PÅ SPISSEN | 03-2013 by jean jahren

MAI-UTGAVEN

MAGASINET

03|13

HEVER TEMPERATUREN PÅ SAMFUNNSDEBATTEN

KJÆRE STATSRÅD!

ER DET VIKTIG Å FORSKE PÅ “EFFEKTEN AV ØL, HVITLØK OG RØMME PÅ APPETITTEN TIL IGLER”? SIDE 16

Duellen:

Kristin møter Kristin

Hovedsaken:

Robotene overtar – heldigvis

Profilen:

Sintefsjef Unni Steinsmo

PETROLEUM HANDLER OM ARBEID, VELFERD OG MILJØ Norsk olje- og gassvirksomhet har i 40 år handlet om kompetanse, arbeidsplasser, verdiskaping, ringvirkninger og velferd. Ikke minst handler det om milliarder i inntekter til fellesskapet og pensjonsfondet. Og det handler om fiskeri, turisme og miljø.

Industri Energi vil arbeide for at ringvirkningene fra petro leumsvirksomheten for befolkningen i nærområdene

INDUSTRI ENERGI

blir størst mulig og med betydelige lokale gevinster i form av varierte arbeidsplasser, skatteinntekter, utdan ningsmuligheter og lokal velferd. Industri Energi vil presse på for verdens strengeste krav til oljeutvinningen. Uansett hvor. Det handler om sikkerhet for de ansatte og trygghet for miljø, fiskeri og livet i havet.

Design: jean jahren © industri energi - 2013

Oljeutvinning skal foregå på en forsvarlig måte. Forsvar l ig aktivitet vil gi viktige kompetanse arbeidsplasser, et bredere næringsgrunnlag og flere bein å stå på for kommende generasjoner og for enda flere lokalsamfunn langs kysten vår.

MAIUTGAVEN

Magasinet

DET VIKTIGE HER ER TANKEN OM AT ALLE KAN BLI EN PRODUSENT. MAN TRENGER IKKE VÆRE EN DEL AV EN INDUSTRIBEDRIFT. JON FIXDAL, TEKNOLOGIRÅDET

På Spissen utgave 3, mai 2013

(Foto: Per Eide)

Innhold Hovedsaken:

Bedriften:

Snøplogeksportøren

Når det snør i New York, er det bedriften fra Gjøvik man kan takke for at det er mulig å komme seg til og fra metropolen.

Duellen:

Halvorsen vs Vinje

12 16

Hvor skal vi hente forskningskruttet fra? To blad Kristin svarer: Røde Halvorsen og blå Vinje.

Kronikk:

Næringsrettet forskning!

Skal industrien utvikle seg i takt med endringene, må forskningen vris kraftig, mener redaktør Hogne Hongset

Produksjonen hentes hjem

Ny teknologi gjør at Norge kan konkurrere med lavkostland. Nå henter Kleven Verft hjem skrogsveising fra Polen.

Profilen:

Sintefsjefen

28 32

Unni Steinsmo i Trondheim vil helst ha direktelinje til statsministeren.

Utdanning:

Krangler om ingeniørkrav

Regjeringen lurer de med fagbrev inn på studier de ikke kommer til å klare, mener Rederiforbundet.

[ INNHOLD ]

LYS FRAMTID: Kleven Verft har investert 100 millioner kroner i nye haller og maskiner som skal sikre framtiden til veftet i Ulsteinvik. Takket være nye roboter ser framtiden svært lys ut, og produksjon som har vært satt ut til Polen hentes hjem.

Vår Strøm

- Sammen senker vi prisene

VÅR STRØM www.varstrom.no

VÅR STRØM

PÅ S P I S S E N

Opptatt av samfunnets virkelige verdier

Hogne Hongset

Utgiver: Industri Kompetanse AS

Ansvarlig Redaktør: Hogne Hongset hogne@påspissen.no Tlf: +47 918 36 363

Redaksjon:

redaksjonen@påspissen.no Alf.inge@påspissen.no

Redaksjonsråd:

Silje Aspholm Hole, SIVA Jørn A. Sund-Henriksen, Norges Rederiforbund Asle Skredderberget, forfatter og rådgiver Petter Haugan, SINTEF

Daglig leder:

Herman Berg herman@påspissen.no Tel: +47 982 16 668

Grafisk avdeling: grafisk@petro.no jarle@petro.no lena@petro.no

Art Director:

Jean Jahren jean@petro.no Tel: +47 994 39 204 Forsidefoto: Luca Kleve-Ruud/Samfoto Trykk: Kai Hansen www.påspissen.no

Rettigheter:

PåSpissen utgis på basis av redaktørplakatens retningslinjer.

Artikler, foto eller illustrasjoner i dette magasin må ikke kopieres, reproduseres eller på annen måte utnyttes kommersielt uten skriftlig godkjenning fra Industri Kompetanse AS.

Forskning Satsningen på forskning må økes, og det er næringsrettet forskning som gir landet vårt økt konkurransekraft.

Leder: Hogne Hongset Politikere syns forskning er viktig, spesielt i valgår. Men liv og lære er som kjent ikke like enkelt. Norge brukte i 2011 1,66% av BNP (brutto nasjonalprodukt) til forskning. Sverige brukte 3,37%, Danmark 3,09% og Finland 3,78%. I Norge er det et mål å komme opp til 3%! Den dårlige unnskyldningen som brukes for jumboplassen i Norden er at vi har så mye penger! Vårt BNP er så stort at vi forsker like mye målt i penger pr hode som våre naboland. For en logikk! Er det et mål å ikke forske mer enn våre naboer, pr innbygger? Mer forskning kan bli en spydspiss i utvikling av norsk konkurransekraft. Forskning er investering i mennesker og ny kunnskap, men vi salter heller ned store verdier i britiske handlegater og eiendommer i Paris, samt i internasjonal industri som konkurrerer med vår egen. Målet bør skrus opp til 3% av BNP innen 2020, og 4% innen 2030. Det er mulig, hvis vi vil. Dessverre er situasjonen til og med verre enn det prosentene viser. Ikke bare er vi jumbo i Norden mht samlet nivå på forskningen, en fersk rapport viser at vi også er jumbo i kvalitet. Vi bruker dessuten mindre av midlene på næringsrettet forskning enn våre naboer, og tilsvarende mer på forskning med romslige innslag av tull og tøys. Ta et cruise innom universitetenes og høyskolenes hjemmesider. Naviger deg gjennom humanistisk forsknings fargerike meny, der vil du finne mye rart. Eller les artikkelen på side 16. En ny forskningsminister til høsten, uansett

om han eller hun er rød, grønn eller blå(men for all del ikke grå!), bør slåss for en dramatisk økt satsning på forskning. Og at all økning bør gå til næringsrettet forskning som direkte eller indirekte bidrar til utvikling av ny teknologi, nye produkter, smartere arbeidsformer/samarbeidsformer, nye bedrifter. Null til mer tulleforskning! Når de fleste politikere og partier i valgkampmodus nå syns at vi burde satse mer på næringsrettet forskning, blir oppfordringen veldig enkel: Just do it! Ny industrirevolusjon: Robotene kommer Det har lenge vært en etablert «sannhet» at vi må se stadig mer tradisjonell industri forsvinne til lavkostland. Økonomiprofessorer med høy medieprofil hevder at vi i framtida bare kan drive med olje og gass-relatert, maritim og marin industri her på berget. Det er en sannhet med høyst begrenset levetid, den er faktisk allerede gått ut på dato. Dette er et hovedtema i denne utgaven: Outsourcing er i ferd med å bli erstattet av backsourcing. Nøkkelen: Robotene! Og de er ikke en trussel mot arbeidsplassene her i landet - de er redningen!

Hogne Hongset

[ LEDER ]

Lagaardsveien 77-81, 4010 Stavanger Tlf: +47 90 80 77 11

Industripolitikk:

Fra spekulasjon til produksjon Norge er et rikt land. Ikke først og fremst i form av penger på bok, men i form av fantastiske ressurser som olje, gass, fisk, skog og fosser. Hvordan vi velger å forvalte ressursene er et verdispørsmål.

Leserbrev Ytringsfrihet

På disse sidene

kan du få dine meninger på trykk. Vi ønsker spisse innlegg om viktige saker. Ta kontakt med oss! redaksjonen@påspissen.no

Leserbrev: Andreas C. Halse, leder i Sosialistisk Ungdom Ønsker vi å være et land som satser på spekulasjon eller produksjon? Vil vi være et land som selger råvarer ut av landet og kjøper ferdige produkter tilbake eller vil vi være et land som videreforedler naturressurser til produkter i verdensklasse? Ønsker vi å ha arbeidsplasser i hele landet eller vil vi presse enda flere mennesker sammen i storbyene? Vil vi bruke eller selge krafta? Norge har alle forutsetninger for å lykkes som industrinasjon. Vi har ressursene. Vi har kloke hoder og vi har fagarbeidere i verdensklasse. Ikke minst har vi solid tilgang på kapital som vi har bygget opp i felleskap. Allikevel ser vi eksempler på at arbeidere i Norge blir gående og sparke i grusen samtidig som selskapene investerer i andre land. Vi ser at lokalsamfunn blir gående på vent i årevis og blir satt opp mot hverandre i en evig kamp om nødvendige investeringer. Det er viktig å ha en stor andel statlig eierskap innenfor norsk industri. Det sikrer nasjonalt eierskap av strategiske interesser og er en viktig sikring mot fiendtlige oppkjøp av selskaper som kun vil sikre seg teknologi før de legger ned og flytter produksjonen ut av landet. Imidlertid er ikke eierskap nok i seg selv. Vi må også tørre å bruke det.

[ LESERBREV ]

En aktiv industripolitikk må slå fast tre grunnleggende prinsipper. For det første må vi ta tilbake kontrollen over krafta. Det sier seg selv at det blir for dumt at rammevilkårene til norsk industri skal styres av en kraftbørs i utlandet. For det andre må myndighetene legge fra seg enhver plan om bygging av nye kraftkabler til utlandet. Vi finner oss ikke i at norsk industri blir sittende igjen med regningen for kraftselskapenes økte inntjening. Sist, men ikke

minst må de statseide selskapene få tydeligere beskjed om at det er et overordnet politisk mål å sørge for arbeidsplasser, sysselsetting og verdiskapning i Norge. Jeg og SU har en visjon om at Norge også i fremtiden skal ha verdens reneste og beste industri. At det skal være mulig å produsere i Norge og at krafta skal komme norske forbrukere og norsk industri til gode. Noen har ment at vår politikk hører fortiden til, men jeg kan ikke skjønne hva som er mer fremtidsretta enn å si at i stedet for å selge krafta skal vi bruke den til å bygge opp mer industri og mer produksjon i det landet som er verdens beste på HMS, klimakrav og teknologisk nyvinning. Så er selvsagt ikke norsk industri perfekt i dag. Nye kutt må tas og flere krav må stilles, men enhver fornuftig klimapolitikk må ta utgangspunkt i den industrien vi allerede har. Alle som er opptatt av det globale klimaet bør derfor stå sammen med oss i kampen mot å flytte produksjon til land med dårligere klimakrav enn det vi har selv. Alle som har satt sin fot innenfor en norsk industribedrift vet at dette er en bransje som hører fremtiden til. Det er mange som mener at det handler om profesjonalitet at ikke fellesskapet skal legge seg opp i statlige selskapers beslutninger. Det er jeg uenig i. Et selskap skal sikre eierens interesser. Når eieren er fellesskapet så strekker interessene seg lenger enn kun bunnlinja på kvartalsregnskapet til Hydro eller Statoil. Felleskapets interesser handler like mye om å sikre arbeidsplasser, sørge for at vi har noe å leve av i fremtiden, utvikle teknologi og sørge for at vi kan produsere på den måten som er best for miljøet. Det er ikke mangel på kapital som er problemet med Norge, men tanken om at vi kan leve av aksjer til evig tid. Kan vi investere i børs og eiendommer i utlandet, må vi også kunne investere i fremtida. Det er på tide å ta industripolitikken tilbake.

Leserbrev:

Vi må ikke late som Norge må ha en klar verdistrategi og følge våre egne premisser dersom vi vil bevare og styrke industrien. Vi blir aldri noe lavkostland og bør derfor heller ikke delta på deres premisser.

uavhengig rådgiver med mange års erfaring innen rådgivning, salg, salgsorientert toppledelse, og entreprenørskap.

Norge som nasjon har valgt å ha et velutviklet velferdssystem, stor likhet mellom yrkesgrupper og - i internasjonal målestokk - høye arbeiderlønninger. Vi kan derfor aldri bli et lavkostland. Da må vi heller ikke spille på lavkostlandenes premisser og ha en lavprisstrategi i vår industrisatsing. Vår industrisatsing må være skreddersydd og basere seg på kompetansebasert produksjon.

JEG OG SU HAR EN VISJON OM AT NORGE OGSÅ I FREMTIDEN SKAL HA VERDENS RENESTE OG BESTE INDUSTRI.

Norge må selge på verdi for kunden fremfor pris, basert på premisser vi selv setter. Vi må utnytte det faktum at vi har velutdannede og kostnadseffektive kunnskapsmedarbeidere!

