Jack Magazine by Jack Magazine

JACK

NR. 01.

Til alle dere som tvilte, vi klarte det.

JACK MAGAZINE

Takk til Bjørg Jewellery, Mardou & Dean, Mildh Press AS, Johnny Love, NKF, Rektor, Mammaer og Pappaer, Knut Auke / Hesleberg Gartneri, Camilla Edvardsen, Martha Gausdal, Mario Urban Mannsåker, Anders Eidem, Charlotte Danielsen, Maiken Riskild, Elise Auke, Mathias Sektnan og alle dere som hadde tro på oss.

Et magasin laget av Ida Østenstad Auke

Jack Magazine Utgave 01, 2011

Silje Naalsund Strømmen

Kontakt jacks.magazine@gmail.com

Innhold Mote Trives du i slengbuksa di? Modellspiren Alle elsker Johnny Love Dronningen av natten Mardou & Dean Hull i himmelen

Musikk Artister 2011 Glem de fire store Razika Lyden av sommeren Oslo Ess Kakkmaddafakka Honningbarna TĂ´g Aristillus Kinee Hva kalte du de?

Livsstil Alt for Dina Mannen bak kameraet Kunsten i ĂĽ fange en fĂ¸lelse Litt etter litt, reiser du langt Jeg har forelsket meg

Leder Det er en mørk og stormfull desemberdag. Trondheims gater er tomme. Etter en liten bytur står vi der. Narvesen i Nordre gate, og stirrer. Hardcover, store bilder, fonter, glossy, overskrifter. Magasinhyllen stirrer tilbake på oss. - Jeg tenkte på å lage et magasin til semesteroppgaven jeg, sier Silje. - Jeg òg, sier Ida. - Skal vi lage et sammen?! Og så enkelt var det gjort. En kafétur senere og notatboken var full av drømmer. Og det var drømmer som skulle bli det gjennomgående temaet for denne første utgaven. Drømmene om å skape noe, drømmer som ble knust, drømmen om å lykkes og de som lever drømmen. Vi ønsket å skape et magasin som skulle inspirere, engasjere og løfte frem det up-andcoming, som vi mener fortjener oppmerksomhet. I denne første utgaven finner du artister, kreative mennesker, sitater fra våre favorittbøker - og filmer, designere og drømmebyer. Dette er kjærleiksbarnet vårt, ikke mobb det.

Bidragsytere Redaktørene

Ida Østenstad Auke

Silje Naalsund Strømmen

Strawberry Blondine som er dødelig sarkastisk, Jack Daniels største fan og konsertelsker.

Tidens største klisjebarn, glad i glitter, fine kjoler, klining, konserter, gutter og såpebobler.

Skribentene

Martha Gausdal Forteller deg hvorfor du bør pakke sekken og reise ut i verden. Selv planlegger hun allerede neste reise.

Mario Urban Mannsåker Har reist Europa rundt i en buss sammen med Kakkmaddafakka og Razika.

JACK mener

Trives du i slengbuksa di? Januar 2011. Du åpner et av Norges største moteblader. På forsiden frister magasinet med ”trendbibel – dette skal du gå kledd i år!”. Du skal ikke bla mange sider før magasinet spytter på deg hvilke klær du bør kjøpe, hva du kan beholde og hva du bør pakke vekk for å gå det nye året i møte – kledd moteriktig.

Slengbukser, buksedresser, neon-farget tilbehør og plastvesker. Motebloggerne hiver seg over de nye trendene med giv, og etter hvert som månedene går oppfatter også vi dødelige at ”hei, det er vist sånn vi skal gå kledd i sommer”.Mange kjemper desperat for å få slengbuksen til å passe inn i klesskapet. Det er jo tross alt det motebladene har fortalt oss at vi må gå med til sommeren! Etter mye om og men har du mannet deg opp til å gå på byen iført en buksedress. Gratulerer, du er nå moteriktig kledd. Men føler du deg egenlig vel med å gå med den neonfargede plastvesken alla Jill Sander hengende over armen? Vi feirer det individuelle mennesket. Allikevel lar vi oss påvirke til de grader av motebladene og bloggerne som forteller

oss hvordan vi bør se ut. Klart, det er en stor forskjell på å være trendslave og å ta det som er ”in” og gjøre det til ditt eget. Inspirasjon henter man fra det en ser rundt seg. Det er nettopp dette vi skulle sett mer av. Personalisering av det som er ”in”, personlig stil og mot. For hva er egentlig en trend? En trend vil være der i en sesong eller to. En trend definerer ikke hvem du er. Vær deg selv. Ikke bli en av de som tenker ”aha, har dongeriskjørt blitt ”in” i vår altså, da må jeg skaffe meg et”. Mote skal være morsomt. Mote skal vise hvem du er. Prøver du å etterligne andre kommer du ikke langt, og innerst inne føler du deg heller ikke vell i noe du egentlig ikke liker. Så drit i hva motebladene sier, hold deg til din stil, og vær lykkelig. For som klisjeen sier: hva du har på deg, forandrer virkelig hvordan du føler deg.

Modellspiren I bransjen der utseende er alt som teller gjelder det også å ha en bra personlighet. Med en hverdag fylt med castings, photoshoots, venting, soving, litt festing og mye tid foran pc-skjermen, lever ikke akkurat Martine Lervik det typiske 19-åringslivet. Det eneste hun har til felles med mange av sine jevnaldrende er at hun nettopp har flyttet hjemmefra for første gang. For det er ikke alle 19-åringer som pakker kofferten og flytter til Milano for å jobbe som modell året etter videregående.

Tekst: Silje Naalsund Strømmen

-Jeg liker veldig godt jobben min. Muligheten til å få reise rundt, møte mennesker, og i tillegg tjene penger er fantastisk. Selv om det er lange dager, mye press på vekt og utseende og dager med mye hjemlengsel. Du har kanskje hørt navnet Martine Lervik før. I 2008 gikk hun seirende ut fra konkurransen Top Model på TV3. Derfra gikk turen fra det lokale modellbyrået i Ålesund til Oslo, og på 19-års dagen fikk hun koffert i gave fra moren, et symbol på at hun nå var klar for å reise ut i verden. Turen gikk til Milano, og modellbyrået Elite. Selv synes hun det er flaut å presentere seg selv som modell. Vi tok tak i skjønnheten for en liten prat om det å jobbe som modell i Italias motehovedstad. Hva er det med å stå foran kamera som appellerer til deg? Jeg liker å være med på å skape noe, og i dette tilfellet blir det da et bilde. Jeg vil gjenskape en følelse. Beskriv følelsen du får av å se bilde av deg selv i et magasin? Vel, man blir automatisk litt skeptisk. Du ser fort ting du ville ha endret og fikset på. Spør heller mamma, hun blir sikkelig stolt når hun ser meg i magasiner. Hva er det kuleste du har opplevd som modell i Milano? Det kuleste... Hm, det var et vanskelig spørsmål. Jeg syns moteserien jeg gjore for Donna Moderna var veldig kul. Jeg fikk jobbe med en kjent Italiensk fotograf og meget dyktige stylister. Samtidig fikk jeg sprade

rundt i en blond parykk hele dagen! Hvordan er det å hele tiden bli bedømt etter utseende? Det er ikke alltid så lett, i alle fall ikke når du har tøffe dager. Men du lærer å riste av deg de negative kommentarene, og tilslutt skjønner du at det finnes mange gode egenskaper, i tillegg til utseendet, som kan være med på å bestemme om du får en jobb eller ikke. Er det mange Norske jenter i den Italienske motebransjen? Det er ikke på langt nær så mange norske modeller som russiske, eller stort sett østeuropeiske. Jeg kjenner 3 jenter som er fra Norge i Milano. Den norske motebransjen er ikke stor nok til å mette et marked av modeller. I Italia er det derimot en stor bransje hvor det er behov for mange jenter. Hvordan er miljøet blant modellene? Det kan være veldig tøft. Du møter ofte jenter som du ikke liker, og som ikke liker deg. Det handler mye om konkurranse. Men når du må dele et soverom, et bad og et kjøkken med flere jenter må du bare omstille deg og prøve å finne en måte å takkle det på. Samtidig møter jeg ofte skjønne jenter som jeg blir venninner med. Hva er planen fremover? Vel, jeg vil prøve å være i Milano en stund til fremover. Jobber jeg bra her så stresser jeg ikke med å forflytte på meg. Men til høsten vil jeg til London, jeg MÅ til London! Jeg har lyst å prøve ut flere marked, og jeg kjenner en del som bor der.

”

I wish I were a Warhol silk screen hanging on the wall. Or little Joe or maybe Lou. I’d love to be them all. All New York’s broken hearts and secrets would be mine. I’d put you on a movie reel, and that would be just fine. - Fra filmen ”Control”

Alle elsker Johnny Love Med sitt øye for detaljer og kjærlighet til passform har John Erling Vinnem vunnet hjertene til stilfulle menn verden over.

Tekst: Silje Naalsund Strømmen Foto: Ida Østendstad Auke Fotoassistent: Marianne Henriksen Modell: Charlotte Danielsen Hår og sminke: Stine Rørvik

Du har hørt det før. Kreativt menneske finner ikke de klærne han eller hun liker i butikken. Kreativt menneske bruker alle pengene sine på klær i London. Kreativt menneske bestemmer seg for å sy sine egne klær. Det nye i denne historien? John Erling Vinnem hadde aldri tatt i en symaskin (bortsett fra på kunst og håndtverken) før den dagen han satt seg ned med sitt rutemønster og sydde sine første par bukser. -Da jeg var 19 år tenkte jeg aldri at jeg kunne leve av å designe. Jeg gikk på NTNU i mangel av å gjøre noe annet. Hjemme var det klart at en ting var det å drive med en hobby, en annen ting var det å ha en ordentlig jobb. Heldigvis for Norges menn ble hobbyen til Vinnem etter hvert et levebrød. Det hele begynte i 2000 under navnet Zaishi; De asiatisk-inspirerte klærne til både kvinner og menn får oppmerksomhet i Europa, og bestillingene renner inn fra butikker i Frankrike og Italia. Men etter at produksjonen må flyttes fra Frankrike til Romania, kollapser det. Klær blir ikke ferdige når de skal, knapper faller av og størrelser er feil. Etter å ha brukt ett og et halvt år på å samle trådene på nytt og å lage klær på bestilling, er

Vinnem nok en gang klar med kolleksjon. Denne gangen er det bare herreklær, og navnet er forandret til Johnny Love. Året er 2006, og her fra går det bare oppover.

-Johnny Love bunner ut i min kjærlighet til det å lage klær. I ettertid ser jeg på Zaishi som min skole. Da det gikk til helvete sto jeg igjen med en ting, nemlig lidenskapen for det å skape plagg. John Erling Vinnem lever i følge seg selv den ultimate drømmen. Men akkurat hva drømmen er, det varierer. For noen år siden var det å skape et merke som han selv kunne leve av. I dag er de alt fire personer som kan leve av klærne som blir til i et lite, beskjedent lokale på Buran i Trondheim. Den endelige drømmen er å være et lite merke i den store verden. Foreløpig har de ingen planer om verdensherredømme -Etter min mening er det en dødssynd å la pengene ta kontrollen. Jeg vil ikke at vi skal bli den type selskap hvor man sitter og teller penger, og som flytter produksjonen fra Europa til Kina. Det går utover kvalite-

ten. Jeg startet med ett mål – å forandre gatebildet. Jeg prøver å lage klær som kan brukes til mye, og som har god kvalitet som varer.

Nettene blir lysere, dagene blir lenger og i gatene kan man stadig se mer av blek vinterhud som desperat prøver å fange noen etterlengtede solstråler. Vår største bekymring er hvilke nye plagg vi skal inkludere i sommergarderoben. John Erling har for lengst lagt sommeren 2011 bak seg. De neste tre ukene er det sommeren 2012 som skal puttes ned på papir. Prosessen begynner med detaljer; jakkekrager, lommer, knapper. Han er ekstremt opptatt av passform. Du kommer for eksempel aldri til å finne en vid parkas i Johnny Loves kolleksjoner. -Når jeg designer ser jeg ofte til det ekstreme. Ting som jeg så abselutt ikke kunne designet eller gått med selv, og blir inspirert av det. Både Vivienne Westwood og Gaultier lager fantastiske kolleksjoner, men jeg kunne aldri ha brukt plaggene selv. Jeg påvirkes av alt mulig. Inspirasjonskilden min er egentlig summen av livet.

