FLUKT samler portretter laget av en rekke av våre fremste journalister og fotografer. Historiene spenner fra norske flyktninger til Sverige under krigen til dagens flyktninger fra Syria. De minner oss om at det bak tallene og avisoverskriftene om dagens flyktningkatastrofe befinner seg vanlige mennesker: Mennesker som ligner oss alle i sine erfaringer og redsler, sine håp og drømmer. FLUKT er et ideelt prosjekt, gjennomført på dugnad i alle ledd, hvor hele overskuddet tilfaller utdanningsprosjekter i regi av Flyktninghjelpen. De er rettet mot syriske barn og ungdommer i nærområdene. Takk for ditt bidrag!
FL UK T
FLUKT presenterer et tjuetalls mennesker og deres historier. De er alle svært forskjellige, men har én ting til felles: Noe dramatisk gjorde at de måtte bryte opp, med eller uten sine nærmeste, og dra på flukt fra det stedet som de en gang kalte hjemme. Flere av dem med livet som innsats.
T K U L F EN GAVEBOK TIL STØTTE
FOR MENNESKER PÅ FLUKT
ISBN 978-82-430-1020-8
www.flukt.net
www.spartacus.no 2015
174
Harry Sønsterød
Leo Ajkic
Leo Ajkic
Flyktet fra krigen i Bosnia-Hercegovina. Kom til Norge på familiegjenforening i 1994.
Født 1983 Yrke Manager og tv-journalist. Driver også plateselskap
187
Løven fra Mostar
Leo Ajkic ble født i Mostar, ikke langt unna den berømte broen Stari Most som løper over Neretva-elven. Det var nettopp her noen av de verste krigshandlingene fant sted under krigen i Bosnia-Hercegovina fra 1992 til 1995. Spør du Leo hva han husker, svarer han: – Alt. Jeg husker alt og skjønte hva det var. Jeg var jo tross alt blitt 8 år gammel da det smalt i Mostar. Leos foreldre var et såkalt «blandet ekteskap» der far er bosnier og moren er kroat. Før krigen var Mostar en av byene i Jugoslavia med flest blandede ekteskap og under krigen ble byen som et symbol på konflikten. Det var ekstremt farlig å være, eller bli tatt for å være, muslim. – Foreldrene mine har aldri definert seg som religiøse. Men faren min heter Jasmin, det er et muslimsk navn og under krigen kom soldater kontinuerlig på døren på jakt etter faren min, forteller Leo Ajkic. Han husker godt at de voksne snakket om krigen og at det ble brukt uttrykk som etnisk rensing. – En gang gjemte faren min seg på badet, og jeg husker at vi løy til soldatene og sa at han og mamma var skilt for lenge siden. Han husker smellene, og dagene de måtte søke ly i kjelleren. – I første delen av krigen var det mange luftangrep og snikskyttere på takene rundt om, mens senere gikk det over i mer geriljakrigføring med folk som løp rundt i gatene. Det var litt skummelt, vi var jo selvfølgelig ganske redde. Samtidig var vi barn som likte å leke, så vi var mye ute og hadde det gøy sammen når det var rolig. Så det var ikke bare elendighet. Jeg har mange gode minner også, sier han.
