Jack Magazine 03 by Jack Magazine

INNHOLD s. 6 — Leder

M OT E & LI V SST I L

M USIKK

s. 10 — Li vi d Jeans

s. 48 — E le p h a n t

s. 70 — L ove L ove Love

s. 16 — Maj a Pac k

s 52 — Ph ilco Fict io n

s. 74 — Re p t ile Yo u t h

s. 26 — I ngri d + K øben

s. 56 — Sn a p N' Cr a ck le

s 80 — Big Wave R i d e r s

s. 32 —D ani el Spi ro

s. 62 — Ca sa M u r ilo

s. 38 — Ø ys tei n Bj erke

s. 66 — Kin e Hje ld n e s

s. 44 — U gi ft

s. 68 — Rio t Fa ct o r y

BIDRAGSYTERE ++ SILJE STRØMMEN

REDAKTØR

Forelsket i å være ung og høy på drømmer vandrer Silje rundt i London, lager magasin, tar en master i publishing og danser bort natten.

HENRIK JOHNSEN

WEB-DESIGNER

Tegner på mikrofon, skriker i te og elsker maskin.

IDA ØSTENSTAD AUKE

REDAKTØR

Ginger kid som vandrer rundt med sære briller og tights (which are not pants). Foretrukket på en konsert med kameraet i den ene hånden og Jack Daniels i den andre.

INGRID MYKING

FOTOGRAF

Lever bohemlivet i København, en tilværelse som hun fanger gjennom linsen på et av sine elskede kamera.

MARTIN KARLGÅRD

CREATIVE DIRECTOR

Shaker drinks og freelancer i Bartebyen. God øl, denim, tatoveringer og generell hedonisme.

CECILIA RIIS KJELDSEN

FOTOGRAF

Ser du en dame med hatt og kamera rundt halsen en lørdagsnatt på Brukbar eller Familien er det bare Cecilia - så posér gjerne og du har en venn for livet.

MATS FLEM NORMAN

SKRIBENT

Mats spiller banjo fra en leilighet på Majorstua og jobber som lydtekniker. Er også tidvis å finne på diverse scener med diverse band.

JONAS BREDESEN

SKRIBENT

Er fra Horten, men er bosatt og jobber i Trondheim. Jonas er i ferd med å ta en mastergrad i kunsthistorie og holder på å etablere magasinbloggen Jurassic Magazine.

KATHARINA MILA

SKRIBENT

Også kjent i noen kretser som "jenten i den røde kjolen". Ler hver dag i håp om å leve lenger og er forelsket i ord og bøker.

MARIUS SVALENG ANDRESEN

SKRIBENT

"Jeg liker alt som er kult og noen ganger holder jeg rundt meg selv og later som det er noen andre. Avfølg meg på Twitter."

Jack er bygget på kjærlighet. Kjærlighet til magasiner, beundring til menneskene vi intervjuer, sommerfuglene i magen som oppstår når vi hører et virkelig, virkelig bra band for første gang og lykkefølelsen vi får når vi ser at noen faktisk liker det vi driver med. Da vi lanserte Jack 02 fikk vi høre at det ikke ligger penger i uavhengige magasiner, men at de drives av kjærlighet. I likhet med Jens Olav Dankertsen som driver jeansmerket Livid på grunn av kjærligheten til denim, Kine Hjeldnes som kjøpte en gitar for fem år siden for å følge musikkhjertet, Riot Factory som driver plateselskap bygget på lidenskap og Ingrid Myking som flyttet til København fordi hun er forelsket i byen. Vi skal ikke nekte på at vi er en gjeng med kjlisjebarn (Ida er dog en god del mer pessimistisk enn Silje). Kjærlighet handler ikke nødvendigvis bare om gutt møter jente. Det handler om lidenskapen til det du driver med, gleden av å skape noe nytt og raske hjerteslag som oppstår som følger at du hører, ser, opplever eller leser noe inspirerende. Det er dette vi ønsker å gi til dere med vårt lille kjærleiksbarn.

Kyss på kinnet, Ida Østenstad Auke og Silje Strømmen

Takk til:

Trondheims beste hangout/dansegulv, Brukbar/Supa (og Andrew); de som tror på og liker det vi gjør; dere som må holde ut med alt magasinsnakket vårt (dere vet hvem dere er, we love you longtime) og sist men ikke minst, de fantastiske bidragsyterne våre.

MOTE & LIVSSTIL 8

UGIFT

LIVID JEANS Maja PACK

INGRID + KØBEN

DANIEL SPIRO

ØYSTEIN BJERKE

FORLENGET EVIGHETSKULEEFFEKT 9

LIVID JEANS La oss snakke jeans. Etter et – langt intervju med jeans-guden Jens Olav Dankertsen, mannen bak Livid, følte vår skribent at han hadde vært vitne til noe helt spesielt. Det var visst som å se et pianospillende vidunderbarn. Av: Jonas Bredesen Bilder: --En av Norges kjæreste kulturskatter er å skryte av hvor mye drittvær eller hvor fort været skifter i din hjemby. Jeg er ikke snaueres selv, men jeg mener jeg har mitt på det rene. Jeg bor nemlig i Trondheim. Når solen en gang i blant klarer å skjære seg gjennom skylaget forandrer byen kultur totalt. Fra å være en middels døll midtnorsk småby, til Norges definitive kulturhovedstad. Solsiden begynner å bli full, og det gjør jeg også. Slike dager er alt for sjeldne i denne delen av landet til at man kan la den passere edru hen. Når en slik dag attpåtil skal falle på en lørdag er du en idiot om du ikke bruker denne formiddagen til å drikke deg børst i gode venners lag. Jeg begynner å skimte bunnen i den fjerde pilsen når jeg brått kommer på hva jeg egentlig skulle gjøre denne ettermiddagen. Om en halv time skal jeg møte Jens Olav Dankertsen, mannen bak Jeansmerket Livid. ”Faen ta deg profesjonalitet!” Jeg angrer de to siste halvliterne i det jeg forflytter meg i rask, litt susete kappgang mot Kjøpmansgata 29, der Jens Olav holder til. Det lille jeg vet om Livid fra før, foruten at det er et jeansmerke født i Trondheim, er at det er et varemerke som er på vei steder. Jeg har ikke mye å gå på, men jeg veit med meg selv at jeg har gjort en grundig nok research til å holde et intervju gående. I det jeg når Verfstbroa har jeg begynt jeg å roe meg ned. Jeg har god tid til jeg skal treffe Jens Olav, og det er liten sjanse for at han oppdager at jeg er på god vei til å bli full. Etter et kvarters venting utenfor Jens Olavs studio i Kjøpmannsgata, ser jeg en slank velkledd ung herremann skride selvsikkert nedover den glatte, gresskledde bakken fra hovedveien som passerer over Kjøpmansgata. Det er ingen 10

tvil hvem dette er. Han strener rett bort til meg, tar siggen i munnen og hilser ”Jens Olav”. I det vi låser oss inn i den eldgamle, nedslitte rorbua ved Nidelva, støter vi på to andre karer som blir med oss oppover i bygget mot studioet. De er fra studentradioen og kommer innom for å planlegge et intervju senere i måneden. Radiogutta og Jens Olav sporter en jeanslingo jeg overhode ikke forstår. Disse unge mennene kan jeans og fører fagord jeg aldri har hørt før. Jeg var ikke klar over at det eksisterte grupper som var så opptatt av jeans, men roule #34 kan ta mange former. Etter et par trappesatser når vi studioet. Det er fantastisk. Et ca. 12 ganger 12 meter rom, malt i sennepsgult for sikkert femti år siden. Lavt under taket. Det er flere benker med forskjellige hauggamle symaskiner og ruller med kilometervis med denim står lent mot veggene eller ligger under arbeidsbenkene. Fra veggene henger det ferdigproduserte jeans og vester. På den ene benken står selvsagt den obligatoriske Moccamasteren. Det er som å entre studioet til en av de store bohemkunstnerne fra det forrige århundreskiftet, før de nådde profesjonell anerkjennelse. Innerst i rommet er det to sofaer og et bord. Jeg setter meg ned i den ene, de to radiokarene i den andre. Jeg lar de snakke. Jeg har gitt litt opp og følge med på hva de og Jens Olav snakker om. Jeg har forstått at de er glade i jeans, og at de snart er i ferd med å stikke. Jeg benytter tiden til å speide rundt i studioet. Til slutt reiser radiogutta seg og gjør seg klare til å gå. Intervjuet kan begynne. Jeg sitter i sofaen og Jens Olav står lent mot en arbeidsbenk. ”Du har usedvanlig god mediedekning” sier jeg. Jens Olav smiler og legger armene i kors. ”Hvordan oppsto denne interessen for denim?” spør jeg. Dette er åpenbart et spørsmål han har fått før og svaret er langt og utfyllende. Han ordlegger seg med stor selvtillitt og fortellerglede. Det hele begynte da Jens Olav fikk jobb på Carlings. Han hadde på det tidspunktet kun en litt over gjennomsnittet interesse for klær. Interessen blomstret fort. Dog ikke for klær og mote, men for denim. Denim har en ganske unik historie og plass i vår kultur som er lett å overse.

Det har gått en underlig klassereise fra å være et slags verktøy benyttet av den tristeste amerikanske arbeiderklassen, til å bli et klesplagg benyttet av alle, over hele verden. Interessen dreide seg rundt rådenim. De aller fleste denimplagg man kjøper er allerede behandlet så de skal ha et brukt preg. Rådenim er ubehandlet materiale som man selv sliter ned over tid. Slik kan man gjennom egen livsstil kan sette preg på sine egne klær, slik kan man lese ens personlighet gjennom hvordan klærne er brukt, og slitt. Det er derfor samtlige Livid-jeans etter hvert blir unike. Livid er kvalitet, historie og personlighet. Håndarbeidet og håndverkerkulturen står sentralt i Livids filosofi. Noe av det som gjør Livid så unikt er at Jens Olav syr og designer etter metoder fra 1800-tallet, i et materiale av veldig høy kvalitet. Til denne oppgaven har han håndplukket noen kulturhistoriske relikvier av noen symaskiner, alle spesialisert til å lage en spesiell type søm. Han kom nettopp hjem fra messe i Paris der han kjøpte inn denim fra Italia og fra Japan, landene som produserer denim av høyest kvalitet. Han finner frem noen vareprøver. Ingen tvil om at dette er noe helt annet en vanlige haugen med tråd jeg har til vane å gå i. Stoffet er hardere og tyngre en hva jeg er vant til. Man kan virkelig kjenne kvaliteten. De fleste jeans produseres på triste, kjipe rullebånd i triste, kjipe utviklingsland, uten kjærlighet eller omtanke for produktet. Samtlige Livid-jeans er skapt under Jens Olavs egne to never. Det ligger timevis med arbeid, slit og lidenskap i hvert plagg. Det tar lang tid, men det blir det også kvalitet av. For meg er det Jens Olav har oppnådd utrolig. Han kan forteller meg at han har ingen utdannelse innen design eller håndverk, og det er nesten sjokkerende for meg å vite at Livid for alvor først begynte å ta form så sent som i 2010. Det har ikke vært en tett slowfox på roser heller. Til å begynne med var de en gruppe på tre mann som begynte på prosjektet. Ingen kunne sy, ingen kunne designe og de hadde minimalt med kunnskap om hvordan man drev en bedrift. Etter en liten stund falt de to andre fra til fordel for studier og jobb. Jens Olav sto tilslutt alene igjen med å fullføre drømmen sin. Tanken var å sy klærne i utlandet, men det skulle vise seg å være vanskelig. Så, den nå ensomme Jens Olav bestemte seg for å gyve løs på egenhånd. Han begynte å sy. Kjøpte flere symaskiner. Flere ruller med denim. Til slutt var den lille leiligheten han bodde i blitt for liten, og han ble nødt til å flytte bedriften ned til studioet vi nå sitter i. Så begynte etterspørselen å rulle inn. Per i dag har ikke Jens Olav mulighet til å imøtekomme alle henvendelsene han får og køen for å erverve en Livid-jeans er lang. ”Jeg ville nok kanskje ikke gjort det igjen” sier han og smiler. Livid eksister på grunn av en ung manns ustoppelige lidenskap for jeans, men det er ingen tvil om at han har ofret mye. Men så har han også skapt et helt unikt produkt. I Norge er det nesten ikke noe håndverkindustri igjen. ”For ikke også lenge siden var denne byen full av skomakere, skreddere og mekanikere. Det lå en stolthet bak arbeidet deres som ikke eksisterer lenger.” Samtalen tar en mer filosofisk vri. Jens Olav forteller om hvordan han misliker bruk/kast samfunnet vi lever i. Et av hovedpoengene med Livid er nettopp at man skal ta vare på tingene man eier og få et langvarig og bedre forhold til eiendelene sine. Kvalitet og håndverk foran masseproduksjon. Når jeg til slutt står ute i Kjøpmansgata igjen føler jeg at jeg har vært med på noe helt spesielt. Det er som jeg har sett et pianospillende vidunderbarn. Man forstår at det man ha

ar vĂŚrt vitne til er noe helt spesielt og unikt som har alle forutsettinger til ĂĽ en dag bli enorm. Jeg rusler tilbake til Solsiden. 11

MOTE I BEVEGELSE

Maja Pack sin interesse for mote har alltid vært der. Hun tenker på det hver dag; Følelsen av forskjellig materiale, og hvordan det er å jobbe med det. Hun elsker å kle seg og å tenke på hva hun har på seg. Maja liker ideen om hva hennes utseende representerer, ikke bare for henne, men også andre. Av: Ida Østenstad Auke Foto: Paul Pack Det er noe med hvordan klær kan bestemme hvilken person du er, i hvert fall for det blotte øyet. Det handler om å skape din identitet og gi den et klarere syn. Du har valget mellom å bry deg eller ikke, men uansett, så sier det noe om hvordan du er som person, enten du vil det eller ei. - Jeg har alltid vært interessert i hvordan mennesker ser ut, samt hvordan du kan uttrykke deg selv med hjelp av mote. Hva du kan oppnå med et antrekk og hva det står for. Neste steg derfra ble interessen for hvordan det blir gjort: Hvordan visualisere din inspirasjon, hvordan lage et mønster, hvordan lage en gjennomgående tråd i en kolleksjon. Jeg hadde et brennende ønske om å lære alle disse aspektene, og begynte å studere mote og design på Academic Beeldende Kunsten Maastricht i Nederland. Maja har vokst opp i Tyskland, hvor stilartene flyter over i hverandre på alle gatehjørner. Fra punkerne foran stasjonen som minner om uteliggere med en stilistisk bestemthet, til den eldre herremannen som sitter på S-banen med en formsydd frakk, stresskoffert i lær og de blankeste lakksko, som du i dine stille tanker skulle ønske var din rike og ukjente bestefar. Fra ungdommen som sitter fast i en av 90-tallets mest groteske sammensetninger, med hvit joggedress med gullstriper og den

obligatoriske gullenken i halsen, og en hårklipp selv ikke David Beckham har prøvd seg på, til han som står under trappen på utestedet White Trash og er for kul for sitt eget beste, med svart, slitt, rockestjerne-hår, og så mørke sirkler under øynene at du får deg selv til å fundere på om det er sminke. Han bommer sigaretter av de rundt seg, og sjarmerer jenter til å gi han ølen deres, for uansett hvor slitt han er rundt kantene, så har han aldeles sjarmen i orden. Til tross for fargerike Tyskland valgte Maja å ta steget ut fra hjemlandet for nye inntrykk. - Jeg tror man er naturlig påvirket av hva én ser rundt seg. Jeg hadde nok sett annerledes på mote om jeg hadde blitt værende i Tyskland for min utdannelse. Hun dro fra Tyskland til Nederland. Men reisen endte ikke i Nederland. Maja ønsket å innhente så mange inntrykk som mulig, og valget om å dra til Danmark for å studere på Det Kongelige Danske Kunstakademis Skoler for Design (KADK), for en masterutdanning var ikke vanskelig. - Skandinavia har et veldig spesielt og særegent utseende, noe som deres design er kjent

