Kolbjørnsvik 1711 - 2011 by Kjell side

tettstedet-J

KOLBJØRNSVIK 1711-2011 En 300-årig historie om tettstedet Kolbjørnsvik

HISØY HISTORIELAG 2011

© Hisøy Histo rielag 20 Il ISBN: 978-82-91990-08-8 Hisøybilder XlI Forside: Skrivergården. Foto: øren C hr. C hristensen, 2011. Bakside: Slæba. Foto: Søren Chr. C hristensen, 20 Il. For- og baksats: Flyfoto over Kolbjørnsvik.

Ved bruk av andre bilder må kilden oppgis. Redaktør: Ulrik Sissener Kirkedam. Layout og trykk: Tvedestrand Boktrykkeri AS Papir: Multiart, IlS gr. silkemarr Sats: Garamond, Avenir Opplag: 1000

Innhold

Forord ........... ...... .. ... ............. ....... .... .. ...... .......... ........ ... .. ..... ... ... ....... .. .... .. .. .. ... ... 5 Glimt fra Skrivergårdens historie .. ....... .. ... .. ........ ..... .... .. .. .... .. ....... .. ..... ... .. .. ..... .. .. 6 Skrivergården .. .... ... .. ...... ..... ... ... .... .... ...... .. .... .... ... ... ... ...... .. .... .... .. ........ .. .... ....... 16 En sorenskriver fra Kolbjørnsvik ..... ...... ..... .... .... ......... ..... ..... ... .. ............... .. ....... 24 Brutale drap .. .. ....... .. .. ......... ...... .... .... .... ..... ....... ............ ... ..... .. ... ............ .... ... .... 34 Den siste sorenskriveren i Kolbjørnsvik .. .... .. ... .. ... ... ...... .. ..... ...... ...... .. ..... .... .. .. .. 42 Grundes Hus .... ....... .. .... ........ .. .... .... .. .... ... .. .. .... ..... ... ..... .. ... ..... ... .. .. .. .... .. .... ... .. .. 48 Kolbjørnsvik settes på kartet ........ ...... ...... .. ... ...... ..... ........ ... ...... .... .... .... .... ........ . 60 Skifte etter Marthe Terehildsdatter ... ...... .. .... ..... .............. .... .. ...... .. ... .... ... ... .. .. .. . 66 De gamle handelshusene i Kolbjørnsvik ... .... .. ...... ... ............. ............ ... .. ....... ...... 70 Krig og kjærlighet i Kolbjørnsvik anno 1810 ... .. ........ ... .. ... ............ .. ... .. .. .... ..... 104 Fortellinger fra Ko lbjørnsvik på l800-tallet ... .. .. ...... ... .. .. ..... ... ... .. ..... ... ... ......... 110 Den gamle skolen i Norvigen .. ... .... ..... ..... .. ........ .. ........... .. ... .. ... .. .. .... .. ... .... ..... 132 Gamle og nye stedsnavn i Kolbjørnsvik .... .... .. .. .... ... .. .. ... ... ..... ... .... .. .... .. .. .... .. .. 138 Lisabakken ........ ...... ..... .... .... ... ...... ... .... .. .. .... ....... ... .... .... ... .... ... ... ..... ... .... .... .... 155 Historien om den Il-årige piken som reiste fra Kolbjørnsvik over til Amerika .... .... ... .... ... ... ... ... .... ... ... ... .... .. .... .... ... .... .. .. ... . 158 Stenhuggeren i Kolbjørnsvik ... ........ .. ..... ... ........ .... ...... .... ... ..... .... ... .. .. ..... .... .... . 164 Kjøpmannslivet i Kolbjørnsvik ...... .. ...... ..... ..... ... ..... ... .. ... ... ......... .... .. .... ... .. .... . 170 Viserguttene i Vika .. ... .. ... ....... .. ..... ... .. .. .... .. ... ...... .... ... ....... ......... ...... .. .. ........ .. . 176 Slæba i Kolbjørnsvik .. .......... ..... .... ..... ... ...... ... .... .... .. ..... .. .... .. .. .. ... ... .. .. .. ...... .. ... 178 Gæstgiver Huuse paa Colbiørnswiig Tangen ... ... ..... .. .. .... .. .... ... .... ..... .... ... ....... . 184 Grendehus med pub .... .... ..... ....... .... ........ ...... ..... .................. ....... .. ............... ... 186 Petanque med kuleramme og tommestokk .. .. ..... ..... ..... ........ .... .... ... .. ... ........ ... 188 Malere og kunstnere som har besøkt Kolbjørnsvik ... ..... ...... .. ....... .. ..... ............. 190 Bakeren i Kolbjørnsvik ... ... .......... ..... .... ....... .... .. ....... .. ... ..... .. .. ... .. .. ..... ... .. .. .. .. .. 204 Skomakeren som ble ved sin lest ....... .... .. ... ..... ... ... .... .... .... .. .... ... .. .. ... ..... ... .. ... .. 207 Kolbjørn, en ferje med sjel.. ... .. ....... .. .. ...... ... .. .... .. .... ....... .. ... ...... .... .. .. ... .... ... .. .. 210 På benken ..... .. ... ........... ..... ....... ...... .. ... ... ... .... ... ... ........ .. ... .. .. ..... .. ... .. .. ... .. ...... . 220 Kuene i Kolbjørnsvik .. ... .. .. ...... .. ... .. ..... ..... .. .. .... ... .... ...... ... ....... .... .. ... .. .. ... .... ... . 222 Skrivergården som kommunehus .. ... ... .. .. .... .. ... .. ... .. .. .. .... ... ... .... ..... .... ... .. .... .... . 224 Kræmmermarkedet skaper liv ... .. .... .. ... .. .. ... .... .. .... .... ... .. .... ..... ........ .. .. .... ........ . 228 Et senter i 300 år - en berrakting om tettstedet Kolbjørnsvik ... ... ... .. ... .. .. .. .. .. ... 230

Forord

Det er med stor glede Hisøy Historielag nok en gang kan komme med en bok om øya vår. Denne gangen er det historien om Kolbjørnsvik som står for tur. Gjennom flere år har vi samlet inn stoff til denne boken. Det var Dag Nordhaug, lege ved Hisøy legesenter, som ved en anledning i 2008 spurte om Hisøy Historielag kunne skrive en bok om Skrivergården. Styret syntes det var en god ide! Det ville i 2011 være 300 år siden den første sorenskriveren etablerte seg i Kolbjørnsvik, så dette kunne være noe å markere. Senere er boken utvidet med mer stoff om Kolbjørnsvik. Hisøy Historielag har avholdt mange medlemsmøter om emnet i de påfølgende årene. Historielaget har blant annet harr fokus på hvilke sorenskrivere som har hatt sitt virke i Skrivergården. Skrivergården som bygning ble på nytt gransket, for om mulig å klarlegge eksakt byggeår. Videre har Hisøy Historielag gjort en undersøkelse om hva som finnes av kildemateriale. Det ble nedsatt en arbeidsgruppe som skulle jobbe med et utkast til en bok. Denne første komiteen bestod av styret i Hisøy Historielag, samt Bjørg Bøe, Dag Nordhaug, Kristen Taraldsen, Kåre Thorsen, Hans Olaf Aanensen og Leif Svalesen. I de to siste årene har bokkomiteen bestått av: Ulrik S. Kirkedam, Søren Chr. Christensen, Dag Nordhaug, Kåre Thorsen, Eldbjørg Nordvik Westbø, Bjørn Røer Hanssen og Bjørg Bøe. En arbeidsgruppe på tre, Bjørg Bøe, Søren Chr. Christensen og Ulrik S. Kirkedam, har fra våren 2011 sluttført tekster, bildevalg og bildetekster. Det har vært mange bidragsytere denne gang, noe som vi tror har gjort boken innholdsrik, leseverdig og ikke minst lokalhistorisk interessant. I siste fase har bokkomiteen måttet "spare" stoff, fordi vi mente at en bok på ca. 250 sider ville være passelig. Det er derfor flere artikler som ikke har fått plass i første omgang. Andre emner har vi bare så vidt kunnet berøre. Det er mange som bør takkes for at boken er blitt så flott som den foreligger i dag. Uten alles dugnad har vi ikke kunnet få dette til. Vi takker hjerteligst hver og en som har skrevet artikler, levert annet stoff og bilder, og ikke minst Søren Chr. Christensen, som både har skrevet, fotografert, lest korrektur og jobbet med skanning av bilder. Hisøy Historielag skylder ham en ekstra stor takk! Hisøy legesenter, ved Dag Nordhaug, har også bidradd økonomisk ved å skaffe tilveie gode flyfoto over Kolbjørnsvik. Tusen takk! Noen har allerede spurt om det kommer flere bøker. Svaret er ja, men vi tør ikke si når. Hisøy Historielag vil med dette håpe at boken blir godt mottatt, og at den vil ligge på alles bord, til glede og hygge!

Hisøy i august 2011. U/rik Sissener Kirkedam Medforfatter og hovedredaktør for boken.

Glimt fra Skrivergårdens historie Av Ulrik Sissener Kirkedam

Sandstø i Øyestad var på 1680-tallet et sentralt knutepunkt både for post, vei og andre stadige oppgaver som lensmann og fogd. Her var det tingstue, postkontor og fengsel i ett og samme hus. I og med at det ble en omlegging av sorenskriverembetet i vårt distrikt omkring 1700, førte dette til endringer. Vi fikk i 1711 en overgangsperiode da tingstuen var både på Sandstø og i Kolbjørnsvik. Dette vitner noen av de eldste dokumentene om. Ny sorenskriver ble ansatt i Kolbjørnsvik. Claus Dibbern var den første sorenskriveren. (Se senere i artikkelen om Claus Dibbern.) På denne tiden betydde det mye for distriktets folk hvilke saker som skulle bli behandlet i Sandstø tingstue eller i Kolbjørnsvik. Framkommeligheten langs veiene var vanskelig, og derfor ble stedsvalg viktig i forhold til de sakene som skulle avgjøres. Gjaldt det tinglysing av eiendommer, skifter etter dødsfall eller andre saker vedrørende tømmerhandel, drift o.l. i de indre bygder, ble tings tuen på Sandstø oftest valgt. Var det saker som gjaldt forlis eller andre sjønære forhold, ble vannveien ganske grei til Kolbjørnsvik. Da Claus Dibbern ble utnevnt som den første sorenskriver i Kolbjørnsvik i 1711, kan han antagelig ha leid seg inn i et lite hus som allerede stod i Kolbjørnsvik. Her kan han da ha hatt sin "skrivers tue" allerede fra 1711 . Han står oppført i sogneprestens manntall i Arendal med bolig i Arendal havn i 1715. Dette understreker (muligens?) at han ikke kan ha bodd i Kolbjørnsvik på dette tidspunkt, men hans tilset-

Skrivegården i KoLbjørnsvik. Foto Stein Harald Øigård, 2011.

Kartutsnittet fra 1757 viser at Kolbjørnsvik allerede på dette tidspunkt hadde en sentral plass i det maritime miljøet. Stedet har fltt betegnelsen ladeplass, og det er tegnet inn flere store hus langs sjøsiden. Der hvor bokstaven Wer plassert på kartet, er Neskild oppført som eier. Merket X markerer husene til sorenskriver Brønsdorph, og U markerer Anders Dedekams kranbrygge og pakkhus. Riksarkivet, NRA - DK 39, kartutsnitt: KoLbjørnsvik.

tingsbrev sier at han skal ha sitt sete i Kolbjørnsvik. Om Kolbjørnsvik, før Arendal fikk bystatus, ble regnet som en del av Arendal havn, skal kunne diskuteres. Noen mener at dette ikke er tilfellet, mens andre ser at Kolbjørnsvik godt kunne være en del av Arendal havn.