Ser man til Sverige og Danmark er det lett å føle seg flau over nordmenns stil, i alle fall norsk motebransje. Det var vi som skapte onepiece-en, og det er i våre byer vi stadig vender tilbake til uggs, tights, allværsjakker og fjellsko. John Erling derimot, mener at norske menn, de kan faktisk å kle seg. -Norske menn er egentlig veldig velkledde. Vi tror at i Paris er alle så utrolig godt kledd, men det er stort sett kvinne. Norge er et lite land, og derfor er det færre som markerer seg i klesstilen. Det at vi er et rikt land bidrar til at vi er mer opptatt av kvalitet. Vi er stilrene, men ser til en viss grad veldig like ut. Vi har ennå ikke en bestemt stil, slik som svenskene og danskene har hatt i mange år.

Det er et kjent fenomen at det heiteste en jente kan ha på seg en søndagsmorning er kjærestens skjorte. At det kan ha mer med intimiteten som da oppstår, enn med mote kan man velge å se bort fra. For det er et faktum at stadig flere kvinner velger herreklær fremfor plagg designet for å omfavne kvinnekroppes former.

-Jeg synes det kan være kjempefint med jenter som bruker gutteklær, men det er ikke alle gutteklær som passer til det, og det er heller ikke alle jenter som passer til gutteklær. Det er viktig å utnytte det et herreplagg gir. Du trenger heller ikke bruke et helt antrekk. En stor skjorte til et par damejeans for eksempel. Vi får stadig forespørsler om en damekolleksjon, men jeg mener at angrepsvinkelen ikke skal være at butikkene vil ha det, men at vi skal ønske å lage det. Akkurat nå har vi ikke kapasitet til å lage en damekolleksjon. Spør du meg om noen år, så er svaret kanskje ja.

Det er ikke en ukjent sak at Norges moteuke, Oslo Fashion Week har vært i hardt vær. Med Pia Haraldsens kolleksjon for kjeden Agape på programmet, valgte flere norske designere å boikotte moteuka. -Det forventes for mye av OFW. I Norge har vi ikke en oppegående motebransje med penger i. Folk vil vi skal være lillebroren til København, men det går ikke. Norge tiltrekker seg ikke mennesker fra resten av moteverdenen. Vi har bare norske butikker å lene oss på, og alt for få av disse tar skrittet opp fra å være som Carlings, Vero Moda og Only. I beste fall er OFW en utstillingsarena.

Til høsten ser det lovende ut for lansering av Johnny Love i USA. Det anerkjente varehuset Saks har valgt å ta inn merket for testing. En milepæl for et lite norsk selskap. -Avtalen med Saks er bygget på et godt nettverk. Jeg tror en av de største svakhetene i Norge er at vi ikke verdien av et godt nettverk. Folk har for dårlig tid, og drar ofte til København med avgangskolleksjonen sin, som kanskje ikke er moden nok, og uten og egentlig ha råd. Det tar ofte knekken på hele selskapet.

Ser man på Johnny Loves fremtid er det klart at livets skole har behandlet John Erling Vinnem bra. Han har bevist at ved å arbeide steg for steg kan man lykkes i bli et lite selskap i en stor verden, alt styrt fra Trondheim, Norge. -Det viktigste i livet er å ha en lidenskap. Jeg har ingen hobbyer lenger, men jeg gjør noe jeg elsker.

Dronningen av natten Bjørg forfører deg med sine magiske smykker. Tekst: Silje Naalsund Strømmen Foto: Ida Østenstad Auke Modell: Maiken Riskild

Siden 2004 har hun vært på alles lepper. Foretrekker du det søte og sarte er ikke smykkene til Bjørg Nordil Mathisen noe for deg. Hun forfører deg som en fullmåne på en svart vinternatt, og lokker deg over til den mørke siden. Krystaller, dyrehoder, dødningsskaller, hjerter, metall, sølv og gull preger kolleksjonene som har tatt jenter verden over med storm. Det er grovt og upolert.

Dypt inne i den mest ugjennomtrengelige skogen danser en ung jente rundt i gresset. Håret er bustete, føttene er bare. Hennes livsoppgave er å lure med seg gutter hjem fra nattlige festligheter. Rundt halsen henger hodet til en ørn i metall. -Jeg er av den overbevisning at det ikke er mulig å toppe naturens eget design. Det er de vakreste objektene. Jeg er fasinert av det som aldri har blit rørt av menneskehender, forteller Bjørg.

- Jeg får en glede av å skape noe som er rått, ferskt og som kan leve sitt eget liv. Bjørg ser på smykkene sine som individualistiske og

personlige objekter, som først slår ut i blomst når de havner rundt halsen på det riktige mennesket. Voks er favoritt-materialet å arbeide med, da er drømmen og mulighetene uendelige. -Det beste med inspirasjon er for meg å ikke vite hvor den måtte komme fra. Det er på mange måter nerven i prosessen. Jeg elsker å grave i gamle fagbøker om for eksempel botanikk eller anatomi. Det er alltid så mange vakre illustrasjoner! Foran hver sesong nullstiller jeg meg totalt, og uten begrensninger ser for meg hva jeg vil skape.

Noen begrensninger finnes alikevell. Pinnedyret for eksempel, er hun ikke så veldig interessert i å lage smykke av. Det har rett og slett for lite særpreg. Bjørg beskriver sin egen prosess som smykkedesigner som en evig læreprosess. Nye teknikker blir ett kick. -Jeg håper at kolleksjonene fortsetter seg å utvikle seg i en spennende retning, og at de som liker det vi lager i dag fortsatt vil like det vi gjør om en fem års tid. Drømmen er å hele tiden bli bedre. -Hva er din største kjærlighet? -Livet.

”

Man kan godt ha levet et fullt og helt menneskeliv, selv om man dør ganske ung. - Fra boken ”Jonas” av Jens Bjørneboe

Mardou & Dean Mardou & Dean er uten tvil Norges peneste designerduo. Like barn leker best, for det har seg sånn at de også lager noen av Norges peneste jeans. Eventyret startet i 2007, da Ingrid Bredholt og Patrik Rosenfors spasserte inn på Steen & Strøm med sine fire jeansmodeller, og lurte på om dette var noe for varehuset. S&S kjøpte omtrent alle jeansene på stedet. I dag har de Kaare Lund som agentur og en Nåløyet-pris på peishylla. De er også å finne på prestisjefulle Harvey Nichols i London. Foto: Ida Østenstad Auke Modell: Elise Auke

”

I don’t believe in God, but if I did, he would be a black, left-handed guitarist. - Fra filmen ”The Dreamers”

Hull i himmelen Har du noen gang sett en ung mann bli skutt til himmels / For kordan kunne eg la deg gi opp / Og det gikk opp for seint, at eg faktisk hadde / Skjært av meg armen min for å holde din

Vi var frie som fengselsfugler, når vi fløy gatelangs / Og under gatelysene sverget vi at vi skulle forbli / Og du sa alltid eg var for fin til å ha så dårlig med tid / Men tidevannet tok deg først og eg får aldri slukket min tørst

- John Olav Nilsen og Gjengen

Foto: Anders Eidem Modell: Mathias Sektnan

â&#x20AC;?

Jeg elsker den som skammer seg, nĂĽr lykken faller til hans fordel. - Friedrich Wilhelm Nietzsche, fra Jonas

Artister vi har tro på i

2011 Razika Honningbarna Kinee TÔg Aristillus Oslo Ess Kakkmaddafakka Rumble in Rhodos Wolfes like Us Deathcrush The Megaphonic Thrift The Gin And Tonic Youth Blood Comand

Like Rats From A Sinking Ship

JJ Britta Person LCMDF French Films

Fysisk Format Når en av Oslos beste platebutikker bestemmer seg for å starte plateselskap, da kan det rett og slett ikke gå galt. Tiger har lenge vært kjent for sin kjærlighet for hardcore og indie, og det er nettopp disse sjangrene som Fysisk Format er ledende på. I stallen finner du blant andre Aristillus, Blood Command, Wolfes Like Us, Pow Pow og Hope I Die Virgin.

Brilliance Records Kjent for sine fantastiske Brilliant Nights, hvor du kan støte på alt fra Little Steven (vi viste seriøst ikke hvor vi skulle gjøre av oss da vi fikk øye på legenden) til fjortisbloggere. Fine kvelder arrangerer de i alle fall, og med artister som Leif & The Future, TÔg, Social Suicide, Dyst og Jeroan Drive er man i alle fall sikret god musikk.

Riot Factory Riot Factory jobber ifølge seg selv med band som tryller frem musikk man ikke klarer å sitte stille til, og som gjør opprør mot likegyldigheten. Sammen med underlabelet Sad Songs For Happy People, Norges desidert søteste navn på et artistdrevet plateselskap, har de noen av Trondheim og Oslos meste lovende band på plakaten: Dråpe, Bendik, The Avalanche, Pelbo og The Hex.

Trenger du hjelp gjennom jungelen av norske plateselskaper? Glem de såkalte fire store: Universal, EMI, Sony og Warner Music Group. Den nye, gode, norske musikken finner du på Fysisk Format, Brilliance Records, Riot Factory, Smallsound Supersound, Ocean Sound Recordings og Råtass Records. Her har du en liten guide over hvem, hva og hvor:

Smallsound Supersound

Ocean Sound Recordings

Leter du etter plateselskapet hvor du finner nesten samtlige av Norges største House produsenter? Både DiskJokke, Lindstrøm og Bjørn Toske er å finne på Smallsound Supersound, i tillegg til blant andre bergensjentene Razika.

Midt i havgapet på vakre Sunnmøre finner du Ocean Sound Recordings. Finnes det bedre omgivelser til å la kreativiteten flyte? Ifølge Robert Post Norma Sass, Eva And The Heartmaker, Dylan Mondegreen og resten av Ocean-gjengen er svaret nei. Selskapet er startet av medlemmer fra The Margarets. Gjengen også Midtsommerjazz, Sommerfesten på Giske og Jugendfest.

Råtass Records Da labelet Indie Recordings fant ut at de ville signe band som ikke passet helt inn i deres metall-image, startet de like greit Råtass Records. Råtass vil signe band som er fylt med energi og rock and roll. Foreløpig er Oslo Ess eneste signa band, men følger resten av signingene samme bane kan vi se frem til et label fylt med spennende, ny norsk musikk.

Vondt i hjertet Razika har gitt hele Norge vondt i hjertet med singelen nettopp heter ”Vondt I Hjertet”. Med sine søte gitartoner, bergensdialekt og tekster om ung kjærlihet er det vanskelig å ikke vugge frem og tilbake med et smil om munnen når du høre på platen Program 91. Vår mann Mario fulgte bandet rundt i Europa da de turnerte kontinentet med Kakkmaddafakka, og tok seg like gjerne en prat med de fire jentene om forventningene til turnelivet og en fin fin oppsumering av det hele.

Tekst og foto: Mario Urban Mannsåker

Mario: YO Razika! Razika: Hallaien, Mario! M: Hadde dere vært på turné før eller? Jeg mener ikke konserter i andre byer liksom, men sånn i buss og sånt. R: Vi har aldri (”aldri, aldri”) vært på truné før! Og da ikke i buss heller. M: Hvilke forventinger hadde dere til turnélivet? Soving, dusjing og sånt. 18 dager er jo egentlig ganske lenge. Når dere er på festival, liker dere da og sove i telt? I ettertid, hvordan syns dere det fungerte? R: For å være helt ærlige, grugledet vi oss. Vi var usikre på hvordan det kom til å bli å dele buss med 12 gutter, om reisingen og alt som følger med etter en konsert (flere uker med festing...) kom til å slite oss ut... men så feil kan man ta! M: Er dere nervøs for å være på tur med så mange ekle, prompende, snorkende, rapende, single gutter?

Hvordan gikk det? Ble dere lei trynene deres fort? R: Som sagt var vi litt redde, ja. Noen av guttene snorker jo veldig høyt, men det ble ikke noe problem siden bussen var så lydtett. Vi var også redd for at vi skulle bli lei av så mye Kakk hele tiden, og for at de skulle bli lei av Razz, men den gang ei. Savnet jo de om vi bare hadde gått i byen i to timer uten dem! Disse guttene er jo uten tvil de beste.

