IKEA by Jon Danielsen Aarhus

FORSPILL Jeg hadde etter litt frem og tilbake landet på IKEA Leangen som tema for min besvarelse i ATH C. Mitt første trekk var å ringe Selberg arkitekter AS, som ifølge internett sto bak bygget. Denne første arbeidsdagen etter nyttår var det en landskapsarkitekt som tok telefonen: Jon Danielsen Aarhus --- Hallo, mitt navn er Jon Aarhus og er arkitektstudent ved NTNU. Jeg skal skrive en oppgave – en bygningsanalyse av IKEA Leangen. Hva har du av relevant materiale som jeg kunne få sett på? Landskapsarkitekt --- Da må du nesten snakke med Mona Graftås, det er hun som er ansvarlig for IKEA Leangen, og IKEA Slependen. JDA --- Du og du, det må jeg si – begge deler? L --- Ja. Men hun er ikke tilbake før om en uke. JDA --- Akkurat, jeg skjønner. Du vet ikke tilfeldigvis om det

er slik at dere må hemmeligholde informasjon, siden IKEA er så svær og greier, liksom. L --- Jah, nei det kan jeg ikke tenke meg. JDA --- Nei, det burde vel gå greit. De snille menneskene på Bibliotek for arkitektur/bygg/design var behjelpeligheten selv men fant ingenting som var skrevet om IKEA Leangen eller IKEA i det hele tatt, for den saks skyld. En uke gikk. Den brukte jeg til å lese ting om og av Bernard Tschumi, etter et tips fra en tidligere foreleser – jeg trengte noen verktøy for å angripe oppgaven på en god måte. Jeg ville grave og finne noe dypt inne i IKEA Leangen – noe varmt og pulserende som jeg kunne holde opp og si: her er det, IKEAs midte! Min første kontakt med ansvarlig arkitekt Mona Graftås ved Selberg arkitekter as forløp som følger: Jon Danielsen Aarhus --- Hallo, mitt navn er Jon Aarhus og er arkitektstudent ved NTNU. Jeg tenkte å skrive en oppgave, en bygningsanalyse av IKEA Leangen. Hva har du av relevant materiale som jeg kunne få sett på? Mona Graftås --- Jeg har alt, men jeg kan ikke gi deg noen ting. Vi har taushetsplikt – disse folka driver skikkelig business. Du får høre med Jan Kristian Vinje fra IKEA Eiendom, det er mannen som eventuelt kan gi meg lov til å si noe om dette. (JDA --- Mona, baby, gi meg litt, gi meg noe, hva som helst, bryt reglene, vær en rebell..!) Jan Kristian Vinje hadde ganske lys og lav stemme, og det

var litt vanskelig for meg å høre hva han sa. Jeg anstrengte meg:

Jon Danielsen Aarhus --- Hallo, mitt navn er Jon Aarhus og er arkitektstudent ved NTNU. Jeg tenkte å skrive en oppgave, en bygningsanalyse av IKEA Leangen. Hva har du av relevant materiale som jeg kunne få sett på? Jan Kristian Vinje --- Nei, det kan vi dessverre ikke gå ut med. Ingen tegninger eller noe. (JDA --- Søren!) JDA --- Ingen ting, altså? JKV --- Dessverre. JDA --- Hva er det spesielle ved IKEAene deres som dere holder så tett til brystet? Konstruksjon? Tekniske løsninger? Oppskriften på svenske KJØTTBOLLER? JKV --- Jah, nei, det er plantegninger først og fremst. De er konseptuelle og vi bruker disse for alle IKEA-bygg som etableres. Dette er forretningshemmeligheter. JDA --- Hmm. Kan jeg bare spørre – vil dette si at alle IKEA i hele verden er like? JKV --- Vi har tre forskjellige størrelser, men utover det bygges alle over samme lest. JDA --- Veldig interessant. Kjipt at du ikke kan gå ut med noe som helst. JKV --- Ja, beklager det. Vi har gitt ut slik informasjon før, og da dukket det plutselig opp bygninger som ikke var IKEA, men som var helt like! Vi må beholde kontrollen. JDA --- Ja klart det. Takk allikevel. (JDA --- For en hyggelig mann.) Så der sto jeg – en drøy uke ut i en månedslang oppgave

og jeg hadde ingenting. Men jeg kjente en GNIST inni meg, en GNIST av nysgjerrighet og eventyrlyst. Hva var nå dette hemmelighetskremmeriet? Var planløsningene simpelthen så geniale og subtile at de krevde full hemmeligholdelse? Jeg så umiddelbart for meg mørke kjellerrom med ARKITEKTER – sultet til genialitet under pisken, holdt fanget mot sin overbevisning for å produsere kyniske planløsninger som manipulerer Herr og Fru Andersen til å forsøke å kjøpe seg det livet de egentlig ønsker så sårt.

Disse utspekulerte planløsningene var altså muligens en nøkkel til å forstå IKEAs suksess. Så jeg dro til IKEA på Leangen 2. lørdag i januar, rede til å avdekke arkitektoniske hemmeligheter. Én gang tidligere hadde jeg vært der. Som ny student i ny by måtte jeg gjennom den obligatoriske turen til IKEA med foreldre for å kjøpe TING til min nye tilværelse. Det endte selvfølgelig med at det ved siden av nødvendigheter som seng og sleiv, ble kjøpt en hel del ting jeg aldri har fått bruk for. Denne gangen var jeg alene. Jeg kastet meg på

sykkelen, ved godt mot. På veien dit oppdaget jeg hadde glemt å putte både kladdebok og kamera i sekken. Merkverdig. Men greit nok, jeg fikk heller bruke øyne og hode, dessuten var jeg nesten framme. Noe mer motløs ankom jeg IKEA Leangen, parkerte sykkelen min. Det var lange rader av sykkelstativ men min var den eneste sykkelen der. Inn inngangspartiet, og opp en trapp. Så var det i gang. Jeg

gikk raskt gjennom publikumsdelen av bygget. (De ansattes arealer hadde jeg bestemt meg for å overse. Jeg var interessert i hvordan IKEA behandlet sine kunder, ikke sine ansatte. Uansett ville jeg aldri ville få tilgang). Hele seansen minnet meg litt om disse ”togene” som finnes på tivoli og i fornøyelsesparker: Plassert i en skinnegående vogn skal man sendes inn i et slags skur og bli kjørt gjennom en liten ekstraverden avsondret fra den rett utenfor. Plankonseptet var