Tre gårder Når vi skal forsøke å gi et glimt av Skrivergårdens første tid, kan det være lett å gjøre feilvurderinger. Dette skyldes at de tidligste papirene vi har funnet til nå, inneholder opplysninger om at det har vært "paastaaende huse" på eiendommen. Skrivergården er gått ut fra gårdsnummer 6, som er Slaabervig, men Slaabervig gikk i sin tid ut fra Trommestad som er gårdsnummer 8, og det er mulig at deler av eiendommen faktisk kan være gått ut fra tre gårder; nemlig Trommestad, Slaabervig og Kallevig (Gimle). I den påfølgende tiden ble Skrivergården utvidet, og på et tidspunkt (ca.1780), var det flere bygninger på samme eiendommen. Men la oss starte rundt 1700. På denne tiden (1710-1720) ble en rekke staselige hus oppført i Arendal, blant annet Det gamle politikammeret, Fagforeningens hus og Sjømandsforenings hus. Alle bygningene ligger på Tyholmen i Arendal. Et av de eldste kart vi har kommet over, viser tegninger fra Kolbjørnsvik. Kartet er fra 1731 og tegnet av Heyre. På dette prospektet går det frem at Skrivergården må være stor og staselig blant annet fordi den har ratt stor plass og oppmerksomhet på tegningen. Her står det at husets eier er Hans Feif. Det samme prospektet har Johannes Kallevig tinglyst i 1731 fordi store deler av husene lå under Gimle / Kallevig gård. Vi kan med sikkerhet gå ut fra at det var Hans Feif som var husets eier i året 1731. (Se kartet side 79.) Det finnes også en ganske fin tegning fra det samme området som er datert 1757. Her er også Skrivergården tegnet inn, sentralt i bildet. Dette understreker at Skrivergårdens betydning i lokalmiljøet var viktig og den må ha vært en markert bygning i Kolbjørnsvik. Beveger vi oss oppover mot 1780-tallet, finnes det en rekke spor i huset som viser at huset både ble utvidet, modernisert og ombygd av sorenskriver Finne da han kjøpte dette i 1784. Ombyggingen skjer omkring 1784-85. Eiendommen var i Finnes tid et meget standsmessig og stort bygningskompleks like ved vannet, med stor btygge og omgitt av et imponerende hageanlegg, med bl.a. frukttrær og karussdammer. I hans tid fikk huset og embetet en ny storhetstid. Vi vet at sorenskriveren i Kolbjørnsvik ble en meget vel ansett mann. Det fortelles (i Christopher Huldt Uglands livserindringer) at folk hadde sett store forbrytere bli ført i lenker og under sterk bevoktning til Skrivergården for å ra sin dom. Både Ole Høiland, Ole Blokkedal og Gjest Baardsen har "vært en tur innom" Skrivergården i Kolbjørnsvik for å ra sin dom opplest. Like før århundreskiftet 1700 / 1800 ble det foretatt en branntakst over Skrivergården. Sorenskriver Finne ber om at det må foretas en taksering av eiendommen hans i Kolbjørnsvik. Dette gjør han i et brev av 10. sept. 1799 hvor det står følgende:

Underdanigst Pro Memoria Mine Vaanings og Udhuse-Bygninger, bestaaende i Colbiørnsvig vedArendal, ønsker ige forsikrede i den alminnelige Brand-Kasse, og i saa henseende derunder indlemmede; Hvortil ieg underdanigst ansøger Det Høie Collegii bevilgedes Foranstaltning.Colbiørnsvig i Øyestad Sogn den 1 Ode September 1799 Andreas Friderich Finne Sorenskriver i Nedenæs Lehn 8

Bildet er tatt av TellefLassen omkring 1895. Den første «Colbjørn» ligger ved ferjeleiet, og Skrivergården har beholdt balkongen på fasaden. Hisøy Historielags arkiv.

Den 21. desember 1799 får kyndige folk innkalling til besiktigelsesmøte den 23. desember (lille julaften). Da holdes det branntakstforretning som beskriver følgende:

Hoved Vaaning er optømret af 16 Laft og 6 Laft i Brede af2. Etagers Høide med høie Lofter ovenover. Paa Forsiden af denne Bygning er 2de Indgange igiennem dobbelte Døre med Vinduer over, og 2de Forstuer, og i hver Forstue er Trapper anbragt til2den Etagie; ligesom og Trapper fra 2den Etagies Forstue er anbragt til Loftet. Den ganske Bygning er Bordklæd, og Klædningen paa østre, nordre og vestre Side malet hvid og paa sydlige eller Bagsiden af Huuset brunrød.I den ganske Bygning er under og over 16 Værelser, hvoraf 7 er betrukne og malet, og andre 3 panelt og atter andre 2de malede. I disse Værelser er 13 Jern Kakkelovner medJern Rør og deriblant er en paa Fire Etagier, 6 paa Tre Etagier med støbte Jern Vaser tvende paa to Etagier og Fire enkelte. I samtlige Værelser og dertilhørende syv Forstuer er 41 Fag i Grinder indIagte Vinduer, og desuden 3 Fag i Blye. Indvendig i Huuset er tvende murede Kieldere, i Kiøkkenet afBygningen er opført afBindingsværk og Bordklædning, et Fadebord og et Spise-Kammer, hvortil1 Udgangfalder baade fra Kiøkkenet og den ene Forstue, og deri er 2de Fag i Grinder indIagte Vinduer. Fremdeles er paa Bagsiden af Huuset opført en hvelvet og en muret Kielder, og oven over er opført afBindingværk og Bordklædning en Bygning hvori er et Pakværelse med 2de Fag Vinduer i Grinder.

Paa østlige Side er opført aJBindingsværk og Bordklædning et Privete (do) aj dobbelt Høide med 2de Fag Vinduer.- Bygningen er tækket med Bredder og Tegl, og Forsiden aJTåget er med blaat og Bagsiden med rødt Tegl. Ligesom udi Bagsiden aJTåget er opført 3de Quister med enkelte Vinduer udi til Lysning paa Lofterne. Denne Hovedbygning med Tilbygninger som alle ere uadskillige, og ved Vandet beliggende befindes i bedste Stand, og blev skiønnet at være med den Summa 2500 rd

Videre blir urtehagen taksert til ... .... ........... ..... ...... ... .. .. .. ... .. ...... .. .... ....... ....... 50 En frukt og blomsterhage blir priset ril ....... .. .. .. ............. .. ..... .. ....................... 60 Bryggerhusbygning med stall, fjøs, grise- og hønsehus; alr i lafret tømmer ... 300 5tolpehus i tømmer blir satt til ... .. ........ ....... ..... ...... ....... ... .... ...... ........ .... .. ... .. 80 Vogn- og vedskjul i bindingsverk ............... .... ... .... ... .. ....... .... ... ... ... ...... ..... ... 150 Portstolper og inngjerding ....... ................. .... ... ... ..... .. .... ... .... ..... ... ....... .. ..... ... 30 Inngjerding av frukt- og urtehagen .. ... ....... ........... ..... ........ ....... ....... ... .... ...... 30 Samler taksrverdi ble i 1799 satt ril... .... .... .. .. ..... .... ... ........... ... .... .. . .... .. .... 3200

rd rd rd rd rd rd rd rd

Sorenskriver Finne fors ikrer ar der på dette ridspunkt finnes brannslukningsutstyr slik som: 8 spann av lær, en handsprøyte, en brannhake og en stige med "henge-armer", ah i forsvarlig stand. På grunnlag av denne branntakst skriver arkitekr Hans O laf Aanensen skriver følgende i 1983 før Skrivergården gjennomgår en srørre renovering: "Dagens skrivergård utgjør den tømrede hovedbygning i Finnes anlegg, som hadde tilbygg (forstue med inngangsdør) på begge sider av huset sett.fra sjøsiden. At anlegget har to doble inngangsdører med glass over, er helt uvanlig. (Skikken på denne tiden var at den sorenskriveren som tok over embetet, måtte holde den avgående sorenskriver med en årlig pensjon.) Slik var det også i dette tilfellet at Finne betalte en pensjon til Tyrholm. Når en leser alle detaljene i skrevne kilder, sitter en igjen med det bestemte inntrykk at den pensjonerte Tyrholm hadde sin inngang på venstre side, og sin bolig i 2. etasje, med et privet (utedo) som et tilbygg til vogn- og vedskjulbygningen over gården. Finne må ha hatt en tilsvarende staselig inngangpå østsiden, og sin bolig i hele 1. etasje og antakelig deler av 2. etasje. På denne siden var det tilbygd et privet i 2. etasje i svalgangen (forstuen). I 1. etasje ble det under restaurering (1983) funnet rester av datidens mest fornemme utsmykning, nemlig rokokkotapet, med blomstermønster i dyp rød velur. D ette svarer nøyaktig til de siste årenes funn bl. a. i Fagforeningens hus i Arendal (1118). Vi må kunne anta at dette fornemme tapetet smykket Finnes nyoppførte storstue i 1. etasje . ... . . Etter Finnes død ble sorenskriverembetet delt, og Nedenes sorenskriverembete ble flyttet ut av Hisøy. Skipsfører, Carl M Ulstrup, kjøpte Skrivergården på auksjon i 1838. H an brukte nå huset som privatbolig, og dermed er husets tid som skrivergård slutt. "

Nye eiere Etter sorenskriver Finnes død i 1838 blir huset solgt til skipsfører Carl M . Ulsrrup. Han bor i huset til sin død, og enken, Anne Malene Ulsrrup, selger huset til Herlof Herlofsen i 1855. HerlofHerlofsen var en sønn av Ole Jacob Herlofsen (1785-1834). Herlofsen bodde en god stund i Kolbjørnsvik og drev med handel og kranvirksomher, og da han kjøpte Skrivergården i 1855, der deres grandonkel, sorenskriver Finne hadde bodd, blir huset ombygd til det vi kan kalle sen-empire-stil, og huset far balkong midt på langsiden mot sjøen. Fortsatt er det noen små detaljer fra denne tiden som kan sees inne i huset. Herlofsen drev krambodhandel, kranvirksomhet, og annen handel i Kolbjørnsvik, sannsynligvis ikke fra Skrivergården, men fra en annen eiendom som han også eide i Kolbjørnsvik og som lå i området "Bachen" . (Se egen artikkel om de inkorporerte hus.) I 1891 kjøpte Tarald Andreas og Hilda Kristine Taraldsen den vakre og staselige Skrivergården for 18.000 kroner. Kristen Taraldsen skriver i sin (upubliserte) slektshistorie om Taraldsen-slekten at Tarald Andreas og Hilda Kristine hadde et stort hus med både uthus og egen stall. Det hørte også med en stor frukthage. Det var et staselig hus med et vakkert hageanlegg som gikk helt ned til sjøen, og med romslige brygger. Et stort grå-pæretre stod på plenen foran huset og bar tidlig moden frukt. Han skriver videre i familien Taraldsens slektshistorie (2004) følgende om Skrivergården: Hengende haver i terrasser "På baksiden av eiendommen var det anlagt "hengende haver" i romersk stil. Haveanlegget besto av et prektig terrasse-anlegg medpent oppmurte steinmurer. I bedene grodde det mange sjeldne utenlandske vekster. Disse var temmelig sikkert medbrakt av sjøfolkene når de hadde besøkt eksotiske land. Det var plantet et stort valnøtt-tre og et stort kastanjetre. Foran bygningen vokste det et enormt tuntre. Det var en alm som var minst 2-300 år gammel. Dessverre ble dette staselige treet kuttet ned i 1964. Det hadde da uttjent sin rolle. Tidens tann hadde dessverre preget innmaten. Bygningens eier, Hisøy kommune, fant da ut at det måtte bøte med livet. " Il

Dette bildet er fra tiden 192025. Hisøy Historielags arkiv.

Plassen foran Skrivergården har alltid vært stor og god. Her har fotografen fltt med seg den fine idyllen som er i dette området. Det gamle treet er i dag borte, men legesenteret plantet nytt tuntre for omkring 15 år siden. H isøy Historielags arkiv.

Da Hisøy kommune kjøpte huset i 1938, ble det gjort en del endringer, og bygningen fikk da navnet "Vega tun" . I 1965 skriver lektor Albert Ugland et langt brev til Hisøy kommune hvor han sier seg enig med fylkesarkivaren om at det er på høy tid å endre navnet fra Vegatun til Skrivergården. Da kommunen kjøpte tomten som det gamle steinhoggeriet til J. p. j ensen lå på, ble eiendommen igj en omtrent på samme størrelse som den var på sorenskriver Finnes tid. Det vises til en annen artikkel i denne boken, av Nils Voje johansen. Historien gir nye og interessante opplysninger om sorenskriverne og eiendommen i Kolbjørnsvik. I det følgende vil vi prøve å gi leserne en summarisk oversikt over alle eierne av Skrivergården gjennom 300 år. I noen tilfeller har det vist seg vanskelig å finne de ønskelige detaljopplysningene om Skrivergården. Inntil nå (juni 20 Il ) har vi fått mange opplysninger på plass, men noen biter mangler fortsatt.