ANDREAS

En slik satsing, hvor andre innsatsfaktorer enn pris og levering er avgjørende, fordrer at vi blir mye bedre på salg. Å selge på pris er enkelt salgsarbeid, og kundene har typiske enkle kjøpsprosesser. Har man et prisfortrinn på sine konkurrenter som eksempelvis kinesiske industribedrifter, kan man lykkes med enkle salgsbudskap og en enkel, billig og kanskje reaktiv salgsfunksjon (ordremottak). Selger vi på verdi og avkastning for kunden, må det utvikles sofistikerte, proaktive salgsfunksjoner som er i stand til å føre løsningsorienterte dialoger med mulige kjøpere. Vi må være i stand til å takle komplekse behov og kjøpsprosesser på kundesiden. Slikt salg er utfordrende og dyrt, og det krever typisk helt andre sett talenter og sterke

sider både salgstrategisk på toppledernivå og i de operative salgslederog selgerkorpsene. Belønningen er bedre marginer og større konkurransedyktighet som følge av en forbedret salgsfunksjon. Kostnader, kontroll og likviditet på den ene side og salg, vekst og omsetning på den andre er begreper de fleste bedriftsledere er opptatt av. Det bemerkelsesverdige er likevel at et solid flertall av ledere har kompetanse og fokus på kostnadssiden, mens ansvaret for salgs- og vekstsiden ofte er delegert til lavere funksjoner. Det paradoksale med det relativt sett lavere fokus på å beherske mekanismene bak salg og vekst, er at den globale konkurransen øker behovet for at stadig nye yrkesgrupper må beherske fagområdet salg i tillegg til sine tradisjonelle fag. Som omsetningsrådgivere møter vi daglig bedrifter og ledere, både i privat og offentlig sektor, som tvinges fra reaktiv kundebehandling til proaktivt salg. Advokater, revisorer, offentlig ansatte, konsulenter, industriansatte og funksjonærer som for få år siden ville ha fnyst av salg, konfronteres med en hverdag der salg og salgsledelse som fagområde, funksjon og håndverk ikke bare er viktig, men etter hvert faktisk virksomhetskritisk. På sikt er det vår bestemte oppfatning at Norge som nasjon må bli vesentlig bedre til å selge - på alle plan - dersom vi skal styrke industrien. Alternativet er at industrien i Norge svinner hen fordi vi velger å konkurrere på lavkostorienterte lands premisser, hvor Norge er, og fortsatt vil være, lite konkurransedyktig. n

[ LESERBREV ]

Tekst: Jens Kanden,

Fakta: Øveraasen as ›› Ansatte: 75. ›› Omsetning: 389,9 millioner kroner. ›› Skatt på resultat: 5,2 millioner kroner. ›› Inntektsskatt inkludert 150 000 kroner i gjennomsnitt per ansatt: 16,5 millioner kroner. ›› Beliggenhet: Gjøvik.

[ BEDRIFTEN ]

›› Markeder: Alle deler av verden der det kan legge seg snø.

LANGTUR: Leverandørene er lokale - kundene er det ikke. Øveraasen Snow Removal Systems, som selskapet markedsfører seg som internasjonalt, er Norges fjerde største eksportør av mekaniske produkter. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock)

Når det snør i New York, er det gjøvikensernes fortjeneste at det fremdeles er mulig å komme seg til eller fra verdensmetropolen.

Øveraasen:

SNØPLOG Tekst og foto: Georg Mathisen

Gjøvik: – Vi satser mest på lokale leverandører, sier Tor Arve Øveraasen. Han er tredje generasjons snørydder. Familiebedriften er ikke blant dem som synes best i offentligheten, men tallenes tale er klar: – Vi er Norges fjerde største eksportør av mekaniske produkter, og ett av de absolutt største privateide selskapene i innlandet, understreker Øveraasen. Han er daglig leder og hovedeier i Øveraasen AS – eller Øveraasen Snow Removal Systems, som bedriften markedsfører seg som. Hjem fra Øst-Europa Bedriften har omlag 75 ansatte. Men for lokalsamfunnene i Mjøsområdet er ringvirkningene store.

Noen kommer fra Polen og Baltikum, noen fra Sverige, men aller flest fra Norge. Øveraasen flagger ikke ut, men henter heller produksjon hjem: – Vi har fått tilbake produksjon av verkstedkomponenter fra Øst-Europa til Norge. Veldig mange av underleverandørene våre ligger rundt Mjøsa. Vi har noen store i Sverige, også, men legger vekt på å bruke mange lokale, sier sjefen.

[ BEDRIFTEN ]

– Vi skal være gode på kunnskap og utvikling av produktene våre, og på logistikk. Riktige deler inn til riktig pris, det er dét det hele dreier seg om. Alt blir montert og prøvekjørt her på Gjøvik. Men vi benytter oss av mange underleverandører, understreker Tor Arve Øveraasen.

Sagbruk og dumpere Brødrene Hans og Even Øveraasen grunnla Brødrene Øveraasens Motorfabrik i 1908. Da hadde de nettopp kommet tilbake fra Amerika, der de arbeidet ved forskjellige fabrikker i Chicago-området. I 1918 gikk Hans ut av firmaet, og under Evens ledelse begynte det å produsere snøploger i 1923. Bedriften har produsert alt fra sagbruksutstyr til dumpere: D15, som er grunnlaget for dagens dumperproduksjon hos Moxy i Elnesvågen, ble utviklet hos Øveraasen. I dag produserer Gjøvik-bedriften bare snøryddeutstyr. 70 prosent av produksjonen er snøryddeutstyr til flyplasser; 20 prosent er utstyr til å rydde veiene og 10 prosent snøryddeutstyr til jernbanen.

EN, TO, TRE: Snøryddingen skjer i tre trinn: Først går plogen, så kommer en roterende børste før de siste snøfnuggene blåses bort med en fart på 600 kilometer i timen.

Om han skal trekke frem et eksempel, peker han på Gunnar Hippe AS. Tilhengerprodusenten på Moelv er også en viktig leverandør for flere industri- og entreprenørbedrifter; blant dem Øveraasen.

verdenstoppen på snøryddeutstyr for flyplasser. – Vi klarer å konkurrere prismessig. Det skyldes nok også at konkurrentene våre er i land med et nokså likt kostnadsbilde: De største er i Sveits og Tyskland, forteller han.

(Illustrasjonsfoto: Shutterstock)

– Bare på Moelv er det 30-40 ansatte som arbeider med å produsere for oss, forteller Tor Arve Øveraasen.

Beliggenheten på vinterkalde, norske flatbygder er slett ingen ulempe når man skal selge snøryddeutstyr. – Det er helt klart en fordel at kundene våre ser at vi kommer fra et land med snø opptil åtte måneder i året. De ser på oss som en bedrift fra et land som er vant til å håndtere snø og vinter, sier Tor Arve Øveraasen.

[ BEDRIFTEN ]

Han er fornøyd med å ha de store leverandørene like i nærheten: – Vi er såpass nær hverandre at vi snakker mye om produksjonstekologi og om utfordringer i forhold til kostnader. Vi vet at kvaliteten er god, og det er lettere å ha underleverandørene nærmere oss.

Billig med teknologi Gunnar Hippe bygger deler av produksjonen på avanserte sveiseroboter. – Økonomisk er det også vel så gunstig som en billig arbeider i for eksempel Tyrkia. Der underleverandørene har løsninger slik at de kan kompensere for det høye, norske kostnadsnivået ved å ta i bruk ny teknologi, så går det bra, konstaterer Øveraasen.

Skiftnøkkel og CNN I fabrikkhallen klatrer Rune Torke rundt med fastnøkkelen på en sope- og blåsemaskin som skal holde flyplassen i Kristiansund snøfri. Samtidig, på nett-tv, forteller CNNs Richard Quest verdens forretningsreisende om hvordan Oslo faktisk har en flyplass som klarer å få flyene opp og ned akkurat som vanlig selv om det er snøvær, før han prøvekjører «verdens største snøfreser», med godt synlig Øveraasen-logo.

Resultatet av satsingen på lokal kompetanse og lokale leverandører er at den norske prdusenten er i

– Akkurat nå bygger vi til Kristiansund, Stavanger og Sofia, forteller Tor Arve Øveraasen, og beskriver hvordan

550 av dem har firmaet bygd siden starten. Størrelsene varierer, men alle er store. Kundene er nemlig de som rydder snø på profesjonell basis. Den som skal rydde foran garasjen eller på gårdsplassen, den må handle et annet sted. – Jeg rydder snøen selv på gårdsplassen hjemme. Men den freseren som jeg bruker, har vi ikke laget her, smiler Tor Arve Øveraasen. Bra skole, dårlig vei Han er full av godord om kompetanse- og teknologimiljøet i området. Kallerud på Gjøvik med høyskole, Raufoss Industripark med flere sterke bedrifter. – Det foregår veldig mye verdiskaping på Gjøvik-Toten. Det er klart at vi skunne vært flinkere til å møtes og snakke

sammen, vi som driver i industrien. Vi sitter i for stor grad på hver vår tue og har for lite kontakt med hverandre. Men til gjengjeld samarbeider vi godt med skolene. Det er et samarbeid som jeg håper er nyttig begge veier, sier Tor Arve Øveraasen.

JUBILEUM: I år er det 90 år siden Tor Arve Øveraasens bestefar lagde den første snøplogen. (Foto: Georg Mathisen)

Mens han er fornøyd med kompetansen i nærområdet, er han tilsvarende misfornøyd med kommunikasjonene: – Vi er litt i bakleksa i forhold til kommunikasjonen. Her må det tas et skikkelig løft hvis vi skal klare å beholde næringslivet i distriktet. Veinettet her er kraftig underprioritert og underbevilget i forhold til for eksempel det på den andre siden av Mjøsa. Øveraasen har 10-15 store vogntog på vei til eller fra fabrikken hver eneste dag. Riksvei 4 mot Hadeland er vanskelig på grunn av bratte bakker og ofte dårlig føre. Fylkesvei 33 mot Minnesund er smal, svingete og rasfarlig. Hadde veiene vært bedre, ville Øveraasen hatt mulighet til å gjøre enda litt mer av arbeidet på Gjøvik, men de største maskinene er uansett så store at de må deles opp og fraktes på flere vogntog. n

[ BEDRIFTEN ]

snøryddingen skjer i tre operasjoner på ett og samme kjøretøy. Først går plogen, som tar det meste av snøen. Så kommer en roterende børste, og tredje trinn er luft. Med en fart på 600 kilometer i timen blåses de siste snøfnuggene ut til siden. På de store flyplassene kjører maskinene på rekke og rad slik at hele rullebanen kan ryddes på én gjennomkjøring.

JEG ER SKUFFA OVER AT NÆRINGSLIVET IKKE ER MER FORSKNINGSORIENTERT. JEG MENER AT DET I STOR GRAD ER DERES EGET ANSVAR.

[ DUELLEN ]

KRISTIN HALVORSEN

s Kristin V

Kristin

Forskning:

›› Alder : 49 år (født 10. juni 1963) ›› Stilling: Finansbyråd i Oslo siden september 2009. Høyre-kandidat til Stortinget ›› Utdanning: Doktorgrad i kjemi ›› Yrkeserfaring: Forsker ved Sintef, avdelingsdirektør i Nærings- og handelsdepartementet, har ledet forskerskolen Simula School of Research and Innovation

Hvor skal vi hente forskningskruttet fra? To blad Kristin svarer: Røde Halvorsen og blå Vinje. Tekst: Lars Aarønæs Foto: Sissel M. Rasmussen/LO Media De to setter seg ved bordet i vandrehallen. Hele Stortinget er en anelse valghektisk. Kunnskapsminister Halvorsen er på vei for å holde manende taler i Nordland. Finansbyråd Vinje i Oslo har i bakhodet at hun sitter på en temmelig sikker Høyre-plass på Stortingets Oslobenk, om prognosene holder fram til september. Hvilken politikk vil de føre for forskningen? Halvorsen har nettopp lagt fram «Lange linjer – kunnskap gir muligheter». Det er navnet på den nye langtidsplanen for forskning. Den oser av god vilje, slik stortingsmeldinger skal. Nå vil regjeringen etablere tiårige nasjonale langtidsplaner. – Satt på spissen ser det ut som dere rødgrønne er så prosessorientert at det i grunnen ikke er nødvendig med resultater. Mens politikken for dere på høyresida er å løpe etter enhver breial grynder og industri for å gi dem alskens tilrettelegging, uten å se etter samfunnsgevinsten?