Stundom forsøkte jeg å løfte en og annen bok av Bernard Tschumi fra nattbordet. Men de var blitt merkverdig tunge.

egentlig temmelig fattbart: man ble ledet av en linoleumsgate gjennom en utstilling av møbler og andre gjenstander i sine rette miljøer, det vil si omgitt av andre IKEA-ting. Atmosfæren var kunstig og koselig, men det var kø i gangveiene, og jeg ble utålmodig. I etasjen under var rommene plutselig mye større og lysere og gangstien var ikke mer. Derimot var det store kvanta av ting man skulle ta av. Litt frem og tilbake og plutselig sto jeg i det mektige lagerlokalet. Dimensjonene var plutselig voldsomme, og jeg var kommet til stedet for De store ting. Effektiviteten skulle slå inn – jeger-/samleinnstinktet virkelig blomstre. Vel hjemme la jeg meg i senga, lukket øynene og ble liggende i noen dager.

Da jeg omsider anerkjente det problematiske ved min daværende arbeidsmetodikk gjenoppstod jeg fra senga og oppdaget at jeg faktisk hadde tenkt litt. Dette ville bli en kinkig oppgave, hadde jeg tenkt, men ikke umulig. Den mytiske planløsningen var, så vidt jeg kunne se, egentlig ganske banal. Skilleveggsystemet var riktignok finurlig, og noen av detaljene i bevegelsesmønsteret det ble lagt opp til var muligens verdt en liten undersøkelse, men i det store og hele var jeg usikker på hvor jeg skulle gå videre. Og hvor var egentlig arkitekturen?

22 ikea & jeg 28

29 en handelsstandsdans 29

21 et forsĂ¸k pĂĽ ĂĽ fremstille en... 21

(19 hva er ikea? revisited 20)

12 hva er ikea? 15 32 litteraturliste 32 7

16 bernard tschumi 20 30 konklusjon? 30

9 hvor er ikea? 10 8 innledning 8

INNLEDNING Da jeg valgte IKEA Leangen som mitt studieobjekt visste jeg på ingen måte hva det ville innebære. Jeg hadde nok et ønske om å oppdage og beskrive arkitekturen på et usannsynlig sted, litt som en ornitolog på utkikk etter en usedvanlig og sjelden fugl. En struts, kanskje.

Steder som IKEA er egentlig grunnleggende ærlige, nesten plumpe i sin tilstedeværelse. Formålet er alltid å få fatt i pengene dine. Dette er et godt utgangspunkt for en bygningsanalyse, fordi det er et udiskutabelt faktum og derfor en god parameter på om arkitekturen fungerer etter hensiktene, rett og slett. For kommersiell arkitektur er lønnsomheten selve syreprøven. Om så arkitekturen er spartansk eller påkostet, tilbakelent eller manipulerende så er alltid denne parameteren tilstedet. IKEA har nå gjennom over et halvt århundre perfeksjonert de kommersielle aspektene ved bedriften sin, med stor suksess. Arkitekturen er et av disse aspektene, som nevnt ovenfor. Dette er utgangspunktet mitt for denne oppgaven. Nå har jeg allerede kastet rundt meg med begrepet ARKITEKTUR uten å egentlig vite hva ordet betyr. Det vil jeg fortsette med. Faktisk vil jeg gjøre det, uten i det hele tatt å ta stilling til dette åpenbare problemet. Derimot vil jeg heller gå rundt i sirkler og betrakte det fra forskjellige vinkler, lukte litt på det, pirke forsiktig i overflaten med pekefingerneglen min og kanskje spyle på det med en hageslange for å se om det blir vått. Kanskje.

Hvor slutter skuret, og hvor begynner arkitekturen? Formen på oppgaven er påvirket av temaene den tar opp. Derfor er den både prøvende i innhold og fragmentarisk i oppbygning. Et essay, i ordets egentlige betydning, satt sammen av tekster og bilder – fragmenter – stilt sammen i håp om at de vil ha en slags intertekstuell sammenheng, der de kan motsi hverandre hvis det faller seg slik og bygge opp under hverandre der de gjør det. Jeg er ofte personlig og tar utgangspunkt i meg selv fordi dette simpelthen har blitt en ganske personlig oppgave. Min egen tvil og prøvende tilnærminger er noe jeg har brukt aktivt som en arbeidsmetodikk. Denne oppgaven kretser av nødvendighet rundt spørsmålet hva er arkitektur?

HVOR ER IKEA? ”I en sofa fra IKEA sitter far og denger mor” – Ole Paus

IKEA er mange steder. Et par - tre hundre steder rundt om i den VESTLIGE verden finner man en IKEA. Alle like like. Man finner IKEA i Sverige hvor IKEA kommer fra, og man finner IKEA i Norge, som ligger rett ved siden av. Man finner IKEA i Trondheim, på Leangen. Der ligger det mellom en travbane, et idrettsanlegg, diverse næringsbebyggelse og en god slump dyrka mark. Utenfor/innenfor her igjen bor menneskene. IKEA Leangen ligger nesten vakkert plassert i tuppen av den spisse vinkelen som dannes av E6-forgreningene Innherredsveien og Omkjøringsveien. Denne vinkeltuppen spiddes på en svært poetisk måte av Haakon VII gate. Bevegelsen rundt - og til IKEA er definert av asfalt, og danner store sveipende buer og linjer, eller smale, brutte striper. Det kan fremstå kaotisk, men også rasjonelt og effektivt. Noen veier omslutter små, utilgjengelige områder, avskåret fra resten av landskapet. Der lager man små, kunstige, inngjærede dammer med siv og ender, skvist inne av fartens arkitektur. DER, eller rett ved siden av, finner man IKEA. IKEA Leangen.

