Kvinnekraft nr 3/14

Medlemsblad for Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser

Nr. 3 - september 2014 - 28. ĂĽrgang

TEMA: HĂ…P

INNHOLD

6 PERSONLIGE TEKSTER 10 Et åpent hav

Å elske seg selv

11 Håp er liv Dikt

Og hånd i handske IKS ARBEIDER FOR:

Å støtte og hjelpe kvinner med spiseforstyrrelser. Å spre informasjon om spiseforstyrrelser slik

at problemene blir tatt alvorlig. Å få opprettet et helhetlig og tverrfaglig behandlingstilbud i

20

14 Å tåle å bli tålt...

15 Litt lykkelig hver dag 16 Billett merket håp 17 Kjære hjertet mitt 22 Den indre mobberen

offentlig regi, hvor alle som ønsker det kan få

23 Barneboka, «Jeg + Livet + Deg = Et leseeventyr»

fullverdig behandling.

29 Du blir det du tenker IKS har følgende typer medlemskap:

INTERVJU

Hovedmedlem for kvinner som har eller har hatt spiseforstyrrelser: kr. 200,-

6

Familiemedlem er for alle som tilhører samme

20 Paloma Rodriguez

familie som hovedmedlem kr 50,-

Støttemedlem for alle andre privatpersoner, inkl. menn med spiseforstyrrelser: kr. 300,-

Institusjonsmedlem for behandlere, skoler,

18 Kari Jærijervi

24

BOKANMELDELSER 9

lemsbladet “Kvinnekraft”: kr. 200,-

Medlemskap: Se våre nettsider www.iks.no

«Der vi gøymer løydommar» «Stalins kyr»

sykehus osv.: kr. 350,-

Abonnementsordning for bibliotek på med-

Petter Wallace

IKS´ SOMMERLEIR 24 IKS` CAMP Mindfulness

eller send mail til elin@iks.no

All post fra IKS kommer i anonym forsendelse.

Ansvarlig redaktør: Eline Matheson Gustafson Foto cover: Paloma Rodriguez Design og layout: Identidé AS Trykk: Aktiv Trykk AS

FAST INNHOLD 3 Redaktøren 4 Leder 5

Redaksjonen om tema

8

Hverdagsmagi

12 Sett fra utsiden 19 Galleriet 30 Lokallagsnyheter 31 IKS-husets aktivitetskalender

2 | Kvinnekraft nr. 3 2014

NY START

REDAKTØREN

ALLTID EN

Her er jeg, i Istanbul, iført et sjal. Jeg levde meg inn i en noe ukjent, men flott verden bare i løpet av én time. Og vet du hva? Jeg har aldri følt meg bedre! Smaken på det ukjente ble plutselig ikke så utrygt når jeg klarte å slappe av. Poenget mitt er, at ved å kaste seg utpå noe nytt faktisk kan være noe av det beste du kan gjøre med deg selv. FOTO: Pål Rødahl

For mange betyr høst å starte på nytt. Enten det er jobbstart, skolestart eller en ny start for seg selv. Eller begge deler. Alt på en gang, som det veldig ofte er for oss med spiseforstyrrelser. Dette kan være tøft for mange. Derfor er det så viktig for oss i Kvinnekraft-redaksjonen og IKS å hjelpe til så godt som mulig. Enten det er med tekster, dikt, bokanmeldelser eller bilder. Jeg er i hvert fall utrolig stolt av å presentere Kvinnekraft nummer tre dette året, med temaet HÅP! Redaksjonen har servert meg så mange gode bidrag at jeg gir meg ende over. De treffer meg rett i hjerterota. «Å tåle å bli tålt» er en beskrivelse av hvordan gestaltterapi fungerer. Når alt håp er ute, anbefaler jeg deg å lese denne. Som skribenten selv skriver: «Det var som om terapeuten så hele meg, var oppriktig interessert og brydde seg om det jeg slet med.»

Det har vært en varm og solfylt sommer. En av våre reportere har skrevet en oppsummering av årets sommerleir fra Bjerkely Folkehøgskole på Flisa. Uheldigvis fikk jeg ikke deltatt selv, til tross tidligere uforglemmelige deltagelser. Leir er så bra! Og tenk, VG

kom også på besøk og skrev en lang reportasje hvor noen av jentene lot seg intervjue. Tøffinger.

Nå som høsten trer inn, er det tid for bøker. I dette nummeret har vi samlet flere gode bøker som passer godt inn når du bare ønsker å leve deg inn i et annet liv. En annen verden med inspirasjon og motivasjon. Hva er da bedre enn en god bok? Har du selv lest noe bra i det siste? Da er du mer enn velkommen til å sende meg et lite tips om den!

Jeg vil at du setter deg ned med dette bladet og forsøker å slappe helt av. Kjenn etter hvordan du føler deg når du leser og kanskje til og med kjenner deg igjen i noen av tekstene. Det gjør jeg! I et åpent kontorlandskap skal jeg ikke legge skjul på at noen tårer har blitt tørket vekk. Det var ikke til å unngå da jeg kjente meg så altfor godt igjen i «Fra helvete til håp» skrevet av Regnbuepiken.

Dere som vil starte på nytt med blanke ark: dette handler om å håpe på noe bedre, ikke sant? Det er et stort skritt i seg selv, det! Og husk at der det er håp, er det liv.

God lesing!

Jenny Kvinnekraft nr. 3 2014 | 3

Dette er det vanskeligste av alt: Å være seg sjøl - og synes at det duger.

Hans Børli

Foto: Coloubox

LEDER

Hei kjære deg!

Med trua kan man løfte fjell, men uten håpet skjer intet.

Jeg er så heldig å eie et blafrende håp som sitter på min høyre skulder, som alltid har sittet der og støttet meg varsomt når livet har blitt for mye. Jeg kaller det min lille engel, hun gir påfyll til min tro på at ting alltid vil ordne seg til sist.

Håp er min evne til å snu fortvilelse og sorg til troen om noe bedre, troen på noe bra. Troen på at jeg er bra. Troen på at jeg duger. Å håpe er for meg det samme som å aldri gi opp. Det handler om å våge drømme, om å våge la ting få skje, om å våge slippe opp kontroll.

I IKS nå har vi våget å slippe opp, vi har latt spontanitet og endringsbehov få lov til å bistå oss i veien mot en ny stødig kurs. Samfunnet utvikler seg og krever nytt. Endringer gjør vondt, men det er så uendelig viktig å aldri gi opp håpet og troen på at bak hver eneste grunnstein ligger nye muligheter. Kjære Kari, «mor IKS», har valgt å gå nye veier nå i denne prosessen. Hun ønsker at vi skal få styre skuta mot nye horisonter, med nye krefter og nye energier. Vi er uendelig takknemlige for alle bidrag Kari har gitt til frivilligheten og brukerne på IKS, det gir håp å se tilbake på hvor mange hun har støttet opp under og som i dag her et godt liv.

IKS er i farta, vi har sluppet opp og vi har god positiv kontroll på det meste av alt som skjer. Det kommer stadig flere nye medlemmer inn og de frivillige i Oslo bidrar i bøtter og spann. De setter selv opp sine egne arbeidstider på IKS-Huset nå. Jeg er ydmyk. Jeg er håpefull!

Og igjen tusen takk til alle bidragsytere, dere er helt fantastiske og uvurderlige for oss.

Vi har fått nye medarbeidere i Sekretariatet, -alle med fantastiske ressurser og erfaringer. Siste på stammen nå er Elin Olsen, 41 år og nåværende leder for AU i lokallaget til Oslo/ Akershus (OA). Elin går inn som vikar med hovedansvar for videreutvikling av OA, og aktivitetene som ligger under lokallaget. Hun har tidligere vært frivillig i

4 | Kvinnekraft nr. 3 2014

mange år i IKS, og startet i sin tid eget lokallag i Telemark på slutten av 1990-tallet. Elin har bla. Bachelor i Kultur –og samfunnsfag og utdannelse i prosjektledelse, -i tillegg til at hun har hatt egen språkskole i Spania.

Annette Helleborg, 32 år gammel, begynner nå hos oss i stillingen som organisasjonssekretær. Dette er en funksjon som spesielt skal støtte opp under gode administrative rutiner, bistå til videreutvikling av de nasjonale tilbudene våre samt ivareta vårt politiske arbeid. Anette har bla. Bachelor i Statsvitenskap og har flere års erfaring fra forskjellige verv i Arbeiderpartiet, samt flere tillitsverv i Amnesty. Vi har også etablert gode samarbeid med flere ressurssentre i Oslo, og gjennom et av disse er Ingvild Aas Føinum det siste tilskudd på den fantastiske IKS stammen. Ingvild er her på arbeidsutprøving pga kronisk sykdom og har bla. en Bachelor i Sykepleie. Ingvild har vært frivillig i IKS siden 2011, og skal nå assistere oss i viktige prosjekter. Vi ønsker dere alle tre hjertelig velkommen til IKS. Sommeren har vært travel. Mange henvendelser banker på og jeg blir sammen med alle IKS’ere stadig modigere. VG har ringt på døra og var med oss en hel dag på vår IKS Mindfulle Camp på Bjerkely. Takk til Maria, Leandra og Hilde som så modig og varmt delte historiene sine og inspirerer andre også til å våge dele. Tara Frisk har vært på Nøtterøy sammen med meg og min historie gjennom 2 halve dager i sommer, -artikkelen kommer i November.

Jeg har en stor overbevisning og et enda større håp om at ord hjelper, -å dele smertefulle erfaringer er for mange første skrittet mot en ny retning og nye muligheter. Og ydmykt innse at mine erfaringer også er blitt en del av min styrke er noe jeg er takknemlig for. «Turn your shit into gold», sier min lærer innen kunst og uttrykksterapi, -Melinda Meyer. Jeg gjør det og jeg våger å tro på at jeg og alle mine kollegaer og viktige frivillige i IKS virkelig duger som oss selv. Uten oss intet gold, -intet IKS!

REDAKSJONEN OM TEMA - HÅP

Foto Shutterstock Robsonphoto

Håp for oss i redaksjonen Jenny:

Der det er liv, er det håp.

Der det er håp, er det liv. Sant? Er det en ting i livet du kan bestemme selv, så er det viljen til å ha håp! Å være håpefull forbinder jeg ofte med kribling i magen, både på godt og vondt.

Som når jeg håper på et positivt svar fra noen jeg er glad i, eller når jeg håper på at noe vil gå over. Håp er helt avgjørende i livet mitt.

Elin O:

Kort og godt: «Håpet er regnbuen over livets nedstyrtende bekk» (Friedrich Nietzsche)

Frøydis:

Håpet er motsatsen til bekymringene som gir meg grå hår på hodet!

Håpet kaster lys på alle for- og baksider og tider. Dager som var, her og nå, og nye år. Håpet er livets viktigste vitamin – som A, B, D pluss Omega 3 til sammen - og med friske medisinfrie ord: Alfa og Omega!

Hilde:

Håp for meg er troen på en bedre hverdag. Å håpe på noe må for meg innebære en tro på at det er mulig, hvis ikke fremstår håpet håpløst.

