PÅ SPISSEN | 07-2013 by jean jahren

LØSSALG KR 49,- | NOVEMBER - DESEMBER

MAGASINET

07|13

HEVER TEMPERATUREN PÅ SAMFUNNSDEBATTEN

Internasjonale giganter:

ELSKER NORSK PROSESSINDUSTRI UTENLANDSKE BEDRIFTER SATSER HUNDRETALLS MILLIONER PÅ FORSKNING HER I LANDET. DE MENER NORGE HAR UNIKE MULIGHETER FOR SUKSESS.

Profilen: Øystein Rushfeldt

Hovedsak: Norge kan bli verdensledende

Duellen: Gründeren vs forskeren

PETROLEUM HANDLER OM ARBEID, VELFERD OG MILJØ Norsk olje- og gassvirksomhet har i 40 år handlet om kompetanse, arbeidsplasser, verdiskaping, ringvirkninger og velferd. Ikke minst handler det om milliarder i inntekter til fellesskapet og pensjonsfondet. Og det handler om fiskeri, turisme og miljø.

Industri Energi vil arbeide for at ringvirkningene fra petro leumsvirksomheten for befolkningen i nærområdene

INDUSTRI ENERGI

blir størst mulig og med betydelige lokale gevinster i form av varierte arbeidsplasser, skatteinntekter, utdan ningsmuligheter og lokal velferd. Industri Energi vil presse på for verdens strengeste krav til oljeutvinningen. Uansett hvor. Det handler om sikkerhet for de ansatte og trygghet for miljø, fiskeri og livet i havet.

Design: jean jahren © industri energi - 2013

Oljeutvinning skal foregå på en forsvarlig måte. Forsvar l ig aktivitet vil gi viktige kompetanse arbeidsplasser, et bredere næringsgrunnlag og flere bein å stå på for kommende generasjoner og for enda flere lokalsamfunn langs kysten vår.

NOV | DES

Magasinet

DET BLIR HEVDET AT INDUSTRIEN FORSKER FOR LITE. I FJOR BRUKTE BEDRIFTENE I EYDE-NETTVERKET 272,2 MILLIONER KRONER PÅ FORSKNING OG UTVIKLING. LARS PETTER MALTBY, SAINT-GOBAIN CM

PåSpissen utgave 7 2013

Innhold

Bedriften:

Nytt radioeventyr

Fra et kjellerlokale i Oslo drømmer de om å lage den beste digitalradioen for det europeiske markedet.

Duellen:

Hovedsaken:

Real vs humaniora

14 18

IKM-sjef og milliardær Ståle Kyllingstad møter Forskerforbundets Petter Aaslestad. Minst en av dem er redd ungdommen utdannes til arbeidsløshet.

Kronikk:

Internasjonalt kunnskapsnav

Vi trenger et strategisk fokus som viser verden Norges ambisjoner som industrinasjon, skriver Lars Petter Maltby.

Store muligheter

Det er utenlandske eiere som driver prosessindustrien framover i Norge. Nå ber de myndighetene våkne opp.

Profilen:

Rush for Nussir

30 35

Øystein Rushfeldt nekter å klippe seg før regjeringen lar ham få det som han vil.

Hvis jeg var statsminister:

Karita Bekkemellem

Dette ville administrerende direktør i Legemiddelindustrien gjort hvis hun fikk bestemme.

[ INNHOLD ]

KRITISK: - Alt ligger til rette for at vi aktivt burde invitere til nyetableringer i Norge, mener direktør Trygve Østmo i Norsk Industri. Men slik er det altså ikke.

Typisk norsk

Hundre prosent

100% GARANTERT KVALITET

NORSKE

Satisfaction guaranteed

Made in Norway

PRODUKTER

N AT

U R LIG V I S

Devico ble startet i 1988 etter at Viktor Tokle hadde utviklet et system for retningsstyrt kjerneboring. Fabrikken

Fornøydhetsgrad

100%

Hong Kong

ted

Verks

PÅ REISEFOT: Gründer Viktor Tokle er ikke lenger daglig leder. Nå reiser han verden over for å skaffe prosjekter. Teknologiutvikling derimot, det har han ikke lagt på hylla. (Foto: Devico)

Den som venter: 22 I NORGE: Devico har hovedkontor på Melhus, men markedet har alltid vært i utlandet. (Foto: Devico)

Devico (konsernet): ›› Hva: Leverandør av styrbart kjernebor til gruveindustri. Har også utviklet navigasjonsenhet og henteverktøy som bringer kjerneprøver til overflaten uten å ta ut kjerneboret ›› Hvor: Hovedkontor på Melhus, Trondheim, men representert i alle verdensdeler gjennom datterselskap, salgskontorer og agenter ›› Ansatte: 22 i Norge, mellom 50 og 60 totalt ›› Eiere: Devico Holding AS (65,3%), Chr Salvesen & Chr Thamss Communications Aktieselskab (23,6%), Jønnson Lennart (8,3%), Øvrige aksjonærer ›› Omsetning 2012: 91,5 millioner kroner

[ MADE IN NORWAY ]

›› Resultat etter skatt 2012: 15,2 millioner kroner

Kontroll på boret Det tok drøye 20 år fra idé til suksess. Men nå har det virkelig løsnet for gründer Viktor Tokle og Devico. Gruveselskap i 50 land har også grunn til å smile. Tekst: Alf Inge Molde - Jeg har rykte på meg for å være standhaftig som få, ler Viktor Tokle over telefonen fra Spania. Han har et tett reiseprogram og har akkurat ankommet Sør-Europa etter en lengre tur i Sør-Amerika. Starten på eventyret var langt mindre eksotisk. Samtidig som gruvemarkedet hjemme i Norge kollapset på slutten av 1980-tallet, kom Sintef-ansatte Tokle på en glup idé. Ved hjelp av borevæsken utviklet han en metode for å styre boret som brukes i gruveindustrien. Retningsboring var kjent fra oljeindustrien, men ingen hadde klart å gjøre det samme på land hvor bergartene er langt hardere. I 1988 sa han opp jobben og satset for fullt. Men det var en lang vei til markedet. Etter to år gikk han tom for sparepenger. Fordi Tokle ikke hadde noe hjemmemarked, var det vanskelig å få hjelp i virkemiddelapparatet. En investor kom til unnsetning, men hoppet av fem år senere. Tokle måtte dermed kjøpe tilbake alt selv. - Hele 1990-tallet levde vi fra hånd til munn. På slutten av 1990-tallet utviklet vi et nytt navigeringsinstrument, og fikk nye investorer med på å ta den bøygen. Men det var vanskelig. Jeg har savnet at de i Trondheimsmiljøet som har penger kan vært litt mer velvillig til å satse. Da kunne dette ha gått raskere enn 20 år, sier Tokle. Men i 2005 kom de første tegnene på at det begynte å løsne. Fra å ha omsatt for mellom fem og ti millioner kroner i året, bykset inntektene oppover. Den foreløpige toppen var i 2011, med en samlet omsetning, alle internasjonale datterselskaper inkludert, 91,5 millioner kroner i omsetning. Overskudd har det også blitt. I løpet av siste

seksårsperiode har eierne, med Tokle og hans familie tungt representert, kunnet bevilge seg 40 millioner i utbytte. Men boreteknologien har også ført til store besparelser for gruveselskapene. I stedet for å måtte bore titalls borehull rett ned helt fra overflaten, gjør Devicos teknologi det mulig å bore ett moderhull med så mange som 35 avgreininger. Dermed slipper man en ren transportetappe på kanskje 800 meter for hvert mål. Unikt er det også at utstyret til Tokle siden år 2000 har vært i stand til å hente opp kjerneprøver uten å måtte ta ut boret. Enkelte gruveselskap mener å ha spart inn så mye som 80 prosent av utgiftene, for ikke å snakke om flere år med boring, takket være Melhus-selskapet. Selv om Devico gjør noe arbeid i forbindelse med tunnelbygging hjemme i Norge, er det det internasjonale gruvemarkedet som står for nært sagt hele omsetningen. Hjemme på Melhus har selskapet 22 ansatte. I tillegg har selskapet et team på 13 i Bulgaria som reiser rundt på prosjekter og agenter i en rekke land. Enn så lenge har Devico få konkurrenter. - Det jobbes intensivt bak oss for å ta oss igjen, og jeg hører rykter om at det stort australsk selskap satser, sier Tokle. - Mye større? - Åja, mye større, sier gründeren.

PÅ S P I S S E N

Opptatt av samfunnets virkelige verdier

Hogne Hongset

Utgiver: Industri Kompetanse AS Lagaardsveien 77-81, 4010 Stavanger Tlf: +47 90 80 77 11

Ansvarlig Redaktør: Hogne Hongset hogne@påspissen.no Tlf: +47 918 36 363

Redaktør:

Herman Berg herman@påspissen.no Tel: +47 982 16 668

Redaksjon:

Utlendingene satser – i Norge Utenlandske eiere satser store forskningsmidler på utvikling av industri i Norge. Norske myndigheter er lunkne.

Alf.inge@påspissen.no

Silje Aspholm Hole, SIVA Jørn A. Sund-Henriksen, Norges Rederiforbund Asle Skredderberget, forfatter og rådgiver Petter Haugan, SINTEF Stein Lier-Hansen, Norsk Industri Roar Flåthen, tidl. LO-leder Harald Kjelstad, tidl. SIVA-sjef

Grafisk avdeling: jarle@petro.no

Art Director:

Jean Jahren jean@petro.no Tel: +47 994 39 204 Forsideillustrasjon: Jean Jahren Trykk: Kai Hansen www.påspissen.no

Rettigheter:

PåSpissen utgis på basis av redaktørplakatens retningslinjer. Artikler, foto eller illustrasjoner i dette magasin må ikke kopieres, reproduseres eller på annen måte utnyttes kommersielt uten skriftlig godkjenning fra Industri Kompetanse AS.

Leder: Hogne Hongset Diverse tabloidøkonomer, av typen som har løsninger på det meste, er stadig ute og snakker ned norsk prosessindustri. Politikere av ulik valør og farge er også med i koret som synger dødsmesser over norsk industri generelt. Mantraet er at etter industrisamfunnet kommer kunnskapssamfunnet. Kunnskap om hva? Kanskje om hvordan vi skal more oss. Det er faktisk dukket opp utdanning i «Event management», eller partyfiksing som det heter på mer folkelig språk. Du kan ta mastergrad på området på minst en av høyskolene våre. Samtidig opplever vi at internasjonale industrikonsern kjøper opp norske industribedrifter. Hvordan henger dette sammen? Skjønner ikke utlendingene at norsk industri skal bygges ned? Tydeligvis ikke. Tvert i mot satser internasjonale eiere store penger på å utvikle norske industribedrifter videre – i Norge. Noen av dem sier rett ut at de anser Norge for et framtidsland når det gjelder å drive industri. Ifølge internasjonale industriledere har Norge flere kjennetegn som er viktige for framtidens industri: En generelt høyt utdannet befolkning, politisk stabilitet enten sjefen heter Jens eller Erna, og ikke minst: Vi har allerede en ekstremt høyproduktiv og energieffektiv prosessindustri, i absolutt verdensklasse med hensyn til miljøutslipp. Vår måte å organisere bedrifter på, lavbyråkratisk, uformelt og flatt, vurderes også som svært produktivitetsfremmende.

I tillegg sier utlendinger at det norske lønnsnivået ikke skremmer dem. De hevder rett og slett at norske ingeniører og norske forskere ikke er spesielt kostbare. Ikke målt mot tilsvarende kompetanse i andre industriland i Europa. Gjennomsnittslønnen i Norge er høy, men det er fordi også tjenesteytende næringer og offentlig sektor har lønninger det går an å leve av. Industriproduksjon blir dessuten i stadig økende grad automatisert og robotisert, noe som gjør lønnskostnadene til en gradvis synkende andel av samlet kostnad. Eyde-nettverket på Sørlandet består av 9 norske, men utenlandsk eide bedrifter. I disse bedriftene satser de utenlandske eierne årlig flere hundre millioner kroner på forskning for å utvikle bedriftene, teknologien og produktene videre. Hvor mye interesserer norske myndigheter seg for dette? Hvor store forskningsmidler satser vi for eksempel for å bidra til videre vekst i disse bedriftene? Det kan du lese om i denne utgavens hovedsak, side 20. Regjeringen snudde i saken om CO2-kompensasjon til prosessindustrien. Ifølge fjellreglene er det ingen skam å snu. Skammen ligger i den retningen regjeringen først staket ut.

Hogne Hongset

[ LEDER ]

Redaksjonsråd:

Næringspolitikk:

SKOG KAN GI MILLIARDOMSETNING NORDAFJELLS Leserbrev Ytringsfrihet

På disse sidene

kan du få dine meninger på trykk. Vi ønsker spisse innlegg om viktige saker. Ta kontakt med oss! redaksjonen@påspissen.no

Tømmer fra skogen vil kunne gi en samfunnsverdi på hele én milliard kroner i Møre og Romsdal per år fra 2020, dersom potensialet utnyttes fullt ut. Tekst: Jarle E. Holberg, næringspolitisk sjef i Allskog sa De fleste har fått med seg utfordringene som skognæringa for tida har på Øst- og Sørlandet. Noe av dette ble belyst i saken «Milliardene råtner på rot» i PåSpissen nummer 6, 2013. I Midt-Norge er situasjonen annerledes. Her er det en stor, og voksende skogindustri. På Norske Skog i Skogn kjører nå alle tre papirmaskiner for fullt. Mayr-Melnhof, en av verdens største emballasjeprodusenter, starter opp ny produksjon i cellulosefabrikken på Follafoss, og har ambisiøse, langsiktige vekstmålsettinger.