Situasjonsplan 1:40 000

Men IKEA kan også sies å befinne seg helt andre steder. For eksempel i det mentale landskapet, det hinsidige eller underbevisste. Mange forskjellige steder kan man finne IKEA. I det erotiske, det mystiske, det kapitalistiske, det fiktive. Ved siden av å plassere seg i det topografiske landskapet, plasserer IKEA seg også i metaforiske, metafysiske, og konseptuelle landskap. Disse kan være rent objektivt tilstede, kanskje i det skjulte, i form av bakenforliggende strukturer eller skyggelagte motiver. De kan være subjektive, bundet til enhvers personlige opplevelse og tolkning. IKEA kan være så mangt.

IKEA er overalt rundt oss. Hvis jeg ser rundt meg nå, her jeg sitter og skriver, kan jeg umiddelbart strekke ut hånden og berøre minst fem gjenstander fra IKEA. FEM. IKEA former omgivelsene våre, ikke hvilke som helst men våre mest intime sfærer. Vi sover i senger, dyner, puter og sengeklær fra IKEA. Vi spiser av tallerkene og drikker av glassene. Vi sitter i stolene og går på teppene. IKEA rommer bøkene og klærne våre. IKEA legger tilrette forholdene for det vi foretar oss i vårt daglige private liv, på en helt konkret og direkte måte.

En tydelig markør kan være nødvendig for å understreke tilstedeværelsen av en fiksjon

“Like so many others, I had become a slave to the lKEA nesting instinct. If I saw something clever, like a coffee table in the shape of a yin-yang, I had to have it. The Klipsk personal office unit. The Hovetrekke home exerbike. Or the Ohamshab sofa with the Strinne green stripe pattern. Even the Ryslampa wire lamps of environmentally-friendly unbleached paper. I’d flip through catalogues and wonder ”What kind of dining set defines me as a person?” I had it all. Even the glass dishes with tiny bubbles and imperfections, proof that they were crafted by the honest, simple, hard-working, indigenous peoples of wherever. We used to read pornography. Now it was the Horchow collection.” – Den navnløse hovedpersonen spilt av Edward Norton, Fight Club (1999)

HVA ER IKEA? ”Shopping is arguably the last form of public activity” –Rem Koolhaas

IKEA er i stor grad dens grunnlegger Ingvar Kamprad, født 1926 i Sverige. Han har vært helt avgjørende for hvordan IKEA ser ut i dag. Hans mål har vært å tjene mest mulig penger gjennom å selge billig og god design til folk flest. Dette målet inngår i en usedvanlig sterk bedriftskultur man internt i IKEA kaller IKEA-ånden. Kort sagt går den ut på å jobbe hardt, med entusiasme og kostnadsbevissthet. IKEA har en forholdsvis flat og løs organisasjonsstruktur, og alle skal i henhold til IKEA-ånden være sitt ansvar bevisst og ta i et tak der det trengs. Denne modellen bygger på en hang til enkelhet og en aversjon mot byråkrati og unødig planlegging. IKEA kan sies å være den ultimate paringen av protestantisk kapitalisme og arbeidsetikk og skandinavisk sosialdemokrati. Driftsformen forutsetter et tett og familiært arbeidsmiljø. Takhøyden for annerledeshet må sies å være lav. IKEA-familien er en viktig del av Kamprads og IKEAs begrepssfære.

svært godt. Selv kaller IKEA seg en kjede med varehus. Varehus er synonymt med magasin, som igjen egentlig bare betyr lagringsplass. Dette er derfor ikke en dekkende betegnelse.

Lave produksjonskostnader og reinvesteringer i stor stil, samt pengesjonglering for å unngå skatt, danner et solid finansielt fundament. IKEA står i dag meget stødig. På verdensbasis hadde de i august 2008 253 varehus. IKEA så dagens lys allerede i 1943. Første IKEA-varehus utenfor Sverige ble etablert i 1963 på Nesbru utenfor Oslo. IKEA Leangen kom til først i 2002, men har siden gjort det

Planer, publikumsdelen

Ukjent målestokk

Kan så IKEA Leangen sammenlignes med et kjøpesenter? Eller er det kun en veldig stor detaljforretning? IKEA innehar iallfall noen av karakteristikkene til det tradisjonelle kjøpesenteret: IKEA Leangen befinner seg utenfor bykjernen, i tilknytning til motorvei og baserer seg på privatbilisme som bindeledd mellom seg selv og sine kunders hjemmesfære. Men det har siden nittitallet vært en generell utvikling i retning av å legge såkalte kjøpesenter inne i bykjernen. På denne måten har de inntatt en ny rolle som har lite å gjøre med IKEAs praksis for lokalisering. Kjøpesenteret har hatt og har fremdeles en viktig sosial funksjon mange steder. Kjøpesenteret er en møteplass med klare paralleller til det historiske bysentrum: Sentrale gater eller plasser legger til rette for flanering, å se og bli sett, samtidig som man finner diverse handel og andre servicefunksjoner i umiddelbar nærhet. Kjøpesenteret gjør det bare mer stabilt og behagelig ved å klimatisere (selvfølgelig også innlemme og kommersialisere) ”gatene” og ”plassene” sine. IKEA har både bistro, restaurant, barnepass og en liten matbutikk med ”svenske spesialiteter” men kan allikevel ikke sies å tjene kjøpesenterets sosiale funksjoner. Her har man ingen ”programløse” arealer for opphold utover et ståbord plassert i inngangspartiet. Mer nærliggende detaljforretningen:

