Kk nr2 2014 by IKS_org

Medlemsblad for Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser

TEMA: TRO

Nr. 2 - Juni 2014 | 28. 책rgang

INNHOLD

REDAKTØREN

TEMA-ARTIKLER 18 Internasjonal slankefri dag 22 Å tro på litt lykkelig hver dag 28 Uperfekte mennesker – gode liv

PERSONLIGE TEKSTER Foto: Shutterstock / Valentina Photos

IKS ARBEIDER FOR:

• Å støtte og hjelpe kvinner med spiseforstyrrelser.

• Å spre informasjon om spiseforstyrrelser

10 Lille jenta mi – jenta som har blitt større. Jenta som er meg 15 Slipp taket 22 Tvil og tillit til seg selv 21 Under samme himmel

slik at problemene blir tatt alvorlig.

26 Flink pike-syndromet

• Å få opprettet et helhetlig og tverrfaglig

behandlingstilbud i offentlig regi, hvor alle

som ønsker det kan få fullverdig behandling.

INTERVJU 6

IKS har følgende typer medlemskap:

12 Benedikte Rasmussen – under sola regner

Hovedmedlem: for kvinner som har eller har hatt spiseforstyrrelser: kr 200

Familiemedlem er for alle som tilhører

samme familie som hovedmedlem kr 50

Støttemedlem for alle andre privatpersoner, inkl. menn med spiseforstyrrelser: kr 300

Institusjonsmedlem for behandlere, skoler,

Mette Hanekamhaug: Sykdommen er min livbøye følelsene

Foto: Håkon Eikesdal/Dagbladet

24 Kunstpsykoterapi er en skapende prosess

– intervju med Åse Minde

BOKANMELDELSER

sykehus osv.: kr 350

Abonnementsordning for bibliotek på medlemsbladet «Kvinnekraft»: kr 200

Medlemskap tegnes ved innbetaling til

Leik med maten

Blodsmak i munnen – og andre bloggtekster

konto: 7874.06.45934, eller du kan lese mer om det på våre internettsider:

www.iks.no/iks/bli_medlem/meld_deg_inn/

FAST INNHOLD

All post fra IKS kommer i anonym forsendelse.

Redaktøren

Leder

Redaksjonen om tema

Hverdagsmagi

Ansvarlig redaktør: Eline Matheson Gustafson Foto cover: Shutterstock / Robsonphoto Design og layout: Identidé AS

13 Galleriet

Trykk: Aktiv Trykk AS

16 Sett fra utsiden 30 Siste nytt fra lokallagene Maleri: Silje Olsen

31 IKS-husets aktivitetskalender

Foto: Shutterstock / Kuznetcov Konstantin

Å TØRRE, Å TRO, Å VÅGE. OG Å TRO. Det er forskjell på å tro og å tro.

til stede. Meg selv inkludert.

Du kan tro at noe går bra. Som at flyet ditt lander på bakken igjen, at du rekker bussen, at du får tak i konsertbilletter før de blir utsolgt eller at du har husket å pakke med solkrem på ferie.

I dette nummeret av Kvinnekraft har vi hatt mye fokus på å tro i ulike sammenhenger. Mette Hanekamphaug snakker rett fra hjertet om sin spiseforstyrrelse, og beskriver at «Følelsen av å bli eksponert er skrem mende, men samtidig befriende når det først skjer – å prøve å være åpen og ærlig, både overfor deg selv og de rundt deg.» Jeg kan forestille meg hvor mye man må spekulere frem og tilbake for å tørre å stå fram i media slik hun gjorde. Hun hadde nok et snev av tro i seg, hun og.

Og så kan du tro på deg selv. Du kan tro at du klarer å komme deg opp av sengen neste morgen. Du kan tro at du greier å bestå en viktig prøve. Du kan tro at du klarer å utføre arbeidsdagen slik som de an dre kollegaene dine. Men for å mestre alt dette, er du nødt til å skille mellom å tro og å tro. Du må tro på deg selv. Det er ikke lett, men bare et lite snev av å klare å tro på seg selv kan utgjøre mye! Du er god nok. Du duger. Du klarer det. Du mestrer det. Du gir ikke opp. Du gir gass. Og du vinner.

TV2s tidligere værdame, Benedikte Rasmussen, slet lenge med spiseforstyrrelser. I dag har hun blitt frisk. Hun bestemte seg for å leve, og med det begynte hun å kjempe seg selv frisk igjen. Jeg tror ikke at Benedikte hadde klart det uten en god dose med tro. Å tro handler mye om å tørre. Det beviser Brené Brown, som forteller at uperfekte mennesker har gode liv. «Når vi tør å gi slipp på kontrollen og vår streben etter perfeksjon – når vi kan tro at vi er gode nok – blir vi gladere, mer tilfredse, opplever vi flere øyeblikk av lykke, og vi utvikler vår empati og medfølelse for andre mennesker, sier Brown.»

Husk at det ikke er noen andre enn deg selv som kan styre troen. Det er på tide at den indre stemmen din, som til tider er forferdelig irri terende og utagerende, gir slipp. Slipp troen løs, og det vil gå lettere, sier «de».

Amen!

Jeg skriver ikke dette for å lære opp noen. Jeg skriver dette fordi jeg tror at alle har godt av å vite at de kan mestre det de vil om troen er

God lesing og god sommer! Jenny.

Kvinnekraft nr. 2 2014 | 3

REDAKSJONEN Foto: Shutterstock/kuznetcov_konstantin

LEDER

Hei, kjære deg! Vi nærmer oss sommeren og IKS-skuta fortsetter å seile med stø kurs mot regnbuen og gullet. Litt lettere vindkast er det og kuling har det vært, vi snubler over litt krapp sjø og stanger i dønninge ne innimellom, men vi flyter og vi seiler stand haftig videre!

det nytter – Kari, Eline og jeg – og alle andre på IKS-huset ser og hører det hver eneste uke. DET NYTTER! Jeg kan klare å mestre mine angster, jeg kan klare det jeg vil klare. Vi alle kan få det til! Så lenge vi våger å ha troa på oss selv og troa på våre mål, kan vi klare hva som helst!

Vi har på det siste halve året klart å »overle ve» implementering av nye økonomirutiner, nye datasystemer – og ikke minst innlevering av et titalls rapporter og søknader og en daglig leder som har vært langt nede i tall, IT og bok stavenes verden. Samtidig som vi opplever at IKS-huset fortsetter å vokse og at det er mer aktivitet her enn på lang tid! Det formelig syder av liv, hver eneste dag. Akk lykke! Lokallaget i Oslo er våknet skikkelig til live igjen med Elin Olsen ved roret, Tromsø og Heidi Gabrielle er mer synlige enn noen gang, og Trondheim med Camilla & co er på full fart inn i regnbuen sammen med oss. Vi har begynt arbeidet med å utforme ny lokallagsmal som skal hjelpe IKS-ere med enklere oppstart av lokallag rundt i landet og vi etablerer et ressursteam som skal kunne bistå på lokale steder der det er et behov for oss men ikke nok mennesker til eget lag. Vi har stor akti vitet i sosiale medier, og vår kjære frivillige Silje Olsen har hjulpet oss mye med å få på plass gode rutiner og strategier for Facebook, Instagram og Twitter.

Da jeg var ung var jeg lærling hos en kunstma ler i Oslo, og jeg var faktisk ganske talentfull, men mangelen på troa og selvfølelse gjorde at malingen til sist fikk meg ut i det verste spise forstyrrede-helvete. Jeg så ikke hvor bra jeg var, hvor talentfull jeg var, og troa var helt ikkeeksisterende. Det som skjedde var at jeg etter hvert sluttet å male, fordi min spiseforstyrrelse og min maling ble plutselig samme livbøye. Bare forbundet med fortvilelse, skam og følelsen av å være mislykket.

Samarbeid er nøkkelen til IKS. Samarbeid, de ling og ikke minst troen på at det nytter. Vi vet at

Det tok meg nesten 20 år å ta opp igjen malingen! Og nå skal jeg ha «mindful maling» med flere av dere på årets sommerleir! Hvor fantastisk er ikke det?! Maling for meg nå er lykke, frihet, vakkert, glede, håp, kjærlighet – og ikke minst – tro! Jeg er frisk og jeg ser og føler at det jeg gjør er mer enn bra nok for meg. Lista ligger ikke så høyt lenger, og målet mitt er å få være med IKS til å påvirke samfunnet til at god nok er godt nok i massevis. Jeg har en stor tro på at vi sammen kan få til det! Dette vakre diktet av Marie Fredriksson fra Roxette er med på å ønske dere en fantastisk som mer med masse tro:

Å være sterk er ikke å aldri falle å alltid vite å alltid kunne. Å være sterk er ikke å alltid orke le å hoppe høyest eller ville mest. Å være sterk er ikke å løfte tyngst å komme lengst eller å alltid lykkes. Å være sterk er å se livet som det er å akseptere dets kraft og ta del i den. Å falle til bunnen slå seg hardt og alltid komme opp igjen. Å være sterk er å våge å håpe når ens tro er som svakest. Å være sterk er å se lys i mørke og alltid kjempe for å nå dit. (Marie Fredrikson)

Varm sommerhilsen fra Helle

4 | Kvinnekraft nr. 2 2014

Foto: Shutterstock Robsonphoto

Tro for redaksjonen Marianne: For meg handler temaet «Tro» om å våge å tro at jeg kan og tro at jeg er god nok, så jeg kan slippe å gjemme meg bak meg selv, bak tvil, usikkerhet og frykt, eller søke trøst i destruktive strategier og spiseforstyrrelsens sympto mer. Å tro og å våge går hånd i hånd, tenker jeg, for ofte må jeg våge først for å få den erfarin gen at det går, at det ikke er så skummelt. Deretter kommer tryggheten og troen på meg selv. Du skyver frykten foran deg, så langt du orker, flytter grensene for hva du selv tror du klarer. Dytter og dytter, sakte, forsiktig, men jevnt og trutt. Til det blir enklere å tro på seg selv, stole på seg selv og tåle seg selv. Til du tror at du kan, at du er god nok, at du strekker til og at du er bra som du er. Frøydis: Tro – hva er og innebærer det? Som verb og substantiv? Å tro på noe, å ha en tro? De tre bokstavene rommer så ufattelig mye at jeg først blir svar skyldig når Kvinnekraft spør hva det korte ordet betyr for meg. Etter et par sekunders summing finner jeg imidlertid fram til en setning. Kanskje litt unnvikende og til synelatende helt unnselig, men uansett er troen på livet det som i praksis driver meg.

Hilde: Jeg tenker ofte «pick yourself up and try again». For meg er dette essensen i å bevare troen på at jeg kan bli frisk, eller i det minste betydelig bedre, fra spi seforstyrrelsen. Om jeg snakker meg selv ned og belemrer meg selv for å være håpløs hva spi sing angår, ender det bare med at jeg føler meg så udugelig at jeg går rett på en ny smell. Ved å børste støvet av meg og reise meg igjen, holder jeg fast i troen. Jeg ser på troen som ut gangspunktet for alle handlinger – også de handlinger som skal til for å bli frisk. Uten tro, ingen motivasjon – uten motivasjon, ingen handling! Jenny: Tro. Et ord med så mye makt. Hvis du ønsker å tro, da har du tro nok. Jeg kan høre meg selv si noe lignende: «Tren på å være her og nå i stedet for å henge fast i det som er forbi, eller uroe for deg som kommer i morgen. Du kan bare påvirke situasjo nen din her og nå. Øv på å nyte livet. Noen lengter etter det som kommer. Bruk heller kreftene på å leve akkurat nå.» Så gjør det da, Jenny. Ikke bare si det. Gjør det!

Elin M: Tro er for meg er tørre å satse på det du føler er rett. Det er å gi støtte og bygge andre opp. Tro gir mening i livet og ett håp for fremtiden. Og det er noe en kan holde fast ved når alt annet rakner. Charlotte: Da temaet tro kom måtte jeg gå mange runder med meg selv. Frustrasjonen ble stor og kaoset enormt. Van skelighetsgraden lå nærmere vanskelig enn lett. Jeg trodde det skulle være nærmere lett – for hvem har vel ikke noe å si om tro og hva det er for en? Som barn trodde jeg å tro hadde tilhørighet til religion og bare det. De rundt kunne spørre «tror du?» og de mente Gud. Jeg viste aldri. Kanskje hadde jeg ikke noe tro. Etterhvert har jeg lært at tro bunner i så mye mer. For meg blir og er tro et veldig kraftfullt ord. Det ligger mye bak. Mange følelser. Tro er et vanskelig tema – noe som treffer en sårbarhet hos meg. Lenge vå get jeg ikke å tro på noe. For jeg hadde ingen bevis på at det var sant. At det kunne være virkelig. Å skulle tro har for meg vært litt skummelt. For alltid ønsker jeg å tro – tro på det bedre. Men innimellom blir jeg litt redd, for tenk om det faktisk ikke går som jeg ønsker? Jeg har ofte sett på tro som et aktivt valg jeg måtte ta. Jeg kunne lettere håpe – men å tro måtte velges.