Kristin Halvorsen: ›› Alder: 52 år (født 2. september 1960) ›› Stilling: Kunnskapsminister ›› Utdanning: Mellomfag sosialpedagogikk, grunnfag kriminologi ›› Yrkeserfaring: Stortingsrepresentant for SV og heltidspolitiker siden 1989, 29 år gammel

Kristin Vinje: – Det synes jeg var en merkelig påstand. Vi er opptatt av å få næringslivet til å forske mer selv. Der synes vi forskningsmeldingen er for vag. Den er også for lite ambisiøs, hvis vi skal styrke konkurransekraften og nå igjen land vi ønsker å sammenlikne oss med. Kristin Halvorsen: – Jeg synes ikke du er heldig med spissformuleringen i spørsmålet. Det finnes god forskning og det finnes dårlig. All god forskning, grunnforskning som anvendt, får vi nytte av på et eller annet tidspunkt. God kvalitet er bunnplanken. Vi er på et veldig godt spor. Ser vi på forskningens andel av BNP har satsingen vår gjort at den har den økt fra 0,79 til 0,92 prosent. Vi har hatt 32 prosent realvekst innen forskning. Det er meget bra, og viser at det er et høyt prioritert område. De nordiske kollegene mine ypper litt med meg fordi de ligger høyere enn oss i forskningsandel av BNP. Da sier jeg at ok, det er bare i én sammenheng jeg

skulle ønske at vi hadde lavere BNP, og det er når vi skal sammenlikne forskningsinnsatsen våre med resten av Norden. Den lave andelen handler om at vi har store inntekter av olje og gass. Midler som vi ikke bruker over statsbudsjettet, men behandler på mer varig vis. Derfor mener jeg det er mer relevant hvor mye bruker vi per hode. Der ligger vi nest øverst i OECD. Som andel av statsbudsjettet har FOU økt fra 3,4 prosent i 2005 til 3,7 prosent i 2013. Vinje: Sammenlikn tallene for forskningssatsing i statsbudsjettet for 2006 med dem nå i 2013. Da ser du at vi står stille. Forskningsinnsatsen i 2013 er på 3,7 prosent. Den utgjør samme andel av statsbudsjettet som i 2006.. – Målet for både de rødgrønne og de blå er at mer av BNP skal gå til forskning. Hvordan? Halvorsen: – Vi kommer til å forbli en liten befolkning. Uansett hvor høyt vi kommer vil vi ikke produsere mer enn én prosent av verdens kunnskap. Jeg er skuffa over at næringslivet ikke er mer forskningsorientert. Jeg mener at det i stor grad er deres eget ansvar. Vi kommer oss bare opp som kunnskapsnasjon hvis næringslivet ser at de har egeninteresse. Jeg ønsker ikke at stat og regjering skal overta ansvaret for den prosentvise økningen som kreves fra dem. Men vi kan bidra med gode støtteordninger. Vinje: – Jeg er ikke helt enig med deg. Jeg synes vi som nasjon må ta et ansvar for hvordan den offentlige pengebruken innrettes. Jeg synes det er behov for å lytte til hva næringslivet synes vi bør gjøre med de offentlige midlene. For eksempel kan vi bruke Skattefunn i større grad, og mange andre mulige tiltak som stimulerer næringslivets egeninnsats. Det er for lettvint å gå rundt og være skuffet over næringslivet. En annen ting er at hele forskningsmeldingen er for lite ambisiøs. Hvorfor har ikke regjeringen laget en langtidsplan for

[ DUELLEN ]

Kristin Vinje:

Jakten på kruttet

VI KAN BRUKE FORSKNINGSPOLITIKKEN TIL Å GJØRE OSS ATTRAKTIVE KRISTIN VINJE

fremragende forskning, såkalte SFF-er, er et veldig godt virkemiddel. Men vi kan gjøre mye mer. Vi kan bruke forskningspolitikken til å gjøre oss attraktive for internasjonale forskere. Hvis vi investerte mer i infrastruktur i Norge ville kompetansen komme flytende på ei fjøl. Vi har noen kjempegode miljøer som tiltrekker seg internasjonale forskere, for eksempel Institutt for energiteknikk, IFE, med Halden-reaktoren. Halvorsen: – Vi må ikke se så snevert på det. Jeg tipper at det mest vekstfremmende vi har foretatt oss de seinere årene, det er barnehageutbygginga. Den har bidratt til at vi har fått flere kvinner som kunne jobbe fulltid. Antakelig hadde vi mista en del gode forskere hvis vi ikke hadde fått til barnehagetilbudet. Vinje: – Vi burde kanskje sørge for å tilby flere internasjonale skoler, sånn at de som vil bo her med barn har muligheten til å velge noe annet enn den norske skolen. – Er det noen utenlandske forskningsforbilder som inspirerer?

FLERE TOPPFORSKERE: Kristin Vinje mener et viktig svar på forskningens utfordringer ligger i å tiltrekke seg flere toppforskere fra utlandet, og satse mer på elitemiljøer.

forskning for lenge siden? Dere har sett bort fra tidsaspektet. Dere vil bruke 3 prosent av BNP på forskning, men dere har ikke sagt når. Vi sier «innen 2030». Halvorsen: – Jeg er veldig fornøyd med at vi nå har en tiårsplan. Det er fordi vi trenger å tenke i veldig lange linjer. Derfor heter også meldinga det. Det vi bygger opp krever systematikk over tid. Norge har en helt spesiell næringslivsstruktur. Mitt hovedpoeng er at vi ikke kan overta det ansvaret næringslivet har for å tenke forskning, kunnskap og utvikling. Men kan oppnå veldig mye mer gjennom bredere samarbeid. Offentlig virksomhet har også veldig mye å hente på mer forskning. Det er et eget perspektiv. – Hvis vi ser bort fra penger, prosenter og BNP, hvordan kan vi stimulere til at det blir mer og bedre forskning i Norge?

[ DUELLEN ]

Halvorsen: Nå må vi ikke tegne er helsvart bilde. Den største utfordringa vår er at vi har for få forskningsmiljøer som hevder seg i toppen, når vi sammenlikner oss med resten av Norden. På dette området skal vi ha eliter.

Vinje: – Jeg er enig, det er mye bra forskning. Vi bør bruke mer penger på de virkelig gode miljøene. Jeg har selv jobbet på Simula. Det er et litt elitistisk institutt som gjør det veldig bra. De ville ikke ha fått penger hvis de ikke presterte. Forskning må være konkurransebasert på den måten at du må levere kvalitet over en viss tid. Slike miljøer bør dyrkes frem. Jeg synes sentra for

Halvorsen: – Jeg var nylig i Berlin. Der snakket jeg med direktøren for Max Planck-instituttet. Det er et senter for fremragende forskning, satt i system. De plukker gode forskere og matcher dem med forskere som kan være fra helt andre fag. Så sikrer de dem god finansiering og sier «vær så god». Max Planck har vel nå vært delaktig i 37 nobelpriser. Vi kan ikke ha like høye ambisjoner, men det er viktig å se i en slik retning. Vinje: – Våre egne SFF-er ble etablert i 2001 og 2002. Vi må være bevisst på hvordan vi skal satse videre på dem. Er universitetene satt i stand til å bygge videre opp de miljøene som er innenfor sine områder? Jeg er litt tvilende til det. Vi kan ikke bygge opp miljøer som får penger og så er det plutselig ikke mer penger. Vi må ha en plan for hvordan dette skal tas videre. SFF-ene er egentlig kimer til noe mer. Om de blir utgangspunkt for å lage nasjonale laboratorier og fasiliteter, da kan man gjøre mer som Max Planck. – Hvilke eksisterende miljøer vil dere satse på? Halvorsen: – Jeg vil ikke si noe utover det som allerede står i meldingen. Det viktige er at de aktuelle får vite at de kan bygge seg opp, at de har finansiering i en tiårsperiode. Så er vi faktisk i en gunstig situasjon, fordi vi har god råd i en verden med mye hjernekraft. Vi kan tiltrekke oss forskere i verdensklassen. Vinje: – I så fall må vi virkelig ruste opp infrastrukturen. Hos Forskningsrådet ligger det en lang liste over hva de mener er et etterslep. n

Hundre prosent

Typisk norsk 100% GARANTERT KVALITET

Satisfaction guaranteed

Made in Norway Fornøydhetsgrad

100%

HELE VERDEN: Lensene selges over hele verden. Selskapet har for eksempel en markedsandel på 90 prosent i Brasil.

NORSKE PRODUKTER

N AU

R LIG V I S

Norlense AS ble stiftet i Fiskebøl i 1975.

Fabrikken

(Foto: Norlense)

Lenser:

Fra bygda Fiskebøl leverer Norlense noen av verdens mest avanserte oljelenser. Selskapet er stort sett enerådende på norsk sokkel, men hele 90 prosent av produksjonen går til eksport.

50 INNBYGGERE: Norlense har 60 ansatte. Det er 10 flere enn det bor i hele Fiskebøl

Tekst: Alf Inge Molde

Norlense as:

- Vi har 90 prosent av markedet i Brasil, og leverer også til Mexico, USA, Canada, Japan, egentlig overalt hvor man har offshoreaktivitet og strenge krav. Når det kommer til oljevernteknologi offshore er vi og Norge ledende, sier administrerende direktør Terje Olav Hansen. Selskapet, som omsatte for 150 millioner kroner i fjor, holder til i Fiskebøl – midt i Lofoten og Vesterålen. Med 60 ansatte i ei bygd med 50 innbyggere kan man trygt kalle virksomheten faren til Terje Olav Hansen, Torstein Hansen, bygde opp for en hjørnesteinsbedrift. - Vi holder liv i både barnehage og skole, for å si det sånn, sier Hansen. Det begynte egentlig som et lite notbøteri på 1960tallet. Men da olja kom til Norge, skjedde det et skipsforlis i Finnsnesrenna som viste at de små lensene man hadde den gang ikke kunne håndtere oljeutslipp i bølger og strøm. Etter å ha hørt om utfordringene på radioen, gikk Torstein Hansen i gang med å utvikle en ny offshorelense etter ringnotprinsippet. Nyvinningen ble testet i 1974, og i 1977 fikk selskapet sin første kontrakt med Statoil. Ett år senere vant selskapet også en kontrakt på å levere 10.000 meter ringnotlense til Statens forurensingstilsyn. Verdien var på 17 millioner kroner. Den utløsende faktoren var

selskapets høytrykksløsninger som gjør at én mann kan sette ut lensene på en sikker og effektiv måte. - Den automatiske luftfyllingen gjør at det er lett å øve med vårt utstyr. Der andre løsninger krever en hel dag, kan man gjennomføre øvelser med våre lenser på to timer. Vi satser mye på helse, miljø og sikkerhet, sier Hansen. Siden har det gått slag i slag, med stadige teknologiske framskritt som følge av målrettet satsning på forskning og utvikling. I disse dager reiser tre ansatte til USA for å teste den siste utviklingen, en oljetrål som tåler å slepes i opp mot fire knops fart og en separatorlense som kan hente opp olje som er pisket ned i vannmassene inntil halvannen meter under havoverflaten. Oljen blir deretter pumpet opp på et skip ved hjelp av en skimmer. Utstyret til Norlense har vært i ilden en rekke ganger, blant annet i Mexico i 1979, Prestige i Spania i 2002 og på Macondo i Mexicogulfen i 2010. Men oljevernutstyr er ikke det eneste beinet til bedriften. Selskapet har også overført høytrykkluftfyllingssystemet fra lensene til oppblåsbare telt. De siste årene har dette sikret avtaler med blant andre Det Norske Forsvaret og Direktoratet for Sikkerhet og Beredskap og Røde Kors – men også forsvaret i landet som Singapore, Chile og Irland. n

(Foto: Norlense)

Hva: En av verdens ledende produsenter av oljevernutstyr, men satser også på oppblåsbare telt. Tilbyr også opplæring, trening og rådgiving innen oljevern og beredskap Hvor: Fiskebøl, en bygd med 50 innbyggere i Hadsel kommune midt i Lofoten og Vesterålen Ansatte: 60 Eierskap: Familien hadde aksjemajoriteten fram til 2007, da investeringer i nye fabrikkanlegg og produksjonsutstyr for 50 millioner kroner krevde en rettet emisjon. Familien sitter i dag igjen med én tredel av aksjene. Omsetning: 149,7 millioner kroner i 2011, med resultat før skatt på 9,3 millioner kroner. Nominert: Er en av tre bedrifter som er nominert til Årets bedrift av Innovasjon Norge. Prisen deles ut 28. mai i Oslo.

[ MADE IN NORWAY ]

Oljevernerne

Forskning:

Mer næringsrettet forskning! Skal industrien kunne utvikle seg i takt med endringene vi nå ser i teknologi, markeder og rammebetingelser, må forskningen vår vris kraftig i retning teknologi og verdiskaping. Tekst: Hogne Hongset, redaktør Det er bare en ting som kan sies sikkert om industri som ikke utvikler seg. Den dør! Bedrifter må være lønnsomme, og heldigvis har vi en omstillingsdyktig industri.

Hogne Hongset

Arbeidsintensiv industriproduksjon har lenge søkt til lavkostland, ifølge økonomiprofetene er dette noe i nærheten av en naturlov. I det stille er det imidlertid i gang en ny industriell revolusjon, der robotene overtrumfer økonomene: Outsourcing erstattes av backsourcing! Og roboter er ingen trussel for industriarbeidsplassene – de er redningen!

[ KRONIKK ]

Hovedtemaet i denne utgaven er denne stille industrielle (r)evolusjonen. For arbeidsintensive prosesser automatiseres/robotiseres nå på stadig nye områder, og det i en grad som var nokså utenkelig for få år siden. Først og fremst i produksjonsindustrien, men det som skjer vil få store konsekvenser også i serviceindustri og i omsorgssektoren. I industrien er konsekvensene dels at produksjon som har vært sendt ut av landet, hentes hjem igjen. Se reportasje på de følgende sidene om Kleven, skipsverftet i Ulsteinvik på Sunnmøre som nå henter hjem skrogsveising. Men like viktig, produksjon som har stått i fare for å bli lagt ned i Norge kan bli værende, og nye bedrifter med høyautomatisert produksjon kan etableres.

