Jack Magazine 02' by Jack Magazine

JACK ัดฦข. 2

INNHOLD s. 4 — Leder M OT E

M USIKK

L IVSSTIL

s. 8 — H ei di Fol kes tad

s. 34 — A u t o la se r

s. 52 — Re my E ik

s. 14 — LU N D

s. 36. — Da r k Time s

s. 60 — Fe st iva lso m m e r

s. 22 — C ake Fi ght

s. 40 — Blo d ig A lvo r s. 42 — Fr e n ch Films s 44 — Sig u r d J u liu s s. 44 — A n ja E le n a Vike n

BI DR AGS Y T E RE SILJE STRØMMEN

Full på livet og forelsket i å være ung. Glad i gutter, klining, hvitvin, bøker og sommer.

MARTIN KARLGÅRD

Med imponerende dårlig skjeggvekst, kjappe replikker og en forkjærlighet for geometri er Martin ny Creative Director i Jack.

IDA ØSTENSTAD AUKE

Gjenkjennes ved å se etter kule briller, rød leppestift, rødt hår og episke tights, som oftest med en Jack Daniels- flaske i hånden.

INGRID MYKING

Fotograf bosatt i London, og som til stadigheter er å bli sett med rød leppestift og ring i nesen.

Forelsket i å være ung, redd for å bli voksen. Mye har blitt skrevet om det å være ung. Å være fri fra alt; uten ansvar, forpliktelser bekymringer. Å gjøre feil; havne på bunn for så å klatre deg opp igjen. Å være våken hele natten, bare fordi du ikke vil sove. Å spise kake til frokost, drikke Jack Daniels til lunsj og å oppføre deg som en totalt idiot – bare fordi du kan. Du er ung! Du har hele livet foran deg. Du kan gjøre akkurat hva du vil, og hele verden er din. Er det rart Peter Pan nekter å vokse opp? Ikke i det hele tatt. Vi har møtt vegger, slått i puter, grått i frustrasjon og forbannet det meste. Å lage magasin er ingen lek. Samtidig elsker vi hver eneste del av prosessen. Gjennom Jack møter vi utrolig mange enestående mennesker, og vi er så utrolig glade for å kunne dele lidenskapen deres med dere. I denne utgaven av Jack har vi valgt å fokusere på youth mentalitet. Du får blant annet lese om French Films, kompisgjengen som startet band fordi det hørtes gøy ut, Karoline Bakken Lund som vil finne ut hvor grensen går mellom kunst og mote og Remy Eik som synes det beste med livet er sommer, øl og kaffe. Felles for de alle er at de er unge og nyter livet fult ut. Growing old in ineventiable, growing up is optional. Nyt det når dere kan.

Heidi Folkestad LUND Cake Fight

Ord: Silje Strømmen Foto: Magnus Bjørnesrud

Modell: Kimera/Heartbreak

NYKOMMEREN

Årets nykommer under Costume Awards, Heidi Folkestad vil at jenter skal føle at de har en egen og karakteristisk stil når de går i designet hennes. Fortalt til Silje Strømmen. Jeg fant aldri de klærne jeg ville ha i butikker, så da begynte jeg å designe til meg selv. Jeg elsker å lage nye looks, og å se plaggene jeg har laget på andre mennesker. Det er en veldig spesiell og herlige følelse å se silhuetten du har forestilt deg på en person på gaten. Det er en lang designprosess, men jeg har alltid en inspirasjonskilde i bakhodet, og jeg finner former og snitt fra den kilden. Avgangskolleksjonen min fra Esmod som jeg holder på med nå er inspirert av is som brytes opp. Sitter jeg å ser på TV og det plutselig dupper opp et islagt landskap kan jeg plutselig får en ide og må hente blokka og tegne det ned. En ide kommer helt plutselig, og av hva som helst. Jeg designer for jenter som liker å leke med volum og snitt. Jeg vil at de skal følge seg komfortable, sikre på seg selv og at de føler at de har en egen karakteristisk stil. Hvor jeg henter inspirasjon fra varierer veldig. Kolleksjonen jeg laget for motebutikken Modo i Ålesund var for eksempel inspirert av stavkirker. Jeg jobbet veldig mye

med den kolleksjonen og det var helt fantastisk å se resultatet. Å se klærne sine henge i en butikk er noe jeg drømte om lenge, så jeg ble ganske overveldet av å se det og av å se reaksjonene til folk. De likte det! Det er utfordrende å klare seg som designer i Norge. Vi trenger en plattform som Oslo Fashion Week, men selvfølgelig er det mye som burde blitt endret på. Samtidig har ikke alle mulighet til å delta under moteukene Stockholm eller København, og da er det viktig at man får muligheten til å vise seg frem her hjemme. Vi burde ikke gi opp Norge helt. Hva som er min styrke som designer vil tiden vise. Jeg hadde ikke forventet å vinne årets nykommer under Costume Awards, jeg var bare kjempeglad for å være blant de tre finalistene. Da jeg vant ble jeg helt satt ut, men det var utrolig gøy! Jeg tar ting litt som det kommer, og krysser fingrene for at muligheter åpner seg. Jeg skal i alle fall stå på hardt, så får vi se hva som skjer. Selv er jeg en ganske ydmyk person og liker ikke de spisse albuene som noen ganger merkes i motebransjen. Jeg mener at om du står på, jobber, er snill og smilende kommer du langt. Jeg har ikke tatt stilling til i hvilket land jeg eventuelt vil etablere meg som designer, det får tiden vise. Den ultimate drømmen er å designe mitt eget merke, og å kunne leve av det.