for. Jeg hørte kun positive ting om den danske designhøyskolen og den internasjonale masteren de tilbyr. Jeg har alltid hatt lyst til å reise til Danmark og oppleve det på egenhånd, og dette var min mulighet. Forskjellene på kulturen rundt mote er innimellom overraskende store, selv om landene ligger nært ellers. Dette er en av grunnene til at Maja liker å få erfart med egne øyne de forskjellene som ligger innenfor moteverden. - Siden jeg nå har studert mote og design både i Nederland og Danmark, har jeg blitt påvirket av mange forskjellige stiler, smaker og inntrykk at min egen motesans har forandret seg kontinuerlig gjennom de senere årene. Forskjellene er nok enda større i sentral Europa. Tyskland, Belgia og Frankrike for eksempel. De er naboer, men hvert land har en såpass sterk og egen smak når det kommer til mote, at det er nesten ikke mulig å sammenligne dem. Maja sin arbeidsprosses er som mange andres i den kreative bransjen. Hun starter med en inspirasjonsvegg, og tar utgangspunktet sitt fra den. På denne veggen henger hun opp alle bilder, kollasjer og ord som inspirer henne. Ettersom prosessen pågår legger hun til flere ting og fjerner noe. Dette

gjør hun i noen uker, før hun ganske så tidlig i fasen finner tekstilprøver og har en ny og lignende prosess med dette som med bildene hun finner. - Kollasjene mine hjelper meg med å starte på silhuettene, mens skissene gir meg øyet for detaljene. Når dette er gjort tar jeg arbeidet videre til å lage mønster, drapering eller konstruksjoner i papir. Etter å ha sydd prototypene, lager jeg originalene og så farer tankene mine på fototagning. De fleste designere ønsker at deres klær skal bli presentert slik de selv forestiller det i sine egne tanker. Med foto, så er denne presentasjonen enklere å få frem enn kun ved klærne. Det hele blir satt sammen og gir en helhet som kan vise frem klærne på best mulig måte. Det gjelder spesielt for Maja. - Fotografi for meg er ekstremt viktig. Det gir deg muligheten til å visualisere verden du designer for tilskuerne, og fullfører ”looken”. Fra tid til annen, liker jeg å ta bildene selv også. Men samtidig er det er fint å jobbe med andre og dele arbeidet ditt. Sammenslåingen av forskjellige yrker, som fotografi, mote, tekst, film, kunst, design og grafikk, gjør at ting ofte kommer bedre til uttrykk.

- Spesielt innenfor mote så bruker vi flere av disse aspektene, og innimellom alle. Det er jo en fantastisk kontakt mellom disse yrkene som gjør dette mulig. Du bruker fotografi for lookbook , reklame og annonser. Som oftest er fotografiene i annonser og reklamer understreket med tekst. Det er jo her visuell kommunikasjon blir viktig. Videre er det mange samarbeid mellom designere og kunstnere i vårt samfunn, og jeg tror de begge er med på å fremme hverandre og understreke hverandres arbeid. Det er jo også tilfeller hvor mote designere jobber med regissører for å lage kortfilmer om deres design, eller at de plasserer deres modeller i velkjente ”designkontekster” som for eksempel berømte arkitekt- eller designmøbler.

sine reklamevideoer når de har gjestedesignere, til de mer kunstneriske kortfilmene som viser designerens uttrykk på et nivå som klærne ikke klarer å fremvise på egenhånd. Du har butikker som lager kortfilmer med klærne de fører, sånn som Nr.9. Til og med magasiner har slengt seg på bølgen, sånn som franke Jalouse. Det nåværende kortfilmfenomenet ser ikke ut til å forsvinne. De har forstått at de når flere via disse filmene, og de får mer promo. - Jeg finner det veldig interessant at designere samarbeider med filmskapere. Det blir en helt annen måte å vise din design på. Det viktigste er vel å få vist atomsfæren og å få presentert en spesiell følelse og sinnstilstand, noe som skaper en helt annen verden rundt designet. Det gjør mote Det virker som om det i mottakelig på et helt annet nivå. dag ikke kommer ut en ny Om Maja sitt ønske om å kolleksjon uten at det følger lage en lengre og mer detaljert med en kortfilm. Dette er av motefilm hadde gått i oppfyllelse, flere grunner. Noen ønsker å så har hun allerede planene klare. presentere et ekstra kunstnerisk - Min film skal være fylt med uttrykk for deres klær, mens kombinasjon av bevegelse og andre gjør det for at flere skal fryst bevegelse. Å dempe farten få sett klærne deres, eller for å på et kjapt hopp, for eksempel se designet deres på en annen vil gi muligheten av å se hvor måte. Det strekker seg fra presist klærne omfavner kroppen. å filme visningene og legge Hvor lyst og lett materialene det ut på YouTube slik som kan fly gjennom luften, eller Chanel har gjort, til H&M hvordan tungt materiale vil

prøve å dra deg ned til grunnen. Min atmosfære skal være sterkt representert i filmen og alt skal fremvise en spesiell sinnstilstand inkludert setting, lys, skygge, sminke, hår, bevegelse… Det tar ikke lang tid etter å ha snakket med Maja om hennes design, før du innser at hun er veldig opptatt av bevegelse. Hvordan klærne beveger seg, og hvordan de skaper noe helt spesielt med sin egen tilværelse. - Jeg henter mye inspirasjon fra bevegelse. Spesielt fra dans, men også fra hvordan naturen er i konstant forandring. Jeg inkluderer også de små tingene som hverdagen min innebærer, som å gå en tur rundt der jeg bor, det har innflytelse på mitt arbeid. Gjennom arbeidsprosessen, minner jeg meg selv konstant på hvor jeg kommer fra, hvorfor jeg er og hvor jeg er. Bevegelsen er også å se i hennes avgangsprosjekt ved KADK. Den baserer seg på ideen at det finnes flere verdener. - Prosjektet heter ’Eightfinity – the imagination of a muse’. Det er flere måter å se verden og dets mysterier på. Ting skjer uforutsigbart og deres tolkning er kanskje ambivalent. Det er alltid en innside og en utside, en forside og en bakside. Tvetydighet og differensiering

spiller en viktig rolle i verden. Det er tilskueren som fullfører et verk med deres egen tolkning. Nøkkelordene i min verden derimot er, gjennomsiktighet, skarphet, uklarhet, mykhet, merkeligheter og natur. Hun elsker Céline sine sterke strukturer og den tydelige interessen for materialet, samt med detaljene. Hun forguder Acne sin infiltrasjon i gatene, dets renhet i formene og snittet, samt variasjonen i materialet. Disse designerne, sammen med Fendi og Chloé, er Maja sine favorittdesignere. Komplimentene hun gir disse designene kan likeså godt bli sagt om hennes egen design. - Jeg ønsker å skape en design som uttrykker noe. Klær som representerer bæreren og som blir brukt for spesifikke grunner. Klær som du liker å se på. Jeg har lyst til å gjøre mennesker nysgjerrige. De burde spørre seg selv, hvordan er dette gjort? Jeg vil at mennesker skal føle trangen til å ta på materialet. Prøve å forstå ideen bak, og den meningen klærne er konstruert. Design skal være noe som fanger din oppmerksomhet, og gi deg ønsket om å vite mer.

Ingrid + København = kjærlighet Ingrid Myking pakket med seg rød leppestift, kamerautstyr og en dæsj optimisme og flyttet til København. Dette er et bevis på at det går an å forelske seg i en by. Fortalt til Silje Strømmen. Foto: Ingrid Myking. Jeg føler meg sykt lykkelig når jeg tenker på København. Det høres kanskje rart ut, men når jeg tenker på denne byen er ingenting feil. Vi har det utrolig bra sammen. Etter at jeg var ferdig med foto-studiene sto det mellom to byer: Stockholm og København. Etter et år i England var jeg ikke klar til å flytte tilbake til Norge, samtidig som jeg ville være nærmere venner og familie. Det sto med andre ord mellom storbyer i Skandinavia. Valget falt på København, og etter en sommer i Norge med masse jobbing pakket jeg og en venninne koffertene og satte oss på flyet. København og jeg er gamle kjente; Bilturer, tivoli, konserter, jentetur. Første gang jeg dro hit oppsto det en liten forelske. I dag er vi bestevenner. Jeg tror vi aldri kommer til å slå opp, og om jeg en dag flytter herfra tviler jeg på at jeg kommer til å klare og holde meg unna. En ting jeg elsker med byen er at alle sykler overalt. Folk har så mange forskjellige typer sykler! Jeg har sett den samme mannen flere ganger nå: han har plassert to sykler oppå hverandre, og sitter to meter over bakken. Jeg lurer på hva han gjør når det blir rødt lys? Det er ikke akkurat bare å hoppe av når andre syklister kommer snikende opp ved siden av deg når du venter på grønt lys. Gatefestene, når noen stenger av en hel gate for å feste, og Dronning Louises bro, hvor folk møtes fra alle kanter for å drikke øl og å høre på musikk er steder som er hjertet nær. Drar du dit på kvelden og fyrer på med musikk reiser alle seg, danser og synger med. Det er utrolig god stemning! Det beste minnet jeg har fra Køben er da jeg en gang var på Bolsjefabrikken, en fabrikk som generelt oser av hippie-kultur. Inne i det store lokalet spilte de herlig regge, og utendørs var det tent bål i store tønner. Vi satt ute, varmet oss på tønnene og så på meteorregnet på himmelen. Stjernehimmelen fascinerer meg, og vi bare satt der, helt stille, og så på at det regnet stjerneskudd. Du blir gjerne filosofisk i en slik sitasjon, så alle satt stort sett for seg selv og ingen sa så mye. Det var så fint. Jeg flyttet til København uten jobb og uten plass og bo. Jeg kunne jo ikke sitte hjemme i bygda og vente på en jobb og en 26

leilighet, så det føltes mest logisk og bare dra. Så fikk ting heller ordne seg etter hvert. Det skal dog nevnes at jeg har herlige foreldre som ikke hadde kastet meg på dør om jeg hadde kommer hjem med halen mellom bena. Det var definitivt en bonus da jeg tok sjansen på at alt kom til å ordne seg. Det tok to måneder før alt var på plass, og det har ikke vært lett. Samtidig var jeg aldri nervøs. Innstillingen min har heller vært den at ”enten finner jeg noe, eller så finner jeg ikke noe, og da er det bare å prøve igjen senere.” Alt ordnet seg jo til slutt. Planen er å bo her så lenge jeg trives. Jeg sier at jeg i alle fall skal bo her i to år. Grunnet til at jeg sier det er så ikke jeg skal bli fristet til å pakke kofferten og flytte hjem igjen om ikke alt er perfekt om et år. Neste steg er å få meg jobb som fotograf. Får jeg det blir jeg i alle fall værende. Følelsen av å virkelig like en by på denne måten kan ikke beskrives. Du bare vet at det er riktig, og det føles utrolig bra. Det må oppleves.

SKAPERTRANG Er det noe Daniel Spiro ikke kan? Av: Silje Strømmen Bilde: Kyle Meyr og skjermdump fra ”Blossoms of the Spring”. Første gang jeg møtte Daniel Spiro kom han haltende, med krykker, opp bakkene på St.Hanshaugen, slo seg ned i gresset, dro opp en øl og en God Morgen-yoghurt og spurte entusiastisk om han ikke vær så snill kunne få et jordbær til å putte i lunsjen sin. Nå skal det være sagt at Spiro ikke vanligvis spør fremmede om han kan få en jordbær til å putte i yoghurten sin. Det har seg sånn at Vi Duc Truong, mitt selskap for dagen, og Spiro begge skater for Junkyard. Og når du er på samme team, ja da er du blodsbrødre. Vi Duc hadde lenge snakket om denne Spiro. Latterlig talentfull, eventyrlysten, musiker, filmskaper, verdensvant og såklart, en sikkelig ok dude. Min erfaring er at i skatemiljøet blir de fleste beskrevet som sikkelige ok duder, selv om det ikke nødvendigvis alltid viser seg å være sannheten. Spiro derimot, han er en sikkelig ok dude. Jeg tror jeg aldri har hørt om en skater som, når kroppen sa stopp, endte opp på et kontor med en middels givende ni-til-fire jobb. Øystein Greni ble musiker, Joakim Trier filmskaper, og legenden Stacy Peralta, startet eget merke, oppdaget Tony Hawk og gikk så over til film. The body, the mind og generelt livsstilen innebærer alt for mye energi til at de noen gang klarer å sitte stille foran en PC-skjerm, eller å holde seg til et prosjekt av gangen. Tilsynelatende faller også Daniel under denne kategorien. Han skater, han spiller gitar, han synger og han lager filmer. I september slapp han dokumentarfilmen ”Blossoms of the Spring”, hvor han portretterer faren Mordecai Geoffery Max Spiro som da Daniel var tre år forlot familien for å søke seg til Gud, og som i dag bor i en bosetning i Israel. - Gjennom hele oppveksten har faren min alltid vært der som en figur som jeg har hatt lyst til å kjenne. Jeg bestemte meg for å oppsøke ham mest for mine egen del, for å lære hvor jeg kommer fra. Spiro forteller at han som 16-åring tilbrakte en del tid i Palestina og Israel. I Jerusalem ble han vitne til et folkemord, noe som naturlig nok satte sitt preg. Han begynte å sette spørsmål ved etikk, religion og makt. Og det var dette han bestemte seg for å lage film om – konflikten, sett fra hans perspektiv. ”Det ble til slutt til en film om faren min, fordi hans 32

perspektiv var så mye mer gjennomført enn mitt, som egentlig bare tok utganspunkt i Skandinaviske og Amerikanske medier. Det er uvesentlig om hans perspektiv er rett eller galt. Akkurat det sier jeg ingenting om, men jeg synes det er interessant å se hvordan han har valgt å leve. At denne personen er faren min gjør at jeg kunne komme så nært på ham som jeg ville.” Det er enhvers journalists drøm: etter en lang prat om hvordan Daniel selv opplever Israel bryter han plutselig inn ”Nå sier jeg bare piss, stryk alt jeg har sagt.” At det er et komplisert tema er ikke til å komme unna. At Spiro lider av munndiarè gjør det ikke akkurat enklere å nøste opp i trådene. Det alt bunner ut i er skapertrangen han ganske tydelig lider av, og faktumet at han har noe han vil gi. Selv sier han at han ikke har lyst til å lage kunst, film og musikk (ja, vi snakker multitalent) om at verden er dritt. Gjør han det må det i alle fall være noe inspirerende bak. - Jeg hadde muligheten til å komme utrolig intimt på en veldig fascinerende person. Jeg har mange timer med råmateriale som vi ikke kunne bruke, fyren har jo mer munndiarè enn meg! Han sier en del ting man rett og slett ikke kan kommet unna med uten å bli grisebanka, i alle fall i Norge. For å være helt ærlig så har det kanskje vært vanskeligere å lage denne filmen nettopp fordi den følger faren min. Det er ikke en objektiv film, det skal jeg ikke lyve om. Likevel har jeg måttet prøve å se filmen fra hundre forskjellige vinkler. I stedet for en film om konflikt, slik jeg originalt tenkte det, så ble det en film om en person som jeg føler kan inspirere mange. Gjennom slike som han kan du formidle mer konstruktive meldinger. Spiro bruker ord som ”inspirerende”, ”budskap” og ”å skape”, og han bruke de ofte. Det er disse ordene som tar oss tilbake til det hele skapertrangen hans bunner i; Skatingen. Selv om han innrømmer at brettkjøringen kanskje er litt mindre dypt enn musikken og filmen, og at det kanskje ikke er et like stort budskap bak akkurat det, er det den delen av sitt kreative selv han føler at han utrykker mest av seg selv gjennom. - I musikk og film, og når jeg tegner og maler, så tenker jeg gjerne litt mer over hva det er jeg vil si. Det er først når jeg skater at jeg har en veldig uavhengig og særegen stil. Jeg trenger ikke å tenke over det. Plutselig får jeg adrenalinkick, tar fart og gjør noe stort. Der har jeg ingen hemninger. Det er deilig å ha et felt hvor du kan handle kun på intuisjon, og likevel bli godt likt for det. Jeg

