LIVET MED BIER
Originalens tittel: Bisyssla. Om bin, biodling och biprodukter © Joachim Petterson, 2015 Først publisert av Bonnier Fakta, 2015 Norsk utgave © Iris forlag / Punktum forlagstjenester AS 2016 Tillrettelagt for norske forhold av Jan-Tore Egge Grafisk form Joachim Petterson, www.honeydesign.se Fotografier © Roland Persson (med unntak av s 59, 93, 161,162–16 Emma Shevtzoff, s 85 Joachim Petterson og s 70 og 119 Sara Petterson) Illustrasjoner © SaraMara, www.sara-mara.se (med unntak av s. 117 Svea og Göta Petterson) Satt med Svea Sans, Adobe Garamond og DTL Argo Repro JK Morris Production AB, Värnamo Trykk Livonia Print, Latvia 2016 ISBN 978-82-93359-05-0
LIVET MED BIER E N
H Å N D B O K
I
B I R Ø K T I N G
Joachim Petterson
Foto Roland Persson Illustrasjoner SaraMara Oversatt av Jan-Tore Egge
FORLAG
En stor gjeng arbeidsbier er samlet ved inngangen til bikuben. I en felles anstrengelse senker de temperaturen i kuben ved 책 blafre med vingene.
INNHOLD Mitt liv som birøkter …………..…….…….……..…….…....……...…..….…...….. 9 Ta vare på biene …………..…….…….……..…….….…....……...…..….……...…... 13 Livet i bisamfunnet …………..………….……...….…....……...…..….…...….... 37 Egen bigård …………..…….…….……..…….….…....…….........………....….…...…... 63 Birøkt året rundt …………..…….…….……..…….….…....……...…..….…...…... 87
Vår …………..…….…….……..…….….…….….….……....……...............…..….…..…... 89
Forsommer …………..….............….…….……..…….….…....……...…..….…........ 103
Høysommer ……………….…….……..…….….…..................……...…..….....…... 123
Sensommer …………..…….…….……..……...............….…....……...…..…...…... 143
Høst og vinter ………..…….…….……..…….….…....…….….....................….... 159
Honning og bieprodukter ………….…..…….….…....……...….......…... 167 Takk …………..…….…….……..…….….…....……...…..………..….....….….…................. 188 Register …………..…….…….……..…….….…....……...…..………..….....….….….…... 190
mit t liv s o m b i røk te r
MITT LIV SOM BIRØKTER Da jeg ble birøkter, var ikke interessen for bier like stor som nå. I dag forstår stadig flere hvor viktige biene er, og deres helse og trusselen mot deres eksistens er et globalt anliggende. Pollineringsarbeidet som bier og humler utfører, er nødvendig for at vi skal overleve. Tre fjerdedeler av det vi spiser, har sin bak grunn i denne viktige innsatsen som ikke koster oss et øre. Min interesse for birøkt ble vekket da jeg som barn var på besøk hos mors onkel i Värmland. Han fortalte meg at det bodde bier i alle de små hvite husene som stod oppstilt et stykke unna gården, og han viste meg hvordan han høstet honning. Det vir ket spennende, harmonisk og hjemmekoselig å sysle med birøkt, og jeg kan fremdeles huske den søte duften av voks og honning idet jeg smøg meg inn til rommet der honningslyngen stod. Det skulle drøye nesten tredve år før jeg selv ble birøkter med egne kuber. Jeg utdannet meg innen reklame og grafisk design, og i årene som fulgte, arbeidet jeg som art director i større og mindre reklamebyråer. Karrieren skjøt fart, jeg fikk store oppdragsgivere og utmerkelser, og alt gikk fortere og fortere. På et tidspunkt tok en av mine mest erfarne kolleger meg i armen og mente at jeg burde gå hjem og sove. «Ingen kommer til å takke deg for at du får hjerteinfarkt.» De ordene skulle få stor betydning for meg. Høsten 2002 var det bråstopp. Jeg var involvert i en alvorlig ulykke som krevde mange års rehabilitering, og nå fikk jeg tid til å tenke meg om. Jeg begynte å revurdere hva som er viktig og har betydning i livet. Innen et år rakk jeg også å bli far og huseier. En av de tingene jeg da bestemte meg for å gjøre, var å fullføre et prosjekt som jeg hadde viet mange tresløydtimer til på ungdoms skolen. Jeg skulle bygge ferdig den bikuben som stod halvferdig i garasjen, for å se om birøkt var noe for meg. Jeg gikk på kurs, skaffet meg alle bøker jeg kunne finne om birøkt, og spurte ut alle mine birøktkyndige slektninger, som gav meg gode råd. Så satte jeg min nye kube på et passende solrikt sted på gården og installerte det bisamfunnet jeg hadde kjøpt fra en bigård i nær heten. Jeg hadde nådd mitt første mål.