L U N D 15

Hvor går skillet mellom kunst og mote? Det vil Karoline Bakken Lund finne ut.

Ord: Silje Strømmen Foto: Kjell Ruben Strøm

Modell: Ellen Aga

Styling: Lotte Shepard

Høy, blondt hår i en stram hestehale og ikledd svart. Karoline Bakken Lund lever opp til forventningene vi hadde dannet oss basert på arbeidet hennes i Anti Sweden og under sitt eget merke, Lund. Hun ser rett og slett ut som en levende reklameplakat av sitt eget arbeid. Ikke så veldig overraskende, for som designer er hun mer opptatt av konseptualisering av et merke enn bare selve produktet. - Det jeg liker med design er å kombinere andre ting med klær. For meg har det alltid vært det å overføre den konseptuelle kunstdelen av grafisk design, forteller Karoline. Etter videregående skulle hun egentlig til Frankrike for å jobbe som praktikant i Quicksilver, og hadde ingen anelse om hva hun hadde søkt på av skoler. Da praktikantstillingen falt bort, pakket hun baggene, flyttet til Oslo og fant ut at hun hadde kommet inn på kunst og design på Høyskolen. - Førsteåret var veldig generelt. Andreåret derimot, var enten fordypning i kunst eller mote. Jeg er litt vinglepetter og tenkte at nå

må jeg gjøre noe jeg egentlig ikke kan, så da begynte jeg på tekstil. Jeg har alltid vært interessert i klær, men jeg ville nok heller bli maler enn tekstildesigner. Da jeg begynte med tekstil ble jeg sykt oppslukt av det. Gjennom skolen fikk hun utplassering i Anti Sweden, et grafisk design byrå og klesmerke med forkjærlighet for det mørke. Da hun fikk tilbud om å være med byrået videre, og samtidig skulle begynne på bacheloroppgaven sin føltes det naturlig å fortsette innen den mørke estetikken, men på sin egne måte. Snart lanseres Lund Projects, en kombinert portefølje og webshop, basert på Karolines ønske om å gjøre mye forskjellig. Her vil det hele tiden vil dukke opp nye samarbeidsprosjekter med ulike kunstnere, grafisk designere, fotografer, møbeldesignere og som hun sier selv ”alt mulig rart”. - Det er mange linjer mellom kunsthistorie og klærne mine. I tillegg til den mørke estetikken og det litt mystiske var det mange referanser til surialismen og daliismen i Mørk kolleksjonen min. Jeg er som

sagt veldig opptatt av konsept og en helhet, og ikke bare klærne. Du skal forstå konseptet med en gang man ser det. Jeg er ikke så veldig glad i rosa, blomster og kremfarger, og det forstår man ganske fort, ler hun. En annen ting hun ikke er så veldig glad i er pupper. - Jeg har vært veldig frustrert over det med pupper. Jeg synes egentlig de er bare i veien. Som designer er jeg er veldig opptatt av grafiske linker, og når man skal lage klær til jenter må man ta så mye mer hensyn til former. At jeg har vært sikkelig guttejente har nok bidratt til at jeg lager unisex klær. Jeg har laget en kjole, og den ble egentlig veldig, veldig stygg. Klærne til Karoline er ikke søte. De er kanskje det motsatte. Stramme, grafiske og fantastiske er ord som godt kan beskrive jakkene med de rene linjene som blant annet har vært å se på Rumble in Rhodos vokalist Thomas Bratlie. - Jeg liker veldig godt å jobbe i ull, og laget en jakke i det materialet. Etter Spellemansprisen ringte Thomas

meg og sa ” Karoline, det var jævlig varmt”. Det er veldig rart å se folk bruke klærne mine. Når man møter mennesker, så interesserer man seg ofte for det samme og praten går lett. Man tenker ikke at ”oi, dette er en sykt stor kunde”, men så ser man plutselig pressebilder og da får du en sånn ”wow”. Jeg blir litt stresset, men det er jo kjempegøy. ”Fashion need culture or it becomes empty” uttalte Poer Paolo Piccioli før han Valentinos Couture show i Paris tidligere i år. Det er en uttalelse Karoline er veldig enig i. - Jeg tror veldig på det at du ikke kan ha mote uten kultur eller kultur uten mote. Remy Eik som jeg samarbeider litt med, og som jeg skal begynne å bygge opp et merke sammen med, er utrolig god på det med subkultur og streetwear. Det er ikke vits i å lage klær uten at noen skal bruke det. Det er det samme med Rumble in Rhodos. Jeg liker veldig godt den linken mellom musikk og mote, og også grafisk design og mote. Som med så mange er det dette som er kultur for meg. Det binder alt sammen.

C A K E F I G H T Foto: Ingrid Myking

Styling: Silje StrĂ¸mmen

Modeller: Martin KarlgĂĽrd og Mia Marcinko

“If growing up means it would be beneath my dignity to climb a tree, I won’t grow up, never grow up, never grow up, not me.” - Peter Pan and the Lost Boys

Autolaser Dark Times Blodig Alvor French Films Sigurd Julius Anja Eline Viken

The Phantom of the Opera kan bare gå og legge seg, AutoLaser er her for å redde kvelden.