ønsker at det etter hvert kan bli sånn innen musikk også. At det er en sammenheng mellom nevne Greni, Trier og Peraltas tidlige karriere som asfaltkrusere og senere valg av yrke er han ikke i tvil om. - Jeg tror det er relevant om du vil drive med noe annet skapende senere eller i tillegg, forteller han og begynner på historien om ”rekkverket”: Vi har alle sett det, der det står stabilt plassert mellom trapper. En og en halv meter høye påler stående rett opp, bunnet sammen av et langt, rundt, smalt topplokk. Vanlige mennesker ser på det som sikkerhet, noe å holde fast i. En skater derimot, ser noe han kan hoppe opp på og skli ned fra. Noen ser ennå større muligheter. Noen tar det lenger: noen har fem triks de bare kan ta på sparket, som oppvarming, før de begynner på noe virkelig vanskelig. Noen blir til og med såpass nerdete at de setter seg ned og tenker ut hundre ting som kan gjøres med det rekkverket. De tar et rekkverk, og de skaper noe helt annet enn bare noe å holde seg fast i. - Følelsen av å ville skape noe, den kommer først og fremst fra skatingen. Det er der jeg så det, og det er der jeg lærte det. Du lærer mye av brettkjøring. Det var en tid back in the days da jeg var den typen tenåring som ikke brydde meg om en dritt. Gjennom skating lærer du deg om manifestering. Du lærer å utrykke deg og å aspirere. Det er ikke til å legge skjul på at det ligger hard jobbing bak det å få til nye ting. Det er tilfellet i de fleste sammenhenger. Selv et triks du har gjort hundre ganger før – skal du gjøre det på noe litt større får du ganske mye juling før du får det til. Det er kanskje derfor det er ekstra digg å sette et triks man har jobbet mye med? spør han.

det er for all del koselig å høre regnet, drikke vin og å høre på cheezy jazz. Men det trengs også nytenkere. Du kan lage ting på den gammeldagse måten, men for meg handler det om at det skal skje noe som ikke har skjedd før. På den måten får vi også ny erfaring. Vi har alle mye å lære, og jeg tror den beste måten å lære på er ved at noe nytt skjer, forklarer han etter mye nøling. Spiro har mye han gjerne skulle sagt, noe han gladelig innrømmer i planleggingsfasen til intervjuet når han takker ja med setningen ”jeg har mye jeg gjerne skulle fått sagt.” - Jeg har skjønt at om du har et komplekst budskap, så er det egentlig svært få som har den nødvendige konsentrasjonsevnen til å høre etter om du kun snakker. Derfor prøver jeg å finne andre filtre og måter å gi temaene jeg vil ta opp den oppmerksomheten de fortjener. Jeg ser veldig opp til for eksempel komikere som mestrer dette med å konstant ivareta oppmerksomheten, samtidig som de ofte formidler en nokså komplisert samfunnskritikk. Googler du litt rundt på nettet finner du et sitat hvor Daniel innrømmer at han har en godtroende drøm om å skrive tekster som folk en dag skal lytte til. Etter å ha spilt gitar i rundt ti år lurer han, noe lattermild, på hvorfor han ikke er helt rå by now, før han til slutt resonerer seg frem til at grunnen ligger i at gitarspillingen, i liket med det meste han driver med, er litt av og på. Det er altså ganske selvforklarende. - Det er få mennesker som setter seg ned og faktisk hører på sangtekster eller dikt. De fleste er dritlei av det allerede i norskundervisningen på videregående. Men det er det jeg vil: å bidra med mitt perspektiv. Selv om jeg er ung har jeg reist, observert og sammenlignet over hele verden, og jeg møter hele tiden nye mennesker. Jeg klarer ikke å slutte og lete, og det vil jeg ikke at andre skal gjøre heller.

Hva handler kreativitet og frihet om for deg? Spørsmålet blir hengende. ”Det er et bra spørsmål, og bra spørsmål er ofte vanskelige å svare på”, sier Spiro, og tar en lang pause. Han sukker. Begynner på en setning. Ombestemmer seg og spør om han kan svare en gang til. Selv om han har munndiaré tar han seg noen ganger ekstra god tid. - Det handler så absolutt om en mestringsfølelse, men ikke i en alt for stor grad. Det handler mer om å skape noe nytt. Uansett hva det er, så er det en bra ting. Gamle ting er selvsagt nødvendig, også i den intellektuelle forstand;

Selv henter han mest inspirasjon fra filosofer og andre som har gjort en forskjell. Listen ligger høyt, og aller helst skal de ha bevist en viss kompetanse før han i det hele tatt gidder og høre på dem. Noe ironisk, innrømmer han selv, med tanke på at han selv vil være den personen andre lytter til nettopp på grunn av denne kompetansen. - Samtidig vil jeg ikke at folk skal høre på alt jeg sier, for mye er sikkert feil. Når jeg skriver derimot, da er jeg veldig sikker på akkurat hva det er jeg vil si. I det siste har jeg hørt mye på Silvio Rodriguez. Jeg kan bare baby-spansk, så jeg oversetter tekstene i Google translate. Når du tar deg tid til faktisk å google teksten på en låt, ja da er du over gjennomsnittet opptatt av en middelaldrende cubansk folkeartist 33

synger om. Annet enn godeste Silvio er hva han hører på om dagen såpass usikkert at Sprio må opp med sin egen iTunes. Etter en stund kommer svaret: flamenco, jazz, klassisk og generelt låter som ikke nødvendigvis har tekst. Forstårlig nok, det må bli slitsomt å skulle høre etter på alt. ”Når jeg er på Sats og trener opp foten (her kommer de nevnte krykkene inn) og alle låtene som spilles handler om sex, kjærlighetssorg og den greia der, så skrur jeg på Iphonen ganske fort. Jeg kan like uintelligente tekster noen ganger da. Spiro høres nesten unnskyldende ut og legger ut om Louis Armstrong ”Wonderfull World”. Alt ligger visst i de små tingene. - Dette spørsmålet (om hvilke artister han selv inspireres av) fikk meg faktisk til å innse at jeg ikke nødvendigvis henter inspirasjonen min fra musikk, i alle fall ikke når det kommer til å lage min egen. Du lærer så lenge du lever, også om deg selv – og noen ganger om andre. Visste du for eksempel at Spiro har levd som munk? Ikke vi heller. Naturlig nok er ikke det den første tanken som popper opp når du snakker med fyren som har mat, luft, vann og intimkontakt med vakre jenter på listen over ting han ikke kan leve uten. Men jo, Spiro har levd i sølibat, han har vært vegetarianer, klippet håret helt kort og kledd seg i hvitt. - Jeg ville teste meg selv på en ekstrem måte. Jeg ville kjenne på en følelse som jeg ikke klarte å føle, men som jeg visste eksisterte. Fokuset mitt var rett og slett feil, og jeg ville gi fra meg den materialistiske besattheten. Det er så mye mer en det jeg klarer å ramse opp nå, men jeg ville

finne en alternativ fred, bare for å kjenne på hvordan det var. Å gå seg litt vill med vilje, egentlig. Store tanker fra en som på tiden var 17-18 år gammel. Men det er sånn det er med Spiro. Alt han snakker om blir stort, og du kan ikke annet enn å bli fascinert. - Jeg tror du skal erfare mest mulig. Jeg er veldig hyperaktiv. De som kjenner meg vet at jeg aldri setter meg helt ned: jeg står opp tidlig og legger meg sent. Jeg vet at jeg ikke er lykkelig om jeg ikke har noe godt å gi. Lykke er å bidra til at andre har det bra. Livsfilosofien min er nettopp dette: å være lykkelig, og lære noe nytt hele tiden og å aldri sette meg helt ned. Jeg vil rett og slett være et verktøy for det jeg tror på. Jeg vil ikke være en person som gir opp. Jeg har sett og erfart alt for mye dritt i livet mitt til det. Ifølge Spiro skjer det en spesiell ting hver dag. Kanskje ikke så rart når du har sett og opplevd såpass mye, men en ting som dog har gjort ekstra stort inntrykk var da han som 16-åring dro til Barcelona, sto opp tidlig og tok toget alene til Montserrat-klosteret og hørte guttekoret synge. - Det var fult med turister som holdt opp mobilene sine og tok bilder, men akkurat da følte jeg meg så utrolig lykkelig – som om jeg hadde svar på alle spørsmål. Jeg har hatt den følelsen flere ganger senere, men det var første gang jeg virkelig, virkelig følte det. Det var da jeg skjønte at livet gikk i oppoverbakke, og at det kom til å bli bedre. Og bedre ble det. Etter å ha vært i California frem og tilbake de siste årene har han nå endt opp i San Fransico. Med et ønske om

å ikke lene seg på noen, brukte han dagene på å være arbeidsslave og på å oppdage at vel, stort sett alle menneskene han møtte på i byen var interessante. - San Francisco er et smeltepunkt for ildsjeler! Folk der har en lidenskap. De har ikke fått noe servert på et sølvfat og de kommer alle fra forskjellige steder. Jeg ville bli en del av noe som jeg føler er sykt mye større enn der jeg selv kommer fra. Jeg vil henge med mennesker som er større og bedre enn meg. San Fran er et sted folk oppsøker fordi de vil gjøre noe, ha noe, bli noe, få noe. Menneskene der er svœrt ambisiøse men fremdeles på bakkenivå. Denne høsten, etter å ha tilbrakt årets beste måneder i Tigerstaden dro han tilbake. Denne gangen med brettet under armen. - Jeg skal bare kose meg og skate. Det høres rart ut, men å gjøre dette har alltid vært guttedrømmen som jeg aldri hadde samvittighet til å forsøke å gjennomføre. Nå er fremtiden endelig, til en veldig stor grad, planløs. Og ikke ha planer kan være en krevende anstrengelse for slike som jeg. Du blir fort gammel i skating. Kneskader, skulderskader, ryggskader. Listen er lang. - Jeg har stressa mye med det. Akkurat nå skal jeg bare drive med skateboard. Det er det som er hovedfokuset. En fremtid innen film ser jeg ikke for meg. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg vil heller lage film når jeg selv føler for det. Det handler egentlig mer om integritet. Vil du tjene penger på film må du være utrolig heldig, og det er så lett å selge ut, selv når du lager dokumentar. Det

irriterer meg når ting på film blir for gjennomført. Jeg synes det er veldig vanskelig. Til og med i Oslo, hvor vi har så mye tid og kunnskap, består kunstscenen stort sett kun av det som er pent å ha på veggen. Jeg tror dessverre at tiden med genier som Bob Dylan og andre akustiske samfunnskritikere også er forbi. Alt må inn med teskje. Folk hører ikke etter lengre, de velger heller å lære av "Two and a Half Men", "Paradise Hotel", tabloider og andre regjerende utropstegn. Jeg vil som sagt lage film når jeg har noe jeg vil si, ikke fordi jeg kommer til å tjene penger på det. Jeg kommer sannsynligvis heller ikke til å ha overskudd til å drive med det, det blir for mye jobb. Så en fremtid innen film? Nei. Klar tale der altså. Det han derimot kan se for seg en fremtid innenfor, er å bidra til verdenssamfunnet og å kanskje starte et barnehjem eller ”noe slikt”. Men for nå er det San Fran, en leilighet rett ved siden av en skatepark og brettkjøringen som står på agendaen. - Du finner liksom det stedet som du føler mest tilknytting til. Jeg visste ikke helt hvor jeg følte meg hjemme, men så kom jeg til San Fran. Da trengte jeg ikke reise lenger.

Det er langt fra en Bridget Jones-klisje Du trenger ikke å ligge hjemme og grine-runke bare fordi du er singel. Se potensialet i tilværelsen! Av Silje Strømmen Ifølge ordboken er ugift et adjektiv som beskriver en som ikke er gift. Søker du derimot opp det samme order i NRK sine arkiver finner du denne beskrivelsen: “ugift er et radioprogram som setter det uetablerte livet i fokus og ser potensialet i tilværelsen”. Mari Garås Monsson og Caroline Weseth var i sommer brutalt ærlige på P3. De snakket om pønk, pils og menn, og de fikk oss til å le som til tårende trillet. For det handler om å se potensialet i tilværelsen. - For oss, som ugifte, handler akkurat det ordtaket om å ikke ligge hjemme og grine-runke fordi man er singel, men å heller fylle sin egen hverdag med mening. Å være midt i tjueårene og føle på alle mulighetene, istedenfor å bli stresset og måle seg selv opp mot søken etter det etablerte, som ofte kan føles som et jag. Potensialet i tilværelsen er å være impulsiv og fylle dagene med koselige og pussige ting som gjør alt litt ekstra godt. Alt i alt, handler det vel å se det positive i situasjonen slik den foreligger. Hvor kom ideen til konseptet Ugift fra? Det var vel en slags sammensatt grunn til at det ble Ugift. I en prosess hvor vi skulle utvikle en pilot for et radioprogram skulle vi improvisere frem et innhold til noe som kunne bli et radioprogram, og vi satt i gang skravlinga. Vi merket begge at vi har mye å komme med rundt temaet, for det er dette livet vi lever. Samtidig begynte vi å kjenne på at "ugift-problematikk" er noe som trigger, irriterer og provoserer oss. Og der lå vel essensen i det som ble Ugift; To vanlige jenter, som er single, snakker om livet og gjør rare ting for å oppnå kontakt med gutter. Det var jo her vi var ærlige og spontane i praten og slikt kan det bli radio av. Det er jo egentlig veldig enkelt, men også universalt. Kanskje vi traff en nerve. Er det egentlig så grusomt å være singel som de etablerte skal ha det til? Det tror jeg absolutt ikke. Jeg (Mari) har vært singel i 7 år og må innrømme at jeg trives. Livet er godt og jeg kan styre alt slik jeg vil. Mange etablerte har det helt sikkert fint, trygt og godt i sine forhold - og da er jo det veldig fint! Men dersom folk velger å bli i et forhold kun fordi de er redde for å være alene og bli ensomme, er det bare en ting å si - det er ikke farlig, aller mest gøy! Jeg (Caroline) vet ikke egentlig om så mange etablerte som tror det er grusomt å være singel/uetablert. Det er vel heller sånn at folk flest kjenner til Bridget Jones-klisjeen: at singeltilværelsen er håpløs og fortapt, og at man i forhastelse setter likhetstegn mellom singelliv og grusomhet. Den nevnte Bridget Jones-klisjeen kan jeg på sett og vis kjenne meg igjen i til tider, men stort sett går jeg ikke rundt å tenker på det. Jeg har heller ikke møtt så mye motstand fra etablerte folk, men med det sagt; det er jo kjipt å aldri kunne stille med en selvfølgelig +1 ved festligheter eller alltid å bli plassert på "singelrommet" på hytteturer. Når vi sier kjærlighet, hva tenker dere da? Da tenker jeg (Mari) at alt annet stopper opp, og at man husker alle detaljer på en helt spesiell måte. Det skal være intuitivt og godt å møte kjærligheten. Jeg tror man bare vet at den er der, når man har funnet den. Men kjærlighet er også mye mer enn bare kjærligheten mellom to mennesker som er sammen. Det ligger mye kjærlighet i alle relasjoner i livet, både i vennskap, familie, jobb og andre arenaer man bruker tiden sin på. Jeg (Caroline) tenker på det å føle seg hjemme. Å føle seg trygg. Jeg tenker også på den herlige følelsen av å, midt på åpen gate en tirsdag i mars, komme på at du er glad i noen, og tar deg selv i å smile av det. Jeg er veldig enig i det Mari sier, kjærlighet har man i alle relasjoner, også til dyr egentlig. Jeg har en katt som jeg er glad i. Basse hetern, fin fyr. Litt tykk, men sånn er det med kjærligheten, det er ikke så farlig om man er litt tykk. Hva er det beste med å være ugift? Mulighetene det gir! Dessuten tror jeg (Mari) at det kan være lurt å ha en periode som singel/ugift for å bli bedre kjent med seg selv, for å bli trygg på hvem man selv er, hvem man ønsker å være og hvilke behov man har. Slik sett vil man kanskje også oppleve et sterkere møte med kjærligheten når man først finner den - håper jeg. Også er man flinkere, eller jeg (Caroline) er i hvert fall, flinkere til å være med på eventyr når jeg er singel. Det være alt fra hoppe-på-turer, byturer som ender opp på bunnen av et tequila-shotglass på en karaoke-bar, eller på legevakt med knust fjes. (Akkurat det med knust fjes er kanskje ikke noe av det beste med å være ugift, men det er en god historie...)