M: Hva har dere pakket med dere for å bo 18 dager i buss? I ettertid tenker dere vel at dere hadde litt mye med dere hva? R: Alle hadde med seg veldig store kofferter, men ingen av de var fulle. Bortsett fra Marias, men den var halvparten så liten. Vi hadde pakket med oss en del klær. For eksempel hadde Marie M med seg fem bukser, Marie A fem forskjellige neglelakker, Embla fem bandanas og Maria fem jakker. Så kjøpte jo vi litt gøye ting på veien, da. Once in Neijmegen liksom. Så nei, vi hadde ikke så mye med oss. Alt blir så ekstremt fort

skittent... de fleste stedene vi spilte på, er det jo fortsatt lov å røyke inne, så da stinker jo ALT dagen etter. Godt å bra utvalg av klesskift, da. M: Tenkte dere at det kom til å bli kjedelig og bo i en buss så lenge. Er jo veldig trangt.. R: Faktisk ikke! Bussen var vel det vi gledet oss aller mest til. Vi fløy jo først til København for så å bli hentet av denne berømte dobbeldekkeren. Tror vi satt utenfor spillestedet i en halvtime og bare ventet på at den skulle komme. Ble skuffet hver gang en vanlig

rutebuss kjørte forbi. Plutselig kommer den! Vi hopper bokstavelig talt opp og skriker og løper og ler og stopper opp for å ikke tisse på oss. Når den endelig har parkert løper vi bort til bussjåføren og spør om vi kan komme inn. Han ser rart på oss og sier nei. Så sier vi at vi er bandet som skal kjøre i den, noe som selvfølgelig ble mer logisk, så da løp vi inn og opp og ut og sjekket den ut. Fantastisk buss. Trangt, men godt. Savner den Nightlineren, altså. M: Noen av dere er jo veggis, hvordan tror dere det vil

fungere? Sånn med tanke på veikroer og nattklubber ser jeg for meg et heller usunt kosthold. R: Embla er veggis, ja. Dette står på raideren vår, og ettersom manageren til Kakkmaddafakka også er det, var det ikke noe vi bekymret oss sånn veldig for. Når vi har spilt før, ender hun som oftest opp med den kjipeste maten, mens alle andre får noe digg, men denne gangen ble det heldigvis ikke slik. Alle stedene vi spilte på, lagde jo maten selv (pasta, pasta, pasta, pasta, pasta, pasta...), og det var overraskende bra! Vegetarianerne fikk alltid like god mat som kjøtteterne. Sånn det skal være. M: Hva gledet dere dere mest til? Hva var det gøyeste? R: Hm... vi gledet oss vel egentlig mest til selve turnélivet. Det å spille, feste, legge seg og våkne i en ny by. Det var vel det mest absurde og gøyeste ved det. Å reise på turné har lenge vært et mål for Razika, så at vi endelig fikk muligheten til det, og attpåtil med våre fine gode venner i Kakk, er nesten utrolig. Det skjedde noe nytt og gøy hver eneste dag, så det er vel ikke bare ett spesifikt minne som sitter igjen som det gøyeste - men bare å se og kjenne hvor mye mer samspilte og mer selvsikre vi er, det er det gøyeste. Reisen i seg selv, men også resultatet. M: Har dere vært i noen av stedene vi skal? Eventuelt

har dere hørt om alle stedene? Hvilket sted var det gøyeste stedet? R: Noen av oss har vært i København, Amsterdam, Köln og Berlin før. Razika har faktisk spilt en gang i Berlin før. For to år siden. Så vi gledet oss til å spille der igjen! Men selvfølgelig gledet vi oss til å spille i alle de byene vi aldri hverken hadde vært i, eller hørt om. Alle stedene var fantastisk gøye å være i, men vi må nok si at Berlin var best. Den nest siste konserten vår var den aller beste med fantastisk publikum og første ekstranummer på hele turneen. Her møtte vi også manageren vår, Mikal, og hans nye kjæreste, Celia. Veldig fint å være med de og bli vist rundt i bydeler vi ikke hadde vært i før. Så var vi selvfølgelig også med våre favorittgutter både på shopping og bar, uterestauranter og i parker. Kunne som sagt ikke være for lenge uten dem, hehe. M: Hvilke tips fikk dere før vi reiste? Var de hjelpsomme? R: Vi fikk ikke noe tips... ikke særlig hjelpsomt. M: Takk for praten, gleder meg til jeg kan være med dere på tur! R: Takk for praten, kjære Mario! Og takk for turen! Vi var og er så utrolig glade for at du ble med! Gjorde litt vondt i hjertene våre da alle tok farvel på Flesland. (Takk og lov for at alle bor i samme by!)

Nero - Guilt Årets sommerlåt? Pompøst og jævlig (bra) fra Nero.

Avicii - Levels Svenskene steker videre, denne gangen med Avicii i spissen. Faen så cheesy, men samtidig så sykt deilig.

Lil Silva ft. Sampha – On your own En superspennende britisk produsent med en av de fineste stemmene vi har hørt på lenge. Win!

Jamie Woon – Spirits Jamies vakreste? På konserter kjører han hele denne låta med truten alene. Hvis du skjønner. Må oppleves. Blakk? Sjekk Youtube.

Lyden av sommeren

2011

Hoetell er DJ-duen bestående av de herlige oslojentene Silje Borgan og Christine Dance. På sene fredagskvelder gjør de tigerstadens bakgårder utrygge, og på lørdager gir Christine deg den beste dansemusikken på P3. Her er deres lyd av sommeren 2011:

Britney Spears ft. Nicki Minaj & Kesha – Till the World Ends (Remix) Britney er en favorittkvinne, og når hun i tillegg tar med Nicki & dubstep på laget er det bare en ting å gjøre. Dance till the world ends, altså.

Ms Dynamite - Neva Soft Syk MC, syk låt.

Foreign Beggars ft. Skrillex - Still getting it Dette monsteret kommer til å bli fast innslag i vår festivalsommer som foreløpig består i Hove, Slottsfjell og Parken.

Veronica Maggio - Välkommen inn Denne sommerlige låta handler om en perfekt hjemmefest, der gangen er full av sko og ingen vil hjem. Kan man ønske mer?

Frank Ocean - Swim Good Vanskelig å velge en låt fra denne herremannen, men denne gir umiddelbart feelgood i kroppen. Også handler den jo litt om sjøen.

Robyn - Call Your Girlfriend (Feed Me Remix) En fantastisk remix av en nydelig låt. Den er ikke akkurat ny - men fortjener å få være med på sommerens playlist.

Oslo Ess Gi meg no dritt så jeg kan føle meg vell. Tekst: Silje Naalsund Strømmen Foto: Ida Østenstad Auke

Oslo Ess leker ikke Norges nye rockehåp. Med en forkjærlighet for Oslos bakgater tar de deg gjennom livet. De sover ute i regnet i det fri, har en lang vei til himmelen og er klin gærne etter blant andre Agnes Kittelsen. Med andre ord, dette er gutter man kan lære både en og to ting av.

Oslo er på sitt beste i mai, for da begynner det å bli litt hud i gatene og grønt på trærne. Det beste med byen er at den kanskje er den eneste i Norge som kan smykke seg med tittelen ”storby”, og at den rommer trikker, t-baner, busser og ikke minst alle de forskjellige menneskene. Men vi har ikke tenkt å bruke opp spalteplass på å la de fire unge herremennene i Oslo Ess, vokalist og gitarist Åsmund, gitarist Peter, bassist Knut-Oscar og trommis Mads, lovprise hjembyen. Vi er her for å snakke om musikk. Oslo Ess ga i vår ut debutplaten ”Uleste Bøker Og Utgåtte Sko”. Har de gått ut mange par sko det siste året? -Det er tydeligvis noe vi gjør feil, for skoene går med en gang. Og det går mange sko nå som vi er på turne! Vi liker de spisse, fine rockeskoene, men vi begynner å tro at de er mer egnet for Ryan Adams og singer/ songwritere, ler guttegjengen. -På scenen kaster vi både gitarer og oss selv rundt, og da ender skoene på en eller annen merkelig grunn opp uten såler. Men utgåtte sko fikser vi med gaffateip. Det eneste rockere trenger er gaffa, slår de fast og ler av Knut-Oscar to uker gamle svarte sko, som for lengst er surret inn i svart teip.

Også var det disse uleste bøkene da. Åsmund var frem til i høst hovedfagstudent, og har naturlig nok mange uleste pensumbøker som ligger og støver ned. Knut-Oscar mener bibelen er tidenes beste bok, og har store planer om å en dag kunne preike høysangen til sin utkårede (å faktisk lese ut hele bibelen, det har han derimot ingen planer om). Men det som ligger bak ”uleste bøker og utgåtte sko” er filosofien om å ikke tenkt så mye over ting, bare lev. For det er nettopp dette guttegjengen som heter musikals inspirasjon fra livet i Oslo lever etter. Låten ”Gi Meg No Dritt” handler for eksempel om livet til alle i bandet gjennom en treårsperiode. Andre sanger henter inspirasjon fra mennesker de har møtt på veien, kompiser og vell, livet. -Det handler å om å ha en positiv vri på livet. Det er en kjip ting at du ikke har råd til den fine, dyre pilsen, men når du kjøper den litt billigere skal du faen meg drikke tjue pils av den dårlige, forklarer Åsmund. Og legger til at de prøver å gjøre noe av det rockehelten Bruce Springsteen er kjent for – å få følelsene ut.

Oslo Ess ligger ikke på latsiden. Det siste halvåret har bestått av finaleplass i Årets-Urørt, norgesturne med Honningbarna, plateutgivelse og konserter. -Vi kan jo ikke gå rundt å spille de låtene her for alltid, så vi ser hele tiden fremover. Foreldrene til Mats bor på en jævlig fin gård ute i Halden. I sommer har vi tenkt å rigge oss opp i denne flotte husmorsskolen hvor det spøker. Vi gjorde det samme i fjor, og det kommer til å bli sykt god stemning! Der ligger vi hele natta og forteller spøkelsehistorier. Man skal ikke se bort fra at det blir noen røverhistorier på neste plate, spøker gjengen fra tigerstaden. Vi hadde ikke forventet oss noe mindre.

K AKKMA D DAFAKK A

Turnédagbok

09.04.11 Heidelberg, Halle 02 10.04.11 Leipzig, Werk II 11.04.11 Cottbus, Bebel 12.04.11 Magdeburg, Projekt 7 13.04.11 Bremen, Tower 14.04.11 Potsdam, Lindenpark 15.04.11 Berlin, Magnet 16.04.11 Berlin, Levee

Tekst: Mario Urban Mannsåker Foto: Mario, Embla Karidotter og Eilert Støren

Jeg har kjent guttene i Kakkmaddafakka siden midten av 6. klasse, og siden det har vi hengt sammen nesten hver dag. Jeg er bandets husdesigner og det nærmeste man kommer et bandmedlem uten og være et bandmedlem. I April dro de på Europaturné med egen nightliner og Razika som oppvarmingsband, noe som er en drastisk forandring fra tidligere turnéer hvor de har vært på egenhånd i trange biler og tog, og har sovet på sovesaler, uten sovesaler, på gulv og på nachspiel. Tidligere har jeg vært med på masse turer med Kakkmaddafakka, til festivaler og til konserter og fått en smakebit på hva det innebærer og være et band på tur. Men jeg har aldri vært med på turné og opplevd hvordan det er og bo i en buss i to-tre uker, ny konsert i ny by hver dag og leve så tett på hverandre. Håper dere liker det. - Mario

Fredag 1. april, Køben

Jeg har gledet med så sykt til i dag at jeg ikke har ord. Endelig er dagen her! Razika fløy 08.00 i dag morges, jeg klokken 12.10 og Kakk 21.00 i kveld. Møtte Razika ved rust, og de viste meg bussen. ZOMG!! Den var helt rå! Stor! Fin! To stuer! Tre tuer! Alt! Det er sånn man skal reise. Jeg tro en tur til artitektskolen og møtte Bergen. På forelesning der drikker de øl. Gale dansker. Etter passe mengder lok og babb er det gig tid = mer lok. Eller, mer styr egentlig. Vi leier backline med på turen, må sjekke om den stemmer. Altså: trille, rigge, ringe folk. Overraskende mye styr. Yeah. Fancy klubb, jeg solgte merch og fikk hjelp fra jenter fra Bergen og en amerikansk gateselger som skulle lære meg ”how to hustle”. Konsert var suksess! Folk var blid, særlig jentene. I hvert fall hun søte som ble med meg rundt hjørnet. Embla var redd for at jeg skulle miste bussen så hun bare ”pul kjapt”, LOL. Jeg gjorde det jeg fikk beskjed om og rakk til og med å rigge WN i bussen. Win! Når vi skulle legge oss viste det seg at vi hadde fått feil buss. Altså en seng for lite. Dette betyr at jeg, som vanlig, må ta gulvet, eller i dette tilfellet tar jeg bakerste stuen og døper den ”leiligheten min” Stoked <3

Lørdag 2. april, Hamburg

Våkner varm og helt sykt klam. Sove naken på skinnsofa suger like mye som å sove med klær på. Ute er det sommer, og i dag skal vi spille på Indra, samme Indra som Beatles spilte 48 konserter på. De var husband her, sykt ass! Klubben er stappfull og varmere enn en sauna. Konserten var rå! Og ingen døde av heteslag. Rart egentlig. Sykt vakkert når Axel får 500 mennesker til å sette seg! Etter gig var det fest i hagen. Alt gratis, bra folk. Det var bare best. Helt til vi gikk på byen. Helmik hadde funnet to kjedelige fans som skulle vise oss livet, men de hadde ikke peil. Etter litt dansing, loking og øl tar vi hjemturen fatt. David er i støtet! Han spør politiet om de er ”the real police” og en hore om hun kan vise han ”real love”. Lol. Natta Hamburg! Love you!