Elin O: «Du skal ikke tro du er noe», står det i janteloven. «Du skal ikke tro at du duger til noe, eller at noen er glad i deg» Dessverre er dette tanker mange sliter med. For meg er tro et sterkt og viktig ord. Når man befinner seg i mørket er troen på lyset det eneste man har. Eline: Tro. Et stort ord med mye innhold. Jeg kjenner at jeg blir glad når jeg både skri ver og sier ordet høyt – og håpe full! Uten tro hadde jeg ikke klart å mobilisere til endring. Uten tro hadde jeg ikke blitt frisk. Uten tro hadde jeg ikke hatt troa- på meg selv og livet. Uten tro hadde jeg ikke vært til. Tro er helt eksistensielt – for tro skaper mening. Meningen med livet. Silje: «Do not go gentle into that good night. Rage, rage against the

dying of the light» (Dylan Thomas)

Kvinnekraft nr. 2 2014 | 5

INTERVJU

Mette Hanekamhaug

– Sykdommen er min livbøye Mette Hanekamhaug ble i 2009 kjent som den yngste politikeren som er valgt inn på Stortinget. Vi husker henne også som jenta som valgte å stå frem i media om sin spiseforstyrrelse. Tekst: Elin Moen

Foto: Håkon Eikesdal/Dagbladet

– Før jeg stod frem og fortalte om anoreksien var jeg veldig redd for å bli feil fremstilt. Jeg var spesielt spent på hvordan mediene ville oppfatte dette, men jeg har blitt møtt med re spekt og forståelse. Mediene har vært flinke med å frembringe det jeg har sagt usensurert, og uten å forsøke å henge meg ut. Den nor ske pressen skal ha honnør for å vise såpass respekt som det de har gjort, sier Mette til Kvinnekraft. Selv om det er tøft, er hun sikker på det er viktig å ha flere som henne – personer som står frem. Å arbeide for å bryte ned tabuene i samfunnet er viktig, og det gjøres kun gjen nom åpenhet og fokus på problemet. – Å ikke lukke øynene for spiseforstyrrelser, men heller tørre å snakke om det er med på å sette søkelyset på hvor viktig det er å be kjempe det. Det er vanskelig å spre informa sjon og kunnskap om slike skjulte lidelser, men det å ha en åpen samfunnsdebatt om temaet kan hjelpe, synes Mette. Videre mener FrP-politikeren at det er mer presserende å øke kunnskapen blant landets helsearbeidere og skoleansatte. For også her mener Mette at kunnskapsnivået er for lavt.

Foto: Ketil Blom

6 | Kvinnekraft nr. 2 2014

– Vi bør utfordre oss selv med tanke på egen utvikling og personlighet. Vi bør tilstrebe forbedring og selvutvikling. Problemet er at få reflekterer over dette, og lar derfor være å arbeide med seg selv, sine holdninger og sin personlighet. Lært mye av anoreksien Mette har en livsfilosofi som gjør at hun alltid forsøker å finne det positive i enhver situasjon, også her. Og det positive med anoreksien er at hun er blitt tvunget til å

– Sykdommen har gitt meg en enorm innsikt, ikke bare i egen person, men også i menneskesinnet og tankemønster.

jobbe med seg selv. Gjennom behandling har hun tatt et dypdykk i egen personlighet og blitt bedre kjent med seg selv. En prosess de fleste har godt av, men som de færreste kanskje gjør. – Sykdommen har gitt meg en enorm innsikt, ikke bare i egen person, men også i mennes kesinnet og tankemønster. På den måten har min prosess lært meg mye om hvordan vi mennesker tenker og føler, gitt meg mer innsikt i psykiske prosesser og skapt en mye

bedre forståelse og empati for andre mennes ker, forteller hun. Men Mettes empati og sympati for andre menneskers lidelser er langt større enn den hun har for seg selv, og følelsen av å ha sve ket seg selv er vanskelig å bære. Det er en fø lelse hun må bli helt kvitt hvis hun skal klare å legge sykdommen helt fra seg. – Jeg må arbeide med å tilgi meg selv og til late meg å kjenne på følelsen av ikke å ha mestret det jeg i utgangspunktet ønsket. Jeg mener fremdeles at det er viktig å stille høye krav til seg selv og ha høye ambisjoner, men samtidig ser jeg nå også behovet for å ba lansere dette, med av og til å gi seg selv litt avslapning. Alltid hatt høye krav til seg selv Arbeidet med å forstå hvorfor sykdommen rammet akkurat henne er viktig for Mette. Det er noe hun fortsatt arbeider med. – Det er vanskelig å peke på en spesifikk grunn til hvorfor akkurat jeg ble rammet. En så kompleks sykdom kan ikke reduseres ned til én enkelt årsak. Jeg tror heller at det er en konsekvens av en rekke faktorer, både kjente og ukjente og da også over lengre tid. Til sy vende og sist tror jeg at det for meg handlet om å finne en mestringsstrategi i hverdagen.

Mette har alltid hatt høye krav og forvent ninger til seg selv, noe som også medførte at hun påtok seg ekstremt mange og krevende oppgaver både på jobb, skole, innenfor idrett og på det sosiale plan.

God støtte fra de nærmeste Mette brukte mye tid og energi på å skjule sykdommen, samtidig som hun hadde et des perat behov for, og ønske om, at noen skulle se henne.

Når man så havner i situasjoner der man fø ler at man ikke strekker til, er det ikke alltid man vet hvordan man skal takle dette.

– Følelsen av å bli eksponert er skremmende, men samtidig befriende når det først skjer – å prøve å være åpen og ærlig, både overfor deg selv og de rundt deg.

– Man kan sammenlikne spiseforstyrrelser med en livbøye. Man blir kastet ut på dypt vann uten å kunne svømme, og livbøyen blir kastet til deg. Man klamrer seg til den for harde livet og det blir din måte å holde deg flytende på. Problemet er at den fjerner behovet for å lære å svømme, altså mestre utfordringene, og gjør deg heller avhengig av livbøyen. På den måten blir løsningen til slutt selve problemet, illustrerer Mette.

Svært mange har nok store utfordringer når det kommer til mat, men få klarer kanskje å innrømme overfor seg selv at de har et pro blem. – Det er vanskelig å innse selv hvor dypt inne i en forstyrrelse en sitter, og denne erkjennelsen kommer kanskje altfor sent. Terskelen for å be om hjelp bør være langt lavere, og jo tidligere du tør åpne deg og be om hjelp, desto lettere er det å snu trenden.

Det viktigste i hennes prosess, har vært nett verket rundt seg. Venner og bekjente, familie og kolleger har stilt opp døgnet rundt både som samtalepartnere og rådgivere, men også bare vært der og vist at de bryr seg. – Følelsen av å ha uforbeholden støtte og kjærlighet fra de rundt meg har vært avgjø rende. Samtlige av dem jeg snakket med og åpnet meg for, taklet det på en utrolig god måte, og over all forventning. Mennesker er langt mer forståelsesfulle enn vi av og til gir de kreditt for. De har nok ikke svaret på hva du skal gjøre eller hvordan, men de kan bistå på ulike måter. Og følelsen av å bli forstått og sett er utrolig viktig. – Å ha en nær person som ser deg, som ser forbi guarden, og som vet – det er gull verdt, avslutter Mette.

Kvinnekraft nr. 2 2014 | 7

HVERDAGSMAGI

BOKANMELDELSER

MED BLODSMAK I MUNNEN – og andre bloggtekster

LEIK MED MATEN

Hva er et navn? Den blomst vi kaller rose vil dufte deilig, navnet uansett .

Forfatter: Ida Skivenes Forlag: Samlaget Utgitt: 2013

Forfattere: Lise Hetland, ngeborg Senneset og Svein Øverland Forlag: Hertevig Forlag Utgitt: 2013

William Shakespeare

Å spise hele regnbuen (og finne en skatt)

Psykiske lidelser + mennesker + blogg = bok

Det er ikke ofte jeg anmelder kokebøker, og jeg leser aldri bøker om dietter så de blir uanmeldt fra mitt hold. Men kokebøker kan noen gan ger få meg til å smile, og til å ønske jeg hadde et annet forhold til mat, at jeg klarte å lage og spise flere ting. Denne boka jeg sitter med nå, er en slik en matlagebok. Den skriver at jeg skal spise hele regnbuen, fordi jeg trenger det, ernæringsmessig. Samtidig skal jeg få leke med maten. Som voksen, kan man hente fram barnet i seg og samtidig få kalle seg matkunstner. Det er ikke verst. Slettes ikke. To fluer i en smekk. Eller tre, man får jo i seg frokosten samtidig.

Noen ganger fører tre ting til noe godt. Alle gode ting er tre. Vi kjenner uttrykkene så godt. Likevel må vi ofte skrive dem ned for å huske dem. I denne boka, takker to bloggende pasienter det norske helsevesenet for livet. Sammen med en bloggende psykolog, har de tre skapt en bok om åpenhet rundt psykiske lidelser og hvordan det er å blogge om dem. Hva er rett vei, hvor mye kan man skrive, hva skal man ikke skrive og – står de for det som er skrevet?

Boka »Leik med maten!» er av Ida Skivenes, også kjent som Ida Frosk i VG, Foreldre & Barn og Instagram der hun har 130 000 følgere fra hele verden. Hun deler matglede og kreative frokoster. Du hørte nok som liten at du ikke skulle leke med maten, så den ikke gikk til spille. På den tiden, var mat til for å stilne sulten og kunne ikke gi annet. Nå vet vi at maten gir mye vi trenger, og at den helst bør være variert. Synes man maten er vanskelig, får man gjennom denne boka hjelp til å gi maten ny innfatning, og kanskje åpne opp øyne og munn for flere ingredienser. I boka lærer Ida oss stegene for å lage matkunst, hva som trengs av utstyr og også hva kropper generelt trenger: Ulike matvarer og variert kosthold. Vårt daglige frokostmåltid kan fra nå være en hyllest til råvarene og naturen, tallerkenkanten blir nesten en ramme og måltidet en vandring på kunstutstilling der du bruker smakssansene. Vi kan lære oss å se strukturer, farger, former og å sette de sammen. Vi kan lage snegler av bananer og hunder av vafler. Vi kan lage rev av grøt med jordbærører, vi kan spise et hus i blåbærskogen eller et tusenben av egg og selleri. Hele fargeskalaen ligger der, og venter på at vi skal forsyne oss. Vær så god! I boka er ingrediensene delt opp etter farge og kategorier som pålegg, frukt osv. Fargene får vi servert som en palett på en pannekake. Er du klar til å male? Du kan lage din versjon av Munchs sitt Skrik og Pikene på broen. Er du klar til å bygge også? Du kan lage ditt eget Eifeltårn i Paris, Big Ben, Rådhuset i Oslo eller Operahuset i Sydney. Nå er du jammen blitt arkitekt også. Du kan også lage votter du trenger om du skal ut i kulda eller en fisk hvis du vil leke på akvariet. Er du klar til å gå ut? Det vet jeg ikke, men dette er i alle fall en god, rik, morsom og sunn start på dagen. Boka er en liten skattekiste i enden av alle fargene. Takk for maten, Ida!

8 | Kvinnekraft nr. 2 2014

Bildet er tatt av Matteo Bigi, Firenze

Jeg tror aldri jeg har lest 106 sider så fort før. Jeg løp gjennom boken. Den er godt skrevet. Forfatterne er de to bloggerne Lise Hetland og Ingeborg Senneset, som begge er rammet av psykiske lidelser. De har både likhetstrekk og ulikheter, og til felles har de at de kjemper for å overleve og tør å skrive om det. De forteller også at de må vurdere og veie for og imot. Vil dette smitte, eller gi et viktig bilde utad? Tekstene i boka er fra bloggene deres, samt fra bloggen til psykolog Svein Øverland. Alle tre gir av seg selv og står nakent foran oss, enkle bokstaver som kler av klærne til en anorektiker og viser konturene av arrene til en selvskader. Hvorfor? Fordi de velger livet, koste hva det koste vil. De to damene minner oss om at vi ikke skal dømme ut fra bloggtekstene. Det er ikke alt som kommer frem der. Lise og Ingeborg skriver ikke om alt, det ville være for privat. Noe bor, og skal få bo, i terapirommet. Men det som kommer ut, det leser jeg med respekt – for noen har gått en tur på livet, som Ingeborg så fint sier det. De tre får også frem en viktig bakside i internettbildet. Noen har én blogg som er offentlig, og én blogg med dekknavn. Der skrives det om negative opplevelser med helsevesenet, og i stedet for at de når frem til de som kan hjelpe de syke, lages det en verden som ødelegger ikke bare for bloggeren, men også tilliten til et helt system – et system vi trenger for å redde liv. Når feilene ikke kommer frem til hjelperne, men får vokse i «hemmelige» nettrom, kan det bli farlig for noen. Personer som trenger hjelp, kan velge det bort utfra pro ana blogger og lignende, og lukke ute de som kan redde dem. Dette er en vakker, sår og åpen bok. Den virker gjennomarbeidet uten å være pyntet på. Den er de utdragene av sannheten bloggene byr på. Takk for at jeg fikk lese en lang lunsj.