9
livet med bier
I dag bor jeg med min familie – min kone Sara og døtrene mine, Svea og Göta – i forstaden Bromma like utenfor Stock holm. Der har jeg fire aktive bikuber i hagen. Det gir en pas sende arbeidsmengde og tilstrekkelig mye honning til å dekke familiens behov og vel så det. Som birøkter får du veldig mye tilbake for den tiden du legger ned. For min del handler det ikke bare om honningen. Å arbeide med biene, kjenne varmen fra dem og ånde inn duften av voks og honning er kontemplativt og har en terapeutisk virkning. Det virker beroligende bare å være ved bikubene, å se biene kommu nisere med sine danser og studere hvordan bisamfunnet utvikler seg gjennom årstidene. Dessuten gir birøkten nærhet til naturen, og det føles tilfredsstillende å vite at jeg gjør noe som er til glede for mange. Når jeg ser et bugnende frukttre i nabolaget, vet jeg at det blant annet er takket være mine bier at de har så mange og så store frukter. Jeg har forsøkt å skrive en inspirerende og samtidig praktisk anvendelig bok for deg som er interessert i bier, og som kanskje vil begynne å sysle med bier med en gang. Det betyr ikke at du må bli birøkter. Det finnes mange andre ting du kan gjøre for å hjelpe våre pollinerende venner. Du kan for eksempel lokke flere bier og humler til hagen din ved å bygge bosteder og dyrke planter som de liker. Å fortelle at man er birøkter, er ofte en god isbryter på mid dager og fester. Jeg får ofte spørsmål om bier og deres situasjon, men mange lurer også på ting om honning. Vi trenger mange flere birøktere. Jeg ser heller at vi får hundre nye birøktere med et par bifolk hver på ulike plasser i landet, enn bare én birøkter med hundre bikuber på samme sted. Det kan virke merkelig, men man blir virkelig knyttet ved sine lodne venner. Når jeg sitter ved kuben i vårsolen og ser den ene bien etter den andre lande med sin pollenlast på landings brettet og spankulere inn i kubens indre, kan de nesten bli individer og ikke bare en del av en superorganisme.
10
F Ø R ST E KA P IT T E L
P Å E R B A I E V NE A T
Bier, humler og andre insekter har en av verdens viktigste oppgaver: pollinering, det vil si befruktning av plantene våre. Deres flittige arbeid øker våre avlinger og fremmer tilfanget av vekster som gir næring til mange dyr. Det er en tjeneste vi mennesker drar nytte av hver dag helt gratis.