Søndag 3. april, Offenbach

Våkner i Frankfurt av kvekkende gjess og brekende sauer. Jeg trodde at Frankfurt aka Bankfurt var Tysklands økonomi-sentrum, men neida, her var det visst bondegård. Dagen gikk hovedsakelig vekk i calling, pisspreik og byvandring. Sist Kakk spilte i Bankfurt var det bare to publikummere, så vi var veldig usikre på hvordan dette skulle gå. Men i jøssenavn! Det ble jo fult! På en søndag og alt. Etter gig oppsto en problemstilling som jeg ikke så for meg. Vi bestilte en del menyer fra Burger King, og siden Jonas har en del allergier måtte det være en uten dressing, noe vi selvsagt ikke fikk. Dette utløser panikkstemning. Ingen tør å si det til Jo-

nas. Plutselig ville ikke Axel og Pål ha sin burger. Jeg bare WTF? Tilslutt vasket Axel sin burger så Jonas kunne spise den. Men i en slags ironisk spøk fra høyere makter satt Jonas i bussen mens dette foregikk. Han satt der, og spiste selvsmurt nistepakke fra frokosten. Lol.

Mandag 4. april, Köln

I dag blir Rådrø 20 år, så vi tar oss en cocktail på vei til lydsjekk. Sette stemningen litt. Det er en forholdsvis liten venue. Sist Kakk spilte her var det 45 i salen, men i dag er det fult. 200 besøkende ca, ikke verst med andre ord. Publikum er så stoked med konserten at det blir to ekstranummer. Eller, rettelse. Siste ekstranummer er et uhell. Jonas satt seg backstage og spilte ”Halo” på pianoet, Martin som synger første verset tror Jonas er på scenen og løper ut. Da tar jo publikum helt av, altså må det bli ekstranummer. To sære hippier finner veien backstage, så vi har litt allsang-show for å hygge oss. Dette synes eieren er så hyggelig at han gir oss mer vin. Pokker heller, da blir det ut i dag òg. Vi finner oss en bar. Alle kjøper øl til oss, eller. Ikke til meg, Embla og Sverre. Sært egentlig, vi er jo hyggelige vi òg. To fulle, søte jenter prøver seg på Sverre. De begynner å kline og greier, ymter frempå om trekant liksom. Men enten er Sverre for naiv til å skjønne, eller så er han for desent. For han ble med meg på McDonalds istedenfor. Det fikk fint, sett bort i fra at vi gikk 40 min i feil retning først. Jepp. Köln, check.

Tirsdag 5. april, Gent

Konserten er en sittekonsert, weird. Men det går fint, folk reiser seg og danser, lett lxm. På vei hjem spiser vi verdens beste babb, med gullerot.

Onsdag 6. april, Amsterdam + 7. april Nejimegen

Været er nydelig, byen er vakker, Amdam har bursdag og vi tar oss noen timer med øl i solen. Når vi skulle spise var stygge Sverre så stein at han ikke klarte noen ting. Bare si ”gje dokker!” surt. Haha. Giggen var utsolgt, ny merch rekord og trivelig bar besøk etterpå. Kakk har en gal fan, som alltid kjeder seg. Siste, klenget hun seg med i bilen i tre dager. Hun hadde bussforbud for å si det sånn. Neste dag skulle vi spille i Jijmegen, en liten time fra Amster. Jeg og Doof våkner i feil by, men ikke noe pes, bare løper til stasjonen. I alle fall ikke noe pes for meg, jeg skal jo ikke spille. Doffy derimot, han sov til 14.00 han. Vi rekker toget, det er 30 minutter forsinket. Går av i feil by, og mister 30 minutter til, og kommer to timer for sent til lydsjekk. Trodde vi. Men det er ingen på klubben og ingen buss i syne. Vi finner bussen under en bro, ved siden av New Wine bussen. Bergensnatt i dag med andre ord.

Klubben var litt dårlig organisert. Men kongeaften. Til og med merch-Mario har groupies. Fikk en jente med i bussen sant, hun våknet i Utrecht for å si det sånn. Lørdag 9. april, Heidelberg

Vi våkner ved siden av The New Wine igjen, i dag er det ”lange nacht der norweger” her. Sist Kakk spilte her var det vist helt sykt, så sykt at en låt på platen heter ”Heidelberg” og at Helmik sier Heidelberg istedenfor fest. Altså har vi heller høye forventninger. Konserttid: lydteknikeren ser ut som Jaws og skjenker meg masse vodka, over baren henger det et skilt ”så lenge Kakk er på scenen koster en vodkashot 1 euro”. Dette kan bli vilt. For vilt. Skuffende nok blir det ikke helt vilt. Vi har en dødstrivelig backstagefest, men det tar ikke helt av. Det er ikke nok fremmede.

Onsdag 13. april, Bremen

Venuen er helt drøy! Mange er skeptisk, den er nemlig innredet som en borg. Ringenes Herre referansene hagler, og Razika deler ut roller. Jeg tror det er en bra venue som ser rar ut. Axel er bare skeptisk. Blir spennende å se til kvelden. Under konserten er det en dust som stjeler en t-skjorte. Det er dårlig fan ass. Jaja, vi drikker backstage etter konserten og der kommer pokker meg den samme asiaten som har vært på de fem siste konsertene. Hva er det med japanere og blir die-hard fans? Det er heldigvis en kul fan, og hun tar oss med til en helt rå piratbar. Hele gjengen er med, og humøret er fantastisk. Jentene sier at de aldri vil gå herfra. Det er et godt tegn. Razika er jo Norges mest skeptiske band.

Fredag 15. april, Berlin

Kvelden i dag er blitt kapret av Music Export Norway og Øya festivalen. Det som er morsomt er at Kakk er headliner, det har vært utsolgt i ukesvis og ingen av de to nevnte organisasjonene vil ha noe med Kakk å gjøre. Damen som representerte Music Export slengte til og med dritt! ”Er dere egentlig seriøse?” Hun var en ekte møkkakjerring og ble helgens store snakkis. Det ble sent, mye heftig dansing, øl og sigaretter til vi ble lei og gikk. Det vil si gikk ut i solen og videre til neste bar. Martin har en hipp venninne i Berlin, og vi gikk på brun alkisbar. Nice. I seng klokka 09.00. Berlin er hardt.

Lørdag 16. april, Berlin

Shopp shopp, så kaffe, så henge på venuen til 11. Da er det middag med Whitest Boy Alive, for liksom å feire det ferdige produktet. Trivelig gjeng, men det blir alltid litt kleint, syns jeg, når folk rompeslikker for mye. ”Kjer-

nen” i Kakk gjør det. Unødvendig. Lokalet er stappfullt! Det er bare litt merkelig at jeg plutselig skal stå på en scene og introdusere bandet. Er ikke helt komfortabel på en scene. Etter konserten som virkelig er vel overstått og super suksess er alt over, vel etter fire ekstranummer da ca. Chilledag i morgen, så hjem til virkeligheten. Alle får på bar sammen: Kakk, Razika og lydmann. Det er virkelig trivelig. Til og med en full Susanne Sundfør møter vi. Praten går, latteren sitter løst og livet er godt.

Søndag 17. april, hjemreise

Det er alt for tidlig og baggen er fremdeles upakket. Men skal vi komme oss hjem er det bare å hoppe i det. Tut tut toget går til Schönenfeldt med mennesker, mens bagasjen tar taxi. Jeg ble sjokkert over hvor lang tid det tar å sjekke inn. Vell, jeg kunne vel ha tenkt med det. 12 stk med spesialbagasje og ”musikk moduler” (Norwegian vil ikke ta imot instrumenter.) Jeg sjekker inn sist av oss, 15 min før flyet går. Heldigvis venter Stian på meg, for det viser seg at jeg ikke er registrert. Ingen billett. I det jeg skal ringe David for å si ”wtf” merker jeg at mobilen min er ødelagt. Supert. Stian står halvveis inne i sikkerhetskontrollen og ringer febrilsk her og der til de andre som er ved gaten, mens han roper beskjeder til meg. Mannen bak skranken sier vi må ringe Norwegian. Norwegian legger på, alle stresser og temningen er ikke helt på topp. Til slut må de andre bare gå til flyet. Sverre løper ut med en telefon til meg og sier at Axel setter over penger til meg as we speak. Med et står jeg der, alene og forlatt. Mobilen har 7% batteri. Jeg kommer plutselig på at xen min er god på billige flybilletter. Jeg ringer hun, og det føles litt ut som ring en venn på vil du bli millionær. Tikk takk, klokken går. Etter noen veldig lange minutter sier hun at det går et fly fra Tegel om 2,5 timer. Jeg sier takk og begynner å løpe. Det er ca 1 tme til byen, og ca 1 time fra byen til Tegel. Altså løp. Jeg mister det første toget, rekker det neste. Det korresponderer heldigvis med flybussen. Fremme på Tegel 20 min før flyet går, sjekker nærmeste tavle og skjønner jeg er på feil terminal. Føkk. Løper til terminalen min, der sier de at billettsalget er på den terminalen jeg kom fra. Føkkføkk. Løp løp, 3250 kloner for billetten, løp løp, stress, sikkerhetskontroll, sist inn på flyet, sovne. Våkner på Kastrup, neste fly får om 15 min. Løp løp, sovne. Våkner i Sandefjord. Wtf? Sandefjord? Jesus. Pga toll regler må vi fortolle nå, altså ut av flyet og sjekke inn på nytt. Stress. Jeg står en stund i feil kø, skal til Bergen, ikke Tripoli. Nå blir det stress, hadde helt glemt å sjekke inn på nytt. Taxfree tok all oppmerksomheten min. fJeg lander i Bergen, ca 8 timer etter planen. Men jeg lever i alle fall, og har hatt de tre sykeste ukene ever. Jeg sovner med klærne på, og drømmer om buss.

Honningbarna

HONNINGBARNA Barna har ikke funnet rockeskoene enda, men rocke, det kan de. Vi satte oss ned med Honningbarna for å løse verdensproblemer, mens kaffen fløt utover bordet. Bokstavelig talt. Tekst og Foto: Ida Østenstad Auke

Som om de skulle vært lillebrødrene til Skambankt, har de fanget Norge med sin råskap. De er sinte, men akk så søte. Hva kan man vel si om noen 17-åringer, som hjertelig synger og skriker om at vi må våkne opp? Som du burde ha fått med deg, vant Honningbarna Urørtfinalen i år. Bortsett fra det, så er det å få spille på Roskilde det største de har opplevd som et band så langt. Det blir riktignok ikke hovedscenen, men hei, en gratis Roskilde-tur er ikke til å kimse av. Ettersom de får hele festivalen gratis, er det vel å forvente at det blir ordentlig festival-festing på gjengen. Men det første de tenker å gjøre er å komme seg inn på en stillecamp. Honningbarna er utrolig dårlige på det klassiske rockelivet. Men selv om det blir lite fyll, er de gode på å spy. Rekorden på øldrikking under vårens turne sammen med Oslo Ess ligger på to til tre øl. Guttene ber heller om en kasse med energidrikke.

