Bymisjonsnytt 02-2013

Nr 2 - 2013

BYMISJONSNYTT

BYMISJONEN ER I MOSS

MIN HISTORIE

OG KIRKENS BYMISJON

EVA LANGE

ET EVENTYR I SKJÆRGÅRDEN

Bymisjonsnytt 2 | 2013 1 www.bymisjon.no/ostfold

HAR DU EN JOBB TIL OSS? VI ØNSKER OSS FLERE FASTE OPPDRAG!

LØNN SOM FORTJENT/JOBB1 KIRKENS BYMISJON ØSTFOLD

Vi utfører vaktmestertjenester og enkle vedlikeholdsoppgaver som blant annet renhold, feiing søppelplukking, trappevask, vinduspussing, hagearbeid, malearbeid m.m

Ta kontakt med: Knut Holmen 474 86 605 Sarpsborg Lasse Kjønigsen 474 87 861 Fredrikstad Odd-Kjetil Valen 995 25 171 Moss

INNHOLD

Vi er i Moss side 4 Intervju - Kari-Mette Mjønner side 5 Min historie side 6 Bestemødre for fred side 8 Bokanmeldelser side 9 Metodistkirken i Sarpsborg side 10 Romfolket side 12 Portrett – Eva Lange side 14 Bystemmer side 17 Østfold rundt side 18 Vi besøker – Tøyen kirken side 20 Kultur og byutvikling side 22 Reisebrev side 23 Virvelteateret side 24 Strikkestunt side 25 Stamgjesten side 26 2 Bymisjonsnytt 2 | 2013

LEDER

KJÆRE BYMISJONSVENNER GJESTFRIHET

KIRKENS BYMISJON ØSTFOLD Storgaten 11, 1607 Fredrikstad PB. 441, 1601 Fredrikstad Telefon: 69 61 01 19 Hjemmeside: www.bymisjon.no – Østfold I redaksjonen: Liv Mevang Bjerkensjø Laila Bilet Gerd Lilian Fotland Olsen Lasse Imrik lasse.imrik@bymisjon.no Per Christian skauen (Ansvarlig redaktør) per.christian.skauen@bymisjon.no Forside: Tor Lindrupsen: Liljen, hjertet og labyrinten. Mariakapellet, Moss. ©Tor Lindrupsen / BONO 2013

Foto bakside: Maria Mevang Bjerkensjø Layout: MOOD Grafisk Design AS Trykkeri: Nr1Trykk Grefslie, Mysen

Det er ikke mange dagene igjen til jul. En av de viktigste verdiene som juleevangeliet sier noe om er gjestfrihet. Så fullt var det i Betlehem, at selv ikke en fødende kvinne fant en seng noe sted. Men noen åpnet dørene for Josef og hans høygravide forlovede Maria, og slik kom Gud til menneskene i en stall.

I vår tid er mennesker på flukt og flyttefot mer enn noen gang. Enkelte søker arbeid, andre et bedre liv, eller et liv i frihet og trygghet.

Gjestfriheten trenger ikke så mange ord. Den trenger mest handling. I dette nummeret av BymisjonsNytt skriver Høgskolelektor Tonje Kolle, og tidligere kultursjef Egil Syversen en tankevekkende artikkel om Romfolket og den gjensidige mangelen vi har på kulturforståelse, kunnskap og respekt. Det er gjennom å skape gode møteplasser at vi kan skape større engasjement og praktisk handling.

Slik er det heller ikke blitt. Vi merker behovet for et åpent kirkerom hvor det er mulighet for å sette seg ned og tenne et lys.

Hva så med kafeen vår, som ligger tett inntil dagens kontorlokaler? Lokalene i Agentgaten eier Bymisjonen selv og kafeen skal selvsagt bevares og utvikles videre, som den suksessen det allerede er. Dette er et viktig treffsted for folk med ulik størrelse på lommeboka, med vidt forskjellige livserfaringer, fra ulike kulturer og med ulikt livssyn. God mat, billig mat, hyggelige folk og lun stemning. På julaften inviterer vi på Cafe Britannia alle som ønsker å feire jul i godt fellesskap. Det har blitt en fin tradisjon å invitere til gjestebud på kafeen. Det kan være godt å komme til et dekket bord. Gjestfrihet er et honnørord i Bibelen. Det er noe vi skal legge vinn på.

Gjestfrihet er evangeliet i praksis.

Med ønske om en god jul!

Vi ønsker at alle tiltakene og møteplassene våre skal preges av gjestfrihet, der stadig nye blir innlemmet i et fellesskap.

I løpet av høsten har Bymisjonen åpnet nye lokaler på Brygga i Fredrikstad. Hovedgrunnen til at vi er på brygga, er fordi vi ønsker å være en relevant kirkelig og sosial aktør i Østfold. Samtidig ønsker vi å være tilgjengelige for så mange som mulig, med møteplasser for enda flere. Vårt håp er at enda flere blir kjent med oss og våre tilbud.

Lokalene på brygga skal være et utstillingsvindu for alt arbeid som Bymisjonen utfører i Østfold, ikke minst det vi lager, produserer og selger i de forskjellige tiltakene våre. Kirkens Bymisjon i Østfold har vokst og har nå virksomheter av ulik karakter flere steder i fylket.

Det er mange i Fredrikstad som lenge har jobbet og drømt om å ha et kapell på brygga etter samme lest som bryggekapellet i Tønsberg. Bryggekapellet skal være et sted for å tenne lys, for å be, for å møte andre mennesker, for å drikke en kopp kaffe eller te, for å søke ly. Vi håper at byen vår vil bli beriket med et åpent og annerledes rom! Vi ønsker at dette kapellet skal være et bruksrom, ikke et pent og pyntlig rom som står på utstilling.

Per Christian Skauen Leder/Gateprest Bymisjonen Østfold

Bymisjonsnytt 2 | 2013

3

PORTRETT

VI ER I MOSS Navn: Stilling: Bakrunn:

Tor Sørby (53) Administrende leder i Moss menighet Studert musikkpedagogikk jobbet i Kirkens Nødhjelp, Kirkelig Kulturverksted og Østfold Musikkråd, har også noen år bak seg i næringslivet.

Tekst: Gerd Lilian

Arena Kulturkirke er en bygning med sjel. Tor Sørby var sentral da Indremisjonens gamle bedehus skulle restaureres og integreres i nybygget. Resultatet har blitt et kirke- og kultursenter som er åpent for alle. Stedet har mange rom, alt fra storsalen til det vakre Mariakapellet, hvor det tre dager i uken er åpne tidebønner. Og ikke å forglemme Kathrines kafé, en sosial møteplass for mange.

Moss menighets visjon er at “Arena skal være preget av kirkens diakonale og sosiale praksis, hvor alle skal føle seg velkommen og bli møtt med åpenhet og respekt...” A i Arena står for alle, R for raus, E for engasjement, N for nåde og A for ansvar. Arena Kulturkirke ønsker å være en kultur- og samfunnsaktør som kan utgjøre en forskjell for mennesker i Moss. Aktivitetene på huset spenner fra konserter til babysang. I Platons hage vil man tilretterlegge for for den gode samtalen i form av bl.a. en filosofikafè og etablering av et kirkeakademi nå i høst.

Når Kirkens Bymisjon etablerer seg på Arena, er diakon Ragnhild Stranden en nøkkelperson i samarbeidet. Hun har noen tanker om hva man ønsker å få til: “kan tiltaksplasser fra NAV drifte Kathrines kafé?

Er det mulig å få etablert en sykkelstall?”

Ragnhild har et ønske om at Bymisjonen blir en del av huset, og tilbyr felleskap og samarbeid. Som hun sier; det er mange

4 Bymisjonsnytt 2 | 2013

“bymisjonstanker” fra før på Arena, og vi har en felles agenda”.

Ragnhild ser fram til samarbeidet med Kirkens Bymisjon.

Tor Sørby ønsker seg også flere prosjekter når Kirkens Bymisjon etablerer seg i Moss i oktober. Som nevnt er det behov for noen til å samarbeide om å drive Kathrines kafé. Moss er dessuten en grønn kommune med en grønn menighet, så en sykkelstall ville passe inn i byens miljøprofil.

Ellers er det utfordringer på det sosiale området i Moss, så det er nok å ta fatt på med andre ord.

De ansatte i Kirkens Bymisjon vil bli en del av kontorfellesskapet på Arena. Tor Sørby ser, som sin kollega Ragnhild, viktigheten av å integrere Bymisjonen som en del av husets “sjel og ånd” “Jobb1” er et samarbeid mellom Kirkens Bymisjon og NAV som allerede eksisterer andre steder i Østfold. Denne ordningen skal nå komme i gang i Moss, og Tor Sørby sier at tanken er at mennesker som har falt utenfor arbeidslivet, men som har ressurser til å jobbe litt skal få muligheten til det. Det tenkes stort med et bredt nedslagsfelt - ikke “bare”

rusmisbrukere, men også ungdom som har droppa ut av skolen og andre.

Vi kommer inn på dette med rekruttering av frivillige til Bymisjonens virksomhet. Sørby tror ikke det blir vanskelig å skaffe frivillige. For det første er Frivillighetssentralen i byen en nøkkelfaktor når det gjelder å mobilisere mennesker til å engasjere seg. Dessuten har Kirkens Bymisjon et godt omdømme blant folk, og det i seg selv vil trekke til seg frivillige ressurser.

Jeg spør hvilke konkrete råd Tor Sørby vil gi til Kirkens Bymisjon i en etableringsfase. Sørby understreker viktigheten av å tenke offensivt, og å være ambisiøse.

Bymisjonen bør få en oversikt over Moss bys muligheter og utfordringer.