De ugifte bud: I løpet av sommeren tok Mari og Caroline det på seg å samle sammen råd til ugifte kvinner som vil skjønne hvordan de kan huke til seg menn. Hver uke inviterte de menn inn i studio og de snakket og de diskuterte. Igjen sto de ti ugifte bud, som kanskje alle bør tas med en klype salt. Lykke til! 1 Styr unna alfamenn. De er ikke noe tess, og ikke er de spesielt ålreite å treffe på heller. Med andre ord, ikke les The Game. Les heller noe som er bra og skryt heller av det.

2 Vær gjerne morsom, men ikke vær stand-up komiker. Vær blid og imøtekommende. 3 Vær jentefin. Har du lyst til å gå med perleøredobber og silkekjole på byen så gjør du det. Du kommer til å treffe på en spesiell fyr som synes du er sabla fin i den kjolen, og da er det den riktige fyren.

4 Vær blid og interessert i å bli kjent med fyren. 5 Til tross for hva mange tror, det er helt fint å møte menn på fylla. 6 Gå tur på fjellet. Vær modig og snakk med folk. (Her foreslår Caroline at du eventuelt tar med deg en lommelerke, så tørr du å snakke med folk. Nordmenn er tross alt kjent som pingler som ikke snakker med fremmede.)

7 Gå bort og klin. Dette budet kommer dog med forbehold: du burde kanskje snakke/i alle fall ha øyekontakt med fyren først. Initiativ er tøft.

8 Leppestift er oppskrytt, særlig knall rød og svart. Rosa derimot, det får tommelen opp. (Ok, vi i Jack-redaksjonen er sterkt uenig i dette budet.)

9 Bud til gutta: Vil du ha oppmerksomhet fungerer følgende: spedbarn og valper. 10Sex på første date? Ja, det er bare å kjøre på! Eller, hva er du ute etter? Budet bunner ut i: gjør det du føler for.

Det dyriske mennesket Øystein Bjerke er kunstfotograf, og aktuell med bildeserien ”Got Milk”, hvor han har tatt bilder av både kjente og ukjente ansikter. Av: Ida Østenstad Auke Bilder: Øystein Bjerke Jeg var ute på byen med fire venninner, jeg mistet tre av dem. Venninnen min som ble igjen og jeg, ble enige om at vi hadde det for gøy for deres eget beste. Venninnen min snakket med noen gutter, jeg stod malplassert på siden – som jeg vanligvis gjør – jeg finner hele opplegget ganske kleint. Jeg ristet på hodet og sa til meg selv skjerp deg! Jeg begynte å snakke med han som stod nærmest meg. Han gjorde det vanskelig for meg. Jeg tror han trodde at jeg prøvde å sjekke han opp. Det er ikke noe jeg driver med, jeg er ifølge venninnene mine allergisk mot kjærlighet og hele opplegget rundt det. Da jeg nevnte at jeg drev et magasin med en venninne, forandret holdningen hans momentant. Han var plutselig interessert i å høre, eller å selge seg selv til magasinet, om du vil. Øystein Bjerke er barnebarnet til André Bjerke og Henny Moan – det må nevnes – selv om han på byen konstaterte at han ikke så fordeler ved det velkjente kunstnernavnet, at han ikke likte å bruke familienavnet til å etablere sitt eget navn, og prøvde å unngå sammenligningen. Greit nok tenkte jeg, mens jeg prøvde å forklare han at han burde bruke det for alt det er verdt. Vi har plassert oss på et stappfullt Café Sør ved Youngstorget, og eneste grunnen til at vi har et bord er fordi en venn av oss satt der fra før av. Lydnivået er massivt og Øystein spør Silje om vi kommer til å få tatt opp lyden med mobilen? Det gikk, akkurat. ”Got Milk” var i starten en bildeserie med menn som fikk melk sprutet på seg. I den siste tiden har det dukket opp damer i denne serien også. Om dette bryter med hans originale idé er noe usikkert. Det hele har nok en sammenheng. - Jeg er usikker på om jeg skal fortelle historien. Ok, jeg kan fortelle det til dere! For en del år siden kom jeg inn i et selvutviklingsmiljø. Det var mye kjipt som skjedde i livet mitt, bestekompisen min døde. Og så ble jeg kjent med han som drev med dette selvutviklingsprogrammet. Hovedfokuset hans var på sjekking. Og ja, å hooke opp med flest mulig damer, for å få egoet opp. Han ville feie over flest damer. Jeg syntes dette bunnet i litt dårlige verdier. For min del, jeg har liksom alltid vært en kjekk fyr, så jeg har aldri hatt problemer med damer. Jeg fant dette veldig rart. Jeg har alltid vært en kjæresteperson. Men det som interesserte meg var måten de i denne gruppen tenkte på, og måten de forandret hele livet. De skulle tenke positivt, sette ting i perspektiv, forandre fokus. Det gjorde at jeg satte meg inn i andre menneskers perspektiv. Det medførte også at jeg prøvde å forstå livet, og ikke lenger være et offer. Det hele fascinerte meg veldig. Det var derfor jeg gikk inn i dette miljøet. Jeg hadde lyst til å forandre meg, møte mennesker, bli mer sosial, utadvent og nyte livet. Det fikk meg til å tenke at jeg må leve livet og gjøre det jeg har lyst til. Å bli kunstner. Mens Øystein sitter og forteller med god dose kunstpauser, undrer vi oss litt over hvilken sammenheng dette har 38

med bildeserien å gjøre. De stille, og noe kleine, øyeblikkene minner meg om da jeg møtte han på byen. Jeg ser bort på Silje, og ser at den lettere hyperaktive jenta gjør alt hun kan for å konsentrere seg om det Øystein sier. Jeg ser videre bort på kompisen vår som holdt av bord til oss. Det gir meg et smil om munnen, for han småler av hvor hardt Silje prøver å konsentrere seg. Men til slutt kommer Øystein til poenget. - Mange av disse guttene på dette selvutviklingsprogrammet klarte ikke å dra damer uansett hvor mye de prøvde. Jenter har så stor makt, spesielt når det kommer til forholdet mellom mann og kvinne. Jenter kan velge og vrake, mens guttene er kjempedesperate og løper etter jentene. Gutter skjønner ikke at jenter kan se hvem som er desperate og ikke. ”Got Milk” kom fra dette. Makten jentene har blir representert av denne store strålen med melk. Man kan tyde det hvordan man vil, men det er sånn jeg kom på det. - Så hvor mye penger har han egentlig brukt på melk? - Jeg har sikkert brukt over 18.000 kr på det. Hvis det er noen som ønsker å bli tatt bilde av hvor de blir sprutet melk på, så tar jeg innimellom og spør om de kan ta med sin egen melk.

Det å bli kunstfotograf har ikke alltid vært klart for Øystein. Han begynte med teater, og fikk et tilbud om å spille i en hovedrolle mot bestemoren hans, Henny Moan, men fant ut at det ikke passet han helt. - Jeg prøvde litt forskjellige ting etter det, for å finne ut hva jeg likte. Etter jeg gikk litt inn i meg selv, fant jeg interessen for foto. Jeg tenkte, fy faen, det her er jævelig fett. Jeg visste at det var dette jeg skulle drive med. Og siden har jeg jobbet med det. Bildene hans kan virke brutale og dystre samtidig som de er rene og klare i uttrykket. Det som vekker interessen i bildene hans, er at man kan ikke planlegge ansiktsuttrykket når man får slengt en hel masse melk på én. Det er noe herlig over at, selv om det er planlagt hva som skal skje, så kan man ikke forutse hvordan uttrykket blir i bildene. Bildene er forskjellige, men med en klar og lik konstruksjon. - Den deiligste følelsen er å oppdage noe nytt. Reise til et nytt sted, oppdage nye omgivelser, bli forelsket, det gir meg et kick, jeg har mange ting som gir meg dette kicket. Den samme innvirkningen har foto på meg. Da vi snakket med Øystein var han midt i prosessen av å preparere sin første store fotoutstilling. Og selv før utstillingen hadde han fått mye positiv tilbakemelding på bildene sine. - Jeg er jævlig stolt. Jeg har møtt masse forskjellige mennesker som kommer med ros og som har vist interesse av å kjøpe bildene. Så jeg har tydeligvis tatt noen bilder som inspirerer. Vi blir alle inspirert av forskjellige ting. Både små og store. Når det kommer til Øystein og hans bilder så er det ikke kun melk han henter inspirasjon fra. - Jeg liker alt som er veldig dramatisk, det mørke i mennesker. Underjordiske ting som vann, inspirerer meg veldig, alt som er i bevegelse. Jeg er en veldig følsom person og fotograf, noe som hjelper meg når jeg skal ta bilder. Jeg ønsker å få frem det dyriske i menneskene jeg tar bilde av. Ambisjonene til Øystein er høye. I følge han selv, så er det ikke mange ting som står i veien for å gjøre det han ønsker. Vi spør han om hvordan han skulle ha laget det perfekte bildet. - Hadde jeg visst det, så hadde jeg gjort det. Men akkurat nå så har jeg lyst til å finne en person som har hår ned til føttene, så har jeg lyst til å kaste masse melk på ham idet han hopper ned fra et fjell eller noe. Og kanskje at han krasjer inn i fjellsiden. Hadde jeg hatt en million dollar, så hadde jeg vært verdens beste fotograf.

Forlenget evighetskuleeffekt

Katharina Mila Hesby har elsket ord fra dagen hun åpnet sin første eventyrbok. Det har utviklet seg til en evigvarende kjærlighetshistorie. Tekst: Katharina Mila Hesby Mitt første møte med ordene var da jeg var tre år og befant meg i en sfære av ord i “opp-ned-verden”. Den gang var jeg en liksom-prinsesse, kanskje uten den fine og skinnende tiaraen på hodet, men med eventyrboken fra Asbjørnsen og Moes samlede norske folkeeventyr i hendene mine. Jeg holdt boken opp-ned, og så på ordene fra den vinkelen. De så fascinerende ut: med sine geometriske og snirklete former. Jeg ble forelsket. Det var kjærlighet ved første blikk. Kjærlighet som kanskje vil vare lenger enn tiden du har til å slikke på en hel evighetskule. Ja du vet, den godterikulen du kjøpte, sparte, slikket på, og tok vare på i nesten et helt år. Helt til du innså at den også begynte å eldes, så da slikket du den bare helt opp, med en gang, til tungen din ble grønn og blå. Jeg begynte mitt kjærlighetsforhold til bøkene allerede før jeg kunne lese. Tiden jeg investerte i dem har vist seg å være dyrebar. I bøkene er det ord, viklet sammen til en større sammenheng, og tro meg, i blant vil denne sammenhengen gi deg et mye større bilde. Det er som å lese skjulte meldinger mellom linjene, og oppdage at du har skapt et verdensberømt maleri, inne i hodet ditt. Bøkene får deg til å rømme til et sted langt vekk. Til fantasilandet Narnia, hvor du åpner det store ’walk-in-closetet’ i det fine herskapshuset, går så langt inn som du kommer, helt til du når den virkelighetsfjerne andre siden. Narnia: en fantastisk verden med så mye rart og nytt i at du nesten må knipe øynene sammen og lure på om dette kan være for godt til å være sant. Du blir fengslet i en oppdiktet virkelighet som oppsluker deg totalt. Du får noe å glede deg til hver eneste natt før du skal legge deg. Det er som å ha en kjæreste. Du vet at boken ligger på nattbordet og venter på bare deg. Du åpner den, og den lukter friskt og treaktig, slik din kjære lukter frisk og nypusset fra tannkremen. Dere får noen fine minutter sammen, kanskje til og med timer. Kanskje ender også boken oppå deg de sene nattetimer, helt rolig da så klart. Sovende ord. Ja, det er nesten et kjærlighetsforhold. Dog uten komplikasjoner, en svett eim av mann eller kvinne dagen derpå; uten krangling, bare en herlig og melankolsk ro. Evigvarende.

I en liten periode hadde jeg, bøkene og ordene et langt avstandsforhold. Det kan derimot ikke beskrives som en kald front. Jeg hadde, trodde jeg i alle fall, vokst fra visdommen som barneskolelæreren min hadde delt med meg: “boken er din beste venn, Katharina”. Jeg la fra meg leselysten, og menget meg heller med de sosiale mediers cyberspråk. Det tok flere år før jeg fant tilbake til den samme lesegnisten som jeg hadde den gang da. Men i bunn og grunn er det vel egentlig litt som å sykle. Du kan alltids finne tilbake til teknikken du hadde da du var yngre og syklet rundt i gatene i timevis. Bare at nå følte jeg at jeg måtte ha støttehjul, hjelm og kanskje noen dinglende rosa perler på sykkeleikene for at jeg skulle like å sykle igjen. Det tok tid. Det krevde at jeg gikk til innkjøp, startet fra begynnelsen og måtte unngå å jukse-kikke lenger uti boken. Jeg innså fort at det ikke var som da jeg var tre år, uvitende, og bare glad for å kunne dikte opp noe helt fantastisk fra boken jeg satt og latet som jeg leste fra. I dag har hodet begynt å henge seg opp i alle mulige slags andre ord-forstyrrelser, hverdagsmas og fjas. Hengt seg opp i nysgjerrigheten til den ”jeg-hilser-aldri-pådeg-på-gaten”, den bekjente, den nære og bestevennen på Facebook. Hvor mange timer bruker du ikke på den virtuelle tryneboken? Jeg selv, vel, jeg bruker opp imot fem til seks timer daglig. Jeg refresher Home-siden gang på gang, i håp om at noe nytt har skjedd. Eller hva med Instagram og all tiden du bruker på å sjekke andre sine bilder og sosiale liv daglig? Feeling #instagood #instalove. Dekker dette ordbehovet ditt? Er det som med inntaket av fruktene, én av fem om dagen? Det var på tide å bli seriøst gjenforent med bøkene; De magiske og voksne ordene igjen. Lesegleden gir meg en ubeskrivelig god følelse i hele kroppen: bare tanken på en nyinnkjøpt bok. Akkurat som følelsen jeg har når jeg skriver denne teksten. Ord som jeg ikke visste fantes i mitt 23 år gamle hode, smyger seg plutselig frem igjen. Svart på hvitt. Samtykker hva jeg føler. Jeg kunne ha skrevet i evigheter, helt til bokstavene på tastaturet smittes over på fingrene mine. Helt svart. Jeg vet at jeg har jeg har funnet tilbake til den gode lesegleden som bøkene gir meg. Hvert ord jeg leser er som en melodi i hodet mitt. Det er som om jeg har vært tonedøv hele livet, men nå kan jeg endelig mestre det å synge. Og jeg vil synge ut så hele verden hører meg. Jeg oppdaterer kanskje ikke Facebook-statusen min helt enda, men om jeg så skulle gjøre det, vil jeg være i et ekteskap med ordene.