Oversikt over tidligere eiere av eiendommen Skrivergård en, gårdsnummer 8, bruksnummer, 20, Noroddveien 2. Omkr. 1711 Skrivergården kan ha blitt bygget av Hans Feif omkring denne perioden, 1700-1711. De foreliggende dokumenter viser at Lars Brun var eier av Skrivergåden før 1725, og den 3. mai 1725 ble eiendommen solgt til j acob Sørensen. (Se Nils Voje Johansens artikkel.) I 173 1 ble det tegnet et flott kart over bl.a. Hisøy og Arendal. Her står Hans Feif skrevet opp som eier av eiendommen. Han kan ha kjøpt eiendommen igjen fra jacob Sørensen på dette tidspunket. 1711-1731 Sorenskriver Claus Dibbern. Han ble den første sorenskriver i Nedenes len i 17 1 r, men vi kan ikke med sikkerhet si at han bodde i Skrivergården i 17 11. Mye kan tyde på at Dibbern leide rom for å ha en skrivestue i Kolbjørnsvik den første tiden. Vi kan se av de gamle sorenskriverrapportene at han daterer sine brev med dato og sted i Kolbjørnsvik, men også Sandstø. En annen kilde nevner at han i 1715, altså under sin sorenskriverperiode, står oppført i prestens manntall i Arendal under "boende i Arendal 12

Hafn". Claus Dibbern var dansk, født i Irzhoe, Holsten i Danmark. Han hadde tidligere vært lakei (betjent) hos enkedronning Charlotte Amalie som hadde vært gift med kong Christian V Han hadde fra før en stilling som offentlig veier, vraker og måler i Arendal tolldistrikt. Han var gift med Hedvig Sofie Juel. Atter andre kilder (Arne Myrdal) peker på at Dibbern kjøpte et hus i Kolbjørnsvik i 1729 mens han fortsatt var sorenskriver. Det er lite trolig at det var Skrivergården han kjøpte på dette tidspunktet. Etter bare to år, i 1731, så dør han. Etter dette går hans navn over i historien. 1731-1742 Sorenskriver Jacob Jersin Undall. Før han fikk stillingen som sorenskriver, var han fYrverker (den som har ansvar for kuler og krutt) i det norske artillerikorps. Da han kjøpte Skrivergården den 26. juli 1731, etablerte han seg med skriverstue i huset, og etter dette kan vi med sikkerhet kan si at Skrivergården fungerte som administrasjonssted for sorenskriveren. Vi vet at det langt opp i 1770-årene ble holdt vårting og høstting på Sandstø, og ved enkelte saker så ble retten også satt i Sandstø tingstue. Undall hadde bl.a. to skrivere eller assistenter som jobbet for han. De het østen Ørbech og Peder Pedersen Heegaard. Hans bror, Andreas Lauritsen Undall, var fullmektig. I Undalls tid ble det på vårtinget som ble holdt på Sands tø i april 1734, vist til en salgsmelding aven tomt under Trommestad gård. Denne ble approbert (stadfestet) der, og var et skjøte på eiendommen (nå Noroddveien 43) med "påstående huse", som senere ble inkorporert i Arendal. (Se egen artikkel om de inkorporerte hus.) I et brev som sorenskriver Undall skrev til kong Christian i 1735, klaget han over de forferdelige veiene som var ufremkommelige og at det ble svært tidkrevende med lang reisetid. Det gikk på helsa løs, og sorenskriveren fikk ikke gjort sine oppgaver som han skulle. Han bad derfor om at han kunne ansette en person til hjelp i sine representasjonsoppgaver, noe han fikk anledning til. Nedenfor følger utdrag av brevet:

W'ii Christian den Siette, aj Guds Naade Konge til Danmark og Norge, de Venders og Gothers, Hertug udi Slesvig, Holsten, Stormarn og Dytmarsken, Greve ud) Oldenborg og Delmenhorst, giør alle vitterlig, at efter som os Elskelig Jacob Jersin Undall Vores Cansellie Assesor og Sorenskriver udi Sands og Bringsvær samt Strengereids Skibreder i Nedenes Amt saa og Vejer, Maaler og Vrager i Arendals Tolderie ud) Vort Rige Norge, for os allerunderdanigst haver ladet andrage, at? hannem, som Sorenskriver, allernaadigst forunte District er aj saadan situation, at vejene skal være meget farlige og overmaade besværlige at passere, hvortil og skal komme dette, at hand kun med maadelig legemets Kræf ter og Helbred skal være begavet, saa at hand undertiden maa lade andre sinevices forrette, hvor ud over hand ajos allerunderdanigst ha Været begiæendes, at Vi, siden Stiftsbefalingsmanden boer 8 Miile fra ham, og det kunde give hinder i Forretningerne saa og bliver alt for kostbar for ham, om hand ved hver slik forefaldend occasion, skulle søge constitution for een anden i sit sted, allernaadigst ville tillade, at hand maatte lade sine vices ved en Fuldmægtigforrette; Thi haver Vi, efter saadan fornevnte Cancellie Assesor og SorenskriverJacob Jersin Undalls allerunderdanigste giorte ansøgning og begiering, allernaadigst bevilget og tilladt, saa og hermed bevilge og tillade, at Hand, paa eget ansvar maa lade sine vices forrette med en Fuldmægtig, naar samme først engang aj Stiftamtmanden dertil er befunden dygtig ogfor samme haver aflagt Eed Forbydedes alle og enhver herimod, eftersom forskrevet Staar, at hindre eller ud) nogen maade at giøre, under Vor Hyldest og Naade. Givet paa vort Slot Friderichsberg u 9 December 1735. Under vor Kongelig Haand og Signet Christian R 13

Jacob Jersin Undall Cancellie Assessor og Sorenskriver udi Sands og Bringsvæs Skibrede saa og Veyer, Maaler og Vrager ved Arendals Tolderie i Norge, bevilling på at hand paa sitt eget ansvar maa lade sine vicesforrette ved een Fuldmægtig, naar samme først eengang aj Stiftamtmanden dertil er befonden dygtig og for hannem haver ajlagt Eed 1742-1762 Sorenskriver Peter Petersen Brønsdorph. Han var født i 1703 og var først sorenskriver på Ringerike (1726). Like etter Undalls død tiltrådte Brønsdorph som sorenskriver i Kolbjørnsvik. Han kjøpte Skrivergården og fortsatte sin virksomhet i likhet med sin forgjenger. Ved siden av sin stilling drev han også eget skipsrederi. Han hadde flere fullmektiger i sitt arbeid, blant annet en av Lassen-familien. Sorenskriver Brønsdorph bodde i Skrivergården inntil sin død i 1762, men sluttet med sitt arbeid i 1760 og fikk bare to år som pensjonist i huset sammen med sin sønn som overtok embetet. 1762-1774 Sorenskriver Peter Buch Brønsdorph hadde vært i tjeneste hos sin far siden juli 17 57 og ble innsatt som sorenskriver 28. mars 1760, et par år før hans far døde. Det er verdt å merke seg at Peter Buch Brønsdorph var juridisk kandidat og hadde tittelen Kanselliråd i tillegg til sorenskrivertittelen. Det var i hans tid at forliset til "Fredensborg" fant sted på østre enden av Tromøy (se egen artikkel om dette), og den grufulle henrettelsen av de to Øyestad-pikene Anne og Alet skjedde på Helle i Øyestad. (Se egen artikkel om dette.) Det fortelles at han hadde to skrivere, først dansken Jacob Colstrup, noe senere Ole Løvold, i sin tjeneste. 1775-1780 Sorenskriver Peter Christian Tyrholm. Han var først sorenskriver i Gauldal (Søndre Trondhjems amt) for så å inneha embetet i Kolbjørnsvik i 9 år, fra 1775 til 1784. Da han fratrådte, mottok han en pensjon på 700 riksdaler fra den påtroppende sorenskriver Andreas Friderich Finne. Vi vet at Tyrholm solgte Skrivergården i 1780 til Conrad Brandt. Han var prokurator i Arendal på denne tiden. Brandt hadde eiendommen bare et par år, frem til 1784. Skrivergården ble da solgt til Andreas Friderich Finne. 1784-1838 Sorenskriver Andreas Friderich Finne kjøpte Skrivergården i 1784. Fra hans virketid, som var over 50 år, lever fortsatt noen av hans opplevelser, historier og hendelser i vårt lokale miljø. aeg vil henvise til en egen artikkel på side 43.)

Kolbjørnsvik en stille dag på 1960-taLLet. Hisøy Historielags arkiv.

1838Skipsfører Carl M. Ulstrup (1801-1853) kjøpte Skrivergården i 1838 og brukte den som privat bolig. I en gammel grunnleiebok som finnes på AAksarkivet, ser vi at Ulstrup betalte 3 spesidaler og 4 skilling årlig til Peder Hansen Trommestad. Fra dette året, 1838, ble so renskriverembetet delt og flyttet vekk fra Kolbjørnsvik. Dermed slutter en viktig epoke for stedet som offen t1ig administrasjonssenter. 1855Kraneier og reder Herlof Herlofsen (1 812-1874) kjøpte Skrivergården i 1855 og bodde i huset der hans grandonkel, sorenskriver A. F. Finne, hadde bodd 20 år tidligere. Huset fikk nå stor forskjønnelse både innvendig og utvendig. Blant annet ble det bygget en balkong på fasaden mot sjøen. HerIofsen ble gift med Anne Krøger Næss (i 1841), og hun drev sin manns virksomhet i over 20 år etter hans død. Hun var blant annet en drivende kraft da Hisøy fikk bygget ny skole i krysset mellom Trommestadveien (Slingra) og Villaveien i 1864. 14

11891 kjøpte skipsfører Tarald Andreas Taraldsen eiendommen for kr. 18.000,-. Taraldsen ble ikke sittende som eier særlig lenge. Han døde av bukhinnebetennelse om bord i barken "Ilos" utenfor Torungen fyr den 14. august 1891. Det blåste full storm, slik at skuta ikke klarte å komme inn til Arendal. Hans legeme ble liggende på "lit de parade" i en av salene i Skrivergården før begravelsen. Eiendommen ble ved Taralds død overtatt av hans enke Hilda Kristine, f. Erichsen. Hun satt med den frem til den 14. februar 1899. Den ble da solgt til H. Pedersen for kr. 12.000,-. Hilda Kristine oppførte deretter sveitservillaen øst for Skrivergården. Hun døde den 14.november 1929. 1899vatbolig.

H. Pedersen kjøpte huset og brukte dette som sin pri-

1915-1924 Stenhugger og senere skipsreder Jørgen P. Jensen kjøpre eiendommen og hadde sitt stenhuggeri vegg i vegg med Skrivergården. Han hadde også sin privatbolig her en stund. (Se Kristen Taraldsens bok om Jørgen P. Jensen.)

Før 1938 Nils Horgen eide Skrivergården. Han var amtsingeniør, og det var han som satte navnet "Vegatun" på eiendommen. Også i dag er det enkelte eldre mennesker som omtaler Skrivergården som "Horgens hus". 1938-1998 Hisøy kommune kjøpte eiendommen med tanke på å samle hele kommuneadministrasjonen i Kolbjørnsvik under ett tak. Rundt 1980 ble det mye avisskriveri om administrasjonen fortsatt skulle være samlet i Skrivergården. Mindretallet i kommunestyret mente at det burde bygges nytt senter på His, andre mente at Elim skulle bygges om til kommunesenter. Ut på høsten 1980 kunne vi lese i Agderposten (11. november 1980) at bevaringstanken seirer. Skrivergården skulle bygges ut slik at kommuneadministrasjonen ble samlet under ett tak. I 1983 ble Skrivergården innviet etter ombygging, og byggekomiteens formann, Jostein Helle (AP), sa i sin innvielsestale at prosessen begynte i 1974, og nå nesten 10 år etter hadde Skrivergården fatt sin renovering. Det skulle ikke gå mer enn snaue 10 år til, så ble Hisøy kommune slått sammen med Arendal. Dette var i 1992. Fram til Skrivergården ble solgt i 1998, var det ulike kommunale kontorer i huset, bl.a. kulturenheten, prestekontor mv. 1998Hisøy legesenter kjøpte huset, og høsten 2010 ble det gjort noen endringer i deler av bakbygningen og loftsetasjen.

Kilder: Nils Voje Johansens artikkel i boken Brev fra Albert Ugland i 1965 til Hisøy kommune Herlofson-slekten gjennom 400 år Taraldsen-slektens historie av Kristen Taraldsen AAks lokalia g.nr.6 br.nr.20 Øyestad og His Historie bind 1 Agderposten fra 1980 og 1983

Skipsfører Tarald Andreas Taraldsen og hans frue Hilda Kristine, fldt Erichsen, sammen med deres flrstefodte barn, Christen Taraldsen, fldt den 8. februar 1878.