Samtidig som man satser stort, må man ha litt tålmodighet med ting som kan ta tid. Tenke strategisk og etablere flere ben å stå på. “Innta byen og bli en uunnværlig faktor i Moss”, sier Tor Sørby. Han ser for seg en krysning mellom sjømannskirke, Bymisjon og kulturkirke.

Alle disse aktørene har stor legitimitet hos folk flest, og han tror Kirkens Bymisjon vil bli ønsket varmt velkommen i Moss.

INNTA BYEN OG BLI EN UUNNVÆRLIG FAKTOR I MOSS”, SIER TOR SØRBY.

MOSS: I R E D E -L V A N D E INTERVJU M

R E N N Ø J M E T T E M I R A K

Tekst: Gerd Lillian

etterlengta Bymisjons tilbud er s en rk Ki noe å gå til annet sker som ikke har een og Fretex er et ne m en ar es m els til Fr pen brukbruker le utfordringer som er nevner bl.a. grup I tillegg har NAV et nn l. jø pe M . m se nå ek Vi spør hvilke sosia habilitering kjellige tanke på arbeidsle emiddelassistert re d kontoret der fors leg ve av lg e er va ut finnes i Moss, med En esentert. osjektet Jobb1, atikk og psykiatri. som aktuelle for pr ganisasjoner er repr ) or er AR uk (L br dighet, rusproblem r ha orbundet, og de t er en nedgang i Moss. av disse er Dysleksif Mjønner sier at de 6 d dialog te sis undersøkelser og de s er os uk M br i d en ve et r videre at det er go de gh bå sie di att un H dr bi arbeidsle re og NAV, og at iv utvikling med fle asjon.

Kirkens Bymisjon rm fo om in ell m ed m månedene, en posit rutviklende. igheten er høy i fo e er konstruktive og len ta m sa ut i jobb, selv om led få å r en handleer om msnittet. Moss ha på Bymisjonen som r Kari-Mette Mjønn r ke se ten un a H Hv hold til landsgjenno tningsvis ikk med mye rus og organisasjon. Avslu Bymisjon til Moss? ig s aft en rk kr Ki en storbyproblemat r ge nner at arbeid tilbud til ed store utfordrin ver Kari-Mette Mjø r;” Dette er et godt he sie m fre un H mange som sliter m at det er viklemer mmer dårlig ut på itet gir god helse og m for tiden har prob tiv so ak ge og an m psykisk. Østfold ko m t ers muligheter nær jobb. Gjenno t til folkehelse - de kusere på mennesk fo å tig med å stå i en ordi indikatorer knytte et ss pa de oppleve en til s. og ressurser. dette tilbudet kan samme gjelder Mos de gir meningsbå m so n jo as itu ss arbeid a i lomma.

V-lederen om saitet og en slant ekstr tiv ak lt fy Hvilke tanker har NA nl arena på V og frivillige orga bli en del av en sosia n ka e D marbeid mellom NA ? ag plever i det noe slikt pr. id åten som andre op m e m m sa isasjoner, og finnes t på et slikt samordinært arbeid.

Mjønner ser positiv terer, bl.a. med bli et springbrett sis ek e ed er all m so noen kan det også r Fo arbeid, vet.” ngerer ferievidere ut i arbeidsli Røde Kors som arra . ge un opphold for barn og

Bymisjonsnytt 2 | 2013

5

MIN HISTORIE OG KIRKENS BYMISJON

Jeg er bruker av det vi til nå har kalt «lønn som fortjent» i Fredrikstad. I forbindelse med at opplegget nå fornyer seg her, med nye lokaler og nytt navn, har jeg lyst til å gi dere som startet dette en liten tilbakemelding om hvor riktig og viktig dette er for meg og sikkert mange andre. Tekst: Pål Steinar Andstø Tekst: Pål Steinar Andstø

Jeg tok noen veldig gale valg tidlig i livet, og uten rettledning og veiledning fikk det utvikle seg til et digert problem som jeg må slite med resten av livet.

Det var 1973, jeg satt på en havnekneipe i Bremerhafen i Tyskland og drakk.

Husker ikke hva jeg tenkte på, men jeg hadde det ikke bra. Men jeg hadde begynt å ruse meg. Alene. Og det var ikke for å ha det gøy at jeg gjorde det, men for å slippe å tenke, slippe å føle på alt det vonde jeg allerede hadde med meg hjemmefra. Jeg var bare 16 år gammel, men hadde ingen å snakke med om dette.

Ingen hadde protestert da jeg valgte å stikke hjemmefra å reise på sjøen i utenriks fart, alle trodde vel at det bare var spennende og det var det jo også.

Amerika, Indonesia og Australia og sånt, ja det ville sikkert mange oppleve.

Det var bare det at jeg var en umoden og redd liten gutt, og ombord var det et beintøft miljø der man i hvert fall ikke viste følelser, tøffe voksne menn og alkoholen fløt, de fleste drakk. Og jeg tok for meg, flasker og pilleglass, ingen sa nei.

Jeg tenkte vel aldri at dette var farlig, at jeg var på helt feil vei i livet. At ikke et menneske sa noe forstår jeg ikke.

Nå som jeg er voksen er det jo lett å se hva som manglet. Kjærlighet, trygghet, rammer og regler.

Det grunnleggende. Det som gjør en til et velfungerende menneske. Da forsto jeg ikke hva som var galt, så jeg orket ikke å tenke på det. Rusmidlene gjorde så jeg slapp nettopp det.

6 Bymisjonsnytt 2 | 2013

Hjemme i Norge igjen stod etablering for døren, jobb og bolig, i perioder gikk det faktisk ganske bra, jeg fant en jente jeg ble glad i og vi giftet oss og fikk barn, men jeg tålte jo ingenting fordi jeg ikke hadde den rette psykiske «bagasjen».

jo alltid påvirket så folk trodde kanskje jeg var sånn? Jeg vet ikke. Jeg rev ned alt jeg bygde opp. Hver gang. Igjen og igjen. Likevel la jeg aldri skyl-den på rusmidlene, prøvde igjen bare. Helt til jeg nådde bunnen.

Når det oppsto problemer visste jeg ikke bedre enn å ruse meg for å slippe unna.

Nå hadde jeg begynt å ta ulovlige stoffer også. Det var lettere å skjule, slik at jeg kunne gjøre begge deler, være rusa og gå på jobb. Måtte jo ha penger, og på den tiden var det lett å få seg en jobb.

Tilsynelatende fungerte dette bra, jeg var

Kona mi hadde tatt med seg sønnen min og dratt, jeg hadde mista jobben, kasta ut av leiligheten pga. manglende betaling, først nå skjønte jeg at jeg trengte hjelp. Det var blitt 1993, jeg klarte ikke lenger en eneste dag nykter. For første gang gikk jeg til sosialkontoret. Og damen der sendte meg avsted til avrusning. Jeg kan forsikre om at det var tøft, etter 20 år med rus, de siste 5 hver dag.

Vel, det var her jeg for første gang møtte Kirkens Bymisjon. Jeg fikk behandlingsplass på Origosenteret i Våler.

Det var fint på Origo. Mennesker som ville hjelpe oss rus avhengige til å komme ut av avhengigheten ved å lære oss å mestre hverdagen uten rus. Gode samtaler og opplevelser i nykter tilstand.

Men det var veldig vanskelig, nesten overveldende når hjernen våknet og jeg begynte å analysere alt jeg hadde gjort fram til da i livet, hvordan jeg hadde tenkt, hva jeg hadde sagt. Når jeg nå tenker tilbake, tror jeg det allikevel er en diger ting som blir glemt i rus behandling, og det er det å ta tak i årsaken til at man en gang begynte å ta noe for å takle dagene. Men i alle fall, etter 18 mnd. nykter på Origo klarte jeg meg bra 2-3 år. Bygde opp et liv igjen med jobb, bolig og ny familie. Etterhvert kom jo de store utfordringene, følelsesmessige opp og nedturer, ja store ting man nok må ha ganske god psykisk bagasje for å mestre.

Og det manglet jo jeg. Nå visste ikke jeg bedre enn å ty til det jeg hadde brukt før for å mestre alt sammen, rusmidlene.

Så jeg sprakk. Og var vel så psykisk syk at jeg ble uføretrygdet. Jeg får vondt i magen når jeg tenker på det i dag. Jeg som hadde det så bra, så klarte jeg ikke å klamre meg fast. Og det var så vondt at jeg nå virkelig «bøtta» innpå med alt jeg kunne skaffe av stoff. Livet gikk jo fullstendig dundas. Flytta fra sted til sted, havnet på sykehus og i fengsel.

Til en dag for 5 år siden da jeg møtte kommunelegen der jeg bodde. Etter lange samtaler med ham, kom vi fram til

å forsøke LAR og metadon. Det fungerte fint for meg, jeg tok tak i ting og fikk ryddet opp. Flyttet tilbake til Fredrikstad igjen og fikk masse hjelp fra kommunen og rusteam her. Tette samtaler og hjelp til å kjøpe meg en liten leilighet. Men det er sånn at man blir veldig passiv av denne medisinen. Og det er endel bivirkninger som gjør at man unngår en del sosiale ting fordi det er så synlig.

Så jeg ble sittende hjemme og følte meg vel ganske ensom. Skremmende nær en ny og kanskje siste sprekk. Tåler jo ikke så mye lenger. Enten det eller gjøre noe nytt.

Så utfordringen ble å finne noe å gjøre.

Men hvem vil ha en sliten, herjet fyr på 57? En venn fortalte meg om «lønn som fortjent», så jeg møtte opp en morgen for et par år siden.