Et annet trekk i den stille revolusjonen er nye produksjonsteknikker, gjerne omtalt som 3D-produksjon. Kort fortalt betyr dette at den gjenstanden som skal produseres, rett og slett printes ut i en industriprinter, i stedet for å bli lagd ved at råmaterialet bearbeides gjennom dreiing, fresing, støping, pressing eller ved andre tradisjonelle teknikker. Den nye produksjonsteknikken har mange fordeler, og antas å spre seg til stadig nye anvendelser. Et tredje trekk ved det som skjer, er at produksjon ved bruk av de nye teknikkene ikke nødvendigvis har den samme type skalafordeler som tradisjonell produksjon. Det betyr at produksjonen kan skje i mindre enheter, i

realiteten hvor som helst, og mer etter modellen “print on demand”, til og med hos kunden mer enn etter tradisjonell produksjon i store serier for lager og deretter transport til kunde. Forutsetningen for at vi i vårt land skal dra full nytte av det nye som skjer på denne fronten, er selvsagt at vi henger med i timen. Da må vi satse tilstrekkelig på å være i teknologifronten og på forskningsfronten! Da er vi ved forskningen igjen, og der har vi nok en betydelig jobb å gjøre! For vi satser ikke spesielt spenstig på forskning generelt her i landet, rikdommen vår til tross. Vi bruker grovt sett bare halvparten så mye av vårt nasjonalprodukt (BNP) på forskning som våre naboer svensker, dansker og finner. Myndighetene gjør det lett for seg ved å henvise til at det er forskningen i bedriftene som henger etter. Reaksjonen burde heller vært å øke den statlige forskningsinnsatsen. Dessuten er det myndighetene som bestemmer forskningens rammebetingelser i bedriftene. Paul Chaffey, tidligere profilert SV-politiker, nå høyrevelger, skriver følgende i en artikkel i Dagbladet nettopp: “...stortingsmeldingen om forskning som Kristin Halvorsen la fram rett før påske (er) kjemisk fri for tiltak for å løfte næringslivets forskning i Norge. Halvorsen har valgt å kritisere næringslivet for ikke å forske mer, når det er hun som har ansvaret for rammevilkårene som kunne gjort noe med det.” Myndighetene tillater dessuten at mindre av de statlige forskningsmidlene går til næringsrettet forskning hos oss enn hos våre naboer. Her bør det tvinges fram en nødvendig diskusjon om prioritering av statlige forskningsmidler, spesielt i høyskole-og universitetssektoren. På Forskningsrådets næringslivsdag 23. april i år sa næringsminister Trond Giske at instituttsektoren kunne glemme å få mer penger, hvis den ikke fikk sanert en del av det tullet det drives med. Statsråden brukte ikke disse ordene, men jeg har ham mistenkt for at han godt kunne tenkt seg å gjøre det. Han har en fortid som forskningsminister!

VI BRUKER GROVT SETT BARE HALVPARTEN SÅ MYE AV VÅRT NASJONALPRODUKT PÅ FORSKNING SOM VÅRE NABOER SVENSKER, DANSKER OG FINNER HOGNE HONGSET Forskningens frihet – en hellig ku? En liten surfetur på nettet viser at vi bruker mye penger på prosjekter av denne typen: “Landskapseffekter av sykdomsbærende mygg i Thailand” (1.300.000 kroner/UMB) “En semantisk studie av genitiv og dativ i latvisk med et kontrastivt blikk på litavisk” (1.271.000 kroner/FRIPRO/ NFR) “De første kristne sladrekjerringer - en sammenstilling av nytestamentlige tekster der sladder som moraltypos kobles til kjønn” (1.439.000 kroner/UiO) “Søppelets ambivalens i samtidskunsten” (ukjent sum/ Høgskolen i Oslo og Akershus) “Kulturperspektiv på møte mellom embetsmenn og bønder i perioden 1660-1870” (6 millioner/Høgskulen i Volda/NFR) “Digitalkompetanseutvikling og kjønnsrepresentasjoner i kontekst av kvinnelige tenåringers blogging i Norge” (Ukjent sum/Høyskolen på Lillehammer) fragmenter av ny viten som blir satt inn i en større forskningssammenheng kan gi oss viktige svar. Men det må gå an å spørre, med referanse til eksemplene ovenfor: Er det virkelig dette det haster mest å finne ut av - parallelt med at universiteter og høyskoler gir myndighetene det glatte lag for å bevilge for lite penger til forskning?

Forskerne Barheim og Sandvik ved universitetet i Bergen vant et år Ig-nobelprisen i biologi for studien: “Effekten av øl, hvitløk og rømme på appetitten til igler”. Og ikke minst syns jeg denne er imponerende: Professor ved universitetet i Oslo, Harald Moi, vant samme år prisen i kategorien folkehelse for å ha dokumentert at gonorésmitte kan overføres via oppblåsbare sex–dukker.

Og de får støtte fra Norges forskningsråd. Direktøren der skrev i en kronikk i Dagbladet følgende ved en anledning: “Mange svært gode søknader fikk avslag, og vi har sett hvordan berettigede frustrasjoner er kommet til uttrykk i pressen”.

Det er både riktig og viktig at det er ulike meninger om hva som er viktig og faglig interessant forskning. Og det er like selvsagt at mange små, tilsynelatende uvesentlige

Fortsatt med referanse til prosjektene ovenfor, som altså har fått statlige forskningsmidler, – jeg lurer litt på hva slags søknader som ikke har fått!

GJØR DET LETT FOR SEG: Regjeringes burde heller øke den statlige forskningsinnsatsen enn å vise til at det er forskningen i bedriftene som henger etter, mener Hogne Hongset. (Foto: Luca Kleve-Ruud/Samfoto)

[ KRONIKK ]

Disse forskningsprosjektene har ikke nådd internasjonal anerkjennelse. Men noen andre har gjort det, på solid universitetsnivå. Harvard University deler hvert år ut “Ig-nobelprisen”(du finner den på nettet), og den er ikke spesielt ærefullt ment! Her har to av våre største universiteter nådd opp:

LYS FRAMTID: Kleven har investert 100 millioner kroner i nye haller og maskiner som skal sikre framtiden til veftet i Ulsteinvik. Her heises en kran som kan løfte inntil 1500 tonn tunge skrogmoduler på plass i den største hallen. Nå er det ikke lenger lønnsomt å bygge de mest avanserte modulene i Polen .

[ HOVEDSAKEN: OUTSOURCING ]

(Foto:Per Eide)

Backsourcing:

Nå hentes produksjonen hjem

Ny teknologi gjør at Norge kan konkurrere med lavkostlandene. Takket være nye og rimelige sveiseroboter kan Kleven Verft hente hjem igjen skrogproduksjon fra Polen. De traver fort gjennom industrihallene, herrene og kvinnene i det dresskledde følget. Innkjøps- og produksjonsdirektør Tore Roppen leder an, med styreleder Kjersti Kleven hakk i hæl. Korte stopp, raske kommentarer og så videre. Det er mye å se. 100 millioner investerte kroner har gitt fire nye industrihaller, et samlebånd med state-of-the-art sveiseroboter og helt nye produksjonsmetoder som skal sikre framtiden ved Kleven Verft i Ulsteinvik. Man kan bli nysgjerrig av mindre. Men Roppen skal vi først treffe senere. Imens viser kommunikasjonssjef Ellen C. Kvalsund PåSpissen rundt og forklarer: - Mens andre verft får slept inn hele skrog fra Øst-Europa, får vi tilsendt skroget i moduler fra Polen. Da har vi fri tilgang til de ulike seksjonene, noe som gjør det lettere for oss å sette inn motor og annet utstyr. De andre blir nødt til å skjære biter ut av skroget for å få satt inn motoren. Vi mener at vår metode gir bedre arbeidsmiljø og lettere og raskere montering, sier Kvalsund.

[ HOVEDSAKEN: BACKSOURCING ]

Tekst: Alf Inge Molde

I NORGE BLIR INGEN ERSTATTET AV ROBOTER. TVERT OM SER VI FRA ANDRE BEDRIFTER AT MAN SANNSYNLIGVIS MÅ ANSETTE FLERE FORDI VOLUMET GÅR OPP. TORE ROPPEN

Mange ganger så effektiv - En vanlig sveiserobot kan sveise 0,5 til 0,8 meter per minutt. Disse kan sveise 2,0 til 2,7 meter per minutt, forklarer automasjonsingeniør Claes Svensson, og peker på de nye lasersveiserobotene som står i den innerste verkstedshallen – like ved der de nettopp har sprengt bort fjellmasser for å lage flere sårt tiltrengte parkeringsplasser. I dag står bilene tett i tett langs den smale og svingete veien ned til inngangsporten. Sammen med fem svenske kollegaer er Svensson i ferd med å ferdigstille den nye produksjonslinjen. - Til sammenligning sveiser mennesker rundt 25 centimeter per minutt, sier automasjonsingeniøren. Svensson ler når han blir spurt om det må svensker til for å løfte norsk skipsproduksjon inn i det 21. århundre, men kompetansen var altså ikke å oppdrive i Norge. Selv har han 15 års erfaring fra robotprodusenten Yaskawa Motoman, og har vært med på å installere industriroboter hos alt fra medisinprodusenter, lastebilprodusenter, og andre europeiske verft til Ikea. Roboter har vært vanlig i en rekke bransjer i en årrekke, for eksempel innen bil- og møbelproduksjon, men altså ikke ved norske verft. I hvert fall ikke på denne måten.

PÅ HODET: Hele verftet i Ulsteinvik er snudd på hodet i disse dager. Kleven Verft holder rundt 700 personer i arbeid. Halvparten er egne ansatte.

[ HOVEDSAKEN: BACKSOURCING ]

(Foto: Per Eide)

- Men andre verft framhever andre sider ved sin produksjon, legger hun kjapt til. Samlebånd på skipsverft Uansett verftenes metode går det veldig godt med norsk maritim næring. Ifølge Norges Rederiforbunds konjunkturrapport for 2013 ligger det an til å bli et nytt toppår, og rederiene forventer økt omsetning, høyere lønnsomhet og posisjoner for langsiktig vekst. Både deepsea, shortsea og offshorerederiene forventer en solid omsetningsvekst – og den sistnevnte gruppen er mest optimistisk av dem alle. 2012 ga da også det beste årsresultatet i familieeide Klevens historie. Kleven Verft i Ulsteinvik og Myklebust Verft i Gursken leverte til sammen et resultat på 258 millioner kroner før skatt, og med 15 skip i bestilling gikk konsernet inn i 2013 med en ordrereserve på åtte milliarder kroner, dobbelt så mye som ved inngangen til 2012. Når konsernet nå investerer 100 millioner kroner i nye fasiliteter og teknologi, er det for å sikre vekst og arbeid også i framtiden. Takket være samlebåndsteknologi med moderne lasersveiseroboter kan Kleven hente hjem produksjonen av de mest avanserte skrogmodulene fra Polen – hvor jobben har blitt gjort manuelt de siste 15 årene. Backsourcing, snakker man nå om i Ulsteinvik.

Men først må det virke. I slutten av april har lasersveiserne blitt testet, men ordinær produksjon er fremdeles en måned unna. Robotturisme - Beklager at det tok litt tid, smiler Tore Roppen. - Vi har innført et nytt begrep hos oss nå; robotturisme, sier han. Det har vært særdeles mye besøk i det siste. Politikere, kunder, konkurrenter og media, alle er interessert i å se hva som skjer ved verftet. Mye har endret seg siden Marius Kleven startet opp smia i 1939. Etter hvert kom de fire sønnene inn i virksomheten, og i 1961 sto det første nybygget klart. Siden ekspanderte selskapet, ble aksjeselskap under navnet Kleven Mek. Verksted AS og fusjonerte med Kværner i 1990. Konsernet gikk godt, og hadde i 1989 en omsetning på 700 millioner kroner og et resultat før skatt på 125 millioner kroner. Men da Kværner noen år senere ønsket å trekke seg ut av skipsbygging, tok Kleven-familien igjen over kontrollen. Verftet har bygget en rekke forskjellige skip, blant annet en rekke hurtigruteskip. Likevel er det verdens mest avanserte offshorefartøy som er ryggraden. Ved det nye samlebåndet skal stålplater sveises sammen til store maskinrommoduler, som løftes inn den svære

nabohallen hvor motoren og tilhørende utstyr settes inn. Hallen kan huse skrogbiter som er inntil 31 meter brede, 30 meter lange og elleve meter høye. Inkludert motoren kan modulene veie så mye som 1500 tonn når de kjøres ut til beddingen og sveises sammen med de andre skrogmodulene – som fremdeles skal produseres i Polen. To kan erstatte 40 sveisere Fordelene ved å hente hjem den mest avanserte produksjonen er mange. Viktigst er kontroll over tid og kostnader, men robotene gjør også at man kan bruke mindre sveisetilsetning som igjen gir lavere vekt, kost og energiforbruk – og ikke minst miljøgevinster. - Men kanskje vel så viktig er det å holde kompetansen oppe. Stål er en så viktig bestanddel i det vi holder på med at vi må ha kontroll og utvikle oss videre, sier Roppen. - Hvor mange sveisere kan robotene erstatte? - De gjør at to mann kan erstatte 40. I realiteten blir det likevel at to mann erstatter 20 fordi vi ikke vil klare å utnytte full effekt av samlebåndet. Men i Norge blir ingen erstattet av roboter. Tvert om ser vi fra andre bedrifter at man sannsynligvis må ansette flere fordi volumet går opp. - Så det blir mer riktig å si at roboter sikrer norske arbeidsplasser? - Ja, det vil jeg si.