Ord: Silje Strømmen Foto: Ane Aspén fest og noen setter på AutoLaser uten at de vet at jeg er der så blir det dritkleint og jeg blir flau. Supa, Trondheim, en gang i de sene nattetimer. Kjelleren til utestedet koker. Det svettes og det danses. Autolaser lager musikk som kidsa går bananas til på dansegulvet. Fra å være klemt inn i et hjørne på fester har DJ-er gått fra å spille musikk til å skape musikk - og blitt superstjerner. Scrillex, David Guetta, Chase & Status har alle oppnådd kjendisstatus.

- Det største for meg er at folk gidder å høre på musikken og at de danser til den. Noen synes det er veldig rart at jeg har gått fra å spille i metallband til å lage elektronisk musikk. Jeg tror det har med at metallfolk ikke er så Autolaser er en kunstner. Der flinke til å eksperimentere. Det andre kan se tall eller farger i musikk ser han skog. Helst skulle er sånn det alltid har vært. Jeg han spilt inn musikkvideo i Indias var rett og slett bare litt lei av å dype skoger, ikledd et hjortehode spille det samme, og ville heller gjøre min egen greie. Det er i stedet for hvit maske. enklere å utrykke seg gjennom elektronisk musikk, du trenger - Jeg høres helt syk ut egentlig. ikke å bruke tre måneder på en Siterer du meg på dette havner sang. Du kan eksperimentere og jeg på lukket avdelig, ler dj-en. det er uendelig med muligheter. Mannen bak navnet AutoLaser, Det hele var egentlig ganske kjent for sin hvite maske og de svarte klærne, har i virkeligheten enkelt gjort; et program ble lastet ned og det hele utviklet seg. Etter hvite sneakers, krøllete hår, Hove 2011 smalt det, uten at han bart og lue. Når han snakker egentlig aner hva som skjedde. om musikk lener han seg ivrig fremover, hviler hendene på lårene Plutselig forsvant A4-livet. og setter seg bak igjen når han sukker oppgitt over merkelappene - Jeg gjør det jeg har lyst til, det er det livet handler om. Jeg alle skal sette på musikken hans. bare følget hjertet og tar det - Når jeg lager musikk handler dit det fører meg. Da er det en det veldig mye om lydbilder. fordel å drive med elektronisk Jeg ser et bilde, også prøver jeg musikk og ikke et bandprosjekt. å gjenskape det med musikk. Det er ingen som bestemmer. Jeg er vel egentlig en maler. Det er ofte veldig mye som I musikk er det alltid noen som foregår i dette bildet, og det skal lage regler, sette merkelapper kan gå over flere sjangere. og diskutere. En plass på veien Mystisk, men med litt kaos som ble det klart at du kan ikke bare blander seg med elektronika lage noe, det må ha en sjanger, influert av drum and bass, et navn og det må plasseres i en reggea, dubstep og litt house. bås. Ikke at dette er noe nytt. På 60- og 70-tallet fortalte synsere Han skulle egentlig gått kunstskolen, men endte opp som at Bob Dylan måtte spille folk, og at elektronisk gitar var uhørt. musiker i stedet. Det er her han Da den elektroniske sjangeren henter sin personlige rus og det dubstep ble allemannseie i 2011 er her han kan utrykke seg. ble den fort døpt om til sjangeren - Hvordan blir jeg påvirket alle elsket å hate, og kritisert for å av musikk? Det er som rus. Jeg være ubrukelig bråk. Til tross for blir faktisk forelsket. Jeg tror drittslengingen, dubstep ble fort det er fullt mulig at musikk kan soundtracket til lørdagskvelden. forandre en person. Musikken Det var ikke alle like glade for. min er sykt intim. Er jeg på en

- Jeg driter i regler i musikk. Jeg synes bare det er sykt funny. Jeg setter ikke merkelapp på musikken jeg lager. Vil folk sette en merkelapp på det, så vær så god, jeg driter i det. Jeg synes dubstep er dritkult. Det er en nyoppdaget sjanger som vi trenger i Norge. Med dubstepen ble folk også mer åpne for den elektroniske sjangeren og det som foregår der. Det ble nesten som da rocken kom til Norge. Det ble opprør. I dag handler det mer om hvem som har mest peiling på sjangeren, og om hvor mye man hater Skrillex. Alle som hører på dubstep burde egentlig takke Skrillex, for de hadde ikke hørt på dubstep om det ikke var for han. Til tross for drittslenging på forskjellige forum på nettet folk hører på dubstep og midt opp i det hele står AutoLaser. Den hvite masken er på plass, og som et dansegulvsfantom får han klubben Supa til å hoppe, kaste og slenge seg inn i musikken. Når settet er ferdig og masken kommer av er det ikke alle som vet at Kent for ti minutter siden sto bak miksepulten. Masken forsterker inntrykket av det mystiske rundt musikken. - Jeg har alltid villet være et fantom. Jeg er som sagt veldig glad natur og det overtroiske, så jeg prøver å skape en mystisk figur rundt AutoLaser. Når folk hører musikken vil jeg ikke at de skal se et bilde av meg, det skal handle om det de hører.

ANSEGULVFANTOMET

Det er ve l e g e n tlig gans ke t y p isk p ø n k .