Med det å være Norges nye rockeynglinger kommer også et stort press, det er noe barna allerede har lagt merke til. Hypen rundt bandet, skaper et stort ansvar til å levere på hver konsert, og generelt til enhver tid. Fra alt fra terningkast til trangen etter å prestere så godt som ønskelig, så leverer guttene standard foreldresvaret på hvordan de takler alt presset. Rett og slett å gjøre så godt man kan. Da de spilte på et fylt Rockefeller under Bylarm, hadde de på forhånd bestemt seg for ikke å se på publikum. De var redd for å bli skuffet. Men da de forsiktig tittet opp, ble de blåst vekk av et Rockefeller fylt til randen. Kom du fem minutter for sent, måtte du kjempe om en plass til å stå

noenlunde støtt. Tanker og resonering etter slike konserter, er så å si umulig. Guttene sitter igjen i en slags sjokktilstand, og innser først hvor stort det har vært et par dager etterpå. Men selv da er hukommelsen fylt med sorte hull.

Honningbarna er gode på å poengtere gjennom musikken sin om hva som er galt med dagens samfunn. Men hvordan en perfekt verden vil se ut i Honningbarna sine øyne, er ikke like lett å definere. Selv om byggeplanene ikke er helt klare enda, så er de i hvert fall enige om at Honningbarna sin verden skal være fredelig, vakker og harmonisk. Guttene stemmer for solidaritet. De virker klare i sin tone med tekstene sine, men de er ikke like tøffe til å uttrykke hva som er feil når de blir spurt om det. De kan fort bli arvetakerne til Skambankt, men bak musikken står fem gutter som klart har noen år på seg. Og det er enda godt. Guttene henter inspirasjon fra den energien som oppstår ved konserter. Hvor fellesskapet blir til et fristed.

Den ultimate drømmen føler de nesten at de har opplevd alt. Det de har klart så langt er i deres øyne så urealistisk at det også virker nesten urealistisk å sette seg nye mål. Det kan bare gå en vei, nedover. De konstaterer med at de får holde det oppe så lenge som mulig.

HAR DU REINT MEL I PÅSEN DIN

Stavangerbandet TÔG er her for å forføre deg. Tekst: Silje Naalsund Strømmen Foto: Ida Østenstad Auke

I en av hovedstadens mørkeste hjørner sitter han og hun. Hun krysser bena og lener seg fremover. Observerer stille de som danser, og har egentlig lyst til å svinge selv. Hun møter blikket hans, men ser straks vekk igjen. Han holder det, fanger glimtet i det. Hun løfter hånden, og smiler forsiktig. Og han sier: ”eg ser du har sansen for meg”.

by:Larm 2011

Hører du på P3 har du garantert hørt TÔg sine horror-inspirerte electronica toner, sunget ut på stavangers i løpet av det siste året. Singelen ”Sansen” kan vel etter hvert kalles en landeplage. Med tekstlinjer som ”danser dødens dans på fanget mitt” går de inn for å forføre deg.

Ektemannen til co-vokalist Marthe forklarte en gang ganske bra hvilken følelse musikken til TÔg gir deg. ”Litt sånn livet kanskje ofte er, du danser deg gjennom både sorger og gleder.” For det er nettopp å få deg til å danse som er litt av målet til TÔg. Det er ikke mange som kan skryte på seg at en gjeng amerikanere lar seg rive med på konsert, selv om de ikke forstår en dritt av musikken. Det var i alle fall det TÔg opplevde da de spilte på den prestisjetunge bransjefestivalen South By South West tidligere i år. -At vi synger på norsk er egentlig bare noe som ble sånn, og jeg er egentlig glad for det, forteller vokalist Lars Christian Olsen. Vi har slått oss ned med den karismatiske vokalisten, klar til å diskutere tekster, historie og jenter som trenger kjærlighet over hjemmebakte rundstykker og fruktsalat. -Det blir så fjernt når du skriver på engelsk. Du vil lage noe som formidler en følelse, og det kan du bare gjøre gjennom å referere til kultur og ting som vi ser rundt oss. Når et norsk band synger på engelsk blir dette helt fjernt. Vi tar for gitt at alle forstår engelsk, men det er ikke en selvfølge i Tyskland, Japan og Frankrike. Men jeg forstår hvorfor enkelte trønderske band velger å synge på engelsk, det er noe med klangen på ordene.

I TÔg sine spede dager var ikke Lars Christian engang sikker på om han skulle spille musikk. Kanskje skulle han gå pilgrimstur? Sammen med en kompis satt han seg ned med Garage Band, og begynte å lage noe sikkelige kleine greier. Det kleine utviklet seg, og vi kan vell egentlig bare takke Gud for at det ikke ble pilgrimstur, men et av Norges mest lovende band som kom ut av det hele. -Jeg ville lage noe helhetlig, med en sound som var lett å gjenkjenne. Da vi begynte å øve som en gruppe måtte jeg lede de andre inn i house-land. Musikkmessig var jeg på en helt annen planet. Det har vært mye frustrasjon og irritasjon. -Når det kommer til tekst er jeg på mange måter uskolert. Jeg har ingen dyp sjangerforståelse, og jeg forventer ikke å nyte respekt fra landets store litterære overhoder. Jeg har derimot skjønt at kunst på sitt beste sier noe som man kan kjenne seg igjen i. Det er lett å bli inspirert av filmer og andre musikere. Jeg er dessverre ikke den store boken, jeg

skulle gjerne ha kommet med referanser fra de store forfatterne. Jeg leser mye i bibelen, og det er lett å komme med litterære referanser derfra, forteller Lars Christian. Om han henter mye referanser fra bibelen skinner ikke det gjennom på gruppas to første singler ”Sansen” og ”Pusten fra”. Tekstene er fylt med begjær, men samtidig legger Lars Christian til at han aldri kunne gått bort til en jente å sagt ”eg ser du har sansen for meg”. Slikt blir rett og slett litt småekkelt. Utrolig nok fungerer det med en gang noen synger det til deg. -Det er lett å dyrke klisjeen, og det vil jeg ikke. Jeg vil leke med den. Man blir aldri kvitt den, men man nå tilnærme seg den på en ny måte.

TÔg hadde ingen planer om at ”Sansen” skulle bli noe mer enn en B-liste låt, og de hadde i alle fall ingen intensjoner om at den skulle bli listet på P1. ”Sansen” skulle egentlig bare være en forsmak på den neste singelen, ”Pusten Fra”. Sånn gikk det ikke. Men så hadde Stavanger-bandet aldri planlagt å bli noe annet enn et kultband, en middelstor greie som folk husker begynnelsen på heller. - På platen vår finner du mange øyeblikk hvor vi trekker parareler til hendelser. En låt er for eksempel fullspekket av bitterhet. Den handler om hvordan det går ann å kjenne seg igjen i de som har såret deg mest. Du har satt deg selv ut der, og ender opp med oppskåret hjerte. Du blir bitter og tenker at dette, det skal aldri skje igjen. Men så bli jeg like dritt som det hun var mot meg. Mennesker er maskiner. Alt skal liksom fikses ved å møte en ny person.

Som låtskriver opplever Lars Christian at det kan være terapeutisk å skrive sanger, men at det samtidig er med på å ripe opp i ting man egentlig har lyst til å legge bak seg. Også var det dette med klisjeer som så lett dyrkes når det kommer til musikk og kjærlighet. -Jeg føler at det er så utrolig mye klisjeer når det kommer til jenter i musikk. Ta for eksempel Robyn. Jenter i dag skal være så utrolig søte, samtidig skal de ha like mye følelser som mannlige horer som legger tissen sin ut på auksjon. Jeg blir dypt forstyrret av å lese blogger som Flinke Piker. Jeg spyr i munnen av de dårlige hipster-erotiske novellene de publiserer. Du trenger ikke å ha sex med 50 menn i året for å vite at du er verdifull, det kan jeg fortelle deg.

Husk det neste gang du hører ”ser du har sansen for meg”.

by:Larm fra INNsiden Vi fulgte bandet Aristillus hele by:Larm uken og fikk et glimt av bransjefesten fra innsiden. Og en hel del svada. Tekst og foto: Silje Naalsund Strømmen

Torsdag 16.45. Bak det svarte teppet, som provisorisk utgjør backstage på Internasjonalen, står fire unge herremenn og tripper.Vokalist Simon trekker frem en blå inhalator. - Astmamedisin, det åpner lungene, forklarer han, og legger til: Det er helt lovlig altså, jeg har faktisk astma. - Det er ikke bare for å være kul altså? ler gitarist Håkon. Aristillus blir presentert som et stjerneskudd på den unge hardcore-himmelen. Bandet har en gjennomsnittsalder på 17 og et halvt, noe som gjør gjengen til de yngste som noen gang har blitt signert på plateselskapet Fysisk Format. Debutplaten Devoured Trees & Crystal Skies kom i vinter, og under by:Larm spilte de fire konserter. Vi fulgte bandet gjennom hele festivalen, og fikk et glimt av både by:Larm fra innsiden og ble bedre kjent med guttegjengen fra tigerstaden.

Torsdag: by:Larm er en bransjefest. Det kommer godt frem når Aristillus spiller sin første konsert 17.00 på Urørtscenen på Internasjonalen. Et beskjedent oppfylt lokale, hvorav halvparten står på NRK sin lønningsliste og den andre halvdelen har bikket 25, skaper ikke akkurat mosh pit og headbanging. Aristillus

gir alt uansett. - Er det noen som har en gitar her? Håkon har røket en streng og henvender seg nå til publikum. Det blir summing i noen minutter før bandet fortsetter med siste låt. Gitaren mangler fortsatt en streng. Etter konserten er gjengen litt småsnurt, men håper på bedre liv senere samme dag. John Dee står for tur.

Og mer liv ble det. Men først en liten historietime; Aristillus består av Simon på vokal, Håkon på gitar, Simen på bass og Magnus på trommer. Bandet ble dannet for syv år siden, og har siden den gang hatt en del utskiftninger. Navnet var det fatter`n til Simen som kom på en dag han satt på toalettet sammen med en CD av bandet Camel. “Første låta, det kan du kalle bandet ditt, gutten min”, og Aristillus var født. Med sitater som ”Vi er kanskje det mest gaye bandet i Norge, vi er faktisk verre enn Donkeyboy” er det vanskelig å ikke trekke på smilebåndet ved synet av fire ekstremt vellfriserte gutter. Slitte Convere-sko og trange bukser en en gjennganger, og den skjeve beinstillingen som ofte kjennetegner indie-band er å se til stadigheter. John Dee, 23.00. Salen er fylt til randen. På scenen står

Aristillus og spiller som om det skulle være deres siste dag på jord. - Det var laber stemning tidligere i dag, men nå var det jævlig bra! Det er en gjeng slitne, men dog meget fornøyde gutter som møter oss backstage. Øl er erstattet med vitaminvann, og med klissvått teppegulv som følger av vannlekkasje er det ikke mye glamour og rock and roll over det hele. Glamour eller ikke, det er et faktum at gutter som spiller gitar automatisk blir heite og får 110 plusspoeng hos de fleste jenter. Det kan kalles å snoke, men som de journalistene vi er må vi spørre: Har det blitt noen groupies på ungguttene? - Nei altså, nå har det seg sånn at vi har dame hele gjengen. Eller nei, bare noen, sånn nesten. Det hersker et øyeblikks forvirring rundt bordet før guttene innrømmer at jo, det har blitt noen groupies. Nærmere detaljer gis ikke.

Fredag 00.43. Meldingen “Ser ut til at jeg dropper skolen i morgen, haha” tikker inn. Simon, som tidligere på kvelden hadde store planer om å møte opp på skolebenken morgenen etter, kaster inn håndkleet. Det ser ut til at bussturen hjem sammen med tre bergen-

sere, som skal overnatte i stua, har fått videregående-eleven på andre tanker. For bandet er festivalbookinger det ultimate målet under by:Larm. De mener bransjefesten er en viktig arena, og en ypperlig plass til å vise seg frem. Veldig gøy, men samtidig slitsomt. I ettertid viser det seg at jobbingen har lønnet seg. Aristillus står på plakaten til både Øyafestivalen, Slottsfjell og Malakoff Rockfestival til sommeren.