Og der var dere igjen. Kirkens Bymisjon, kjære Kirkens Bymisjon. Dere har jo skjønt det. Hvor viktig sysselsetting er. Nå husker jeg noe jeg hørte da jeg var helt ung; «lediggang er roten til alt ondt». Vel, kanskje ikke alt, men veldig mye. For meg betyr det veldig mye å være til nytte, bli regnet med og bli sett og hørt. Sjefen vår, Lasse Kjønigsen, kan nok virke ganske tøff. Det må han jo være når han skal holde orden på sånne som meg og andre med ulike behov og sterk personlighet. Men han bryr seg.

Jeg har hatt små tilbakefall som jeg fort har tatt inn igjen, men en gang holdt det på å skli ut. Selv om jeg møtte nykter på jobb, hadde jeg begynt å ta noe og det ble fort hver dag. Jeg tror det hadde gått et par uker slik som Lasse tok meg til siden og minte meg på at nå var jeg vel avsted på ville veier igjen. For første gang i livet var det en som faktisk sa ifra og fikk meg til å stanse opp å tenke. Og det hjalp. Jeg er så takknemlig for dette.

For andre gang i livet har jeg det rimelig bra, og på denne måten vil jeg kunne ha det bra også den siste delen av livet mitt.

En stor takk til Kirkens Bymisjon.

Bymisjonsnytt 2 | 2013

7

Det er kvinner fra mange samfunnslag med vidt forskjellig bakgrunn.

BESTEMØDRE FOR FRED Tekst: Jorunn Lydersen

En kald novemberdag vandret jeg på Karl Johansgate i Oslo, etter å ha besøkt mitt første barnebarn, som bare var noen uker gammel. Snart faller øynene mine på en eldre kvinne som deler ut løpesedler. Da jeg oppsøker henne for å se hva det gjelder, ser jeg straks: «Bestemødre For Fred» som overskrift.

Vi innleder en samtale der hun forteller om det hun står for. «Jeg har jo nettopp blitt mormor, så dette vil jeg være med på», sier jeg begeistret.

Kvinnen ser på meg med et åpent blikk og sier: «Ja, vi kan alle velge å være bestemødre for verdens barn.»

Min lille egotripp tok brått slutt og jeg medga at så klart, vi må ikke være bestemødre i ordets egentlige betydning, for å gjøre en innsats for verdensfreden.

Dette ble starten på mitt lille bidrag med å dele ut løpesedler i Fredrikstad.

Men hva er bakgrunnen for dette oppropet:

8 Bymisjonsnytt 2 | 2013

Bestemødre For Fred? (BFF forkortet) Jeg fant en gruppe eldre kvinner som var utrolig interesserte, engasjerte og seriøse. Det er kvinner fra mange samfunnslag med vidt forskjellig bakgrunn.

De er kunnskapsrike, aktive og har et dyptfølt ønske om å bidra positivt i verden med å sette søkelyset på hvordan maktmisbruk, kunnskapsløshet og en forblindet tro på våpenbruk gir umenneskelige lidelser og urettferdighet. Men de ønsker også å fokusere på løsninger, håp, mot fra enkeltmennesker og en ustoppelig vilje til å kjempe for alle menneskers rett til et liv i fred og trygghet.

Paraplyorganisasjon Bestemødre For Fred er en del av Norges Fredsråd, og de er politisk og religiøst uavhengig. De bygger sin virksomhet på 3 hovedpunkter: Forebyggende fredsarbeid.

Respekt for FNs menneskerettigheter.

Kunnskap og holdninger som fører til et fredelig og rettferdig samfunn.

Hver eneste onsdag, utenom skolens ferier, deler de ut egenproduserte løpe-

sedler utenfor Stortinget. I Fredshuset i Oslo har de sitt eget kontor, der løpesedlene blir laget hver uke over et aktuelt tema.

I juni måned har de demonstrasjon foran Stortinget. De deltar også på andre fredsorganisasjoners arrangementer.

Oppstarten I 2003 ble BFF etablert av to tidligere medlemmer av Bestemødre mot Atomvåpen, som før det igjen, het Bestemødrene på Stortingsplass. Så dette arbeidet har tilsammen vart i 25 år og det ble blant annet inspirert av Mødrene på Mai plassen i Buenos Aires.

Verdensomspennende I dag har denne bestemorbevegelsen spredd seg til femten land i fem kontinenter.

Over hele verden kjemper bestemødre for en bedre framtid for barna og barnebarna sine. I boken «Grandmother Power», forteller Paola Gianturco om hvordan opprørske bestemødre er i ferd med å forandre verden.

MIN LILLE EGOTRIPP TOK BRÅTT SLUTT OG JEG MEDGA AT SÅ KLART, VI MÅ IKKE VÆRE BESTEMØDRE I ORDETS EGENTLIGE BETYDNING, FOR Å GJØRE EN INNSATS FOR VERDENSFREDEN.” Innholdet i løpesedlene I år har vi skrevet om bl.a.: Hvordan løse terrortrusselen uten militære løsninger som ikke nytter ? Asylbarna - vi sier vi må returnere de, men hvis de aldri har vært i foreldrenes hjemland, vil det være å deportere dem. Vi planlegger det samme som skjedde med 532 jøder i 1942. Vi stiller også spørsmål ved vestens overforbruk av ressurser. Global oppvarming kan gi enorme flyktningestrømmer.

Kontakt Ønsker du å være med å dele ut løpesedler her i Fredrikstad? Ta gjerne kontakt med undertegnede! Vi trenger flere aktive bestemødre her i byen.

Fredspris Før jul hvert år deler Bestemødre For Fred ut sin egen Fredspris til en kandidat de finner verdig i forhold til innsats for en fredligere verden.

Men i 2011 mottok Bestemødre For Fred selv fredsprisen fra «Fredsinitiativet»,

BOKANMELDELSER Joyce, Rachel:

Harold Frys utrolige pilgrimsreise Aschehoug, 2012

Harold Fry er pensjonist og en morgen går han ut for å postlegge et brev mens kona gjør rent i huset. Da begynner han å gå. Han er ikke kledd for langtur, han har ikke kart, ikke kompass og ikke mobiltelefon. Allikevel skal dette bli en tur fra Sør til Nord-England, til fots!

Turen er et resultat av et brev Harold mottar, en av hans tidligere arbeidskolleger, Queenie, ligger for døden og vil ta farvel gjennom dette siste brevet.

Det er 20 år siden de arbeidet sammen, men brevet setter i gang noe hos Harold.

Harold føler han har sviktet mange mennesker gjennom et langt liv, men nå vil han GJØRE noe, han vil redde Queenie og han vet akkurat hva som skal til. Det eneste han trenger å gjøre er å sette ene foten foran den andre, til slutt vil han nå målet.

Boken er vemodig, men også morsom.

Det er jo ikke få utfordringer som møter en eldre mann som har lagt ut

som er en antikrigsorganisasjon som ble stiftet i 2005.

Fra Grandmother Power: «I did not raise my son to be a soldier.

I brought him up to be my pride and joy.

Who dares place a weapon on his shoulder, to kill another mother´s darling boy?»

Av Bjørg Gjærdingen

på sin pilegrimsferd uten noen form for forberedelse møter på veien. For hva med mat, overnatting, klær og riktig retning, velge riktig vei? Prøvelsene står i kø.

Underveis dukker det opp følgesvenner som hjelper Harold videre på veien til andre enden av landet, et fargerikt fellesskap utvikler seg. Dette er også en vandring gjennom et levd liv og med jevnlige telefoner hjem til kona opprettholdes kontakten med nåtiden.

Dette er en varm og inderlig beretning om det å være menneske, om å holde fast ved troen, håpet og kjærligheten.

Moyes, Jojo:

Et helt halvt år

Bastion forlag, 2013 Livsnyteren Will Traynor er lenket til rullestolen etter en ulykke. Han trenger personlig assistent og har brukt opp noen av disse, skremt dem vekk.

Lou Clark trenger jobb for å bidra til husholdningen hjemme med foreldre og søsken. Med dette starter en fantastisk reise fylt med sorg og glede, humor, intensitet og varme.

Will ønsker ikke å leve slik tilværelsen han nå er blitt, han har mistet alt han brydde seg om, yrkesliv, hobby og kjæresten. Han ønsker å dra til et sted der han kan avslutte livet med verdighet. Han har lovet familien å tenke over saken i et halvt år.

Lou vet at familien til Will har svært høye forventninger til jobben hun skal utføre. Kan hun få Will til å se verdien av det livet han nå har og endre mening?

Lou er en personlighet som har levd livet etter eget innfall, hun kler seg et fargekart og lever som et fyrverkeri, men har nettopp mistet jobben på kafeen The Buttered Bun, en jobb hun elsket.

Men, nå er det nye oppgaver. Hennes oppfinnsomhet har nesten ingen grenser og etter hvert får hun en kontakt med Will som ingen andre har hatt etter ulykken. De utforsker verden på de utroligste måter, alt fra hesteveddeløp der de kjører seg fast i søla til å være ledsager i bryllupet til eks-kjæresten til Will. Hun jobber knallhardt for å gi Will livslysten tilbake.

Dette er en bok som leseren vil skal ha en lykkelig slutt, både for Lou og Will, og det er helt umulig å legge fra seg boka før siste siste side er lest.

Bymisjonsnytt 2 | 2013

9

VI BESĂ˜KER

Sarpsborg Metodistkirke har 450 medlemmer.

10 Bymisjonsnytt 2 | 2013

METODISTKIRKEN

I SARPSBORG Tekst: Jorunn Askerød

Metodistkirken i Sarpsborg ligger som en vakker mursteinsbygning i St. Mariegate i Sarpsborg. Gaten som en gang var hovedgaten igjennom byen, og som til en viss grad er det enda, der den starter som gågate ut fra byens torg.