For meg finnes det ikke håp uten tro. Og jeg tror det er mulig. Det er bare et spørsmål om tid.

Om innsats. Om kjærlighet til meg selv og alt levende.

Jeg håper på en bedre verden.

Jeg håper på en bedre og mer kjærlighetsfylt hverdag.

Jeg håper på et helt perfekt uperfekt liv. Og jeg tror på det.

Elin M:

For meg betyr håp å ha troen på seg selv og det gode i livet.

Det er styrken til å tro at gode dager vil komme, selv når det stormer som verst.

Håpet gir livet mening.

Det er som en våken drøm, hvor mulighetene er uendelige.

Charlotte:

Håp for meg er det lille lyset som aldri slukkes.

Aldri dør ut. Ikke helt. Håpet for meg vil aldri bli borte, ikke før det siste åndedraget er tatt.

Og den dagen ønsker jeg at håpet flyter ut med sjelen og sprer det lille lyset av håp rundt omkring. Selv i det mørkeste hvor jeg antakelig har sagt ”Det er ikke mer håp!” innser jeg at lyset fremdeles skinner svakt.

For uten håp ville jeg aldri klart det jeg har klart. Uten håp ville jeg ikke fortsatt.

Håp er kanskje mitt mot. Med håpet kommer de mål jeg vil nå.

Uten håp, uten lys ville det for meg ikke vært liv.

Marianne:

Håp var vanskelig.

Håp rommer så mye og det vekker optimisme, tro, forventninger, fantasien, glede og spenning.

Håp er så mye og så fruktbart når du eier det selv.

Det er nesten så mye at det blir skummelt og virkelig håpe fullt og helt. For hva om det ikke blir som du håper.

Når håpet blir borte fordi det du håpet på ikke skjer, kan man stå igjen med en følelse av å være helt knust. Dersom håpet blir helt borte og du ikke finner det igjen, er det liksom bare tomhet igjen. Når håpet ditt bæres av en annen, kjennes det utrolig sårbart, skjørt og florlett.

Det frodigste og sterkeste håpet er det du eier selv, men det kan allikevel kjennes løgnaktig, lokkende, forførende, flyktig og upålitelig, og ikke alltid så sterkt, men håp er allikevel fruktbart og livgivende.

Jeg tror jeg vil våge å håpe fullt og helt, sterkt og svakt, uansett.

Uten garantier.

Uten sikkerhetsnett.

Eline:

Håp.

Et kort, men kraftfullt ord.

Et ord som ikke lar seg beskrive.

Håpet strekker seg langt inn i det ordløse – for håpet rommer selvet livet.

Væren. Jeg lar det bli med dette; håpet er selve meningen, meningen i livet; at jeg er tanken og håpet om at jeg er betydningsfull. Jeg er håpefull.

Kvinnekraft nr. 3 2014 | 5

INTERVJU

Petter Wallace

«Opp igjen alt og størs kjærlighet Tekst: Helene Larsen Husker du da du var liten, snublet, slo skrubbsår på knærne, gråt og fikk trøst? Da noen sa «Opp igjen, det går bra, det går over?»

Foto: Julia Marie Nagelstad-NRK

«Håp er alt jeg har. Jeg mener at alt liv - og all kunst - må ha håp i bånn, ellers er vi fortapte»

Og det gjorde nettopp det.

Men hva skjer når man som voksen en dag våkner opp og bare ikke kan? Petter Wallace opplevde å møte veggen. Han klatret opp igjen, som Petter edderkopp i barnesangen. Bivirkningen ble boka “Opp igjen”.

Jeg sitter med boka av Petter Wallace, skrevet i samspill med psykolog Petter Kjøs. Det er en skildring av møtet med veggen og en bok om å være til i en travel hverdag med stress og forventninger der det blåser fra alle kanter.

Hvem er pennen bak, som våger å skrive nakent og sminkeløst om å være voksen og redd?

INTERVJU

- Jeg er 56 år gamle Petter, skriver Petter, født og oppvokst i Stavanger, et kreativt hode som har fått lov å realisere drømmene mine om å få jobbe med det skrevne ord, med musikk, med levende bilder, med flinke mennesker, gjerne flinkere enn jeg selv er. Jeg er velsignet med en familie som jeg elsker, tre jenter som er det viktigste i livet mitt, en ektefelle og to unike døtre.

for håpet er st av alt er ten» Hva gjør du til hverdags?

- Jeg er gift med Hege, med to voksne jenter som har flyttet hjemmefra. Jeg jobber i NRK, sitter i TV-ledelsen og har ansvar for alle norske TV-produksjoner produsert utenfor NRK. Jeg er også vigsler i Human-Etisk Forbund, sørger for at kjærester blir gift og får markere for seg selv og omverdenen at det er de to som gjelder.

Hva gjorde du da du gikk på veggen?

- Det viktigste var å ville reise seg igjen.

Uten min egen vilje hadde jeg vært sjanseløs.

Jeg skriver i boken at hvis vi skal se lyset i enden av tunnelen, må vi huske på at tuneller ikke beveger seg, det kan bare vi selv gjøre.

Vi har aldri visst så mye, vi har aldri hatt så mye fred, likevel er det stort rom for undring og jakt etter mer forståelse.

Jeg tar Petter i hånden, hilser med tastaturfingre. Dette er et epostintervju og det er ikke farlig. Jeg er likevel litt engstelig, for vi skal til å drøfte det eksistensielle. Håpefull setter jeg i gang, for jeg vet at Petter klarte å reise seg. Jeg har boken og livet går videre.

- Ingenting er større enn kjærligheten. Hat er alltid et biprodukt av noe annet, stort sett av mangel på kjærlighet.

Har du håp?

- Håp er alt jeg har. Jeg mener at alt liv - og all kunst - må ha håp i bånn, ellers er vi fortapte.

Hva er meningen med livet?

Hva er størst, kjærlighet eller hat?

Hva er viktigst, familie eller økonomi?

- For meg er familie helt avgjørende for min egen lykke. Jeg har ikke behov for å være rik, men brukbar økonomi gir trygghet. Som frilanser i mange år har jeg levd med store økonomiske svingninger i livet. I disse periodene har jeg funnet ut at få ting hemmer mer enn en utrygg økonomi.

Hva er verst, pest eller kolera?

- Vi har bare denne stunden som livet er, derfor må vi ta vare på det, ikke leve på drøm- - Man kan overleve kolera hvis noen er der mer eller minner, men være tilstede i sitt eget for å hjelpe. Pest dør man av. Derfor skal vi liv, samle på gode mennesker, og ikke minst alltid passe på at det er noen der. - Å leve i nuet, har noen som livsaktivt forsøke å gjøre en formotto. skjell. Men det koster å ville «Hat er alltid et gjøre en forskjell. En psykolog biprodukt av noe Hva er best for deg, at sa til meg at det er snille, emannet, stort sett av du finnes her og nå, eller patiske mennesker med et rikt følelsesliv som kan få angst. mangel på kjærlighet» at du blir husket etterpå?

Andre går fri. Det har vært en -Jeg kan ikke skille mellom disse to. trøst for meg.

Mennesket er den eneste skapningen som har evnen og bevisstheten til å leve i nuet, Hva gjør ditt liv til ditt? det skal vi ta vare på.

- Jeg har fått lov til å leve et liv der jeg selv stort sett har sittet i førersetet, og med et fo- Ingenting er tristere enn å møte mennesker kus på at jeg skal berike mitt og andres liv som er i evig ventemodus på bedre tider – med det jeg gjør og det jeg lager. Jeg har eller som bare lever på mer eller mindre sannferdige minner. Men – når det er sagt er også en del av livet mitt som er bare mitt. det viktig for meg at livet mitt strekker seg lenger enn mitt eget liv.

Har det mening?

- Etter at det første sjokket og frykten hadde lagt seg, søkte jeg hjelp. Jeg var åpen både med ektefelle og med min nærmeste venn, samtidig søkte jeg hjelp hos min fastlege­ - Mitt liv har mening, spesielt fordi jeg har han tok umiddelbart affære. barn. Men mening er ikke det samme som viktighet. Jeg bruker mye tid på å være leken, ha det gøy med andre mennesker, og Hvem traff du da? ikke minst være nysgjerrig.

- Jeg traff både angst, uro og frykt. Depresjon har jeg heldigvis sluppet unna. Av alle Mange snakker om tro, håp og kjærlighet smerter jeg har følt kan ingenting måle seg som noe som henger sammen. Hva tror du med angst. på?

Det betyr ikke nødvendigvis at jeg skal ha en statue på torget, men jeg vil gjerne at jeg har forplantet meg i en verden som overlever meg, med det jeg har gjort eller sagt eller laget, eller i holdninger som mine etterkommere har.

- Jeg tror på mennesket. Vi er så heldige, vi som lever nå, at verden aldri har vært bedre.

Takk for intervjuet, husker jeg å skrive, ser på sola og håper på godt hverdags-vær.

Da du falt, hva var viktigst for å reise seg igjen?

Eller i etterkommere som bærer noe av meg i seg, forhåpentligvis den gode delen av meg.

Kvinnekraft nr. 3 2014 | 7

HVERDAGSMAGI

ÂŤ Alle disse dager som kom og gikk - ikke viste jeg at de var selve livet Âť Stig Johansson

8 | Kvinnekraft nr. 3 2014

BOKANMELDELSER DER VI GØYMER LØYNDOMMAR og STALINS KYR Tekst: Frøydis Finstad Gundersen

Bokmagasinet, Klassekampens lørdagsbilag og min viktigste litteraturveileder, omtalte for noen måneder siden en fersk diktsamling om spiseforstyrrelser. En syltynn bok om et skjørt tema. Innholdet både vingeklippet og svevende, gjennomsiktig og gjennomborende. Like uutgrunnelig og uttrykksfullt som den unge dikterens ansikt på innsiden av omslaget, og jeg tenker på hvor forskjellig personlig opplevd anoreksi og bulimi kan framstilles i tekst.

I åletrangt miniskjørt som i Der vi gøymer løyndommar, i vid fotsid kjole som i romanen Stalins kyr.

To vidt ulike verk jeg leste rett etter hverandre, og har lyst til å anmelde felles. Vil så gjerne skildre søsterskapet og motsetningene i ett enkelt budskap, men innser allerede at planen er i ferd med å strande. Er redd for å forvirre, og i verste fall overdøve den ene forfatterens stemme til fordel for den andre. Frykter ikke å få fram klart nok hvem av de to eller jeg selv som tale. Dermed ender jeg på mellomveien med denne iintroduksjonen, og så splitting og gjennomgang av bøkene hver for seg.

DER VI GØYMER LØYDOMMAR,

Charlotte Riise, Gyldendal 2014, foto Augon Johnsen, 74 sider

Det vesle verket innledes med en poliklinisk epikrise som kjølig konstaterer pasientens behov for videre oppfølging, men dermed også slår an tonen for følelsesladet poesi.