det

nok

sammenligne

med

1. Byggmakker har mye tilfelles med IKEA når det gjelder

orientering i landskapet og formal karakter utad. Begge er plasskrevende, store strukturer, som tilfører omgivelsene få ”arkitektoniske kvaliteter” – omgivelser som riktignok består av parkeringsplasser, motorvei, åkerlandskap, tilfeldig buskas, osv. Slike omgivelser krever lite. (En bemerkning: Om disse strukturene sett i sammenheng med sine nærmeste omgivelser, i det hele tatt kan klassifiseres som arkitektur er for meg usikkert. Riktignok dannes det et romforhold mellom bakken og den bygde vertikale flaten (i seg selv en arkitektonisk komponent), men når dette rommet er laget for bilparkering, kan muligens eventuelle arkitektoniske kvaliteter sies å falle bort.) Begge baserer seg også på bilbruk. Men på et punkt skiller de seg klart fra hverandre – i motsetning til IKEA har ikke Byggmakker samme profilen når det gjelder salg av design, image og livsstil. 2. Ser man derimot på Prada Epicenter i New York av Rem Koolhaas / OMA, eller samme butikk i Tokyo av Herzog & de Meuron, vil man møte en helt annen virkelighet. Her er image alt og den eksklusive og ”cutting edge” auraen som

Byggmakker Harstad

klærne, skoene og veskene skal utstråle, gjenspeiles i interiør og fasade. Arkitekturen brukes aktivt for å opprettholde en merkevare – noe langt mer flyktig og uhåndgripelig enn for eksempel etterspørselen etter slitesterkt og rimelig verktøy. Flere eksklusive forretninger har etter hvert begynt å se verdien av satse på kjente arkitekter til å utforme lokalene deres. Et originalt formuttrykk gir økt prestisje og atter økt salgsverdi. Vi snakker her stort sett om utpreget urbane foretak, og behovet for å markere seg i mylderet blir desto viktigere.

Prada Epicenter Tokyo

IKEA Leangen kan sies å plassere seg et sted mellom disse ytterpunktene. Bygningen fremstår som en enorm, vinduløs kasse omgitt av parkeringsplasser, midt i en heller trasig landskapssituasjon. Dette ser jeg som et resultat av rent praktiske, logistiske og økonomiske hensyn. Muligens er det også er et bevisst ønske om å ikke bare være, men også å fremstå som en lavprisbutikk – med andre ord et spørsmål om image også her. Men først og fremst er det uttrykk for en evne til å faktisk kunne kombinere de to tilsynelatende motsetningene kvalitet og billighet – selve nøkkelen til IKEAs suksess. ”4. Att med små medel nå goda resultat En gammal IKEA idé som blir alltmer aktuell. Otaliga gånger har vi visat att man med små medel eller knappa resurser kan nå goda resultat. Slöseri med resurser är dödssynd hos IKEA. Det är knappast någon konst att nå uppställda mål om man får bortse från kostnaderna. Att formge ett skrivbord som får kosta 5000 kr kan vilken arkitekt som helst. Men att formge ett funktionellt och bra skrivbord som skall kosta 100 kr kan bara de skickligaste. (...) Slöseri med resurser är en av mänsklighetens största sjukdomar. Många moderna byggnadsverk är mera monument över mänsklig dumhet än rationell lösning av ett behov. (...)” - Utdrag fra En Möbelhandlares Testamente, Ingvar Kamprad (1976)

En Möbelhandlares Testamente ble forfattet av Ingvar Kamprad og et knippe nære medarbeidere i 1976. I dag gis de til alle som begynner jobb i IKEA. Her står det mye om korrekt innstilling, bedriftskultur og bedriftsfilosofi, om IKEA-familien og IKEA-ånden. Dokumentet inneholder ni punkter. Punkt 4 som er sitert ovenfor er for så vidt selvforklarende, men det

er jo verdt å merke seg, som en liten morsomhet, at på dette ene, korte punktet finnes hele to negativt ladede referanser til arkitekter og arkitektur, henholdsvis som overprisede og et symptom på ”en av mänsklighetens största sjukdomar”. (Jeg utelukker ikke for øvrig, at han har et poeng.)

BERNARD TSCHUMI ”The contemporary world is a dislocated space of constraints that may find few common denominators. Yet we should remember that there is no architecture without everyday life, movement, and action; and that it is the most dynamic aspects of their disjunctions that suggest a new definition of architecture.” -Bernard Tschumi, 1994

I forbindelse med denne oppgaven har jeg studert arbeider og lest publikasjoner av arkitekten Bernard Tschumi. Det er en utfordring for meg å gi en oppsummering rundt min lesning av ham – relevant for denne oppgaven. Jeg har ikke, slik jeg gjerne skulle, hatt mye tid til å sette meg ordentlig inn i de temaene han tar for seg. Jeg kan ikke si at jeg har forstått alt fullt ut, det er nå så. Men viktigere er det at Tschumi, for meg fremstår som en teoretiker på stadig vei mot et svært ullent mål. Arbeidene hans, konkrete og teoretiske, utforsker dype arkitektoniske spørsmål langs en tidslinje på flere tiår. Med tiden skjer det naturlig nok sakte forskyvninger både i temaer og bruk av begreper. Samlet sett utgjør materialet hans et temmelig fragmentarisk korpus. Slik jeg ser det. Når jeg allikevel prøver å gjøre en oppsummering er det fordi jeg har brukt mange av hans ideer om arkitektur som et verktøy i tilnærmingen til denne oppgaven. Heller enn et sett begreper jeg skal få til å passe, har det fungert som startpunkter for refleksjon. I så måte er det egentlig likegyldig om jeg har tolket ham riktig eller ikke.

Advertisements for Architecture, 1976-80

Bernard Tschumi, født i Sveits i 1944 av sveitsiske og franske foreldre, bor og praktiserer som arkitekt i Paris og New York og har i en årrekke arbeidet som lærer og teoretiker. Starten på karrieren hans falt sammen med omveltningene i kjølvannet av mai-opptøyene i Paris 1968 (hvor han faktisk befant seg da) og motstanden mot Vietnam-krigen. Modernismen hadde på det tidspunktet mistet sin vitalitet. Dogmer, puristiske ideer og fastlåste begreper gjorde den ute av stand til svare på de nye strømningene. Mange unge arkitekter valgte å se bakover mot den førmoderne arkitekturen. Tschumi derimot mente at denne postmodernistiske historismen var en feilslått strategi. Han ønsket heller å se utover, mot en redefinisjon av selve arkitekturen. I flere år drev han med undervisning, skriving og tegning for å finne et teoretisk grunnlag han følte han trengte for å kunne praktisere som arkitekt. Først i 1982 vant han den internasjonale konkurransen for Parc de la Villette i Paris og begynte på sitt første faktiske byggeprosjekt.