En liten fottur østover i byen finner vi Metodistkirken, og går vi ennå litt nærmere Borgarsyssel finner vi Kirkens Bymisjon i Joneidgården.

Metodistkirken og Joneidgården er to bygg som de aller fleste i Sarpsborg vet hvor ligger. Færre er det nok som vet hva disse byggene innholder i dag.

Metodistkirken har vært i endring siden den startet opp i 1856, og skobutikken i Joneidgården er nedlagt og Kirkens Bymisjon flyttet inn i denne bygningen i 2009. Prest i Metodistkirken, Torgeir Tveter kan fortelle at Metodistkirken og Joneid er to navn som har hatt sterk tilknytning til hverandre i Sarpsborg, blant annet ved at Håkon Joneid en gang var pastor i Metodistkirken.

Kirkens Bymisjon har en sterkere tilknytning til Metodistkirken enn mange er klar over. Kirkens Bymisjon i Østfold er unik i Norge, ved at denne stiftelsen er økumenisk med et tett samarbeid mellom Metodistkirken og Den Norske kirke.

Metodistkirken i Norge startet opp i Sarpsborg, og er historisk i Norge. Det startet med at den norske sjømannen Ole Peter Petersen (1822-1901) ble metodist i USA og kom i 1853 tilbake til Norge som ordinert pastor. I 1856 ble den første norske metodistmenigheten grunnlagt, og stedet var Sarpsborg. Den første kirken stod ferdig i 1857. Borregaard gav fri tomt sentralt i St. Marie gate, og menigheten reiste kirken utelukkende ved hjelp av dugnad. I 1956 feiret

Metodistkirken i Sarpsborg sitt 100-årsjubileum. Da fikk kirkebygningen den formen den hadde fram til brannen i 1992. Brannen natt til 1. juledag i 1992 gjorde selvfølgelig et sterkt inntrykk i metodistmenigheten, men også blant byens innbyggere. Mange av oss tenker på brannmannen som døde under slokningen av denne voldsomme brannen.

På tross av denne brannen og tragedien gikk menigheten i gang med å bygge opp kirken, og dagens kirkebygg slik den nå er ble innviet i september 1994.

Torgeir Tveter har tatt turen bort til bymisjonslokalene i Joneidgården en formiddag i april. Han har vært prest i Metodistkirken de siste 6 årene, og kjenner menigheten og byen godt, særlig østre bydel hvor kirken ligger. Han, fra Metodistkirken, og jeg fra Kirkens Bymisjon, deler tanker og erfaringer om hva som finnes i denne byen og hva vi ser av behov. Vi kjenner begge to godt til at Østre bydel har en del utfordringer, og vi er begge to opptatt av hvordan vi kan greie å møte de ulike behovene slik at alle mennesker i denne byen kan ha tilknytning til gode felleskap, som gir meningsfylte og trygge hverdager.

Presten Torgeir Tveter kan fortelle at Sarpsborg Metodistkirke har 450 medlemmer, hvorav noen har flyttet ut av byen. I dag er det om lag 120 medlemmer som er innom kirken i løpet av uken til ulike arrangement. En stor endring skjedde i menigheten for omtrent 5 år siden da de fikk mange nye afrikanske medlemmer med barn. Barne- og ungdomsgruppen økte plutselig til 70, og det kan i dag være opp til ni ulike nasjonaliteter på disse samlingene. Så hverdagene preges av det flerkulturelle mangfoldet. Barnearbeidet rommer også mange barn som kommer fra hjem med

andre religiøse livssyn og trosretninger. ”Hvordan har denne endringen vært for menigheten?”, spør jeg. Prest Torgeir sier på sin stillferdige måte at menigheten er flink til å omstille seg. Han tror det kommer av at menigheten har tålt mye lidelse i mange år gjennom brannen, og alt for mange tidlige dødsfall blant medlemmene. Utfordringene er der med en flerkulturell kirke med mange ulike ressurser og tradisjoner. Han ser det som viktig at de ulike kulturene blir integrert i menigheten, samtidig som alle blir likeverdige aktive medlemmer.

Metodistkirken har mange ulike aktiviteter. På søndagens gudstjeneste kommer det i overkant av 80 personer. Mandager er bokstavlig talt en myldredag i kirken, der dørene er åpne for felleskap rundt middagsbordene før det åpnes for ulike aktiviteter for ulike aldersgrupper og interesser. Rafiki er en av ungdomstiltakene. Her møtes tenåringer med ulikt religiøst ståsted. ”Rafiki betyr venn på swahili”, forklarer Torgeir Tveter. Og gjennom uka og måneden er det korsang for alle aldre, flerkulturelt arbeid, speiderarbeid, sinnsrogudstjeneste og vanlige gudstjenester. Torgeir Tveter forteller og utdyper. Og det er lett å bli imponert av denne forholdvise lille menigheten i forhold til omstillingsevne, vilje og hjerte til å være en kirke for både menighetsmedlemmer og for nærmiljøet i østre bydel. Metodistpresten selv er nøktern når jeg roser arbeidet deres, og ser at ennå mer kunne vært gjort.

Metodistkirken i Sarpsborg har som visjon at de skal være en åpen inkluderende kirke, med åpne hjerter, sinn og dører. Og det er helt tydelig at dette jobber de ut fra.

Bymisjonsnytt 2 | 2013

11

ROMFOLKET EN GORDISK KNUTE?

Vi bor på Byens Marker. Ikke langt fra ”Art Ranger ”. Gjennom flere år opplevde vi, litt fra sidelinjen, et eksotisk liv. Disse gjestene var i perioder ganske mange.

Ingar Aasen fortalt oss mange underlige historier. Hans nye venner kom helt klart fra en annen verden. Mye av det han opplevde var også fremmed for ham. ”Jeg ville leve i frihet og følte at Romfolket - eller Roma – som de egentlig heter, var i samme kategorien», fortalte han.”

Derfor inviterte jeg dem inn i leiren.”

Av Tonje Kolle, Høgskolelektor og Egil Syversen, tidligere kultursjef

En gordisk knute kan forstås som et problem som ikke har en løsning.

Gjennom mange år har utfordringer knyttet til sigøynere eller Romfolk vært uløselig for det norske samfunn. Flere tiltak har vært prøvd ut for den første gruppen sigøynere som bosatte seg i Norge. Inkluderingstiltakene har ikke vært vellykket. Kulturforskjellene ble for store.

Vi fortsetter historien; for «Art Ranger» tok feil. Han ble aldri en del av familien. Vi kjenner alle utrykket: ”Blod er tykkere enn vann”. De var en klan - en familie. Du slipper trolig aldri inn i deres verden. De stjal fra ”sin gode venn” og leiroppholdet ble avsluttet.

Etter en tid dukket Romfolk opp igjen.

Ikke i Art Rangers leir, men like utenfor hans område, på en industritomt. Gjennom jul og nyttår sto tre, fire tomme campingvogner på stedet. De var vel hjemme i Romania og feiret sammen med familien, slik vi gjør, tenkte vi. De fleste er kristne, som oss. Rett etterpå kom de tilbake. Nå var de plutselig blitt syv vogner. Det ble raskt tydelig at de var blitt flere. Forsøplingen ble raskt synlig.

Avfall ble kastet rett utenfor grensene til leiren. Når 15-20 personer i tillegg gjennomfører sitt toalett i det fri, ble resultatet veldig synlig for oss som bruker dette som friområde. Svenskene har et

utrykk vi mangler når det gjelder dette. ”Buskbaisere”, kaller de det...

Vi merket at det sakte men sikkert vokste frem en holdning til ”våre gjester” i nærmiljøet, som ingen av oss satte pris på. Vi liker å betrakte oss som humane individer som stiller opp når det samles inn penger til folk som trenger det. Vi synes synd på de som utsettes for urettferdighet. Å ta hensyn til andre er en del av vår oppdragelse. Hvorfor begynte vi plutselig å reagere annerledes?

Vi valgte noe vi oppfattet som et konstruktivt alternativ. Vi støvsuget byens og høgskolen bibliotek for å prøve å finne ut hvem våre gjester var og hva som var grunnen til at de oppførte seg helt annerledes enn oss. Kanskje denne oppdagelsen kunne bidra til å løse opp en snikende motvilje mot disse fremmede som helt åpenbart hadde andre verdier en oss?

Svarene kom ganske raskt. Siden det er begrenset plass til å referere innholdet i det vi etter hvert oppdaget, nevner vi bare noen eksempler.

I følge boken, ”Begrav meg stående”1) finnes ikke ordet tigging på Romani.

Derimot: Almisser. Dette finnes i flere religioner. Gir du til den som har lite, vil kontakten med din gud bli bedre, og din

1) Fonseca,Isabel (2003) Begrav meg stående – Zigenarna och deras resa. Stockholm:Ordfront.

12 Bymisjonsnytt 2 | 2013

vei til himmelen kortere. Den som sitter med koppen gjør deg derfor en tjeneste.

Dette stemmer ikke med vår virkelighet.

Vi er Lutheranere de fleste av oss. Vi er i alle fall oppdratt i denne ånd. ”I ditt ansikt sved – skal du ete ditt brød”, heter det. I vår kultur skal du arbeide. Har du ikke jobb - er du arbeidsløs. Du er uten noe du burde hatt. Det aksepteres ikke at friske arbeidsføre mennesker blir sittende med koppen – dag etter dag. Hjelp må til. Hos oss gjelder i slike tilfeller ”dugnaden” – eller ”skippertaket”.

Familier og naboer hjelper hverandre.

Men de er ikke oss. De er de andre.

Dette er ett eksempel på noe som trolig er hovedutfordringen i denne saken, nemlig: Mangel på kulturforståelse, kunnskap og gjensidig respekt.

