Havsøy - Arendals vugge by Kjell side

HAVSØY Arendals vugge

UTGITT AV HiSØY HISTORIELAG

1 2

3 4

5 6

Inga Lorentzen Grythe Ole Martin Lorentzen Frithjof Barfod Sigmond Sabine Christiane In Ameln Terje Solheim/Anne Haukenes Carsten Brodersen

Bengt SĂ¸rensen Brynjulf Marcussen 9 Vibeke Wendel Ferrero/ Mette Nordheim-Larsen/Frederik Wendel 10 Bente Andersson 11 Preben JĂ¸rgensen

7 8

12 13 14 15 16 17

Ebbe Kjerup Jørgensen Stein Vilhelm DuuslJon Duus Elisabeth Hein Følling Frank Mohn/Kristin Greve-Isdahl Mohn Inger'Alnæs Greve-Isdahl Kari Bratsberg

18 Edle Duus Clasen/Anne-Lise Skindlo 19 Inger Christin Thorstensen/ Anne Grethe Raugstad 20 Kristen Taraldsen 21 Turid Lindheim Flyfoto: Dannevig Foto

HAVS0Y Arendals vugge

LOSHYITA PA HAVSøy HER HAR LOSENE STÅTT PÅ UTKIKK ETTER SEILSKUTER SOM SØKTE INN TIL UTHAVNENE. HAVSØY VAR I FLERE HUNDRE ÅR EN VIKTIG LOSSTASJON. HER BODDE FLERE DYKTIGE LOSER SOM UTMERKET SEG PÅ MANGE MÅTER. DEN FØRSTE KJENTE LOSEN PÅ HAVSØY VAR ELLEF GUNLEGSEN HAFSØEN. HAN BLE NEVNT SOM "PILOr ALLEREDE I IMO-ÅRENE. DEN SISTE LOSEN. JACOB JACOBSEN. DØDE PÅ HAVSØY I 1920. HAN EIDE LOSSKØYTA "TIGA" SOM VAR EN SKARPSEILER AV RANG. DEN BLE BYGGET AV COLIN ARCHER I LARVIK I 1890. MINNEPLATEN ER SATT OPP AV HISØY HISTORIELAG JULI 2002.

(

Forsidebildet: Havsoysundet. Dannevig Foto 1998. Baksidebildet: Loshytta på Havsoy. Dannevig Foto 2002.

HAVS0Y Arendals vugge ')

Utgitt av Hisøy Historielag

HISØYBILDER VIII

Prosjektleder: Ulrik Sissener Kirkedam

Hovedforfatter: Kristen Taraldsen Medforfattere: Bengt Sørensen Ulrik Sissener Kirkedam Theodor Kristian Lorentzen Preben Jørgensen

Fagskribenter: Dr. Trine-Lise Knudsen Arkitekt Hans Olaf Aanensen Biolog Rune Sævre

ARENDAL 2002 TVEDESTRAND BOKTRYKKERI AS

INNHOLD Forord .... .................................................. ........................................................ ... .. ... ....... ... . 6 Havsø . Havsøy Havsøy i fortid og nåtid ................................. .............................. .. ... ... ................................ 8 Havsøy - øya til Haft? .... .. ... .......... ... .. ..... .... .... ..... .. .. .. .... ... .. ............ ......... .. ........... .. ....... .. 17 Navn på Havsøy .................................................. .. .. .. ........... .. ... ... ...... ............................... 22

D en første Havsøy- borger .................. .................. ....... ...... ........................... ............... 24 ELLef - den forste storreder Den initiativrike sønnen Kirsten og Leopoldus jr. Gift inn i adelskapet

D e nye havsøyværingene .... .......... ..... .... ............ ............... .. .. ........... ........ ....... ........ ..... 4 0 Tre familier i 1701 Det gamle skipsverftet 13 barn sto frem på rad «Marthe Brennevinsodden»

Gamle-huset som ble flyttet ......... .... ................ ........................................................... 5 O

H avsøy blir losstasjon ....... ..... ............. .... ........ .... ..... ................... .......... ...................... 54 Storkaksen fra Merdø Jacob - den siste los Ny folkebølge fra vest

En skrekkelig hendelse .. .. ... ...... ......... .......... .......... .. .. ....... ... .. ..... .......... ....................... 72 Det dramatiske forliset Fant «den haabefolde» «Iona» gjenfonnet i 1966 Druknet ved forliset

Loshy tta p å Havsøy ................................... .................................. .. ...... ...... .... .............. 84

D en optiske telegrafen ..... .............. .. .. .. ........... .... ....... ......... ................. ... ...... ... ........... 86

Litt om mine forfedre ....... ...... ................. ............. .. ... .... .. ........... ............................ .... 9 0 Konebrev fra Havsøy Søsterbrev fra Havsøy Dagliglivet på Havsøy 53 øyboere i 1900 Den store fangstmannen NoveLLens mester på Havsøy

9. Den siste fastboende .................................... ........ .............................................. ....... 111 Fantebesøk på øya 10. Ondt ofte lider

den........................ ..........................................................................

116

Il. Fra lossamfonn til feriested ..................................................................................... 119 Det store tomtesalget Byggeregnskapet for « Terna» 12. Da veien kom i 1914 .............................................................................................. 125 13. Tøft å bo på Havsøy.................. ........ .. ............ .......... .... ........ ........ ........ .................. 13 O En stiLle morgenstund ved Havøsysundet Hard start på Livet 14. I storkrigens skygge.................................................................................................. 137 Brev fra krigens tid Flyktningene fra nord 15. Kort kongelig besøk ....................... ............... ........................ .... ............... ......... ....... 149 Tusen Liter sprit tatt Spritfiske på Havsøy 16. Betraktninger om Langhuset .. ...... .......................... .......... ....................................... 153 17. Botanikken på Havsøy ............................................................................................ 157 18. Hisøy-områdets geoLogi............................................................................................ 160 19. FugLeLivet på øya....................... ... ......... ........................... .... ..... ... ........ .......... .... ..... 164 20. Uthavn som ikke må dø ............................ .......... ..................................................... 166 21. Eiendommene på Havsøy .................... ..................................... ..... .... .... ......... .... .... . 17 0 22. KiLder og riferanser............ ....... ........... ..... ........ ..... ................................................. 1 77 23. Tillegg ................................... ......... ................ ............... ....... ........ ......................... 180

Forord Man kan selvsagt med en viss berettigelse spørre: Hvorfor skrive en bok om Havsøy? For alle som er så heldige å eie en ferieeiendom på Havsøy, betyr øya noe helt spesielt. Vi er så inderlig glade i den lille, forblåste utposten helt ute i havgapet. øyas historie, selv om den er aldri så fascinerende, har ikke avsatt seg i skriftlig form særlig grad. Det er mildest talt forunderlig. Desto mer viktig er det å få den frem i lyset. En uthavn som har oppfostret Arendals første fedre, må nødvendigvis bety ganske mye for lokalhistorien. Det er disse kjensgjerninger som er bakgrunnen for at Hisøy Historielag har påtatt seg oppgaven å utgi denne boken. Gjennom de 500 år som denne boken omfatter, har det selvsagt bodd mange forskjellige mennesker på Havsøy. Jeg har lagt vekt på å bringe så mange slektsopplysninger som overhodet mulig. Dermed kan boken også leses som et slektshistorisk verk. Hisøy, mai 2002 Kristen Taraldsen

* * *

En ekstra stor takk går til hovedforfatteren av boken, journalist og forfatter Kristen Taraldsen. Gjennom nesten ett års frivillig innsats har han utført et meget stort og verdifullt arbeid med å skrive Havsøys historie. Hisøy Historielag har lenge ønsket å gi ut en egen bok om en av de kanskje mest markante uthavnene. Nå foreligger resultatet. Det gleder oss og mange andre at Havsøy har fått sin egen historie mellom to permer. Det er nesten ikke tall på alle de mennesker som har gitt hovedforfatteren informasjon og bilder. Hisøy Historielag har fått låne verdifullt kildemateriale, og med stor velvillighet har det lyktes å få frem et meget godt resultat. Hisøy Historielag vil også takke medforfatterne, som har bidratt med verdifulle artikler. Med stor frivillighet og mye gratisarbeid har vi klart å få dette store arbeidet i havn. En takk går også til Alf-Georg Dannevig i Dannevig Foto, som har hjulpet Hisøy Historielag med mange av bildene i boken. Videre rettes tilsvarende takk til marinemaleren Ants Lepson, som har laget flere tegninger spesielt for denne boken. Dessuten har han velvillig stilt flere av sine malerier til disposisjon. Til sist rettes en takk til alle de som har støttet bokprosjektet gjennom annonser og direkte gaver.

Hisøy, mai 2002 Ul rik S. Kirkedam Prosjektleder

Havsø De skummende strender ved Havsøsund kan tie som bare en død manns munn, og husene smuldrer så slukte og blinde, at bare de døde kan bo der inne. Men går du mot havet, kvelden sen, og stanser og står på den ytterste sten, da stiger det mot dig, det bryter og brenner og griper om stenen med kolde hender. Det er som om jorden er kommet på hell mot dypet av dagenes siste kveld: før det blir dag over disse stene, står du til ansikt med Gud alene!

Arnulf Øverland'

Havsøy Frihet og forsoning med livet Frihet og forsoning med meg selv Frihet og forsoning mot et åpent hav Guds nåde Han Havsøya gav.

Inger Marie Nilsen

'Øverland skal angivelig ha skrevet dette diktet om Havsøyen gang han var ute i sjekta til Gabriel Scott. (Kari Marcussen).

Havsøy i fortid og nåtid AV KRISTEN TARALOSE

avsøyer en øy beliggende på utsiden av Hisøy. Den er ikke særlig stor i utstrekning. Arealet utgjør ikke mer enn ca. 250 mål. Når øya ble befolket, er ikke klarlagt. Et gammelt sagn beretter at den første beboer var en røver som holdt til i en hule på Knubbeholmen . Hula eksisterer fremdeles. Den blir kalt Røverhola. Når denne forbryteren tok tiU10ld på Havsøy, beretter historien ikke noe om. Skal vi forsøke å gjette, så må det formodentlig ha skjedd på 1500-tallet en gang. Antagelig har han stukket seg bort på den ensomt beliggende utposten for å unngå å komme i klørne på myndighetene. Hans navn er ukjent, men han kan med en viss rett kalles den første fastboende på øya. For vel 350 år siden fantes det ikke en eneste by mellom Stavanger og Skien. Men likevel foregikk det en livlig handel i uthavnene helt ytterst i skjærgården. Havsøy, beliggende ved den vestre av de to innseilingene til Arendal, var en av disse handelsstedene. Men la oss ta et lite historisk ti lbakeblikk. På 1400-tallet førte økende trelastmangel i Europa til at Nederland og England måtte oppsøke nye markeder for c dekke sine behov. Skip fra disse landene seilte opp til Sørlandskysten, hvor tilgangen på tømmer var rikelig og atkomster relativt enkel. Dette ble startskuddet på en livlig handel. Bøndene nektet å ta imot penger. I stedet fikk de varer i bym mot tømmerleveransene.

lere initiativrike menn slo seg ned i uthavnene og ble mektige handelsmenn. De inntok snart en mellomstillinf som agenter mellom bøndene på bygdene og ski pperne på de utenlandske skutene. Handelsmennene kjøpte op~ tømmer av bøndene og brakte lasten ut til skipene. Merdø ble den førende utskipningshavnen. Hvorvidt Havsø) ble benyttet som «lastehavn» i større utstrekning, foreligger det ingen sikre beviser for. Men helt utenkelig er det ikke

){ t m l

be{ a;plat1b fJrrrrr1td/ fr "lt[om' men rØbr 'I'\llpp tr.

DEN GAMLE UTHA VNEN: Mardo {Merdo} var den mest ftemtredende uthavnen i Aust-Agder på 1500-tallet ved siden av Hesnes. Dette hadde sammenheng med at Merdo var velkjent både av hollandske og engelske sjoforere. Havsoy er ikke nevnt. Legg merke til at Lille Torungen kalles for «Den Nyholm ». «D Kirke paa Mardo », er Tromoy kirke. De tre puklene i bakgrunnen som er benevnt som «De Dromlinge» {Tromlingene}, er Jomåsknutene i Froland. Denne fjellkjeden var et viktig seilingsmerke i eldre tider. Kilde: «Soekart oJfoer øster oe vester Soen», 1568.

skjønt det må medgis at havneforholdene var langt dårligere på innsiden av Havsøyenn ved Merdø. Den første faste bosetning kan føres tilbake til slutten av 1500-tallet. Da slo en mann ved navn Gunleg Ellefsen seg ned på Havsøy. For å tilkjennegi overfor andre hvor han var hjemmehørende, føyde han bostedsadressen Hafsøen til sitt navn. På den lille, forblåste øya bygde han opp et handelshus som for sin tid hadde en anselig størrelse. Vi skal komme nærmere tilbake til denne interessante personen, som med all rett må kunne kalles øyas stamfar. På den tid var det odelsbonde Jens Hiis som eide Havsøy. Hvorvidt det forelå noen avtale mellom his bonden og Gunleg, vites ikke med sikkerhet.

DET ELD TE FORNMINNET: Gravrøysa fra brome-Ijernalderen er trolig det eldste fornminnet på Havsoy. Den ligger bak Preben Jorgemem hytte. Formannen i Hisøy Historielag, Ulrik S. Kirkedam, undersøker restene. Foto: Kristen Taraldsen.

det har foregått menneskelig aktivitet på Havsøy i eldre tid, dokumenteres av et par fornminner som mnes på øya. Begge stammer fra bronse-/jernalderen - altså 2.000 til 500 år f.Kr. Den ene steinsettingen er en gravrøys som ligger bak Preben Jørgensens hyrte. Av Oldsaksamlingen blir den beskrevet som en rundrøys med anrydning til fotkjede. Størrelsen er oppmålt til 2,5x3x2 meter. Den er delvis dekket av torv. Markeringen ellers er uklar på grunn av skader. Gravrøysa består av rundkamp og bruddstein av svært varierende størrelse. I midten er det reist en steinblokk med flintsiden vendt mot vest, og den markerer muligens østenden av et gravkammer. I bakkant ligger en avlang helle. Flarsiden er vendt ned. Barn har i tidens løp forvandlet røysa til en «borg» bestående av to rundaktige voller eller ringer av stein, den ene utenfor den andre. Røysas opprinnelige diameter har vært ca. 10 meter. Det andre fornminnet som er konstatert på øya, er antakelig også en rundrøys. Den ligger på Frithjof Sigmonds grunn. I dag er bare bunnlaget igjen med rundaktig form. Gravrøysa består av bruddstein og rundkamp. Den er stort sett dekket av torv, men enkelte stein stikker opp i dagen. Tverrmålet er ca. 3,5 meter. Høyden er ca. 0,2 meter. Det er ikke mulig å anslå de opprinnelige målene. En del av sreina er kastet ned i en kløft. Flere andre gravrøyser og gravhauger kan nok ha eksistert i tidligere tider, men i så fall er de forlengst ødelagt. Sannsynligvis har steina vært benyttet til å lage de mange steingjerdene som løper på kryss og tvers over øya.

et finnes så å si ikke noe skriftlig materiale vedrørende Havsøy gjennom middelalderen og langt inn i nyere tid. Vi vet imidlertid av gamle skrifter at mesteparten av Hisøy - inklusive Havsøy - lå under det mektige Asdalgodset i Øyestad mot middelalderens avslutning. I et gammelt skinnbrev fra 1320 fremgår det at Hisøy i katolsk tid hadde egen kirke med egen sogneprest. Hans navn var Rolf gamle. Hvor denne kirken sto, er egentlig litt av et mysterium . Dersom den har eksistert, har den mest sannsynlig stått på His gårds grunn. Formodenrlig var den bygget av tre, ettersom det aldri er funnet rester av noen steinkirke. Etter reformasjonen i 1536 ble Hisøy slått sammen med øyestad, Froland og Fjære til ett sognekall. Eget sognekall ble Hisøy først TROMMESTADSKUTA. Denne seilskuta fra 1643, tilhørende ved kongelig resolusjon av 8. desember 1847. To år senere ble det storbonden Erich Thorsen Trommestad, var en fin representant bygget egen kirke på grunnen til His gård. I 1871 ble Hisøy eget for handelsskipene på 1600-tallet. Det kan ikke utelukkes at den har sdt forbi Havsøy når den oppholdt seg i hjemlige farvann. prestegjeld. 9

I 1786 fikk Hisøy sin første fas te skole. Den lå i Norvigen mellom Kolbjørnsvik og Norodden . His fikk egen skole først i 1851. Da var det naturlig at skolebarna fra Havsøy begynte der. Vi kjenner svært lite til hvordan barna på Havsøy fikk sin skolegang før dette tidspunkt. En form for omgangsskole har det vel vært. å midten av l600-tallet mistet Havsøy sin rolle som en livlig uthavn. De yngre generasjonene fant det mer bekvemt å legge sin virksomhet til det oppblomstrende ladestedet Arendal. D et hadde sammenheng med at fløtingen nedover Nidelven tok til. De m ektige skogene som tidligere hadde stått helt ut til kystbeltet, var da nærmest uthugget. Trelastoppkjøperne måtte stadig lengre innover i landet for å kjøpe brukbar last av bøndene. Den første tømmerbommen som ble anlagt på det sted som i dag er kjent som Bomsholmen, ble bygget av Ellef Gunlegsen - Gunlegs sønn. Fra nå av ble Nidelven en viktig transportvei. Det var primært Nidelven som skapte Arendal. I følge tradisjonen ble handelsplassen bygget opp på syv holmer. «Nordens Venedig», som byen engang ble kalt, vokste i l870-årene til å bli landets største skipsfartsby. DE T GAMLE H USET Det gamLe huset på Havsøy, populært kaLt for Langhuset Flere av de førende slektene som i kommende (Lorentzens hus), er det eldste på øya. Den eldste deLen bLe oppfort omkring 1685. tider ble Arendals foretaksomme handelsborgere og driftige redere, stammet fra strandsitterne og handelsmennene i uthavnene. Spesielt Gunleg Ellefsen Hafsøen fikk i hvert fall indirekte stor betydning for Arendals oppkomst som ladested. På en måte kan man si at uthavnen Havsøy var Arendals vugge. Gunlegs søn ner - og i enda sterkere grad hans sønnesønner - kom til å spille en viktig rolle i ladestedets historie, ettersom de medvirket til å øke dets vekst og PosIsJon. En av de mest fremtredende var Thomas Ellefsen - Gunlegs sønnesønn.

isse første innbyggerne ble i dyp respekt fra sine medborgere omtalt som «Byens fedre». Det var blant andre disse driftige foregangsmenn som sørget for at Arendal fikk sin første kirke i 1670. Det var deres etterkommere igjen som var pådriverne for at Arendal fikk utstedt sine byprivilegier den 7. mai 1723. Vi skal heller ikke glemme Ellefsen-slektens døtre, som gjennom veltilpassede ekteskap var med på å forsterke Arendals fremvekst. I dag er det kanskje vanskelig å forestille seg at Havsøyen gang var et handelssenter av større betydning enn Arendal. M en slik var det. Etter at handelsmennene flyttet fra Havsøy, ble den likevel ikke liggende helt død. Flere skippere, styrmenn og andre kategorier sjøfolk slo seg ned der og opprettholdt bosettingen. Men den yrkesgruppen som virkelig skulle komme til å dominere på øya, var de uforferdede losene. Med den sterke økningen i skipsfarten som skj edde utover på l800-tallet, tiltok behovet for losing inn til og ut fra Arendal. Selv om konkurransen med losene på Merdø var stor, ble losingen likevel en lønnsom levevei. Da tolleren i Arendal i 1724 satte opp en oversikt over de viktigste uthavner og ladesteder i tolldistriktet, listet han opp Hesnes, Havsøy, Merdø og Hastensund. Den siste losen på Havsøy, Jacob Jacobsen, døde i 1920.

ra skaperens side er øya sparsomt utstyrt med jord. Muligens ønsket Vårherre at det ikke skulle drives noen form for jordbruk på den forblåste utposten mot havet. De fastboende skulle øyensynlig leve av det som havet måtte gi. Det lille som finnes av jord har imidlertid skapt grobunn for en relativt rik vegetasjon, særlig av lauv- og nåletrær. I de fleste fjellskorter og revner vokser det busker og kratt. Selv på de ytterste, tilsynelatende helt nakne skjærene finner man gress og blomster i sprekker og revner. Det er utrolig at ikke alt blir skylt rent når høst- eller vinterstormene begraver disse i rokk og skum. Åpenbart blir ett og annet frø liggende tilbake for å skape nytt liv Opp mot l. verdenskrig var øya forbausende fattig på vegetasjon. Da fantes det så å si ikke naturlige trevekster. Det skal ha hatt sammenheng med at alt av trær, einer og lyng ble benyttet til å fyre opp de gamle bakerovnene med. (De ble faktisk også benyttet til å røyke fisk i). Denne intensive utnyttelsen av de lokale naturressursene førte til at vegetasjonen 10

ble sterkt skadelidende. I dag er situasjonen helt annerledes. I løpet av de siste 30-40 årene har vegetasjonen virkelig skutt fart. Nå fremstår Havsøy nærmest som en grønn lunge. Lauv- og nåletrær vokser opp der hvor jordsmonnet gir en rimelig mulighet for feste av røttene. Den vekstvillige eineren gror overalt. Lyng vokser i store mengder. Bak sandstranden i Paradisbukta finner man et større felt med slåpetorn. Et par steder på øya er det mindre forekomster av bjørk. Man må bare beundre de stakkars, fåtallige furutrærne som vokser opp midt i det mest utsatte vindbeltet, der de trassig klorer seg fast til den skrinne jordbunnen. De harde vinterstormene omdanner de lavtvoksende trestammene og grenene til de forunderligste formasjoner. ed Havsøysundet anla de tidligste beboerne kjøkkenhager og potetåkre. Poteten ble en viktig bestandel i kostholdet etter at man begynte å dyrke denne veksten. Den første beskrivelsen aven spirende potetplante i norsk jord ble gjort på Hove gård på Tromøy den 31. mai 17 57. Man må anta at poteten raskt fant veien til Merdø og deretter til Havsøy. Når den første poteten ble satt på øya, har ikke avsatt seg i kildene. I dag er potetåkrene omgjort til velstelte hageflekker med frukttrær, bærbusker og blomster. Gressplener mangler heller ikke. De holdes i perfekt stand med stor flid av dagens husog hytteeiere. I eldre tider var det anlagt en urtehage bak Lorentzens hus. Trolig var de sjeldne vekstene brakt hjem av sjøfolkene. Inga Lorentzen beretter i sin særoppgave at i huset var det små avlukker, som det luktet svakt av krydder fra. Man kan bare undre seg over hvordan øyas innvånere i eldre tider klarte å finne tilstrekkelig med jord til utplaneringen. De må ha skrapt så å si hver eneste lille fjellskorte for det minste lille jord- eller sandkorn. Selvsagt har de supplert med tang - et naturprodukt som var like anvendelig til potetåkeren som til plenen. Likevel må det ha vært litt av et slit å få til en ettertraktet hageflekk. Askaffe tilstrekkelig med vann har fra de tidligste tider vært et Stort problem for de fastboende. Helt opp til vår egen tid ble Jacobs brønn benyttet. Sitt bibelske navn har den fått etter Jacob Lorentzen som steinsatte den i 1880- JACOBS BRØNN: En gang i tiden var den gamle brønnen på Havsøy årene for å skaffe rent og friskt drikkevann. Formodentlig er livsnødvendigfor å opprettholde bosettingen. Den ble steinsatt av Jacob den langt eldre, kanskje helt tilbake til Gunleg Ellefsen Lorentzen i i880-årene. Foto: Dannevig Foto. Hafsøens tid. I dag er brønnen utstyrt med et solid lokk og hengelås. På grunn av den anselige alderen må den regnes som et kulturminne. Ved flere av de eldre husene eksisterer det fremdeles særegne brønnhus. I tillegg hadde de fleste huseierne sisterner stående ved husveggen, og de samlet opp regnvann fra taket. I begynnelsen av 1970-årene ble det lagt en vannledning av plast over til øya. Den ligger på bunnen av Havsøysundet. Folk fikk nå «byvann». Det var et stort gode. Ledningen ble bekostet av husog hytteeierne.

åt har vært det eneste fremkomstmiddelet helt fra de tidligste tider. Gode havner og sikre ilandstigningsforhold var en forutsetning for bosetningen, slik at øyboerne skulle kunne holde nær kontakt med omverdenen. Der hvor det fantes fast fjell, ble det bygget solide steinbrygger. Tillatelse til å oppføre den første moloen i Havsøysundet, finnes i et skjøte fra 1786. Man må anta at den ble oppført rett etter dette årstallet. Den er således over 200 år gammel. De andre kom formodentlig i rask rekkefølge. De fint tilhugde steinblokkene ble funnet på øya. Små steinbrudd kan fremdeles ses enkelte steder langs strandkanten

FRA LOSHYTTA ! i920: Det var et yndet motiv å blifotografirt ved loshytta på toppen av Havsøy. Fra vemtre: Frk. Jemen, Tvedestrand, Dina Olsen, Arendal, Lorentz Kristoffir Lorentzen, Havsøy ogfru Jemen, Tvedestrand. Foto: Kristian Lorentzen. (Bildeeier Hisøy Historielag).

- særlig der hvor steinstrukturene stikker lagvis opp i dagen. Hvordan man klarte å transportere de tunge steinblokkene, er imidlertid litt av et mys terium. Trolig skjedde det ved hjelp av taljer og lektere. Steinbryggene på Havsøyer spesielt godt bevart, og er med på å prege det interessante kulturlandskapet. Kommunikasjonsforholdene ble betraktelig bedret for øyfolket da den lille dampbåten «Trafib ble satt inn i ruten mellom Arendal og Grimstad i 1879. Underveis la den til ved Havsøybrygga. Konene som skulle til byen for å handle eller besøke doktoren, kunne nå komme tørrskodd frem og tilbake. Elektrisk strøm ble ført over til Havsøy i 1919, mens telefonen kom omkring 1927 . Den første som fikk innlagt privat telefon, var skipsmegler John Messell. Fast veiforbindelse fikk øyboerne først i 1914, da fylkesveien ut til Havsøybrygga sto ferdig. På mange måter var det et stort fremskritt, særlig for skolebarna som nå slapp å benytte det gamle tråkket gjennom skogen. Bro over til øya har aldri vært vurdert, og ingen har vel følt det som noe savn.

efolkningen på Havsøy har i alle år ført en nådeløs kamp for det daglige brød. Uten havet ville det utvilsomt ha sett fattigslig ut på øya. Skipsfarten var den store inntektskilden. Det samme gjaldt losingen. Øybefolkningen har fra de eldste tider drevet en strengt gjennomført form for selvberging. På grunn av den noe avsidesliggende plasseringen uten- GAMMEL TANGKURV Denne gamle flettverkskurven har vært i for allfarvei, måtte Havsøy-folket lære seg å utnytte det som Lorentzen-familiens eie. Den ble benyttet til å frakte tang i. Foto: naturen selv ga. Dette hadde selvsagt sammenheng med at i Konservator Karl Ragnar Gjertsen, Aust-Agder-Museet. storm og blest var det umulig å komme seg over til fastlandet. Derfor måtte man ta sikte på å dyrke de mest viktige vekstene. Husholdningsvarer som mel, gryn, fett og smør ble fortrinnsvis handlet i forretningen på Merdø i eldre tider. På 1800-tallet dro man nok heller til Sandvigen, og på 1900tallet ble det van li g å handle i Arendal. Allerede i Gunlegs tid drev Tommes Mærdøe butikk på Merdø. At Gunlegs sønn Ellef Gunlegsen giftet seg med hans datter, stadfester at det må ha vært nær kontakt mellom Havsøy og Merdø allerede tidlig på 1600-tallet. Som tidligere nevnt er det lite jord på Havsøy. Vi vet at den lille myra like bak tettbebyggelsen ble effektivt oppdyrket. Den ble betegnede nok gitt navnet Langjordet, ettersom den er lang og smal. Den humusrike myrjorda har formodentlig gitt gode avlinger. å Langjordet ble det fortrinnsvis dyrket poteter, muligens også kål. Denne viktige åkerlappen ble forsvarlig gjerdet inne med solide steingjerder for å hindre at husdyra spiste opp vekstene. I nærheten av lekehytta til ArneIn ble det bygget en frostsikker potetkjeller. Her ble avlingene oppbevart gjennom vinterhalvåret. Stikkprøver fra Langjordet viser at det ble benytte t kuonger som jordforbedringsmiddel. Denne havsneglen var jo i høyeste grad et effektivt naturprodukt, ettersom de små muslingskallene inne-

FLOTT NAVNEBRETT Detteflotte navnebrettet fra seilskuta "Logston, ble fonnet drivende i sjoen ved Havsoy. Det ble solgt på auksjon i 1942. Foto: Konservator Karl Ragnar Gjertsen, Aust-Agder-Museet.

holder rikelige mengder med kalk. Videre skal det i eldre tid ha vært dyrket poteter i innhengningen mellom Loshytta og Sunder. Det er også to liknende innhegninger nær Vestre Breibukta. Havet har alltid vært det viktigste «spiskammeret» for befolkningen på Havsøy. Naturlig nok var fiske og jakt hovedbeskjeftigelsen for den mannlige delen av øyboerne. 1 Knubbeholla er det fortsatt mulig å se restene aven stilling som ble benyttet under andejakten. Videre var alkejakten viktig. Lorentz Kristoffer Lorentzen skjøt en gang en sel på Rødskjær. Brødbakingen ble i eldre tider foretatt i svære bakerovner. De fleste husene er fremdeles utstyrt med disse gedigne «byggverkene», selv om de i dag er redusert til å fungere som et dekorativt møbel på kjøkkener. år de fastboende begynte med husdyrhold, er vanskelig å fastslå med sikkerhet. Muligens kan Gunleg Ellefsen Hafsøen ha holdt husdyr, men det har i hvert fall ikke avtegnet seg i kildene. I Nedenes Fogderegnskab 168083 ser vi imidlertid at skipper Christen Lauritzen Hafsøen hadde tre kuer og tre griser. Ettersom det var han som bygget den første delen av Langhuset (Lorentzens hus) , må det antas at det var han som satte opp fjøset (Sigmonds hus). I et skjøte fra 1786 kan vi lese at Ole Andersen Aagerøen fikk tillatelse av bonden på His, Hans Tomassen Hiis, til «at have 4 Gjærder frit og ligeledes buegang i min Gaards Skoug for 2 Kjøn,. Så sent som i 1905 omtales i et skjøte «Buhagell>' - altså hagen hvor bufeet beitet. Dette beitestykket lå i nærheten av Jacobs brønn. I eldre tider ble det dessuten holdt geiter og sauer. Fra naturens side var ikke Havsøy utstyrt med store engsletter eller gressvoller. I høydedragene midt på øya vokste det imidlertid saftig gress - om enn noe spredt. Hver eneste lille tue ble effektivt urnyttet. For å holde dyrene innenfor beitebeltet ble det bygget steingjerder. De kan fremdeles beskues. Om høsten ble det utført lauving både på or og osp, som det fantes en god del av, for å sikre vinterfor til dyra. Tangen - kyststrøkenes kostbare gjødsel - ble benyttet på de små åkerlappene som fantes. Det var en særdeles hensiktsmessig utnyttelse av «havets gave», da det var lett tilgang på tangressursene. Etter kraftige vinterstormer legger det seg opp store tangvoller i fjæresteinene. 1 dag ligger de stort sett urørt, men de er et viktig spiskammer for insekter, fugler og planter. De drar nytte av den store næringstilgangen i disse vollene, ettersom de har ekstremt høy biologisk produksJon. Under 2. verdenskrig holdt de fastboende både griser, høns og kaniner på øya.

et høyeste punktet, Havsøy-toppen, rager 26 meter over vannflaten. Herfra åpenbarer det seg et usedvanlig vakkert og majestetisk panorama over skjærgården . Man kan se til Hoveskog i øst og like til Hesnes i vest. I nord kan man skimte de blånende Jomåsknutene - det gamle seilmerket - som kneiser med sine tre karakteristiske «pukler>' over landskapet langt inne i innlandet. Her ligger den gamle loshytta, eller losvarden som den også kalles, med sine mosegrodde stein . Det særpregede byggverket danner et mektig historisk dokument over Havsøy-losenes storhetstid. Losvarden fremstår i dag som øyas eneste faste kulturminne. Sommergjestene verner om dette kulturminnet med kjærlig respekt, men det må dessverre konstateres at tilfeldig besøkende ikke alltid viser den samme pietet. Noen synes det er forferdelig morsomt å rive ned steinene. (I 1997 var losvarden på Havsøyett av forslagene til Arendals kulturminne). Havsøy har forresten ett interessant kulturminne til. Det ligger riktignok på havets bunn, og er et minnesmerke over barken «Iona» som forliste på utsiden i 1909. Vraket ble funnet av froskemenn fra Oslo Undervannsklubb i 1966. Noen år senere ble det besluttet at vraket skulle fredes. Det ble erklært som et undersjøisk kulturminne - for øvrig det første i landet. Under Napoleons-krigen fra 1807 til 1814 ble det opprettet en signalstasjon på toppen av øya. Den repeterte de signaler den mottok fra en liknende stasjon på Haslatangen. Signalene ble sendt videre til hovedstasjonen på Veden på Rævesand.

DELAV RAET: RuLlesteinsformasjonen Målen på utsiden av Havsoy utgjor nå en del av raet. Den lille «fliken » inngår i den fredede delen. Foto: Audun Taraldsen.

I dag er det ikke mulig å finne et eneste spor av denne hemmelige militære virksomheten. Under det store «Jyllandslaget» i dagene 3l. mai til l. juni 1916, da store britiske sjøsrridskrefrer kjempet mot ryske krigsskip, ble de voldsomme kanonadene hørt av befolkningen på Havsøy. En tid senere ble et nakent lik funnet på utsiden av øya. Klærne var blåst av kroppen. Det var ikke mulig å konstatere hvilken av de krigførende parter mannspersonen tilhørte. Liket ble gravlagt i en navnløs grav på Hisøy kirkegård.

eologien på Havsøyer spesielt interessant. Hele strandsonen er jevnt over dominert av klipper og svaberg. På utsiden av øya finnes det et mindre rullesteinsområde/strandvasket morene. Ved kongelig resolusjon av 15. desember 2000 ble dette området lagt inn under Raet landskapsvernområde. Nord for Kristen Taraldsens hytte kan man rydelig se en isskuringsrenne fra siste istid - dannet for 10-ll.000 år siden. Først i den senere tid har det begynt å komme opp vekster i dette blankskurte beltet. Havsøy fremstår på mange måter som en representativ del av det man forbinder med den rypiske sørlandsskjærgården. øya er ikke bare et viktig feriested for sommergjestene, men i like høy grad et sted for naturopplevelser. Når du vandrer opp til Havsøy-toppen en lun sommerkveld, vil du kanskje høre nattergalen synge lystelig. Den overdøver måkeog terneskrikene helt. Og mens dvergbjørka er fjellvandrerens venn, så er einerbusken havsøyvandrerens. Fuglelivet på øya er usedvanlig rikt og variert, noe Preben Jørgensens fugleobservasjoner gir en klar dokumentasjon om. Den lokale ornitologiske forening hevder at strekningen Tromlingene-Hasseltangen - inkludert ytre Tromøy og Sømskilen - sannsynligvis har den rikeste og mest varierte fuglefauna langs hele kysten av Aust-Agder! Andefugler og måker er de dominerende artene. Ærfuglen er den mest tallrike andefuglen som hekker i skjærgården. Kanadagjess finnes det også en god del av. Fasan har vært sett ved enkelte anledninger. Derimot er dyrelivet beskjedent. Den mest utbredte dyrearten er urvilsomt minken. For noen år siden skjøt Preben Jørgensen henimot 20 mink (inntil børsa ble stjålet ved et frekt innbrudd i hytta). I 1960-årene satte Arendal Jeger- og Fiskerforening ut en del harer på Ærøya. En del av disse kom over til Havsøy på isen, men noen skal angivelig ha svømt over. I noen grad ble det da drevet regulær harejakt med hund. Haren har ikke vært iakttatt på tre-fire år og må formodentlig anses som utryddet. Rådyr har flere ganger vært observert på øya, og i ett tilfelle har det vært sett en svømmende elg på vei ut mot Lille Torungen . Ellers er det registrert både røyskatt, huggorm og buorm. Disse dyreartene har formodentlig svømt over fra Hisøylandet. Havsøy var en del av Hisøy kommune frem til kommunesammenslåingen 1. januar 1992. I dag tilhører den storkommunen Arendal.

DE GAMLE SKJENE: Disse gamle skiene ble benyttet på Havsoy. Bokstavene LOSH forteller oss at de har tilhørt Lorentz Olsen Hafiøen (J 784-1863). Foto: Konservator Karl Ragnar Gjertsen, AustAgder-Museet.

elt tilbake til begynnelsen på 1900-tallet ble det drevet ferieaktiviteter på Havsøy. Da kom de første sommergjestene. De leide gjerne l. etasje i et av husene langs Sundet, mens husets folk flyttet opp i 2. etasje. For mange var utleievirksomheten en kjærkommen måte å tjene en ekstra skilling på. En av sommergjestene var senere utentiksminister Svenn Stray, som oppholdt seg på Havsøy noen somre i 1930-årene. Hans' far, tannlege Gudmund Stray, leide hos fisker Ludvig Selmer Brodersen. Med sine små, særegne hus ble øya regnet for å være en idyll. Bygningsmiljøet,

~ I

)

•

FRA HA VSØYSUNDET: Maleri fra Havsøysundet i 1925, av Fred Terkelsen. Originalmaleriet tilhører ifStorebrand, avd. Arendal. Foto: Dannevig Foto 1998.

sammen med det man finner blant annet på Bjelland, Rævesand og Merdø, blir av miljøvernavdelingen hos fylkesmannen i Aust-Agder betegnet som særlig verdifullt. Den gamle bebyggelsen er samlet i den tette husklyngen langs Havsøysundet. Husenes plassering ble hovedsakelig bestemt av værforholdene. Bebyggelsen er derfor konsentrert om øyas lune innside. De eldste husene ble lagt helt nede i strandkanten, mens de nyere - det vil hovedsakelig si 1800-tallshusene - ligger noe lengre opp fra sjøen. I tilknytning til husene ligger det ofte vedskjul med utedo. Et par av husene har båthus (Bengt Sørensens og Brynjulf Marcussens), mens det ved Lorentzens hus står en gammel sjøbod. Den huset i eldre tider korn , salt og andre livsfornødenheter. Det første sommerstedet ble oppført i 1937. Kranfører Carl Duus bygget da en hytte helt øst i Sundet (Inga Lorentzen Grythes hytte i dag). I årene etter krigen ble det bygget en rekke hytter. I dag er det totalt 23 feriehus på øya (ni bolighus og fjorten hytter). Omsetningen av hus og hytter har vært relativt beskjeden. Stort sett går eiendommene i arv.

FINT EKSEMPLAR: Dette fine eksemplaret av et gammelt mangletre har tilhort Lorentun-fomilien. Dlt bk i gammel tid brukt til å glatte lintøy med. Foto: Kamervator Karl Ragnar Gjertsen, Aust-Agder-Museet.

STEINBRUDDET: Her ses det gamle steinbruddet på Havsoy. Området ligger helt ost i Sundet. De langsgående steinstrukturene gjorde det mulig å "hugge av» blokkene i passende lengder. Det gjores oppmerksom på at stigen på bildet er av langt nyere dato. Til hoyre ses en av de vakkertformede steinbryggene.

n gang i tiden var Havsøyet livskraftig sentrum for handel og skipsfart. I dag er stedet et deilig ferieparadis sommerstid. Om vinteren ligger øya fullstendig i dvale, men våkner til liv så snart terna vender tilbake. «Midt i mai kommer hit liten terne så hvit, » som det så vakkert heter i Arendalssangen. At Havsøy blir kalt for Hisøys perle, er ikke vanskelig å forstå. I høysesongen går et storr antall sei l- og motorbåter gjennom Havsøysundet - både konger og Jørgen H attemaker, hadde vi nær sagt. Kronprins Olav passerte den 2. juli 1948 i spissen for en stor armada av småbåter i forbindelse med deltagelsen i den store landsregattaen på Merdø. Den 8. august 1982 seilte kong Olav gjennom Sundet i en Nidelv-båt under båtturen rundt Hisøy i an ledning av 25-års jubileet på tronen. At nåværende kong Harald V - som prins Harald - avla øya en visitt med sin seilbåt «Fram » i forbindelse med landsregattaen i 1948, er ytterligere et eksempel på at alle søker til Havsøy. Det er neppe for sterkt sagt at Havsøy utgjør en pittoresk utpost ved innseilingen til Arendal. Alle som går gjennom Havsøysundet med båt, blir ikke minst sjarmert av den betagende husrekken langs Sundet - bestående av hvitmalte, koselige sørlandshus. Et yndet fotoobjekt og et ettertraktet motiv for malere ....... .

Havsøy - øya til Hafr? AV ULRIK S. KIRKEDAM

Navnet på Havsøy har blitt skrevet på ulike måter ned gjennom historien. Nedenfor fø lger noen eksempler på hvordan vi kan finne stedsnavnet skrevet i gamle dokumenter, på kart eller i gamle sjøkart. Haffsenn Hoffsøen Hauffsøen Haffsøe Haffsøen Havsøe Havsøen Havsøy

(1625) ( 1646) (1649) (1689) (1 705) (1840) (1880) (1900)

Utenfor Hisøy ligger Havsøy, en uthavn med svært gammel bebyggelse. øya er litt flat i begge ender, og har en pukkelform som på midten rager 26 meter over havet. På toppen av øya ugger gamle rester av Losvarden som en gang i tiden var flittig i bruk av øyas loser. Utenfor Havsøy ligger Lille og Store Torungen som nærmeste naboer. Mot øst ligger den idylliske og gamle uthavnen Merdø, og mot sydvest ligger Ærøya med sin frodige furuskog. Skrivemåten av stedsnavnet Havsøy har variert ned gjennom tidene, alt ut i fra hvilke skriftnormer vi hadde og hvor korrekt «skriverne» skrev navnet på øya på den tiden de levde. Det har vært forsøkt å forklare betydningen av navnet Havsøy. Den mest naturlige forklaringen vil være «øya som ligger ved eller i havet», men det er kanskje en litt for enkel tolkning? Svært ofte ser vi at mange navn er naturbestemte. I vårt tilfelle kan det da være enkelt å forklare ut ifra den naturgitte forutsetningen at øya ligger der hvor havet «starter».

Eigersund by ligger på ei øy som bærer samme navnet som vår Havsøy. Der Hellelandselva deler seg i to ved Hestvad bro, ligger Hafsøy. ø ya er omgitt av to grunne elver som heter Eideelva og Lundeelva, som begge renner ut innerst i Eigersundsvågen. ø ya er i dag bebygget og er en bydel i Eigersund by Toppen av Hafsøy heter Kråkefjell og måler 78,5 m o.h. Tidligere museumsbestyrer Arvid Midtbrød i Eigersund forteller at de ikke er sikre på navnets opprinnelse, men mener at navneeksperten O. Ryghs forklaring om at navnet stamme r fra mannsnavnet Ha fr, kan være en mulig tolkning. Det finnes også andre fortolkninger. Det som er feIles på begge Havsøyene, er at det er gjort oldtidsfunn og registrert noen få fornminner.

MALEN Den karakteristiske Målen med M ålskjærene på utsiden av Havsøy danner et egenartet parti. Foto: Dannevig Foto.

Hafr var et «meget sedvanlig» brukt mannsnavn i eldre tid. (I følge «Gamle Personnavne i norske Stedsnavne» - GPNS). øya kan i så fall være oppkalt etter en av de første personene som har bodd her, har eid den eller har bodd på His gård, som Havsøy hørte til. S-en i navnet, og alle skrivemåtene hvor s-en er med, kan bekrefte forklaringen om at øya har tilhørt His gård eller vært Hafrs øy. Kjært barn har mange navn , sier et gammelt ordtak. I vårt tilfelle kan vi si at kjært navn har mange betydninger. Og dette er tilfellet når vi skal prøve å forklare opprinnelsen til navnet Havsøy. Hafr er et gammelnorsk ord og finnes i flere ordsammensetninger både i Norge og på Island. Husdyrnavnene som galten og oksen var navn som ble brukt på farlige skjær i skipsSMAUET Smauet har filtt sitt rzavrz fordi rzaturjormasjorzerz srzevrer seg irzrz. Den bLomsterleia. En mulig forklaring kan være at hafr har plukkende damen på bildet, er Kari Sigmorzd. Foto: Darzrzevig F.oto. vært et slikt navn, som kan ha blitt brukt om farlige farvann eller om et skjær. I Aschehougs konversasjonsleksikon er forstavelsen hafr i eksempelvis navnet Hafrsfjord i Rogaland forklart med: Første ledd hafr, kan bety bukk, brukt som navn på et skjær. Hafrsfjord skulle da ha sitt navn etter det skjæret som nå heter Presteskjær, men som kan ha hatt et eldre navn . Denne forklaringen kan da vi ikke se helt borr i fra. Farvannet rundt Havsøyer urent - bestående av båer og skjær. Opprinnelsen til mange navn som vi har i dag, ble til i tidligere tider. Jeg har pekt på at Hafr-navnet blant annet kan ha en naturgitt opprinnelse, men det foreligger også en annen og svært interessant forklaring: Det li lle skjæret i Havsøysundet kan opprinnelig ha vært kalt for Hafrinn , «Bukken». Dette ga så navnet til sundet, Haf(r)ssundit, og den store øya utenfor fikk deretter navnet Haf(r)ssundeyin, som ved senere endringer ble til Haf(r)seyin = Havsøy. (Galten i GaItesund har noe av denne forklaringen i seg). Navnet kan også være utledet av øyas utseende. At «hafD>betyr bukk, kan det ikke være tvil om . Med litt godvilje kan man si at øya har form som en bukkerygg. Den mest nærliggende forklaring kan tolkes dithen at Havsøy har fått sitt navn fordi øya var det stedet der man slapp bukkene på beite. (To m Schmidt).

DAMMEN: Derz idyLLiske Dammen heLt på østsiden av oya darzrzer en rzaturLig poLL. Foto: Darzrzevig Foto.

En vandring i stedsnavn Vi starter opp med Langhuset (27) som ligger rett overfor Havsøybtygga (1). Langhuset er det populære navnet som brukes på Lorentzens hus som ligger midt i Havsøysundet (18). Skjærene like utenfor Langhuset, blir kalt for Blindbåene (3). Dette er tO båer eller skjær som stikker opp av sjøen ved lav vannstand.

Navnet er naturgitt ur i fra sin beliggenhet. Her står også Staken (4) som sjømerke for de sjøfarende. Litt lenger vest i sundet ligger Skjæret (2), et lite skjær som stikker opp en halv meter over vannflaten. Skjæret er omtalt som et gammelt grensemerke i et skjøte fra 1786, og tidligere omtalt som Hafrinn . Inne på land , litt bakenfor Langhuset, ligger Smauet (25), som er den smale innsnevringen av stien bak det lille grå huset som har gavlen vendt mot sjøen. Dette huset er for øvrig et meget gammelt hus . I en bakkehell ing ned mot Strandgaten (26), like bakenfor husrekken, ligger Safferbakken (22) . Det var en liten skibakke hvor havsøyungene hoppet p å ski om vinteren. Her kunne de hoppe tre-fire meter. Går vi videre vestOver på innsiden av Havsøy, har nok alle hytteeierne satt sine lokale navn på brygger, pytter og knauser som ligger på deres respektive eiendommer. Disse må fonsatt leve videre i god tradiSTRANDGATEN· Strandgaten er det karakteristiske navnet på den smale veien på baksiden av sjon blant øyas hyttefolk. tettbebyggelsen langs Sundet. Foto: Dannevig Foto. Lunden (20) heter det lille flate partiet øst for Wendels hus. Dette huset er det siste i rekken mot vest. Her var det på midten av 1700-tallet et lite skipsbyggeri. Nedenfor d et samme huset ligger Skjellstranda (19), so m er bukta ved Wendels hus. Den lokale uttalen er Skyllstranda. Mest sannsynlig kommer navnet av skjellforekomstene på stedet. Vi kommer så til Vadskjærsundet (17), som er en liten «passasje» mellom vestre pynt av Havsøy og Vadskjærholmen (16). Navnet her kan være knyttet til fiskeredskapet vad. Holmen er glatt og blankskurt . D en egnet seg utmerket til å ordne opp i redskapen på stille dager. Men ordet vad kan også bety å holde vakt. På gammelnorsk heter det å holde utkikk eller å holde vakt a vera valfbergi eller sitja vao. Den lill e holmen kan utmerket godt ha vært en utkikkspost mot Hasla eller Sømslandet, hvor det tidligere har vært veter. Vadholmen kan derfor settes i forbindelse med det gamle forsvarssystemet som vi hadde langs kysten vår tidligere. Ofte er det funnet gamle gravrøyser i nærheten, noe som også er tilfellet her. (Se Reidar Marmøys bok: Navn i Grimstad skjærgård). Like etter at vi runder Vadskjæret, ligger Jørgensens hytte. Her lå nok en skibakke. Den het Skjellsrrandbakken (21) . I denne bakken hoppet de noe lengre enn i Safferbakken. Går vi litt lenger mot syd, kommer vi ti l Vestre Breibukta (15), bedre kjent som Paradisbukta. (Se opp for en båe som ligger i innløpet til bukta!) Her har Arendal kommune anlagt et friområde med en florr badestrand og ordnede forhold med hensyn til renovasjon og toalett. Her er et SUNDET OG HOLMEN: Vadskjærsundet og Vadskjærholmen bakenfor. Foto: Dannevig Foto.

NA T URLIG HAVN: Knubbeholla, Smuglerbukta eller Svarteholla som den også kalles, danner en lun, fin og naturlig havn i det sydøstre hjørnet av Havsøy. Foto: Dannevig Foto.

«paradis» for badegjester sommerstid. Det flate partiet mot vest, nærmest Ærøya, blir kalt for Havsøytangen (14). De tre små holmene som ligger utenfor, har vi ikke klart å finne noen navn på. Like bortenfor ligger Målen (13) med Målbukta (11) og Målskjærene (12). Dette navnet har sin opprinnelse i en «banke med småstein og rullestein». Stedet er en bit av raet. Navnet kan sammenliknes med Målen utenfor Gitmertangen på Tromøy. Litt lengre ute i sjøen står en stake som viser et stygt undervannsskjær som «Iona» gikk på en desemberkveld i 1909. Dette skjæret danner en undervannsskråning som blir kalt for Havsøybrottet (10). Lengre mot øst, på utsiden av Havsøy, ligger Knubbeholmen (9), mer kjent under navnet Havsøyknubben (9). Karensholmen er også et navn som har vært brukt på samme holme eller halvøy, oppkalt etter Karen Margrethe Bjelland (gift Barrett). En knubb eller knubbe kan i vårt tilfelle bety et tett sted hvor det er lett å komme bort i noe - «knubbete». Knubbeholla (8) , Smuglerbukta eller Svarteholla, ligger innenfor. Denne holl a har mange navn, og ett av dem kan formodentlig knyttes til spritsmuglere som benyttet den i 1920-årene. På Knubbeholmen er det en hule, hvor en eneboer angivelig skal ha bodd. Den kalles Røverhola. Går vi videre rundt øya, kommer vi inn til neste store bukt - motsatt av Vestre Breibukta - altså østre Breibukta (7). Rett ut i havet ligger Vesrregapet (32), som på et eldre sjøkart avmerket med navnet Havsøyfjorden (32). Vesrregapet danner «endetarmen» på Galtesund. Rett øst mot Merdø ligger den østligste knatten på Havsøy. Den blir kalt for Havsøykalven (5). Havet har gravd ut en kløft i fjellet og skilt ut en «kalv» eller en «øy» i det nordøstre hjørnet av Havsøy. Midt på øya har vi Toppen (31). Stien (23) går opp til Toppen. Den har flere betegnelser, slik som: Losvarden, Havsøytoppen, Loshytta, Varden og Havsøy Losvarde. Litt lenger mot nord-øst ligger Jacobs brønn (24), Lorentzens dam (28), Langjordet

Driftsstyret sa ja til feriebolig på Havsøy Terje Solheim og Anne Gudrun Haukenes har fått konsesjon til å benytte en eiendom på Havsøy til feriested. Eiendommen er blitt benyttet som feriebolig siden 1940-tallet, men det er aldri blitt søkt om bruksendring for bolighuset. Da paret kjøpte eiendommen for 2,5 millioner kroner i vår, oppsto det problemer. Teknisk hovedutvalg avslo søknaden om å få omgjort eiendommen fra helårsbolig til fritidsbolig . Avslaget er blitt påklaget til fylkesmannen , siden eiendommen hverken har veiforbindelse eller er knyttet til offentlig vann- og kloakknett. Foreløpig er ikke klagesaken fedigbehandlet. Men nå har politikerne i Arendal kommune gjort helomvending. Onsdag gikk et enstemmig driftsstyre inn for å innvilge konsesjonssøkanden , slik at paret kan benytte eiendommen som feriebolig. Agderposten 26. november 1999

(29), Dammen (6) og Kløfta (30). Dette er gamle, lokale stedsnavn. Enkelte av disse brukes i dag av de eldre hyttebeboerne på Havsøy. Lillevarden (33) er en liten høyde på østenden av Havsøy. Steinhaven (34) er en steinsatt innhegning.

LOSHYTTA: Den karakteristiske grunnmuren til Loshytta - kjent av de fleste -ligger på Havsøytoppen. Foto: Dannevig Foto.

Navn på Havsøy (se karthenvisning på motstående side). 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10. 11. 12. 13. 14. 15. 16. 17. 18. 19. 20. 21. 22. 23. 24. 25. 26. 27. 28. 29. 30. 31. 32. 33. 34.

Havsøybrygga - bryggeanlegg der hvor Havsøyveien slutter. Skjæret - et lite skjær i Havsøysundet. Blindbåene - undervannsskjær i Havsøysundet. Staken - sjømerket i Havsøysundet som markerer Blindbåene. Havsøykalven - «øya» i det nordøstre hjørnet av Havsøy. Dammen - en naturlig dam hvor sjø og regnvann samler seg. Breibukta - her østre Breibukta, se også Vestre Breibukta. Knubbeholla - en smal bukt, blir også kalt for Smuglerbukta. Havsøyknubben - andre navn er Knubbeholmen og Karensholmen. Havsøybrottet - et undervannsskjær med svart stake på utsiden av Havsøy. Målbukta - bukta innenfor Målen. Målskjærene - noen små skjær ved Målen. Målen - rullesteinsformasjon på utsiden, del av raet, av noen kalt Moloen. Havsøytangen - odden i det sørvestre hjørnet av Havsøy. Vestre Breibukta - fin badestrand på vestsiden av Havsøy, også kalt Paradisbukta. Vadskjæret - holme vest i Havsøysundet. Vadskjærsundet - det smale sundet mellom Havsøy og Vadskjæret. Havsøysundet - i dagligtalen bare omtalt som Sundet. Skjellstranda - bukta ved Wendels hus, se Lunden. Lunden - et flatt parti øst for Wendels hytte. Tidligere sted for et lite skipsbyggeri. Skjellstrandbakken - like ved Jørgensens hytte, hvor det var en skibakke vinterstid. Safferbakken - en liten skihoppbakke bak Brodersens hus. Stien - nesten gjengrodd sti fra Sundet og opp til Losvarden. Jacobs brønn - gammel brønn steinsatt av Jacob Lorentzen. Smauet - den markerte innsnevringen av stien bak Sigmonds hus. Strandgaten - lokalt navn på «veien» bakenfor husrekken i Sundet. Langhuset - populær betegnelse på Lorentzens hus. Lorentzens dam - oppmurt vannreservoar bak Langhuset, laget av Lorentz K. Lorentzen. Langjordet - tidligere oppdyrket jorde bak bebyggelsen, også kalt for Myra. Kløfta - den nedsunkne steinformasjonen langs stien opp til Thorsteinsens hytte. Havsøy Losvarde - også kalt for Losvarden, Toppen, Varden, Loshytta eller Havsøytoppen. Havsøyfjorden - vanligvis kalt for Vestregapet. Lillevarden - heia bak Inga Lorentzen Grythes hytte. Steinhaven - ved stien opp til Loshytta.

TillatelseÂˇ. Statens Karrverk nr. MAO 1101 - AAOl/22

1. Den første Havsøy-borger AV KRI TE

TARALDSE

Den første fastboende person på Havsøy som kildene kan berette om, er Gunleg J Ellefsen . Han var født omkring 1570. Gunleg gjorde seg sterkt bemerket i sin samtid. Hans navn forekommer ofte i gamle brev og papirer. Gunleg bodde på Hafsøen (Havsøy) under gården Hiis på Hisøy. Derfor kalte han seg Gunleg Ellefsen Hafsøen. I samsvar med datidens skattereglement var han såkalt strandkjøper. Det vil si at han ernærte seg ved småhandel med skipperne på de skutene so m ankom, og med kjøpmennene/gårdbrukerne i distriktet. Hvor han kom fra, gir kildene ingen pekepinn om. 2 Gunleg ble gift omkring 1595. Kona hans het Kirsten. Hvem hun var datter av, har det ikke vært mulig å bringe på det rene.

Ansett og innflytelsesrik Gunleg Hafsøen var utvilsomt en meget ansett og innflytelsesrik mann i sin samtid. I tidsrommet 1620-1640 er han omtalt som lagrettemann ved Bringsværd Skibrede i Fjære. Det var kun de mest ansette og respekterte menn som ble uttatt til å mføre denne tjenesten. Den 3. mai 1625 dømmer han i en sak på His. Den 30. september 1633 ble han imidlertid selv - sammen med en god del andre handelsmenn - innstevnet av bøndene i edenes til Fjære ting. Beskyldningene gikk ut på at han og de andre drev med ulovlig landhandel eller kjøpmann skap «som var bøndene til skade og fordervelse». Bakgrunnen var at bøndene sterkt mislikte den nye veien som handelen hadde tatt. D e visste at de hadde loven på sin side. Derfor besluttet de å sende et klagebrev ti l myndighetene i København, der de påtalte forholdet i trenge ordelag. En langvarig rettSsak startet. Saken kom opp for lagtinget den 30. eptember samme år. Retten ble satt under ledelse av lagmann Augustinius O luffsen 3 og i nærvær av lensherre Palle Rosenkrantz, for å dømme

«Slog Mandskabet ihjæl og delte den rige Ladning» Den nævnte Guffich Havsøen spiller indirekte en stor Rolle i Arendals senere Historie, da hans Afkom flyttede hid og bleve Stamforældre til mange nu bestaaende S/ægter. Man kan desværre ikke se op til gamle Guffich Havsøen med nogen særlig høi Grad af Veneration 4 • Han drev foruden Fiskeri tiffige «Havnekjøb», hvortil hans bolig i Nærheden af den meget besøgte Udhavne frembød en god Anledning, ligesom han ogsaa sees at have været behjælpelig ved de Strandinger og Forlis, som foregik i Nærheden af hans Hjem. Men han blev tiltalt for at benytte falsk Vægt ved sine Indkjøb. Vistnok blev han frifunden af Retten, men de afhørte Vidner provede klarligen, at han brugte en Bismer, i hvis Blylod han havde gravet et Hul og tilstoppet dette med Beg. Imod Gullich selv foreligger ingen mere graverende Beskyldninger, men Sagnet fortæller om et Skib, som engang i Fortiden strandende paa Havsøen. Beboerne, hedder det, sloge Mandskabet ihjæl og delte den rige Ladning mellom sig. ARENDALS BYES HISTORIE Navnet b le krevet på mange forskjellige måter, bl.a. Gullich, Gund lech og Gunlick. Gunleg var ikke noe typisk mannsnavn i Are ndalsd istriktet på 1500-/1600-ta llet. Derimot fantes det noen få forekom ter helt øst i Aust-Agder - i Søndeled. Enda sterkere utbredt var dette navnet i Bamble-traktene i Telemark, og til del s i de Øvre bygdelagene i Telemark. Muligens kom han fra ett av disse distriktene. 3 Denne saken finnes i lagmann Augustinius O lu ffse ns domsbok for årene 1633- 1644. Orginalen er tapt, men den er med stor nøyakti ghet avskrevet av Thomas Ellefsen i hans papirhåndskrift. Den bærer tittelen «Excerpta & Consepta ad hi storiam patri ae facta an no 1734». 4 Veneration = ærefrykt, ærbødighet. I

mellom «den vanLige mann og befoLkningen i Nedenes Len, som sto mot borgerskapet i kjøpstedene i forbindelse med uLovLig handel og bosetting i lenet».

Ernærte seg som strandsitter I tingretten erklærte Gunleg at han var skatteborger. Han opplyste at han ernærte seg som strandsitter. Ifølge den forklaringen ha avga, kunne han ikke skjønne at noen kunne ha noe å utsette på den måten han drev sin handelsvirksomhet på. Sitt borgerbrev hadde han liggende hjemme. Dommen i lagtinget resulterte i at de handelsmenn som hadde sine borgerbrev i orden, ble frikjent for bøndenes tiltale. Gunleg og de andre som hadde «glemt» sine borgerbrev hjemme, ble pålagt - innen seks uker - å fremlegge sine handelsbevis. I motsatt fall ville de bli dømt for ulovlig handel. 5 Hvordan utfallet av denne saken ble, forteller ikke de skriftlige kildene noe om.

Han fortsatte ufortrødent Det er ikke noe som tyder på at utfallet av rettssaken gjorde særlig inntrykk på Gunleg. Han fortsatte ufortrødent sin handelsvirksomhet som om ingen ting hadde skjedd. Hans kundekrets var geografisk vidt spredt. Så langt borte som på Sanden (Lillesand) hadde han avtakere. En dagboksopptegnelse foretatt av handelsmann jacob jostsønn Ulff (Wolff) vimer om det: Den 17 oktober i år 1639, har jeg av GunLich Hafiøen mottatt 4 tønner med rostockerøl, en haLv tønne med epler, samt en hjttLrokk.

Variasjonen i de ovennevnte vareslagene vitner om at Gunleg må ha drevet en temmelig assortert forretning. I likhet med alle andre handelsmenn i lenet solgte Gunleg naturligvis atskillig trelast. For øvrig ernærte han seg som det falt seg, blant annet ved å fiske til h usholdningsbruk. Hans hummerteiner nevnes så tidlig som i 1630. De skal ha innbrakt mange skillinger. Muligens har han benyttet en dam bakenfor huset på Havsøy som hummergård. At Gunleg ikke alltid opptrådte helt hederlig i sin forretningsvirksomhet, er dokumentert gjennom følgende beretning: I 1628 lå en Helsingør-kjøpmann med sin skute inne på Arendals havn og solgte flesk. Gunleg innfant seg med sin bismervekt og veide opp en fleskeside. Han kom til at den veide l pund og 6 merker. Da måleresultatet forelå, ble den danske skipperen mektig arg og utbrøt fortørnet at «så lite veide ikke noen fleskesider ombord i hans skip». Han forlangte å bruke sin egen vekt. Han kom til at den veide nøyaktig 1 pund og 12 merker. Da resultatet av denne veiingen forelå, hadde Gunleg allerede begynte å ro bort fra skipet. Det nyttet lire at den danske skipperen forsøkte å kalle ham tilbake. Han ville gjerne se på Gunlegs bismer. Det ønsket nok ikke den gode Gunleg.

Rosin-tønner inneholdt sølvpenger Tidlig ble Gunleg en rik og velbeslått mann. Om dette vitner et stort sølvkrus som han skal ha ervervet i 1597. Han var da blitt 27 år gammel. Det er usikkert hvor hans rikdom skrev seg fra. Det eksisterer et gammelt sagn om at en stor del av Ellefsen-slektens formue skal ha sin opprinnelse i et skip som strandet på Havsøy, eller ble innbrakt av et kaperskip. Lasten skal ha bestått av blant annet rosiner i tønner og butter. I emballasjen var det imidlertid gjemt sølvpenger.

Utvilsomt litt aven luring Gunleg hadde nok sin største inntekt av handelen som ble drevet med de skip som skulle inn til de trygge uthavene utenfor Arendal, så som Merdø, Sandvigen og Rævesand. Fra fjellryggen like bak huset hans på Havsøy, hadde han glimrende oversikt over innseilingen. Det ga ham god anledning til å være først ute og borde skipene. Gunleg var urvilsomt litt aven luring. Som allerede nevnt, opptrådte han nok ikke alltid like hederlig i sin handelsvirksomhet. Av Anders Halvanker og Gammel Bjørnsen Grødevigen 6 ble han beskyldt for å benytte en falsk bismervekt ved sine havnekjøp. Slike alvorlige påstander ville ikke Gunleg ha sittende på seg. De kunne virke ødeleggende på hans handelsvirksomhet. På det samme lagtinget som felte dommen mellom bøndene

Det er ikke noe i det skriftlige kildematerialet som tyder på at han noen gang ble borger i noen av de aktuelle byene Skien, Tønsberg eller Kristiansand. Sistnevnte by ble først anlagt i l641. 6 Gammel Bjørnsen Grødevigen skulle senere bli kjent som den mann som i kong Christian lYs tid oppdaget gull i Grødevigen. For denne sensasjonelle oppdagelsen ble hans plass «Grødevigen » under gården Hiis - fritatt for skatt.

