sove med kjæresten hennes i natt, skulle hun få den. Ja, det kunne hun godt få, sa trollkjerringa; men hun ville selv svæve ham og selv vekke ham. Da han hadde lagt seg, ga hun ham en sovedrikk igjen, så det ble ikke likere den natten heller; han var ikke god for å våkne; alt det kongsdatteren ropte og gråt. Men den natten var det en av håndverkerne som arbeidde i rommet ved siden. Han hørte gråten der inne, og skjønte hvordan det hang i hop, og neste dag sa han til prinsen at hun måtte ha kommet, kongsdatteren som skulle frelst ham. Den dagen gikk det like ens med duken som med saksen og flasken; da det var ved middagstid, gikk kongsdatteren utenfor slottet, tok fram duken og sa: “Duk, bred deg og red deg med alle gode retter,” så var det mat, og så det var nok til hundre mann; men kongsdatteren satte seg til bords alene. Da trollkjerringa fikk se duken, så ville hun kjøpe den; “for alt det de koker og steker, så monner det ikke; det er for mange munner som mat skal ha,” sa hun. For penger er den ikke til fals, sa kongsdatteren; men fikk hun lov til å sove med kjæresten hennes i natt, skulle hun få den. Det kunne hun godt få, sa trollkjerringa; men selv ville hun svæve ham, og selv ville hun vekke ham og. Da han hadde lagt seg, kom hun med sovedrikken; men denne gangen aktet han seg og lurte henne. Trollkjerringa trodde ham ikke mer enn som så, hun heller; for hun tok en stoppenål og stakk tvers igjennom armen på ham og ville prøve om han sov tungt nok; men enda så vondt det gjorde, så rørte han

130

seg ikke, og så fikk kongsdatteren lov til åkomme til ham. Da var allting godt og vel, og når de bare ble kvitt trollkjerringa, så var han frelst. Så fikk han tømmermennene til å gjøre en svivelem i den broen brudeferden skulle fare over; for de hadde den skikken der, at bruden red fremst i ferden. Da hun kom utpå, sveiv lemmen rundt med bruden og alle de trollkjerringene som var brudekonene hennes. Men kong Valemon og kongsdatteren og alle bryllupsfolkene fór tilbake til slottet, og tok med av gullet og pengene til trollkjerringa, alt det de kunne føre, og fór av gårde til hans land og skulle holde det rette bryllupet. Men på veien var kong Valemon innom og tok med de tre småjentene, og nå fikk hun se hvorfor de var han hadde tatt fra henne barna og satt dem bort; det var for at de skulle hjelpe henne fram til ham. Så drakk de bryllup både stivt og sterkt. hun ham en sovedrikk igjen, så det ble ikke likere den natten heller; han var ikke god for å våkne; alt det kongsdatteren ropte og gråt. Men den natten var det en av håndverkerne som arbeidde i rommet ved siden. Han hørte gråten der inne, og skjønte hvordan det hang i hop, og neste dag sa han til prinsen at hun måtte ha kommet, kongsdatteren som skulle frelst ham. Den dagen gikk det like ens med duken som med saksen og flasken; da det var ved middagstid, gikk kongsdatteren utenfor slottet, tok fram duken og sa: “Duk, bred deg og red deg med alle gode retter,” så var det mat, og så det var nok til hundre mann; men

kongsdatteren satte seg til bords alene. Da trollkjerringa fikk se duken, så ville hun kjøpe den; “for alt det de koker og steker, så monner det ikke; det er for mange munner som mat skal ha,” sa hun. For penger er den ikke til fals, sa kongsdatteren; men fikk hun lov til å sove med kjæresten hennes i natt, skulle hun få den. Det kunne hun godt få, sa trollkjerringa; men selv ville hun svæve ham, og selv ville hun vekke ham og. Da han hadde lagt seg, kom hun med sovedrikken; men denne gangen aktet han seg og lurte henne. Trollkjerringa trodde ham ikke mer enn som så, hun heller; for hun tok en stoppenål og stakk tvers igjennom armen på ham og ville prøve om han sov tungt nok; men enda så vondt det gjorde, så rørte han seg ikke, og så fikk kongsdatteren lov til åkomme til ham. Da var allting godt og vel, og når de bare ble kvitt trollkjerringa, så var han frelst. Så fikk han tømmermennene til å gjøre en svivelem i den broen brudeferden skulle fare over; for de hadde den skikken der, at bruden red fremst i ferden. Da hun kom utpå, sveiv lemmen rundt med bruden og alle de trollkjerringene som var brudekonene hennes. Men kong Valemon og kongsdatteren og alle bryllupsfolkene fór tilbake til slottet, og tok med av gullet og pengene til trollkjerringa, alt det de kunne føre, og fór av gårde til hans land og skulle holde det rette bryllupet. Men på veien var kong Valemon innom og tok med de tre småjentene, og nå fikk hun se hvorfor de var han hadde tatt fra henne barna og satt dem bort; det var for at de skulle hjelpe henne fram til ham. Så drakk de bryllup både stivt og sterkt.