Helene

Helene Kvinnekraft nr. 2 2014 | 9

PERSONLIG TEKST

Lille jenta mi – jenta som har blitt større. Jenta som er meg Lille jenta mi – jeg ser deg. Deg som er meg. Du er så lita, men hjertet ditt er så stort. Du vet ikke enda – hva er riktig? Hva er galt? Du må lære så mye – du vet ikke enda om det vonde som finnes. Og når det vonde skjer vet du ikke at det er vondt. At de som skader deg gjør deg vondt. Du tenker det er normalt. Det var noe du gjorde for å fortjene det. Du skylder på deg selv. Det var ikke din feil! Hjertet ditt blir mørkere – ikke mindre, men mørkere. Hjertet har fått sår. Du velger å lukke hjertet ditt litt. Smerten i hjertet gjør så vondt. Du må skåne hjertet ditt – skåne deg selv. Men jeg ser deg og jeg elsker deg. Du må lære. Hva er riktig? Hva er galt? Du lærer og opplever på den harde og smertefulle måten – og du tar på deg skylden. Du vil ikke tro vondt om andre. Du har så mye kjærlighet. Men mister egenkjærlighet. Du ser på deg selv som et monster allerede nå. Du forteller deg selv at det er sånn det skal være. Det er dette du fortjener. Lille jenta mi – jeg ser deg. Deg som er meg. Du er ikke et monster. Det er ikke sånn det skal være. Du fortjener kun det beste. Livet. Lille jenta mi. Du som er meg. Jeg ser deg – jeg elsker deg for den du er. Din kjærlighet er så stor. Hjertet ditt er så stort. Et stort hjerte kan romme så mangt. Godt og vondt. Lille jenta mi – jeg ser deg. Deg som er meg. Ta min hånd – la oss vandre sammen. La meg vise deg kjærligheten du fortjener – den gode sorten. Den ekte. Lille jenta mi – jeg ser deg. Deg som er meg. Det var aldri din feil!

Du har blitt større nå. Sårene du har fått på hjertet vil ikke gro. Vil ikke heles. Du sitter fast. Du opplever mer. Flere sår kommer på hjertet. Det gjør så vondt. Lille jenta – jenta som har blitt større. Jenta som er meg. Jeg ser deg – jeg kjenner smerten du bærer. Jeg føler fortvilelsen – oppgittheten. Jeg vil fortelle at det blir bedre. Du vil glemme. Du vil ikke kjenne. Du vil ikke være. Du mister deg selv. Sakte men sikkert forsvinner du. Lille jenta mi – jenta som har blitt større – jenta som forsvinner. Jenta som er meg. Jeg ser deg – jeg elsker deg – for den du er. Du forstår ikke hvordan du kunne bli så feil. Hvorfor du ikke klarer å gjøre det riktige. Hvordan du kunne bli et slikt monster. – Du slår på deg selv. Lille jenta mi – jenta som har blitt større. Jenta som er meg. Du var aldri feil. Du ble aldri feil. Du er ikke feil. Du er riktig. Du gjorde det du kunne med det du hadde da. Du var aldri et monster. Du ble aldri et monster. Du er ikke et monster. Du skal ikke slå på deg selv – det var aldri din feil. Lille jenta mi – jenta som har blitt større. Jenta som er meg. La meg få røre ved ditt skjøre hjerte. La meg få hele. La meg få vise deg kjærligheten du fortjener – den gode sorten. Den ekte. Lille jenta mi – jenta som har blitt større. Jenta som er meg. Ta min hånd – la oss vandre sammen. La meg få vise det du alltid skulle visst… Du er god nok! Tekst: Charlotte Benjaminsen Foto: Shutterstock / Valentina Photos

10 || Kvinnekraft nr. 21 2014

Kvinnekraft nr. 2 2014 | 11

INTERVJU

UNDER SOLA REGNER FØLELSENE Fra frisk til syk til frisk igjen

– Det gir meg indre fred i dag å vite at jeg ikke gav opp. Dette er det som får meg til å bevege meg videre når livet butter imot til tider.

Benedikte Rasmussen, som vi kjenner som en av de blide, sterke værdamene i TV2, enten det var regn eller sol i vente, ble utbrent. Hun lå i fosterstilling og var livredd. Nå har hun debutert som sakprosaskribent om tiden etterpå. Tekst: Helene Larsen Jeg lener meg over tastaturet og spør: Hvordan ble du syk? – Det skjedde gradvis over man ge år, svarer Benedikte, og legger til at det er vanlig ved utbrenthet. Utbrenthet er en tilstand som oppstår fordi en person lever med altfor mye mentalt og fysisk stress over lang tid. Vanligvis tar det ett til to år fra tilstanden ut vikler seg til diagnosen er gitt. Benedikte fortsetter: – Jeg har imidlertid mange gan ger blitt fortalt historier om noen som la seg frisk om kvelden, for så å våkne opp utbrent dagen et ter. Selv om det kan virke slik, er det aldri tilfelle. På et slikt tids punkt har som oftest den som blir utbrent levd med fornektelse så lenge at personen ikke innser hvor syk han eller hun egentlig er. Det kan Benedikte kjenne seg igjen i. Små verdier store Ting du likte å gjøre, ble de min dre viktigere? – Nå i ettertid ser jeg at de tin gene jeg likte å gjøre tidligere totalt forsvant ut av livet mitt da jeg ble syk. Det var imidler tid først etter at krisen var over at jeg begynte å reflektere over dette punktet. Med krisen mener jeg den første tiden som stort sett bestod av å overleve den situa sjonen jeg hadde havnet i. Etter hvert som tiden gikk er det helt klart at perspektivet mitt endret seg rundt hva som var viktig og uviktig for å trives i hverdagen.

12 | Kvinnekraft nr. 1 2014

Hva slags ting innså du at er vik tig for deg nå, i ettertid? – Når vi gjennomlever en alvor lig krise i livet er det lett å legge merke til at alle klisjéer faktisk stemmer. Vi sitter blant annet igjen med et nærere forhold til de enkle ting i hverdagen, som å nyte god mat med venner og fa milie, eller små turer ut i naturen. Alle dagene – Hva gjør du på en god dag? – Da er jeg sammen med min datter. Hun er fem måneder gam mel og allerede så sjarmerende at hun tar pusten fra de fleste. Jeg må få lov til å skryte litt. Du skal få skryte masse. Kan du fortelle mer? – For øyeblikket så sover, spiser, tenker, føler og puster jeg med henne hver eneste dag. Jeg er langt inne i en babyboble og ny ter hvert eneste hektiske sekund. Hva gjør du på en tung dag? – På en tung dag gråter jeg. Med det mener jeg at jeg er ikke redd for de vanskelige og tøffe følel sene lenger. Jeg registrerer at jeg har det tungt, aksepterer det og gir meg selv tålmodighet og tid til det tunge er bearbeidet ferdig. En av de tingene jeg sitter igjen med etter alle sykdomsårene er en dyp respekt for min egen mentale helse. Jeg kjefter ikke på meg selv lenger hvis noe føles tøft. I stedet lytter jeg, og prøver å gjøre nødvendige endringer for at ting skal bli bedre. Hva er lett i hverdagen? – I dag er det lett å le.

Den setningen får meg til å smi le tilbake før jeg lar Benedikte fortsette. – Lenge mistet jeg latteren min. Jeg klarte rett og slett ikke å le, noe jeg opplevde som fysisk vondt. I dag er den heldigvis tilbake. Jeg setter spesielt pris på selvironisk humor. Det er så viktig å le selv om vi har det tøft i livet. Jeg har en god barndomsvenninne av meg som er utrolig flink på akkurat det te punktet. Hun kan snakke om de mest tragiske ting med så mye hu mor at det er helt umulig å la være å le – uansett hvor ille det er. Dette er en god egenskap. Jeg ser for meg Benedikte og ven ninnen og tenker at det er noe å huske på: Å gi seg lov til å le selv om noe, eller alt, kjennes tungt. Hva er vanskelig? – Det å føle at jeg er god nok i alle situasjoner. Jeg er dessverre veldig streng med meg selv. Dette er en egenskap jeg synes er van skelig å riste av seg. I denne sam menheng mener jeg ikke dette på en «finne-seg-selv-måte». Jeg mener at jeg synes det til tider er vanskelig å føle seg god nok i hverdagslige praktiske sammen heng – som utseende, kvaliteten jeg leverer på jobb og personen jeg er sosialt. Ubevisst stiller jeg jevnt over for høye krav til meg selv. Det tankesettet skjer auto matisk uten at jeg registrerer det fra dag til dag, men er likevel viktig ikke å gi en slik innstilling for mye plass i hverdagen.

Fra tid til annen må jeg minne meg selv på at det er helt greit å gi mer F, ta seg selv og livet litt mindre alvorlig. Har du familie? Hvordan opp levde de sykdomssituasjonen? – Da jeg ble syk var det to søstre og en mor som sto meg nærmest. I tillegg har jeg noen gode ven ninner som støttet når jeg ikke klarte å bære meg selv. Spesielt den nærmeste familien min opp levde dette som veldig trauma tisk. Det er ikke lett for pårøren de å takle at et menneske de er glad i forandrer reaksjonsmøn ster og væremåte foran øynene deres. I tillegg er det skremmen de å oppleve den helsemessige forringelsen som den utbrente opplever. Den lange tiden det tar å bli frisk igjen gjør heller ikke saken bedre. Når uker blir til måneder og måneder blir til år, skal det godt gjøres å klare å engasjere seg sterkt i en annen persons helse. Et slikt engasje ment er stort sett forbehold de aller nærmeste. I mitt tilfelle var det min mor. Hun sto støtt hvert sekund av rehabiliteringsårene mine. Godt er det, ellers hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Jeg smiler lettet igjen. Tilbake til friskheten Hvordan klarte du reise deg? Hvor begynte veien og hvordan klarte du å gå på den? – Det gir meg indre fred i dag å vite at jeg ikke gav opp. Dette

ulike reaksjonsmønstre og følel se jeg hadde når jeg var utbrent. Jeg ønsket ofte at jeg hadde en jeg kunne sammenligne meg selv med for å vite om det jeg følte og opplevde var normalt i den delen av rehabiliteringen som jeg sto i akkurat der og da.

Foto: Marthe Amanda Vannebo

er det som får meg til å bevege meg videre når livet butter imot til tider. For det gjør det av og til, selv om vi er aldri så optimis tiske eller klare for det motsatte. Jeg er stolt av meg selv i dag. Selv om livet plutselig skulle bli snudd på hodet en gang til, vil le jeg vært mye bedre rustet til å håndtere det. Dette er akkurat den mentale roen jeg satte som mitt mål den dagen jeg sto på min absolutte mørkeste bunn. Hva gjorde du da? – Da bestemte meg for å leve, og med det begynte jeg å kjempe meg selv frisk igjen. Jeg kan ikke beskrive den kraften jeg følte inne i meg fra det øyeblikket jeg aktivt bestemte meg for aldri å gi opp li

vet. Det var som om alle deler av meg dro i retning av akkurat det jeg ønsket meg: en frisk, arbeids før hverdag. Uansett hvor mange tilbakefall jeg fikk, eller nedturer ned i depresjon jeg måtte gjen nom, akkumulerte jeg nok styrke til etterhvert å jobbe meg, steg for steg, tilbake til meg selv igjen. Ta tiden til hjelp – Tålmodighet er et nøkkelord i denne sammenheng, sier Bene dikte. – En utbrent person vil som of test ha en personlighet som kre ver raske resultater i en effektiv og hektisk hverdag. En rehabili teringsfase bort fra utbrentheten krever paradoksalt nok et stikk motsatt tankesett, der kroppen

og sinnet blir nødt til å få lov til å bestemme tempoet og tiden de trenger for å bli frisk igjen. Ofte er det som å sitte rolig å se den berømte malingen tørke, der man jevnt over får dårlig samvittighet fordi vi ikke bidrar med noe eller skaper noe «fornuftig». Dette var en vei jeg lærte meg å gå på etterhvert som veien ble skapt. Jeg kjente ingen som hadde vært eller var utbrent. Dermed brukte jeg mye tid på å skape meg en hverdag der jeg gradvis ble frisk igjen. I lange perioder av gan gen visste jeg ikke om jeg var på vei til å gjøre meg selv sykere istedenfor friskere. Dette gjorde meg ofte unødvendig redd. Det er faktisk en av årsakene til at jeg skrev boken min med fokus på de