Lag-på-lag, Parc de la Villette, 1983

Les cases sont vide, sa Tschumi om paviljongene i Parc de la Villette. Han gikk bevisst inn for å tømme arkitekturen sin for innhold – det vil si et bestemt design, på forhånd definert program eller annen betydning – en arkitektur han kalte ”Zero-degree” architecture. Arkitekturen skulle fylles med innhold først når den ble tatt i bruk. Om konsekvensen av dette blir ubrukelighet eller fleksibilitet er for meg ikke helt klart. Jeg velger å lese disse utsagnene først og fremst som polemisk retorikk mot postmodernistene som prøvde å fylle arkitekturen med assosiasjoner til fordums formspråk, og mot modernismens ensidige funksjonsfiksering. Samtidig tviler

jeg ikke på (den daværende) oppriktigheten hans. For å finne sin forståelse av arkitektur brøt Tschumi med den disiplinære autonomien arkitekturfaget hadde en tendens til å forfekte, og brukte andre fagfelt i virket sitt, som film, kunst, litteratur, psykoanalyse og filosofi. Han beskrev arkitektur gjennom notasjonsteknikker der bevegelse og endring over tid var nøkkelfaktorer (Screenplays, The Manhattan Transcripts). Han så arkitektur ikke som noe statisk og eget, men noe dynamisk, forgjengelig og påvirkelig.

Jacques Derrida ble en viktig inspirasjonskilde for ham, med sine ideer om dekonstruksjon. Gjennom den videre karrieren søkte han å splitte opp, separere og sette/stille sammen igjen. Til tross for at dekonstruktivismen som arkitektonisk sjanger vel har hatt sin æra, har atskilling/oppsplitting (disjunction) vært et kjernebegrep for produksjonen hans også utover denne epoken. Autonomi er et begrep Tschumi bruker mye. For ham var ikke arkitekturen autonom, i den forstand at det kun var bygget form/rom, eller at formen gikk forut for funksjonen. Den kontinuerlige bruken av rommet var like viktig. Modernismen så denne sammenhengen som en dialektisk sammensmelting der form og funksjon, gjennom arkitekten skulle komme sammen og bli til en høyere enhet – på alle måter ferdig og komplett. Tschumi derimot så denne sammenhengen verken som syntetisk eller opposisjonell, men mer en form for sammenstilling av to (autonome) komponenter: rom (space) og hendelse (event). På samme måte som rom ikke kan eksistere uten hendelse, kan ikke hendelse finne sted uten

rom. Disse var altså separate og likeverdige bestanddeler i den arkitektoniske konstellasjonen. Man kan ikke designe bruken av et rom, hevdet Tschumi, kun designe forholdene/ omstendighetene (conditions) for denne bruken. Et viktig argument mot den postmodernistiske historisismen var at arkitektur ikke fikk sitt meningsinnhold før det ble tatt i bruk, altså at arkitektur som sådan ikke lenger hadde noen a priori betydning. Senere skulle han også jobbe mye med bevegelse (movement). Han inkorporerte bevegelse inn i sin arkitektoniske likningen der begrepsparet rom og hendelse allerede befant seg. Bevegelse kunne være et arkitektonisk redskap, mente Tschumi, noe man til en viss grad kunne styre. Enda senere skulle han koke arkitekturen ned til 1) vektorer (vectors) – som Konseptdiagram, K-Polis, Departement Store, Zurich, 1995 Konkurranse

kunne brukes til å aktivere et rom, og 2) det som omslutter og avgrenser det (envelopes). Dette kan man etter hvert tydelig se i prosjektene hans, i form av sentrale ramper, heiser, trapper, broer og ganger. Boullée sa at arkitekturen først og fremst var et produkt i/ av menneskesinnet. I følge Hegel var arkitekturen det kunstneriske tillegget til det rene bygg. Begge disse forklaringene beskriver noe immaterielt, et syn som også var sterkt gjeldene blant sosialt engasjerte arkitekter i kjølvannet av 1968, men da som et rent uttrykk for makt (et åpenbart problem for dem selv som radikale, og arkitekter). Felles for disse oppfatningene er at de ser bort fra et materielt og sensuelt aspekt ved arkitekturen, men som likefullt er der, ifølge Tschumi. Det hadde altså vist seg svært vanskelig å (teoretisk sett) forene opplevelse og konsept på en grei måte. Problemstillingen var en tematikk Tschumi tidlig tok for seg som ”The architectural paradox”. Dette paradokset sier at man ikke simultant både kan oppleve (experience) og reflektere over (question) arkitektonisk rom. Arkitektur er materiell og sensuell, men også immateriell, konseptell og teoretisk. Denne dualiteten er tilsynelatende uløselig, MEN Tschumi har et forslag. Løsningen er overskridelse (transgression), noe som kan oppnåes gjennom å sammenligne arkitektur med en erotisk handling. Erotikk er her et teoretisk konsept og ikke en fetisjistisk formalisme i form av erigerte skyskrapere, osv. Her baserer han seg særlig på den franske forfatteren og tenkeren Georges Bataille. ”Architecture is the ultimate erotic act. Carry it to excess and it will reveal both the traces of reason and the sensual experience of space. Simultaneously.” – Bernard Tschumi