131

skeladden som A kappåt med trollet

Det var engang en bonde som hadde tre sønner; han var i små kår og gammel og skrøpelig, og sønnene ville ikke ta seg noe til. Til gården hørte en stor, god skog, og den ville faren at guttene skulle hugge i, og se å få betalt unna noe på gjelden. Langt om lenge fikk han dem også på det travet, og den eldste skulle ut og hugge først. Da han var kommet bort i skogen og hadde tatt til å hugge på en skjegget gran, kom det et stort, digert troll til ham. “Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!” sa trollet. Da gutten hørte det, kastet han øksen og la hjem igjen det beste han kunne. Han kom rent andpusten hjem og fortalte det som hadde hendt ham; men faren sa han var et harehjerte; trollene hadde aldri skremt ham fra å hugge da han var ung, mente han.

“Ja, du!” sa de to eldste, “du skal vel klare det, du som aldri har vært utom stuedøra!” Han svarte ikke større på det, Askeladden, men ba bare om å få dugelig niste med seg. Moren hadde ingen sul, og så hengte hun på gryta for åbreste litt til ham; det fikk han i skreppen, og la av gårde. Da han hadde hugget en liten stund, kom trollet til ham og sa: “Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!”

“Nei, kjære spar meg,” sa trollet, “jeg skal hjelpe deg å hugge.” Ja, på det vilkår sparte gutten ham, og trollet var dyktig til å hugge, så de fikk felt og avhugget mange tylfter om dagen. Da det led mot kvelden, sa trollet: “Nå kan du følge med hjem, det er nærmere til meg enn til deg.”

Dagen etter skulle den andre sønnen avsted, og da gikk det nettopp like ens. Da han vel hadde hugget noen hugg i granen, kom trollet til ham med og sa: “Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!” Gutten torde snaut se på ham, han kastet øksen og tok til sprangs likesom broren og vel så fort. Da han kom hjem igjen, ble faren sint, og sa at aldri hadde trollene skremt ham, da han var ung. Tredje dagen ville Askeladden i vei.

Men gutten var ikke sen; han sprang bort i skogen etter osten og krystet den så mysa skvatt. “Tier du ikke still,” skrek han til trollet, skal jeg klemme deg, som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen!”

Ja, gutten ble med, og da de kom hjem til trollet, skulle han gjøre opp varme på peisen, mens gutten skulle gå etter vann til grautgryta; men det sto to jernbøtter der, så store og tunge at han ikke orket å lee på dem engang. Så sa gutten: “Det er ikke verdt å ta med disse fingerbølene; jeg går etter hele brønnen jeg.” “Nei, kjære vene,” sa trollet, “jeg kan ikke miste brønnen min; gjør du opp varme, skal jeg gå etter vann.” Da han kom tilbake med vannet, kokte de opp en dugelig stor grautgryte. “Det er det samme,” sa gutten, “vil du som jeg, skal vi kappete.” “Å ja!” svarte trollet; for det tenkte han alltid han skulle stå seg i. Ja, de satte seg til bords; men gutten stjal seg til å ta skinnskreppen og knyte foran seg, og så øste han mer i skreppen enn han åt selv. Da skreppen var full, tok

132

han satte livet til. Men gutten tok alt det sølv og gull som i berget fans, og gikk hjem med. Med det kunne han alltid få betalt unna noe på gjelden. Så sa gutten: “Det er ikke verdt å ta med disse fingerbølene; jeg går etter hele brønnen jeg.” “Nei, kjære vene,” sa trollet, “jeg kan ikke miste brønnen min; gjør du opp varme, skal jeg gå etter vann.” Da han kom tilbake med vannet, kokte de opp en dugelig stor grautgryte. “Det er det samme,” sa gutten, “vil du som jeg, skal vi kappete.” “Å ja!” svarte trollet; for det tenkte han alltid han skulle stå seg i. Ja, de satte seg til bords; men gutten stjal seg til å ta skinnskreppen og knyte foran seg, og så øste han mer i skreppen enn han åt selv. Da skreppen var full, tok han opp tollekniven sin og rispet en flenge i skreppen. Trollet så på ham, men sa ikke noe. han opp tollekniven sin og rispet en flenge i skreppen. Trollet så på ham, men sa ikke noe. Da de hadde ett en god stund til, la trollet bort skjeen. “Nei, nå orker jeg ikke mer,” sa han.