[ LESERBREV ]

Det eksisterer store sagbruk i hele Trøndelag. I både Midt- og Nord-Norge er det smelteverk som kjøper store flisvolum. Dette er en formidabel skogindustribase som gir en unik mulighet til å bidra til å utvikle og forsvare en treforedlingskapasitet vi trenger i framtida.

De næringspolitiske utfordringene Nordafjells og langs kysten skiller seg dels ad fra utfordringene på Øst- og Sørlandet. Den mest nærliggende utfordringen ligger i at skogindustrien kun får levert halvparten av det tømmeret som etterspørres regionalt. ALLSKOG, som er den desidert største tømmeromsetteren Nordafjells, setter i år omsetningsrekord, og øker volumet fra 840 000 m3 i 2012, til sannsynligvis ca. 950 000 m3 i 2013. Likevel må industriaktørene kjøpe nær halvparten av sitt tømmer fra Østlandet og fra utlandet Kanskje er det et luksusproblem at etterspørselen overgår tilbudet, men for lave leveranser av lokalt tømmer medvirker til så høye fraktkostnader, at industrien ikke oppnår tilstrekkelig lønnsomhet.

Prognosene tilsier at det fra 2020 vil være et potensial på å ta ut 330 000 m3 tømmer i Møre og Romsdal årlig. Basert på et landsgjennomsnitt på 25 m3 pr daa vil dette gi en samlet samfunnsverdi på én milliard kroner. Trolig kan dette beløpet dobles, da erfaringene fra hogst i Møre og Romsdal så langt tilsier at det står 50 m3 pr daa.

Hvorfor hogges det så for lite langs kysten og i MidtNorge? Det er i hvert fall ikke på grunn av små skogressurser. Ressurstilgangen tilsier at vi kunne tredoblet hogsten, og fremdeles hatt bærekraftig vekst i våre skoger. De aller fleste er enige om at prisen på tømmer skulle vært høyere, og at misnøye med prisen kan begrunne manglende hogst. Men samtidig er skogeierne kjent med at prissetting på tømmer skjer på et åpent, internasjonalt marked; det er tross alt bedre å hogge skogen enn å la den råtne på rot. Prisen på tømmeret er derfor ikke alene noen forklaring på for lav avvirkning.

I nærmeste framtid blir store skogmengder langs hele norgeskysten hogstmoden. Trolig har ikke næringa selv helt tatt innover seg hvor store mengder med skog som modnes. For eksempel vil Møre og Romsdal årlig produsere tilnærmet like mye skog som det hogges i vårt største skogfylke, Hedmark.

Det lave hogstnivået kan delvis forklares med at skogeiermassen er i endring. Skogeieren har i dag et fjernere forhold til sin skogeiendom, enn det som var vanlig tidligere, og det er et lite og synkende antall skogeiere som selv hogger i skogen. Det aller meste av avvirkningen skjer maskinelt av profesjonelle skogentreprenører.

Siden sist:

Rekordeksport gir tømmermangel Nå slåss skogsamvirkene om å sikre seg nok eksporttømmer. Det er godt nytt for skogeierne på Øst- og Sørlandet. Viken Skog tilbyr inntektsgaranti før hogst.

Tømmerprisene drives opp av stor etterspørsel i Sverige og Tyskland. Dette viser igjen på eksporttallene. I 2013 ventes det at eksporten vil nå 3,5 millioner kubikkmeter, mot 0,9 millioner i 2011. Dette har ført til at skogeierandelslagene nå bryter århundregamle spilleregler om å holde seg til regionale skiller. Skogeierandelslaget Glommen Skog i Hedmark har ifølge Nationen ansatt fire tømmerkjøpere for å skaffe seg tømmer i området til Viken Skog, som er Buskerud, Vestfold, Akershus og deler av Østfold.

Ifølge Nationen mente han at det nå også var “kritisk lite tømmer på Østlandet”. n

EN MAGAS SS IN PI

UTVIKLING

MAGASIN R HE

N DT S

[ SIDEN SIST ]

- Södra tapte 335 kroner per kubikkmeter trelast i fjor. Svenskene kjøper imidlertid fortsatt dyrt, norsk tømmer, men skogeiere er avhengig av at norske og svenske sagbruk lever lenger enn første kvartal neste år. Vi må ikke glemme at 25 sagbruk er faktisk nedlagt i Skandinavia siden 2008.

Skognæringa bør også bli mer innovative. Vi må utvikle nye produkter av skogråvaren, samtidig som det holdes liv i industrien vi har; erfaring tilsier at den viktigste nyskapinga skjer i eksisterende industrivirksomheter. Ressursgrunnlag, plassering av gjenværende industri og den transportfleksibilitet du har ved å holde til på kysten, tilsier at tyngdepunktet for skogindustriell utvikling vil komme i kystregionen. n

Selv om dette er gledelig for skogeierne, har det blitt en hodepine for norske sagbruk – som sliter med råstofftilgangen. Under Skogforum på Honne i begynnelsen av november kom administrerende direktør Erland Løkken i sagbrukskonsernet Bergene Holm med følgende budskap:

Politiske myndigheter må utvise hurtig handling innenfor disse områdene. Skognæringa er allerede gitt bedre transportvilkår for tømmervogntog i to forskriftsendringer gjennomført av Samferdselsdepartementet i år. Dette gjelder økt lengde på tømmervogntog til totalt 24 meter og økt totalvekt til 60 tonn. Disse endringene blir ikke realisert før også vegeierne for det kommunale – og fylkeskommunale vegnettet gjør endringer i veglistene.

- Vi har en underlig situasjon: Vi har underdekning av tømmer til tross for all treforedling som er lagt ned. På kort sikt er det strålende for skogeier, sa Viken Skog-direktør Ragnhild Borchgrevink til Nationen 14. oktober.

Langs kysten og i Midt-Norge er det, i motsetning til i innlandet, en prekær mangel på nye skogsbilveier. Det vil være tvingende nødvendig å bygge flere veianlegg, slik at en får fraktet råvaren ut fra skogen. Deretter er det essensielt å fjerne flaskehalser på det offentlige veinettet, og få mulighet til å kjøre overalt på kommunale- og fylkeskommunale veier. En videre satsing på utbygging av tømmerkaiterminaler er også viktig, både med hensyn til innenlands frakt, men også med tanke på eksport av tømmer.

Årsaken er at tømmeret er billigere der enn i Hedmark, skriver avisen.

PÅ S

Dårlig infrastruktur er imidlertid kanskje den viktigste årsaken. For å sikre effektivitet må tømmer kjøres ut fra skogen til kaianlegg eller direkte til industrien på fulle vogntog. Færre turer sparer klimaet for utslipp og vegene for ekstra belastning, i tillegg til de økonomiske besparelsene. Dersom det ikke kjøres fulle lass, blir transporten for dyr for industrikundene. Konsekvensene for skogeierne, skognæringa og samfunnet er tap av store verdier.

Tekst: Alf Inge Molde PåSpissen

Norge kan bli verdens fremste sjømatnasjon Leserbrev Ytringsfrihet

Norge produserer laks og regnbueørret til en verdi av drøyt 30 milliarder kroner på et havareal tilsvarende arealet av Andøya. Nesten 16 millioner måltider fra norsk havbruk konsumeres daglig på verdensbasis. Vi har altså et enormt uutnyttet sjøareal i et av verdens mest produktive havområder. På dette området kan vi bli verdensledende. Tekst: Knut A. Hjelt, Fagsjef havbruk, Fiskeriog havbruksnæringens landsforening (FHL) I dag er fiskeriog havbruksnæringen blant de tre største eksportnæringene i Norge. Fra pionerfasen (før 1970), gjennom operasjonaliseringsfasen og til dagens industrielle fase har utviklingen av norsk havbruksnæring i det store og hele vært en suksesshistorie. Ca. 55 registrerte anlegg produserte rundt 700 tonn regnbueørret og laks til en førstehåndsverdi av ca syv millioner i 1971. 41 år senere produserte havbruksnæringen i overkant av 1,2 millioner tonn laks og regnbueørret til en førstehåndsverdi av i overkant av 30 milliarder kroner (2012-tall). Denne produksjonen gjøres av ca. 160 selskaper som til sammen innehar ca. 1.000 tillatelser/ konsesjoner.

[ LESERBREV ]

Selskapsstrukturen er et konglomerat av små (1-9 tillatelser), mellomstore (10-19 tillatelser) og store selskaper (over 20 tillatelser) som samarbeider, utfyller hverandre og konkurrerer. I takt med den globale utvikling, har norske selskaper deltatt aktivt med oppkjøp og gradvis full dominans i andre lakseproduserende land. Med et slikt engasjement ute, må en også kunne godta at utenlandske eiere kommer inn på eiersiden i norske selskap.

Norges kystlinje utgjør totalt ca. 100.000 km og tilgjengelig sjøareal er rundt 90.000 km2. Oppdrett av laks og regnbueørret er en meget arealeffektiv matproduksjon, og gjøres på et areal tilsvarende Andøya (420 km2). Snittproduksjonen fra norsk havbruk er 13,3 tonn/km2. Med våre naturgitte forhold for oppdrett, vår erfaring og kompetanse, er mulighetene for videreutvikling store framover, skal vi tro rapporten som en arbeidsgruppe oppnevnt av Det Kongelige Norske Vitenskabers Selskab (DKNVS) og Norges Tekniske Vitenskapsakademi (NTVA) kom med i 2012. Som PåSpissen slo fast i nummer 4 vil det være mulig med en femdobling av dagens produksjon innen 2050. Det er liten tvil om at havbruksnæringen er av nasjonal betydning, og det er liten tvil om at næringen er helt avhengig av tilgang til areal i allmenningen for å ha mulighet til å innfri det potensialet Norge har som sjømatnasjon. Historisk vokste næringen fram som et resultat av prøving og feiling, av stahet, konkurser og stå-på-vilje. Driverne var privatpersoner rekruttert fra forskjellige miljø; blant annet fra fiskeri, industri og undervisning. Det offentlige støttet oppunder med blant annet rettledning,

I 1991 ble endringer i oppdrettsloven vedtatt. Blant annet ble eierskapsbegrensningen opphevet og etter det var det tilstrekkelig at eierinteressene «så vidt mulig» hadde lokal tilknytning. Fiskeridepartementet hadde likevel mulighet til å fastsette hvor mange konsesjoner ett selskap kunne eie, en mulighet de har benyttet. Eierskapsbegrensningene i dag er regulert i forskrift og utfordret både politisk, næringsmessig og gjennom handelsavtaler. Et åpent spørsmål kan være hvor stort handlingsrom norske politikere har i og med at dette ligger innenfor EØS-avtalen. Det er muligens slik at konkurranselovgivningen har større innflytelse på eierstruktur. Næringens forhold til eierskap har vært at det må legges til rette for at det må være balansert, med plass til både små, mellomstore og store eiere/ bedrifter.

En sentral del av samfunnskontrakten er at næringen til gjengjeld skal produsere smakfull, sunn mat på en energieffektiv måte, og med et minst mulig miljømessig fotavtrykk. Selv om staten har gått aktivt inn på eiersiden i en del strategisk viktige selskaper, er det ikke kutyme at staten har gått inn som aktiv eier i primærproduksjon/matproduksjon. Med bakgrunn i utsalget av fôrselskapet Ewos fra Cermaq i siste stortingsperiode, samt dagens regjeringsplattform er det nok ikke gjennom eierskap staten vil sette sitt fotavtrykk på næringen fremover heller. Nasjonal politikk synes heller å bli utøvd gjennom reguleringer, støttefunksjoner og andre rammebetingelser. For å utløse potensialet som ligger i «den blå åker» vil et premiss være at næringen gis forutsigbare rammebetingelser og at det utvikles et regelverk/ rammeverk som gjør næringen i stand til å innfri sine forventninger. Staten må tilrettelegge for at det også i framtiden blir plass til små, mellomstore og store selskaper.

ET ÅPENT SPØRSMÅL KAN VÆRE HVOR STORT HANDLINGSROM NORSKE POLITIKERE HAR I OG MED AT DETTE LIGGER INNENFOR EØSAVTALEN KNUT A. HJELT

Norge har et unikt utgangspunkt med en allerede etablert posisjon i et globalt voksende marked, tilgang til en unik råstoffbase og et enormt uutnyttet sjøareal i et av verdens mest produktive havområder. Det ligger godt til rette for at Norge i framtida blir verdens fremste sjømatnasjon. n

[ LESERBREV ]

kompetanseoppbygging gjennom forskning og utdannelse og regulering. Offentlig eierskap av selve produksjonen var ikke på agendaen. Fram til 1991 ble tildelingen av tillatelser/lisenser for oppdrett styrt etter «én mann/ ett selskap - én konsesjon». På denne tiden var det store problemer i næringen med større produksjon enn markedene tålte, og med derpåfølgende straffereaksjoner fra EU og USA.

Fra et kjellerlokale på Skullerud i Oslo drømmer de om å lage den beste digitalradioen for det europeiske markedet. – Slett ikke utopi, mener eksperter.

Vil bli europamester i radio Tekst: Herman Berg Foto: Ola Sæther Du tror det ikke før du ser det. Eller hører det: Det finnes fortsatt norske industribedrifter som satser på å bli internasjonalt ledende, uten å ha noe som helst med olje og gass å gjøre. Norske TT Micro holder til på østkanten i Oslo. Ved Skullerud stasjon ligger et av byggene som huset Tandbergs Radiofabrikk. Nå er det lille selskapet TT Micro i ferd med å ta over de norske radiotradisjonene, med varemerker som Pinell og Tiny.