Beholdt strandingspengene til Anders En dag like før jul i 1631 kom det bud til Gunleg om at et skip fra Lubeck hadde strandet mellom Hoveodden og Færviklandet. Skipet hadde en last som var bestemt for lensherren. Den som kunne få skipet av grunn, skulle få 4 riksdaler og 1 ort i bergelønn. Gunleg var ikke sen om å dra bort til strandingsstedet, men ved fremkomsten var skipet allerede trukket av. Senere kom hans sønn Christen Gunlegsen til stedet. Anders Halvanker i Grødevigen hadde også rykket ut. Karene mottok penger for fremmøtet. Gunleg tok imot de pengene som Anders skulle ha, men ga dem i stedet til sin sønn . Denne affæren ble sannsynligvis opptakten til et spent forhold mellom Gunleg og Anders.

KONGEKA RTET: Det gamle «kongekartet»fra 1646 viser at bebyggelsen i uthavnene var tett - særlig på Sandvigen og p Rævesand - men til dels også på Merdø . På Havsøyfantes bare ett hus, nemlig det gamle Ellefien-huset. f Arendal derimot fantes det på dette tidspunkt bare en håndfoIl hus. Kart: Norges Geografiske Oppmåling.

Gunlegs U-formede hus på Havsøy -. -~;'~~~~

DET GAMLE HUSET: Slik så det gamle Ellefien-huset på Havsøy ut i 1646 Bygningskomplekset var da temmelig sikkmotskilligmer rIlvende enn Gunleg Ellefien Hafioens opprillnelige bolighus, fomlOdentlig oppfort ca. 1595. Rekonstruksjonen erforetatt på grunnlag av «kongekartet» fra 1646. Tegning: Arkitekt Hans OlafAanensen.

. .

~ ~

L~,--/

Gunleg Ellefsen Hafsøen bodde i et hus som sto noe lengre øst og litt bakenfor den nåværende bebyggelsen langs Havsøysundet. På et gammelt kart som ble tegnet i forbindelse med kong Christian IVs besøk i Arendal i 1646 i anledning av gullfunnet i Grødevigen, går det frem at eiendomskomplekset besto av to parallelt beliggende hus. Det var dessuten oppført en mellombygning mellom disse, slik at komplekset dannet en U-form. Muligens ble dette gjort for å lage en leplass for vær og vind. Det vites ikke eksakt når Gunleg oppførte dette huset, men det må mest sannsynlig ha skjedd omkring tidspunktet for giftermålet, altså omkring 1595. Dette huset må i så fall ha vært ett av de eldste i Arendalsdistriktet. Huset ble på slutten av 1600-tallet flyttet inn til Kolbjørnsvik og gjenoppført på SleUa. (Se: Gamle-huset som ble flyttet). På kartet - som dessverre er revet i nederste venstre kant - kan det dessuten se ut som om det sto en bygning litt lengre vest for hovedbygningen. Hvorvidt dette var en bod eller et uthus, er vanskelig å avgjøre. (Se Tillegg side 180).

i Aust-Agder og handelsmennene i ladestedene, altså i 1633, kom det opp en noe kuriøs sak. Gunleg anklaget Anders Halvanker for injurier fordi han hadde kommet med utsagn som Gunleg oppfattet som skadelig for hans «ærlige navn og rykte». Anders Halvanker hadde nemlig uttalt at Gunleg hadde brukt en falsk bismer. Han hadde foreholdt ham denne anklagen, og påpekt at «Gunleg hadde tjent sine penger som en kjeltring». Ett av vitnene i saken, Odd Thommesen Flødevigen/ avla ed på Bibelen om at i

l Odd Thommesen Flødevigen var sØnn av Gunlegs datter Maren , gift med T homas C hristensen på Guldsmedengen på Hisøy.

Dømt til å betale bot på 16 riksdaler Etter at Kristiansand ble grunnlagt av kong Christian IV i 1641 , måtte alle kjøpmenn på Agdesiden - på kongens befaling - ta borgerskap i den nye byen. Noen av de som ikke etterkom påbudet, ble i 1644 dømt til å betale en bot på 16 riksdaler. En av disse var Gunleg Hafsøen. Karen Marcussen

Styring Boels tidS hadde Gunleg sendt bud etter ham. Da han kom til Havsøy, grep Gunleg sin bismer og steg ombord i båten. Idet de rodde ut fra brygga, kom Gunlegs kone Kirsten løpende. Mens hun holdt hånden skjult i lommen, ropte hun: «Vil dere ikke ha denne med dere?» Så tok hun frem en gjenstand. Det viste seg å være et blysrykke - omtrent en Eingerlengde langt.

Strøk bort et lag med bek Etter at de hadde rodd et srykke utover, skrapte Gunleg bort et lag med bek fra loddet og plasserte blysrykket i enden. Deretter strøk han ny bek over. Odd Thommesen Flødevigen spurte hvorfor han gjorde dette. «Ti stille, det ligger en skipper med noe hamp i Sandvigen. Kan vi få veid et parti med vår bismer, kan vi tjene seks merker på pundet,» fremholdt Gunleg. Da de nådde frem til skipet, ble det imidlertid ingen handel. Den engelske skipperen nektet å selge hamp i små partier. Et par år senere entret Gunleg et skip som lå på Merdø~orden. Med seg hadde han Thomas Løvold og Peder sagmester. Gunleg hadde hørt at skipperen solgte «hørr» (lin) . Da Gunleg hadde veid opp et knippe, klaget skipperen over at Gunleg hadde kjøpt «et nek med lin av ham, men at han kun hadde mottatt noen småpenger for handelen». Gunlegs dattersønn , Odd Thommesen Flødevigen, som i mellomtiden hadde dukket opp, overvar Gunlegs innkjøp. Trolig må han sett seg lei på bestefarens falske veiemetoder. Mens Gunleg sto med pungen for å betale og hadde satt vekten fra seg, grep Odd bismeren og strøk av beket. Deretter tok han ut blysrykket. «Er det denne bismeren du pleier å bruke?» spurte han strengt. Gunleg unn lot å besvare spørsmålet. Da skipperen skjønte at han var blitt lurt, utbrøt han forferdet: «Jeg trodde ikke han var en sådan skjelm. »

To daler til de fattige

Vi må gå ut fra at de som bodde ute i havgapet, var loser - i alle fall fra tid til annen. De kan ha vært sjømenn, drevet fiske og handlet litt med skuter som kom inn. Men jeg tror vi kan si om dem alle det som i 1661 ble sagt om Peder Jørgensen Mærdøe - " han kand iblandt løbe et Schib ind». Johan A. Wikander

Flere vitneprov gikk i samme retning. Men dommen falt likevel til Gunlegs gunst. Det var nok ikke helt enkelt for rettens medlemmer å dømme en mann som inntok en så vidt høy sosial posisjon i lokalsamfunnet. Beskyldningene mot ham ble derfor erklært som usanne og uriktige. Anders Halvanker og Gammel Grødevigen ble dømt til å gi 2 daler hver til de fattige. Det ser ikke ut til at bismer-saken har svekket Gunlegs navn og rykte i særlig grad. Gunleg fungerte som domsmann også i 1636. Den l. september dette året var han dessuten med på å stemme over gjelden etter avdøde Jens Hiis på His gård. Den 5. september samme år møtte han som domsmann på Fjære lagting. At Gunleg ble en meget rik mann, stadfestes av det faktum at han og sønnen Ellef i 1644 betalte 10 riksdaler hver i skatt. De fleste andre slapp med 2 riksdaler. I skattematrikkelen for 1647 står det anført at «Gun lech i Hauffsøen» betalte l riksdaler i skatt. Det må altså ha gått sterkt tilbake med hans forretninger. I de fleste kildene er Gunlegs dødsår oppgitt til 1640, men han må altså ha vært i live i 1646-47. Muligens døde han først i 1650. I så fal l ble han hele 80 år gammel. Det var en respektabel alder den gang, da den gjenno msn ittlige levealder var langt lavere.

Dyktig forretningsmann G un leg Ellefsen Hafsøen må utvilsomt ha vært en dyktig forretningsmann, ettersom han etterlot seg en ansel ig form ue etter datidens forhold. Som nevnt het hans kone Kirsten 9 - <<nu ved d øden avgangen» - som det heter i en protokollasjon som ble foretatt den 23. mars 1632.

Sty ring Boel ble le nsherre i Nedenes i 1605. Av gaml e sla"ifter kan det se ut som om han var gift e n gang til. Der omtales «G unl egs andre kv inne». Identitete n ti l den siste hustruen er ikke kjent.

8 9

SØLVKRUSET pA SLOTTET Dette gedigne solvkruset har i mange generasjoner tilhort Ellefien-slekten. I kransen rundt løkket er inngravert initialene EGS (El!efGunlegs Son) og ETD (Inger Thomas Datter). De var sannsynligvis de opprinnelige eierne, ettersom årstallet 1648 er tilføyd. De neste eierne var Thomas El!efien og Martha Christensdatter. De overtok det i 1687 I den neste inskripsjonen finner vi initialene ETS (EI!efThomas Son) og MHD (Margrethe Hans Datter). Langs kanten under lokket er navnet El!efThomas Hanson og dateringen fUlmi 1757 inngravert. Det kan dermed slås fast at iallfallfire generasjoner av Ellefien-slekten har hatt solvkruset i sitt eie. Den videre skjebnen til solvkruset er noe uviss, men det er på det rene at generalmajor Nyqvist ogfrue kjopte det i et antikvariat i Kristiania (Oslo). De var julen 1924 invitert til bal! på Slottet, ogfont at de ville forære det gamle Ellefiensølvkruset til kong Haakon og dronning Maud. Det befinner seg i dag på Slottet i Oslo. Foto: Teigens Fotoatelier, Oslo. (Bildene gjengis med tillatelse fra Det Kongelige S/.ott).

Ekteparet fikk flere barn. De hadde i hvert fall to døtre som begge ble gift. Det var Dorthe og Maren Gunlegsdatter. Dessuten hadde de to sønner som vokste opp, neml ig Christen Gunlegsen Hafsøen 10 og Ellef Gunlegsen Hafsøen.

Christen Gunlegsen Hafsøen må ha dødd relativt fort etter strand ingsaffæren på Tromøy, ettersom han ikke er nevnt i noen ki lder etter dette tidspunkt.

Ellef nevnt som los i 1630-årene Midt i 1630-årene er Eilluff Hafsøen nevnt som los. Det må utvilsomt være Ellef Gunlegsen. På Merdø nevnes Mattis Mærdøe. Disse to er de første kjente losene i uthavnene utenfor Arendal . Den gang ble losene vanligvis kalt for " Pilot " , opptatt fra det engelske språk. Johan A. Wikander

Ellef - første storreder Det var sønnen, Ellef Gun legsen Hafsøen, som overtok forretningsvirksomheten etter Gunlegs død. Ellef - eller Ei lluff som han benevnes som i sin samtid - ble født i det Herrens år 1602 på Havsøy. Han ble en stor skipper, skipsreder og trelasthandler. Med en viss rett kan han kalles den første sto rrederen i Arendalsdistriktet, ettersom han disponerte to skip. Etter hvert ervervet han dessuten flere gårdsbruk i distriktet. I likhet med sin far ble han en betydelig handelsmann, og opparbeidet seg en økonomisk velmakt som knapt mange andre i distriktet kunne oppvise maken ril. Han hørte til de stedegne stra ndsitterne so m drev si n virksomhet i uthavnene. Mye tyder på at han var skrivefø r. Det var vel nettopp derfor han så vikt igheten av å gi sine barn skikkelig skolering. Således holdt han egen huslærer på Havsøy i 1630-årene for sin sønn Thomas. De andre barna fikk for øvrig samme o pplærin g. (Se neste kapittel). Dette private tiltaket skjedde så vidt tidlig at det i dag nevnes av skolehistorikerne. Opplæringen kan vel med en viss rett sies å være forløperen for det offentlige skolevesenet. Riktignok ble det ikke etablert offentlige skole på Hisøy før i 1786.

Senere ble han skipper Ellef Gunlegsen har selvsagt dradd til sjøs og fått den obligatoriske opplæringen som sjømann. Senere ble han skipper. I likhet med de fleste skippere på den tid, slo han seg opp og ble en m eget formuende mann. H an eide to skip som gikk i europeisk fart. Det ene het «Oranieboom». I1 Det andre het «St. Johannes», et fløyrskip på 54 kommereeIester. I «Toldbog for Arendals Toldsted for aaret 1653-54» kan vi lese at Eilluff Gunl ichsen Mærdøe l 2 foretok en tur til Danzig. Trolig m å han ha forlatt sjøen relativt tidlig, m en det eksakte års tallet vites ikke med sikkerh et. Etter Gunlegs død omkring 1650 fortSatte Ellef farens forretninger på Havsøy. Ved siden av rederivirksomheten drev han en betydelig trelastforretning. H an tok skipperborgerskap i Kristiansand og ble senere en «velrenommeret Handelsmand». I hans velmaktsdager var mesteparten av storskogen i Arendalsdistriktet hugget helt ned ute i kystbeltet. Trelasthandlerne m åtte derfor stadig lengre inn i landet for å tak i brukbart tømmer. Det m edførte at fløtningen måtte foretas over lengre og lengre strekninger langs Nidelven. På midten av 1600-tallet ble det iallfall fl øtet tømmer helt fra Amli.

Stevnet for tingretten Bøygen var imidlertid selve Rygenefossen. Fløtningen var nemlig strengt regulert på grunn av det betydelige laksefi sket so m foregikk. Fløtningen kom derved i konflikt med fisker iinteresse ne. I noen tilfeller klarte man å komme overens om at det bare måtte støtes tømmer gjennom fossen til bestemte tider av året. Dette førte imid-

ARENDALS FØRSTE KIRKE: Arendals første kirke bLe oppført i 1670. Det steinmurte tårnet bLe reist i 1720. Kirken ble påbygd i 1736, sLik at skipetfikk sin karakteristiske Y-form. Tegningen er utfort av isLendingen Finnur Magnusson i 180 1. Kirken bLe revet i 1832. (BiLdeeier: Stiftelsen Klokers Hus).

I1 Det ho ll andske ordet Oranjeboom betyr appe lsintre . 12 Det var ikke uva nlig at fo lk i uthav nene benyttet Merdø som postad re se, ettersom denne øya var godt kjent så vel i Holland som i England . Navnet figurerer på holl andske og engelske sjøkart allerede på 1S00-tallet.

Delaktig i oppførelsen av den første kirken At Ellef Gunlegsen var delaktig i oppførelsen av den første kirken i Arendal , bestyrkes av det faktum at da den ble revet, ble det på loftet oppdaget en stokk som var 24 fot lang og 4 tommer ganger 9 tommer tykk. Formodentlig har den utgjort en av de synlige søylene i koret til den eldste kirken . På søylen fantes det en meget vakker utskjæring med opphøyde bokstaver: PAX JNTRANTIBUS SALUS XEVFBNTIBUS. (Fred for den inntredende, hell for den utgående). Denne Kirke blef Bygt Anno Christi 1670. (Ellef Hafsøens Bumerke) . JESUS. JHJ . Jacob Christian Larssøn

ELLEFS GAMLE BUMERKE: Bumerket til EllefGunlegsen Hafiøen, som ble fimnet på en søyle iArendalførste kirkefra 1670. Tegn ing: BerulfTaraldsen.

lerrid til at tømmerhandlerne ble hindret i å oppnå rask fortjeneste. Ellef har - i likhet med sin far - øyensynlig ikke etterlevet lover og regler altfor høytidelig. Om det vitner en sak som var oppe på tinget i jan uar 1662. Fogden i Nedenes innstevnet da «Eilluff Gunl ichsen Haffsøe», borger av Kristiansand, samt Søffren Rasmussen, sognelensmann i Øyestad, og gårdbruker Tarreld Huuseland. Mens laksefisket pågikk for fullt, hadde de sendt bjelker (tømmer) utfor Rygenefossen. I denne forbindelse ble det vist til en dom fra 1638 i en liknende sak. 1., I likhet med de fleste sjøfolk hadde Ellef åpenbart stor respekt for Vårherre. Dette ga seg utslag i flere milde gaver til kirken. I 1649 ble det skjenket et sort klede til Øyestad kirke. Det var innkjøpt av Ellef og hans far, samt hr. Salve. 14 Kledet skulle selges til dem som ønsket å kle likkisten i sorgens farge. Pengene av salget skulle benyttes til å kjøpe «noe til kirkens ornament og prydelse». Gavebrevet til kirken var undertegnet av prost Salve Thomassen med «egen Haand».

Pådriver i kirkesaken EI1ef Gunlegsen skal ha lagt for dagen et stort engasjement i å skaffe Arendal egen kirke. Selv om det ikke finnes noe særlig nedtegnet i kildene om denne innsatsen, er det likevel hevet over rvil at han i de siste årene før sin død var blant de borgerne som søkte kong Christian V om å ra lov til å bygge en egen kirke i Arendal. Dette skjedde så vidt vites i 1667 . To år senere, den 29. januar 1669, fikk de «makelige» innbyggerne kongens tillatelse til å oppføre kirken. Kongen skrev i kongebrevet at «havnens oppsittere ved Arendal Toldsted må p å egen bekostning oppføre en kirke». Da denne kongelige nåde ble innvilget av kong Christian V, var Ellef Gunlegsen Hafsøen vandret til sine forfedre. Han fikk dermed ikke anledning til å overvære den høytidelige innvielsen av kirken den 6. desember 1670. Navnet ble Hellig Trefoldighets Kirke.

Giftet seg med Merdø-p ike Ellef giftet seg omkring 1636 med Inger Thomasdatter Mærdøe, datter av Thomas Aamundsen Bjelland, eier av blant annet Tromøy-gården Sandum. I de skriftlige kildene er han identisk med den berømte kjøpmannen Thomas (eller Tommes) på Merdø. Han var gift med

13 ] 1638 avsa lagmann Augustinius Oluffsen en dom om forbud mot å fløte tømmer gjennom Rygenefossen i tiden mellom den I l. mai og den 6. september. Interessen for tømmerfløtningen var imidlertid altfor stor til å innføre et totalt forbud. Dermed kom man frem til en erstatningsordning. For hver tylft tømmer som gikk gjennom fossen i den forbudte tiden. skulle eierne av tømmeret betale lort til eierne av laksefiskeriet. Ordn ingenen ble kalt «skydelønn ». 14 Prost Salve Thomassen i Øyestad.

Drev gjestgiveri på Havsøy Det kan se ut som om Ellef Gunlegsen drev en viss form for gjestgivervirksomhet på Havsøy. 11655 kvitterte han nemlig for 7 riksdaler, som strandfogden Povel Hanssen betalte ham for «fortæring i noen dager».

Berthe (kalt Birgitte) Christophersdatter - en Bringsværd-ætling. Det hersker en viss usikkerhet om når Inger Thomasdatter kom til verden. I en kilde heter det at hun ble født i 1608. I en annen kilde opereres det med 1615.

Borgerskap i Kristiansand Når Ellef Gunlegsen rok skipperborgerskap i Kristiansand , er ikke helt klarlagt. I 1651 og 1652 omtales han som srrandsitter, men er ikke med på listen over strandsitterne i 1653. På en kvittering som ble utstedt den 17. mai 1659 kaller han seg imidlertid borger til Xs. 15 Under krigen mot svenskene fraktet han soldater med sin skute til den norske garnisonen i Halden i 1657. Det sa mme skjedde i 1658 og 1659. Ellef Gunlegsen Hafsøen døde i 1669. Boet etter Ellef, avsluttet den 8. februar 1670 i Kristiansand, viste seg å være særdeles rikholdig. Det ble blant annet registrert hele 576 lodd med forarbeidede sølvsaker, samt 22 fjærdyner og 8 dundyner. Ellef etterlot seg - uberegnede restanser ikke tatt med - 8.426 riksdaler, l mark og 12 skilling. Gjelden utgjorde beskjedne 1.431 riksdaler og 2 mark. Foruten huset på Havsøyeide han 2 Y2 hud i gården Gjennestad, samt Rygene Fisketiende og «bjelkerne i Elven » (Nidelven) som ikke var taksert. Etter den tids forhold var dette en betydelig formue. KOLBjØRNSViK-SKUTA: Det finnes så vidt vites ingen avbildninger av noen av de skutene som Thomas Ellefien eide. Glassmaleriet av dette skipet fra 1685, eid av Kristen Thommesen i Kolbjørnsvik, kan stå som eksempel på den tidsfrakteskip. Kristen Thommesen ble gift med Anna Lovorsdatter. Glassmaleri på Aust-Agder-Museet. Foto: Konservator Karl Ragnar Gjertsen, Aust-Agder-Museet.

En særdeles driftig kvinne Hans «efterleverske» Inger Tho masdatter, må ha vært en særdeles driftig kvinne, ettersom hun fortsatte Ellefs omfattende forretningsvirksomhet fra den lille øya ute i havgapet. Muligens kan hun kalles den første «rederinne» i Arendals-distriktet. I 1670 står det anført i rollregnskapet for Arendal:

Innen Arendals tolldistrikt finnes det kun et lite skip, en fløyt på to mers, ved navn "St. Johannes», drektig 54 lester. Rederen er Inger Hafiø i Øyestad Sogn og henndes barn. I Slutningen af samme Aarhundre (1600tallet) vare følgende Personer bosatte i Arendal med Borgerskab til Christianssand , og hvilke tilsammen eiede mindst 6 Tønder Guld: Søfren Andersen, Lars Pedersen, Thomas Ellefsen, Peder Ellefsen , Hans Tysch og Christopher Søfrensen.

Inger Thomasdatter ble usedvanlig gammel. Hun døde i 1694. Legger man 1608 til grunn som fødselsår, ble hun i så fall 85 år. Dersom man velger 1615 som fødselsår, ble hun derimot 78 år. Booppgjøret ble en langdryg affære. Skifret ble først avhjemlet den 31. mai 1699. Ellef Gunlegsen Hafsøen og Inger Thomasdatter Hafsøen fikk i alt åtte barn - fire sønner og fire døtre. Samtlige ble gift. Vi skal ta for oss den nest eldste i barneflokken, Thomas Ellefsen Hafsøen.

Den initiativrike sønnen Thomas Ellefsen, den nest eldste sø nnen til Ellef Gunlegsen Hafsøen, ble født den 18. januar 1639 på Havsøy. Thomas Ellefsen er den egentlige stamfar til Ellefsen-slekten og besvogrede slekter. Han var først skipper, senere trelasthandler. I 1658 ble han av faren satt som skipper ombord i fløytskipet «Oranieboom ». Etter

ARENDALS BYES HISTORIE 15

Forkortelse fo r Kristiansand.

ELLEFSEN-RESIDENSEN: Ellefien-slektens gamle residens på Tjholmen besto aven lang rekke bygninger. Bildet er tatt I dag er bygningen bedre kjent som Eldresenteret. Foto: AlISt-Agder-Arkivet.

altrat komplekset ble tollbod.

navnet å dømme var det innkjøpt fra Holland. Ifølge skipsregisteret for 1673 førte Thomas Ellefsen det nybygde fløytskipet «St. Peter» - «En Fløite paa 2 Mers». Skipet var innkjøpt fra Skottland. På ekte papisk vis ble det oppkalt etter hans skytsengel. I 6 Det var et av de største i Arendals seilskipsflåte. Partsrederne hadde vid geografisk spredning, noe som tyder på at arendalsrederne må ha hatt god kontakt med pengefolk blant annet i Skien. Thomas hadde nemlig fått med seg Michael Suhm i Sandstø (tilflyttet fra Skien), Halvor Hanssen, Skien, N iels Pedersen, Grimstad, Hans Tysch og Lauritz Pedersen (Brinch) i Arendal, sam t hans to brødre Peder Ellefsen og Christen Ellefsen, begge Arendal. Frem til året 1669 bodde han hjemme hos sin far på Havsøy.

Flyttet inn til Sandvigen Ved giftermålet, som ble inngått den 10. februar 1669, bega Thomas Ellefsen sjøen og flyttet inn til Sandvigen på Hisøy sammen med sin kone. Deretter tok han borgerskap i Kristiansand. Il Det ser ut som om han allerede i året 1677 hadde nådd en betydelig velstand. Formuen benyttet han til å låne ut penger mot å sikre seg pant i gårdsbrukene i distriktet. I 1677 pantsatte Niels Tryggesen Hiis den ettertraktede Bie gård i Øyestad til Thomas Ellefsen og hans svoger Hans Søfrensen Tysch. Pantet ble ikke innløst. De to svogrene overtok dermed gården og delte den mellom seg. Deres interesse for Bie-gården hadde nok fortrinnsvis sammenheng med at de derved fikk herredømme over den attraktive Bie Sag. 18 I 1680 kjøpte Thomas Ellefsen dessuten Gjennestad gård i Øyestad . I en skatteliste for 1682 kalles denne gården for «Thomas Ellefsens setegaard». På dette tidspunkt hadde han

«St. Peter» var på 163 1/2 kommereeIester. I 1683 finnes Thomas Ellefsen oppført i Kri tiansands koppskattmanntall , ammen med broren Christen Ellefsen og svogeren Hans Søfrensen Tysch. 18 Bie Sag var den eldste sagen i Arendal s-di striktet. Sagen er nevnt allerede i 1560. I tiden 1566-1578 ble den leid av Johan von Mlinster på Veding. 16 17

Det var Thomas Ellefsen som med stor nøyaktighet skrev av lagmann Augustinius Oluffsens domsbok for årene 1633-1644. Thomas Ellefsens papirhåndskrift bærer tittelen «Excerpta Consepta ad historiam patriae facta anno 1734". Dette skriftstykket har i alle år vært en rik kilde for lokalhistorikere som har forsket i Arendals eldre historie. Kristen Taraldsen

Thomas Ellefsens egenhendige selvbiografi Den 24. april 1689 et kort sammendrag av mitt korte opphold ute i verden , som jeg i denne tid har valfartet i. Jeg er født den 18. januar 1639 på Havsøy. Min far var nå avdøde Ellef Gunlegsen , og min mor var avdøde IngerThomasdatter. Da jeg var omkring 7 år gammel , ble jeg satt til å lese, skrive og regne. Det skjedde mest med en skolemester hjemme i huset (på Havsøy) og i noen tid hos min fars søster Karen Gunlegsdatter (i Grimstad) . 11658 ble jeg av min far satt som skipper på hans skute ved navn «Oranieboom». Fra den tid og til utgangen av år 1682 for jeg til sjøs på forskjellige farkoster - skuter og skip - og jeg måtte utstå mye vondt. Fra 1669 var jeg hjemme og tjente min far og fulgte hans ordre både til sjøs og reiser tillands, og foretok dessuten andre forretn inger (for ham). Jeg er nå kommet i et kjærlig ekteskap med min kone Martha Christensdatter. Hennes personlige opplysninger finnes i min bibel. Vi bodde på Sandvigen i Øyestad Sogn inntil 1682 (i margen : desember) , da jeg og flere av mine naboer etter kongel ig befaling måtte flytte til Kristiansand. Der bygget jeg nye hus og fikk i gang ny næringsvirksomhet. Fra 1690 fikk jeg, etter underdanig søknad , lov til å flytte tilbake til våre tidligere hus (i Arendal).

oppnådd en så fremtredende status at det ga ham rett til å kalle gården sin for «setegaard», et navn som ege ntlig var forbeholdt adelens gårder. Det er lite trolig at Thomas Ellefsen oppho ldt seg på Gjennestad.

Valgte å oppgi sjølivet T homas Ell efsen bodde på Sa ndvigen inntil 1682. Da valgte han å oppgi sjølivet. Deretter flyttet han inn til ladestedet Arendal. Han ervervet da et stø rre eiendomskompleks som lå på det senere så kjente Hiis' hjørne i nåværende Rådhusgate n. Flyttingen hadde sikkert sammenheng med at de handelsmenn som hittil hadde bodd i uthavnene, fant det mer formålstjenlig å bo på ett sted. Årsaken er klar: Kjøpstedene både østenfor og ves tenfor Arendal begynte å spenne sine fangarmer fastere om Agdesiden. Skulle ikke Kristiansands overmakt bl i for stor, var det tvi ngende nødvendig at handelsmennene st skulder ved skulder. Og da var det naturl ig å velge ladestedet Arendal. Det er i løpet av den fø rste menneskealder etter grunnl eggelsen av Krist iansand i 1641 a Arendal vokser frem som ladested . Al t i 1660 hadde stedet fatt en viss størrelse. rArenda bodde han «gudskjelov fredelig» inntil han i desember 1689 - sammen med flere av naboen( - ble tvunget til å fø lge den kongelige befali ngen av 1687: De som ikke innen 1. mai haddt flyttet til Kristiansand, skulle sine hus konfiskert. Påbudet var m eget strengt, ja, det var i høyeste grad rigorøst. Det betød for eksempel a de av Arendals innbyggere so m ble omfattet av befalingen, måtte flytte fra sitt livsgrunnla! og viktigste bidrag til nasjonaløkonomien, nem lig trelasthandelen.

Startet ny virksomhet r Kristia nsand o ppførte han nye hus og etablerte ny næringsvirksom het. 19 Etter «all er nå digst søknad », fi kk h an og famili en i 1690 tillatelse til å flytte tilbake til Arendal - «til vårt tidlige re hus». D ette var husene som al tså lå ved Hiis' hjørne. r m ellomtiden hadde T homas Ellefsen kjøpt et virkel ig staselig hus ved nåværende Pollen - den senere Tollboden 20 - so m han fikk feste t av grunnherren Peder Lauritzen Brinch på Langsæ Gaard . Alt taler for at det var T homas Ellefsen som bygde ut huset til den størrelsen det senere fikk . Fra denne res id ensen d rev han en om fatte nde virksomhet - både til lands og til sjøs - og

19 20

Bygningene lå omtrent der børsbygningen li gger i dag. KRISTIANSAN DS BEBYGGELSE. Nåværende Eldresenteret.

ble en berydelig mann innen skipsfart, trelasthandel og gruvedrift. I 1692 overtok Thomas Ellefsen og hans svoger Hans Søfrensen Tysch Solberg-gården i Øyestad. Det ble bestemt at de skulle drive gården, sagbruket og gruvene i fellesskap. Begge var bosatt i Arendal, og satset nokså ensidig på gårdens gruver. Jordbruket kom i annen rekke. Åkerdriften ble oppgitt. Skogen ble hugget ned for å gi ved til gruvene. De gamle husene på Solberg gård ble revet ned. Nytt fjøs og ny løe kom opp i stedet. 21 Et steingjerde ble satt opp rundt enga. Usedvanlig opplyst mann Thomas Ellefsen må ha vært en usedvanlig opplyst og kunnskapsrik mann. Han kunne ikke bare lese gammelnorsk. Han hadde også ervervet seg store kunnskaper om antikke mynter. Det var han som forklarte opprinnelsen til to romerske keisermynter som ble funnet i en gravhaug i nærheten av Stavanger. Thomas Ellefsen var åpenbart i sin samtid en meget ansett mann i Arendal. Han var en av de som ble benevnt som «Byens fedre». Den 10. oktOber 1669 - i en alder av 30 år - giftet han seg med den 16 år gamle og meget vakre Martha Christensdatter, født 1653 i Risør, død den 31. august 1714 i Arendal. Hun var datter av kjøpmann Christen Salvesen i Risør. Det kan ikke alltid ha hersket det mest kjærlige forhold mellom Thomas og de inngiftede familiemedlemmene på mannssiden. I 1686 førte han en prosess mot sin svoger, Peder Lauritzen Brinch , om grunnen til Peder Werners hus på Tyholmen . Thomas Ellefsen hadde kjøpt huset på auksjon . Brinch, som selv hadde bruk for tOmten, påsto at festerettighetene hadde gått ut fordi den forrige leietakeren Peder Werner ikke hadde betalt grunnleie på to år. Thomas Ellefsen vant saken. Døde som en meget rik mann Thomas Ellefsen bodde i det «Ellefsenske hus» på Tyholmen inntil sin død. Han ble gravlagt den 20. oktOber 1696 i Arendal. Thomas Ellefsen døde som en meget rik mann. Størrelsen på hans formue kan man danne seg et bilde av ved følgende taksering av hans omfattende jordiske gods: Skipsparter på til sammen 550 kommereeIester utgjorde 12.137 riksdaler. Halvdelen i Solberg gård med gruver, 1 hud, til sammen 250 riksdaler. I tillegg kom en halvdel i Bie gård og Asbie gård, som beløp seg til sammen 550 riksdaler, samt Songe gård som ble verdsatt til 180 riksdaler. På Bie var det fire kuer, en Stut, en hest, tO kviger og 13 sauer, som til sammen utgjorde 39 riksdaler og lort. Han hadde parter i følgende skuter: En halvpart i «Tven de Brødre» på 216 Y2 kommereeIester, 5/8 part i «St. Thomas» på 207 Yl kommereeIester, 1/8 part i «Catharine Lisbeth» på 176 Y2 kommereeIester, «Patientia» på 220 kommereeIester og endelig 19 lester i «Fortuna». Medrederne var Lauritz Pedersen Brinch og Hans Tysch. Thomas Ellfensens samlede formue ble anslått til formidable 30.926 riksdaler. En usedvanlig driftig kvinne Martha Christensdatter ble sittende tilbake som enke. Hun må ha vært en usedvanlig driftig kvinne. Etter Ellefs død overtok hun Solberg Sag. Samtidig drev hun sagbrukene på Asdal og Bie. Etter søknad fikk hun tillatelse til å overføre tømmerkvoten fra Solberg til Øvre Asdal Sag. Solberg Sag ble revet i 1733 «på grunn av elde og mangel på tømmen>. Martha Christensdatter ble gravlagt den 7. september 17 14 i Arendal. [følge et gammelt sagn innen Ellefsen-familien , skal det ha vært funnet gull akkurat på dette stedet. Fjø et ble oppført over gullåren for at de skulle slippe å innrapportere gullfunnet til kongen i København.

«Sine røtter i Arendals gyldne tid » Det er saaledes sikke rt at en del av familien Løvenskiolds formue har sine første røtter i Arendals gyldne tid i kong Ch ri stian den femtes dage. Fra Rægevig paa Tromøen og fra Hafsø utenfor Arendal til frihe rreskapet Løvenborg, det var den vei som baroktidens trælast- og rederformue delvis tok.

ARENDAL FRA FORTIDTIL NUTUD

Kirsten og Leopoldus jr. Den 17. november 1716 foregikk det en privat vielse på Langsæ Gaard i daværende Barboe . (Barbu) Sogn som hadde litt av evenryrets glans over seg. Denne dagen avla Kirsten Søfrensdatter Brinch ekteskapsløftet til sekretær Herman Leopoldus jr. At hun skulle bli stammor for den danske grenen av Løvenskiold-slekten, sto ikke akkurat skrevet på himmelen denne store høytidsdagen. Men slik skulle det gå. Kirsten Søfrensdatter Brinch var datter av den grunnrike trelasthandleren i Arendal, Søfren Andersen, eieren av Fri holmen og Strømsbo Gaard, viet i 1689 til Karen Brinch, datter av storkaksen Lauritz Pedersen Brinch på Langsæv Gaard og hustru Kirsten Ellefsdatter. Kirsten Ellefsdatter var datter av Ellef Gunlegsen Hafsøen og Inger Thomasdatter Mærdøe. Kirsten Søfrensensdatter hadde altså solid slektsbakgrun n fra Havsøy.

Ansett som passende parti Det var to mektige, høyborgerlige fami lier som ble forenet gjennom dette veltilpassede giftermålet. Herman Leopoldus jr., født den 18. oktober 1677 i Christian ia, ble åpenbart ansett so m et passende parti. Han hadde vist seg som en meget driftig og foretaksom handelsmann. Herman Leopoldus jr. hadde riktignok vært gift en gang tidligere, men det spilte neppe noen vesentlig rolle for inngåelsen av det nye ekteskapet. I 1700 var han blitt viet til Inger Borse, født 1677, datter av den mektige jernverkseieren, kommereeråden og bergamtassessoren Halvor Borse. Bryllupet fanr sted i brudens hjem på Fjære gård i Solum den 3. mai, hvoretter ekteparet bosatte seg på Borses eiendom Bolvig J ernværk. Her ble deres eneste oppvoksende barn født den 6 . april 1701. D et var sønnen Herman, oppkalt etter sin far og farfar. Han ble stamfar for den norske Løvenskiold-slekten.

Omfattende eiendommer Etter Halvor Borses d ød i 170 l overtok Herman Leopoldus jr. storparten av svigerfarens omfattende eiendommer. Ved skiftet fikk han utlagt Bolvig Jernværk. H an fortsatte i de nærmeste årene å foreta store eiendomskjøp. I 172 1 ervervet han Holden (se nere U lefos) Jernværk, U lefos gård inklusive de lukrative Ulefos-sagene. Som avslutning på denne ekspansive virksomheten i Norge kj øpte han i 1734 Holden, Helgen og Romnæs kirker og et stort jordegods Y Han var nå den des idert største eiendomsbesitteren i Bratsberg amt. Hans sagbruk produserte til sammen 421. 700 bord i året. I tillegg til de ovennevnte virksomhetene, drev han et berydelig skipsrederi. Allerede i 1708 eide han 10 prosent av Porsgrunn-distriktets samlede tonnasje. Den 5. september 1714 døde hans hustru Inger på Bjø rntvedt gård i Eidanger. Denne eiendommen hadde Leopoldus kjøpt i 1706 av sin svoger Niels Josten på Baaseland Jernværk (senere Næs Verk) . Josten var gift med Kirsten Borse, Inger Leopoldus' eneste søster.

17r 1'{Ch!~' 1tn1J~m -

, - ..J.-..-;--_ ... _-.. __ . -. .

FRA KIRKEBOKEN: Giftermålet mellom sekretær Herman Leopoldus og Kirsten Brinch ble innført i ArentUzls kirkebok.

Dette jordegodset utgjorde en sam let sky ld på atski ll ig over 100 huder. (Gjerpen bygdebok).

STRØMSBO GMRD: Omtrent sLik så Stromsbo Gaard ut da sekretær Herma n LeopoLdus kjopte gården. (A rendals Byes Historie).

Kjøpte Strømsbo Gaard Etter to års enkemannstilværelse trådte Herman Leopoldus på ny inn i den hellige ektestand. Den utvalgte denne gang var den 20 år gamle jomfru Kirsten Brinch, og som det heter: «Datter ajden vidtberømte store Kjøbmand i Arendal, Søfren Andersen, der bragte ham en betydelig Formue». Selv om han var 19 år eldre enn henne, spilte dette momentet neppe særlig stor rolle når svigersønnen var en stor eiendomsbesitter og drevet omfattende forretningsimperium. Herman Leopoldus jr. må etter giftermålet med Kirsten Brinch ha hatt en del forbindelse med Arendal. I 1734 kjøpte han nemlig den praktfulle Strømsbo Gaard av sin svoger, kammerråd Anders Søfrensen (sønn av Søfren Andersen). Det var neppe tanken på å slå seg ned i Arendal som var bakgrunnen for kjøpet. En annen mulighet kan være at han simpelthen ønsket å ha et representativt sted når han og Kirsten besøkte Arendal. Gjennom sitt eierskap i Bolvig Jernværk hadde Leopoldus betydelige økonomiske interesser i Arendals-distriktet. Bolvig Jernværk, som ble startet i 1692, fikk mesteparten av sin jernmalm fra Mørfjær- og Aslak-gruvene i Austre Moland (på Saltrød). Den «vestlandske»23 malmen egnet seg spesielt godt til produksjon av stangjern, i og med at den var rik på jern og særlig farrig på svovel og fosfor.

Sikret seg Lunde sag Han hadde ytterligere et tilknytningspunkt til Arendalsdistriktet: Allerede i 1698 sikret han seg eiendomsretten over Lunde sag i Fjære (ved Nidelven). Han lot sin fullmektig Mouritz Mortensen ta seg av driften. Mest sannsynlig var det skogen, fossesagen og lakserettighetene som var grunnen til at han kastet sine øyne på nettopp denne eiendommen. I 1725 ble Herman Leopoldus jr. utnevnt til kanselliråd. Seks år senere ble han konstituert som amtmann i Bratsberg, og i 1733 ble han virkelig justisråd. Et par år senere ble kommersekollegiet opprettet i København. Her ble han oppnevnt som medlem, og måtte

Stamfaren til Løvenskioldslekten het Herman Leopoldus og kom til Norge i 1650 fra Nord- Tyskland. Historikerne er noe i tvil om hvorvidt det var Bremen eller Lubeck som var hans fødeby. Leopoldus bosatte seg i Christiania. Her giftet han seg i 1665 med den tyskættede Barbara Wiggers, etter å ha løst handelsborgerskap og etablert en omfattende forretningsvirksomhet. Ved sin død i 1696 var han en av byens mest velstående trelasthandlere, og hadde dertil i flere år innehatt det betrodde vervet som overformynder i Christiania.

Den nåværende landsdel Sørlandet ble den gang regnet for å tilhøre Vestlandet.

derfor flytte til Danmark. I 1738 søkte han om avskjed, og ble som takk for sitt arbeid utnevnt til virkelig etatsråd.

Døde i 1736 i København Vi kjenner ikke særlig mye til Kirsten Brinchs liv og virke i ekteskapet med Herman Leopoldus jr. Det eneste vi faktisk vet, er at hun hadde skrantende helse. En reise til København sammen med sin mann var mer enn hun klarre. 24 16. oktober 1736 døde hun i «Kongens by». Året etter, 9. mai 1737, ble hun gravlagt i Eidanger kirkes gravkammer. Hun ble bare 40 år gammel. Kirsten Søfrensdatter Brinch fikk ikke oppleve den store begivenhet det var å se sin mann nå toppen av sin offis ielle karriere ved å bli opphøyd i adelsstanden. Det skjedde den 6. november 1739 da han ble adlet under det pompøse navnet Løvenskiold. I tråd med datidens overdådige språkbruk hadde adelsbrevet en blomstrende ordlyd. Utnevnelsen skjedde tre år etter at Kirsten hadde vandret bon. Dermed fikk hun ikke æren av å bli adelsfrue. Kirsten Søfrensdaner Brinch regnes likevel som Stammor for den danske adelsslekten Løvenskiold. Samme år som han ble adlet, solgte Herman Leopoldus Løvenskiold Strømsbo Gaard tilbake til sin svoger Anders Søfrensen. Etter Kirstens død var vel ikke behovet for en representasjonsbolig i Arendal lenger til stede. At Løvenskiold i 1747 også ble utnevnt til kon ferensråd, fulgte som resultat av den adelige posisjonen han hadde oppnådd. Den 16. mai 1750 døde Herman Leopold us Løvenskiold på sitt gods Birkholm, 73 år gammel. Han ble gravlagt i Nørre Jernløse kirkes kapell. Ki rsten Søfrensdatter Brinch og Herman Leopo ldus jr. fikk fire barn. Det var bare sønnen Severin Leopoldus, født den 31. desember 1719, som vokste opp. Han fonsatte den danske Løvenskiold-grenen.

Gift inn i adelskapet Christen Ellefsen, den fjerde eldste sønnen til Ellef Gunlegsen Hafsøen , ble født i 1650 på Havsøy. I tollregnskapet for Arendal tolldistrikt for 1672, er han oppført som skipper i Arendal og borger til Kristiansand. Han førre da «St. Johannes» - «En Fløite paa 2 Mers». I følge målebrev utstedt den 24. juni 1672, målte skipet 60 kommercelester. Skipets redere var Michael Su hm Sandstø, Inger Hafsø (hans mor), Thomas Ellefsen (hans bror) og Torgrim Christophersen , Arendal. I tollregnskapet for 1680 finner vi Christen Ellefsen som fører og eier av fløytskipet «Haabet» på 168 Y2 kommercelester. Fartøyet var visstnok bygd i 1676. Allerede i 1682 er Christen Ellefsen strøket av skipperlisten. Sannsynligvis har han da gått i land for å ofre seg helt for sine interesser på landjorden. Overgangen fra å være skipper med rederi og trelasthandel til å bli reder og trelasthandler, er karakteristisk for mange fremadstrebende menn i Arendal i 1680-årene. De skip som Ellefsønnene førte eller var medeiere i, var i noen år de største i Arendals flåte. De må dessu ten ha seilt med gode frakter. Både Christen Ellefsens «Haabw> og Peder Ellefensens «Katharina» og «Sr. Peten> brakte i de følgende år sine skippere og redere stor velstand.

Som representant for stOl'kjøpmennene i Porsgrunn, foretok Herman Leopoldus jr. denne reisen til kongen i København for å klage på den innførte forord ni ngen om at alle kornlaster skulle gå til Skien. Leopoldus frem la klagen personlig for kongen. Klagen ble hørt. Forordningen ble opphevd til Porsgrunns fordel.

Ekteskap med Frolands-jente Omkring 1679 inngikk Christen Ell efsen ekteskap med Aase Jørgensdatter Mæsel fra Froland. født ca. 1654. datter av storbonden Jørgen Olufsen Mæsel og Marte Aslachsdatter Træ. Da Christen begynte å gå på frierføtter. var hun enke etter den velstående gjestgiver. kjøpmann og trelasthandler i Grimstad. Niels Pedersen. som hadde vandret bort noe tidligere. I 1683 har myndighetene notert at Christen Ellefsen. borger. har betalt koppskatt for kone. to barn og seks tjenestefolk. I likhet med sine brødre har han nok ført et stort hus. Christen Ellefsen hadde sammen med flere andre handelsmenn i Arendal tatt borgerskap i Kristiansand. Ja. han var ikke bare borger til Kristiansand i navnet. Christen Ellefsen tok konsekvensen av myndighetenes trussel om tvangsforflytning og flyttet til stiftsstaden. I 1688 finner vi ham oppført i Kristiansands manntall som «indflyted Borger fra Ahrendal». Han betalte da koppskatt for kone. tre barn og konens søster. Det samme gjør han i 1689. Omkring dette årstall ga han blaffen i det kongelige påbudet og valgte å flytte fra Kristianssand. I stedet slo han seg ned som kjøpmann i Grimstad.

Direkte inn i adelskapet Aase Jørgensdatter døde allerede i 1680. Christen Ellefsen ble dermed enkemann. Så tok han så å si spranget direkte inn i adelskapet. Det skjedde i 1682. da han ble viet i Landvik kirke med den ni år yngre Karen Jacobsdatter Friis. født ca. 1659 i Landvik. hvor hun ble begravd den 26. april 1700. 25 Ved inngåelsen av giftermålet flyttet Christen Ellefsen til Landvig Gaard. Denne gården kjøpte han i sin helhet den 23. september 1687 av sin kones tremenning. Anders Jespersen Friis. Christen Ellefsen engasjerte seg sterkt blant annet i den nye tids industrielle virksomhet. nemlig foredling av jernmalm til jern. I «Norske kongebrev IlI» for den 26. juli 1683. er omtalt stadfestelsen av et skjøte. datert Kristiansand den 2 . september 1682. fra en rekke eiere av Baaseland Jernværk i Holt. Christin Ellefsens navn figurerer på skjøtet.

En meget lærd og flittig prest

Peder Jacobsen Brinch var født i Trondheim 1668. død i Arendal 1720. Brinch ble student ved Københavns Universitet i 1686. Noen år senere ble han magister. Han var en meget lærd og flittig prest som beriket litteraturen med flere historiske og teologiske skrifter.

Fortsatte forretningene Christen Ellefsen ble gravlagt den 27 . januar 1690 på Landvik kirkegård. I likhet med de øvrige enkene innen Ellefsen-slekten. fortsatte Karen Jacobsdatter sin manns forretninger. I et dokument fra den tid heter det at «hans enke er borgerske til Christianssand. bor på Landvig. 2 mil vest fra Arendal». Deres datter Aasille (kalt Aase) Christensdatter. født i mai 1684. ble den 10 . november 1705 viet til magister hr. Peder Jacobsen Brinch. I 1705 ble han den første sogneprest i Arendal. da byen ble skilt fra Holt Sogn.

Hun var datter av den danske adelsmannen Jacob Henriksen Friis på Landvig Gaard og hustru Dorthe Christensdatter Torup.

Må ha hatt stor respekt for Vårherre

2. De nye havsøyværingene AV KRIST EN TARALOSE

Jacob Christophersen må ha hatt stor respekt for Vårherre.lfølge Arendals kirkeregnskap var han i 1696 en av de 20 skipperne som skjenket en gedigen sølvkanne til Arendals første kirke. Samtlige givere var skippere som sto innført i borgerrullen i Kristiansand. På alterkannen er forbokstavene og det antall sølv som hver enkelt hadde gitt, inngravert. Man har kunnet slutte at bokstavene J.C.S.H. står for Jacob Christopher Søn Hafsøen. Han ga 4 av de i alt 124 lodd med edelt metall som gikk med til å lage kannen. Den kostet totalt 57 riksdaler og 4 mark.

Hva skjedde med bosettingen på Havsøyetter at Thomas Ellefsen flyttet derfra i 1669? Selv om kildene er ytterst sparsomme med hensyn til faktiske opplysninger, så står vi likevel ikke helt uten viten . Den som flyttet inn i det gamle «faderhuset» til Gunleg Ellefsen Hafsøen, var skipper Jacob Christophersen. 26 Han må utvilsomt ha vært en dyktig og driftig sjømann, ettersom han tidlig ble skipper. I tillegg skaffet han seg gode rederforbindelser langs Sørlandskysten. Jacob Ch ristophersen, født i 1646, var sønn av den meget velstående <dastehandleren> Christopher Søfrensen på Rævesand, gift med Maren Ell efsdatter, datter av Ellef Gunlegsen Hafsøen og Inger Thomasdatter Mærdøe. Det var med andre ord «tjukke slekta» som overtok det gamle Havsøy-huset. Omkring 1693 tok Jacob C hristo phersen skipperborgerskap i Kristiansand. 1. desember samme år har myndighete ne registrert at han betalte skatt til fogden i Nedenes. I 1695 er han nevnt som skipper på og partsreder av Skibe t «Marine Kathrine» på 221 kommereeIester. Skipet seilte fortrinnsvis i utenriksfart. I 1690-årene eide han dessuten 2/16 i Skibet «Kirsrine Elisabeth». I 1698 er han nevnt som skipper på et Arendals-skip, uten at skipets navn oppgis.

Viet til godseierdatter I 1672 ble Jacob C hristopherse n viet i Landvik kirke ti l jomfru Elisabeth Arentsdarrer von Kampen (1651-1746), datter av godseier Arent Michaelsen von Kampen 27 på Landvig Gaard og hustru Ell en Hansdatter Handingmand . Ved inngåelsen av ekteskapet tok Jacob C hristophersen skrittet inn i de øvre sosiale lag i Nedenes len. Jacob og Elisabeth fikk to barn, to døtre, som begge ble født på H avsøy. Det var: l . Ellen Jacobsdatter, døpt 7. Trinitatis 1686 i Øyestad kirke, viet til skipper/trelast handler Søren Pedersen Dund. 2. Karen Jacobsdatter, døpt 12. Trinitatis 1688 i Øyestad kirke, viet til bonde Ellef Nielsen Hiis . Presten har for øvrig kort og godt oppført farens navn som «Jacob Haffsøem>. D et må bety at han var godt kjent under dette navnet. J aco b C hri stophersen valgte helt på slu tten av 1600-tallet - i likhet med en del andre uthavnbeboere - å fl ytte til Kolbjørnsv ik. Ttolig har han funnet det mer bekvemt å drive handelsvirkso mhet nær Arendal , enn å bli på den forblåste utposten ute i havgapet. I folketellingen i 17 01 står det anfø rt:

Jacob Christophersen, skipper, borger til Kristiansand, 54 år. Kolbjørnsvik under Trommestad.

Drev handel på Danmark D et fremgår videre at han hadde to «drengep>, henholdsvis på 26 og 24 år, i sin tjeneste. Det gir oss en pekepinn om at Jacob dreven virksomhet av betydelig størrelse.

Hans søster Margrethe Chri stophersdatter må også ha bodd der, ettersom hun kalte seg Hafsøen. Hun ble viet ti l Peder Pedersen Langaard fra Thisted i Danmark. Han ble stamfar til den kjente tobakk -familien Langaard i Kristi ania. 27 Arent Michaelsen von Kampen var født i Løten på Hedmark . Hans ektefelle Elen Hansdatter Handingmand var datter av Hans Mogensen Handingmand til Fosser og Brandstorp.

Jacob hadde egen skute og d rev fraktfart m ellom Norge og D anmark. D en fraktet trelast den ene veien og kjø pmannsvarer den andre. Varene solgte han en gros til kjø pmen nen e i Arendals-distriktet, men vanlige fo lk kunne også kj øpe direkte fra skuta når den lå i Kolbjørnsvik. Han eide dessuten en o pplagsplass for bjelker (tømm er) p å Kolbj ørnsvik-Tan gen. H an må videre være den Jacob C h ristophersen som anl a en mindre skipskran i Kolbj ørnsvik. Hvor bodde Jacob C h ristophersen i Kolbj ø rnsvi k? I følge en gammel historisk overlevering i Ellefsen-slekten, ble «gamlehuset» til G unleg på H avsøy revet og oppført i Kolbj ø rns-

vik. Kan det ha vært dette huset, gjen op pført på Sletta, som J acob C hristophersen tok m ed seg fra Havsøy og flyttet inn i? Det er ikke usannsynlig. (Se: G amle- huset som ble fl yttet).

3.363 riksdaler til deling Jacob Christophersen døde omkring 1720. Elisabeth Arentsd atter von Kampen overl evd e sin ektemann med mange år. Hun bl e gravlagt den 17. m ars 1746 i Arendal, h ele 95 år gammel! Ved skiftet etter henne, so m ble avhjemlet den 25. m ai 1746 , ble boet o ppgjort med 3.363 riksdaler til deli ng mellom hennes avd øde datter Karen J acobsdatters etterl atte

Den driftige enken Datter av Jacob Christophersen Hafsøen og Elisabeth von Kampen, Ellen Jacobsdatter Hafsøen (1686-1769) , har avtegnet seg i Arendals historie med et særdeles positivt fortegn. Hun ble gift med Søren Pedersen Dund. Det var Ellen Jacobsdatter, som så vidt vites, mottok den første kongelige bevilling til å opprette en skipskran i Arendalsdistriktet. Allerede i 1733, og deretter i 1738, søkte hun om å få anlegge «en såkalt kran eller kjølhalingssted for skip og fartøyer, som behøver reparasjon under bunnen uten å landsettes». Myndighetene i København brukte god tid på å behandle saken . Først 1O. april 1744 ble bevillingsbrevet utstedt. Hun fikk da tillatelse til å opprette og drive Colbjørnsvig Krahn i Kolbjørnsvik på Hisøy i de påfølgende 30 år. I bevillingsbrevet heter det at alle skip innen Arendals tolldistrikt - enten de var inneneller utenlandske - skulle være pliktige til å benytte hennes kranbrygge ved kjølhaling mot betaling etter fastsatt takst. I realiteten innebar dette at hun fikk monopol på all kjølhaling av havarerte skip innen det vidstrakte tollområdet. Kranbryggen hadde kapasitet til å kjølhale to fartøyer samtidig . Det var her det Asiatiske Compagnis Kina-farer, fregatten «Dronningen af Danmark», ble reparert i 1740 etter å ha grunnstøtt i Kattegat. Den myndige enkefruen , som hadde sin bolig på Friholmen omtrent der hvor Nordeas administrasjonsbygg nå står, må ha vært en usedvanlig driftig kvinne. Ifølge kildene la hun for dagen et så stort forretningstalent at hun i 14 år bestyrte sin avdøde ektemanns store virksomhet, bare med assistanse aven krambodkarl. Hun eide skipene «Providentia», «Solon» og «Severenius», gårdene Gjerulstad i Åmli , Sparsås i Froland, østre Færvig (Pusnes) på Tromøy, Råna sag og part i Øyestad privilegerte sag , samt kranen i Kolbjørnsvik. Hennes datter Cathrine Elisabeth (1725-1799) overtok virksomheten etter morens død i 1769. Hun kom til å lede et handelshus som kontrollerte mer enn 50 prosent av trelasthandelen i Arendal! 18 år gammel ble Cathrine Elisabeth gift med den 44 år gamle enkemannen Anders Andersen Dedekam d.y. (1699-1777). Dermed ble Ellefsen-slekten forbundet med Dedekam-slekten. To store formuer i Arendal ble samtidig forent. Kristen Taraldsen

to barn med Ellef Nielsen Hiis, og datteren Ell en Jacobsdatter Hafsøen, som da var enke etter Søren Pedersen Dund. Størrelsen på boet forteller oss at vi her står overfor et velstandshjem langt over det alminnelige.

Tre familier i 1701 I følge folketellingen for 1701 bodde det tre familier på Havsøy. En av familiefedrene het Christen Lauritzen (Larsen) Hafsøen, født 1649. Hans fødested er ukjent. Nedenes Fogderegnskap 1680-1683 opplyser at han var slcipper på en engelsk skute. Senere slo han seg opp til å bli slcipsreder. Han eide slcipet «St. Johannes» på 60 kommereeIester. C hristen Lauritzen giftet seg med Inger Thomasdatter Mæsel, datter av den velsituerte storbonden Thomas Jørgensen Mæsel i Froland og Birgitte Ellefsdatter Hafsøen. Birgitte Ellefsdatter var datter av Ellef Gunlegsen Hafsøen og Inger Thomasdatter Mærdøe. Christens kone var således av edleste Ellefsen-blod. Christen og Inger har nok hatt en økonomi som lå langt over det normale på den tid. Det ga dem mulighet til å føre et relativt stort hus. Eksempelvis hadde de en dreng og en tjenestepike i sin tjeneste. Dessuten står de oppført med tre kyr og tre svin . Presten i Ø yes tad har med sirlig skrift innført i lcirkeboken at Inger døde i barselseng i 1698. Christen Lauritzen Hafsøen, som da var en mann på 49 år, ble dermed sittende igjen med ansvaret for fire mindreårige barn. Det var slett ingen spøk for en sjømann. Minstebarnet, sønnen Lars, var bare 14 dager gammelt da Inger trakk sitt siste sukk. Tre av de eldste barna hadde på dette tidspunkt flyttet ut av «reden).

Et klart familieansvar Vi ser nå hvordan Ellefsen-ættens forskjellige medlemmer påtar seg et klart familieansvar og viser ikke bare medlidenhet, men samtidig enestående omsorg. Sønnen Niels Christensen, 14 år, blir sendt til skipper/kjøpmann Erik Nielsen i Kristiansand, gift med Bergitte Thomasdatter Mæsel, en eldre søster av Inger. Thomas Christensen, 10 år, blir hos faren. Trolig hadde han en husbestyrerinne til å ta seg av huset og barnet. Det heter videre at Lars Christensen, 8 år, er «udi Ah ren dal» hos slcipper Lars Nielsen. Han var gift med Marthe Thomasdatter Mæsel, en eldre søster av Inger. Hans Christensen, 3 år, er «ved Braastad». I følge andre kilder vet vi at han ble antatt som fostersønnn av gårdbruker Torje Hanssen Braastad i Øyestad, gift med Maren Thomasdarrer Mæsel, ytterligere en eldre søster av Inger. Det synes å ha vært tradisjon innen Ellefsen-slekten at når en nær slektning fikk alvorlige familieproblemer, så stilte den øvrige familie velvillig opp. Hvor bodde Christen Lauritzen på Havsøy? Jo, han bodde i en noe mindre utgave av Lorentzens hus (Langhuset), som han oppførte omkring 1685. (Se rammen). I Øyestad lcirkebok står det anført at sønnen Niels, født i 1685, kom til verden «paa Hafsøem).

Av solid Ellefsen-ætt Den andre fastboende i 1701 het Lars J espersen Hafsøen, født 1663, styrmann. I Øyestad kirkebok er det innført at han den 20. desember 1699 inngikk ekteskap med Inger Christensdatter Hafsøen. Hennes foreldre var Christen Lauritzen Hafsøen og Inger Thomasdatter Mæsel. Inger Christensdatter Hafsøen var dermed av solid Ellefsen-ætt. Vi kan altså konstatere at det var ektefødte Ellefsen-ætlinger som fortsatte slektslinjen på øya. Lars Jespersen Hafsøen og Inger Christensdatter Hafsøen fikk fem barn. Han døde mel42

Lorentzens hus ble oppført i 1685

Ifølge Nedenes panteprotokoll utstedte Christen Lauritzen Hafsøen den 28. januar 1685 et pantebrev til Lauritz Pedersen i Arendal på et nybygd hus med alt tilhørende for pålydende 50 riksdaler. Det går ikke frem hvor dette huset lå på Havsøy. Hvilken residens gjelder det? Utvilsomt dreier det seg om den bygningen som ble oppført helt øst i Sundet (i dag kjent som Lorentzens hus) . Det hadde nok en atskillig mer beskjeden størrelse enn Langhuset har i dag. Skal vi tippe at Christen Lauritzens hus utgjør den midtre delen av huset? Dersom denne antagelsen medfører riktighet, så kan vi konstatere at den eldste delen av dette huset i 2002 var hele 317 år gammelt. Legger vi byggeåret 1685 til grunn , så er dette huset på Havsøy omtrent like gammelt som de eldste av de bevarte bygningene på Tyholmen i Arendal. Pantebrevet fra 1685 tyder på at Christen Lauritzen måtte låne 50 daler av Lauritz Pedersen for å finansiere det nye huset. Trolig ble det dyrere enn antatt. Lauritz Pedersen er identisk med Lauritz Pedersen Brinch på Langsæ Gaard. Han var gift med Kirsten Ellefsdatter- datter av Ellef Gunlegsen Hafsøen og IngerThomasdatter Mærdøe. Lauritz Pedersen Brinch var altså onkel til Christen Lauritzen Hafsøen. Det var vel derfor ikke helt unaturlig - da han trengte penger - at han lånte dem av sin formuende slektning.

Hans Christensen kom til en ekstraordinært godt skolert foste rfar. I 1660årene ble Torje Hanssen og broren Christen sendt på latinskole. Torj es far va r Hans Torjesen Braastad på Bråstad gård i Øyestad. Han må ha fått økonomiske problemer. 11665 måtte han pantsette bruket til storkaksen Anders Søfrensen i Arendal for 850 daler. I 1680-årene solgte Hans Torjesen Braastad mesteparten av gården til stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve. Torje Hanssen Braastad fikk imidlertid lov til å bygsle 1/4 av gården. ØYESTAD BYGDEBOK

lom 1706 og 1709. Hans kone Inger Christensdatter Hafsøen døde i 1729. Skiftet, som ble avhj em let den 30 . januar 1730, viste brutto ca. 85 riksdaler, netto ca. 68 riksdaler. Det forteller oss at de hadde et helt alminnel ig hjem.

Den tredje fastboende Den tredje fastboende var Christen Thommesen, født 1667, gift, styrmann. Det har ikke vært helt enkelt å fastslå hvem denne Christen Thommesen er, ettersom det fantes flere personer ved dette navn i Arendals-distriktet på dette tidspunkt. Han må imidlertid være identisk med den Christen Thommesen Flødevigen,28 deretter Sandvigen, som ble viet i Øyestad kirke til Berthe Christensdatter Hafsøen, født 1676. Berthe var datter av den ovennevnte Christen Lauritzen Hafsøen og Inger Thomasdatter Mæsel. Christen og Berthe fikk en sønn som ble født på Havsøy, nemlig Christen Christensen Hafsøen, døpt den 13. juli 170 l i Øyestad kirke. Ekteparet fikk ytterligere seks barn, født henholdsvis i Flødevigen og på Sandvigen. Sønnen Niels Christensen, døpt 9. Trinitatis 1711 i Øyestad kirke, anla et mindre skipsverft på Havsøy. (Se: Det gamle skipsverftet). Christen Thommesen døde på Sandvigen i 1765. Boet ble gjort opp med brutto ca. 274 riksdaler og netto ca. 133 riksdaler. Dette var med andre ord et velstandshjem .

Han var sønn av Thommes Christensen Guldsmedengen, gift med Maren Gun1egsdatter Hafsøen. 43

Niels Hafsøen skjenket 1 riksdaler Den første skolen på Hisøy - Colbiørnsvig Skole - ble opprettet i 1786. For å få skolen i gang ble det utliknet 254 riksdaler på innvånerne. Av listen ses at Niels Hafsøen skjenke t 1 riksda ler av «Sandvigen-beboerne ». Ingen barn fra Havsøy er nevnt blant de første elevene som begynte på skolen .