En ordvev om poetens egen spiseforstyrrelse som åpner for personlige tanker. Iallfall hos meg, som tar meg friheter og tolker i vei. Vet imidlertid at meningene mine verken er riktigere eller mer verdt enn enhver annen leser sine, og iler derfor tilbake til nøytral grunn med noen flere fakta om Charlottes lyriske løyndommer.

Diktene er inndelt i tre bolker, der nummer to og tre lik den første, innledes av legens nøkterne notater.

Deretter strømmer versene på uten at jeg klarer å telle eller anslå noe antall, men det spiller ingen rolle. For meg henger linjene uansett uløselig sammen. Lik tøy på et tørkestativ, og selv om det ene stykket er viet venninnen? Madelene spesielt, forenes alle småstykkene av mono-dialogen som den røde tråden. Selv om jeg ikke alltid klarer skjelne mellom hvem dikteren snakker til (seg selv, foreldrene, broren, kjæresten, venninnen, sykepleieren, psykologen, leseren in persona) tar samlingen meg i en tydelig retning.

Til et ensomt kaotisk og (spise) forstyrret univers. Tilsynelatende ofte sammen med andre, men like øyensynlig alene i sinnet, Charlotte for honnør fra meg for evnen til å belyse problemer så poetisk og lyrisk. Men så kommer jeg til kort.

Vet ikke hva mer jeg bør, tør og kan si. Blir med ett så usikker på hva som forventes av en dikt-anmeldelse.

I respekt for alle KK- og potensielle diktlesere, kapitulerer jeg derfor med å konklure: Min-i reise-n inn i Riises hemmelighetsfulle rike var en

berikende og berørende sirkelbevegelse. En genuin gåtefull gåtur på og mellom linjene jeg gjerne også anbefaler for andre.

STALINS KYR,

Sofi Oksanen

Roman på finsk i 2003, oversatt til norsk av Morten Abildsnes og utgitt på Forlaget Oktober 2009, omslag Exil design, 431 sider Finsk-estiske Sofi Oksanens debutroman vakte stor oppsikt og høstet mange lovord da den kom ut, og er langt fra glemt selv den unge forfatterens siden har skrevet flere populære bøker. Blant dem Puhdistus som i 2010 ble berømmet med den prestisjefylte Nordisk Råds litteraturpris. Forholdet Sofi – meg beror imidlertid på de magre sovjetiske kuene alene, men det er ikke bare bare.

Tvert imot, for historien handler om tre sterke estere: mormor Sofia, mor Katariina og datterdatter/datter Anna som forteller for alle på tvers av generasjonene om genuine, stolte, staute kvinner. «Hunner» som på ulike vis kues og underkastes et kynisk regime skapt og styrt av maktsyke ledere, egne menn, og samfunnet i det hele. Ikke udelt av ondskap og vond vilje, også av uvitenhet, usikkerhet og forstokkede oppfatninger om hvordan en jente og kvinne bør te seg.

Sofi alias Anna bruker både nakne ord og fyldige metaforer for å illustrere oppveksten sin på beinhard steinfinsk grunn, der poenget er å fornekte den fremmede, estiske, bakgrunnen. Katariina vil nemlig beskytte både seg selv og datteren mot det tradisjonelle horestempelet finnene ifølge tradisjonen, hennes egne erfaringer? – jeg er usikker -

uten videre setter på hunkjønn fra nabolandet i øst. Likevel er morens fødested, Estland, for begge to ensbetydende med det viktigste i livet.

Røtter, familie, identitet, tilhørighet, og vesle Annas somre hos mormor paradiset. En absolutt kontrast til byen i den finske provinsen der hun bor alene med moren med en far som i beste fall er til og fra. Pendler ved diverse sovjetiske arbeidsplasser og utro så det suser. Tilsynelatende uten at det affekterer kona og Anna i stor grad, men jeg ser likevel for meg hvordan hjertene deres blør.

«Hører» dessuten Katariinas bitre og hevnlystne tanker, og i den forkvaklede vaklende hverdagen, kompenserer Anna etter beste evne ved å oppføre seg «korrekt», slik hun tror det forventes. Kaster seg ut det vestlige varesamfunnet og skjønnhetsdyrkelsen. For å hevde seg og framstå perfekt, og utvikler i skjul (ref. Riises løyndommar) en ekstrem spiseforstyrrelse som hun selv kaller bulimareksi. Bærer diagnosen og visjonen om å ha full kontroll, men lever i kaos. En ung kvinne på randen, og mye kan sies om å være pen og plettfri utenpå, men presset og stresset inni. Et sykt menneske fylt av savn, sorg, sinne og smerte i en syk verden.

Når romanens brede historiske, samfunnspolitiske perspektiv tas i betraktning, blir imidlertid detaljer om klær, sminke, kropp og så videre så puslete. Likeså spisemønsteret, i praksis en komplett mangel på normale matmaler og bordmanerer. Trass i at de små tingene er vesentlige for handlingen som helhet og dermed er helt avgjørende. Her, for meg i denne anmeldelsen, virker det likevel irrelevant å utbrodere enkeltlementente. Derfor setter jeg straks strek med noen få punkter som oppsummer min tolking og opplevelse boka. Den rause romanen

som sliter og river. I mine øyne på et alt i alt leseverdig vis.

• Den vakre les radmagre kroppen er idealet. Veien til å bli sett og samtidig ikke (ugle)sett, noe som for meg er noe av et paradoks da min egen erfaring er at diagnosen spiseforstyrrelse i seg selv stigmatiserer og plasserer i boks.

• Fokus på baksiden av fasaden, horemiljøet. Seksualitet et viktig element, men de intime, rå scenene blir vel mange for en leser som ikke liker slike svært nærgående skildringer.

• Gjentakelse og repetisjon av sentrale tema forsterker innholdet på én side, men svekker på den annen flyten og helhetsbildet.

• Sofi alias Anna kaster bokstavelig talt opp for mye mat og for mange ord til å bergta og målbinde meg fullstendig. Det blir for mye gørr og gjørme til at leseopplevelsen blir optimal, og jeg mener at romanen hadde tjent på en bokstavelig vask- og renselsesprosess (en spy-seanse med motsatt fortegn?)

• Tross i overkant mange matorgier og ditto timer på do med hånda i munnen og hengende hode over toalettskåla, fenger boka meg nok til å få tommelen opp og to fingre i været. Én for det samfunnsmessige, én for det personlige aspektet: Innblikket i nasjonalkonflikter og det det gamle sovjetregimet, den beiske brutale menneskebehandling er virkelig kunnskap til ettertanke! Gjenkjennelsen i Annas tanker og følelsesliv – spiseforstyrrelsens kjerne, pol og motpol, vil - vil ikke, indre konflikter, selvfornektelse, men samtidig en ukuelig stålvilje som nekter deg å gi helt opp.

Kvinnekraft nr. 3 2014 | 9

PERSONLIG TEKST

Å elske seg selv Å elske seg selv sier dem og tenker at det er så lett.

Hvordan skal det være lett når alt en føler er forakt?

Når man bare føler seg ekkel og ubetydelig.

Hva er det å elske?

Et åpent hav Jeg blir dratt under.

Mørke. Håpløshet. Lysten til å gi opp.

Kaver meg oppover. Hodet over vannet.

Jeg ser lyset. Solen.

Så går jeg under igjen, og det blir atter mørkt.

Stille. Tomt.

Jeg kaver og kjemper meg til overflaten igjen.

Lys. Skimter jeg også land der borte?

Kan jeg klare meg?

Håpet stiger. Viljen styrkes.

Jeg ser land, men veien dit er lang og krevende.

Foto: Shutterstock pio3

Stine

10 | Kvinnekraft nr. 3 2014

Du som ikke elsker deg selv, du som ikke har verdi: Til deg så spør jeg. Har jeg verdi?

Har han ved siden av deg på bussen verdi?

Har han grunn til å elske seg selv?

Har en flyktning uten utdannelse, uten jobb samme verdi som meg?

Den katten som tusler ute, har den verdi? Har den rett til å leve godt?

Rett til å spise seg mett? Hun du gikk i klasse med på ungdomskolen, hun som alle likte, har hun noen større grunn til å like seg selv? Han som alle mobbet, Har han noen mindre verdi enn henne?

Nei, sier du? Har han like stor verdi og grunn til å elske seg selv som hun alle liker?

Men de liker han jo ikke, er han ikke da mindre verdt?

Han har like stor verdi som alle andre? Du mener det ja. Det er bra.

Du da?

Tekst: Thea Katrine Barlaug

PERSONLIG TEKST

Dikt The very least you can do in your life is to figure out what you hope for.

The most you can do is live inside that hope, running down its hallways, touching the walls on both sides.

Forfatter: Barbara Kingsolver

Og hånd i hanske Lever i håper Håper for livet Liv pluss håp er lik hånd i hanske.

Frøydis

Håp er liv Je pense donc je suis, sa Descartes.

Jeg sier: Hjertet mitt slår fordi jeg håper.

Og tror vi to vil møtes midt på.

At filosofen vil dele sine tanker med meg så jeg kan åpne hjertet mitt og la det tale til ham for seg.

Og håpe for oss begge – den kloke mannen og meg selv og hele menneskeheten på kloden for uten håpet visner gresset og dør vitaliteten.

Derfor håper jeg dyrt og hellig på en vekselvis grønn og hvit verden med sommer, vinter, høst og vår i den ventende framtiden vår.

Frøydis

Illustrasjon: Helene Larsen

Håp er liv

Kvinnekraft nr. 3 2014 | 11

SETT FRA UTSIDEN

Velkommen til vår nye spalte «Sett fra utsiden»! Her vil du kunne lese om hvordan berørte opplever å være nær en som sliter eller en som har slitt med spiseforstyrrelser. Redaksjonen oppfordrer deg som leser til å sende inn din egen «Sett fra utsiden» til jenny@iks.no. Du kan velge å være anonym.

KJÆRESTEN I n t e r v j u m e d k j æ re s t e o g s a m b o e r t i l s p i s e f o r s t y r re t k v i n n e ( 3 5 ) .

Tekst: Hilde Samboeren min ønsker å være anonym, så jeg kaller ham bare «E» i intervjuet. Jeg kaller meg ved mitt faktiske navn, Hilde.

Hvordan er det å ha en kjæreste med spiseforstyrrelse?

E: Kort sagt forferdelig. Jeg sitter konstant med en følelse av maktesløshet. Jeg føler dette sterkest når du har det skikkelig kjipt.

Når du er oppe om natten og jeg hører at du kaster opp, og jeg vet jeg ikke kan gjøre noe til eller fra. Det er en stor utfordring i hverdagen, for det blir vanskelig å finne en normalitet. Å være kjærester og å ha et normalt liv, altså et liv hvor vi kan dele positive opplevelser og ha færre bekymringer: Gå på jobb, spise sammen, legge seg sammen, gå ut og spise sammen. De vanlige tingene folk gjør. Spiseforstyrrelsen har satt livet på vent, og det er lite ressurser igjen til å være kjærester.

Hvordan har jeg forandret meg etter at du fikk vite om spiseforstyrrelsen min?