MUSIKK

Elephant PHILCO FICTION Snap n' Crackle

CASA MURILO Kine Hjeldnes RIOT FACTORY

LOVELOVELOVE

Reptile youth

BIG WAVE RIDERS 47

En serie heldige hendelser

Amelia Rivas visste ikke at hun kunne synge, og var bestemt på å gå i kloster, før et tilfeldig møte på en fest gjorde at hun forelsket seg i både en gutt og scenen. Skrevet av: Silje Strømmen Oversatt av: Ida Østenstad Auke Foto: Promo Elephant er bandet med wow-faktoren. Selv med den tydelige 80-talls-synthesiseren så fanger musikken den moderne popscenen: en liten bit electronica, et snev av pop og en hel del drømmende vokal. Amelia Rivas sitt hår blir fanget av vinden idet hun krysser gaten, brer om seg et av de store smilende og gir meg en klem. - Åh, det er deg! Jeg var så nervøs, dette er jo nesten som en blind-date. Det har gått to måneder siden vi møttes sist, på en Casiokids konsert i Southampton, England, hvor Elephant varmet opp for det norske bandet. Jeg foreslår at vi tar en kaffe, men Amelia har andre planer. - Kaffe? Jeg kunne virkelig gått for en drink nå. Er det ille? - Nei, ikke i det hele tatt. Klokken er 16.00 på en mandag ettermiddag, og fem minutter senere, nipper vi på et stort glass med rødvin og en flaske øl. Som barn ga ikke Amelia en karriere innenfor musikk en tanke. Å bli nonne var hennes store drøm. - Jeg er så lite religiøs som du får det. Jeg tror det hele baserte seg mer på nonnedrakten, jeg liker svart. Amelia ler mens hun prøver å forklare sin barndomsdrøm. Senere har det å reise verden rundt som matkritiker, eller å bare ligge på en strand med en cocktail i hånden erstattet tanken på å gå i kloster. Heldigvis for henne, har hun med bandet Elephant muligheten til nettopp det. - Det beste med å være i et band, er alle de gratis tingene vi får. Gratis drinker, gratis reiser; jeg gjør dette hovedsakelig for alle turene jeg nå får gratis. Jeg har ingen anelse om hvordan jeg endte opp her. Det er som et eventyr. Amelia hadde noe solo-materiale som hun ønsket å få spilt inn. Christian, som hun møtte på en fest, hadde et studio på soverommet sitt. Det viste seg at studioet var en PC, og at han la an på henne. Det funket. - Det var en kjærlighetshistorie. Vi var sammen i ett og et halvt år, så gjorde vi det slutt. Det var forferdelig, men vi kom oss gjennom det. Elephant kom styrket ut av det. Veien fra aldri å ha sunget offentlig, til å bli signert av Memphis Industries, og nå ha utgitt et album, har gått fort. - Noen ganger får jeg dårlig samvittighet, for det er så mange fantastiske band som har holdt på i årevis. Det føles som om det har kommet for enkelt for oss. Vi prøvde jo nesten ikke. Vi hadde to singler og en EP, og nå lager vi et album. Det er galskap, sier Amelia mens hun rister på hodet. - Jeg er litt redd, egentlig. En platekontrakt er en stor greie. Navnet mitt kommer til å være på et album. Mens hun spiller på en imaginær bassgitar, med voldsom

entusiasme, uten å ense at hele baren stirrer, forklarer Amelia at det nye materialet er mye mer funky enn tidligere. Hun beskriver musikken som drømmende, flytende og fangende. Synthpop-en fra 80-tallet er definitivt representert. Leser du tidligere anmeldelser og intervjuer med Amelia dukker order ’fransk’ til stadig opp. - Alle har virkelig plukket opp at jeg er halvt fransk, jeg liker det! Saken er bare det at når jeg dukker opp for et intervju, så forventer de denne franske baben, og så er det meg. Frankrike er garantert stedet å være for øyeblikket da. Med en fransk far, har Amelia garantert arvet det klassiske utseendet til en Pariser. Det mørke håret (som pleide å være frisert i en perfekt bob, mens nå er langt og bølgete), intense blå øyne omringet av svart sminke og en nesering i sølv; hun er selve bildet på undergrunnens kule Paris. Utseendet er dog ikke det eneste hun har nedarvet fra farssiden. - Min far er over gjennomsnittet interessert i musikk, og det har hatt en stor innflytelse på meg. Jeg kan ikke gå en dag uten musikk. Det tar knekken på meg. Jeg har ingen anelse på hvor min interesse for musikk kommer fra, kanskje det er det franske i meg. Uansett hvor det kommer fra, så er det der. Det var det klassiske innfallet av kjedsomhet som førte til at hun og noen venner startet et band på skolen. Synging derimot, det kom ikke på tale. - Jeg har ingen musikalske talenter, og jeg kan ikke lese noter eller noe sånt. Med mitt forrige band sang jeg aldri. Jeg mente jeg var en forferdelig sangerinne. Jeg ville ikke engang synge foran Chris i starten, men han maste på at ”jeg måtte bare prøve det”. Jeg har ikke så mye selvtillit når det kommer til vokal. Jeg må alltid ha en drink først. Jeg var så nervøs da vi hadde vår første live opptreden. Den eneste personen jeg noensinne hadde sunget foran, var Chris. Så jeg drakk meg dritings, og det gikk… greit. I dag lukker Amelia øynene og danser rundt på scenen. - Det er briljant. Det føles så godt. Du kan slippe alle hemninger, beskriver Amelia om hvordan det føles å stå på scenen i dag. Drinken derimot, den trenger hun fortsatt. - Da vi var i studio, sammenlignet vi hvordan stemmen min er fra edru tilstand til full, og det er helt forskjellig. Det høres ut som to vilt forskjellige personer. I bunn og grunn trenger jeg å være full når jeg synger. Amelia ler og konkluderer med at det er helt grusomt, men at det høres så mye bedre ut. Tatt i betraktning at Amelia står på scenen og synger om høyst personlige ting, så kan man vel ikke fullstendig klandre henne for den tradisjonelle drinken. Mesteparten av tekstene på EP-en er basert på forholdet mellom henne og Chris, og alt er ikke positivt. - Jeg setter meg ned og skriver, og innser ikke hva jeg har skrevet om før jeg har spilt det inn. Chris og jeg fungerer som hverandres ’muser’. Sangene er ikke snille. Det jeg skriver om han er ikke bra. Han forstod det her om dagen, ”du var ikke så fornøyd med det jeg gjorde, du?” spurte han bekymret. Det er definitivt god terapi. Jeg skriver kun når jeg er i et spesielt humør. Akkurat nå så er jeg lykkelig, og jeg sliter med å få tekstene ned på papiret. Amelia sukker. I og med at det er hun som skriver tekstene, er 49

det bare naturlig at hun får en god del spørsmål om meningen bak sangene, noe som ikke alltid er like greit å meddele. - Lyrikken kan være ganske vanskelig til tider. Enten ved at du ikke har lyst til å skrive eller forklare hva de omhandler til andre mennesker. De er ikke alltid like åpenbare og de er veldig personlig. Amelia lyser opp når emnet byttes om til hvor lett det er å være et up-and-coming band i London. - Jeg ble kjent igjen for første gang her om dagen. Det var fantastisk. Jeg var på jobb og denne jenta kom bort til meg og sa: ”er du med i et band, er du hun jenta i Elephant?” Det var så kult. Det faktum at det kun er henne og Chris i bandet har både positive og negative sider. - Det er enklere å kun være to i stedet for et band med fem medlemmer. Å skrive tekster er så enkelt. Han gjør sin greie, og jeg gjør min. Med mitt forrige band var det mye diskusjoner og krangling. Å holde konserter derimot, kan være ganske utfordrende når det bare er oss to. Vi må ha andre musikere med oss på scenen, forklarer hun. Og det er først på scenen at det magiske ved Elephant kommer til sin rett. - Jeg ønsker at folk forsvinner litt når de hører på musikken vår. Med de nye sangene vil jeg at de skal danse. Amelia demonstrerer med en liten snurr. Med gratis drikke, turer og et album på vei denne sommeren, en bachelor fra London University of Arts, ser det ut til at Amelia har livet på stell. - Det neste steget er å få folk til å gi meg klær, gratis. Vi hadde en fototagning med et magasin en gang. Da fikk vi gå på Ted Baker, velge ut hva vi ville ha, og beholde det. Det var så kult. Jeg tok en ekstremt dyr skinnjakke, men jeg fikk ikke beholde den, så jeg lagde et hull i den i håp om at de ville la meg beholde den da. Uheldigvis, så gjorde de ikke det. Det er ganske rock and roll, Amelia ler og gir seg et bekreftende nikk, før hun tar den siste slurken av glasset. Intervjuet er over, og idet vi går ut av baren snakker Amelia entusiastisk om hvordan hun har resten av ettermiddagen for seg selv, uten mye å gjøre. Vi klemmer, og deler ut løfter om å holde kontakten, før hun forsvinner i den kalde luften av London, rister på skuldrene og smetter inn på stasjonen. Dette intervjuet ble opprinnelig gjort våren 2012 som en del av Silje sin bachelor-oppgave. Elephant slipper singelen "Skyescraper" 25 mars.

Ă&#x2026; bli nonne var hennes store drĂ¸m.

Hva tar du personlig? Musikk. ’Take it Personal’ tar alle sesongene på alvor. Den ble spilt inn fra vinter til sommer, seks forskjellige steder og til alle mulige tider på døgnet. I et avholdshus i Sarpsborg, på gården til Bjarne. I huset til mine besteforeldre i Råde og hos Goran Obad og Bjarne Stensli i Oslo. Jeg tror dette i stor grad er med på å forme platen og har nok tilført enda mer variasjon og humørsvingninger til uttrykket. Help! er en bra introduksjon til plata. Låta inneholder alle ”Philcoelementene”. Hårreisende Synth, minimalisme og repetitiv melankoli pakket inn i noe dansbart. Hule-hip pop er et begrep som vi stadig fyller med innhold.

Silje: Du, fikk vi noen gang svar på intervjuet med Philco Fiction? Ida: Vi avtalte intervjuet, og sendte de spørsmålene men nei, vi fikk aldri noe svar. Silje: Synd, jeg ville virkelig ha de med i magasinet. Av: Silje Strømmen Bilder: Johnny Amundsrud Seks måneder senere, dukker denne mailen opp i innnboksen vår: ”Jeg skjønner nå at jeg aldri sendte dere dette intervjuet. Pinlig, rett og slett. Her er det nå, så kan dere se om dere fortsatt vil bruke det til noe. Engelske Sic Records slipper Take it Personal 1 oktober, ut i den store verden. Nytt cover og alt. Så det er jo faktisk fortsatt relevant. Beklager på det sterkeste at det tok et halvt år. Mvh Turid Alida & Philco Fiction” Vi må innrømme at først, så lo vi. Ikke bare den vanlige ”dette var jo litt morsomt”, men fult ut ”wow, skjedde virkelig det her?” Det er tydeligvis ikke bare vi som glemmer intervjuavtaler (ok, det har bare skjedd en gang, altså). Men etter at vi hadde knist fra oss satte vi oss ned og leste over svarene. Vi skjønte fort at dette, dette var gull. Selv om temaet for denne utgaven av Jack ikke er youth, og selv om det tok et halvt år, lager Philco Fiction fortsatt nydelig musikk, og som vokalist Turid selv sier: Det er jo faktisk fortsatt relevant. Hvordan vil du beskrive platen? Hør for deg at Janet Jackson og Mari Boine møter Prince og Kate Bush på skitur i Nordmarka. Er det ikke i tiden å si noe slikt? Vi er vel som alle andre små kids. Vi har lyst til henge med de store kidsa. Plata er i stor grad en hyllest til referansene våre, vår ungdomstid. Noen av oss er særlig inspirert av Soul, RnB, Hip Hop fra de 4 siste tiåra. Å beskrive egen musikk handler kanskje like mye om hvilken visjon som ligger bak musikken. Folk hører så mye forskjellig i det. Jeg blir stadig overrasket. Vi er stort sett åpne for alle tolkninger. Har hørt om plata at den er som et skeivt sydd lappeteppe og et referansemonster. Vi lot oss hvertfall ikke begrense. Det er sikkert. 52

Hva tar du personlig? Musikk. La oss fortsette å snakke om musikk. Jeg tar musikk personlig. Jeg synes det er interessant å kjenne på den eierfølelsen jeg kan få til musikk laget av andre artister. Hvor personlig en tekst av for eksempel MF DOOM kan bli for meg. Jeg tror det er den beste tilbakemeldingen jeg kan få, at noen tar musikken min personlig. Vi tolker det som om det ligger noe ungt, naivt og uskyldig i tekstene deres, er det det? Take it Personal er kanskje litt humørsyk, som en ungdom. Ja, til tross for at musikken vår også har fått merkelappen voksen pop. Det handler kanskje mer om at vi ikke fylte 20 år i går. Take it Personal er en plate med låter fra forskjellige epoker i Philcos historie. ’Too Nice’ og ’Too Close’ er versjoner av 2 låter jeg og Bjarne skrev sammen helt i begynnelsen av vårt samarbeid. La oss si at 8-9-10 vintre har passert siden den gang. Det er mulig at det ’naive og uskyldige’ handler mer om et tekstideal. Jeg prøver å kle på melodiene minimalt med klær. Ja, jeg er svak for repetisjoner. Målet er å smelte tekst , rytme og melodi til en opphøyd enhet. Hva ville du bli da du var liten? Lastebilsjåfør eller klesdesigner. Når begynte du først med musikk, og når fant det ut at det var dette du ville? 1992 . Mr. Big – ’To Be With You’. Michael Bolton – ’When a Man Loves a Woman’. The Cure – Friday, I’m in love’. Hehe. Det var ingen vei tilbake. (De obligatoriske pianotimene hos nabokona frem til 1992 teller ikke i denne sammenhengen eller?) Hva savner du mest fra ungdomstiden? Gjengen. Hver eneste helg. Ingen unnasluntring. Hvilket forhold har du til det å vokse opp? Sykkelturen fra huset ned til postkassa føltes som en etappe i Tour de France. Å begynne i barnehagen - det var nesten som en revolusjon å regne. Å bli kjent med barn som vokste opp i boligfelt. Jeg skjønte at det var i sentrum alt skjedde. De hadde alt de trengte; Kiosken, skate-rampa, fotballbanen, grendehuset. Jeg bestemte meg for at når jeg ble stor skulle jeg la mine barn vokse opp på boligfelt, for at de skulle slippe å sykle så langt når det var idrettsdag på skolen. Ja, begrepsforståelse er det første jeg tenker på. Et barns forhold til tid, sted, avstand, tyngdekraft, bredde, høyde, lenge, verden. Og hvordan forståelsen vokser opp (evt vokser ned) i takt med erfaringene. Det er interessant. Hva vil du bli når du blir voksen? Like løsningsorientert som pappa.