Ord: Silje Strømmen Foto: Ida Østenstad Auke

By:Larm er den typen festival hvor den gjennomsnittlige deltakeren står to meter fra scenen, har et delegatpass hengende rundt halsen, hendene i lommene og tramper forsiktig med foten. Liker de det de hører nikkes det med hodet. Når konserten er over diskuteres artisten med en øl i hånden og store ord. På noen konserter lever denne festivalmyten i beste velgående, på andre er den omtrent ikke tilstede. Oslo-bandet Dark Times hører til den siste kategorien. Med skarpe gitarer, skrikende vokal og mye frustrasjon tok de Oslo med storm med tre konserter på tre dager. - At vi ble valgt ut til å spille på by:Larm var i grunn veldig overraskende, at det vi lager passer på by:Larm. I tillegg fikk vi ganske fort beskjed om av vi fikk plass på programmet, så det var kult, forteller Rikke, AK og Sebastian. For det er pønk det handler om, en sjanger som ikke er overrepresentert. Gjengen, som nettopp er ferdig med lydprøve foran festivalens andre konsert, er ikke så opptatt av anerkjennelse fra bransjen. Får de noen nye fans, og kanskje en spillejobb utenfor Oslo, er de fornøyd. At store etablerte band som Bigbang og Mira Craig har fått plass på programmet synes de lite om, og å henge med bransjen på etterfester har de ikke noe stort behov for. Å spille konserter er det festivalen skal handle om. - Rent låtmessig bare lager vi noe og spiller det. Tekstmessig inspireres vi av frustrasjonen over livet, folk og generelt det meste. Vi er kanskje på det stedet i livet da du må finne ut av ting, har eksistensielle kriser og tenker på hvor du passer inn. Tematikken rundt hva det innebærer å bli voksen, og til dels litt personlige politiske ting og annet vi reagerer på inspirerer også. Det er vel litt typisk pønk, kommer det fra jentene. Sebastian, som ble med i bandet etter at bandets tredje jente valgte å legge gitaren på hyllen, holder seg for det meste 38

stille der han sitter å skrur på en gitar. Stillheten er et øyeblikk til å ta og føle på før jentene fortsetter: - Hvordan det er å være jenter i pønk? Det er helt greit. Det er alltid noen som skal fikse på lyden din under lydprøver, og som skal fortelle deg hvilke strenger du burde ha. Det har skjedd at folk tror vi ikke har peiling, bare fordi vi er jenter. Det er litt frustrerende, innrømmer de og legger til - Det er ikke en stor greie altså, det bare irriterer innimellom. Revolver, Sub Scene og Rockefeller Annex. Dark Times kan i alle fall ikke irritere seg over dekningen de har fått på årets by:Larm. At øl er erstattet med vitaminvann, gjesteliste er ikke eksisterende og at matbongene er få får være en annen historie. Det har bare gått to år siden de først begynte å spille sammen. Før konsertene blir bandet blir blant annet sammenlignet Deathcrush, og de får selv det mest hardbarka metallhodet til å nikke anerkjennende med hodet å konserter, selv om de står side om side med hipsteren med lue og tøyveske. Det stereotypiske by:Larmpublikumet er ikke til stede, hverken på konsert nummer en eller nummer to. - Jeg er egentlig ikke så glad

i bransjefolkene. Det er litt merkelig, særlig hvis du er i hotell-lobbyen som fungerer som hovedkvarter for festivalen. Så, disse her driver med musikk? Det er ikke sånn jeg tenker på musikkverdenen, forteller AK, og legger til: - Vi har aldri tenkt på at vi en dag kan leve av musikk, det er veldig urealistisk. Vi vil bare spille og ha det gøy. Igjen, det er ganske typisk pønk.

REN DYRKING AV Å HA DET FETT

Ord: Silje Strømmen Foto: Mads Gausdal

om ingen bryr seg. Vi prater hele tiden over hvor alvorlig alt er, men så lar vi ting skje uansett.

Blodig Alvor mener pønken er død, selv når de står på scenen og oser ungdommelig råskap. Smutthullet i Ålesund er brunt. Lukten av gammel øl henger igjen, over baren står det en utstoppet svane og i hjørnet står en jukeboks og spyr ut låt etter låt. Dette er plassen foreldrene dine ikke forstår . Dette er de unges lekeplass. I skjønn forening skåler grå alkoholikere og ungdom med Converse. Kaffen smaker kun godt når du er full. Det er en grunn til at den er gratis. -Hei! To lange, spinkle unggutter i matchende rutete skjorter slentrer inn på bakrommet og slår seg ned. - Liker du lakris? Du bare må smake på dette, det er verdens beste! Blodig Alvor møter lite mannssterkt. Med en bassist i Buskerud og en trommis med spysjuke er det vokalist og gitarist som møter opp med en pose lakriskuler, klar for en kald øl og musikkprat.

Som så mange andre pønkband irriter Truls Ringstad, Rune Marius Farstad, Markus Den Ouden og Erlend Andersen seg over mye. Det er ikke tvil om at det er sint ungdommelig pønk som brøles ut fra scenen. Eller som vokalist Markus forklarer ”det er en god måte å få ut aggresjon på.” - Jeg går ikke akkurat rundt og er Ronny Pøbel, men det er mye som irriterer og mye som jeg ser feil med. Det er et alt for stort fokus på materialisme og at du må ha ting for å være lykkelig. Vi er ikke kommunister, men mener at kapitalismen forvirrer synet til folk. Vi står med andre ord for god gammeldags pønk. Stemmen som synger på bokmål, men snakker på sunnmørsk blir hardere, blikket mer intenst. At vokalist og låtskriver Markus er engasjert er en underdrivelse.