Da de hadde ett en god stund til, la trollet bort skjeen. “Nei, nå orker jeg ikke mer,” sa han. “Du skal ete!” svarte gutten; “jeg er snaut halvmett enda, jeg. Gjør du som jeg gjorde, og skjær hull på magen, så eter du så mye du vil.”

“Du skal ete!” svarte gutten; “jeg er snaut halvmett enda, jeg. Gjør du som jeg gjorde, og skjær hull på magen, så eter du så mye du vil.”

“Men det gjør vel gruelig vondt?” spurte trollet.

Så gjorde trollet som gutten sa, og så kan en vel vite han satte livet til. Men gutten tok alt det sølv og gull som i berget fans, og gikk hjem med. Med det kunne han alltid få betalt unna noe på gjelden.

“Å, ikke noe å tale om,” svarte gutten. Så gjorde trollet som gutten sa, og så kan en vel vite

“Å, ikke noe å tale om,” svarte gutten.

133

rinsessen ingen Pkunne målbinde

Det var engang en konge; han hadde en datter som var så vrien og vrang i ord at ingen kunne målbinde henne, og derfor lovte han ut at den som kunne gjøre det, skulle få prinsessen og halve kongeriket attpå. Det var nok av dem som ville prøve seg, skal jeg tro, for det er ikke hver dag en kan få en kongsdatter og et halvt kongerike til givendes. Grinden til kongsgården sto ikke noen stund, de kom i flokk og følge fra øst og vest, både ridende og gående. Men det var ingen som kunne ordbinde prinsessen. Til sist satte kongen ut at de som prøvde seg, men ikke kunne, de skulle sviemerkes på begge ørene med det store sviejernet hans. - Han ville ikke ha dette rennet i gården sin til ingen ting. Så var det tre brødre også som hadde fått spurt om prinsessen, og da de ikke hadde det for rart hjemme, ville de ut og friste lykken, og se om de kunne vinne kongsdatteren og halve riket. De var venner og nokså vel forlikt, og derfor gikk de i følge alle tre. Da de hadde kommet et stykke på veien, fant Askeladden en død skjærunge. “Jeg fant, jeg fant!” ropte han. “Hva fant du?” spurte brødrene. “Jeg fant en død skjærunge,” sa han. “Fy kast ‘n! Hva skal du med den?” sa de to, som alltid trodde at de var de klokeste. “Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den,” sa Askeladden. Da de hadde gått et stykke til, fant Askeladden en gammel vidjespenning; den tok han opp. “Jeg fant, jeg fant!” ropte han. “Hva fant du nå?” sa brødrene. “Jeg fant en vidjespenning,” svarte han. “Pøh! Hva skal du med den? Kast ‘n!” sa de to.

“Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den,” sa Askeladden. Da de hadde gått litt til, fant han et skålbrott; det tok han også opp. “Gutter, jeg fant, jeg fant!” sa han. “Nå, hva fant du nå?” spurte brødrene. “Et skålbrott,” sa han. “Sj! Det var da også noe å dra på! Kast det!” sa de. “Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel det,” svarte Askeladden. Da de hadde kommet litt lenger, fant han et kroket bukkehorn, og like etter fant han maken til det. “Jeg fant, jeg fant, gutter!” ropte han. “Hva fant du nå da?” sa de andre. “To bukkehorn,” svare Askeladden. “Sj! Kast dem! hva gjør du med dem?” sa de. “Nei, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel dem,” sa Askeladden. Om litt fant han en blei. “Nei, gutter, jeg fant, jeg fant!” ropte han. “Det var da svare til finning på deg! Hva fant du nå igjen?” sa de to eldste. “Jeg fant en blei,” svarte han. “Å, kast ‘n! Hva gjør du med den?” sa de. “Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den,” sa Askeladden. Da de gikk over jordene ved kongsgården - der hadde de nylig bredd gjødsel, - bukket han seg og tok opp en utgått skosåle. “Nei, nei, gutter, jeg fant, jeg fant!” sa han. “Bare du fant litt vett til du kom fram!” sa de to. “Hva var det nå du fant igjen da?”