Har du noen forbilder? – Jeg har mange sterke kvinne lige rollemodeller på begge si der av familien min. Disse har alltid vært forbilder for meg. I sykdomsårene hentet jeg imid lertid også inspirasjon fra ulike personer i media som våget å være åpen om de såreste sidene av seg selv. Den personen som har inspirert meg mye i så måte er Sturla Berg-Johansen. Selv om alkohol og narkotikamisbruk aldri har vært en utfordring for meg, har Sturla Berg-Johansen med sin ærlighet rundt sin av hengighet gitt utallige intervjuer i media der han har vært utrolig flink til å sette ord på de følel sene han hadde når han sto i de ulike krisene sine. Disse ordene gav meg ofte trøst og gjenkjen nelse. I tillegg gav ordene hans meg håp om at jeg også kunne klare å finne styrken til å reise meg igjen siden han hadde klart det i sitt liv. Du har nå eget firma. Kan du fortelle om det? – Da jeg ble friskmeldt somme ren 2009, strevde jeg lenge med tanken på at jeg skulle tilbake til arbeidslivet igjen. Jeg følte meg Kvinnekraft nr. 2 2014 | 13

INTERVJU

Flere dager En god dag, hvordan ser den ut? Hva står på agendaen? – God mat, familie, venner og all verdens tid til å nyte. Hva er på menyen med når du skal feire noe? – Helst sjømat eller mat som kan nytes over mange timer, som tapas. Det synes jeg er veldig koselig. Liker du å gå på kafé? – Det liker jeg veldig godt. Hvis kaféen i tillegg er plassert i en handlegate med mye liv koser jeg meg enda mere. Eller på en bryggekant. Det er nydelig det også. Generelt er det deilig å slappe av og nyte livet. I dag

14 | Kvinnekraft nr. 2 2014

representerer kafebesøk det for meg. Hva inneholder en god samtale? – En god samtale for meg er ekte og ærlig, enten vi snakker om lette hverdagslige ting eller vi snakker om dype alvorlige tema. Er du best på å lytte eller for telle? – Jeg elsker å snakke med nye type mennesker der jeg lærer meg hvordan forskjellige type personligheter tenker. I slike situasjoner er jeg god på å lyt te. Ellers må jeg innrømme at skravla min har en tendens til å gå når jeg snakker med venner og familie. Hvilken årstid ble du syk på? – Jeg fikk diagnosen november 2006. Den perioden jeg var sy kest var imidlertid sommeren et halvt år senere. Når på året føler du deg ster kest? – Våren. Det er så deilig å merke hvordan alt kommer til liv i løpet av mars måned, og vi vet at vi har en nydelig vår, sommer og tidlig høst foran oss. Har du det best i ryddig hus eller med litt rot? – Litt rot håper jeg. Det er i alle tilfelle slik jeg lever Jeg rydder og vasker, men det blir fort litt rotete igjen, det må jeg innrøm me. Favoritten min av husarbeid er å vaske klær. Av en eller an nen grunn har jeg alltid likt ak kurat det. Jeg elsker lukten av nyvasket klær.

Hvilken farge kler du deg helst i? – Jeg liker godt lyseblått, mari neblått, rødt og ulike grønne far ger. Jeg ender likevel som oftest opp med svart og hvitt. Det svaret får meg til å tenke på at Benedikte er som mange av oss. Vi liker noe best, men ender ofte opp i noe annet. Å velge livet Hvilke tips vil du dele, utover boken din, med personer som er utbrent? – Selv om det er uhyre vanske lig for deg som er syk i dag, så prøv og finn ro i det du holder på med akkurat her og nå uten å plage deg selv med bekymringer om fremtiden. Hvis jeg skulle ha tegnet en perfekt dag for en person som er utbrent, ville jeg ha skapt et bilde av en som drev med fluefiske i rolig harmonisk natur, der fiskeren hadde full fo kus på øyeblikket. Jeg ser det for meg, mens jeg lar Benedikte fortsette. – Hvis ikke du er i behandling, bør du søke hjelp så fort som mulig gjennom fastlegen din. Ellers, var det veldig viktig for meg å skape et overordnet mål som jeg jobbet mot uansett hvor ille tilstanden min ble. Målet om å bli frisk igjen var nærmest livslinjen min til tider, der ingen noensinne hadde klart å få meg til å gi slipp på tanken på at det kunne la seg gjøre. Er du totalt tom inne i deg og du føler at ingen ting har en betydning, så bestem deg likevel for å velge

livet. Si ordene til deg selv hver dag, skriv ordene på speilet på badet, minn deg selv på ordene så ofte som mulig. Jeg velger livet! Denne lille avgjørelsen er alt som skal til for at livsmotet inne i deg begynner å våkne til liv igjen. Jeg ser for meg en spire som får sol før jeg runder av med været, som vi mennesker er opptatte av, særlig i Norge og jeg spør Bene dikte: Hva er ditt favorittvær? – Solskinn, uten at det er for varmt. Jeg liker at det er friskt i luften. Nå er ikke vi så bort skjemt med sol i Bergen. De dagene solen skinner våkner imidlertid byen til liv. Da er det virkelig et nydelig sted å bo. I tillegg blir alt mye enklere når solen skinner. Spesielt nå som jeg har en baby på armen.

SLIPP TAKET SLIPP TAKET

Vil du noen gang melde været igjen? – Nei, det tror jeg ikke. Jeg kun ne egentlig tenkt meg å svare nei med et utropstegn, men man skal være forsiktig med slikt. Det kan jo være at anledninger byr seg og at jeg synes det høres bra ut. Jeg stortrivdes i jobben på TV2 de ti årene jeg meld te været for kanalen. Jeg liker imidlertid at livet mitt har ulike faser, der jeg lærer og opplever nye ting i forhold fasen jeg står i akkurat nå. Jeg takker for intervjuet, reiser meg, trekker fra gardinene og slipper sola inn.

Det er på tide å slippe taket og innse at dette ikke kan fortsette.

Jeg har prøvd prøvdtaket i snart år, og ikkekan tvil fortsette. om at jeg har mislyktes. Det er på tide åogslippe og to innse at det detteerikke ER prøvd ikke mislykket, det. tvil om at jeg har mislyktes. Jeg har og prøvd imen snartprosjektet to år, og mitt det ererikke Det blirikke som mislykket, å prøve å fly et SAS-fly tilmitt månen. Jeg ER men prosjektet er det. SAS-fly skal åikke fly åtilfly månen, de skal rundt på jorden sammen med de andre flyene. Det blir som prøve et SAS-fly til fly månen. Og skulleskal manikke motflyalltilformodning klarefly å komme til månen.. SAS-fly månen, de skal rundt påseg jorden sammen med de andre flyene. Hvaskulle i all verden skulle et SAS-fly gjøre månen?seg til månen.. Og man mot all formodning klarepå å komme Det måtte da ha blitt veldig ensomt, og man hadde neppe overlevd særlig lenge... Hva i all verden skulle et SAS-fly gjøre på månen? Foto: wallpaper-million.com

rett og slett ikke klar for det på dette tidspunktet. Det var så man ge ulike deler av meg som hadde «sovnet» bort de årene jeg var syk, som forretningsmessig tan kegang, tallfølelse, hukommelse, konsentrasjonsevne og fokus. Disse trengte jeg tid til å jobbe på plass igjen. Dermed startet jeg et lite selskap. Prosessen, blant annet med å skrive en for retningsplan for bedriften, fikk hjernen min til å begynne å tenke i retning av jobb igjen. I tillegg begynte jeg å skrive boken min gjennom Cappelen Damm om sykdommen og veien til frisk, med påfølgende foredrag om ut brenthet for ulike foreninger og bedrifter i næringslivet. Gradvis jobbet jeg arbeidskapasiteten min på plass igjen. De siste to årene har jeg jobbet full stilling i Tryg Forsikring.

PERSONLIG TEKST – SLIPPTEMA TAKET –

Det måtte da ha blitt veldig ensomt, og man hadde neppe overlevd særlig lenge... TEKST: Stine ILLUSTRASJON: Karianne Norbeck TEKST: Stine ILLUSTRASJON: Karianne Norbeck

Kvinnekraft nr. 2 2014 | 15

SETT FRA UTSIDEN

Velkommen til vår nye spalte «Sett fra utsiden»! Her vil du kunne lese om hvordan berørte opplever å være nær en som sliter, eller en som har slitt, med spiseforstyrrelser. Redaksjonen oppfordrer deg som leser til å sende inn din egen «Sett fra utsiden» til jenny@iks.no. Du kan velge å være anonym.

SØSTEREN Margrethes søster (33) har slitt med et problematisk forhold til mat og spiseforstyrrelser i over 20 år. Margrethe ble intervjuet av sin søster for et utenforstående blikk på hennes sykdom.

Tekst: Marianne Hvordan har det vært for deg å ha en søster med spiseforstyrrelse? – Selv om spiseforstyrrelsene kom for alvor senere, kom de til uttrykk fra hun var liten. Jeg husker fra jeg var liten at søsteren min ikke ville spise for eksempel pålegg som inneholdt hestekjøtt. Hun hadde tidlig prinsipper rundt mat, hva som skulle spises/ ikke spises. Hvordan har din søster forandret seg etter at du fikk vite om spiseforstyrrelsen hennes? – Det har kommet så gradvis, at spiseforstyr relsene har vært en del av helheten, ikke en isolert bit. Hva er du ekstra oppmerksom på å unngå med tanke på at hun har en spiseforstyrrel se? Er det visse temaer du ikke prater om foran henne eller situasjoner du ikke ønsker å inkludere henne i fordi hun har en spise forstyrrelse? – Jeg prater generelt ikke mye om størrelser på folk, men tenker av og til at jeg ikke skal kommentere egen eller søsters størrelse. Ut over det har jeg ikke sensurert meg selv på noen måte. Det hender jeg må be henne ta med egen mat i de periodene hun ikke spiser kjøtt eller fisk. Men vi unnlater ikke å invi tere til måltid eller familiebegivenheter pga spiseforstyrrelser. Hva tenker du om at søsteren noen sinne vil

16 | Kvinnekraft nr. 2 2014

bli frisk? – Det hadde vært veldig fint, først og fremst for henne selv. Det er bakenforliggende te maer som må tas tak i for at spiseforstyrrel sene skal opphøre. Men jeg ser jo at hun har gode og dårlige perioder, og i gode perioder spiser hun mer variert enn i dårlige. Hva tror du at kommer til å bli annerledes? – At hun som person blir mer avslappet i alle sammenhenger, skuldrene senkes litt. Skulle du ønske du visste mer om spise forstyrrelser? – Både ja og nei. Spiseforstyrrelser er vel ganske komplekst, og jeg forholder meg til den informasjonen min søster gir meg. Jeg vet jo noe grunnleggende om spiseforstyr relser, og har fått inntrykk av at selve spi seforstyrrelsen mer er et symptom på noe annet, enn at det handler om mat i seg selv. Men det er mange som får dette, og i mitt arbeid med ungdom kunne det sikkert være lurt å sitte på mer kunnskap. Vet du hvor du kunne henvendt deg for å få vite mer? – Da jeg gikk på ungdomsskolen og vgs henvendte vi oss til helsesøster for å vite mer om temaet. I dag bruker jeg nettet, og ville googlet meg frem til gode sider om temaet.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock / Sebastian Gauert

Kvinnekraft nr. 2 2014 | 17

INTERNASJONAL SLANKEFRI DAG

GALLERIET

INTERNASJONAL SLANKEFRI DAG Fokus på kropp og helse er sentrale tema i dagens samfunn. For ikke å snakke om i media. Internasjonal Slankefri Dag markeres hvert år den 6. mai for å hylle kroppens ulikheter, både det som angår utseende, størrelse og form. Tekst: Elin Olsen

agen markeres over hele verden for å skape oppmerksomhet rundt de nega tive konsekvensene av å slanke seg og leve etter ekstreme regler. Internasjonal Slankefri Dag ble markert førte gang i England i 1992 på initiativ fra Mary Evans Young. Motivert av sine egne opple velser startet Young den britiske anti-slanke bevegelsen «Diet Breakers», hvor hun arbei det for å få folk til å sette pris på seg selv og verdsette den kroppen de har. Formål med dagen: • Utfordre ideen om at det bare finnes en enkelt kroppsstørrelse og kroppsfasong, og i stedet hylle alle kroppens ulikheter, både det som angår utseende, størrelse og form • Utfordre de kulturelle verdier og

holdninger som fører til kroppshat • Oppfordre media til å formidle positive og respektfulle bilder av mennesker i alle størrelser og alle former • Fremme et positivt kroppsbilde og selvfølelse • Fortelle om farene ved slanking og de sosiale, emosjonelle og fysiske konsekvensene av å være opptatt av mat, kroppsstørrelse og vekt • Fortelle om farene ved slankeopera sjoner og slankemedisin • Jobbe for å stoppe diskriminering, undertrykking og mobbing på grunn av vekt, kroppsstørrelse og fettfobi

Foto: Marianne Beck Heien

god mediedekning av arrangementet både i radio og TV. Vi ville i år prøve å gjenskape suksessen fra 1997, både med stand og åpent hus. Standen vår regnet dessverre litt bort i uværet, men vi hadde en flott åpen kveld med både kunstutstilling, sang og dans.