Kaptein Ståle Nykrem tror at deadlinen blir tøff for verftet, men legger til at møringene har levert varene tidligere. – Jeg har tro på at det blir bra denne gangen også, sier Rem-kapteinen.

SUPEREFFEKTIV: Vanlige sveiserobotoer kan sveise 0,5 til 0,8 meter per minutt. De nye lasersveisrobotene til Kleven Verft kan klare mellom 2 og 2,7 meter per minutt. Til sammenligning sveiser mennesker rundt 25 centimeter i minuttet. Ifølge Tore Roppen koster de ikke mer enn ventilasjonsanlegget på taket. (Foto: Per Eide)

[ HOVEDSAKEN: BACKSOURCING ]

14 av 15 norske bestillinger ”Testing, testing, one, two, three, enn, tå tre, testing, testing”… Det yrer om bord ”Rem Fortune”, som snart skal stå ferdig. Med bare 15 dager igjen til overlevering er det tusen små og store oppgaver som gjenstår, og trappemontører, rørleggere, mekanikere, snekkere og elektrikere står tett i tett – og ser ikke ut til å la seg sjenere av mannen med den litt skrikete stemmen som har bestemt seg for å teste alarmanlegget i det uendelige.

ETTER Å HA KUTTET JOBBER I MER ENN TI ÅR, HAR VÅRE PRODUSENTER LAGT TIL 500.000 NYE ARBEIDSPLASSER I LØPET AV DE SISTE TRE. CATERPILLAR HENTER JOBBER TILBAKE FRA JAPAN. FORD HENTER JOBBER TILBAKE FRA MEXICO. BARACK OBAMA Roppen røper at backsourcingen også kan bidra til at Kleven igjen kan begynne å tegne sine egne produksjonstegninger. Det har de ikke gjort siden 2002. - Det er en av fordelene med det nye utstyret. Å lage våre egne produksjonstegninger er et satsningsområde for oss, sier han. Men først må altså svenskene få sving på produksjonslinjen. Obama: Verden i endring ”Vår første prioritet er å gjøre Amerika til en magnet for nye arbeidsplasser og produksjon. Etter å ha kuttet jobber i mer enn ti år, har våre produsenter lagt til 500.000 nye arbeidsplasser i løpet av de siste tre. Caterpillar henter jobber tilbake fra Japan. Ford henter jobber tilbake fra Mexico. Og i år vil Apple begynne å lage Mac-maskiner i Amerika igjen”, sa USAs president Barack Obama i sin State of the union-tale i februar i år. ”Det er ting vi kan gjøre, akkurat nå, for å akselerere denne trenden. I fjor laget vi vårt første institutt for produksjonsinnovasjon i Youngstown, Ohio. Et tidligere nedlagt lager er nå et state-of-the-art laboratorium hvor nye arbeidstakere behersker 3D-utskrift som har potensial til å revolusjonere måten vi gjør nesten alt. Det er ingen grunn til at dette ikke kan skje i andre byer.”

ROBOTTURISME: Tore Roppen har mye besøk for tiden; politikere, kunder, konkurrenter og media, alle er interessert i å se hva som skjer ved verftet.

[ HOVEDSAKEN: BACKSOURCING ]

(Foto: Per Eide)

Fosnavåg-rederiet er ikke den eneste norske kunden. Faktisk står norske kunder bak hele 14 av de 15 bestillingene i ordreboken– og kundene kommer igjen og igjen. Det maritime clusteret er meget sterkt, og klyngeteoriens fremste talsmann, økonomiprofessor Torger Reve, skriver i sin bok ”Et kunnskapsbasert Norge” at den norske maritime klyngen er en nærmest komplett internasjonal næringsklynge. Han peker også på at næringen har vært gjennom en massiv omstilling de siste årene, fra skipsfart til offshore – godt hjulpet av veksten i norsk offshorevirksomhet. De strenge kravene i Norge og vind- og værforhold gjør også at fartøy bygget for norsk sokkel kan brukes hvor som helst i verden. Derfor havner de like gjerne i Afrika og SørAmerika som på Haltenbanken. Nå skal det tegnes - ”Rem Fortune” har allerede vært ute på prøveseiling, så vi kommer i mål innen fristen. Det har sett verre ut tidligere, uten at vi har gått over tiden, poengterer Tore Roppen.

”Så i kveld annonserer jeg lanseringen av tre slike produksjonshub-er til, hvor bedrifter vil samarbeide med forsvars- og energidepartementet for å omdanne regioner etterlatt av globaliseringen til globale sentere for høyteknologiske jobber. Og jeg ber Kongressen bidra til å skape et nettverk på 15 av disse hub-ene og garantere at den neste revolusjonen innen produksjon blir skapt akkurat her, i Amerika. Vi kan få det gjort.” Outsorucing er outdated - Outsourcing er outdated, oppsummerer Jon Fixdal. Sammen med teknologer og nøkkelpersoner i industrien har prosjektlederen i Teknologirådet, som er et uavhengig offentlig organ for teknologivurdering, sett nærmere på framtidens produksjonsmetoder. Han er ikke i tvil om at verden er i endring. Noen vil kanskje til og med kalle tiden vi er inne i for den tredje industrielle revolusjon. Globale trender kan oppsummeres med tre stikkord; industriroboter, 3D-printere og digitalisering, forteller han. - Den nye generasjonen industriroboter er raskere, mer fleksible, mer presise og lettere å programmere enn forgjengerne. Mange industriroboter har også vært store, og det har ikke vært lett å ha maskiner og mennesker i samme rom. Nå kan man lære roboter opp ved å holde en gjenstand opp foran dem, og man kan reprogrammere dem ved å bevege armene deres. Bare se på roboten Baxter, for eksempel, sier Fixdal.

- 3D-printere er ikke noe nytt. Jeg lærte selv om det da jeg studerte på slutten av 1980-tallet. Men veksten er voldsom, og vi ser at man kan printe ut ulike typer komponenter og sammenføyninger. Prislappen ligger fra 2000 kroner for en hjemmeprinter til industrielle 3D-printere til én million dollar, sier Fixdal. Alle kan bli produsenter - Det viktige her er tanken om at alle kan bli en produsent. Man trenger ikke være en del av en industribedrift, legger han til. Enn så lenge har man ikke kommet til punktet der 3D-printere egner seg for masseproduksjon. Men teknologien kan ha mye å si i en utviklingsfase der det å ta på og føle produktet kan ha betydning. Og for spesialdesignede

produkter og gjenstander som skal produseres i mindre volum, kan fordelene være store. Ifølge Aftenposten har en kvinne i Belgia fått printet ut et kjeveben i titan, og i Hønefoss har ingeniørbedriften Tronrund Engineering tatt i bruk en av Skandinavias første metall-3D-printere - som kan lage produkter i både stål, titan og aluminium. Bedriften har blant annet brukt nyvinningen til å printe ut motordeler i aluminium til en racerbil. Men hvor kommer digitalisering inn? - Den amerikanske nettbutikken Qirky.com er et godt eksempel. La oss si at du mangler en type steikespade som du vil ha laget. Da sender du inn en skisse til dem, som de så sender videre til en pool av designere som kommer med innspill. Deretter optimaliseres designen, også ved hjelp av 3D-printere, før den settes i produksjon og selges via nettsiden. Inntektene deles mellom den som hadde ideen, de mest aktive designerne og Quirky selv. - Gjenstandene de selger vil ikke revolusjonere verden, men de er et bilde på de nye

STORE MULIGHETER: Kleven Verft har ikke tegnet sine egne produksjonstegninger siden 2002. Nå er målet å kunne gjenoppta også denne biten av skipsproduksjonen. (Foto: Per Eide)

[ HOVEDSAKEN: BACKSOURCING ]

3D-printere får stadig større oppmerksomhet, sist gjennom den 25 år gamle amerikanske jusstudenten Cody Wilson som har laget verdens første printbare pistol, for deretter å legge ut oppskriften på nettet. I løpet av de to første dagene ble den lastet ned 100.000 ganger. Alt som kreves for å få våpenet i hus er en printer til 12.000 kroner.

NÅR MANGE AV VÅRE UTENLANDSKE KONKURRENTER MODERNISERER OG EFFEKTIVISERER SIN PRODUKSJON, MÅ VI FØLGE MED I TIMEN. TORE TENNØE

RÅDGIR: Jon Fixdal (t.v.) og direktør Tore Tennøe i Teknologirådet har i oppdrag å gi innspill om teknologiske valg til Stortinget og øvrige myndigheter. Enn så lenge har ikke de nye teknologiene fått politisk oppmerksomhet i Norge, mener de. (Foto: Alf Inge Molde)

trendene kan endre dagens industrielle verdensorden. For amerikanerne vil det ikke lenger være lønnsomt å produsere de høyteknologiske og avanserte produktene sine i Kina, tvert imot. Kina og andre raskt voksende økonomier ønsker også å kjempe seg høyere opp i verdikjeden.

[ HOVEDSAKEN: BACKSOURCING ]

STRAMT TIDSSKJEMA: Innen utgangen av 2015 skal verftet i Ulsteinvik ha levert fra seg 15 nye fartøy. 15 dager før fristen konstaterer kaptein Ståle Nykrem (til venstre) på “Rem Fortune” at deadlinen er tøff. Formann Odd Arne Skeide mener imidlertid å ha kontroll. (Foto: Per Eide)

mulighetene såkalt crowdsourcing, altså at mange personer går sammen om å løse større oppgaver, og digitalisering gir. Lønn mindre viktig, kompetanse mer - For Norges del betyr de nye produksjonsmetodene at lønnskostnader blir mindre viktig i det totale kostnadsbildet. Samtidig betyr kompetanse mer, og teknologien gir mulighet til å lage avanserte nisjeprodukter. I prinsippet kan slike bedrifter ligge hvor som helst, sier direktør Tore Tennøe. Sagt med andre ord; det særnorske lønnsnivået og industri i distriktene trenger ikke lenger være den store utfordringen mange opplever at det er i dag. Tvert imot kan en høyt utdannet arbeidsstokk gi oss fordeler i konkurranse med lavkostlandene. - Vi har mye kompetanse innen høyteknologi, og dette kan utvilsomt brukes videre innen andre områder. Vi er gode på materialteknikk og styringssystemer, og tar vi teknologien i bruk kan et nisjeland som Norge ha en god industriframtid, fortsetter han. Tennøe tror de nye

Norge må følge med i timen Men enn så lenge har de gamle industrilandene et fortrinn gjennom noen viktige forutsetninger; kunnskapen er der, arbeiderne har kompetansen og – ikke minst – finanskrise og påfølgende massearbeidsledighet gir en kraftig stimulans for utvikling av ny teknologi, nye forretningsmodeller og ny industripolitikk. Det siste punktet er kanskje Norges største utfordring, mener Tennøe. - Skoen trykker ikke slik som i Sør-Europa, Sverige, Danmark, England og USA. Vi opplever tvert imot en boom i olje- og gassindustrien som kanskje gjør at vi ikke er like sultne som de andre, poengterer han. Men når mange av våre utenlandske konkurrenter moderniserer og effektiviserer sin produksjon, må vi følge med i timen. Samtidig bør kompetansen fra de avanserte industrimiljøene i olje- og gassklyngen kunne gi viktige bidrag også til videreutviklingen av landbasert industri. - Følger Norge med i timen? - Noen bedrifter er åpenbart på ballen, men enn så lenge har det ikke fått politisk oppmerksomhet, sier Tennøe. n

Forskere i praksis

Her forsker de for å gjøre industrien bedre, ikke for å publisere artikler. – Akademikerne må verdsette det å løse industriens utfordringer, sier Sverre Narvesen hos Sintef Raufoss Manufacturing. Tekst og foto: Georg Mathisen

[ HOVEDSAKEN: BACKSOURCING ]

ALT I ETT: En mellomting mellom gigantanlegg og manuell produksjon – Sebastian Dransfeld arbeider med å finne ut av hvordan komponentene til en manifold kan produseres raskere og bedre på mindre anlegg.

– Gapet mellom Norge og EU-landene øker. Nå er det 40 prosent dyrere her enn i Sverige og Danmark. Samtidig blir industrien borte i debatten. Vi er en nasjon som kan produsere, og ikke bare drive tjenesteyting og pengeflytting, sier han.

NÅR FORSKERNE ER FLYTTET UT FRA AKADEMIA, SÅ SKJER JOBBEN UTE I INDUSTRIEN.

Løsningen er mer av det samme; mer av den måten å kommunisere på som er spesiell for norske arbeidsplasser. Det å snakke sammen på tvers av titler, avdelinger, profesjoner og plass i hierarkiet, og den manglende frykten for å si meningen sin. Eller å trekke akademikerne rett inn i produksjonen, som SRM gjør. – Når forskerne er flyttet ut fra akademia, skjer jobben ute i industrien. Det mener vi gjør det lett å ta i bruk noe av den kunnskapen de har tatt frem. Vi verdsetter akademikerne høyt, men det å være med på at forskningen tas i bruk, skal være likeverdig, sier Sverre Narvesen.