På dette feltet er Tschumi vanskelig å forstå. Men interessant nok er det nettopp introduksjonen av erotismen i arkitekturen som har satt i gang mange tanker for min del og blitt utgangspunktet for mye av det nedennevnte. Jeg vil også bare nevne, uten å forsøke å forklare, Tschumis bruk av Batailles mørkere begreper slik som vold, død og forråtnelse. Batailles erotisme er riktignok forholdsvis mørk den også, i det den tar opp i seg nettopp både vold, død og forråtnelse. (ET SUPERSPONTANT INNHOPP evt. HVA ER IKEA? REVISITED Her kunne det være hensiktsmessig å gå tilbake noen skritt, og se på IKEAs forhold til sine umiddelbare omgivelser nok en gang. Spørsmålet var om IKEA Leangen på utsiden kan sies å utgjøre det man kaller ARKITEKTUR. Nå har vi fått høre at mennesker må komme til og skape ”events” for at arkitektur skal oppstå. Nemlig! OK: Arealene utenfor IKEA, bortsett fra akkurat ved inngangen, er laget for biler, ikke for gående mennesker. Kan man da hevde at IKEA i forhold til sine umiddelbare omgivelser ikke kan/bør(?) kalles arkitektur? Påstand nr 1: Arkitektur er en mental konstruksjon like mye som en fysisk, og noe materielt kan kalles arkitektur kun i møte med den menneskelige bevisstheten. Dette innebærer en AKTIV samhandling mellom fysisk definert rom og Det bevisste menneske. Påstand nr 2: Denne sammenhengen må OPPRETTHOLDES for at arkitekturen ikke skal forsvinne. Altså: Ingen mennesker – ingen arkitektur. Selv Pantheon kan kun kalles arkitektur idet mennesker

blir konfrontert med dets romlige forhold. På dette punktet er Pantheon og IKEA identiske. Tilbake til saken: Utsiden av IKEA er ikke laget for mennesker. MEN – det faktum at arealene rundt IKEA ikke er laget for mennesker, betyr ikke at det aldri er folk der. Folk befinner seg ved utsiden av IKEA Leangen rett som det er, til og med midt i den utsiden som er laget for biler. Hva kan da skje? Påstand nr 3(litt usikker): Arkitektur er et resultat av arkitektoniske KVALITETER. Det er disse kvalitetene som må enses i bevisstheten for at arkitektur skal dannes. Påstand nr 4: Konfrontert med Pantheons utside vil man føle beundring og romlig velvære, man vil bli stående og være en AKTIV BETRAKTER, og en form for ”event” eller bruk finner sted. (Pantheon som arkitektur består, hurra!) Påstand nr 5: Dersom man blir konfrontert med IKEAs utside vil man føle likegyldighet, man forholder seg simpelthen ikke til den, og ingen form for ”event” finner sted. En arkitektur danner seg med andre ord ikke. DERIMOT kan man ikke utelukke muligheten for at enkelte vil føle irritasjon og ubehag, endog sinne, i en AKTIV betraktning av IKEAs utside. Spørsmålet til sist blir vel da om NEGATIVE kvaliteter kan konstituere arkitektur? La oss like godt si JA og kalle det Påstand nr 6.)

The Manhattan Transcripts, The Street, 1976

Et forsøk på å fremstille en arkitektur, slik den kunne finnes på IKEA Leangen: Arkitektonisk kvalitet kan være oppnåelsen av et gitt formål. Kommersiell arkitektur må vekke kundens begjær. Arkitekturen må på best mulig måte legge til rette for dette begjæret. Lik fragmenter, begynnelser uten slutt, sees aldri helheten. Det reelle og fiktive glir sammen og det eneste påviselige blir bevegelsen imellom. Kunsten å forføre. Sporene kan anes, men er kun det – spor. Ved tilnærming løses de opp og forsvinner. Slik blir begjæret en bevegelse mot noe alltid fraværende og uoppnåelig.

IKEA & JEG ”…” – Jon Danielsen Aarhus

IKEA Leangen er et sted laget for å selge møbler. Og det er faktisk hva folk kommer dit for å gjøre. Ved siden av kan det hende at de også spiser på restauranten, går på do, leker i ballbassenget eller kanskje realiserer seg selv litt, hva vet jeg. Poenget er at det hele fungerer etter formålet.

Det kunne derfor være naturlig å smelle til med det kjente modernistiske munnhellet ”form følger funksjon” for å beskrive sammenhengen mellom arkitektonisk konsept og den konkrete bruken som faktisk finner sted. I tilfellet IKEA ville jeg riktignok heller sagt ”funksjon følger form”. Men dette blir en ordentlig høna-eller-egget-problemstilling som det kan vise seg vanskelig å komme ut av. Så vi stopper der, før vi blir sittende fast. … En annen tilnærming. Dette er et eksempel fra mitt andre besøk til IKEA Leangen som bygningsanalyserende arkitektstudent: Jeg – arkitektstudenten – ankommer med min tegnebok, mitt kamera og begynner plutselig å oppføre meg radikalt annerledes enn det som forventes: Jeg kjøper ingenting, spankulerer frem og tilbake, frem og tilbake i timevis, tar bilder med kameraet mitt og skribler i en A4 tegneblokk. Faktisk

Arkitekturens betydning defineres av mĂĽten mennesker bruker den pĂĽ

Et avvik er kun en statistisk stĂ¸rrelse

føler jeg meg litt ubekvem – en sjenanse over å agere så annerledes enn alle de andre som er tilstede. Jeg kjenner på nervøse reaksjoner i kroppen at denne bygningen er ment for noe annet enn det jeg gjør akkurat nå. Som for å understreke dette poenget kommer en IKEA-ansatt bort til meg og spør hva jeg driver med. Jeg forklarer etter beste evne og den IKEAansatte tar en telefon, før hun smilende gir meg klarsignal til å fortsette med de grensesprengende aktivitetene mine. Dette gjorde meg med en gang mer komfortabel, men det måtte altså en formell tillatelse til.