6. mai 1997 arrangerte IKS den første Slan kefri Dag på Egertorget i Oslo. Den gangen fikk de god respons fra publikum, i tillegg til

Jeg vil takke alle som stilte opp og gjorde denne dagen mulig. En spesiell takk til «Sjo koladekongen» som stilte opp med masse deilig sjokolade. Ane for hennes dans, Violet for nydelig sang og Ida for flotte bilder. Og en kjempe stor takk til dere som trosset været og stod på stand! En stor takk også til Kiwi, som sponset oss med et gavekort på 1000 kr, som vår kjære frivillige Elin Moen hadde skaffet oss!

Foto: Eline M. Gustafson

Galleriet Dette er en ny og fast spalte vi ønsker å ha med i hver utgave av Kvinnekraft, og denne siden er øremerket med bidrag fra deg der ute – våre kjære lesere! Du som har en liten fotografspire i magen – nøl ikke – send inn bilder til «Galleriet» til eline@iks.no. Vi gleder oss til å få inn bilder fra nettopp deg! Foto: Marianne Beck Heien

Foto: Charlotte Benjaminsen

18 | Kvinnekraft nr. 2 2014

Foto: Charlotte Benjaminsen

Foto: Marianne Beck Heien

Foto: Charlotte Benjaminsen

Kvinnekraft nr. 2 2014 | 19

PERSONLIGTEMA TEKST –

Tvil og tillit til seg selv

Under samme himmel

va betyr å tro på seg selv? Begrepet tro er jo så utrolig tvetydig, og jeg fylles plutselig og paradoksalt av en grunnleggende stor tvil. Uvisshet om hvilket svar som forventes, og hvilket veivalg som er mest fornuftig. Urolig for at denne teksten ikke vil treffe noen overhodet. For å feile. Fordi jeg visst er ferd med å miste troen på meg selv! Men hvorfor? Hva er forklaringen på dette brå taktskiftet og pendel dreiningen av modus? Humørsvingen fra lett beruset, blid, positiv og optimistisk, til litt nedstemt, negativ og pessimistisk ved tanken på å utføre oppdraget jeg har sagt ja til: Føre i pennen hva jeg mener om å tro på meg selv. Sittende foran datamaskinen med følelsen av å være fortapt og selvtilliten min foruten. Som om den med et pen nestrøk vist forsvant her i stad. Før jeg ble spurt og rakk å si ja. Dro rett og slett uten min tillatelse. Skulle tro den var fornærmet så surt og tvert den oppfører seg! For dette blir jo bare tøys. Til tross for at vintersnøen smeltet for lengst, fortsetter ballen utemmet å rulle. Våset baller seg liksom bare på. Uten at jeg trenger å spørre. Som om setningene spøker. Mon tro om de forsøker å lokke fram smilet og latteren min eller noe? Om ordene prøver å lede meg tilbake til mitt opprinnelige jeg? Et mangfoldig menneskevesen med vekslende selvtillit og tro på meg selv. Ganske hyppig høyt oppe med en følelse av enorm over levelsesevne. Overbevist om å kunne bestige de høyeste fjell og be seire nærmest hva som helst av motgang. Oftere og som regel med hva jeg oppfatter som en fornuftig, sunn forventning om å kunne ta det som heretter kommer. På et eller annet vis, når og hva det nå enn viser seg å være. Og enkelte ganger, som nå nettopp, mye lenger nede i dalen og usik ker på om, og enn mer, hvordan jeg noensinne skal klare å klatre opp til toppen igjen. Tunge, ubehagelige øyeblikk da jeg knapt vet hvor jeg står eller snarere ligger utslått, motløs og uten å tørre helt å stole på meg selv. Episoder, situasjoner som rammer og lammer. Suger luften og trekker kreftene ut av kroppen min, og erstatter ener gien med mindreverdighetskomplekser og tomhet. Tar bolig i og for vandler meg til en forsvarsløs tommeliten.

Men heldigvis inntrer disse trassige tilfellene sjeldnere enn tidlige re, og dessuten mer skånsomt når de sporadisk fortsatt dukker opp. Fordi jeg allerede har ramlet så fatalt og grundig, og opparbeidet meg solid erfaring i å takle tiden etter fallet i en stupbratt utforbakke. Lang praksis i å reise meg og børste ren buksa ren igjen for å starte på ny frisk. Har trent mye, og fått litt mer fett, mye kraftigere mus kler og ikke minst, bedre mental helse. Kort sagt blitt vesentlig mer robust enn jeg var på tenåringsterskelen, da den alvorlige anoreksien gikk amok og til angrep. Og resultatet? Økt tro på meg selv! Tillit til at jeg skal klare ting og i hvert fall overleve. Delta i min egen tilværelse, her fra førtifem år og helt fram til evigheten. Hverdager og helger fylt med KK-skri ving og mye mer. På godt og vondt mest mulig innen visse, si gjerne rimelighetens, grenser. For målet mitt er ikke å bli rabulist og radikaler. Den som med risiko for eget og andres liv alltid streber etter å sprenge rekorder, overgå og teste det ekstreme. Vil ikke ha verken makt eller ære, eller å være konstant i det spektakulære. Men ei heller takke nei og bøye unna enhver utfordringer som krever at jeg krysser en ny grense og beve ger meg litt videre innover i det ukjente. Ha som motto å åpne meg for muligheten til å vokse, om enn aldri så lite. Våge å leve etter re gelen om at det er bedre prøve, feile og forsøke på nytt, enn å frykte alt det uførløste, for siden når det er for sent, å angre på det ugjorte. Så vips! Har også denne teksten plutselig og ganske pussig vokst og est med et vell av linjer! Uten innblanding og ubevisst fra min side, må den på et sted her over ha tatt en brå og uventet vending. Så å si snudd det andre kinnet til, og etter en rask og egenrådig gjen nomgang, beslutter jeg herved at snutten er tilstrekkelig lang og inn holdsmessig tilfredsstillende til å betegnes som ferdig.

Foto: Shutterstock / Tomer Turjeman

PERSONLIG TEMA – TEKST

oen tror på Gud. Jeg tror på klokka. Jeg tror på matematikk, men aller mest på alfabetet. Det står i Bibelen også, bokstave ne mener jeg. Noen tror på himmelen. Noen tror det alltid vil regne. Jeg går til to pluss to. Matte eller mennesker. Det kunne blitt familie om jeg klarte det siste. Slik spår jeg været, livet, håpet, nord og ned, i øst og vest. Jeg ser ned, skamfull, for det ble jo ikke noe av, likevel. Der nede et sted, finner jeg Mekka. Jeg finner det på gulvet, i alle detaljene. Jeg legger bitene sammen som i puslespill, og passer de ikke, er alt ødelagt. Jeg, i biter, på asfalten. Teller steiner, lykkesteiner til byrden. Noen tror jeg på stjernene. Jeg løfter hodet. Jeg kunne ønske jeg vis ste alt om stjernebildene. Men min sfære, er foto. Tror jeg. Der lager jeg bilder av detaljene og lar de vokse og bli til noe. Jeg tror det er der jeg er best. Rett etter det å skrive. Det er det det handler om. Å tro på at jeg kan noe. Er det ikke det? Så enkelt som det, bygge legoklosser og puslespillbiter sammen til selvtillit og våge å være? Hadde jeg bare vært sånn. Men jeg er ikke det. Noen ganger, forstår jeg ikke hvorfor jeg har fått armer og ben, for det er som om de ikke er som andres armer og ben. Jeg lurer på hvorfor jeg er født. Og det eneste jeg vet, er at man aldri vet om høna eller egget kom først. Og der kommer Humpty inn. Hun kan falle, ramle, og reise seg igjen. Hun er min følgesvenn. Å slik går vi. Opp og ned i gangene, når vi får gå i ganger. Jeg kan prøve å fly, eller legge meg i et rede. Det eneste jeg vet, er at jeg er sårbar. Jeg tror på sannheten. Og den er her og nå. Tekst: Fjær à la Helene

Med fjeset bikket og blikket festet mot framtiden som formelig stråler ut fra den blanke packard bell-skjermen, trykkes derfor send-knappen ned. Ikke nøyaktig her og nå, men helt straks i neste sekund. Så fort jeg får skrevet ned følgende avslutningssalutt: Hodet, humøret mitt og troen på meg selv har hevet seg minst to hakk fra første til dette siste avsnitt. Tekst: Frøydis Finstad Gundersen

20 | Kvinnekraft nr. 2 2014

Kvinnekraft nr. 2 2014 | 21

LITT LYKKELIG HVER DAG

Å tro på litt lykkelig hver dag Kvinnekraft er så heldig å ha fått en gjesteblogger! I utvalgte Kvinnekraftutgaver fremover ønsker vi å dele tidligere innlegg fra bloggen «Litt lykkelig hver dag».

orfatteren av bloggen er Siw Stenbrenden (f.1972), som er gestaltterapeut, fore dragsholder og holder på med en mastergrad i helse- og empowerment ved Høgskolen i Oslo og Akershus. I bloggen skriver hun om sine tanker og erfaringer rundt det å skape det beste livet for seg selv. Bloggen er ikke aktiv per i dag, men er åpen for alle som ønsker å utforske denne videre. Vi ønsker deg en god leseropplevelse, og hå per at innleggene vil by på støtte, inspirasjon og refleksjon for deg – enjoy!

Få støtte til å støtte seg selv... Dette innlegget skriver jeg med lett bankende hjerte og en liten spenning

GESTALTTERAPI

i kroppen. For det du kommer til å lese nå er ikke den vanlige, glade fre-

De grunnleggende ideer i gestaltterapi er at hvert menneske selv er ansvarlig for sine valg og handlinger innenfor de begrensninger omgivelsene gir. Gestaltterapi har ut viklet metoder for å bevisstgjøre mennesker på egne følelser, reaksjoner og handlinger slik at de tydeligere kan erkjenne og se seg selv og sine valg. Metodene brukes også til bearbeidelse av tidligere, uferdige opplevelser kriser og i egenutvikling.

dagshilsenen fra Litt lykkelig hver dag. Mer er det en realitetsorientering, en påminnelse kanskje; om noe du innerst inne vet og som det kan være smertefullt å dvele ved…

Gestaltterapi bygger på den tro at økt erkjennelse om seg selv skjer i øyeblikket, i situasjoner der klient og terapeut møtes. Det kan ikke planlegges inn i fremtiden, men kommer spontant i arbeidet mellom klient og terapeut. Terapeutens rolle er et av de viktigste redskapene i gestaltterapi er derfor terapeu ten selv. Terapeuten er ikke objektiv eller nøytral, men er selv villig til å gå klienten i møte i et JEG – DU forhold. Dette betyr at det er viktig for terapeuten å bearbeide egne uferdige opplevelser for å kunne være tilgjengelig for det klienten trenger i situasjonen som oppstår. Gestaltterapi er derfor en opplevelsesorientert, prosessorientert og ekspe rimentell psykoterapi. Kilde: Norsk GestaltInstitutt Høyskole

Siw Stenbrenden Tja, hvor skal jeg begynne? Jeg går rett på: DU ER ALENE! Ja, nemlig. Visst har du familie, kanskje noen nære ven ner. Du har sannsynligvis noen du kjenner fra jobb eller skole. Kanskje er du blant dem som har en kjæreste? Uansett; i bunn og grunn er det bare DEG. For meg er det både smertefullt og frigjøren de å ta inn over meg at det faktisk er sånn; jeg er alene, min egen lykke avhenger av meg, kun jeg kan endre eget liv. Gode samtaler, en varm klem, kontakt med en som vil meg det beste; øyeblikk av fel lesskap med andre gir påfyll og bekreftelse, slik at det blir lettere og morsommere å være MEG. Derfor trengs de andre; mest av alt til å støtte meg slik at jeg kan støtte meg selv. Følger du meg? Jeg jobber med mennesker som strever hver dag. Oftest begynner folk hos meg når de er i ferd med å oppdage at de kun har seg selv; de finner ingen reell støtte i foreldre, partner, sjef, venner lengre – for da må de oppgi noe av seg selv på veien. Kanskje må de holde

22 | Kvinnekraft nr. 2 2014

sider av seg selv tilbake, innordne seg der de heller vil si høyt i fra, oppføre seg på èn måte, men ha behov for noe annet – leve delt, istedenfor helt. Sånn som de har gjort det til nå i livet, gir dem ikke noe mer. De må begynne å handle og tenke annerledes. I starten av en slik prosess er de fleste skjel vende, triste, forvirret. Livet kan miste noe av meningen sin, gammel sorg kan komme tilbake. Energien blir gjerne lav; følelsene et virvar og hverdagen et vakuum. Det gjelder å holde ut og holde på! Mange kan kjenne seg utålmodige på egne vegne, og etterspørre raskere endringer; gjerne en quick fix! Som terapeut blir jeg bedt om råd, løsninger; en metode eller teknikk som VIR KER FORT. Smerten ved å stå på tilsynela tende samme sted blir nesten for stor.

det seg noen muligheter. Blikket klarner, ryg gen retter seg og pusten flyter friere. Gjen nom aksept, anerkjennelse og at jeg TÅLER klientens følelser og endringer; begynner hun/han å se seg selv tydeligere. Styrkene sine, svakhetene, sårene. Valgmulighetene og handlingsalternativene blir synlige. Tankemønstrene og selvoppfatningen blir justert; mer tilpasset den delen av oss som vil være trygg og tydelig. Man er ikke liten lengre. Man står på egne ben. Man velger li vet sitt og hvilke mennesker man vil ha i det. Man kjenner seg nær, men ikke avhengig. Velkommen som voksen! Med dette ønsker jeg det en god dag, og håper jeg har satt i gang tanker og følelser hos deg.

