The Nest Gatherers

LA STÅ: Disse karene har baller, og jobben deres er en funskjon av kinesernes umettelige behov for midler som kan få underlivet deres til å gå helt i stå.

Svalespytt skal visst gjøre susen.

MED GULL I MUNNEN

Svalene langs kysten av Filippinene aner trolig ikke at spyttklysene deres er verdt 20 000 kroner per kilo.

▼

FIN FANGST: Hvor mange tusen kroner denne karen holder i hendene sine, er ikke godt å si. Men kiloprisen er 20 000 spenn.

49

SVALEVAKT: Langs kysten er bygget små vakthytter. De er bemannet, og hensikten er å hindre svalereirtyver nattetid.

Light Mediation/ Katherine Jack tekst og foto Bearbeidet for Vi Menn av TORJUS DØLO

S

▼

elvfølgelig

har det med po­tens å gjø­re. Asia­ter er jo vil­lig til å be­ta­le hva det skal være for at buk­se­skrit­tet skal bule ut, selv om det de kjø­per og spi­ser er seigt sva­ le­spytt. For det er det som er vir­ke­ stof­fet i den­ne helt spe­si­el­le han­dels­ va­ren. Sva­le­ne som bor i hu­ler langs en­kel­te kyst­strek­nin­ger på Fi­lip­pi­ ne­ne bru­ker nem­lig sitt eget spytt for å lime sam­men sine små hjem, der de kan være kjæ­res­ter og lage små sva­le­barn, som blir voks­ne, fin­ner seg kjæ­res­ter og la­ger små re­der av sitt eget spytt... Slik fort­set­ter det kan­skje til evig tid, hå­per nok reir­ sam­ler­ne. De klat­rer høyt og enda høy­ere for å tak i sva­le­bo­li­ge­ne, som per kilo på det åpne mar­ked er verdt om lag 20 000 kro­ner.

Ki­ne­ser­ne la­ger svalereirsuppe og er over­be­vist om at den hjel­per for alt fra ha­ve­sy­ke til AIDS, styr­ker im­mun­for­sva­ret og som nevnt: Ar­me­ rer man­nens un­der­liv.

Ikke til å und­res over at det er byg­ get små vakt­hyt­ter på skjær som stik­ ker opp fra van­net hist og her rundt klippekysten av Pabellon-øya i Tay­ tay-buk­ta, be­lig­gen­de nord på Pa­la­ wan, Fi­lip­pi­ne­ne. For på dis­se kan­ter er sva­le­re­der like et­ter­trak­tet som gull og grønne skogholt. Og svale­ reirtyver unn­slår seg ikke for å svøm­me i land i ly av nat­te­mør­ket, ta seg opp i klip­pe­veg­ge­ne og inn i hu­le­ne der sva­le­ne byg­ger og bor.

50

LITEN FORMUE: Fire svalereir surret pent inn.

Meget lett omsettelig, til drøy pris.

KÆLK: Kalksteinsveggene har små og enda mindre uregelmessigheter som gir klatrerne fot- og håndfeste.

IKKE FOR MAMMAGUTTER: Dette er klatring på høyt nivå, i to betydninger.

Sikring er for pingler.

VAKKERT: Svalene er flotte fugler, ikke underlig da at de velger vakre boplasser.

HEI HVOR DET GÅR: Denne karen har nok vært på svalereirjakt før. Det kan man nesten se.

51

ENSLIG SVALE: Kanskje denne svalen leter etter en kjæreste å gifte seg med... og få barn med... slik at den unge gutten til høyre kan tjene til livets opphold som reirsanker.

Forts. fra foregående side Inn­høs­tin­gen fore­går fra de-­ sem­ber til juni hvert år. Men det er ikke hvem som helst som får klat­re i kalksteinsfjellet og hen­te ned sva­le­reir. Svalereirhøsting er ho­ved­sa­ke­lig et ar­ve­an­lig­gen­de.