Disse aktivitetene var mitt bidrag til IKEA-bygningens meningsinnhold den dagen. Det ville like fullt vært et bidrag om jeg hadde oppført meg som alle andre. Men siden mitt bidrag gikk på tvers av normen var det UTVILSOMT mer betydningsfullt. Tenk bare – hvis alle hadde gjort som meg hadde IKEAs bygning på Leangen vært et ganske annerledes sted, og endog forsvunnet etter kort tid. … Tilnærming nummer tre: Den første turen jeg hadde til IKEA Leangen som bygningsanalyserende arkitektstudent gjorde meg tenksom. Som tidligere nevnt er de formale arkitektoniske kvalitetene ved IKEA ikke akkurat umiddelbart åpenbare. Mens jeg gikk gjennom denne tett befolkede bygningen en lørdags ettermiddagen, fikk jeg en følelse av å bli styrt, men tankene gikk ikke lenger enn det. I forsøket på å se forbi alle utstilte gjenstander og vandrende mennesker så jeg egentlig

ingenting. Den andre gangen jeg besøkte IKEAsom bygningsanalyserende arkitektstudent hadde jeg husket både tegnebok og kamera og dessuten satt av en hel dag til besøket. Jeg skulle altså gå rundt der og observere, reflektere og simpelthen kjenne. Med andre ord, bare være der og la IKEA Leangen strømme inn over meg (denne gangen hadde jeg valgt å ankomme på en hverdag, noe som innebar at jeg kunne, rent fysisk, bevege meg forholdsvis uhemmet). Det var flere ting jeg la merke til. Går man som besøkende gjennom IKEA, vil man kunne registrere at stort sett alle vegger som definerer yttergrensene for rommet man befinner seg i faktisk er yttervegger. Men ingen av disse har vinduer. Særlig påfallende er dette i 2. etasje hvor det kan observeres tildekkede(!) takvinduer. I taket ser du også fagverket som holder den enorme takflaten oppe, pluss alle elektriske føringer, ventilasjonsrør, m.m. Men dette legger man egentlig ikke merke til uten videre. Et hvitt grid over hodene på de besøkende gir en følelse av intimitet, og ”skjuler” de storslåtte konstruktive elementene og de omfattende tekniske føringene, til tross for at gridet bare dekker en brøkdel av arealet det strekker seg over. Skillevegger er satt opp i et sinnrikt system. Sammen med forskjellig materialitet i gulvet (mørk linoleum for ”gangsti”, lys parkett for utstilling) og pedagogiske piler på alle overflater, leder de kunden fremover og gjennom. Fraværet av gløtt ut hindrer for det første unødvendige

Virkeligheten kan bli nærgående, også på IKEA. Forestillingen kan bli brutt av et midlertidig opphold i sekvensen av illusjoner: Tv-stue, Dagligstue, Spisestue, VIRKELIGHET, Soverom…

Sec2:26

Spisestuen og Soverommet forsøker desperat å stå imot den påtrengende Virkeligheten, men det er vanskelig. Virkeligheten er kjent for å ha overmannet selv de største og sterkeste blant oss. Men heldigvis er denne virkeligheten midlertidig – det er et enkelt skifte av illusjon og burde ikke ta mer enn par dager. Et par dager med fire meter Virkelighet går bra. Spisestuen og Soverommet puster lettet ut over denne erkjennelsen – at Virkeligheten snart forsvinner. Stilt overfor Virkeligheten må de nemlig berøre den ubehagelige muligheten for at de ikke er det de fremstår som, nærmere bestemt spisestue og soverom, men at de derimot er uvirkelige og ikke-eksisterende og opptrer kun som masker i en oppvisning. Masker er noe man lett kan ta av og legge fra seg, pakke ned i esker og glemme fullstendig. Jeg lurer på om Soverommet og Spisestuen er lykkelig uvitende eller desperat fornektende. Kanskje de er lykkelig vitende for alt jeg vet, de sier nemlig ingenting: ”Unnskyld…”, prøver jeg. ”Unnskyld… kunne jeg stille dem et spørsmål?” spør jeg Soverommet klart og tydelig. Men nei – ingenting.

distraksjoner når oppmerksomheten heller skal rettes mot helt andre ting. Men kanskje viktigere, det dannes en illusjon av en annen verden uavhengig fra den vi lever i til hverdags. Her blir vi presentert for hvordan våre hjem (les: våre liv) kunne ha sett ut. Vi forføres. Her fornemmer jeg et slags konsept eller en orden som kunne kalles selve den bakenforliggende og kalkulerende rasjonaliteten i arkitekturen til IKEA Leangen. Det vil si, det var dette jeg fornemmet ved det første besøket mitt, men som jeg la merke til ved det neste. … Snakker man om IKEA, også i arkitektonisk sammenheng, kommer man ikke utenom gjenstandene som selges der. I motsetning til utsalgssteder som Prada Epicenter, befinner arkitekturen seg her i bakgrunnen – på grensen til det selvutslettende. Imagemessig kunne for så vidt arkitekturen reflektert IKEAs vektlegging av design, men her virker det som om arkitekturen heller skal negere seg selv. Fraværet av vinduer demonstrerer hvordan arkitektur ikke på noen måte skal forstyrre salgsobjektenes attraksjon. I motsetning til forholdet mellom klær og arkitektur – to formale størrelser som uten videre lar seg sammenstille, ligger møbeldesign/ interiør og arkitektur såpass nær hverandre at de står i fare for å slå hverandre i hjel. Hvilken som helst kåpe kan plasseres i hvilken som helst arkitektur, det samme kan ikke sies om en stol eller et tapet. Akkurat som Prada har sine kolleksjoner har IKEA sine