Jeg rådgir ikke; for jeg har ikke løsningen! Ved å lete i seg selv, gjør klienten noe nytt. Svaret finnes ikke hos de rundt, men inni en selv… Som terapeut står jeg ved siden av; nær nok til at klienten kjenner varmen fra meg og ser blikket mitt klart. Langt nok unna til at kli enten må puste selv, føle selv og være SEG. Sakte, men sikkert – og det tar TID – åpner Kvinnekraft nr. 2 2014 | 23

INTERVJU

KUNSTPSYKOTERAPI ER EN SKAPENDE PROSESS   – Jeg har alltid vært opptatt av litteratur, poesi og teater, og er fascinert

av hvordan vi bruker metaforiske bilder og figurativt språk for å uttrykke

vårt indre landskap. Gjennom kunsten kan vi kommunisere på et annet plan enn gjennom språk, og kunst kan hele psykisk syke, sier Åse Minde.

Maleri: Silje Olsen

Tekst: Marianne Beck Heien

 Åse Minde. Foto: Silje Olsen  Kunstner: Zinaida Sabaredzovie.

Foto: Marianne Beck Heien

erfor var det kanskje naturlig at det var nettopp innen kunstterapien hun har skapt sin karriere.

trykksform, og det unike ved kunstterapi er at man skaper noe for å uttrykke det som foregår på innsiden.

Åse Minde er enhetsleder for Spiseforstyr relsespoliklinikken på Gaustad i Oslo. Her tilbys kunstpsykoterapi i individuell– og gruppebehandling. Åse har mastergrad i kunstterapi, er en nestor i det kunstterapeu tiske miljøet i Norge og har mange års er faring med bruk av kunstterapi i behandling av mennesker med alvorlige spiseforstyrrel ser både i USA, England og Norge. Hun har også skrevet flere bøker om emnet.

Åse er opptatt av at det tar tid å bli frisk.

Bruker kunst som terapi I kunstterapi kan man nærme seg vanskelige og sårbare områder gjennom den kunstne riske prosessen. Kunsten kan hjelpe oss til å se forbi det åpenbare og inn i det skjulte. I terapirommet dannes en treenighet mellom pasient, terapeut og kunstverk, og det skjer et felles møte i kunstverket. – Ved å bruke forskjellige materialer, som leire, gips og maling, lages ulike kunst utrykk, som for eksempel et maleri eller en kokong. Terapeuten kan komme med en oppgave, og i gruppeterapi både gir og får man tilbakemeldinger på egne og andres kunstprosjekter, forklarer Åse, og fortsetter: – Kunstterapien åpner opp for en ekstra ut

24 | Kvinnekraft nr. 2 2014

– I kunstterapi jobber man med et prosjekt over lengre tid, parallelt med at man nærmer seg og tar tak i de bakenforliggende årsakene for spiseforstyrrelsen. Man jobber med pro sjektet og samtidig med å bli kjent med seg selv, sier hun. Enklere å nærme seg det vanskelige Det er vanskelig og vondt å jobbe seg ut av en spiseforstyrrelse, og samtidig er det mye skam knyttet til sykdommen. Det kan være skam fullt å innrømme for andre at man er syk, og det kan være skamfullt å innrømme hvordan spiseforstyrrelsen arter seg for en selv. – Det tar tid å bli frisk og det er mye som er vanskelig, vondt og skummelt å snakke om. I tillegg kan det være vanskelig å finne ordene og få tak i det som ligger skjult bak sympto mene, sier hun. Kunstterapien gjør det mulig å nærme seg vanskelige, vonde og skamfulle temaer på en mer skånsom måte, for gjennom å observere og snakke om kunstverket, skapes litt av stand til det vanskelige. Det gjør at man kan gå i dybden i vonde temaer på en måte som

kan være litt enklere å tåle, og også gjøre det noe mindre skummelt å utforske. – Kanskje nettopp dette gjør kunstterapi spesielt godt egnet som behandlingsform for mennesker som har en spiseforstyrrelse. Kunsten berører og beveger Kunsten skaper bevegelse ved at den opp står fra et tomrom. Fra et blankt lerret opp står noe straks man drar penselen over det. Umiddelbar bevegelse. – Kunsten har som egenskap at den berører, den tillater oss å komme i kontakt med, og få utløp for følelser vi har i oss, og gjen nom kunst kommer vi i kontakt med en annen måte å oppleve oss selv og verden rundt oss. For eksempel kan vi bli berørt av et bilde, bli sint, redd eller rørt til tårer av en film, og kjenne at musikk «snakker for oss». Noen har skapt uttrykk for noe vi kan gjenkjenne i oss selv, og det vekker noe i oss, sier Åse. I kunstterapi lager man ulike gjenstander som kan hentes frem igjen og observeres. Åse forteller at man gjerne henter frem igjen kunstverkene etter kanskje 6 måneder i be handling, og da kan man se om det er noe spesielt man har vært opptatt av, om det er en farge eller et mønster som går igjen, og om kunstuttrykket har endret seg over tid.

– Du kan observere og spore din egen kunstneriske prosess og se bevegelsen, og således observere din egen vei ut av spise forstyrrelsen. Kunsten kan bli en støtte gjennom et ukjent landskap – Det flotte med kunst er at det er ingenting som er endelig eller feil, men man kan lære seg å finne ut av ting. Vi kan forandre et kunstverk, bygge det opp og bryte det ned. Konstant endre det. Og sånn er det også i li vet, vi kan forandre oss hele livet. Vi er ikke født inn i støpte former, sier Åse. Det kan være tøft å sitte i terapirommet og kjempe med og mot ord, tanker og følel ser. Kunstterapien åpner opp for en annen uttrykksform, som også åpner opp for nye perspektiver. Når du ser kunstverket ta form, skjer det samtidig som man leter seg frem i tanker og følelser og skaper noe som utryk ker det. Når du observerer kunstverket kan du se fargen og formen, du kan vri og snu på det, se om det endrer seg. – Kunstutrykket kan utvikles, forandres, åp nes opp, innsiden kan vendes ut, det kan ven des opp ned, og i denne skapende prosessen jobber man samtidig med å åpne opp for de vanskelige temaene og finne sin egen vei ut av spiseforstyrrelsen, sier hun.

Videre forteller Åse varmt og engasjeren de om en pasient som i behandling laget en kokong. I begynnelsen var kokongen helt sort på utsiden og innsiden var fylt med et kaos av fargerike figurer. Et kaos som ikke kunne slippe ut og vises frem. Gjennom prosessen med å lage kokongen og jobbe seg gjennom ulike temaer, endret kokongen seg. Da den var ferdig, hadde den endret seg fra sort til fargerik, der fargene i det in dre kaoset nå dekorerte utsiden av kokon gen, og representerte styrke, glød, livsglede og lidenskap. – Gjennom kunstterapi kan vi bli mer opp merksomme på kreativitet og farger rundt oss og i oss, og vi kan oppleve å bruke våre erfaringer til å skape en vei videre i livet, gjennom, ut av og etter spiseforstyrrelsen. Kunsten selv er noe konkret å feste blikket på, søke mot og holde fast ved, og kan gi me ning når livet er vanskelig.

For informasjon om kunstterapi og private kunstterapeuter i Norge, er det en oversikt på Kunstterapi foreningens egne nettsider: www.kunstterapi.org. Kvinnekraft nr. 2 2014 | 25

FLINK PIKE-SYNDROMET

Vi som leser dette bladet er vokst opp i en tid med »flink jente og flink gutt». For meg har mye av skaden vært i selvbildet og selv følelsen min. Den har nesten ikke eksistert. Jeg har trengt et bra ytre og bra prestasjoner, for å få gode tilbakemeldinger av andre, for å føle meg bra. For å bety noe og ha verdi. Det har gitt meg selvtillit. Den brukes fort opp. Den er som hvitt sukker og gir deg rask energi, og du blir like fort slapp igjen.

FLINK PIKE -SYNDROMET

Foto: Shutterstock / Zadorozhna Natalia

Klokka ringer 05. Jeg bråvåkner og forter meg å kvele alarmen på telefonen så ingen andre våkner. Jeg lister meg til badet og tisser. Tar på meg treningstøyet og lister meg ut. Alle hjemme sover.

jemme bor jeg, mann og tre små barn. Jeg er mamma, og nå skal jeg ut å jog ge før dagen starter og alle trenger meg. Jeg jogger runden min. Kroppen er trøtt og det gjør nesten vondt. Jeg spurter litt. Det er stil le ute. Jeg er nesten helt alene i en stor by. Det er tidlig. Alle har lagt seg og ingen har stått opp. En nesten død tid av døgnet. Blodsmak. Jeg løper på meg blodsmak i munnen i en død tid av døgnet. Siste bakken er hard. Jeg har født barn. »Skjerp deg,» sier jeg høyt til meg selv. I det jeg kommer inn døra hører jeg at min stemann er våken. Gråt. Jeg lister meg opp og tar den gråtende med meg på badet. Trøs ter. Jeg kjenner jeg er sulten og blir sur på meg selv for at jeg er nødt til å tenke på mat. Jeg dusjer, kler på meg og den som ikke len ger gråter, og går til kjøkkenet. Lager frokost og kaffe. Kaffe til mannen og frokost til bar na. Jeg spiser nesten ingen ting. Denne sommeren skal jeg se bra ut. Jeg er lei av at alle ser på meg som en lat, tjukk per son. Det hjalp litt å få barn, for da har man liksom en unnskyldning til å ha litt ekstra. Jeg sjekker Facebook og jeg føler det nesten som et slag i trynet da bildet er der. Det er

26 | Kvinnekraft nr. 2 2014

en amerikansk mamma til tre. Som meg, men hun har slank og trent kropp, sminke og hår er perfekt og det står »What is your excuse»? Ja, hva er min unnskyldning for å være en feit lat ku med barn når hun kan klare å ikke være det? Og hun mammaen til den i barnehagen er jo kjempeslank, og hun trener hver dag. Og hun andre trener også hele ti den. Hun er ikke sånn slank, men flott for det. Jeg løper på do. Kaster opp den lille frokos ten. Føler meg tom, sliten, mislykket. Ser på denne perfekte mammaen igjen, og plan legger å jogge i kveld også. Må jo det. Jeg har gått ned nesten tre kilo i uka på to måneder. Kan ikke gi meg nå. Jeg kjenner hodet banke. Og magen rumle. Faen. Mat. Hvorfor tenker jeg på mat hele tiden? Jeg håper du fortsatt er med meg. At det ikke ble for sterkt å lese. Dette er et lite innblikk i mitt liv som trebarnsmor og spiseforstyrra for noen år siden. Det var et helvete. Det var grusomt og det gjør meg enda vondt å vite at jeg brukte så mye tid og energi av min tid med barnas oppvekst på det. Jeg tenkte på mat hele tiden fordi jeg mishandlet kroppen min. Jeg lot den sulte og jobbe alt for hardt nesten uten mat og hvile. Jeg sov aldri en hel natt igjennom, og beholdt ikke et eneste mål tid. Jeg fikk skryt av alle for vektnedgang og trening, og det var en veldig farlig vei å gå. De skulle bare visst hvor grusom jeg var mot meg selv og kroppen min. Da hadde de ikke gitt så mye skryt og velmenende ord.

Flink pike-syndromet. Vi lider av det nesten alle sammen. Jeg gjorde det også. Jeg er hel digvis frisk i dag. Så frisk som jeg tror jeg kan bli. Det er håp. Det er en vei ut. Og jeg håper at om du kjenner deg igjen, eller ser på noe av det du leste i første del som en god ide, så søk hjelp. Det gjorde jeg. Jeg er mamma til tre og jeg jobber hver dag med å snu måten jeg snakker til dem på, om dem, om andre og om meg selv på. Jeg snak ker ikke stygt om kroppen min, eller andres foran barna mine. Jeg passer på å si jeg er glad i dem, at jeg setter pris på at de hjelper meg, at jeg er glad for å se dem. At jeg liker å være sammen med dem. Jeg sier jeg ser dem og er nysgjerrig på dem og deres interesser, mer enn jeg skryter av at de er flinke, pene og fine, tøffe og sterke, og alle disse kjønns baserte rare tilbakemeldingene vi gir til barn hele tiden. Hva gjør det med dem? Med oss?