E: Før jeg fikk vite om spiseforstyrrelsen klarte du jo å holde det helt skjult. Vi kunne spise et større måltid, hvorpå du kvittet deg med alt uten at jeg visste noen ting. Etter at kortene kom på bordet ble du mer åpen om den daglige lidelsen, dette samtidig med at lidelsen ble verre og verre. Etter hvert ble lidelsen så ille at du ikke hadde noen problemer med at jeg hørte for eksempel spisebonanza og spying om natten. Men du har heldigvis blitt betydelig bedre siden toppnivået før innleggelsen i vinter.

12 | Kvinnekraft nr. 3 2014

Hva følte du da du fikk vite at jeg har en alvorlig spiseforstyrrelse? Ble du sint, eller følte du at jeg hadde lurt deg, på en måte, ved at jeg har holdt det skjult for deg?

E: Ja, jeg følte meg lurt. Vi hadde jo vært sammen i mange år og jeg visste ingen ting.

Særlig hvordan det var for deg mens vi var på ferie; at du kunne spise middag sammen med meg på en restaurant, for så bare å kvitte deg med alt sammen og deretter late som om alt var bra. Jeg ble ikke sint da jeg fikk vite om det, men mer oppgitt og lei meg.

Hva opplever du som annerledes ved meg, på grunnlag av at jeg har en spiseforstyrrelse?

E: Vel, du har jo et veldig vridd selvbilde og klarer ikke selv å se at du er syltynn.

Alt som involverer mat og drikke blir et stressmoment, og da særlig når vi er ute på restaurant, på reise eller i selskaper. Dette er jo primært et stressmoment for deg, men det blir et stressmoment for meg siden jeg vet det er det for deg. Andre ting er sånt som neglebiting, rastløshet, og at du ofte har et stresset ansiktsuttrykk. Og så drev du en stund veldig mye med research av egen lidelse. Alt handlet om spiseforstyrrelsen og hvordan bli frisk og forskning rundt dette; hele det brede fagfeltet. Jeg ble veldig irritert og sint når du drev så mye med det, for det tiltok nesten maniske former, og du ble jo ikke noe bedre. Spiseforstyrrelsen tar fremdeles opp en veldig stor andel av kapasiteten din, så det er lite igjen til andre ting. Den mentale kapasiteten din og

oppmerksomheten din er liksom spist opp, bokstavelig talt.

Er det sånn at du kan kjenne på en ansvarsfølelse, - altså en følelse av at du burde gjøre noe?

E: Jeg har følt ansvar, men jeg har innsett at det ikke er noe jeg kan gjøre som har så mye å si. Jeg har gitt det opp litt. Men jeg føler jo at det hjelper å være fysisk til stede, siden du forteller at det blir verre når jeg er borte.

Gjør det at du holder deg hjemme for min skyld?

E: Nei, jeg har vært bevisst hjemme bare noen få ganger. Jeg prøver å ta hensyn til meg selv også, ved å delta om det skjer sosiale ting på jobb eller i vennegjengen.

Hva er du ekstra oppmerksom på å unngå med tanke på at jeg har en spiseforstyrrelse? Er det visse temaer du ikke prater om foran meg, eller situasjoner du ikke ønsker å inkludere meg i?

E: Jeg prøver å unngå situasjoner der du ikke har kontroll over eget matinntak. Jeg

SETT FRA UTSIDEN

Foto Shutterstock: Matthew Nigel

prøver også å unngå å kjøpe fristelser som medfører rester, for eksempel kaker og godteri. Men jeg føler ikke at jeg har unngått å snakke om bestemte tema – ikke som jeg kan komme på i alle fall. Vi kan jo snakke om mat uten at det er et problem. Men det er klart, om jeg ser en syltynn dame på TV så sier jeg ikke at hun er pen. Jeg synes ikke det er noe pent med disse syltynne damene uansett.

Hva tenker du om at jeg noensinne vil bli frisk? Hva tror du kommer til å bli annerledes?

E: Jeg har begynt å tro at du aldri vil bli helt frisk. Jeg håper derimot at du kan komme tilbake til nivået du hadde da vi ble sammen for 6 år siden – det vil si det nivået du klarte å holde det skjult på. På den tiden kunne du sprekke en gang i måneden eller sjeldnere.

Og det hadde vært til å leve med? Selv om jeg fremdeles var «for tynn»?

E: Det hadde vært til å leve med om vi kom tilbake til en normal hverdag. Da hadde det ikke vært noe problem om du sprakk en gang hver tredje måned. Men jeg hadde

foretrukket ikke å vite ne om det når det i så fall skjedde, med mindre det skjedde ukentlig. For i så fall ville jo historien bare gjenta seg.

Skulle du ønske du visste mer om spiseforstyrrelser?

E: Jeg føler meg egentlig maktesløs i forhold til å gjøre en forskjell når det gjelder spiseforstyrrelsen. Jeg tror det er mer hensiktsmessig å være støttende på andre områder, heller. Bare det å være en god kjæreste. Om jeg vet tekniske detaljer om spiseforstyrrelsen, så vet ikke jeg hvordan det skulle ha hjulpet. Samtidig hadde det vært greit å ha litt mer kunnskap om medisinske konsekvenser, altså faremomentene.

Ting som du får mangel på og derfor trenger påfyll av. Men altså, ikke for å handle det inn, bare for å vite om – i tilfelle noe skulle skje. At noe skal skje er imidlertid ikke noe jeg bekymrer meg veldig for.

Mirakuløst nok virker det som om kroppen din tåler det så langt, hvilket er ganske utrolig, egentlig. Du har jo tatt mange blodprøver som er helt normale.

Vet du hvor du kunne henvendt deg for å få vite mer?

E: IKS Er det noe du savner at IKS tilbyr for deg som pårørende og kjæreste med en som lider av en spiseforstyrrelse?

E: Det er litt sjeldent at det arrangeres noe for pårørende. Jeg skulle ønske det var minst en gang i halvåret at IKS hadde pårørende-arrangementer.

Noen av møtene, slik som det om hjernen og spiseforstyrrelser, kunne kanskje vært åpne også for pårørende – og da mener jeg også gutter.

Hva vil du si til andre gutter som opplever å få vite at kjæresten har en spiseforstyrrelse?

E: Jeg vil vel si at det kreves en høy grad av utholdenhet.

Hvordan klarer du selv å finne mening i hverdagen, når det er så lite normalitet sammen med meg?

E: Jeg bruker mer energi på arbeidet mitt enn jeg gjorde før. Så jeg lever nok noe mer gjennom jobben.

Kvinnekraft nr. 3 2014 | 13

Å TÅLE Å BLI TÅLT

Å TÅLE Å BLI TÅLT…

HVORDAN KAN GESTALTTERAPI STØTTE DEG PÅ VEIEN UT AV SPISEFORSTYRRELSEN? Tekst: Katrine Borgen Etter en temakveld ved IKS i vår ble jeg inspirert til å dele i Kvinnekraft hvordan jeg tenker gestaltterapi kan støtte deg på veien ut av spiseforstyrrelsen. Under forberedelsen til denne kvelden ble det veldig tydelig for meg hvordan jeg selv har jobbet meg ut av min spiseforstyrrelse med hjelp fra gestaltterapi, egentlig uten å vite at det var det jeg gjorde. Jeg jobbet nemlig med det som lå bak spiseforstyrrelsen, – og ble frisk.

For meg var spiseforstyrrelsen et symptom på en krevende livssituasjon – et desperat forsøk på å håndtere konflikter, både inni meg og mellom meg og omgivelsene mine.

Og jeg tror mange tenker som jeg gjorde, at jeg MÅTTE klare å håndtere dette på egenhånd… Jeg vet nå at det ikke stemmer.

Gestaltterapi er en relasjonsbasert psykoterapiform der det som oppstår i møtet mellom klient og terapeut, i her-og-nå, er utgangspunkt for det terapeutiske arbeidet. Tillitt i den terapeutiske relasjon mellom klient og terapeut er helt avgjørende for den helende prosessen, og terapeuten har oppmerksomhet både på tanker, følelser og kropp. Mitt møte med gestaltterapi ble en stor kontrast til annen psykoterapeutisk erfaring; det var som om terapeuten så hele meg, var oppriktig interessert og brydde seg om det jeg slet med.

Av erfaring vet jeg at det er lett å «søke tilflukt» i hodet, at tankene tar overhånd, tanker som ikke alltid er like konstruktive... Kroppen, dens signaler og fornemmelser stenges ofte utenfor. Dette ser jeg som en overlevelsesmekanisme, – og jeg ser det samtidig som en stor ressurs på veien til å bli frisk. Kroppen er, i tillegg til hodet, vår viktigste kilde til informasjon. Denne informasjonen bærer

14 | Kvinnekraft nr. 3 2014

vi med oss hele tiden og kan utforske for eksempel i terapi.

På den nevnte temakvelden snakket vi blant annet om kroppslige fornemmelser og hvordan de kan henge sammen med utilfredsstilte behov. Ved å lytte oppmerksomt til fornemmelsene og undersøke nærmere hva de henger sammen med kan et utilfredsstilt behov bli tydeligere – det kan faktisk bli så tydelig at det er mulig å utføre en handling som medfører at behovet tilfredsstilles og forsvinner, i alle fall for en stund. Et eksempel jeg brukte var fornemmelsen av tørst.

Jeg kjenner meg tørr i munnen, jeg er tørst, og oppmerksomheten min går til omgivelsene, er det noe å drikke i nærheten? Hva må jeg i gjøre for å kunne slukke tørsten?

Jeg mobiliserer energi, henter et glass, fyller det med vann fra springen like ved og drikker meg utørst. Behovet blir tilfredsstilt og er ikke lenger fremtredende. Poenget mitt med dette eksempelet er å illustrere en syklus fra et behov oppstår som en fornemmelse til det er tilfredsstilt og organismen kan hvile.

Imidlertid er ikke alle behov like tydelig gjenkjennelige som tørste, og heller ikke like enkle å tilfredsstille. En erfaring flere på temakvelden delte var hvor vanskelig det er å bli klar over hva som er MITT og ikke alle andres behov… Hvis det underliggende behovet er utydelig, blir det vanskelig å finne ut hva jeg må gjøre for å tilfredsstille det, og jeg handler kanskje bare på gammel vane – slik kan grunnleggende behov forbli utilfredsstilt og skape indre uro.

En viktig del av en terapeutisk prosess er å bli klar over og bli kjent med egne be-

hov, hvordan de kommer til uttrykk og ikke minst, om det er mulig og evt. hvordan du selv kan bidra til å få tilfredsstilt egne behov. Dette kan være en smertefull og ofte langvarig prosess, varig endring skjer som regel ikke over natten. «Belønningen» er en dypere kontakt med deg selv og din egen livskraft – nye valgmuligheter åpnes.

I arbeidet som terapeut legger jeg stor vekt på å bygge tillit og skape en trygg terapeutisk relasjon med plass til hele deg og din historie. Jeg ønsker å tilby et frirom som gjør det mulig å se bakenfor spiseforstyrrelsen, å steg for steg utforske og sette ord på vanskelige følelser, tanker og opplevelser.