Vi vet ingenting om deres kultur. De vet ingenting om vår kultur. Vi er så innvevet i regler og normer i vår virkelighet at vi tror dette er like naturlig og allment som den luften vi puster i. Det pussige er at de mener akkurat det samme om sine normer. De har utrolig strenge regler for renhet. Trolig strengere en hos oss, men det ser vi jo ikke. De som søpler til slik de gjør, må jo mangle regler på dette feltet? Men disse reglene befinner seg på andre felt. Hva vet vi om deres regler?

Hvorfor går det så galt?

Romani har først blitt et skriftspråk i den senere tid. Svært mange Roma er derfor

analfabeter. De leser seg altså ikke til kunnskap. De arver kunnskapene sine av foreldrene. Vet de hvor Norge ligger?

Hva vet de om Norge? Vet de at det kan være ekstremt kaldt her om vinteren?

Forstår de hvorfor vi reagerer negativt på noe av det de gjør eller ikke gjør?

De fleste av oss forstår i dagens situasjon hvorfor de velger å ta turen til Norge, kjent som et rikt land.

Men vi håper alle at fattigdommen i landene de kommer fra avtar, og at de vender tilbake til sitt hjemland.

Det er jo der utfordringen må løses.

De vi ser som tigger i gatene i dag er ikke de vi normalt kaller ”reisende”.

Dette er fattige rumenske eller bulgarske ”Roma”. De kommer til Norge for å skaffe seg inntekter. Ingar Aasen forteller at de bl.a. kjøper biler i Sverige som de setter i stand her. På den måten skaffer de seg andre inntekter enn bare fra tigging.

De stjeler bare når mulighetene er der, sier folk. Flertallet samler flasker og ting som folk kaster. Vi har uansett mye å lære av deres kunnskap om gjenvinning.

Men hvordan kan vi bidra til at konflikten blir minst mulig negativ?

Gruppene som kommer hit skifter besetning hver 2.-3.måned. Det er oftest besteforeldre som kommer. Romfolket gifter seg tidlig og de kjenner til det norske barnevernet. Hvordan sørge for

at de får informasjon som gjør det mulig å forstå flere av våre spilleregler?

Om de ikke kan skrive eller lese - kan alle snakke romani, rumensk – eller bulgarsk. Hver gruppe/familie har sin leder.

Lederen har en meget sterk posisjon i gruppa. Mange av innbyggerne i Østfold snakker et av deres språk. Kanskje noen av disse kan tolke? Myndighetene bør først og fremst sørge for at lederen får tilstrekkelig informasjon om norske forhold, slik at mistroen til disse menneskene ikke bare vokser. Det kan være et første skritt på veien til kanskje å løse den gordiske knuten. Om lederen for gruppa ikke tar dette til følge, brytes de norske normene gang på gang. Da viser de, helt tydelig at de, overhode, ikke har respekt for vertskapet - altså oss. Da må de, etter vår mening, selv ta ansvaret for at vår respekt for dem og forståelse for deres utfordringer - avtar.

I mellomtiden bør jo byene i Østfold se mot Kristiansand. Der har kommunen, i samarbeid med hjelpeorganisasjoner, funnet en måte å hjelpe ”Roma” på, mens de er her. Det er i alle fall et skritt i retning av å forsøke å løse den gordiske knuten. Men det er en annen historie.

Fredrikstad 18.9.2013

Bymisjonsnytt 2 | 2013

13

PORTRETT

Flere hundre mennesker besøkte stedet hvert eneste år og lot seg begeistre av kunsten, atmosfæren og menneskene bak verket.

14 Bymisjonsnytt 2 | 2013

PORTRETT

EVA

LANGE

ET EVENTYR I SKJÆRGÅRDEN Tekst og foto: Liv og Laila

Av og til kan man oppleve noe som føles som ren harmoni og glede når man kommer til et sted, bare ved å se seg rundt og trekke inn dufter og synsinntrykk – slik kjennes det å komme til Knatten på Asmaløy en varm sommerdag. Billedkunstneren Eva Lange og forfatteren Erik Frisch har greid å skape en slik atmosfære. Eva Lange som er født på sørlandet trodde ikke sine egne øyne da hun første gang så huset i skjærgården. Stedet, som var lagt ut for salg, var kjent for mange. Det hadde vært Johan og Anne Martha Borgens hjem i en årrekke og var viden kjent gjennom deres bøker. Både kjøkkenet, rosehaven og urtehagen var skildret og var å finne i bokhandlernes hyller over hele landet. Bøkene hadde nok beskrevet det kreative livet ute i havgapet, men det hadde ikke blitt skrevet noe om tidens tann og følgene av manglende vedlikehold. Det var aldri plass for fysisk krevende og kjedelige arbeidsoppgaver hos Borgens. Rosehaven var borte og urtehagen gjengrodd, og både vegger og vinduer formelig skrek etter maling.

mede sitteplasser flere steder på tomten, og scenen som Anne Marthe fikk bygget er restaurert i år.

Eva innså fort mulighetene på stedet, og allerede i 1991 åpnet hun den første utstillingen på pinseaften, dette ble så populært at det ble en årlig foreteelse.

Flere hundre mennesker besøkte stedet hvert eneste år og lot seg begeistre av kunsten, atmosfæren og menneskene bak verket.

Eva Lange arbeider både med maleri, tegning, grafikk og glassmosaikk.

Hun har en lang og solid utdannelse;

med bl.a. to år ved Statens Håndverk og Industriskole, fire år ved Statens Kunstakademi og igjen to år ved lito-avdelingen på Håndverk og Industriskolen. Hun har vært elev av Kåre Kopstad og senere Carl Victor Lind.

Allerede som 17-åring debuterte hun på Vestfoldutstillingen og ble innkjøpt av Horten kommune med en tegning.

Hun har hatt over 80 separatutstillinger og deltatt i nærmere 200 kollektivutstillinger siden 1965 og er representert i museer og samlinger over hele verden.

Eva har et så mangfoldig uttrykk at det er umulig å plassere henne i en bås. En

Tross alle gode råd og formaninger fant Eva ut at dette var stedet der hun ville leve og arbeide. Det var kjærlighet ved første blikk, og denne kjærligheten har gitt både Eva og Erik mer enn nok å gjøre fra 1989 og fram til dags dato. Alle inntekter har gått til forskjønnelse av stedet, og nå ligger bygningen nymalt og speiler seg i sjøen. Hagen er velstelt, og huset er åpnet mot sjøen gjennom en nydelig terrasse innrammet av roser og sjasminer. Du kan sette deg ned på skjerBymisjonsnytt 2 | 2013

15

liten vever skikkelse som mestrer små delikate tegninger, men som også skaper monumentale glassmosaikker. «Må jeg - så kan jeg» sier hun, og vi aner at dette er et motto for hele hennes liv. Hun er en gjennomført kolorist og benytter seg av både et naturalistisk og abstrakt formspråk. Hun smiler litt når vi opplever at det alltid er et drag av lengt eller vemod i bildene hennes og sier: «Du kan nok si at bildene mine er noe sære og melankolske. Jeg har ikke noe mål om å treffe alle, men jeg vil nå fram til de som finner nærhet i, og kjenner seg igjen i «fortellingen». Jeg snakker ikke først og fremst til forstanden, men til hjertet. Det ligger noe under i bildene mine, du må åpne deg for å finne dette.»

Både Eva Lange og Erik Frisch elsker Knatten, der lever de, og der arbeider de - men ikke side om side. Eva ha sitt atelier i annen etasje, et stort åpent rom med masse lys. Erik har plassert skrivebordet sitt i den ene stuen i første etasje, med ryggen til en fantastisk utsikt. Det eneste sted i huset hvor han ikke blir distrahert av den storslagne naturen utenfor, sier han.

Om Eva ikke kan settes i bås, kan det samme sies i like stor grad om Erik. Han debuterte i 1979 med romanen Lysshow og har siden den gang vært gjennom de fleste litterære genre. Han har utgitt en novellesamling, har skrevet skuespill og diktsamlinger. Han kom med to bøker i 2013: diktsamlingen «I begynnelsen er

16 Bymisjonsnytt 2 | 2013

slutten» og «Elefanten Donnas Epilog – og andre historier, den siste i samarbeid med billedkunstneren Erik Wessel». En anmelder skrev: «I denne boken lar han tanken og pennen følge sine assosiasjoner og innfall. Her finner du lekenhet, struktur, humor, eleganse, fantasi og rabulisme». Han har i tillegg gjendiktet Rainer Maria Rilkes Duino-elegier, og opptrådt en rekke ganger med opplesning av egne dikt. Han var også æresgjest ved poesifestivalen i Ceraso, Italia 2007. Eriks dikt er morsomme, varsomme, søkende og så utrolig mangeartede. Han tegner budskapet for oss med sine ord, og vi må åpne oss for å ta i mot det.

Eva sa:» Jeg mener at ethvert godt bilde må ha abstrakte verdier også. Jeg synes det er vanskelig å snakke om bildene mine, ordene kommer til kort. Jeg er ingen ordkunstner men en billedmaker».

At hun er langt mer enn en billedmaker er hevet over enhver tvil, og her på Knatten synes det som om en ordkunstner og en billedkunstner har funnet fram til det beste i hverandre, til glede for alle oss andre. Det har vært eventyrlig å sitte på terrassen i solen, omgitt av de mange duftene av sommer, i selskap med et raust og spennende kunstnerpar. Som også er så jordnære at de sender med oss friske grønnsaker fra eget drivhus før vi setter kursen tilbake til bylivet.