SVERRE NARVESEN

Hjørnesteinsklynge Alt begynte med en hjørnesteinsbedrift. Raufoss ASA, med bilindustrien og Forsvaret som sentrale kunder, ble splittet opp og solgt til forskjellige eiere. Den siste delen av det gamle konsernet ble avviklet i 2004. – Plutselig var vi også blitt en klynge med mange selskaper. Samtidig ville det vært farlig om vi ikke skulle opprettholde noen av de kjernekunnskapene som vi hadde levd på i 100 år, sier han, Dermed bestemte bedriftene i det som i dag er Raufoss Industripark, seg for å dele materialkunnskapen, og å bygge et fellesskap som også omfattet testing og verifisering, laboratorium, simlueringsverktøy, utvikling av produksjonsteknologi og prototypproduksjon.

[ HOVEDSAKEN: BACKSOURCING ]

– I dag har vi økt bemanningen fra 30 til 85. 22 doktorer – og sivilingeniører, bachelorer, fagarbeidere og laboranter. Det er en fin miks av «superakademikere» og de som har vært ute i virkeligheten før, mener sjefen.

PRAKTIKER: Sverre Narvesen mener det tette samarbeidet mellom akademikere og praktikere bare er en videreutvikling av den norske måten å arbeide på. I bakgrunnen et prosjekt for Rolls Royce som han ikke kan si særlig mye om på trykk.

orskerne lager rapporter og vitenskapelige artiker; industrien lager produkter. Forskerne holder først og fremst til i universitetsbyene – langt unna industrisentrene. Må avstanden mellom forskning og produksjon være så stor? Slett ikke, mener Sverre Narvesen. Industrien først Han leder et kompetansemiljø utenom det vanlige. På Raufoss kom industrien først, og forskerne er der for å gjøre industrien bedre. Når forskerne og fagarbeiderne arbeider side ved side, er det enklere å få akademikerne til å forstå at det er like viktig at forskningen tas i bruk i praksis som at det skrives en artikkel om den. Dét er absolutt nødvendig hvis Norge fortsatt skal ha en industri, mener Sverre Narvesen. Han er administrerende direktør hos Sintef Raufoss Manufacturing (SRM), og leder også næringsklyngen NCE Raufoss (Norwegian Centres of Expertise).

All slags produksjon Oppdragsgiverne er blitt langt flere enn naboene i industriparken. Nå nærmer SRM seg 40 prosent av oppdragene fra andre steder. Fra Ekornes og Helly Hansen til Kleven og Rolls Royce. Og næringsklyngen, den har spredt sine vinger så vidt at den har fått det første medlemmet utenlands; en svensk aluminiumsprodusent. – De tøffe kravene til kompetanse og effektivitet i bilbransjen. Det er Sverre Narvesens forklaring på at Raufossmiljøet allerede fra starten har vært attraktivt for flere bransjer. Nå fremstår det som nasjonalt kompetansesenter for vareproduksjon. Fra bilbransje har Raufoss-miljøet nemlig utvidet kompetansen til å handle om alle måter å utvikle og forbedre industriell produksjon. Den kan også brukes til å se på tidsbruk og arbeidsprosesser langt utenfor industrien – SRE har for eksempel hjulpet Vestre Toten kommune med å forbedre frokostserveringen på et sykehjem. Skaffer Norge inntekter Det setter ordfører Leif Waarum (Ap) pris på. Men han setter pris på mye annet, også:

360 millioner i skatt Raufoss Industripark rommer disse bedriftene: Produksjon: Benteler, Hexagon Ragasco, Hexagon Raufoss, Hydro Aluminium Profiler, Hydro Building Systems, Kongsberg Automotive, Nammo, Plastal, Profillakkering, Raufoss Offshore, Raufoss Technology, Raufoss Water & Gas, TotAl-gruppen og VP Metall. Service: Adecco, BIS Production Partner, Cafe Bar Norge, Dalkia, DolphiTech, Eidsiva Anlegg, Eidsiva Nett, ErgoGroup, Forsvarets logistikkorganisasjon, Grobi. ISS Facility Services, Mediaa Service, Multisped, Nasjonalt Senter for Komposittkompetanse, Opplæringskontoret OIR, Raufoss Beredskap, Raufoss Eiendomsforvaltning, Raufoss Elektro, Raufoss Fotball Service, Raufoss Næringspark, RISC, Rørlegger Innlandet, Sameiet Profilanlegg, Sillongen Catering, Sintef Raufoss Manufacturing, Tess, Tools og Veolia Vann. – I dag er det cirka 2320 ansatte. I tillegg er det masse serviceselskaper som er inne hver dag, så det er cirka 2400 som arbeider her hver dag. Det siste omsetningstallet vi har, er cirka fire milliarder kroner, forteller administrerende direktør John Einar Jørgensen i Raufoss Næringspark/Raufoss Eiendomsforvaltning. Regner vi 150 000 kroner per ansatt, betyr det om lag 360 millioner kroner i inntektsskatt fra dem som arbeider i parken.

– Samatbeidet mellom kommunen og Sintef er veldig bra, og NCE-klyngen er viktig for kommunen og regionen. Men den er viktig for hele Innlandet, også – det er masse inntekter som skaffes til Norge gjennom dette, sier han. Hovedkontorene er ikke på Raufoss lenger. Men arbeidsplassene gir store skatteinntekter. – Det så vi da det forsvant arbeidsplasser i forbindelse med finanskrisen. Samtidig gjør mindre sysselsetting at sosialutgiftene øker, konstaterer ordføreren. – Alfa og omega For de ansatte i de mange Raufoss-bedriftene er den praktiske tankegangen i Sintef gull verdt, mener Bjørn Sigurd Svingen. Han leder Raufoss Jern og Metall.

– Det er alfa og omega hvis vi skal komme frem til nye produkter og forbedre de eksisterende. Ikke minst når det er snakk om å finne bedre produksjonsmetoder, er vi helt nødt til å ha åndens og håndens arbeid godt integrert, sier han. Hydro Aluminium Profiler er en av de største bedriftene i Raufoss Industripark. – Dette er jo blitt ett av de områdene i Norge hvor man har kjernekompetanse for å drive forskning og utvikling, konstaterer markedssjef Atle Larsen, som mener SRM ligger helt i frontlinjen. – Det er veldig viktig i forhold til at vi som driver i Norge, har et veldig høyt kostnadsnivå. Samtidig hjelper det ikke å lage lange doktoravhandlinger hvis ingen forstår dem og kan bruke dem, sier Atle Larsen. n

[ HOVEDSAKEN: BACKSOURCING ]

RYNKESØM: Hundrevis av forskjellige putevarianter og stadige endringer. Hvordan skal Ekornes klare å produsere dem uten å måtte ha én maskin per variant? Det arbeider Øystein Knauserud (til venstre) og Ådne Solhaug Linnerud for å finne ut.

PRØVING, FEILING, FLAKS: Louis Pasteurs nyttetanker eller Henry Fords tvil? God forskning handler om prøving, feiling – og noen ganger flaks. Men det blir aldri mer forskning enn det er penger til. Derfor vil Unni Steinsmo plassere Sintefs idéer så langt fram i statsministerens pannebrask som mulig. (Foto: Gry Karin Stimo)

Profil: ›› Navn: Unni Merete Steinsmo ›› Alder: 59 ›› Stilling: Konsernsjef

[ PROFIL ]

›› Sivilstand: Gift, to barn

›› Utdanning og karriere: Ingeniørutdannelse fra NTNU, dr.ing. i materialteknologi 1987, forskningsdirektør ved Sintef 1997–2003 og konserndirektør her fra 2003. Professor II ved NTNU fra 1996. Styreleder og medlem i flere forskningsstiftelser. Ble medlem i EU-kommisjonens rådgivende styre for forskning og vitenskap (ERAB) i 2008.

i k es t k l a sse

Profil Fl

Unni Steinsmo:

Sintefs nye mål

Sintef i Trondheim. Selskapet for industriell og teknisk forskning. Snart tre milliarder i omsetning. Norske forskeres forlengede arm mot industrien. Ingen dag er lik den forrige. Det er derfor Unni Steinsmo helst vil ha direktelinje til statsministeren.

Flybussen fra Værnes. På veien mot Trondheim ruller du langs store på store og gjeve veiutbygginger. Nidarosdomen er i godt hold. Sankt Olavs Hospital er flunkende fint og nytt. Rosenborgs Lerkendal strutter av serievinnerhåp. Sesongen er ennå lang. Fra all denne velstanden er det bare en kort svipp opp til hovedbølet i Skandinavias største forskningskonsern: Sintef. Der det er forskere fra 70 land. 51 prosent av dem har doktorgrad. Karsk og bart Men hva slags hus er det ledelsen holder til i? Inngangspartiet og resepsjonen hos Sintef framstår som en krysning mellom brakkerigg og et enstjernes hotell, type «snart konkurs». Er dette kanskje en ny giv fra Sintefs eget Byggforsk? Kan det være en shabby chic som skal understreke trøndersk måtehold? Er Sintefs egentlige mål å bli forskningens svar på karsk, sodd og bart? Resepsjonisten understreker førsteinntrykket ved å påpeke at jeg er ankommet for tidlig, og at det aldeles ikke er noen som kan møte meg. Hun er heller ikke klar for småprat om været. Men jeg må gjerne skrive meg inn via pc-en i hjørnet. Der er hvert eneste ord i instruksjonen feilstavet. Den grønnkledde Noen ganger skal man stole mer på andreinntrykket. Vel innafor dørene får jeg vite at den miserable inngangen er midlertidig. Den er borte om et par uker. Min neste entré vil være strømlinjet. Men det må jeg også huske: På Sintef bygges og utvides det kontinuerlig. En klarrøstet, resolutt og i dag grønnkledd trønderdame forteller at slik har det vært siden den dagen hun begynte, for mer enn 30 år siden: Sintef er i

evig endring. Unni Merete Steinsmo fra Levanger ble konsernsjef i 2004. Hun tok doktorgrad i materialteknologi, stål var hovedemnet. Så begynte hun så smått å lede andre forskere. I dag rår 59-åringen over en mye mer imponerende organisasjon av forskere og toppresultater enn den hun kom til. Jentene kommer Den gamle feministen smiler. – Det var åtte prosent jenter da jeg begynte å studere. Nå er snittet på NTNU 35 prosent. På mange linjer utgjør de over halvparten. Det er en fantastisk endring. Og realfagene får økt oppslutning. – Kampen er vunnet? – Mye er vunnet. Det meste, men fortsatt er det behov for oppmerksomhet. Feminisme handler om like muligheter til å realisere drømmene sine. Selv har hun fått oppfylt mange drømmer, hun som på folkeskolen var klassens lesehest. Før hun ble toppsjef var hun forskningsdirektør i Sintef. Det var etter at hun ble professor II hos nevnte nabo og samarbeidspartner, NTNU. Som igjen er gamle NTH. Arnestedet for Sintef. Stedet hvor noen professorer i 1950 realiserte den ideen at ingeniørskolen kunne bidra til å skape noe langt mer. Industriell bruk av avansert kunnskap har alltid vært målet i Sintef. Jens må lytte mer – I Sintefs høringsuttalelse til den nye forskningsmeldinga skriver du ganske frimodig at dere ønsker å stå i direkte kontakt med statsministerens kontor? – Vi lever i en teknologisk tidsalder. Forskning og teknologi er viktigere for samfunnsutviklinga enn noen gang. Vi har muliggjørende teknologier, som IKT. De preger og virker inn på alle deler av

samfunnet. Også på tradisjonelle områder som jordbruket har teknologien skapt og vil skape endringer.. I helse er avanserte teknologiske løsninger en del av hverdagen.. Generelt vil vi ha tettere dialog med samfunnet. Vi i forskningen ønsker å bidra til gode beslutninger, gjennom gode faktaunderlag. Det er fortsatt politikernes ansvar å ta beslutninger. Men skal de ta de rette, er det viktig at de har helhetsperspektivet. Skulle det være noe Jens eller kanskje etter hvert Erna grubler på innafor olje, gass, havbruk, maritime næringer, lean-teknologi på sjukehus eller nye slags bergverk, finnes det altså en hotline. Til Unni på Sintef. – Hvor skal vi plassere bybevareren Unni Steinsmo midt i all denne stormende moderniteten? – Gammel trebebyggelse handler å ta vare på verdier, og det som er vakkert. Putefritt, men vil ha polstring Sintef er i den unike posisjonen at vesentlig mer av budsjettet kommer fra egen virksomhet enn det gjør i mange liknende institusjoner. Grunnbevilgningen er godt under 10 prosent. Det garanterer for at ingen forsker finner sin sovepute her. Det å forske krever likevel en viss polstring. – Skal vi drive bedre næringsretta forskning i Norge, må vi få opp investeringene i vitenskapelig utstyr og laboratorier. Vi er tett på Forskningsrådet. De har inne søknader til investeringer i laboratorier og utstyr for 11 milliarder. Så langt har de bevilget en milliard. Alle de prosjektene som står i kø hos dem er viktige, sier Steinsmo. Sintef har god råd til vitenskapelig utstyr. Sintef har investert for 600 millioner de siste fem åra, over driftsbudsjettet.