De ukjente personene Utover på 1700-tallet dukker det opp flere personer som det har vært noe problematisk å plassere. En kaller seg eksempelvis Christopher Erichsen Hafsøen, som 2. Trinitatis 1696 ble viet i Øyestad kirke til Karen Gunstensdatter. Deres datter, Ellen Christophersdatter Hafsøen', ble viet til Søren Tellefsen Rød i Øyestad. Videre dukker det opp en kvinne ved navn Torborg Henrichsdatter, født 1719. Det eneste som vites om henne er at hun ble konfirmert i Øyestad kirke i 1737. Hun var da 18 år gammel. Var det hun som ble husbestyrerinne hos den ovenfornevnte Christen Lauritzen, etter at han ble enkemann? Vi finner dessuten en person ved navn Gunder Hafsøen, uten farsnavn, viet til Anne ; Anfindsdatter, død ca. 1755. De hadde to barn. En annen mannsperson kaller seg Ole Ommundsen Hafsøen , viet omkring 1708 til Margrete Pedersdatter. Videre opptrer det en Niels Nielsen Hafsøen, som har hatt Havsøy som bosted eller fødested. Noe mer vites ikke om denne personen. Han ble før 1781 viet til Inger Halvorsdatter Sandvigen, døpt 8. Trinitatis 1749 i Øyestad kirke. Hennes foreldre var Halvor Auensen og Karen Pedersdatter. Formodentlig var det denne Niels Hafsøen som i 1786 skjenket l riksdaler til opprettelsen av skolen i Kolbjørnsvik. (Se rammen).

Det gamle skipsverftet Det er neppe mange som i dag vet at det på 1700-tallet eksisterte et skipsverft på Havsøy. Noen omfangsrik størrelse har det neppe hatt. Fartøyene som ble bygget der, har nok stort sett vært Danmarks-skuter eller såkalte «sandskuter».29 De var sjelden på mer enn 4-5 kommecelester eller 8- 10 tonn . Beddingen lå på det flate partiet litt østenfor Wendels hus. Stedet kalles i dag for Lunden.

LI V OG RØRE: Det var liv og rore ved det gamle skipsverftet på Ha vsoy Det lå i Lunden - rett øst for Wendels hus. Tegning: Ants Lepson.

29 De fikk den ne betegnelsen ford i de ble dradd opp på sandstrendene i Danmark når de skulle laste eller losse.

Denne virksomheten hadde ligget mer eller mindre skjult i h istOriens mørke, dersom det ikke hadde vært for maskinsjef Lorentz KristOffer Lorentzen. Han var en utmerket kjenner av Havsøys eldre historie. Mye av hans viten var nedarvet fra slektsledd til slektsledd.

Og verftseieren het Niels Den samme Lorentz kan til og med gi oss navnet på den personen som drev skipsverftet. Han het Niels Christensen. Hvem var denne ukjente skipsverftseieren? Han må urvilsomt være identisk med Niels Christensen, døpt 9. Trinitatis 1711 i Øyestad kirke, sønn av den tidligere omtalte Christen Thomassen Flødevigen, som en tid bodde på Havsøy før han flyttet inn til Sandvigen. Skal vi gjette i hvilken tidsepoke dette skipsverftet var i drift, så befinner vi oss på noe gyngende grunn. Det eksisterer ikke fnugg av historiske data som kan hjelpe oss. Men tar vi som utgangspunkt at Niels Christensen neppe har satt i gang virksomheten før han hadde fylt 20 år, så befinner vi oss i 1730-årene. Kanskje er vi nærmere det korrekte tidspunktet ved å forskyve tidsrammen til 1750-årene. Niels Christensen har ikke avsatt særlig sterke spor i lokalhistorien. Det har heller ikke skipsverftet. Vi vet eksempelvis ikke noe om hvor mange skip som ble bygd der, men noe storr antall kan det neppe være tale om. Niels' verft har formodentlig vært så lite at det ikke har vært registrert av myndighetene. Det er i hvert fall ikke nevnt blant de privilegerte skipsverftene på 1700-tallet.

Den ukjente verftssmia Maskinsjef Lorentz KristOffer Lorentzen på Havsøy ble i 1964 intervjuet av kysthistOriker Harrvig W Dannevig. 30 I dette intervjuet forteller Lorentz: - Jeg var en gang med på å grave ut brønnen på Marcussens tOmt. Under gravearbeidene ble det fu nnet slagg og jernbiter i jorda. Smia har åpenbart stått i forbindelse med skipsbyggingsvirksomheten. Sannsynligvis ble det smidd forskjellige ryper jernbeslag til de skipene som enten ble bygget eller var inne til reparasJon. Det hersker altså ingen som helst rvil om at skipsverftet har eksistert.

Den gamle sleiden var særdeles fint forarbeidet. Den va r satt sammen av fire stokker i lengden. De ble holdt på plass av tversgående stag. Jeg husker at sleiden var helt blankslitt. Det hadde nok gått atskillige skutebunner over de solide stokkene. Hvis det eksisterer noe av sleiden ennå, så ligger den nok begravd under den svære steinmuren mellom husene til Marcussen og tannlege Sørensen (Wendel). Den ble forresten oppført av onkel Mikal (Jobsen).

Lorentz K. Lorentzen

13 barn sto frem på rad Fisker og reservelos Aage Knudsen og hans hustru Sille Marie Olsdatter vil vel for alltid stå som det mest ptOduktive ekteparet på Havsøy. I løpet av 27 år - fra 1796 til 1823 - fikk de ikke mindre enn 13 barn! I gjennomsnitt blir det et nyfødt barn hvert annet år. Ti ganger måtte de ta den lange veien til kirken for å døpe en ny verdensborger. Fem ganger for å begrave et barn. To ganger for å stede et dødfødt barn til den siste hvile. Bakom disse tørre opplysningene skimter vi en av de mange tragedier som livet kunne gi. Det forteller oss om de barske forholdene som rådet på den tid, da barnedødeligheten kunne være skremmende høy. Vi kan neppe helt ut forestille oss hvilket oppofrende slit det har vært for Aage og Sille Marie å oppfostre den store barneflokken. Senere i livet kunne de heldigvis glede seg over at barna ble godt gift. Som nevnt var Aage Knudsen fisker. Det var et yrke som vel ikke akkurat ga de helt store inntektene. Det var vel derfor han opererte først som reservelos, senere som fast los ved siden av, for å skjøte på økonomien. Aage Knudsen ble døpt den 6. desember 1770 i Vestre Moland kirke. 3 J Den 17. mai

Hartvig W. Dannevigs samling: KYSTKULTUR PÅ AGDER. Statsarkivet i Kristiansand. Han var Ønn av Knud Aagesen og Marthe Aamundsdatter. 45

1796 ble han viet i Vestre Moland kirke til Sille Marie Olsdatter, døpt den Il. desember 1778 i Vestre Moland kirke. Sille Marie var datter av Ole Andersen og Marthe Lorentzdatter Randvig. Ekteparet flyttet til Havsøyomkring 1799. Aage og Sille Marie bosatte seg i gnr. 5, bnr. 85 på Havsøy (Wendels hus). La oss bringe navnene på samtlige 13 barn: l. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10 . Il.

12. 13.

Knud Aagesen, døpt den 4. desember 1796 i Vestre Moland brke. Ole Aagesen, døpt den 6. oktober 1798 i Vestre Moland brke, gravlagt den 20. august 1811 på Øyestad brkegård, 13 år gammel. Ommund Aagesen, døpt den 7. februar 1800 i Øyestad brke. Tø nnes Mathias Aagesen, døpt den 1. mars 1803 i Øyestad kirke. Cathrine Marie Aagesdarrer, døpt den 30. april 1805 i Øyestad brke, gravlagt den 24. november 1805 på Øyestad brkegård, 26 uker gammel. Dødfødt pikebarn , gravlagt den 28 . sep tember 1806 på Øyestad kirkegård. Aase Malene Aagesdatter, døpt den Il. oktober 1807 i Øyestad brke, gravlagt den 2. juli 1811 på Øyestad kirkegård, 5 år gammel. Susanne Marie Aagesdatter, gravlagt den 4. april 1810 på Øyestad brkegård, 9 dager gammel. Susanne Marie Aagesdatter, døpt den 30. juli 1811. Ole Peter Aagesen, døpt den 28. november 1813 i Øyestad brke. Dødfødt pikebarn, gravlagt den 26. mai 1816 på Øyestad kirkegård. Anne Christine Aagesdatter, døpt den 9. november 181 7 i Øyestad kirke. Carl Johan Aagesen, døpt den 15. desember 1821 i Øyestad brke.

Et yrende liv i huset Med en såpass stor barneflokk i huset, må det utvilsomt ha vært et usedvanlig yrende liv hos Aage og Sille Marie, særlig når smårollingene skulle leke og more seg. H eller ikke har det vært særlig rolig rundt bordet når måltidene ble inntatt. Bare å skaffe mat til en så stor skokk må ha vært litt aven utfordring for foreldrene. Og hvor mange «reivinger» de foretok i løpet av de årene de hadde småbarn, er det vel nærmest umulig å regne ur. Etter hvert som årene gikk, ble det mange giftermål. Eldstemann Knud Aagesen ble viet den 29. desember 1819 i Fjære kirke til Marte Pedersdatter Traalum (Fjære), døpt den 30. august 1801 i Fjære kirke. Ommund Aagesen ble viet den 13. desember 1833 i Øyestad brke til enken Aasille Torvildsdatter Hiiseeie, døpt den 17. mars 1793 i Øyestad brkeY Ekteparet bosatte seg i Stølsvigen på Hisøy. Ommund var selveier og drev som fisker og snekker. Paret fikk tre barn. Gunhild A. Nilsdatter er oppført som tjenestepike. Dessuten hadde de et oppfostringsbarn «mod Betaling». Aasille Torvildsdatter døde den 23. juni 1854. Enkemann, gårdbruker og fisker Ommund Aagesen døde den 27. mai 1892 i Stølsvigen. Han ble hele 92 år gammel.

De ble boende på Havsøy Tønnes Mathias Aagesen (<<Lille Tønnes») ble viet den 16. november 1833 i Høvåg brke til Marthe Tønnesdatter, døpt den l. mai 1808 i Vestre Moland brke. De fikk to barn. Tønnes Mathias og Marthe ble boende på Havsøy. Tønnes Mathias ble tilknyttet losvesenet som reservelos den 20. januar 1823. Han var da ikke mer enn 20 år gammel. Den 21. april 1844 ble han tilsatt so m fast los innen Arendal losolderman nskap. Tønnes Mathias Aagesen døde den 9. juni 1858, 56 år gammel. Marthe Tønnesdatter drevet skjenkested i kjelleren i huser. (Se: «Marthe Brennevinsodden») .

Hun ble i si tt første ekteskap, inngått den 2. august 1824, viet til Gunnuf Michelsen Stølsvigen. Han døde den 13 . november 1829, 60 år gammel.

Aase Malene Aagesdatter ble viet den 17. oktober 1828 i Øyestad kirke til skomakermester Niels Johannesen Kurtze fra Vrengen, døpt den 1. januar 1805 i Arendal. De fikk fire barn. Ole Peter Aagesen ble sjømann. Den 7. oktober 1842 ble han viet i Øyestad kirke til Maren Katrine Olsdatter Ørevig fra Høvåg, døpt den 17. mars 1816 i Vestre Moland kirke. Maren Katrine ble gravlagt den 19. oktober 1850. Hun døde «paa Barselsengen» som det srår innført i Hisøy kirkebok. 33 Paret bodde da på Løvoldeie på Hisøy. 14 år yngre enn Ole Peter Enkemann Ole Peter Aagesen giftet seg på nytt. Den nye kona het Aase Kristine Olsdatter Lunderød, døpt den 7. oktober 1827 i Øyestad kirke. Hun var 14 år yngre enn Ole Peter. Paret ble viet i Hisøy kirke den 11. november 1856. Samme dag ble deres «uekte» datter Maren Tomine Olsdatter døpt i Hisøy kirke. 34 Det var til sammen fem barn i begge ekteskap. I folketellingen for 1865 er Ole Peter oppført som strandsitter og fisker på Løvoldeie på Hisøy. Ole Peter Aagesen døde den 16. september 1899. Han ble 86 år gammel. Carl Johan Aagesen var først sjømann. Ved giftermålet var han matros. Den Il. november 1846 ble han viet i Øyestad kirke til Karen Johanne Gunnufsdatter Stølsvigen, døpt den l. januar 1828 i Hisøy kirke. 35 Carl Johan og Karen Johanne bosatte seg i Stølsvigen. I folketellingen for 1865 er Carl Johan oppført som selveier og fisker. Karen Johanne Gunnufsdatter døde den 14. mars 1880, 52 år gammel. Enkemann Carl Johan Aagesen døde den 10. januar 1894 av influensa. Susanne Marie Aagesdatter ble viet 1: den Il. januar 1834 i Høvåg kirke til Tharald Aanonsen, døpt den 12. mai 1805 i Åmli kirke. Susanne Marie ble viet 2: den 2. mars 1872 i Høvåg kirke til Andreas Baardsen, døpt den 28. juli 1833 i Høvåg kirke. Som man vil se av denne oversikten, giftet svært mange av barna seg i Høvåg. Det var for så vidt ikke så merkelig, ettersom det var usedvanlig sterke slektskapsbånd mellom Havsøy og Ågerøy. Giftet seg med sviger innen Det må ha fortont seg nærmest som en katastrofe for Aage Knudsen da hans kone Sille Marie døde den 25. oktober 1823 på Havsøy. Hun ble bare 50 år gammel. Som familieoverhode satt han tilbake med ansvaret for flere mindreårige barn. Minstemann var bare to år gammel. Det var neppe lett å håndtere den fortvilte situasjonen, selv om han sikkert har ratt god hjelp av slekt og naboer. Aage gikk ikke særlig lenge ensom i sin enkemannstilværelse. Den 27. april 1825 ble han vier i Øyestad kirke til Trine Elisabeth Ols datter Havsøen, døpt den 31. august 1788 i Vestre Moland kirke. Hun var datter av Ole Andersen og Marthe Lorentzdatter og således søster til hans første kone Sille Marie Olsdatter. Hun var nå enke. 36 På dette tidspunkt var Aage blitt en mann på 55 år. Trine Elisabeth var 19 år yngre. Det er bare registrert ett barn i dette ekteskapet. Det var: Sille Marie Aagesdatter, døpt den Il. oktober 1825 i Øyestad kirke, død den l. april 1853, 28 år gammel. Hun bodde da i Kolbjørnsvik. Hun ble altså døpt med samme navn som hans avdøde hustru. I dag kan det virke noe absurd, men på den tid var det fast skikk å hedre sin avdøde kone på denne måten. Sille

Bamet var dødfødt. Presten må ha vært sterkt i tvil om hvorvidt begrepet uekte var helt dekkende i dette tilfellet. Han har derfor satt et forsiktig spørsmålstegn foran uekte. (Hisøy kirkebok). l5 Hun var datter av Gunnuf Michelsen Stølsvigen og Aasille Torvildsdatter. J6 Trine Elisabeth Olsdatter hadde tidligere vært gift med Ole Jensen Suhm i Vrengen. II ]4

Marie Aagesdatter ble viet l: den 30. august 1844 i Øyestad kirke til innerste og husmann Halvor Pedersen Stølsvigen, døpt den Il. august 1811 i Froland kirke. Familien reiste den 14. januar 1859 til Solum . Aage Knudsen Hafsøen trakk sitt siste sukk den 10. mai 1844 på Havsøy. Han ble 74 år gammel. I kirkeboken er han omtalt som husmann. Han ble far til i alt 14 barn!

«Marthe Brennevinsodden» For omlag 150 år siden - det vil si på midten av 1800-tallet - fantes det en liten privat skjenkestue inne i den solid oppmurte steinkjelleren i Tønnes Mathias Aagesens hus på Havsøy. Den myndige vertinnen var hans kone Marthe Tønnesdatter. I dagligtalen gikk hun bare under oppnavnet «Marthe Brennevinsodden». Hun var kjent langs hele kysten. Marthe var forresten ingen hvem som helst i lokalsamfunnet. Hun eide nem lig hele Ærøya. Det ga henne en berydelig status. Dessuten hadde hun rett til å innkreve penger av de skutene som festet trossene i hennes fortøyningspåler på Havsøy. 38 Marthe Tønnesdatter var født i Høvåg. Hun ble døpt den 22. april 1808 i Vestre Moland kirke. Den 16. november 1833 ble hun viet i Høvåg kirke til fisker og reservelos Tønnes Mathias Aagesen, døpt den l. mars 1805 i Øyestad kirke. Etter giftermålet flyttet ekteparet ti l Havsøy. De overtok det gamle huset helt vest i Sundet (Wendels hus). Ekteparet fikk to barn: l. Guri Tønnesdatter, født den 29. november 1835 , død den 30. november 1835. 2 . Tønnes Tønnesen, døpt den 18. august 1839 i Øyestad kirke, død den 18. mai 1880 på Havsøy, nærmere 41 år gammmel. Han var ugift. Når fiskerne hadde hatt en god fangstnatt og fått utbetalt noen skillinger, la de gjerne turen innom «Marthe Brennevinsodden» for å få seg en dram eller to. Det samme gjorde mannskapene på de små seilskutene som av og til ankret opp ved Havsøy. Det lille bevertningsstedet i det ene hjørnet av kjelleren var en hyggel ig og koselig møteplass - særlig når Marthe fYrte på den veldige peisen. Om det knep kunne Marthe ta imot losjerende.

Ren og skjær hjemmebrent Det fortelles, men er ikke bekreftet, at det var ren og skjær hjemmebrent hun slo i glassene. Men det var visstnok ingen av fiskerne eller sjøfolkene som klaget. Drammen varmet godt under busserullen. Og det telte selvsagt mest for en frossen sjel. Marthe drev sin geskjeft i det still e. Det kom nok av at hun ikke hadde ervervet offentlig bevilling. Som det anstendige og gudfryktige kvinnemenneske hun var, tok hun da heller ikke betaling for serveringen. Men akk, helt gratis kunne hun jo ikke drive virksomheten. Derfor var det plassert en «kirkebøsse» diskret ved utgangsdøren. Når fiskerne og sjøfolkene hadde forsynt seg tilstrekkelig av det sterke, la de pliktskyldig en skilling eller to i bøssen. Virksomheten foregikk uten inngripen fra noe hold innti l det begynte å komme folk fra byen på besøk. De drev såkalt søndagsfiske. De ble derfor bare omtalt som «sø ndagsfiskerne». Også de la turen innom «Marthe Brennevinsodden» for å få seg en dram. De kom da gjerne på en snurr. Konene deres ble etter hvert temmelig arge, særlig når de fikk mannen hjem i et overstad ig lystelig h umør. FOR TØ YNfNGSpALEN:

En av de gamle fortoyningspålene i Havsoysundet. Foto: Dannevig Foto.

M ellom Wendels hus og Jørgense ns brygge i Havsøys under srår der ro forrøyningspåler. Yrrerligere en srår lirr lengre vesr i Havsøysunder.

Ener hvert kom det frem at årsaken var at Marthe drev med ulovlig skjenkevirksomhet. De anmeldte derfor saken til lensmannen. Kledde seg ut som fisker Det var lensmann Julius Cæsar Lobes i Øyestad og Hisøy som mottok anmeldelsen. Han bestemte seg for å dra på uanmeldt besøk til Havsøy. For å kamuflere sitt oppdrag best mulig, valgte han å kle seg ut som fisker. Meningen var å ta den geskjeftige damen på fersk ~erning. Sett med myndighetenes øyne, var den ulovlige skjenkevirksomheten en meget alvorlig affære. Den slags trafikk måtte det selvsagt settes en effektiv stopper for. Lensmannen hadde lagt opp en smart taktikk. Da han ankom Havsøy, spurte han Marthe om det var mulig å få en kopp kaffe. - Jo, det skal det alltids bli en råd med. Sett deg inn i stua, bemerket Marthe blidt. - Er det mulig å få en dram også. Jeg ble så kald under fisketuren, påpekte lensmannen listig. - Jo, svarte Marthe vennlig og satte en flaske foran lovens håndhever. - Kan jeg få kjøpt den? spurte lensmannen ivrig. - Nei, det kan du ikke, men en gratis dram kan du gjerne få, ettersom du fryser så fælt, svarte Marthe. Som det skjebelige kvinnemenneske hun var, lot hun seg ikke lure så lett. Hørte ikke mer til saken .Lensmannen rok seg noen gode støyter av Marthes «mirakelvann». Da han skulle gå, «husket» han ikke lenger hvorfor han hadde kommet. Lensmannen må imidlertid ha hørt forlydender om hvordan de besøkende gjorde opp for seg. Ved utgangen la han et passelig pengebeløp i «kirkebøssen ». "Marthe Brennevinsodden» hørte ikke mer til saken. Marthe Tønnesdatter forlot denne jordiske verden den 3l. juli 1890. Hun ble gravlagt på Hisøy kirkegård den 7 . august samme år. Om dødsårsaken har presten anført i kirkeboken: «vides ei». Det gamle huset ble i 1891 kjøpt på auksjon aven innflytter, Berent Andreassen Aagerøen. Han ga kr. 1.200,- for bruket «med Huse» og rett til «halvdelen af en Brønd». Det fortelles ar der gamle huser ble rever, ettersom synden visstnok satt i veggene ener den ulovlige brennevinsutskjenkningen. Synden satt imidlertid ikke dypere enn at en god del av de gamle tremarerialene ble benytter MARTHES GAMLE PEIS: Den gamle peisen i skjenkestua til «Marthe Brennevinsodved oppføringen av der nye huset. Der ble forøvrig den" er fremdeles intakt. Den er nå under restaurering. Bak peisen ble det oppdaget en svær bakerovn. Foto: Dannevig Foto. satt opp på den gamle grunnmuren. I 1920 solgte Berent Andreassen huset til styrmann Tønnes Mikal Jobsen fra Merdø. Salgssummen var kr. 5.000,-. Tønnes Mikal Jobsen satt med huser inntil 1937 . Da ble det kjøpt av tannlege Rolv Sørensen, Arendal, og lektor Wilhelm Løvfold, Lillehammer (svigersønn). De fikk der for kr. 4.000,-.

3. GaDllehuset som ble flyttet AV KRISTEN TARALD EN

I mine guttedager stO det på Kolbjørnsvik-Tangen et eldgammelt hus, nærmest en rønne, som virket mystisk. «Lassenhuset» kalte folk det. Det gjorde ikke saken bedre at det ble fortalt at det spøkte der nattestid. En dame i sort silkekjole skulle vandre gjennom de dystre salene. Enkelte var derfor redde for å gå forbi huset etter mørkets frembrudd. Men så kommer poenger: Eldre folk fortalte med bestemthet at huset en gang skulle ha stått på Havsøy. Den gang bet jeg meg ikke særlig nøye merke i opplysningen. Langt senere, da jeg begynte å utarbeide en slektshistOrie om Ellefsen-slekten, dukket den opp i erindringen. Kunne det stemme hva eldre folk hadde berettet om at huset stammet fra Havsøy? Etter nitid granskning i arkivene, kan det slås fast at det eneste huset som kan ha vært flyttet fra Havsøy, må være Gunleg Ellefsen Hafsøens gamle hus.

Huset overtatt av sønnen

Det gamle privet i 2.etassje Huset er bygget ut i flere avdelinger. En del vil sikkert kunne føres tilbake til det 17. århundre. Kjernen fra denne periode er fremdeles bevart, således også det gamle privet i 2. etasje, en løsning som går tilbake til middelalderen. Wilhelm H. Swensen Arkitekt

Som nevnt i 1. kapittel døde Gunleg Ellefsen Hafsøen omkring 1650. Etter hans død ble huset overtatt av sønnen Ellef Gunlegsen Hafsøen. Han døde i 1670 . Vi vet at hans kone Inger Thomasdatter fortsatte å bo i Havsøy-huset etter mannens død. I skiftedokumentet, datert den 8. februar 1670, står det klart og tydelig anført at «når det gjelder hus og bygninger på Havsøy, er det samtlige arvingers vilje at de ikke skal takseres, ettersom deres kjære og avholdte mor akter å bo der hele sin livs tid. Hva som senere vil skje med dem , vil bli vurdert. Salg kan bli aktuelt dersom ingen av arvingene vil bosette seg den>. Inger Thomasdatter døde i 1694. Skiftet etter henne ble en langdryg affære og ble først avhjemlet i 1699. Det var skipper Jacob ChristOphersen - gift med Elisabeth Arentsdatter von Kampen som fortsatte å bo i det gamle fedrene-huset på Havsøy. På slutten av 1600-tallet valgte Jacob Christophersen å flytte inn til Kolbjørnsvik. Han har da øyensynlig revet det gamle Havsøy-huset og så å si tatt det med seg på flyttelasset. Deretter ble det gjenoppført på Sletta. Dette må antagelig ha skjedd en gang mellom 1699 og 1701. Ved folketellingen i 170 l opptrer han nemlig som handelsborger på KolbjørnsvikTangen. (Se: Kapittel 2). Senere oppførte hans datter Karen Jacobsdatter er hus som lå litt syd for farens. Hun var gift med skipper Ellef Nielsen Hiis - sønnesønn til Ellef Gunlegsen Hafsøen og Inger Thomasdatter Mærdøe. Det hersker ikke særlig stOr rvil om ar Jacob ChristOphersens hus, sannsynligvis også Karen Jacobsdatters hus, ble bygd inn i den stOre og prakrfulle residensen som ble oppførr på Sletta. Denne reorien srøttes fullr ut av senere fylkeskonservator O. A. Aalholm. Han skriver: Av dette kan det med temmelig stor grad av sikkerhet sluttes: Det er disse to husene som er blitt til Lassen-huset.

Og byggherren het Elisabeth Der hersker imidlertid atskillig usikkerhet om hvem som sto som byggherre for den storslåtte bygningen. Sannsynligvis var det skipsfører Ellef Nielsen Hiis - gift med Karen Jacobsdatter - som påbegynte byggearbeidene. Ellef døde imidlertid i 1726. Der kan synes som om der var datteren Elisaberh Ellefsdatter, fødr 1708, som fullførte byggearbeidene omkring 173 0. For sin tid var Sletta-residensen en særdeles stOr og staselig bygning. Særlig «Blåsalen» i 2. etasje var praktfull, utstyrt med herlige paneler, stOre speiler, bjelketak, brede gulvbord og en

... det gamle hus som ble flyttet fra Havsøy Nå eksistererer det fremdeles et kart som viser Kolbjørnsvik fra 1731 . I Aust-Agder-Arkivet finnes det dokumenter som forklarer nærmere om husene. Kartet viser et hus som ligger med gavlen mot syd, og med en usedvanlig stor skorstenspipe på østsiden. Nesten vegg i vegg med dette huset er det avbildet et anseelig våningshus med valmet tak, og med fasaden vendt mot syd. «Det Huus med den høie Pibe er Elisabeth Hafsøens39 i Colbiørnsvig,» heter det i et dokument. Det er datert den 18. desember 1731 . Det østlige huset er vel Jacob Christophersen Hafsøens hus, mens det vestre tør være det som ble oppført av datteren Karen Jacobsdatter. Hun satte bo i løpet av de første tiår av 1700-tallet. Det østlige huset er vel det gamle huset som ble flyttet fra Havsøy, mens det andre ble oppført til Karen Jacobsdatters bryllup.

o. A. Aalholm

nydelig dekorert brannmur. De kunstneriske arbeidene ble utført av den hollandske kunstmaleren Jean Neuwert, som da oppholdt seg i Arendals-distriktet. I samme etasje lå «Salskammerset» og «Gulsalen ». Muren til grua i kjøkkenet i l. etasje hadde en herlig dekor i stiick (gips). Elisabeth Ellefsdatter var øyensynlig i besittelse av samme «guts» som var rypisk for Ellefsen-slektens første medlemmer. I likhet med sine slektsfrender likte h un å ha det stort og romslig rundt seg. Vel, det skal vel heller ikke utelukkes at det var en overbevisende måte å vise sin økonomiske makt på.

Grunnflate på 190 kvadratmeter Huset hadde en grunnflate på ikke mindre enn 190 kvadratmeter i hver etasje. Det gir totalt 380 kvadratmeter boligflate. I tillegg kom et stort loft.

Elisabeth von Kampen , so m på detre tidspunkt var blitr enke.

Elisabeth ble den 21. november 1731 viet til skipper Christen Olsen Hardong. I et gammelt dokument står han oppført som husets første eier. (Det hadde nok sammenheng med at det var mannen som telte i familien den gang). Christen Olsen Hardong døde allerede i 1735 . Madame Elisabeth Ellefsdatter levde som sagt i stor velstand. H un var derfor et altfor godt parti til å bli sittende i sin ensomme enkestand for resten av liver. Den 12. desember 1741 inngikk Elisabeth ekteskap med sin tremenning Thyge Høyer PederDEN STASELIGE "BLASALEN»: Denne bLyantskissen, utfort av arkitekt Wilhelm K sen, født 1712. Han døde imidlertid allerede den 4. Swensen, er den eneste dokumentasjonen som viser hvordan den staselige "Blåsalen» så ju ni 1742, etter bare ett års ekteskap. Ekteskapet ut. Skissen ble laget i forbindelse med den omfottende oppmålingen som han foretok av var barnløst. "Det Lassenske Hus» i 1927. Elisabeth Ellefsda tter giftet seg ikke igjen, men tråd te in n i rekken av de vitale og mektige rederinner og borgerenker, som hørte til de dominerende i dati dens forremingsstand. I lang tid ble huset på fo lkemunne kalt «Madame sal ige T hyge Pedersens».

Over til Lassen-familien I ekteskapet mello m C hristen Olsen H ardong og Elisabeth ble det fø d t en datter, Karen C hristensdarrer H ardong, d ø pt den 23. septemb er 1732. Karen ble viet til kj øpmann i Arendal og fogd i Nedenes, Jens Juell, eier av eiendommen Slaabervig på Hisøy.40 Jens Juel l døde i 1768. Karen giftet seg en gang til, denne gang m ed toller, kjøpman n og prokurator

STORSLATT RESIDENS: Den storslåtte residensen på Sletta ble oppfort av Elisabeth Ellefidatter omkring 1730. Foto: Birger Dannevig 1943.

l en glass rure i Lassen-huser var navnerrekker ri l Jens Ju ell risser inn. Denne ruren b le dessverre senere ødelagt da noen guttunge r fra Ko lbjø rnsv ik kasrer srei n mor vinduene.

Rasmus Lassen. Dermed kom bygningen i Lassen-slekrens eie. Karen og Rasmus fikk flere barn. En av sønnene, Poul Lassen, overtok huser på SIerta, men da Poul døde i 1890, ble «Der Lassenske hus» omgjorr til udeiegård. I 1922 begynre daværende lekror Alberr Ugland ved Arendal offentlige høiere almenskole arbeider med å få freder den kulturhistorisk meger verdifulle bygningen. Fredningsvedrak ble faner av ~Den anrikvariske Bygningsnevnd» i 1923. Etter ar Alberr Ugland var blirr fylkeskonservaror i Aust-Agder, klarte han å sikre «Blåsalen» for Ausr-Agder-Museer. Fredningen ble derfor delvis opphevd i 1961. Et arrig poeng er ar Lassen-huser i 1949 var rilrenkt som fylkesmannsbolig. Daværende fylkesmann Nils Hjelmrveir srilre seg positiv til ranken. ]usrisdeparremenrer sarre imidlertid foten ned. Det ville bli for kosrbarr å resraurere bygningen. J FLAMMER: Flammene veLter ut av vinduene i Lassen-huset. Etter kort tid var hele bygningen overtent. Foto: Kristen TaraLdsen.

Kjøpt av Hisøy kommune 11958 ble bygningen kjøpr av Hisøy kommune for kr. 65.000,-. En del av bygningen var udeid ril møbelfirmaer Pettersen & Thorsen. Den 8. juni 1963 srarter en brann i snekkerverksreder i 1. erasje. Ener kort tid var Lassen-huser overtenr. Ilden spredre seg raskt ril de nærliggende bygningene. Karastrofen f0rte til ar i alr ni bygninger på Tangen ble lagr i aske, inklusive det meget antikvarisk verdifulle Lassen -huser. ~ Det er en ulykke og ikke ril å ersrarte,» urralre fylkeskonservaror Alberr Ugland til Agderposten etter brannkarastrofen. 14 dager senere skulle han ha harr er møre med ordføreren i Hisøy kommune for nærmere å avtale deraljene i forbindelse med flytringen av «Blåsalen» til Aust-Agder-Museer. Der var meningen ar den prakrfulle salen skulle utgjøre en vesendig del av fylkesmuseers samlinger. Slik kom der altså ikke til å gå.

Hesteskoen som ble funnet på Havsøy Da Gjeruld Hiis eide Havsøy, gikk det tre hester her ute. For noen år siden fant arkitekt Carl Wilhelm Duus en hestesko. Han ble meget forbauset og antok at ungene måtte ha brakt den med seg. «For det kan da umulig ha gått hester her ute,» uttalte han forbauset. De gamle fo rtalte at Havsøy faktisk ble omtalt som «hesteøya» i eldre tider. Lorentz K. Lorentzen

4 . Havsøy blir losstasjon AV KRISTEN TARALDSEN

Når havsøyværingene begynte med losing, er noe usikkert. I flere hundre år har formodentlig noen av de hjemmeværende skipperne eller styrmennene påtatt seg losoppdrag i ny og ne. Noe fast system har det neppe vært tale om. Den første los som kildene kan berette om, er Ellef Gunlegsen Hafsøen, som er nevnt som «Pilot» allerede i 1630-årene. Det går nesten 150 år før den neste losen dukker opp i kildene. Lars C hristophersen het en mann som ble født på Havsøy i 1685. Den 24. mars 172 1 ble han ansatt som fast los på Merdø. Han er da 36 år gammel, gift, og bosatt på Sandvigen. I følge «Losrullen 1732» hadde han fart til sjøs i l O år. Han hadde papirer på at han var kompetent til å lose på strekningen «fra Homborsund og øster til Stavern». Hvorvidt han hadde virket som los på Havsøy før dette tidspunkt, forteller ikke kildene noe om. Særlig mer vites ikke om denne losen.

Invasjonen fra Ågerøy På slutten av 1700-tallet - mer presist i 1786 - skjedde det en aldri så liten invasjon til Havsøy fra Ågerøy i Høvåg (Lillesand). Den første innflytter var los Ole Andersen Aagerøen. Han hadde inntil da vært bosatt i Bliksund. Hvorfor han valgte å flytte fra en øy helt vest i fYlket til en annen øy noe lenger øst, er ikke helt enkelt å forklare. Direkte familiebånd til noen av havsøyværingene kan ikke ses å ha foreligget . Kanskj e så han simpelthen større muligheter på Havsøyenn på Ågerøy. Bakgrunnen kan ha vært at Ågerøy begynte å bli overbefolket. Ole Andersen Aagerøen ble døpt den 29. septem ber 1749 i Vestre Moland kirke. Den 9. juni 1774 ble han viet i Vestre Moland kirke til M arthe Lorentzdatter Randvig, døpt den 13. februar 1746 i Vestre Moland kirke. Det ble i dette ekteskapet født fem barn som levde opp. Det var: l. Anders Lorentz Olsen, døpt den 12. mai 1776 i Vestre Moland kirke, viet den 25. oktober 1795 i Vestre Moland kirke til Anne Thorstensdatter, døpt den 6. oktober 1771 i Vestre Moland kirke. Anders Lorentz Olsen slo seg ned som gårdbruker og los i Bliksund i Høvåg. 2 . Sille Margrethe Olsdatter, døpt den 20. desember 1778 i Vestre Moland kirke. 3. Tønnes Olsen, døpt den 7. oktober 1781 i Vestre Moland kirke, viet den 18. november 1804 i Vestre Moland kirke til Guri Christensdatter Aagerøe n, døpt den 29 . september 1783 i Vestre Moland kirke. Tønnes Olsen ble sjømann. I 1801 var han matros. Han bosatte seg på Ågerøy. Den 18. august 1825 ble han fast ansatt som los. 4 . Lorentz O lsen, døpt den 30. mai 1784 i Vestre Moland kirke, viet den 9. juni 1804 i Tromøy kirke til Marthe Tellefsdatter Barboe, døpt den 6. april 1783 i Austre Mo land kirke. Lorentz Olsen ble boende hos sine foreldre på Havsøy. Han var los. (Se nedenfor). 5 . Trine Elisabeth Olsdatter, døpt den 31. august 1788 i Vestre Moland kirke, viet den 17. mai 1796 i Ves tre Moland kirke til Aage Knudsen Hafsøen, døpt den 6. desember 1770 i Øyestad kirke. Paret slo seg ned på Havsøy. (Se: 13 barn sto frem ... ).

Flyttet inn i «gamlehuset» Ole Andersen Aagerøen og Marthe Lorentzdatter Randvig flyttet inn i det gamle huset som da sto i den nordøstre enden av H avsøys undet (Lorentzens hus). Den 14 . juni 1786 fikk han utstedt festeseddel av odelsbonde Hans Tomassen Hiis på en tomt mot en årlig avgift av 2 riksdaler. Leieforholdet omfattet både husog hagetomt. (Se rammen side 56). Ole Andersen gikk straks i gang med å gjøre det hundre år gamle huset større. Det ble ganske enkelt gjort ved å bygge på det i begge ender. Etter utvidelsen fikk det den størrelsen

det har i dag. På grunn av den betydelige lengden det fikk, har det i alle år vært kalt Langhuset. I 1788, to år etter at de hadde flyttet til Havsøy, fikk Ole Andersen og hustru utstedt festeseddel av Hans Tomassen Hiis «paa Pladsen Hafsøen » - det vil i realiteten si hele eiendommen. Det må bety at de hadde oppnådd His-bondens fulle tillit. Hans Tomassen forbeholdt seg retten til å ha si/.50 ne hester gående på sommerbeite ute på Havsøy når det passet ham. Ole fikk da lov til å ha to kyr gående i His-bondens skog. Når hestene var hentet hjem, kunne imidlertid Ole la kyrne beite på Havsøy. Da hadde han hele øya til fri disposisjon. Det var for så vidt en grei og praktisk ordning for begge parter. Egentlig foreligger det ingen holdepunkter for å anta ar Ole Andersen praktiserte som los etter at FAST LOS: Dette utdraget av «Losrullen 1732" viser at los Lars Christophersen, fØdt på han flyttet til Havsøy. Han er i hvert fall ikke regis- Havsøy, var stasjonert som f ast los på Merdo. trert i de offisielle losprotokollene. På den annen side virker det nesten utrolig at han ikke har foretatt losing i ny og ne. Han var da bare 37 år gammel - altså en mann i sin aller beste alder.

/.f/

Relativt kort opphold på øya Ole Andersen Aagerøen fikk et relativt kort opphold på Havsøy. Allerede den l. desember 1795 døde han, 46 år, 2 måneder og 2 dager gammel, som presten med pinlig nøyaktighet har innført i kirkeboken. Formodentlig døde han på Agerøy, ettersom dødsfallet er innført i Vestre Moland kirkebok. 41 Det var vel ikke mer enn naturlig at han ønsket å bli jordfestet i sine fedres jord. Derfor ble han gravlagt på Høvåg kirkegård. Marthe Lorentsdatter ble ikke gående særlig lenge som enke. Den nye ektemannen het Thomas Olsen Flæsie (Flesi) , døpt den 21. november 1745 i Vestre Moland kirke. Bryllupet sto i Høvåg kirke den 27. november 1796. Heller ikke dette ekteskapet varte særlig lenge. Thomas Olsen ble gravlagt den 3. desember 1805 på Øyestad kirkegård, 56 år gammel. Losenke Marthe Lorentzdatter Randvig overlevde sin avdøde ektemann med 20 år. Hun døde den 27. juli 1825, 80 år gammel. Hun ble stedt til den siste hvile på Øyestad kirkegård. Lorentz mester for loshytta Der fortelles at Ole Andersens sønn, Lorentz Olsen, er mester for loshytta på toppen av Havsøy. Derte solide byggverket i stein ble bygget for å gi ly for vær og vind når han sto og speider erter skutene. Det ble senere utstyrt med tak. Ofre sto han her oppe med langkikkerten for å holde øye med den ytterste skjærgård, slik ar han kunne oppdage et skip som flagget eller blusset etter los. Han visste at hans kolleger på Sandvigen, Rævesand og Merdø også lå på utkikk med vaktsomme blikk. Det ble alltid liv og røre når en skute ble oppdaget. Da gjaldt det å komme hurtigst mulig av sted. Den som nådde først ut, fikk jobben. Det var havets nådeløse lov. Av og til hendte der ar losene dro langt til havs eller nedover kysten for å «kapre» en skute. Lorentz Olsen var født på Agerøy. Han ble døpt den 30. mai 1784 i Vestre Moland kirke. Han var først sjømann. Ved folketellingen i 1801 står han oppført som «entoullert matros». Det vil med andre ord si at han tjenestegjorde i den dansk-norske orlogsflåten. Senere må han ha avlagt styrmannseksamen. Det var minstekravet for å løst lospatent.

Vescre Moland kirkebok nr. 2, side 252 b.

,------------------------------------------------------------------" Havsøy-skjøtet Anno 1786

Underbeskrevede HANS TOMASSEN adels Eier og beboer af Gaarden Hiis Øiestads Sogn bekjender herved og for alle witterliggjør at have stæd og Fæsted ligesom jeg herved stæder og fæster og tiIIeie- lader OLE ANDERSEN AAGERØEN en huuse og hauge Tompt paa min tilhørende Plads Havsøen af saadan begrep og strækning, nemlig fra Vandet i Sundet og sydøst og efter ud Fjeldet 55 % alen. Paa øvre NO kanten af SW herefter 35 Y2 Allen fra den vestre kandt af Bougten fra Vandet og op efter 53 AIIen huilke Grund og Bougt saaledes som opmaalet er for sin Kone, Børn og Arvinger maa nyde, bruge og bebygge samt sig aa nyttiggjøre som bedst vides og lovlig skiee bør imod at til mig betale som aarlig leie to Rigsdaler som til hvert Aars 12 Juulij erlægges og betales saa er det og den nem tilladt paa bemeldtes Havsøe at have 4 Gjærder frit og ligeledes buegang i min Gaards Skoug for 2 kjør imod aparte betaling en Rigsdaler for hver Koe, og naar jeg har afhentet mine Hæste paa Øen , saa er det dem tilladt at tage deres tvende Koer til Buebede paa Havsøen . I ligemaade at udsætte en brygge paa nordost Siden ud til Skjæret fra udmaalte Bougt og ligeledes paa westre kanten fra Bougten til Skjæret eller der nedenfor. I øvrigt haver han at holde sig efterrettelig de Pligter, Love og Forordninger en Strandsidder allernaadigst foreskriver det til stadfæstelse under min Haand og Segl. Hiise Gaard den 14 Juni 1786 HansTomassen

Loshytta, Losvarden eller Losutkikken som den også kalles, står der fremdeles som et lysende kulturminne om den tiden da Havsøy var en viktig losstasjon på kysten. Kristen Taraldsen

Fulgte i farens fotspor Lorentz Olsen fulgte altså i farens fotspor. Han var først reservelos, men ble fast ansatt som los den 1. desember 1810. I 1818 figurerer han som los nr. 8 innen Arendal losoldermannskap.42 På den tid Lorentz drev som los, ble det benyttet åpne seilsjekter. Disse båtene seilre usedvanlig godt og var dessuten fremragende sjøbåter. Det foreligger ingen konkrete opplysninger om når Lorentz Olsen sluttet å lose. Muligens ga han seg ved fYlte 70 år i 1847. Skjønt det er ikke helt sikkert. Der hendte ofte at losene fortsatte langt opp i alders år. På sine eldre dager kalte Lorentz Olsen seg i all beskjedenhet for srrandsitter. Lorentz O lsen ble den 9. juni 1804 viet i Tromøy kirke til Marthe Tellefsdatter Barboe (Ba rbu), døpt den 6. april 1783 i Austre Moland kirke. Lorentz og Marthe fikk hele Il barn - ti piker og en gutt. Samtlige ble født på Havsøy og døpt i Øyestad kirke.

«Attest for Confirmation» En annen av Ole Andersen Aagerøens sønner, Tønnes Olsen Aagerøen, døpt den 7. oktober 178 1 i Vestre Moland kirke, ble med på flyttelasset til Havsøy. Han ble sjømann og seilte i 1804 so m styrmann. H an bosatte seg senere på Agerøy. Da han inngikk giftermål med G uri Kristensdatter Aagerøen i Høvåg kirke den 18. november 1804, «bragte han Provsr Smiths Attest for Co nfirmation og Altergang, da han havde opholdt sig hos sin sted fader i Hafsøen». (H ans stefar var Tomas Olsen Aagerøen). MED TRETAK: Grunnmuren til den gamle loshytta står fortsatt. Hytta var opprinnelig utstyrt med et tretak. Hisøy Historielag arbeider med åfl bygd det opp igjen. Foto: Kristen Taraldsen.

Losrull e for

ede neskysre n 1816-1863.

Tønnes Olsen Aagerøen døde den 17. juli 1848, 68 år gammel. Han ble gravlagt i sine fedres jord på Høvåg kirkegård. De to eldste døtrene, Oline Marie og Gunnild Martine, tok i 1828 utflytting fra Havsøy [il Ågerøy.43 Der ble begge gift. Noe senere ble de etterfulgt av søsteren Hanne PetronelIe. Gunnild Martine valgte å flytte tilbake til Havsøy med sin ekteman n, gårdb ruker og fisker Hans Hansen Aagerøen, døpt den 15 . september 1807 i Vestre Moland ki rke. De ble viet den 2. november 1828 i Høvåg kirke. Paret fikk to barn: 44 l. Gunder Hansen, døpt den 11 . desember 1839 i Høvåg kirke. 2. Hanna Gurine Hansdatter, døpt den 22. april 1849 i Høvåg ki rke. Også søsteren Hanne PetronelIe flyttet tilbake til Havsøy. Hun ble gift med bror til Hans, Tønnes Hansen Aagerøen, døpt den 10. oktober 1804 i Vestre Moland kirke. De ble viet den 2. november 1828 i Høvåg kirke. Paret fikk to barn:

Lostjenesten på Havsøy ble fra 1822 forsterket med Tellef Tellefsen . Han ble viet den 14. juni 1823 i Høvåg kirke til Abel Axelsdatter, døpt den 1. mars 1788 i Vestre Moland kirke. Fra 1834 er Tellef Tellefsen oppført som los under Stølsvigen. Tellef Tellefsen døde den 23. mars 1856, 57 år gammel. Kristen Taraldsen

l. Trine Helene Tønnesdatter, døpt den 25. august 1839 i Høvåg kirke. 2. Caroline Marie Tønnesdatter, døpt den 24. oktober 1841 i Høvåg kirke.

Fulgte hverandre trofast Forhenværende los og enkemann Lorentz Olsen lukket sine øyne for alltid på Havsøy den 6. mai 1863 i en alder av 78 år. Han døde bare tre måneder etter at hans kjære Marthe hadde vandrer bort den 3. februar 1863. Hun oppnådde den respektable alder av 79 år. Begge ble stedt ril den siste hvile på Hisøy kirkegård . Trofast hadde de fulgt hverandre gjennom et langt ekteskap som varte i nesten 60 år.

Storkaksen fra Merdø Åpenbart var det også andre som fant Havsøyattraktiv. Selv folk på naboøya i øst. Los Jacob Didriksen flyttet den 31. juli 1858 fra Merdø til Havsøy «for at boe paa H iisøen», som det står innført i Hisøy kirkebok. Han brakte med seg «Sogneprest MageIssens Attest». Den er datert den 20. mai 1858. Jacob Didriksen var da en mann på 54 år. Han var født på Merdø. I følge Tromøy kirkebok ble han døpt i Tromøy kirke den 9. oktober 1803. Jacob Didriksen kom til å spille en fremtredende rolle på Havsøy. Han må ha sittet i usedvanlig gode økonomiske kår, ettersom han kjøpte 31140 kalvskinn av gårdbruker Gjeruld Hiis (1789-1871) for 600 spes idaler. Det var den gang en meget anselig pengesum. Hvordan han hadde klart å opparbeide seg en så stor formue, er litt av et mysterium. Det har neppe utelukkende vært ved losing. Mer trolig var det arvernidler. Kjøpet innbefattet halvdelen av Langhuset ved Havsøysundet. Den andre halvdelen er i mandregisteret anført tilhørende Lorentz Olsen.

Den mest legendariske Nest etter Gunleg Ellefsen Hafsøen må Jacob Didriksen urvilsomt kunne kalles den mest legendariske person som har bodd på Havsøy. Han var gift med Berthe Margrete Torjusdat[er Brarteklev, døpt den 2. oktober 1808 i Tromøy kirke. Det var hans andre ekteskap.45

.; Urflyrringsarresten er datere den 16. september 1828. (Øyestad kirkebok).

• De hadde dessuten fosterdatteren Inger . Gundersdatter, døpt den 10. juni 1855 i Vestre Moland kirke. Hun var daner av Gunder Davidsen og Oline Tellefsdatter. .' Hans førsre kone het Kirsten Aanonsda((er Torjusholmen, døpt den 14. november 1803 i Tromøy kirke.

To ganger to til Havsøy Den 2. november 1828 ble det feiret dobbeltbryllup i Høvåg kirke. Denne dagen giftet to brødre seg med to søstre. Ungkar og losTønnes Hansen Aagerøen (24) inngikk ekteskap med Hanne Petronelle Lorentzdatter (19). Ungkar og los Hans Hansen Aagerøen (22) inngikk ekteskap med Gunnild Martine Lorentzdatter (22) . Begge ekteparene flyttet til Havsøy.

t At min kjære Mand, Jacob Didriksen, Afgik ved Døden den 6te ds., 76 Aar 5 Maaneder gammel , tilkjendegives herved Slægt og Venne r af hans efterlevende og Sørn. Hafsøen , den 8de Mars 1880.

Jacob og Berthe Margrete brakte med seg resten av familien til Havsøy. Den inkluderte en daner og fem sønner. Det var: l. Torjus Jens Jacobsen, døpt den 13. august 1843 i Tromøy kirke, viet den 18. januar 1866 i Hisøy kirke til Tomine Pedersdaner Sandvigen, døpt den 25. september 1842 i Froland kirke.46 2. Kirsten Jacobsdaner, døpt den 27. juni 1844 i Tromøy kirke. 3. Jørgen Jacobsen, døpt den 12. april 1846 i Tromøy kirke. Barna fra første ekteskap var: l. Didrik Jacobsen , døpt den 28. november 1830 i Tromøy kirke. 2 . Niels Jacobsen, døpt den 13. desember 1835 i Tromøy kirke. 3. Jacob Jacobsen, døpt den 10. sep tember 1837 i Tromøy kirke. I till egg fulgte tjenestepiken Anne Aanonsdatter med på flyttelasset. På mange måter kom Didriksen-familien til å danne et fremtredende losdynasti på Havsøy. Da Jacob Didriksen satte bo på Havsøy, fantes det bare to våningshus på øya. Det ene var det bolighuset som fremdeles står i østre enden av Havsøysundet (Lorentzens hus). Det andre sto i vestre enden av Havsøysundet (Wendels hus). Disse husene skal eksteriørmessig ha vært helt like. De var oppført i to etasjer og hadde inngangsdør på midten. I det vestre huset bodde det også en los. Han gikk under oppnavnet «Lille Tønnes». Hans borgerlige navn var imid lertid Tønnes Mathias T ønnesen. Det ble drevet vertshus i «gamlehuset». Denne virksomheten foregikk i den solid oppmurte kjelleren. Kvinnen som sto for denne private geskjeften, var kona til Tønnes, Marthe Tønnesdatter. (Se: «Marthe Brennevinsodden»).

Største antall i øyas historie Jacob Didriksen flyttet inn i den østligste delen av Langhuset. Fra grunneieren Gjeruld Hiis mottok han den 13. januar 1858 skjøte på eiendommen. Hisbonden forbeholdt seg rett til en del tang. Den skulle øyensynlig benyttes som gjødsel i Gjerulds hage på His. I 1867 solgte Jacob Didriksen to tomter til hver av sønnene Niels og Jacob. Leietiden ble satt til 98 år. Niels måtte punge ut med en årlig avgift på l ET AV DE ELDSTE: Et av de eldste fotografiene som eksisterer {w Langhuset med den gamle saltbua/bryggerhuset til venstre. Tidligere sto det en liknende bu på vestsiden av spesidaler og l ort (kr. 4,80). På tomt nr. 74 opphuset, omtrent der hvor A meins gjestehus står i dag. (Bildeeier: Hisoy Historielag). førte N iels et større bolighus i halvannen etasje (Brodersens hus) Y Det hadde en gulvflate på 90 kvadratmeter og inneholdt fem rom , kjøkken og kjeller. Eksteriørmessig kom dette huset til å skille seg noe ut fra de øvrige på Havsøy. Det ble videre bygget en ved- og redskapsbod på baksiden.

46 Torjus Jens og Tomine hadd e nok smakt på kjærlighetens frukt litt for tidlig. Ved inngåelsen av ekteskapet hadde de nemlig ett barn, sø nnen Jacob Bertinius Torjussen. Han ble døpt den 28 . januar 1866 i Hisøy kirke - 10 dager etter at foreldrene hadde nåde inn i den hellige ektestand! Torjus Jens er i folketellingen for 1865 oppføre som matros. 47 Det er mulig at dette huse t ble flyttet fra Tromøy, men det er ikke funnet dokumeIHasjon som stadfester denne aIHakelsen .

Broren Jacob slapp med l spesidaler (kr. 4,00). På tomt nr. 75 oppførte han et rypisk sørlandshus, et såkalt 4-vinduers hus (Solheim/Hauken es' hus). Senere oppførte broren Jørgen Jacobsen et tilsvarende hus noe lenger øst for disse to (Arnelns hus). De to sistnevnte husene var så å si identiske i form og størrelse. Senere solgte Jacob Didriksen sin del av Langh uset og en liten hage til sønnen D idrik Jacobsen.

Fikk rett til en moring Jacob Didriksen og hans sønner Niels, Jacob og Didrik, fikk i 1874 rett til å ha en moring liggende utenfor bm. 85 (Wendels hus) og ha «Fartøier deri befæsted».48 Det hadde sikkert sammenheng med at det var noe lunere og tryggere i denne bukra enn i selve Havsøysundet, særlig når nordosten sto på for fullt. Dessuten var det dypere vann. Forhenværende los Jacob Didriksen oppga sin ånd den 6. mars 1880. I likhet med de fleste mannlige beboerne på Havsøy fikk han en lang livsseilas, ettersom han ble 76 år gammel. Han ble gravlagt på Hisøy kirkegård . ETTER ENDT TOKT: Losskøyta vender hjem til Ha vsoyetter endt tokt. Etter Jacobs død skjø tet Berthe Margrete Lang- Foto: Birger Dannevig. huset til sønnen Jørgen Jacobsen og Lorentz Hansen. Losenke Berthe Margrete Torjusdatter utåndet den 7 . januar 1882 i en alder av 74 år. Hun ble gravlagt på Hisøy kirkegård.

Lostjenesten utvides Ved innflyttingen av Didriksen-familien til Havsøy skjedde det en kraftig urvidelse av lostjenesten. Jacob Didriksen hadde vært stasjonert som fast los på Merdø fra den 6. mai 1833. Han var således en meget kompetent og erfaren los. Nå opptok han losvirksomheten for fullt på Havsøy. Jacob Didriksen drev som los sammen med sine fire sønner. Det var Niels Jacobsen , Jacob Jacobsen og Jørgen Jacobsen. Den fjerde sønnen, Didrik Jacobsen, var losgutt. Omkring 1860 var det altså stasjonert fem loser og en losgutt på Havsøy. Det var det største antall i øyas historie. Økningen reflekterer den sterke stigningen i skipstrafikken på Arendals havn etter at den britiske Navigasjonsakten (Navigation Act) ble opphevd av Parlamentet i 1849. 49 Den gunstige urviklingen som nå oppsto for den internasjonale skipsfarten, resulterte i en kraftig utbygging av seilskipsflåten i Arendal. Rederne satset med en friskhet som man ikke har sett maken til hverken før eller senere. I 1870-årene var Arendal blitt den desidert største skipsfartsbyen i landet. Byens redere disponerte over 400 seilskuter - bemannet med ca. 5.000 sjøfolk av alle kategorier. Denne formidable ekspansjonen førte til et økt behov for loser.

Niels knust mellom båtene Jacob Didriksens sønn, Niels Jacobsen, ble fast ansatt som los innen Arendallosoldermannskap

" Ifølge forlik inngått den 7. desember 1874, tinglyst Il. januar 1875. (Nedenes pantebok) . •"Den ble gjOrt gjeldende fra l. januar 1850 . Heretter fikk utenlandske skip tilgang til å drive fri fraktfart på Storbritannia.

I mine guttedager sto det en gammellossjekte i klova ned mot Skyl/stranda. Det var Berent Andreassen som hadde kjøpt den. Båten var på 24 fot og var utstyrt med fire tol/eganger. Det kunne altså sitte åtte mann og ro med hver sin åre om det knep. Lorentz K. Lorentzen

Grundsedel Anno 1867 Jeg underskrevne Jacob Didriksen, boende paa Havsøen, Hisøe Sogn, erkjender herved I og vitterliggjør at have stædet og fæstet, ligesom jeg til min Søn, Niels Jacobsen Havsøen, og enhver efterkommende Eier paa 98 - nitti og otte Aar, af hans derpaa opførte Hus mod aarlig Afgift 1 Spd . 1 Ort - een Speciedaler og een Ort - stæder, fæster og tilleieoverlader en under mit Brug 31/40 Kalvskind, eller 2 Ort 17 Skyldskilling, matr.Løbeno. 633 i Gaarden Havsøen beliggende, der begynder 7 - syv - Fod ud fra det sydøst re Hjørne til en nedsat Pæl, gaar derfra i syd 38 - tretti otte - Fod, hvor en Kryds blev anbragt i Fjeldet. Fra denne Kryds følger i vestlig Retning etter opsatte Pæle 40 - firti Fod; derfra i Nordvest til Norden, paa vestre Side af Huset, hvor en Kryds i Fjeldet blev indhugget, gaar derfra i nevnte Retning til Vandet. Herpaa følges Vandet til en Kryds i Fjeldet paa vestre Kant af Bryggen og herfra i østlig Retning til en Kryds anbragt i Fjeldet ved Jacob Jacobsens Sviinehus, følger saa og mellem Husene til19 - nitten - Fod ud fra det sydøst re Hjørne I" af nævnte Huus til det Punct, hvor Beskrivelsen af Tomten begyndte. Denne paa Havsøen i Hisøe Sogn beliggende Tomt maa Niels Jacobsen Havsøen og enhver efterkommende Eier af hans derpaa staaende Huus bruge, benytte, bebygge og I beboe paa hvilkensomhelst Maade de finde for godt, alene mod til mig og senere Jorddrot at svare i aarlig Afgift 1 Spd . 1 Ort, een Speciedaler og een Ort, som betales inden hvert ' Aars Juleaften.

Min Kjære Mand Niels Jacobsen afgik ved Døden ved et Ulykkestilfælde den 31 te Oktober, 50 Aar gammel , hvilket herved bekjendtgjøres for Slægt og venner. Havsøen, 2den November 1885. Marthe M. Jacobsen

Begravelsen foregaar fra Sørgehuset Fredag den 6te November Kl. 10 112 Form.

Til Bekræftelse under min Haand i to Vitterlighedsvidners Overvær. Havsøen den 24de August 1867. Jacob Didriksen.

den 8. oktober 1860 med stasjon på Havsøy. Han ble viet i Hisøy kirke den 20. mars 1861 til· Marthe Margrete Andreasdatter fra Lillesand, døpt den 19. mars 1837 i H øvåg kirke. Niels omkom ved et sørgelig ulykkestilfell e den 31. oktober 1885. Den tragiske episode skjedde i et forrykende uvær, mens han var i ferd med å borde en seilskute på utsiden. De skulle ha los inn til Arendal. Mannskapet hev en line over til Niels. Den festet han rune livet. Deretter kastet han seg i sjøen for å bli halt ombord i seilskuta. Uheldigvis hadde losbåten kommet for nær seilskuta. En svær brottsjø hev plutselig lo: båten inn mot skutesiden. Før mannskapet rakk å halt ham opp på dekk, ble Niels knu: mellom de to båtene. H an ble bare 50 år gammel. «Druknede ved bording af Skib», h: presten nøkternt protokollert i Hisøy kirkebok vedrørende denne ulykken. Niels Jacobse ble gravlagt den 6. november 1885 på Hisøy kirkegård. Etter Niels' bortgang satt Marthe Margrete tilbake som enke. «En enke begråt hans bor gang,» heter det i et gammelt utsagn i uthavnene. Vi må formode at Marthe Margrethe felt en tåre eller to. Så kneiste hun med nakken og rettet ryggen. Livet måtte fortsette selv Ol skjebnen hadde gitt henne et hardt slag.

Fortsatte å bo på Havsøy Marthe Margrete fortsatte å bo på Havsøy. Losenkene ble ofte sittende i vanskelige økone miske kår, ettersom det den gang ikke fantes noen offentlige støtteordninger. Mange b henvist til fattigkassa. I noen tilfeller levde en enke på sine barns nåde. Niels og Mard C hrisrian Joh ann essen Fluør drev so m kysdlsker. H a n var fød r den I . april 1879 på øya Flu er ved Kragerø. Han ble gin med Elise H ansen , fødr den 14. seprem ber 189 1 på La ngøy ved Kragerø. De fikk en daner som ble fødr i 19 17 på H avsøy, nem li g Margirh Krisrine. C hrisri an Johan nessen Fluør Ayner ril Hasrensund på Tromøy, hvor hal slo seg ned so m gårdb uker og fisker. (T ROM 0YFOLK GJ ENNOM TIDENE.) 50

Margrete var imidlertid barnløse, slik at hun kom i en ekstraordinært vanskelig situasjon. I 1917 valgte enkefru Marthe Margrete Andreasdatter å selge huset p å Havsøy. Hun flyttet til sønnen Jacob Kristian Jacobsen i Vragevigen på Hisøy. Havsøy-huset ble kjøpt av Christian Johann essen Fluør 50 for kr. 2.500,-. Etter kun tre måneder som eier, valgte han imidlertid å selge huser. D et ble da kjøpt av Ludvig Selmer Brodersen fra Tromøy. Salgssummen lød nå på kr. 3.700,-. (En prisstigning på kr.1.200 på tre måneder, viser at priskarusellen gjorde seg gjeldende allerede den gang.) Ludvig Selmer Brodersen slo seg ned som fisker på Havsøy. (Se: Ondt ofte lider den ... ). Han var født den 25. november 1889 på Tromøy, og ble den 10. oktober 1919 viet i Hisøy kirke til Johanne Sofie Høgenes, født den 9. oktober 1894 i Barbu. De fikk ro barn: 1. Carsten Louis Brodersen, døpt den 12. september 1920 i Hisøy kirke, viet i Oslo rådhus den 3. august 1957 til Marie Hansen, Gjellum, Hedmark, født den 29 . juni 1917 . Hun døde den 2. januar 1999. Ett barn. 2. Anna Sofie Brodersen, døpt den 17. desember 1933 i Hisøy kirke, viet den 5. oktober 1957 i Hisøy lcirke til Arne Kjell Berli, død den 28. april 1985 . To barn.

Huset er fremdeles i Brodersen-familiens eie. Det eies av understasjonsmester Carsten Louis Brodersen, bosatt i Kristiansand, men disponeres av hans sønn, kundekonsulent i Spareskillingsbanken i Kristiansand, Jahn Helge Brodersen .

Mistet hele sparekapitalen Ludvig Selmer Brodersen var sønn av gårdbruker og selveier Claus Ludvig Brodersen, døpt den 5. november 1848 i Tromøy lcirke, og hustru Gurine Sofie, døpt den 9 . april 1849 i Froland kirke. Claus Ludvig eide Brekka gård på Tromøy. Ludvig Selmer hjalp faren med gårdsdriften. 51

FARLIG BORDING: Losen kunne ofte ha en stri seilas for å komme ut til et skip som trengte kjentmann. Det måtte hårfin manovrering til for ikke å renne inn i skutesiden. Av og til gikk det galt. Denne situasjonen viser hvordan den forlige bordingen ble foretatt. Maleri: Ants Lepson.

Da Merdølosen viste blanke baken Da min far var 7 år gammel , var han losgutt for sin bestefar, «gamlelosen " Jacob Jacobsen. Fars jobb var å føre losbåten trygt tilbake til Havsøy etter at bestefaren hadde entret skuta ute ved Torungen. En gang fortalte han om et tilfelle da det sto om minutter om hvem som ville nå først frem , enten Merdø-Iosen eller Havsøy-Iosen. Lenge seilte de side om side utover. Så begynte Merdø-Iosen langsomt å sakke akterut til tross for iherdig trimming av seilene. Temperaturen var ganske høy ombord i begge losbåtene. Da Merdø-Iosen måtte innse at slaget var tapt, dro han ned buksene og viste blanke baken til Havsøy-losen. Betydningen av denne handlingen var ikke vanskelig å forstå . Min far fortalte at bestefaren hadde bedt ham om å snu seg bort. Han syntes ikke at det var helt bra at unggutten bivånet det uanstendige synet. Andre ganger kunne det foregå steinkasting mellom de konkurrerende båtene. Arne Høgenes

Han hadde ridligere seilr ril sjøs. Milirærrjenesren ble avrjenr i marinen.

Losskøyta «Tiga» - en skarpseiler av rang

OMBORD MED LINE: Det kunne ofte være forbundet med store vanskeligheter å komme ombord i seilskutene. Losen måtte hoppe i sjøen for så å bli halt ombord med en line. Tegning: Ants Lepson.