[ BEDRIFTEN ]

Brødreparet Tom og Tore Vedvik er seriegründere, men har de siste årene har de jaktet på konsumenter innen radiomarkedet. Det er først og fremst overgangen til DAB som gir lyse fremtidsutsikter for en norsk radioprodusent. Norge har satt en sluttdato på FM, noe som tvinger radiolytterne over i nye, digitale formater.

Norske myndigheter har varslet at overgangen til heldigital radiokringkasting skal skje i 2017 og bygd ut DAB-nettet i takt med det. Ingen andre land i Europa har vært såpass konkrete. Selv i Storbritannia, som er en frontfigur i DAB-sfæren, er migrasjonen utsatt. Det er forventet at den britiske kulturministeren Ed Vaizey snart vil annonsere planene for DABovergang, men ikke uten protester. Et konsortium av 80 radiostasjoner har bedt regjeringen om droppe planene.

I en kjeller på Skullerud møter PåSpissen den ene av gründerne, Tom Vedvik, sammen med daglig leder Ole Morten Skymoen. Begge forteller ivrig om det som er oppnådd til nå. Skymoen har tidligere jobbet i atskillig større selskap, som Siemens Business Services. Han ble ansatt som femtemann i 2007, i dag har TT Micro 19 ansatte. Selskapet er i godt driv og er utnevnt til gasellebedrift fire ganger av Dagens Næringsliv. Økonomien er solid: Omsetningen i 2012 var på 72,5 millioner i 2012, med et plussresultat før skatt på 6,69 millioner kroner.

TT Micro

Vil bli best Vi satser på å bli det beste radiomerket i Europa. Produktene våre er gode nok, det gjelder bare å ha de rette partnerne i hvert land, forklarer Tom Vedvik som ikke legger skjul på at den amerikanske suksessen Tivoli er et forbilde.

›› Resultat før skatt: 6,69 millioner kroner.

Ifølge selskapet var totalsalget av DAB-radioer i Norge i overkant av 200.000 i 2012, hvorav modellen «Pinell Supersound» stod for drøyt 40.000. Til sammen har det blitt solgt over 100.000 Supersound siden 2008. Kombinasjonen FM, DAB- og internettradio med tilgang til 20.000 kanaler er en hit. Interesseorganisasjonen Digitalradio Norge har kåret TT Micro til “Årets digitalradioleverandør” to ganger og uttalte i forbindelse med årets utdeling at de liker at selskapet investerer tid og penger på å lage egne radioer fra bunn.

›› Ansatte: 19 (inkludert agenter) ›› Omsetning: 72,5 millioner

›› Egenutviklede produkter: Pinell-radioer ›› Marked: Norge + Europa

[ BEDRIFTEN ]

SUPERLYD: Daglig leder Ole Morten Skymoen (t.v.) og en av gründerne, Tom Vedvik, viser frem den største salgssuksessen til nå, “Pinell Supersound”.

GO: Tom Vedvik viser frem “Pinell Go”. Det er en bærbar FM/DAB/ DAB+radio som varer 24 timer før den må lades opp. Produsenten har imidlertid droppet tilgangen til internettradio.

DAB Digitalisering av radio ble vedtatt av Stortinget i 2011 etter to stortingsmeldinger, Kravene fra politikerne er følgende: NRKs radiotilbud må ha digital dekning tilsvarende dagens P1-dekning i FM-nettet. Det kommersielle nettet må være bygget ut til minst 90% befolkningsdekning. Det digitale radiotilbudet må representere en merverdi for publikum. To kriterier må være oppfylte før 01.01.2015 for at FM-slukking kan skje i januar 2017. (Kan bli utsatt til 2019 dersom kravene om digital bruk og løsning for digitalradio i bil ikke er oppfylt i 2015):

[ BEDRIFTEN ]

Det må finnes rimelige og teknisk tilfredsstillende løsninger for radiomottak i bil.

Minst halvparten av radiolytterne må daglig høre helt eller delvis på en digital radioplattform. (Kilde: Digitalradio Norge)

Den nye modellen, «Pinell Go», ble lansert i mai 2013 etter halvannet års utvikling, én million kroner i den interne FoUpotten og flere kinesiske underleverandører inne i bildet. Med en batteritid på 24 timer fikk den terningkast 6 av DinSide. Modellen er kåret til både årets digitalradio og årets julegavekjøp av fagbladet Elektronikkbransjen. Den mangler imidlertid internettilgangen og det trådløse nettverkskortet, som har gjort søsteren «Supersound» I og II til et så allsidig radioapparat. Salgsmålet på 5.000 i 2013 har vist seg å være altfor lavt. Nå kan de i stedet få utfordringer med å møte etterspørselen på «Pinell Go» før juleshoppingen starter for alvor. – Vi passerer 12.000 solgte i år. Jeg tror på mer enn 40.000 neste år, spår daglig leder Skymoen. Ikke bare smertefritt Den 30-årige produktdesigneren Andreas Erlandsen er blitt en viktig brikke i suksessen. Da han studerte Master of Design ved Hong Kong Polytechnic University, møtte han Tom Vedvik på en messe, og endte opp med å lage masteroppgave på modellen «Pinell Dynamic». Radiodesignet vant anerkjente «Red Dot Design Award», og modellen skulle i salg første kvartal i år. Vedvik

forteller at de valgte å trekke tilbake produktet, da den kinesiske produsenten ikke leverte godt nok, blant annet på teknologi. Likevel legger ikke dette demper på ambisjonene. - Vi har som mål å bli de beste, dog ikke de største innen fem år. Vi snakker om lyd, bruk og utseende. Jeg ønsker at Pinell skal bli den beste produsenten av produkter for å finne og gjengi lydinnhold. Design handler om å løse brukerens problemer, lage produkter brukeren forstår, verdsetter og blir glad av å bruke, forklarer Erlandsen. Hva med en Pinell Kurér? Fra Røyse i Buskerud følger den tidligere eksportsjefen til Radionette, Fredrik C. Hildisch, spent med på utviklingen. - Jeg synes dette er såpass interessant at jeg skaffet meg en av de første pinellene, en Supersound. De har greid dette veldig bra. DAB er fremtiden vet du, sier Hildisch som snart kommer med bok om historien til Radionette. I 1950 lanserte Radionette Kurér-radioen som ble eksportert til over 60 land. Fabrikker ble opprettet i Iran, Sør-Afrika og Tyrkia før nedturen startet, og Tandberg tok over.

Sjefredaktør for magasinet Lyd & Bilde, Lasse Svendsen, har klokkertro på Pinell. Konkurransen fra blant andre Pure og Tivoli er stor, men det norske merket kan bli en betydelig aktør i europeisk sammenheng: - Det å produsere radio er ikke veldig komplisert. Det er ofte standarddeler som benyttes. Pinell har funksjonalitet og tiltalende design. Det er viktig at den ser bra ut, har en lettlest skjerm, batterier som varer lenge og at vi kan ha den på terrassen. Og selvsagt, tilfredsstillende lyd, sier Svendsen. - En bredde av gode radioer til riktig pris, solgt der folk helst vil kjøpe radioer, kan vel være en suksessoppskrift. Det mener daglig leder Ole Jørgen Torvmark i interesseorganisasjonen Digitalradio Norge. Flytte produksjonen hjem I kommentarfeltene på nettet raser diskusjonen om Pinellmerkevaren er å regne som norsk siden radioene er produserte i Kina. - For å være norskproduserte radioer, må de være produsert i Norge. Men Pinell er likevel et norsk produkt. Uansett er

det av underordnet betydning for kvaliteten på radioene, mener sjefredaktør Svendsen som ikke tror på hjemflytting fra Kina i overskuelig fremtid. Til det er marginene på produktene for lave, og kravet til volum for stort. - Vi gjør all utvikling og design i Norge, bruker spesialister i Europa og Asia for å hjelpe oss med elektronikk og akustikk. Etter at prototypen er ferdig så har vi avtale med en fabrikk i Kina som lager masseproduksjon. De fleste elektronikkprodukter blir i dag produsert i Kina, så for profilen vil ikke dette ha noen innvirkning, mener Tom Vedvik Gründeren sier de har vurdert å flytte produksjonen hjem, men det vil ikke skje ennå. Vedvik bekrefter at innreise til landet er blitt mer komplisert etter at den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris i 2010. Andreas Erlandsen sier dette der han sitter på gulvet i radiofabrikken litt utenfor Hong Kong: - Det er tross alt langt til Kina, og det ligger mange ekstrautfordringer i språk- og kulturforskjeller, men store deler av vår leverandørkjede og infrastruktur er i dag her. Vi har en visjon om en gang å kunne flytte hele eller deler av vår produksjon til Norge. Dette ville ikke bare gi godt innhold til pressemeldinger, men kunne gjøre deler av utvikling og kvalitetskontroll langt enklere. n

BIL: Digitalradio Norge regner med at rundt to millioner av landets personbiler vil måtte ha DAB-løsninger ettermontert. TT Micro satser på “Tiny Audio”adaptere med antenner som gir DAB på eksisterende bilstereoer. I KINA: Produktdesigner Andreas Erlandsen tilbringer mye tid på fabrikkgulvet i Kina. Blir det for dyrt? For skranglete? Må vi virkelig ha med denne funksjonen? Design er kort sagt det du tar bort, mener han. (Foto: Privat)

[ BEDRIFTEN ]

- Jeg foreslo faktisk at de skulle merkes med Kurér, siden det er et norsk produkt som var godt kjent i utlandet. Jeg har ikke hørt noe mer om akkurat det, sier 81-åringen.

Ståle Kyllingstad versus Petter Aaslestad:

[ DUELLEN ]

KUNSTEN Å SLÅ TOMMELEN I BORDET 14

Det er en fordel at han ikke har ti av dem, for industrigründeren slår tommelen i bordet mens han argumenterer. Lederen av Forskerforbundet må på motsatt side av bordet uttale ‘humaniora’ for gründeren, men prøver stadig å finne områder hvor de kan enes om å være enige.

Men der sluttet også enigheten. I hvert fall i våre øyne, selv om forskerforbundslederen stadig forsøkte å overbevise oss om noe annet.

Som tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland uttalte i et lyst øyeblikk: ‘Alt henger sammen med alt.’ Og de to synes virkelig å mene at alt henger sammen med absolutt alt. Ståle Kyllingstad: - Hva er egentlig forskning, og hva er innovasjon? I IKM-gruppen idag er vi 2600 ansatte, og vi er ganske så innovative. Men vi har ikke funnet opp mange nye tekniske dippedutter. Først og fremst er innovasjon å bruke anvendt kunnskap på en ny måte, og der er vi gode. Norge må leve mer av innovasjon enn av forskning. Petter Aaslestad: - Interessant! Jeg har akkurat samme definisjon. Da jeg deltok i en europeisk utredning om innovasjon innenfor humaniora, definerte vi innovasjon som å sette sammen eksisterende kunnskap på en ny måte. Dette sitter nok langt inne å akseptere for den tradisjonelle universitetsforskeren, som bortimot mener at vi må finne opp hjulet på ny. Kyllingstad: - Jeg har større tro på forbedringer enn oppfinnelser. Men grunnforskning er viktig det og, og jeg har stor respekt for den rollen Aaslestad spiller her. Det virker som han har ledet det som er å lede innenfor humani…. DIGRESJONER: Møtet mellom Ståle Kyllingstad (til venstre) og Petter Aaslestad førte til lange digresjoner om både forskning – dagens tema – utdanningspolitikk, inntektssystem og ikke minst innovasjon.

Tekst: Sindre Bø Foto: Espen Mills Er du glad i lange digresjoner om forskning, utdanningspolitikk, inntektssystem og innovasjon, burde du vært flue på veggen da PåSpissen møtte gründeren og forskeren i Stavanger sist måned. Det ble mer monologer enn debatt, og vi forsøkte å hjelpe til med å nøste tråder. På ett område ble det imidlertid korte, klare svar og null diskusjon: Entreprenør Ståle Kyllingstad og forskningsleder Petter Aaslestad er hjertens enige om at Norge er en forskningssinke. Vi bruker grovt sett bare halvparten så mye av nasjonalproduktet som våre nordiske naboer og ligger langt under OECD-gjennomsnittet. Her må politikerne skjerpe seg!

Her går mitraljøsen Kyllingstad i stå, og journalisten iler til for å hjelpe ham med å finne ordet, men ender opp med et hjelpeløst «humanoia», hvilket kan være en ironisk passende betegnelse for mange teknologer og ingeniører. Aaslestad kommer oss til unnsetning. Aaslestad: - Det heter humaniora. Men bare si «humanistiske fag» dere. Kyllingstad: - Ja! Humanistiske fag, det lyder mye bedre på jærsk! Men altså...hva er det Norge skal leve av, spør Kyllingstad og lar oss forstå at det ikke kan være humaniora. Dermed startet bedriftslederen på en lengre utlegning om et av favoritt-temaene hans: Utdanning. Tidligere i år hisset Kyllingstad på seg kulturfolket da han særdeles offentlig beklaget seg over ungdommer som velger å utdanne seg innen musikk, dans, drama, kunst- og håndverk, kommunikasjon og medier. – Du lurer ungdommen, sa jærbuen til Dagens Næringsliv og gjentar poengene overfor PåSpissen, ledsaget av den trommende tommelen. Han utdyper: - Du kan ikke bare utdanne folk til musikk, dans og drama i Norges oljehovedstad når en samlet industri skriker etter arbeidskraft. I Norge skulle en hatt

Petter Ståle Vs

Ståle Kyllingstad: ›› Alder: 53 ›› Stilling: Konsernsjef IKM-gruppen ›› Utdanning: 1979-1981 Norske Chalk As - servicelab offshore, 1981-1986 petroleumsingeniør Universitetet i Stavanger ›› Yrkeserfaring: 1989-1996 daglig leder IKM Laboratorium AS (Hydrotech AS), 1995-2000 daglig leder IKM Mekaniske AS, 1995-1997 daglig leder IKM Engineering AS, 1997- daglig leder IKM Testing AS, 20032008 daglig leder IKM Services AS, 2005- konsernsjef IKM Gruppen AS. Foruten å være styreleder i egne selskaper, har han vært styremedlem i Norsk Industri siden 2004, og styreleder i Noreco siden 2011.

