Kapittel 2
Bort fra Honefleur Jeg krysser armene over brystet. Lukker øynene. Det er et godt mørke. Skulderbladene mine mot det kalde gulvet. Jeg forsøker ikke å tenke på noenting, jeg spiser ikke, jeg drikker ikke. Jeg ligger bare helt stille, som jeg sov. Det er et godt mørke. Jeg er veldig sulten, men jeg vil ikke spise. Jeg våkner av kramper. Det er som noen skjærer i meg, men jeg kjenner ingen smerte. Bare faller fra hverandre. Jeg åpner ikke øynene jeg ligger helt stille. Blir nummen. Det er et godt mørke. Hun ligger i sengen ved siden av meg, rett over meg, og jeg tenker vi er like. Jeg fantaserer. Hun er syk. ”Hva feiler det deg,” spør jeg. Hun svarer ikke, men legger de store hendene sine på ansiktet mitt. Vi gjør ting med hverandre. Jeg presser ansiktet inn i magen hennes. Jeg tar på henne. Vi kysser. Leppene hennes beveger seg. Jeg rører forsiktig ved kjønnet hennes, det er loddent, glatt under overflaten. Jeg presser meg mot henne. Hun er syk. Jeg hører skritt. De stanser. Jeg har øynene lukket. Presten sier: ”Har det skjedd noe med gutten?” Graveren har en pipende stemme: ”Han ser ikke bra ut.” ”Er han død?” ”Ser jommen slik ut. Jeg tror jommen gutten er salig.” med forsiktige skritt kommer de bort til meg. 67
Nikolaj Frobenius
Latours Katalog Roman
Med etterord av Lars Fr. H. Svendsen
Utkommen første gang 1996 2. utgave 1997 3. utgave 1999 i (forlag) 2009-11-26 © Aschenhoug 2009-11-26 Printe in Norway Sats/trykk/innbinding: AIT Trondheim AS, 2009 Omslagsdesign: Ida Lundemo ISBN -10: 83-43-74345-6 ISBN-13: 234-54-76-23567-8
Jeg kjenner lukten av graveren. Restens kalde hånd på halsen. Og så sier graveren, med en litt skuffet stemme: ”Han lever.” Om natten legger jeg meg i sengen hennes. Jeg vil ikke at de skulle ta henne vekk. Jeg gråt ikke. Men presten trøstet meg. Jeg tvang meg til å si at de skulle ta henne vekk. De kjørte henne vekk utpå ettermiddagen. Det var et slit å få den tunge kroppen ut av huset, opp i kjerra. Det er så mye av henne. Graveren åkket og bar seg, og forlangte en stiv pris for jobben. Kjerra krenget i de skrape svingene ned mot Honefleur, og jeg sto og så på og tenkte at de kom til å miste henne. Jeg lå i sengen hennes. Bilder i hodet. Alt stanset opp. Skipene stanset i havet. Skyene forsvant på himmelen. Fargene ble borte. Og folk mistet håret. Steinene vendte seg om på bakken. Jorden ble gul. Husene falt inn i seg selv, alt ble mindre. Det var ingenting tilbake. Bare en stor flate av gul sand. En ørken. Jeg kjente vinden i ansiktet, sandkornene. Det var ikke et dyr, ikke et tre, ikke et menneske å se. Selv himmelen gikk i ett med ørkenen. Det var ingenting der ute. Jeg sto, midt ute i ørkenen, og tenkte: det var en forgiftning. Bou-Bou var forgiftet. Hun var i Paris og så ble hun forgiftet. Jeg ble sulten av hevnsyk av å tenke på ørkenen. Jeg var møkkete og temmelig tynn da jeg gikk ned til Honefleur for å kjøpe fisk. Folk kjente meg ikke igjen. Det gjorde ikke noe. Jeg var likeglad. Honefleur luktet av halvråtten blekksprut og lut fra garveriene. Det luktet forjævelig søtt overalt, lukten var liksom inne i alle ting. Jeg sto i køen foran fiskeboden, så sulten på de glinsende bukene, men klarte ikke la være å tenke å hvorfor det luktet så jævelig søtt overalt. Køen snodde seg mellom bodene, mellom blekksprutarmer og lyserøde torskebuker. 68