I 1890 gikk Havsøy-Iosen Jacob Jacobsen til det skritt å anskaffe en meget kraftig losskøyte på 27 fot. Den var tegnet og bygget av den berømte båtkonstruktøren Colin Archer i Larvik. Den hadde byggenummer 70. Bestillingen kan ha vært inspirert av den losskøyta som los Mikkel Jensen på Sandvigen hadde mottatt seks år tidligere (1884) . Også den var bygget av Colin Archer. Selv om Colin Archer på dette tidspunkt hadde begynt å bygge kravellbygde skrog (slettbygde) , valgte likevel Jacob Jacobsen klinkbygde bordganger i losskøyta. Den smekre, hvitmalte båten vakte berettiget beundring. Konstruksjonen hadde Colin Archer finpusset til henimot det fullkomne. «Hans losskøyter hevdet seg med glans langt inn i et århundre som snart ble dominert av motoren ,» skriver Tor Borch Sannes i boken «Colin Archer- skøytene og lystbåtene». Så vidt vites satte Jacob Jacobsen aldri motor i losskøyta. Ved overtagelsen ble den 27 fot store båten døpt <.-riga». (I dagligtalen ble den omtalt som Havsøy-Tiga) . Losskøyta viste seg å være en skarpseiler av rang. Men så hadde den da også gaffelrigg . Den var videre utstyrt med jernkjøl i tillegg til den innvendige ballasten . Prisen var omkring 700 kroner. Når Jacob Jacobsen sto ut med med sin smekre skarpseiler, var det mange av de andre losbåtene som måtte gi opp.

HELT IDENTISK BAT: Så vidt vites eksistere/o det ikke noe bilde av losskøyta «Tiga» tilhørende jacob jacobsen. På bildet ses en helt identisk båt, nemlig losskøyta «Larvik»fotografert i Polkn under et besøk i Arendal. Til venstre ses Knudsen-gården på Langbryggen, så følger Nesbakken og endelig «Grontofts hjørne». (Foto: Colin Archer - skøytene og lystbåtene). .

Han var imidlertid ikke særlig interessert i å overta gårdsbruket. Faren valgte da å selge eiendommen. Dette skjedde i 1917. Salgssummen var 8.000 kroner. Deretter kjøpte Ludvig Selmer Brodersen huset til Marthe Margrethe Andreasdatter på Havsøy og flyttet dit. Faren og moren fulgte med. Gårdbruker Claus Ludvig Brodersen døde på Havsøy den 31. mars 1924. Han ble gravlagt den 5. april på Tromøy kirkegård. Da Agdesidens Bank i Arendal måtte innstille i 1922, gikk uheldigvis den resterende del av kapitalen ved gårdssalget tapt for Ludvig Selmer Brodersen. «Det var et fryktelig hardt slag for min far,» forteller hans sønn Carsten Louis Brodersen. Tapet resulterte i at Ludvig Selmer Brodersen valgte å reise til USA for å tjene penger. Han dro av sted den 13. mars 1923. 52 «Over there» arbeidet han på lektere som fraktet jernbaneskinner. Han var hjemme en rur i 1929 og kom hjem for godt i 1932.

HOS FOTOGRAFEN I 1929 var det meningen at fru Johanne Sofie Brodersen skulle følge med sin mann Ludvig Selmer Brodersen til USA. I den anledning ble det tatt et bilde av henne og sonnen Carsten hos fotografen.

Ytterligere et tungt slag Det var ytterligere et tungt slag for ham da hans kjære kone Johanne Sofie døde på Havsøy den 13. april 1936. Å bli sittende tilbake med to barn - den ene 15, den andre bare to og et halvt år - var ingen spøk for en enkemann . Heldigvis hadde han sin svigermor, Anna Carlsen, boende i nabohuset. Hun var til stor nytte og hjelp i den vanskelige situasjonen som oppsto. Fisker Ludvig Selmer Brodersen døde den 10. mai 1970.

Jacob - den siste los Den nest eldste sønnen til Jacob Didriksen, Jacob Jacobsen, inntar en spesiell plass i Havsøys historie. Han kan smykke seg med betegnelsen den siste los på øya. Når han utførte sitt aller siste losoppdrag, er ikke helt klarlagt. Forutsetter vi at han holdt på til fylte 70 år, så foretok han den siste offisielle losturen omkring 1907. Men det skal ikke utelukkes at han holdt på i ytterligere noen år. Jacob Jacobsen ble døpt den 10. september 1837 i Tromøy kirke. Den 31. januar 1861 ble han viet i Hisøy kirke til Johanne Sofie Johnsdatter, døpt den 15. september 1839 i Nes kirke (Flekkefjord). Jacob og Johanne Sofie fikk åtte barn. Johanne Sofie døde den 9. oktober 1879 «efter Barselseng». Jacob gjorde øyensynlig ingen store anstrengelser for å finne seg en ny kone. Han giftet seg ganske enkelt med søsteren til sin avdøde kone. Hun het Anna Johnsdatter, døpt den 17. august 1842 i Nes kirke (Flekkefjord). De ble viet i Hisøy kirke den 14. juni 1880. Anna Johnsdatter døde på Havsøy den 30. november 1901 av magekreft. Seilte langt ut Det hendte mer enn en gang at Jacob Jacobsen seilte langt ut i Skagerrak, særlig når han visste at englandsbåt~ «Sterling» var i anmarsj. Losing av passasjerbåter ga gjerne litt høyere bonus. Enkemann og forhenværende los Jacob Jacobsen døde avaldersomssvakhet på Havsøy den 18. mai 1920, 83 år gammel. Han var den siste av de gamle Havsøy-Iosene som utøvde losyrket. Etter hans død ble lostjenesten overtatt av staten. All losing ble overført til losstasjonen på Merdø. En lang, stolt og ærerik losæra på øya tok dermed slutt. Jacob Jacobsen ble gravlagt på Hisøy kirkegård.

En riktig hardhaus Jacob Jacobsen - eller «Jacob Havsøya» som han gikk under i dagligtalen - ble betraktet som en riktig hardhaus . Han var dristig, vågal og uredd. Etter at han hadde anskaffet den raske losskøyta «Tiga» i 1890, foretok han lange strekk til havs. I begynnelsen benyttet han sønnesønnen Jakob Høgenes som losgutt. Han var da bare syv år gammel. Senere hadde han i mange år Aage Severin Olsen i Flødevigen med som losgutt.

Emigrantene fra Arendal 1903-1930.

t Herved bekjendtgjøres at vor kjære far, svigerfar, bestefar og oldefar forhenværende Lods Jacob Jacobsen døde i dag 83 aar og 10 maaneder gammel. Havsøenden 18-5-1920 Anna Karlsen født Jacobsen

Da «merdøene» gjerne ville «fele» Det var voldsom kniving om å kapre skutene. Når min far var hjemme fra sjøen, var det morsomste han visste å konkurrere med Merdø-Iosene. Han gikk da opp på heia for å se om han kunne oppdage en skute. Jeg husker en gang, jeg var vel 1O år den gang, så kom det en skute med flagget i toppen og skulle ha los. Far varskudde naboen. Jørgen het han. To onkler og en til skulle være med og ro. Merdølosene hadde også sett skuta. De rodde ut og la seg i le av Lille Torungen. Det var frisk bris fra sydvest, slik at de ikke ville ro mer enn høyst nødvendig. Der lå de og lurte og håpet at skuta skulle seile ned mot dem. Far sa til Havsøy-karene da de bemannet seilsjekta: "Vi ror bor til Ærøya. Merdø-Iosen ligger ute ved Lille Torungen. De vil ikke kunne se oss før vi kommer ut til Store Torungen." Deretter satte de seil og seilte utover. Ved Lille Torungen firte de seilet og begynte å ro videre. Seilskuta lå en drøy sjømil unna. De håpet at den ville komme dem i møte. I mellomtiden hadde folk på Merdø oppdaget Havsøy-karene og forsøkte febrilsk å gi signal ved å vifte med jakkene om at det var fare på ferde. Merdø-Iosene oppdaget signalene og begynte straks å ro utover. Det ble en forferdelig kapproing. Havsøy-karene hadde imidlertid fått et godt forsprang . Merdø-Iosene skjønte at de var slått. Så var det opp med årene på Merdø-sjekta. De gamle kalte det å "fele» .53 Det er et ord som har gått ut av vokabularet. Det betød at de var enige om å dele losepengene 50/50 for ikke å sprenge seg fullstendig. Ungguttene i Havsøy-sjekta som var med, ønsket imidlertid ikke-.å dele fortjenesten. De protesterte derfor høylytt, men gamle Jørgen ville gjerne "fele». Han ønsket ikke å møte "merdøene». De likte nemlig godt å ta seg en støyt. Det ble til at de også stakk årene i været som tegn på at avtalen var godtatt. Merdø-båten svingte deretter av og satte kursen innover. Havsøy-karene hadde slått sine argeste konkurrenter ettertrykkelig denne gang. Lorentz K. Lorentzen 54

Han bygde nå utelukkende kravell og beregnet tillegg i prisen hvis noen på død og liv ville ha skøyta klinkbygd. Tor Borch Sannes

Broren Jørgen Jacobsen overrok den h urrigseilende losbåten. Han deltok i en rekke kappseilaser og vant flere premier. Jørgen overtok senere det h uset som hans far hadde bygd på Havsøy (Amelns hus) . Eldstemann i søskenflokken, D idrik Jacobsen, døp t den 28. septem ber 1830 i Tromøy kirke, ble viet den 31. oktober 1862 i Hisøy kirke til Tarine Terjesdatter Sandvigen. Hun ble døpt den 9. oktober 1831 i Tromøy kirke. De bodde i den ene halvdelen av Langhuset. Tarine Terjesdarter døde den 20. februar 1876, 45 år gammel. Hun ble gravlagt på Hisøy ki rkegård. Didrik Jacobsen ble ikke gående særlig lenge som enkemann. Han ble viet 2: den l. mai 1879 i Hisøy kirke til Anne Kathrine Hansdatter, døpt den 16. april 1838 i Høvåg kirke. Hun døde av kreft den 23. oktober 1899 på Havsøy. Hun ble gravlagt på Hisøy kirkegård.

Jørgen ble gift tre ganger De n tredje sønnen, los Jørgen Jacobsen, døpr den 12. april 1846 i Tromøy kirke, ble gift tre ganger. Han ble vier 1: den 23. oktober 1871 i H isøy kirke ril svenskfødte Amal ia Sefalonia Lindsrrøm, 55 bosatt på His, døpr den 6. oktober 1850 i Goreborg. De fikk er korr ekreskap.

u Derre urrrykket har nå gått ut av språkeL ~4 Harrvig W. Dannevigs samling: KYSTKULTUR PÅ AGDER. Statsarkivet i Krisriansand. ~~ Hun var darrer av repslager Carl Johan Lindsrrom og husrru Eva Perrerson. De bodde på Hiseengene. Amalie Sefalonie Lindsrrom arbeider i 1865 som rjenesrepike hos skipsfører Øven K. Andersen og hustru Gurine Bergithe Juell på Engholmen på Hisøy.

Det varte i bare fire år. Amalia Sefalonia døde allerede den 11. september 1874 på His, bare 24 år gammel. Jørgen Jacobsen bega seg ut på ekteskapsmarkedet på nytt. Denne gang valgte han en Tromøy-pike. Den 29. juni 1876 ble «Enkemand og søfarende» Jørgen Jacobsen viet 2: i Hisøy kirke til Vilhelmine Margrete Olsen , døpt den 15. juni 1851 i Tromøy kirke. Vilhelmine Margrete lukket sine øyne den 20. juni 1881 på Havsøy i en alder av 30 år. Jørgen Jacobsen opplevde dermed den store sorg å bli enkemann for andre gang.

På leting etter ny make Enda en gang måtte Jørgen Jacobsen ut på leting etter en ny ektemake. Denne gang fant han sin kone helt vest i Aust-Agder. Jørgen Jacobsen ble den 30. november 1882 viet 3: i Hisøy kirke til Elevine Tomine Axelsen, døpt den 21. mars 1852 i Høvåg kirke. De fikk seks barn. I tillegg hadde de en oppfosrringssønn, Kristian Severin Axelsen, døpt den 9. september 1888 i Høvåg kirke. Los Jørgen Jacobsen døde aven nyresykdom den 19. februar 1907 på Havsøy. Han ble 61 år gammel. Han ble gravlagt på Hisøy kirkegård. Elevine Tomine fikk en usedvanlig lang livsferd. Da hun døde den 4. september 1942, var hun hele 90 år gammel.

HAVSØ YKONGEN: Lorentz Martinius Hansen eide i sin tid «hele Havsøy".

Ny folkebølge fra vest I 18l0-årene - nesten 100 år etter den første - skjedde det en ny innflyttingsbølge til Havsøy. En god del av disse kom fra Agerøy. Det må bare konstateres at ikke noe annet sted har sørget for å gi Havsøy så mange nye innbyggere som nettopp denne sjarmerende øya vest for Lillesand. Det er ikke helt enkelt å gi en dekkende forklaring på den kraftige innflyttingen som skjedde i de tre tiårene før århundreskiftet (1900). Noen av dem som flyttet inn, var slektsmessig forbundet til Havsøy-folkene. For andre innflyttere kan det im~ertid ikke ses å ha foreligget slike forbindelser. Muligens hadde noen av disse vært skipskamerater med noen av havsøyværingene. De ble kanskje invitert til å bo på øya, mens de jaktet etter permanent husvære. De nye generasjonene som tok opphold på Havsøy, var primært sjømenn og fiskere. Det var fremfor alt disse to yrkeskategoriene som opprettholdt bosetningen på øya. Ved å gå inn i Hisøy kirkebok, finner vi navnene på de nyinnflyttede personene. I 1875 kom den første ågerøyværingen. Da flyttet styrmann Hans Andreas Tønnesen fra Høvåg til Havsøy. 56 Han var døpt den 28. mars 1846 i Høvåg kirke. Den 27. oktober 1875 ble h\n viet i Hisøy kirke til Marie Sofie Andreassen, døpt den 6. november 1853 i Høvåg kirke. Ekteparet fikk et sørgelig kort ekteskap. Det varte i snaut to år. Hans Andreas Tønnesen døde allerede den 18. februar 1877. Han ble bare 31 år gammel. Ektemann fra Flekkefjord En ung enke gikk sjelden særlig lenge ensom før hun ble gift på nytt. Det skjedde da også med Marie Sofie. Den 29. oktober 1878 ble hun viet i Hisøy kirke til ungkar og styrmann Peter Martin Knudsen, døpt den 14. juli 1853 i Flekkefjord kirke. 57 Ekteparet slo seg ned på Havsøy. Omtrent samtidig flyttet hans bror, styrmann, senere skipsfører Arnt Severin Knudsen, inn på øya. Han ble døpt den 14. september 1847 i Hidra kirke (Flekkefjord), og viet den 7. ~

Han brakte med seg innAyttingsartest fra sokneprest Thorstein A. Christensen i Høvåg, datert den 30. oktober 1875. (Hisøy kirkebok). p Peter Martin Knudsen var bror til Arnt Severin Knudsen.

Det elektriske lyset blev indlagtden 14. November 19 19 hos os. Hans Gustav Meidel Hansen

DEN GAMLE LYSPÆREN: Denne lyspæren sto i mange år i huset til Hans Gustav Meidel Hansen på H avsoy etter at strømmen ble innlagt i 1919.

Det fo rtelles at Gunder Hansen en gang skrapte ut noen sølvflak fra forsenkningen i fjellet langs stienopptilThorstensens hytte. Sølvet ble oppbevart på en essensflaske. Ole Martin Lorentzen

mars 1878 i Hisøy kirke til Mathi lde Andreassen, døpt den 12. mai 1856 i Høvåg kirke. De fikk seks barn. I samme tidsrom flyttet ytterligere et nygift ektepar til øya. Det var sjømann Carl Gothard Carlsson Malmros, døpt den 26. oktober 1848 i Malmohus i Sverige. Han var gift med Anna Andrea Andreassen, døpt den 16. februar 1851 i Høvåg kirke. De ble viet den 31. mars 1875 i Høvåg kirke. Marie Sofie, Anna Andrea og Mathilde Andreassen var søsken. Samtlige var døtre av los Andreas Cornelius Carlsen og Anne Gurine Lorentsdatter på Age røy. En ny slektslinje ble dermed introdusert på Havsøy. Ved folketellingen i 1900 kaller Mathilde seg «tømmermandskone ved verft». Det hadde sammenheng med at ektemannen Arnt Severin Knudsen på dette tidspunkt arbeidet som tømmermann ved et skipsverft i USA. Han ble senere forfremmet til formann ved verftet.

O minnredet bryggerhuset

fVRlG SKJERPER: Skipsfører Gunder H ansen (1838-1918), var en ivrig skjerper etter at han slo seg nedpå Havsøy Han drev blant annet en gruve på Asperholmen i Sømskilen.

Ytterligere en ågerøyværing som flyttet til Havsøy, var matros Lorentz Martinius Hansen, døpt den 6. oktober 1833 i Høvåg kirke. Han ble viet den 10. april 1861 i Høvåg kirke til Kirsten (kalt Kjersti) Jacobsdatter, døpt den 27. juni 1844 i Tromøy kirke. 58 Hun var\darrer av los Jacob Didriksen på Havsøy. Ved inngåelsen av ekteskapet ble Lorentz Martinius Hansen eier av «hele» Havsøy - det vil si alt utenom tettbebyggelsen langs Sundet. Lorentz Martinius Hansen ominnredet det kombinerte fjøset/bryggerhuset tilhørende Langhuset til bolighus (Sigmonds hus). Dette ble deres nye hjem. Lorentz Martinius Hansen drev som fisker på Havsøy. Lorentz Martini us Hansen og Kirsten Jaco bsdatter fikk hele 11 barn - åtte piker og tre gutter. Kirsten Jacobsdatter døde på Havsøy den 14. juli 1884, 45 år gammel. Etter Kirstens død engasjerte Lorentz enken Gurine Olsdatter som husbestyrerinne. Hun var født i Høvåg. Fisker og enkemann Lorentz Martini us Hansen døde på Havsøy den 24. mai 1911 av nyrebetennelse. Han ble nær 81 år gammel.

Regist rert som fisker

Lorentz Martinius Hansens sønn, Hans Lorentzen, gikk til sjøs og utdannet seg til stuert. I 1895 fikk han overdratt en tomt av sin far. Den lå mellom Gunder Hansens og Niels Jacobsens hus. På denne tomten oppførte han et bolighus (Bengt Sørensens) .59 Hans Lorentzen fikk tillatelse til å ta vann fra farens brønn. I festekontrakten heter det at «rett til de almindelige Veie medfølger». Hans Lorentzen må ha sluttet å seile relativt tidlig. I 1903 opptrer han nemlig som fisker på Havsøy. Den 16. februar 1893 ble han viet i Hisøy kirke til Gunhild Birgitte Knudsen, døpt den 16. september 1870 i Froland kirke. De fikk syv barn. En annen ågerøyværing som flyttet til Havsøy, var los Berent (Bernt) Tobias Andreassen Aagerøen, døpt den 25. mars 1855 i Høvåg kirke. Han ble viet den 28. desember Huset paa Havsøy blev malet 1925 om sommeren. 1880 i Høvåg kirke til Inger Marie Axelsen, døpt den 29. januar 1854 i Høvåg kirke. I 1891 kjøpte han bnr. 87 Dermedgik: (Wendels) på auksjon for kr. 1.200,-. Huset ble da om30 kg. Cinkvith ........... ... ... ...... .......... kr. 51 ,00 bygd. 30 liter Malerolie ..... ..... ........ ......... .... kr. 51 ,00 Berent Tobias Andreassen drev som los på Havsøy. Totalt ................... ...... ... .... ..... .. ......... kr. 102,00 ========

Huset blev malet to gange. Hans Gustav Meidel Hansen

58 Hun ble fakrisk døpr som 5-åring. Der kan ha harr sammenheng med ar faren har harr er lengre opphold ril sjøs. 59 I følge Lorenrz K. Lorenrzen srammer mye av tremarerialene i derte huser fra drivgods.

Svensk gull for flott redningsdåd

Yi;:w.

h...,

/-i.ve,.;

\'"

....

p~ YJ.JtJltruk., 6.2/)0 ff;-:

' 1 _

!(#rt~Øt/a.HO~ tkl! III~-p~h.t,-j

;r;;4~r k.-/. /d

/~ao·

Gunder Hansens sønn , Hans Gustav Meidel Hansen, ble født på Havsøy. Han ble døpt den 4. desember 1898 i Hisøy kirke. I likhet med faren ble han sjømann. Som styrmann på dis "Knut Skaaluren» av Oslo, utførte han den 18. oktober 1924 en flott redningsdåd. 14 mann fra det svenske dampskipet "Orion » av Helsingborg ble reddet. Skipet hadde havarert etter et kraftig uvær. Meidel, som han kalte seg, hadde kommandoen ombord i livbåten som tok opp de nødstedte sjøfolkene. Aksjonen foregikk 25 mil vest for Lindesnes fyr. Meidel Hansen ble for denne sjømannsdåden belønnet av det svenske statsråd med en gullmedalje med inskripsjon .

NYDELIG KARTSKISSE: Denne nydelige kartskissen ble laget av Hans Gustav Meidel Hansen. Den viser utstrekningen Havsøy {BrynjulfMarcussens}.

IV hans eiendom på

Drev med skjerpevirksomhet Lorentz Martinius Hansens bror, Gunder Hansen, flyttet samtidig til Havsøy. Han oppførte i 1879 et hus helt vest i Sundet (Brynjulf Marcussens). Gunder Hansen ble døpt den 12. desember 1838 i Høvåg kirke. Han var først sryrmann og avanserte til skipsfører. Han førte blant annet briggen «Mai» av Lillesand. Etter ankomsten til Havsøy ble han fisker. Den 14. oktober 1869 ble han viet i Høvåg kirke til Sofie Gurine Kristiansdatter, døpt den 31. august 1845 i Høvåg kirke. Sofie Gurine Kristiansdatter døde den 1. januar 1893 på Havsøy. Gunder Hansen ble viet 2: den 28. januar 1898 i Hisøy kirke til Helma Charlotte Gustavsen, Haugerød, døpt den 23 . februar 1873 i STIVPYNTET: Hans Gustav Meidel Hansens fomilie stivpyntet på utsiden av huset på Øyestad kirke. Hun var nesten 35 år yngre enn sin Havsøy, trolig i forbindelse med en fomiliebegivenhet. ektemann . Gunder og Helma Charlotte må ha sittet i relativt gode øko nomiske kår, ettersom de hadde råd til å holde tjenestepike. Det var Benedikte Alfsen fra Øyestad. Gunder Hansen opptok skj erpevirksomhet og drev blant annet en jerngruve på Asperholmen i Sømskilen. Han hadde ro svenske gruvearbeidere i sin tj eneste. Ifølge en muntlig overlevering på Havsøy var det imidlertid gull han lette etter. Dessuten skal han ha forsøkt å finne gull på Bryllupsholmen. Gunder Hansen døde av alderdomssvakhet på Havsøy den 30. mars 1918, litt over 80 år gammel. Hans sønn, styrmann/skipsfører Hans Gustav Meidel Hansen, overtok huset. H an satt med det til 11. august 1925 . Da ble det solgt. I

HAVS0Y CA. 1910: Slik så det ut ved Havsoysurldet i ca. 19 10. Bent Nilsen Aabergs hus stårftemdeles helt ost i Sundet. å folger deri gamle «saltbua» til Lorentzen, Langhuset og matros Loremz Martirlius Hansens hus (Sigmonds).

Den svenske innflytteren 'il I 1890-årene fikk Havsøyet nytt utenlandsk I innslag. Det skjedde da svensk statsborger " Bent Nilsen Aaberg, født 1840 i Skåne i Sverige, flyttet med hele familien til øya. Bent Nilsen Aaberg var gift m ed den eldste datteren til Lorentz Marrinius Hansen , Gunhild Martine, døpt den 15. juni 1862 i Høvåg kirke. Bent ilsen Aaberg var utdannet som snekker og tømmermann. Dermed dukker det opp en helt ny yrkeskategori på Havsøy. Han bygde det nest siste vinterbygde huset på øya. Det ble oppført høsten 1891. Huset sto helt øst i Sundet - der hvor Inga Lorentzen Grythes hyrte står i dag. Det ble revet omkring 1910 og gjenoppført ved Trommestadveien på His av båtbygger Ole Roland. Det står der den dag i dag i sin opprinnelige skikkelse, men har ratt påbygd en sidefløy. GO Bent Nilsen Aaberg døde på Havsøy den 20. november 1904 av lungebeten nelse. Omkring 1890 hnner vi flere nyi nnflyt- FAR OG SØNN: Bent Nilsen Aabergfotograftrt sammen tede fam ilier på Havsøy. E n som da slo seg med en av sønnene. ned på øya, yar styrmann Peder Just Tønnesen fra Merdø, døpt den 24. mars 1867 i Tromøy kirke . Han ble viet den 23. november 1888 i Tromøy kirke til Birgitte Lovise Hansen, døpt den den 14. oktober 1866 i Høvåg kirke. Hun var datter av Lorentz Marrinius Hansen og Kirsten Jacobsdatter på Havsøy. I

Matrosen fra Mandal Ved folketellingen 1900 opptrer en ny innflytter fra Vest-Agder på H avsøy. D et er Efrai m Gunerius Carlsen, d øpt den 9. oktober 1870 i H alse kirke (Ma ndal). Efraim seilre som matros. Dermed kom det en ny sjø m ann til øya. Efraim Carlse n bl e viet d en 15. m ars 1900 i Hisøy kirke til Anna Sofie Jacobsen, d øpt den 5. september 1865 i Hisøy kirke. Hun var datter av los Jacob Jacobsen på Havsøy. Det var hennes andre ekteskap.GI Anna Sofie døde på Havsøy den 8. mai 1942. Rett før jul i 1919, den 21. desember for å være helt nøyaktig, døde forhenværede skipsfører og enkemann Gustav Meidel Jobsen på Havsøy. 62 Han

" Gnr. 5, bnr, 67-127 «Solheim ». " Anna Sofie hadde ridl igere værr gifr med snekker Thomas Kristian Torjusen Høgenes, døpr den 5. februar 1864 i Ausrre Moland kirke. I: Ved sjømannsrellingen i 1875 førre Gusrav Meidel Jobsen barken "Albiol1 » på 269 kommereeIesrer (540 ronn) , rilhørende p. C. Pedersen, Arendal.

Smurte inn hummerne med skokrem En familie på Havsøy hadde ansatt en ny husholderske. Hun var noe uerfaren med hensyn til å tilberede sjømat. En gang skulle hun koke hummer for første gang . I spøk fremholdt husmoren at dersom hun ikke var jomfru , så ville de bli røde under kokingen. Husholdersken puttet hummerne i det kokende vannet. Etter en stund oppdaget hun til sin forferdelse at de ble røde. Sprut rød i ansiktet av beskjemmelse, innså hun at noe effektivt måtte foretas . Hun fant noe svart skokrem som hun smurte inn hummerne med før de ble servert. Astrid Vik

HUMMERFISKEREN: Jakob Høgenes drar opp hummerteinene utenfor Havsøy like etter 2. verdenskrig.

va r født på M erdø, og ble døpt den 20 . juni 1830 i Tromøy kirke. Gustav M eidel Jobsen ble viet den 2. mars 1860 i Hisøy kirke til Regine Dorthee Danielsdatter, døpt den 20. januar 1839 i Ø yestad kirke.

Familien på Hisøy-siden

HØGENES-FAMILIEN Jakob og Birgit Høgenes med sine fem sønner: Thomas, Arne, Karl Villy, Jan Birger og Kjell.

1. 2. 3. 4. 5. 6.

Vi tar med ytterligere en person oppvokst på Havsøy, nemlig Jakob Severin Høgenes, døpt den 7. april 1890 i Barbu kirke. Han ble gift med Birgit Duus, født den 30. januar 1898 i Arendal. 63 De bosatte seg på Hisøy-siden. Jakob Høgenes ble blant annet berømt for sin deltakelse i redningsaksjonen i forbindelse med «Iona»s dramatiske forlis i 1909. (Se: Det dramatiske forliset). Han arbeidet i mange år ved Statens Utklekningsa nstalt i Flødevigen, de siste årene som laboratoriefullmektig. De fikk seks barn:

Marit Høgenes, født den 30. juni 1926, død den 2. februar 1929. Thomas Kristian H øgenes, født den 18. januar 1927, død den 11. februar 2002. Arne Høgenes, født den 17 . mai 1930. Karl Villy Høgenes, født den 4. august 1932, død den 27. april 1991. Jan Birger Høgenes, født den 8. oktober 1934, død den 29. oktober 1985. Kjell Høgenes, født den 12. mai 1937.

Jakob Severin Høgenes døde den 9. januar 1956. Hans kone Birgit døde den 22. november 1981. Begge ble gravlagt på Hisøy kirkegård.

PREGET AV ROMANTIKK. Familien Duus leide i 1920-årene Lorentzens hus på åremål. Familien besto av Anna Duus og 10 voksne barn. Denne familien ble raskt integrert i oybefolkningen. Det resulterte i at Birgit Duus ble gift med Havsoygutten Jakob Severin Hagenes. De bosatte seg på Hisøy-siden. Jakobs yngre brorj ohn ble gift med ett av de andre barna, Ingeborg. Oppholdet på Havsøy var åpenbart preget av romantikk. To av de andre dotrene, Anna og Ingrid, svermet sterkt for to av Lorentzen-guttene, men det ble ingen nærmere forbindelse.

Hun va r datter av skipsfø rer Ca rl Wilhelm Duus og husrru M arhild e. De var bosa tt på Tyholmen i Arendal .

pA FAMILIETUR: Jakob Høgenes på båttur sammen med familien. Over: Båtpussen er i gang på sjekta. Under: Birger Dannevigs berømte bilde fra Havsøysundet.

Da fruene hadde felles vaskedag på Havsøy Rett etter 2. verdenskrig kan jeg huske at fru Birgit Høgenes på Hisøy-siden dro over til fru Esther Halvorsen på Havsøy med sitt tøy. Der arrangerte de felles vaskedag. Vannet i en liten pytt i fjellskrenten ned mot Dammen ble benyttet. (For noen år siden var den full av vannliljer. I dag er den nærmest overgrodd av siv) . En svær bryggerpanne ble fyrt opp. Rekved ble benyttet som varmekilde. Det var barnas oppgave å lete i strandsonen etter brenselet. Når tøyet var ferdig vasket, ble det lagt til tørk på einerbuskene. Hele vaskeseremonien - for en høytidelig seremoni var det - tok nesten en hel arbeidsdag. Men så var det mange kaffestunder innimellom slagene ..... . Kristen Taraldsen

5. En skrekkelig hendelse AV HARTVIG W. DANNEVIG

Lørdag den 30. september 1780 ble sjørett satt i Niels Christensens hus på Sandvigen «udi 0iestad Sogn» etter forlangende av skipper og borger i Arendal, Søren Jacobsen , som på vegne av sin svoger, skipper Aanon Erichsen fra Barbu, opplyste at svogeren kvelden i forveien ulykkeligvis hadde forlist «sit betroede Skib Den Haabefulde Tronfølger kaldet», en kvartmil derfra på Havsøy ute i innseilingen til Arendal. Den brave skipper erklærte videre at fartøyet som hans uheldige svoger hadde ført, var et galliotskip som tilhørte statsråd Bernt Anker med flere i Christiania og at det med hele sin ladning nå måtte anses som fullstendig tapt. Fem mann av de ombordværende var omkommet under den skrekkelige hendelsen. Sluttelig la han til at hans svoger under det voldelige forliset hadde pådradd seg så store «legemlige Skaden> at han måtte holde sengen og derfor ikke kunne være til stede, men at han - Søren Jacobsen - nå på svogerens vegne nedla den lovhjemlede protest «mod Søe, Vind og Veir». Etter at Søren Jacobsen hadde hatt ordet til innledende forklaring, ble de overlevende blant mannskapet, båtsmann Daniel Pedersen fra Sandum, tømmermann Erich Olsen fra Hiis, matros Peder Ellingsen fra Haaø samt Merdø-losen Jacob Didriksen, fremstilt i retten. De ga samstemmig følgende forklaring av ulykkesforløpet:

Gått seil fra Bordeaux: Omtrent 12 uker tidligere - med andre ord i midten av juli - hadde «Den Haabefulde Tronfølger» gått seil fra Bordeaux med en ladning «drikken des sager - Vin og Brændevin udi Piber og Fustagier» . Reisen må ha vært en hard og langvarig tørn under sterke, variable vinder fra øst, sørøst og nord, inntil de omsider og lykkelig kom inn til norsk havn ved Hesnes etter åtte ukers krysning. Her var de «formedelst contrarie-Vind» blitt liggende i vel åtte dageL Da de endelig kunne kaste loss, bar det ikke bedre til enn at de samme dags ettermiddag måtte gjøre fast ved Merdø. Hvor lenge de oppholdt seg der, er noe uklart. Det oppgis ingen nøyaktig dato før lørdag den 23. september, da de igjen tok ankeret opp og stakk til sjøs i nordøstlig vind opp mot bramseils kuling. Mandag ettermiddag kunne skipper Erichsen prise seg lykkelig over å være kommet frelst inn til Randesund havn, og over at han lå trygt for anker der mens stormværet pisket innover land. Men alt han hadde oppnådd etter et par døgns vask i Skagerrak, var å seile fra Arendal til Kristiansand. Egentlig var det til Fyn han skulle. Onsdag den 27. lettet været såpass at den nå så utålmodige skipperen mente det var tilrådelig å gjøre et nytt forsøk. Med Randesund-losen Hans Pedersen til rors stakk «Den Haabefulde Tronfølgen> for tredje gang på denne turen ut fra norsk havn nå med en skipper som var fast bestemt på å nå frem til bestemmelsesstedet. Losen gikk fra borde ca. en halv mil av land. Kursen ble satt sørøst til øst i stiv, men gunstig vind. Det ser nesten ut som om vind og vær og vonDEN HAABEFULDE: Det finnes så vidt vites ikke noe maLeri av gaLLiotskipet «Den de vetter hadde sammensverget seg mot det ulykHaabefoLde Tronfolgen,. ArendaLsskipet «Neptunus», fort av skipper E. Toftfra Sandvigen, var av samme type. (MaLeri i Arendals Sjømandsforening). kelige skipet. Dagen etter - den 28. - lå skipet og 72

ALT HAP UTE: Den dramatiske situasjonen da «Den Haabefolde Tronfolgen>gikk på den østre pynten av Havsøy. Fem besetningsmedlemmer tok hun med seg i sin grav. Tegning: Ants Lepson.

stanget mot tungt hav opp mot danskekysten. Situasjonen forverret seg i løpet av natten, men fartøyet fortsatte likevel med små seil satt helt til det lysnet av dag den 29. september.

Vinden oppe i full storm Skipper Erichsen var på dette tidspunkt klar over at han igjen hadde tapt. Vinden var nå oppe i full storm fra øst-sørøst. Det var voldsom sjøgang. Han hadde allerede mistet en god del seil. Vinddrivenes mareritt - et skip i drift i nattemørket - begynte kanskje å spøke i tankene. Ved nitiden tok han sin beslutning. Han endret kursen og lot skipet løpe unna på nordlig kurs for vær og vind i håp om å nå inn til norsk havn før det mørknet. Men i løpet av formiddagen mistet «Den Haabefulde Tronfølger» mer duk. Stagseilet ble helt oppsplittet, og da de ved tretiden lå oppunder Torungene, førte skipet bare to klurer: briggseil og revet stormstagseil. Sannsynligvis gikk skipet inn det vestre løpet mellom Torungene. Trolig var det først her de fikk Merdø-losen Jacob Didriksen ombord sammen med drengen Søren Gunstensen. Innseilingen til Arendal skulle nå ha ligget fri og åpen for dem. Uheldigvis var fartøyet kommet så nær Havsøy at de måtte gå over stag for å komme klar. Det var dette som ikke lyktes. Snart lå den engang så «håpefulle» i full drift inn mot brenningene. Både skipper og los gjorde straks «anstalt», som det heter, for å berge skip og last. Begge ankrene ble satt ur i all hast. Men tauene brakk. Mellom klokken fire og fem om ettermiddagen gikk skipet på den østre pynten av Havsøy.

Et ukjent finsk fartøy forliste ifølge tradisjonen på Ærøy-Knøa på 18oo-tallet. Besetningen ble reddet av folk fra Havsøy. Værforholdene ukjent. Hartvig W. Dannevig

Da «Stadt Calberg» strandet på Havsøy Nat til Onsdags forliste paa Havsøen henved Y2 Miil ud for Arendal Barkskibet «Stadt Calberg» ført af Capt. I. G. Voss paa Reise fra Liverpool til Danzig med en Ladning Salt. Fartøiet kom med sydlig Vind under svær Søgang mod Land for at søge Havn. Det fik ogsaa Lods ombord, men under Landet herskede ganske Vindstille, saa Strøm og Søgangen uagtet alle Anstrængelser satte det mod et Skjær, hvor det hug sig læk og sank. Mandskabet er reddet. Vestlandske Tidende 13. januar 1849

Riggen gikk overbord Etter at «Den Haabefulde Tronfølgen) var kommet inn i brottene, gikk det fort. Riggen gikk overbord. I voldsomme støt ble bunnen flaket fra skroget. Dekket ble revet opp, og alt virvle! rundt i en kokende masse. På drivende vrakstumper kom de overlevende til land - ute av stand til å hjelpe sine ulykkelige kamerater. Styrmann Jacob Johansen fra Arendal, matros Cornelius Jensen fra Hesnesøy, matros Jan Larsen fra Hes nes gård, skipsdreng Kn ud O lsen (fra Hi is?) og losgutten fra Merdø, Søren Gunstensen, nådde ikke «sin frelse». For «D en Haabefulde Tornfølgen) var alt håp ute. Fem besetningsmedlemmer tok hun med seg i sin grav. Og den edle last bestående av vin, brennevin og «Piber og Fustagiw) fikk havbu nnen som sitt endelige bestemmelsessted. Fra «Skipsforlis på Sørlandskysten.

Sammen med noen andre guttunger dro jeg ut for å se etter vraket. Så godt som hele skuta var slått over fjel/et og inn på land. Der fant vi blant annet «Iona" s tåkelur. Som de gutter vi var, begynte vi å sveive på livet løs for å se om hvem som kunne klare å lage mest mulig lyd. Mens vi holdt på med denne «leken", dukket plutselig et par karer opp og spurte forbauset om det bodde folk der. Hans Gustav Meidel Hansen

UNDER B YGGfNG: Barken «fana» under bygging på Lossens Kran i Kolbjørnsvik. Foto: TellefLassen. (Bildeeier Hisoy Historielag).

Det dramatiske forliset IV HARTVIG W. DANNEVIG

~0rer

av barken «Iona», den 43 år gamle kaptein Johan Osnundsen fra Øyestad, nærer ingen betenkeligheter da han red middagstid den 2. desember 1909 - etter å ha losset relast i Gøteborg - tar «Tordenskjold»s sleper ombord for å lli buksert til hjembyen Arendal. Snarere tvert om. En dags arbeid og utgifter til 125 tonn lal!ast sparer han. Flere ganger i samme farten har han uten uhell benyttet 'eg av den kraftige taubåten fra Langesund. «Iona» er dessuten tiv og lett å manøvrere, selv slik hun nå er skål tom. «lona» tilhører Lassens rederi i Kolbjørnsvik. Hun var lygget av tre på det samme sted i 1878. Tonnasjen er 597 onn. Foruten føreren har hun ti manns besetning. Skuta er kke assurert.

FOR FULLE SEIL: «Iona» for fulle seil utenfor Torungene. Foto: Tellef Lassen. (Bildeeier Hisøy Historielag).

)rkanaktig storm :arrøyene møter uværet i åpen sjø natt til den 3. desember. Da de om morgenen far Torung'ne fyr i sikte, blåser det pålands storm av tiltagende styrke. «Iona» har ikke ført seil under Iverfarten, men kaptein Osmundsen beordrer mesanstagseil satt for å lette styringen inn not kysten. Klokken fem er alle mann på dekk for å gjøre klart til å gå i havn. Like før Store Torungen lasseres, blir mesanen tatt. Osmundsen tror på dette tidspunkt at «Tordenskjold»s fører som anlig vil velge å gå inn det østre løp - mellom Lille Torungen fyr og Merdø-Iandet. Men mt etter ser han til sin forbauselse at dette ikke holder stikk. «Tordenskjold» fortsetter inn 'g i le for Store Torungen og videre inn det vestre løpet mellom de to fyrtårnene, for så å dreie Ipp og sette kuts mot Merdø-lykten i østlig retning. De to skipene seiler nå i kystrutenes led. «Tordenskjold» ligger med baugen tre-fire streker lovart for Merdø-Iykten, stamper og sliter mot det forrykende været så den tykke sleperen står dirrende som en fiolinstreng. Men teknikken strekker ikke til mot det mektige havet som 1å har reist seg. Farten minker. «Iona» faller av for vinden. Kaptein Osmundsen forstår at lans skip er truet. Han kjenner farvannet. Et sted nede i le 'gger Havsøy. I den dårlige sikten kan han ikke med sikker,et bestemme avstanden, men øya kan ikke ligge mer enn loen kabellengder borte. Han beordrer stormmesanen satt. «Iona» dreier atter opp mot vinden. Hun ligger nå med «Tordenskjold» ca. fire streker på styrbord baug. Noen minutter senere dukker Havsøy-Iandet opp som en uklar, grå silhuett. De hører bruset fra brenningene ..... . Like etter skjer det med en knusende lyd som får hele skuta til å skake og skjelve, tørner mot grunnen på babord låring ..... Til å redde seg selv Osmundsen kaller mannskapet til seg på akterskipet. Han beordrer livbelter på. Det er håpløst å sette båter på vannet. Han ber hver mann benytte enhver sjanse til å redde seg selv.

TIL UVURDERLIG HJELP: Ruteskipet « Trafik» var til uvurdelig hjelp for Havsøy-karene under den farefulle redningsaksjonen.

Rev ned minister Prebensens badehus

UFORFERDET OPPTREDEN Kaptein P Chr. Nilsen på « Trafik» utmerket seg ved sin uforferdede opptreden og sitt gode sjømanmkap.

Den 3dje December 1909 forliste " Iona» udenfor Havsøen. Den brak tvers af, og akterdelen og rufdækket dræv ind i Svarteholla og rev ned minister N. C. G. Prebensens badehus. Den andre del blev liggende der ude, den gik udfor bakken . Den første der fik se vraget i Svarteholla var onkel Alfred, men han havde ikke set agterdelen som var den bedste. Den fik Ansgar og Severin se. Og Ansgar hoppet trods den høie sjø ud paa agterdelen . Han var vaad op under armene for sjøen gikk høit over det. Om en liden stund var vi syv stykker om agterdelen. Men endnu vi var saa mange om det, blev det dog kr. 140 paa os foruden en masse andet skrab og materialer. Det kom akkurat til pas, det var den kleineste tid; ingen fortjenest og lige før Jul. Ole Aagesen

Men «Tordenskjold» har ennå ikke oppgitt kampen mot havet. Fra «Iona»s akterdekk ser de taubåtens lanterner idet den jager forbi på tvers av været. Og igjen strammes sleperen til et siste desperat forsøk. Langsomt tvinges barkens baug over i sydvestlig retning. Men havet gir ikke slipp på sitt bytte. Med styrbord side tørner «Iona» mot de fremstikkende Målskj ærene, blir tatt av et drag og kanter innover land. Store bramseiltopp går overbord. Osm undsen skriker til sitt mannskap at de skal jumpe i sjøen. Men alt går så fort. På et par mann nær er alle ennå ombord da neste brott tar skipet i sitt kn usende favn tak, kantrer det utover, brekker ned storriggen og splitter opp dekket d rar resten av skroget med seg ut og lar det synke på 15-20 favne rs van n. Fra barken treffer det første skjæret til den synker, tar det omlag fem m inutter. . . .. . Ombord i «Tordenskjold» kappes sleperen. For full fart følger den leden inn til Arendal. Skipperen er h elt ukjent med den in dre skjærgård. Det enes te han kan gjøre er å bringe beskjed om den sørgelige ulykken.

Det var ingen å se En lege ble budsendt, men det viste seg å være umulig for ham å komme over Havsøysundet, som jo bare er et steinkast bredt. Da man forsøkte å ro over over sundet for å hente ham, ble årene blåst rett ut av tollegangene. Det ble fortalt at man også ville skyte en line over sundet for å få legen over på denne måten, men det turde han ikke gå med på. De tre besetningsmedlemmene ble derfor på Havsøy natten over. Dagen etter ble de ført inn til Arendal.

Hans Gustav Meidel Hansen

Vrakgods som virvles og kastes i et voldso m t sjød rag, er det trøstesløse synet som møter Jacob Høgenes, Hans og Lorentz Lorentzen, der de står på strandingsstedet i den gryende dag. Av de overlevende er det ingen å se. Kanskje er det ingen uten de tre, førstestyrmannen og de to andre fra mannskapet som hadde klart å kare seg over øya og kom ned til husene ved 8-tiden. De tre Havsøy-karene stirrer utover havet. Stormen har nå nådd mot orkans styrke. Da med ett blir en av dem var, - han peker. I det forrykende uværet, i en sjøgang som etter hva de gamle forteller kunne være Nordsjøen i vin te rsto rm verdig, rodde de tre karene med sin åpne rosjekte fem mann i land. Kap tein Osmundsen hadde på akterskipet drevet inn til Ærøy, som ligger vest for strandingsstedet. Etter sigende hopper han i land mens akterskipet passerer noen meter fra øya. Fire andre av m annskapet driver på akterskipet ned til Rødskjær utenfor innløpet til Flødevigen.

Unnsetningen under veis D yvåte og forfrosne blir de halt ombord i sjekta. Me n s redni ngsaksjo nen pågår, er u nnsetningen underveis. Snart ligger kaptein N ilsen med «Trafib nede i le og venter.

«Trafik»s Rute Fra Arendal Kl. 6 Form . Eftm. 14 Fra Grimstad Kl. 8 Form . 4 / Eftm. undtagen Søndag og 1. Torsdag i Maaneden.

En trosse fires ut. Langsomt går det opp mot Havsøysundet, hvor de reddede blir tatt ombord i rutebåten og brakt inn til Arendal. Med full fart går «Trafib inn til Arendal og landsetter de åtte reddede. «Kaptein Nilsen har atter utmerket seg ved sin uforferdede oppueden og gode sjømannsskap,» skriver Vestlandske Tidende. Men ennå er det tre som savnes. Og mens Vestlandske Tidende går i trykken for å bringe denne sørgelige nyhet, fortsetter Havsøy-karene letingen. I ly aven fjellskorte på utsiden av øya ligger 2. styrmann Bernt Nilsen Natvig fra Arendal ille forslått og bevisstløs. Sammen med ham er de to matrosene Karl Hjelmingsen og Engelhardt Hansen. De to sistnevnte er henholdsvis fra Fredrikstad og Moss. De er sterkt medtatte og hadde nær gitt opp alt håp. De trodde øya var ubebodd og at det ikke fantes håp om redning. Atter en gang må de tre redningsmennene ut og slite med årene, gjennom brott og brann for å bringe den bevisstløse styrmannen inn til bebyggelsen på innsiden av Havsøy. De vet ikke hvor alvorlig hans tilstand er, men frykter for at han ikke vil tåle transporten over land opp de bratte fjellskrentene. De fulgte havets lov Dette er i korte trekk historien om barken «Iona»s siste reis, skuta som sank nær sin hjemby og som siden har hvilt på havets bunn utenfor Havsøy-Iandet i ensomhet og glemsel. Fortsatt vil hun hvile i fred. Vraket vil bli fredet. Frem gjennom tidene i en rekke av år, skal hun selv ra sjansen til på sin enkle, men dramatiske måte å fortelle sin historie til sporty froskemenn som dykker ned, lokket av et glimrende fotomotiv. Men vi bør også minnes med ærbødighet de tre menn som hin grå, stormfulle desembermorgen satte sitt eget liv i fare for å redde sin neste ..... Tre, sindige, enkle hverdagsmennesker som ikke ante at deres dåd skulle bli påskjønnet med medalje og diplom. Deres plikt behøvde ingen belære dem. De fulgte havets gamle og uskrevne lov: Du skal hjelpe din neste i nød, selv om innsatsen kan koste deg livet ..... . Agderposten 9. august 1966

Etterord Maskinsjef Lorentz K. Lorentzen på Havsøy, som den gang var 12 år gammel, forteller:

Vi ble vekket tidlig en morgen, det var den 3. desember 1909. Det blåste full orkan. Styrmannen og et par til var kommet over øya og kom til onkel Hans (Hans Lorentzen). Der ble de godt mottatt. De fortalte at det var et par mann igjen ved vraket. Vi dro ut for å lete etter de øvrige skipbrudne. Tre mann satt på utsiden av Vestre Breibukta i Le aven fjellskrent. En hadde fltt en jernbolt gjennom låret og holdt på å forblø seg. Vi fikk ham opp i en båt. Stedet lå i le av uværet. Han ble bragt til husene her i Sundet. Vi fikk sendt bud på lege. Han ble imidlertid sittende fast på den andre siden. Det var umulig å fl ham over på grunn av det voldsomme uværet. Skipperen på «Iona» og et par andre drev med halvdekket innover og fikk hoppet i land på Ærøy. Onkel Hans (Hans Lorentzen), onkel Lorentz (Lorentz Lorentzen) og Jakob Uakob Høgenes) rodde bort og fikk berget dem. Hadde ikke rutebåten «Trafik» kommet til, ville de aldri klart å Romme seg tit'oatfe tti' havsøy. Damperen sl~pte a~m opp. Da vi kom til utsiden av øya, sveivet vi på tåkeluren for å påkalle liv. Da kom karene frem. De trodde de hadde havnet på en øde øy. Vi så et svært lag med vrakgods på et jorde bak en fjellskrent. Det har aldri vært ei flis der hverken før eller senere. Da lå det et halvmeter tykt lag med dører og annet treverk. 77

En Mast er fundet paa Havsø-pynten, Rester af Dæk og Dækshuse er drevet ind i Flødevigen. Vestlandske Tidende

"Iona»s Besætning er af Rederen, Hr. Tellef Lassen, blevet ful/dt opklædt og udstyret fra inderst til yderst. Ved Forliset mistet jo de fleste alt undtagen hva de stod og gikk i. Vestlandske Tidende

Jeg har aldri sett verre vær, skjønt jeg har seilt over hele verden. Skagerrak kan være ille. Et «brekkvater» i Havsøysundet ble skylt bort. Jakob Høgenes kunne ikke svømme. Han hadde vært ferdig om han hadde havnet i vannet. Sjøen gikk så høy at årene ble løftet ut av åregangene med en gang de begynte å svinge på dem. De sto nesten rett til værs. Båten fløy bortetter vannet nærmest som en flyvemaskin . De hadde en 13 fots sjekte. Jeg husker at mødrene sto og grein da de la ut. De trodde det var siste gang de så dem. Det var utvilsomt en redningsdåd av rang som ble utfort denne dagen.

Fant «den haabefulde» AV OLE-JOHAN FARET

ARENDAL: Det over 200 år gamle skipet «Den Haabefulde Tronfølger» ble i helgen funnet like utenfor Havsøy. Men lasten, fransk vin og brennevin fra Bordeaux, ligger fortsatt og gjærer på havets bunn. Det ble tatt i bruk en hjemmelaget mini-ubåt i letingen, med Frederik Wendel fra Stathelle og Thor Olav Sperre fra Notodden som kapteiner. «Tronfølgeren» ble funnet på 60 meters dyp etter kort tids søk.

Dekket av sand Vi hadde vært i området øst for Havsøy i rundt tre timer, da vi oppdaget noe som kunne ligne på et vrak. Nærmere undersøkelser viste at vi satt og så rett inn i skipssiden til «Tro nfølgeren» Men mesteparten av skipet var dekket av sand, sier Frederik Wendel til Agderposten. Ved hjelp aven gripearm på mini-ubåten fikk vi tan opp en løs bit, som inneholdt spor etter både rust og tjærefilt. Men vinen var som var sunket i jorden. - Vi søkte i området rundt vraket, men vi fant ingen ting. Det var mye tang nærmere land som gjorde det vanskelig å søke med ubåten. Og dypere ned var det veldig gjørmete. Vi forsøkte å rote litt rundt, men da forsvant sikten helt, sier Wendel. Han tror likevel at det er mulig å finne vinflasker fra skipet i området.

LITT AV SKIPSSIDEN: Frederik Wendel med litt av skipssiden som ble tatt opp. (Foto: Stein H. Øigård, Agderposten).

Benyttet unik ubåt Mini-ubåten som ble brukt til å finne «Tronfølgerem), er laget av Thor Olav Sperre. Han fikk nærmest guru-stempel av m ange etter at han i fjor fant tungrvannsfergen DIF «Hydro» på 430 meters dyp i T innfjorden. Funnet resulterte i et TVprogram som ble vist i beste sendetid. I vinter kom han igjen i søkelyset, etter at han ved hjelp av mini-ubåten fikk kartlagt hvor oljen fra krigsskipet «Bliichef» befinner seg. Søket etter «Tronfølgeren» var i denne sammenheng en ren ferie-tur. - Men med rundt 40 .000 kjente vrak langs kysten, er det mye spennende å lete etter, sier Sperre. Mini-ubåten blir styrt av to styrestikker, omtrent som på et modellfly. Det er installert et videokamera ombord, og føreren av ubåten kan sitte rolig i en følgebåt og se bildene fra dypet på direkten. For å se bildene klart nok på skjer-

Frederik Wendel sier han er imponert over den hjelpen de har fått av lokale krefter. «Vi hadde på forhånd lest kysthistoriker Hartvig W Dannevigs bok som beskriver hvordan skipet gikk på grunn. Da vi oppsøkte Dannevig før vi startet søket etter vraket, fikk vi nøye beskrevet hvor han trodde at skipet kunne ligge. Tipset hans viste seg å være forbløffende riktig. Vi fulgte krysspeilingene hans, og det stemte nærmest på meteren, » sier Frederik Wendel.

pA BUNNEN SIDEN 1795: Den gamle skipskanonen floa «Den Haabefulde Tronfølger» som Morten Huth font

Agderposten

utenfor Havsøy. Kanonen hadde ligget på bunnen siden 1795. Den befinner seg på Aust-Agder-Museet i Arendal. Foto: Ulrik S. Kirkedam.

Gammel skipskanon funnet utenfor Havsøy Dykking er en populær hobby. En av de mange som stadig går i vannet, bokstavelig talt, er den 18 år gamle Morten Huth fra Tvedestrand. Onsdag dykket han utenfor Havsøy. Hensikten var å finne mulige levninger fra et av de tre skipene som har gått ned i dette farvannet. Etter å ha lett en stund ble han ikke skuffet. På 6 meters dyp, like utenfor øya, fant han enden på en kanon stukket ned sanden. Ved hjelp av vannets oppdrift og en fetter, klarte han å få manøvrert den ca. 200 kilo tunge kanonen inn til land. Der lot han den ligge i vannkanten, like ved en brygge. Morten Huth kontaktet fylkeskonservator Ulf Hamran ved Aust-Agder-Museet, som ba Morten innstendig om å la kanonen ligge. Kommer en slik gjenstand opp i luft, vil den kjemiske reaksjonen mellom jernet og belegget på kanonen og oksygenet ødelegge gjenstanden. Kanonen var ca. 1,5 meter lang. Det store spørsmål er: Hvilket skip kommer kanonen fra? Fylkeskonservator Hamran lanserer følgende teori: Man vet at skipet «Den Haabefulde Tronfølger» gikk ned utenfor Havsøy i 1795. Skipet støtte på Havsøykalven. Da det krenget, har antagelig kanonen falt overbord og fortsatt ned til havbunnen. Her har den kilt seg ned i sanden . SørlandskeTidende 12. juli 1974

men, tvang de lyse sommernettene dem til å gjennomføre søkene utenfor Havsøy om natten. - Vi begynte klokken elleve om kvelden, og holdt på i mange stive klokketimer, sier Wendel.

Populært fiskested Området rundt forlisstedet blir på folkemunne kalt for vraget, og er et populært fiskested. Det kunne vrakleterne også se av videobildene. Det formelig krydde av fisk i området. Er det odøren fra vin og brennevin som fortsatt fenger, 214 år etter at skipet havnet på havets bunn? Agderposten 20. juli 1994

Om det nye funnet kan gi opplysninger om skipets nåværende plassering, er det for tidlig å si. Men kanonen representerer, i følge Hamran, «en uomtvistelig kulturhistorisk verdi», og i seg selv er dette funnet en gledelig begivenhet.

«Iona» gjenfunnet i 1966 AV KRISTEN TARALDSEN

- Her kryr det jo av jomfruer på bunnen. Det var det første froskemannen Jan Myhre Andersen utbrøt, da han kom opp etter en halvtimes dykking ved Målskjæret utenfor Havsøy i går. Fem mann fra Oslo Undervanns· klubb var nede to ganger i løpet av dagen for å konstatere hvor mye eller lite det var igjen av Arendals-barken «Iona». Skipet grunnstøtte der og forliste under en forrykende sydost høs· ten 1909. Og selv om man må betrakte dykkene nærmest som en foreløpig rekognosering, med henblikk på nøyere undersøkelser senere av det nå 57 år gamle vraket, så var resultatene riktig lovende. Karene har allerede bestemt seg for å foreta en tut senere i høst i håp om å få bragt opp flere interessante gjenstander utover det de fant i går. Spesielt interessert er karene i ankeret, som de karakteriserer som det flotteste eksemplar de har sett til dags dato. Og når disse vante dykkerne, som har dykket praktisk talt langs den ganske kyst her til lands, samt foretatt ekspedisjoner til Middelhavet, trekker en så bastant konklusjon, må altså dette eksemplaret være virkelig flott. Ja, en av karene går så langt som å si at det er vel så fint som det som står utenfor Wilhelmsen-bygget i Oslo. Noen eksepsjonelt sjeldne funn ble ikke gjort, men de tre jomfruene som ble tatt opp fra det våte element, var riktig fint bevart. For dem som ikke vet hva jomfruer er, kan vi opplyse at det er en innretning som ble brukt ombord i seilskutene i gamle dager før strekkfisken ble oppfunnet.

Kapteinens private lager Ellers ble det gjort litt av et varp da en av karene antagelig kom over kapteinens private lager av edle drikkevarer. Fem hele flasker ble brakt opp i dagens lys etter å ha ligget i halvmørket i 57 år. Et par av flaskene var utstyrt med blykork og innholdet så ut til å være intakt. Noen smaksprøver ble det imidlertid ikke av brygget, da lukten var tilstrekkelig overbevisende til at innholdet ble tømt ut.

FANT VRAKET Disse flm medlemmene av Oslo Undervannsklubb font vraket av «Iona» sommeren 1966 (Fo to: Skipsforlis på Sørlandskysten).

Lastet med matvarer og søtsaker Den 9. mars 1905 mellom klokken 17.30 og 18.00, grunnstøtte DIS «Tordenskjold» i tykk tåke på sydpynten av Store Torungen. Skipet, som tilhørte Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab, hadde fem passasjerer ombord - en dame og fire musikanter. Ingen av dem I kom til skade. De ble satt i land på Torungen med sin bagasje. Dampskipet ble liggende og hugge, og det oppsto snart hull i bunnen. Forskipet ble I deretter fylt med vann. Flere skip gikk til assistanse for å forsøke å dra «Tordenskjold» av grunn, men det viste seg at det var umulig å utrette noe. Havaristen sto for hardt på. Ved ,,' midnattstider neste døgn valgte mannskapet ei gå fra oorde. Def var umu(Lg ei oppno!"oe seg ombord lenger. Skipet lå da kantret til den ene siden med halve dekket liggende under , vann, beretter Vestlandske Tidende. I «Tordenskjold» var halvlastet da grunnstøtningen skjedde. Lasten besto blant annet av :' I forskjellig slags matvarer og søtsaker.

En god del sjokolade drev inn til Havsøy. Disse godteriene ble reddet av lokalbefolkningen. De fleste spiste så mye " at det formelig tøt ut av ørene på dem», fortalte en av øyboerne senere. Enkelte ble direkte syke av det altfor store inntaket av sø tsakene . Uet flØt ogsa ihn. en god del med svære smørbutter. Havsøy-folk hadde smør til husholdningsbruk i lange tider fremover.

Vestlandske Tidende 13. mars 1905

Ole Martin Lorentzen

Muligens hadde de engang inneholdt konjakk. Nå hadde innholdet gått over til illeluktende eddik. Men flaskene hadde i hverr fall en morsom fasong og kan sikkert brukes som lampesokkel. Bare nå ikke tollerne kommer og oppkrever avgift, sa en av karene da flaskene ble brakt på land. Men vi garanterer overfor tollvesenet at stoffet var udrikkelig. Et par andre gjenstander ble også funnet, blant annet et blokkhjul av bronse, en ibenholtring fra riggen og to kobbernagler som var omsluttet av gammelt, morkent tre. Et skår av en tallerken fulgte også med i skipssekken som Per Wiik hadde med seg opp. en skrånende fjellrygg :arene forteller at vraket av «Iona» ligger i en skrånende fjellrygg. Vrakrestene er spredt over t temmelig stort område. Dybden varierer fra 15 til 40 meter. De mener at en del av rakrestene kan ha sklidd enda lenger ut i dypet. Dette områder vil bli nøyere undersøkt ,este gang de kommer på besøk. En del av skurebunnen - om lag 15-20 meter av den - kunne skimtes på bunnen. Den 81

JERNBJELKE FRA «IONA »: Lille julaften 2000 fikk Ole Martin Lorentzen en jernbjelke i garnet utenfor Havsøy Etter alt å dømme stammer den fra barken «lona». Garnet var så tungt at Lorentzen måtte ha hjelp aven båt med kraftblokkfor å fl det over rekka. Jernbjelken var temmelig gjennomrustet og tilgrodd. Foto: Kjell Høgenes, Agderposten.

Politiet opplyser at en fis ker på Sandvigen fikk beskjed ved 18-tiden om at en skøyte var i ferd med å drive inn mot Havsøy. Han gikk straks ut for å hjelpe, men ved ankomsten va r skøyta allerede drevet på grunn.

var fullstendig dekket av kobberplater. Grunnen til at bunnseksjonen er så godt bevart, skyldes nok at metallplatene har holdt de bastante plankene på plass. Medlemmene av Oslo Undervannsklubb kunne begeistret fortelle Agderposten i går kveld at de har fått tillatelse av eieren av den forliste Arendals-barken, frk. Karen Elise Lassen i Kolbjørnsvik, til å hente opp alt de fant på det gamle vraket. Under besøket hos frk. Lassen fikk de dessuten anledning til å fotografere «Iona» slik hun var i virkeligheten, hvilket jo ikke var minst interessant for karene. Agderposten 4. august 1966

Agderposten

Druknet ved forliset AV KRIST EN TARALDSEN

Det siste dramatiske forliset som er notert ved Havsøy, skjedde torsdag den 21. januar 1943 om kvelden. Fiskeskøyta «Gulla» fra Natvig med Andreas Bentsen som eier og skipper, drev da på land i østre Breibukta på Havsøy. Den 22 år gamle hjelpemannen ombord, Arnold Johansen fra Natvig, omkom ved den triste ulykken. Han led drukningsdøden. Andreas Bentsen klarte å komme seg i land like etter strandingen, og tok seg frem til bebyggelsen i Sundet. Her ble han tatt hånd om av fisker Ludvig Selmer Brodersen.

Motorstopp ved Sandvigen I følge politimester Trygve Gårdbo i Arendal fikk skøyta motorstopp ved Sandvigen og drev hjelpeløs utover mot Havsøy. Et lite stykke fra land fikk skipperen motoren i gang igjen, men det var for sent. Tråleren var da allerede kommet inn i brottene. Da inntraff uhell nummer to. Ro ret brakk. Like etter gikk skøyta på grunn. Den ble stående på et par fot vann. 82

Politimesteren uttalte at omsten d ighetene omkring forliset foreløpig ikke var helt klarlagt, men det var på det rene at Johansen falt i sjøen ved strandingen. Skipperen forsøkte å redde hjelpemannen. Han fikk slått et tau rundt den nødstedte, men i den opprørte sjøen klarte han ikke å få halt ham opp. Den 26. januar beretter Agderposten at fiskeskøyta fremdeles står på skjæret. Det var gjort flere iherdige forsøk på å få den brakt flott, men hittil hadde det ikke lykkes. Skøyta ligger temmelig støtt ~Etter hva som opplyses er det ved høyvann bare to fot vann der ute, så skøyta ligger temmelig støtt. Men hvordan vil det gå hvis det pA TØRT LAND: Fiskeskøyta «Gulla» ble kastet på land i østre Breibukta under en særdeles blåser opp?» spør avisen. kraftig vinterstorm. Den ble stående helt tørt nedenfor Arne Christian Thorstensem hytte. Som I dette tilfellet var avisen temmelig sann- man ser, ble baugen revet løs fra skroget. spådd. Den 2. mars 1943 raste det en særdeles kraftig vinterstorm over Arendals-distriktet. «Gulla» ble da kastet langt opp på land i østre Breibukta. Der ble den stående tørt en tid inntil en ny storm slengte den ut i sjøen igjen. Formodentlig var det skroget av denne fiskeskøyta som kunne ses på bunnen i bukta rett etter 2. verdenskrig.