Petter Aaslestad: ›› Alder: 60 ›› Stilling: leder Forskerforbundet/ professor i nordisk litteraturvitenskap ved NTNU ›› Utdanning: Dr. philos 1990 på en avhandling om Jonas Lies romaner. ›› Yrkeserfaring: 1984-1992 universitetslektor nordisk språk og litteratur Universiteit van Amsterdam, 1992-94 1.amanuensis allmenn litteraturvitenskap Universitetet i Trondheim, fra 1994 professor i nordisk litteraturvitenskap ved NTNU. 2006-2013 styreleder i NOKUT , har dessuten hatt ulike lederverv i Forskningsrådet. Utgitt bøker om blant annet Jonas Lie, norsk modernisme, Samuel Beckett, fortelleteori, psykiatriske journaler. [ DUELLEN ]

Den ene duellanten er en munnrapp industrigründer fra Jæren som slår i bordet med tommelen mens han snakker. Motstanderen er en reindyrka akademiker som er sterk i sak, men mild i formen. Han leder de 18.500 medlemmene i Forskerforbundet, landets største fag- og interesseorganisasjon for ansatte i forskning, høyere utdanning og kunnskapsformidling med base i Oslo.

DET ER LIKE KLART AT NÆRINGSLIVET SKAL FORSKE, SOM AT STATEN MÅ BEVILGE MER PENGER TIL FORSKNING. STATEN MÅ VÆRE DEN VIKTIGSTE BIDRAGSYTEREN I ALL GRUNNFORSKNING, I ALLE FAG. STÅLE KYLLINGSTAD behovsprøvd utdannelse. Kan vi være så greie å utdanne folk til noe de kan jobbe med etterpå? På Kverneland plog-fabrikk står det unge mennesker som har en treårig yrkesskole innen medier og kommunikasjon, og de monterer ploger! Er du ikke redd for å virke avskrekkende og ekskluderende, at folk med humanistisk utdanning ikke tør å ta seg jobb i dine bedrifter? Kyllingstad: - Nei, motsatt. Jeg er mer bekymret for at unge mennesker blir lurt til å ta seg utdanninger det ikke er arbeid til. De skal ikke legge skylda på seg selv! Hvis det fins 1000 nye gartnerjobber årlig i Norge og det utdannes 3000 gartnere, så er det Norge som lurer gartnerne og ikke gartnerne som lurer Norge. Så enkelt kan det sies. Petter Aaslestad er ikke fullstendig fremmed for Kyllingstads resonnement. Aaslestad: – Humanioras egenverdi må ikke skusles bort, men jeg har tidligere uttalt at spørsmålet er ikke hva som tjener humaniora, men hva samfunnet faktisk trenger. Innen humaniora må vi reorganisere disiplinene og fagporteføljen med tanke på det samfunnet som faktisk skal bruke kompetansen vi utvikler. Ikke dermed sagt at forskeren i samme stund nedprioriterer humaniora. Tvert imot.

[ DUELLEN ]

Aaslestad: - Jeg har alltid ment at man i større grad kan gjøre bruk av humanistisk kunnskap og forskning for å løse felles samfunnsproblemer. For eksempel i klimaforskningen: Hvorfor folk ikke klarer å endre adferd, kan belyses i et humanistisk perspektiv. Humaniora kan bidra til bedre forståelse og bedre løsninger. Forskning er sektorovergripende. Hvis Samferdselsdepartementet hadde drevet mer forskning og innovasjon, er det ikke utenkelig at man hadde klart å bygge flere veier fortere. Alt handler ikke bare om å øke bevilgningene.

Akademikeren gjør et nikk i retning av regjeringsplattformen. Aaslestad: - Hvis målet er å redusere byråkratiet, kan det være man må gjøre ting

annerledes basert på eksisterende kunnskap. Der kan humaniora spille en rolle. Den nye blå-blå regjeringen synes å ha høye ambisjoner på vegne av forskning og innovasjon: «Regjeringen vil ha som mål at Norge skal være blant Europas mest innovative land. (...) Regjeringen vil derfor trappe opp satsingen på næringsrettet innovasjon.» Er det et statlig eller privat ansvar å drive den forskningen samfunnet trenger? Kyllingstad: - Det er like klart at næringslivet skal forske, som at staten må bevilge mer penger til forskning. Staten må være den viktigste bidragsyteren i all grunnforskning, i alle fag. Aaslestad: - Så fint at du sier det. Det er viktig at grunnbevilgningen er seriøs, at ikke forskningspenger bare styres dit det politiske systemet bestemmer. Den store konkurransen om forskningsmidler er ikke bare gunstig. I Sverige snakkes det om å utvikle universitetene til å bli prosjekthoteller, at man stadig konstruerer nye prosjekter alt etter hva det fins finansiering til. Da får man ingen stabilitet i kunnskapsfundamentet. Kyllingstad: - Ja, og det blir helt feil. Man må ha et grunnfjell av kunnskap som systemet drives videre på. Noe av svakheten med dagens politiske system er at vi lever av øyeblikksbevilgninger, og det går utover grunnfjellet. Kunnskapen forvitrer. Og som alltid tar det kort tid å rive ned det man har brukt lang tid på å bygge opp. Derfor har jeg ikke tro på et prosjektbasert utdanningssystem. Aaslestad: - Hyggelig at vi er enige der. Kyllingstad: - Dessverre er det en mismatch mellom de bedriftene som er gode på skaffe forskningsmidler, og de som i tillegg er gode på å sette forskningen ut i livet og tjene penger på den. Implementering er stikkordet. Jeg ledet en gang en forskningsbasert bedrift. Da vi skulle starte serieproduksjon, måtte de ansatte slutte. De var glimrende til innovasjon, men overhodet ikke interessert i serieproduksjon eller profitt.

Kyllingstad legger til på innpust: - Et annet spørsmål er om forskningen og innovasjonen som finner sted blir rapportert? Den blir aldri målt, fordi nyvinning er en integrert del av driften. I IKM løser vi oppgaver fortløpende! Aaslestad: - Men koblet opp mot ditt poeng om innovasjon, altså å sette sammen ting på en ny måte, kan det ikke være fruktbart å tenke seg at ulike yrkesgrupper og utdanninger setter seg sammen og finner opp nye yrker og næringer? Kyllingstad: - Jo, kanskje det, men ikke alle nye ting trenger å starte med en krise. Det blir feil å utdanne for mange innen kunst og håndverk for å skape innovasjon i andre næringer, sier Kyllingstad og røper en hemmelighet: Han er faktisk gammel danselærer. - Det er ingen som tror det, men joda, jeg har vært danselærer, blant annet for Bryne Røde Kors. Har du mange ansatte med humanistisk utdannelse? Kyllingstad: - Vi har noen, men husk: Til syvende og sist er det ikke utdanningen som avgjør, det er personligheten. Utdanningen er en plattform det går an å bygge om. En god medarbeider er god på det han er god til. Mangfoldet er fint det, så sant han gjør jobben sin. Problemet er når folk kommer ut etter en lang utdannelse, og ikke får brukt den. De får ikke brukt seg selv. Det gjør noe med selvtilliten. Vi sitter på Kyllingstads kontor i IKMkomplekset i Sola kommune. I glassmontere langs veggene er det fullt av dyr og fugler som Kyllingstad har skutt, ivrig jeger som han er. Petter Aaslestad, som er i Stavanger for å treffe noen utvalgte av hans 18.500 medlemmer i Forskerforbundet, er på sitt nyanserte vis uenig med opponenten i debatten om humanistiske fag og forskning. Aaslestad: - Jeg hører argumentet om behovsprøvd utdanning fra flere enn deg. Kristin Skogen Lund (president i NHO - red. anm) sier det samme, at vi må utdanne folk til det vi trenger. Men vet hun hva vi trenger? Det er jeg i tvil om. Kunst og

FORSKNING: Norske politikere beveger nasjonen i sneglefart i forhold til forskning, er både Ståle Kyllingstad og Petter Aaslestad enige om.

DET KOMMER TIL Å BLI ET EKSTREMT STORT BEHOV FOR Å ERSTATTE VITENSKAPELIG ANSATTE VED UNIVERSITETENE... PETTER AASLESTAD

- Vi journalister erfarer ofte å komme i kontakt med forskere som driver med mer eller mindre interessante eller nyttige ting, men som helst vil sitte i fred. Er det mye vitenskapelig dødkjøtt i Norge? Petter Aaslestad trekker pusten og tar en viss tenkepause: Aaslestad: - Nei! I dag er det tellekanter på vitenskapelig produksjon. Før i tiden kan det hende at det fantes en ukultur, der forskning nærmest var å betrakte som

noe privat, den hemmelige og uhyre viktige boken man hadde liggende i skuffen, men som ingen måtte få vite om. Slik arbeides det ikke lenger ved universitetene.

betalte oljejobber, og verken gidder eller trenger å forske.

I dag virker det som mange universitetslederne er opptatt av den økonomiske uttellingen forskning gir? Man får betalt per produsert poeng?

Aaslestad: - Kan du ikke vente med å ansette dem til de har tatt doktorgraden? skyter Aaslestad inn.

Aaslestad: - Den uttellingen er ‘fake’. Hvert år er det den samme potten som skal fordeles. Hvis alle har forsket mer, får alle mindre. Det går inflasjon i forskningen, rett og slett. Nå er det satt ned et utvalg som skal vurdere den framtidige finansieringsmodellen ved universitetene. Alle slike modeller må med jevne mellom revitaliseres. Et spørsmål er om det er attraktivt nok å forske for dagens oppvoksende generasjon? På norske universitet er en forholdsvis stor andel av doktorgradsstudentene utlendinger. De nyutdannede petroleumsingeniørene og masterstudentene går rett inn i godt

- De begynner hos deg Kyllingstad?

Kyllingstad: - Jo, noen av dem kunne jeg godt ha ventet på. Problemet er at da begynner de ikke hos oss, men hos naboen. Se i andre enden; se hvor mange som ikke kommer inn på de viktige fagene. Hadde vi dimensjonert utdanningssystemet til å romme flere studenter, hadde vi mettet arbeidsmarkedet bedre i andre enden. Aaslestad: - Det kommer til å bli et ekstremt stort behov for å erstatte vitenskapelig ansatte ved universitetene nå etter hvert som en generasjon professorer skal gå av med pensjon. Kyllingstad: - Det er en av Norges største bekymringer. n

[ DUELLEN ]

kulturindustrien i Norge er blitt ganske betydelig. Og Kristin Halvorsen sa det slik i en radiodebatt: «Det gjør ikke noe om vi får dansende ingeniører.» Det syns jeg er et godt poeng. Vi trenger fremdeles kulturell kapital, ikke minst når vi skal ut i utlandet. Denne aggressive tilnærmingen der alle «unyttige» studier må fjernes, er urovekkende. Fra mitt ståsted er det en minst like stor utfordring at folk dropper ut av skolen, som at de velger feil utdanning. Frafallet er et stort og seriøst problem.

Globale industrikonsern investerer i norsk industri fordi ren kraft og høy kompetanse er attraktivt. I fjor brukte de internasjonale Eydebedriftene mer enn 270 millioner kroner på forskning og utvikling. Dette må norske politikere ta inn over seg.

NORGE KAN BLI ET INTERNASJONALT KUNNSKAPSNAV Kronikk: Lars Petter Maltby Styreleder i Eyde-nettverket og administrerende direktør i Saint-Gobain Ceramic Materials AS.

Lars Petter Maltby

De siste ti årene har antallet utenlandskeide foretak i industrien økt med nesten 90 prosent. Selskaper med utenlandske eiere står for hele 30 prosent av sysselsettingen og 36 prosent av verdiskapingen i industrien. Bare i prosessindustrien er 72.000 ansatt i utenlandskeide selskaper som skaper verdier for 127 mrd. kroner (Menon publikasjon, nr 11/2012). Denne viktige endringen er i forbausende liten grad gjenstand for politisk debatt i Norge. Det trengs en mindre schizofren holdning og et mer strategisk fokus som kan vise verden Norges ambisjoner som industrinasjon. Vi foreslår en strategisk prosess - PROSESS 2031 - som kan definere Norges ambisjoner bedre.

[ KRONIKK ]

Prosessindustrien er en integrert del av en framtidig verden i og med at våre produkter vil være etterspurt, men nøkkelen til å vinne denne kampen ligger i å utnytte ressursene optimalt. Med ren norsk kraft og en prosessindustri som har visjoner om minimal ressursbruk og “null avfall” kan denne industrien bli fremtidens globale vinnere. Dette er den viktigste årsaken til at det bør satses på prosessindustri i Norge.

Det har våre globale eiere forstått. De omfattende utenlandske investeringene er derfor et viktig tilleggsargument for å satse på kompetanseutvikling i industrien. Forskningen viser at utenlandsk eide bedrifter gjør det bra målt i form av verdiskaping og sysselsetting i forhold til norskeide selskaper. Ifølge Menon vokser også utenlandsk eierskap stort sett fram der norsk kompetanse og næringsmiljø er sterkt. Vår erfaring bekrefter dette inntrykket. Samtlige av de ni Eyde-bedriftene er eid av globale industrikonsern.

Vi opplever at våre eiere har en framtidsrettet industripolitikk og de utøver et aktivt og nært eierskap. Kinesiskeide Elkem har sitt globale teknologisenter i Kristiansand, amerikanske Alcoa har lagt sitt globale testsenter for karbotermisk aluminium til Lista, franske Saint Gobain CM styrer sin globale forskningsvirksomhet fra Lillesand.