Skrivergården Av Nils Voje Johansen

I Kolbjørnsvik ligger en flott bygning som virner om fordums storhet. Den hvite trebygningen bærer navnet Skrivergården, og grunnen til navnet er at den i mange år var sete for sorenskriveren i Nedenes. Det er en vanlig oppfatning at Skrivergården ble oppført i 1711 av den da nyutnevme sorenskriveren Claus Dibbern. Den forrige sorenskriveren, Arm Isachsen, hadde hatt tilhold på Nedenes kongsgård, og det var under hans embetstid at tre sorenskriverembeter Sand, Bringsværd og Strengereid - ble slått sammen til ett embete. Isachsen var dessuten måler og veier i Arendal. Da han døde i 1710, ønsket øyensynlig Dibbern å overta embetene. Han var på dette tidspunktet lakei for enkedronning Charlotte Amalie af Hessen-Kassel, som hadde vært gift med Christian 5. Vi vet ikke eksakt når og hvordan Dibbern søkte, men i et brev fra 15. mars 1711 ser vi at han takker Frederik 4. for å ha lovet ham stillingen og gitt ham det vaeante Nedenis Soren Skrifverj tillige med Weyer og Maaler Mester ud) Arendahl. l Dette brevet er imidlertid skrevet lenge før Dibbern ble utnevnt til stillingen, det skjedde først den 18. mai samme år. 2 Det var imidlertid ikke helt uvanlig at Frederik 4 . foretok utnevnelser utenom vanlig saksgang, noe Dibbern nok kunne benytte seg av siden han hadde sin daglige gang ved hoffet. Siden utnevnelsen først fant sted i mai 1711 , kunne ikke Dibbern for alvor gå i gang med flyttingen før på tidligsommeren, og han kom først til Arendal den 27. juni.3 Det ser imidlertid ut til at han først i oktober for alvor kom i gang med arbeidet. I alle fall er tingprotokollen han påbegyme først overlevert ham 8. oktober i følge en påtegnelse bak i boka av den nyutnevnte stinamtmannen, Henrik Adeler. Likeledes er auksjonsprotokollen han fikk av Adler, først ordinert Dibbern den 24. oktober 1711. 4 Det er altså ikke mye som tyder på at Dibbern startet med husbygging i Kolbjørnsvik i 1711 . Etter alt å dømme slo han seg dessuten ned i Arendal. I 1712-14 hadde han for eksempel gående tvister med Maren Christophersdatter, enken etter sorenskriver Arent Isachsen, og byfogd i Arendal, Peder Pedersen Sønderborg, som hadde utført oppgaver som egentlig lå under sorenskriveren. I den anledning undertegnet Dibbern brevene sine med Ahrendahl. I sogneprest Peder Brincks manmal!5 over Arendal menighet anno 1715, finner vi dessuten at Claus Dibbern bodde "I Arendalls Haufo". Det har altså ikke lyktes til nå å finne spor som knytter Dibbern til byggingen av Skrivergården. Men hvem kan da ha stått bak oppføringen av huset?

Byggherre Hans Feif I en avtale inngåtr i 1731 mellom Jacob Sørensen og Jacob Jersin Undall, Claus Dibberns etterfølger, leser vi at Un dall har kjøpt hus og bygninger av Sørensen. Disse bygningene skal i sin tid ha vært oppført av Hans Feif. Denne opplysningen støttes av et håndtegnet kart fra 1731, som blant annet viser Kolbjørnsvik. Der hvor Skrivergården finnes, er det regnet et stort hus, og ved siden av står bokstaven T. I en egen ramme på karret finner vi forklaringen på bokstavene, og her står det T: Hans Feifi Hus. 6 Skal vi finne mannen bak Skrivergården, ser det altså ut til at vi må gjøre nærmere bekjemskap med Hans Feif. Denne Hans Feifhadde tilknytning til distriktet - han var sønn av den kjente Øyestad-presten Daniel Feif, som i 45 år utførte prestetjeneste for Øyestad og 17

Maleri fra Kolbjørnsvik omkring 1930. Maleriet er beskåret på begge sider. Det er signert Sigurd Christiansen. Dannevig foto.

Hisøy. Daniel Feif var født ca. 1637 og var i 1661 blitt utskrevet fra katedralskolen i Stavanger for å studere ved København universitet. Etter endt utdannelse vendte han tilbake til sin gamle skole som rektor. I 1671 ble han utnevnt til residerende kapellan til Øyestad sogn, som Hisøy da hørte til. Elleve år senere overtok han sognekallet. Da hadde Feif allerede året før ratt gården Vestre Øyestad til odel og eie etter kongelig bevilling. I 1693 ble han så valgt til prost i Nedenes prosti.7 Sønnen Hans ble født 30. mai 1683 som barn nummer tre av fem, fire sønner og en datter.s Vi vet ikke så mye om hans oppvekst, men i 1701 var han ansatt hos Hans Tydsch i Arendal. 9 Det er her verd å merke seg at en av Tydschs sønner, Søren, var gift med Johanne Feif, storesøster til Hans. Men Hans Feif startet snart for seg selv, og i 1707 tok han borgerskap i Kristiansand som skipper. 10 I 1711 er han registrert som ungkar og en av dem som betalte parykkskatt i Arendal . 11 Samme år er han også registrert som en av 64 personer i Arendal som bidro til å finansiere to galeier for kongens flåte. 12 Den 3. juni 1711 ser vi at han står fadder for Christian Feif og Anne Tydschs datter, Dorthe. En annen av fadderne var "Mademoiselle Karen Andersdatter", datter av Anders Dedekam fra Kristiansand. 13 Karen Andersdatter skulle senere bli Hans Feifs hustru. Hans Feif var på denne tiden bosatt i Arendal, han leide et hus på Tyholmen av Peder Thomassen den eldre, det huset som i dag er det eldste av Kløckers hus. 14 l 1714 er han registrert som borger i Arendal da krigsstyrskatten ble beregnet. 15Han er imidlertid ikke registrert i presten Brinchs manntall fra august 1715, han kan derfor ha flyttet til Kolbjørnsvik før dette. Eller muligens holdt han en tid til i Kristiansand hos svigerfaren Anders Dedekam? I 1717 ser vi imidlertid at "Hans Feifs Kiæreste" er registrert som fadder til Hans Hansen Kaalbensvigens sønn Peder. 16 "Kiæreste" betyr her hustru, og så godt som alle fadderne bodde i Kolbjørnsvik, noe som kan tyde på at også ekteparet Feif gjorde det. Om det er forbindelsene til Dedekam som har gjort ham i stand til å bygge stort i Kolbjørnsvik, vet vi ikke, men en viss økonomisk trygghet må han ha hatt. Muligens har han også arvet noen penger etter at faren, Daniel Feif, døde i 1716. Hvor om allting er, så er i alle fall Hans Danielsen Feif oppført som fester under Trommestad i 1721 hvor han fester Peder Eriksen for en eiendom i Kolbjørnsvik. 17 Videre vet vi at Hans Feif i 1722 stilte pant i huset sitt i Kolbjørnsvik til svogeren Jonas Dedekam for et lån på 200 riksdaler. IS Samme år er han registrert som boende i Kolbjørnsvik i manntallet over næringsdrivende per 17. juni hvor han oppgis å være skipper og drive småkjøpmannskap.1 9 Vi har altså ikke noen sikker tidfesting av når Feif satte opp huset sitt, men det må antagelig ha skjedd rundt midten av 1710-tallet. Ikke mange år senere døde han, og kona må ha arvet huset. Hun giftet seg senere med sorenskriver Lars Brun.

Skrivergården tur-retur Åmli Lars Brun var sorenskriver i Østre Råbyggelaget, en stilling han hadde søkt i mars 1724 etter at sorenskriver Lyth Mathiessen Ørum var avgått ved døden.20 Brun søkte øyensynlig stillingen ut fra kun en kvalifikasjon, han hadde ordnet opp i regnskapet etter fogden Henrik Weilandt i Nordhordland. Brun hadde vært fullmektig hos Weilandt, og etter at han døde rundt 1717,21 brukte Brun 3 år på å ordne opp i regnskapene. Gjennom arbeidet fikk han blant annet inndrevet over 17000 riksdaler som var utestående. Mesteparten av disse pengene kom fra at fogdens medhjelper, Christian Justesen, ikke hadde levert videre til fogden 16000 riksdaler i oppebørselpenger han hadde mottatt på tingene. 22 Etter at arbeidet var avsluttet, oppholdt Brun seg i København i håp om å få et embete som takk for innsatsen. 23 Dette lyktes først etter fire år da han 6 . mai 1724 ble urnevnt til sorenskriver i Østre Råbyggelaget. Han bosatte seg deretter i Amli, og 13. februar 1727 ser vi at Lars Brun og Karen Andersdatters sønn Gustav ble døpt i Amli kirke.24 Brun døde i 1747 og ble overlevd av Karen 18

Faksimile av det gamle dokumentet som forteller om salget av Skrivergården i 1731. Hele brevet er gjengitt lengre nede på siden. Foto Nils Voje Johansen.

Dedekam med over 20 år, hun døde først i 1779. I 1759 hadde hun tatt follaug eller fledføring (dvs. overdragelse av sin eiendom til en annen mot opptagelse i dennes husstand) hos fogden Erik Børresen, som var gift med en av Karens døtre fra ekteskapet med Brun. Fra kontrakten ser vi at Hans Feif og Karen Dedekam hadde to voksne sønner, Daniel og Anders, men at begge nå syntes å ha blitt borte på sjøen. 25 Men tilbake til Skrivergården. Den var blitt solgt på auksjon 3. mai 1725 da Jacob Sørensen i Kolbjørnsvik hadde kjøpt den av Lars Brun. Kjøperen var sønn av Søren Jacobsen, en av de betydeligste innbyggerne i Kolbjørnsvik. Det kan virke som Jacobsen også var delaktig i kjøpet, for da den skulle selges videre, uttrykker Jacob Sørensen at det skjedde i samforstand med faren. Det kan her nevnes at Jacobsen hadde bodd i Kolbjørnsvik fra før 1700, og noen år etter satte han opp Kolbjørnsviks andre skipskran - antagelig den skipskranen som lå på Noroddsiden.26 Hva Jacob Sørensen brukte Skrivergården til, vet vi ikke, men det kan tenkes at han leide ut deler av den. Og hvis Claus Dibbern har bodd der, må det i så fall ha vært som leieboer. Vi har imidlertid ikke foreløpig funnet noe endelig bevis for dette. Arne Myrdal hevder at Dibbern i 1729 kjøpte et hus i Kolbjørnsvik og flyttet dit, men dette kan altså ikke ha vært Skrivergården, som frem til 1731 var eid av Jacob Sørensen. Den 26. juli 1731solgte han Skrivergården videre til nyutnevnt sorenskriver i Nedenes, Jacob Jersin Undall Y Det er i dette skjøtet Sørensen skriver at han kjøpte husene av Lars Brun og at de var satt opp av Hans FeiE

Herved kiendes Jeg underskrevne Jacob Sørensøn borger till Arendahl udj Kolbjørnsvigen i Øyestad Sogn bebo ende og vitterlig giør, at eftter som Jeg a! ædle Sr Lars Brun Sorenskriver udj Raabuigdelauget østre Skriverie, mig haver tilhandlet de Huuse og Vohninger som i Colbiørnsvigen paa Trommestad Grund a! bemelte Sr Sorenskrivers formand Sal. Hans Feif er opbygd med alle Pertinentier og med lige Rett som bemelte Lars Brun sig den nem paa Offendlig Auction tilhandlet haver som Auctions fo rrettn ingen a!den 3 May 1725 formelder saa eJtterdj hans Kongl. Mayts Cancellie Assessor og Sorenskriver over Nedenes Lehn, Velædle og VelbyrdigeJacob Jersin Undall, samme Huuse og Vohningher Sigfra mig haver tilhandlet og eftter vor giorde aftale derfore til mig Rigtigen haver betalt dend summa 780 Rd 28 En sorenskriver etablerer seg Jacob Jersin Undall var sønn av Andreas Undall født i Kristiansand i 1668. Anders Undall ble i 1699, etrer sine universitetsstudier, amtmann i Lister og Mandal. Året etter giftet han seg med CatharinaJersin, datter av biskopen i Kristiansand. I 17 11 ble Undall stiftamtmann i Bergen, en posisjon han hadde til han døde i mai 1728. Ekteparets eldste sønn var Jacob Jersin Undall født i 1702 i Kristiansand. I 1725 ble han fYrverker 19

ved artilleriet i Kristiansand, men forsøkte etter farens død å få et sivilt embete, slik at han kunne underholde moren og 7 søsken. 29 Hans første søknad ble sendt kongen 17. november 1728. Allerede 14 dager senere sendte han inn en ny søknad der han utdypet og konkretiserte sin første søknad. 30 Her spør han om kongen vilde forunde mig Exspectance og Survivance paa Sorenskriver Tienesten ud} Nedenes Lehn og Veyer og Maaler Tienesten ud} Arendal, naar samme Tienester ved den Person som den nu betiener, nemlig Claus Dibbern hans lovlige eller dødelige fratrædeIse ledig bliver.

Begge brevene er skrevet i København, og Undall aktet å oppholde seg der til han fikk et embete. Han trengte ikke vente lenge, for allerede 16. april 1729 fikk han løfte om å få stillingen når Dibbern fratrådte. Hva Undall gjorde etter dette, er uklart, men antagelig reiste han tilbake til Norge. Fortsatt var imidlertid Dibbern i live, og han beholdt stillingen som sorenskriver helt til han døde våren 1731. Den 16. april samme år fikk Undall så bestalling som sorenskriver i Nedenes, og en drøy måned senere kjøpte han Skrivergården av Jacob Sørensen. Han hadde samme vår søkt om å bli tildelt tittelen kanselliassessor. Etter anbefaling fra stiftamtmann Alexander Frederik von Møsting ble tittelen tildelt ham - stiftamtmannen hadde skrevet at Undall kunne gjøre et godt parti med den eldste datteren til biskop Nyrop i Kristiansand dersom han fikk tittelen . Og det virket, den 11. oktober 1731 ble Undall gift med Christiane Charlotte Nyrop. 31 Il

De derudværende 11 Jernkakkelovner"

Un dall døde i Kolbjørnsvik 17. juni 1742. Kona fikk en måned senere tillatelse til å sitte i uskiftet bo, men det var ikke noe rikt bo hun bestyrte. Hun flyttet raskt fra Kolbjørnsvik, og den 18. oktober året etter ser vi at hun bor i Kristiansand. Formuen oppgis til 690 riksdaler mens gjelden er på 900 riksdaler.32 Hvorvidt dette inkluderer pengene hun fikk for Skrivergården da hun tidligere samme måned solgte den, vet vi ikke. Fra salgskontrakten ser vi at salget hadde innbrakt henne 1100 riksdaler: Tegning av Skrivergården i 1757. Utsnitt av det gamLe kartet fta 1757. Foto NiLs Voje Johansen.