Det er pønk det handler om. Tre grep og sannheten. Det er blodig alvor når gitarene plugges inn og aggresjonen slippes ut. Som de synger selv, det er på tide å våkne opp fra likegyldighetens søvn. - Publikum føler deg, og det blir mer autentisk når du synger om noe du virkelig brenner for, forklarer Markus. Truls nikker bekreftende og fortsetter: - Jeg vil bare spille så høyt og fort jeg kan, jeg. Dette er ikke en lek, det er simpel genialitet. Blodig Alvor er en gjeng ypplinger, og bra er det. Pønk er sjangeren som tilhører folk som Markus og Truls, som sto på gutterommet og lekte rockestjerne da de var yngre. Det er sjangeren som tilhører band som trapper opp på ungdomshuset og holder protestkonsert mot nedleggelse. Det er sjangeren som tilhører

en gjeng gutter som foretrekker små scener, og som drømmer om å kjøpe seg en russebil og kjøre Norge rundt for å spre det glade budskap. Det er sjangeren som tilhører Blodig Alvor. Det er sjangeren som tilhører de unge. Vokser du opp, kan du ifølge bandet ikke spille pønk lengre. Vel, nesten i alle fall. - Det er klart at voksne kan spille pønk, men pønken i seg selv er død. Bare se på The Ramones som var 17-18 år gamle da de spilte inn debutplaten, og hvor de endte opp på 80-tallet. Det var ganske langt vekk fra pønk. Pønken er død, men har blitt gjenfødt på en litt anen måte. Den er død, men du ser den hele tiden blandet med andre sjangere. Drømmen er ikke å bli verdensstjerne, da hadde vi drevet med noe helt annet. Drømmen er å ha det gøy. For å sitere Dunderbeist: vi driver med ren dyrking av å ha det fett, forklarer bandet, tar siste slumpen av ølen og går.

- I dag lever alle i en egen boble av likegyldighet. Jeg blir oppgitt over at det virker som

Dr ø m m e r n e Ord: Silje Strømmen Foto: Promo

French Films lager låter om hvordan det er å leve som dagdrømmere fanget i systemet. Vi tok oss en prat med vokalist Johannes. Sittende i en venns leilighet i Oslo en kald februar kveld i 2011 oppdaget vi bandet French Films. By:Larm sto på timeplanen, Spotify fylte Mac-skjermen, og vi prøvde desperat å finne ut hvilke band vi skulle se den kvelden. Låten ”Golden Sea” fanget fort vår oppmerksomhet. Den fikk oss til å drømme om sommer. Den fikk oss til å le. Den fikk oss til å bli forelsket i et band. Samme kveld så vi French Films live for første gang. By:Larm- publikumet liker å leke barneleken”ikke smile, ikke le, ikke vise tenna, 1-2-3”. Det er unødvendig å si det, men vi tapte. French Films slo oss ut på samme måte som Vampire Weekend, Noah and The Whale, Britta Person og så mange andre band har slått oss ut før. Symptomene var der. Smilingen. Vuggingen frem og tilbake. Sommerfuglene i magen. Med sommerlige toner, klassisk indierock-gitar og en vokal like sår og drømmende som Ian Curtis og hans Joy Division ble vi bergtatt. Jack: Så, hva er historien bak French Films? Johannes: Vi begynte å spille sammen i begynnelsen av 2010 av en enkel grunn: vi ville ha det gøy. Da vi øvde sammen for første gang kjente ikke engang alle hverandre, men vi ble fort gode venner. Selv om vi spilte bare for gøy viste vi allerede hva slags musikk vi ville spille. Navnet

French Films dukket opp en dag da Joni fortalte meg om en fransk film han nylig hadde sett. Jack: Hvordan vil du beskrive musikken deres? Johannes: Flere har sagt at musikken vår en miks av postpønk, pop fra 60-tallet, garasjepønk og new wawe. Jeg antar at de alle har rett på forskjellige nivåer. Jack: Vi må innrømme at da vi først hørte dere var fra Finland var ikke indie-rock det vi forventet å høre. Hvordan er musikkscenen i Finland i disse dager? Johannes: Den er ganske interessant! Finland har alltid vært Mekka for metall, men nå ser det ut til at stadig flere indie-band og artister får oppmerksomhet. Og det med god grunn! Jack: Hva var inspirasjonen bak debutalbumet deres, Imaginary Future? Johannes: Jeg tror ikke vi hadde en bestemt inspirasjonskilde til albumet, men jeg tror alle låtene handler om de samme temaene. Mange av sangene handler mer eller mindre om konflikten mellom å drømme håpefulle drømmer og å leve i et system som du ikke helt føler at du passer inn i. Jack: Da vi hørte albumet deres for første gang ble vi rett og slett forelsket. Hvilken følelse vil deres skape med musikken deres?

Johannes: Jeg håper at musikken vår vil gjøre dagen bedre for de som hører på. Personlig liker jeg musikk som setter fantasien i sving. Er det følelsen musikken vår fremkaller, så er jeg fornøyd. Jack: På hjemmesiden deres står det at mørke og kalde vintere inspirerer. På hvilken måte? Johannes: Vi er ikke akkurat store tilhengere av kulde og mørke, og det inspirerer oss til å lage den musikken vi gjøre. Det er en virkelighetsflukt. Jack: Hva er det beste med å være i et band? Johannes: Jeg elsker alt! Å skape musikk, å øve, spille inn, spille live og å ha en det kult sammen med venner. Det beste med å være i et band er å faktisk være i et band. Jack: Hva er soundtracket til livet deres? Johannes: Musikken vi selv lager, men det er vel alle artister sier, eller? Haha…

Noen ganger Ord: Silje Strømmen Foto 1: Hanna Fauske Foto 2: Martin Slottemo Lyngstad/Paragon Features