INDUSTRIEN TRENGER KONKURRANSEDYKTIGE KRAFTPRISER, GODE LOGISTIKKLØSNINGER, EN BALANSERT PENGEPOLITIKK OG ET INNENLANDS KOSTNADSNIVÅ SOM BEDRIFTENE KAN BÆRE styrke til å møte våre eieres strenge krav og forventinger om utslippsreduksjoner og ressurseffektiviseringer – krav som ofte er langt strengere enn norske myndigheters. Vi har høy kompetanse nær produksjonen og i alle ledd av verdikjeden. Nær dialog mellom ledelse og ansatte bidrar til å skape en kultur for endring, som igjen gir godt grunnlag for økt produktivitet og effektivitet. Mens Europa har gått inn i en resesjon, har Eyde-bedriftene sett under ett økt antall ansatte med 15 prosent og omsetningen med 14 prosent de siste fire årene. Det ligger derfor et stort potensial i prosessindustrien. En bevisst satsing fra norske myndigheter vil være klokt i et klimaperspektiv og vil verdsettes av våre eiere. Norge kan bli et globalt kunnskapsnav for bærekraftig prosessindustri. Vi foreslår at det igangsettes en «PROSESS 2031», etter modell av OG21 for petroleumssektoren, og parallellen Energi21, for fornybar energi. Gjennom slike strategier samarbeider bedrifter, kompetansemiljøer og myndigheter om nasjonale forskningsog teknologistrategier. Det viktigste elementet i en tilsvarende strategi for prosessindustrien handler om å utvikle hele kompetansekjeden fra grunnutdanning til forskning og å skape kunnskapsmiljøer for og med bedriftene. Noen viktige elementer i en PROSESS 2031 bør være: 1.Midler til forskning som er relevant for prosessindustrien må økes. Det finnes i dag ingen programmer som ivaretar prosessindustriens spesifikke behov. Det bør etableres et eget program som kan være Norges motpart til det kommende EU-programmet SPIRE (Sustainable Process Industry through Resource Efficiency), 2. Det må i større grad åpnes for at industrien selv definerer og leder store forskningsprosjekter. Dette vil sikre relevans og øke innovasjonsresultatene.

Når 90 prosent av forskningsmidlene i dag kanaliseres til våre tre største universitetsbyer, gir det en slagside mot grunnforskningen på bekostning av bedriftsnær forskning og utvikling og følgelig innovasjon i industrien. 3. Klyngepolitikken, som også Eyde-nettverket har nytt godt av, bør videreføres og styrkes. Dette har vært en vellykket satsing som har gitt mulighet for å utvikle strategier og samarbeidsprosjekter på tvers av bedriftene. Klyngepolitikken må videreføres på en måte understøtter klyngenes egne strategier, herunder med tilgang til forskningsmidler. 4. De enorme verdiene prosessindustribedriftene besitter gjennom unike anlegg for pilot- og fullskala testing. FoU-anleggene utgjør en viktig ressurs som kan befeste en norsk posisjon som globalt ledende kunnskapsnav for bærekraftig prosessindustriell utvikling. Støtte til pilot- og testfasilitering må derfor være en viktig komponent. Men ingen innovasjon uten lønnsomme bedrifter. I tillegg til kompetanse må andre rammebetingelser for industrien være gode. Industrien trenger konkurransedyktige kraftpriser, gode logistikkløsninger, en balansert pengepolitikk og et innenlands kostnadsnivå som bedriftene kan bære. Vi skal selvfølgelig gjøre vårt. Industrien må selv bidra til nødvendig innovasjon og omstilling. Eydenettverket etablerer nå Eyde Innovation Center for å styrke samarbeidet om felles FoU-prosjekter. Vi utvikler også en kompetansestrategi som omfatter alle nivåer i organisasjonene – fra ledere til operatører. Her vil vi samarbeide med de beste miljøene regionalt, så vel som nasjonalt og internasjonalt. Vi satser. Våre eiere satser. Nå er det på tide at norske myndigheter også satser. n

[ KRONIKK ]

I Eyde-nettverket samarbeider vi om å realisere visjonen om ikke å forbruke mer enn jorden tåler – den såkalte Vision 2050. Vi har etablert fellesprosjekter innen blant annet energieffektivisering, klimautslipp (redusere CO2), samt eliminering og resirkulering av avfall - så en bedrifts avfall kan bli en annens gull. På denne måten bruker vi vår felles

[ HOVEDSAKEN ]

LANGSIKTIG: Lars Petter Maltby er administrerende direktør i Saint-Gobain Ceramic Materials i Lillesand og Arendal, og styreleder i Eyde-nettverket. Hans franske eiere er både langsiktige og industrielt tenkende. Ikke mange norske tenker slik lenger. (Foto: Lars Kristian Aalgaard)

Norsk prosessindustri:

Det er utenlandske industrigiganter som investerer, forsker og holder liv i norsk prosessindustri. Nå vil de gjøre Norge til et globalt kunnskapsnav. Men da må myndighetene våkne opp.

[ HOVEDSAKEN ]

Kan bli verdensledende 21

vil være svært viktig for å sikre fortsatt investeringer fra globale selskaper i fremtidsrettede arbeidsplasser i Norge”, heter det i brevet, som er signert Helene Falch Fladmark (Eyde-nettverket), Stein Lier-Hansen (Norsk Industri) og Lise Lyngsnes Randeberg (Tekna). Nest hardest i verden PåSpissen har dratt til Norheim utenfor Lillesand for å be Maltby utdype. Nå sitter vi i et litt slitent møterom. Prosjektoren som lyser opp veggen står oppå en liten plastkurv som er snudd på hodet. På motsatt vegg henger diagrammer og statistikker, detaljerte LEAN-oversikter som skal fortelle hvordan bedriften skal bli hakket bedre i morgen. Utsikten til produksjonslokalet fra vindusrekken på langsiden forteller at silisiumkarbidprodusenten har vært her en stund. Og det har den. Fabrikken i Lillesand åpnet i 1965. Fabrikken i Eydehavn ble etablert av Sam Eyde. Silisiumkarbid finnes ikke i naturen, men oppstår når man blander kvartssand og petroleumskoks, det groveste blandingen som ligger igjen på bunnen i petroleumsraffineriene, og varmer det opp til 2400 grader celsius i elektriske motstandsovner, før det hele kjøles ned igjen. Strømforbruket er formidabelt, og fabrikkene har derfor blitt lagt til steder med tilstrekkelig og stabil strømforsyning. Produktet er en av verdens hardeste materier, kun slått av diamant. I tillegg er det inert, som vil si at det ikke reagerer med andre stoffer. Etter å ha blitt bakt ferdig i en av de 32 ovnene i Lillesand knuses de 20 tonn tunge brødene til det fineste pulver. De groveste kornene går metallurgisk produksjon. De fineste, som er mellom seks og ti mikron (1/1000-deles millimeter) store, benyttes i dieselpartikkelfiltre. SOLBRENT: I løpet av kort tid ble solindustrien en av de viktigste kundene til SaintGobain i Lillesand og Arendal. Så kom kollapsen. Lars Petter Maltby er glad for at de franske eierne ikke har kuttet ned på forskning og utvikling. (Foto:

[ HOVEDSAKEN ]

Lars Kristian Aalgaard)

Tekst: Alf Inge Molde - De utenlandskeide industribedriftene i Norge er ofte Centers of Excellence og best i sine egne konsern. De har den mest avanserte produksjonen, de mest avanserte prosessene og mest teknologisk kompetanse. Eierne våre har sett verdien av å være i Norge, sier Lars Petter Maltby, administrerende direktør i Saint-Gobain Ceramic Materials AS og styreleder i Eyde-nettverket. Spørsmålet er om Norge har sett verdien av å ha dem her. I et brev til den nye regjeringen ber Eyde-nettverket, Norsk Industri og Tekna om støtte til “et langsiktig strategiarbeid for å sikre at verdens mest ressurseffektive og bærekraftige prosessindustri utvikles i Norge”. ”En offensiv nasjonal strategi der myndighetene synliggjør sin vilje til å satse langsiktig på prosessindustrien,

- Langsiktig, industriell eier Til sammen har Saint-Gobain Ceramic Materials 205 ansatte i Norge; 140 i Lillesand og 65 i Eydehavn ved Arendal. For kort tid siden var de over 300. Kollapsen i solcelleindustrien, som stod for 44 prosent av omsetningen i 2010, rammet hardt. Egenkapitalen er så godt som tapt etter store avskrivninger på utstyr som ikke lenger er i bruk. - Hadde vi ikke hatt en langsiktig, industriell eier, hadde vi sannsynligvis hatt mye større problemer. Vi har ikke tjent penger hver måned i år, men vi forbedrer gradvis situasjonen. På grunn av kollapsen i solcellemarkedet har vi fått tilført kapital av eierne, sier Maltby, og legger til at det er et meget godt tegn at eierne ikke har kuttet i forskning og utvikling. - Vi har fortsatt stor tro på framtiden, legger han til.

HADDE VI IKKE HATT EN LANGSIKTIG, INDUSTRIELL EIER, HADDE VI SANNSYNLIGVIS HATT MYE STØRRE PROBLEMER. VI HAR IKKE TJENT PENGER HVER MÅNED I ÅR, MEN VI FORBEDRER GRADVIS SITUASJONEN. LARS PETTER MALTBY

Lillesand leder an Det franske moderselskapet er med sine 193.000 ansatte i 64 land et av verdens 100 største industrikonsern. Selv om nordmenn flest ikke har et forhold til navnet SaintGobain, har de fleste et forhold til underselskaper som Optimera, Montér, Weber, Leca og Brødrene Dahl, for å nevne noen. Til sammen lønnes 4.000 nordmenn av gigantkonsernet. Franskmennene satser tungt på forskning og utvikling, og er takket være sine 3.700 forskere fordelt på tolv forskningsavdelinger og mer enn 100 utviklingsavdelinger verden over å finne på listen Top 100 Global Innovators 2013. Ingen norske selskaper har nådd opp på listen, verken 2011, 2012 eller 2013. Sverige var på sin side inne med fem i 2011, tre i 2012 og to i 2013. Telekommunikasjonsselskapet Ericsson og maskinprodusenten Sandvik var inne på listen alle tre årene. Forretningsområdet Ceramic Materials har elleve fabrikker fordelt på land som Belgia, Kina, Bhutan, Brasil og Venezuela. I Norge må alle råvarene importeres, og så å si alt går til eksport. Likevel har eierne har valgt å legge forskningsaktiviteten til Lillesand. Avdelingen er uvurderlig for selskapet, som har en portefølje på over 200 forskjellige finhetsgrader og kjemiske kvaliteter på silisiumkarbidet – som selges til hele verden.

Selv om de 1600 bedriftene bare utgjør 10 prosent av industribedriftene i Norge, stod de for 30 prosent av sysselsettingen og 36 prosent av verdiskapingen. Innen prosessindustrien jobbet 72.000 personer for utenlandske eiere i 2010. Selskapene de jobber i skapte verdier for 127 milliarder kroner. Nettverk I 2007 gikk Saint-Gobain sammen med åtte andre utenlandskeide prosessindustribedrifter fra Kvinesdal i vest til Arendal i øst og dannet Eyde-nettverket. Ingen av dem er smågutter. GE Healthcare på Lindesnes er for eksempel en del av den amerikanske industrigiganten General Electrics, et av verdens desidert største selskap, franskeide Eramet Norway Kvinesdal er en del av et storkonsern som omsatte for 3,4 milliarder euro i fjor. Amerikanske Alcoa, som eier Alcoa Lista, er på sin side en av verdens største

aluminiumsprodusenter, og omsatte i fjor for 23,7 milliarder dollar. Selv om det er flest ulikheter, finnes også likheter. Alle ni er svært opptatt av bærekraftig produksjon og å ha et så lite miljømessig fotavtrykk som mulig. Alle er på mange måter verdensledende innen sine nisjer, men klarte ikke å generere nok oppmerksomhet rundt sine behov lokalt og nasjonalt. I tillegg kjemper de internt en hard kamp for investerings- og utviklingsmidler i sine moderselskap.

GULLALDER: Olje- og gassleverandørindustrien på Sørlandet har gått gjennom en eventyrlig vekstperiode de siste ti årene. Samarbeidet i NODE-klyngen har gjort dem verdensledende, spesielt innen boreteknologi. (Illustrasjonsfoto: Aker Solutions)

Målet med nettverket er å kunne møte politikere og regionen med en felles stemme, finne måter å styrke hverandre gjennom felles forskning, utvikling, rekruttering, kursing, innkjøp og vedlikehold. Seks år etter oppstarten mener styreleder Lars Petter Maltby at bedriftene har kommet et godt stykke på vei. Suksessformel i boreteknologi Han trenger ikke dra langt for å oppdage noen som har gjort suksess med formelen. Olje- og gassleverandørindustrien på Sørlandet har de siste ti årene opplevd en gullalder uten sidestykke. Med daværende industriminister Sverre Walther Rostoft i spissen var sørlendingene tidlig ute med å satse på den nye næringen i Nordsjøen, men det er først i de senere år de for alvor har markert seg

[ HOVEDSAKEN ]

Oppkjøpsbølge Den franske industrigiganten er på ingen måte alene om å satse på Norge. Som PåSpissen skrev i april, blir stadig flere norske industribedrifter kjøpt opp av utenlandske konsern. Ifølge en undersøkelse utført av Menon Business Economics hadde i underkant av 1600 norske industribedrifter utenlandsk eiere i 2010, mot noe over 800 i 2003. Det er en økning på nærmere 90 prosent.