Han var helt nedbrutt Trålerskipperen kom til vårt hus. Han var helt nedbrutt. Han ble plassert på vedkassa slik at han kunne få litt varme i seg. Han kunne nesten ikke få frem et eneste ord. Etter hvert kom det frem at tråleren hadde grunnstøtt. Han hadde blåst og blåst i tåkeluren for å tilkalle hjelp, men ingen på Havsøy hadde reagert. Han hadde nesten mistet tennene av all blåsinga.

Carsten Brodersen

6. Loshytta på Havsøy AV HARTVIG W. DANNEVIG

Loshytta på Havsøy-toppen er et av kystens kulturminnesmerker som fremdeles er bevart. Stein på stein er lagt av flittige og strevsomme menneskehender. På toppen ble det satt opp tak og vegger. To små vinduer vendte mot sjøen. Utkikksposten ble bygget av praktiske hensyn for å gi losene ly og vern når de med langkikkerten gransket horisonten og speider etter skip i de barske og stormfulle årstider. Nå er loshytta forlengst nedlagt. Bare muren står igjen som et vakkert minne om tider som svant - stein med moseskjegg og årenes fine patina. Hva kan de ikke berette om de kunne fortelle: både om godt og vondt - om lykke og ulykke - både om gleder og de mest selsomme ting. De har sett Arendals storhetstid, følt næringsveiens pulsslag da seilskutene stevnet ut til og inn fra det åpne hav og førte byen frem til velstand, til landets største sjøfartsby. De så de «tyende fYr» - Store og Lille Torungen bygget og tent i 1844. Det ble reist to for å skille dem fra Jomfruland og Oksø fYr. Sikkert kunne de også si et ord om stormnatten den 29. september 1780, da «Den Haabefulde Tronfølger» strandet og ble vrak på øyas værharde utside. J o, mangt har de sett både av godt og vondt - både praktfulle soloppganger da haver kunne stå i flammeveId, og av forrykende, hylende vinterstormer. Det er lett å drømme seg vekk i le av den gamle, minnerike steinmuren en solglad vårdag. Fritt utsyn over hav gir fantasien vinger ..... . Vestlandske Tidende 14. mai 1966

MED LANGKJKKERTEN: Slik satt de gamle losene på Havsøy når de speidet spent etter skuter. På bildet ses fisker Aage Olsen i Mortensbukt med langkikkertelI. Foto: Birger Dannevig.

Tyskerne glemte å løsne trossa

LOSHYTTA pA HAVSØY: Grunnmuren til den gamle loshytta - kjent og kjært kulturminne for husog hytteeiere på Havsøy. Foto: Birger Dannevig.

Det kan tilføyes at under 2. verdenskrig, enten i 1942 eller 1943, hadde tyskerne lagt en militærøvelse til Havsøy. 10-12 bevæpnede soldater lekte invasjonskrig. Særlig respekt for norske kulturskatter kan Hitlers soldater ikke ha vært i besittelse av. Et av «angrepsmålene» de valgte ut, var uheldigvis loshytta. Håndgranater ble med militær presisjon kastet mot det særpregede byggverket. Hele loshyrta ble fullstendig smadret. Det gamle taket var på dette tidspunkt falt ned, men den tilhørende trerammen sto fremdeles på toppen av steinsettingen. Den var utstyrt med små glugger, som losene kunne legge langkikkerten i når de sto og speidet etter skuter. I treverket var det skåret inn hjerter og forbokstavene til losene. - Det var forferdelig trist å konstatere at det gamle minnesmerket ble lagt i grus. Vi var jo alle så forferdelig glade i det, beretter Elsa Wendel (Hagemann Sørensen). To spreke ungdommer på øya, Hans-Georg og Olaf Tellefsen, rok initiativet til å få den bygget opp igjen. - Vi andre hjalp så godt vi kunne. Vi plukket opp stein for stein og forsøkte å sette byggverket i samme stand som tidligere, men helt som før ble det nok ikke, understreker Elsa Wendel.

Aase Huth (Hagemann Sørensen) forteller at det oppsto en noe komisk situasjon da tyskerne skulle over til Havsøy. De rekvirerte rosjekta t il Jakob Høgenes på Hisøy-siden. En offiser stilte seg bak i båten og begynte å kommandere soldatene ved årene. «Jeg antar at de var fra SydBayern eller der omkring og hadde neppe vært i en båt før. Offiseren brølte som tyskerne gjerne hadde for vane, men likevel ville ikke båten rikke seg . Det var forresten ikke så merkelig. De hadde nemlig glemt å løsne trossa," beretter Aase Huth.

Kristen Taraldsen

VED LOSHYTTA: Det var et yndet motiv å bli fotografert ved Loshytta.

7. Den optiske telegrafen AV BE

GT SØRE SE

Det er neppe mange som i dag vet at det fantes en militær signalstasjon på Havsøy under Napoleonskrigen 1807-14. Dens hemmelige karakter og ensomme beliggenhet, er formodentlig årsaken til at den er lite kjent. I eldre skrifter går det imidlertid klart frem at det fantes en slik stasjon på øya, selv om det ikke er mulig å se spor av den lenger. Ved krigsutbruddet i 1807 ble losene gitt pålegg om å holde øye med engelske krigsskip og gi melding til nærmeste losoldermann om mulige fiendtligheter. På enkelte av losutkikkene ble det dessuten reist stenger hvor det ved fiendtlig angrep skulle vises varselsignal. Litt lengre inne i landet var det signalstenger som skulle repetere signalene for å samle kysrvernet. Hvert overlosdistrikt hadde sitt spesielle system for disse signalene. Et bevegelig kystforsvar trengte hurtig underretning om fiendens opptreden, hvis de spredte delene skulle kunne trekke sammen til et truet punkt. Det ble derfor tatt med i planene for Norges sjøvern at det skulle opprettes en telegraflinje på Skagerrakkysten. Det ble organisert et kystsignalvesen, Norges første i nyere tid.

Besto av tre store flagg Den 18. november 1807 undertegnet prins Christian August en instruks for kaptein Ole Ohlsen og løytnant Hagerup om å etablere kystsignaler. Systemet besto av tre store flagg og to standere som ved heisingen enkeltvis eller gruppevis viste forskjellige tallverdier. Disse kunne tolkes ved hjelp aven signal tabell. Noen av stasjonene skulle være «hovedpunkter», andre bare tjene til repetisjon av signalene. For hovedstasjonen skulle det ansettes en lønnet besryrer som var et «villig og bekvemt subjekt blant skipper- og sryrmannsklassen». Repeterstasjonen skulle besettes med pålitelige loser som bodde i nærheten. Ved alle stasjonene skulle det finnes hytter hvor signalapparatet kunne oppbevares og «signalpersonalet finne tilflukt for overordentlig hårdt værlag». Hovedoppgaven for hovedstasjonene var å holde utkikk utover sjøen og sende meldinger om det de så av mistenkelige ting. For å ha et best mulig overblikk måtte stasjonen ligge ganske nær sjøen.

Da kapteinløytnant Dietrichson, sjefen for kanon båtflotiljen i Arendal, ble tilkalt for å hjelpe til under bataljen i Lyngør den 6.juli 1812, skjedde det ved hjelp av den optiske telegrafen.

Tvedestrand

Dette kunne føre til at stasjonene var lette å angripe av fi enden. Det ble derfor bestemt at ?ersonalet skulle benytte uniform. De var dermed å betrakte som militært personell, hvis de ble tatt til fange. Militært personell fikk bedre behandling enn sivile.

Mangel på flaggduk Det begynte imidlertid å bli mangel på flaggduk. Krigstiden gjorde det vanskelig å importere denne varesorten. Dessuten var det vanskelig å oppfatte flaggsignalene på lang avstand. Kaptein Ole ahlsen utviklet derfor et helt nytt telegrafsystem - den optiske telegrafen. (Se rammen). Et signal skulle ikke stå i mer enn to minutter. Telegrafen var i bruk hele dagen, og betjeningen klaget over at det var «stridt og svekkende for synet å være uoppholdelig på

utkikk».

Kaptein Ole Ohlsens optiske telegraf ble godkjent og autorisert av pris Christian August den 31. januar 1809 og var i bruk frem til 1814. Etter fredsslutningen sank den militære verdien. Kaptein ahlsen ble anmodet om å utvikle et system til sivilt bruk, men det kom aldri i funksjon. Formodentlig ble det for kostbart å holde signalstasjonene i drift.

Det hører med til historien at kodene ble fort kjent blant lokalbefolkningen . Ungguttene stjal seg til å skrive dem av i upåaktede øyeblikk. De ble så solgt videre. Det sier seg selv at det den gang må ha vært god underholdning å lese alt som gikk av meldinger i begge retninger langs kysten.

Den gangpå våre kanter

Nedlagt vinterstid Som regel ble kysttelegrafen nedlagt i tidsrommet oktober/november og bemannet igjen i mars/april, altså i det samme tidsrommet som roflotiljen var i virksomhet. Både masten og vakthytten ble da tatt ned. Også i dårlig vær sommerstid hendte det at mastene ble tatt ned. I de skriftlige kildene fremgår det imidlertid at stasjonene på Skagerrakkysten var i bruk hele , eller store deler av vinteren. Det må ha vært en meget stri tørn for besetningen. Ifølge F. Beudich i det historiske verket «Norges Sjøvæbning», var det en repeterstasjon på .Signalen ved Havsøy». Den hadde nummer 39, Nærmeste repeterstasjon i vest lå på HaslaI fjellet ved gården Hasla i Fjære. I øst lå hovedstasjon «I» på Rævesand på Tromøy. Den var anlagt på Veden. Fra Rævesand gikk det en <<lokallinje» inn til Arendal med blant annet en repeterstasjon på Bratteklev. (På et kart over Arendalsdistriktet, tegnet i 181 4, står det anført «Tellegraf» på heia bakenfor Bratteklev). Denne repeterstasjonen hadde som hovedoppgave å besørge meldinger til Sandvigen fort på Hisøy.

'. I

K"Qge~

ø'