Leo Ajkic
– Leiligheten vi bodde i lå utsatt for granater så min mor, lillesøster og jeg ble sendt til Tyskland og senere Kroatia. Vi bodde rundt hos slektninger og venner. I Kroatia bodde vi i et fraflyttet hus som tilhørte noen i familien. Tanken var å returnere til hjembyen, men det ble for farlig. Og på vinteren i 1994 ble det så farlig for faren Jasmin Ajkic at han solgte det han eide og flyktet til Norge. – Det var det året det var OL på Lillehammer, smiler Leo. Utpå høsten kom han, moren og lillesøsteren på familiegjenforening til Bergen. Og hans nye liv kunne begynne. – Vi bodde aldri på mottak, pappa hadde klart å skaffe seg en knøttliten studenthybel, det var bare ett rom og kjøkken, ikke noe soverom eller noe. Kanskje 40 kvadrat. Der bodde vi, fire mennesker. Etter noen måneder på ett rom og kjøkken klarte foreldrene mine å finne en liten kommunal leilighet. Leo ville gå på skolen. Fortsette utdannelsen. I Bosnia var han oppdratt til å tenke at utdannelse og gode karakterer var det viktigste. Etter et halvt år var han god nok til å begynne på vanlig norsk skole. Han fikk venner, hang på hjørnet og fant på hyss. En utpreget sosial fyr med ekte «street smarts». – Jeg fikk boka Ny i Norge av faren min med streng beskjed: «Les!». Jeg ville det, jeg var vant til det. Det eneste de var flinkere i her i Norge, var religion og gym. Men alt annet i den norske skolen var på et mye lavere nivå enn jeg var vant til. I Bosnia er det mer konkurranse; det stilles høyere krav og disiplinen er strengere. I Bosnia velger folk tidligere hva de vil gjøre, og går for noe sikkert, mens man i Norge er mer opptatt av å kose seg. Ha
191
192
Leo Ajkic
en hobby. Jeg visste ikke hva jeg ville bli men var sikker på at jeg ville studere business. – Du var gutt i Bosnia, og ble mann i Bergen. Var det en god miks? – Jeg har i hvert fall begge deler i meg. Mentaliteten er jo ikke helt ulik, bare at du kan ta bergensere og gange de med hundre, og så får du én bosnier. Familien bodde på Løvstakken, et tradisjonelt arbeiderstrøk i Bergen. Noen gullunge eller dydsmønster har han aldri vært, og den verste straffen han kunne få når han gjorde noe galt, var å bli sendt aleine på rommet. Han ville gladelig valgt juling framfor husarrest. – Å sitte på rommet mitt mens verden spinner utenfor? Det var det verste jeg kunne tenke meg. Derfor gjorde jeg alltid lekser med en gang jeg kom hjem fra skolen. Jeg ville ut, være sammen med folk. Det var en ren tilfeldighet som gjorde at han havnet på TV. Det begynte med en privat ferievideo. Leo Ajkic hadde vært i Afrika med kjæresten, de hadde laget en video som han trengte hjelp til å redigere. Han kontaktet noen venner som jobbet med musikkvideoproduksjoner og vips, så var han på lokal-TV og ledet programmer som «Kåk» og «Gate». – Egentlig var det en venn av meg som heter Girson som skulle jobbe med disse TV-greiene, men han orket ikke. Jeg ble spurt, og sa ja, for jeg tenkte at jeg bare skulle kødde det til, og uansett hva jeg ble servert, gjøre det om til et Leoshow. Være han utlendingen på TV som ikke prøvde så hardt å være norsk som de andre der ute. Jeg hadde ingen TV-erfaring, kunne ikke reglene. Men jeg
Leo Ajkic
likte Balkan-humor, og senere også humoren til Ali G, og var ikke redd for å eksperimentere helt fra starten av. Men det hjelper å vite hva du snakker om. Det var Leo Ajkics klare beskjed da han litt rotete og uforberedt tok ordet på en konferanse om oppsøkende sosialt arbeid blant flerkulturelle i 2012. Manglende struktur ble kompensert med bøtter av sjarm, selvironi og et par promiskuøse, men morsomme historier fra virkeligheten. Budskapet hans var enkelt: integrering er nøkkelen til et vellykket samfunn. Og det er ikke bare innvandrere som har en utfordring, men også nordmenn. Nordmenn må slutte å forvente at alle som kommer til landet skal forandre seg, og heller møte folk med respekt og interesse for det som er annerledes. Faren til Leo er utdannet siviløkonom og ingeniør, og under krigen arbeidet han i det statlig eide energiselskapet ElektroHercegovina. I Norge fikk han jobb som parkeringsvakt. Moren, som er utdannet pedagog, fikk etter hvert jobb i helsevesenet med vask og sterilisering av laboratorieutstyr, noe som overhodet ikke hadde noe med hennes utdannelse å gjøre. – Det gjorde noe med meg, og er kanskje en av grunnene til at jeg ikke har stemt ved valgene selv om jeg burde gjort det. Men jeg følte ingen tilhørighet, jeg følte meg som en annenrangs borger, sier Leo. Han forteller om ufruktbare jobbintervjuer, om følelsen du får når du ser andre helt middels kompetente folk få flere jobbtilbud i uka, mens du selv bare blir tilbudt vaskejobber og søppeltømming. – Eneste sjansen jeg fikk var gateselger. Det gikk kjempebra, jeg solgte mobilabonnementer for 20–30 000 kroner i