I FJOR BRUKTE BEDRIFTENE I EYDENETTVERKET 272,2 MILLIONER KRONER PÅ FORSKNING OG UTVIKLING LARS PETTER MALTBY

TILSETT STRØM: Silisiumkarbid bakes av kvartssand skipet inn fra Frankrike og Belgia, og petroleumskoks kjøpt inn fra tradere i Nederland og Belgia. Norge bidrar med strøm og kompetanse.

[ HOVEDSAKEN ]

(Foto: Lars Kristian Aalgaard)

på verdenskartet. Det er resultatet av målrettet og hardt arbeid. Norwegian Offshore & Drilling Engineering (NODE) ble etablert som et klyngeprosjekt for leverandørindustrien i 2005. Da hadde de 29 selskapene som deltok 1.800 ansatte, en omsetning på fem milliarder kroner og ordrereserve på 2,5 milliarder. I dag består klyngen av 57 bedrifter med nærmere 10.000 ansatte, som trolig vil omsette for 45 milliarder kroner i 2013. Ordrereserven er på 100 milliarder kroner, og hele 90 prosent av verdensmarkedet innen boreutstyr betjenes fra Sørlandet. - Formelen vi har brukt er først å lære hverandre å kjenne, å bygge tillit og deretter identifisere områder vi kan jobbe sammen om – som skole, utdanning og forskning, sier klyngeleder i NCE NODE, Anne-Grete Ellingsen, og legger til at de også har hatt god drahjelp i form av gode konjunkturer og høy ordreinngang,

Internasjonale lokomotiv De største bedriftene i klyngen er National Oilwell, Cameron og Aker Solutions; to amerikanske og én norsk. - I prinsippet kunne de ha satset hvor som helst, men de velger å satse her på grunn av gode rammebetingelser. Én av dem er den norske modellen, med innovative ingeniører og en kultur og organisasjonsform som bidrar til at det er rom for å komme med gode idéer og innovative løsninger. Vi har ikke siloer som hindrer gode idéer som en kan se i mange andre kulturer. Når det oppstår et problem eller en utfordring er det god systemforståelse, vilje og evne til å finne en løsning. Problemer løses også der og da fordi hele hierarkiet jobber sammen. Slik blir det mye innovasjon, sier Ellingsen. - Kan tradisjonell landbasert industri kopiere formelen til NODE? - Ja, absolutt. Når det gjelder måte å jobbe på, har industrien allerede vist at den norske modellen har gitt både

Tung forskningsinnsats, smuler i støtte Det har vist seg å være en styrke i Eyde-samarbeidet. Ingen er konkurrenter og markedene og produktene er vidt forskjellige. Men én ting har de til felles; knallhardt fokus på innovasjon og forskning. - Det blir hevdet at industrien forsker for lite. I fjor brukte bedriftene i Eyde-nettverket 272,2 millioner kroner på forskning og utvikling, sier Maltby. I tillegg til Saint-Gobain har kinesiskeide Elkem lagt sitt globale teknologisenter til Kristiansand. Amerikanske Alcoa har plassert sitt globale testsenter for karbotermisk aluminium på Lista.

De 272,2 millioner kronene de utenlandske eierne satser på forskning i Norge, blir ifølge nettverkets egne tall supplert av 34,2 millioner kroner i støtte fra virkemiddelapparatet. Det er for dårlig, mener Maltby, som samtidig erkjenner at prosessindustrien ikke har gjort nok for å synliggjøre sine behov.

DIAMANT NESTE: Pulveret er verdens nest hardeste materiale etter diamant. Dieselpartikkelfiltre er det viktigste sluttproduktet for den norske produksjonen. (Foto: Lars Kristian Aalgaard)

Likevel tror han det ville vært lettere å få støtte hvis de hadde hatt norske eiere. - Det har nok litt med nasjonal stolthet å gjøre, samtidig som en klarer å sende bedre søknader når man har lokale ressurser til å jobbe med det. Men norske myndigheter må ta innover seg at norsk industri får stadig flere utenlandske eiere, og tilpasse seg dette. Vi trenger en strategi som sier noe om hva man vil med prosessindustrien, sier han. Forbildet Det har blitt gjort før. I 2001 opprettet Olje- og energidepartementet OG21, som gjennom dugnadsarbeid fra myndighetene, forskningsmiljøer, forskningsinstitusjoner,

[ HOVEDSAKEN ]

overlevningsevne og kostnadseffektivitet på tross av høyere kostnadsnivå enn konkurrentene. De har også vært flinke til å identifisere områder hvor man ikke konkurrerer, for eksempel når det kommer til arbeidskraft, logistikk og utdanningstilbud, og så samarbeide om dem. Dette er Eyde-nettverket på Sørlandet et godt eksempel på, sier hun.

JO TIDLIGERE MAN ER I FOUVERDIKJEDEN, DESS MINDRE ER INDUSTRIEN VILLIG TIL Å INVESTERE. DA MÅ MYNDIGHETENE INN, SÆRLIG INNEN GRUNNFORSKNING. GUNNAR HJELMTVEIT LILLE,

[ HOVEDSAKEN ]

LEDER OG21

(FOTO: Lars Kristian Aalgaard)

Eyde-nettverket: Elkem Solar ››Eies av: Kinesiske China Blue Star ››Hvor: Kristiansand ››Hva: Fremstilling av superrent silisium for solcelleindustrien GE Healthcare ››Eies av: Amerikanske GE ››Hvor: Lindesnes ››Hva: Verdensledende produsent av substans til røntgenkontrastmidler Vestas Castings Kristiansand ››Eies av: Danske Vestas ››Hvor: Kristiansand ››Hva: Produserer nav til vindmøller i verdens største vindselskap

GE-topp roser Norge: Jeff Immelt, toppsjef i giganten GE, hyllet Norge i Dagens Næringsliv i februar. - Vi vil investere tungt i Norge framover. Kostnadsnivået er utfordrende, men ingeniørene her er flinke og produktive. Derfor tror jeg Norge fortsatt kan konkurrere med asiatiske land. Det handler om folk, konstaterte han. (Foto: GE Healthcare)

universiteter og oljeselskapene selv definerte hvilke teknologigap som fantes og hvor myndighetene måtte sette inn teknologiinnsatsen for å drive næringen framover.

av grunnforskningsprosjekter og typisk 50 prosent for prosjekter innen anvendt forskning. Gjennom programmet Demo2000 kan selskapene få dekket 25 prosent av kostnadene ved demonstrasjons- og pilotanlegg.

- Arbeidet førte til klare anbefalinger til myndighetene, som fulgte opp med tildelinger av midler gjennom Forskningsrådet. Siden har strategien blitt revidert tre ganger, sier sekretariatsleder Gunnar Hjelmtveit Lille.

I dag har OG21 fire fokusområder: Miljø- og energieffektivisering, leting og økt utvinning, boring og intervensjon og til sist prosessering og transport, da spesielt i forbindelse med subseautstyr.

Ordningen har vært en stor suksess. OG21 er kun et rådgivende organ, men Hjelmtveit Lille opplever stor grad av tillit fra departementet. Strategien dekker hele verdikjeden fra grunnforskning til pilotering og testing.

Ordningen har siden vært kopiert flere ganger, innen en rekke ulike bransjer. Maritim21 så dagens lys i 2009, og er en helhetlig maritim forskningsog innovasjonsstrategi utviklet av næringen på oppdrag fra Nærings- og handelsdepartementet. Hav21 er en tilsvarende ordning for de marine næringene, og nå snakkes det også varmt om å opprette HelseOmsorg21 under Helse- og omsorgsdepartementet.

- Jo tidligere man er i FoU-verdikjeden, dess mindre er industrien villig til å investere. Da må myndighetene inn, særlig innen grunnforskning. Innen anvendt forskning er det lettere for selskapene å investere, selv om offentlig støtte også her er viktig for å utløse aktivitet, sier Hjelmtveit Lille. OG21 har vist at myndighetene må korrigere for markedssvikten når det kommer til å investere i forskning alle mener er lurt i et samfunnsøkonomisk perspektiv, men som er vanskeligere å forsvare bedriftsøkonomisk. Petromaks 2-programmet dekker opptil 100 prosent

Energistrategi - Vi har veldig gode erfaringer, både når det gjelder å få samlet bransjen og hvordan strategien har blitt fulgt opp av Olje- og energidepartementet, sier Lene Mostue, direktør i Energi21 – den nasjonale strategien for forskning, utvikling og kommersialisering av ny klimavennlig energiteknologi.

Saint-Gobain Ceramic Materials ››Eies av: Franske Saint-Gobain ››Hvor: Lillesand og Arendal ››Hva: Produserer silisiumkarbid, blant annet til bilindustrien Glencore Nikkelverk AS ››Eies av: Sveitsiskbritiske Glencore Xstrata ››Hvor: Kristiansand ››Hva: Produserer høykvalitet nikkel, kobolt, svovelsyre, kobber og edelmetaller Eramet Norway Kvinesdal ››Eies av: Franske Eramet ››Hvor: Kvinesdal ››Hva: Ferrolegeringsverk som fremstiller silicomanganese for bruk i stålproduksjon 3B Fibreglass Norway ››Eies av: Indiske Braj Biani Group ››Hvor: Birkeland ››Hva: Produserer supersterk glassfiber til vindmøller, bilindustrien og andre Alcoa Lista ››Eies av: Amerikanske Alcoa ››Hvor: Farsund ››Hva: Produserer aluminium og er verdens mest miljøvennlige Søderbergverk Farsund Aluminium Casting ››Eies av: Østerrikske Benteler ››Hvor: Farsund ››Hva: Produserer aluminiumsdeler til bilindustrien.

[ HOVEDSAKEN ]

KJØPER SEG OPP: Innen prosessindustrien jobber i dag 72.000 nordmenn for utenlandske eiere. Ifølge Menon Business Economics skapte disse bedriftene verdier for 127 milliarder kroner. Alle bedriftene i Eyde-nettverket er eid av utenlandske konsern.

VI ER SPESIELT OPPTATT AV STØTTE TIL PILOT- OG TESTFASILITETER. DET FINS EU-PROGRAMMER SOM STØTTER DETTE, MEN VI VIL HA NORSKE STØTTEORDNINGER SOM MATCHER DET VI FINNER I UTLANDET LARS PETTER MALTBY

til å bidra med kunnskap om solkraftnæringens muligheter i fremtidens solkraftmarked, både nasjonalt og internasjonalt, og anbefalinger knyttet til nødvendig satsing på forskning og utvikling, sier Mostue. - Denne type engasjement fra aktørene er meget verdifullt og har stor betydning for arbeidet til Energi21, legger hun til. - Sats næringsnært Lars Petter Maltby er kritisk til hvordan forskningsmidlene fordeles i dag. - Vi ser at midlene i stor grad ender opp hos de store institusjonene og universitetene. Dette ønsker vi å endre til at klynger som Eyde-nettverket selv kan stå som eier av og styre programmene. - Vi snakker selvsagt ikke om å bruke offentlige midler på interne problemstillinger. Men det er viktig å forstå at forskning i prosessindustrien er en lang og kapitalkrevende prosess, og det er et utrolig stort sprang fra laboriatorietester til å investere flere milliarder kroner i en ny fabrikk.

[ HOVEDSAKEN ]

NÆRINGSNÆR FORSKNING: Lars Petter Maltby og Eyde-nettverket vil ha mer forskning ut til klynger og bedriftsnettverk, og er kritisk til hvordan midlene fordeles i dag.

(Foto: Lars Kristian Aalgaard)

Energi21 gir råd og anbefalinger langs hele innovasjonskjeden, og vektlegger strategiprosesser med næringslivet i førersetet og nært samarbeid med forskningsog utdanningsmiljøene. En av målsetningene er at flere forskningsresultater skal bli kommersialisert. I utformingen av dagens strategi, som gjelder fra 2011 til 2014, deltok 150 representanter fra energinæringen. Mostue presiserer at de dekker et stort fagfelt som inkluderer alt fra offshore vindkraft til CO2-håndtering. - Vi benytter innsatsgrupper til utforming av vårt strategigrunnlag. Den siste aktive gruppen representerte solkraftnæringen i Norge. Innsatsgruppen ble utfordret av styret

Han viser også til et konkret prosjekt innad i nettverket kalt Eyde 0-Waste, der man jobber for å finne ut om en bedrifts avfall kan være verdifullt for andre. Et annet kalles Eyde Biokarbon, og skal se på om det er mulig å bruke karbon i form av trekull framfor petrokjemisk karbon. - Vi er spesielt opptatt av støtte til pilot- og testfasiliteter. Det fins EU-programmer som støtter dette, men vi vil ha norske støtteordninger som matcher det vi finner i utlandet, fortsetter han. - Jeg pleier å si at de som knekker koden for å produsere fremtidens produkter med minst mulig ressursbruk, har vunnet, sier Maltby. Så får tiden vise om det blir i Norge.

Strategien smuldrer

- Alt ligger til rette for at vi aktivt burde invitere til nyetableringer i Norge, mener Trygve Østmo i Norsk Industri. I stedet møtes industrien med sendrektige prosesser og innsigelser. Tekst: Alf Inge Molde

- Budskapet vi hører fra flere internasjonale industrikonsern er at de ikke kan tenke seg noe sted i verden som er bedre for å drive prosessindustri fra naturens side, enn Norge. Utviklingen med stadig flere utenlandske eiere er et uttrykk for at de har større tro på prosessindustrien globalt og i Norge, enn det norske eiere har, sier direktør for energi og miljø i Norsk Industri, Trygve Østmo. For listen over hvorfor Norge er et populært land å investere i, er lang.