13
livet med bier
POLLINERING FOR MILLIARDER De fleste av de pollinerende insektene er honningbier, som lever i store samfunn. I løpet av en dag samler honningbiene fra en eneste kube nektar og proteinrikt pollen fra over 100 000 blomster og sprer samtidig pollenet fra blomst til blomst. Når biene roter rundt i blomstene og suger i seg nektar, overføres en del pollen fra pollenbærerne til blomstenes fruktemner og be frukter dem. Resten av pollenet fester seg til bienes ben og følger med hjem til kuben sammen med den oppsugde nektaren som siden blir til honning. For å lage en teskje honning kreves en halv million blomsterbesøk. Pollinering skjer ved hjelp av vinden, insekter, andre dyr og i enkelte tilfeller mennesker. Det hersker liten tvil om hvilken metode som er mest kostnadseffektiv. Det økologiske samspillet i naturen er komplisert, men hvis forutsetningene endres, kan ville vekster og dyr tilpasse seg de nye forholdene. Biene har historisk sett vist sterk evne til å overleve, men i dag endres verden så raskt og gjennomgripende at mange biearters eksistens er truet. Færre biearter fører til mindre frøsetting hos ulike planter og dermed mindre grøder. Det er på høy tid å stoppe opp og tenke seg om. Det er vi som må forandre oss. Biene kommer ikke til å endre sin væremåte. Det var i oktober 2006 at de første alarmmeldingene kom fra USA om at svært mange bisamfunn hadde forsvunnet plutselig og uforklarlig. Dette fenomenet skulle siden komme til å bli kalt Colony Collapse Disorder (CCD). I mediene ble det skapt et bilde av «massiv biedød», noe som var misvisende, siden til veksten av honningbier fortsatt er god i hele verden, selv i USA. Derimot har det forekommet store tap av samfunn mange steder av ulike årsaker. Det finnes flere ulike teorier og formodentlig flere årsaker til tapene av bisamfunn. Man har blant annet snakket om det store kjemikalietrykket i jordbruket og om bruken av antibiotika som forebyggende tiltak innen birøkt. At bienes pollinerings arbeid har en stor økonomisk verdi, kan være en annen viktig faktor. I USA transporteres bisamfunn i langtransport på kryss og tvers av kontinentet mellom blomstringsperioder for å utføre
14
ta vare på b i e n e
pollineringsarbeid verdt mange milliarder kroner. Jeg er over bevist om at biene kan bli stresset og rammes av sykdommer i et miljø de ikke er tilpasset. I Skandinavia har angrep fra varroamidd blitt utpekt som den største årsaken til at bisamfunn dør om vinteren. Men man har også påpekt svakheter ved birøkten, for eksempel at samfunn fryser i hjel eller sulter i hjel fordi de har fått for lite vinternæring. Generelt anses den monokulturen i stor skala som minsker mangfoldet av planter, også å påvirke honningbier og andre pollinerere. Kjemikaliebruken har økt, og i dag behandles også mange planter allerede på frøstadiet med bekjempingsmidler. Giften lagres i plantene og kan føres videre til deres pollen og nektar, som biene tar med seg til kuben og mater sine larver med. En annen trussel kan være at biene risikerer å møte nye fiender og sykdommer i og med de interkontinentale transportene av matvarer og produkter fra ulike deler av verden. Noen steder i verden har menneskene tatt over bienes rolle. I Kinas mest berømte fruktdistrikt i Sichuan-provinsen har den overdrevne bruken av kjemiske bekjempingsmidler ført til at bøndene flytter biene sine fra de sterkt sprøytede beplantningene og i stedet pollinerer for hånd med pensel for å kunne få en god avling. Det er lett å bli nedslått av alarmrapporter og dystre fremtids utsikter. Løsningene kan virke fjerne og kompliserte, men selv en liten innsats kan gjøre en forskjell for honningbiene og de andre pollinerende insektene. Én måte å forbedre deres livssituasjon på er å invitere dem inn i våre hager. I Europa står nesten ti prosent av villbiene i fare for å bli utryddet, og i Norge er det rundt 170 arter villbier og 35 ulike humlearter som virkelig trenger vår hjelp for ikke å minke i antall.
15
ta vare på b i e n e
HONNINGBIER, SOLITÆRBIER OG HUMLER Fire av fem levende vesener på jorden er insekter. Mennesket har tatt noen få av dem i sin tjeneste, som når vi avler silkeormer for å produsere verdifull råsilke – en 5000-årig tradisjon – eller holder honningbier for å produsere voks og honning. Det finnes omkring 17 000 biearter i verden, hvorav et par hundre i Norge. Av alle bier i verden er det bare et fåtall som lever i samfunn og produserer honning. Blant dem er honning bier (Apis) og humler (Bambus), i likhet med broddløse bier (Meliponini), som ikke finnes i Europa. Alle disse er sosiale bier og tilhører ordenen årevinger. De andre er ulike solitærbier som lever alene, for eksempel murerbier, bladskjærerbier og ullbier.