Jeg underbekreftede Christina Charlotte Nyrop afiangne Cancellie Assessor Jacob Jersin Undall efterleverske, bekiender og herved vitterliggjør; at ieg haver soldt og ajhændet, ligesom ieg og herved fra mig og arvinger og til velædle Hr. Sorenskriver Peter Brønsdorph og arvinger, aldelis Sælger, Skiøder og af hænder mine ejede og iboende Huuse, staaende paa Gaarden Trommestads Grund i Colbjørnsvigen ud} Øyestads Sogn med de derudværende 11 Jernkakkelovner og al den muur og naglefaste indredning og andre sine tilhørende Pertinentier, alt ud} dend stand det nu er og forefindes. Og som hand mig derfor har betalt dend om accorderede Kiøbesumma med 1100 rdr. 33

På denne tiden hadde Skrivergården altså 11 jernkakkelovner. Prisen på eiendommen med hus var økt til 1100 riksdaler. Etter alt å dømme reflekterer dette at Undall 7. august 1732 hadde kjøpt ytterligere en eiendom av Sidsel Elefsdatter, enken etter Aslack Christophersøn. Den nye eieren var altså Peter Brønsdorph. Han var født på Jylland i Danmark i 1703 og var fra 1720 i tjeneste hos sorenskriveren på Ringerike. I 1726 søkte han om prokuratorbevilling. Han ble eksaminert av justitiarius i overhofretten, Hans Blixencrone, som erklærte at den unge Brønsdorph var vel øvet i landets lov og rett samt at han var meget skikkelig i liv og levnet. Med dette vitnesbyrdet fikk han så prokurarorbevil-

Dette er et ganske gammelt bilde av Skrivergården, muligens fra omkring 1880. Det ligger ei lita skute ved bryggen. Skrivergården har ikke fitt balkong ennå. AAks.

ling i november samme år. Han bosatte seg så i Christiania og dreven solid praksis. Han fIkk også endel offentlige verv, det viktigste var kanskje da han i 1737 ble med i "Vesterlenske kommission" som skulle undersøke misbruk ved trelasteksport og skogforholdene på Sørlandet. Arbeidet pågikk i to år, og etter Brønsdorphs utsagn tok dette knekken på hans privatpraksis. Han fikk i mai 1740 løfte om å nyte fortjent befordring ved første anledning. Da Un dall døde 17. juni 1742, ble først hans fullmektig Peder Heegaard konstituert i embetet, men Brønsdorph søkte kort etter embetet. Han mente at dette passet spesielt godt for ham, ikke minst fordi han hadde så god kjennskap til de viktige eikeskogene på Sørlandet - og han visste hvilke midler som skulle til for å hindre misbruk ved ulovlig hugst og eksport. Den 10. august ble han utnevnt til sorenskriver i Nedenes med tilhold i Arendal. Som vi har sett, kjøpte han halvannen måned senere Skrivergården i Kolbjørnsvik. Hans kone, Anne Felber Flor, ser imidlertid ikke ut til å ha rukket å flytte til Arendal, hun døde i Christiania 16. desember 1742. I desember året etter giftet han seg på ny, denne gangen med Anne Marie Horster. Hun var datter av sogneprest Peter Horster i Gjerstad og hustru Helene Marie Riis. 34 Av Brønsdorphs mange barn skal vi konsentrere oss om Peter Buch Brønsdorph. Han ble nemlig sorenskriver i Nedenes etter at faren døde 12. april 1762. Peter Buch Brønsdorph avla 12. mai 1752 juridisk eksamen ved København universitet. Han hadde presset på fordi min Hr. Fader i Norge saa meget sterkt presser paa min afreise fra Kiøbenhavn, hvor hans liden Leilighed ikke er til at holde mig.35 Han fikk karakteren "bekvem" og reiste antagelig deretter tilbake til Norge. Han var fra 1757 farens medhjelper, og den 28. mars 1760 fikk han løfte på at han ville ra overta stillingen etter farens død. Han overtok så i 1762 både stillingen og huset. 36 Året etter giftet han seg med Maren Angell Fridlieb. Hun overlevde sin ektemann med 7 år og ble i sitt andre ekteskap gift med løytnant Johan Michael Dahldorph.

Botaniker og sorenskriver Peter Buch Brønsdorph døde i 1774. I tiden etter Brønsdorphs død ble Conrad Christian Friderich Brandt, prokurator i Arendal, konstituert sorenskriver.37 Den som ble utnevne til ny sorenskriver i juni 1775, var imidlertid Peter Christian Tyrholm. Den 13. april 1776 kjøpte han Skrivergården og flyttet inn der. 38 Han var født i Vanse på Lista i 1727 og ble student fra Kristiansand katedralskole i 1743. I 1765 ble han sorenskriver i Gauldal. Han og broren Nils Henrik Tyrholm var begge habile botani21

kere. Broren ble i 1762 utnevnt til medhjelper i arbeidet med det store dansk-norske planteverket "Flora Danica", og Peter Christian ble medlem av Det kongelige norske videnskabers selskap i Trondheim den 29. januar 1768. Hans herbarium finnes i dag i selskapets botaniske samlinger. 39 Om han drev botanisk virksomhet på Hisøy, vites ikke. Det som er sikkert, er at han i 1770 giftet seg med Anne Elisabeth Plathe. Tyrholm beholdt imidlertid ikke Skrivergården lenge. I 1780 solgte Tyrholm den videre til prokurator Conrad Christian Friderich Brandt:

Peter Christian Tyrholm Kongelig Maiestæts Cancellie Raad og Sorenskriver i Nedenæss Lehn tilstaaer og Vitterliggiør, at Jeg herved til Proeurator Conrad Christian Friderich Brandt ajArendall afitaaer og Sælger samt overdrager de aj mig ved Auetion eftter afgangne Cancellie Raad Brøndorph følgelig Skiøde aj 13de April 1776, tilkiøbte og hidtil beboede Huuse i Colbiørnsvig i Øiestad Sogn, hvorfore hand nu har betalt mig den omforeenede KiøbeSuma 700 rd, skriver Syv Hundrede Rixdaler, thi skal altsaa denne Gaard og Huuse ved alle sine havende Indredninger og iværende Jern Kackelovner, samt med alle øvrige tilhørenheder. 40 Kjøpesummen på 700 riksdaler virker pussig lav i forhold til de 1100 som i sin tid ble gitt for eiendommen med hus, det er ikke engang den summen Undall i sin tid betalte for den delen han kjøpte av Jacob Sørensen. Kanskje har det inngått andre ting i handelen som ikke fremgår av tinglysningen. Brandt hadde en lysende prokuratorpraksis i Arendal, og han hadde i 1772 kjøpt Pettersens hus (matrikkel nr. 210). Hans praksis falt sammen med dårlige tider for skipsfarten, og mange utenlandske kreditorer hadde utestående fordringer på arendalitter, noe Brandt ofte påtok seg å inndrive. Det er kanskje penger fra denne virksomheten som satte ham i stand til å kjøpe Skrivergården. Og kanskje kan den lave prisen delvis tilskrives de dårlige tidene? I 1784 ble Brandt utnevnt til byfogd og byskriver i Bragernes, og han solgte da husene i Arendal og Kolbjørnsvik. 4J Tyrholm, som hadde solgt Skrivergården i 1780, forble imidlertid sorenskriver frem til 1784 da han fratrådte med 700 riksdaler i pensjon av sin etterfølger. Det er mulig han bodde i Kolbjørnsvik hele tiden, for Brandt hadde jo også huset i Arendal.

Den siste sorenskriveren i Skrivergården Den mannen som etterfulgte Tyrholm som sorenskriver, var Andreas Friderich Finne. Han ble utnevnt til sorenskriver 5. mai 1784 og påtok seg altså å betale Tyrholm pensjon helt til han døde, noe som skjedde i 1794.42 Den 30. juni 1784 kjøpte Finne Skrivergården av Conrad Brandt, som skulle flyrte til Bragernes. I tingboken for Nedenes står det skrevet at eiendommen er:

afitaaet og overdraget, ligesom ieg herved til Vælædle Hr Sorenskriver Andreas Friderich Finne sælger og Skiøder min eyede og hidtil beboede Gaard i Colbiørnsvig i øyestad Sogn beliggende med alle tilhørende Bygninger, indhegnede Hauger og Huuse Tompter, med sædvanlig Aarlig Grundleyes Erleggelse, samt med alle sine iværende Kackelovner saavelsom øverige Muur og VageLfaste(??} Indreedninger, hvorfore mig udi sammes siden Tiltrædelse forbedrede Tilstander, betalt og erlagt, den omforeenede Kiøbe Summa 1200 rdr, skriver Tolv Hundrede Rigsdaler; Thi skal altsaa denne Gaard og Huuse med Brygger, Bulværk og alle andre brugte Tilleggelser, ligesom ieg den har nyet og haffi og den mig med Skiøde, fra Hr. Peter Christian Tyrholm, den 17 juni 1780 er solgt og herved hereJfter følge og tilhøre Velbemelte Sorenskriver Finne og hans Arvinger. 43 22

Finne var sorenskriver helt til han døde i 1838. Etter dette var det slutt på at sorenskriveren bodde i Kolbjørnsvik.

Noter

Riksarkivet, Danske kanselli, Norske innlegg, 1711. Riksarkivet, Danske kanselli, Norske tegneiser, Løpenummer 19 (1710-1714), pag. 521. 3 Brev fra Claus Dibbern til Kongen datert Slesvig 28 september 1713, Riksarkivet, Stattholderembetet 1572-1771, DX Forskjellige pakkesaker, Pakke 52. 4 Brev fra Claus Dibbern til Slottsloven datert Arendahl 9. juli 1712, Vedlegg H, Riksarkivet, Stattholderembetet 1572-1771, DX Forskjellige pakkesaker, Pakke 52. 5 Riksarkivet, Lokalia , Aust-Agder, Pakke 28 . 6 Kart over en del av Hisøy fra 1731 , AAKS. 7 D. Trap: Christiansand Stifts Prester i det syttende Aarhundrede, Christiania 1899. 8 Andreas Faye: Bidrag til 0iestads Presters og Prestegjelds historie, Arendal 1861. 9 E[rik ] A[ndreas] Thomle: Uddrag af mandtallet i Norge 1701, Norsk tidsskrift for genealogi, personalhistorie, biografi og literærhistorie II (1920), s. 345 ff. (se www.vigerust.net/immigrant/arendal_mm.html) 10 Borgerrulle for Kristiansand 1641-1820, Kristiansand 1952. 11 Arenda l fra fortid og nutid, Kristiania 1923, side 174. 12 www.vigerust.net/by/arendaI1711 _galleier.html 13 Øyestad ministerialbok 1692-1722, side 156 (fra www.digitalarkivet.no) . 14 Frithjof Foss: Arendals Byes Historie, 2. utgave, Arendal 1998, side 88 . 15 http://digitalarkivet.uib.no/da/mt09031714KrigsstyrArendal Ris%C3%B8r.htm 16 Øyestad ministerialbok 1692-1722, side 227 og 228 (fra www.digitalarkivet.no). 17 Arne J. Myrdal: 0yestad-Hiis historie, Bind 1, 1983, side 119. 18 Frithjof Foss: Arendals Byes Historie, 2. utgave, Arendal 1998, side 88 . 19 www.vigerust.net/by/arendaI1722.html 20 Søknad fra Lars Brun datert 11 . mars 1724, Riksarkivet, Danske kanselli, Norske innlegg 1724, pakke 94. 21 Statsarkivet i Bergen, Nordhordland ting bok nr. 35 (1719-1722) Del V (se: www.digitalarkivet.uib.no/sab/nhITgb35a .htm) 22 Bjarte Henanger: Mellom barken og veden, Hovedoppgave i historie ved Universitetet/Høyskolen i Bergen Våren 2006. 23 Søknad fra Lars Brun datert 11. mars 1724, Riksarkivet, Danske kanselli, Norske innlegg 1724, pakke 94. 24 Statsarkivet i Kristiansand, Ministerialbok for Amli, A 1 (1711-1740). (se: www.arkiwereket.no) 25 Hans Herefoss: Herefoss bygdesoge, Bind 2 Bygda og folket, 1988, side 260. 26 Arne J. Myrdal : 0yestad-Hiis historie, Bind 1, 1983. 27 Statsarkivet i Kristiansand , Tingbok for Nedenes, Bok B (1721-1730), pag. 110. 28 Statsarkivet i Kristiansand, Tingbok for Nedenes, Bok C, pag . 110. 2'1 Personalhistorisk t idsskrift, 5 række 3. bind, Kjøbenhavn og Christiania 1906, side 122-125. 30 Søknader fra Jacob Jersin Undall til Kongen datert 17. november og 1. desember 1728, Riksarkivet, Danske kanselli, Norske innlegg, Pakke 105 (januar-mai 1729). 31 Personalhistorisk tidsskrift, 5. række 3. bind, Kjøbenhavn og Christiania 1906, side 122-125. 32 Personalhistorisk t idsskrift, 5. række 3. bind, Kjøbenhavn og Christiania 1906, side 122- 125. 33 Statsarkivet i Kristiansand, Tingbok for Nedenes, Bok E (1742-1748), pag. 87 og 88. 34 S.H. Finne-Grønn : Norges Prokuratorer, Sakførere og Advokater 1660-1905, Bind 1, 1932. 35 H. Ostermann: Examinati juris 1736-1814, Tillegg til Norsk slekthistorisk Tidsskrift Bind V og VI, Oslo 1935-1938. (se www.genealogi .no/kilder/Juris) 36 Arnet Olafsen: Sorenskriverinstit usjonen og sorenskrivere i Norge, Bind 1, Oslo 1940. 37 Statsarkivet i Kristiansand, Tingbok for Nedenes, Bok L (1775-1778). pag . 116. 38 Arnet Olafsen : Sorenskriverinstitusjonen og sorenskrivere i Norge, Bind 1, Oslo 1940. 39 Olaus Schmidt: Det kongelige norske videnskabers selskab - matrikkel 1760-1960, Trondheim 1960. 40 Statsarkivet i Kristiansand, Tingbok for Nedenes, Bok M (1778-1782). 41 Frithjof Foss: Arendals Byes Historie, 2. utgave, Arendal 1998. 42 Arnet Olafsen : Sorenskriveri nstitusjonen og sorenskrivere i Norge, Bind 1, Oslo 1940. 43 Statsarkivet i Kristiansand, Tingbok for Nedenes, Bok Lit. N pag. 374. 1