[ PROFIL ]

Tekst: Lars Aarønæs

øker sine egne investeringer. Der kommer Næringsdepartementet inn. Vår erfaring er at norske bedrifter har vilje til å investere i forskning, sier hun. Så har du en annen vesentlig side av saken, påpeker Sintef-sjefen: – Vi utvikler mange gode ideer som ikke er attraktive for industrielle aktører. Mange er ikke interessert, fordi det ligger utenfor deres område. Det er viktig at forskningsmiljøer får mulighet til å videreutvikle også disse ideene. Det handler om å skape ny næringsvirksomhet, nye arbeidsplasser. Fond for idéer Sintef har etablert egne venturefond og en egen organisasjon for kommersialisering, Sinvent, for å ta slike ideer videre. – Da ønsker vi å ta dem så langt fram at venturekapital eller industrielle aktører er interessert i å realisere det som ligger der. Utfordringen er å komme over den kneika. – Det er det første trinnet som er det vanskeligste. Der er det høyest risiko. Den økonomiske krisa i Europa har forsterket problemet. – Den som tør satse, vinner? – Vi har flere eksempler på bedrifter som har lykkes. Seatex er ett av dem. Det ble startet på denne måten. Selskapet ble senere kjøpt av Kongsberggruppen, og er fortsatt norsk. Enkelte bedrifter blir kjøpt opp av utenlandske aktører.. Likevel gir det en gevinst for Norge. Et eksempel er Nacre, et selskap innenfor hørselsteknologi. Det er et av de største salgene vi har hatt. Prisen var 750 millioner kroner. I dag eies det av Honeywells. Men forskningsdelen av virksomheten er fortsatt i Norge og i Trondheim. Så det er ikke svarthvitt, dette her. Det er også viktig at oppfinnere og forskningsmiljø høster av de ideene som er blitt kommersialisert. Det betyr at vi får midler som vi kan bruke videre, til å investere i folk og fag og skape flere resultater.

LESEHESTEN FRA LEVANGER: Unni Steinsmo er fortsatt altetende, bade innen litteraturen og forskningen. Men materialteknologien måtte hun legge på hylla da hun ble Sintef-sjef.

[ PROFIL ]

(Foto: Gry Karin Stimo)

– Men det er sånn over hele verden at det offentlige tar de tyngste investeringene innafor infrastruktur. Slik må vi også ha det i Norge. Vi trenger internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår. Den store trekanten Den næringsretta forskningen i Norge er oftest et trekantsamarbeid mellom bedrift, forskningsinstitutt og universitet. Prosjektene blir igangsatt via Forskningsrådet, som finansierer en del. Trekanten er altså egentlig en firkant, forklarer Steinsmo. Myndighetene har en viktig rolle. Bedriftene finansierer resten av prosjektet fra sin kant. Selve forskningen utføres typisk av institusjoner som Sintef og NTNU, som samtidig kan ha bidratt til selve idéen. Prosjektet inkluderer også utdanning av doktorgradsstudenter. – Den potten som ligger hos Forskningsrådet skulle ha vært større, slik at næringslivet får risikoavlastning og

En parentes her: Sinvent har arbeidet med 386 prosjekter siden 2002. Av dette er det blitt 20 nye bedrifter og 57 lisenser. Sinvent har hentet inn 900 millioner kroner i ekstern kapital, til nye bedrifter. Å lede en forsker Donald-lesere har inntrykk av at forskeren, representert ved Raptus von Rupp og Petter Smart, er en intuitiv, genial halvgærning som helst må gå for egen maskin. Disse populære eksemplene fra virkeligheten peker i samme retning: Oppdagelsen av DNA-et, den eruptive måten Einstein skrev sin relativitetsteori på og hvordan man snublet over penicillin. – Hvordan lede forskere? – God forskningsledelse handler mye om å bygge gode og ambisiøse team. Vi ønsker å skape en kultur der folk trives, der det er rom for kreativitet, der vi arbeider i team og der det skapes gode resultater for kundene og for samfunnet som helhet. Vi legger stor vekt på å utvikle gode forsknings- og prosjektledere.

Sintef driver anvendt forskning Det kan også være grunnforskning. – Vi er inspirert av Pasteurs ambisjon om å bidra til både økt forståelse og nytte. Derfor finner du også folk som jobber med grunnforskning i Sintef. – Jeg får møte deg med å spørre om Henry Fords teori, da. Han sa at han visste at bare 50 prosent av reklamen han brukte, virket. Han visste bare ikke hvilken halvpart det var. Hva er forskningens tilsvarende suksessprosent? – Jeg har ikke tall på det. Det er prosjekter vi ikke får til. Det ligger i forskningens natur. Vi er i en skapelsesprosess. Men det er flere eksempler på at der det er gjort en feil, har nettopp den vært kilde til større innsikt. Patentbråket Vi journalister skaper kanskje inntrykk av at mer og mer forskning ser ut til å handle om patentretter og jus. Eller rettere sagt: Forskningen overskygges av slikt bråk. – Utgangspunktet vårt er at vi er en åpen forskningsarena, tilgjengelig for de mange. Der vi jobber direkte for kundene kan det være strengt fortrolige prosjekter. Men den generiske kompetansen vi opparbeider skal være åpen og tilgjengelig for alle. Det var den kompetansen innenfor materialteknologi vi brukte da vi var med og bygde opp solcelleindustrien i Norge. – Et eksempel på at fremragende forskning alene ikke alltid gir suksess? – Industriell suksess handler om å ha konkurransedyktige rammevilkår også, og om hele tiden å arbeide med å bli enda bedre. Solcelleindustrien er fortsatt en suksess. Solenergien vil være en av de viktigste framtidige, fornybare energikildene. Ingen tollmur – Et dilemma må være at åpen Sintef-forskning i prinsippet skaper større muligheter i lavkostland enn i Norge? – Du kan ikke bygge tollmurer rundt forskning. For å kunne levere kunnskap på høyt internasjonalt nivå må vi være en del av det internasjonale forskningssamarbeidet. Kun en liten del av forskningen vil utføres i Norge. For arbeidsplassenes del fører Norge, som andre land og regioner, en kamp om å være attraktiv for industriell virksomhet. God forskning bidrar at du blir mer attraktiv. – Norges industrielle suksesser, Sintefs for den saks skyld, skyldes de at vi nordmenn er spesielt flinke og intelligente? – Jeg tror mer på at det norske fortrinnet er korte avstander mellom aktørene. Det er tett kommunikasjon også ned på fagarbeidernivå. Den norske likhetstankegangen skaper kreativitet. Du kan se på fiskeriteknologien. Der er det rekruttert en del forskere som har bakgrunn fra bransjen. Vi har tettere dialog mellom dem som sitter med erfaringskunnskap og dem som sitter med akademisk kunnskap. Jeg tror at den koblinga der er veldig viktig. Jeg ser at evnen til å koble industriell kompetanse tett med

forskningskompetanse har fungert utrolig bra. En annen side ved samme sak er at norske bedrifter er flinke til både å konkurrere og å samarbeide. Det ser vi ikke minst på Sunnmøre. Der jakter de på gode ideer. De blir inspirert av andres suksess. Vi i Sintef ser at vi må koble oss enda tettere på ulike regioner. I fjor signerte for eksempel vi og NTNU avtaler med Høgskolen i Ålesund om å samarbeide tettere, både faglig og industrielt, i maritim sektor. Dagens industrielle revolusjon krever at vi er nærmest mulig industrien. Et Norge uten Sintef – Hadde det gjort noe fra eller til om Sintef ikke fantes? – Jeg mener faktisk at det hadde gjort noe, ja. Sintef har vært en del av alle de sterke norske næringsklyngene. Aluminium, olje, havbruk, maritim, energi – ikke noe hadde vært det samme. Det som de framsynte professorene skapte for 60 år siden var et veldig smart grep. Å la et universitetsmiljø rette seg mot industrien har representert en forskjell for Norge, ikke minst gjennom måten vi jobber på. Jeg har sagt at vi har gjort Norge til et rikt land sammen med partnerne våre. Dette har ikke vært en aleneleik. Dette har vi gjort sammen med politiske aktører, industrielle aktører og ikke minst samarbeidspartnere innenfor akademia. – Offentlig forvaltning forsker dere mindre for? – 10 prosent av oppdragene i 2012 kommer fra offentlig sektor. 40 prosent er mot norsk industri. Den lave offentlige prosenten uttrykker ikke at det er et så lite behov for kompetanseutvikling i offentlig sektor. Det offentlige har stort behov for ny teknologi og nye arbeidsmetoder. Det er et enormt potensial der, som vi har begynt å arbeide med. Omstilling og fornying er nødvendig, siden det ikke er bærekraftig å øke kostnadene slik det skjer hele tida nu. Ja, Unni Steinsmo sier «nu». Den korte, trønderske. Ikke den willochske. Synlige nok – Du burde naturligvis flytte Sintef til Oslo, slik at dere ble mer synlige? – Vi er store i Oslo også, vi. Trondheim forblir likevel hjemstedet vårt. Vi er godt synlig, sjøl om det aldri kan bli for mye forskningsformidling. Når statsråder besøker Trondheim vil de gjerne komme hit.

Fire fakta om Unni ›› Lesehest: Jeg leser alt; historie, økonomisk geografi, skjønnlitteratur, krim og dikt. Yndlingsforfatterne er Chaim Potok, Bjørneboe, Falkberget, Karin Boye og Rolf Jacobsen. ›› Reiseglad: Jeg liker å se kunst og jeg liker å reise. Turer til nye steder, og å reise tilbake til steder jeg har likt spesielt godt. Som Toscana, Paris og Cape Town. ›› Familien: Sønnen har doktorgrad i matematikk (kryptering) ved NTNU, dattera ermedisinstudent på forskerlinja på NTNU. Mannen er forsker og forretningsutvikler i Statoil. ›› Idealene: Mandela, John F. Kennedy og min bestemor Mildrid.

DU KAN IKKE BYGGE TOLLMURER RUNDT FORSKNING. FOR OSS ER DET INTERNASJONALT SAMARBEID SOM GJELDER. UNNI STEINSMO

– Til og med kirkestatsråden? – Sett over år tror jeg de aller fleste i regjeringen er innom her. Politikerne ser at vi har mye kunnskap å bidra med. Vi har også veldig tunge delegasjoner fra utlandet. Sintef i 2033 – Sintef etter Unni Steinsmo – hvor er dere om 20 år? – Da er vi mye større enn vi er i dag. Vi har en sterk internasjonal posisjon, med økt virksomhet i blant annet Brasil, Chile og USA. Vi er fortsatt en attraktiv forskningsinstitusjon. Det vil si en virksomhet som fortsetter å bidra til økt verdiskaping, utvikling av nye arbeidsplasser og løsninger på de store utfordringene som mat, energi, miljø og helse. n

[ PROFIL ]

De fleste problemer krever at vi evner å koble sammen fagmiljøer på tvers.

Nye opptakskrav:

- Har ingen mulighet til å lykkes

- Regjeringen forsøker å lure elever med fagbrev inn på ingeniørstudier de ikke vil klare å gjennomføre, hevder Norges Rederiforbund. – Rederiforbundet misforstår, mener Truls Wickholm i Arbeiderpartiet. Tekst: Alf Inge Molde - Å hoppe over andregradsligninger og begynne rett på derivering av tredjegradsligninger er en dårlig idé. Det er det bare matematiske geni av typen Einstein og Nils Henrik Abel som klarer. Det er mulig det finnes slike med fagbrev, men vi burde ikke basere utdanningssystemet vårt på det, sier direktør Jørn Sund-Henriksen i Norges Rederiforbund.

UFORSTÅELIG: Direktør Jørn SundHenriksen i Norges Rederiforbund forstår ikke hvorfor regjeringen vil undergrave allerede velfungerende ordninger for fagbrevsøkere til ingeniørutdanninger. (Foto: Norges Rederiforund)

Næringslivet skriker etter ingeniører, og behovet er langt større enn de ordinære årskullene som kommer ut fra de forskjellige ingeniørhøgskolene og –universitetene landet over. Samtidig har erfaringene med tilpasset ingeniørutdanning for studenter med fagbrev i bunnen, den såkalte Y-veien, gitt svært gode resultater siden ordningen ble opprettet ved Høgskolen i Telemark i 2002. - Lurt ut på tynn is I Stortingsmeldingen ”På rett vei – kvalitet og mangfold i fellesskolen”, som nå er ute til høring, foreslår regjeringen å likestille fagbrev og studiekompetanse fra videregående skole slik at elever med relevante fag- og svennebrev kan søke opptak til ingeniørutdanninger, yrkesfaglærerutdanninger og utdanninger innen naturbruk ved høgskoler og universiteter gjennom Samordna opptak.

[ POLITIKK ]

”Forslaget innebærer at opptak ikke lenger vil skje på lokal basis ved det enkelte universitetet eller den enkelte høyskole, og at studenter kan tas inn uten spesiell tilrettelegging”, heter det i meldingen.