HONNINGBIER De fleste forbinder bier med honningbier som bor i kuber og samler honning. Honningbier lever i store samfunn med en eggleggende dronning, droner (hanner) og arbeidsbier (infertile hunner). Bisamfunnet er beskrevet mer utførlig i neste kapittel. Man kjente lenge bare til fire arter med understammer: vest lig bie, østlig bie, dvergbie og kjempebie. I dag har man kartlagt ni arter som lever i samfunn. Fem av dem er normalstore bier som bygger parallelle vokskaker i hulrom (Apis mellifera, Apis cerana, Apis nigrocincta, Apis koschevnikovi og Apis nuluensis), to er dvergbier (Apis florea og Apis andreniformis), og to er kjempe bier (Apis dorsata og Apis laboriosa), som foretrekker å bygge sine samfunn på en eneste kjempestor fritthengende honningkake snarere enn i hulrom. I ulike deler av verden har ulike biearter utviklet egenskaper og temperament som er spesielt tilpasset det området de lever i. Den vestlige bien, Apis mellifera, fantes i begynnelse i Afrika og Europa med stor utbredelse bortover mot Uralfjellene. Takket være mennesket finnes den i dag over hele verden, selv på de amerikanske og australske kontinentene, der det tidligere ikke I Skandinavia og resten av Europa forekommer honningbien nesten bare som husdyr. Men vi kommer aldri til å temme dem; vi har bare lært oss hvordan vi får dem til å trives.
17
ta vare på b i e n e
fantes noen Apis-arter. I dag er Apis mellifera den vanligste arten av honningbie i verden, formodentlig fordi den er lettest å røkte. I Europa finnes ingen andre arter av honningbie enn Apis mellifera, og over titusenvis av år har den utviklet flere under arter. Apis mellifera mellifera, brunbie, har eksistert på det euro peiske kontinent siden istiden. Den har i dag størst geografisk utbredelsesområde og har blitt en allmenneuropeisk rase med ulike lokale navn som engelsk bie, tysk bie, nordisk bie osv. På Pyrenéhalvøya finnes den stedegne rasen Apis mellifera iberica, som er nært beslektet med brunbien. Apis mellifera ligustica, den gule italienerbien, stammer fra Appenninerhalvøya, der den har utviklet seg i relativt isolerte omgivelser. Et steinkast unna finner vi Apis mellifera carnica, krainerbie, som er oppkalt etter landskapet Krain i Slovenia. Det er den vanligste bien øst over mot Karpatene, Bulgaria og Ukraina. Sørpå finner vi den makedonske bien, Apis mellifera macedonia, og den greske Apis mellifera cecropia. I Norge dreier det seg mest om krainerbier og brunbier samt til en viss grad den litt brunaktige fremavlede buckfastbien. Italienerbier kan forekomme, men er mindre hardføre og derfor ikke så egnet på våre breddegrader. De ulike rasene har ulike egenskaper, og hver av dem har sine tilhengere.
En vitenskapelig miss Carl von Linné gav honningbien navnet Apis mellifera (på latin er apis = bie, mel = honning, og ferre = bære), siden han trodde at biene bar med seg honningen. Senere skjønte han at biene lager honning av nektar, og ville da endre navnet til Apis mellifica, som betyr «honningmaker» (facere = lage), men det ble ikke godtatt. Ifølge vitenskapelige navngivningsregler skal det først angitte navnet brukes.
Humler Akkurat som honningbiene er humlene viktige pollinerere i naturen og for jordbruket. De lever også i samfunn med en dron ning, men i mye mindre skala og bygger gjerne bolig i hulrom i jorden eller steinrøyser. Humlenes lodne kropp gjør at de ikke er så følsomme for været, hvilket betyr at de setter i gang tidlig i sesongen mens det fortsatt er litt kjølig ute. De flyr ikke så langt og er derfor svært gode innbyggere i hagen for den som vil ha ekstra pollineringshjelp tidlig på våren.