Min oppgave er å støtte deg til selv å finne nye måter å relatere deg til deg selv og omgivelsene dine på. Utgangspunktet mitt er at å akseptere og tåle det som er – her og nå, er første steget på en ny vei. «Å tåle å bli tålt» – denne tittelen ga ulike assosiasjoner blant deltagerne på temakvelden. For meg beskriver den noe dypt og vart som favner både meg og omgivelsene mine. «Å tåle» handler for meg om noe inni meg, hvordan tåler jeg deg? de andre? meg selv? «Å bli tålt» handler for meg om omgivelsene mine, hvordan tåler du/de andre meg? Er det mulig at noen andre tåler mer av meg enn det jeg gjør selv? Det viktigste budskapet for meg fra denne tittelen er: hvem blir jeg hvis jeg tåler og klarer å ta inn at noen tåler hele meg…?

Katrine Borgen er utdannet Gestaltterapeut MNGF fra Norsk Gestaltinstitutt Høyskole i Oslo, og er i en toårig spesialisering innen bevegelses- og kroppsrelatert psykoterapi hos Ruella Frank i New York.

IIllustrasjon: Colourbox

LITT LYKKELIG HVER DAG

Å VÅGE Å HÅPE PÅ LITT LYKKELIG HVER DAG Kvinnekraft er så heldig å ha fått en gjesteblogger. I utvalgte Kvinnekraft-utgaver fremover ønsker vi å dele tidligere innlegg fra bloggen “Litt lykkelig hver dag”. Forfatteren bak bloggen er Siw Stenbrenden (f.1972), som er gestaltterapeut, foredragsholder og holder nå på med en mastergrad i helse- og empowerment ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

I bloggen skriver hun om sine tanker og erfaringer rundt det å skape det beste livet for seg selv. Bloggen er ikke aktiv per i dag, men er åpen for alle som ønsker å utforske denne videre. Nettsiden heter http://littlykkelighverdag.tumblr.com/ Vi ønsker deg en god leseropplevelse, og håper at innleggene vil by på støtte, inspirasjon og refleksjon for deg.

Enjoy!

Går det an å savne noe jeg aldri har hatt?

Tekst: Siw Stenbrenden Hun ser intenst på meg, og besvarer spørsmålet selv i det hun fortsetter: ”Jeg lengter etter en trygghet som ikke forsvinner og et fundament som er stødig uansett. Hvorfor kan ikke min selvfølelse bære rundt neste sving? Hva er det med meg? Jeg er sliten av alle periodene, alle plagene, alle skiftene i meg.

Hvem er jeg egentlig; hun som er aktiv, trygg og klarer det meste, eller hun som synker ned i tungsinn og meningsløshet?

Hun friske og sportye, eller hun som er et offer for en kropp og en psyke som ikke vil noen ting?

Hvorfor kan jeg ikke bare være sterk?

Hvorfor kan ikke bare kroppen og hodet spille på lag?

Jeg har kjempet hele livet mot meg selv; fornuften forteller meg hvem jeg burde være, men kanskje er det følelsene og krop-

pen min som sitter med sannheten om hvem jeg virkelig er?”

sinte eller tar seg nær av noe, overdriver og dramatiserer.

Vi går tilbake til barndommen og etterhvert ser hun noen sammenhenger. Hun var barn av en ung og usikker mor, på en tid da unger skulle sove i firetimersskift og helsepersonellet insisterte på at barn kunne bli bortskjemte av for mye kjærlighet.

Hun forteller om ensomhetsfølelsen og annerledesfølelsen; hun som så alt og kjente alt og senset alt og ble så lett preget.

Hun ser at å bli storesøster som toåring, gjorde henne “selvstendig” alt for fort; at foreldrenes fang skulle hatt plass til henne også…

Hun skjønner at fokuset på prestasjon og det “å være flink” fortsatt preger henne, så når kroppen nå kollapser er det dobbelt vanskelig og et skikkelig nederlag.

Videre ser hun at foreldrene bærer med seg samme arv: Å vise følelser er svakt; vi biter heller tennene sammen, mens vi svelger tårene unna. De som gråter eller er

De andre som virket så robuste og røffe. Hun som ble syk og sliten og plaget; hodepine, søvnproblemer, matintoleranse, nedstemthet, angst. De andre som bare sto på videre. Uansett. Hele tiden.

Hele livet til nå har hun søkt videre. For en liten stemme fra langt der inne har av og til hvisket, knapt hørbart: “Det er ikke noe galt med deg. Fortsett å lete. Et sted finnes flere som deg!”

Vendepunktet i livet kom da hun møtte en terapeut som kunne vært henne selv. Den terapeuten er meg…

Med dette ønsker jeg deg en vakker kveld!

Kvinnekraft nr. 3 2014 | 15

PERSONLIG TEKST

BILLETT MERKET HÅP Tekst: Helen Larsen Jeg reiser. Jeg reiser alene. Jeg henger skiltet om halsen. Jeg strammer til. Og så, forsvinner jeg. Gjør jeg ikke? Jo, jeg lukker øynene, og kroppen er det ingen som ser. Den heter dyne nå, kroppen min. Den er dyne og hodet er på pute, men dyna er over hodet, så til og med det er på vei til Drømmeland.

Jeg besøker Ferdinand. Den aller roligste oksen. Han går og gresser nå, for å bli storfekjøtt. Du spiser han til middag. Tenker du sånn?

Jeg tror ikke det. Du hadde blitt som meg om du tenkte så mye: Helt utslitt som et laken i strekk. Har du lakenskrekk? Da kan du slutte å lese nå, for jeg er et laken. Et spøkelse. Bø.

Men så, så ser du det. Jeg er bare en liten laban, et veldig lite og snilt spøkelse. Jeg er bare farlig når jeg er alene og redd. Inni meg.

Og, det er jeg ganske ofte, og det går hardt utover den som møter meg i speilet også: Meg. Kroppen får klær som vokser. Lange, store klær. De slenger rundt bena mine. Takk Gud for joggebuksa.

Apropo Gud; størst er kjærligheten. For å finne den, må jeg tro på menneskene. Siden troen min er litt slitt i kantene, må jeg bare håpe. Jeg må klamre meg til et halmstrå og si skitt fiske. Jeg må håpe at et annet menneske sitter der ute, i en båt, med fiskestang, og leter, etter akkurat en kald fisk som meg. For å levee er å: Puste, elske, spise, jobbe, sove, danse, synge, eller svømme som makrellen, flyte, sprette.

Men vi glemte fargene, nyansene, detaljene, det som er meg.

Om høsten, dør livet, men det er bare midlertidig, for vi må håpe på fremtiden. Håpet er en som lider sin andre sjel. Ser du den andre

16 | Kvinnekraft nr. 3 2014

Illustrasjon: Helene Larsen

sjelen? Skriver: Sjeleglad. Noen ganger er livet allright, sa Odd Børretzen, han sang faktisk, da han levde. Jeg likte den sangen.

Men jeg, i motsetning til han, jeg liker måker. Jeg liker måker for de skriker om alt de trenger. Skriker du? Jeg håper det. Skrik!

Når et barn skriker, står foreldrene opp. Jeg har ikke et barn som skriker. Men hoftene vekker meg. Kom, jeg vil spå deg med kortene mine, hvisker en prinsesse, den lille inni meg, som får meg til å stå opp hver dag. Jeg trekker fra kortstokken: hjertedronning. Prinsessen er dronning om 12 år sier jeg og inviterer frosken på badet.

Kyss han, våg å kysse han sier en stemme inni meg, den som ikke helt er meg, han blir kongen, hører du? Det er bare redselen som holder deg tilbake. Jeg tar på meg filler og rusler ut til postkassa.

Der ligger avisa. Jeg leser om fotball og politikk. Egentlig er det nesten det samme. Jeg leser annonsene og vet hvor du får billigst frokost. Er du sulten?

Jeg vil så gjerne mate deg, lille kropp. Du er så liten bak avisa.

Se. Jeg tar på brillene mine og ser på trykksverten. Svart. Jeg leser dødsannonser og kontaktannonsene og tror jeg vil sette inn min: Billett merket håp.

Han sitter i båten. På havbunnen svømmer jeg. Jeg higer etter luft og kjærlighet. Jeg snakker som fisken. Menneskene kan ikke høre det, bare svelge fisken. Men først håper jeg han pakker meg inn i gode nyheter, og på tallerkenen får jeg et kyss, av den beste fiskeren i mils omkrets. Er vi kongelige sammen på bodet. Jeg slår krone og mynt og håper det beste. God høst!

PERSONLIG TEKST

Kvinnekraft nr. 3 2014 | 17

INTERVJU

TAKK FOR ALT LYKKE TIL VIDERE, KJÆRE KARI! Tekst: Elin Moen

Kari Jærijervi har vært ansatt i IKS i ni år.

Nå har hun valgt og gå nye veier, og ballen videre til en annen. Kari har hjulpet mange jenter, og hun betyr så mye for så mange.

Det er ingen tvil om at hun vil bli savnet.

Jeg var så heldig og få en prat med henne før siste arbeidsdag var over.

Du har jo vært lenge i IKS, og du har jo uttalige minner og opplevelser i organisasjonen. Hva tror du at du vil savne mest fra din tid her?

- Alle jentene som har vært her på IKS ofte vil jeg savne enormt mye, men også de som har vært her innimellom. Som guttemamma til tre, har jeg derfor i alle år ”stjålet jentelus”, uten at jentene har ant dette.

Kari smiler lurt, før hun fortsetter med sine varme ord.

Foto: Eline Matheson Gustafson

18 | Kvinnekraft nr. 3 2014

- Også vil jeg savne åpenheten her på IKS. Her behøver vi ingen ”masker”, sier hun.

På IKS-Huset har hun gitt mye av seg selv, og Kari føler at hun har fått brukt mange av sine erfaringer og opplevelser fra livet.

Hun er glad for at hun har vært en så stor ressurs for alle.

Kari er trygg i egen person, og man får ikke inntrykk av at hun har følt seg mye usikker.

Men hun har også selv opplevd mange utfordringer i sin tid her på IKS.

- Jeg har utfordret meg på alt ifra å ta støttetelefon, til de personlige samtalene, til det å holde foredrag og til å skulle være i media.

Men følelsen av ikke alltid å strekke til har vært vanskelig.

Jeg spør undrende om hva hun tenker at hun kommer til å ta med seg videre. Kari er rask med å svare.

- Alle de gode tilbakemeldingene fra jentene.

Uten tvil. Det at så mange har ringt meg og oss på IKS eller kommet innom. Det har vært en selvfølelses-vitamin for meg.

GALLERIET

Galleriet Dette er en ny og fast spalte vi ønsker å ha med i hver utgave av Kvinnekraft, og denne siden er øremerket med bidrag fra deg der ute – våre kjære lesere! Du som har en liten fotografspire i magen - nøl ikke - send inn bilder til «Galleriet» til eline@iks.no. Vi gleder oss til å få inn bilder fra nettopp deg!