Å styrke selvfølelsen og selvbildet gir deg en langvarig kjærlighet og aksept til og for deg selv, som du må jobbe for og pleie. Den var for meg veien ut av spiseforstyrrelsen. Jeg fant min verdi og lærte å elske meg selv. Det som skjedde da var at spiseforstyrrelsen ble mer og mer borte av seg selv. Jeg trengte den ikke mer. Den var et symptom på min man glende kjærlighet til meg selv. Den var min kontroll på meg og min relasjon til andre.

det viktigste av alt; man må velge å ha lyst til å leve. Å leve et fritt liv uten spiseforstyrrel sen. Det gjorde jeg og det kan du også klare. Jeg heier på deg. Jeg trøster og forstår deg. Jeg tror på deg og jeg tror av hele mitt hjerte at om du VIL så vil du få til å elske deg selv. Den du er, uavhengig av hva du driver med, klarer og hvordan du ser ut. Klokka ringer 07. Jeg smiler, slår av alarmen. Kjenner jeg er trøtt. Strekker meg. Kjenner på hele kroppen. Registrerer en anelse hode pine. Bestemmer meg for å huske å drikke mye vann i dag. Står opp, tisser. Går på ba det. Er naken foran speilet. Gjør en grimase med ansiktet, lager en rar posering til speilet og ler av meg selv. Smiler til hun der i speilet, og sier »Jeg elsker meg selv, jeg er bra og jeg velger å leve lykkelig.»

Det var ingen enkel vei ut. Jeg hadde siden jeg var 10 år laget mange tanker og hand lingsmønstre rundt, og knyttet til, spise forstyrrelsen, som jeg, samtidig med å styr ke selvfølelsen, måtte oppdage, finne ut av hvorfor var der og kutte ut. Eller endre. Det er ikke bare å skjerpe seg. Det er ikke bare å begynne å spise. Det er ikke bare å la være å spise. Det er ikke bare å kutte ned på trenin gen eller å bare godta en selv som en er. Det ligger dypt og trenger tid og arbeid.

Smiler og hopper i dusjen. Kjenner at vannet er godt og varmt, og jeg ramser opp alt jeg har i livet mitt som er bra, smiler. Går inntil den lille som ikke har våknet enda. Hun er ikke liten lenger heller, og blir snart fem år. Hun er en jente med bein i nesa. Hun liker å pynte seg og sminke seg og spør til stadighet om hun er fin. Jeg sier alltid noe sånt som »Jeg tror du er glad i kjoler altså, og ja, du er alltid fin, jenta mi.» Gir henne en klem og et nuss på panna. Hun sier ofte. »Du er beste mammaen i hele verden, du mamma.» Og jeg sier at du er den beste, jenta mi.»

Man trenger støtte, hjelp og veiledning. Man vil falle og man må reise seg igjen. Og

Noen ganger spør hun meg hvorfor jeg har så tjukk og rar mage. Jeg sier det er fordi hun

og de to andre har bodd inni der og da ble magen såååå stor. Derfor er den sånn. Hun lurer på hva stripene er og jeg varer de er babystriper som kom fordi jeg hadde såååå stor mage. Hun sier den er deilig og ta på og at hun elsker mammamagen. Jeg elsker den magen, jeg også nå. Selv om jeg på en dårlig dag kan stå foran speilet og sukke over at jeg ikke trives i den kjolen i dag. Da sier jeg til meg selv at det er helt greit at jeg ikke har en god »prikketekjoledag», og tar på meg noe annet som får meg til å føle meg fin akkurat i dag. Det er fire år siden jeg sto opp klokka 05 for å jogge meg slank ett år etter jeg hadde født mitt tredje barn. Det er to år siden jeg nesten døde av depresjon som følge av vitamin- og mineralmangler. Det har vært en hard kamp. En jobb hver dag for å finne meg. For å bli frisk og bli kjent med meg selv uten spiseforstyrrelsen. Jeg er her nå. Jeg velger leve frisk hver dag, velger hele tiden. Velger å smile til meg selv i spei let, velger å si pene ting til meg selv. Velger å akseptere de dårlige dagene, og velger å gjøre noe med dem. Jeg velger nå å dele litt av mitt liv med deg. Jeg velger å tro og jeg håper at ved å dele dette så vil flere våge å velge noe som er bra for en selv. Om du skal ta et valg som er bra for deg selv nå, hva skal det være? Thea Katrine Barlaug

Om et barn har klart å klatre opp til sklia for første gang og roper »Se på meg!» Hva sier du da? De fleste svarer »Bra! Du er flink!» eller noe sånt. Er man flink? Hva med den som ikke klarer da? Jeg sier nå »Wow! Ja, jeg ser deg. Du kom helt opp! Kult, nå har du jobba lenge for det, var det ikke deilig å få det til?» Jeg kan også bruke ordet «flink», men trenger jeg det? Barnet har vokst en halv meter i god selv følelse og kommer til å jobbe hardt for å nå sine mål senere og fordi det føles så bra. Ikke fordi det vil at jeg skal synes det er flink. Foto: Shutterstock / Lalith Herath

Kvinnekraft nr. 2 2014 | 27

SAMMEN I SÅRBARHETEN

Uperfekte mennesker – gode liv Tekst: Hilde Karlsen

I boken «Dearing Greatly» («Uperfekt. Våg å vise hvem du er») formidler sosio nomen og historiefortelleren Brené Brown ytterligere av innsiktene fra tolv års forskning på tilknytning, tilhørighet, sårbarhet og skam. Uttrykket «Dearing Greatly» handler om å vise stort vågemot. Det krever nemlig stort mot å være usikker og kanskje til og med klønete i sosiale settinger. – Når vi tør å gi slipp på kontrollen og vår streben etter perfeksjon – når vi kan tro at vi er gode nok – blir vi gladere, mer tilfred se, opplever vi flere øyeblikk av lykke, og vi utvikler vår empati og medfølelse for andre mennesker, sier Brown.

– Vi mennesker tenker gjennomgående på om det er noe ved oss som, om andre hadde visst om det, ville gjort at vi ikke er verdig tilknytning eller tilhørighet, forteller Brown, og fortsetter: – Det som kjennetegner denne skammen er følelsen av ikke å være god nok: ikke å være tynn nok, rik nok, vakker nok, smart nok, forfremmet nok. Bak denne følelsen ligge ren dyp sårbarhet, for dersom vi skal kunne oppleve tilknytning, må vi tillate oss å bli sett, virkelig sett.

Med humor og selvironi forteller Brown i et intervju på TED-talks blogg, at hun ble besatt av å vitenskapelig forklare og forstå tilknytning fordi det – samtidig som det er et ekstremt uhåndgripelig konsept.

Våg å være uperfekt Det går en rød tråd gjennom Browns forskning. Tidligere bøker hun har skrevet, slik som «The Gifts of Imperfection», «The Power of Vulnerability» og «Men, Women and Worthiness» kan lett kan ses i sammen heng med det nyeste tilskuddet på stammen: «Dearing greatly». Det handler gjennomgå ende om tilknytning, tilhørighet, sårbarhet, usikkerhet, skam og verdighet.

– Som sosionom burde jeg kanskje ha vært mindre opptatt av å måle og kategorisere, insinuerer Brown, som hevder at hun til for skjell fra sine «Life is messy, love it»-sosi onomkolleger, selv er mer av typen «Life’s messy, clean it up, organize it and put it into a bento box.»

Brown forteller at hun på et tidspunkt delte forskningsobjektene sine inn i to grupper et ter hvorvidt de hadde en sterk fornemmelse av verdighet – en sterk følelse av kjærlighet og tilhørighet – og de som stadig kjemper for å kjenne dette og som stadig lurer på om de er gode nok.

Etter en serie intervjuer med amerikanske kvinner og menn, forstår Brown imidlertid like lite av tilhørighet, samtidig som hun har fått stor innsikt i brustne hjerter og opplevel ser av eksklusjon. Når hun ber intervjuob jektene fortelle om kjærlighet, tilknytning og tilhørighet, forteller de nemlig heller om hjertesorg, eksklusjon og frakopling.

– En vesentlig faktor som skiller disse to gruppene fra hverandre, er opplevelsen av verdighet. De som har en sterk følelse av kjærlighet og tilhørighet tror at de er verdig nettopp dette. Dessverre er det slik at det som holder oss fra å føle oss tilkoplet, er vår frykt for ikke å være verdig, sier Brown. Ved å gå i dybden av intervjuene med de som har den ne sterke fornemmelsen av det å være verdig, fant Brown at disse menneskene er «whole hearted», noe som impliserer at de er modige.

Skam og sårbarhet Bare seks uker inne i forskningen innser Brown at prosjektet hennes er betydelig mer utfordrende enn hun selv hadde forutsett. Det som skulle handle om tilknytning had de plutselig blitt så mye større; folk fortalte om helt andre ting enn hun hadde forventet – blant annet fortalte de også om skam: frykten for frakopling.

28 | Kvinnekraft nr. 2 2014

– Det å tørre å vise åpenhjertig hvem man er, krever mot. Så det disse menneskene har til felles, er rett og slett mot til å være uperfekt. De har medfølelse nok til å være god mot seg selv og dermed mot andre, for det er slik at dersom vi ikke behandler oss selv godt,

klarer vi heller ikke å være medfølende med andre mennesker. Den andre egenskapen som skiller disse menneskene fra gruppen som ikke føler seg verdige, er at de er villige til å gi slipp på hvem de burde være, for å bli den de faktisk er, noe som er helt sentralt for å oppnå til knytning og tilhørighet. – Mennesker som lever slike åpenhjertige liv omfavner sårbarhet. Deres oppfatning er at det som gjør dem sårbare er nettopp det som gjør dem vakre, og de tenker ikke på sårbarhet som vondt eller uutholdelig, men som nødvendig. Å tørre å være den første til å si «Jeg elsker deg», å tørre å gå inn i noe som kanskje ikke kommer godt ut, det være seg et mammografi eller et forhold, er å være modig, sier hun. Slipp kontrollen Som Brown selv humoristisk sier det, er det ironisk at nettopp det hun selv forsøkte – å kontrollere og forutsi – skulle vise seg å være det man nettopp ikke bør gjøre, dersom man skal leve lykkelige liv. – Den beste måten vi kan leve på er med sår barhet, og for å gjøre det må vi slutte å prøve å kontrollere og forutsi hvordan ting vil gå. Brown forteller at hun faktisk opplevde noe i retning av et sammenbrudd da hun kom til dette punktet i forskningsprosessen sin. Hun hadde rett og slett et stort problem med sår barhet. Etter et år i terapi klarte hun imidler tid å godta innsikten hennes egen forskning hadde gitt henne: at sårbarhet er noe nødven dig; noe vi trenger å utvise for å leve gode liv. Som Brown selv sier det: «Vulnerability pushed, I pushed back. I lost the fight, but probably won my life back.» Det er åpenbart ikke bare Brown som sy nes det er vanskelig å være sårbar, noe som fremgår nettopp av det omfattende intervju materialet hennes. – I våre forsøk på ikke å føle sårbarhet, prø ver vi å erstatte denne følelsen med alt an net, det være seg å shoppe, drikke alkohol, ta