Snap N’ Crackle Dette her skulle være en ingress. Vi velger heller å la Q&A-en med dj-duoen Even Suseg og Stian Ulveraker Hauger, kjent i en fellesbetegnelse som Snap N’ Crackle, tale for seg selv. Det er med andre ord bare å lese videre. Skrevet av Silje Strømmen Foto: Erlend Moen Hei Even og Stian, så, hva skjer med navnet Snap N’Crackle? Ehm, ja vi hadde litt dårlig tid før vi skulle sende inn den første mixen vår til Christine, men hvis vi skal vri det inn til noe som passer så er jo mottoet deres, ”chewy bar with a burst of flavor.” Og det passer oss ganske bra til hvordan vi spiller! Dere har jo allerede barten og denimvesten inne, følte dere at dj-ing var noe dere måtte starte med for å oppfylle kravene til Trondheimshipsteren? LOL – denimvest er bare så uut! DJing var noe vi drev smått med før vi flyttet til Trondheim! Og når vi kom til Trondheim fant vi ut at det faktisk fantes klubber der man kunne spille andre ting enn top20 sanger for å fylle dansegulvet! Neida, vi tuller. Vi liker både denimvester og barter. Så, hvorfor startet dere egentlig å lage musikk sammen? Jack-TITS maskin, vi lager ikke musikk sammen…. Enda! Begge driver smått å produserer ting, men er enda ikke noe som er klart for allmennheten. Folk får klare seg med gjennomførte mixer og fine klubb-kvelder enn så lenge. Kanskje det plutselig dukker opp en remix her og der! Tits-maskin <3 Så, hva vil dere oppnå med å snurre plater for svette dansegulv? Det er mye steik og fistpumping der ute, og det er jo vel og bra det. Men vi vil gjerne få spilt musikk som kanskje mange ikke har hørt, men som allikevel får de til å bli rastløse og danse. Det finnes ikke noe bedre enn å bli positivt overrasket av noe nytt og spennende, dette tror jeg er mye av det vi vil oppnå. Selvfølgelig er det ikke alltid dette er tilfelle men i Trondheim har vi vært heldige. Her vet folk litt hva de får når de spiller, og man må alltid prøve å spille nye ting og nye sjangre. Hva er det kuleste som har skjedd Snap N’Crackle så langt? I tillegg til å bli intervjuet av Jack Magazine, så tror jeg kanskje den første gangen vi spilte på Supa var den kuleste. Vi visste på forhånd at det ble en del mennesker der siden dette var noe som var arrangert av P3 og Christine, men i den siste timen av settet var det heeeelt loco! Vi spilte 4-5 Drum n Bass sanger på slutten. Det var folk overalt, nesten kø for å komme inn på dansegulvet. Og alle dansa helt sykt. Det var som om noen hadde kasta en bøtte med E ut på gulvet, folk grinda og kasta seg over hverandre. Stian begynte å blø i håndflata fordi han hadde gitt så mye high fives og Even fikk en BH i panna…. Daymn! Finnes det dj-groupies? Neh, tenker du på om vi får masse bitches? Jeg tror heller vi fungerer som en Amor. Mye av det vi spiller fungerer godt å par-danse til, altså ikke polonese men mer sånn rumperisting. Mye hip hop baserte kick og snares, da blir det grindin til tider…! Hvor er det beste dansegulvet i Norge? Gamle Ricks hadde et skikkelig bra gulv, det var ikke så lett og skli og det var så mykt at du ikke fikk vondt i ryggen når man hoppa. Neiiii…det er Brukbar/Supa. Det har mye med det vi har nevnt tidligere, om at folk vet litt hva de kan

forvente. Og når du i tillegg trygt kan prøve ut nye sjangre og låter uten at folk klager gir det en veldig god følelse. Vi har kost oss så mye på Supa, både de gangene vi har spilt og de gangene vi har vært ute. Dansegulvet er ikke stort, men det gir en så sykt undergrunnsfølelse. Og blir man sliten kan man gå ut for å lufte seg, eller opp for å muligens få en litt mer avslappende stemning – uten å måtte forlate utestedet. I tillegg er folk så hyggelige, alt fra bartendere til besøkende. Det er en stemning som mange andre utesteder i Norge kan lære av. Over til selve musikken, hva består et typisk Snap N’ Crackle-sett av? Vi er jo glad i så mye musikk, så vi har alltid litt problemer med å velge hva vi skal spille. Man vil jo helst ha litt av alt! Vi pleier å starte med mye housebasert musikk. Det er en fin sjanger å starte med fordi folk er mer tryggere på en rytme de kan referere til og man føler seg kanskje mer velkommen på dansegulvet. Dette er jo også en tid hvor folk kanskje ikke blitt så fulle ennå, og man tør kanskje ikke gå inn på dansegulvet før det er noe de har hørt før. Derfor spiller vi mye remixer av kjente sanger. Etter hvert så spiller vi det som passer for stemningen der og da. Det tar alltid litt tid å få i gang folk. Når klokken runder 12 – 1 pleier vi å spille litt mer spennende rytmer som både Jersey, baltimore club, trap og mye heavy bass-rytmer. Trap har vi blitt veldig glad i siste halve året, og det fungerer kjempegodt til å spille ute! Vi kombinerer mye av den mer elektrobaserte trap musikken med virkelig trap som Gucci Mane, Juicy J og Waka Flocka. Man blir gærn og har bare lyst til å kaste henda opp og ned i været, en bunke guap i den ene og en uzi i den andre. I tillegg er det mye humor i den fordi den bare er så sykt gangster. Og i 2012 vil jo alle være leve thuglife! Music-vice, hva er det som tenner dere? Interessante rytmer og deilige chords, ting som går litt ut i fra normalen. Artister som leker med sjangrene. Norske Cashmere Cat har vi hørt på mye i det siste, han lager helt sykt sexy låter. Klarer ikke sette noe sjanger på det, men det er kanskje akkurat derfor det er så interessant. I tillegg er jeg glad i mye future greier som Rustie, Hudson Mohawk, Tnght og Sinjin Hawke. Sistnevnte spilte på Supa i april. Han er superflink. Hva liker dere best - å tilbringe lørdagsnatta i dj-booten eller på dansegulvet? Vi spiller jo ikke så veldig ofte, så fram til nå har det morsomste vært å stå i dj-booten. Det er morsomt å være de som velger hva som skal spilles. Men siden vi er to bak spakene pleier vi som regel å kombinere dj-boot og dansegulv, hvertfall Even. Man må jo ut å sjekke om alle har det bra. Hva er i 2012 kulest - å spinne plater eller å spille i band? Even har spilt i et instrumentalband på ungdomsskolen. De het ’Glut’, og hadde en konsert på bomberommet for ca 15 personer. Så for han blir det mer naturlig å spille musikk bak en mac. Dessuten så tror vi at et band hadde tatt for mye tid, og man må finne øvingslokaler og drikke whisky hver dag og sånn. Men det er jo selvfølgelig mye kulere å spille i band. Fakk det hadde vært rått egentlig! Med en bakgrunn i film og grafisk er vel dere de fødte promotører for dere selv. Blir det mye selvpromo? Even står for mye av det grafiske når vi gir ut nye mixer. Vi synes det er viktig når du skal bygge et konsept, enten det er musikk, film eller annen kultur, at det har en kul helhet. Folk vil kjenne det igjen når de ser plakater og mixcover. Vi lager også korte videosnutter til kveldene vi spiller så folk kan få et lite innblikk i hva som venter dem…. Så ja, det blir mye selvpromo. Snap N’ Crackle lar oss kombinere skills til å lage morsomme ting vi ellers ikke får muligheten til i andre jobbsammenhenger! Hva er planen fremover? Vi har ikke lagt så veldig mange planer fremover, vi skal promotere Snap N’ Crackle og jobbe med å få flere spillejobber rundt om i landet!

Et kjærlighetsbrev til Oslo For tre år siden satt Chris Winfield og Dan Hesketh, frontfigurene i Casa Murilo, i en trang ettromsleilighet med en gitar og en million drømmer. I dag har de spilt på hovedscenen på Øya, signert for labelgiganten Sony og sluppet album nummer to. Vi møtte gutta for et dypdykk i historien om en drøm som tok form i et penthouse i Brasil. Av: Mats Flem Norman Bilder: Amanda Berg - The band is solid, man. Dan Hesketh, gitarist, låtskriver og den ene av de to britiske pådriverne i Casa Murilo er ikke snau når han snakker om sitt eget band. Kun få dager i forveien har gutta vært på innspilling av ’Lindmo’, og det som skal bli deres første opptreden på nasjonal TV noensinne. - Jeg var aldri egentlig bekymret for å spille, istemmer Chris Winfield, vokalist og britisk frontfigur nr to. - Jeg var egentlig mer bekymra for intervjuet. Å spille er enkelt.

- Det var ikke det du sa, var det vel? - Nei, jeg tror jeg sa this is my fucking job! Det nærmet seg slutten av 2006. Dan Hesketh reiser til Brasil for å redde verden. Han bor i en by som heter Salvador, og lærer unger i favelaen å snakke engelsk. Det er, for å bruke hans egne ord, amazing. En kveld er han ute på byen. Utenfor en klubb Dan ikke kommer inn på, står det ti dritfine damer og snakker engelsk. Dan skal være smooth: - Excuse me, sier han. Snakker dere engelsk? Det gjør de. En av jentene er Astrid, som mye senere skal bli Chris' kjæreste. De forteller at de skal ha en fest, men ikke har noen guttevenner. ”Are you available?” Dan er available. På festen møter han Murilo, som er en skikkelig bra fyr, og masse norske jenter, deriblant Linda, som han senere skal bli sammen med. Vi spoler fram seks måneder. Nordmennene har dratt tilbake til Norge. Dan har bodd i Argentina, fordi han ikke kunne få brasiliansk visum. Han får seg derimot jobb i Brasil, og flytter tilbake, sammen med en fyr som heter Ross, en ved navn Brendan, og Murilo. Det nærmer seg juletider, og Ross skal få besøk av en barndomsvenn, Chris.

Vi sitter hjemme hos Chris, i et kollektiv hvor også trommis Chris hadde hørt om Dan fra før. Ross hadde sendt ham demoer Fredrik Baden bor. Ettermiddagssolen bader stua i et gyllent lys. Det fra Brasil, hvor han spiller sammen med denne Dan. er god kaffe, det er god prat, og det er god stemning. - Ross og jeg hadde spilt litt sammen under oppveksten, forteller Chris. Så jeg fikk en liten følelse av at Dan på en måte tok min plass. - Vi har egentlig aldri hatt noen dårlige konserter, sier Chris. Vel, jo. Så jeg måtte jo bort dit og møte denne kisen. Det er var en, men den snakker vi helst ikke om. Dan og Chris fant tonen umiddelbart. Derfra gikk det bare Klart vi skal snakke om den. oppover: tre uker med lange turer ved Amazonas-elven, solslikking - Vel... sier Dan, vi har jo hatt dårlige konserter hvor ingen har på strendene og masse, masse festing. Det hele kulminerte i tidenes møtt opp. Men her hadde folk møtt opp, og det var bare en uheldig heftigste nyttårsfest med gratis sjampis, basseng, dype samtaler og kombinasjon av mennesker, kan du si. hæla i taket. Det hadde seg slik at Casa Murilo skulle spille en konsert i et lokale hvor det var julebord i etasjen over. Publikummet besto av Dagen etter dro Chris tilbake til London. Til jobb, kjæreste og folk som var altfor fulle til å få være på julebordet. Så da ble det drittvær. Seks dager etter hjemkomsten, får Chris en telefon: brytekamp og greier foran scenen. - Det var Ross som ringte, forteller Chris. Han sa: sjefen min vil - Jeg husker vi spilte en sang som heter «Button Up», som er ganske gjerne prate med deg. rolig og lavmælt, og et gammelt par sto og digga, mimrer Chris. Borte i Brasil jobber Dan og Ross på samme sted. Sjefen har sagt at - Og etter det prøvde vi å løfte taket med noe litt mer heavy. Da han trenger enda en engelskmann til å komme over og gjøre denne kom han ene bort til Dan og ba ham skru ned volumet litt. jobben. ”Do either of you know anybody?” - Ja, og det er litt rart, for det var liksom bare de som sto og hørte på, forteller Dan. - Så jeg tenkte at det er jo dere vi skal spille for, Chris var et naturlig valg. Han er ute og spiser når han får telefonen liksom! og får tilbudet om å komme over og bo og jobbe i Brasil. Chris 62

tenker seg om. Det pissregner i London. Han spiser skikkelig, skikkelig dårlig kinesisk take-away, jobber som rørlegger og hans eneste planer for kvelden er å rusle hjem og se på tv hele kvelden. Valget var en no-brainer. 17 dager etter at han kom hjem fra ferien i Brasil, har Chris forlatt London igjen.

spille låtene, heiv Freddy seg med på trommer, bestående av kjeler og panner, sleiver og skjeer. - Etter konserten fortalte vi Freddy at vi drev og satte sammen et band, forteller Chris. - Vil du være med? - Nei, takk, var svaret. Tiden i Brasil blir beskrevet som én eneste lang fest. De bodde i Freddy kvikner til borte i sofakroken, hvor han lik en søvnig katt en toppleilighet med to etasjer, gigantisk balkong og utsikt over hele har fulgt samtalen med to spisse ører. byen, eller hele verden, om du vil. Omgangskretsen besto av en haug - Jeg husker jeg hjalp dere med å ta opp en demo. Haha, dere forskjellige, fascinerende personer. trodde dere skulle klare å spille inn en hel EP på seks timer. Dan ler, og istemmer: - Ja, det er sant! Vi hadde faen ikke peiling Men ingenting varer evig. Tro det eller ei, man kan bli mett på det på hva vi dreiv med den gangen. Uansett, fortsetter han, en ukes tid gode liv. senere drakk vi altfor mange øl sammen, og innen kvelden var omme - Man kan ikke leve slik for alltid, sier Chris. Det ville ødelagt var Freddy med i bandet. enhver. - Ja, jeg hadde vel sett ut som om jeg var ca 50 om jeg fortsatt Gutta har alltid lagt lista høyt. Dan forteller om at de etter å bodde der, istemmer Dan. ha laget ferdig den ene låta bestemte seg for å spille hovedscenen på Øya. Være på TV og radio. Europaturné. Hovedscenen på Dan flyttet først. Kjæresten Linda hadde i utgangspunktet tenkt å Glastonbury. Alt dette med tre minutter og 27 sekunders materiale, bli i Brasil, men endte opp med å dra tilbake til Norge. og en gitar. Men ting har liksom bare gått deres vei. Én etter én har - Jeg hadde veldig lyst til å dra til Norge, sier Dan. Jeg husker da jeg folk kommet med i bandet: Rudi på gitar, Håkon på piano (som først dro til Brasil, at jeg drømte om å reise til et annet land og lære sluttet i omtrent 20 betalte band for å bli med i Casa), og Sturla på meg språket og faktisk bo der. Folk på puben hjemme i England lo bass. De har alltid hatt en voldsom tro på seg selv og på prosjektet, og sa at om seks måneder ville jeg være tilbake der. Oh, really? men har også vært brutalt harde mot seg selv og andre. Og ikke minst dro Linda til Norge. Da var valget enkelt. - Men det er ikke like hardt lenger, forteller Dan. Jeg husker da jeg sto opp kl seks om morgenen, tok to busser og et tog for å jobbe full Da Dan tok farvel med Chris i Brasil, regnet han med at de ville dag i en barnehage, tok de samme bussene og toget tilbake, og gikk sees igjen. Men sikker var han ikke. Tre måneder senere bodde rett til Chris for å sitte og skrive og spille hele kvelden, gå hjem, sove imidlertid Chris og Astrid i Oslo, de også. i fem timer, and repeat. - I utgangspunktet ville Astrid studere i England, sier Chris. Men jeg ville ikke til England, jeg ville til Norge. Og det ble slik. Som alle andre band som er på vei et sted, har Casa Murilo ved siden av mye hardt arbeid, hatt en god porsjon flaks. Tiden og Chris og Astrid hadde ikke noe sted å bo i Oslo, og fikk legge seg tilfeldighetene har brakt med seg gode støttespillere. Førsteplata inn i ettromsleiligheten til Dan og Linda. (It was very weird, forteller ’Lifting Ships’ kom i 2011. Låtene stammet i stor grad fra en tid hvor Dan.) Gutta hadde ingenting å gjøre. Ingenting annet enn å spille Chris og Dan ikke visste hvordan man lagde gode låter. musikk sammen. En låt ble til mange. - Vel, den første tiden måtte vi bare finne ut hvordan man skulle - Vi produserte vanvittig mye, forteller Dan. Ikke mye av det ble gjøre dette, forteller Dan. bra, men vi endte opp med fire låter som var ganske gode. - Den første låta, «Drunken Promises», handlet om Brasil og jenter - Vi pleide å sørge for å ende opp med en gitar på fester, slik at vi og alt det der, og det funket. De første låtene handler veldig mye om fikk spilt dem, ler Chris. den tiden, om å samle en gjeng, om det å lage låter, osv. -Vi prøvde å få det til å virke tilfeldig og naturlig, men... På plate nr to, ’The Rise and Fall’, som kom ut i oktober, er det litt annerledes. På en fest var det en kar som het Fredrik. Noen hadde sagt at han - Låta ’Wrecking Ball’ handler jo om bandet Casa Murilo. Det var var produsent, og han sa selv at han var trommis. Gutta var smått på slutten av fjoråret at vi fikk noen ganske dårlige nyheter, og det så starstruck. Da de som vanlig fikk plukka fram en gitar og skulle ut som om vi ikke kom til å få en del muligheter vi trodde vi skulle 63