BILDENE Tilegnet billedkunstneren Eva Lange Til disse uinntegnede portaler hvor grensene for fargen og for flatens hemmeligheter bøyes av og streifer det dirrende ingenmannslandet mellom lys og mørke Til disse rammeløse vindusverk der landskapslinjers mutthet støter mot en halvt utsprunget villskap i soloppgangers tøylesløse dans Til disse bilders grenseløse landskap gjeter jeg mine øyne for å hente ro - og raseri Erik Frisch

BYSTEMMER I BAKVENDTLAND FØR JUL Tekst: Anne-Marie Kvarme

De som sier at folk går på trygd fordi de ikke gidder å jobbe, kan ta seg en tur på kafé i Fredrikstad.

Det banket på døra mi, og en av våre frivillige stakk hodet inn. ”Hei, jeg bare lurte på en ting”... ”Jeg lurte på om jeg kan få jobbe litt mer?” ”Du skjønner, nå begynner kjøret til jul!” ”Til jul”?? sa jeg. ”Det er lenge til jul. Vi er jo midt i oktober.” ”Ja, si det til dem som bestemmer på TV, da!!” ”Men da julen var over i fjor sa du jo at det hadde gått ganske bra, og at du ikke helt visste hvorfor du hadde gruet deg så veldig. Julen varer jo strengt tatt bare et par dager. Julaften kan du være på jobb i kafeen, og det er jo hyggelig. Da er det bortkastet å grue seg i to måneder. Det

glansbildet som vi ser på tv reklamene av lykkelige familier i tre generasjoner og småjenter med rød kjole og fletter, det er noe som bare de færreste får oppleve.

Folk flest har det jo ikke sånn...”

Hun er jo ikke dum. Hun vet at det er et glansbilde som blir presentert. Men vi snakker ikke om fornuft her, og dermed har hun heller ingen nytte av mine fornuftige argumenter.

Da jeg endelig trakk pusten i min ”fornuftige” enetale, så jeg at resignasjonen hadde seget innover henne som et mørkt teppe. Jeg bet meg i underleppen og tenkte at nå har jeg bommet igjen!

Hvilken rett har jeg til å argumentere mot folks vonde følelser?

Det var bare et enkelt spørsmål: Kan jeg få jobbe litt mer i kafeen nå fram mot jul, for da blir livet lettere å bære?

De som sier at folk går på trygd fordi de ikke gidder å jobbe, kan ta seg en tur på kafé i Fredrikstad.

Det at jeg sitter på den ”enkle siden av bordet” gir meg ingen rett til å fortelle henne hvor vondt det er rimelig at hun har det nå, og dermed gi henne en følelse av at det kun er et spørsmål om å ta seg sammen, ha rett fokus, og ikke krisemaksimere.

Bymisjonsnytt 2 | 2013

17

ØSTFOLD RUNDT

MED BYMISJONEN Åpning nye lokaler på brygga Etter nesten ti år med virksomhet i Østfold satser nå Kirkens Bymisjon i enda større grad enn tidligere på å være til stede der mennesker er. De nye lokalene som nå har blitt tatt i bruk i Fredrikstad inneholder både administrasjon og et kapell på bryggepromenaden.

Her vil på en måte hovedsetet for Kirkens Bymisjon i Østfold holde til, og målet er å være tilgjengelig for så mange som mulig. Ved å flytte inn på brygga blir Kirkens Bymisjon mer synlig.

Bryggekapellet håper vi skal bli et sted for ro og ettertanke, midt mellom uteliv og båtliv.

Bryggekapellet Bryggekapellet blir et nytt element på bryggepromenaden. Det er mange ildsjeler som lenge har arbeidet for å få dette på plass. Bryggekapellet skal være et tverrkirkelig tiltak som Kirkens Bymisjon i Østfold og andre menigheter samarbeider om. Kapellet skal være et åpent og tilgjengelig kirkerom hvor det er mulighet for å sette seg ned og tenne lys, ha en stille stund og be. Her kan man stoppe opp litt i hverdagen.

Visjonen for bryggekapellet er at det skal være et sted der alle mennesker, uansett tro og kirketilhørighet, er velkomne uten

18 Bymisjonsnytt 2 | 2013

at det blir stilt krav til den enkelte. Torsdag 17. oktober deltok prester, diakoner og kirkeledere fra menigheter på en forbønnshandling for Bryggekapellet.

Prester, diakoner og kirkeledere fra flere menigheter. Bymisjonen og Fredrikstad Kristne Råd vil jobbe for å fylle dette kapellet med innhold og tilstedeværelse.

Her vil det blant annet være hverdagsmesser i regi av Kirkens Bymisjon. I tillegg ønsker vi å ha et åpent kapell på kveldstid i helgene.

Deltakelse på marked for frivillighet Kirkens Bymisjon deltok 24. september på marked for frivillighet på rådhuset i Fredrikstad. Røde Kors’ nettverksgruppe og Frivillighetssentralen sto bak initiativet, og 11 organisasjoner hadde meldt seg på. Hensikten med dette markedet er at organisasjonen kan få fortalt om sin virksomhet – og at det møter opp mennesker som kan være villige til å gjøre en innsats i en av dem. Det er allerede mange frivillige i Fredrikstad, men det blir stadig flere eldre, flere ensomme og behovet for hjelp er økende. Hensikten var å skape kontakter mellom frivillige aktører og kommunens innbyggere. I Fredrikstad deltar Kirkens Bymisjon i samarbeidsforum mellom Fredrikstad kommune og frivillig sektor på rusfeltet.

Dette har vært et nyttig forum for mer helhetstenkning på feltet.

Kveldssamtaler Sarpsborg kirke Kirkens Bymisjon i Sarpsborg samarbeider med Sarpsborg kirke om kveldssamtaler. Overskriften på kveldssamtalene er Byens hjerteslag – en kveldsmesse med samtale, musikk, lystenning og nattverd.

Høstens temaer: Søndag 20. oktober kl 18.00 - og sånn ble livet... Når livet ikke ble som planlagt v/Per Anders Nordengen Søndag 17. november kl 18.00 - Det livssynsåpne samfunnet, med Generalsekretær i Kirkens Bymisjon Sturla Stålsett og bymisjonsprest Carl Petter Opsahl.

Kveldssamtalene avsluttes med noe varmt å drikke på Glenghuset.

Julaftenfeiring på Cafe Britannia i Fredrikstad fra kl 16.00 Alle som ønsker en inkluderende og raus julefeiring er hjertelig velkomne!

Du kan komme og gå akkurat når det passer deg, og påmelding er ikke nødvendig! Kafeen stenger når siste gjest har gått hjem. Velkommen!

Bymisjonsnytt 2 | 2013

19

VI BESĂ˜KER 20 Bymisjonsnytt 2 | 2013

TØYEN KIRKE

PÅ BESØK HOS KIRKENS BYMISJON I OSLO Av: Liv og Laila Kirkens Bymisjon har blitt et begrep i vårt samfunn, og har sentre i flere norske byer: Oslo, Tromsø, Bodø, Trondheim, Stavanger, Drammen, Kristiansand, Tønsberg og Fredrikstad/Østfold. Vi er en diakonal stiftelse i Norge og ble grunnlagt i 1855 av professor Gisle Johnson under navnet Christiania Indremisjon, senere ble det Oslo Indremisjon, før vi i 1985 fikk navnet Kirkens Bymisjon. Stiftelsen har ca. 1700 ansatte med faglig kompetanse på landsbasis, rundt 1800 frivillige er også knyttet til arbeidet.

Bymisjonen driver ca. 70 små og store virksomheter, den største enheten finner vi i Oslo med vel 1400 ansatte.

Kirkens Bymisjons visjon er at alle mennesker i byen erfarer respekt, rettferdighet og omsorg.

De grunnleggende verdiene er: Verdighet, fellesskap, rettferdighet, solidaritet, barmhjertighet, håp og tro. Siden 1855 har stiftelsen arbeidet med og blant mennesker med ulike livsutfordringer for å skape «Rom for alle».

Da vi ville besøke Bymisjonen i Oslo, var det naturlig å dra til Tøyenkirken med Hertzberg Kro hvor det er bymisjonskveld hver onsdag fra klokken 18. Da er det servering av deilig suppe, før gudstjeneste i kapellet kl. 19. Etterpå er det samling til kirkekaffe. Da vi kom, strømmet det en varm og inkluderende stemning mot oss, i kroen gikk samtalen livlig rundt bordene, og alle gjorde plass til nykommerne, det var virkelig rom for alle. Her var alle slags mennesker, mange var tydeligvis studenter, enslige voksne eller par som stakk innom etter jobb, samt en del eldre. Kroen er rusfri, og messen er åpen for alle. Mange opplever det som godt å ha et fristed, noen bærer på en sår historie, og noen har kanskje opplevd å bli satt i bås av

sine medmennesker, andre igjen stikker innom fordi maten er god og det er et hyggelig sted å være.

Dørene åpnes til spisesalen, og vi inviteres på deilig fiskesuppe, det er frivillige som står for serveringen, og latter og blide fjes møter oss. Det er tydelig at mange er faste gjester, og det faller mange godord ved bordene. Det er fine, åpne lokaler, huset er bygget i 1907 og ligger sentralt i Herslebsgate 43. Det er nesten 100 frivillige som arbeider der med mange forskjellige oppgaver. Noen jobber ofte, kanskje hver uke, mens andre har oppgaver knyttet til forskjellige arrangementer en eller flere ganger i året. I kapellet finner vi et åpent kirkerom, benkene er plassert slik at alle kan se hverandre, og liturgien er nyskapende og har vokst fram i denne kirken. Det er åpen mikrofon og lystenning under gudstjenesten, og det ble en sterk opplevelse i en raus menighet. Vil du ha en fin kveld i Oslo kan vi anbefale et besøk der!