Foto: Marianne Beck Heien

Kvinnekraft nr. 3 2014 | 19

INTERVJU

PALOMA RODRIGUEZ – Å male skaper fred og glede i meg, og dette vil jeg dele med resten av verden

Vi i IKS kjenner oss heldige som har fått med denne dama med på laget. Paloma skal denne høsten lede en malergruppe med fokus på personlig selvutvikling på IKS-Huset. Gruppen heter «Meg gjennom kunsten» og er et forum der man vil kunne utforske seg selv og sin kreativitet gjennom maling. Å bringe vår indre verden til utsiden, både tanker og følelser, kan for mange virke sterkt helbredende. Maling som et kreativt uttrykk for vårt indre liv kan være en måte og «sette ord» på det som er vondt og vanskelig – og også bearbeide dette. Dette er noe Paloma selv har erfart.

Hva er bakgrunnen for kunsten din?

-Min kunst her vært en lang og vanskelig prosses fra tidlig alder, mange smertefulle opplevelser og hendelser har preget arbeidet mitt. Jeg vokste opp i en konservativ familie i Santiago i Chile, som det ikke var lett å leve i. Det skapte mye uro i meg, og derfor måtte jeg skape min egen “boble” for å kunne overleve all smerten jeg gikk gjennom - både psykisk og fysisk. Jeg hadde også andre uttrykksbehov som ung, jeg var intellektuell og spirituell, og var på jakt etter å finne min indre verden - og meg selv.

Fant du deg selv?

-Ikke før jeg startet å leke med pensler og farger...

Når startet du å male?

- Da jeg var 15 år begynte mine følelser å ta form, jeg begynte å utrykke meg med maleri, og begynte etter hvert på kunstakademiet i Chile. Noen år senere startet jeg på et studie i grafisk design og illustrasjon ved Høyskolen i Oslo (HiO). Kunstterapi studerte jeg i Barcelona i Spania.

Hva er det som gjør maling – og kunsten – egnet som “verktøy” til personlig selvutvikling og dypere innsikt?

- Med maling som kreativt uttrykk kan man få ut følelser, og ved hjelp av pensler og farger kan man finne sitt eget “språk” – et billedlig språk som kan si mer enn tusen ord.

 Paloma Rodriguez

20 | Kvinnekraft nr. 3 2014

Paloma jobber også med metoden kunstterapi i andre fora, der målet er nettopp å få tak i – og å kjenne på - egne følelser, og

bearbeide disse i et trygt og kreativt støttende miljø.

Hvordan havnet du her i Norge?

- I tillegg til en utfordrende oppvokst i et konstervativt miljø, var det også mye vanskeligheter med diktaturen - det var militære styrker over hele Santiago. Noen år senere bestemte jeg meg for å flytte til utlandet, og da valgte jeg å komme til Norge. Første året jeg var her fikk jeg kreft. Det var en en stor påkjenning å måtte gå igjennom, og var en veldig ensom tid. Det var rart å være i et land hvor folk bare pratet norsk, jeg forsto ikke så mye. Jeg har opplevde livets skyggesider, på flere måter, og har gjennom kunsten min kunnet bearbeide mange vonde følelser og tunge tanker. Og jeg har også blitt bedre kjent med meg selv.

Hva er det du ønsker å uttrykke gjennom kunsten din?

- Gjennom mine malerier liker jeg å utrykke meg på fargerike måter, og jeg maler i kontakt med min indre verden. Det er en vakker følelse, det skaper fred og glede i meg, og dette vil jeg dele med resten av verden gjennom mine malerier. Etter mange år som maler har jeg funnet min egen stil og er opptatt av å vise frem menneskets følelser.

Hva slags følelser er det du tenker på da?

- Alle slags følelser. Gode, trygge og varme følelser, men også de tunge, vanskelige og mørkere følelsene. Alt fra angst til glede – hele spekteret – hele mennesket.

Vi på IKS-Huset ønsker hjertelig velkommen til malegruppe med Paloma denne høsten!

Paloma Rodriguez

Paloma Rodriguez

INTERVJU

«MEG GJENNOM KUNSTEN» - 6 ukers ettermiddagskurs med fokus på personlig innsikt og selvutvikling gjennom maling Oppstart er lørdag 18.oktober, fra kl. 12:00-14:00 med fem påfølgende lørdager til samme tid.

Paloma Rodriguez

Pris kr. 1900 for medlemmer, kr. 2500 for ikkemedlemmer (alt av malerutstyr er inkludert i prisen) Se www.iks.no for mer informasjon og påmelding, ëller send påmelding direkte til elin@iks.no.

Påmeldingsfrist er 8.oktober

Kvinnekraft nr. 3 2014 | 21

PERSONLIG TEKST

DEN INDRE MOBBEREN Tekst: Marianne Beck Heien

D

et er den lille jævelen som sitter igjen når det og de som la grunnlaget for den har pakket sammen, dratt hjem og gått videre.

Det er den du sitter igjen med, på grunn av de erfaringene og opplevelsene du har blitt utsatt for. Som du ikke visste hvordan du skulle håndtere, så du hadde ikke de gode strategiene som bygget deg opp, så du tok med deg det som lå nærmest.

Den kritiske stemmen. Den lave selvfølelsen. Usikkerheten. Og du kommer styrket ut av det, til slutt – for du ser den indre mobberen, du ser de andre, du ser det som gjorde deg til den du er blitt, og du ser at du er så mye mer enn du noen gang trodde.

Og du overlevde den indre mobberen – og den er kjip erfaring ganget med hundre.

For den forsterker, forstørrer, overdriver, over-analyserer. Den gjør alt større, mer, verre, vanskeligere, umuligere, vondere, mer uhåndterlig, mer negativt – uansett.

Den indre mobberen har lært hvordan den skal knekke deg, og den gjør det grundig og til gangs. Igjen og igjen. Det er faktisk alt den gjør. 100 % av tiden din, 24 timer i døgnet, 7 dager i uka, 365 dager i året, år etter år.

Den har fått sabla godt feste.

Det er den som sier: Du er ikke god nok Du kan ikke ta pause enda Det var ikke bra nok Du fortjener ikke å slappe av Du må holde ut litt til Du må løpe lenger De andre er så mye flinkere enn deg De liker deg ikke Du er ikke fin, sterk, vakker, kjekk Det

22 | Kvinnekraft nr. 3 2014

Foto: Marianne Beck Heien

at du klarte det det var kun flaks Det vil aldri gå Det vil du aldri klare De vil ikke egentlig være sammen deg Det du sier er teit Ingen syns du er interessant Du har ingenting å bidra med Du har ikke noe verdi Du opptar mer plass enn du fortjener Du tilføyer ingenting positivt Du blir aldri tynn nok, muskuløs nok Du er stygg Du kler ingenting Håret ditt er stygt Nesa di er for stor, så du er stygg Du er teit Du driter deg ut Der sa du noe heeelt dumt, nå kan du bare holde kjeft Du har egentlig ingen gode egenskaper Du kan vel egentlig ingenting Om du ikke trener så og så mye blir du stygg og feit Det er din egen skyld at du er sliten og deprimert Slutt å klage Hold kjeft Det er ingenting å syte for Bit tenna sammen Ingen vil være sammen deg Du er feil Slutt å grine Ta deg sammen Du fortjener ikke bedre OGSÅ VIDERE...

Så disse godordene da, som er så velkjente og etablerte, er ikke spesielt oppbyggende.

Det kan fort gi mening at det er blitt sånn at man tenker negativt om seg selv, kanskje på grunn av lav selvfølelse, om man har erfaring med mobbing, er usikker og tenker at man skal fremstå sånn og slik, skammer seg over noe, eller har opplevd mye vondt og vanskelig.

Så det gir én mening. Men ikke den eneste.

Og det er her bitchen eller fighteren i deg skal komme frem, den som protesterer og går i opposisjon. For: hvorfor skal du ha det så kjipt? Det er fanken ikke din skyld at det ble sånn! Det er ikke din skyld. Det er ikke din skyld. Det ansvaret ligger et annet sted.

Du sitter igjen med bagasjen – den helvetes

oppvasken og skittentøyet – og dæven steike, det er en kamp å bli kvitt den. Men det går!

For – det finnes andre stemmer: Du er bra nok, du har utrolig mange gode egenskaper, du har verdi for flere enn du aner, du er vakker, du har feil og mangler som alle andre, du har meninger som er verdifulle, du har evner som får deg gjennom det du vil, du har en styrke som gjør at du kan stå gjennom stormen, du er raus, du er modig, du kan få være sliten, du kan ha det vondt, du kan være nedfor, du kan bli sint, du kan gråte, du kan le, du fortjener å ha det bra, du kan tabbe deg ut som alle andre, du tar opp akkurat den plassen du skal.

Og det finnes spørsmål som du kan vende mot den indre mobberen og rykke den opp ved roten. For begynner du å pirke ved den, snu den på hodet og sette spørsmålstegn ved den (unnskyld, men hvem er det egentlig som snakker der inne nå? En som vil meg vel, eller en som vil ta knekken på meg?), vil du sakte få den til å smuldre bort. For det er INGENTING ved den indre mobberen som gir god nok grunn til at den skal bli værende.

Du skal ikke ha det kjipt og vondt alene. Du får overtaket, du tar kontrollen og den kollapser for den har ikke noe grunnlag. Den er bare blitt hengende fast.

Du fortjener å ha det bra. Og den indre mobberen fortjener all din motstand og kritiske spørsmål, all din intense hakking og skraping, for det er grunner for at den har vært og er der, men nå kan den pakke sammen.

Den kampen er verdt å kjempe. Jeg gjør det.

BARNEBOKA

JEG + LIVET + DEG = ET LESEEVENTYR Tekst: Helene Larsen

J

eg vil bare skrive. Skrive og beskrive og formidle. Noe som er viktig. Som syk, er det ikke så lett å samarbeide med forlag, så jeg gjorde jobben selv. Jeg fotograferte, skrev og redigerte. Resultatet ble barneboka Vilde Virre Vapp. Den er i ipad/iphoneformat, pdf og hardback på www.blurb.com, det er bare å søke på tittelen vilde virre vapp i søkefeltet, så ser du den.

Bokprosessen har vært lang. Jeg har jobbet med den i over to år, fra idé til ferdig produkt. Jeg trenger ikke bli kjent og berømt.

Men jeg trenger at noen får en bok å støtte seg til. Og her er den.

Hovedpersonen i boka er Vilde, og vi følger hennes utvikling. En søndag morgen våkner hun med fire ben og føtter. Hun forstår ingenting og går ut i skogen for å ikke bli oppdaget. Hun gjemmer seg i sokker og klær. De fire bena samarbeider ikke. Hun møter en blomst som lærer henne å snakke og at det er lov å trenge litt ekstra hjelp og støtte. Derfor fikk Vilde to støtteben. Når

Vilde og blomsten har reist langt nok gjennom skogen og de ankommer hjemme igjen, har Vilde lært å si fra og slipper støttebena og bruker vanlige klær igjen. Akkurat som barn som har lært å sykle ikke trenger støttehjul mer. Men hjelm må de fortsatt ha og Vilde må fortsette å snakke.

Vilde er virre vapp og du slapp, å gjøre samme tabbe som meg, er håpet mitt, til de nye som kommer til verden. For det var en gang et barn. Meg og kanskje deg, som ikke sa noe.