få. Dan vender blikket innover. - Jeg husker at vi var ganske nedbrutte, alle mann, og at jeg snakket med Chris på telefon. For første gang noensinne sa vi til hverandre: ”Hva om vi ikke kan klare dette?” Vi hadde alltid hatt troen, men nå virket det som om alt gikk til helvete. - Det er noen ting som er nødt til å skje for alle store band før eller senere, og det er å få booket de viktigste mellomstore festivalene, som f.eks. By:Larm, forteller Chris. Vi kunne ikke jobbe så hardt som vi gjorde, uten å komme noen vei. - Vi skulle spille en stor konsert på Parkteateret. Og vi trodde ikke noen kom til å komme, vi følte at alle ga faen. Så da skrev vi ’Wrecking Ball’, som er et slags fuck you til den innstillingen. Låta handler om å gi alt man har for bandet og drømmen. Verset handler om at det ser ut som om dette kan være slutten, mens refrenget sier at no! It's not the end! Fuck you! forklarer Dan. Ettermiddagssolen har gått ned. Fredrik har krøllet seg ekstra godt sammen i hjørnet. Gutta har pratet i timevis, uten at engasjementet eller iveren har minsket av den grunn. Chris fortsetter å fortelle om inspirasjonen bak ’The Rise and Fall’: Oslo. - Denne plata er mye mer relevant til det å leve i et annet land, og til det å leve i Oslo, sier han. - Jeg tror disse låtene er mye mer tilgjengelige for folk rundt oss, som følger bandet her i Oslo. Vi har hatt det så fint i Oslo at Brasil begynner å bli vanskeligere og vanskeligere å huske. - Bandet og låtene handler om å nå det øverste nivået av lykke, sier Dan, noe pompøst. Gjennom bandet prøver vi å til enhver tid nå det øverste punktet. Og det har vi gjort, og vi har vært der oppe en god stund nå. - Men plata i seg selv er en plate om livet her i byen, sier Chris. - Den har blitt kalt et kjærlighetsbrev til Oslo. Vi er jo et Oslo-band. Vi hopper noen dager fram i tid. Det er fredag, og ’The Rise and Fall’ har nettopp kommet ut. Miljøtrikken i Oslo er for anledningen leid og pyntet med plakater og diverse nips, og dundrer gjennom Oslos gater, og et høyttalersystem henter frem rockefoten hos tilfeldig forbipasserende. Inne i trikken er det nemlig tjåka fullt av fans, og et band som harver gjennom et akustisk sett av godlåter. Chris klatrer rundt i trikken med mikrofonen og poserer for 100 kameraer. Dan lager show i andre enden med en blanding av koring og standup. Resten av bandet balanserer midt i trikken og spiller av beste evne. Det er sykt god stemning. 64

En snau uke senere. Det er releasekonsert på Rockefeller. Chris har tidligere uttalt at han er smånervøs. At det er et risikabelt trekk å ta steget opp fra mellomstore lokaler som Parkteateret, til store Rockefeller. - Publikum er, naturligvis, en utrolig viktig faktor, har Chris sagt. - Og jeg vil at det skal være packed. Jeg vil at dette skal være den beste konserten mellom nå og neste sommer. Fansen skuffer ikke. Alt fra første låt, ’In for the kill’, er det allsang og dansing i hele lokalet. Konserten går sin gang. Bandet spiller feilfritt. De har stålkontroll på dette nå. Det er blåserrekke, det er kordamer, det er vilt lysshow. De har kommet langt siden Chris og Dan begynte å skrive låter i en kjip ettroms for bare noen få år siden. Gutta gliser om kapp med publikum. Det er tydelig at dette er drømmen, det som driver dem, at det er ekte kjærlighet, det de driver med. Mot slutten av settet, under publikumsfavoritten ’Breaking Ranks’, legger Chris armen rundt bestekameraten ved siden av seg. - Vi sa det da vi startet med dette, at det var hit vi skulle. At vi en dag skulle stå her og spille disse låtene, sier han. ”This is it, man. We fucking made it.”

Kine Hjeldnes Kine Hjeldnes ser ut som uskyldigheten selv. Men bak det porselensdukkelignende utseendet gjemmer det seg en bestemt kraft og råhet. Av. Ida Østenstad Auke Foto: Rikke Runde Melodiene er enkle og skjøre. Det er som om tangentene på pianoet får vondt når hun spiller de, hun må være forsiktig. Det er vakkert, og akkurat slik det burde være når man har en så særegen og nydelig stemme som Kine. Den trenger å skinne. - Jeg vet ikke helt hvordan det hele startet. Jeg har alltid sunget og skrevet masse uten egentlig å ha vokst opp med spesielt mye musikk rundt meg. Moren min, for eksempel, eier ikke et stereoanlegg. Jeg spilte klarinett da jeg var mindre, og sang vel i noen kor her og der, men ingenting seriøst. Det har likevel alltid vært min største drøm å få lov til å skrive og leve av musikk, så i 2008 så kjøpte jeg meg en gitar. Jeg skjønte at jeg måtte få ut finger'n om jeg skulle klare å skaffe meg en musikalsk karriere. Kine lar seg inspirere av alt, og etter å ha fulgt siden hennes på Facebook en stund, tar det ikke lang tid før man ser hennes store beundring til en annen norsk artist, Susanne Sundfør. - Ja, jeg forguder Susanne Sundfør! Musikken hennes er fantastisk. Den er så hardtslående og sjelevrengende at man ikke kan gjøre annet enn å måpe og forgude. Ettersom jeg har hørt ekstremt mye på musikken hennes, vil nok den i likhet med andre artister jeg hører mye på, prege mitt eget lydbilde, men jeg vil ikke prøve å være noen kopi. Dog ville jeg besvimt på flekken om jeg noen gang fikk jobbe med henne. Hun er absolutt ingen kopi. Med fare for å irritere på meg en god del av det norske folk, og kanskje Kine selv, vil jeg si at hennes stemme har egenskapen til å fange deg bedre enn Sundfør sin. Det er vanskelig å forestille seg at et så lite menneske fysisk, kan inneha en så kraftig og spektakulær stemme. Som en kvinnelig utgave av Antony & the Johnsons omfanger hun det såre i tekstene sine og eier de. Du kan høre i Kine sin musikk at hun føler på det hun synger om og lar det drive henne gjennom sangen. - Jeg vil veldig gjerne få berøre lytterne mine. Jeg vil fremføre noe som står åpent for tolkning, og gi folk noe å tygge på. Og sist men ikke minst så vil jeg gi noe ektefølt.

virket hun som jenta som egentlig ikke er interessert i å snakke med deg. Ikke på den overlegne Bærums-måten, men mer som om hun bare var der vi var fordi det var det som var sosialt akseptert. Kanskje jeg fikk denne følelsen grunnet musikken som spinner i hodet hennes. For Kine er kjærlighet fint og varmt. Det kan tydes i musikken hennes at hun setter stor kjærlighet til den. Hun jobber med den konstant, og som for mange kreative sjeler, kan hun ikke bestemme når denne kreativiteten skal ankomme. - Det er veldig vanskelig å sette fingeren på akkurat hva som utløser en sang. Hva som får den til å ville ut av meg, men det skjer ofte når jeg absolutt ikke har muligheten til å skrive. Midt på natten eller midt i byen. Både et knust hjerte og angst er fint drivstoff til kreativiteten. Alt fra lydene på trikken til en veldig fin bok. Det skjer ofte at jeg glemmer stoppet mitt på banen fordi jeg faller inn i musikken. Det er noe religiøst over musikken til Kine. Klangen, sårbarheten, det ektefølte og det instrumentelle gir deg følelsen av at du er i en annen tilværelse enn før du hørte på låtene hennes. - Jeg jobber lyrisk ut ifra temaer jeg er opptatt av, men jeg tror ikke alltid at det skjer like bevisst. EP-en, som blir utgitt på nyåret, har tittelen Closed Eyes, som er en metafor for mange forskjellige temaer som opptar meg. Jeg finner det fascinerende, dette skillet som går ved huden. Det er vanskelig å forklare. Hvor stor forskjellen kan være på hva som skjer utenfor og innenfor huden. Hvordan man bare kan lukke øynene for å reise et helt annet sted. Hvordan man kan velge å se hva som egentlig er virkelig, eller det motsatte, å ikke kunne se virkeligheten i det hele tatt. Og hva er egentlig virkelighet? Kine er en ambisiøs kvinne som legger det hele i musikken. Du kan høre at hun eksperimenterer i det enkle. Om denne jenta får sjansen og muligheten, kan vi nok forvente store ting av henne. - Jeg håper på å få gitt ut denne Ep-en først og fremst, og så spille for folk som vil høre på. Ellers har jeg noen andre musikalske prosjekter på gang. Jeg leker ikke butikk, og jeg tror man kan nå så langt man selv vil.

Kine er sterk, klar og vet hvordan hun skal kjempe seg frem, samt bevare uskyldigheten. Den kombinasjonen gjør det vanskelig ikke å beundre henne. Første gang jeg møtte Kine 67

LIDENSKAPELIG OPPRØRSFABRIKK Når Riot Factory trer inn i sitt andre år som plateselskap har lidenskap for musikk gjort mye av arbeidet. Tekst og foto: Marius Svaleng Andresen Platebransjen har slitt økonomisk de siste årene. Teamet har følgelig blitt bevilget metersvis med spalteplass, og vi holder oss for god til å si så mye om det her, annet enn at det er selvforklarende at det å starte plateselskap etter millenniumskiftet er risky business. Det Trondheimsbaserte plateselskapet Riot Factory har tilsynelatende karret seg gjennom et fysisk platemarked på fallittens rand, og kan med tolv band i artiststallen snart pynte kaka med to lys. - Riot Factory jobber med artister folk gjerne elsker eller hater, artister vi synes gjør et lite opprør mot det å forholde seg likegyldig til musikk, sier Stian Svarva Denstad mellom små super fra koppen som står foran han på bordet. Jeg møter Arne Slomann Johannesen og nevnte Denstad på Ni Muser i Trondheim for å få et innblikk i hva som gjør at nettopp Riot Factory har klart å overleve i en bransje som har stått i knestående de siste årene. Sammen med Jonny Hanger von Humstad etablerte de i 2010 selskapet, og nylig rekrutterte de et fjerde medlem i Andrew Christopher Anfinnsen. Det visuelle uttrykket er det Erlend Rullestad som står for. - Drivkrafta kommer fra at vi elsker å jobbe med musikk. Det er det som ligger i bunnen, det å se at vi og bandene vi jobber med gjør det bra, forteller Arne. - Det er kult å se at det er andre enn oss som også liker favorittbandene våre, medgir Stian. Å jobbe såpass tett med å finpusse artister og gjøre de publiseringsklare innebærer også at de må høre mye på disse artistene. Begge erkjenner at de hører såpass mye på Riot Factory-artister at det meste av ny musikk går hus forbi. Stian har imidlertid funnet en dugelig metode for å oppdatere seg på den fronten. - Jeg har begynt å gå lange turer på fjellet, gjerne fra lørdag til søndag, der jeg lader opp telefonen og går og hører på ny musikk. Jeg hører nesten bare på de tolv bandene, og spesielt de vi jobber mest med akkurat der og da. Det er litt skummelt, så

da tar jeg meg gjerne turen til en fjelltopp med musikk på øret, sier han. Opprørsfabrikken er tett med i produksjonsprosessen av låtmaterialet til de ulike artistene, noe som kanskje også er grunnen til at gutta ikke hører så mye på annen musikk. De understreker at det ofte blir klare og tydelige ordvekslinger de og bandene imellom, men at ”det må gå an å bli litt sint innimellom”. - Hadde ikke vi kranglet med dem hadde det ikke vært noe venneforhold. Det finnes mange bra band, men de må være organiserte, skjønne mekanismer i musikkbransjen og stole på at Stian og jeg har rett når vi forteller dem ting, kursiverer Arne. - En del av det konstruktive er å ha forskjellige meninger og å bli enige om at vi har hatt rett hele tiden, smågliser Stian og understreker at de ikke bare er labelmates, men også vanlige mates. Apropos labels, i juli tidligere i år kunne Riot Factory og EMI Music Norway, Norges fløy i et av verdens største plateselskaper, annonsere et samarbeid. Et samarbeid som ble gradvis innledet på hver sin side av et VIP-gjerde under by:Larm tidligere i år, med Riot Factory på den ene siden og EMI på den andre. Fra og med 1. august har EMI tatt seg av distribusjonsdelen av arbeidet, noe som kort sagt gjør det at platene kommer fra et lager og ender opp i platebutikken. Å ha en så stor aktør i ryggen betyr mye for det uavhengige plateselskapet, som måtte gå noen runder med seg selv før de besluttet å bli så tett knyttet til et major-label. - Det er veldig viktig at de som vil jobbe med oss er fans, og at de ikke kommer inn for å skumme litt fløte og få ei krone her og ei krone der. Vi brukte lang tid på å komme under huden på dem, og fant ut at de faktisk liker det vi holder på med, sier Stian. Samarbeidet med EMI har gjort Riot Factorys arbeid enklere, og de kan fokusere enda mer på artistene de gir ut. For når alt kommer til alt, er det lidenskap som er drivkraften. - Lidenskapen betyr hundre prosent, og hadde jeg ikke likt bandene hadde jeg ikke jobbet med dem. Du må være fan og få den fysiske reaksjonen første gang du hører plata eller låta, og når du ser at det kicket smitte over på andre er det helt åpenbart at vi må være lidenskapelige, forteller Stian.