134

“En utgått skosåle,” svarte han. “Isj da! Det var noe å ta opp også! Kast ‘n! Hva gjør du med den?” sa brødrene. “Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg fører vel den, skal jeg vinne prinsessen og halve riket,” sa Askeladden. “Ja, du ser ut til det du!” sa de to. Så la de inn til kongsdatteren. Først den eldste. “God dag,” sa han. “God dag igjen,” svarte hun og vridde på seg. “Det er fælt varmt her,” sa han. “Det er varmere i glohaugen,” svarte prinsessen; der lå sviejernet ferdig og ventet. Da han så det, gikk det i stå for ham med én gang, og så var det ute med ham. Det gikk ikke likere med den mellomste. “God dag,” sa han. “God dag igjen,” sa hun og vrikket på seg. “Det er fælt så hett her,” sa han. “Det er hetere i glohaugen,” svarte hun. Dermed så mistet han også mål og mæle, - og så var det fram med jernet igjen. Så kom Askeladden. “God dag,” sa han. “God dag igjen,” svarte hun og vrikket og vridde på seg. “Det var da godt og varmt her,” sa Askeladden. “Det er varmere i glohaugen,” svarte hun; hun ble ikke

blidere for det den tredje kom. “Det var råd å få stekt skjæra mi her da?” spurte han. “Jeg er redd hun sprekker,” sa kongsdatteren. “Å det har ingen nød, jeg slår omkring denne vidjespenningen,” svarte gutten. “Den er for rom,” sa hun. “Jeg driver i en blei,” sa gutten, og tok fram bleien. “Fettet renner av henne,” sa kongsdatteren. “Jeg holder under dette,” svarte gutten, han viste fram skålbrottet. “Du er så kroket i ord du,” sa prinsessen. “Nei, jeg er ikke kroket, men dette er kroket,” svarte gutten, og tok opp det ene bukkehornet. “Nei! nå har jeg aldri sett maken!” ropte prinsessen. “Her ser du maken,” sa gutten, og tok opp det andre. “Jeg mener du er utgått for å målbinde meg, du?” sa hun. “Nei, jeg er ikke utgått, men den er utgått den,” svarte gutten, og dro fram skosålen. Så var prinsessen målbundet. “Nå er du min,” sa Askeladden, og så fikk han henne og halve landet og riket attpå

135

136

Takk til Bestefar som delte noen av sine historier til denne boke, og var villig til å være fortellerstemmen til lyd-CD’en som følger med boken. Broren min Geir Morten Bremseth som deltok med utstyr, spilte inn og tok foto til denne oppgaven. Vidar Antonsen og Øivind Rosvold som lagde musikk til lyd-CD’en Uten dere hadde ikke denne oppgaven blitt så innholdsrik.

137

Kilder Asbjørnsen og Moe - Småguttene som traff trollene på Hedalsskogen - De tre bukkene Bruse som skulle gå til seters og gjøre seg fete - Jutulen og Johannes Blessom - Askeladden som kappåt med trollet - Han far sjøl i stua - Hanen og reven - Ikke kjørende, ikke ridende - God dag mann Økseskaft - Vanndråpen - Hvorfor bjørnen er stubbrumpet - Da bjørnen og reven skulle ha åker sammen - Kvitebjørn kong Valemon - Askeladden som kappåt med trollet - Prinsessen ingen kunne målbinde - Kjetta på Dovre - Fanden og futen Fakta om vesnene: ”For noen troll” og Wikipedia For Noen Troll: - De syv søstre utenfor Sandnessjøen. - Gygren fra Bakkebygd - Jutulhogget - Figgjo – elva - Fennefjossfjellet. - Seterjenta og kjæresten - Bergtrollet i Dunkeraberget - Bergtrollet utenfor Seim - Grisehalen. - Steinen som tussekirke - Steinsmia - Tusseboligen

- Lekekameratene - Tussene på Gynnildsetrene - Tussebesøk - En bitteliten tussekar - En budeie på Ringerrike forteller - Budeia som fikk tusseku som gave - Kastet stål over tussekua - Tussekyrne som forvant - Blåkledde tussegjetere - Budeia som passet tussebuskapen. - Kjørekaren som ble lempet ut - Tussene som tok kyrne ut av fjørset. - En praktfull tussegård - De skjønte at de fikk besøk. - Tussebuskapen i fjøset. - Nøkken i menneskeham - Nøkken som hest - Huldra som sørget godt for barnet sitt. - Mannen som skjøt huldra fra seg - Gutten som oppdaget huldrehalen - Huldra som prøvde seg to ganger. - Huldra og hennes far på frieri - Han som valgte å flytte til huldra - Huldra som ga tilbake - Huldremannen kan også bergta - Draugen som blindpassasjer. - Draugen hevner seg - Draugen og feskaren - Mara og Vanlande - Kortspill med fanden. - Han som jager bort fanden - Djeveldansen - Fandens fotavtrykk - Mannen som lurte fanden selv - Hvordan hesten ble skapt - Heksene på Møre