En sorenskriver fra Kolbjørnsvik Av Leifsvalesen

Den 3. desember 1768 var det regn i luften med en stiv kuling fra sydvest. På formiddagen gikk kanselliråd og sorenskriver Peter Buch Brønsdorph om bord i sin båt ved sorenskrivergården i Kolbjørnsvik, og satte kursen gjennom Tromøysund. Som embetsmann seilte eller rodde han ikke selv, det tok en liten besetning seg av. Dagen før var det kommet bud om forliset til fregatten "Fredensborg" helt øst på Tromøy, og en av embetspliktene hans var å ta opp sjøforklaringen. Han hadde overtatt embetet etter sin far i 1762 da han døde, og var vel kjent med både forlis og sjøforklaringer fra en utsatt kyststrekning. Året etter farens død giftet han seg med Maren Friedlieb, men familielykken lot vente på seg. Deres to første barn, Anna Oletta og Peter, døde i sine to første leveår. Det kom enda tre barn til verden i Skrivergården, Søren Friedlieb, Christiane Elisabeth og Ellen Christine. Fem dager før sjøforklaringen fant sted, ble Christiane Elisabeth døpt. Sorenskriveren var vel kjent på Tromøy. Han hadde sikret seg en betydelig part i gården Sandum, og parter i gårdene Lien, Brekka, Gjervold og Gjerstad. Hovedhuset på Sandum gård hadde hele åtte kakkelovner, frukt- og urtehage, og må ha hatt en viss standard passende til embetet. Etter hans død ble brorparten av hans eiendommer taksert til en verdi av 2500 riksdaler. Sommeren 1767 lå "Fredensborg" oppankret på Merdø havn i 17 døgn på sin vei ril Gullkysten. Flere av besetningen passerte nok eiendommen hans på Sandum når de en søndag skulle ril gudstjeneste i Tromøy kirke. Litt åndelig ballast kom sikkert vel med før de skulle til Afrika for å frakte slaver! Det at Brønsdorph eide eiendommer på Tromøy, skulle ra en stor betydning etter hans død! Vel ankommet Hastensund ble retten satt klokken 12. Skriveren kvesset sin fjærpenn og førre til protokolls:

Tromøy kirke. Lemmen i gulvet er tatt vekk, og vi kan se gravminnet til sorenskriver Peter Brønsdorph. Foto Leif Svalesen.

"Peter Buch Brønsdorph, kongelig bestaltet og virkelig kanselliråd, sorendommer og skriver, som tillike notarius publicus i Nedenes len i Christiansand stift. Gjør vitterlig: At anno 1768 den 3. desember ble ekstra gjesteeIler sjørett etter rekvisjon fta kaptein Johan Frantzen Ferentz satt uti John Nielsens hus i Hastensund i Tromøy sogn, under Nedenes lens jurisdiksjon for å motta hans skipsfolks forklaring om forulykkelsen av hans førende skip tilhørende Det Kongelige Oktrojerede Guineiske Kompani i København, fregattskip Fredensborg kallet, som om torsdag ettermiddag den 1. desember har hatt det vanhell å støte og forlise på den østre enden av Tromøy'~

Foto av kisten som ligger under kirkeguLvet i Tromøy kirke. Foto LeifSvalesen.

Selv om Brønsdorph var en forholdsvis ung mann på 30 år, ledet han rettsprosedyrene med en sikker og myndig hånd. I tillegg til kaptein Ferentz, ble 16 av besetningen fremstilt for retten. De måtte alle avlegge ed på en sannferdig forklaring, "saa sandt hjelpe dem Gud og hans hellige ord". Samtlige erklærte at forulykkelsen aldeles ikke skyltes noen feil fra kapteinen eller folkenes side, da all forsiktighet og sjømannskap var brukt. Dog var de av den tanke, at om losen tidligere hadde holdt av fra landet, så kunne ulykken ha vært unngått og skipet brakt frelst i havn . Hele hendelsesforløpet blir behørig ført inn i protokollen. 25

Den ulykkelige losen, Svend Jensen fra Sandøya, fikk også komme til orde, selv om han ikke var lovlig innstevnet. Han hadde fatt sterke anklager mot seg, og la frem attester på at han var en habil los og en forsiktig sjømann. Kaptein Ferentz protesterte heftig mot losens forsvarsmåte og holdt han "virkelig ubegribelig skyldig" for forliset. Sent på ettermiddagen er rettsmøtet slutt, og protokollen avsluttes: "Således at være passert, ut i ett og alt utsagt, forklart, edfestet og protestert. Stadfestet under min hånd og signet. P Buch Brønsdorph': Etter en lang hjemvei i motvind og desembermørke gjennom Tromøysund, ankommer de Kolbjørnsvik sent på kvelden. Muligens gjorde det et ekstra inntrykk på sorenskriveren at det var besetningen på et forlist slaveskip han hadde hatt kontakt med! En uke senere er Brønsdorph tilbake i Hastensund, nå er det losens fremtid og rykte som står på spill. Han finner saken så komplisert at den henvises til en faglig rett av sjøkyndige menn. Der blir losen frikjent, sikkert til kaptein Ferentz ' s store ergrelse. Forliset var "en casul hendelse, der verken kan blive meere end end en hendelse'~ For arbeidet med sjøforklaringen innkasserte Brønsdorph rundt 18 riksdaler etter regning og kvittering, og senere rundt 5 riksdaler for tingsvitne som må har vært i forbindelse med saken mot losen. Sorenskriverne i Kolbjørnsvik representerte en viktig institusjon. De skulle være vederheftige og "uberyktede", bo innen sitt embetsdistrikt og ikke "nedsette seg i kjøpstedene" . Der hadde de sitt eget embetsapparat. Ifølge forordningen av 10. februar 1737, ble det krevet juridisk eksamen ved befordring til juridiske embeter. Brønsdorph, med juridisk eksamen fra København, sto ganske sikkert i sin yrkesutøvelse overfor yrkesetiske utfordringer hvor loven ikke gav noen sikker veiledning. Da måtte han treffe sin avgjørelse ut fra et praktisk skjønn og mulig kjennskap til tidligere avgjørelser. I saken om losen og "Fredensborg"s forlis ser vi at han treffer en klok avgjørelse da han henviser saken videre til en rettsavgjørelse fattet av sjøkyndige. Gjennom arveskifter som var økonomisk innbringende, fikk han også nær kontakt med befolkningen. Andre forretninger som var underlagt embetet, var oppgaven som auksjonsforvalter, tinglysningsviksomheten og føringen av pantebøker. Han var også notarius publicus i sitt distrikt. "Fredensborg" i brenningene utenfor Tromøylandet. Her malt av Ants Lepson. Foto Leif Svalesen.

Faksimile av et gammelt dokument skrevet av Peter Brønsdorph. Hisøy Historielags arkiv.

Som nevnt overtok Peter Buch Brønsdorph embetet etter sin far, Peter Brønsdorph, som var sorenskriver i perioden 1742 -1762. Den 8. november 1745, var han i Narestø og tok opp en sjøforklaring etter et skipsforlis. Det var den hollandske skipper Pieter Godbers, som sammen med resten av besetningen og to passasjerer hadde overlevd en stormnatt med snødrev på rullesteinsøya Målen. Hans skip, "Het Vergulte Lam", hadde fatt hele bunnen slått ut og var ikke til å redde. En av passasjerene var slavehandleren Ludevig Ferdinand Rømer, som var på vei fra Gullkysten til København. I et brev til direksjonen i Vestindisk Guineiske Kompani, beretter Rømer om forliset, at han hadde vært utsatt for vrakrøveri, og bare reddet "nogle papegøyer". Rømer reiste året etter tilbake til Gullkysten og tjenestegjorde bl.a. på Fort Fredensborg i Old Ningo. I 1760 gav han ut boken "Tilforladelig Efterretning om Kysten Guinea", med forord av teologen Erik Pontoppidan. Som sorenskrivere kom både far og sønn i kontakt med personer som hadde opplevd både slavehandel og dramatiske forlis. Mens den gamle sorenskriver vandrer stille ut av historien, har hans sønn eksponert seg langt sterkere etter døden!

Sorenskriverens grav Den gode sorenskriveren i Kolbjørnsvik endte sin livsseilas i Tromøy kirke, antakelig på grunn av eiendommen han hadde på Sandum, i kraft av sitt embete og en god økonomi. Det var et spesielt øyeblikk da jeg sammen med Sverre Simonsen en maikveld 2009, dro gulvteppet til side og deretter løfretvekk ro gråmalte lemmer i kirkegulvet. En stor stein: [ plate, horisontalt plassert like under gulvet, kunne by på en innledende tekst som gav to pensjonister noe å tenke på:

Peter Brønsdorphs segl. Faksimile fra et av hans dokument. Hisøy Historielags arkiv.

NUSCHERRIGE WASEN AF STØV OG TIL STØVET I DETTENU SVÆWER DU TRØSTIG PAA LIVETS VAKLENDE WRAG OG MAASKE TRYGT KASTER DIT ANKER PAA ALDERENS SLIBRIGE GRUND MÆN AGT ET ØYEBLIK UNDER SYGDOMS RASENDE BØLGE FRA DET UMAALTE' ROM ER NOK TIL AT KASTE DIG UNDER SAA BLEW AF SIÆLEN FORLADT I LIVETS BLOMSTRENDE AAR VELÆDLE OG VELBYRDIGE HERR P5TSR 'SV\.C/-t 'SRØNSDORP/-t

HANS KONGELIG MAJESTETS CANCELLIERAAD OGSORENSKRIVERINEDENÆSLEHN FØD DEN 7DEJUNIJ ANNO 1738 DØD DEN 14DE DECEM BER ANNO 1774 UDI SIT ÆGTESKABS 12DEAAR SAVNET AF EN FORLADT ÆGTEFELLE VELBAARNE FRU MAR5N FRI5DLlS'S

Gravminnet som ligger under kirkegulvet i Tromøy kirke. Gravsteinen måler 1,82 x J,20m og bærer barokkens motiver. Foto LeifSvalesen.