Dette kicket er tydeligvis noe labelsjefene deler. - Vi får mange mailer av band som vil jobbe med oss, og alle av oss bruker ”kicket”. Om en av oss ikke liker det vi hører kan vi svare og gi avslag hver for oss. Vi stoler på hverandres magefølelse, forklarer Arne. - Jeg tror vi har en felles forståelse om hva en god låt er. Det er rett og slett håndverk, gode melodier, en reaksjon - en følelse man kjenner ganske med en gang. Når vi signer et band er det fire tomler opp, alle skal være enige, understreker Stian. Riot Factorys tips til band og artister som vil gjøre suksess i musikkbransjen er å ikke stresse så jækla mye. Tålmodighet er en dyd, også for artister. - Band flest har det litt travelt, de tar seg ikke nok tid. Folk er unge, de har livet foran seg, men likevel dør mange band ut nesten før de har starta. For å lykkes trenger man masse, masse, masse tid, et godt apparat og gode samarbeidspartnere som kan gi deg tips og råd og som kan tenke tanker du ikke tenker selv. De trenger slike som oss, sier Stian avslutningsvis.

LoveLoveLove

Navnet sier alt, du må bare elske det. Av: Silje Strømmen Bilder: Ida Østenstad Auke ”Shoegazing (also known as shoegaze) is a subgenre of alternative rock that emerged from the United Kingdom in the late 1980s. The British music press—particularly and Melody Maker—named this style shoegazing because the musicians in these bands stood relatively still during live performances in a detached, introspective, non-confrontational state, hence the idea that they were gazing at their shoes (Wikipedia). Det er uvisst om Simon Bergseth, Edvard Seim og Axel Skalstad kjent i samlebetegnelse som Oslo-bandet LoveLoveLove, elsker sko så høyt at de rett og slett bare måtte sette seg ned å lage musikk i sjangeren som krever mye sko-titting, eller om det var andre faktorer som spilte inn da medlemmene fra Receptionist, Dråpe og Aristillus bestemte seg for å danne nok et band. Om du er så heldig å ha sett gjengen live, eller som oss: og ha hele gjengen samlet foran deg og ser at alle tre stort sett trakker rundt i Converse eller snasne skoletter, var det nok trangen til å skape mer musikk som var hovedgrunnen. Til tross for at gjengen er usedvanlig godt kledd, sko-messig. Bestående av videregående elever og unge ”voksne” er det noe med disse gjengene som samler andre likesinnede, starter band, gjør det bra – og så bestemmer seg for å starte nytt band i annen sjanger, og å gjøre det hele om igjen. De klarer sjeldent å holde seg til et band. Er det rett og slett kjedsomlighet og ubesluttsomhet eller god gammeldags skapertrang? - Det handler om prioriteringer. Så enkelt er det. Her er det hardkjør. Enkelt og greit. Simon tar styringen og ser oppfordrende på resten av bandet. Er du dårlig på og sjonglere sideprosjekter, hovedprosjekter, skole og jobb, er du ute. For selv om du egentlig har nok med de to bandene du allerede har, så får du plutselig et kick på en sjanger, ringer noen venner og hører om de vil starte band og plutselig blir du omtalt som ”bandet som har knekket shoegazekoden”. Det er i alle fall historien bak gjengen som nå sitter foran oss på en den bruneste puben på Løkka i Oslo. - Hva shoegaze-koden egentlig er får du spørre de som skrev den anmeldelsen om. Det handler vel egentlig mer om at vi ikke låter som en blåkopi. Det høres enkelt ut, og uten at vi har skapt en sjanger på nytt har vi vår egen greie.” Sin egen greie har de, definitivt. Med svevende gitarer, støy, drømmende vokal og en imponerende mengde pedaler, skaper de et lite univers i musikken. Som å høre kjærlighetssanger sittende på tuben når vognen skraper mot veggene og lager en jamrende, klagende lyd. På den gode måte, såklart. Forstå det den som forstå det vil.

- Jeg hater pop, men elsker støy. Eller jeg må rette på det, jeg hater ikke pop. Så lenge det er happy musikk liker jeg det ikke. Er det depressivt liker jeg det, og shoegaze er ikke alltid så veldig happy. Og da er det bra, forklarer vokalisten bestemt. Det er tilsynelatende ikke bare Simon som liker depressiv pop. I løpet av den lille tiden bandet har eksistert har de fått kreds fra fjernt og nært, og i september kom de med sin første EP. Med seg i studio fikk de blant andre Emil Nikolaisen og produsent Marcus Forsgren som, lite overraskende om du har hørt EP-en, endte over gjennomsnittet bra. - Vi kommer aldri noen sinne til å bruke en annen produsent enn Marcus Forsgren. Han er tidenes fyr og tidenes produsent i denne sjangeren. Det er jævlig bra. Det var en fryd! Delte brødskiver gjorde vi óg, forteller bandet energisk mens de gliser som en gjeng nyforelskede tullinger. Om det er gleden over produsent og nysluppet EP som gjør det, eller om kortidshukommelsen er noe sviktet etter støyete bandøving vet vi ikke, men spørsmålet om hvem de kunne tenke seg å jobbe med i fremtiden ble fort glemt. Men nok om det. Vi er tilbake til det evigvarende spørsmålet om prioriteringer og tidsklemme. Kommer LoveLoveLove til å være sideprosjekt også i fremtiden? - Vi får se hva som skjer? Love har på en måte tatt over for Receptionist (til tross for forskjellen i sjangere), for vi kommer jo mye lengre med dette her, sier Simon og veksler blikk med kollega Edvard før han fortsetter: - Shoegazing er mye mer allment, og folk liker det. Det som er så gøy med et bandet er at vi, uten å skryte for mye av oss selv, alltid ender opp med noe jævlig bra når vi jobber sammen. Vi blir alltid fornøyd med resultatet, og håper selvsagt at det kommer til å slå an, i alle fall litt. Nå (dette intervjuet er gjort en mørt august-kveld) har vi fått tre mail om vi kan spille allerede samme dagen, så det er jævlig morsomt. Vi har jo ikke spilt noe live før, og har bare gitt ut tre låter. Under photoshooten etter intervjuet blir det på nytt klart hvor ferskt LoveLoveLove egentlig er. - Dette er jo kjempebra, for vi har ikke noe promobilder, kommer det fra gjengen som for øyeblikket er pent plassert foran et blomsterbed. Det blir Instagrammet, kameraet til fotografen streiker og fremtidig bildetakning blir avtalt. Bandet småsnakker om fremtiden, og ler av at om de bytter navn til ”kjærlighetkjærlighetkjærlighet” kan de kanskje bli signert av Riot Factory. - Planen fremover er å gjøre mye konserter, og å spille inn en fulllengder etter jul, slår de fast. Vi ser allerede frem til den tid, for med et navn med så mye kjærlighet i seg kan du vel ikke unngå og elske de? Ja, det er en klisjé, men det er slik vi liker det. Etter at dette intervjuet ble gjort og bildene tatt har Embla og Chiara forlatt Love. Ida Holmen kommet inn som bassist, og Anniken Jess Iversen (Anana) gjester som vokalist. Fra å ha ingen live-konserter bak seg har bandet nå blant annet spilt på Rockefeller med Sondre Lerce.

Pass på, ikke la bandnavnet lure deg totalt. Selv om de er oppkaldt etter kjærligheten selv er de langt fra klisjebarn. - Det er ekkelt klissete. Tekstene er det motsatte av det jeg skriver i Arstillus. Her er det liksom, litt kjærlighet, forklarer Simon, som fungerer som låtskriver og vokalist i begge bandene. For større forskjell mellom sideprosjekter skal du lete lenge etter. Der Lovelovelove er avslappende og svevende, er Aristillus hardt og brutalt. Men hva er det de sier om at motsetninger tiltrekkes?

Itâ&#x20AC;&#x2122;s a riot out there

Dance, dance as if your hands, were on fire. Ok, greit. Vi gjør det. Av: Silje Strømmen. Foto: Press Klokken har passert midnatt og Oslo er iskaldt. Det er by:Larm, og mens jeg betrakter køen som former seg utenfor hovedteltet på Yongstorget lager jeg en mental liste med fordeler og ulemper ved å eventuelt stille meg i den. Fordeler: Selv om jeg aldri har hørt en eneste låt av bandet Reptile Youth vet jeg at de spiller bass- og gitarbassert pop som får folk til å danse. Ulemper: køen er lang. Jeg fryser og vil aller helst krype under dyna og sove til langt på dag. Jeg stamper i bakken. Ser meg rundt. Hjernen går på høygir. Jeg resonerer. Stikker hendene ennå lengre ned i lommene. Jeg sparker i en isklump. Det tar 20 sekunder. Fordelene vinner og idet jeg entrer det store, varme teltet vet jeg at dette, dette kommer til å bli bra. “Reptile Youth is a riot, a dream and a 21st century fuck you dadaism movement,” er beskrivelsen vokalist Mads Damsgaard kommer med når han skal forklare bandet. Det sier virkelig alt. En konsert med Reptile Youth, formet av Mads og Esben Valløe i København i 2009, tilbyr en latterlig mengde energi og en relativt grei dose med scenehopping. Faktum er at bandet har ofret såpass mye på scenen at de ble kjent langt utenfor landegrensene, før de i det hele tatt hadde sluppet en eneste singel. Stående blant publikum denne februar-natten, vitne til at Mads i bar overkropp, hopper – ikke ut i, men oppå publikum, forstår jeg hvorfor. Reptile Youth, tidligere kjent som Reptile and Retard, former et opprør. De former et opprør, og selv om det vanlige by:Larm-publikumet ikke danser, danser de til dette. Du kan rett og slett ikke motstå. Å spille hver eneste konsert som om det ikke skulle finnes en dag i morgen har lønnet seg. Tidligere i år slapp bandet sin selvtitulerte debuttplate på innflytelsesrike HFN music. Produsert av Dave M. Allen og Marc Ralph, som har tidligere jobbet med navn som The Cure, er førstesingelen ’Speeddance’ fylt med samme energi som bandet skaper på scenen. Selv om tre andre musikere er med, både på scenen og i studio, er fokuset fortsatt på vokalen og bassen. Mads sin vokal er stor og drømmende. Kombinert med Esbens sterke og fengende basslinjer former Reptile Youth en sjanger som de selv kaller post-pop. Spør du meg om hvem de minner om i stil sliter jeg med å finne sammenligninger. De har pønkrock holdningen til Trouble Andrew, beaten til Justice og vokalen til en prest fra det tykkeste Amerikanske bibelbeltet. Du vet, de kirkene hvor det synges, danses og prekes. Det er ikke vanskelig å forstå at når tekstene, som oppfordrer deg til å danse, blir preket til deg på denne måten, så må du nesten bare gi hen til opprøret som former seg fra scenen.

Bølgejagerene Det er indie-rock på sitt beste. Big Wave Riders sine låter er raske, trege, rytmiske og varierende. Er det rart vi liker de? Av: Silje Strømmen Bilder: Tekla Valy Det er ganske klart at det foregår noe stort i Finland. Mekkaet for metall har blitt lystigere. Ungdommen har begynt å dyrke smale jeans, gitarer og pedaler som en kult. Først fikk vi French Films, bandet som røvet hjertene våre med tekster om barndommens gleder, mørk vokal og raske gitarer. Nå har vi møtt på enda band som får oss til å danse av glede. Big Wave Riders får oss, i fare for å spille på klisjeer, til å drømme om å fange store bølger, kruse perfekt asfalt og å ligge i gresset og myse mot solen. Inspirert av nettopp bølgeskvulp er det kanskje ikke så langt fra det bandet ønsker at vi skal få ut av musikken. Da vi intervjuet French Films til Jack 02 kom det frem at bandet ikke er noen særlig stor tilhenger av kulde og mørke, noe som i likhet med Norge preger Finland stort sett hele året. For å komme ut av vinterdepresjonen og for å skape en virkelighetsflukt lager French Films musikk, er det likt for Big Wave Riders? - Hør på god musikk, hold deg positiv og tenk varme tanker, er bandets innspill til hvordan å takle den kalde skandinaviske årstiden. Med andre ord, sett på en plate med Big Wave Riders, lukk øynene, drøm deg bort, og du vil klare deg bra. Det er ikke til å unngå å tenke på bølgeskvulp og sandstrender når du hører bandets første singel ”Waiting In The Wings” fra debutplaten ”Life Less Ordinary”. Det er fengende, det er raske gitarer spilles fra, gjetter vi, midt på magen, det er stor vokal, ekko og faste trommeslag. Uten å ville sette seg selv i en bestemt musikalsk bås forteller gjengen at bølger definitivt er en av tingene de ser på som sin musikalske signatur, og at ekkoet som ofte høres i låtene deres er inspirert av nettopp tonene til bølger mot land. - Vi liker å lage musikk med mye ekko i for å kunne skape den ”store lyden” som ofte preger musikken vår. Navnet ”Big Wave Riders” var egentlig bare det første som poppet opp, og hele gjengen syntes det 80

passet med den stilen vi ville kjøre, forteller bandet. Akkurat hva denne stilen er, det vil de derimot ikke diskutere. - Musikken vår prøver ikke å passe inn i en spesiell sjanger. Vi lager musikk uten mattematik eller utregninger. Låtene er raske, trege, rytmiske og varierende. Tekstmessig handler det stort sett om å holde det ærlig og å se fremover. Det er diffust, men slik er det ofte med indie-rockere. De liker ikke helt å innrømme at de spiller indie. På samme måte som hipstere ikke vil innrømme at de er de hippeste kidsa i gata, vil ikke de ”ekte” indierockerne plasseres i den båsen. At Big Wave Riders er inspirert av bandene de hørte på som kvisete 16-åringer er ikke vanskelig å tro på. Listen over band som har hatt en effekt på gjengen (mest på grunn av sounden og holdningen) består av både The Libertines, The Strokes, The Beatles , Supergrass, Oasis og Mando Diao. - Vi tror det er vanskeligere å finne ny musikk som inspirerer på samme måte som den vi hørte på som unge. Vi vender stadig tilbake til den. Jeg kan for eksempel høre på de samme CD-ene som jeg hørte på i ungdommen i uker i strekk, forklarer vokalist og gitarist Teppo. Samtidig understreker bandet at ”de naturlig nok gleder seg over nye ting også.” Som den finske musikkscenen og plateselskapet deres Soliti. - Indie-rock-scenen i Finnland er liten, men utvikler seg stadig og får definitivt mer oppmerksomhet. Det er utrolig mange bra band som French Films, Casbah og resten av bandene som er signer på plateselskapet vårt. Liten eller ikke, scenen er der. Selv om Teppo, Aleksi, Aaai, Pete og Lauri alltid har spilt i andre band, er fokuset nå, velfortjent, på Big Wave Riders. - Å være i et band er en livsstil. Music is all around og BWR representerer hvem vi er.

Hvem sa at fredag den 13. er en ulykkesdag? Fredag 13. juli 2012 lanserte vi Jack 02 og alle hjerter gledet seg, alle fall v책re. Det skulle s책klart feires og Brukbar/SUPA inviterte til fest. Kakao Musikk spilte opp til dans p책 Brukbar, Andrew Anfinnsen reddet dagen p책 Supa og vi overfalt samtlige med Jack-klistremerker og fylte to engangskamera med bilder. Bra kveld, bra mennesker.