Foto: Shutterstock / Valentina Photos

medikamenter eller dop som nummer følel sene våre, eller – som vi som lider av spise forstyrrelser vet så alt for godt – ved å la være å spise, eller nettopp ved å spise, sier hun. Brown forteller at vi imidlertid ikke kan se lektivt numne følelsene våre. – Dersom vi nummer følelsen av for eksem pel ensomhet, vil vi samtidig numne andre gode følelser, noe som kjører oss inn i en destruktiv sirkel: vonde følelser, misbruk, numming av dårlige følelser og dermed numming av gode følelser, leder tilbake til at vi føler oss enda mer miserable og der med reproduserer behovet for å numne fø lelsen(e) våre. Den eneste veien ut er å klare å leve med sårbarheten, å puste oss gjennom den, å holde ut følelsen. Bring omsorgen videre Hvordan skal vi spare neste generasjon fra å kjøre seg fast i denne vonde sirkelen? Vi som selv har kjempet med spiseforstyrrelser i mange er, vet at spiseproblematikk lett kan krysse over fra en generasjon til en annen. – Det vi i alle fall ikke skal gjøre, er å tro at det er vår rolle å få våre barn til å føle seg perfekte. Vår jobb er snarere å få barn til å forstå at joda, jeg er uperfekt, men det er alle andre også, og jeg er like verdig kjærlighet og tilhørighet for det. Men om vi skal klare å bringe dette budskapet til neste generasjon,

er det vesentlig at vi behandler oss selv med den samme omsorg og medfølelse som vi be handler andre mennesker. Står du og klyper deg selv i flesket og snakker ned om deg selv, vil dette ha en innvirkning på barnet ditt. – Vi later som om det vi sier og gjør ikke har noen effekt på folk, sier Brown, som tror at dersom vi lærer barn at det er helt greit å være uperfekte, vil vi få en slutt på mange av problemene vi ser i dag. – Heller enn å kjempe mot følelsen av sår barhet, bør vi takke sårbarheten fordi den får oss til å føle oss levende, sier Brown. Men viktigst av alt, må vi begynne å tro at vi er gode nok. Det er når vi tror at vi er gode nok at vi begynner å lytte til oss selv og andre og blir snillere og mer skånsomme mot oss selv og andre. Sammen i sårbarheten Forordet til «Uperfekt. Våg å vise hvem du er», er skrevet av Kathrine Aspaas, siviløko nom, journalist og forfatter av boken «Raus hetens tid». Det er flere fellestrekk mellom de to bøkene. I sin bok lanserer Aspaas be grepet «feiltastisk», som rommer erkjennel sen av at vi er feilbarlige mennesker. Aspaas’ «feiltastisk» kan sies å romme mye av det samme som Browns’ «whole hearted». Det å være feiltastisk er å tørre å være feilbarlige, og å akseptere at det er helt normalt å drite

seg ut i blant. På samme vis er det å være «whole hearted» å tørre å vise sårbarhet, og å vite at sårbarhet er noe alle opplever, vi er bare ikke alle like gode til å håndtere det. Som Brown mener Aspaas at vi må tillate oss selv og andre å feile. «Skammen elsker per feksjonister», skriver Aspaas «for det er så enkelt å få oss til å holde munn» (s. 20). Så mye som Brown har skrevet om skam, er det ingen tvil om at de to kvinnene deler mange innsikter og synspunkter på området. Kanskje spesielt viktig er det at ledere – av oss «vanlig dødelige» ofte idolisert som nærmest umenneskelige i sin energi, sitt in tellekt og sitt pågangsmot – går foran som gode forbilder når det gjelder å vise seg som «feiltastiske», sårbare mennesker: «Menne skesamfunnet trenger ledere som er – ja, mennesker – med alt hva det innebærer av oppturer, nedturer, gleder og sorger» skriver Aspaas (s.11) At det nettopp er Aspaas som har fått det ærefulle oppdraget å skrive forordet til Brené Browns nyeste bok er nok ikke helt tilfeldig, altså. Beklageligvis lyktes det ikke Kvinnekrafts journalist å få en kommentar fra Aspaas i forbindelse med denne saken, men forhåpentligvis vil dere se et intervju med henne i et kommende nummer. Sterke kvinner hører hjemme i Kvinnekraft! Kvinnekraft nr. 2 2014 | 29

LOKALLAGSNYHETER

AKTIVITETSKALENDER

Tromsø lokallag

Trondheim lokallag

Oslo/Akershus

I midten av mai startet IKS Tromsøs første selvhjelpsgruppe opp! Vi har gledet oss lenge til dette, så det er godt å være i gang. Vi starter gjerne opp flere grupper, så bare ta kontakt om du ønsker å delta i en selv hjelpsgruppe hos oss på tromso@iks.no

I Trondheim går lokallaget sin vante gang, med stadige henvendelser som vi følger opp så godt vi gang. Vi holder alltid døren åpen for engasjerte sjeler som vil hjelpe oss med å hjelpe, og det gleder oss å ha fått med flere frivillige det siste halvåret.

Sommervarmen siger inn vinduene på IKS-huset i Dronningens gate. Utenfor haster folk forbi i shorts og t-skjorte – det er skikkelig sommer – og flere sommerturister er allerede på plass i hovedstaden.

23.-25. mai ble det arrangert en temahelg i Tromsø, rundt overvekt/tvangsspising. Lene Fosshaug og Stine Kvivesen kom nordover for å hjelpe oss, og flere frivillige i lokallaget var med i planlegging og arran gement denne helga.

Vi har lenge snakket om oppstart av selv hjelpsgruppe, og det er flere som er interes serte. For å komme i gang trenger vi flere deltakere, så er du nysgjerrig, er det helt uforpliktende å ta kontakt for å få vite mer. Skriv til oss på trondheim@iks.no

Vi ønsker midnattssola velkommen snart, og planlegger nye arrangementer utover høsten. Ønsker alle en god sommer fra IKS Tromsø!

Hjertelig velkommen til oss – og en riktig god sommer fra oss i Trondheim!

Det ble en selvhjelpsgruppe denne våren og vi er spent på høstens påmeldinger. Dersom du kunne tenke deg å gå i en gruppe til høs ten så er du velkommen – send en påmelding og vi tar en prat. Vi har nå åpne kvelder hver onsdag fra kl 18-20, og du er hjertelig velkommen til oss – kom akkurat som du er! Dette er uformelle kvelder hvor du treffer våre hyggelige vertinner, samt andre som stikker innom. Vi har hatt fire temakvelder med fine og allsidige temaer siden forrige KK gikk i trykken, og hatt besøk av opptil 50 jenter, så dette tilbudet er tydeligvis kjærkomment. Den Internasjonale slankefrie dagen gikk av stabelen 6.mai, med Elin Olsen, Silje Olsen og Stine Kvivesen i spissen. Dette ble markert med stand på Egertorget og åpent hus her i våre lokaler. Vi hadde kunstneriske innslag med sang, dans og kunst. På vår stand leverte vi bl.a. ut visittkort, klistrelap per med påtrykt «BRA NOK» og sjokolade fra «Sjokoladekongen hele kongeriket». Kiwi støttet oss også med et gavekort på 1000 kroner, som vår kjære frivillige Elin Moen ordnet til lokallaget. Vi kan vel si at det er god aktivitet her på IKS-Huset i tiden som har vært, og vi gleder oss til videre aktiviteter fremover! Ha en GOD sommer, kjære leser! Psst! Ønsker du å bidra som frivillig hos oss, ta kontakt på post@iks.no – vi står sterkere sammen!

Du er verdifull, malt av Alicia

30 | Kvinnekraft nr. 2 2014

IKS-Husets aktivitetskalender sommer/høsten 2014 For mer utfyllende informasjon om våre tilbud, se www.iks.no ÅPEN KVELD

Nå HVER onsdag fra kl 18-20. I juli har vi andre tider, følg med på www.iks.no.

STØTTETELEFONEN PÅ KVELDSTID

Støttetelefonen på kveldstid har ny åpningstid. Vi møter deg på telefon onsdagskvelder fra 18-20, istedenfor mandagskvelder. I juli vil det være andre åpningstider på kveldstelefonen, følg med på www.iks.no. Telefonen på dagtid har sommeråpent fra 09:00-11:30, og 12:00-13:00, mandag-onsdag og fredag, fra 10.juni-11.august. Ord hjelper – ring 22 94 00 10. IKS CAMP Mindfulness 27.juli – 2.august, Bjerkely Folkehøyskole Ønsker du å finne mer tilstedeværelse i deg selv? Bli med på årets mindfulle begi venhet! Se www.iks.no for mer informasjon og påmelding (påmeldingsfrist 20.juni).

TEMAKVELDER: Sulten Torsdag 26. august, kl. 18-20. «Siden jeg var ti år har jeg brukt mat som trøst. Sult ble en altoppslukende følelse forbundet med negativitet. SULTEN er et foredrag om min vei og mine valg. Nå er jeg sulten på å leve - leve lykkelig». Thea Kathrine Barlaug skal denne kvelden dele sin personlige historie med oss. Temakveldene tar sommerferie frem til 21. august. Dans og bevegelse Torsdag 21. august, kl. 18-20. mer informasjon blir snart publisert på ww.iks.no Mat og spising etter fedmekirurgi: Utfordringer og muligheter Torsdag 4. september, kl. 18.-20. Tema for denne kvelden er mat og spising etter fedmekirurgi. Synne Groven vil pre sentere noen av resultatene fra sin forskning på feltet, for deretter å åpne for diskusjon knyttet til deltakernes spørsmål, tanker og eventuelt egne erfaringer. MED UTSIKT TIL INNSIKT – en reise i indre landskap Torsdag 18. september, kl. 19.-21. NB: MERK TIDEN! I dette inspirasjonsforedraget leder Tone Dietrichson oss til å søke den rene kilden i oss selv. I ord og bilder pensler hun oss flere lag innover, til selve essensen av den menneskelige natur. Bakteppet for foredra get er Henrik Ibsens Vildanden.

Selvskading - et språk uten ord Torsdag 2. oktober, kl. 18.-20. Denne kvelden vil Lena Maria Haugerud fra LFSS (Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord) gi oss innsikt og mer forståelse om selvskading, basert på sine erfaringer fra samtaler med ungdommer/ voksne som har egen erfaring, hvordan ser man på det som pårørende, og hvordan kan man bruke denne erfaringen til å mestre eget liv. DU og JEG og VI to… Torsdag 16. oktober, kl. 18-20. En temakveld for par – der den ene har, eller har hatt, en spiseforstyrrelse. Denne kvelden vil Mia og Jon snakke om at det er to forskjellige individer som skal fungere i «en enhet», i et samliv. Hvordan skal begge to klare ta vare på seg selv innenfor denne ordningen? Tema publiseres snart – følg med på www.iks.no Torsdag 30.oktober, kl. 18.-20. Tema publiseres snart – følg med på www.iks.no Torsdag 13.november, kl. 18.-20. Spiseforstyrrelsen som mestring etter seksuelle overgrep Torsdag 27. november, kl. 18.-20. Denne kvelden vil sosionom Lisa Arntzen snakke om hvordan forholdet til kropp, mat og trening kan endres som følge av seksuelle overgrep, og hvilken funksjon har spiseforstyrrelser som mestringsstrategi. Selvbilde – å finne sin egen vei Torsdag 11. desember, kl. 18.-20. Vår kjære frivillige Elin skal denne kvelden fortelle om det å elske seg selv, å kunne ta imot omsorg fra andre, om aksept, om å tørre å være sårbar og det å være tålmodig og ydmyk ovenfor seg selv. Rett og slett – å finne sin egen vei.

VÅRE KOMMENDE HELGEKURS: Mindful Eating Lørdag 6. september og søndag 7. september. På dette kurset vil du få utforske og utfordre dine tanker, regler, følelser og handlings mønstre som har bidratt til at du har en spiseforstyrrelse. Du vil få mulighet til å trene mellom møtene på å bli mer kjent med dine følelser, behov og kroppssignaler. Når vi blir mer kjent og trygg på dette blir ikke spiseforstyrrelsen like viktig for å flykte/ undertrykke dette. «Å ta tilbake kroppen min» – yogakurs over 6 uker Oppstart fredag 19. september, kl 17-19, med påfølgende fredager over totalt 6 ganger. Yoga kan være en kilde til å bli kjent med deg selv og finne indre styrke til å delta mer i ditt eget liv. Yoga kan være et middel til å lære å lytte til dine indre behov. På dette kurset vil du få en innføring i dette verktøyet – kom akkurat som du er! Ta med en matte, teppe og litt drikke (si i fra på forhånd hvis du ikke har matte, så kan du låne av oss!). «Meg gjennom kunsten» – malegruppe over 8 uker med fokus på personlig innsikt og utvikling Oppstart tirsdag 14. oktober, eller lørdag 18. oktober, kl 18-20. Vi fastsetter oppstartsdato og dag snart. Du trenger ikke å ha erfaring med å uttrykke deg kunstnerisk for å delta – kom akkurat som du er! Mer informasjon publiseres snart på www.iks.no

Vi ønsker deg hjertelig velkommen til våre aktiviteter på IKS-Huset! Kvinnekraft nr. 2 2014 | 31

Kvinnekraft kommer ut fire ganger i året. Du kan sende innlegg per e-post til jenny@iks.no Tema for neste utgave av Kvinnekraft er «HÅP», med innleveringsfrist 5. august 2014 Inspirasjonsord: • Fremtid • Tanker • Forhåpninger • Lys • Fargerikt • Fremgang • Forevig • Visjon • Drøm • Planer • Ansvar • Utgangspunkt • Mening • Håpefull • Tilfriskning • Kraft • Tilstedeværelse • Støtte • Tåle • Glede • Humor • Inspirasjon • Livsglede • Lys i mørke • Mobilisering • Tålmodighet Redaksjonen retter grammatiske og språklige feil. Vi trykker artiklene ettersom de passer til de forskjellige temaene. Vi mottar også gjerne bilder, tegninger eller andre former for illustrasjoner. Medarbeidere for dette nummeret har vært Kvinnekraftgruppa. Følg oss på facebook; www.facebook.com/InteressegruppenIKS