Som en perfekt kopp kaffe på morgenkvisten kom Sigurd Julius seilende inn i livene våre en kald oktoberdag. Midt i innleveringer, eksistensielle kriser og bitende kulde kom gutten med gitaren, stemmen, melodiene og tekstene. Han fikk oss til å trekke pusten, lukke øynene og drømme om vår og bedre tider. Møt fyren med en voldsom skapertrang. Sigurd: Musikk er på sitt beste når en ny sang kommer til verden; når alle vi i orkesteret spiller på en ny låt, og alt kommer av seg selv. Musikk på sitt nest beste er når jeg kjører på en smal vei i min gamle Saab, på vei til skog og fjell. Akkurat nå fungerer ikke stereoanlegget, men ellers er det fint. Jeg begynte å spille gitar da jeg var 17. Musikk har aldri vært så veldig viktig for meg før det plutselig ble det. Å skrive musikk er et instinkt. Det trenger seg på enten jeg vil eller ikke. Jeg skriver helst om alt mulig. Det dukker opp og skriver seg selv, jeg må bare stokke ordene. Det er som oftest små ting i det store. Jeg har slått meg til ro med at en sang ikke nødvendigvis trenger et budskap. Budskap er et så begrensende og kjedelig ord. Læn. Det er et greit ord. Ikke på trøndersk kanskje, men det er fint å lene seg på et eller annet. Livet er på sitt beste i mars/april. Det er ikke tull! Når sola blir varm på fjellet og det napper i fiskestanga. Herregud, da er livet greit.

trenger du bare et lite pip.

Ord: Ida Østenstad Auke

Det nye tilskuddet til Bergensbølgen, Anja Elena Viken, har gatekredibiliteten i orden. Vi hadde overhørt noen bekjente si at Anja Elena Viken virket som en overlegen Bergensertøs som burde roe ned uttalelsene sine. Litt usikre møtte vi henne i Oslo. Det som satte seg ned foran oss var en sprudlende jente med et åpent sinn, som snakker ærlig til alle som vil høre, og kanskje til de som ikke vil høre også. Oslo er nok litt vant med at folk smisker litt mye for å bli likt, vi derimot liker det friske pustet fra Bergenseren. Anja virker kanskje som den tenåringsrebellen som først nå blomstrer opp og tar steget. Eller så er hun en av de sterke, som trer ut, og faktisk våger å følge drømmene sine. Hvorfor valget kom på dette tidspunktet er enkelt. - Jeg tenkte: Faen, nå bare loker du, nå må du få spilt inn en demo og få lagt det ut. Det er ingen vits i bare å sitte for seg selv ved pianoet. Hun har i teorien droppet ut av skolen. Det vil si, hun sluttet å møte opp. - Det føles så jævlig deilig. For den utdannelsen, det har alltid vært en fin plan B. Det var vanskelig for meg å gå på skole, komme bakfull på hver eneste forelesning. Det er hardt. Det er ikke sånn helt om natten, helt om dagen-opplegg. Så nå kjører jeg bare helt om natten, komatøs på dagen. - Jeg har aldri slåss! Jeg driver heller med verbale angrep. Jeg synes det er en jævlig grei løsning på et problem, bare klæsse noen

Foto: Ida Østenstad Auke

H e lt o m n a t t e n , ko m a t ø s o m d a gen ned, så er det ute av verden. Samtidig så er det jo ikke den mest intelligente måten å løse et problem på. Men så trenger jeg ikke og klæsse noen ned, det er ingen som tør å yppe med meg, sant. Jeg har gatekredden i orden. Anja tar til smilet, og kort etter bryter latteren ut. Hun ser ut til å like ideen om rockestjerne-livet, det å gjøre det man brenner for, selv om man blir brent ut, poenget er å leve i nuet, og sette ting på spissen. Det er fort gjort å tenke at Anja har levd litt på den røffe siden med tanke på tekstene sine, men det er nok bare for å fremme sangene sine og lage en god historie. Hun henter inspirasjon hovedsakelig fra hip hop, og det er i det miljøet hun plukker ut de ordene, som etter hvert begynner å bli hennes kjennetegn, fra. Sånn som tjommi, gatekredibilitet og klæssar. Ordene er viktige for det nye tilskuddet fra den berømte Bergensbølgen, de bygger opp under tekster som ellers ikke ville hatt samme effekten av den ungdommelige jeg-vil-ikkevokse-opp-generasjonen. - Selv om det er ord jeg bruker til vanlig, så er det veldig bevisst. Jeg velger de ordene jeg liker veldig godt. Det er ofte jeg bygger en låt rundt et ord jeg liker, og som jeg har lyst til å bruke, sånn som klæssar, sier Anja. Ordene hun bruker skaper en ekstra særegenhet ved låtene hennes, ord som er uvant for popmusikken, men sårt trengt. - Man er mer vant til å høre de ordene i hip hop og rap i Bergen, men i og med at jeg lager popmusikk, så blir det en form for sjangermiks, det skaper vel kanskje noe originalt. Om det ikke er ord, så er det