Prosesser og innsigelser - Dette burde egentlig tilsi at alt ligger til rette for at vi aktivt burde invitere til nyetableringer i Norge, sier Østmo. - Men slik er det ikke? - Nei, vi vil ikke si det. Det man møter er sendrektige prosesser og mange innsigelser. Samtidig ser vi at lokalpolitikerne i områder hvor industri blir nedlagt heller regulerer om tomta til boliger og restauranter enn å invitere inn ny industri. Østmo gir Eyde-nettverket rett i at norske myndigheter ikke har noen etablert strategi for prosessindustrien. Riktignok bygger klimaforliket på en erkjennelse av at produksjon av materialer og produkter som er nødvendige for å løse de globale utfordringene og gjøre det med fornybar vannkraft er et godt globalt klimabidrag. CO2-kompensasjonstrid To elementer som har et snev av industristrategi i seg, er ifølge Østmo Enova-støtte til miljø- og klimateknologi og CO2-kompensasjonsordningen som skal kompensere for økte kraftpriser som følge av EUs kvotesystem. Men ingenting er skrevet i stein. Reaksjonene lot heller ikke vente på seg da det i revidert statsbudsjett ble klart at den nye regjeringen ville kutte i CO2-kompensasjonsordningen og la industrien betale mye av kvoteprisen selv – til

BURDE SATSE: CO2-kompensasjonsstriden og bortfallet av Miljøteknologiordningen er to eksempler på at Norge ikke satser tilstrekkelig på prosessindustrien, mener Trygve Østmo. (Foto: Norsk Industri)

tross for at Norge bruker ren vannkraft framfor kull som energikilde. På forsiden av Dagens Næringsliv truet Hydro med å legge ned i Norge, og med 4000 aluminiumsansatte i ryggen truet forbundsleder Leif Sande i Industri Energi med politisk streik mot regjeringen dersom forslaget ikke ble reversert. Streiken ble imidlertid avverget i budsjettforliket med Venstre og Kristelig Folkeparti - også etter heftig lobbyvirksomhet av Norsk Industri. Mindre til miljøteknologi Samtidig løper den populære Miljøteknologiordningen ut i år. I løpet av en treårsperiode har Innovasjon Norge kunnet tildele totalt 500 millioner kroner til utvikling av teknologi som forbedrer miljøet, og tildelingene har kommet på toppen av Enovas tildelinger. Men ordningen har hele tiden vært tidsbegrenset, og verken den forrige eller den nåværende regjeringen har prioritert å videreføre den. Prosessteknologi og metallurgisk teknologi var den gruppen som fikk mest i tilskudd gjennom ordningen, nest etter bio og biodrivstoff, viser en oversikt fra Innovasjon Norge. I Eyde-nettverket fikk for eksempel seks bedrifter utløsende tilskudd fra ordningen. - Miljøteknologiordningen har nådd bredere enn Enova, kanskje særlig når det gjelder umoden

teknologi, og slikt sett fyller den et behov. Det har også komt inn så mange søknader at mange har tenkt at myndighetene vil videreføre ordningen, men det har altså ikke skjedd, sier Østmo. - Må følge opp i praksis - Eyde-nettverket påpeker at de har forsket for 272,2 millioner kroner, men kun fått 34 millioner kroner i støtte fra virkemiddelapparatet. Får prosessindustrien nok støtte fra myndighetene? - Jeg kjenner ikke godt nok til hva nettopp disse bedriftene har søkt om og svarene de har fått til at jeg kan kommentere på det, sier Østmo. - Bør myndighetene støtte mer opp under prosessindustribedrifter, selv om de har utenlandske eiere? - Vi synes absolutt det. Prosessindustrien omdanner energi til produkter og materialer som det langsiktig vil være stor etterspørsel etter, både hjemme og globalt. Hjemme går vi inn i en tid med overproduksjon av fornybar kraft. Da er dette en vinn/ vinn-situasjon. Vi mener at vi må eksportere noe av kraften vår i form av produkter i stedet for å bare eksportere den som ren kraft. Klimaforliket bygger på en slik tenkning. Da er det viktig at vi følger opp i praksis, sier Østmo. n

[ HOVEDSAKEN ]

- Vi forventer et økende overskudd av fornybar energi, vi har isfrie havner, vi er ikke tett befolket og vi har god resipienter og industriens belastning på miljøet er meget beskjeden. I tillegg har vi vist at vi har greie på produktproduksjon, vi har god kompetanse, er effektive, har effektive strukturer, tett samarbeid mellom skolerte operatører og ingeniører og vi har vist at vi er konkurransedyktige, til tross for høyt kostnadsnivå.

[ PROFIL ]

KOBBERSPISSEN: Øystein Rushfeldt sier det slik om sin slektning Sigurd: “Vi har spisskompetanse på hvert vårt felt”. Forskjellen på dem er at gullfoten for lengst har lagt opp, gruvegraveren er knapt kommet i gang.

i k es t k l a sse

Profil Fl

Rush for Nussir ØYSTEIN RUSHFELDT:

Øystein Rushfeldt nekter å klippe seg før regjeringen lar ham få det som han vil. Toppsjefen i Nussir ASA er sikker på at kobberforekomstene i Kvalsund kommune er Nord-Norges nye milliardsjanse.

Kjære leser, her er svaret på det du lurer aller mest på akkurat nå: Om Øystein Rushfeldt er broren til Sigurd Rushfeldt? Det er han ikke. De to er firmenninger. Gruvemannen Øystein (født 1964) har ingen utstrakt kontakt med fotballspilleren Sigurd (født 1972). Videre er det slik at Tromsø ILs og hele fotballens absolutte toppmann Sigurd (172 skåringer i elitedivisjonen) har avsluttet spillerkarrieren. Øystein er knapt halvveis i sin. Sånn. Da kan vi gå over til det mer vesentlige: Nussir. Som er samisk, og navnet på et fjell. Det er også navnet på ASA-et som finnmarkskommunen Kvalsund (1035 innbyggere) krysser alle fingre for. Det åtte år gamle konsernet som skal utvikle Norges største, uutnyttede kobberforekomst. Det blir landets første nye gruve på 20 år, om brikkene faller på plass. Lokkene skal falle Når de gjør det, faller også lokkene til Øystein Rushfeldt. Han har via lokalavisene lovet at han ikke skal gå til frisøren før reguleringsplanen er avgjort. Han tror at han kan klippe seg før jul: Den nye regjeringen sier blant annet ja til sjødeponier.

Rushfeldts mål er langsiktige. Han skal først ta noen milliarder ut av den nye kobbergruva i Finnmark. Så har han lyst til å starte fire gruver til. Minst. Moderne rallar Øystein Rushfeldt sitter lavmælt inntil en sofarygg på Grand i Oslo, en kafé han ikke riktig visste hvor var da PåSpissen inviterte ham på lunsj. I hovedstaden er han aldri annet enn på gjennomreise. Når han ikke bor i koffert eller i Alta, besøker han forskerkona på hybel i Bodø. Nussir ASAs sjefskontor er et nattbord og en mobiltelefon. – Jeg kaller meg en moderne rallar, sier han. Et slikt menneske har den gemene norske hop knapt noe forhold til lenger. Alle kjenner en oljearbeider. Mineraler og bergverk er derimot – hvis man unntar det lokale grustaket – like fjernt og rart som Johan Falkbergets Ann-Magrit på Røros. De unges forhold til bergdrift er den iltre gruvedvergen Gimli i Ringenes Herre, og Olsenbanden Junior på skattejakt i de fredede sølvgruvene på Kongsberg. Pluss de ekte, nylig pågrepne tjuvraddene i samme gruve. Skarpere oppfatninger om industrien finnes: I Nussirs tilfelle har de vært laksefiskerne i

Repparfjordelva, og representanter for samiske næringer. Foran sametingsvalget i år var Nussir den største enkeltsaken. 70 miljøvernere fra tre nordiske land samlet seg i begynnelsen av november i Kautokeino, for å planlegge langsiktig motstand mot mineralindustrien. Hovedankepunktene er utslipp og inngrep som hindrer utmarksnæringer. De pågående konfliktene handler om Bidjovagge i Finnmark, Førdefjorden i Sogn og Fjordane (Nordic Mining) og Repparfjorden – altså Nussir. Det store funnet Nussir inneholder store tall. Over 44 millioner tonn kobbermalm finnes i fjellet og den nærliggende Ulveryggen, med kobbergehalt i overkant av 1 prosent og «et betalbart innhold» av sølv og gull. Så langt. Det kan være mer. Det var en våken geologistudent som i 1979 mente at fjellet skjulte særlig fine og rene forekomster. Siden har det vært mye att og fram, før Nussir ASA så dagens lys i 2005. Ingeniør overalt Rushfeldt kjenner sin industri. Han startet karrieren som prosessingeniør i AS Sydvaranger, Norges da største jernverk. Gruveingeniøren var teknisk direktør for Eramets anlegg i Sauda fra 2008 til 2009. De fire årene før ledet han Titania. De åtte årene før det igjen var han grynderen Sturla

[ PROFIL ]

Tekst: Lars Aarønæs Foto: Ola Sæther

I NORGE ER STATLIGE FOND EN MULIGHET, MEN DET BETYR I SÅ FALL AT DE SKAL INN PÅ ET OMRÅDE DER DE IKKE FØR HAR VÆRT. DET BLIR NYBROTTSARBEID. ØYSTEIN RUSHFELDT – Det som de har klart i Finland, og som det er veldig enkelt å kopiere: Begge land har på plass en moderne lovgivning på feltet, og en mineralstrategi. Begge er del av den samme geologien, det fennoskandiske skjold. Det utgjør den viktigste metallkilden i Europa. Finnene gir full gass. Det som gjenstår hos oss, er å skape en positiv sirkel. Slik de har gjort. Setter nåla fast Rushfeldt bruker hendene. – Hvis du ser på finsk drift, spesielt for metallforekomster, dalte kurven fram til rundt 2009-2010. Så går den rett opp. Hva skjedde da? Da endret de politikken. Nysatsingen innebar at forvaltningen skulle skje på toppnivå, eierskapet var hos statsministeren. Han uttalte at funn av store, nasjonale forekomster skulle utnyttes. Basta. Det var ikke hvis, om og men. Det var klare direktiver om at forekomster måtte utnyttes, og hvordan legge til rette. Finner man en stor forekomst, på kartet kanskje bare et lite nålepunkt, blir området satt av mineralformål. Det vet de. Den norske tregheten – Hva hadde skjedd om Nussir var i Finland?

KLIPPEN: Det venter ham en klipp straks styresmaktene stryker Nussir medhårs. Foreløpig kjemmer Øystein Rushfeldt sveisen bakover. Han tror han havner i frisørstolen før jul.

Steinsviks høyre hånd i Hustadmarmor. Det nå sveitsiskeide selskapet i Fræna i Møre og Romsdal var et familieprosjekt basert på rike lokale forekomster. Det ble videreutviklet, av slike som Rushfeldt, til å levere spesialprodukter som kalkslurry til hele verden. Neppe den nye oljen – I år kom mineralmeldinga. Blir mineraler og bergverksdrift den neste oljen? – Nei, sier Rushfeldt.

[ PROFIL ]

– Fordi?

– Med slike utsagn sier man ting som ikke kan realiseres. Dette har ikke den samme størrelsen som oljen. Det er viktig å forstå at sånn som Norge drives nå, er vi ute å kjøre. Vi har ikke brei nok verdiskaping. Oljen gir finansielle effekter som tar livet av den delen av næringslivet som skulle balansere offshore. Som mineralutvikling. – Hva er det vi mangler?

– Da hadde vi fått en mye raskere avklaring. Vi hadde mye tidligere hatt tilgang på mer kapital fra det åpne kapitalmarkedet. En utfordring i Norge er at lov og strategi på plass, men vi har ingen nye eksempler å vise til. Det finnes ingen nye gruver i Norge nå. De positive beslutningene i Norge er altså fraværende. Det er ikke gitt noen tillatelser til drift, ikke til utslipp, ingen reguleringsplaner er godkjent på denne siden av årtusenskiftet. Det har ikke vært en eneste nasjonal avgjørelse, trass i at det har vært mulig i noen år nå. Kapitalmarkedet har sett vegringen. Den har gått andre steder. Det handlet om et skisma mellom SV og Ap/ Senterpartiet. Et politisk klima som gjorde at ingen var villig til å satse hundrevis av millioner på en oppstart. Dessuten har det vært noen uforutsigbare prosesser i Førdefjorden og Kautokeino. – Gir den blå regjeringen nye muligheter? – Jeg tror at den industripolitiske forskjellen på dem de to-tre største partiene på Stortinget er liten. De er mer like enn ulike. En mindretallsregjering tror jeg er fornuftig.

Avfallsproblemet – Et Nussir i drift skal ifølge fagpressen slippe ut to millioner tonn restprodukter, i form av tungmetall og andre giftige stoffer? – Det ikke helt korrekt, det er inntil to. Den store misforståelsen er at vi ikke vil slippe ut «tungmetaller». Noen benytter seg av ordet, vel vitende om at de farer med tull. Men dette er en mineralsk avgang, hvor det blant annet er rester av kobbermineraler og nikkelmineraler. Metallet i mineralene er låst inne. De er bare interessante for miljøet om de lekker ut. Det gjør de så godt som ikke. Utslippet av kobber fra sjødeponiet er betydelig mindre enn kobberinnholdet som naturlig føres med elva som kommer ut i den samme fjorden. – Kunne avfallet isteden legges i en nærliggende dal, eller inn i gamle gruveganger? – I dette tilfellet ville det være Repparfjorddalen. Der går E6 til Hammerfest, så det er ikke plass. Vi kan heller ikke fylle gruveganger. Teoretisk er det mulig å fylle inn når du har drevet en stund. Men knusingen gjør at massen utvider seg til det dobbelte. Du får ikke plass. Noe måtte du deponere i alle fall. Et annet poeng er at tunnelene de første 20-30 årene på Nussir bores oppover. Det gjør det tilnærmet umulig å fylle massen inn i fjellet. Når alt er på plass Rushfeldt sier at alt blir lettere når det formelle er på plass. Men da må Nussir ASA tilbake til et marked som ikke akkurat er begeistret over Norge. – Må du involvere internasjonale pengebinger? – Jeg ønsker gjerne at norsk kapital deltar. Det er mye norsk med i dag, men de største beløpene er det vanskelig å få herfra. I Norge er statlige fond en mulighet, men det betyr i så fall at de skal inn på et område der de ikke før har vært. Det blir nybrottsarbeid. Jeg håper vi får det til. Det vi skal ha nå, for å sluttføre utviklingsfasen, er 50 millioner.