MED TYENDE LEVENDE FADERLØSE HVIS SPÆDE ALDERS AAR ENDNU NÆGTEDE DEM AT FØLE DETTE VIGTIGE TAB 2 C.C.E BRANDT

Vi ser at det er selveste sorenskriveren som her har fatt sitt siste hvilested, like foran knefall og alter i den ærverdige kirken. Ifølge kirkeboken og inskripsjonen døde han den 14. desember 1774, og ble begravd et par uker senere, den 29. Gravsteinen som måler 1,82 x 1,20 m. bærer barokkens motiver. Timeglasset med vinger øverst er brukt som symbol på at alle har sin tilmålte tid på jorden, at tiden flyr, døden kommer og ikke kan unngås. Hodeskallen med de kryssede knokler er et sterkt dødssymbol. Blomstene i alle hjørnene kan være en ren estetisk dekorasjon, et symbol for et liv etter døden, et symbol for treenigheten, eller ha en annen menmg. Hodeskallen viser oss vei, og vi løftet forsiktig opp en liten luke ved enden av gravsteinen. Der nede i et lite, tilpasset og hvitkalket gravkammer, sto det en kiste i umalt furu med et begravelsesskjold på lokket. En nærmere undersøkelse av skjoldet avslørte at det hadde en såkalt prikket tekst, og nesten den samme teksten som på gravsteinen. Bortsett fra at enkens navn her er oppført som Maren Brønsdorph født Friedlieb. Trepluggene som hadde "naglet" lokket fast, var fjernet, og som det "niischerrige wasen" jeg vanligvis er når det 28

Kisten slik den ligger i Tromøy kirke. Foto LeifSvalesen.

gjelder det historiske, var lysten til å kaste et blikk på sorenskriveren absolutt til stede. Jeg "kjente" ham godt fra mitt arbeide med "Fredensborg", men et møte ansikt til ansikt ble for sterk kost etter at teksten var lest og budskapet oppfattet! Sorenskriverens siste budskap til ettertiden inneholdt flere maritime metaforer som "wrag", "kaste dit anker", og "rasende bølge". Svært så passende med tanke på "Fredensborg" som ble kastet mot land av "rasende" bølger, senket sine ankere til bunns og endte som vrak! Man kan spekulere på om det er c.c.T. Brandt som har forfattet teksten på gravsteinen, eller om det er sorenskriveren selv som står bak denne spesielle innledningen mens han lå på det siste. Det var Conrad Christian Friderich Brandt som overtok embetet i en periode etter Brønsdorphs død. Da hadde det hopet seg opp en rekke saker som det måtte ryddes opp i, og det kan tyde på at Brønsdorph ikke fungerte i sitt embete mot slutten av sitt liv. I denne sammenheng kan det nevnes at Brønsdorph den 7. mai, gode syv måneder før sin død, skriver en attest med et ønske om en stilling for sin bror Christian. På attesten, som er skrevet på Sandum gård på Tromøy, har han en stø og pen håndskrift som ikke tyder på en fremskreden sykdom. Brandt endte senere opp som byfogd i Moss. Det at han undertegnet både på gravsteinen og på skjoldet, må vel sies å være noe spesielt! Er teksten på gravsteinen unik, eller kan det finnes noe lignende på andre tidligere gravminner i Danmark-Norge? Begravelsen fant sted 15 dager etterat han døde, så det er lite trolig at både gravsteinen og kisten har har fått sin endelige plassering så korr tid etter dødsfallet. Da må det hele i såfall ha vært svært godt forberedt under en lengre sykdomsperiode, og dødsdagen hogd inn til slutt. Det var ikke usedvanlig at gravsteinene ble tilvirket i København, og da tok nok hele prosessen ganske lang tid. En micUertid plassering av kisten i det andre og større gravkammeret under kirkegulvet kan ha vært en mulighet i venteperioden. Der er det flere kister plassert, men det er Brønsdorph som til sist har fått den gjeveste og dyreste plasseringen i kirken, der interiøret har stått uforandret siden den siste ombyggingen og utsmykningen var ferdig i 1758. Christian Toldorph fra Gjessøya, som solgte fem favner bjerkeved og noen årer av gran til "Fredensborg" på veien til Gullkysten, hviler under kirkegulvet noe lengre fra alteret. I anordninger om begravelser i Kristiansand Stift 1711, går det frem at en begravelse i kirken hadde sin pris. "Udi Kierken i Koret skal gives for et fuldkomet Liig over 15 Aar, 9 rigsdaler". Toldorphs etterlatte har betal t 6 riksdaler.

Skjoldet på kisten. Foto Leif Svalesen.

...

Tromøy kirke hvor sorenskriver Brønsdorph ligger begravet. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

Begravelser under gulvet i kirkene i Danmark-Norge tok slutt etter en kongelig forordning i 1807. St~k i den varme årstiden, smittefare og sanitære fo rhold var hovedårsakene til dette. I Holland hadde man uttrykket "de rike stinker". D ette hang sammen med at det bare var de velstående som hadde råd til en begravelse under kirkegulvet! Vi mennesker har til alle tider fryktet døden. La meg sitere den greske filosofen Epikur fra Samos (ca. 341-271 fKr.): "Vi trenger ikke å være redd for døden. Døden vedkommer oss ikke. For så lenge vi er til, er ikke døden her, og når døden kommer, er ikke vi lenger til" . l tilfellene med de døde under kirkegulvene fikk nok menighetene en heller ubehagelig påminnelse om døden i perioder, før forordningen ble iverksatt! Det var også en annen markant person fra Kolbjørnsvik som spilte en betydelig rolle ved "Fredensborg"s forlis. Toller Rasmus Lassen ble valgt som kommisjonær for håndteringen av vrak og besetning, og hadde dermed kontakt med direksjonen i Det Guineiske Kompani i København . Han måtte forskuttere betydelige beløp for besetningens underhold, og for betaling til de som i kalde vinterdager prøvde å berge mest mulig fra vraket før det gikk til bunns. Vel forvart i Lassens hus lå l lA. kg gullstøv fra Gullkysten i Afrika, en form for sikkerhet han nok satte pris på. l perioder ser det ut til at Lassen hadde mangel på kontanter til kaptein Ferentz' s store fortvilelse. Sammen med andre av besetningen leide han husrom i Narestø , og

huseierne presset på for å ra betaling ~v skipper Tiøstolvsen maatte jeg laane 6 rigsdaler

for at udbetale nogle av de fokk som hadde mannskaper i kost, da de ellers formedelst mangel afpenge maate nødes at opp sige dem og lade dem gaa, da det var vinter dag og ondt paa alle siider. Mangel paa fornøden forskud fra hr. Lassen paa det høyl. Compagnis vegne paadrager mig megen uleiligheder, som flrøger en forulykket mands haarde skiebne '~ Lassen var med da det bergede gods ble auksjonert bort, og satt sikkert tilbake med en solid fortjeneste da saken ble avsluttet i 1769. I denne historien om sorenskriver Brønsdorph har vi sett hvordan flere hendelser tangerer de samme lokale stedene, ikke minst Kolbjørnsvik, Tromøy Kirke og forlissteder. Som nevnt fikk flere av mannskapet på slaveskipet "Fredensborg" gå i kirken, som også var et sjømerke, på sin vei til Gullkysten. Her hviler embetsmannen fra Kolbjørnsvik som tok opp sjøforklaringen etter forliset på hjemreisen, og handelsmannen fra Gjessøya som solgte bjerkeved og årer til "Fredensborg" på utreisen. Ikke langt fra Skrivergården i Kolbjørnsvik bodde Lassen, som ble betrodd det viktige kommisjonærarbeidet etter forliser. Kirkeskipet i Tromøy Kirke er en modell av ostindiafareren "Dronningen af Dannemark" , som etter en grunnstøtning lå i Kolbjørnsvik for reparasjon vinteren 1739-40. Det viser Kolbjørnsviks betydning i Arendals historie!

Noter: l Grunnet sterk slitasje er dette ordet på gravsteinen tolket forskjellig ved tidligere nedtegninger av teksten. Det har også vært ulike tolkninger av enkelte bokstaver, bl a. vog w. Etter en nitidig undersøkelse sammen med Sverre Simonsen, mener vi at teksten nå er korrekt. 2 Siden gravsteinen til Peter Buch Brønsdorph angir "tvende" levende barn, må et av de tre sistfødte barn også være død. Barna kan da ha vært i aldersgruppen 1 Y2 til 7 1/2 år. Kilder: H. Ostermann, Examinati Juris 1736-1814, Norsk slekthistorisk tidsskrift bind 5. Arnet Olavsen, Våre Sorenskrivere 1591-1814. S.H. Finne-Grønn, Norges prokuratorer, sakførere og advokater 1660-1905. Aust-Agder kulturhistoriske senter, arkivet, Slektsregister-kortkatalog. Aust-Agder kulturhistoriske senter, arkivet, nr. 892, Byfogd Bergs efterladte papirer. Aust-Agder kulturhistoriske senter, arkivet, Begravelser i Tromøy kirke . Karsten Bundgaard, Ludevig Ferdinand Rømer. Olav Rune Ekeland Bastrup og Ulrik Sissener Kirkedam, Fra gård til gudshus. Erling Ruud, Tromøy Kirke, fra omkring 1100 til 1951 . Statsarkivet, Nedenes Sorenskriveri, Notarialprotokoll nr. 3, 1773 - 1812. Leif Svalesen, Slaveskipet Fredensborg og dansk-norsk slavehandel på 1700-tallet. Tromøy kirkebok, begravede 1774-1808.

En takk til historiker Gunnar Molden, som skriver bygdebøkene for Tromøy, og Sverre Simonsen fra Tromøy Historielag for informasjon og velvillig assistanse.

Foto Ragnar Gjertsen.

Til minne

.. Leif Svalesen Det var i mai 2009 at jeg spurte Leif Svalesen om å skrive noe til vår planlagte bok om \Kolbjørnsvik. Har var straks villig, og i november 2009 fikk jeg de første meldingene om at han var i gang. Han var med oss på de første bok-møtene som vi hadde, ett før jul i 2009, -og ett like over nyttår i 2010. I god tid før mai 2010 leverte han to artikler, fiks ferdig med tekst, bilder og faksimiler. Hans artikkel om sorenskriver Peter Buch Brønsdorph er spesiell på mange måter. Først og fremst er det blitt gjort en grundig studie av sorenskriverens virke, og artikkelen er en flott tilvekst som kaster nok et nytt lys over vår lokale historie. Ikke nok med det, han har også "sett inn i" sorenskriverens grav under kirkegulvet i Tromøy kirke på en forunderlig måte, og under sitt research-arbeid stoppet han opp ~i respekt for de døde, og Leif Svalesen skriver følgende:

Jeg "kjente" han (sorenskriver Brønsdorph) godt fra mitt arbeid med Fredensborg, men et møte ansikt til ansikt ble for sterk kost. .. I respekt lot han den døde ligge i sin grav.

På sensommeren 2010 kom budskapet om Leif Svalesens bortgang. Hisøy Historielag vil takke for hans positive innstilling og den store villigheten han viste ved å hjelpe oss med blant annet losvarden på H avs øy, og å skrive de to !artiklene som er gjengitt i boken vår. På forunderlig måte ble begge artiklene skrevet ferdig og levert til oss i mai 2010, Dg det var med stor sorg at vi fikk meldingen om at Leif Svalesen var gått bort. Vi takker for hans siste bidrag til vår lokale historie og er stolte over at Leif Svalesen har hjulpet oss. Vi lyser fred over Leifs gode minne og takker for det store arbeidet han har gjort ~ for å ra frem vår lokale historie.

Hisøy den 20. august 2011 Ulrik Sissener Kirkedam Leder av Hisøy Historielag

----

Brutale drap Historiene er tilrettelagt av Søren Chr. Christensen

Sorenskriverembetet i Nedenes ble opprettet i 1711 , og fra 1711 til 1838 var kontorene i Skrivergården i Kolbjørnsvik. I denne perioden er det spesielt to rettssaker, som ble administrert herfra, som har gjort inntrykk og satt spor etter seg.

~\,\\~ 11 fl Jl{et ~u

Giftmorderskene Anne og Alet Kristofersdøtre

\lr l llliunl~illtrir

Den første saken som skal omtales, var mens Peter Buch Brønsdorph var sorenskriver. Han overtok etter sin far i 1760 og var i embetet til sin død i 1774. Saken gjelder de to søstrene Anne og Alet Kristofersdøtre. De var fra Vædingplassen ved Helle i Øyestad. Alet var født i 1739 og Anne i 1746. Da Alet var 9 år, flyttet hun til sin "halvtante" Karen Jonsdatter og hennes mann Alf Aanonsen. De var barnløse og ønsket at Alet skulle være som en datter for dem.

. .t.

~[IJH(1I.