historier og situasjoner som trigger låtskrivergleden hos Anja, enten det er hendelser som skjer med henne eller rundt henne. - Ofte henter jeg opp låtmateriale på nachspiel, hvor jeg bare hører på andre. Jeg har jo en låt om dagen derpå, og turen hjem. Musikken er pop, men lyrikken er noe annet, heldigvis. - Jeg er jævlig lei av popsanger som omhandler hele det hjertesmerte-opplegget. Jeg skjønner ikke hvordan det er et konstant marked for det. Har vi ikke fått nok? Jeg tror at hvis jeg hadde skrevet om kjærlighet og de greiene, så hadde det ikke vært noe interessant å høre på, for man har jo hørt det tusen ganger før. Hjertesorg er nok ikke noe for meg, det er ikke meg, sier Anja. Den følelsen de fleste unge har – og noen godt voksne – om at man aldri skal vokse opp gror i mange sjeler. Mange legger det bort med årene, og kommer frem til at de er nødt til å innse at de kan ikke kun leve på de voksenpoengene de får av å vanne plantene til mor og la være å dra ut én helg, men Anja vil holde på det ungdommelige. - Jeg er kanskje bittelitt rebell. Jeg vil jo ikke leve et sånt vanlig streitingsliv. Jeg tror aldri at jeg kommer til å bli sånn skikkelig voksen, uansett. Det er deilig for meg å slippe skole og alle de greiene. Ellers så er jeg ikke akkurat fan av autoriteter, men jeg er en høflig og grei jente. Jeg tror det har noe med at jeg henter såpass mye fra hip hop-miljøet, jeg respekterer folk som ikke takler autoriteter, litt den der: ikke kom og fortell meg hva jeg skal gjøre. Jeg liker en slik holdning veldig godt, selv om det ikke er helt meg.

- Jeg liker folk som viser at de er fete, og vet hva de går i. Du vet, de som kjører sin egen greie. Du trenger ikke å være gangster, og ramponere bussholdeplasser. Du er deg selv, og gjør din greie, uansett. Da får du gatepoeng. Anja beskriver tilværelsen som ung i Bergen, som uforglemmelig. Bergen må være stedet og drømme seg bort til om dagen, musikken har aldri vært bedre og mer gjennomtrengende. - Ung i Bergen er jævlig fett. I hvert fall det å være ung i Bergen og drive med musikk. Alle hjelper hverandre og fremmer hverandre. Folk spiller i band med hverandre. Ta Young Dreams for eksempel, jeg tror ikke de vet hvor mange medlemmer de er selv engang.Ting har gått fort i svingene for den unge jenta, hun hadde knapt låter på repertoaret da bransjefolket viste sin interesse og kontaktet henne. - Jeg hadde aldri trodd at det som har skjedd, skulle skje. Statusen om å være en popstjerne har ikke nødvendigvis vært en drøm for meg, men det å kunne leve av musikken gjør at jeg synes det er kjekt, både å skrive musikk og holde konserter. Det er så sykt digg å kunne holde på med det du liker. Jeg tenker bare på her og nå, for meg er det viktig å leve litt hardt og bare har det fett.

L S I ST v 50

Remy Eik Festivalsommer

Det blir ikke fest uten dongerivest Remy Eik foretrekker estetikk foran teknikk og liker å ta bilder av døde dyr. Dette er med andre ord en fyr vi kan like. Møt fotografen som kanskje er like kjent for sin imponerende bart og dongerivest som sine fantastiske snapshots. Jack: Hva foregår i hodet ditt i øyeblikket du trykker ned utløserknappen? Remy: Da jeg satt og så igjennom arkivet mitt for det siste året nå nylig, så jeg mye slurvefeil. Konklusjonen er at det meste av livsstil og konsertbilder jeg har tatt har enten vært i fylla eller på skateboard, så om det foregår noe i hodet mitt er jeg litt usikker på... Jeg er veldig bestemt på hvordan jeg vil et bilde skal se ut, så jeg ser gjerne for meg det når jeg begynner å komponere. Jeg tenker kanskje «kom igjen, treff riktig øyeblikk…..NÅ!» Ehh, cheesy svar...

Jack: Hvor henter du inspirasjon? Remy: Fra personer og miljøet jeg omgås i og med.

Jack: Hva er det med foto som interesserer deg? Remy: For meg har det egentlig aldri vært foto i seg selv. Jeg aldri vært interessert i fotohistorie eller lignende. Jeg har lengte fulgt arbeidene til artister som Dash Snow, Hedi Slimane, 13th Witness, Futura 2000 og ikke minst Terry Richardson, Det er vel deres ideologi om å heller vise sin livsstil jeg har falt for, i motsetning til det å fronte «perfeksjonisme» innen teknikk, politisk korrekthet og nøyaktighet. Estetikk foran teknikk!

Jack: Det blir ikke fest uten skinnvest, eller? Remy: Jeg går kanskje under kategorien ’det blir ikke fest uten dongerivest’ ???

Jack: Hva gjør et bilde bra? Remy: For meg er det ikke skarphet og perfekt lyssetting. Jeg sier ikke at jeg ikke legger vekt på det, men estetikken og følelsen i bildet er viktigere for meg. Jack: Svart/hvitt eller farger? Remy: Det går i bølgedaler. Tror gjerne det er fordi jeg kjøper enten sort/hvitt eller fargefilm. Sjeldent begge deler samtidig. Så går det en periode med kun b/w, så en periode med kun farge. Akkurat nå er det farge! Vinteren er grå og kjip nok fra før av... (dette intervjuet er gjort i januar)

Ord: Silje Strømmen Foto: Remy Eik

Jack: Analogt eller digitalt? Remy: Alt på sin plass. Jeg liker å jobbe mest analogt - følelsen av de gamle kameraene, de er vanligvis bygd ti ganger mer robust enn de kameraene som kommer ut i dag. Ellers velger jeg gjerne digitalt til jobber hvor jeg vet det er dårlig med lys eller som jeg vet kommer til å bli mye etterarbeid med. Film tar tid, men det er verdt det! Jack: Favorittobjekt å ta bilde av? Remy: Homo sapiens, himmelen og døde dyr.