Bymisjonssenteret samarbeider med Oslo Domkirke om nattåpen kirke. Hver eneste fredag året rundt holdes Domkirken åpen fra klokken 16 til lørdag klokken 8. Bymisjonen i Oslo har også en rekke andre tilbud, blant annet to tiltak for behandling og rehabilitering knyttet til psykisk helsevern, samt to tilbud til ofre for prostitusjon, et dag- og kveldsenter og et natthjem med akutt overnattingstilbud. Det tilbys ca. 100 behandlingsplasser for rusavhengige og deres familier, og det drives døgnåpent og oppsøkende arbeid i rusmiljøene.

Gjennom gatenære tiltak tilbyr Kirkens Bymisjon kontakt, mat, hvile, veiledning og fellesskap.

Oslo er en by med den storbyproblematikk man finner i hovedsteder rundt i verden, dette gir store utfordringer i

hverdagen. Da er det viktig å være en kirke som taler utstøttes sak og som fremmer håp. Som presten i Tøyenkirken sa: «Vi vil være en kirke med rom for alle, vi vil gi mot til å tro og mot til å leve. Vi ønsker å møte den enkelte med respekt for det liv som leves og de valg som tas.»

Kirkens Bymisjon tar sitt motto på alvor: Ingen er bare det du ser En hjemløs er ikke bare fattig En rusavhengig er ikke bare syk En kvinne «på strøket» er ikke bare prostituert En aldrende er ikke bare gammel En flyktning er ikke bare asylsøker Et barn som strever har også styrke INGEN ER BARE DET DU SER.

Bymisjonsnytt 2 | 2013

21

G O R U T L KU G N I L K I V T U BY

kkel, ennesker på sy pulserer med m m de so en tenkende, slentr ed butikker kaffedrikkende, r flere sentra m ha ne mmen, med in er vi ap sk bra. Det t en ny de, alene eller sa er ne en et åp gg D jo . lig r er le de ss el la en r vi ndle, prate, og møtep I disse dager ha tilhørighet til rundt seg til å ha Det er r og d. te ta ge he . ks ig an ri ul m r m ed fo Fr av ne og urban by identitet park i sentrum kalsamfunnene. et er en moder en viktig lo D l er ti e; t ev le og de pl al ne s en op os de m , rå få st nærom Fredrikstad vil t skaper samikke hverdagsko trygghet og de Det vil gjøre at r. er vå sentrum ap en og sk by et by r D sk fo ti l milepæ ilken fantas hv se å l ti hold. ot vi har. ed en utsikt m m nk lve be en på Å sitte r vi også ha i se mmelen bø n hi , te er he ov ig rt ul m bo er e. ortorvet stå Og den ”ælva” som reis by. Vi er jo unik l 17. mai, skal St og en e ti , , kr år liv va te by r es vå av N n av de ly e me i byen vår sentrum over Kråkerøy, vil ennå en lom av Norges størst . a t le D al pe . r lø ig fo ut rd d dt fe ve go r t er er, kafeer og Vi ligge liten pause; de l den energien , med trær, benk al ig ed rd fe M å a. st m m hvor vi kan elv, Glo havet, gir den er. Ennå et sted ntrum ot ss se la m et rt ep fa øt og n m by si i r en e har ene eller samden ha Vi forbinder oft , kafeer, får oppleve. Vi eller handle, al er , e te kk dr ti ak an tr bu n , be ge er in sk e ne kan møte rle oss no med masse men et sted hvor vi umenen historisk pe nå on er En m . m e en so or m st by le og r kt og ikke som en Gam biler, parkeringe så. Men er ansikt til ansi en Glommasti sk og og ne d t, en ed de m br jo as er lv t ved æ indu. p av egne ben de tale bygg, og de gjennom et bilv å ha rom for bå s rundt ved hjel os by ta r en n i de ka rå ig m kt ro vi det er nger og r store flotte tu sser, grønne lu ha til et ennå eller hjul. Vi ha i pauser, møtepla ik sl benytte, men å gjøre byen vår t å l l de vi ti er te e e et nk ft D fli O . er ke an en som vi re og oppleve. steder til ettert idt i byen med ger det bedre sted å væ ten til å sitte m gene, at vi tren he da ig er av ul hv re m le fle av er tr disse te er en net. I sentrum trengte før. Det t, softis er noe an t A r. mer enn det vi som Biblioteke vå en by institusjonene, pris på i e er or tt st ise g ad de je st , g en in en Eidsvold utvikl øgskol re del Camilla Sørens t, Torvbyen, H se rum og en stør nt hu er se åd e R kk ti uk br bu e n rutvalget allig vi ka så til Leder for kultu aturhuset og ut re områdene og er tt æ Li sn , re m ba on ru e tt nt se de mune ke at av de marka Fredrikstad kom bare må dra til ster. Vi vil vel ik ne ke ik tje er og og er on rk sj pa ea rekr vi kjører til, t. skal, skal være steder for å oppleve de r inn, gjør det vi pe lø r, fo en ut bilen ? Gjør vi det, n og kjører bort mune er i dag en le bi m i ko ut d ta ks ri neert dø. En by Fred sakte, men sikk sten 78.000 men en ne by ed l m vi e un m kom une, og l en stor komm sker. Vi er i area

22 Bymisjonsnytt 2 | 2013

ALLTID ROM FOR EN TIL REISEBREV Av: Ragnhild Klevmoen En reise vi ikke vil glemme Vi er nå tilbake i Norge etter å ha deltatt på Familie DTS ved University of the Nations, Youth With a Mission. I opplegget var to måneders outreach til Filippinene, der vi deltok i medisinsk arbeid (team med lege, tannlege, fysioterapaut og sykepleier), menighetsarbeid (samtaler med familier som opplevde storflommen i Filippinene for to år siden, lek og aktiviteter for barn, gjestebud og matutdeling, besøk på barnehjem og skoler, ungdomsgruppe med dans og drama mm), og praktisk arbeid (reperasjoner på bygg, renhold på skole og bistand av skolemateriell, vedlikehold, bilmekanisk mm).

Menneskene vi møtte der gjorde inntrykk, og vi erfarte at vi har mye å lære av hverandre. Noe har Vesten kommet langt med når det gjelder utvikling, andre ting har vi mistet på veien. For eksempel tid for hverandre. Skulle ønske de som kommer til Norge kunne oppleve å bli tatt like godt i mot, som den velkomsten vi fikk oppleve i Filippinene.

Fakta om Filippinene Filippinene består av 7107 øyer. Vi var på Mindanao, som er den sørligste og nest største øya i Filippinene. Landet var spansk koloni fra 1521 til 1898, og deretter kontrollert av. USA frem til 1946.

Rett etter andre verdenskrig var Filippinene et av de høyest utviklede landene i Asia, men har siden sakket akterut på grunn av manglende økonomisk vekst, forskjellige regjeringers konfiskering av eiendom, feilslåtte forsøk på politiske reformer og utbredt korrupsjon (Wikipedia).

Cagayon De Oro, Mindanao Vi hadde et lite opphold i Manilla, før

vi tok flyet videre til Mindanao. Det var spennende å se Manilla med trange gatemarked under t- banen som går over (slik vi ser detpå filmer). Tett trafikk.

Man presser inn så mange biler, mopeder og sykler i bredden, som det ikke går, og pærter for å komme seg frem.

Det tok ca 1,5 time å kjøre fra flyplassen til stedet vi skulle bo i Cagayon De Oro. Vi kjørte en morsom lastebil, der vi satt tre familier langsmed to benker bak.

Alle armer og bein måtte holdes innenfor, for det gikk fort, og det var trangt.

Noen kom springende og ville selge oss ting når det gikk litt saktere gjennom tettstedene. Det var varm og fuktig luft.

Grønne høyder rundt om kring. Åpne Jeepneyer, eller busser var noe vi skulle få god bekjentskap til i løpet av tiden i Filippinene. Holdningen var; “alltid rom for en til”, og det er utrolig hvor mange mennesker, sekker og høner man kan få plass til i en slik buss. Den som var heldig fikk plass på taket eller hang bak :-) På denne siden av Cagayon de Oro er det annerledes enn inntrykket fra Manilla. Ingen vestlige bygninger, bare markedsplasser langs veien, med boder og skur og murbygginger der folk bor.

Det er støvete og røkfylt i lufta, og kuer og hunder går fritt langs veien.

Gode relasjoner gir forståelse og vekst To måneder er kort tid, men når man bor tett blir det tid nok til å bygge noen relasjoner. Vi reiser hjem med mange historier i minnet. Historier om andre menneskers virkelighet, et sted ikke så langt borte.

- For eksempel guttene på Boys Town, et barnehjem for gutter som er plukket opp fra gata, kommet ut av fengselet eller levert av slektninger.

- Jon-Jon som satt alene i et skur. Han var 18 år, men kunne ikke gå og ikke snakke pga et slag han fikk som 15 åring.

Etterhvert kom det til rette en rullestol, og han fikk delta sammen med de andre ungdommene i ulike aktiviteter. Han smilte og gav tydelig uttrykk for at han ønsket å delta.

- Smoky Monain, en landsby bygget på søppelfyllinga utenfor byen. Her vokste barn opp med foreldre som jobbet med å plukke ting ut av søppelposene, for å bruke det eller selge det videre. Noen manglet sko og klær. Flere manglet mat.

Men bildet var ikke endimensjonalt. Det var også latter, lek og morro.

- Familiene på omplasseringsområdene som var bygget opp etter den store flommen for to år siden. Flommen krevde mange menneskeliv, og dro med seg hele landsbyer i vannmassene. De kjempet for å få tak i mat og drikke til familien, men en forsiktig optimisme spredte seg etterhvert som de begynte å se muligheter til å dyrke grønnsaker på den lille hageflekken de hadde, og kreativiteten fikk rom nok til å fremme ideer og samarbeid om nye prosjekt til beste for landsbyen.