Aldri. Og i boka, lærer jeg barn, gjennom blomsten å snakke. Det er en bok til alle barn som vokser opp og de som skal hjelpe dem.

Jeg håper du vil lese meg/deg!

Helene

Illustrasjon Helene Larsen

Tilbake til sidene i boka. Hva skjer når en helt vanlig jente er så trist at hun bare

smiler? Hva hender når hun ikke engang tør å si at hun er trist? For Vilde skjer det noe helt spesielt. Dette er et eventyr om å våge å snakke, at det er helt i orden å trenge hjelp til å være seg og mest av alt, en bok om å få være til. Vil du reise med Vilde? Jeg tror mange IKS-jenter og IKS-damer kan kjenne seg igjen i historien.

Kvinnekraft nr. 3 2014 | 23

IKS CAMP MINDFULNESS VEL OVERSTÅTT

IKS CAMP MINDFULNESS Tekst: Elin Moen I slutten av juli møtte 45 flotte damer opp på Bjerkely Folkehøgskole for å være med på årets sommerleir, rettere sagt camp; IKS Camp Mindfulness. To timer nord for Oslo, på vakre Flisa i Hedemarken, stod damene klare for seks dager i rolige omgivelser, fylt med mye moro, men kanskje også noen utfordringer.

Kurs, aktivitet og hvile Før campen hadde hver og én valgt sitt hovedkurs som de skulle delta på.

Alle hovedkursene bar preg av campens tema, nemlig ”mindfulness”, - med fokus på å være tilstede her og nå, finne ro og utforske seg selv for å få en dypere innsikt i tanker, følelser og handlinger.

I tillegg til hovedkursene var det mange andre aktiviteter som man kunne delta på; Mindful Maling, lyttegruppe, Mindful Morgenyoga, hobbygruppe – hvor vi blant annet lagde mindfulle lys - og fotogruppe var bare noen av aktivitetene som damene kunne velge mellom. Midtveis i campen var det fridag uten hovedkurs eller andre planlagte aktiviteter. Det var mulighet til å delta på kanotur og bading i vakre Glomma, og/eller gåtur for de som ønsket det. Hva en valgte å gjøre, og eventuelt hvor lenge en ville bli, var helt opp til hver enkelt. Denne onsdagen var det verken press eller tider å forholde seg til. Deltakerne fikk muligheten til å virkelig kjenne etter hva de selv ønsket og hadde behov for - å være mindful tilstede i seg selv. Å ha friheten til kjenne etter, og å velge ut i fra følelser og ikke fornuft, kan være en utfordring når man har en spiseforstyrrelse.

Bildetekst: Kreativitet og mindfulness - side om side

VG på besøk I løpet av campen dukket VG opp for å skrive en reportasje om jenters forhold til kropp om sommeren. Tre av jentene stilte modig opp for å bli intervjuet. En stor takk til Maria, Hilde og Leandra for deres innsats! Artikkelen ”Blir syke av #sommerkroppen” ble publisert i uke 32. Du kan også lese artikkelen på VGs nettsider. http://pluss.vg no/2014/08/06/1717/1717_ 23268459

Etter underholdningskvelden ble det servert brownies for første gang på IKS sin sommercamp. Flere satt seg sammen og snakket om stort og smått, før lederne kalte oss inn for kveldens siste ”happening”. Vi samlet oss i ring og tente våre selvlagde mindfulle lys. Så stod vi der, i sirkelen sammen med alle jentene som vi hadde blitt så nær. Alle de jentene som vi hadde delt tanker og følelser med. Da sangen ”Time to say goodbye” av Andrea Bocelli ble satt på i bakgrunnen, - ja, da kom tårene raskt!

Underholdning og brownies Siste dagen var det underholdningskveld. Her bidro deltagerne selv med innslag. Vi fikk høre sang, dikt og pianomusikk, og vi fikk se både yogaoppvisning, malerier og fotografier.

Stemningen var god fra starten av, med høyt engasjement, stor applaus og høy jubel fra publikum.

Det var stor enighet om at dette hadde vært den beste IKS-campen noensinne. Det var min første, men definitivt ikke min siste!

Hva er Mindfulness?

Mindfulness er å være tilstede her og nå, og på den måten bli bevisst på sitt eget liv.

Det handler om å finne sin indre ro, som er en forutsetning for å få større innsikt i seg selv og i sine tanker, følelser og handlinger.

Jentene snakket om at de følte trygghet, nærhet, tilhørlighet og aksept på campen. Og vi med erfaring vet at dette er følelser som må til for å kunne bli frisk.

Hovedkursene: ”Mine valg, mine muligheter” – fokus på å utforske egne muligheter i arbeidslivet og å finne det som passer for seg. Kursholder: Anne Saue ”Titt tei-der er du jo!” – fokus på å bli mer bevisst og kjent med seg selv i relasjon til andre. Kursholder: Sissel Aspevik ”Meg - gjennom Yoga og Mindfulness” – fokus på bevissthet gjennom kropp og sjel, og å på den måten bli bedre kjent med seg selv. Kursholder: Lena Elin Lorentzen

Bildetekst: Mindfull Elg i solnedgang!

Bildetekst: Mindfulle badeengler i Glomma!

”Beina på jorda - min mindfulle kropp” – fokus på hvilket forhold du har til deg selv og til kroppen din. Kursholder: Lene Fosshaug

Kvinnekraft nr. 3 2014 | 25

IKS CAMP MINDFULNESS

DAGLIG LEDER PÅ CAMP FOR FØRSTE GANG:

« Jeg hadde ikke klart å forestille meg det fantastiske samholdet » Daglig leder av IKS, Helle Borchgrevink, er storfornøyd med årets camp. Dette var hennes aller første camp som daglig leder, så nervene var tilstede. Hun beskriver oppholdet som både utfordrende, motiverende og fantastisk.

Hvordan har det vært å være leder på IKS` sommercamp for første gang?

- Selv om jeg er leder for IKS, er det vår erfarne Lene Fosshaug som har vært leder for campen denne gangen. Noe jeg er umåtelig takknemlig for! Det er krevende å skulle arrangere et så stort arrangement, og det er mange detaljer som skal huskes og rutiner som skal holdes. Å være assistenten til Lene var en ren fornøyelse!

Hva opplevde du som mest utfordrende på denne campen?

Bildetekst: Helle og Elin koser seg - med brownies!

Været kunne vi ikke klage på!

26 | Kvinnekraft nr. 3 2014

- Det er helt klart mest utfordrende å møte jenter som er veldig syke, og som har vært det lenge. Å bistå til å holde motet oppe - og ikke minst forsøke å motivere til å ikke gi opp, det er enormt viktig.

Det er også utfordrende å ikke bli personlig involvert i enkelte skjebner, det er en umulig oppgave å ikke bli berørt. Utfordringen ligger i å klare å legge det fra seg - og å ta vare på seg selv også - oppe i det hele.

Var sommercampen slik du hadde forestilt deg?

- Nei, den var enda bedre! Jeg hadde ikke klart å forestille meg det fantastiske samholdet og den enormt gode og trygge atmosfæren som så raskt oppstod. For en meningsfylt uke det ble, også så viktig for IKS at vi har denne arenaen for våre medlemmer!

Hva synes du har vært det beste med å være leder på denne campen?

- Som daglig leder har det vært utrolig viktig for meg å kjenne på hjertet av IKS. Sommercampen, tidligere leiren, er jo et av hjertebarna til organisasjonen, den har eksistert nesten like lenge som IKS! Å få møte så mange ressurser samlet på en gang, og å oppleve hvor mye håp det er at friske er med – som viser at det går an å blir frisk av en spiseforstyrrelse - dèt er det masse motivasjon i å erfare for andre, noe vi også fikk mange tilbakemeldinger om under campen.

At jeg opplevde å bli en motivasjonskilde for andre, det har vært det beste av alt!

IKS CAMP MINDFULNESS

Bildetekst: Toras engel og demon! Flere av deltakerene kom også i kontakt med begge disse under campen

Bildetekst: Været kunne vi ikke klage på!

Bildetekst: Birger var den eneste mannen på campen!

Bildetekst: Glade sommerjenter!

Bildetekst: Ut på tur - aldri sur!

Bildetekst: Maria spiller vakre toner for oss

Bildetekst: Dyp og mindful konsentrasjon

Bildetekst: Utsikten fra gårdsplassen - blå himmel og jorder så langt øyet rekker!

Kvinnekraft nr. 3 2014 | 27

IKS CAMP MINDFULNESS

FIRE FLOTTE JENTER OM ÅRETS CAMP Reporter Elin Moen fikk snakke med fire av årets deltagere, som har vært med på campens ulike kurs. De er enige om at campen har vært full av trygghet, selvhjelp og en god dose sterke følelser.

De ble stilt følgende spørsmål: 1. Hva er det du liker med å være på IKS-sommercamp?

2. Hva tenker du har vært utfordrende på campen?

Rebekka: «Meg - gjennom Yoga og Mindfulness» 1. Jeg liker fellesskapet og de trygge omgivelsene hvor man kan snakke med folk som forstår. Det er fint å møte forskjellige kvinner som er i ulike prosesser, og at en kan bidra til å hjelpe andre.

2. Det er utfordrende å komme så nært innpå en selv. Det er også tøft å høre alle historiene og å se de som sliter veldig.

Elsa: «Beina på jorda - min mindfulle kropp» 1. Jeg liker at alle er åpne, tryggheten og det at en kan være seg selv.

2. Det er tøft å aktivt måtte jobbe med sine følelser, og at det er mer fokus på seg selv.

Bildetekst: Mindfult maleri fra Mindful Maling-kurset

28 | Kvinnekraft nr. 3 2014

Bildetekst: In the making - selvlagde mindfulle lys

Elida: «Mine muligheter, mine valg» 1. Det er fint å treffe folk i samme situasjon som meg, som jeg kan relatere meg til. Der er godt å snakke med folk med erfaring. Jeg liker også konseptet mindfulness/ hjelp til selvhjelp.

2. Det er utfordrende å komme så nærme egne følelser og å vise sin sårbarhet til andre.

Det er også utfordrende å finne seg tilrette i en stor gruppe med mennesker.

Bildetekst: Mindfult maleri fra Mindful Maling-kurset

Cathrine: «Titt tei, der er du jo!»

1. Det å få forståelse og at man lettere kan være åpen og trygg. Det er godt å kunne snakke med mennesker i samme situasjon, hvor jeg selv kan kjenne meg igjen i andres historier.

2. Det er utfordrende å høre andres historier, fordi jeg tar det litt for mye innover meg. Det er tøft å se andre som sliter og som er mer synlig pga det.

Det er også vanskelig å holde seg unna desserten. Hihi!

PERSONLIG TEKST

Du blir det du tenker Om håp og tankens kraft Tekst: Marianne Beck Heien

Har du noen gang VIRKELIG tenkt over dette?

Det slo meg i dag, når jeg surrer rundt i hodet mitt på jakt etter et fredelig og vennlig sted.

Som ikke finnes akkurat i dag. I mitt hode.