Longesun

~~~l:f.

~ ·49

Havsøy ble ikke direkte berørt under Napoleonskrigen. Beboerne kunne imidlertid ikke unngå å legge merke til at krigen foregikk så å si utenfor stuedøra. På Merdø hadde robåtflotiljen fast stasjon. Når engelske krigsskip viste seg på utsiden , gikk den straks ut for å jage fienden på flukt. Utover våren 1809 kunne det daglig ses fiendtlige kryssere utenfor Arendal.

Kaptein Ole Ohlsens geniale oppfinnelse Da kapte in Ole ahlsen begynte å utvikle sin optiske telegraf, var grunnen den at han ikke var helt fornøyd med de flaggsignalene som da ble benyttet. Den optiske telegrafen fantes allerede i mange varianter i andre land . Felles for dem var at de var kompliserte å operere. Ole ahlsen laget et system basert på signalmaster på 7-8 meters høyde og med to tversgående stokker. På hver av disse «armene» ble det oppstilt tre firkantede klaffer som ved hjelp av snortrekk kunne settes i tre posisjoner - opp, ned eller nøytral (rett frem) . Ved å gi hver posisjon en verdi , fikk man en tallkode. I de spesielle kodebøkene som ble utarbeidet, kunne man lese innholdet i meldingen(e). Og den kunne suppleres med detaljer gjennom nye signaler. «Klaffetelegrafen » var i bruk frem til 1814. Etter fredsslutningen sank den militære verdien. I våre naboland var den optiske telegrafen i bruk lengre enn i Norge. Aller lengst overlevde systemet på øya Curacao i Karibien , hvor den var i bruk helt frem til 1940. Aftenposten 14. oktober 1995

pA VAKT Et vaktlagpå vakt ved den op tiske telegrafunder Napoleomkrigen 1807-14. Tegning: Ants Lepson.

,. I

Plassert på toppen Vi vet ikke med sikkerhet hvor signalmasten på Havsøy var plassert, men det er god grunn til å tro at det var på toppen av øya. Her var det fra gammelt av et utkikkspunkt, som også ble brukt av losene. Stedet er dessuten det høyeste punktet i omegnen. Man hadde fri sikt både til Hasla og Rævesand. Det er uttrykkelig presisert at masten skulle kunne ses mot himmelen. På Havsøy bodde det flere loser. Som nevnt var det loser som betjente repeterstasjonene. Vi kan gå ut fra at de signaler som ble gitt under Napoleonskrigen, ble sendt av losene på Havsøy. TEGNFORKlARING'

HoY~d.,ede.

By- rller bygd",,<de .

VEOER I KRIGSTID.

OpIisk frkgraf, hcweclstasjon.

OPTiSK TEL EGRAE UNDER NAPOLEONS-KRIG EN 1807-1814 .

y __

* __

, ,.e~/erstasjon.

REPETERSTASjONENE: Dette kartet viser plasseringen av repeterstasjonene mellom Grimstad og Arendal. Kart: johan A. Wikander.

8. Litt Olll llline forfedre AV T HEODOR KRISTIAN LORENTZEN

Min slekt på farssiden kom til Havsøy i 1786, da min tipptippoldefar, Ole Andersen (17491795) fra Agerøy, kjøpte «Huuse og Hougetomt» av Hans Tomassen på His_ Skjøtet er datert 14. juni det året og er undertegnet på «Hiise Gaard». Ole Andersen ble kun 46 år gammel. Enken, Marthe Lorentsdatter Randvig (17461825) fra Høvåg, giftet seg for annen gang med losen Thomas Olsen (1740-1805). Hennes sønn, Lorentz Olsen (1784-1863), giftet seg med Marthe Tellefsdatter Barboe (1777-1863). De fikk en sønn og ni døtre.

Treschow-familiens «Fritzøe»

SEILSKUTESKIPPEREN: Ole Tobias Lorentzen.

Deres sønn, Ole Tobias Lorentzen (1820-1880), var min oldefar. I likhet med andre nevnte menn drev han med sjølivet enten det var som fisker, los eller sjømann i utenriksfart. Man tok det so m bød seg i øyeblikket. Oldefar var i en periode i 1860-årene fører av Treschowfamiliens «Fritzøe» av Larvik. Med den hentet han blant annet hjem møbler fra England til Treschowenes boliger. I denne perioden var han og familien bosatt i Langestrand ved Larvik. I 1870 ble han fører av briggen «Antilla» av Arendal på 98 Y2 kommereeIester, og i 1874 finner vi ham som fører av briggen «Marie» av Arendal på 112 kommereeIester. I 1875 ble han reder og fører av sin egen skute, «Rap id» av Arendal på 141 Yz kommereeIester. Den ble senere solgt til skipsreder Nils Thommesen i Narestø. Ole Tobias Lorentzen ble første gang gift i 1852 med Karen Oline Eriksen Sandvigen, som han hadde barna Lorentz og Emma med. Da han ble enkemann, giftet han seg på ny i 1860 med Hanne PetronelIe Christensdatter Dybingen (1840-1927) fra Høvåg. De fikk seks barn. Det fortelles at hennes foreldre slett ikke ønsket at deres 20 år gam le datter skulle gifte seg med en enkemann på 40. Hun løste problemet ved å snike seg ombord i hans skute og bli med ham over til Belgia, der de giftet seg i Antwerpen. Senere ble de kirkelig viet i Langestrand kirke ved Larvik i 1862.

Hanne Pe tron elle, som hadde «Beia» som kjælenavn, ble boende på Havsøy i over seksti år. Hun ble tidlig enke, bare 40 år gammel, da oldefar døde av lungebetennelse i en alder av 60 år. Da var den minste tre år gammel. Theodor Kristian Lorentzen

SEILSKUTA "FRlTZØE» : Treschow-fomiliens seilskute "Fritzøe», som Ole Tobias Lorentzen forte. Aust-Agder-Arkivet.

I det samme begynte den at skyde ..... Kaptein Kristian Theodor Lorentzen av Havsøen pr. Arendal, fremsto og forklarte at han var fører av motorskibet «Caracas» av Christiania, 1.077 tonn brutto. Fartøyet, som tilhørte Nils 0rum i Christiania, hadde en besetning paa 15 mand foruten føreren . Det var paa reise fra Philadelphia til La Pallice med 5.528 fat med maskinolje, da det den 2. september 1916 ble senket aven tysk undervandsbaat ca. 235 kvartmil nord til MOTORSEILSKIPET: Bark "Eos», bygget av stål på Fevik i vest rettvisende av Cap Finisterre. 1893, ble omgjort til motorseilskipet "Caracas». Kristian Denne dagen klokken 9.45 observerTheodor Lorentzen forte « Caracas» fra 1915. te man en gjenstand i horizonten paa babord baug som man antog var et seilskib. Efter ca.15 minutter viste det seg aa være en submarin . Kommandoen hardt babord med roret blev given , samtidig som det blev gitt kommando om aa brase akterrærne. I det samme begynte den at skyde. Mandskabet gikk da igang med aa faa ut livbaadene. Da man holdt paa med dette fikk ski bet en granat i babord side rett forenom poppen . Da man laarte babord baad fik man en granat i ruffen. Da mandskabet var kommet i baatene og forlot skibet, ophørte skydningen. Ca. 15 minutter efter kom submarinen op til baadene. Sjefen sagde da at «jeg har til hensikt at senke skibet». Han satte tre mand i babord livbaat som gikk over til skibet og lagde bomber i forpiggen. Efter 10 minutters forløp hørtes tre explosjoner og ski bet begynte at synke. Submarinen satte sin kurs SV hen og begge baade rodde for land. Efter aa ha været i babord livbaad i 54 timer, blev vi berget av den engelske patrol baad «Revinska » 90 minutter av land paa Spaniens kyst og blev landsat i Falmouth i England.

Utdrag av sjøforklaringen

Seilte på d e syv hav Den ene av sønnene, Kristian Theodor Lorentzen (1868-1926), var min farfar. Han giftet seg med Laura Kristine Lorentzdatter (1873-1940). Hun var datter til en fetter av sin ektemann. Slik ble farmor tremenning til sine egne syv barn, hvorav kun tre vokste opp. Farfar seilte på de syv hav og var i en periode på taubåter på havnen i New York. Fra 1915 førte han en seilskute ved navn «Caracas», ex bark «Eos», bygget av stål på Fevik i 1893. Den hadde fått installert to motorer. Skuta seilte for det meste mellom USA-England-Frankrike med stykkgods, trelast og olje. Den ble torpedert i 1916. (Se rammen). Kristian Theodor døde i New York. Det oppstod et problem vedrørende hjemsendelsen. Det var den gang ikke vanlig at alminnelige folk lot sine avdøde kremere. Han ble følgelig balsamert og sendt hjem med «Idefjord» tilhørende Den Norske Amerikalinje. Det hadde oppstått en diskusjon i familien om hvorvidt man skulle orientere hans hjertesvake mor om dødsfallet. Man bestemte seg for ikke å formidle nyheten om sønnens bortgang. Da farfar vel var ankommet gamlelandet, var det en person på Havsøy som enten hadde misforstått hemmeligholdelsen, eller ved en lapsus kom til å avsløre sannheten for gamle «Beia». Uansett hvordan det hele skjedde, min oldemor døde promte. Mor og sønn ble stedt til den siste hvile samme dag på Hisøy kirkegård.

NYGIFTE: Brudebilde av Kristian Theodor og Laura Kristine Lorentzen.

HARPRYD FRA HAVSøY. Hårsmykker som har tilhørt Hanne Petronelle Lorentzen (1840-1927), mens hun bodde på Havsøy Hårsmykker var populære i 1870-80-årene. De kan være lagd lokalt eller de kan være innkjøpt i utlandet av sjøfolk. Vi vet at det ble laget slike av omvandrende "dalkulkm, unge kvinner fra Dalarne i Sverige. De ga kunnskapen videre til kvinner her i distriktet. Over: Brillene til Hanne Petronelle. Helt til venstre: Denne elegante slengkappen har tilhørt Hanne Petronelle. Fargefoto: Konservator Karl Ragnar Gjertsen, Aust-Agder-Museet. Svart-hvitt-fotoet i midten viser Inga Lorentzen "kledd i oldemors stas». Bildet er tatt i 1970-årene. Foto: Øystein Paulsen.

~ I

UNGDOMSBJLDE: Brødrene Lorentz Kristoffer, Kristian Leonard og Ole Tobias Lorentzen foreviget hos fotografLøvfold i

Seilte uten noe uhell Min far, Kristian Leonard Lorentzen (1909-1995) , var fem år gammel da han så sin far for første gang. Det ble sjøen for ham også, slik det tidvis også var for hans to brødre, Lorentz Kristoffer Lorentzen (1897-1977) og Ole Tobias Lorentzen (1899-1958). Far tok styrmannsskolen i 1930 og skipperskolen i 1936, begge i Arendal. Han seilte under hele 2. verdenskrig I uten noe uhell. Dette førte til at han fikk hedersnavnet «Lucky Lorentzen». Etter krigen fortSatte han å seile. Han ble da tilknyttet Caltex i USA. I tur og orden var han fører av følgede skip: «Caltex Il», «War Bonnet», «Warrior Point», «Caltex Istanbul», «Caltex Stockholm» og «Caltex Saigon». I 1949 traff han mor, misjonærdatteren Kirsten Theodora Leisegang (1922-1995), i

: l J

TANKSKJPSFØREREN· Kristian Leonard Lorentzen forte MIT "Caltex Saigon» etter 2. verdenskrig.

SELVLAGD KANO: Denne noe spesielle kanoen ble bygd av Lorentzen-guttene av vrakdeler fra den havarerte seilskuta «Cambodia».

Durban i Sør-Afrika. De giftet seg senere samme år i Oslo. Jeg ble født i 1950, min søster Inga i 1952 og min bror Ole Martin i 1955. Havsøy-huset ble stående tomt en tid ener farmors bortgang i 1940. I noen år bodde vår grandonkel, ungkaren Lorentz Martini Lorentzen (1877-1944), der. Mot slutten av 2. verdenskrig fikk evakuerte fra Finnmark disponere huset. I 1946 overtok vår onkel, Lorentz Kristoffer Lorentzen, eiendommen og bodde der til sin bortgang i 1977. Da han ikke etterlot seg livsarvinger, tilfalt det far å arve sin bror. Han leide ut huset og den tilstøtende hytta på åremål. Da våre foreldre døde i 1995, ble det turen for oss tre søsken å overta. Etter at vi solgte vårt barndomshjem på Utnes i 1996, har Havsøy blitt vårt feriested om sommeren. Ingen av oss tre søsken valgte sjøen, men en nevø av meg, Lorentz Kristoffer Lorentzen (f. 1983), berger familietradisjonene ved å ha valgt å gjøre karriere på de salte bølger.

«NORDSTJERNEN»: CarlOlaves Lorentzen, bror av Kristian Theodor, amkaffit i 1908 seilskuta «Nordstjernen », bygget i Bergen i J875. CarlOlaves Lorentzen drev den en kort tidfra Havsøy. Senere ble den overtatt av Lorentz Martini Lorentzen, som hadde den frem til J933. Seilskuta var da registrert i Lillesand «Nordstjernen » seilte fast hver eneste sommer mellom Sørlandet og England med trelast den ene veien og kull den andre. Skuta f.å som oftest i opplag om vinteren og ble da ankret opp i Flødevigen.

....

I Konebrev fra Havsøy AV KRISTEN TARALDSEN

Åsitte ensom hjemme som sjømannshustru på en liten øy, var nok ingen spøk. Hanne Petronelle Lorentzen (1840-1927), gift med kaptein Ole Tobias Lorentzen (1820-1880), skreven rekke brev til sin mann mens han førte briggen «Marie» av Arendal. Brevene gir oss er interessant innblikk i dagliglivet til en hjemmeværende sjømannshustru. Brevene er sterkt preget av lengsel etter hennes kjære ektemann. Med familiens tillatelse gjengir vi noen av dem. Rettskrivningen til Hanne Petronelle - eller «Beia» som hun ble kalt - er stort sett beholdt i sin opprinnelige form. Noen uvesentlige ting er sløyfet.

, Brev nr. 1: Havsøen, den 29de September 1873

BREVSKRIVEREN: Hanne Petronelle Lorentzen var en flittig brevskriver.

Kjær elskede Mand!

Vi vil ijen tilsende dig nogle Linjer og takke for dit kjærkommende Brev som vi med glæde mod tog for nogle Dage siden. Og Gudskelaav og tak for at vi hørte at du levede vel som er det eneste gode vi kan ønske os. Saa faar det gaa med alt andet som Herren har beskikket det. Jeg kan aldrig udsige hvor glad jeg blev da jeg fik Brev og hørte at du levede vel for jeg var saa bedrøvet at jeg hverken kunde saave eller spise. Men Gud være laavet. Nu er ogsaa den Sorg forbi. Kjære Mand. Vi lever ogsaa allesammen vel til denne thid, Gudskelaav, og alle Barna beder mig hilse saa til Pappa. Laves og Margrete gaar paa Skolen og Theodor og Tilla gaar hjemme. Tilla rober saa paa Pappa baade sent og tidlig og Theodor spør om ikke Pappa kommer hjem snart. Men Gud give at det bare maa gaa vel og at du maa komme hjem med helsen og Livet, saa faar det ikke hjelpe om vi skal vente en stund. Kjære Mand, jeg ønsker dig bare at jeg havde dig vel hjemme.

Men vi skal ikke sørge ... Dyrt er her paa alle ting saa jeg ved nesten ikke hvor Pengene bliver at. Du kan selv tenke dig naar Rugen staar i 5 Spd. og 3 Skilling Tønden. Men vi skal ikke sørge bare Herren vil give os helsen, saa taar vi vel det vi behøver. Hanne P. Lorentzen FAMILIESAMLING: Dette bildet, tatt utenfor Langhuset, viser formodentlig en familiesamling. Bak til venstre står Laura Kristine Lorentzen (med hvitt forkle). Foran henne sitter sønnen Lorentz Kristoffer Lorentzen. De øvrige personene er ikke identifisert, men muligens er det slektninger fra Agerøy.

BEBYGGELSEN Slik så bebyggelsen langs Sundet ut omkring 1. verdenskrig.

Var ikke situasjonen som den var, saa var det bedre at du kom lige hjem. Jeg har hørt af Folk at Styrmanden skal have Brigen paa næste tur vis den kommer til at henge sammen saa lenge. Kjære Ven, vi skal ikke sørge for det, bare du kunde komme lit tidlig hjem saa at vi kunde komme runtom. Kj ære Mand, skriv mig nu til saa fort du kan og fortell mig vorlenge du tenker dette bliver før du bliver ferdig. Her kom ogsaa 4-5 Styker paa same tiden som du, som havde Vand i Lasten og maate laas(s)e af. Mange kommer her ver dag. Her ligger Skibe som har lagt inde en tre a fire Uger. Det er bare kuling af vestenvind ver Dag. Adjø. Lev vel og Herren følge dig. Det ønskes af mig din hengivne Kone og Bøm. Hanne Lorentsen

Brev nr. 2: Havsøen, den 23de Ogtaaber 1873 Kjær elskede Mand! I dag har jeg modtaget dit Brev af l8de dennes voraf jeg ser at du er meget syg som vi blev meget bedrøvet over. Gud give at. det bare maa gaa aaver og at du maa blive rask ijen. Gud lad ikke andet ske med dig. . Men Gud forby at saadant skui de ramme mig med mine smaa Bøm, men jeg faar haabe til det siste og sette sagen hen til Gud. Da haaber jeg det bliver det beste for mig, men nu bliver jeg ikke rolig før jeg faar Brev fra dig ijen. Og saa takker jeg for det Brev af Il te dennes som jeg modHIS SKOLE: I 1851 ble det bygget egen skole på H is (det lille huset til høyre). Havsøy-barna i skolepliktig alder begynte da der. I 1888 ble det bygget en større tog iforgaars og ligeledes det indiagte i begge dine Breve og mer moderne skolebygning (til venstre). Det er den samme som står der i som jeg takker dig for og siger at vi lever allesammen vel til dag. «Gamleskolem> ble da lærerinnebolig. denne Thid.

Margrete og Laves gaar paa Skolen ver sin Dag, men nu trenger de snart til noget paa Benene. Det er det nødvendigste af alt. Saa faar jeg ligesaagodt se og faa tat maal af ham. Margrete maa ogsaa have nyt for hun er saa flink til at gaa paa Skolen.

Brev nr. 3: Havsøen, den 3de Mars 1874 Kjære Mand. Eftersom det nu er gaat saa lang thid, nesten en Maaned siden vi hørte fra dig, vil jeg i Dag Skrive disse Linjer for vi tenker du nu har pasert Helsingør uden at stoppe der, og det er saa lenge siden du hørte noget fra os. Saa har jeg den glæde at skrive og fortelle at vi lever allesammen vel til denne thid, som vi alene Gud har at takke for. Det samme er mit Hjertens ønske at faa høre det samme fra dig ijen med det første, Kjære Mand. Baade du og jeg har nok aldri i vores tid havt saadan en Vinter, men Gud lade det tage en god ende saa blir det vel Engang glemt, bare du maa leve og have helsen. Saa maa du ikke sørge og være lei for nogen ting, for her bliver althid en udvei. Saa maa du laave mig Min Ven at ikke være letsint for det kan fortere din Helbred. Jeg kan nok tenke mig

SKOLEBILDE 1908: På dette skolebildet fra His skole i 1908, ses følgende barn fra Havsøy: Nummer tre fra vemtre i andre rekke er Hans Gustav Meidel Hansen. Nummer tre i tredje rekke er Ole Tobias Lorentzen. Lærerinnen, frk. Grue, bakerst til høyre. (Bildeeier Hisøy Historielag).

at det ikke er saa behagelig, men du er jo ikke alene som det har gaat Kontrarig65 for i denne Vinter. Havnene har lagt fulde hele tiden til nu for nogle Dage siden. For nu er det østenvind saa jeg haaber med Guds hjelp at vi snart skal faa høre fra dig fra et bestemt Sted. Kjære Pappa, jeg skal ogsaa hilse dig fra alle Barna. Jeg skal sige at de lengter og taler om dig. Lille Tilla synger om sin Pappa, hun synger om at Pappa vil komme med Kage og Siner. Hun er nu saa stor og flink. Laves og Margrete gaar paa skolen og Theodor er begynt at Læse. Og saa kan jeg fortelle at jeg og Emma har været i Jhons Brølup. Det var sist i Januar Maaned. Der havde vi det saa gjilt. De ønskede at du havde været der. Og nu skal Susane ogsaa snart have Brølup. Jeg har nylig havt brev fra Jørgen Jordfalden. De lever alle vel og alr er med det gamle. Anton er nylig kommen hjem fra Sommerturen og Ole er paa Veien til London. Nu faar jeg slutte for denne gang og ønske at Herren vil un de os den glæde at vi snart maa faa høre fra dig, og at vi snart vil kunde samles med glæde. Det ønskes af mig, din hengivende Kone og Børn. Hanne Lorentzen Din Ven Persesylteren ligger enn u og venter paa dig. Den er ikke rørt. Den skal ligge til du kaamer, hvis du kaamer lige hjem.

Søsterbrev fra Havsøy I Lorentzen-familiens arkiv finnes det et stort antall brev som er skrevet på Havsøy. De som skiller seg avgjort ur, er ført i pennen av Mathilde Lorentzen (<<Tilla»). Utvilsomt var hun en sj elden god iakttager. Gjennom hennes brev får vi et interessant innblikk i dagligliglivet på øya i 1890-årene. Hun gikk på syskole da korrespondansen foregikk. Brevene som bringes nedenunder, skrev hun til sin bror Kristian Theodor Lorentzen. Samtlige gjengis uavkortet og med den sjarmerende rettskrivningen som «Tilla» benyttet.

Brev nr. 1: Havsøen den 29de September 1892 Kj ære Broder Theodor!

BREVSKRIVEREN Mathilde « Tilla» Lorentzen var en ivrig brevskriver.

N u vil jeg tilsende dig nogle faa linjer saa du kan faa se at vi alle lever vel, eftersom her er en stund siden vi skrev. Det bliver ikke så tidt naar jeg gaar paa Skole, saa der bliver ikke saa meget tid, men i dag er jeg Hjemme og skal hjelpe Mor med at gjøre rent til Confirmationen som skal være til Søndag, saa jeg blir nu Hjemme til Tirsdag. Jeg tenker nesten at her bliver støgt veir til Søndag for i dag er her et forfærdeligt uveir udaf Syd-Vest, saa her er nesten ikke mulig at komme fra Land. Jacob (Didriksen) og Jørgen (Didriksen) har faaet hver sin Skude i dag. De loser godt nu for her er saa mange som kommer hjem. N u kan jeg fortelle dig at Lorentz (Martini) har faaet alt han behøver til Confirmationen, saa vi haaber han skal blive pæn. Klæderne kosta 28 kroner. De er mørke blaa. Han og Helmer fik lige klædninger. De kommer paa et halvthundrede kroner med Oferen og alt sammen.

Motvind.

.....

Igaar var han oppe og ofra 2 kroner. Helmer og Lina ofra 3 kroner hver, saa nu er det bare at vente til Søndag saa er de klar. H an taler om at hvis han tjener noget, saa vil han fo tegrafere sig og sende det til dere. Han og Helmer fisker Hummer isammen, saa nu har de 80 støker som de tenker at faa 50 øre støket for. De bliver en 20 kroner paa hver, som er et godt tag. D e har 13 teiner, saa de kan ikke vente aa faa mere. D u kan tro at han er litt av en kar. O laves skrev at han maate bruge sjægren og de nye seila, men det faar han ikke laav til i vinter for vi har nok med prommen. Han fik brev fra Olaves igaar. Han levede vel og var kommen ombord i den Skonnerten som han skal føre til Massera. Du har vel faaet brev fra Ham, saa du vet det vel. Nu skal jeg fortelle dig at den 18de Oktober skal Jørg Andreas paa Merdø have Brølop. Han skal have Jenny Gundersen. Han kom hjem for en Maaneds tid siden, men Jul Jobsen skal have Skuden igjen. Den er nu ved Krana. Jeg skal hilse fra Mekal (Mikal Jobsen) . Han er nu hjemme, men han vil hyre sig igjen for han vil ikke gaa paa Skole før næste vinter. Aksel og Hermine er nu Hjemme og kjøber Uds tyr til sit Brølop som vist snart skal være. Bias var ogsaa med de. De gikk lige til Byen. Ja, nu bliver Søverin paa Sandvigen Størmand, som han vel er kar for. Nu ved jeg ikke mere at Skrive om denne gang end at alt er ved det samme paa Havsøen. Jeg skal hilse fra Daniel Nævestad. Han sendte Kabenetet til dig, men jeg vil ikke sende det ud en du vil have det. Du maa hilse Søverin fra Mathilde. Hun har nyligen faaet Brev, og vi hører at du ikke har noget arbeide. Du faar vel snart noget at giøre igjen faar vi haabe. Saa faar jeg afbtyde min Skrivelse for denne gang med en venlig Hilsen fra Mor og Lorentz og alle bekjendte, men vær du baade først og sist hilset fra din Søster

Tilla Lorentzen 99

Tillføyelse: Lorentz skal skrive naar han engang faar anledning for han har det saa travelt med at sjyde og stelle med teinene at det ikke bliver før efter Confirmationen. Han har nu skjøde 6 Ærfugl og en and, men nu kommer Alkene. De var helt inde ved Torungen i dag, saa nu skal her blive sjau. Men han er flink til at sjyde. Han treffer de med en gang saa de ramler rundt.

Brev nr. 2 Havsøen den 24de Mai 1893 Kjære Broder Theodor! N u vil jeg tilsende dig nagle faa linjer saa at du kan faa se at jeg og alle lever vel til dene tid. Det samme haaber vi at du gjør, eftersom vi hører at dere kom over Pinseaften. Det maate være jilt for dere aa komme til land til Heljen. Nu kan jeg fortelle dig at Olaves kom til Hull den 6te Mai. Vi har haft to Brever fra ham. Han levede vel og bad at hilse dig og saa haabede han at du var hjemme til han kom for han havde talt med Nils paa Heia og Tøn(n)es. Han kommer til Mandag vist han ikke gaar med til Sverige. Kapteinene vil saa gjerne ha ham med. Men Olaves vil ikke uden han faar 5 Pund fra den dagen di kom ind. Det gaar smaat med los(s) ingen for folkene har gaaet i land, saa bare han og to til er ijen. Der er streik i land saa di kan ikke faa folk. Nu kan jeg fortelle dig at Gustav og Johan er kammen over. Mekal (Mikal Jobsen) kom over den 17de Mai. Gustav er nu paa vei til Algood Bay. Det skal være i nærheden af Bonaserisis (Buenos Aires). Nu har jeg ikke flere andre nyheder at fortelle denne gang end at vi alle lever vel. Det er : smaat med Makrelfisket. Di var ude for første gang og fik 2 støker. Lorentz her skal selge for di. I gaar aften var jeg med Mor ude og pilka. Vi fik et snes smaatorsk og sild. Di var fede som • flesk. Her var nok. Vi kunde se vor de glimra.

LANGHUSET: Intet annet hus på Havsøy er blitt fotografert så mange ganger som Langhuset.

100 ti

SKOLEBILDE 1906: På dette bildet fra His skole i 1906, finner vi flere barn fra Havsøy. I andre rekke fra venstre ses Lorentz Kristoffer Lorentzen. De to pikene i Lyse kjoler ved siden av hverandre i bakerste rekke, er Nora og Ingrid Lorentzen.

Aatte Dage efter du hadde seilt døde Lars Andersen paa Sandvigen. Han var reist ud om morgenen kl. 4. Om aftenen kom di roendes med ham. Han havde faaet Slag, men han var ikke død da di fant ham. Han døde kl. 11. Det laa bare to smaa fisker i sjægta saa han havde vist faaet vondt med det samme han kom ud. Den 17te Mai var jeg, Laura og Julie i Byen en liden stund. Der var ingen andre ting at se paa end kaproing saa alt var stille. Jeg syer saa haardt jeg kan. Jeg har derfor ikke meget Tid til nagen ting. Nu faar jeg slurte for denne gang i haabet om at disse linjer maa treffe dig med • min hilsen. Jeg kand hilse fra Mor, Lorentz og Laura. Hun er i byen hos Kamilla. Hun reiste der ind om anden Pinsedag. Tante, Lina og Jobsen var her nede om første Pinsedag. Jeg skal hilse fra alle bekjendte, men vær du baade først og sist hilset fra din Søster med Agtelse. Tilla Lorentzen

Brev nr. 3 Havsøen den 7de August 1893 Kjære Broder Theodor!

I I

Eftersom det nu er en god stund siden jeg skrev til dig, saa vil jeg tage Penden i Haand for at lade dig vide at jeg lever vel til denne Tid. Det samme haaber vi at du gjør. Kjære Broder, nu kan jeg fortelle dig at igaar var vi i Søm og gik til Fevig. Mor var ogsaa med. Vi var nede og saa paa Jernskibsbyggerie(t). Der stod en Skude og et Dampskib som var halvfærdige. Det var jo noksaa gjilt at se for os som ikke havde seet det før. Sist Søndag var vi i Barlinddalen og spiste Kjisebær. Vi kjøbte treene som di stod, saa vi spiste os ganske mætte. Saa var vi en liden Tur om Søndag med Olaves. I dag er di afsted med vae(r) inde paa Arendals Fjorden. Jeg og Laura skal ind med Midag til di. Vi skal til Byen med det same. Derfor maa jeg se aa faa skrevet til dig for at du ikke skal tænke at jeg ganske har glemt at skrive til dig. Men Tiden har været liden for jeg har haft saa meget at bestille, men nu har jeg ikke mere for øieblikket. Vi takker for Brevene som du har skrevne tilOlaves. Han vil de skrive tilbage, men så gik han af med vae( t). Neste gang skriver han. 101

Vi hører at dere alt har pasert Helsingor, saa dere kan vel snart være fremme vist alt gaar vel. Nu kan jeg fortelle dig at om Lørdag reiste Lisa i Flødevigen til Amerika, og til Fredag skal Anna reise. Di skal tjene derover, men di gruede sig før di reiste. Til Lørdag skal Nils Jobsen og helle famelien reise. Der har alt været Ausjon (auksjon). Lina har været der en 14 Dags Tid. Siden kom Jertru (Gjertrud) og Hans hos Barbro paa Mærdø hjem fra Galifonien (Californien). Hans tog tur og returbelet for han vil snart reise igjen. Jeg ved ikke vorledes det bliver med J ertru. Nu ved jeg ikke andet mere at skrive om denne gang end at alt er med det gamle. Lorentz fisker Aal med Gunders teiner, men her er lide at faa. Vi har salta en halvfjærding, saa det er ikke rart Laura er med ham. De deller den i to. Saa har vi faaet salta en halvfjærding Makre! som di fik en Lørdagsaften og 40 torsk som vi tørka. Torvald er ennu ikke kommen hjem, men di venter ham snart. Olaves tenker saa smaat paa at reise derhen en liden trip med Sjægta. Lina vil være med ham. Jeg kan hilse fra Søverin (Arnt Severin Knudsen som oppholdt seg i USA). Tilla havde Brev fra ham forleden Dag. Han havde været syg en 14 Dage. Han havde drikt for meget vand for der er grusomt varmt. Det kosta 40 dolers (dollar), men nu er han bra ijen og var i arbeid. Han er nu blit Formand. Han kan ta ind di han vil. Lorentz og Anders paa Flækken er reist og di skuI de snart faa Arbeid skrev Søverin, men da var di just kommen dertil. Nu faar jeg slutte for denne gang med en venlig Hilsning fra Mor, Olaves og Lorentz og alle bekjente. Men vær du baade først og sist hilset fra din altid hengivne Søster Tilla Lorentzen

VED LOSHYTTA J 1913: Fru Halstine Petro line Eleonore Hagemann (foran til venstre), Astrid Sørensen (søster til tannlege Sørensen), tannlege Rolv Sørensen, Sigrid Marie Barth (på fonget til sin mor, Bertha Bart, født Sørensen), foran henne Lillemor Sørensen, født Hagemann, og ytterst til høyre en venninne til Bertha Bart.

102

I PARADISBUKTA: Hans Gustav Meidel Hansen medfamilie på utflukt til Vestre Breibukta (Paradisbukta) i 1939.

Dagliglivet på Havsøy I 1893 ble flere av barna på Havsøy rammet av en alvo rlig difteri-bølge. Lille Trine O livia,66 datteren til Arnt Severin Knudsen og hans kone M athilde, d øde. I et brev til styrm ann Kristian Theodor Lorentzen, datert den 6. september 1893, beretter Hanne P. Lorentsen:

Det gikk fort, kan du tro. Hun blev syg om Lørdag og døde Nat til Mandag. Saa var hun til begraveis om Tirsdag. Dogtoren kom ud om Mandag. Da var hun død. Saa sagde han at Kjisten maatte kjæres (tjæres) indi og settes ned i kjelleren. Det blev hun staaendes til Tirsdagen, saa du kan tro at det var svært for Mathilde. De andre er raske endnu, der. Men nu ligger Anton hos Jacob (Didriksen). Dogtoren blev henta om Mandag. Han sagde det kan nok være at han staar det over. Videre beretter hun at Gunder (Hansen) hadde fatt 16 vaser med makrell uken i forveien og 8 vaser samme uke. «Den er dyr nu, kan du tro. Prisen er en Krone Stykket for de største».

Nu ligger panserskibet «Eidsvold» paa Rævesand og skyder saa jeg er rent ræd. Du kan tro de klemmer ivei. Hanne P. Lorentsen

Ikke helt stedbundne At folk på Havsøy ikke var helt stedbundne, far vi klart dokumentert i samme brev. Hanne beretter at hun har vært på landet i åtte dager. Sist søndag hadde de foretatt en kjøretur helt til Tjore iLandvik - en mil vest for Grimstad. De hadde dessuten besøkt Marte som tjente i et hus rett innenfor Homborøy. Ole og Tørborg ville se til henne.

Hun ble døpt den 31. august 1890, og døde den 21. august 1893.

103

Eiendommen gnr. 5, bnr. 80 Hafsøen, det vil si Langhuset, ble i 1901 pålagt å betale kroner 0,81 i årlig " Udredsel" (kirkeskatt) til Hisøy sogneprestembede.

Vi reiste derfra om morgen kl. 7 og kom hjem igjen kl. 100m aftenen. Vi kjørte gjennom hele fire kirkesogn. Vi var helt nede i Grimstad, og ved Rygene var vi også, så du kan tro jeg fikk besett meg. Og så var jeg av sted ogfont 50 potter med tyttebær der oppe. Det er over en fjerding, så du skal nok fl tyttebær til alka bare vi kan fl skutt noen. Vi skal gjøre alt vi kan for å ha en stek hengende når du kommer - bare du kommer vel frem . Jaar foar vi mange Stikelsbær. Olaves' tre bærer en 30 æbler som er gjilt at se. Hanne P. Lorentsen Hanne beretter at Carl Olaves (Lorentzen) overveier alvorlig å ta seg hyre igjen, ettersom det hver dag kom inn en masse seilskuter. De skulle skifte folk. Det er derfor lett å ra hyre.

12-år gammel pike drept av vådeskudd Den alvorligste episoden noensinne i Havsøys historie, skjedde den 13. mai 1912. En 12 år gammel pike ble da drept av et vådeskudd. Skuddet ble avfyrt aven venninne. Den tragiske hendelsen satte dype spor etter seg hos befolkningen på øya.

«Du kan tro her er stor reising med stim båten fra Agerøy. Her kommer folk nesten hver dag. Elen og Gunda og hennes lille datter oppholder seg hos Gunder {Hansen)>>. Vi rar videre vite at «Hans paa Gaarden» er blitt forlovet med en enke fra Gamle Hellesund. Hun var 24 år. De var ventet til Havsøy med dampbåten. De skulle holde bryllup til høsten.

53 øyboere i år 1900 Ved folketellingen i 1900 bodde det hele 53 personer på Havsøy. Det var det største folketall i øyas historie. Den gang var samtlige åtte hus langs «Sundet» bebodd. Fordeler vi folketallet på antall hus, gir det i gjennomsnitt 6,6 personer i hvert hus. Havsøyværingene må med andre ord ha bodd veldig trangt. Enten i 1904 eller 1905 holdt forresten hele bebyggelsen på å brenne ned. Det var Axel Jacobsen, født i 1896, som ble gjort ansvarlig for brannstiftelsen. Det skjedde på denne måten: Han hadde funnet en bensinflaske. Så ville han se om den kunne brenne. Og det gjorde den til gangs. Bensinflasken eksploderte som et skudd på kjøkkenet. I et fortvilt forsøk på å slukke, trev han den brennende flasken. Det ble gjort ved å svinge den rundt og rundt for å blåse ut flammene. I stedet førte denne innsatsen til at hele kjøkkenet tok fyr.

Kraftig forbrent i ansiktet

VENNJNNEBESØK Fru Aslaug Sigmond (foran i båten) legger ut fra brygga for å ro en venninne og hennes datter over til Havsøybrygga. J bakgrunnen ses Lorentz KLorentzen i sin smekre motorracer.

Både Axel og hans mor Elevine ble kraftig forbrent i ansiktet. Særlig Axel fikk store brannskader. Han var ikke mye pen å se på helt svartbrent som han var. Brannen ble slukket av folk som kom løpende til. Familien mistet ikke mer enn to gardiner. Dessuten strøk Elevines hatt med. Den hang oppe under taket. Kjøkkenet så derimot ikke mye flm ut etter at flammene hadde slikket veggene. Malingen hadde slått blærer. «Axel skrek fælt da de ville hente dokto · en, men nå er han etter omstendighetene bra. For det kunne gått mye verre, » heter det i et brev som «Tilla» Jobsen skrev. På nyåret 1917 satte det inn med en kraf· tig kuldeperiode. 26. januar lå isen tett rundt Havsøy. «Tilla» Jobsen konstaterer at hun må

104

I «Han graad sig mest ihel»

Fastlavns-søndag i 1917 arrangerte Havsøy-folket avskjedsfest for lærer Knut L. Haadem ved His skole.67 Han skulle da gå av etter å ha tjenestegjort på Hisøy siden 1889. Haadem ble ansett som en usedvanlig dyktig lærer. Før han kom til Hisøy, hadde han blant annet vært lærer ved middelskolen i Arendal. Inngangsbilletten til festen kostet kr. 1,50. Hele øya hadde ofret sin skjerv til innkjøp av en flott gave. Presangen var et nydelig kaffesett i sølv bestående av brett, kanne, sukker. kopp og fløtemugge. (Det kostet 350 kroner) . Haadem må ha vært meget takknemlig for ! gaven. "Tilla" beretter "at han graad sig mest ihel". I tillegg fikk han en fin sølwase av skolebarna. (Den kostet 25 kroner). De flotte gavene må betraktes som en dypfølt takk fra Havsøy-folket til den sterkt avholdte læreren . 'i Lærer Haadem skulle flytte til lensmann Nils Bakke (på Kokkeplassen). His-læreren ble etterfulgt av Kolbjørnsvik-læreren Olaf Aarstøl. Han ble ved His skole inntil han gikk av for aldersgrensen i 1933.

' j

Knut L Haadem, født 1845 i Valdres, uteksaminere fra Asker Seminar i 1867, ble senere skolebesryrer og klokker på Hisøy.

ta landeveien fatt for å komme til byen for å .!

de ruten fordi isen lå rykk over alt.

ra betalt skatten. «Trafib kunne ikke opprettholra

Hennes mann, Tønnes Mikal Jobsen, hadde klart å skuta trygt i havn. Nå lå skuta innefrosset ved verven. Det var meningen at verftsarbeiderne omgående skulle starte utbedringsarbeidene på skuta. «Vi er saa ræd for Barna. De er saa fæle til at være ude paa bugtene. I Eftermidag drukna der en paa Barbubugten. Det er ikke saa fælt kaldt, saa en kan nokk ikke gaa paa isen før Søndag,» skriver hun.

; FISKEPIKENE: Disse tre pikene på fisketur ved Havsøykalven, er fo tografert i 1920-årene,

105

Poteter ble dyrket i 1919 Så sent som i 1919 ble det dyrket poteter på Havsøy. «Tilla» Jobsen beretter at hennes mann Tønnes Mikal «har ført Tang til mitt støkke i Breibugten». Han har dessuten fraktet to lakter ved fra Merdø. Tanten har fått nøyaktig samme kvantum. «Tilla» beklager seg over at veden er blitt så dyr - hele 25 kroner lakteren. «Men en maa jo have den,» tilføyer hun. A skaffe til veie tilstrekkelig med ved var nok ikke alltid like lett. Noe rekved ble tem· melig sikkert benyttet, men de erfarte at saltet i veden hadde en tendens til å tære opp støpegodset i kaminene. Derfor ble rekved bare benyttet i ytterste nødsfall. Vi får videre vite at den 18. mars 1919 pA "UTKIKf(,,: Kristian Leonard Lorentzen (med langkikkert) og broren Lorentz Kristoffir Lorentzen på "utkikk" ved Loshytta. blir det servert flesk til middag. Det var nok en van lig rett i de fleste hjem. Flesk i duppe ble regnet som en herrerett. Ellers forteller hun at «ikke saa faa Poteter er frøsen for oss». Det kan se ut som om dette har skjedd på Merdø. (Tønnes Mikal var fra Merdø). Etter middag var det nemlig meningen å ta turen til naboøya for å pille dem opp. Samtidig håper hun å få sendt brevet med «Pelle» - «hvis den går».

Kristoffer brakk to ribben Vi får videre vite at Kristoffer (Lorentz Kristoffer Lorentzen) har vært så uheldig å brekke to ribben under et besøk hos Proviantrådet på Skilsø. Uhellet førte til at han måtte holde seg hjemme i seks uker. Marie har vært så dårlig at de trodde hun var døden nær, men nå er hun på bedringens vei. Hun akter å selge alt hun eier på Havsøy og flytte tilbake til Agerøy. Gonder (Gunder) er ved det samme, mens Meidel har begynt hos Dannevig68 og får 50 kroner uken. Ellers skriver «Tilla» at hun etter oppdrag fra svigerinnen har forsøkt å skaffe en pianostol. Hun meddeler at en pianostol koster 50 kroner hos P. M. Danielsen i Arendal.

pA STEINBRYGGA: Ukjent dame på den provisoriske stein brygga foran Langhuset, for moloen ble oppført etter krigen.

106

Formodentlig menes der bårbygger Axel Dannevig.

Den store fangstmannen Kristian Theodor Lorentzen (1868-1926) må kunne karakteriseres som den største fisker og fangstmann som Havsøy har fostret. Han drev havfiske, selfangst og ørnejakt. Kristian Theodor Lorentzen etterlot seg ikke noe skriftlig materiale. Derimot hadde hans sønn, maskinsjef Lorentz K. Lorentzen, god oversikt over farens forskjellige meritter. I et intervju som kysmistorikeren Hartvig W Dannevig laget med ham i 1%4,69 gir han små glimt av farens mangslungne virksomhet. Han forteller: - Far drev med forskjellige former for jakt. En tid drev han jakt på selhunner ute på Ryvingen. En gang gikk han i land og skjøt en svær hunn. Den hadde nettopp født. Ungen lå på fjellet med navlestrengen ute. Far slengte den nyfødte ned i båten. Den døde selhunnen ble tatt med hjem til Havsøy. Der ble den flådd. Den lille selungen krøp opp på den flådde mora. Den kjente formodentlig lukten av mora.

Oppfødd på en tåteflaske

l' I

Selungen ble etter hvert helt tam. Den ble oppfødd på en tåteflaske. En dag mente far at den var stor nok til å ta inn fast føde. Han forsøkte å gi den litt fisk, men den bare spydde den ut igjen. Da ble far sint. Han tok en middels stor berggylte og kjørte den ned i halsen på den lille med hodet først. Fisken ble sittende fast i kinna. Deretter måtte den svelge. Etter det ville den ikke se tåteflaska mer. Den ville bare ha fisk. HARPUN: Ole Lorentzen viser en harpun for makrellAlle ungene lekte med den i Sundet. Hvis vi slo med handa i vannet- størjefoke. uansett hvor langt borre den befant seg - kom den øyeblikkelig svømmende. - Hadde denne jakten noen økonomisk betydning? - Ja, far solgte jo spekket. Noen penger fikk han dessuten da den lille selungen ble solgt til dyreparken i København. Han hadde fått brev fra dyreparken med spørsmål om han kunne skaffe dem tre selunger. Far dro til Ryvingen og skjøt to nye hunner med unger. De to nye selungene ble holdt forsvarlig innelåst i bua. Neste morgen var de søkk borte. Far hadde mistanke om at nabokona hadde sluppet dem ut. Han fikk solgt den tamme, men måtte vente til neste år før han fikk skaffet to til. Ørna som ble skutt - Ble det jaktet på andre dyr? - En gang skjøt far en ørn. Den satt på toppen der oppe. På den høyeste knatten. Ørna ble vingeskutt. Den ble skadet i den ene knoken. Den ville dyrehagen i København absolutt ha. Knoken ble gipset og vingen spjelket. Den ble holdt innesperret i kjelleren i det nærmeste huset. Den ble foret med kjøtt og fisk. Etter en 14 dagers tid tok far den inn i stua hos oss. For at den ikke skulle stikke av, ble det ene benet surret fast til ett av kakkelovnsbeina med en taubit. Så gikk far ut for å hente noe. Jeg ble igjen alene. Jeg var vel 6-7 år den gang. Akkurat da far lukket døra, begynte ørnen å slå kraftig med vingene. Det var tydelig at den ville angripe meg. Den dro så hardt i tauet at den rykket borr hele underetasjen på kakkelovnen. Den raste sammen på gulvet. Der ble den liggende som en jernhaug. Det var

Hartvig W Dannevig: KYSTKULTUR

pA AGDER.

Statsarkivet i Kristiansand.

107

Nu har vi endelig faaet lit godt veir. Vi har hat regn og taage i hele vinter. Saadan en vinter har ingen seet mage til. Det har kommet litt sne. Den smelta med en gang, slik at det bare har været slask hele tiden. Men nu bliver det nok frisk kulde. Det er sundere for helsa.

Laura Lorentzen 13. mars 1927

Fiskeren som slo ut vestegdene med ljåen Hummerfisket var den sikreste inntektsmuligheten for folk langs Sørlandskysten. Fisket i Aust-Agder begynte 15. september. I Vest-Agder begynte det en måned senere, altså 15. oktober. Det resulterte i at en god del fiskere fra nabofylket kom hit for å fiske. Etter 14 dager hadde de gjerne fått nok og dro hjem for å forberede seg til hummerfisket i hjemfylket. Denne invasjonen var ikke særlig populær blant de lokale fiskerne. Konkurrentene tok jo så å si pengene ut av banken for lokalbefolkningen. En fisker så seg lei på at vestegdene tok hummeren fra dem. En natt seilte han ut til Ryvingen, hvor han visste at det sto mange teiner. Så tok han frem den medbrakte ljåen og slo av alle dobbene han kom over. Vestegdene mistet mesteparten av redskapen. Slaget var vunnet. Saken ble selvsagt anmeldt, men politiet fant aldri synderen. Lorentz K. Lorentzen

en tre-etasjes ovn. Jacob måtte senere sette opp en annen kakkelovn. Den lå lagret i kjelleren. Bestefar kom farende av det kraftige bråket. Da han fikk se all oppstandelsen, utbrøt han bestyrtet: - I jøsse navn, hva har skjedd her? Jeg svarte som sant var at ørna ville fly på meg. Bestefar syntes det var godt at jeg hadde sluppet fra den nifse hendelsen uten en skramme. En dag ville far teste ørnas flygeferdigheter. Han hadde bundet den i enden aven 100 favner lang taukveil. Etter en «flying start» fløy ørna rett til værs. Men så begynte den å dale. Fortere og fortere gikk det nedover inntil den landet. i - Skjøt din far andre dyr som ble sendt til dyrehaven? - Ja, en sommer hadde han vingeskutt en svane. Far fikk lappet den sammen igjen. Svanen var helt vill og farlig å komme i nærheten av.

To gamle seilskuteskippere

Under 1. verdenskrig ble en liten skonnert lastet med props (minetømmer) torpedert aven ubåt. Det skjedde om lag 3 n. mil utenfor kysten. Vi sto på heia og så at seilene sto i brann. To norske motortorpedobåter gikk ut og tauet den inn til Kolbjørnsvik. Vraket ble kjøpt av steinhugger Jørgen P. Jensen på Hisøy. Lasten ble solgt og skonnerten ble omgjort til lekter. Det ble innledningen på skipsfartseventyret til Jørgen P. Jensen.

Kristian L. Lorentzen 108

- Det bodde vel mange gamle sjøfolk her i din tid? - Ja, det gjorde det. Vi hadde to gamle seilskuteskippere, Berent Andreassen og Gunder Hansen. Arnt Severin Knudsen, far til Karl Andreas, var også litt aven dypvannseiler. De fleste her ute hadde vært til sjøs. På et tidspunkt anskaffet min far to Nordsjø-kuttere - en relativt stor og en noe mindre. Han hadde kommandoen på den største. Den andre leide han ut. Han drev dem i 4-5 år. Begge båtene dorget etter makrell. Det var fem mann ombord foruten kokken. De fisket mest vestpå. Fangsten ble som oftest tatt i land i Kristiansand. Der ble den lagt i lake og senere eksportert til USA. - Makrellfisket var jo temmelig sesongbetont. Drev din far med andre former for fiske? - Ja, en gang forsøkte han seg på hummerfiske nede på danskekysten. De dro av sted med 150 teiner. De hadde med to småbåter til hjelp ved utsettingen av redskapen. De satte teinene på en svær rullesteinsrøys utenfor Esbjerg. Det gikk ikke særlig godt. De traff visst ikke det rette stedet, for fangsten ble mager. Danskene var heldigere. De visste vel hvor de skulle sette teinene. D eretter forsøkte han seg med bakkefiske på Revet. Jeg tror det bare var far som drev denne type fiske herfra.

Klippfisktørk på fjellet - Hendte det at folk her ute tilberedte klippfisk? - Det hendte, ja. Torsk som ble tatt om høsten ble først flekket. Deretter vasket omhyggelig. Så lå den i saltlake vinteren over. Neste somm er ble den lagt til tørk på fjellet. I den gamle

Losen som gikk igjen

ØSTERSHOV: Det mangler ikke på gamle fiskeredskaper i bua til Langhuset. Her ses en østershov og en østersklo. Foto: Dannevig Foto.

bua kan man fremdeles se hvite flekker på veggen etter saltingen. - Ble fisken importert, eller ble det benyttet lokal fisk? - Nei, det ble alltid benyttet selvfisket torsk. Jeg må si at far drev havfiske i stor stil. Han hadde også en rekke helleflyndrebakker. - Ble mye av redskapen laget her ute? - Ja, det ble den. Jacob Jacobsen spant hamp og laget mesteparten av tauverket selv. Han lager videre enkelte ting i bast. Nevnes må også den første kona til Gunder Hansen, Sofie Gurine. Jeg har aldri sett et m enneske binde garn så raskt som henne. H un var helt fenomenal. Hun kunne sitte og prate mens hendene gikk som trommestikker. Nåla føk opp og ned nesten like raskt som på en symaskin. En gang bandt hun et garn som var 120 favner langt og 15 favner dypt. Så vidt jeg husker bandt hun i alt tre nøter. De to andre var noe mindre. Samtlige var bomullsgarn. - Ble garna barket? - Det ble de alltid. Det ble da benyttet eikebark. Garna ble kokt i store jerngryter.

En gang var far og et par andre fra Havsøy ute og fisket. De hadde ankret opp ved Torungen. Mens de lå der og kylpet, så de en mannsperson som kom gående på vannet. De ble selvsagt livredde . Dreggtauet ble kappet og de fossrodde tilbake til Havsøy. Det ble fortalt at det var losen som hadde loset den britiske korvetten «Dictator» inn til Lyngør i 1812 som gikk igjen. Det var den som senket det dansk-norske marineskipet «Najaden». Losen angret visst bittert på den handlingen. Det var derfor han gikk igjen. Jeg vet ikke hva de egentlig så der ute. Trolig var det vel et luftspeiling - en hildring. Kristian Leonard Lorentzen

109

Novellens tnester på Havsøy Sommeren 1976 hadde Havsøy celebert besøk. Den verdensberømte britisk-amerikanske novelleforfatteren Roald Dahl (1916-1990) og hans frue, den kjente Broadway- og Hollywood-skuespillerinnen Patricia Neal, gjestet da ekteparet Wilhelm og Sigrun (<<Tertit») Løvfold. - Forbindelsen til mine foreldre ble knyttet på den måten at overlege Jean Lange ved Aust-Agder Sentralsjukehus ble kjent med Roald Dahl i forbindelse med at ett av barna ble innlagt på sykehuset. Dahl og hans frue ferierte da på Strand Hotell på Fevik. Overlege Lange var en stor beundrer av Roald Dahl som forfatter. Det resulterte i at de ble gode venner, beretter Finn Løvfold.

J LOSHYTTA: Roald Dahl i avslappet positur iLoshytta.

Han legger til at overlege Lange var en nær omgangsvenn med faren. De var skolekamerater fra Arendal. - I likhet med overlege Lange, var min far sterkt interessert i litteratur. Det var Lange som må ha foreslått å ta en tur ur til mine foreldre. I hvert fall kom de til Havsøy, understreker Finn Løvfold. - Roald Dahl og Patricia Neal og deres tre barn kom ut i båt. Jean Lange og hans kone Anna var også med. Mine foreldre hadde stelt i stand et deilig havets festbord i anledning av storbesøket, fremholder Løvfold. Roald Dahl hadde på dette tidspunkt skrevet flere novellesamlinger, blant annet «Someone Like You» (1953). Utgivelsen ble en stor suksess. Videre utga han «Kiss Kiss» (1959), «James and the Giant Peach» (1961), «The Magic Finger» (1966), «Fantastic Mr. Fox» (1970) og «Danny the Champion of the World» (1975). De fleste av Dahls noveller var preget av overraskende og raffinerte poenger. Flere av novellene ble senere filmet. I 1953 ble han gift med den suksessrike amerikanske skuespillerinnen Patricia Neal. (Blant hennes filmer kan nevnes «Hasty Heart», der hennes motspiller var Ronald Reagan, senere president i USA). Roald Dahl ble født i LIandaff i Wales, som sønn av norske foreldre. Hans far, Harald Dahl, dreven skipshandel. Faren døde da Roald Dahl var fire år gammel. Moren måtte selger noen av sine smykker for at sønnen skulle få utdannelse. Finn Løvfold sitter tilbake med det inntrykk at Roald Dahl virket litt tilbakeholden, nærmest reservert. - Muligens er det typisk for store forfattere, sier Løvfold forklarende. - Derimot livnet han betraktelig til da min far begynte å fortelle noen av Lorentz K. Lorentzens spennende spøkelseshistorier. Jeg husker spesielt godt at da far bererettet om gamle «Halte-Kathrine», som angivelig skulle spøke i Langhuset, var det som om Dahl spisset ørene ekstra godt. Han lyttet åpenbart til denne historien med stor interesse. For meg kunne det virke som om han lagret momentene i historien for senere bruk. Hvorvidt han noen gang benyttet dem i noen av sine bøker, har jeg ikke undersøkt, understreker Løvfold. Roald Dahl ble tatt med på en rundtur på Havsøy. Selvsagt ble Loshytta besøkt. - Åpenbart nøt han å stå der. Han syntes at utsikten var praktfull, slutter Finn Løvfold. Kristen Taraldsen

110

:9. Den siste fastboende IAV KRI ST EN TARALDSEN I

11947 slo maskinsjef Lorentz Kristoffer Lorentzen seg ned i Lorentzen-slektens gamle residens, Langhuset, på Havsøy. Her hadde hans forfedre holdt til i nesten 200 år. Maskinsjef Lorentz Kristoffer Lorentzen ble født den 30. juli 1897 på Havsøy. Han fulgte de gamle slektstradisjonene og ble sjømann. I motsetning til sine forfedre valgte han imidlertid maskinveien. Han utdannet seg som maskinist og avanserte til maskinsjef. Læretiden ble utstått på Pusnes Støberi & Mek. Værksted på Tromøy. Der begynte han den 1. mai 1914 og utdannet seg som maskinarbeider. Deretter utførte han verneplikten i marinen. Rekruttskolen ble gjennomført på panserskipet «Norge». Den etterfølgende sjøtjenesten som maskinist, foregikk ombord i jageren KNM DRAUG. Den 27. juli 1916 - midt under 1. verdenskrig - dro MED ALPELUE OG PIPE: Det er slik de fleste husker Lorentz Kristoffer han ut med DIS «JefV)} av Lyngør som maskinassistent og Lorentzen - med alpelue og pipe. ~rbøter. Han sto ombord i dette skipet inntil det forliste den l . februar 191 7 utenfor kysten av England. I 1920 tok han eksamen ved Arendal maskinistskole med hovedkarakteren «Utmerket godt» 0,40). Den 9. juni 1920 ble han påmønstret DIS «Tysla» som donkeymann og 4. maskinist, og sto ombord i ett års tid. Deretter gikk han ut som undermaskinist med DIS «Stavangerijord», og tjenestegjorde i alt syv m åneder på det kjente passasjerskipet. Deretter mønstret I han ut som 3. maskinist med DIS «Rornulus». Ombord i dette skipet sto han i tre år det I siste halvannet året som 2. maskinist. Så fulgte skolegang ved maskinistskolen i Kristiansand. H an ble ferdig utdannet som morormaskinist av 1. klasse den 3. desember 1927.

I \

) I

I i

/ KONGENS KlÆR: Lorentz Kristoffir Lorentzen i marineuniform, mens han tjenestegjorde ombord i jageren KNM DRAUG.

i I [HARDT VÆR: MIS «Bronxville" ute i hardt vær. Lorentz Kristoffir Lorentzen var l . maskinist ombord i dette skipet i 1939. III

Du tarte'kje å haste slig, Lorentz

KJELEDEGGA: Lorentz Kristoffer Lorentzen med sin kjære pusekatt " Tusta».

Maskinsjef Lorentz Kristoffer Lorentzen og fisker Ludvig Selmer Brodersen var etter 2. verdenskrig de eneste fastboende igjen på Havsøy. Var det noe Brodersen var livende redd for, så var det å bli takk skyldig. Særlig gjaldt det overfor den andre fastboende, maskinsjef Lorentz Kristoffer Lorentzen . En vinterdag skulle Brodersen til butikken for å handle. Om natten hadde det frosset til i Havsøysundet.lsen lå blank og fin. Noen timer senere skulle han over igjen med varene. Brodersen la i vei. I mellomtiden hadde solen tint godt på isflaten , slik at den var blitt temmelig råtten . Så gikk det ikke bedre enn at han plumpet igjennom. Der ble han liggende og bakse i det iskalde vannet. Da oppsto problemet: Hva gjør jeg nå? A rope om hjelp, syntes han var litt forsmedelig. Lorentz sto i telefonen da han plutselig fikk øye på naboen som lå og kavet for å holde seg oppe. Øyeblikkelig løp han ut, fant en tauende og fikk slengt den ut. Deretter fikk han halt den stivfrosne fiskeren inn på fast grunn. Da utbryter Brodersen forlegent til sin redningsmann:«Du tarte'kje å haste slig , Lorentz. Æ trødde vannet så godt æ konne .»

Kitty Ottersland

Seilingstid på vel 3 5 måneder Den 3. juni 1929 finn er vi ham so m maskinassistent ombord i M/S «Som merville». Han avm ø nstret i Baltimore. D eretter m ønstret han på so m 3. maskinist ombord i M/S "Siljestad» i New York, men ble snart omm ønstret til 2 . maskinist. Den 2 1. juli 193 1 overtok han som 1. maskinist. H an hadde da en samlet seilingstid på vel 35 måneder på dette skiper. I 1933 finner vi ham som l . m askinist ombord i MIT «S tigstad». Så hadde han et nesten fire måneder langt opphold ved Burmeister & Wain's Maskin og Skibsbyggeri i København, hvor han lærte om dieselmoro renes oppbygging og virkemåte. Dere tt er tjenes tegjorde han på M/S «Bronxville» som l. maskinist. Skipet befant seg midt i Det indiske hav da besetningen fikk vite om det tyske angrepet på Norge. Lorentzen sto ombord frem til den 20. april 1940. Da ga han beskjed til skipets kaptein om at han ønsket å mønstre av. Det skjedde i Baltimore. Avmønstringen ble foretatt med tanke på å reise hjem på grunn av sykdom i hjemmet. l o Uheldigvis var vikaren allerede sendt fra Norge. «Da jeg kom til New York var der intet annet å gjøre enn å forlate skipet», skriver han i en forklaring til rederiet etter krigen. l l Gjennom et Røde Kors-brev var han blitt gjOrt kjent med at hans mor, Laura Kristine, var blitt syk. Hun døde den 21. oktobe r 1940. 71 Lorentz Kristoffer Lorentzens personlige papirer deponert på Aust-Agder-Arkivet i Arendal. 70

KJENT TREKK: Den nydelige tresjekta "Carola» til Lorentz Kristoffer Lorentzen var et kjent trekk i Havsøysundet.

112

Utførte krigsviktig innsats Han oppholdt seg i New York en tid i påvente av at situasjonen i hjemlandet skulle bli litt mer oversiktlig. Da ordren kom om at alle, uansett nasjonalitet - som ennå ikke hadde fYlt 45 år - måtte registrere seg for militærtjeneste i U.S. Arm y, fant han ut at det var best å etterkomme ordren. Han ble så innrullert i den amerikanske hæren. Der ble han til krigens slutt - og litt til. Hele tiden arbeidet han i land. Den 2. januar 1941 ble han ansatt i firmaet Beard's Erie Basin i New York. For dette firmaet utførte han forskjellige typer med vedlikeholdsarbeid på dokkene, vareskurene og pirene. «Dette arbeidet ble av den amerikanske regjeringen ansett som viktig for krigsinnsatsen. Vi har den høyeste respekt for Mr. Lorentzen, og betrakter ham som en mann med en fin karakter og store evner til å løse de oppdrag han blir pålagt,,, skrev vedlikeholdsingeniør Robert E. Pretat i den attesten han mottok. I 1947 reiste Lorentz Kristoffer Lorentzen tilbake til gamlelandet og flyttet inn i det gamle huset på Havsøy. Her hadde han i alle år Lilly Reinertsen fra Rævesand, født 1923, som trofast husholderske. Hun var for øvrig datter til en kusine av ham.

Lorentz - den siste fastboende . Lorentz Kristoffer Lorentzen døde på Havsøy den 14. februar 1977. Han var den siste fastboende. Inntil da hadde øya hatt fast bosetting i nesten 500 år! Lorentz Kristoffer Lorentzen ble gravlagt den 19. februar 1977 på familie. gravstedet på Hisøy kirkegård. Agderposten brakte følgende nekrolog, skrevet av redaktør Einar Gauslaa: I

KARNEVAL: Lorentz Kristoffir Lorentzen og tannlege Rolv Sørensen (med flosshatt og pipe) fotografert utkledd. Bildet er formodentlig tatt i forbindelse med et karneval. Damen mellom dem er ikke identifisert.

Maskinsjef Lorentz Kristoffir Lorentzen, Havsøy, er plutselig avgått ved døden, 79 år gammel. Han satt ved frokostbordet i sitt deilige hus på den nå vinterkledde sommerøya, og plutselig sank han sammen, rammet av slag. Det huset hvor Lorentz Kristoffir Lorentzen tilbragte sitt otium, har vært i slektens eie i 200 år. Lorentz Lorentzen tilhørte 5. generasjon på Havsøya. Han fllte seg sterkt knyttet til sitt barndomshjem, ikke bare fordi det var et vakkert og fornemt hus, men på grunn av naturen omkring. Her flLte Lorentzen seg i sitt rette ess. Her drev han sitt fiske og Lot dagene gå i fred og ro. For Lorentzen var en av de stiLlferdige i samfunnet, Lun og hyggeLig og god i aLI sin ford. Lorentzen-sLekten har i generasjoner bestått av sjøkapteiner og Loser, men det var maskinen som tiltrakk seg Lorentz Lorentzens interesse. Og han befant seg i maskinrommet på «Jerv»?2 av Lyngør, da skipet bLe torpedert ved den britiske kysten under 1. verdenskrig. Sammen med skipskameratene kom han seg i livbåten, men for de kom så Langt, hadde de måttet vasse i vann til Livet ombord. For å komme opp på dekk, måtte de sparke ut en dør fordi skipet hadde vridd seg under ekspLosjonen. Også under siste verdenskrig seilte Lorentzen i utenriksfart, nå som maskinsjef Han var knyttet tiL Klaveness' rederi i OsLo. FLere år av krigen tiLbragte han i USA. Etter krigen satte han kursen mot sitt kjære hjem på Havsøy. Etter sLagtilfeLLet bLe han med Losskøyta bragt til sykehuset, men døden hadde nok inntruffit momentant. Det er stor sorg i familien etter det pLutseLige dødsfaLLet. Den roLige, vennLige maskinsjefen vil bLi dypt savnet av sLekt og venner.

E.G. Agderposten 17. februar 1977

DIS «Jerv» tilhørre NS Jerv, disponent T horvald Hansen, Lyngør. Skipet var 1.11 3 bro reg. (Onn . Det var bygget ved Bergens mek. Værksted i 1906. «Jerv» gikk i ballast da det ble (Orpederr den l. februar 1917 på reise fra Rouen ;2

ril River Tees.

FILMHELTEN: Portrett av Lorentz Kristoffir Lorentzen a la Clark Gable tatt i Australia. Bildet ble visstnok tatt i forbindelse med en prøvefilming.

113

SOMMERSØNDA G: En deilig sommersøndag i Havsøysundet.. .

Det kan legges til at de amerikanske myndighetene betalte en stor del av omkostningene i forbindelse med begravelsen. De tjenester han ytet amerikanerne under 2. verdenskrig, var åpenbart ikke blitt glemt.

Fantebesøk på øya Havsøy hadde ofte besøk av båtfanter. En som kom fast hvert eneste år, var den velkjente kystens seilende omsteifer Ambrosius Ambrosiusen og hans kone Oline Marie Jakobsdatter. Han ble i ærbødighet benevnt som båtfantenes konge. Ambrosius så da også ut som en riktig høvdingtype, og var utstyrt med et svært, hvitt skjegg. Av folk flest ble han betraktet som en staselig kar. Han dro rundt og kjøpte flasker, filler og metall. Ambrosius hadde fire sønner og en datter. En av sønnene het Makonali. En annen Tistrand. Den tredje Hans Jacob. 73 Ambrosius eide en stor losskøyte med kahytt. l god tid før hummerfisket begynte i oktober måned, pleide han å ankre opp i Fanteviga på Valløyene med en flåte av eldre makrellskøyter. De var bemannet med hans sønner, svigersønner og deres livsledsagersker med avkom. Her drev de hummerfiske en måneds tid. - Kona til Ambrosius holdt det så rent og pent ombord at du kunne legge deg på dørken i kahytten med hvit skjorte uten å få så mye som en flekk, beretter Lorentz K. Lo rentzen?4 En gang kom han riktig ut å kjøre. Lorentz forteller:

FANTEKNIV: Denne vakre kniven mottok Gunder Hansen på Havsøy som gave fra «fontekongen» Ambrosius Ambrosiusen. Foto: Dannevig Foto.

114

Jeg var snaut 16 år da jeg en dag dro ut for å skyte alker. Jeg hadde en stor rosjekte på 18 fot. Jeg rodde og skjøt. Til slutt hadde jeg kommet temmelig langt til havs. Jeg hadde ikke regnet med å ta en så lang tur, så jeg hadde ikke mat med. Under jakten drev jeg med strømmen vestover. Så kom nordvesten, og enda fortere gikk det. Først etter flere timer med hard roing kom jeg meg inn til Valøyene. Der lå Ambrosius med skøyta. Det var hans foste plass. Jeg rodde bort til ham. Ambrosius sa: - l jøsse navn, å gjør du her nere? Jeg forklarte at jeg hadde vært ute og skutt alker, men hadde kommet alt for langt vest. Jeg spurte om å fl litt vann. Jeg var blitt fryktelig tørst etter aLL roingen. 73

De hadde dessuten sønnen Kad , døpt den 26. januar 1900 i Hisøy kirke. Hartvig W Dannevigs samling: KYSTKULTUR pA AGDER. Statstarkivet i Kristiansand.

- Du er vel sulten også, du som har vært ute så lenge, bemerket han skøyeraktig. Han ba meg så ombord. Jeg kom ned i kahytten. Den var ren og pen. Kona til Ambrosius, Oline het hun, gikk under navnet « Vaskelina», for hun var så fryktelig renslig. Ambrosius ga beskjed til kona om å ordne med mat. Hun disket opp med lekre smørbrød og kruttsterk kaffi. Jeg tok et par skiver, men jeg var litt flau og unnselig av meg den gang og holdt igjen. Jeg kunne ha spist rent bord, men jeg forsøkte å være så høflig jeg kunne overfor vertskapet. Jeg hadde veldig lyst på all den gode maten. På smørbrødskivene var det lekre saker og ting som jeg ikke var vant til, men jeg kunne liksom ikke fl meg til å forsyne meg. Plutselig tok Ambrosius frem kniven og stakk den dypt ned i bordplata. Der ble den stående og dirre. Så sa han skarpt: - Nå spiser du, gutt, ellers skal du fl smake kniven. Jeg sa: - Det høres da fryktelig alvorlig ut. Ambrosius tilføyde stolt: - Det er rein mad, selv om du er ombord i en fontebåd. Stilt overfor denne utvetydige trusselen spiste jeg tomt bord. Utpå kvelden rodde jeg hjem. Beste vakten du kunne ha - Var dere redde for fantene? - Ikke så lenge de lå ved brygga på Havsøy. De var den beste vakthunden du kunne ha. Det ble aldri stjålet noe. Men når de rodde rundt om i vikene, hendte det nok at de plukket med seg det de kunne finne. - Var det flere skøyter av gangen? - Ja, det kunne nok ligge opptil seks-sju skøyter i slengen. BATFANTENE: Fanteskøytene var et vanlig syn langs kysten til langt etter 2. De seilte sammen når vinden var fin. verdenskrig. Havsøy hadde hver eneste sommer besøk av båtfanter. En som kom - Hvordan oppførte de seg? fast hvert år, var Ambrosius Ambrosiusen. Foto: Birger Dannevig. - Jeg kan aldri huske at det var noe bråk med dem her ute. Derimot kunne det gå hardt for seg når de lå ved ]omfruholmen. De lå jo da nær byen, og det var lett å tak i drikkevarer. For 60 år siden ble en drept der. Han ble skutt aven annen båtfant. Det lå bare to skøyter der. En av fantene ble mektig arg på den andre. Grunnen vet jeg ikke. Han gikk ombord i sin egen skøyte og hentet en svær forskjærkniv. Da han vendte tilbake til kameratens skøyte, satt denne klar med geværet. «Kommer du nærmere, så skyter jeg,» brølte han. Fanten med forskjærkniven stoppet. Kona hans overvar opptrinnet. Så ropte hun til mannen: «Din feiging, du tør ikkje.» Så skulle knivmannen vise seg. Han gikk mot den andre. Fanten med geværet brente av. Kameraten falt død om. Han ligger forresten begravd på Hisøy kirkegård.

115

10. Ondt ofte lider den

•••• ••••••

AV KR ISTEN TARALOSE

Fiskerne på Havsøy hadde et hardt og strevsomt yrke, og det kunne også være ytterst farefullt. Det bekrefter denne historien: I 1905 var Kristian Theodor Lorentzen hjemme fra sjøen. Sammen med sin svoger Jacob Lorentzen begynte han i jan uar 1906 med si ldedri ving på utsiden av Torungene. Fisket ble drevet med en halvdekksbåt, nærmest en stor sjekte. Som ekstramannskap hadde de med seg en skomakersvenn fra Arendal. Isak isaksen het han. E n natt de var ute fikk de nokså mye sild. Da det satte inn med graps, mente Lorentzen ; at de burd e kappe garna. Men Jacob var litt aven hause på sjøen. Han var ikke helt enig. Etter han s skjønn var ikke situasjonen verre enn at de godt kunne klare brasene. En stund etter fikk de et voldsomt brott over seg. Den fylte båten . Den gikk øyeblikkelig ned under bena på dem. To av de ombordværende fulgte m ed båten i dypet. De befant seg da ca. 10 kvartmil av Torungen. Lore ntzen fikk i all hast kappet løs to kagger som van ligvis ble brukt som flyteelementer for garn lenkene. Disse surret han sammen og fløt av sted. Det var ikke stort håp om red ning. Han befant seg lan gt fra land. I H avet var opprørt, og det var snøtykke. Det er vel unødve ndi g å si at vann et var kaldt.

Det skjer undere av og til Men det skjer und ere av og t il. Etter tre timers drift fikk han øye på en lanterne i farvannet utenfor Ryvingen og la på svøm mot lyskilden. Det viste seg å være en \ annen sildedriver. Den ble ført av fisker Lars C hristian Endresen fra Bratteklev på Tromøy. Til alt hell fikk folkene ombord øye på Havsøy-fiskeren da han lå og bakset kloss ved skøytesiden. Han var da fullstendig utmattet etter å ha svømt ca. 10 kvartmil i det iskalde vannet. De fikk ham ombord. Nede i kahytten gikk han rett bort til byssa og la nevene på den glovarme ovnsplaten, sli k at han svidde av I skinnet. Men han merket det ikke før lenge etterpå. De tok ham med seg inn til Arendal for å få legebehandling.

Den aktive kystfiskeren Ludvig Selmer Brodersen drev som kystfisker på Havsøy, og var en av de mange som opererte i den ytterste skj ærgården på 1900-tallet. Ludvig Brodersen flyttet til Havsøy i 191 7 . Brodersen drev fortrinnsvis med bakkeliner etter helleflyndre . Han hadde en spesielt god helleflyndreplass I STØRJEFANGST Maskinsjef Lorentz K Lorentzen fanget i november 1951 en stor som lå ca. en mil utenfor Store Torungen fyr. Der ble I makrellstørje på sluk ved To rungen. Han var alene i båten, og det ble litt aven kamp. bakkelina satt på 90 favner (130 meter). Han kunne få I Til slutt klarte han å fl beistet ombord i sjekta. Da var de temmelig utslitte, begge to. h Il fl d o '1 65 k'l . Makrellstørja veide ca. 100 kilo. Lorentzen satte kursen mot Utklekningsanstalten i e e yn rer pa opptJ l o. i Flødevigen, hvor størja ble tatt i land. I båten står den stolte fisker, mens j akob - De største bakkene - eller «s torbakken » som den I Høgenes står på brygga og beundrer storruggen. Foto: Birger Dannevig. ble kalt - kunne inneho lde opptil 400 krok. Det ble

116

satt en hel sild på hver krok, forte ller hans sønn, Carsten Brodersen. Han var med sin far atski ll ige ganger. Det ble dessuten trukket skrekkelig mange rokker. De ble aldri lagt på vekta, men de største veide anslagsvis 150 kilo . - Vi måtte ta kraftig spenntak i sjekta for å få dem opp. Av og til hendte det at vi fikk noen riktige stOl'peiser. De hadde en tendens ril å legge seg under kjølen. Den mest effektive metoden å få disse store beista opp på, var å feste et rau i masta og hive dem opp med rå mannekraft, forklarer Carsten Brodersen. Helleflyndra var den fiskesorten som ble best betalt. Prisen var l krone kiloen. Brodersen fortelI ler at faren også kylpet en god del sei. Han kunne ra opptil 50-60 kilo . Prisen var 7 øre kiloen. Dette var i midten av 1930-årene.

Gjerne 4 mil av land

Jeg husker godt da Endresen kom gjennom Sundet. Far sto på dekket og vinket til oss. Neste dag kastet han opp saltvann, men det var også alf. Han ble ikke så mye som forkjølet en gang av den lange svømmeturen i isvannet. Lorentz K. Lorentzen

YRKESFISKEREN: Ludvig Selmer Brodersen var i mange år den enesreyrkesfiskeren på Hawøy.

Ellers var makrel lfisket viktig. Brodersen beretter ar det ikke var uvanlig at 30-40 båter kunne ligge på leie - bundet sammen med tau imellom. - Far foretrakk å gå langt ut etter makrellen. Vi gikk gjerne 4 mil av land. Vi så da Store Torungen som en liten strek over vannflaten, legger han til. l tillegg hadde faren en del teiner. Atte i antall. Disse ble benyttet under hummerfisket. «Der var for øvrig min jobb å fiske berggylte til agn. Men den måtte være minst ert døgn gammel før den ble lagt i teina, >, understreker Carsten Brodersen. Under 2. verdenskrig gikk Ludvig Brodersen til innkjøp av et harpungevær. Snart ble han

Under krigen var det lite bensin å oppdrive. Min far installerte derfor vedgass i sjekta. Det var noe ordentlig herk og sotet noe aldeles forferdelig. Carsten Brodersen

NÆR FORLIS: Under den harde isvinteren i 1942 holdt sjekta til fisker Ludvig Selmer Brodersen å gå ned ved brygga. Propellhylsa var blitt slått løs. Båten ble imidlertid berget.

117

Fikk hummerteina fylt opp på geburtsdagen Min far, tannlege Rolv Sørensen , fylte 50 år den 21 . juni 1931. Han skulle ha stort herreselskap, og det skulle selvsagt serve res hummer. I den anledning hadde far satt ut en hummerteine ved Havsøy. Da den ble trukket om morgenen på den store dagen, viste det seg at den inneholdt åtte store og fine hummere. Det var jo nærmest en sensasjon . Ombord i «Trafik" fortalte han alle om den usedvan li g flotte fangsten . Historien fant endog veien til Agderposten . Senere kom det frem at det var brødrene Ludvigsen som hadde puttet hummerne i teina. Det var deres personlige presang til far. Per Hagemann

kjent som en av de mest aktive makrellstørjefiskerne i Arendalsdistriktet. Det blodrøde, velsmakende kjøttet fra denne store benfisken var sterkt ettertraktet. Dessuten var det proteinrikt. Da matmangelen begynte å gjøre seg gjeldende i krigens harde år, ble makrellstørja redningen for mange slunkne middagsbord. Ludvig Brodersen døde den 10. mai 197 0.

Fiskere på sin hals Omkring 1928 flyttet to meget aktive fiskere fra Langesund til Havsøy. Det var Anders og Arthur Ludvigsen. Av lokalbefolkningen ble de bare omtalt som «østlendingene». De leide først kaptein Georg Tellefsens hus (Brynjulf Marcussens hus), men flyttet i 1935 over til tannlege Rolv Sørensens hus (Wendels hus). Anders og Arthur var fiskere på sin hals. pA LANDTUR: Fru Sigrun Hagemann Sørensen benyttet o/u - De var de dyktigste fiskene jeg noen gang etflatt fjellparti ved østre Breibukta som hyggeplass. har vært borte i, beretter Per Hagemann. I Ludvigsen-brødrene drevet stort garnfiske, det vil si at de fisket med store bunngarn. De hadde blant annet stående et bunngarn på vestsiden av Havsøy (ved innløpet til Paradisbukta). Av og til hendte det at de fikk laks i garnet i tillegg til mye annen slags fisk. Virksomheten ble for øvrig supplert med et stort antall åleruser. Om vinteren drev de et utstrakt sildefiske, særlig i Tromøysund. Dette var før det ble vanlig å benytte lys, men ved hjelp av morilden klarte de erfarne fiskerne å lokalisere silde· stimene.

Fisket stort sett godt - De sleit hardt, men fisket stort sett godt, påpeker sønnen til Anders, Leif Ludvigsen/ 5 senere bosatt i Grimstad. Han tilbrakte alle sine barne- og ungdomsår på øya. Når det passet, ble han med faren og onkelen ut for moro skyld, særlig etter silda vinterstid. Likevel valgte han ikke fiskeryrket. Derimot ble han jernbanemann, senere bestyrer ved rutebilstasjonen i Grimstad. Ludvigsen-brødrene satte opp en stor garnvinne mellom Wendels og Marcussens hus for tørking av garna. Ungene på øya hadde stor moro av å svinge seg med gymnastiske øvelser i garnvinna. D en ble deres lekeapparat. Av og til ble garna barket. D et vil si at de ble satt inn med en garvesroffoppløsning for å øke holdbarheten. Ludvigsen-brødrene d rev regulært fiske med en 22-23 fo ts motorsjekte. T homas H øgenes fra Hisøy-siden var m ed noen turer som hjelpegutt. Rett før krigsutbruddet i 1940 valgte Ludvigsen-brød rene å flytte inn til H elsvigen på Hisøy. D e hadde fortsatt en viss kontakt m ed befolkningen på H avsøy.

11 8

H an ble fø dr den 2 1. april 1923 i Brunl anes.

11. Fra losstasjon til feriested AV KRI STE N TARALD SEN

Rett etter 1. verdenskrig forand ret Havsøy karakter fra å være losstasjon til å bli feriested. I 1924 skjøtet Hans Lorentzen sitt h us over til Åse Stray for kr. 3.500 (Bengt Sørensens l hus). Åse Stray drev egen tannlegepraksis i Arendal. I noen år ble huset leid av østprøysseren I Emil Dertz. I 1931 valgte Åse Stray å selge eiendommen til den hjemvendte norskamerikaneren Søren Barth Sørensen. Han kjøpte videre huset ved siden av (Brynj ulf Marcussens I hus). I Søren Barrh Sørensen fikk kort glede av eiendomskjøpene, ettersom han døde plutselig i 1933. 76 Dødsboet solgte da det ene huset (Bengt Sørensens) til skolebestyrer G u nvald I Tananger i Kolbjørnsvik for kr. 1.250,-. Det andre huset (Brynj ulf Marcussens) ble solgt til fisker Ludvig Selmer Brodersen, som dermed ble eier av to hus på Havsøy. I Tananger valgte å selge sin eiendom i 1937 til lektor Ado lf Sørensen i Arendal. Kjøpesummen var kr. 3.500,-. Priskarusellen hadde åpenbart begynt å gjøre seg gjeldende. Etter hvert begynte de første sommergjestene å dukke opp på øya. Omkring 1937 leide tannlege G udmund Stray i Arendal og hans kone Anne Johanne Marie og deres tre barn seg inn hos fisker Ludvig Selmer Brodersen. Feriegjestene okkuperte l. etasje, mens huseieren og hans fam ilie flyttet opp i 2. etasje. Dette var en grei og praktisk ordning for begge paner. Ludvig Brodersen skaffet seg faste inntekter i den stille årstid for fisket, mens Stray-familien kunne glede seg over ferielivets gleder. Særlig de tre bar na opplevde mange glade stunder. (Se rammen). Tannlege Rolv Sørensen flyttet ut med hele familien til Havsøy i 1929. I de første årene bodde de i huset til Tønnes Mikal Jobsen . Dette leide de frem til 1934. Somrene 1936-37 leide de hos fisker Ludvig Brodersen. Tann lege Stray og tannlege Sørensen spilte ofte bridge sammen. - Far kjøpte i 1938 eiendommen «Vadskjæret» - helt vest i Havsøysundet. Da flyttet Ludvigsen-brødene inn til Helsvigen på Hisøy. Siden har «Vadskjæret» vært i familiens eie, beretter Aase Huth (Hagemann Sørensen). Hun er nå bosatt i Tvedestrand.