En raus og mangfoldig Gud Vi trenger ikke reise langt utenfor vår egen kultur for å se at vi er skapt til et fargerikt fellesskap med rom for alle.

Det vi ser og opplever vitner om en raus og mangfoldig Gud, som elsker de forskjeller og særtrekk han har skapt.

Det gir noen utfordringer når det gjelder relasjoner og samarbeid. Skal vi få det til må vi være åpne for å bli slipt litt i kantene. Vi føler oss priviligert som har hatt muligheten til å lære noen andre kulturer å kjenne.

Bymisjonsnytt 2 | 2013

23

LIVET VI LEVER

VIRVELTEATRET

Lisbeth og Tom.

ET TEATER I KIRKENS BYMISJON ØSTFOLD Tekst: Thor Rummelhoff, kunstnerisk leder i Virvelteatret Foto: Fredriksstad Blad I 2006 satte Ragnhild Klevmoen og jeg ned på papiret ideer om et teater i Kirkens Bymisjon, hvor mennesker med ulike relasjoner til rusproblematikken kunne få rom for å spille teater og være kulturaktører med en ballast som ville være et verdifullt tilskudd til kulturlivet i Østfold generelt, men som også løfter opp og fram en problematikk det er vanskelig for utenforstående å kjenne dybdene i.

Siden tok skuespiller Morten Andresen tak i våre ideer og var en pådriver for å få satt dem ut i livet, som et lite teater innen Kirkens Bymisjon, og våren 2011 ble teatret stiftet, et teater som ønsker å gi mulighet for flere til å utøve det kulturelle uttrykket som teatret er, utøve teaterkunsten og samtidig være mennesker sammen, stå side om side, leve som likeverdige i en verden som vurderer liv forskjellig.

Virvelteatret ønsker å være en stemme som slynges fra mennesker ut til andre mennesker, bidra til større verdighet for alle.

Uttrykk for levd liv Første oppsetning fant sted i Cafe Britannia, november 2012 og het

24 Bymisjonsnytt 2 | 2013

Verden er et annet sted. Stykket ble til ved at deltakerne/skuespillerne fortalte sine historier til meg. Jeg gjorde disse historiene til sceniske monologer som ble flettet sammen i en helhet på ca 40 minutter. Stykket grep og berørte, publikum forsto at de var vitne til et teaterstykke med ekte uttrykk for levd liv.

Viktige spørsmål om livet Det lyder som et ekko av dette når Morten Andresen en drøy måned etter siste forestilling, plutselig dør. Vi hadde så mange planer for Virvelteatret, nå måtte vi samle oss og begynne på nytt, stille de viktige spørsmålene om livet og hvordan vi bruker det.

Ny premiere 2014 Det er bare naturlig at Virvelteatrets neste produksjon, som vi er i gang med i disse dager, og har premiere på i september 2014, følgelig har fått tittelen Livet vi lever. Teatret har også deltatt på kulturkonferanser, på åpningen av det nye bryggekapellet og bidrar under gudstjenesten i Glemmen kirke søndag 24. november.

Teatret – et speil Virvelteatret i Kirkens Bymisjon vil være

– slik alle teatre er – et speil som viser hvem vi er...

Gjennom forestillinger med hardnakket tro på livet ønsker Virvelteatret å oppmuntre til letingen etter det egentlige, i tillit til at størst av alt er kjærligheten.

Har du lyst til å være med i Virvelteatret?

Hvor og når Vi har prøver onsdag kl 11 – 13 i Bryggekapellet ved siden av Litteraturhuset, før vi om kort tid flytter inn i mer egnede lokaler.

Kontakt Thor Rummelhoff Tlf: 69 34 20 41 Mobil: 41 25 18 70 E-post: thor.rummelhoff@gmail.com Ragnhild Klevmoen Tlf: 69600119 Mobil: 48 22 26 16 E-post: ragnhild.klevmoen@bymisjon.no

STRIKKESTUNT

I ÅRETS JULEAKSJON I flere år har Kirkens Bymisjon i andre deler av landet, blant annet i Oslo, Trondheim og Bergen, gjennomført et ”stunt” i forbindelse med starten av julekampanjen ”Lys i mørket”.

Av: Lasse Imrik

Endelig skal også vi i Østfold ta del i dette, ved å produsere masse skjerf i Bymisjonens oransje profilfarge. Disse skal henges opp på folk og gjenstander sentralt i våre byer. Hensikten er å skape oppmerksomhet og utløse gaver til vårt arbeid for sårbare mennesker, spesielt ved inngangen til julehøytiden.

Bymisjonens julekampanje starter mange steder i landet allerede den 29. oktober. Det kan virke i tidligste laget for flere av oss, men ulike grunner og erfaringer har vist at det er fornuftig.

Vi i Østfold velger imidlertid å lansere den 26. november i år, for å sikre at vi får laget nok skjerf til at vi synes. Både Fredrikstad, Sarpsborg, Halden og Moss mobiliseres til kampanjen. Uten entusiasme og bidrag fra enkeltpersoner og strikkemiljøer ville vi ikke fått til dette!

Stor takk til blant annet Garnhuset, Britannia Aktiv og Glemmen videregående skole.

Skjerfene skal henges opp i konsentrerte deler av byen for å synes best mulig, eksempelvis på trær, statuer, gjerder,

stolper og ikke minst skal personer gå med det. Både kjente personer og oss andre. Mer enn 100 skjerf må til.

Dette er en såkalt ”geriljakampanje”, som innebærer at vi fokuserer mye på å skape nysgjerrighet og en ”snakkis” blant folk uten store budsjetter. Likevel vil vi forsøke å få media til å omtale dette, men ikke i forkant. Det skal være en form for overraskelse når skjerfene plutselig henger der!

Vårt kampanjebudskap handler om å bidra til å glede noen som gruer seg til jul. Kirkens Bymisjon har som kjent flere tiltak som dreier seg om dette, både i form av mat og fellesskap. På selve skjerfene står det: ”Til en som fryser fra Kirkens Bymisjon”. Gradvis vil skjerfene forsvinne og brukes av ulike personer, hvilket er litt av hensikten. Men før det har vi forhåpentligvis oppnådd litt publisitet og støtte til juleaksjonen, etter at områder og personer i byene våre plutselig en dag i førjulstiden lyste mer oransje enn vanlig.

Bymisjonsnytt 2 | 2013

25

GI JOBHEBNGTIGILE RUSAV

SEND SMS

JOL 2B49B0 TI

Stamgjesten Kai Kjønigsen Tekst: Per Christian Skauen

Kai Kjønigsen er en trofast gjest på Cafe Britannia. Her trives jeg godt, sier den tidligere fotballspilleren. - Det er koselig å være i kafeen fordi her treffer jeg alltid noen jeg kan prate med. Det er herlige og blide mennesker som jobber bak disken og jeg setter stor pris på Anne.

- Jeg husker tilbake på 60-tallet, da jobbet det en dame som het Oddny på Britannia Hotell. Etter trening eller dans på Folkets hus i helgene, pleide vi å stikke innom Oddny på Britannia for å se på sportsrevyen. Det var stor stas. Jeg har alltid hatt et godt forhold til Britannia.

Kai er født og oppvokst i nærheten av den gamle stadion og i barndommen tilbrakte han mye tid på løkka med ballspill. Han kan se tilbake på en lang og innholdsrik karriere på fotballbanen.

Kai spilte både for FFK og Sarpsborg FK i løpet av sin fotballkarriere – inkludert b-landslagskamper for Norge. Den tidligere vingløpere og midtbanespilleren røper at det ikke bare var enkelt å melde overgang til Sarpsborg Fotballklubb.

- Jeg husker en episode da naboen vår ikke ville hilse på min far. Som Fredrikstad-gutt kunne det være betent å spille for Sarpsborg. Det var stort engasjement rundt fotballen og begge byer kjempet om hegemoniet i Østfold. Men i hjertet har jeg alltid vært rød/hvit, svarer Kai.

Kai Kjønigsen er også opptatt av kunst og han er glad i å tegne.

- Jeg har hatt noen bilder på utstilling i kafeen. Det har vært spennende å ha noen av tegningene mine på disse veggene.

Britannia hotell er et sted Kai har mange gode minner fra.

26 Bymisjonsnytt 2 | 2013

Det er flott at Kirkens Bymisjon driver en møteplass i disse lokalene. Cafe Britannia er en viktig møteplass for byens befolkning. Flott å se at alle type mennesker er velkomne i kafeen, avslutter Kai.

75 KRONER

RAUS måltider som metter

mer enn magen En inspirerende og annerledes kokebok med over 100 oppskrifter, bidrag fra Kronprinsparet, kjente kokker og gripende måltidshistorier fra Bymisjonen over hele landet.

En flott gave- og bruksbok! Inntektene går til Kirkens Bymisjons arbeid.

Foto: Torstein Ihle

Boken kan kjøpes i bokhandleren eller på bokkilden.no Veil. pris 399,-

Bymisjonsnytt 2 | 2013

27

TIL MINNE OM DET SOM ER Min elskede etter å ha skuet den graden av skumring - eller av demring som vi i livet kaller død reiser jeg meg sammen med deg og alt jeg vet er kjærlighet Ved din side gikk jeg kledd i blonde kjoler Med deg er hjertet mitt i hagene her og i hagene dine som jeg aner der borte Uendelig og ømt er løftet mitt til deg: Ja! Du går i graven og står opp hvert sekund av den tid som allerede er forløst fra tiden i Guds og i menneskets Amen

Liv Mevang Bjerkensjø

28 www.bymisjon.no/ostfold Bymisjonsnytt 2 | 2013

| Gavekonto: 7011.05.18593 | Givertelefon: 820 43 055