Lørdag: siste konsert er ferdigspilt. Guttene har for lengst sett seg lei av vitaminvann. Håkon oppsummerer: - Dårlig drikke, dårlig mat og fete gigs. - Er dere slitne nå? - Eeh, ja, kommer det fort fra gjengen. Det har vært jævlig gøy, men fire konserter på tre dager tar på. Vi snakker om løst og fast. Håkon og Simen har kasta seg over potetegullbollen. Vi avtaler at vi skal se Trondheimsbandet 22 sammen, og ut i Oslonatten tusler vi. Klokken 22.30 er det hele slutt. Søvnen venter.

KINEE Kine er jenta som følger drømmene. Med et tidlig eksponeringsbehov fant hun ut i en alder av fjorten at musikk var noe hun skulle satse på. Tekst og foto: Ida Østenstad Auke

-Mitt musikalske idol må være PJ Harvey. Hun har vært med meg helt siden jeg begynte å skrive sanger. Soundtracket av livet mitt må bli The Dancer av nettopp PJ Harvey. Da jeg hørte henne så tenkte jeg bare wow. Det her har jeg lyst til å bruke livet mitt på også. Kine har spilt piano siden hun var liten, men det var hun lei av da hun skulle starte opp et band som fjortiss. Da var det elektrisk gitar som var løsningen. Selv om hun finner det vanskelig å kvalitetsvurdere sangene hun skrev i ungdomsårene, så tror hun ikke at det kan ha vært så altfor ille. Ettersom hun ikke investerte nok tid til bandet sitt, flyttet hun rundt på seg i rastløshet. Det var på videregående, i 2005, at hun møtte Magnus.

Det kan være en utfordring å arbeide med kjæresten, Magnus, også kjent som Dj Final. - Ofte er det veldig enkelt og ofte er det veldig vanskelig. Innimellom kan de profesjonelle barrierene forsvinne, slik det ofte er når man kjenner en person godt. Selv om det blir mye jobbing med Magnus, ønsker hun å fokusere mer på det hennes musikk opprinnelig innehar. - Jeg ønsker å bevare det akustiske i musikken min, da det elektroniske ofte kan ta overhånd, det er viktig for meg. Det er nok greit at vi begge har individuelle prosjekter ved siden av.

Med en rastløs sjel, har Kine fartet mye rundt, uten å finne seg helt til ro, men nå er hun mer komfortabel enn noen gang. - Jeg har aldri vært så dedikert som jeg er nå. Jeg har jo som alle andre opp – og nedturer innenfor kreativiteten. Det er perioder hvor jeg skriver mye og har det dritfett, mens det finnes tider hvor ting ikke flyter den måten du vil, og da reiser jeg. Jeg har

byttet skoler, og flyttet rundt på meg for å få nye impulser. Men nå føler jeg meg ganske så hjemme i Oslo. Kanskje har det at Kine føler seg mer tilpass i sitt miljø, noe med at det er først nå hun har startet med å gi ut musikken sin. - Man blir jo lei av det man lager. Jeg har en katalog full av musikk nå, jeg følte det var på tide å få ut noe av musikken min. Det er mer motiverende å jobbe med noe, når du vet at folk får høre det. Melodiene og tekstene kommer veldig brått og uventet. Hun har alltid med seg noe å skrive med og på. De minste ting kan inspirere henne. Voodoo er den første singelen som har blitt utgitt. - Sangen i seg selv handler om alle stedene i livet, hvor du setter deg ned for å tenke litt over livet, og hvem du har valgt å bruke tiden din med. Hvor langt du har kommet. Om det har vært positivt for din egen utvikling. Det er inspirert av en person som får deg til å føle deg veldig bra i en periode, for å så snu. Personen viser seg å være en helt annen. Det går inn på deg, og det former hvem du blir og er.

I en alder av 23 er hun allerede stresset over hvordan skal rekke alt hun vil. Hun savner å stå alene på en scene, og gleder seg derfor over at hun snart skal hun til Berlin for å trigge beats, alene. Hun drømmer, og følger drømmene. - Jeg leste et sitat av Søren Kirkegaard. Hvor det stod noe sånt som at man kan gå fra seg all sykdom og alle tanker og problemer. Så jeg har begynt å gå veldig mye. Bare det å gå rundt å se ting og ta bilder av ting. Og det når jeg klarer å skrive ting, det er den beste følelsen. Når du har laget noe som du bare har sykt tro på, det er den beste følelsen i verden. Og så savner jeg å spille konserter. En perfekt dag for meg, må bli en kombinasjon av dette, og i tillegg kanskje hoppe innom en bar og ta seg et glass vin, eller en flaske. For å avslutte det hele med å skrive en liten melodi, og så spille konsert.

”

Who can know the heart of youth but youth itself? - Fra boken ”Just Kids” av Patti Smith

JACK mener

Hva kalte du de? Du kjenner de sikkert. De irriterende personene som hele tiden slenger ut navn på band du ikke forstår uttalelsen av engang. Og med engang du har lært deg å huske kanskje to av bandene, så dukker det opp fem nye artister fra kjeften deres.

Vel, jeg har ofte fått høre fra venner at de bare zoomer ut av samtalen og gir opp når jeg snakker om musikk. De aner ikke hvem jeg sammenligner den nye musikken jeg har oppdaget med engang. Da jeg fant ut at Tyler the Creator skulle komme på Hove festivalen, var jeg i ekstase. Vennene mine derimot rynket på pannen, og bare the what what, sa du? Og da jeg spilte av Yonkers i stuen, lurte romkameraten min på hva denne ulyden var for noe.

Det er samme reglen hver gang. Hva kalte du de, sa du? JJ, French Films, LCMDF, Britta Persson. I mitt hode skjønner jeg ikke hvordan noen ikke vet hvem disse artistene er. Men sånn går det vel, når man våger å bevege ørene til noe annet enn norske radiokanaler og medier. Grunnen til at du aldri har hørt om disse bandene, baserer seg hovedsakelig den norske dekningen av våre naboers artister. Her i Norge liker vi kun hype-band, og våger ikke å være først ute med hverken å like noe eller spille noe før alle andre.

For å presisere dette ytterligere nevner jeg et knippe andre band for deg: When Saints Go Machine, Vinnie Who, Familjen, Kenton Slash Demon, Johnossi og Dúné. Disse bandene er festivalyndlinger Europa rundt, og spiller på de største scenene i sine hjemland, Sverige og Danmark. When Saints Go Machine er fra København, de har åpnet Roskilde festivalen på Orange Scene, rett etter en tale fra Patti Smith. De har flere ganger spilt på Danmarks beste scene, Vega. Danske Vinnie Who og Dúné har òg entret Vega flere ganger. Allerede i deres debutår (2007) vant Dúné flere priser for deres første album, We Are In There You Are Out Here. Vinnie Who har riktignok kommet seg litt mer frem det siste året, men likevel er det få som har hørt om dem. Når de spiller i Norge, er det de minste scenene de får utdelt. Johnossi derimot har blitt

tildelt de største scenene de to siste årene. På Øya i 2009 spilte de på Enga (hovedscenen), men det var ikke mer enn 40 publikummere. Dette grunner seg i dårlig PR-dekning her til lands.

De bookingansvarlige for festivaler og konserter ser ut til å ha forstått hva musikk-Norge vil ha av nye artister. Problemet ligger i at det er ingen som anmelder konsertene eller spiller musikken deres på radioen. Det er få som setter de ukjente frem i lyset, med mindre de har blitt et hype-band gjennom P3. Men det er sjeldent at noen andre enn norske artister slipper til. Johnossi har vært så heldige at én av deres singler fra deres seneste album har blitt spilt på P3. De skulle startet å spille Johnossi i 2005. De andre bandene nevnt ovenfor, har aldri blitt spilt på P3. Det er forståelig at P3 og de andre norske radiokanalene har en vanskelig jobb når det kommer til hvilke artister de skal spille. Når de kan spille Bjørn Johan Muri 78 ganger for mange, hver dag, så kan de vurdere å slippe til noen andre artister òg. Ha en større variasjon, slik som for eksempel Radio Tango har.

Nå legger riktignok Radio Tango sin vekt på rock, men de har likevel forstått det med å slippe mer ukjente band til. Det er på tide at Norge tar imot sine naboer med smil, vi kan kanskje lære noe. Jeg mener ikke at vi skal fjerne dekningen av ny norsk musikk. Tiltak som Urørt er presis hva musikken trenger. Det er bare ikke nok. Selvfølgelig så kan man si at det norske folk kan selv finne ut av om et band er verdt å se eller ikke, men da ser man fullstendig bort i fra at det norske folk har en tendens til å være litt late. Det trengs en stor forandring i variasjonsmangelen på Norges største radiokanaler, og det trengs nå. Derfor råder vi deg til å sjekke ut et par band. Bare hyggelig!

Britta Persson Med tidenes mest engasjerte tamburin-dame på scenen under by:Larm var det vanskelig å glemme Britta Person. Selv uten tamburinen skal det godt gjøres å la både stemmen og ansiktet til denne spesielle svensken gå i glemmeboken. Snakker vi den neste Veronica Maggio? Vi tror det.

LCMDF Vi hadde ikke hørt noe særlig om LCMDF før vi så de live. To rare, finske, søte jenter som springer rundt på scenen og skaper god stemning. Det lover godt, gjør det ikke? Med sin poppete med innslag av snakkis gir de deg sommerstemning.

French Films Det kommer mye bra musikk fra Finland om dagen. Selv om man basert på navnet skulle trodd at French Films er fra Frankrike, og basert på hvordan de ser ut skulle man trodd de var en gjeng ndierockere fra Londons undergrunn så er de altså Finnske. Se for deg en lettere, mer poppete og lykkepillete versjon av Joy Division (mye på grunn av vokalen), og du har våre nye ynglinger.

Alt for Dina Tekst og foto: Ida Østenstad Auke

- Du har et dødsønske, Dina. Jeg har sett de fleste sidene av Dina. Jeg bruker mye av min tid på henne, om det ikke er å være der da hun drikker seg snydens, i kjærlighetssorg, i mangel på følelser, i dop, i angst, i frykt, i insomni, i fyllesyke, så er bekymringen over Dina i mitt hode så godt som konstant. Og selv om hun tilsynelatende har det bedre nå, så klarer jeg ikke å riste vekk tanken over at en av mine nærmeste venner har hatt lyst til å dø.

- Jeg tror jeg er alkoholiker jeg, Ida. Jeg bærer stor anger den dag i dag for at jeg ikke tok ordene til Dina på alvor. Første gang hun Sa disse ordene til meg må ha vært da vi var 18, hun fortalte meg det da vi var på en av våre mange, dog korte, utflukter. Det ser ut til at vi sjeldent finner tid til å være sammen, det er så mange forpliktelser. Men den lille timen vi deler nå rundt 6-7 ganger i året, er ikke i nærheten så lenge vi skulle ønske, men det holder. Vi deler det vennskapet hvor tiden står stille mellom oss. Selv om alt er under forandring, forblir vi uforandret. Hun prøvde å advare meg, og jeg var der ikke. Jeg er bare glad for at jeg har muligheten til å være der for henne nå. Det var ingenting i meg som kunne tro på en reel svakhet eller lite menneskelighet i Dina. Hun

er umenneskelig bevisst, sterk, smart og voksen for sin alder. Diagnosene er uklare for henne. - Jeg vet ikke selv hvilke diagnoser jeg har fått. Jeg har aldri giddet å bry meg eller spørre om å få lese min egen profil. Det er slik at jeg har hatt, og har, to hovedlidelser, men jeg vil ikke dele de med hvem som helst. I tillegg til disse lidelsene er det et par andre ting på Dina sin liste også. deriblant finner vi alvorlige søvnforstyrrelser, hukommelsestap, angst, en form for begynnende alkoholisme og en depressiv lidelse, under bipolar lidelse.

Dina er den venninnen man ser opp til. Den jenta som fanger deg ved det lure smilet, og de innflytelsesrike øynene. Hun er så sterk. Så tro på seg selv og sine meninger. Hun følger aldri andre, andre følger henne. Jeg tror det ble for meget for henne. Jeg husker jeg beundret henne fra første gang jeg så henne. Det var på en fotballkamp, hun spilte for Asker, jeg for Vollen. Hun spilte nok spiss mot mitt forsvar, den lille rebelske indianerprinsessen. Jeg var fascinert over hennes bølgete, lange colombianske hår med røde striper i. Senere spilte vi fotball på samme lag, deretter startet

vi i samme klasse på ungdomsskolen. Det var ikke meningen at vi skulle være venner, derfor tok det også litt tid. For vi visste begge hvor vi hørte hjemme. Men det var kun et spørsmål om tid før vi skulle bli gode venner, for man lar ikke venner som er bestemt av skjebnen svinne hen. Staheten i oss begge førte oss sammen, og mitt behov for å glede andre passet Dina sitt behov for å motta, perfekt.