En britisk undersøkelse har vist at humlesamfunn som utplasseres i byer, vokser raskere enn dem som utplasseres i konvensjonelle jordbrukslandskaper. Det betyr at det er bra at vi skaper flere boplasser for dem i byhagene våre.
19
Humler i drivhuset Humler har lenge vært røktet for å utføre pollinering i drivhus. Det har blitt en så stor suksess at man i flere land kan bestille humlesamfunn pakket i pappesker til drivhusene på postordre.
livet med bier
Solitærbier De fleste av bieartene våre er solitærbier som ikke lever i kuber eller samfunn, og som ikke produserer noen honning. De bruker bare nektar som flydrivstoff. Derimot gjør de oss en stor tjeneste når de flyr rundt fra blomst til blomst og samler pollen. Noen arter er spesialister og velger bare én type blomster når de leter etter næring, men de fleste velger forskjellige vekster. Siden de ikke har noe samfunn å forsvare, har de bare utviklet en myk brodd som de svært sjelden stikker med. Til forskjell fra honningbiene i samfunn er alle hunner fertile og kan legge egg. En befruktet hunn finner seg et passende hull der hun legger eggene sine, som utvikles til larver, så til pupper og til slutt til ferdige bier. Noen arter kan overvintre som pupper for senere å klekkes til sommeren, mens andre kan overvintre i sine hull som voksne bier. De sitter der og trykker til det blir varmt i luften, gjerne over 15 grader, og det er på tide å begi seg ut på sin første flytur. De fleste artene legger sine egg i hulrom i jorden, men noen velger å legge dem i hulrom i død ved. De bruker hulrom som andre insekter allerede har laget, eller som allerede finnes i planter med et porøst indre, for eksempel hyll og bringebær. Dessverre har solitærbier fått det stadig vanskeligere med å finne naturlige bosteder, hvilket har ført til at flere arter i dag er helt forsvunnet eller redusert i antall.
Ikke skyld på biene! En vanlig misforståelse hos mange er at bier og veps er nær be slektet. En del tror også at det er bier som surrer rundt matbordet om sommeren, i saftglasset, på sukkerbiten til kaffen, rundt kakestykket eller på den nygrillede biffen, men det er det ikke. Derimot pollinerer både bier og veps plantene våre. Veps er dess uten rovdyr som holder nede antall skadedyr i hagene våre. Så før du beklager deg over bieslekten eller kjefter på din birøkternabo, er det fint om du lærer deg å skille mellom disse to insektene.
20
ta vare på b i e n e
Det er forskjell på bier og veps
BIER
VEPS
… har mørkebrune, grå- eller brungul aktige lodne kropper og hårete ben
… har tydelig svartgult mønster, og de smale kroppene ser blanke ut
… er vegetarianere og bare interessert i å samle blomstenes pollen og nektar for å lage honning. Derfor synes de nesten aldri rundt våre dekkede bord
… er altetende rovdyr som liker kjøtt, fisk, frukt og søte drikker, det vil si sånt som vi gjerne disker opp til sommer lunsjen eller grillbuffeten
… bor i kuber eller bygger bolig i hulrom med parallelle vokskaker. Skulle de bygge bolig i en vegg, har det ingen innvirkning på huset
… bygger ofte runde bol av tygget tre verk. De skraper løs trefiber med kjevene og tygger og blander dem med spytt til en slags papirmasse
… overvintrer i sitt samfunn sammen med dronningen. Når våren kommer, begynner dronningen å legge egg, mens arbeidsbiene mater larver, rydder, bygger vokskaker, vokter og henter mat
… overlever bare en eneste sommer. Det er bare vepsedronningen som går i dvale om vinteren. Om våren finner hun et nytt bosted og bygger selv et nytt hjem, legger egg og mater larver
… er ikke aggressive, men hvis de føler seg truet, kan de angripe. Brodden, som de bruker bare i nødstilfelle, er utstyrt med mothaker som lett fester seg når de har stukket slik at giftblæren slites ut. Da dør bien
… stikker normalt bare hvis de blir an grepet eller redde. De dør ikke når de stikker, men kan stikke flere ganger. Hvis vepsene ikke forstyrrer eller er til besvær, lar du dem være
21