Monial AS, som eies av Holta-gruppen, er størst. Thrane Teknikk Ltd. er nummer to. På plassene etter toppsjefen kommer to fond, representert gjennom Morgan Stanley og JP Morgan Chase. – Hva kan Nussir være verd når gruvene er i drift? – Kinesiske og brasilianske oppkjøp av gruver som er kommet i drift er blitt betalt med mellom en og to milliarder kroner per titusen tonn kobbermetall i året. Ut fra det vi vet om vår forekomst vil det bety fra to til fire milliarder. Dit skal Rushfeldt – Om Nussir går som tenkt, er det da der du fortsetter å jobbe? – Denne bedriften tror jeg er den rette plattformen for å utvikle et nordnorsk mineralkonsern. Et konsern som vil eie og drive flere gruver, fortrinnsvis i regionen, men også i andre områder. Jeg ser for meg at et stort Nussir kan være sammenliknbart med svenske Boliden. – Er det fortsatt slik at en geologistudent med omløp i skallen kan finne milliardverdier mellom og under bakkar og berg? – Sjansene til å finne noe som ligger opp i dagen minker, uansett hvor i verden du er. Bergdrift er stadig mer teknologitungt. Slik virksomhet krever at du går dypere, og til det kreves det mye penger. Det er grunnen til at vi må være store. Da vil vi være konkurransedyktige overfor de multinasjonale selskapene, som vil komme til Nord-Norge om forholdene endrer seg. Det må vi kunne konkurrere på like fot. Uten et slikt instrument er vi prisgitt multinasjonale selskap. De interesserer seg for norske forekomster først og fremst for å maksimere kapitaluttaket sitt, med mindre interesse for å utvikle landsdelen. Uforutsigbare svingninger De kommende gruvene kan godt tenkes å utvinne annet enn kobber. Nordkalotten har forekomster av sink, nikkel, platina, sølv, gull og sjeldne jordarter. – Utenfra ser mineraler og metaller ut til å være framifrå spekulasjonsobjekter, der prisene går uforutsigbart opp og ned?

Når utbyggingsfasen starter trenger vi en milliard. – Ikke akkurat lommerusk, selv om Kapital forteller at hele 200 nordmenn nå har mer i den samme bukselomma? – Kostnaden vår er lav, sammenliknet med mye annen gruveutbygging. Vi skal ikke bygge flyplass. Vi har tre av dem, i en times avstand. Vi har strømforsyning, vann. Logistikken og infrastrukturen er fantastisk. Et stort kaianlegg er allerede i bruk, det har forsynt Goliat og Melkøya. Vi får uvanlig lave investeringer per tonn. Tredje største eier Øystein Rushfeldt er tredje største eier. Han tar ut honorar i form av aksjer. Han eier rundt åtte prosent, gjennom selskapet Antaeus. Det var navnet på den mytologiske bryteren som aldri kunne bekjempes, så lenge han hadde kontakt med bakken; sønn av havguden Poseidon og jordgudinnen Gaia.

– I årene siden 2004 har kobber vært veldig stabilt priset, på et ok nivå. Jeg tror ikke vi kommer tilbake til prisnivåene for 20 år siden. Men mangelen på store, nye metallfunn sikrer at det ikke blir stor nedgang. – Hva er situasjonen 20 år fram? – Da er Nussir i god gjenge, levetida er kanskje hundre år. Flere andre gruver er under oppstart. Fram til 2033 burde vi kunne ha fem gruver gående. Min jobb vil være å bidra til at de kommer, i min yrkesaktive karriere. Da kan jeg være med og betale tilbake det som jeg har fått så langt av samfunnets muligheter, lover Øystein Rushfeldt. Men først må han betale frisøren.

Øystein Rushfeldt: ›› Navn: Øystein Rushfeldt ›› Alder: 49 ›› Stilling: Konsernsjef, Nussir ASA ›› Karriere: Ingeniørarbeid og etter hvert ledende stillinger i Sydvaranger, ›› Titania, Hustadmarmor og Eramet ›› Utdanning: Ingeniør I 2014 fyller Øystein Rushfeldt 50 år. Da lykkes han kanskje i å nå beslutning om å sette Nussir ASAs store kobberforekomster i drift. På ett vis kan man si at det er et generasjonsarbeid som ligger til grunn. Farfaren, Trygve Rushfeldt, var verksmester ved Sydvaranger. Under krigen var han en av de mange som måtte flykte i 1944, da anleggene i Kirkenes og Bjørnevatn ble ødelagt ved russernes bombing og tyskernes tilbaketrekning. Sammen med mange andre overvintret han i en gruvetunnel ved Bjørnevatn. Sønnen Jan Rushfeldt, Øysteins far, overvintret i ei jordgamme på Finnmarksvidda. Han ble etter krigen flyktningebarn i Sverige, og siden utdannet ingeniør fra Gøteborg. I voksen alder var han vedlikeholdsingeniør ved Norsk Jernverk i Mo i Rana. Øystein Rushfeldts lange erfaring gjorde at han var sentral da det multinasjonale konsernet Eramet kjøpte Tinfos Jernverk i Kvinesdal og Tinfos Titan and Iron i Tyssedal i 2008. En karriere internasjonalt i konsernet ventet, men da hadde han allerede bestemt seg for å satse på Nussir. Øystein Rushfeldt har to voksne døtre. Kona Berit Marthinussen er nesnaværing og statsviter. Hun arbeider for tida på doktorgraden sin om et nærliggende emne for enhver gruveutvikler. Emnet er sikkerhetskultur og organisasjonsledelse, med utgangspunkt i spesifikke gruveulykker på Svalbard og hvordan de kunne skje. Greit å ha med seg for en gruvemann.

[ PROFIL ]

Den kan gjøre at man klarer å ta beslutninger som er forankret i Stortinget og basert på et flertall.

Månelanding i medvind

Mongstad-prosjektet viste at det finnes milliarder til utvikling av klimavennlig teknologi. Den neste norske månelandingen bør bli en storsatsing på havvind. På sikt vil det bety tusenvis av nye, grønne arbeidsplasser i Norge. Tekst: Rasmus Hansson, stortingsrepresentant for Miljøpartiet De Grønne

Rasmus Hansson

På disse to sidene

kan du få dine synspunkter på trykk. Vi ønsker spisse innlegg om viktige saker. Ta kontakt med oss! redaksjonen@påspissen.no

Det var noe visjonært over Stoltenbergs lansering av månelandingen på Mongstad. Det viste en vilje til prioritering og satsing som vi trenger i miljøpolitikken. Prosjektet har riktignok fungert som fikenblad for en regjering uten vilje til å starte den virkelige omstillingen til fornybarsamfunnet. Ønsket om å forlenge norsk olje- og gassvirksomhet var større enn ønsket om å finne klimaløsninger. Samtidig har vi fått bevis på at pengene finnes. Nå trenger vi et prosjekt med samme satsingsvilje på fornybare løsninger. Den blå regjeringen har lovet en bedre klimapolitikk. Da må nye milliarder til teknologiutvikling gå til tiltak som gir varige klimaløsninger og reduserer oljeavhengigheten.

[ KRONIKK ]

Bare i år brukes 70 milliarder kroner på utbygging av vindkraftanlegg til havs i Europa. Globalt skal det investeres over 1000 milliarder i havvind frem til 2020. Over norske havområder blåser enorme og evigvarende energimengder, energi som et bærekraftig Europa trenger. Hvis også norske selskaper får muligheten vil de konkurrere i verdenstoppen.

Derfor bør kan den neste norske månelandingen bli en storsatsing på havvind. Et test- og demonstrasjonssenter for norsk havvindteknologi bør stå fremst i køen. Vi må basere næringspolitikken på hvilke store konkurransefortrinn vi har i Norge og hva slags kompetansemiljøer vi kan bygge videre på. På begge områdene er vindkraft til havs en åpenbar vinner. Vind er kanskje den største uutnyttede ressursen som finnes i Norge, og vi er allerede eksperter på å bygge ting til havs. Likevel er vi i ferd med å havne i bakleksa som havvindnasjon. Dette skyldes at både Erna og Jens er i total oljerus, og at vi ikke har noe hjemmemarked for havvind i Norge. Mens Norge først og fremst satser på å forlenge oljeepoken satser land som Tyskland og Danmark motsatt: Europas offshore-sentrum ligger ikke lenger i Stavanger, men er i ferd med å flytte seg til Hamburg og København. Etterhvert som oljen fases ut er det miljøene som er best på havvind som vil utgjøre «det nye offshore-Europa». De Grønne oppfordrer statsminister Solberg til å vedta et test- og demonstrasjonssenter for havvind-teknologi på norskekysten. Senteret bør tilby ferdig utredede, egnede

Hvis jeg var

STATSMINISTER

KARITA BEKKEMELLEM, ADMINISTRERENDE DIREKTØR I LEGEMIDDELINDUSTRIEN

…ville jeg lagt politisk prestisje til side og invitert til et bredt samarbeid for å legge til rette for en ny og stor helsenæring i Norge.

En rekke grep kan gjøres for å løfte frem havvind som et satsingsområde. Først og fremst må midler i samme skala som Mongstad-milliardene komme på bordet. Tildelingsreglene for både Miljøteknologiordningen og tilsvarende ordning i ENOVA gjøres mer fleksible, slik at de faktisk kan anvendes til å støtte de mest spennende teknologiene. Det må også legges en strategi for restfinansiering av prosjektene. Innovasjon Norge og ENOVA er ofte begrenset til en maksstøtte på rundt 50 prosent. Det betyr at norske bedrifter med offshore-teknologi ofte må finne beløp i 100-millioner-kronersklassen for å få til prototype-prosjektene sine. Lovende teknologier for fornybar energi feiler ofte fordi de ikke klarer å finansiere det siste steget før kommersialisering. I finansbransjen kalles det «The Valley of Death». I tillegg til et testsenter bør vi ta sikte på utbygging av vindkraft til havs, der dette ikke er i konflikt med fiskerier og naturmangfold. I tillegg til å forsyne

Norge og naboland med ren strøm vil dette skape et hjemmemarked som norsk leverandørindustri kan bruke som springbrett til de store markedene i Europa og verden. Stoltenberg fortjener skryt for satsingsviljen i Mongstad-prosjektet, selv om prosjektet var styrt mer av hensyn til oljeindustri enn til klimaet. Hvis regjeringen Solberg/Jensen mener alvor med en bedre klimapolitikk må storsatsingen komme på å skape framtiden, ikke på å holde liv i fortiden. Det er nå vi skal utvikle det vi skal leve av i fremtiden. Vi må tørre å være ambisiøse. n

Jeg ville tatt på alvor at det er mulig å bygge nye næringer i Norge. Vi må ikke glemme betydningen av at nasjonen trenger flere bein å stå på når oljen tar slutt. Vi har ikke klart å forvalte våre fantastiske olje- og gassressurser med å investere i kompetanse innen forskning og utvikling - som igjen kan skape nye arbeidsplasser. Vi trenger kunnskap og langsiktighet! Vi må tenke nytt om innovasjon, vi må tenke mer på kommersialisering. Med det mener jeg at vi må stille krav til at det kommer noe ut av det vi investerer inn. Innovasjonssystemet må knyttes mer mot en verdikjede som handler om alt fra start til slutt. I dag er det for mye start og for lite slutt. Jeg mener vi bør bruke oljefondet til mer investeringer i det vi har – og kan få - i Norge. Det er et paradoks at vi investerer mye i diverse virksomheter i utlandet, samtidig med at vi i dag selv har behov for gigantinvesteringer, blant annet innen infrastruktur. Ingen politikere har klart å ta lederskap på dette, det blir for kortsiktig. Litt det samme ser vi på helseområdet. Vi må se verdien av medisinske innovasjoner og ikke bare se på det som en utgiftspost. Vi har mulighet til å bygge en ny farmasøytisk næring i Norge. I andre land har tunge konsern vokst frem. Novo Nordisk i Danmark er større på børsen der enn i Statoil er i Norge. Industrien gir Danmark enorme eksportinntekter, mange kunnskapsbaserte arbeidsplasser, en ‘spinoff’ for mindre bedrifter, som får leveranser til store konsern. Det å bruke denne industrien skaper arbeidsplasser, verdiskapning, men også det viktigste – vi kan være med å redde liv og øke folks livskvalitet.

[ KRONIKK ]

punkter der leverandører kan plassere testmøller på varierende havdyp. Punktene må ha felles og rimelig tilknytning til strømnettet.

Returadresse: Kai Hansen Trykkeri, Kontorveien 12, 4033 Stavanger

ABONNÈR

BLI FAST LESER AV PÅSPISSEN Likte du dette magasinet, kan du tegne abonnement på vår nettside.

Magasinet

H og n

e H on gset

r Figu s V r Figu

www.påspissen.no

Profil F l i n k est i

100% G AR

Typisk no rsk ANTERT KVALIT ET

Satisfaction

guaranteed

M a de Norwain y Fornø