- De som søker seg inn på et slikt ingeniørstudium med bakgrunn i fagbrev, blir i realiteten lurt ut på tynn is. De har ingen muligheter for å lykkes. Det er rett og slett ikke matematisk mulig, sier Sund-Henriksen, og viser til at

man i dette forslaget i realiteten har fjernet kravet om ekstra fordypning i matematikk og fysikk for å komme inn på studiet. Får ekstraundervisning i studiet - De som søker med bakgrunn i fagbrev har med seg tre timer matematikk i uken fra første år på videregående, i likhet med alle som går på løp på videregående som gir generell studiekompetanse. Ingeniørutdanningen er imidlertid så krevende at det i dag kreves fem ganger så mye matematikk, altså 15 timer over tre år, for å få spesiell studiekompetanse, poengterer han. Elever som i dag går Y-veien, er fritatt fra deler av ingeniørutdanningen fordi de kan det tekniske fra fagbrevet. Denne tiden blir fylt opp med ekstraundervisning i matematikk, slik at de får påfyllet som trengs for å gjennomføre studiet. Skal fagbrevet kvalifisere til inntak til ordinært studie, mister man dette. Ifølge utdanning.no er det i dag 43 ulike Y-vei-tilbud landet over. - Feil - Rederiforbundet tar feil. Ingeniørstudier krever mattekompetanse, og man vil trenge forkurs å komme inn på denne typen studier, sier Arbeiderpartiets Truls Wickholm. - De kan ikke ha lest forslaget vårt godt nok. Etter modell fra dagens Y-vei kan det være behov for forkurs. Kritikerne trekker ofte fram de verste eksemplene, og sier at nå kan bakere gå rett inn på ingeniørstudier. Nei, det er ikke ment slik. Men i praksis, hvor mange bakere er det som plutselig sier; nå vil jeg bli elektroingeniør? Han mener at alle vil være tjent med at folk selv skal finne ut av hvilke studier som kan være relevante med den bakgrunnen de har. Og så kan det være at man må

DET ER IKKE SLIK AT YRKESFAG ER EN BLINDVEI... TRULS WICKHOLM

ta noen ekstra fag som forkurs. Men det vil ikke bli slik som i dag at man må sette av et helt år til å ta opp fag fra videregående. Vil øke statusen til yrkesfag - Rederiforbundet frykter at dette vil føre til en langt høyere strykprosent enn den vi har i dag, som allerede er høy. Hva svarer du til det? - Jeg tror at dette forslaget vil endre hele dynamikken og føre til at flere ungdommer velger yrkesfaglig utdannelse, fordi de fremdeles har mulighet til å studere videre. Det er ikke slik at yrkesfag er en blindvei og en endestasjon. Samtidig kan man få flere med den praktiske kompetansen i bunnen på ingeniørstudier. - Med unntak av elektro er opptakskravene i snitt rundt 3 for yrkesfag på videregående og 4,2 til 4,3 på studieforberedende. Med rundt 37 prosent frafall på ingeniørstudier i dag er det sikkert mange av disse studentene som hadde klart seg bedre om de hadde turt å velge yrkesfag, sier Wickholm, og legger til at disse igjen kunne vært med på å heve nivået i de yrkesfaglige klassene.

- Denne teksten viser at forslagsstiller ikke forstår hva en Y-vei er. Y-vei har ikke forkurs. Det er et alternativ til forkurs. Det er fire godt utbygde veier inn i ingeniørutdanning for søkere med fagbrev; påbygning, som er den minst effektive, tresemesterordning, forkurs, som begge har ok resultater, og til slutt Y-veien, som har svært gode resultater. - Y-veien er strålende fordi den anerkjenner den kunnskapen de med fagbrev har fra før og gir ekstra

matteundervisning kontinuerlig gjennom studiet. Hvorfor Wickholm vil undergrave ordninger som fungerer for å gi fagbrevsøkere en tilgang som allerede eksisterer, forstår jeg ikke. Hvis de mener de skal ha forkurs, hvorfor skriver de eksplisitt at de ikke skal ha det? Kunnskapsdepartementet tolker det også slik og de har skrevet stortingsmeldingen, sier Sund-Henriksen.

VIL ENDRE DYNAMIKKEN: Truls Wickholm i Arbeiderpartiet tror deres forslag vil endre hele dynamikken knyttet til valg av utdanningsvei på videregående, og føre til at flere velger yrkesfaglige linjer. (Foto: Arbeiderpartiet)

Han mener imidlertid at Arbeiderpartiets formulering er bedre enn den i stortingsmeldingen, siden den anerkjenner viktigheten av tilrettelegging. - Jeg er ikke redd for at en gjeng bakere skulle ønske å bli elektroingeniører. Om det skulle skje har vi god råd til det. Det jeg synes er dumt, er om vi forteller bakere at de har alle kunnskapene som kreves for å mestre elektroingeniørutdanningen – og så mislykkes de fordi de ikke tok et forkurs i matematikk, sier Sund-Henriksen. n

[ POLITIKK ]

- Ødelegger faglærtes muligheter Arbeiderpartiets landsmøte vedtok i april at det skal ”innføres en ordning med at elever med godkjent fagbrev gis muligheter til å gå videre til høyere utdanning ved at de regnes som generelt studieforberedte. Det skal legges til rette for nødvendige forkurs, etter modell fra Y-veien. Det skal utredes hvordan studiepoeng skal beregnes og opptak til høyere utdanning gjennomføres.”

Kronikk:

Revolusjonerende teknologier Historien forteller oss at geniale oppfinnelser i seg selv sjelden forandrer verden, men at de må ses i en kulturell og samfunnsmessig kontekst hvor også brukerne spiller en stor rolle. Tekst: Christine Myrvang

Christine Myrvang

CHRISTINE MYRVANG: Historiker ved Senter for næringslivshistorie, Handelshøyskolen BI

Teknologier og innovasjoner forandrer samfunnsutviklingen, men er også selv et produkt av historie og kultur. Her skal vi se nærmere på tre innovative “sprang” i historien, nemlig elektrisiteten, samlebåndet og det nye materialet plasten. Det elektriske vidunder Det er rimelig å hevde at elektrisiteten endret verden. Den ga lys i fabrikker og hjem, den ble en viktig kraftkilde til industrien, den revolusjonerte husarbeidet, og den muliggjorde nye innovasjoner, for å nevne noe. Men det var selvsagt ikke elektrisiteten selv som sørget for dette. Vitenskap og teknologi utvikles i samfunnsmessige settinger, man må derfor undersøke kunnskapsmiljøer og faglige offentligheter det oppstår i, og også hvordan de “markedsføres” for å slå igjennom.

[ KRONIKK ]

Interessen for elektrisitet kan føres tilbake til 1700tallets opplysningstid. I USA ble Benjamin Franklin kjent for sine eksperimenter med lynavledere, og lekfolk var også fascinert av elektrisitetens energi og potensial. Naturen ble tatt i bruk som et gigantisk laboratorium, hvor kreftene ble søkt temmet av et vitebegjærlig publikum. Man lekte med elektriske sjokk og erfarte naturkreftene på kroppen.

Tidlig på 1800-tallet påviste den danske professoren Hans Christian Ørsted forbindelsen mellom elektrisitet og magnetisme, en forutsetning for den senere utviklingen av dynamoer, motorer og annet elektrisk materiell. Vitenskapsmenn, ingeniører og entreprenører i flere land utvekslet erfaringer rundt elektrisitet og elektroteknikk. Helt konkret kom elektrisiteten til Norge på

1850-tallet gjennom utbyggingen av telegrafen, som var den første nyttige innretningen som brukte elektrisitet som energibærer. Thomas Alva Edison oppfant som kjent glødelampen, patentert i 1879, og han etablerte den første elektriske kraftstasjonen i 1882. Elektrisitet ble industriens sentrale kraftkilde, og den gjorde også sitt inntog i husholdningene gjennom et nitid markedsføringsarbeid. I Norge ble et kobbel husstelleksperter hyret inn av elektrisitetsverk og produsenter av elektriske artikler, blant annet for å lære husmødre å “koke elektrisk”. Elektrisitetens nytte ble oversatt til kvinnenes praktiske hverdag, gjennom demonstrasjoner, informasjonsmateriell og kokebøker. Mange var redde for å ha elektrisiteten i hus, så det private markedet måtte helt enkelt skapes gjennom å bygge en elektrisitetskultur. Samlebånd og “fordisme” Muligheten for jevn industriproduksjon drevet av elektrisitet, leder oss over på neste eksempel på et teknologisk “sprang”, nemlig samlebåndsteknologien. Denne muliggjorde en effektiv masseproduksjon av standardiserte produkter, basert på prinsippet om utskiftbare deler og konstant produksjonsflyt. Bilprodusenten Henry Ford har fått æren for innovasjonen, siden han var den første til å ta i bruk det moderne, maskindrevne samlebåndet i 1913-1914. Men egentlig sto Ford i enden av en lang historisk prosess, hvor håndverksmessig produksjon av standardiserte militærvåpen i Frankrike i annen halvdel av 1700-tallet kan sies å være et avgjørende startpunkt. Dersom våpen besto av utskiftbare deler, ville det være langt enklere å reparere dem på slagmarka ved hjelp av reservedeler. Det var altså den effektive bruken av et produkt som den gang drev standardiseringen fram, ikke effektiviseringen av produksjonen som sådan.

ARBEIDERNE SKULLE VED HJELP AV STRENG ARBEIDSDELING KUNNE PRODUSERE BILLIGE BILER, MEN SAMTIDIG SKULLE DE SETTES I STAND TIL Å KJØPE EN BIL SELV. CHRISTINE MYRVANG Samlebåndsteknologien var revolusjonerende nok, men det virkelig innovative i “fordismen” som system kunne man finne et annet sted, i det Ford Motor Company så sine arbeidere også som forbrukere. Arbeiderne skulle ved hjelp av streng arbeidsdeling kunne produsere billige biler, men samtidig skulle de settes i stand til å kunne kjøpe en bil selv. Den amerikanske bilprodusenten innså nemlig at masseproduksjonen var avhengig av et massemarked, og løsningen lå i å gi arbeidsstokken relativt sjenerøse lønninger. På den måten kunne “alle” spare til en bil. Tankegangen appellerte blant annet til norsk fagbevegelse, som brukte en tilsvarende argumentasjon i sin lønnskamp. Henry Ford tenkte i utgangspunktet at hans svarte T-Ford skulle være et robust standardprodukt som kjøperen hadde livet ut. Denne forestillingen måtte han legge til side da konkurrenten General Motors tok til å produsere årsmodeller, og deretter etablerte en egen designavdeling, “Arts and Color”, i 1927. Det visuelle motefenomenet ble overført til bilindustrien, og bilmodellene skulle bli dyrket som vitale statussymboler i det framvoksende forbrukersamfunnet. Og her ledes vi over i vårt siste eksempel, nemlig plasten.

Plasten som oppfinnelse har sine røtter tilbake til Charles Goodyears prosess for vulkanisering gummi fra 1839, men den ble først og fremst videreutviklet av den vitenskapsbaserte kjemiske industrien som vokste fram fra slutten av 1800-tallet. Kjemikeren Leo Baekeland framstilte Bakelite i 1907, og så raskt et kommersielt potensial i det

nye materialet. Det ble brukt til å framstille elektriske og mekaniske deler, og på 1920-tallet også til smykker og forbruksvarer. Bakelitten regnes som forløperen til den moderne plastindustrien, som siden har gjennomgått en rivende utvikling. Plasten åpnet vei for nye muligheter i industriproduksjonen, og fikk en massiv innvirkning på den materielle kulturen. Men også plastkulturen måtte skapes, gjennom ulike former for markedsføring. Blant annet ble det arrangert en rekke utstillinger, også i Norge, hvor hverdagslivets plastprodukter ble knyttet an til en ny form for avslappet, uformell og praktisk livsstil. I dag kan man knapt forestille seg en hverdag fri for plastprodukter. Historiske studier kan altså gi oss verdifull innsikt i hvordan innovative sprang gjerne er avhengige av en rekke små skritt, og at teknologien bør forstås i sin kulturelle og samfunnsmessige sammenheng. n

SAMLEBÅND: Ford satte det hele i gang, men andre fulgte etter. Her fra en produksjonslinje på en GM-fabrikk i 1922. Foto: Public Domain

[ KRONIKK ]

Plastalderen Mote og industridesign er basert på omskiftelighetens prinsipp. Det moderne må stadig bli umoderne, estetikken må være i kontinuerlig endring. Plasten, som nettopp et plastisk materiale, framsto som et moderne mirakel i så måte. Gjennom plastmaterialet hadde den moderne vitenskapen gjort skaperverket komplett, ja, til og med overgått det. Det var det kunstige, menneskeskapte materialets triumf over det naturlige. Det var billig, vakkert, fargerikt og ettergivent, og det ville bidra til å demokratisere dagliglivet, slik plastentusiastene så det.

B Returadresse: Industri Kompetanse as, Lagaardsveien 77-81, N-4010 Stavanger, Norway

ABONNÈR

BLI FAST LESER AV PÅSPISSEN Likte du dette magasinet, kan du tegne abonnement på vår nettside.

Magasinet

H og n

e H on gset

ur s Fig V r Figu

www.påspissen.no

Profil F l i n k est i

100% G AR

Typisk no rsk ANTERT KVALIT ET

Satisfaction

guaranteed

M a de Norwain y