Aquafeed-intervjuet

Yahira Piedrahita, Executive Director, National Chamber of Aquaculture, Ecuador

Yahira Piedrahita er akvakulturingeniør (ESPOL), med mastergrad i bio-akvatisk ressursforvaltning og diplom i fiskeriøkonomi. Hun har jobbet i rekeindustrien i mer enn 25 år. Mellom 2007 og 2009 var hun generaldirektør for akvakultur og mellom 2009 og 2012 ledet hun National Fisheries Institute (INP) i Ecuador. Hun har også tidligere jobbet som ekspert på fiskeri og akvakultur for Centre for Promotion of Imports i Nederland (CBI). I 2015 ble hun med i prosjektet Capacity Building Initiative for Trade Development i India, som ekspert på kvalitetskontroll av fiskeprodukter. Så, i 2016, som konsulent for FNs organisasjon for industriell utvikling (UNIDO), utførte hun en diagnose av rekeindustrien i Nicaragua og Colombia. Siden 2011 har Yahira Piedrahita jobbet som administrerende direktør for National Chamber of Aquaculture i Ecuador. International Aquafeed møtte nylig Piedrahita for å diskutere de aktuelle temaene bærekraft, sporbarhet og selvfølgelig rekeoppdrettsindustrien i Ecuador.

Uten tvil setter Ecuador en gullstandard i utviklingen av rekeoppdrett. Du har vært deltaker i ulike prosjekter som har ført til at dette har vært tilfelle, etter mange års arbeid for å oppnå anerkjennelse og etterspørsel fra markedet. Hva anser du som nøkkelfaktoren for å oppnå denne suksessen?

Det er mange faktorer som har bidratt til utviklingen av industrien i Ecuador. Utvilsomt var de første avlingene snarere eventyrene til noen pionerer som satset på en aktivitet som ingenting var kjent om. Etter hvert som aktiviteten ble mer omfattende har imidlertid produsentene drevet med innovasjon og opplæring for å oppnå større effektivitet. Et annet viktig aspekt er evnen til å reagere på motgang. Vi har vært gjennom ulike vanskelige situasjoner, forårsaket av sykdomsutbrudd, ugunstige værforhold, finanskrise, kriminalitet, fallende markeder osv. I 1998 reduserte hvitflekk-sykdommen landets produksjon med mer enn 70 prosent og i 2006 klarte vi å komme tilbake til produksjonsnivåer fra før hvitflekksykdommen, og siden den gang har veksten blitt opprettholdt. Vi har også møtt markedsproblemer, spesielt på grunn av Covid-19-pandemien og de sanitære restriksjonene i Kina. I alle tilfeller har industrien overvunnet hindringer ved å reagere umiddelbart og tilpasse seg utfordringene i omgivelsene. En nøkkelfaktor for styrken til rekeindustrien i Ecuador er dens fagforeningsstyrke, siden det er en organisasjon som National Chamber of Aquaculture som samler alle medlemmene i verdikjeden, blir tverrgående problemer analysert sammen med alle aktørene , og en konsensusposisjon vedtas for å nå et felles mål - hvilket fremskynder handlingene som kreves for å løse problemer. Fra mine funksjoner på oppdrettsanlegget, i offentlig sektor og nå i organisasjonen, har jeg alltid forsøkt å bidra til industriens felles innsats for å overvinne vanskeligheter og fortsette å vokse.

I noen år nå har jakten på en måte å produsere kvalitetsprotein og etterlate det minste miljømessige fotavtrykk blitt et sterkt behov eller en forpliktelse. Er det mulig å være en bærekraftig næring selv når det oppnås svært høye produksjonsnivåer, eller hvis man øker teknifiseringen av anlegg?

Bærekraft er et tema som har fått stor betydning, spesielt på forbrukernivå, og bransjen har også lært hvordan den skal møte denne utfordringen. For oss er det mer enn en markedsføringsstrategi å oppnå posisjonering, det er et underliggende aspekt som tas svært alvorlig. Stadig flere bedrifter har tredjepartssertifiseringer når det gjelder omsorg for miljøet. Siden 2002 har regjeringen forbudt fangst av ville ungreker, noe som eliminerte virkningen forårsaket av tilfeldig fangst av andre arter. Deretter, i 2008, ble det gitt en forskrift for regulering av oppdrettsanlegg som lå i strand- og buktområder (inkludert mangrover) før 1995, og som ikke hadde de tilsvarende tillatelsene, som påla dem plikt til å gjenopprette mangroveområder basert på okkupert areal. Dette har muliggjort gjenvinning av nesten 4 000 ha med mangrover, og vi har for tiden en avtale mellom National Chamber of Aquaculture og WWF om å overvåke mangroveskogene i Ecuador og garantere at de ikke blir berørt.

Du regnes som en av de viktigste ekspertene på sporbarhet i verden, hvilke anbefalinger vil du gi til landene eller industrien som starter sine egne relevante prosesser?

Tiden min som direktør for National Institute of Fisheries, Ecuadors kompetente myndighet for sertifisering av fiskeri- og akvakulturprodukter, tvang meg til å studere og forstå regelverket for markedsadgang og spesielt det som er relatert til sanitære aspekter. Til å begynne med var det ikke lett, fordi jeg kom til institusjonen for å forberede landet på EU-revisjonen (gjennom DG SANCO) som skulle avgjøre om landet kunne fortsette å eksportere reker til landene i Det europeiske fellesskap eller om vi ville bli utsatt for en sanksjon som kunne føre til stans av eksporten. Det var noen veldig tøffe måneder, men det var mye samarbeid fra internt hold og fra bransjen for å rette opp observasjonene og komme videre. Denne utfordringen tillot meg å forstå hvordan et sporbarhetssystem skal fungere, spesielt fra et offentlig perspektiv, og å få lang erfaring med inspeksjoner og revisjoner, men også i utforming av regelverk som gjør at industrien effektivt kan kontrolleres uten å pålegge forskrifter som utgjør en hindring for eksport. Jeg mener at felles arbeid mellom offentlige og private virksomheter er svært nødvendig for å få sporbarhet til å fungere. Men for dette må det være gjensidig tillit, og det kan bare oppnås med åpenhet. Intet sporbarhetssystem er perfekt, men hvis det er et nært forhold mellom regulatorer og regulert, er det mulig å få systemet til å fungere.

Hvilke råd vil du gi til de nye generasjonene som enten er interessert i eller som går inn i havbrukssektoren?

Akvakultur er en spennende aktivitet med en stor fremtid. Når jeg holder foredrag for studenter, minner jeg dem alltid på at vi sørger for mat til verden, og med det følger et stort ansvar. Vi må produsere protein av utmerket kvalitet, og tenke at det kan nå vårt eget bord eller bordet til våre kjære; og vi vil ikke at de skal spise noe som ikke er det beste. Av samme grunn må vi forberede oss skikkelig og ha de beste produksjonsverktøyene som finnes. Teknologi er nødvendig og hjelper oss å produsere effektivt og bærekraftig, men kunnskap er avgjørende for å ta de riktige og rettidige beslutningene, og det kan bare oppnås med utdanning.