Så da blir jeg liksom en råtten mark på innsiden, og HALLO – hva skinner gjennom og ut på overflaten da, liksom?

Om ikke akkurat den råtne marken virkelig synes på utsiden, så har jeg ikke akkurat den bunnsolide selvfølelsen og troen på at JEG ER BRA og JEG ER NOK, til at det som stråler ut er 100 % ekte glede og ærlige følelser.

Nope – i dag er det et helhjertet forsøk på en maske som jeg håper viser i hvert fall at jeg delvis henger sammen.

Som jeg håper viser at jeg ØNSKER å kunne være en positiv

person. Som jeg håper viser at jeg VIL egentlig noe mer, noe annet, noe bedre enn det jeg føler på innsiden.

Jeg kompenserer med smileys, med store smil, med positiv tenking i håp (!?) om at det skal stemme – DU BLIR DET DU TENKER – så jeg kan SNU det som foregår i hodet mitt. Jeg forsøker å leve det.

Det er en kamp uten like mot egne tanker. En, akkurat nå daglig, indre kamp mot meg selv. Det er interessant.

Jeg håper det stemmer – DU BLIR DET DU TENKER: – JEG ER GOD NOK – JEG ER BRA – JEG HAR NOE BRA Å BIDRA MED

Foto: Colourbox

Kvinnekraft nr. 3 2014 | 29

LOKALLAGSNYHETER

Tromsø lokallag

Helga 23.-25. mai arrangerte IKS Tromsø en temahelg rundt overvekt og tvangsspising. Lene Fosshaug og Stine Kvivesen kom opp til oss og deltok på flere arrangementer.

Avisa Nordlys dukket også opp på standen, og resulterte i et flott avisinnlegg! Lene og Stine fikk masse skryt fra deltakerne, og vi var veldig fornøyd med helga og sender en stor takk til Lene og Stine! Temahelga var delvis finansiert av midler fra Tromsø Kommune.

Tromsø’s første SHG er også godt i gang!

Vi starter gjerne opp nye grupper, så bare ta kontakt enten via påmeldingsskjema på iks. no eller på tromso@iks.no I høst har IKS Tromsø to ting på kalenderen: 8. oktober kl 18 blir det pårørende temakveld på Lærings- og Mestringssenteret med Steven Balmbra, som er familieterapeut på Regional Enhet for Spiseforstyrrelser i Bodø. 25.-26. oktober kjører vi også i gang et helgekurs med Ann Kristin Bjerge.

Det er Mindful Eating som står på programmet! Påmelding og/eller spørsmål om kurset sendes til tromso@iks.no.

Tromsø har hatt en fantastisk sommer, og håper at alle har fått ladet batteriene til en ny høst!

30 | Kvinnekraft nr. 3 2014

Oslo/Akershus

Vi er godt på plass etter en varm og fin sommer, og gleder oss til høsten – sammen med mange nye og «gamle» frivillige! Det har i den siste tiden vært stor pågang av kvinner som ønsker å bidra frivillig hos oss, og det syns vi er kjempegøy. Gamle kjente er også på plass igjen – og sammen ønsker vi å løfte Oslo/Akershus lokallag til nye høyder! Bli gjerne med oss; skriv til elin@.iks.no hvis du vil være med, eller om du er nysgjerrig!

Det er også duket for mange spennende aktiviteter på IKS-Huset denne høsten.

Kursprogram og informasjon om høstens temakvelder er nå publisert på hjemmesiden vår www.iks.no.

I oktober blir det oppstart av nye selvhjelpsgrupper, og onsdager er det som vanlig åpen kveld fra 18-20. Her er det bare å stikke innom for uformelt, sosialt samvær. Hjertelig velkommen skal du være!

10.oktober blir det stor markering av Verdensdagen for psykisk helse. Dagen etter, lørdag 11.oktober, inviterer vi til skrive-workshop for frivillige. Det vil også bli introduksjonskurs for frivillige i oktober.

Se side 31 for mer informasjon.

Ha en riktig god høst,- kanskje vi sees?!

Trondheim lokallag

Så snart studentene returnerte til byen etter ferien, samlet vi troppene for å komme i gjenge igjen. Vi har møttes til sosial kveld for å bli bedre kjent i frivilliggruppen, og planlegger nå i slutten av august et informasjonsmøte for de ferskeste frivillige. Vi begynner å bli en stor gjeng som vil bidra, og har derfor tro på at vi vil få til både det ene og det andre denne høsten.

Det er flere som er interesserte i selvhjelpsgruppe, men for å komme i gang trenger vi flere deltakere. Er du nysgjerrig? Da er det helt uforpliktende å ta kontakt for å få vite mer. Skriv til oss på trondheim@iks.no.

God høst ønskes fra oss!

AKTIVITETESKALENDER

IKS-Husets aktivitetskalender for høsten/vinteren 2014 VÅR NASJONALE STØTTETELEFON: 22 94 00 10 Ord hjelper! Se våre nettsider for åpningstider.

Åpen kveld Onsdager - se våre nettsidene våre for aktuelle datoer.

Spiseforstyrrelsen som mestring etter seksuelle overgrep Torsdag 27.november, kl. 18.00-20.00

Når vi blir mer kjent og trygg på dette blir ikke spiseforstyrrelsen like viktig for å flykte/undertrykke dette.

Selvhjelpsgrupper Se våre nettsider for mer informasjon og påmelding.

Denne kvelden vil sosionom Lisa Arntzen snakke om hvordan forholdet til kropp, mat og trening kan endres som følge av seksuelle overgrep, og hvilken funksjon en spiseforstyrrelsen som mestringsstrategi kan ha.

VÅRE INTERNKURS FOR FRIVILLIGE Skrive-workshop for frivillige Lørdag 11.oktober, fra kl 11.00-15.00

Frivillighet Vi har mange spennende muligheter for deg som ønsker å bidra hos oss.

Se våre nettsider for informasjon.

VÅRE TEMAKVELDER Selvskading - et språk uten ord Torsdag 02.oktober, kl. 18.00-20.00 Denne kvelden vil Lena Maria Haugerud fra LFSS (Landsforening for forebygging av selvskading og selvmord) gi oss innsikt og mer forståelse om selvskading, basert på sine erfaringer med samtaler med ungdommer/voksne som har egenerfaring, hvordan ser man på det som pårørende, og hvordan kan man bruke denne erfaringen til å mestre eget liv.

DU og JEG og VI to...

Torsdag 16.oktober, kl. 18.00-20.00 En temakveld for par - der den ene har, eller har hatt, en spiseforstyrrelse. Denne kvelden vil Mia og Jon snakke om at det er to forskjellige individer som skal fungere i en ”enhet”, i et samliv. Hvordan skal begge to klare å ta vare på seg selv innenfor denne ordningen?

Moro og mestring med foto!

Torsdag 30.oktober, kl. 18.00-20.00 IKS-veteran og fotoentusiast Merete Nesset holder denne temakvelden et inspirasjonsforedrag om moro og mestring med foto.

Fotografering er en utmerket måte å øve opp tilstedeværelse og sanseskarphet på, og Merete viser oss hvordan vi kan leke med kameraet for å skape mentale pustepauser i hverdagen.

Tema publiseres snart Torsdag 13.november, kl. 18.00-20.00

Selvfølelsen – å finne sin egen vei Torsdag 11. desember, kl. 18.00-20.00 Vår kjære frivillig, Elin Moen, skal denne kvelden snakke om det å elske seg selv, det å kunne ta imot omsorg fra andre, om aksept, om å tørre å være sårbar, og det å være tålmodig ovenfor seg selv.

Rett og slett – det å finne sin egen vei i livet.

VÅRE HELGEKURS Meg gjennom kunsten - et 6 ukers ettermiddagskurs med fokus på personlig innsikt og selvutvikling gjennom maling Oppstart lørdag 18.oktober Å bringe vår indre verden til utsiden, våre følelser og tanker, kan for mange virke sterkt helbredende.

Maling som et kreativt uttrykk for vårt indre liv kan være en måte å «sette ord» på det som er vondt og vanskelig. Gjennom ditt uttrykk i løpet av disse 6 ukene vil du kunne lære innsiden din å kjenne bedre - og dermed oppnå større selvinnsikt. Du trenger ikke å ha erfaring med å uttrykke deg kunstnerisk for å delta - kom akkurat som du er!

Mindful Eating - et 6 ukers ettermiddagskurs Oppstart tirsdag 04.november På dette kurset vil du utforske og utfordre dine tanker, regler, følelser og handlingsmønstre som har bidratt til at du har en spiseforstyrrelse.

Du vil få mulighet til å trene mellom møtene på å bli mer kjent med dine følelser, behov og kroppssignaler.

Kurset er gratis.

Introduksjonskurs for frivillige Tirsdag 21. oktober, fra kl 18.00-20.00 Introduksjonskurs for nye frivillige, - og også for de som ikke har vært på dette tidligere. Kurset er gratis.

ANDRE AKTIVITETER Verdensdagen for psykisk helse Fredag 10.oktober, fra kl 18.00-20.

Oslo/Akershus lokallag inviterer til stor markering av denne dagen, både med stand på dagtid på Youngstorget, og med Åpent Hus for alle på ettermiddagen – ja,- både kvinner og menn!

Tema er stressmestring, og det vil være flere som skal fortelle om nettopp dette temaet.

Det vil også bli underholdning.

Mer informasjon vil snart bli publisert på våre nettsider.

IKS-Huset inviterer frivillige og medlemmer i hele landet til landsmøte og julebord Lørdag 6.desember, fra kl 11.00-18.00 Agenda for dagen • Status IKS • Veien videre • Vedteksendringer: Endring av dato landsmøtet til April • Åpne for menn i IKS • Navnet vårt • Div. mindre endringer etter pålegg fra Bufdir.

IKS dekker 1000 kr for de som kommer med fly/ tog fra Nord, Midt og Vest-Norge.

AU-ledere og Styret dekkes fullt ut. Vi står for hyggelig mat og drikke og en deilig kveld sammen!

Påmeldingsfrist 15. nov. til helle@iks.no Kvinnekraft nr. 3 2014 | 31

Kvinnekraft kommer ut fire ganger i året.

Du kan sende innlegg per e-post til jenny@iks.no Tema for neste utgave av Kvinnekraft er «KJÆRLIGHET», med innleveringsfrist 29.september 2014 Inspirasjonsord: • Raushet • Intimitet • Egenomsorg • Følelser • Ta vare på • Ha tillit til • Kunne være seg selv med • Sårbarhet • Hjertelig • Lidenskap • Modig • Ømhet • Tilstedeværelse • Nyte • Elske • Kompleks • Seksualitet • Kjæreste • Levende • Ubetinget • Medmenneskelig • Gjensidighet Redaksjonen retter grammatiske og språklige feil.

Vi trykker artiklene ettersom de passer til de forskjellige temaene.

Vi mottar også gjerne bilder, tegninger eller andre former for illustrasjoner.

Medarbeidere for dette nummeret har vært Kvinnekraftgruppa.

Følg oss på facebook; www.facebook.com/InteressegruppenIKS