Jack: Du er jo en aldri så liten hardcorefantast, påvirker musikk deg som fotograf? Remy: Meget! Helt siden jeg satt og så på gamle sort/hvitt bilder fra 80-90-talls hardcorekonserter har jeg hatt en indre trang til å kopiere den følelsen, men jeg har hittil ikke klart det. Nærmeste må vel være bildene fra Like Rats From A Sinking Ship-konsertene, eller Desperado reunion-gig’en på Blæst under Pstereo 2011!

Jack: Hvis du kunne jobbet for eller med hvem som helst for en dag, hvem hadde det vært? Remy: Kanskje vært en dag i Brooklyn med Dash Snow? I studioet med Terry Richardson? Ellers ville jeg vært en astronaut! Eller en jakthund. Jack: Du er ferdig på Fotofagskolen i Trondheim til høsten, hva skjer så? Remy: Jeg har overhodet ingen anelse. Jeg jobber i bar, i tilegg til studier og frilansarbeid, så det blir vel gjerne å ta ting litt som de kommer. Trondheim begynner å bli litt utgått. Jeg har hatt det veldig fint her, men tror kanskje jeg bytter beite til Oslo etter hvert. Gresset er grønnere på andre siden, right? Jack: Hva er den ultimate drømmen? Remy: Drømmen er kanskje å jobbe mer rettet mot fine art-foto. Bildene mine er vel gjerne ikke fine art, men jeg vil jobbe mer mot bokutgivelser og utstillinger enn kommersiell foto. Du finner ikke meg i et portrettstudio og tar bilder av konfirmanter og brudepar fremover i alle fall. Jack: Det beste i livet er? Remy: Sommer, øl og kaffe? Gjerne akkompagnert med musikk! Må alltid ha et soundtrack til det jeg gjør.

DRØMM EN O M FES TI VAL S O M ME RE N Ord: Silje Strømmen Foto: Silje Strømmen

Post-festival depresjon. Du kjenner den fra minuttet du forlater festivalområdet. Følelsen kommer snikende idet du ruller sammen soveposen og gjør vurderingene om det er verdt det å ta med seg teltet som lukter piss og madrassen som er full i gjørme hjem. Når bilen er lastet full kjenner du at en tung klump har plassert seg i mange. Idet du låser opp inngangsdøren noen timer senere har følelsen av savn og håpløshet tatt full kontroll. Det er et helt år til neste festival. Tanken er uoverkommelig. Idet vi skriver mai på kalenderen er endelig ventetiden snart over. De siste månedene har vært nervepirrende. Det begynner like før jul; de første slippene. Uke for uke slippes artister du aldri har hørt om, artister du elsker i skjønn forening med de største hypene fra både inn og utland. Noen festivaler får deg til å hoppe opp og ned i ekstase, andre ender opp med å skuffe. Datoer må klaffes, vennegjengen samles, feriepenger fordeles og reiseruten planlegges. Er du av typen som foretrekker gjørmebad mot sydenferie har du nok allerede noen faste favoritter. For undertegnede er den bortgjemte perlen Malakoff en favoritt. På stedet hvor ølsalget stenger tidligere enn vanlig, sommernatten er kort og som vanligvis er preget av stillheten som vanligvis henger over disse små byene som befinner seg blant fjord og fjell har jeg forelsket meg.

Det er noe spesielt med festivaler. I en uke er livet perfekt. I øyeblikket du er omringet at flere tusen lykkelige sjeler og dere hopper opp og ned i perfekt takt med musikken og kjenner at dere lever. I øyeblikket favorittartisten spiller den sangen, og du er så lykkelig at du kunne lettet. I det øyeblikket er du på festival, og at du sover på bakken, at mobilen er tom for strøm, pengepungen lettere enn den helst skulle vært, at du har gnagsår, er dehydrert og skitten spiller ingen rolle. Er du festivaljomfru kan det være vanskelig å forstå at og våkne badene i din egen svette i et alt for varmt telt, fyllesyk og med tegninger i fjeset og fortsatt i gårsdagens klær kan bringe lykke; At å starte dagen med lunken pils, i et desperat forsøk på å jage vekk fyllesyken er fint. Akkurat der og da er det vanskelig å forstå det selv. Det er ikke få som har forbannet lunken øl og telt som nekter å stå oppreist. Men etter hvert som månene går og høstmørket kommer snikende minnes du bare alt det fantastiske og post-festival-depresjonen og abstinensene kommer krypende. Morgentimene brukt til å forbanne kartongen med vin som egentlig skulle rekke i to dager, men som nå er tom, samtidig som du svelger ibux som om de skulle vært dropps er glemt. Nå kjenner du det i knærne, i magen og hjertet. Du trenger en festival, og du trenger den nå. Festival er et underlig fenomen. Samtidig er det ikke underlig i det hele tatt. Det er vanskelig å forklare akkurat hva det er med disse festivalene, men oppskriften er enkel: ta med deg en gjeng gode venner, et telt, støvler, noen kartonger med vin, shorts og strikkagenser. At noen du liker spiller er et pluss, men ikke alltid en nødvendighet. Det er stemningen det handler om. Du er omringet av likesinnede. Du er hjemme.