Dina har ikke følt avhengighet ved noe, det verste er at noe blir en vane, eller uvane. Rusen gir henne en frihet fra negative tanker. Hun blir overraskende positiv, føler seg fri og hun kan føle seg glad. - Det handler om psyken. Viljestyrke, lyst og ønsker, fremfor et fysisk behov. Når jeg er deprimert vil jeg helst ha rus og mange fremmede mennesker rundt meg. Og når rusen og de fremmede menneskene ikke er der, da vil jeg ha total isolasjon. Men jeg vet innerst inne at den beste medisinen mot depresjon er ikke å isolere meg, men å bruke tid på å være sosial og unngå rus. Jeg var aldri med hennes venner, og hun aldri med mine. Det var ikke slik det fungerte. Det fungerte kun mellom henne og meg, og det var best sånn.

- Vær helt ærlig, Ida. Hvis det skal ut, skal alt ut. Jeg har aldri vært så åpen som jeg er nå. Selv om jeg forteller mine venner forskjellige ting, så er det fordi de har forskjellige roller i livet mitt. Det er ikke alle det passer å fortelle like meget til. Jeg trenger de jeg bare snakker om klær og gutter til, like mye som jeg trenger de jeg forteller om mine nedturer til.

I julen som var fortalte hun meg at hun har svekket kortidshukommelse, påbevist av leger. Dette overrasket meg ikke. Jeg har aldri vært borti i en person med så mange hull i hukommelsen som Dina. Hovedsakelig fra kvelder i rus. Hver dag etter kortvarige gleder av alkohol, kan ikke Dina huske noe før gjennomsnittlig kl.16 dagen derpå. Vi har i våre såkalte unge år sett humoren i dette, ledd bort at hun ikke husker det jeg fortalte henne halvtimen før. Det er akkurat som korte innskudd av Alzheimers. At jeg aldri innså hvor alvorlig det faktisk var. - Selvmord er egoisme på sitt sterkeste. Dette var en av de klare meningene Dina hadde på ungdomsskolen. Hun kunne godt være med i diskusjonen videre, men å forandre mening, det gjorde hun ikke. Da jeg minnet henne på dette for litt over ett år siden, kunne hun ikke huske å ha sagt det.

”

Før skulle jeg gjøre alt. Jeg hadde det klart for meg at jeg kunne gjøre hva enn jeg ville. Men nå, nå sitter jeg kun igjen med et håp.

- Det forundrer meg ikke at jeg har sagt det, men det synet der har jeg definitivt forandret. Det som er rart, er at jeg har glemt så mye. Fra ungdomsskolen har jeg kun glade og positive minner, alt det andre er fortrengt.

- Overdose, det høres så dramatisk ut. Hva er egentlig definisjonen på overdose? Hva er egentlig en overdose? Men ja, i løpet av min nyligste depresjon, så har jeg tatt en såkalt overdose tre ganger. En gang mange piller og enorme mengder alkohol. Og to ganger utrolig mange piller, og ganske godt med alkohol. Medisinene til Dina fungerte ikke. Hun ble sliten i kroppen, fant definitivt ingen glede i livet. I sinne tømte hun hele pakken med medisiner. Og da hun brått sluttet på medisinene fikk hun et tilbakefall. - Jeg føler jeg har forstått alvoret i problemene mine hele veien. Det er jo alvor, fordi det er virkelig. Og fordi det er dette som er livet mitt nå. Menneskene som er mine nærmeste har vel heller forstått alvoret på forskjellige måter og tidspunkter gjennom årene. Det å svare på hvordan jeg skjønte at jeg har problemer, er komplisert. Jeg har store vanskeligheter med å si at jeg har problemer, fordi jeg mener at det finnes minst

et alternativt til alt. Man kan for eksempel velge å gå og ha problemer, eller løse dem. I hvert fall i min situasjon. Det som plager meg mest i forhold til dette, er at jeg både liker og misliker at familien min, og noen venner, bryr seg så mye som de gjør. I tillegg finner jeg det trist at jeg ikke kan gi like mye av meg selv tilbake, som jeg ønsker. Jeg tør ikke lenger å knytte sterke bånd til noen.

Fylt med drømmer i det uendelige skulle Dina ta over verden med sine mange prosjekter. Hun skulle og kunne bli alt hun ville. - Før skulle jeg gjøre alt. Jeg hadde det klart for meg at jeg kunne gjøre hva enn jeg ville. Men nå, nå sitter jeg kun igjen med et håp. Det er ikke meningen at man skal ha det vondt. Det er ikke meningene at motgang skal bringe deg ned. Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere, men hva når det faktisk tar livet av deg, hva da? Skal man bare motta motgangen til livet ikke virker verdt å leve lenger? - Du har et dødsønske, Dina. - Ja, ja det har jeg.

Mannen bak kameraet Med fire hjul, et stykke tre under beina og et filmkamera i hĂĽnden skaper Vi Duc Truong magi. Tekst: Silje Naalsund StrĂ¸mmen Foto: Rolf Skjong

Det er noe med det å fange noe på film. En stemning, en situasjon, et øyeblikk blir ved å trykke på den røde record-knappen foreviggjort på et minnekort. Etter hvert kan du koble minnekortet til en PC. Du legger de forskjellige klippene inn i et redigeringsprogram, velger ut de du liker best, og setter de sammen. Over klippene legger du musikk som forsterker det du se. Gratulerer, du har nå laget en film. -Jeg vil fange opp stemningen og det som virkelig skjedde. Når du filmer skating er du som oftest sammen med en stor guttegjeng, og jeg vil virkelig få frem hvordan det er å være der. Når du klarer akkurat det, da er det gull. Vi Duc Truong har vært forelsket i skateboarding så lenge han kan huske. Nå er 22-åringen en av Norges up-and-coming filmskapere. Mellom skolegang og egen skate-karriere filmer han fast for magasinet Playboard, og lager musikkvideoer for blant andre Jaa9 og OnklP. Til sommeren kommer hans første skatefilm.

-Jeg skulle egentlig bli rørlegger jeg. Men etter å ha blitt introdusert for filming sisteåret på ungdomskolen var jeg såpass interessert i å stå bak kamera at jeg bestemte meg for å gå media og kommunikasjon på videregående. Jeg følte gnisten, dette var noe jeg kunne få til. Inspirasjonen henter han fra andre filmskapere. Utallige timer har blitt brukt til å studere vinkler og kamerabruk i andre skatefilmer. Å ha blitt filmet selv i mange år som sponset skatekid har nok bidratt til interessen for å stå bak kamera. For som tradisjonen tilsier havner du ikke bak en skrivepult når du først har fått teken på det å stå på brett. Bare se på noen av våre egne ”Z-boys”, de norske pionerene innen skateboarding på 80- og begynnelsen av 90-tallet: Joachim Trier og Alexander Kayiambakis er i dag begge filmskapere, mens både Øystein Greni

og Torgny Amdam har endt opp som musikere. Har man fått smaken på friheten, gir du ikke slipp på den. -Det ligger en tradisjon bak film og skating. Fra 90-tallet og til i dag har filmskapere blitt mer klar på hvordan å få best bilder og på hvordan å fange stemningen. I dag er ikke skatefilmer bare triks på triks, de bak kamera har skjønt hva filmingen bør gå ut på. Når du ser en skatefilm i dag tenker du både over selve skatingen, filmingen og klippingen. Det handler også om å få frem det som skjer rundt selve trikset. Den ultimate drømmen er å bli profesjonell skater. Men for nå bare skater jeg rundt, filmer og har det gøy. Jeg kunne aldri sittet på en kontor, jeg er alt for rastløs.

For fire år siden bestemte Vi og kompisgjengen seg for å lage skatefilm. Han hadde nettopp kjøpt seg sitt første semi-pro kamera, og guttene var klar til å vise hva de var god for. Det hele begynte egentlig som en lek, men etter hvert ble prosjektet stadig mer seriøst. Til sommeren kommer endelig Our Home Where We Belong. -Når vi først skulle gjøre noe, ville vi skape noe mer enn korte klipp som ble lagt ut på internett. Filmen handler om skating, men også om byen Ålesund, forteller Vi. I filmen får vi se ekstremt god skating, utført av en gjeng gutter som har utviklet seg noe sinnsykt opp gjennom årene, glimt av Norges vakreste by og historier om hvordan det har vært å vokse opp i Ålesund. Det har vært fire år med knallhard jobbing, mye hodebry og ganger hvor det var mer fristende å bare legge hele prosjektet på is enn å fortsette. Men å gi opp prosjektet har samtidig vært uaktuelt. For når noe først skulle gjøres, da skulle det gjøres sikkelig. Eller som Vi selv sier: -Vi ville skape et mesterverk.

KUNSTEN I å fange en følelse Har du noen gang sett et bilde som får deg til å drømme deg langt vekk? Det har vi, i form av Solveig Seljs fotografier.

Tekst: Silje Naalsund Strømmen Foto: Solveig Selj

Ser du et bilde tatt av fotograf Solveig Selj vet du med en gang at det er nettopp hun som har tatt det. Det er duse farger, motlys, ærlighet og råskap blandet i en sukkersøt gryte. -Å kunne formidle følelser fra et sterkt øyeblikk, og å skape visuell nytelse er det ved film og foto som appellerer til meg. For det er sant det de sier, at et bilde sier mer enn tusen ord. Gjennom korte filmer, musikkvideoer og oppdrag for alt fra Bik Bok til Costume tar Selj deg med inn i sitt univers: Inspirert av film, musikk, mennesker, andre fotografers arbeid, kunst, og steder hun besøker – da spesielt New York, en by hun skal absorbere alt den har å by på når hun skal tilbake i august – egner universet seg perfekt til å bli fanget opp av en kameralinse. - Det beste med å ta stillbilder er å kunne fryse et vakkert øyeblikk, og forevige det i et bilde. Akkurat det øyeblikket er målet gjennom hele photoshooten, og det er opp til meg som fotograf å fange det på best mulig måte. Det beste med motefilm er at du kan fange mer av de vakre øyeblikkene, her ved å forevige bevegelse. Det hele blir forsterket med stemningsfull musikk.

Drømmen til enhver som driver med noe kreativt må være at publikum skal sitte igjen med en spesiell følelse etter å ha sett noe han eller hun har skapt. Om Solveig ikke hadde hatt noen begrensninger ville hun gjerne lekt med et sett alla de fotografen hun beundrer aller mest boltrer seg på. -Tim Walkers ideer og eventyrlige set-designs tar meg med inn i en annen verden, hvor det ikke finnes noen begrensninger for hva man kan få til. Det er utrolig inspirerende. Å boltre seg på et slikt sett må

være utrolig morsomt. På en annen side krevet det ekstremt mye av fotografen. Det er en tynn linje mellom voldsomt, og for voldsomt. Det er få som klarer den balansegangen på samme måte som Tim Walker. Men man trenger ikke store påskostede sett for å skape noe fantastisk. Prosessen til Solveigs bilder begynner med en spesiell følelse, som fanges i et moodborard og deretter formidles til alle involverte i prosessen. Når alle i teamet jobber sammen for å skape den ønskede følelsen, og når den kommer til live på en visuell vakker måte, da er fotografen strålende fornøyd.

Når du har som jobb å skape bilder og filmer som får andre mennesker til å drømme seg vekk. Hva drømmer du selv om da? -Jeg drømmer om å kunne ha hele verden som arbeidsplass. Enhver motefotografs drøm må vell være å jobbe internasjonalt med spennende motemagasiner, inspirerende design, flotte modeller og kreative stylister. Veien ut til verden ser ikke ut til å være særlig stor, for Solveig fikk nettopp forespørsel om å gjøre kolleksjonsbilder for den italienske designeren Marco Grisolia. Det New York baserte motebladet Vaga Magazine har ønsket seg en motefilm, og i mars var hennes andre moteserie på trykk i Vanity Teen. - Oppvokst i en akademikerfamilie kunne jeg aldri forestilt meg at jeg skulle leve av å gjøre noe kreativt og gøy. Jeg møter stadig nye og spennende mennesker, og får jobbe med min store lidenskap. Nettopp på grunn av akademikerfamilie-bakgrunnen vil jeg si at øyeblikket da jeg endelig bestemte meg for å satse på foto som yrke er mitt beste minne som fotograf.