helhetlige innredninger. Disse bygde demonstrasjonene av ideelle kjøkken, stuer og soverom er løsrevet fra menneskelig bruk og aktivitet. En slik konstruert virkelighet krever lydighet fra sine verdslige omgivelser for å kunne skinne. Konstruerte, ideelle eller alternative virkeligheter er skjøre strukturer og kan ikke stå imot en tilstedeværende realitet. Men IKEA makter å holde Virkeligheten på avstand og selger som bare det. Den sensuelle opplevelsen av de vakre TINGENE som man finner i overflod, og det påfallende fraværet av verdenen utenfor kan gjøre at folk mister kontakt med enkle realiteter som personlig saldo eller hva man egentlig behøver (På min aller første tur til IKEA Leangen endte jeg opp med tjue kleshengere jeg ikke trengte og to ubrukelige pynteputer, enda jeg prøvde å forklare mine foresatte at jeg ikke ville ha det). Tid og himmelretninger opphører å eksistere, og man blir hensatt i en slags ekstatisk kjøpetåke. Merkverdige rasjonaliseringer kan finne sted. (”Har vi en sånn?” ”Ja, men ting går jo så lett i stykker…” ”Herregud, den koster jo ingenting!” ”Ta fem, så er vi på den sikre siden!”) Fjerner man disse TINGENE fra av et IKEA-bygg mister det sin logikk, sitt umiddelbare eksistensgrunnlag, om du vil. Min påstand er derfor at TINGENE er IKEA-byggets arkitektur, like fullt som gulv, tak og vegger er det. …

EN HANDELSSTANDSDANS ”A slow dance begins between two bodies. The dynamic body of the viewing visitor/consumer and the static body of the object of consumption.” – Bernard Tschumi

Preludium

Koitus

Postkoitus

Postludium

Vi danser – to frem og én til venstre. Den dypt mørke linoleum FØRER meg fremover. Stopp, to, tre, fir. Passe belysning, ypperlig sammensetning av form og farge. En deilig komposisjon. Jeg FORFØRES og fylles av BEGJÆR. En lett kribling i magen. FORELSKELSENS irrasjonelle tankegang: ”Jeg kjøper det hele!”. To skritt frem og ett tilbake. ”Kan ikke, sier du? Da kjøper jeg den yppige lenestolen der, så får jeg det hele litt”. Videre fremover, quick-step, en liten piruett. Holder meg for øynene, det blir for mye.

Jeg faller ned en trapp og inn i IKEAs underliv. Nå er det alvor. Den betryggende distinksjonen mellom mørk linoleum og lys parkett er borte. Alt kan skje. Et anfall av selvbevissthet: ”Denne dansen vet jeg ikke om jeg behersker”. Lettere nervøs tar jeg etter en handlevogn. Rundt meg bugner det av vakre øser og smekre vaser, myke tepper og duvende dyner. Taket er blitt høyere. Men med handlevognen foran meg blir jeg modig. Dørmatter til ti kroner ligger foran meg og byr seg frem. Det slår meg at jeg ikke har noen dørmatte. ”Man må jo ha en dørmatte!” BEHOV jeg ikke visste at jeg hadde. Jeg mister kontrollen og løper fra reol til reol og rasker med meg alt det jeg ikke har. ”TILFREDSSTILLELSE!” skriker jeg og slår meg på brystet med en skittentøyskurv, fiffig utformet som en sammenkrøllet melkekartong.

Fortumlet og med bustete hår står jeg plutselig i et sjokkerende stort og åpent lagerlokale. Takvinduene er til og med blottlagte. Det er blitt mørkere ute. Virkeligheten er nær! Men valgene er tatt, listen er skrevet, stolen står med navn og nummer. Stor og flatpakket skal den bare plukkes ned fra hyllen sin. Mye tyngre enn forventet. Gjennom rekken med kassaapparater. Og så hjem. (”Jeg håper det går en buss”)

Hverdagen vender tilbake. Hvetebrødsdager som dugg for solen. Forelskelsen blekner. Stolen, objektet for mitt tidligere begjær har mistet sin aura og er ikke lenger hva den var. Vi danser sjelden nå om dagen. Putene liksom siger nedover når jeg sitter. Den knirker når jeg flytter vekten min. Jeg blir irritert: ”Hvorfor siger du og knirker på denne måten!” Jeg slår inn i stolryggen, hardt og plutselig, med knyttet neve. Jeg slutter å bruke den, tiden går og likegyldigheten overtar. En dag tenker jeg: ”Den stolen der, hvorfor står den egentlig her?” Stolen havner i boden og der blir den. Til sist er den overtatt av mose og lav og jeg ligger DØD og begravd. Sammen i forråtnelsen. Farvel, stol. Du var billig.

KONKLUSJON? Det kan virke som om ingen enda har klart å gi et fullstendig svar på hva arkitektur er, eller hva den sanne arkitekt egentlig befatter seg med. Jeg har nå studert arkitektur i to og et halvt år og hørt opptil flere forslag, men ingen som ruver over de andre. Jeg konkluderer her med en følelse – en følelse av at dette faget er noe veldig labilt og ganske glatt noe som liksom skvetter unna hvis du tror du har det – og klemmer til. Men jeg tror det kan være noe viktig. Hva er arkitektur? 30

Bernard Tschumi skrev en artikkel i 1975 kalt Questions of Space som jeg har veldig sansen for. Det vil si, jeg har ikke lest den helt gjennom men jeg liker den veldig godt for det. Artikkelen er satt sammen av 65 spørsmål (hvis jeg har talt riktig). Og den består som tittelen sier, av spørsmål omkring rom som arkitektonisk begrep. Den gir derimot ingen svar. Er det slik det er? At det bare gjelder å stille de rette spørsmålene og man er kanskje kommet lengre enn det man tror… Så hva med dette: Hva er arkitektur? Hvor langt er man kommet da?

LITTERATURLISTE

Barreneche, Raul A. New Retial. 2005 Björk, Stellan. IKEA, Entreprenøren – Forretningsideen – Kulturen. 2000 Hollier, Denis. Against Architecture: The writings of Georges Bataille. 1998 Tschumi, Bernard. Architecture and Disjunction. 1994 Tschumi, Bernard. Architecture in/of Motion.1997 Tschumi, Bernard. Event-Cities. 1994 Tschumi, Bernard. Event-Cities. 2000 Tschumi, Bernard. Event-Cities. 2004 Tschumi, Bernard. Questions of space. 1990 Tschumi on architecture, Conversations with Enrique Walker. 2006