193
194
Leo Ajkic
måneden, og avanserte til telefonsalg. Men det fungerte ikke på telefonen, for der kunne jeg ikke møte folks blikk. Og når alt de hørte var en som snakket gebrokkent norsk, la de bare på. Bortsett fra salg fikk jeg kun ett annet oppdrag, og det var å pimpe opp nettsidene til et par pornosjapper. Jeg forklarte dem blant annet at når de solgte saker som «Anal Blaster 505» så måtte de jo late som de hadde noen fornøyde kunder og gi produktet terningkast, hehe. Som guttunge kunne han tilbringe timer i dyp konsentrasjon over tegneblokka mens han kopierte logoene til Iron Maiden og Metallica. Etter hvert gled det mer over i graffiti. I ungdomstiden ble han etter hvert en del av en festglad gjeng med rockere og hiphopere, som Lars Vaular, John Olav Nilsen, Fjorden Baby! og A-laget. – Vi hadde ingen lokale forbilder. De som kom før oss laget bare sånn dårlig bæsjerap full av barnslig humor, eller var depressive og handlet om hvor ekte du var. Vi ville skape noe eget, vår egen festmusikk, og hørte bare på amerikansk og fransk rap, og annen musikk også. Leo var «gudfaren», businesshodet, han som skaffet kontakter og bygget nettverk, var manager, designet platecover og fikset ting. Etter hvert stiftet de eget plateselskap. – Jeg er kreativ, men ville ikke ha rampelys. Jeg foretrekker å være manager. Leo Ajkic stemte ikke ved valg før han var 27. Da tok han et oppgjør med seg selv og satt seg inn i de forskjellige partienes program.
Leo Ajkic
– Innvandringspolitikk opptar meg. Og våre holdninger til mennesker i nød. Utenrikspolitikk også, og selvfølgelig mange lokale saker. Samtidig jobber jeg som journalist og vil helst ikke være partipolitisk, sier han og forklarer at han foretrekker å utforske sosiale problemstillinger og temaer gjennom sine TV-prosjekter. Leo Ajkic har reist tilbake til sin fødeby Mostar mange ganger, flere ganger med TV-team på slep. Da han dro som reporter for P3 under TV-aksjonen i 2011, ble det følelsesladet. – Jeg møtte en gutt. Det var så vondt å se. Han var like gammel som meg, men bar preg av å ha hatt et mye vanskeligere liv. Ansiktet var fullt av rynker, og han så sikkert 20 år eldre ut enn meg. Hans store mål i livet er å skaffe seg en traktor. That's it. Du så på hele ham at han har vært igjennom crazy shit, sant. Jeg tenkte wow, jeg har brukt så og så mye penger på gulltenner, og han har ingen verdens ting. Etter intervjuet brøt jeg sammen. Man kan kanskje ikke gå rundt å tenke sånn, samtidig er det greit å få en «reality check» og fokusere på hva som virkelig er viktig i livet. – Føles Mostar som hjemme fortsatt? – Ja. Når du ser steinen du er født ved, puster inn luften, så er det som om alle cellene i kroppen har det bedre. Jeg vet ikke hva det er, men det føles riktig. Uansett hvor lite jeg ønsker å bo der, samme hvor mye jeg elsker og hater det, hver gang jeg kommer dit kjenner jeg i hele meg at det er der jeg er fra. Det er kanskje sånt bare hunder og katter føler? – Hva har det å oppleve krig og flukt tidlig i livet gjort med deg, tror du?
195
196
Leo Ajkic
– Jeg har ikke hatt noen plager av det etterpå, så det er ikke noe jeg ønsker å glemme eller fortrenge, bare noe jeg har måttet forlate. Jeg har opplevd et par crazy situasjoner der jeg har fryktet for livet, litt for mange kanskje, smiler han. Og legger til: – Jeg tror det har gjort meg roligere, mer omtenksom. Jeg har opplevd en del situasjoner som har skremt meg, og det har gjort at jeg ikke vil kaste bort tida på unødvendig bullshit. For du vet aldri hva som kan komme til å skje. Hvis jeg har laget bråk eller kranglet med noen, har jeg ofte dårlig samvittighet, uavhengig om det er de andre som har startet. Selv om noen er din fiende og du ønsker å se dem blø, er det et antiklimaks når du opplever det. Deler av dette intervjuet er basert på Sissel Hoffenghs portrettintervju med Leo Ajkic som stod på trykk i Dagsavisen 12. september 2015.
Tekst Sissel Hoffengh Foto Frøydis Falch Urbye