138

- Den smarte mannen i Telemark - Til og med moren var heks - Heksemiddelet - Nabokjerringa som var heks - Gutten som satte hestesko på heksen - Johanne Jensdatter Flamske - Ingeborg Pedersdatter - Heksen som forbannet naturen - Ellen Anders klokkers (Eline Klokkers) - Sjøromen og havhesten - Smeden som slo sjøormen i hjel - Sjøormen som senket fiskebåten. - Lik menneskene - Marmælen som advarte fiskeren - Den allvitende marmælen - Om natten

- Havfruer og havmenn ved Slæppen: Tilrettelagt av: Knut Egil Kvarving: Når vi sitt’ her og prate - Åsgårdsreien :Johan Sebastian Welhaven - Jekta på Utrøst: ukjent Hjemmesider: Mannen som giftet seg med mara: http://oaks. nvg.org/se10.html#maragift http://www.sor-osterdalslekt.no/Sagn_og_ Historie.htm www.historier.no

Wikipedia: om nøkken - En huldreslått fra Velfjord: Årbok for Helgeland 1978 - Nykken: fra Hvaler, Østfold, Samlet av Ruth Hult - Gift med ei Hulder: NORSK FOLKEMINNELAGS SKRIFTER 120, Norsk Folkeminnelag - Solunnkjerringa: Sør-Trøndelag, ellers ukjent - Jakob med svarteboka: Østfold, K. Weel Engebretsen og Erling Johansen - Bortpå Brekkstadbukten: Segner – Gåter – Folketru Frå Nordmør, Av: Edvard Langset - Kjerringa på Fjøs: ukjent - Den finske bibelen: Ukjent - Odderugryta: Botne, Vestfold, Moltke Moe Havmannen: Fortald til Edvard Langset den 19. juli 1921 av Ola Sørensen Løset, 54 år, fiskar og gardsmann. - Havfrua ved Torbjørnsskjæret: SAGN FRA ØSTFOLD, NORSK FOLKEMINNELAG NR. 59, K. Weel Engebretsen og Erling Johansen

Den ville jeger: http://no.wikipedia.org/wiki/ Den_ville_jeger Nærsøkjen huldrejente: http://no.wikipedia. org/wiki/N%C3%A6rs%C3%B8kjen_huldrejente Hulderbryllup: http://no.wikipedia.org/wiki/ Huldrebryllup Jordmorsegna: http://no.wikipedia.org/wiki/ Jordmorsegna Huldrehatten: http://no.wikipedia.org/wiki/ Huldrehatten Kone av Hulderætt: http://no.wikipedia.org/ wiki/Kone_av_huldre%C3%A6tt www.wikipedia.org http://storyworks.vgb.no/2008/03/24/hekseri-norge-mork-historie/, http://home.online.no/~grime/heks.html http://www.norsknettskole.no/fag/ressurser/ itstud/fuv/fuvbrynh/Detvaren3.htm

139

http://historier.no/index.php?option=com_so bi2&sobi2Task=sobi2Details&catid=481&sob i2Id=4613&Itemid=305 http://historier.no/index.php?option=com_so bi2&sobi2Task=sobi2Details&catid=481&sob i2Id=6288&Itemid=305, http://www.historier.no/index. php?option=com_sobi2&sobi2Task=sobi2Det ails&catid=0&sobi2Id=4173&Itemid=305, http://www.historier.no/index. php?option=com_sobi2&sobi2Task=sobi2Det ails&catid=0&sobi2Id=5593&Itemid=305,

Bilder: Side 10 og 11 – Foto av Geir Morten Bremseth – hommelvika Theodor Kittelsen, side 13, 33, 59, 75. 81, 101, 147 Svenska folksägner (1882), side 63 Heksebilde side 100 - ukjent Heksebilde side 101 – Ukjent Heksebilde side 103 – ukjent Lussinattbilde side 121 - ukjent Turid Soldal, Studio Soldal, side 61 Marion Mossing, Side 67 Portland Studios, side 27 (http://www.portlandstudios.com/)

http://www.historier.no/index. php?option=com_sobi2&sobi2Task=so bi2Details&catid=0&sobi2Id=6279&Ite mid=305, http://www.historier.no/index. php?option=com_sobi2&sobi2Task=sobi2Det ails&catid=0&sobi2Id=6287&Itemid=305, http://www.historier.no/index. php?option=com_sobi2&sobi2Task=sobi2Det ails&catid=0&sobi2Id=8212&Itemid=305

140

141

142