«Bare gode minner fra Havsøy» Jo visst husker jeg sommeroppholdene på Havsøy. De står for meg som bare gode minner. Familien tilbrakte et par ferier der rett før krigen , forteller tidligere parlamentarisk leder i Høyre og senere utenriksminister Svenn Stray i telefonen fra Moss. Jeg gikk på middelskolen i Arendal den gang. Vi leide hos fisker Ludvig Brodersen. Under oppholdet drev vi selvfølgelig mye med bading, og så rodde vi en god del. Om vi fisket husker jeg sannelig ikke. Det gjorde vi nok helst når vi oppholdt oss på hytta i Tovdal. Havsøy var et fint sted å tilbringe sommeren på, fastslår Svenn Stray.

GLADE BRYLLUPSGJESTER: Her er brudeparet og samtlige bryllupsgjester samlet på ett brett på Havsøy

Han falt død om i båten ved brygga.

11 9

Min far, tannlege Rolv Sørensen, kjøpte Sigmonds hus i 1916. Far og mor bodde der et par år. Jeg ble faktisk ''lager' der ute. Med to mindreårige barn og en baby, falt det svært tungvint å bo på øya. For min mor var det et fryktelig slit å få vasket klær. Dessuten fryktet far og mor for at vi kunne drukne. Det endte med at pappa besluttet seg for å selge huset igjen.

ElsaWendel

GLASSVERANDA: Aksjemeglerj ohn MesselIs sommerhus med den karakteristiske glassverandaen.

Mine foreldre kjøpte i 1938 en fem å r gammel pram for 75 kroner. "Røde Svane", som den blir kalt, har vi tatt godt vare på. Den går fortsatt i skytteltrafikk over Havsøysundet.

Aase Huth legger til at hun ble viet i Hisøy kirke den 1. juli 1950 til kj øpmann Karl Huth fra T vedestrand. Bryllupsmiddagen ble holdt på Havsøy. - Det blåste en forferdelig nordvest. Havsøysundet sto nærmest i kok. Likevel klarte vi å få alle gjestene trygt over.

Det store tomtesalget

Preben Jørgensen

I 1884 - da hans kone Kirsten Jacobsdatter døde - ble fisker Lorents Martinius H ansen eier av «hele H avsøy». Da han døde den 24. mai 1911 , bestemte skifteretten at Havsøy (gnr. 5, bnr. 110) skulle selges på auksjon. De som fikk tilslaget var bankbestyrer O le O lsen i Nedenes Sparebank, bedre kjent som «Bank Ola», og kjøpmann Hans Pettersen, som dreven skips- og kolonialhandel på Tyholmen i Arendal. Kjøpeummen var kr. 1.210,-.77 I 19 15 valgte O le Olsen å selge sin halvdel av eiendommen til dr. N iels Barth, Arendal. Arendalslegen måtte punge ut m ed kr. 1.000,- for hus og grunn. Aret etter fant Hans Pettersen ut at heller ikke han ville sitte m ed sin del av eiendommen. Den ble solgt til tannlege Rolv Sørensen , Arendal. Prisen for denne parten var kr. 2.000,-. I 19 17 besluttet d r. Barth og tannlege Sørensen å avhende eiendommen til fru Henrikka (H enny) H øegh M esselJ.78 Salgss um m en ble fas tsatt til kr. 5.000,-. En femdobling av verdien på fem år m å sies å være en pen prisstigning. H enrikka Messell var gift med aksjemegler John Messell, Arendal. D e ble viet den 10. august 1904 .

H YTTA VED BREfBUKTA: Drosjesjåfør A rne Christian Thorstensens hytte ved ø stre Breibukta. Den ble oppført av Jngemann Christiansen i 1942.

120

Auksjonss kjøtet er datert 20. jan uar 1912. N edenes pantebok. Henrikka Høegh Messell (f. 1885) var datter av trelasth andler og brukseier C laus Bo mhoff Evensen i Arendal, gift med Ka ren Elise An derse n. Eve nsen eide blant an net Tern eho lm en Sag.

77 78

Hver eneste ferie på Havsøy John og Henrikka Messell tilbrakte hver eneste ferie i sitt nyervervede sommerhus på Havsøy (Sigmonds) . Messell bygde for øvrig glassverandaen på huset. I mellomkrigsårene begynte Henrikka Messeil en forsiktig utparsellering av eiendom men . «Tomtene er min sarepta-krukke,» uttalte hun en gang. I 1936 utstedte hun grunnseddel til skolebestyrer Gunvald Tananger i Kolbjørnsvik på en tOmt for 52 år, mot en årlig avgift på kr. 5,(Bengt Sørensens). Noe senere solgte hun den første hyttetomten på Havsøy. Ettersom den var beliggende øst TRE UNGE SØSTRE: Disse tre unge og sjarmerende søstrene på Havsøy, er Sigrun for den gamle bebyggelsen langs Havsøys undet, (Løvfold), Elsa (Wendel) og Aase Hagemann Sørensen (Huth). ble den ansett som spesielt verdifull. Den heldige kjøper var kranfører Carl Duus, Arendal . Parsellen ble gitt navnet «Kvellsro» (Inga Lorentzen Det var vi som satte navGtythes). I 1937 satte han opp en hytte på den gam le grunnmuren til Bernt Nilsen Aabergs net Paradisbukta på østre hus. Breibukta . Det må ha Denne transaksjonen ble raskt etterfulgt aven ny, ettersom parsellen «Havstua» ble solgt skjedd på 1920-tallet. Vi tillngemann Kristiansen, Arendal. Han oppførte en hytte på tomten. I 1942 ble den kjøpt syntes bukta var et paraav drosjesjåfør Arne C hristian T horste nsen, Are ndal. dis på jord - derfor kalte vi den Paradisbukta . Tomtesalg i stor stil Henrikka Høegh Messeli fonsatte å selge ut tomter. På denne måten var det flere h eldige Aase Huth interessenter som kom i besittelse av store og flo tte hytteto m ter på øya. En av de heldige tom tekjøperne var møbelsnekker Oskar Halvorsen, Arendal. I 1941 fikk han kjøpt en parsell på østsiden av øya. Parsellen fikk navnet «Fjellstua» (Turid Lindheims) . Kjøpesummen var kr. 500,-. Halvorsen oppførte en knøttliten hytte på 9-10 kvadratmeter på tomten.

Byggmester Ole B. Børresen satte opp hytta med tre lag bord i veggene og 300 tomme melsekker som isolasjon. Hytta ble innviet av mine foreldre sankthansaften 1942 med en masse venner. Det ble servert bløtkake fra Bager Jørgensen og øl fra Arendals Bryggeri og Mineralvandfabrik. Denne menyen var nok noe uvanlig i krigens dager. Tyskerne beslagla hytta høsten 1944. Våren 1945 flyttet en av de tvangsforflyttede finnmarksfamiliene inn. MED BLØTKAKE OG øL: Jørgensens hytte ble innviet sankthansaften 1942 med bløtkake og øl. Her ses de feststemte festdeltakerne. På bildet ses kjente fjes som Tøger Sørensen, Lai Jacobsen, Sverre Lindqvist, Anders Husebye og Kaare Jørgensen.

Preben Jørgensen

121

I 1941 avhendet fru Messell en større tomt til konditormester Christian Jørgensen og hans frue Dagmar. Parsellen fikk navnet «Terna» (senere «Ternevig»). Fru Messell ble henrykt over at noen var så «gale» at de ville kjøpe denne forblåste og ufremkommelige delen av øya. Spørsmålet gjaldt egentlig om hvor m ye tomtegrunn Jørgensen ville ha. Det ble satt noen streker på et kart, og vips eide ekteparet mellom 15 og 17 mål. Prisen var kr. 1.200,-. Dagen etter ville fru Messell selge hele Paradisbukta med all grunn imellom. Dette syntes Christian Jørgensen og hans kone var et litt for stort løft, selv om fru Messel bare forlangte kr. 600,- ekstra. Derfor avslo de tilbudet. På tomten ble det oppført en hytte på 70 kvadratmeter. Hytta var opprinnelig et hus som overlege Roald Rensvik hadde hatt stående i Stølsvigen. På grunn av veibygging måtte det rives. Etter lange forhandlinger ble prisen satt til kr. 3.000,-. Huset ble tatt ned planke for planke. 10 bakere sto for nummereringen av plankene. Trematerialene ble senere fraktet over Havsøysundet i pram. Murmester Ivar Olsen satte opp grunnmuren. Den flotte peisen ble murt opp av rullestein fra Målen. Hytta kom på kr. 13.398,39. (Se byggeregnskapet side 124). En båtbu ble oppført på eiendommen i 1948. Den ble i 1983 og 1990 påbygd av sønnene Ebbe og Preben Jørgensen. Den eies i dag av Ebbe, mens Preben har overtatt «Ternevig».

Uthus omgjort til hytte I 1943 fikk Tor Martin Bjelland, Kolbjørnsvik, overdratt de attraktive parsellene «Knubben» (Skindlo/Clasens) og «Knubbeholmen» (Kari Bratsbergs) i det sydøstre hjørnet av øya. På «Knubben» ble det oppført en mindre hytte. Byggverket var et uthus som tidligere hadde stått på hans boligeiendom i Neset i Kolbjørnsvik. I 1943 år ble det holdt skylddelingsforretning vedrørende parsellen «Havsøsund» ved Havsøysundet. Den ble frikjøpt av lektor Adolf Sørensen, Arendal (Bengt Sørensens). I 1944 solgte fru Messell parsellen «Fjordgløtt» på østsiden av øya til fabrikkeier Robert Kolborg, Kolbjørnsvik (Kristen Taraldsens). Salgssummen var kr. 400,-. På tomten ble det sommeren 1945 reist en hytte på 42 kvm. Denne hytta har en litt spesiell historie: Robert Kolborg drev Hisøens Trævarefabrik. Helt på slutten av krigen ble han av den tyske okkupasjonsmakten tvunget til å bygge en tyskerbrakke. Den skulle leveres til Have leir. Ved bevisst forhalingstaktikk ble byggearbeidene kraftig forsinket. 8. mai 1945 var freden et faktum. Leveransen var ikke lenger aktuell. Tyskerbrakka ble demontert og gjenoppført på Havsøy.

pA ROTUR: Konditormester Christian Jørgensen og hans kone Dagmar på rotur i Havsøysundet i «Røde Svane». 122

KAFFESELSKAP: Hyggelig kafJeselskap utenfor Langhuset. Til venstre husbestyrerinne Lilly Reinertsen. De øvrige personene på bildet er ikke identifisert.

Lektor Wilhelm Løvfold, Lillehammer, overtok i 1944 eiendommen «Sjøgløtt» ved Havsøysundet (So lheim/Haukenes'). Samme år ble eiendommen «Havsøen » solgt til Halvor Blom Bakke, Arendal (Haakon Amelns) .

«0ykongen» kommer til I Breibukta - bedre kjent som Paradisbukta - solgte Henrikka Høegh Messell en parsell til fabrikkeier Anders Fløystad, Kolbjørnsvik, for kr. 1.5 00,-. Salget ble registrert av sorenskriveren i Nedenes den 11. januar 1945. Den ble gitt navnet «Breibugta». En større parsell av denne praktfulle strandeiendommen med sandstrand, ble den 9. januar 1950 solgt til Hisøy kommune. Den ble da utlagt som friluftsområde - for øvrig det første i kommunen. Anders Fløystad solgte i 1952 denne parsellen til Hildur Johannesen og Margit Evensen for kr. 700,-. Den siste store eiendomstransaksjonen fra fru MesselIs side ble foretatt i 1947. Da solgte hun den resterende del av gnr. 305, bnr. 110 til Harold S. Sigmond, Oslo. Han måtte punge ut med hele kr. 7.700,- for å erverve denne herligheten, det vil si hus og grunn. Dessuten måtte han gi kr. 500,- for løsøret. Etter kjøpet kunne Harold S. Sigmond med rette kalles «øykongen», ettersom han foruten eiendommen ved Havsøysundet ble sittende som eier av hele midtpartiet av øya. Hans sønn, h.r. advokat Frithjof Sigmond, overtok i 1962 «Havsøybruket» for kr. 22.000,-.

Solgte parsellen «Utsyn» Fru Messell solgte i 1945 dessuten parsellen «Utsyn» til Anders Fløystad for kr. 500,-. To år senere ble denne parsellen skjøtet over til Harold S. Sigmond, Halvor Blom Bakke og Lorentz Kristoffer Lorentzen. Salgssummen var kr. 1.000,-. I 1947 ble dette eiendomsfellesskapet opphevd. Det ble oppnådd enighet om at bnr. 277 skulle tilhøre Harold S. Sigmond, bnr. 278 Halvor Blom-Bakke og bnr. 244 skulle tilhøre Lorentz Kristoffer Lorentzen.

123

Byggeregnskapet for «Terna» Det er ikke ofte man kan presentere et nøyaktig ført regnskap for oppføringen aven hytte på Havsøy. Konditormester Christian Jørgensen har fremdeles i behold regnskapsboken for hytta «Terna». Arbeidet på grunnmuren ble påbegynt 29. november 1941 , mens arbeidet på selve hytta kom i gang den 16. april 1942. Nedenfor bringes samtlige poster for «prosjekt hyttebygging»: Kjøp av huset i Stølsvigen Kjøp av tomt Skyldserning Arbeid på tomten Pristakst Stempelgebyr Tinglysning Stempel av skjøte og porto Salær til sakfører HH93 Utskytning av tomten Betalt Brodersen for frakt Hjelp til frakt av huset Arkitekthonorar Grunnmuren Slep med ferje Cement Joseph Hammer Hjelp til transport av huset Brønnen Papp til hytta Frakt av materialer Papp Arendals Trelastlager Papp Finn Mørland Assuranse (14.000 kr.) Maling T ønseth Spiker Frakt Materialer Skarvedalen Muring av peis og pipe Blikkenslagerarbeid Dahlberg Tomt av fru Messell Dovrepeis Ivar Olsen Sykekassen I. Olsen Bærejern til peis Ivar Olsen Brodersen Frakt murstein, sand Skarpnes I. Olsen I. Olsen 6 sekker cement Duus 7 sekker cement Aimar 93 Sakfør<:r Hl:nrik H<: nrichsen.

124

kr. 3.000,00 750,00 30 ,00 15,00 10,00 5,00 5,00 11,00 125,00 32 ,72 50,00 25,00 134,40 757,00 5,00 123,50 10,00 120,00 30,00 40,00 59,71 33,30 25,00 120,00 15,00 30 ,00 120,00 130,00 139,00 100,00 211,00 173, 00 71,00 22,00 137,00 15,00 514,66 205,00 134,00 30,00 35,00

Arendals mek. Verksted 20 sekker cement Aimar I. Olsen Lån av ferje Gartner Solberg

Strømavgift Assuranse (14.000 kr.) Strømavgift Brodersen I. Olsen Hammarlund Spiker (Paulus Møller) Sørensens elektriske Hisøens Trævarefabrik Materialer Timber Tomt av fru Messell Eliassen Tinglysning Henrichsen & Homstøi J. Knudsen & Co. Børresen Salær HH Tinglysning (lensmannen) I. Olsen sykekasse/lønn Blendingsgardin 4 sekker cement Kolbjørnsvik mek. Verksted Blikkenslager Askildsen Joseph Hammer 7 sekker cement Krigstrygd (arbeiderne) Veien fra bryggen og planering av div. Bryggen på vestsiden Transport til bryggen Bryggen Haven

Totalt

167 ,85 100 ,00 381 ,20 40 ,00 324,30 103 ,56 148 ,50 17,85 25,00 17,7 5 5,00 60 ,00 24 ,00 36,00 1% , 16 39,00 250,76 400 ,00 1.400 ,00 13,50 75,93 250,00 1.870,00 36,00 3,00 69,95 41,00 24,00 167,85 39,00 90,00 34,58 57,60 183,60 48,46 20,00 729 ,05 576,36

kr. 13.938 ,3 9

12. Da veien kOln i 1914 AV ULRf K S. KIRK ED AM

Den 22. oktober i 1914 var veien ut til Havsøybrygga ferdig. Det var en helt ny bygdevei med et 2 030 meter langt grusdekke fra Hisøy kirke og frem til Havsøysundet. «Nyveiem) var utvilsomt et viktig kommunikasjonsmessig fremsktitt for øyboerne. Frem ril dette tidspunkt hadde båt så å si vært enerådende som fremkomstmiddel. Nå lå plutselig Havsøyveien der - fin og bred etter datidens forho ld (2,5 meter med møteplasser). Kun drøye 50 meter med vann var nå skillet mellom isolasjon og sivilisasjon for innbyggerne på Havsøy. Før 1914 fantes det bare en sti eller dårlig kjerrevei fra Hisøy kirke og ut til Havsøybrygga. Fra gamle dokumenter vet vi at i 1786 hadde Hisbonden beiterettigheter på H avsøy. Den veien han måtte drive buskapen langs for å komme til sommerbeite på Havsøy, gikk over skogen og ut til nåværende H avsøybrygga. Den besto av et oppgått tråkk og fulgte en trase som senere, med mindre justeringer, skulle bli Havsøyveien. Skjønt det var nok lettere å ta buskapen med båt fra Flødevigen og ro den ut til Havsøy. Oppsitterne hadde allerede i 1911 søkt Hisøy kommune om at det måtte anlegges ny vei. De mente at det ville være opplagte fordeler med en ny vei. Oppsitterne støttet derfor helhjertet opp med pengebidrag. Daværende eier av His gård, Ole Knudsen, kunne få en lettere atkomst til sine HA VS0YVEIEN-DA LEBAKKEN J949: I huset bodde fam ilien Karlsen. beiterettigheter på Havsøy. I 1913 ga han 30 kro- Foto: Ole Aagesen. Bildeeier Hisøy Historielag. ner i bidrag til ny vei. Jokum Knudsen, bror til Ole, ga fri grunn under forutsetning av at den gamle stien ble fulgt så langt som mulig. Det samme gjorde de som bodde på gården Lundåsen (Lonnaasen) som lå i bunnen av Dalebakken, der Lundåssletta begynner. Her bodde familien Kristen og Ester Jørgensen. Gårdsbruket deres hadde våningshus, uthus og kårstue. Til sammen bidro oppsitterne og telegrafvesenet med 1 055 kroner aven rotal kostnadsramme på 8 000 kroner.

De brukte nok vannveien

SNØ LANDSKAP: Vinterbilde fra Havsøyveien-Dalebakken 1950. Foto: Ole Aagesen. Bildeeier Hisøy Historielag.

Familien Stenersen i Lille Stølsvig hadde sitt hus tett inntil sjøkanten. De brukte nok vannveien, tross den nye veien, for å komme til Sandvigen Varehandel hvor Alfred M . Akselsen var innehaver. (Han døde i 1928) . De oppsitterne som bodd e på strekningen fra Havsøy til Hisøy kirke, kunne heretter bruke hest og kjerre, sykkel eller «apostlenes hester» når de skulle til handelsmannen i Kolbjørnsvik eller i Strømmen . I Stølsvigen var det et lite gårds125

STØLSVIG GARD: Helt til venstre ligger fjøset. «Gamlestua», som var hovedhuset, ble revet i forbindelse med veiutvidelsen i 1970-årene. Foto: Arthur Nygård 1965. Bildeeier Hisøy Historielag.

bruk som Ommund G undersen eide. Her var det ei ku, noen høns og et par griser. Dette var et komb inert gårds- og sjøbruk. Ommund mente at det ville være lettere å få sendt overskuddsmelka inn til handelsmannen langs Havsøyveien enn å benytte båtveien. På bruket var det en svært god brø nn. Den kom til å ligge så nær den nye veitraseen at han tok for beho ld om at brø nnen ikke måtte bli skadet når de skulle til med veiarbeider. I Mortensbukt bodde Axel Dannevig og fiskerfamilien Aage O lsen med sine fire barn. De hadde vokst opp m ed nærhet til sjøen, og av den grunn var ny vei for disse ikke de n helt store nødvend ighe t. Begge fami liene stilte seg imidlertid solidarisk m ed de øvrige oppsi t terne og ga sitt bidrag for at kommunen kunne realisere ve iprosjektet.

Ga fri grunn til kommunen G. Hellevig, som bodde i Vragevigen, var grunneier og ga fri grunn til kommunen. Som det går frem av oversikten (se bidragslisten) , så var det flere grunneiere som ga fri grunn, deriblant Nicolai Kløcker som var en stor eiendomsbesitter langs den nye veitraseen. Hisøy kommune hadde gjort store investeringer like før og etter århundreskiftet (1899 til 1900). N å hadde oppsitterne på strekningen fra Hisøy kirke til Havsøy skrevet seg på bidragslisten. Pengebidraget var utvilsomt av vesentlig betydning for at veibyggingen kunne forseres og sluttføres så snart som mulig. En av de største bidragsyterne var telegrafvesenet. De så jo at utbyggingen av telefon og elektrisitet kunne forseres i og med at den nye veien kom. Bidraget var på hele 450 kroner. Det kom godt med. I sin dagbok fra 1911 skriver Ole Aagesen følgende om veiprosjektet ut til Havsøybrygga:

Den 8. desember 1911 skrev vi under på listen til veien. Vi ga 40 kroner. Det hadde vært et drøyt halvår med en masse p engeutlegg. Vi regnet med at det ble anledning til å gjøre arbeid på veien også. Den 3. mars 1913 er veien langt fremskredet, og alle hjemme har gjort dugnadsarbeid hele den måneden og fram til 16 april 1913 da veiarbeidet sluttet. Vi tok hjem redskap en, og andre overtok. Det var gitt lov til å samle ved, slik at det var gratis ved for de som arbeidet på veien. Det kom godt med.

Lettere skole- og kirkevei De Il familiene som bodde på Havsøy i perioden 1910 til 1914, hadde også skrevet seg på bidragslisten. Alle ute på øya ville nå en atskillig lettere skole- og kirkevei. Det ville også være lettere å få legehjelp og ellers annen bistand ut til Havsøysundet via veien enn om hjelpen måtte komme vannveien som tidligere. På Havsøy hadde alle båt, og turen over Sundet

126

TREJENTER pA HAVSØYVEIEN Fra venstre: Liv Myrvang (( Trulte»), Anne Lise Flaten og Kari Jørgensen fotograftrt utenfor Flatens gartneri sommeren 1953. Legg merke til veien som allerede da var så nedslitt at den lå jevnt medj ordene. Foto: Hisøy Historielag.

I tiden før 1914 var det en god del diskusjon blant befolkningen som bodde på His, om nødvendigheten av å bygge ny vei til Havsøybrygga. Alf Dannevig fortalte at daværende ordfører for Hisø Herredstyre kunne berette følgende historie: Det hadde vært en lang debatt om Havsøyveiens nødvendighet osv. En i herredsstyret skal til slutt ha sagt at det var helt unødvendig med bilvei til Havsøy brygge. Dit kom det aldri til å gå biler! Alf-Georg Dannevig

ENDELIG VEJEFORBJNDELSE: \kien har endelig nådd frem til Havsøybrygga.

var jo for ingenting å regne. Herener ville det også bli enklere å komme til skole og kirke . Om det ble noe lenere å komme til handelsmannen, er nok en vurderingssak. Tidligere var båtveien blitt hyppig brukt, og den ble nok foman benynet. Det var jo enkelt, om været tillot det, å komme over til Merdø, Rævesand eller inn tilSandvigen. Bakeren i Kolbjørnsvik fristet nok også av og til med sitt ferske bakeverk for havsøyfolker. Havsøyveien sto altså ferdig høsten 1914. Den ble liggende slik faktisk helt til 1946 før prosjekt «Havsøyveiens utbedring» ble behandlet av Aust-Agder fylkesting. Veiens bredde skulle nå være 4 meter, og det hele ble kostnadsberegnet til 29 600 kroner. Bellands Bussruter startet daglig ruteforbindelse omkring 1950 mellom Arendal og Havsøybrygga. Det var to daglige avganger, morgen og ettermiddag. Ener noen år overtok ADS. Selskapet trafikkerte strekningen frem til den siste veiutbedringen ble foretatt i 1970-årene. På slunen av 1970-årene ble det i en kon periode kjørt badebusser ut til Havsøybrygga. Ved veiutvidelsen i 1977 fikk veien fast dekke, og den ble nesten dobbelt så bred. Bussen sluttet å gå ut til Havsøybrygga i slutren av 1980-årene. I løpet av de nærmeste årene vil deler av Havsøyveien igjen bli utvidet, i og med at Forskningsstasjonen i Flødevigen skal bygges kraftig ur.

LUNDAsSLETTA J 1949: \kibredden den gang var på snaue 4 meter. Foto: Ole Aagesen.Bildeeier Hisøy Historielag.

127

Bidragslisten for tegning av private bidrag til bygdeveien fra Hisøy kirke ti l Havsøysunder: Aage Olsen Ovedia Stenersen betalt for Jens Stenersen Ovedia Stenersen Ommund Gundersen G. Hellevig, Wragevig Olavis Knudsen Ole Samuelsen

40,50,25,-

Ester Jørgensen

SNØ VlNTEREN 1954: I mars 1954 var snøfoltet så stort at Havsøyveien ikke kunne brøytes. Store deler av den ble skuffetfor hånd! H er ser vi en del av H isøy kommunes utearbeidere. Bakerst: Bergår Gundersen, Gunnerius Dalen, Reidar Lunderød og foran; Nystøl. I bakgrunnen ses Vragevigen . Foto: Ole Aagesen. Bildeeier H isøy H istorielag.

128

Knud Løvold Eierne av Havsøy vi Ole Knudsen

100,30,-

N ikolai Kløcker Telegrafvesenet

45 0 ,-

H avsøy: G under Ha nsen Hans Lorentzen Beren tAndreasse n Matilde Knudsen Jacob H øgenes G unerius Karlse n Jacob Jacobsen Laura Lorentzen Lorentz Lorentzen Teodor Tikkalaien Kristian D idriksen

25, 25 ,20,10,10 ,10 ,10 ,30 ,10 ,10,25 ,-

betalt fri grunn betalt fri grunn . Brønnen uskadd fri grunn fri grunn fri grunn vesentlig etter den gamle vei etter nærmere overenskomst. fri grunn såfremt den gamle vei følges så nær som mulig. betalt som betales av kjøper dersom vi selger den 25.5.1912. Betalt. fri grunn

betalt betalt betalt betalt betalt be talt betalt betalt betalt betalt betalt

HA vsøYVElEN 11947: Ole ALzgesen laget dette maleriet i 1947 Maleriet viser en betagende stemningfra toppen av Havsøyveien og ned mot Vragevigen. Bildet er i privat eie. Foto: Hisøy Historielag.

Aagesen skriver i sin dagbok følgende tekst om bildet: I ettermiddag har vi gjort et helt arbeide oppe ved Kløfta på den nye veien. De skjøt på veien i Wragevigen slik at store sten kom flyvende henover skogen.

Ja, en stor sten falt ned like ved oss. En annen sten kom farende i luften mot Mortembugt. Nu erjeg endeligferdig med Havsøyveien.

129

13. Tøft å bo på Havsøy AV KRISTEN TARALDSEN

UNG SJARMØR: Ungdomsbilde av Carsten Brodersen.

- Det var nokså tøft å bo på Havsøy, særlig om vinteren. Det sier pensjonert understasjonsmester Carsten Brodersen, nå bosatt i Kristiansand. Han bodde på Havsøy i de første 20 årene av sitt liv - fra 1920 til 1940. Brodersen fremholder at noe av det første han husker, var at han som 5-åring falt i sjøen. Han var da sammen med Ingvald Bai som også bodde på øya. - Vi lå og fisket på Marcussens brygge. Så fikk jeg øye på en ulke som svømte inn under brygga. Jeg bøyde meg litt for langt ut og datt uti. Ingvald fløy frem og tilbake og ropte: Carsten drukner! Carsten drukner! Det var i mai måned, så vannet var ganske kaldt. En eldre bror av Ingvald hørte skrikene og kom styrtende til. Han fikk dradd meg opp på tørt land, beretter Brodersen. Han legger til at han ikke lærte å svømme før han var 10 år gammel. - Egentlig var det rart at jeg ikke druknet i de første barneårene, jeg som ikke kunne svømme, sier Brodersen.

STANGFISKE: Carsten Brodersen prøver fiskelykken fra brygga.

Hoppbakke i hagen I oppveksten praktiserte ungguttene ulike sportsaktiviteter som unger flest. Carsten Brodersen og Leif Ludvigsen drev litt med hoppsport vinterstid. De laget en bakke i fjellet ned til hagen. «Saffer» ble den kalt. - Min personlige rekord var så vidt jeg husker 2-3 meter, sier Brodersen. Hoppet ble anbrakt på steingjerdet. Nedslaget skjedde på «sletta» i hagen. Ungdommene laget også en skibakke ved konditormester Christian Jørgensens hytte. Denne skibakken ble kalt Skyllstrandbakken. Brodersen forklarer navnet med at de gjerne plukket skjell i stranda nedenfor. I denne bakken tøyde han en gang lengden til 9 meter.

Det var skolebarna på Havs-

øy som hadde ansvaret for å hente posten. I Stølsvigen sto det en egen postkasse merket «Havsøy». På hjemveien tok vi posten med oss. Carsten Brodersen

DEN FÆLE JSVINTEREN· 1942 var den verste isvinteren i manns minne. Havisen lå tykk og sikker i Havsøysundet.

130

Da Merdøtolleren ble kraftig lurt

SKITUR pA HAVSØ y. Det er sikkert ikke mange som forbinder «sommerøya» Havsøy med skiløping. Her er Carsten Brodersen knipset ved Christen Trommestads hytte (Inga Lorentzen Grythes).

Fotball ble spilt på Langjordet. En gang inviterte Brodersen hele skoleklassen fra His til fotballkamp. - Vi var ikke nok til å stille et lag med Il spillere, så vi var 7 på hvert lag, erindrer Brodersen. «Havsøy-laget» ble forsterket med Thomas Høgenes fra Hisøy-siden. Fullt så hyggelig var det ikke at guttene fra His robbet fru Sophie Gulbransens eplehage (i Vragevigen) på hjemveien. Ungdommene arrangerte også langrenn på Havsøy. - Løypa gikk fra brønnen hos oss og opp til Loshytta og tilbake igjen. Vi brukte ikke mer enn 7-8 minutter på runden. Kristian Lorentzen var tidtaker, erindrer Brodersen.

Far pleide av og til å plukke drivgods på Jerkholmen. En gang han holdt på, kom tolleren på Merdø i båt. Han hadde stått med kikkerten - de hadde en sabla kraftig kikkert - og sett en kar som bar på noe. For tolleren så det ut som om mannen bar på noen spritkanner. Derfor rykket han øyeblikkelig ut for å gjøre storfangst. Han ble temmelig flat da han forsto at far hadde rent mel i posen. Carsten Brodersen

Vanskelig å ta seg frem Carsten Brodersen gikk først syv år på His skole, så ble det tre år på middelskolen i Arendal og deretter et halvt år på Horjens handelsskole i Arendal. - En vinter var det så dårlig vær at jeg bare kom på skolen annenhver dag, sier Brodersen. Under de strenge snøvintrene var det spesielt vanskelig å ta seg frem. Brøytingen av riksveien ut til Havsøybrygga ble foretatt ved hjelp av hest og treplog. Plogen TREJQØVER: Thomas Høgenes, Anna Sofie Brodersen og klarte ikke å komme helt til bunns. Veien LeifLudvigsen. ble derfor så som så. Da var det best å benytte skiene til skolen. Isen kunne mange ganger være en plage. Verst var det med drivisen. Når det blåste kraftig østavind, drev isen med god fart gjennom Sundet. Ved østavind oppsto det alltid kraftig strøm i Sundet. - Da var det vanskelig å ro over. Det var lett å bli tatt av isflakene, erindrer han. Han minnes spesielt en episode. Da var det så veldig kaldt at han måtte sette seg på vedkassa for å få litt varme fra ovnen. Likevel frøs han gudsjammerlig. Det blåste da stiv kuling fra øst. Isen frøs til. - Det er merkelig å se på når isen blir dannet; det ser ut som om den plopper opp fra sjøen. Aller farligst var det nok om våren, når isen gikk opp, fremholder Brodersen.

pASKESTEMNJNG: Carsten Brodersen på taket av brønnhuset. (Det ble bygget så vidt høyt av Ludvig Selmer Brodersen, slik at det skulle være godt synlig om det kom mye snø). 131

Carsten Brodersen innførte en noe spesiell tradisjon på Havsøy Sankthansdagen var han og min bror Thomas veldig tidlig oppe. De jaktet da på tomflasker. Disse ble pantsatt hos landhandleren på His. Pengene ble promte investert i wienerbrød og brus, som ble servert i Carstens telt senere på dagen. Det var meget prestisjefylt å bli invitert til teltet. Selv oppnådde jeg denne gunst kun en gang. I følge Carstens myndige dom, var jeg for liten til å delta. Arne Høgenes STILLE SOMMERDAG: Det er dette inntrykket av.fred, ro og idyll de fleste forbinder med Havsøy. Prammen ligger fortøyd ved brygga.

Benyttet apostlenes hester Carsten Brodersen gikk som nevnt syv år på His skole. De var 12 elever i klassen . - Jeg hadde ikke sykkel de første årene. Det fikk jeg først da jeg begynte på middelskolen. Jeg måne derfor benytte apostlenes hester. Jeg syntes den gang det var fryktelig langt å gå til skolen på His, sier Brodersen. Han hadde vanligvis følge med Ludvigsen-barna på Havsøy, samt Stenersen-barna i Stølsvigen. Elektrisitet ble lagt ut til Havsøy i 1919. - Jeg ble født i juli måned i 1920, og da hadde strømmen akkurat kommet til øya, sier Brodersen. Han mener at aksjemegler John Messell var den første som fikk telefon på øya. Det skjedde ca. 1927. Han erindrer at tannlege Gudmund Stray med familie bodde hos dem flere somre i 1930-årene. Det samme gjorde Sverre Lindqvist. :I

Stor sankthansutfart

pA BYTUR: Carsten Brodersen {med koffert} ved staken i Havsøysundet på vei inn til Arendal. Han kunne gå på «isveien» helt inn til byen.

132

På sankthansaften var det alltid stor utfart til Havsøy. Det ble bygget mange bål. Et innegjerdet område ved Heims hyrte (Føllings) på Havsøytangen ble mye benyttet. Folk danset inne i «steinhaven». Flere religiøse foreninger feiret gj erne sankthansaften på øya. En gang minnet vikarprest Rolf Knutsen fra prekestolen i Hisøy kirke menigheten om at den skulle til Havsøy for å feire årets lyseste dag. Alle m åtte derfor samle sammen så mye brensel som mulig til bålet.

SKOLESYKKEL: Carsten Brodersen fikk sykkel da han beg)mte på middelskolen.

Aller verst var det likevel når isen så vidt hadde lagt seg, men var ennå ikke blitt sterk nok til å bære en person. Far hadde i yngre år hoppet på ski og hadde tatt vare på noen veldig brede hoppski. De ble brukt til å ta seg over Sundet. Carsten Brodersen

MUSIKANT Carsten Brodersen begynte i august 1940 i Hisøy gttttemusikkorps. Han spilte tenorhorn. G. M. Scharffvar dirigent. Øvelsene foregikk på Kolbjørnsvik skole. - Det var tungvint å komme til øvelsene. Det var å sykle om sommeren og benytte spark om vinteren, sier Brodersen. Korpsvirksomheten ble nedlagt i januar /94/ . På bildet over han i hagen på Havsøy

For meg var sankthans en særdeles lukrativ d ag. En gang, d et var i 1930-årene, var det ekstra mange folk som ønsket å bli satt over eller rodd tilbake til Havsøybrygga. Jeg h usker at jeg denne sa nkthansaftenen tjente kr. 11 ,05. D et var mye penger den gang. Aksjemegler John Messell holdt ofte store selskaper på Havsøy. Jeg hadde fast jobb med å frakte gjestene frem og ti lbake. Det ga noen ekstra kroner i lommepenger, sier Carsten Brodersen. Han legger til at ettersom befolkningen på Havsøy var så liten , oppsto det et spesielt godt samhold mellom de få familiene som fremdeles holdt til der ute. - Lorentz K. Lorentzen, som var ungkar, ble enten l. eller 2. juledag bedt på julemiddag til oss eller til min bestemor, slutter Brodersen.

Mina i østre Breibukta En dag under 1. verdenskrig oppdaget far en mine i østre Breibukta på Havsøy. Han løp straks hjem og varskodde alle kvinnene om å holde seg innendørs. Det var fare for at mina kunne eksplodere. Far uttalte senere at han var livredd for at skorsteinspipene ville rase sammen om mina hadde gått av. Da hadde det kanskje ikke vært så trygt å holde seg innendørs likevel.

SKØYTETUR: Carsten Brodersen prøver skøytene i Havsoysundet.

En gang under 1. verdenskrig var fa r ute på Jerkholmen og gikk og rotet i fjæra. Plutselig eksploderte en mine ute på Tjuvholmen (utenfor Jerkholmen). Han sa senere at han ble løftet minst en halv meter da smellet kom, men han hadde av og til en tendens til å overdrive.

Carsten Brodersen Carsten Brodersen

133

En stille fllorgenstund ved Havsøysundet Stille morgen i Havsøysundet, efter at den såkalte norske som.Jf mer har rast over øy og hav. Måkene som har skjent for vær og I vind i hele uken, har inntatt sine selvfølgelige posisjoner på flagg( I stangkuler og bryggepåler. Prammen er øst, og garnet er trukket. Det var nesten ikke den fiskesort som ikke var representert i det i dag. Ja, krabber med. En ensom ulke ligger igjen på bryggen, og ser mindre intelligent ut, der den er refusert til aftenens fiskesuppe. Det blir vel heller katten til fisker Brodersen som får delikatere seg, når den våger seg frem igjen. For «bikkja te' sommergjestene har mest skremt viddet a' katta», som han sa Brodersen. Det begynner å putre til liv på sjøen. En og annen fiskeskøyte har allerede dunket traust gjennom sundet på vei til Arendal. Denne hyggelige dunk-dunk-Iåten som er sommer i seg selv, og som av og til kommer i tanken når vi midtvinters drømmer om varmere årstider. Ja, for er det ikke da vi tenker på sommeren som varm? Den koselige snekkelåten glir harmonisk inn i øret, men ellers blander det seg mye ulåt i koret også. Det finnes snart ikke den pram som ikke har fått hektet noen hestekrefter bak. Det kan være så praktisk det bare vil, men akkurat nå kler det ikke landskapet. Selv Morten med sine 7 år, stri lugg og oppstoppernese og gul redningsvest til oppunder haken, har en 3 hestekrefter bakpå. I dag er han fergemann og manøvrerer sin farkost med en mine, som det skulle være Amerikabåten han var skipper på. Man er da vel sønn aven ordentlig sjømann. En tå i vannet og jeg er raskt overbevist om at det ikke blir noe morgenbad i dag heller. Det er tross alt deilig å være kommet i den alderen at man fritt kan forfekte sin mening om at bading skal være en fornøyelse. Eller for å sitere sørlendingen jeg traff i går: «Nei, æ e rein og kan'kje svømme, så neimen om du får mæ i vannet.» Ellers skjer det ingen verdens ting. Det harmonisk vakre gamle loshuset fanger sollyset og reflekterer det villig tilbake, som om det ikke skulle ha gjort annet i hele sommer. En pram er trukket på land og ligger som elegant silhuett ute på odden. Båtene nedenfor meg gir bare fra seg et lite knirk i fortøyningen av og til. Ingen interesserer seg for hva jeg tegner, og jeg synder visst kraftig etter alle kunstens regler, her jeg sitter og bare gjengir. Men hvorfor ikke? Det er sommer for en kort stund. Det er ferie. Og genier, dem er det så mange av allikevel! Ulf Aas Aftenpostens eminente tegner Ulf Aas tilbrakte noen ferieuker på Havsøy på 1960-tallet. Han og hans kone Rigmor bodde hos Wilhelm og «Tertit» Løvfold. Oppholdet resulterte i en stor, illustrert artikkel i avisens morgennummer den 31. juli 1964. Med tegnerens sikre blikk har han fanget inn den fine stemningen som er karakteristisk for en stille sommermorgen ved Havsøysundet. Med noen raske streker med tusjpennen har han festet hus, brygger og båter til papiret. I forgrunnen ser vi litt av Amelns hus. I bakgrunnen troner Langhuset og den karakteristiske båtbua til Lorentz K. Lorentzen. Fisker Ludvig Brodersen, i avslappet positur på bryggekanten, er tatt rett på kornet. Det er slik vi husker denne hederskaren. Den fryktinngytende steinbiten er også mesterlig gjengitt. At Ulf Aas benytter østlendingens betegnelse snekke om en sjekte, får vi heller tilgi ham. Morten som er nevnt i teksten, er Morten Hurh. Kristen Taraldsen

134

Hard start på livet AV KRI ST EN T ARALD SEN

Anna Sofie Brodersen - eller «Tutt,) som hun blir kalt - er en ektefødt Havsøy-pike. Hun kom til verden den 18. oktober 1933. Hun fikk en ekstraordinær hard start på livet, ettersom hennes mor døde da hun var bare 2 V2 år gammel. - Heldigvis hadde jeg bestemor i nabohuset, slik at det ble hun som tok seg av meg, forteller Anna Sofie. Hun understreker at de første barneårene var ensomme, ettersom det ikke fantes andre barn enn hennes bror på øya. Det hjalp i betydelig grad da lektor Wilhelm Løvfold og hans kone Sigrun måtte gå i dekning på Havsøy under krigen. De hadde en jevnaldrende datter, Liv. De to ungpikene lekte med dukker, så på glansbilder eller spilte forskjellige slags spill. Anna Sofie understreker at hun er glad for at hun fikk sin oppvekst på Havsøy, ettersom hun lærte å bruke kroppen ved å ro, svømme og drive enkle idrettsleker. Hun lærte for øvrig å svømme av Dagmar (<<Dagga») Jørgensen, kona til konditormester Christian Jørgensen. Da var hun syv år gammel. Anna Sofie skulle egentlig ha begynt på skolen i 1940, men på grunn av krigsutbruddet bestemte faren at hun skulle vente i ett år. Hun begynte derfor ikke på His skole før høsten 1941.

Måtte gå på beina Faren todde henne over Sundet til Havsøybrygga. Derfra var det å gå på beina de 3 kilometrene inn til His skole. Heldigvis fikk hun følge med Høgenes-guttene på skoleveien. Spesielt erindrer hun Jan Birger som en hyggelig følgesvenn. De gikk i samme klasse. pA SKITUR: A nna Sofie Brodersen (9) prøver skiene på - Det var ytterst sjelden vi ikke klarte å komme i land på Hisøy- Havsøy Bildet er tatt i 1942. siden. Det kunne av og til skje når været var ekstremt dårlig, men det hendte ikke ofte. Det kunne imidlertid by på visse problemer å komme over når drivisen seg som et langt belte gjennom Sundet. Da måtte far bruke båtshaken flittig for å lage råk. Av og til hendte det, særlig når strømmen gikk stri, at han ikke klarte å sette meg i land på Havsøybrygga, men måtte lande et sted lengre nede i Sundet. Far hadde De evakuerte finnmarheldigvis en god og stødig kingene hadde det pram. Hadde snøen lagt «kleint» i den aller førseg, var det å benytte skiste tiden, men etter ene til skolen , sier Anna hvert fikk de skikkelig Sofie. - Lorentz Kristoffer tøy. Lorentzen hjalp meg for øvrig med regnestykkene, Anna Sofie erindrer hun . GODE VENNINNER: Anna Sofie Brodersen (t. h.) og Liv Løvfold var gode Brodersen venmnner.

135

Selv om det var få barn på Havsøy i min oppvekst, så lekte vi som barn flest. Vi slo ball eller sparke t fo tball på Langjordet. Av og til dro vi på oppdagelsesferd og fant blant annet en jettegryte med masse frosk i ved Duus' hytte. Av og til rodde Høgenes-guttene over til Havsøy og lekte med meg og min bror Carsten. Vi så frem til sommeren, for da kom alle sommergjestene. Da ble det flere å leke med. Anna Sofie Brodersen

På slutten av 2. verdenskrig oppførte vi en teaterforestilling i kjelleren i huset til tannlege Rolv Sørensen (Wen dels). Det var Askepott som ble spilt. " Teatersjef» var Aase Hagemann Sørensen (Huth). Hovedrollene ble spilt av Uv Løvfold, Ungen Sørensen og meg. På grunn av at skuespillerstaben var så liten, måtte vi opptre i flere roller. Overskuddet av forestillingen gikk til de etterlatte etter krigens ofre. Anna Sofie Brodersen

Anna Sofie husker godt da de evakuerte finnmarkingene kom til Havsøy på slutten av krigen . Dermed fikk hun nye lekekamerater. To familier ble innlosjert i Lorentzens hus. De andre i de øvrige husene. Spesielt erindrer hun en pike som var gravid og fødte sitt barn der ute. 79 Barnet døde straks etter fødselen. Etter folkeskolen begynte Anna Sofie som kombinert butikkdame og hushjelp hos kjøpmann Ludvig de Presno på His. Etter det var hun i tre år hushjelp hos lektor Arne Beisland og hans kone Tinny på Gjervoldsøy.

Fødselsdag uten kake Anna Sofie begynte deretter på Arendal husmorskole. En gang - det skjedde for øvrig på hennes fødselsdag den 18. oktober - hadde hun invitert seks av skolevenninnene ut til Havsøy. Faren dro til byen i sjekta for å kjøpe en bløtkake. På grunn av et fryktelig uvær klarte han ikke å komm e rundt Sandvigodden på tilbaketuren. Det var ikke ann et å gjøre enn å returnere. Han kjørte deretter opp Nidelven i håp om å klare å komme til Havsøy d en ve ien. Det viste seg like umulig å forsere det delvis åpne havstykket mellom Utnes og Havsøy. Han kjørte derfor tilbake opp elva og fikk overnatte på Røed gamlehj em . I GIVAKT: Anna Sofie Brodersen i givakt vedflaggstangen. - Det ble dermed ingen geburtsdagsVimpelen er heist. kake på oss, men til gjengjeld fikk gjestene servert hummer. Det var nok enda gjevere enn bløtkake, sier Anna Sofie. Gjestene måtte for øvrig overnatte, slik at de kom for sent til de første timene på husmorskolen neste dag. Noen år etter husmorskolen tok hun barnepleien på Notodden. En av de første jobbene hun hadde, var å hjelpe Kitty Ottersland, etter at barn nummer tre hadde kommet til verden . Deretter tok h un et husmorvikarkurs og ble h usmorvikar i Arendal. Denne faglige bakgrunnen førte til at h un ble godkjent som hjelpepleier. I 18 år var hun bestyrerinne ved Røde Kors aldershj em på Tromøy. Gråt på vedkassen Av dramatiske opplevelser erindrer hun spesielt en reketråler som forliste ved Havsøy i 1943. Eieren av skøyta kom til dem . - Han satt på vedkassa og gråt fordi kameraten hadde druknet, forteller Anna Sofie. 8o H un husker videre at bestemoren ble syk og måtte dras over isen til Hisøy-siden. Hun ble tatt inn i h uset til Jakob Høgenes, hvor h un senere døde.

79 Piken h ørte ikke til finnm arkinge ne på H avsøy. sOSe: «Druknet ved forliser» på sid e 82.

136

14. I storkrigens skygge AV KRISTEN TARALDSEN

Den ryske okkupasjonen den 9. april 1940 skapte en spent situasjon for de fleste nordmenn . Beboerne på Havsøy var ikke noe unntak. Utover i krigen skjedde det en del uhyggelige episoder som virket oppskakende på befolkn ingen. Julaften i 1942 spre ngte tyskerne en mine ute ved Lille Torungen. Etter eksplosjonen rodde folk ut og håvet in n store mengder med fisk. Langt mer alvorlig ble situasjonen senere ut i krigen. En gang kom en mine seilende gjennom Havsøysundet. Den hadde formodentlig slitt seg fra et m inefelt ute i Skagerrak. Kjettingen satte seg fast omtrent midt i Sundet, slik at den stygge tingesten ble liggende rett utenfor bukta til Høgenes-familien på Hisøy-siden. Familien ble for sikkerhets skyld evakuert til Aagesen-familien iMortensbukt. Tyske mineeksperter ble tilkalt for å desarmere «djevelmaskinen». Av sikkerhetshensyn ble minen tauet ut i Vestregapet (fjorden mellom Havsøy og Merdø) og sprengt. Vannsøylen sto høyt til værs. Av og til avviklet okkupasjonsmakten forsvarsøvelser ved Havsøysundet. Thomas Høgenes erindrer at tyske soldater kom styrtende ned fjellpartiet mot Sundet, drassende på svære gummiflåter mens de skjøt noe aldeles forferdelig med trepropper. På fjellplatået bakenfor huset sto det oppstilt en bombekaster som skjøt utover sjøen. Gummiflåtene ble sjøsatt, og soldatene padlet over til Havsøy. Der kriget de mot en innbilt fiende.

Den tyske betegnelsen på spesialavdelingen var Kflotilje 2/263. Mannskapsstyrken utgjorde totalt 90 mann. Ubåtbasen inngikk i det tyske invasjonsforsvaret rundt Arendal. Dette hadde sammenheng med at hovedkvarteret for den tyske divisjonen som dekket Syd-Norge, var stasjonert i Arendal. Kristen Taraldsen

Superhemmelig ubåtbase På slutten av 2. verdenskrig begynte tyskerne å bygge opp et sterkt invasjonsforsvar rundt Arendal. Som ledd i disse forberedelsene ble det høsten 1944 anlagt en større ubåtbase i

FARLIG KRIGS VAPEN' De tyske "Biben>-ubåtene ble regnet for å være et forlig krigsvåpen, ettersom de kunnefore torpedoer med stor sprengkraft. Her er en av ubåtene fotografert på utsettingsslippen i Stølsvigen rett etter frigjøringen. Foto: Birger Dannevig.

137

Det ulovlige barnetoget 17. mai 1940

17. mai 1940 var all feiring og flagging i de okkuperte områdene av Norge forbudt. Likevel trosset fru Sigrun Hagemann Sørensen på Havsøy forbudet og arrangerte barnetog. «Det var jo ikke tillatt, derfor var det ekstra spennende,» sier Marit Osmundsen (født Carlsen). Med båtflagget til Jakob Høgenes høyt hevet, gikk landets minste og muligens eneste barnetog i det første krigsåret langs den korte Strandgaten og tilbake igjen. Det hele var unnagjort på noen få minutter, men ungdommene fikk i hvert fall markert at de sterkt mislikte forbudet mot å bruke flagget og gå i barnetog . Med i toget var småpikene Anna Sofie Brodersen (nå Berli) , Marit Carlsen (nå Osmundsen), Liv Løvfold og Anne-Lise Duus (nå Skindlo). Edle Duus (nå CIasen) på ett år var så liten at hun ble trillet i barnevogn. På sverdsiden deltok fem av Høgenes-guttene fra Hisøy-siden. Det var: Kjell, Jan Birger, Karl Villy, Arne og Thomas. Arne fikk æren av å være flaggbærer. Han fylte nemlig 10 år på selve nasjonaldagen. I tillegg kom Alf Duus Carlsen. De fleste av barna som deltok i feiringen av nasjonaldagen, var i familie med hverandre, ettersom de var fettere og kusiner. Nasjonalfølelsen var iallfall på topp, og det samme var åpenbart patriotismen .«Kanskje kan vi kalles de første patrioter,» sier Anne-Lise Skindlo.

138

Srølsvigen. 8 1 Dermed fikk lokalbefolkningen krigens redsler rett innpå seg. Det superhemmelige anlegget var strengt bevoktet. Hele området rundt basen ble hermetisk avsperret. Bevæpnede vaktsoldater og et dobbelt piggtrådgjerde sø rget for at ingen utenforstående fikk innsyn i den hemmelighetsfulle virksomheten . - I begynnelsen, før det dobbelte piggtrådgjerdet ble sart opp, patruljerte vaktene med hunder. Det var en schæferhund og en blodhund. Blodhunden var så vill at det var bare så vidt vaktsoldatene klarte å holde den tilbake når den fikk tetten av et menneske, forteller Andreas Flaren. Han var en av de nærmeste naboene til ubåtbasen. Beboerne på Havsøy ble fra første stund nektet å benyrte fylkesveien forbi basen. I stedet ble de tvunget til å benytte en sti inne i skogen langs det oppsatte piggtrådgjerdet. På slutten av krigen ble dette vedlikeholdt av russiske krigsfanger. Arne Høgenes beretter at han av og ril klarte å stikke en brødskalk til de utsultede russerne i er ubevoktet øyeblikk.

VINKER FORSIKTIG: En tysk marinesoldat vinkerforsiktig tilfotografen, etter at det tyske nederlaget var et faktum. Mannen med ryggen til er milorgsjeftn på H isøy under krigen, ingeniør Gunnar Aarstøl. Foto: Birger Dannevig.

Kom i ly av nattemørket Ubåtene kom med båt fra Tyskland til Kristiansand. En norsk etterrerningsagent rapporterte ril England at det var V-2 bomber! Ubåtene ble deretter fraktet med jernbanevogner fra Kristiansand til Arendal stasjon. I ly av nattemørket ble de transportert ur til Stølsvigen av ryske lastebiler. For å hemmeligholde transporten i størst mulig grad ble ingen nordmenn engasjert i virksomheten. Samtlige veier langs reiseruten ble avsperret. - Alt var veldig hemmelighetsfullt da miniubåtene kom nattestid, men de fleste der ute visste likevel hva som foregikk, beretter Andreas Flaten. Staben og ubåtmannskapene ble innkvartert på Tangen gård, mens vaktsoldatene og fagpersonellet ble innlosjert i flere av sommerhusene i Stølsvigen. Disse ble rekvirert av okkupasjonsmakten. Dr. Arne Gregertsens feriesred ble benyttet av det tekniske personalet. Det ble oppført til dels sterke befesrningsanlegg mellom Havsøysunder og Flødevigen bestående av bunkere, dekningsrom, løpegraver, samt diverse mitraljøse- og maskingeværstillinger. På landsiden mot Havsøysundet ble det rigget opp ett maskingevær. På Geiteberget - en fjelltopp bak Andreas Flatens gård ble det opprettet en observasjonspost. En felttelefonlinje ble lagt gjennom skogen fra Geiteberget til Sandvigen fesrning.

15 «Biber» dvergubåter

I «MØLLPOSE»: Ubåtene i Stølsvigen ble umiddelbart etter freden lagt i «møllpose». Foto: Birger Dannevig.

Alt i alt var det stasjonert 15 enmanns dvergubåter av rypen «Biber» 82 i Stølsvigen. De var ca. 9,5 meter lange og kunne føre med seg ro torpedoer. Disse var montert på utsiden av skroget. Utløsningen ble foretatt av ubåtkommandanten. På roppen av ubåtskroget var det plassert et lite tårn ursryrt med flere små observasjonsvinduer isarr tommerykt glass. Foran tårnet kom eksosrøret opp. På Sørlander fanres der bare ro slike ubårbaser. Srølsvigen var den ene. Den andre lå i Høllen ves r for Krisria nsand. 82 Der opprinnelige anraller skal ha værr 16. En av de fasrboende har forralr forfarreren ar en av ubårene sank mellom Havsøy og Ærøya under en prøverur. 81

139

Fremdriftsmaskineriet besto aven Opel bensinmotor på 30 hestekrefter. 83 Farten på overflaten var 7 knop, mens den var 5 knop i neddykket tilstand. Under vann ble ubåtene drever frem ved hjelp av batteridrift. Ubåtene sto oppstilt i et garasjebygg - tildekket av kamuflasjenett - oppe på gresslena. Fartøyene ble sjøsatt ved hjelp aven slipp som tyskerne anla på sandstranden. Det ble dessuten sprengt ut enkelte <domme[» langs Havsøyveien for at ubåtene skulle stå bedre beskyttet blant annet mot bombeangrep. Transporten til og fra sjøen skjedde via en trallegang. Den norske etterretningsorganisasjonen XU ble tidlig oppmerksom på det hemmelige tyske anlegget og klarte å kartlegge mesteparten av fasilitetene. Opplysningene ble sendt til England. Det var senere sjøfartshistoriker og forfatter Birger Dannevig i Flødevigen som utførte det farlige oppdraget. Så vidt vites gjorde de allierte aldri noe forsøk på å bombe ubåtbasen.

Brannbomben mot Havsøy Et alliert fly droppet under krigen en brannbombe på Havsøy, antagelig for å lette vekten. 84 Bomben, som hadde form som en liten tønne, gikk i heia nedenfor dammen på nordøstsiden av øya. Der ble den liggende fullstendig sammenklemt. Heldigvis tok den ikke fyr. (Selv om brannbomben nå er temmelig opprustet, er det fortsatt mulig å se rester av den). Etter krigen skrapte noen gutter ut noe av innholdet. Det besto av et gulbrunt stoff. Da det ble satt fyr på, luktet det kraftig av fosfor. Luftveiene ble nærmest lammet. Guttene ble av sine foresatte nektet å drive ytterligere eksperimenter med det åpenbart farlige stoffet. BRANNBOMBEN Det er fortsatt mulig å se tydelige spor av brannbomben.

Den mystiske offiseren En ettermiddag kom en tysk offiser og banket på hos Jacob Høgenes ved Havsøybrygga. Sønnen Thomas Høgenes beretter at det må ha skjedd dagen etter at det engelske bombeflyet ble skutt ned og styrtet i Hølen (lørdag 25. februar 1945). Offiseren ba om å låne en båt over til Havsøy. Det fikk han lov til. Høgenes-familien fulgte ham med øynene og iakttok ar han vandret utover på øya. Noe mer så de ikke til ham. En stund senere kom en tysk vaktavdeling og spurte om en tysk offiser hadde vist seg. Dette ble bekreftet. De tyske soldatene satte øyeblikkelig over Sundet og gikk manngard over hele øya. De vendte tomhendt tilbake. - Selv om det ikke ble sagt så veldig mye, fikk vi forståelsen av at det dreide seg om en engelskmann som hadde kledd seg ut i en tysk offisersuniform. Det ble ymtet om at det var blitt funnet en engelsk uniform på en fjelltopp. Man hadde mistanke om at engelskmannen hadde slått ned en tysk offiser og stjålet uniformen hans, beretter Thomas Høgenes. I ettertid har han ofte spekulert på om den ettersøkte offiseren kunne være ett av besetningsmedlemmene på det allierte flyet som hadde vært på ferde over Arendals-distrikrer dagen før. Offiseren ble enten hentet aven ubåt eller et overflatefartøy, for det var tydelig at han forsvant sporløst. Noe lik ble aldri funnet.

Erter krigen kjøpte konditormester C hristian Jørgensen en av disse motorene og satte den i sjekta. Muligens kan dette ha skjedd i forbindelse med det store bomberaidet mot Norsk Hydros produksjonsanlegg for aluminium og magnesium på Herøya ved Porsgrunn. Angrepet ble utførr 24 . juli 1943 av 167 B-1 7 Flying Forrress. 1.657 stykk 250 kilos bomber ble sluppet.

83 84

140

Sjøfiske ved hjelp av dynamitt Arne Høgenes beretter at han i et ubevoktet øyeblikk senhøsten 1942 klarte å stjele noe dynamitt, lunte og knallperler fra noen ulåste ammunisjonskasser tilhørende de norske entreprenørene, som bygde det nye kabel huset for tyskerne i Stølsvigen. Sakene ble gjemt i en hytte som lå bakom bolighuset ved Havsøybrygga. En dag tok han med seg noe av sprengstoffet for å drive «dynamitt-fiske» på utsiden av Havsøy. Med seg på den hasardiøse fisketuren hadde han noen av brødrene, samt Andreas Flaten. «Vi hadde hørt at det fløt opp mye fisk når en mine ble sprengt. Vi mente at det samme kunne oppnås ved å senke noen tente dynamittgubber i sjøen der det sto fisk, » beretter Høgenes. Det var ikke langt fra tanke til handling. Dynamittladningene ble kastet i sjøen. Etter smellet fløt det opp en masse med svimeslått fisk. Bunnen i båten ble så å si helt dekket med forskjellige fiskeslag. Hverken før eller senere har han kommet hjem med så stor fangst. Ved tilbakekomsten til Havsøybrygga sto hans far og ventet. «Han lurte nok sterkt på hvordan vi hadde fått tak i så mye fisk. Han hadde helt sikkert sine mistanker, men valgte ikke å komme med noen skjennepreken,» sier Høgenes. I dag synes han det er merkelig at tyskerne ikke reagerte på de kraftige smellene. Tilsynelatende foretok de seg ikke noe.

Halvor Blom-Bakke viste meg en gang et hull i østveggen på huset sitt. Det var da proppet igjen. Det skrev seg fra et slengskudd avfyrt av tyskerne på Sandvigen festning. Det var ganske stort og må ha vært skutt ut aven kanon. Heldigvis var det ikke en sprenggranat. Det er nå satt opp ny panel på veggen, så hullet er ikke lenger synlig. Huset eies nå av Haakon Amein. Bengt Sørensen

Desarmering av torpedoene Rett etter freden i 1945 ankom en norsk motortorpedobåt og la til ved Havsøybrygga. Marinegastene skulle påse at torpedoene til miniubåtene i Stølsvigen ble desarmert. Torpedoene ble fraktet fra basen og ut til Havsøybrygga. De tyske soldatene ble satt til å plukke ut sprengstoffet. - De satt og slo med meisel for å få av kobberisoleringen. Deretter ble sprengstoffet tatt ut. Torpedoene ble plassert ombord i en lekter og tauet ut i åpen sjø. Der ble de ryske etterlatenskapene dumpet, beretter Arne H øgenes. Dette arbeidet pågikk i et par ukers tid. I dag synes han det er forbausende at ikke familien ble evakuert mens denne farlige operasjonen pågikk. - Arbeidet må ha vært ganske farlig, og vårt hus sto bare noen få meter unna, fastslår Arne Høgenes. Høgenes-guttene stjal for øvrig noe av sprengstoffet og satte fyr på det. - Det brant fryktelig godt, erindrer Arne Høgenes. Ellers opplevde Høgenes-guttene noen virkelige høytidsstunder på MTB-en, da de ble invitert ombord og fikk spise det som var igjen etter middagsmåltidet. I etterkrigstidens noe slunkne innhold på matfatene, var det en himmelsk opplevelse å få anledning til å spise seg mett på «hotellmat».

UBATKAPTEIN Hisøy-mannen Kåre Falkenberg illuderte tysk ubåtkaptein etterfreden i 1945.

Søkte tilflukt på Havsøy I februar 1942 søkte lektor Wilhelm Løvfold og hans kone Sigrun 85 (født Hagemannn Sørensen) tilflukt på Havsøy. Løvfold var da lektor ved Lillehammer kommunale høiere almenskole. Skolen ble stengt av tyskerne. For ikke å risikere å bli sendt til Nord-Norge under «Læreraksjonen», valgte lektor Løvfold å gå i dekning på øya. Flyttelasset ble kjørt over på isen med hest og slede fra Stølsvigen. Dette var den verste Isvlnteren i manns minne. Havisen lå helt til Danmark.

'1un gikk under kallenavnet «Tertit».

141

Hemmeligholdelsen av virksomheten rundt miniubåtbasen var såvidt stor at vi aldri fikk så mye som et glimt av det som foregikk. Av og til hørte vi m otordur. Det var når tysk e rne testet miniubåtene.

Andreas Flaten

Vaktene var veldig nervø-

se og skjøt i lufta uten varsel nå r noen kom for nær ubåt-basen. Når min far arbeidet ute på jordet, fikk han ikke engang lov til å snakke med folk som gikk på veien .

o .,

C·

HAFS0V

Andreas Flaten

Etterretningskart utarbeidet i London 1944

På slutten av krigen hadde vi husundersøkelse nesten hver eneste natt. Hva tyskerne var på jakt etter, fikk vi aldri vite. Andreas Flaten

142

8. Statens Utklekningsanstalt. 12. Gammelt kabelhus for kontinentalkablene -fire telegrafkabler (to til Sylt i Danmark. en til Hirtshals i Danmark og en til England. Sistnevnte er satt ut av fonksjon (kuttet). Sommerhuset like ved er rekvirert av tyskerne. 13. Maskingeværrede ved stranden. 14. Piggtrådgjerde. 15 . Rekvirert hus. fongerer som kvarter for tyskerne. 16 Overdekket rom. 17. Tennisbane. 18. Nybygd brakke. På et tysk kart datert 26 8. 42 markert med «N Gebaude».

19. Nybygd brakke. På det tyske kartet markert med « VA. Gebaude». 20. Nytt kabelhus oppført i 1942. En kabel til Hirtshals i D anmark. Ho vedtelefonforbindelsen mellom Norge og TJskland. Fast vakthold. Vaktso ldatene bruker hunder. 21. Doktor Arne Gregertsens sommerhus. 22. Løpegrav. 23. Overdekket rom. 24. Dekningsrom i betong, delvis sprengt inn i fjell, med skyteskår mot sjøsiden. 25. Dobbelt piggtrådgjerde. 26 Maskingeværrede. 27. H avsøy brygge, solid steinkai, 7-8 meter bred, stikker 3 meter ut i vannet.

Brev fra krigens tid AV KRISTE

TARALDSEN

«Gamle-Lorentz» på Havsøy - eller Lorentz Martini Lorentzen (1877-1944) som var hans døpenavn - var en flittig brevskriver. Særlig holdt han god kontakt med sin bror Carl Olaves Lorentzen (1862-1945), som bodde på Justøy. Gjennom disse brevene får vi et godt innblikk i dagliglivet på øya i krigens tunge år. Lorentz var en usedvanlig observant iakttager. Han skriver om små og store begivenheter som skjer på og rundt øya. Mye av innholdet handler om den kritiske matsiruasjonen som oppsto. Samtlige brev som gjengis nedenfor, stammer fra tidsperioden 1942-43. Lorentz Martini Lorentzen skriver den 27. mars 1942 til Carl Olaves: «Det minker på maten, og det er lite med poteter å oppdrive. Jeg håper jeg snart kan få de potetene du har bestilt, ellers blir det skralt. Hvis de har mer å selge, så ra en fjerding til, for jeg har måttet låne av noen. Men jeg skal være glad for en halv tønne. Det er det samme hvilken SOft det er.» Han omtaler videre den store isvinteren 1942: «Det ble en kald vinter da den først kom. Jeg kan nesten ikke se forskjell på land og vann. De har kjørt med bil helt fra byen og hertil på isen. Det har aldri hendt før. Her ligger en stim båt vest for Merdø. Den hadde et parti sildemel ombord som de måtte hente med bil, så isen må være forferdelig tykk. Nå må den vel snart gå opp, så jeg kan ra ut flyndregarna, slik at jeg kan ra litt fersk fisk. Jeg har ikke ratt fisk siden jul, så det skulle smake med flyndre. Nå ja, når isen går opp skal jeg ra sjekta på vanner. Så rar jeg seile og ro INNEFROSSET I ISEN: Bergens-skipet M/S "Cygnus»frøs fast i isen meLLom som før, for det er ikke bensin å oppdrive.» TortIngene under den sprengkaLde vinteren i 1942. BiLdet er tatt fra tårnet i Store I et brev skrevet den 25 . september 1942, får vi TortIngen fYr. Foto: Birger Dannevig. vite at det har gått sørgelig dårlig med dorginga, men at han har vært ute en gang og ratt tre snes (60 stk.). «Men jeg bare seilte, for jeg hadde så lite bensin. jeg har bare ratt en kanne, så nå må jeg kun bruke motoren i et knipetak, fortrinnsvis så jeg kan komme meg hjem igjen. Ja, her er snart ingen ting å få. Det er lite med fisk og ikke poteter å oppdrive, slik at det ser mørkt ut. Og ikke er det ved heller. Jeg har vært rundt og forhørt meg. Christen Trommestad var oppe hos frøken Boe og spurte, men fikk ingen ting. Men kommunen har en hel del ved som står, så nå må jeg ta en tur til «Rådet» igjen og høre om jeg kan ra noe av det forpakteren lovet å kjøre ned til Flødevigen. Det er jo bare et lite stykke. Bare jeg får en favn, så skal LASTET MED SILDEMEL: M/S "Cygnus» var Lastet med sildemeL. jeg klare meg, for jeg har jo litt igjen Grossistfirmaet o. G. OttersLand i ArendaL kjøpte Lasten. Firmaets fra i fjor. Og så er det jo en del honlastebiler bLe satt inn i transporten. De kjørte frem og tiLbake på den ved igjen etter Laura, som jeg kan metertykke havisen. Foto: Birger Dannevig.

_..

-.-

143

ISVEIEN· Lastebilene laget tydelige spor i snøen. Foto: Birger Dannevig.

Nå minker det på tobakken hans Ja, nå har jeg ikke vært i byen siden julaften , så det blir lenge mellom hver gang. Men det er ikke noe å få kjøpt allikevel. Jeg kan hilse deg fra Christen Trommestad. Han var en tur her just over jul. Jeg venter ham snart ut igjen. Ja, nå minker det på tobakken hans. Det er å håpe at vi får et bedre år enn det siste . Du får hilse og si tusen takk for alt som dere sendte til mig , for nå er det smalhans.

låne, slik at jeg ikke blir helt forlein. » Lorentz Martini spår at det vil bli en hard vinter for mange, ettersom det ikke er mulig å fa kjøpt noen ting i butikkene. «Det er vondt å se at folk må stå i kø i mange timer for å få kjøpt litt fisk når det kommer noe til byen. Men det blir aldri nok, slik at de siste får ingenting, » skriver han. Han legger til at smør ikke er å oppdrive og gryn bare en sjelden gang. Han opplyser videre at de andre har lagt ut hummerteinene, men at han ikke har noe å smøre dem inn med, slik at han er redd de vil råtne i løpet av åtte dager hvis han setter dem i sjøen. Heller ikke er det agn å oppdrive. Den fisken fiskerne drar opp, og som de ikke spiser selv, blir gitt til grisen.

Det blir en dårlig jul i år I et «julebrev» skrevet den 21. desember 1942 til Carl Olaves, beklager han seg sterkt over at det er så lite mat å fa tak i, slik at han ikke har hatt smør på brødet på lange tider. «Det er ikke lett å fa tak i noe, så det blir en dårlig jul i år,» konstaterer han. Et lysglimt i tilværelsen er at han har fatt tak i poteter, og ved problem et har også løst seg. Ved har han fått av kommunen, selv om d et bare var en fav n med hunved. I tillegg har han supplert brenselsbeholdningen ved å ta en tur i skogen og plukke noen «emner» . Det gjør ikke situasjonen bedre at det er lite fisk å få tak i. Vi får vite at Ludvigsen har fått litt sild, «så jeg har fatt noen å steke. Den er fin og fet». Så har han fatt kjøpt noen alker av Arthur Ludvigsen, slik at han har fatt litt til middag noen ganger. Han besverger seg over at

Lorentz M. Lorentzen

Sjekta ligger i opplag i Kolbjørnsvik, slik at jeg kan sove trygt om natten. Hvis det skulle bli is, ville det være umulig å få den på land.

Lorentz M. Lorentzen 144

BOMBET I SENK Kystruteskipet « Tromøsund" ble bombet i senk av tyske fly den l. mars 1943, etter å ha blitt kapret i RekeJjord dagen for av løytnant Odd Starheim i Kompani Linge. Ved forliset mistet ialt 44 mann livet, derav 26 besetningsmedlemmer og to passasjerer. De øvrige tilhørte Kompani Linge. Denne skipskatastrofen var en av de verste på norsk side under 2. verdenskrig. (Maleri Ants Lepson).

ikke været kan bedre seg, slik at han kan ra satt ut flyndregarna. «Man rar jo alltid litt når , man har noe redskap stående i sjøe n,» skriver han. Der herer videre ar det ikke er så mye som en spekesild å oppdrive i forretningene. Han gleder seg imidlertid over at han har hørt nytt om nevøene i USA. «Sverre D uus er i land der og har snakket både med O le og Lorentz. Begge hadde det bare godt. Kristian har de derimot ikke hørt noe fra. Ja, bare han lever,» skriver Lorentzen forhåpningsfullt. Det er tydelig ar Lorentz Martini Lorentzen er godt orientert om de tingene som skjer på krigsfronten. I et brev datert den 18. mai 1943 ril Carl O laves skriver han:

Ja, her er mange som har mistet livet i denne krigen. D et var leit med «Tromøsund» som de trodde hadde kommet over til England. Men så font de j o en av livbåtene med styrmann Magnus Christensen i. Han kom hjem og ble begravd på Færvik. Han er sønn av Christensens på Merdø. Hans mor er datter av Fredrik Jobsen.

To av sønnene til Jens Mikkelsen gikk også med. 86 Det samme gjaldt Karl Knudsen på Sandvigen. Han var los ombord. De fleste var .fra Arendal. Ja, skipet har vel gått ned i den fæ le nordvesten de fikk på veien over. 87 Men «Galtesund» skal være kommet over til Skottland, sier de. ADS har nå bare to kystbåter igjen. Det er «Oslo» og «Kristiansand». Ja, nå må en ikke være ute på vannet etter at solen har gått ned, slik at det blir strengere etter hvert. Nå håper jeg at krigen snart tar slutt, så en kan fl litt god mat i seg mens en ennå lever. Lorentz Martini Lorentzen var i ferd med å fullføre sin livs seilas da han skrev disse brevene. Han døde den 25 . januar 1944, 67 år gammel. Han ble gravlagt på Lorentzen -familiens gravsted på Hisøy kirkegård.

Sprengt julefisk ved Makrellbåen Julaften 1942 sprengte tyskerne en mine ved Makrellbåen. Da kan du tro det kom opp en masse fisk. Mesteparten var stor lyrsei . Arthur Ludvigsen har fått et par snes. Det var minst 50 sjekter som pilte opp fisk. Det er rart at det ikke går an å få noe i garna når det finnes så mye fisk. Men den går vel i silda. Lyren var akkurat passelig til å stå i flyndregarna. Det blir vel noe å få bare vannet blir kaldere. Men egentlig håper jeg ikke det blir så kaldt.

LorentzM. Lorentzen

Flyktningene fra nord AV KRI STEN TARALDSEN

I I

Et av de mest spesielle kapitlene i Havsøys historie, er utvilsomt de tvangsevakuerte flyktningene fra Finnmark. Da tyskerne trakk seg ut av Finnmark høsten 1944, brente de alt etter seg. Befolkningen ble tvunget til å evakuere sydover. Midt i februar 1945 ankom om lag 4 5 personer fordelt på ti familier til øya ytterst i havgapet. Evakueringsnemnda i Hisøy kommune beslagla samtlige bolighus (unntatt Brodersens som var bebodd) og en hytte. Etter en lang transport med jernbanen kom flyktningene til Arendal stasjon. D e første døgnene tilbrakte de på Elim gamlehjem. Deretter ble de i hest og slede kjørt ut til Havsøybrygga. Derfra ble de transportert over Havsøysundet i båt til sine nye hjem. Flyktningene kom så å si ribbet til skinnet. De eide ikke mer enn det de gikk og sto i. Myndighetene gjorde alt som sto i deres makt for å hjelpe dem til å etablere en ny start på livet. Etter hvert ble lokalbefolkningen på Hisøy trukket inn. De viste en enestående hjelpsomhet.

86 87

Det var matros Halfdan Mikkelsen og loslærling Rolf Mikkelsen. "Tromøsund" ble den 1. mars 1943 bombet i senk av ryske fly omtrent midrve is mellom Norge og England.

o.r. sakfører Tore Herlofson og hans kone Minnie på Strømsbo Gaard i Arendal leide i flere somre under 2. verdenskrig hos " GamleLorentz» i Langhuset, eller Lorentz Martini Lorentzen som han egentlig het. Jeg lekte mye med datteren Sigrid og sønnen Lai. Anna Sofie Brodersen

145

Det har blåst hardt i det siste. Her gikk mange takstein på tåga, men jeg har fått lagt dem på igjen både her og på Lauras hus. Så nå er alt pent igjen. Ja, det har væ rt mye vind i det siste, men godt og mildt. Det er stor forskjell på ifjor og iår. Det ser nesten ut til at det skal bli vår med en gang.

Alle tiders basar på Sandvigen «Vi har hatt alle tiders basar på skolen her ute på Sandvigen,» forteller en mann som ringer til oss i morges. Det var fem småpiker som hadde tatt initiativet til basaren. Inntekten gikk til de evakuerte familiene på Havsøy. Småpikene, som heter Astrid Mathilde, Gerd, Astri, Ragnhild og LiIj38, gjorde et ordentlig skippertak for de fikk inn hele kr. 1.438,50. Denne summen er oversendt Magnus Johansen på Havsøy. Han har kone og åtte barn, og det skulle nå være mulig for ham å skaffe seg en farkost. På basaren talte lærer Kristen Bygland og fru Anne Regine Bruland leste opp. Hennes opplesning slo meget godt an. Nå oppfordrer folket på Sandvigen både Kolbjørnsvik, Guldsmedengen og Strømmen til å ta et liknende skippertak. De flinke småpikene på Sandvigen fortjener ros for innsatsen sin.

Lorentz M. Lorentzen Agderposten 19. februar 1945

Måtte selv betale husleien

Lang dags ferd fra nord Theodor Gamst og hans familie ble høsten 1944 tvangsevakuert fra Sørøya. Først ble de transportert med en tysk båt til Alta. Deretter ble de fraktet videre til Tromsø og derfra til Sandnessjøen . I første omgang stoppet de i Trondheim for så å bli videresendt med tog til Oslo. I hovedstaden måtte Otto Gamst innlegges på Rikshospitalet for ørebetennelse.

146

De 45 flyktningen ble fordelt slik: To familier ble anbrakt i Lorentzens hus, de øvrige i fru Henrikka (Henny) MesselIs hus, disponent Halvor Blom-Bakkes hus , lektor Adolf Sørensens hus, skipsfører Georg Tellefsens hus, tannlege Rolv Sørensens hus, lektor W Løvfolds hus og en familie i konditormester C hristian Jørgensens hytte. De evakuerte måtte selv betale husleien. Den varierte fra 25 til 40 kroner pr. måned. En måtte ut med hele 75 kroner, samt 15 kroner for leie av møblene. Husleien ble betalt av de ukepengene de mottok fra det offentlige. Ukepengene utgjorde 30-40 kroner, eller 120-160 kroner måneden, for en familieforsørger. (Enkelte av huseierne fraskrev seg leieinntektene). NS-ordføreren på Hisøy satte i verk en rekke tiltak for å hjelpe de nødlidte. Fra fylkesmannen i Aust-Agder hadde det gått ut brev om at kommunen skulle yte de evakuerte all nødvendig bistand, slik at de kunne gjenopprette et normalt familieliv. Utgiftene til dette skulle dekkes av de evakuerte selv, frivillige hjelpeorganisasjoner eller om nødvendig med kommunale bevilgninger. De evakuerte trengte alt - fra spisebestikk til dekketøy. Dessuten sengetøy og kokekar. I noen av husene var det sparsomt med oppvarmingskiider, og det ble derfor anskaffet elektriske varmeovner. De som hadde ildsted, fikk tildelt fra en halv til halvannen lakter ved fra Hisøy forsyningsnevnd.

Samtlige fullt oppdresset I første omgang trengte de evakuerte aller mest klær og sko. Eldre og unge fikk adgang til å handle i manufaktur- og skotøyforretningene i Arendal. Samtlige ble fullt oppdresset. For de voksne lød regningen på 1.300/1.400 kroner. Men det var også andre og mer praktiske hjelpemidler som trengtes. En familie søkte og fikk in nvilget sin søknad om å anskaffe en barnevogn. Denne familien hadde en baby. Myndighetene ønsket åpenbart full kontroll med helsetilstanden. Samtlige evakuerte måtte derfor gjennomgå full legesjekk. Frykten for tuberkulose lå nok bak iverksettelsen av tiltaket. Noen av de yngre fikk korttidsjobber med å kappe ved for Hisøy kommune. En person som de evakuerte fikk spesielt god hjelp av, var dr. Arne Gregertsen. Han var til ' stor nytte i forskjellige sammenhenger. D et samme gjaldt fru Sigrun Hagemann Sørensen, daværende form ann i Arendal Sanitetsforening (med sommerhus på Havsøy) .

Pikenes døpenavn var Astrid Mathilde Knudsen (Ugelsrad), Gerd O lsen (Lunde), Astri Olsen (Lepson) , Ragnhild Irene O lsen (Abrahamse n) og Liv Knudsen (Hopen). Pikene var selv ure på H avsøy og overleverte pengene. «Vi var veld ig stolre, » erindrer Asrri Lepson.

Måkeeggene ble kokt Høgenes-guttene var ofte over på Havsøy og lekte med ungdommene fra nord. Av og til rodde de ut til Lille Torungen og plukket måkeegg eller fisket berggylte. Måkeeggene ble kokt og spist med stor appetitt, mens berggyltene ble benyttet som agn i teinene. Arne Høgenes beretter at en av guttene var litt aven luring. Måkeeggene ble testet om de var befruktet ved å legge dem i vann. De som sank til bunns, var spiselige. De befruktede eggene ble liggende og flyte på toppen. Disse tok gutten med seg til tyskerne ved ubåtbasen ,I i Stølsvigen. De tyske soldatene kjøpte velvillig de befruktede måkeeggene. , Adolf Gamst hadde tidligere vært emissær i en filadelfiamenighet nordpå. Etter ankomj sten til Havsøy fikk han kontakt med kunstmaler O le Aagesen i Mortensbukt, som var en J ivrig kirkegjenger i filadelfiamenigheten i Arendal. Ettersom de var «brødre i ånden», dro de i sammen på møtene. Gamst talte, og O le spilte fiolin . I Sverre Opdahl var en glødende kommunist. Når han fikk seg en dram, ble han ekstra rød.

Begynte på His skole De av barna som var i skolepliktig alder, begynte på His skole. 89 Viggo Gamst, senere rådmann i Hasvik kommune i Finnmark, beretter: - Vi ble nektet å følge fYlkesveien forbi Støl: svigen, ettersom tyskerne hadde anlagt en hemmelig ubåtbase der. Stoppet vi, skjøt vakt"I postene øyeblikkelig varselskudd. I stedet måtte vi gå langs piggtrådgjerdet som ble bygget i inne i skogen. 9o Han erindrer at han etter en tid fikk en sparkstøtting, slik at han kunne : sparke til skolen. I Gamst opplyser at de evakuerte barna lekte som barn flest. Etter et par måneders opphold på Havsøy ble det vår, og de oppholdt seg da mye utendørs. I Faren, Theodor Gamst, var fisker av yrke. Under oppholdet på Havsøy begynte han å fiske, men syntes at de fiskesnørene han fikk av lokalbefolkningen var i spinkleste laget. Han ·1anskaffet derfor noe kraftigere redskap, men det viste seg at sørlandsfisken ikke lot seg lure så {I len. Gamst fisket fortrinnsvis makrell, men han fikk også en del andre fiskesorter. Mesteparten av fangsten gikk til eget bruk, men en del ble solgt. . En annen fisker, Magn us Johan nesen, anskaffet seg en liten fiskesjekte for basarpengene I fra Sandvigen. Den var utstyrt med en Marnamotor. Det var innsatt to drivstofftanker, en for ~ bensin og en for parafin. Bensinen ble brukt til oppstartingen. Når motoren var blitt varm , .I ble det svitsjet over til parafind rift.

Byttet bort motorolje mot alker Arthur Ludvigsen har kjøpt en stor motorsjekte. Så nå er han ute og skyter alker hver dag. Han har skutt 1.200 i høst. Det har gitt en pen fortjeneste. Jeg bytter bort motorolje og får alker i stedet. Det er lite olje å få tak i, så han er titt i land her. Ellers hadde jeg nok ikke fått tak i noen alker. Folk står og venter der inne når han kommer tillands. LorentzM. Lorentzen

I I

. l Hast med å komme nordover j Etter freden hadde de fleste familiene veldig hast med å komme seg nordover, selv om de ~