Her er snakk om ka­rer med klat­ re­fer­dig­he­ter man ikke til­eg­ner seg i en fykomfei.

Nes­ten in­gen dør Opplæringen starter i tid­lig­ste barn­dom, læreren er far som var svalereirsamler, som igjen had­de en far... også vi­de­re i utal­li­ge ge­ne­ra­sjo­ner bak­over.

Gan­ske van­lig også at hu­le­ne er for­delt mel­lom for­skjel­li­ge fa­mi­ li­er.

Man skul­le ikke tro at det­te var en jobb for gam­le menn. Det er det nok ikke hel­ler, men Gonzalo Ponce de Leon er et 67 år gam­ melt unn­tak, som har klat­ret si­den han var 14 år.

– I dag er vi fle­re enn 50 i sving. Den gan­gen, på 50-tal­let, var det bare 10–15 klat­re­re i sving. Vi solg­te re­de­ne til en ki­ne­ sisk for­ret­nings­mann fra Ma­ni­la.

Vi fikk bra be­talt og had­de gode inn­tek­ter.

52

Men det er pen­ger i den­ne bran­sjen i dag, også. Det skal løn­ne seg å være sva­le­reirsamler, for det er på langt nær et ri­si­ko­fritt yrke. Man klat­rer fle­re hund­re me­ter opp i klip­pe­veg­ge­ne, med bare føt­ter og ut­styrt med kun reip og en bam­bus­stang.

Eduar­do Guerera lær­te å klat­re av sin bes­te­far og har holdt på si­den han var seks år gam­mel.

Han og de fles­te and­re fore­trek­ ker fri­klat­ring, som går ut på at du er stein dau om du glip­per ta­ket og ram­ler. Men Guerera kan bare hus­ke to døds­fall i sin klat­re­kar­rie­re. Han har noen ne­vø­er, som også har star­tet med reir­ san­king. Hans råd til dem er kort, men sik­kert godt:

Vær sik­ker på at fjel­let un­der føt­te­ne dine er fast før du byt­ter tak med hen­de­ne.

Lang­sik­ti­ge sva­ler Før i ti­den var det ki­ne­ser­ne som had­de ret­tig­he­te­ne til og ad­mi­ni­ strer­te reir­san­kin­gen på Pabellon.

På 90-tal­let ble det opp­da­get blod i rei­re­ne, hvil­ket in­di­ker­te stres­ se­de sva­ler. Ki­ne­ser­ne drev rov­ drift og lot ikke sva­le­ne få den ti­den som treng­tes for å pas­se på sva­le­barn. Ki­ne­ser­ne var dre­vet av kort­sik­tig pro­fitt­be­gjær og vil­le høs­te for tid­lig, hvil­ket med­før­te dår­li­ge sva­le­ti­der og fær­re in­di­vi­ der.

Den ti­den er hel­dig­vis over. I 2004 etab­ler­te de lo­ka­le klat­rer­ne

et ko­ope­ra­tiv og kjøp­te innhøstingsrettighetene til Pabellons sva­le­reir. Nå går alt så me­get bed­re. Svalereirsankerne vet at svalereirsbygging for­ut­set­ter lyk­ ke­li­ge sva­le­liv... og god tid til opp­ dra­gel­se av bar­na til gode, an­svar­li­ge sva­ler som vil bli mor og far – og som vil byg­ge reir.

Det skum­rer og bri­sen er sval når men­ne­ne sam­ler seg rundt et bord og leg­ger fram alle re­de­ne, sor­te­rer dem i 1-, 2- og 3-klasse.

Alt i alt ut­gjør re­de­ne en lubben for­mue. Over dem styrt­flyr sva­ le­ne inn i sine hu­ler. De ten­ker nok alt på nes­te bar­ne­kull. Og reir­san­ker­ne hå­per at sva­le­ne ten­ker vel­dig lang­sik­tig.

torjus.dolo@hm-media.no