Litt etter litt, reiser man langt Tekst og Foto: Martha Gausdal

Når jeg blir voksen, gift med Mr. Man og mor til Karsten og Petra, kommer jeg aldri til å dra på en stereotypisk charterferie til badestrendene på Gran Canaria. Jeg har faktisk mareritt om det. Jeg planlegger å gi barna globus, myggnetting og melkesyretabletter i dåpsgave, og hale med meg hele gjengen på ryggsekktur til nordlige provinser i Russland i sommerferier, langhelger og alle andre bisarre anledninger. Hvorfor? Fordi en klok danske en gang på attenhundretallet sa; ”Å reise er å leve”. Jeg har alltid hatt en drøm om å reise: se baksiden av verden jeg, som født og oppvokst i Norge, ikke har vært en del av. Å være skitten, kjenne på det å være ”fattig”, å ikke ha muligheten til å ringe pappa og høre om ”kan du hente meg? Jeg har ikke penger til buss eller taxi”. Jeg visste like godt som alle andre at jeg ikke trengte åtti par sko, og at pengene mine godt kunne gå til andre formål. Jeg ble, og blir fremdeles kvalm av hvor fiksert vi har blitt på penger, velstand og at resirkulering og donasjoner til veldedige formål kun skjer fordi samfunnet forventer at man skal følge trenden. Så, på grunnlag av dette og mye mer fant jeg ut at jeg måtte tvinge meg selv ut av kofferten, legge igjen alt som het trygghet, pakke sekken og komme meg ut i verden. Koste hva det koste ville.

Etter fullført videregående i 2009 hadde jeg tre jobber, handlet det mest nødvendige på Fretex, smurte med matpakke hjemmefra og laget budsjett på litt over tusenlappen i måneden. Endelig, i januar 2010 bar det av sted sammen med min gode venninne. Vi skulle ut i verden, og i løpet av fire måneder reiste vi gjennom mitt elskede Thailand; fantastiske, ville India; alt-mulig Malaysia, Vietnam, som jeg drømmer om å reise tilbake til tiltross for to besøk i løpet av de siste ti månedene; festlige Laos; rene, store og futuristiske Singapore; og den evig avslappede, øldryppende og alles store forelskelse: østkysten i Australia. Så spennende og utfordrende var reisen at vi bestemte oss for at Norge ikke helt ennå var plassen å være, og etter en sommer fylt med festivaler og bilturer bestemte vi oss for at tre måneder med filosofistudier og loffing rundt på de Indonesiske øyer var på sin plass.

Etter tre fullførte eksamener, nøttebrun hud og tre måneder med et av verdens herlige folkeslag måtte min bedre halvdel Anna-Lena dra hjem på grunnlag av en uovervinnelig pengemangel. Jeg hadde kjøpt meg billett til Australia, og igjen pakket jeg sekken og dro direkte fra Denpasar til Sydney. Alene, og vel vitende at min reising var hundre prosent avhengig av at jeg fikk meg jobb. Det fikk jeg, etter en del slit og fryktelig mye frustrasjon. Drømmen var jo å jobbe i bar, men uheldigvis fikk jeg ikke arbeide nok. Etter tre måneder i Sydney, og noen uker på besøk rundt omkring i et av verdens største, og kuleste land, måtte jeg gi meg og komme meg videre før pengene tok helt slutt. Igjen sto min evige favoritt Vietnam for tur,

etterfulgt av Kambodsja og Bangkok (for syvende gang på et år), før det etter en måned var på tide å vende snuten hjemover etter over syv måneder på reisefot. Totalt reiste jeg i elleve og en halv måned. Ikke verst for sin første tur.

Det å reise til steder med det som i norske øyner anses som ”ekstrem kultur” er noe jeg vil anbefale alle. Men du må virkelig være forberedt på det villeste. Det tar på å begynne sin første reise utenfor Europa som februarblek, platinablond og norsk i sinnet nå du etter to dager midt i den kulturelle staten Rajasthan i India, har fått sprengt alle intimgrenser, og når tretti mennesker vil ta på deg, filme deg og aller helst knipe deg i baken. Tjueen timer på lokale tog – med diaré, klatring over døde kuer i gatene og koner som helt ut av det blå bestemmer at ”du, du skal gifte deg med sønnen min” og haler deg av gårde. Helt ærlig, det er slitsomt. Det er ingen som ønsker å være vitne til Kambodsjanske mødre som doper ned barna sine for å bruke de som redskap til tigging på nattestid, eller knapt ti år gamle gutter som går med blodsprengte øyne og sniffer lim i slummen. Det er heller ingen som ønsker å være den som må skrike ”don’t touch me!” til de femten småbarna som står rundt deg å river i veska di og slår etter deg for å få penger – kun fordi de må. Man ønsker ikke at guttene man reiser med skal finne en sint Kobraslange på badet i hytta dit, og nesten det verste som finnes er å få en telefon fra mor i Norge som spør om reising er dyrt - du har nemlig 1300 norske kroner igjen på kontoen din, og du har ikke en gang flybillett hjem.

Jeg synes det er utrolig vanskelig å fortelle om reisingen min, rett og slett fordi det må oppleves for å forstås. Å kaste seg ut i den ukjente verdenen gjør noe med deg. Det gjør at å kaste seg ut fra et fly med en fallskjerm på ryggen ikke virker så skremmende. Du lager heller ikke noe stort ståhei av å diskutere til seg gratis visum med en grensevakt i Vietnam med maskingevær. Heller ikke det å holde fatningen når en person rett foran deg knekker alt av bein i kroppen i en scooterulykke virker uhåndterlig, fordi mottoet i reiseverden sier at ”Går det ikke bra, så går det også”. Jeg og venninnen min fikk som nittenåringer hodelus for første gang, etter et opphold på barnehjem på den thailandske landsbygda. Om hodelus er kriteriet for å kose i hjel en gjeng småbarn uten mamma og pappa, hadde jeg gladlig fått det igjen. Det å gi alt du eier og har til vaskeriet, for å to timer senere å finne ut at de har ødelagt alt virket ikke så gøy da vi sto der i trusa og venter på klærne våre, men når vi ser på bildene og leser i dagboka i ettertid er det egentlig ganske festlig. Det er jo heller ikke alle som har en småfurten Kobraslange til innbruddsalarm? Å reise er det beste jeg noen gang har bestemt meg for. Jeg har reist både alene, med venner og med fremmede. Jeg vedder på at halvparten av Norges ungdom ten-

Fra top venstre: ”Barna mine” på skolen hvor vi jobbet som frivillige. Angthong, Bankok, Thailand - Mars 2010 Soloppgang foran Taj Mahal. Agra, den hellige by - Februar 2010. Accomodation til 1 dollar natta inkl. gulvmatte & myggnetting, Mui Nè, Viet Nam - Mars 2010 Glad-kommunistiske Saigon, Viet Nam- Mars 2011.

ker at det er ”så kult å reise.. men jeg tør ikke”. Den beste motivasjonen jeg har, er å si dette: alt som nå er viten var en gang uprøvd, og det er ingen som forventer at du skal være en mester i å finne fram eller prute ned ting etter to uker på reisefot. Du må prøve og feile, og prøve litt til, så får man det som oftest som man vil.

I dag er første dagen av resten av ditt liv, og jeg ser ingen grunn til at du skal sitte i sofaen og misunne meg for det jeg har gjort, når det er så lett bestille din tur rundt verden. Ikke slå deg til ro med at drømmene dine ikke kan realiseres, for du er din egen lykkes smed, og går alt galt – så kan man jo alltids reise hjem igjen?

Jeg har forelsket meg... Tekst og foto: Silje Naalsund Strømmen

Ikke i en potensiell drittsekk nummer 4, men i noen jeg vet aldri kommer til å forlate meg. Jeg har forelsket meg i en by. Gertrude Stein sa en gang ”America is my country, and Paris is my hometown”. Jeg vil ikke påstå at jeg føler en spesiell stor tilknytting til mitt hjemland Norge, men en ting er sikkert: Stockholm er min hjemby.

Jeg vet, det er tidenes klisjé å gå hen og forelske seg i en by. Men så har det seg sånn at du nå leser en tekst skrevet av jenta som har klisjeby som adresse. Bær over med meg. Det er ikke noe eksotisk over å si at Stockholm er drømmebyen. Det høres mye mer spennende ut å sverge til Paris, New York eller en bortgjemt liten perle på en eller annen sydhavsøy. Nå har ikke jeg vært i verken Paris, NY eller på denne bortgjemte perlen, men jeg har altså gitt hjertet mitt til Sveriges hovedstad.

Første gangen jeg besøkte Stockholm uten følge av foreldre og lillebror var våren tredjeklasse videregående. Jentegjengen satte seg spent på et fly. Klar for en langhelg med billig drikke, søte svenske gutter og en by noen hakk større enn hjemme. Det var kjærlighet ved første blikk.

De som sier Oslo er vakkert har ikke sett Stockholm. I alle fall ikke på den måten jeg gjør. Arkitekturisk sett er

Stockholm influert av verden. På 1700- og 1800-tallet dro byens arkitekter ut i verden, og hentet med seg inspirasjon hjem. Det gir deg en by fylt med store majestetiske bygg. Se opp, nyt utsikten og drøm om å bo i de fantastiske leilighetene med smijernsbalkonger og store vinduer. I Gamla Stan blir du tatt med tilbake til 1300-tallet; trange brosteinsdekte gater, smug, kjellere og klining på gatehjørner. Stockholm har virkelig knekt koden i hvordan å best mulig kombinere nye og gamle bygg. Der noen byer regelrett ødelegger gamle bygg ved å bygge ut takvinduer og tilbygg, glir det moderne og stilrene rett inn i Stockholm. Idet du går ut fra tunnelbanan slår det deg hvor jævlig vakker denne byen er. Synet av den gir meg sommerfugler i magen og jeg kan vandre i flere timer. Stirrende oppover, og med hodet full av tanker om hvordan livet mitt en dag vil være i en av disse leilighetene.

løpet av sommeren 2010 var jeg innom byen to ganger. Ingenting er som å vandre gatelangs i en tom by midt på natten, gå og gå til du ser soloppgangen krype over hustakene. Ingenting er som å gå av festivalbussen etter en uke på festival, og kjenne at endelig er du hjemme, selv om du befinner deg flere tusen kilometer vekk fra din

egentlige adresse. Ingenting er som å stikke av fra vandrehjemmet klokken fem om morningen, ingenting er som å bli hilst med ”Tja” og ønsket farvell med et ”Hejdå”. For det er nettopp noe med det svenske språket som gjør kjærligheten for Stockholm enda sterkere. Er du gutt, har pop-sveis, typisk svensk klesstil og åpner munnen og snakker svensk, da kommer jeg garantert til å forelske meg i deg. Om ikke forelsket, i alle fall betatt. Med noen måneders mellomrom møter du på en svensk gutt på karatefylla. Dere snakker, dere danser, dere kliner og kanskje, bare kanskje blir det tull i myke senger. Se for deg et helt land, en hel by fylt med disse guttene. Jeg er i paradis. Nylig besøkte jeg Stockholm sammen med min mor. Idet vi gikk ut av taxien på Odenplan tok jeg meg en liten snurr og gliste som om det skulle være min siste dag på jord. Min kjære mor må ha trodd at datteren

hadde begynt på lykkepiller, for jeg må ha sett ut som en tulling. Det er vanskelig å beskrive hvorfor jeg elsker Stockholm. Byen har perfekt størrelse. Du føler deg trygg der. Det ligger en Weekday på hvert gatehjørne. På pressbyråan får du kjøpt verdens beste kanelsnurr og tunnelbanan går hele tiden.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre i fremtiden. Jeg er snart 21, og jeg har verden for mine føtter. Men en ting er sikkert: Verden er mitt hjemland og Stockholm er min hjemby. En dag skal jeg bo sammen med min svenske ektemann med blonde krøller i en toppleilighet i denne byen som har stjålet hjertet mitt.

â&#x20AC;?

To me, the greatest pleasure of writing is not what itâ&#x20AC;&#x2122;s about, but the music the words make. -Truman Capote