visste at det ikke var særlig mye å komme tilbake til. De første finnmarkingene reiste hjem allerede i juni/juli 1945 . Otto Gamsts familie var en av to familier som flyttet inn til Sandvigen (Irgens hus) . - På Sandvigen skole fikk vi vite at tyskerne hadde kapitulert. Deretter sang vi fedrelandssalmen i skolegården, beretter Gamst. Denne dagen skulle de egentlig ha drevet med skogplanting. Nå fikk de helt andre ting å tenke på. Gamst-familien ble værende på Sandvigen ut hele 1945. De reiste hjem først i januar 1946. De var så heldige å kunne flytte inn i en brakke som en slektning hadde satt opp. Andre var ikke fullt så godt stilt, og måtte i den første tiden bo i telt. Theodor Gamst valgte å flytte med hele familien tilbake til Arendal noen år etter freden. Han fikk jobb ved Arendals Smelteverk. - Han fant snart ut at å arbeide i et varmt ovnshus fullt av støv og gass ikke passet en fisker som var vant til å oppholde seg i masser av frisk luft. Det resulterte i at vi etter et par år flyttet tilbake til Finnmark, understreker Otto Gamst. Etter krigen fikk huseierne erstatning for slitasje og gjenstander som var ødelagt. En av huseierne forlangte erstatning for halvannen lakter med ved som var blitt brent opp. 89 90

I 1944 var skolen blirr beslaglagt av tyskerne. Det ble da holdt skole i privatboligen «T horshaug». Det gikk fra fru Sophie Gulb ransens hus i Vragevigen og strakte seg helt til gårdsbruket til Flaten.

Alt oppbrent eller ødelagt av tyskerne Dette brever fra en tvangsevakuert fra Nord-Norge. Mitt navn er Sverre Opdahl og er fra Håsøy i Finnmark. Alt jeg eide og hadde ble av tyskerne oppbrent eller på annen måte ødelagt. Jeg med min familie, kone og tre barn, ble jaget ut som vi sto og gikk. Alle kan tenke seg hvordan man så ut ved ankomsten hit skitten og lurvete.

147

PS. De 45 evakuerte økte til 46. 28. mai 1945 kom det nemlig en pike til verden hos Thorleif Ingebrigthsen og hans kone Hjørdis. Pikebarnet ble døpt Eva. (Se rammen). På Hisøy innkom det ca. kr. 3.000,- i innsamlede midler som ble fordelt blant finnmarkingene. I tillegg ga skipsreder Jørgen P. Jensen et gavebeløp.

Eva - fredsbarnet fra 1945 28. mai 1945 ble det født et pikebarn på Arendal sykehus. Hun ble senere døpt Eva. Etternavnet var Ingebrigthsen. Hun var datter av lensmann- og doktorbåtfører Thorleif Ingebrigthsen og hustru Hjørdis fra Hammerfest, som på dette tidspunkt var tvangsevakuerte flyktninger fra Finnmark. Familien var innkvartert i skipsfører Georg Tellefsens hus på Havsøy (Brynjulf Marcussens hus) . I dag bor Eva i Sandefjord og er gift Hårseide. Eva Hårseide forteller at hun av naturlige grunner ikke husker særlig mye fra oppholdet på Havsøy. Foreldrene fortalte senere om enkelte episoder som hadde skjedd, blant annet at hun lå i barnevogna da en katt hoppet oppi. Flere av hennes søsken har senere tatt turen til Havsøy for å gå på gjengrodde stier. Særlig hennes avdøde bror Arne var levende opptatt av øya. Under et besøk en gang fikk han anledning til å ro i den samme båten som han hadde benyttet under krigen. Det var en stor opplevelse for ham.

148

15. Kort kongelig besøk AV KRISTEN TARALDSEN

Så vidt vites har Havsøy bare en gang i moderne tid hatt kongelig besøk. l eldre tider kan nok en og annen vikingkonge ha besøkt øya, men deres eventuelle fotspor er i hvert fall ikke blitt avsatt I sagaen. Den eneste representant fra det norske kongehuset som har avlagt øya en kort visitt, er daværende H .K.H. prins Harald, nåværende Norges konge. Det skjedde i forbindelse med landsregattaen i 1948. Arrangementet gikk av stabelen 1., 2., 3. og 4. juli med 163 deltagende båter i de forskjellige klassene. Samtlige seilaser ble fulgt med enorm interesse fra publikums side. Det var søndag den 4. juli 1948 at prins Harald kom seilende inn i østre Breibukta med sin 12 Y2 kvm. «Fram», og la til nedenfor Duus' hytte. Begivenheten fant sted noe før startskuddet for søndagens seilas ble avfYrt. Prinsen var åpenbart ute i god tid. Landligget ble benyttet til å etterse seil og rigg. Lyn-gutten Sigurd Taraldsen, den ikke helt ukjente skihopper,91 rok imot trossa og fikk fortøyd båten i hekken til «Tust 3», eid av Harald Kolborg. Undertegnede, som rett før hadde fått sitt første fotoapparat, så muligheten til å festet det sjeldne besøket på film. Med skjelvende hender ble apparatet lagt i stilling og gjort klart for et kongelig «skudd». Resultatet kan beskues på denne side. Som man ser, var prinsen iført lang, sort regnkappe. Havsøybesøket varte i om lag 20 minutter.

Imponerende innsats Prins Harald gjorde en imponerende innsats under landsregattaen. Første dags seilas ble sterkt sjansepreget på grunn av vindstille og strøm. Både kronprins Olav, prins Harald og prinsessene Ragnhild og Astrid strevde med å vind i seilene. Det sier litt om de vanskelige forholdene at bare fem av tolv startende klasser fullførte. Det skulle vise seg at det var de dyktigste rormennene i de beste båtene som seg først over mållinjen. Til Il-åring å være viste prins Harald at han behersket seilingens kunst imponerende godt. Han kom inn på 3. plass. Han slo dermed storesøstrene prinsessene Ragnhild og Astrid i «Astra». De kom på 4. plass. Innspurten ble ulidelig spennende. Prins Harald i «Fram» lå og knivet om en topplassering sammen med kjøpmann Reidar Simonsen i «Njord». Etter et nervepirrende oppgjør klarte Hisøy-kjøpmannen å stikke baugen et par-tre meter foran prinsen så å si på mållinjen. Det skilte nøyaktig fire

9lSigurd Taraldsen var i 1948 trener for det jugoslaviske hopplaget som deltok i de olympiske vinterleker i St. Moritz.

SEILERPRINSEN pA HAVSØY. HKH prins Harald fortøyde "Fram" i akterenden til Harald Kolborgs " Tust 3" i østre Breibukta. Skyggen på bildet er fotografens finger, som har kommet foran linsen av ren nervøsitet. Foto: Kristen Taraldsen.

149

«Be til Gud om at jeg må vinne»

sekunder mellom dem! Etterpå fikk Simonsen kritikk av tilskuerne fordi han ikke hadde vært så galant å slippe prinsen forbi . Denne kritikken var helt uberettiget. Konkurranse er konkurranse.

Det ble en ny 3. plass Det går mange historier om prins Harald i Arendal i diss_6-dager. Her er en helt sannferdig en, som vi synes er så rørende at den fortjener offentliggjørelse: Prinsen sa en dag like før avreisen hit til sin guvernante: Kan ikke du be til Gud for meg at jeg må vinne iLandsregattaen? Du forstår - det er så mange norske gutter som ville bli så glade . om jeg vant ... .. Vestlandske Tidende

Neste dag tok prins Harald en ny 3. plass, mens prinsessene seilte helt til topps og erobret l. plassen. Lørdag 3. juli gikk det imidlertid ikke fullt så bra for prins Harald. Likevel ble det en 7. plass, mens prinsessene seilte inn til en 2. plass. Det så ut som om det var umulig for den populære seilerprisen å slå sine søstere. Under søndagens seilas måtte prins Harald bryte, mens prinsessene seilte seg til en 4. plass. Kronen på det vellykkede arrangementet ble satt da kong Haakon VII delte ur premiene på Musikkpaviljongen. Jubelen var selvsagt stor da kronprins Olav, prins Harald og prinsesse Ragnhild kom frem og hentet sine premier. Prinsessene Ragnhild og Astrid mottok K.N.5. vandrepokal for nest beste båt i 12 1/2 kvm. klassen. I forbindelse med lands regattaen ble det fre dag den 2. juli arrangert en båttur for de kongelige gjestene rundt Hisøy. I Agderpostens referat heter det: På den store <:fo.milieturem> rundt Hisøy fredag, deltok det ikke mindre enn ca. 300 båter, får vi opplyst aven mann som sto ved Havsøy og talte båtene etter hvert som de tøffet forbi. Hvis man regner med at det gjennomsnittlig var 10 personer i hver båt, så var det altså ca. 3.000 mennesker som deltok. Turen ble også en opplevelse uten sidestykke - et minne som vil bli fortalt til kommende slekter. Det var et uforglemmelig syn å se den store småbåt-kortesjen tøffe østover, gjennom Havsøysundet og til Merdø, hvor tusenvis av mennesker alt hadde innfunnet seg for å ønske kronprinsfamilien velkommen til folkefesten. Vestlandske Tidende

Tusen liter sprit tatt AV T ROND MADSEN

Lastet til båtripa med whisky og vodka, klappet smuglerne til kai ved Havsøy. Men det de trodde skulle bli lettjente penger, kommer til å ende med et kraftig oppgjør i retten. For da smugler-spriten skulle losses, slo nemlig politi og tollvesen til. Smuglerne, som alle er i 20-årsalderen og har lokal tilhørighet, hadde greid å få ombord 1.034 litersflasker med sprit i den 28 fots store motorbåten. Fire av dem som sto bak smuglingsforsøket, er allerede pågrepet og har tilstått forholdet . En femte deltager er ennå på frifot, men politiet kjenner m annens identitet og regner med at de relativt raskt vil greie å få tak i ham også. Da politi og tollvesen slo til mot smuglerne som holdt på å losse sin ulovlige last, kom en av de to som var ombord i båten seg over i en lettbåt og stakk av. Det er denne personen politiet ennå ikke har fått pågrepet. Av de øvrige involverte som ikke var med i båten, er samtlige pågrepet. Politiet vil foreløpig ikke si noe om det er flere involverte i smuglingsforsøket. - Men vi vet hvem som er hovedmen nene, opplyser politiavdelingssjef Arne Heen til Agderposten. 150

Foreløpig er både politiet og tollvesenet tilbakeholdne med å gi opplysninger i saken, først og fremst fordi etterforskningen ikke er avsluttet ennå. Han røper likevel at politiet har klare indikasjoner på at de kom fra den nord tyske øya Helgoland - et kjent mål for mange smuglere. Tolltjenestemennene som var med på aksjonen mot den 28 fot store motorbåten, forteller at båten var så fullstappet av spritflasker at det ikke var vanskelig å se at den lå dypt i vannet. Beslaget blir regnet blant de større som er gjort i Arendals-distriktet i de siste årene. I fjor høst ble et smuglingsforsøk på over en million sigaretter avslørt. Dette smuglingsforsøket plasseres i noenlunde samme kategori. Agderposten 9. juni 1993

Spritfiske på Havsøy

BESLAGLAGT VED HAVSØY: PolitiavdelingssjefArne Heen og tollsjef Grethe Harby Campanile ved spritpartiet som ble beslaglagt ved Havsøy. Foto: Trond Madsen, Agderposten.

AV PEER L. ANDR EASSEN

ARENDAL: Mer enn 200 plastkanner med smuglersprit ble resultatet av spritfisket i skjærgården utenfor Arendal i helgen. Godt hjulpet av private båtfolk, klappet politibåten til kai i Barbu med spridasten. Politibåten hadde saumfart skjærgården mellom Arendal og Fevik i helgen etter at 2.200 , liter sprit strandet i Sømskilen fredag morgen. Tollvesenet antok at spritpartiet var på rundt 3.000 li ter. Men politibåten var ikke alene på sjøen i helgen. Mange privatfolk tok en tur med sjekta eller jolla til tross for styggværet. Trolig fisket de mer etter plastkanner enn makrell. Ikke rent ra av spritjegerne hadde hellet med seg, men de fleste var lovlydige og leverte store mengder til politikammeret eller direkte til politbåten på sjøen. Til sammen fikk politiet inn 1.700 liter i helgen. Beslaget er derm ed på totalt 3.900 liter. En liter sprit koster et par hundre kroner på det illegale markedet. Dermed kan spritpartiet på nær 4.000 liter være verdt bortimot 800.000 kroner.

Sprittokt for politiet · Politibetjentene Kjell-Harry Reinfjord og Harald Knutsen hadde flere tokt i skjærgården, spesielt mellom Merdø og Søm. På Jerkholmen , Ærøya og Havsøy ble de fleste spritkannene :. funnet - ilanddrevet. - Vi har tatt mange kanner overlevert fra privatfolk. De har vært til god hjelp, sier Reinfjord. All spriten ble i går morges brakt til oppbevaring hos Vin· monopolet i Kristiansand. Innholdet skal analyseres ved Vin". monopolets anlegg i Oslo. Først da kan politi og tollvesen " vite med sikkerhet hva slags sprit det er. Det er foreløpig et mysterium hvor smuglerbåten har tatt veien. Politi og tollvesen tok i bruk fly i jakten på båten lørdag, men uten å oppnå konkrete resultater. Det ble spekulert · om smuglerne har benyttet en stor seilbåt til smuglertoktet. : Forlis ble ansett som utelukket, da det ikke ble funnet vrakgods. Ingen båt er heller meldt savnet. - Det er så grunt i dette området at vi ville ha funnet vrakgods, mener politiav-

DET STORE SPRlTBESLAGET: Politibetjentene Harald Knutsen og Kjell-Harry Reinfjord beskuer det store spritbeslaget som ble lossetfra politibåten på Kjølelagerkaia i Arendal. Foto: Peer L. Andreassen, Agderposten.

151

Da smuglerspriten fløt i fjæresteina En septemberdag i 1994 var yttersiden av Havsøy full av spritkanner. Bengt Sørensen , som da var på høstferie på øya, fant tilfeldigvis 400 liter i bukta innenfor Målskjæret. Han varslet politiet i Arendal , og det ble øyeblikkelig foretatt full utrykning. Fangsten ble båret ned til politibåten som lå ved brygga i Paradisbukta. Et annet parti på om lag 400 liter var samlet sammen aven annen hytteier, Finn Greve -Isdah l. Disse kannene lå inne i Knubbeholla . På grunn av kraftig undersjø torde ikke føreren av pol itibåten kjøre gjennom det smale innløpet. I stedet fikk man låne prammen til Greve-Isdahl. Den ble satt i skytteltrafikk mellom øya og politibåten med de beslaglagte spritkannene.

152

delingssjef Arne Heen. Det grunne farvannet taler også mot at smuglerne brukte en stor seilbåt ved Sømskilen.

Fra Spania eller Frankrike Foreløpig kan ikke politi og tollere si hvor spritpartiet kommer fra. - Det kan vi lettere uttale oss om når vi har analyseresultatet av innholdet, sier toll- og kontrollsjef Per Wikøren. Wikøren ser ikke bort fra at spriten stammer fra Spania eller Frankrike. I så fall er der sannsynlig at den er transportert med lastebil nordover, lastet ombord i båten i Danmark eller Tyskland og brakt til Norge. Agderposten 12. september 1994

Det ble aldri oppklart hvorfor spriten ble kastet overbord, men det ble antatt at fartøyet kan ha fatt problemer i det dårlig været. Dårlig samvittighet var neppe forklaringen. Havsøybrygga var trolig utsett som landingssted. - Vi hørte senere at det skulle være førsteklasses druesprit. Den var visstnok produsert i Madrid i Spania. Alt som ble beslaglagt ble destillert til teknisk sprit av Vinmonopolet, sier politibetjent Kjell-Harry Reinfjord ved Arendal politikammer.

16. Betraktninger OIn Langhuset AV ARKITEKT HANS OLAF AANENSEN

Det gamle huset på Havsøyer med sin langstrakte bygningskropp og alderdommelige utseende et av kystens mest karakterfulle bygninger. Det er klart at huset er blitt påbygd og utvidet i flere etapper, og opprinnelsen glir nok inn i historiens tåke. For å lette orienteringen i den videre beskrivelsen, velger vi å si at huset ligger med lengderetningen øst/vest, og at den østlige del vender mot Merdø og den vestlige del mot Ærøya. Huset har en lengde på omkring 21,5 meter, og har seks rom langs fasaden mot Sundet. Fire av disse er stuer, mens to rom er innganger eller svalganger på tvers av husets lengderetning. Huset fremstår i dag som et todelt bolighus med egen inngang til hver bolig. Dette understrekes ytterligere av at det ikke er dør i første etasje mellom hver del, men siden veggene er panelt og tapetsert, er det foreløpig uvisst om det tidligere har vært en døråpning som har gitt en innvendig forbindelse. Når en prøver å tolke husets historie bakover har en lett for å tenke seg en todelt bolig, men det er nok mer sannsynlig at det har blitt slik i senere tid enn at det var slik opprinnelig. Det kan nok derfor være fruktbart for fantasien å frigjøre seg litt fra dagens situasjon. Skriftlige kilder har ikke vært tilgjengelig, og disse betraktningene er skrevet ut fra observasjoner i huset og tomtens naturgitte forutsetninger.

Husets østre del Inngangen til venstre (altså svalgangen mot øst) har åpenbart vært husets eneste hovedinngang når en går en del tilbake i tid, før de siste større utvidelsene ble foretatt for omkring pABYGD [ ETAPPER: Langhuset er et av kystem mest karakterfolle bygninger. Det har vært påbygd og utvidet i 150 år siden. Den østre svalgang- flere etapper. Foto: Dannevig Foto. en ligger med en gammel tømmerkjerne på hver side, og disse tømmerkjernene utgjør husets eldste deler. Selve ytterveggen i svalgangen er i panelt bindingsverk på tradisjonelt vis. Huset er i to etasjer. Takhøyden er lav og tømmerkjernenes mål er beskjedne. Dette tyder på betydelig alder. Selv om bredden på tømmerkjernene er forskjellig, er høyden tilpasset for å ligge under ett tak. Det er umulig å fastslå om tømmerkjernene er laftet samtidig, eller hvilken som ellers er eldst. I bakre del av svalgangen er imidlertid tømmerveggene synlige. Til og med barklaget er bevart, og forholdene ligger ypperlig til rette for å fastslå stokkenes alder ut fra en åringsanalyse. Kapasiteten for å ta slike prøver er dessverre begrenset og for tiden forbeholdt forskning i forbindelse med fredede hus. Når mulighetene foreligger vil en med stor sikkerhet kunne bestemme alderen på de eldste tømmerkjernene. HØNSESTIGEN Denne steile trappen fra kjøkLafteteknikken er slik en vanligvis finner den utkenet og opp i 2. etasje -populært kalt « Tjenesteført hos oss, med kinning av laftehogget og fint slettpikenes hømestige» - utgjør et artig trekk i rommet. [ KJØKKENMASKIN Denne hogde nov. Tydeligvis er de utført aven erfaren og pittoreske kaffikvernen representerer trinnene er det laget håndtak til å holde seg i under dyktig tømrer og nærmest enerådene på våre kanter i eldre tiders «moderne» kjøkkenopp- eller nedstigningen. Peisen til vemtre stammer fra 1863. Foto: Dannevig Foto. perioden 1700-1850. maskiner. Foto: Dannevig Foto. 153

SKØYTENE: Disse krøllskøytene er formodentlig brukt når isen lå i Havsøysundet. Foto: Dannevig Foto.

GAMLE STILMØBLER: Den østligste spisestuen i J. etasje er utstyrt medgamle stilmøbler. Foto: Dannevig Foto.

Grue og bakerovn

HJØRNEHYLLE: Gammel og forseggjort hjørnehylle på kjøkkenet, festet til tømmerveggen. Den havnet i sin tid på Utnes. Etter noen år ble den brakt tilbake til Langhuset. Den gled direkte inn i det gamle omrisset. Foto: Dannevig Foto.

154

Tømmerkjernen på høyre side av gangen har størst bredde sett fra fasaden og inn mot fjellet bak. Den er delt i to rom med en panelskillevegg, en stue mot fremsiden og et kjøkken på baksiden. Kjøkkenet har grue og bakerovn. At kjøkkenet har vært her i flere hundre år understrekes av avfallsdyngen som ble funnet under et gammelt, gjenpanelt vindu som sto i det som var gavlveggen mot vest i det gamle midtgangshuset. Her ble det mellom benrester, keramikk og annet kjøkkenavfall også funnet mengder av istykkerslåtte krittpiper. Vinduet og dyngen på bakken under bekrefter at høyre tømmerkjerne lenge avsluttet huset mot vest. Tømmerkjernen på venstre side av gangen har noe mindre bredde, uvisst av hvilken grunn. Den inneholder en stue. Gangen har en bred, men bratt trapp opp til loftet. Som nevnt er tømmerveggene synlige, og utseendet av disse stiller flere spørsmål enn de gir svar. Tømmerstokkene er runde, ubearbeidede og umalte. En kunne nok forventet å

SKRIVERSTUA: Den sjarmerende «Skriverstuall i 2. etasje. Her ble nok mange av de gamle brevene som er gjengitt i boken skrevet. Foto: Dannevig Foto.

finne mer forseggjorte vegger i en slik hovedinngang. Enkelte steder er barklaget synlig. Det er tydelig at tømmerveggene aldri har vært eksponert mot vind og vær, og derfor ikke kan være tidligere gavlvegger, som har dannet avslutning på selvstendige hus. Heller ikke spikermerker antyder spor av paneling, og understreker inntrykket av at østre svalgang derfor er svært gammel og har ligget sentralt i det gamle huset.

1. 1

Midtgangshuset Hovedinntrykket en sitter tilbake med, er at huset for omkring 150 år siden fremsto som et midtgangshus omkring inngangen på venstre side (mot øst). På loftet står en gammel dør som gir eneste forbindelse mellom dagens to boligdeler, litt inkonsekvent i dagens oppdeling, men helt naturlig i det tidligere midtgangshuset. Huset bærer også preg av gjenbruk av dører, vinduer og listverk, antagelig rester etter de seneste moderniseringene. En finner flere vindusrammer med blyinnfattet glass, til dels med svært alderdommelig glassproduksjon som leder tankene mot 1600-tallet. En bred og flott enfyllings speildør med smijernsbeslag i 2. etasje, som må antas å være fra første del av 1700-tallet, er innsatt med «nyere» lister fra andre halvdel av 1700-tallet. Når en ser på tomtens naturgitte forutsetninger, ser en også at midten av huset da står sentralt på det lille, avrundede fjellpartiet rundt inngangstrappen. Det blankskurte svaberget kommer her klart frem i dagen. Holdsteinene for lafteveggen ses tydelig og ligger trygt plassert på fjellgrunn. Rett ned mot Havsøysundet - sett fra den gamle midtgangen - ligger også et naturlig båtstø. En skrånende avrundet kløft i svaberget, velegnet for å trekke opp en liten båt. Når en betrakter tomten på stedet, ser en tydelig selv i dag de kvalitetene som fremhever den som velegnet for husbygging. Utvidelsen som senere skjedde mot vest måtte fundamenteres dels på sandgrunn, og dagens setninger viser hvor problematisk dette var.

SVANEKRONE: Lysekrone i typisk svanemønster, og lampettene i samme mønster, ble antakelig anskaffet i forbindelse med at elektrisiteten kom til øya i 1919. Foto: Dannevig Foto.

Langhuset tar form. Omkring midten av 1800-tallet ser det ut til at huset gjennomgår store utvidelser i begge lengderetninger, og får også et tilbygg I på baksiden der plassen langs fjellet gir mulighet for dette. ÅrstalI l let 1863 er funnet skrevet flere steder på de «nye» veggene. Mye tyder på at dette viser tidsrommet når utvidelsene fant sted. Vindustype, dører og listverk er også fra senempireperioden. Tømmerveggen som ses på loftet er oppført i såkalt «sinklart», som hos oss blir vanlig etter 1850. Dette underbygger antakelsen om at utvidelsene skjedde på denne tiden. Mot øst skjedde flere tilføyelser. Midtgangshuset fikk nå et ekstra stuerom på østsiden, bygd direkte inntil den gamle stuen på denne siden. I tillegg tømres et rom på baksiden, så tett inn I mot fjellet som det har vært mulig å arbeide. Disse tre nye tømmerveggene på baksiden felles inn i den «gamle» bakveggen ved I hjelp av loddrette beitskier, en vanlig teknikk for å forbinde gamle og nye vegger. : I vinkelen som da oppsto på baksiden mellom disse to tømmerkjernene ble det bygd enklere, panelte svalgangsvegger, og innredet et kjøkken og bislag med dør ut fra gavlen. I

Husets vestre del En mer gjennomgripende forandring skjedde imidlertid mot vest, der det ble oppført en ny selvstendig tømmerkjerne et stykke ut fra gavlen på midtgangshuset. Mellomrommet dannet en ny svalgang (inngang), og ga mulighet for å «seksjonere» huset i to selvstendige boligdeler. Det nye tilbygget ble bestestuen i den vestre boligen, mens den gamle stuen ble

FORNUFTIG GJENBRUK Denne eldgamle døren stammerkanskje fra det gamle ELLefienhuset. Den er vendt flere ganger, noe som vitner om fornuftig gjenbruk. Innfelt: GammelfjærLås. Foto: Dannevig Foto.

155

GAMMEL MARITIM HIS TORIE: Mye gammel maritim historie er samlet i saltbua/bryggerhuset. Hver gjenstand forteller om utviklingen vedrørende jiske- og redskapsgjenstander gjennom et par hundre år. Foto: Dannevig Foto.

SØLVVJ1SE: Denne nydelige vasen er laget av ,ifåttigmannssølv)) - eller sølvbelagt glass. Foto: Dannevig Foto.

dagligstue med det opprinnelige kjøkkenet like innenfor. Ut fra kjøkkenet ble det oppført et bislag med utgangsdør til baksiden av huset. En bratt trapp fra den nye midtgangen førte opp til soverom på hver side. Huset forlenges altså i begge ender og i dybden (inn mot fjellet), og taket på baksiden løftes slik at takvinkelen blir slakere og forlenges ut over tilbygget. Fra loftet på østre del ser en inn i hulrommet mellom takene der det gamle taket ligger urørt, kun taksteinene er tatt av. De gamle lektene (som viser at taket var tekket med teglstein) , er laget av lange, tynne stenger (raier) som er grovhøvlet flate og tilnærmet jevntykke. At lektene er i behold har antagelig rent praktiske årsaker, fordi det gjorde det enkelt å gå på taket mens det nye skulle legges. Dette er altså det svært gamle taket på midtgangshuset - gammelt allerede i 1863 - da det nåværende taket ble bygd over. Rent bygningshistorisk er dette en sjeldenhet, så utsatt tak er for råte og stadig fornyelse og utskiftninger.

FRA 1600- TALLE T: Vindusramme med blyinnfottet glass, leder tanken mot 1600-tallet. Vindusrammen kan kanskje stamme fra det gamle Ellefien-huset på Havsøy. Foto: Dannevig Foto.

156

17. Botanikken på Havsøy AV BIOLOG RUNE SÆVRE

I nasjonal sammenheng ligger Havsøy på grensen mot det botanikerne kaller den nemorale sone eller eikeskogsstripen. Det betyr den frodigste og varmeste delen av landet vårt, som man raskt får et inntrykk av med en gang man går i land på øya. Fra kommunegrensen mot Grimstad og østover ligger kyststripen i Arendal i den boreonemorale sone eller en klimasone med edelløvskog og varmekrevende arter. Dette gjør at området er rikt på botaniske forekomster, særlig der hvor det er et jordsmonn mellom svaberg og skjær. Rundt bebyggelsen ligger de frodigste arealene. Eller riktigere sagt; husene er lagt rundt de rikeste markene. Der var der ikke bare ly for vinden, men man fant de rikeste markene som ble dyrket opp. For kulrurmark har det vært her i mange hundre år og så lenge mennesker har bodd her. Ressurs-utnyttingen har vært intensiv, langt over det vi i dag ville kalle bærekraftig. For beitedyrene KONTRASTER: Et fotografi av Landskapet på Havsøy i J9 J2 og den etabLerte vegetasjonen sLik den Ligger med villtulipaner og vaniILjerot i dag. gikk ute så lenge vær og klima tillot det. Og nedbeitingen var så srerk at det preger hele landskapet. Det eneste var kanskje og noen grastuster her, noen buketter av blomsterplanter i de bratteste skråningene der hvor dyra ikke kom til. Og kanskje innenfor gjerdene rundt de husene. De åpne svabergene var dominerende fram til begynnelsen av 1900-tallet. Fotografiet fra 1912 viser hvor nedslitt landskapet og vegetasjonen var. Nærheten til fastlandet og andre øyer hvor planter har overlevd, gjorde ar planter etablerte seg raskr igjen på Havsøyopp gjennom det 20. århundre. De korte avstandene til Merdø, Jerkholmen og Hisøy gjorde at artene greide å spre seg ganske lett med frø over sundene. Når vi ser på mange avartene på Havsøy i dag, har de enkelt og effektivt blitt spredt med vær og vind eller de sprer seg med folk. Enten henger de seg på bukser, skjørt, eller de spres gjennom aktiviteter i forbindelse med frukthagene, grønnsakshagene eller blomsterbedene. Det klareste eksemplet på det er villrulipanen. Den har en flott blomstring den dag i dag i bedene og engene rundt Havsøysundet, og at den har overlevd som løkplanter nede i marken , kan man lett se. Og kanskje enda bedre forstår man at denne planten har blitt et symbol på natur-, kulrur- og miljøvernhistorie i Arendal. På begynnelsen av 1900-tallet lå eksponerte svaberg over hele øya. I dag ligger de igjen bare helt nede ved sjøen. Store deler av øya er grodd igjen med røsslyng. Mellom tuer av smylegraset og under kronene av noen furutrær har røsslyngen spredt seg og etablert seg i en type lynghei som vi kjenner fra hele VlLLTULlPANEN: Den har en flott bLomkysten. Over det sure fjellet har det etablert seg en string i bedene og engene rundt Havsøysundet. vegetasjon som gjennom tidene ble nyttet som en

157

viktig ressurs for husdyra. Men de «gamle» røsslyngheiene var faktisk nesten uten røsslyng i lange perioder. For lyngen ble brent eller slått med tre til fem års mellomrom, og opp kom det frodige blomsterenger, før røsslyngen igjen etablerte seg. I dag danner dette et åpent landskap hvor det er greit å bevege seg. De danner en kontrast til vegetasjonen i de frodige dalene og sprekkene ned mot de mer lukkede strandstripene. Rundt bebyggelsen på Havsøy ligger det enger med gras og urter, som er et flott skue på forsommeren. Her kan vi finne en art som engmarihånd, en orkide med lyse og fiolette blomster og som setter preg på enga så lenge den blomstrer. Det er en art som man bør være særlig oppmerksom på, både for å verne om den og få en opplevelse av naturens skjønnhet og kanskje studere et av naturens undere: Hvordan klarer denne planten å formere seg? DET GAMLE ASKETREET Asketreet og krattskogen med slåpetorn i busksjiktet i Paradisbukta. Enkelte steder ligger det plutselig sm å våtmarksområder rundt kilder av ferskvann . Der kan det stå både dunkjevle, denne «sigaren» aven plante som inneholder tusenvis av blomster, og det høye graset takrør som kommer opp i kantene av våtmarken. Og dette danner omgivelsene og leveområdet for frosk. Disse dammene på svabergene er viktige biotoper å bevare. På samme m åte er det med de litt mindre fuktige våtmarkene med duskmyrull som står som nikkende hvite dusker på de få myrflatene som har bygd seg opp på øya. De står i dag med en fast matte av mose og gras fordi de ble nyttet som slåttemark og det ble høstet inn avlinger for vinterfor. Den mest karakteristiske og frodigste naturtypen på Havsøyer stranden gene. De ligger særlig i Vestre Breibukta og går fra lave salttålende planter, saltsiv, til lave matter av den fiolette fjørekollen og innerst tuer av marehalm, strandrør og noen steder strandkvann. Særlig den sistnevnte er flott å finne. Strandkvannen er den mest sagnomsuste plante i norsk natur; god å spise, flott å se på. Og disse arealene er biologisk meget produktive. Det betyr at de gir godt med næring til alle slags dyr, fugler og insekter. Og de blir flittig besøkt av folk. Strandengene tåler dette, men den største trusselen er nedbygging og tilretting med ulike inENGMARHAND: Prikkstarr er stallasjoner. Og det må man et halvgras som står i engene på Havsøy. Det er en rødlisteart, det selvfølgelig hindre på Havsøy! vil si at den er sårbar og truet i På skjellsandbankene, særlig norsk natur. Den finnes på såpass i Vestre Breibukta, ligger strandfl steder at man bør være særlig krattene som en ugjennomvarsom mot å ødelegge dens trengelig vegg bak strandengvekstområder som er åpne enger i ene. Der står slåpetornen og kanten av svabergene. blomstrer på forsommeren, og på høsten får den fine, svarte bær. De kan nyttes til både syltetøy og vin, og sammen med nyper fra buskene ved siden av kan man se på dette som en ressurs. Hvis man er litt mer nysgjerrig og tåler enkelte stikk fra BLAYEJSBLADER: Her ses blåveisblader i krattskogen ovenfor tornene, kan man fi nne tepper strandengene i Paradisbukta. 158

av blåveis som står og skinner med sine blanke, leverformede blader utover hele sommeren. Og i den kalkkrevende vegetasjonen kan du finne mange arter som fremdeles sprer seg ut hit fra øyene på innsiden av Havsøy. Og midt i dette krattet står det et gammelt asketre. Det er staselig i sin vekst, og våre forfedre mente at dette var hvilestedet for selveste Yggdrasil. Slike sjeldne natur- og kulturmonumenter må få stå. Det største man finner av skog på Havsøy, er faktisk frodige kirsebærskoger. Dette var tidligere åpne partier som nå er på veg til å gro igjen. Hadde disse partiene fått stå urørt, vi lle de over tid ha blitt til eikeskoger. Men den suksesjonen går langsomt, så det er nok bedre å ta vare på naturen på de stadiene vi finner den i dag. Havsøyer en naturperle i den nærmeste skjærgården ved Torungen. Det gjør at botanikere har besøkt denne øya likeså vel som andre øyer i arkepelet. På slutten av 1800-tallet reiste det botanikere langs kysten. En av dem var A. E. Jørgensen fra Botanisk Museum i Kristiania. Han har i «Optegnelser fra en botanisk reise i Kragerø-egnen og sydover til Arendal 1894" satt opp en liste over arter som er funnet og hvor de vokste. Han hadde to turer til «Hafsø udenfor Arendal BOTAN IKER: Opptegnelsene og rapporten fra botaniker 1/8-2/8 med udflugter til Merdø og Hisø ». Så Havsøyer blitt lagt A. E. Jørgensen {Botanisk Museum} i 1894. merke til og har blitt besøkt. De artene som han har nevnt, er blant annet strandløk, kvann, hesterumpe, slåpetorn, kirsebær og strandskolm . Dette er alle arter som vi finner på øya i dag. Jørgensen beskriver disse artene, men opplyser at de er vanskelige å finne . De står på enkelte steder, henholdvis i strandkanten, ved pyttene, i krattene og mellom store rullesteiner. Plantelivet på Havsøy forteller både om naturgrunnlaget og menneskenes liv der gjennom historien. Det gjør at plantene har sin egenverdi og må bevares. Men det er også dokumentasjon på miljøstatus og indikator på hva som er i utvikling i våre omgivelser. Og det er en forandring det blir stadig viktigere å følge nøye med på.

159

18. Hisøy-olllrådets geologi Dramatiske forandringer gjennom millioner av år AV DR. T RINE-LI SE KNUDSEN, UN IVERSITETETS NATURH ISTORISKE MUSEER OG BOTANISK HAGE, OSLO

Berggrunnen i Hisøy-Havsøy-Tromøy-området er vakker og mangfoldig og skjuler flere spennende geologiske hisrorier, om hvordan berggrunnen oppstod og senere fikk det varierte utseendet med gneisbåndingen som vi ser i dag (Fig. 1). Historiene er resultater av mer enn hundre års arbeid av forskere fra inn- og utland, som har funnet en berggrunn der man kan studere hvilke prosesser som finner sted i de dypeste deler av jordskorpa vår, men også utforske når og hvordan dette området av jorda først ble dannet og senere har blitt forandret. Hvis jorda forminskes ned til størrelsen på et eple, vil jordskorpen tilsvare epleskallet. Drivkreftene bak de geologiske forandringene er de langsomme forflytningene som foregår mellom bitene som jordskorpa vår er brukket opp i. Jorda er i stadig utvikling, f.eks. ved at havbunnsskorpe presses under havbunnskorpe og gir vulkansk aktivitet som i dag danner øyområder som New Zealand og isolerte Stillehavsøyer som Tonga, Kermadec og Ny Caledonia. Andre steder, som i Himalaya, skyves jordskorpe mot jordskorpe og en fjellkjede presses til værs. Havbunnskorpe FIGUR l. En variert og vakker berggrunn med sterkt sammenfoldete soner av presses under vestlige del av Sør-Amerika og gir oppomvandlede leirrike sedimenter, kvartsrik sand og gabbro (kolle bak til venstre). Foto: Trine-Lise Knudsen. hav til Andes-fjellkjeden, som strekker seg langs hele Sør-Amerikas vestkyst. De samme prosessene har foregått iallfall de siste 2500 millioner årene av jordas 4570 millioner år lange historie. Forflytninger i jordskorpa foregår imidlertid så langsomt (typisk i mm- til cm-skala pr. år) at det ofte er vanskelig å registrere noen forandringer innenfor vår begrensede levetid. Sett med et geologisk tidsperspektiv på millioner av år, kan imidlertid disse trege, geologiske forflytningene føre til dramatiske forandringer av et område som Hisøy-Havsøy-Ærøy.

Fraktet ned i dypet av jordskorpen Berggrunnen i veiskjæringer lengst sør på Hisøy og i strandblotninger i Stølsvigen, Mortensbukt og Vragevigen, samt på Havsøy og Ærøy, oppviser en stor variasjon av farger og kompliserte mønstre (Fig. 1). Gråhvit berggrunn består av kvartsitt (Fig. 2), men andre steder opptrer sterkt vekslende bånd, hovedsakelig av kvarts og feltspat (blek rosahvite) og biotitt og granat (brun og rødrosa). (Fig. 7). Mineralene forteller at dette har engang vært 160

FIGUR 2. Tettfoldet kvartsitt som engang ble avsatt som kvartssand på grunt vann. Fra Merdø. Foto: Trine-Lise Knudsen

henholdsvis kvartsrik sand og leirerike sedimenter. Disse ble avsatt relativt nær land, i et grunt hav for nesten 1400 millioner år siden. Det neste «glimtet» vi har av denne eldgamle historien, satte sitt preg på området for ca. 1200 millioner år siden . Da befant sedimentene seg på ca. 10 kilometers dyp under jordoverflaten og var blitt presset sammen til stein. Krefter rev og slet i berggrunnen så mørke smelter fra dypet under FIG UR 3. Grense mellom omdannede, kvartsrike sedimenter (til venstre) jordskorpa kunne trenge inn og og granatrik gabbro på Havsøy. Bergartene er gjennomsatt av lyse, kvartsstørkne til kropper og meterbrede ogfiltspatrike soner som smeltet ut av bergartene for 1100 millioner år ganger av d ypbergarten gabbro siden og så størknet ved avkjøling av området. Foto: Kristen Taraldsen. (Fig. 3) . D ette er seige og h arde bergarter som i dag står opp som rygger og koller, blant annet på Ærøy og H avsøy. Kreftene som revnet berggrunnen avtok og ble erstattet av krefter som presset jordskorpen sammen i forbindelse m ed at den Himalaya-liknende, Svekonorvegiske fj ellkjeden bygde seg opp over Sørlandet for 1100 millioner år siden. Sedimentene og gabbroene i Hisøy-ÆrøyHavsøy-området ble presset ned til de dypeste delene av jordskorpa, på 20 til 25 kilom eters dyp , der tem peraturen var over 800 C. Hvordan oppfø rer stein seg under slike ekstreme forhold? Svabergene sør på Hisøy, på Havsøy og Æ røya, viser oss det, fordi denne hendelsen ble «frosset inn» i berget og bevart frem til i dag. Det kaotiske mønsteret av bånd og folder som de omdannede sedimentene kan oppvise, forteller at bergartene har oppført seg omtrent som m yk plastilina som ble «knadd» under oppbygningen av fjellkjeden . Temperaturen har imidlertid vært høy nok til at kvarts samme n med fel tspat begynte å sm elte. Smeltene ansaml et seg i <do mmen> eller son er i bergarten, der de senere størknet og nå er bevart som kaotiske ganger og årer (Fig. 3). 0

Et lite stykke eksotisk berggrunn Hoveddelen av H isøy samt Tromøy, består aven mørk grønnbrun bergart (her kalt tonalittisk gneis) (Fig. 4 og Fig. 6), som er godt synlig i Flødevigen og i veiskjæringene ved His. Denne er sterkt foldet eller opptrer med en diffus veksling mellom mørke grønne, lysere grønne og lyse gråhvite bånd. En stor andel av mineralet hornblende gir bergarter med mørk grønn farge, mineralet pyroksen gir lysere grønnfarge til bergartene, mens de gråhvite båndene er rike på mineralet plagioklas og med kvarts og mindre m engder pyroksen, granat og hornblende. Det var J. A. W Bugge (1 940) som navngav den liknende berggrunnen i Arendal til arendalitt og derved gav opphav til en femti år lang mystifisering av dette området. Geologer på 1960- til 1980-tallet var FIGUR 4. Tonalittisk gneis gjennomsatt av deformerte, mørke ganger. Fra Tromøy opptatt av de fo rskjellene de fant mellom bergartene Foto: eees Maijer. i Arendal og på Tromøy. M an visste ikke hva bergartene engang hadde vært, m en ved hjelp av kj emiske analyser fant man at berggrunnen var oppsiktvekkende fattig på en rekke grunnstoffer som vanligvis er antiket i den delen av berggrunnen som opptrer nær jordoverflaten . Kunne dette skyldes omvandlinger som hadde funnet sted da Arendal befant seg i dypet, 161

og Tromøy på enda større dyp under den gamle fjellkjeden? Dette utviklet seg til et internasjonalt sett klassisk område for å studere hva som skjer i dypet av jordskorpa, som jo er utilgjengelig for boring eller annen type direkte observasjon. Nye bergansnavn som chamockitt og enderbitt bare forsterket mystifiseringen av hva som engang hadde foregått med disse bergartene. Nyere analysemetoder og en annen innfallsvinkel ble brukt fra rundt 1997 for å forstå arendalitten og Tromøy-bergartene. Ved å sammenlikne med bergarter dannet i ny tid og i et kjent geologisk miljø, kom det frem at de tonalittiske gneisene har en sammensetning svært lik Stillehavsøyer som Kermadec og Tonga. I dag mener vi derfor at Tromøy-HisFIGUR 5. Geologisk kart over Havsøy-området (fra Starmer, 1985). Rødbrune øy-tonalittene oppstod som størkningsbergarter, fargetoner: tonalittisk gneis, grønn: gabbro og amfibolitt, gul og rosa: omvandlede som bygde opp et isolert øyområde langt fra land sedimenter, rød med kryss: Grimstad-granitten, grå: overdekning. for 1200 millioner år siden. Dette eksotiske området ble gradvis drevet mot vårt kontinent og kolliderte til slutt med Sør-Norge og ble innlemmet som en del av berggrunnen her. (Fig. 5). Arendalitten hører ikke med til denne historien. Disse tonalittiske gneisene, etter moderne terminologi, er antagelig deler av de eldste delene av jordskorpe som fins på Sørlandet. Den ble dannet for ca. 1600 millioner år siden, under geologiske forhold tilsvarende dem vi finner i Andesfjellene. I dag opptrer de tidligere sedimentene, gabbroene og de tonaliniske gneisene sterkt sammenblandet på grunn av omvandlingen som fant sted i dypet av den Svekonorvegiske fjellkjeden. (Fig. 8).

To atskilte fjelldannelser Det er fortsatt mange og viktige spørsmål om geologien i dette FIG UR 6 Nærbilde av tonalittisk området som mangler svar. Et av gneis fra Tromøy. Grønnfargen d em er: Hvorfor gir analyser av skyldes høytemperatur kvarts og omvandlingen av berggrunnen i pyroksen-mineraler. Lengste Sør-Norge og Sør-Sverige generelt, billedkant er ca. 5 cm. aldre som viser at fjellkjededannelFoto: Trine-Lise Knudsen. sen skjedde for ca. 1000 millioner år siden, m ens på Sørlandet gir analysene en alder på 1100 millioner år? Måle usikkerhetene er store rundt slike eldgamle hendelser, men en aldersforskjell på hele 100 FIGUR 7. Saget prøve av omvandlet leirholdig sediment som viser mineralene granat (rød), alkalifeltspat (rosa), plagioklas (hvit), kvarts millioner år, viser at vi antagelig (gråhvit) og biotitt (mørk). Foto: Trine-Lise Knudsen. har med to atskilte fjellkjededannelser å gjøre. Den første involverte bare Sørlandets berggrunn og kan skyldes at det eksotiske Tromøy-Hisøy-området kolliderte med resten av Sørlandet for 1100 millioner år siden. Berggrunnen på Sørlandet er lite påvirket av fjellkjededannelsen som skjedde fo r 1000 millioner år siden, da Sør-Norge og resten av vårt kontinent kolliderte med et annet landområde (Sør-Amerika?). Sørlandets bergrunn befant seg antagelig på ganske grunt nivå i jordskorpen, der lavere trykk- og temperaturforhold råder så bergartene ikke påvirkes så lett. Kanskje kan de sene, kalsitt-rike årene som er dannet ved relativt lave temperaturer, knyttes til denne hendelsen? Lange, smale kalsitt-førende soner (skarn) opptrer parallelt med 162

FIGUR 8. En veksling mellom mørk, omvandlet gabbro og lyse omvandlede sedimenter, som skyldes en sterk deformasjon av berggrunnen. Foto: Trine-Lise Knudsen.

kysten i Arendals-området, men også på Hisøy. Disse er rike på magnetitt og er blitt drevet som små jerngruver fra siste halvdel av l500-tallet, men dannelsesforholdene er dårlig kjent. Christian IV skal ha latt utforske en gullforekomst ved Grødevigen på Hisøy, og Vogt (1884, 1886) rapporterte små mengder sølv og gull sammen med magnetitt fra en karbonatåre i Stølsvigen.

Spor etter siste istid Etter dette har Hisøy-Tromøy-området vært en geologiske sett fredelig plett på jorda, men den foreløpig siste geologiske påvirkningen av området fant sted for mindre enn Il 000 år siden. Siste istid skurte berggrunnen ren for løsmasser så den fortsatt er ganske godt synlig i dag. Sørøst på Tromøy fins imidlertid store rullesteinsblokker som er res tene som ble tilbake etter at brenningene vasket vekk finmaterialet fra en israndavsetning, morene, som ble avsatt da havet dekket dette området. Dette er deler av det store raet som danner en opptil flere hundre meter bred sone med is-avsatte steinblokker, grus og sandmasser på begge sider av Oslofjorden. Fra Hove på Tromøy kan raet følges over Torungen og mot vest over Sørlandsheiene til RyfYlkeheiene og Lysefjorden i Rogaland, og videre over land gjennom Vestlandet, Trøndelag, langs Nordlandskysten til Troms og Finnmark. Raet representerer materiale som ble løsnet og fraktet under isen, avsatt under vann og hopet seg opp foran innlandsisen i en periode da isavsmeltingen stoppet opp. Dette skyldtes et midlertidig kjøligere klima under avslutningen av siste istid for 11 000-10 600 år siden. Ra-tiden blir betegnet som slutten på istiden, for i de neste hundre år ble klimaet langt varmere og isavsmeltingen gikk hurtig.

163

19. Fuglelivet på øya AV PREBEN JØRGENSEN

Da jeg i alle år har interessert meg for fugler, syntes jeg det kunne vært artig å registrere hvor mange fuglesorter som er innom eller holder til på Havsøy i løpet av ett år. Fuglene er alle regisrert i 1990. Jeg har tatt med de som er på øya og de som svømmer ca. 50 meter fra land, slik som ender, alker osv. Fuglene som det står en H bak, er alle fugler som hekker eller har hekket de siste fem årene, og da har jeg enten sett eggene eller fugleungene. Listen viser 70 forskjellige fuglesorter, noe jeg synes er overraskende mange.

Fiskemåke. Foto: Johan Chr. Frøstrup.

KRÅKE SKJÆRE STÆR G RØNNFINK D O M PAP

H H H H

BJØ RKEFINK BOKFIN K GULSPURV

H H

LERKE LIN ERLE KJØT TMEIS SVARTMEIS BLÅMEIS GRANMEIS LØVMEIS TOPPMEIS SIDENSVANS

H H

SORT-HVIT FLUESNAPPER FU GLEKON GE GRANSANGER LØVSANGER HAGESANGER GRÅTROST RØDVINGETROST SVARTTROST STEINSKVETT BUSKSKVETT RØDSTRUPE GJERDESMETT GRANKORSNEBB LAVESVALE Knoppsvane. Foto:Johan Chr. Frøstrup.

164

TAKSVALE

Ses bare vinterstid. Den holder seg vanligvis langt inne i Havsøyskogen.

Den kommer gjerne en uke om våren og høsten i forbindelse med trekket. Kanskje den mest vanlige av fuglene på øya.

Lik kjøttmeisen, bare noe mindre og blå der kjøttmeisen er sort. Den er vanskelig å skille fra løvmeis. Denne har jeg bare en gang sett på øya. Den ses bare en til to uker om høsten i forbindelse med trekket. H H

Den hekker i egen fuglekasse hos Preben. Dette er N ord-Europas minste fugl. Den er vanskelig å ra øye på, men det er mange av dem på øya.

H H Det er nesten umulig å se forskj ell på «sangerne». Den ses i ca. to uker om høsten i forbindeelse med trekker. Den ses i ca. to uker om høsten i forbindelse med trekker. Den ses i ca. to uker om høsten i forbindelse med trekket. H

Den kjennes på kryssende nebbspisser. Den hekker under takmønet til stor fortvilelse for Bengt Sørensen og Brynjulf Marcussen. Den lager redet av spytt og ekskrementer. Dette «limer» den under takmønet.

TÅRNSVALE GRØNNSPETT GRÅSPETT

Alle spettene flyr over fra Hisøy. Den blir på øya fra 10 til 30 minutter, for deretter å fly inn i Havsøyskogen. Som gråspett.

SVARTSPETT GJØK KATTUGLE

Den og de andre falkene flyr stort sett over øya, lander etter å ha drept en lerke og lignende, spiser byttet og flyr videre.

TÅRN FALK

HØNSEHAUK SPURVEHAUK HEGRE KNOPPSVANE GRÅGÅS KANADAGÅS GRAVAND STOKKAND KVINAND SILAND ÆRFUGL STORSKARV

Den har et vingespenn på ca. 1,5 meter. Den kan nesten ikke fly i august måned på grunn av all matingen av Havsøy-beboerne.

H H

TJELD MAKRELLTERNE HETTEMÅKE FISKEMÅKE SILDEMÅKE GRÅMÅKE SVARTBAK ALKE LOMVI ALKEKONGE SOTHØNE

Begge artene ses om våren og høsten i forbindelse med trekket. I 1988 hadde den 12 egg på utsiden av Føllings hytte.

Den har kommet til Sørlandet i de senere år og ses mye om høsten og vinteren. Er den minste av lommene. (Den vanlige duen). Den kan også være helt ute på Torungene.

SMÅLOM SKOGDUE STORSPOVE RUGDE SANDSNIPE VIBE

Sildemåke. Foto: Johan Chr. Frøstrup.

H H H

Den ser ut som en ball med vinger og ses nesten bare om kvelden og natten. Bråker voldsomt når den flyr. Ta båten rundt Havsøy i juli. Da vil du se minst 10 stykker. Den første trekkfuglen. Den holder seg mest i innJandet, men tar gjerne noen dager på øya først! Ses på øya allerede i februar. (Den vanlige terna). Har begynt å hekke langs Sørlandskysten de siste fem-seks årene, men jeg har ikke registrert noen på øya. Den har gått kraftig ned i bestand på grunn av minken. Begge disse artene hekker på utsiden av øya. Foretrekker de ytterste småøyene ved Torungene. Den ses mest om høsten og vinteren. Den er helt lik alken, men har spisst nebb. Tjeld. Foto: Johan Chr. Frøstrup.

165

20. Uthavn

SOfll

ikke

fllå

dø

AV ULRIK S. KIRKEDAM

Den perfekte uthavn Ytterst ute i havgapet, i le for vinder fra havet, finner vi ofte en forbausende rik bebyggelse. Her ligger uthavnene. Stedets beliggenhet sørget for at mang en seilas kunne bli sikker og trygg. Utenfor vår egen stuedør vokste det opp små kystsamfunn eller sjøbyer. På innsiden av en større holme, langs stranden eller på begge sider av det mellomliggende sundet, lå uthavnen. Sjøveien var den viktigste ferdselsåre, og for mange steder også den eneste, i eldre tider. Sundet var stedets hovedgate. Det var i uthavnene seilskutene søkte ly mot uvær eller lå og ventet på god bør til å komme videre. Det var lett å finne uthavnene fordi disse lå tett ved leden inn til tollsteder eller ved loshavner. Her ute mot havet var det at menneskene slo seg ned fordi det var oversiktlig, lett å drive handel, og en var nær ressursene. Etter hvert blomstret det opp en stor handelsvirksomhet, og folk fant et godt livsgrunnlag her ute. Havsøy kan være et godt eksempel på en slik beskrivelse. Stedets topografi og beliggenhet gjorde at Havsøy ble den perfekte uthavn. Med innseiling fra øst eller vest, alt etter vindretning, var dette et stort pluss for øyas funksjon som bosted for strandsittere, innerste,92 husmenn og loser. Bebyggelsen på Havsøy, inn mot Sundet, ga ly mot storhavet utenfor. På grun n lag av alle disse forutsetningene ble Havsøyen uthavn som fikk urvikle seg i en lang tidsperiode frem til et livskraftig senter og bosamfunn frem til 1920 da den siste los døde.

sMA FORANDRINGER: Husene langs Sundet danner et glansbilde. 92

166

Le ietaker.

Sundet fotografert omkring 1950. Det har skjedd små forandringer i de siste 40-50 år.

Lå på trivselssiden Bebyggelsen på Havsøy vokste opp så nær sjøkanten som mulig. På baksiden av husene lå familiens trivselsside. Her lå hagene med sine små potetåkre, urtehager og grønnsakssenger. Det var gjerne et pære-, eple- og plommetre og et par syrin trær rundt bygningene. Her lå Strandgaten som var det lokale veinavn på stien bakenfor husrekken langs Sundet. Det var vanlig at kystbonden hadde ei ku, noen høns, en sau eller en gris. Det var sjelden tale om at de som bodde i uthavnene, hadde noen levevei bare av jorda. Det var dyrking av jorda, husdyrhold, fiske og losing som til sammen ga det nødvendige tilskuddet til husholdningen. Husenes fasade lå mot sjøsiden. Det var gjerne starussiPRAMMEN· Prammen var det mest benyttedefremkomstmiddelet på H avsøy til langt inn den. Her skulle det være rent og pent, gjerne pla- på 1900-tallet. nert og dekket med steinheller fra huset og helt ned til vannet. Tomtene langs stranden var de mest verdifulle. Her holdt de velstående til. Ofte var dette redere eller skippere. Disse hadde høy status, og bygde sine skipperhus som staselige toetasjes bygninger, men vi finner ikke mange av dem på Havsøy.

Havsøy - natur og særpreg øya ligger med sine fjellnabber, svaberg, skår, jordklatter og steingjerder fint til like utenfor Havsøybrygga. Losvarden på toppen av Havsøyer kanskje litt mer slitt og avrundet av tidens vinder og uvær som har herjet, men restene er fortsatt synlig. Gamle foto fra øya viser at det var en øy helt uten vegetasjon. Dette bare bekrefter at husdyrhold med beite og dyrking av jordlappene var en del av næringsgrunnlaget. I denne boka har vi ønsket å formidle øyas historie om hvem som bodde her, det miljøet folk vokste opp i, og hvordan de levde. Det er også viktig å ta med i den historiske betraktning hvordan vi i ettertid kan ta vare på de rike tradisjoner som har vært på Havsøy. Gjennom de ulike artiklene som er skrevet, har vi prøvd å trekke frem den skjulte historien og gjøre den kjent for allmennheten og andre interesserte. På denne måten kan vårt nærmiljø skape identitet og særpreg. Kanskje vi etter å ha lest om øyas historie, kan se på nærmiljøet som en ressurs og berikelse i vårt ferdselsmiljø på sjøen?

Kulturmiljø av varig verdi De gamle havsøyboerne er for lengst borte nå. Bebyggelsen har nok gjennom tiden endret seg MOTORBATEN· Etter 2. verdenskrig overtok motorbåtene. Denne nydelige sjekta, som noe. Den har kanskje fått et mer moderne strøk, stevner ut østre Breibukta, tilhørte Thor Thorstensen. skjønt de fleste husene langs Havsøysundet har beholdt sitt særpreg de siste 70-80 år. Husene langs Sundet danner et glansbilde som har vært markedsført av flere forskjellige interessegrupper i mange år. Det har gitt mange malere inspirasjon til å skape kjære og kjente landskapsmotiver nettopp fra Havsøysundet. Etter sommerens ferieavvikling står husene tilbake tomme med boltede dører og lemmer. De tause, svarte vinduene er blinde og forteller at det ikke lenger finnes noen levende men-

167

AKVARELL FRA HAVS0YSUNDET: Denne akvarellen fra Havsøysundet, er laget av Nina Lillejjære, Tegneverkstedet, Ulefoss. Den gjengis med tillatelse fra kunstneren.

nesker bak gardinene. Vi er over 80 år for sent ure til å oppleve hvordan dagliglivet en gang var på Havsøy. Den siste fastboende, Lorentz Kristoffer Lorentzen, kom hjem til Havsøy i 1947. Han levde sine siste 30 år ute ved havet. Langhuset på Havsøy var hans hjem, og Hisøy kirkegård ble hans siste hvilested. Det er svært få nålevende mennesker som har trådd sine barnesko på Havsøy. Bare to lever fortsatt, nemlig Carsten Brodersen og hans søster Anna Sofie Berli (født Brodersen). Disse to kan se tilbake på en rik oppvekst med mange gode barndomsminner som mange i dag kanskje ville misunne dem. Alle tidligere og nåværende havsøyboere har imidlertid en viktig oppgave: Nemlig å formidle historien videre til kommende generasjoner. Menneskene har alltid satt spor etter seg der de har ferdes, så er også tilfellet med Havsøy. Her ligger kulturskatter som må forvaltes og tas vare på. Gravrøyser er minnesmerker om tidlig bosetting, og losvarden forteller om losenes virksomhet. Nedenfor ligger steingjerder og små jordflekker med gammel innhegning. Rester av urter og sjeldne planter forteller sitt tydelige språk om ulike nyttevekster som har vært dyrket. Vi skal heller ikke glemme alle de lokale stedsnavpA BATTUR: Havsøy-folk på båttur. nene som forteller sitt tydelige språk om fortid og

168

tradisjon på Havsøy. Nye navn vil sikkert komme til også i kommende tider. Langs Sundet, nede ved sjøkanten, ligger alle husene som hver på sin måte har sitt særpreg. Dette representerer et bygningsmessig miljø som må bevares. Stedet er et landskapstrekk i vårt miljø av høy kulturhistorisk verdi. På mange steder i vårt land er det opprettet «vernesonen> rundt slike områder nettopp fordi miljøet er sårbart. Miljøet kan fort bli endret og bli noe helt annet enn det originale og opprinnelige. Det bør derfor være en viktig oppgave for etterslekten å kjempe for bevaring og pietetsfull restaurering av miljøet ute på Havsøy. pA BADETUR: Hans Gustav Meide! Hansen på Havsoy med familie på badetur til Paradisbukta 1939. Foto utlånt av Astrid Vik.

Utstillingsvindu mot Arendal Tiden kan vi aldri skru tilbake, den kommer til oss, og vi må gjøre noe med den her og nå, slik at vi kan gå fremtiden lyst i møte. Paradisbukta er en friplass på Havsøy for alle de som kan bruke stedet med den fine badestranda. Svabergene utenfor ligger innbydende og fristende på smeigedager sommerstid. Her er også fiskesteder både for garn og hummerteiner når høsten setter inn. De som tar seg over til øya en høst- eller vinterdag, vil oppleve å komme til et stillhetens rike. De hvite husene langs Sundet ligger i dvale. Nysnøen har kanskje just lagt seg, og vi setter spor etter oss i et landskap som ligger i en svak søvn til neste sesong starter. Er det slik vi ønsker å ha det også i kommende tider, eller vil byfolket trekke ut til øya igjen for å finne ro og stillhet i uthavnens rike? Mange mennesker søker etter ro og stillhet og har et ønske om å komme så nær hav og natur som mulig. Havsøy kunne på nytt ha blitt en uthavn hvor tilflytting kunne finne sted, men da må det kanskje legges til rette for det. Et annet spørsmål er om vi ønsker det? Bare fremtiden vil vise det. Vi har alle et ansvar for at vår uthavn kan utvikle seg og vokse videre på den historien vi har prøvd å gi våre lesere gjennom denne boken. Havsøy har vært en sentral uthavn i vår fortid, og øya har oppfostret mange store menn og kvinner som senere har satt dype spor i Arendals historie. Vi kan med rette si at Havsøyer Arendals vugge. La oss derfor stå sammen om å ta vare på øyas historie og overlevere den videre til kommende slekter. La øya få utvikle sin egenart og identitet, slik at vi også for ettertiden kan si at Havsøyer et utstillingsvindu for Arendal.

169

21. Eiendollllllene på Havsøy

Eiendom: Gnr. 305, bnr. 80 Navn: «Hafsøen» Hus/hytte oppført: Ca. 1685 Sjøbod: 61 kvm. Eier(e): Ole Martin Lorentzen

Eiendom: Gnr. 305 , bnr. 85 Navn: «Vadskjærer» Hus/hytte oppført: 1780/1885 Eier(e): Wibeke Wendel Ferrero/ Mette Nordheim-Larsen/ Frederik Wendel

Eiendom: Gnr. 305 , bnr. 110 Navn: «Hafsøen» Hus/hytte oppført: 1860 Eier(e): Frirhjof Barfod Sigmo nd 170

Eiendom: Gnr. 305, bnr. 148 Navn: «Hafsøen» Hus/hytte oppført: 1879 Uthus: 24 kvm. Båthus: 24 kvm. Eier(e): Brynjulf Marcussen

Eiendom: Gnr. 305, bnr. 149 Navn: «Hafsøem> Hus/hytte oppført: 1867 Eier(e): Sabine Christiane In Ameln/ Haakon Ameln

Eiendom: Gnr. 305, bnr. 224 Navn: «Fjellstua» Hus/hytte oppført: 1941. Ny hytte oppført: 1978 Eier(e): Turid Lindheim 17 1

Eiendom: Gnr. 305, gnr. 225 Navn: «Ternevig» Hus/hytte oppført: 1942 Eier(e) : Preben Jørgensen

Eiendom: Gnr. 305, gnr. 225 Navn: «Bådbua» Hus/hytte oppført: 1983/1990 Eier(e): Ebbe Kjerup Jørgensen

Eiendom: Gnr. 305 , gnr. 226 Navn: «Kvellsro» Hus/hytte oppført: 1937 Eier(e): Inga Lorentzen Grythe 172

Eiendom: Gnr. 305, gnr. 227 Navn: «Utsikt» Hus/hytte oppført: 1941 Eier(e): Elisabeth Følling/ Ole Ivar Følling

Eiendom: Gnr. 305, bnr. 235 Navn: «Havstua» Hus/hytte oppført: 1942 Eier(e): Inger Christin Thorstensen/ Anne Grethe Raugstad

Eiendom: Gnr. 305, bnr. 239 Navn: «Knubben» Hus/hytte oppført: 1943/1988 Eier(e): Anne Lise Skindlo/Edle Duus Clasen 173

Eiendom: Gnr. 305, bnr. 240 Navn: «Havsøsund» Hus/hytte oppført: 1895 Eier(e): Bengt Emil Sørensen

Eiendom: Gnr. 305, bnr. 241 Navn: «Fjordgløtt» Hus/hytte oppført: 1945/1978 Eier(e): Kristen Taraldsen

Eiendom: Gnr. 305, bnr. 247 Navn: «Sjøgløtt» H us/hytte oppført: 1867 Eier(e): Terje Solheim/ Anne Gudrun Haukenes 174

Eiendom: Gnr. 305, bnr. 445 Navn: «Ly» Hus/hytte oppført: 1961 Eier(e): Inger Alnæs Greve-Isdahl

Eiendom: Gnr. 305, bnr. 459 Navn: «Vindfjell » Hus/hytte oppført: 1961 Eier(e): Stein Wilhelm Duus/ Jon Andreas Duus

Eiendom: Gnr. 305, bnr. 463 Navn: «Knubbeholmen» Hus/hytte oppført: 1962 Eier(e): Kari Bratsberg 175

Eiendom: Gnr. 305, bnr. 485 Navn: «Breibukta 1» Hus/hytte oppført: 1964 Eier(e): Frank Mohn/ Kristin Greve-Isdahl Mohn

Eiendom: Gnr. 305, bnr. 514 Navn: «Enerbakken» Hus/hytte oppført: 1964 Eier(e): Bente Hagemann Andersson

Eiendom: Gnr. 305, bnr. 565 Navn: «Havbo» Hus/hytte oppført: 1867 Bod: 23 kvm. Eier(e): Carsten Louis Brodersen 176

22. Kilder og referanser Litteratur: Harald Berntsen: Trekk av Stokkens historie ca.1600-1962. 1980. Kjell Bråstad: ØYESTAD BYGDEBOK. Bind I og Il. 1981. Birger Dannevig: ARENDAL GJENNOM SKIFTENDE TIDER. 1528 . 1723 . 1973. Utgitt av Arendal kommune i an ledning av 250-årsjubileet som kjøpstad 7. mai 1973. Hartvig W Dannevig: Skipsforlis på Sørlandskysten. J.W Cappelens Forlag AS . Oslo 1969. Hartvig W Dannevig: Fiske- og redskapsutviklingen på Sørlandet. AUST-AGDER ARV 1973-1974. Bendix Ebbell (hovedred.): GRIMSTAD BYS HISTORIE. Paa kommunal foranstaltning utgit ved en komite. Grøndahl & Søns Boktrykkeri. Oslo 1927. Egil Fiane: FROLAND . Bind Il. Heim og ætt. Utgitt av Froland kommune. 1989. H. M. Fiskaa, H. Falck Mykland (red.): NORGES BEBYGGELSE. Sørlige seksjon. Herredsbindet for Aust-Agder, østre del. AlS Norsk Faglitteratur G. Reinert. Oslo 1956. Frithjof Foss: Arendals Byes Historie. 1893. Johan Christian Frøstrup: KRIGsÅR. ARENDAL I KRIG 1940-1945. Friluftsforlaget. Arendal 1998. S. H. Finne-Grønn: ARENDALS GEISTLIGHED . Dens genealogi og personalhistorie. Foranlediget ved F. Foss: «Arendals Byes Historie». 1897. Chr. !hlen: Familiene Ellefsen og Dedekam. Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tid. Reidar Marmøy: Navn i Grimstad skjærgård. Selskapet for Grimstad Bys vel. Grimstad 1991. Gunnar Molden: TROM0YFOLK GJENNOM TIDENE. Bind 1. Gårds- og slektshistorie for de østre deler av Tromøy. Johan werner Oftedal: Af Arendals Sjøfarts Historie. o. Rygh: Gaardsnavne i Nedenes Amt. W C. Fabritius & Sønner AlS. Kristiania 1905. Fredrik Scheel (hovedred.): ARENDAL - fra fortid til nurid. Utgitt ved byens 200 aars jubileæum som Kjøbstad 7. mai 1923. Kristiania 1923. Tor Borch Sannes: Colin Archer - skøytene og lystbåtene. Norsk Maritimt Forlag AlS. Oslo 1979. Helge Sverdrup Ekrheim, Olav Ekrheim, Håkon Norås: NORGES FILOLOGER OG REALISTER. I Hovedkommisjon hos Otto Floors Arvinger AlS . Oslo 1950. Albert Ugland: Kjenn Ditt land: Litt av hvert om Hisøy før og nu. o. A. Aalholm: Handelsmænd paa Sørlandet for 300 år siden. Arendal 1930. O.A. Aalholm og Thor Bryn: ARENDALS FORSIKRINGSSELSKAB AlS 1860-1960. Med bakgrunn: AV AUST-AGDERS SEILSKIPSSAGA. P. M. Danielsens Trykkeri. Arendal 1960. Offendig arkivmateriale: Tinglysningsprotokoller Skifteprotokoller Folketellingslister Skjøter Pan teregister Sjømannsruller Thomas Ellefsens papirhåndskrift «Excerpta & Consepta ad historiam patriae facta anno 1734". (Avskrift) Borgerrulle for Kristiansand 1641-1820 Losrulle 1732 Losruller for Nedeneskysten 1816-1863 Sefrak-registreringer på Havsøy. Statens Kartverk

177

Kirkebøker: Kirkebok Kirkebok Kirkebok Kirkebok Kirkebok Kirkebok Kirkebok Kirkebok Kirkebok Kirkebok Kirkebok

for for for for for for for for for for for

Øyestad Tromøy Hisøy Høvåg Arendal Barbu Austre Moland Vestre Moland Froland Nes (Fl~kkefjord) Dypvåg

Andre kilder: Slektstavle for Ellefsen-slekten fra Havsøy, utarbeidet av journalist Kristen Taraldsen. Historisk materiale vedrørende Havsøy, utarbeidet av Ulrik S. Kirkedam, Hisøy. Brev fra lektor Albert Ugland til riksantikvar Harry Fett, datert 23. oktober 1922, vedrørende fredning av «Lassen-huset». Notater vedrørende «Lassen-huset» av fylkesarkivar O. A. Aalholm. Udatert. Sjøforklaringer over norske skibes krigsforlis. Bind I-Il-Ill. Utgit ved Sjøfartskontoret. Johan A. Wikander: «Den optiske telegraf,>.

Særoppgaver: Inga Lorentzen: HAVSøY. Historien om en gammel uthavn på Sørlandskysten. Særoppgave for gymnaset. Utnes 1972. Karen Marcussen: Havsøya. I dag et ferieparadis. I gamle dager et blomstrende handelssted. Særoppgave for ungdomsskolen. Hisøy 1993.

Tidsskriftartikler: Vær og Klima. Tidsskrift nr. 4 1991. Universitetsforlaget. Fortidsvern nr. 3 1998. Uthavnene på Agdersiden, en nasjonal ferdselsvei. Fortidsvern nr. 4. 2001.

Hisøy Historielags bøker: Gamle og nye stedsnavn på Hisøy. Hisøybilder VI. 1998. Fra gård til gudshus. Hisøy kirke 150 år. Hisøybilder VII. 1999. Hisøy bilder Ill. Om Ole Aagesen. En livshistorie fra Mortensbugt. 1989.

Dagbøker: Ole Aagesens dagbøker. I privat eie.

Historielagshefter: Sigrid E. Nilsen: Forsvarsverker på Borøen. Dengang på våre kanter. Årbok 2000 for Historielaget for Dypvåg, Holt og Tvedestrand. Trond Barth Andersen: Den optiske telegraf. Dengang på våre kanter. Årbok 2002 for Historielaget for Dypvåg, Holt og Tvedestrand.

Kommunearkiver: Hisøy kommunes arkiv på Aust-Ager-Arkivet.

Brev og bildealbum: Private brev og bilder i Lorentzen-familiens eie, stilt til disposisjon av lektor Theodor Kristian Lorentzen, Ålesund.

178

Lorentzen-familiens bildesamling, deponert på Aust-Agder-Arkivet, Arendal. Maskinsjef Lorentz Kristoffer Lorentzens private papirer, deponert på Aust-Agder-Arkivet, Arendal. Hans Gustav Meidel Hansens notater og utklipp, stilt til disposisjon av Astrid Vik. Bildealbum i Høgenes-familiens eie, stilt til disposisjon av Thomas Høgenes (Sverige). Bildealbum i Brodersen-familiens eie, stilt til disposisjon av Carsten Brodersen, Kristiansand. Bildealbum i Carlsen-familiens eie, stilt til disposisjon av Marit Osmundsen. Bildealbum i Thorstensen-familiens eie, stilt til disposisjon av Thor Thorstensen.

Intervjuede personer: Sekretær Thomas Høgenes, Arendal. Avdelingssjef Arne Høgenes, Oslo. Fabrikkeier Harald Kolborg, Hisøy. Kjøpmann Reidar Simonsen, Hisøy Bestyrer Anna Sofie Berli (Brodersen), Tromøy. Understasjonsmester Carsten Louis Brodersen, Kristiansand. Husmor Elsa Wendel (Hagemann Sørensen), Arendal. Rådmann Viggo Gamst, Hasøy. Husmor Astri Lepson (Olsen), Hisøy. Husmor Aase Huth (Hagemann Sørensen) , Tvedestrand. Advokat Svenn Stray, Moss. Fysioterapeut Anne-Lise Skindlo (Duus), Arendal. Husmor Marit Osmundsen (Carlsen), Arendal. Avdelingsingeniør Alf Duus Carlsen, Arendal. Bestyrer Leif Ludvigsen, Grimstad. Politibetjent Kjell-Harry Reinfjord, Arendal. TV-reporter Jon Gelius, Oslo. Gårdbruker/gartner Andreas Flaten, Hisøy. Disponent Per Hagemann, Skien. Husmor Kitty Ottersland, Hisøy. Museumsbestyrer Arvid Midtbrød, Egersund. Tom Schmidt, Seksjon for navnegransking, Blindern, Oslo. Husmor Astrid Vik (Hansen), Arendal.

Lydbåndopptak: Hartvig W Dannevig: KYSTKULTUR pA AGDER. Statsarkivet i Kristiansand. Kassettnt. 245-248. Intervju med maskinsjef Lorentz Kristoffer Lorentzen (1897-1977). Den siste fastboende på Havsøy. Intetvju med skipsfører Kristian Lorentzen foretatt av Inga Lorentzen i 1991.

Elektroniske kilder: International Genealogical Index. Mormonkirkens slektsbase, Utah, USA. Folketellingen 1801. Digitalarkivet. Folketellingen 1865. Digitalarkivet. Folketellingen 1900. Digi talarkivet. Gårdsmatrikkelen 1886. Registreringssentral for historiske data. Universitetet i Tromsø. Skuteregisteret. Aust-Agder-Arkivet, Arendal. Emigrantene fra Arendal 1903-1930. Digitalarkivet. Forfatterne vil rette en spesiell takk til skipsmegler Nils H. Thommesen, Arendal, for verdifull bistand blant annet ved å stille en rekke historiske dokumenter vedrørende Ellefsenslekten og Havsøy til disposisjon. Videre sendes en varm takk til personalet ved Aust-AgderArkivet i Arendal for stor velvillighet med å finne frem til gammelt arkivstoff om Ellefsenslekten og Havsøy. Tilsvarende takk rettes til personalet ved Aust-Agder-Museet. 179

23. Tillegg Om gamle tegninger som kilde Når man en sjelden gang står over for gamle kart eller tegninger, er det fristende å tillegge tegneren stor pålitlighet, fordi en får en etterlengtet mulighet til å «se» inn i fortiden. Tegneren har imidlertid alltid et siktemål med sin strek, og fremhever gjerne viktige poeng for leseren mens mindre vesentlige opplysninger kun er ment å underbygge helhetsinntrykket. Hvis sjøleden er i fokus , vil kystlinjen være viktig mens innlandet kun angir holdepunkt for navigasjonen sett fra båt. At man ser et hus her og der med litt trær i blant og kanskje en berydelig foss nedover fjellsiden, beryr kanskje ikke mer enn en anrydning om at her ligger «noen hus» og at bekken har en liten høydeforskjell som kan drive en kvern. Det eldste kartet fra Arendal som er tegnet i 1646 har rydelig sitt fokus rundt den antatte gullgruven på Hisøy, samt Sandvigens fortreffelighet som utskipningshavn. Man fornemmer at de som fikk laget kartet ville «markedsføre et konsept» for kongen i København, og kongens store tro på gruvens forekomster viser at man på denne og andre måter lykkes så langt. Øvrige illustrasjoner på kartet er dermed antagelig noe ut av fokus for tegneren, og m å tolkes med stor forsiktighet. Ut fra datidens ferdsel er det naturlig at kystlinjen og andre havnemuligheter har interesse, og tegneren viser at han har satt seg godt inn i slike forhold. Både Merdø og Havsøyer kommet med og viser berydningen disse uthavnene hadde. Den store uvissheten knytter seg til hva en kan tolke omkring den ytterst sparsomme bebyggelsen som er vist på Tyholmen, Barbu, Merdø og Havsøy. Det er åpenbart et misforhold mellom Sandvigens detaljerte og tallrike bebyggelse, sett mot spredte enkelthus for øvrig. Man aner at karttegneren har villet fremheve Sandvigen spesielt, og med manglende eller tilsiktet hensikt forenkler andre forhold. Når vi velger å presentere en tolkning av huset han tegner på Havsøy, er det ut fra en fornemmelse om at Ellef Gunlegsen var en berydningsfull person og Havsøy - en anerkjent havn som karttegneren uten tvil må ha besøkt for å kunne tegne kartet. Den store bryggen som er vist på kartet understreker dette. Huset på Havsøyatskiller seg fra de øvrige illustrasjonene ved at de er tegnet som en hestesko rundt et tun. Ville han ha tegnet et av stedets mest betydningsfulle hus slik uten noe holdepunkt i virkeligheten? Neppe. Man ser av og til at virkeligheten pyntes på, og at husene dermed fremstår større og flottere enn de kan ha vært. Dette kan heller ikke sies om bebyggelsen på Havsøy, som tegnes som lave, en-etasjes bygninger der tre hus omkranser et indre gårdstun. Et fåtall vindusåpninger understreker datidens beskjedne bruk av kostbare glassvinduer, ofte kun ett eller to til hvert rom og alltid utført som blyinnfattede ruter med stormsprosser tvers over rammen for å hindre at høststormene skulle ødelegge vinduene. Og nettopp den værharde beliggenheten på Havsøy kan være forklaringen på at husene kan ha vært bygget for å gi ly mot været, når vinden pep under gulv og gjennom vegger. To bygninger har pipe, og viser dermed en for sin tid moderne bebyggelse som har avløst de eldre åresruene med åpent ildsted midt i rommet. Bratte tak anryder teglstein på taket, mens mindre berydningsfulle hus på den tiden nok ofte hadde torvtak. Husene var ofte en kombinasjon av tømrede, varme oppholdsrom og panelte, trekkfulle svalganger. Tegningen må betraktes med de forbehold og den usikkerhet som er nevnt ovenfor, samtidig som det føles sannsynlig at tegneren må ha hatt et bevisst forhold også til Ellef Gunlegsens hus og brygge når kongen skulle overbevises.

Hans Olaf Aanensen

180

TV-reporter lærte å svømme på dypt vann «Hva Havsøy betyr for meg? Jo, det var der jeg lærte å svømme på dypt vann. Det må ha vært rundt 1970. Derfor har jeg fått et sterkt forhold til øya.» Det sier den kjente nyhetsreporteren i Dagsrevyen , Jon Gelius. Han forteller at svømmetreningen skjedde i en liten bukt på utsiden av øya. «Vi kalte den for «Nilseholla» fordi min onkel Niels Gelius alltid la sjekta der. Den gikk forresten bare under betegnelsen «Kongesjekta». Den var en gang blitt benyttet som kongebåt,» beretter Gelius. Han legger til at familien ofte besøkte Paradisbukta fordi den nesten alltid lå i le for vinden. «Jeg syntes den gang det var forferdelig langt ut dit, nesten en hel dagsreise,» tilføyer Gelius. Han legger ikke skjul på at han er oppriktig stolt over at han lærte å svømme på dypt vann på Havsøy. «Det la bl.a. grunnlaget for en av mine største sportslige prestasjoner, nemlig da jeg omkring 1990 svømte fra Lille til Store Torungen. Det er det neppe mange andre som har gjort. For sikkerhets skyld hadde jeg følgebåt med. Havstrekket mellom de to fyrene er fryktelig langt - i hvert fall når man må svømme hele veien . Derfor var det litt aven prestasjon ,» sier Jon Gelius stolt. Hver sommer siden har han badet på Havsøy. Etter at han selv fikk barn , er øya blitt fast badeplass også for dem.

Høyesterettsjustitiarius parkerte ulovlig på Havsøybrygga En av de mest prominente sommergjestene som har feriert på Havsøy, er utvilsomt høyesterettsjustitiarius Terje Wold (1899-1972). Han var høyesterettsjustitiarius i årene 1958-69. Lederen for rikets høyeste domstol tilbrakte et par somre på øya på 1960-tallet i Lorentz K. Lorentzens hytte (Inga Lorentzen Grythes) sammen med sin kone. Nå kan det vel uten særlige konsekvenser røpes at høyesterettsjustitiarius Wold ikke alltid overholdt alle lover og regler til punkt og prikke. Det fortelles blant annet at bilen - innpakket i presenning - ble parkert like ved skiltet med «Parkering forbudt» på Havsøybrygga. Terje Wold og hans kone levde et stille og rolig liv på sommerhytta ved Havsøysundet. Bortsett fra et visst samkvem med Lorentz K. Lorentzen, hadde de liten kontakt med de øvrige havsøyboerne.

181

Havsøy - en fantastisk øy - Havsøy er noe av det vakreste som finnes på Sørlandet. Det sier banksjef Einar Halvorsen i Nordeas avdelingskontor i Arendal. Banksjefen opplyser at han ofte avla Paradisbukta et besøk da barna var små. I de senere år har hyppigheten innskrenket seg til sporadiske besøk hos kjente på øya. - A kjøre med båt gjennom Havsøysundet og beskue den vakre bebyggelsen , er alltid en stor opplevelse. Havsøysundet kommer i samme kategori som Merdøfjorden. Disse to stedene utgjør utvilsomt de flotteste partiene i skjærgården utenfor Arendal , sier tromøymannen diplomatisk. - Selv om husene på Havsøy i dag er omgjort til sommerhus, vet man at de engang ble bebodd av loser og fiskere. De vakre fritidseiendommene, som er så godt vedlikeholdt, er med på å heve kvaliteten på den gamle uthavnbebyggelsen. - A vandre på de nesten utslettede stiene på Havsøy er dessuten en lise for sjelen . Jo, Havsøy er en fantastisk øy. Man kan bare misunne alle som er så heldige å disponere de fine eiendommene der ute, fastslår banksjef Einar Halvorsen.

HAVSØV-SANG Melodi: Ukjent Og Havsøyer et frukt bart land Fa-le-ra Og fa nt og fente gror så opp som sand Fa-le-ra Og sprit og laddevin gror i dens sprekk Fa-le-ra Og jentene forspiser seg på knekk Fa-le- ra.

Trolig diktet av Lorentz Martini Lorentzen. (Gjengitt etter hukommelsen av Carsten Brodersen i 2002).

182