. _ a.tl_h. . •",1

,.h •

Lillesøstere n Anne lengtet hjem Da Anne var 11 år, kom hun i tjeneste hos en mann på gården Tingstveit - ikke så langt fra Helle. Der var hun til hun ble konfirmert i 1762. Så kom hun i tjeneste hos en 73 år gammel enke, Guri Hansdatter, på Willumstad på His. Huset til Guri brant samme år, og Guri og Anne fikk bo hos en av naboene. Selv om Guri var snill, trivdes ikke Anne og lengtet hjem til foreldrene. Anne fortalte senere at hun en dag møtte en gammel kvinne med et motbydelig utseende. Anne fortalte at hun lengtet så hjem, noe som fikk kvinnen til å råde henne til å ta livet av matmor Guri med giften "fluekrudt" (muligens arsenikk), som hun kunne få kjøpt på Arendals Apotek. Det ville ikke Anne, men kvinnen gav henne et mørkegrått pulver, som Anne skulle blande i Guris mat. En dag Guri ikke følte seg bra, bad hun Anne om å lage øllebrød til seg. Da blandet Anne giften i maten. Guri ble sykere og kastet opp. Fire dager senere - 2. juli 1762 - døde Guri. Konen som de bodde hos, syntes det var rart at Anne selv ikke ville spise maten hun hadde laget til Guri, og at et dyr på gården døde samtidig. Etter noen uker hjemme hos foreldrene, kom Anne i tjeneste hos en nabo som hette Gjeruld Aslaksen. Kanskje for å lette litt på sin samvittighet fortalte hun om giftmordet til sin søster Alet og til sin åpenmunnede kusine Berthe Olsdatter. I foreldrenes hus bodde på denne tiden Anne Paulsdatter. Hun var over 80 år og muligens en slektning. Hun døde den 15. juli 1763, og i J. H. Bentzen bok fra 1874 antydes at kanskje hun også var ett av søstrenes offer. Men det er nok like sannsynlig at hun døde av narurlige årsaker.

Alet følger i Annes fotspor Da Alet var 28 år - i 1767 - kom hun i tjeneste hos den gamle enken og naboen Gunhild Carlsdatter. Selv om hun hadde det godt der, ønsket hun snart å forgifte Gunhild. En kvinne som hette Anne Jansdatter, bodde på denne tiden hos søstrenes foreldre. Antagelig har hun og Alets søster Anne skaffet giften og gjemt den. I novem-

Forsiden av boken som j. H. Bentzen gav ut i Arendal i 1874. Han forteLLer detaljert om mordene, rettsakene og straffen . En forstørrelse av forsidebildet viser henrettelsen i aLL sin gru. AAks

Kart over en del av Nidelva, Hisøy og øyestad. 1. Willumstad hvor Anne begikk det første giftmordet. 2. Haugerød arresthus. 3. Retterstedet på Helle like ved riksvei 407. Kart fra Statens kartverk, bearbeidet av Søren Chr. Christensen.

H~II~

ber 1767 fikk Alet giften, og blandet den sannsynligvis i Gunhilds mat, for fjorten dager senere døde Gunhild etter å ha vært syk i flere dager. Symptomene tydet på forgiftning. Da også Anne Jansdatter - et m ulig farlig vitne - døde i desember 1768, begynte de nærmeste å ra mistanke om at det kunne være sammenheng mellom disse tre dødsfallene. Men ikke mer skjedde.

Alet begår enda et giftmord

Her satt Anne og Alet fengslet i to år. Haugrød arresthus er nå en del aven enebolig. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

I 1769 begynte Anne i tjeneste hos en mann i Arendal, Morten Mauritzen. Også Alet var i tjeneste hos andre, men i april dette året flyttet hun tilbake til sine pleieforeldre. Alet syntes at det var på tide å gifte seg, og hun så seg ut den snille pleiefaren - hvis bare hans kone døde. Hun innviet sin enfoldige kusine Berthe i planene sine, og fikk henne til å skaffe fluekrutt på Arendals Apotek. Etter en dag med brødbakst følte pleiemoren seg dårlig og bad Alet om å smøre en skive nybalcr brød til henne. Pleiemoren fikk så en skive med et lag med fluekrutt under smører. Ni dager senere var pleiemoren død med symptomer på forgifming.

Mistanke og pågripelse Nå begynte det å gå rykter om at Alet - kanskje sammen med pleiefaren - hadde forgiftet Karen, pleiernoren. Først forsvarte pleiefaren henne, men så skjønte han at beskyldningene var riktige, og han anmeldte Alet til myndighetene. 7 . august 1769 ble Alet pågrepet og avhørt av fogden . Så ble hun fengslet i arresthuser på Haugerød. Alet tilstod de to giftmordene som hun hadde begått og at kusinen Berthe var en medhjelper. Derfor ble også hun snart satt i arresthuset. De to fortalte både om mordene på Guri Hansdatter på His, Gunhild Carlsdatter på Vædingvollen, Anne Jansdatter og hvorfor Alet ønsket livet av sin pleiemor. Etter flere vimeutsagn ble også den yngste søsteren, Anne, arrestert og kom i arresthuset på Haugerød. Hun tilstod drapet på Guri på Willumstad.

Rettssakene mot Anne og Alet Selv om saken lå under Sorenskriveren i Nedenes - med kontorer i Skrivergården i Kolbjørnsvik - foregikk rettssaken mot de tre jentene på Sandstø i Øyestad. 2. desember 1769 ble det avsagt dom av "Sorenskriveren i Nedenæs Lehn med Domsmænd". Alet Kristofersdatter ble dømt til å halshugges med øks. Hodet skulle settes på en stake, og legemet begraves på retterstedet. Anne Kristofersdatter skulle henrettes med sverdet, og legeme og hode begraves anstendig i stillhet. Berthe Olsdatter ble dømt til tukthus på livstid i Christiania. De tre kvinnene skulle også betale prosessens og arrestens omkostninger. Det ble imidlertid opplyst at de tre domfelte eide ingen ting. Den endelige dommen Dommen ble anket til Høyesterett, og i påvente av avgjørelsen satt Alet, Anne og Berthe hele tiden i arresten på Haugerød - mens de håpet på benådning. Men Høyesterett var enda hardere i sin dom 6. februar 1771 (slik den er gjengitt i boken "Anne og Alet. En kriminalhistorie fra Øiestad" av]. H. Bentzen, 1874): "Alet og Anne Christopers Datter bør dem selv til velfortjent Straf og andre ligesindede udædiske Mennesker til Skræk og Msky af Skarpretteren knibes med gloende Tænger hver først udenfor det Huus eller Sted, hvor Mordet er begaaet, siden 3de Gange mellem Gjernings Stedet og Retterstedet og allersidst paa Retterstedet. Dernæst skal deres høire Haand levende afhugges med en Øxe, hvorpaa Legemerne af Narmandens Folk skal henføres og lægges paa Steile og Hovedet tilligemed Haanden fæstes paa en Stage ovenover Legemerne; saa bør de og have deres Hovedlodder forbrudr til Kongen og Jord, om de nogen er eiende. I Henseende til Berthe Olsdatter bør Ober-Hof-Recrens Dom ved Magt at Stande."

Fra Nidelva kan vi se det pene huset som en gang var Haugerød arresthus. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

Henrettelsen foregikk på dette jordet på Helle - like på nordsiden av riksvei 401, som vi ser i venstre bildekant. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

I København ble dommen stadfestet av den sinnssyke Kong Christian 7. og hans livlege - og den egentlige makthaveren - Johann Friedrich Struensee. Et år senere skulle Struensee bli henrettet på en nesten identisk måte.

Henrettelsen av Anne og Alet er en sentral del av Gabriel Scotts roman 'Jernbyrden r Bildet er fra Agder Teaters forestilling 'Jernbyrden" i Høvåg sommeren 2011. Foto Kjartan Bjelland.

Henrettelsene Etter at presten hadde besøkt dem i arresten på Haugerød, ble søstrene 24. mai 1771, kl. 07.30, ført om bord i en stor båt rodd av seks menn. På elva var det fullt av småbåter med tilskuere. Anne og Alet sang salmer og ropte: "Be for oss!" Først rodde de ut til Willumstad på His, hvor Alet hadde drept Guri Hansdatter. Her kløp bøddelen Alet med en glødende jerntang. Så rodde de tilbake og passerte Vædingplassen, hvor Anne hadde drept Gunhild Carls datter. Her ble Anne kløpet med jerntangen. Ved Helle gikk alle i land, og på vei fra elva til retterstedet ble jentene kløpet med den glødende tanga tre ganger. Rundt skafottet var det oppstilt bevæpnede soldater, og det var tett med tilskuere. Etter at dommen var lest opp og sognepresten hadde holdt en kort tale, ble jentene henrettet ifølge dommen, Anne først, og så Alet. Deres jordiske levninger lå til offentlig beskuelse i åtte dager, før de ble gravlagt på retterstedet. Da de ble henrettet, var Ålet 31 år og Anne 25 år. Etter noen år på tukthuset i Christiania, ble Berthe Olsdatter løslatt, og hun kom tilbake til Helle. Hun giftet seg og døde i høy alder.

Mordet i masovnen på Næs Jernverk Den andre rettssaken, som vi finner grunn til å omtale her, gjelder et tragisk drap på Næs Verk. Da var Andreas Friderich Finne sorenskriver i Nedenes. Han overtok embetet i 1784 etter Peter Buch Brønsdorph og var sorenskriver til 1824. Dette var den siste sorenskriveren som hadde kontorer i Skrivergården i Kolbjørnsvik. Han døde i 1838. 38

Johannes Larsen Johannes Larsen var født på Nes Verk i 1782 og var den mellomste av tre brødre. Han giftet seg i 1804 med Mette Jørgensdatter, og de fikk seks barn, men to av dem var døde da rettssaken mot Johannes ble holdt i 1819. Hans far omtalte tidlig sin sønn som "svak i hodet". Ikke lenge etter at han giftet seg med Mette, viste han tegn på at han ikke var frisk, og han oppførte seg stadig mer underlig. Også fysisk var han plaget bl.a. av kraftig neseblødning og "svære stensmerter". Ofte gikk han rundt for seg selv - både natt og dag, og han kunne velge å ligge og sove på masovnskransen om natten. Han hadde en følelse av at han ble forfulgt, og kunne være mistenksom og hissig. Johannes fortalte også historier om utenlandsreiser, som åpenbart ikke var sanne, og om samtaler med oppdiktede personer. På grunn av disse opplysningene blir det hevdet at han hadde paranoide og schizofrene tendenser. Johannes Larsens oppførsel vekker oppmerksomhet Fra han ble konfirmert som 18-åring i 180 l , arbeidet han ved Nes Verk. Rundt 1814 oppstod en konflikt mellom Johannes og verkets fullmektig, noe som førte til at han la fullmektigen i bakken, og denne måtte reddes av andre verksfolk. Under rettssaken i 1819 kom det fram at han muligens hadde blitt urettferdig behandlet av fullmektigen, og kunne ha grunn til å bli sint. Verkets inspektør, Th~mas Crawfurd, kom også en gang i håndgemeng med Johannes - det var på grunn av at Johannes skoftet arbeidet uten lovlig grunn. Så sent som i mars 1819 - to måneder før mordet - skrev verkseier Jacob Aall til stiftsamtmann Schouboe: "Blant mine simple Arbejdere befindes en Mand, som i lang Tid har været berøvet Forstandens Brug. " Dette gjaldt Johannes Larsen. Aall var imidlertid bekymret for at han kunne gjøre materiell skade - ikke at Johannes var en fare for andre mennesker.

Jernverkseier Jacob Aall engasjerte seg sterk i drapssaken, og hans vitnemål betydde mye for den endelige dommen. Bildet er hentet fra boken "Et Afiindigheds Værk '~ - mordet i masovnen, av Oddbjørn Johannessen, 2009. Masovnen på Nes Verk hvor drapet skjedde, ses til venstre. Denne er ikke bevart. Utsnitt av prospekt av H. Wendt, gjengitt i boken "Et Afiindigheds Værk'~ - mordet i masovnen, av Oddbjørn Johannessen, 2009.

Drapet 14. mai 1819 skjer så tragedien. Johannes gikk opp på masovnskransen for å varme seg i det kjølige været. Brødrene Christian (lI år) og lb (8 år) Jensen var der også og spiste på hver sitt stykke brød. Oppgiver Knud Madsen kom, og han mente at det manglet noe i hans nistetine. Derfor beskyldte han de to guttene for å ha stjålet brødet hans. Den eldste av guttene, Christian, skjøv mistanken over på Johannes Larsen. Men Knud Madsen mener etter hvert at ingen av de tre er den skyldige. Han går ur et kort ærend, og akkurat i det han kommer tilbake, ser han at Johannes kaster Christian Jensen ned i masovnspipa. Knud roper på hjelp, og tre andre arbeidere kommer løpende. De prøver å Christian opp ved hjelp av kroker, men gutten er alt død. Johannes forholder seg helt passiv. Verkseieren, Jacob Aall, var tilfeldigvis i nærheten da mordet skjedde og antagelig til stede da den forulykkede ble hentet ut av masovnen. Han gav orde om å binde Johannes Larsen og sette ham i forvaring, og samme dag ble hendelsen anmeldt til fogden. Da Johannes ble spurt om hvordan han kunne finne på noe slikt, smilte han og svarte at "han skulle en Død have". Det hadde tidligere ikke vært noen uoverensstemmelser mellom den drepte Christian Jensen og Johannes Larsen. Det skulle bare ha skjedd i et øyeblikks raseri . Johannes og vitnene var enige i hendelsesforløpet.

Rettssakene Mordet ble behandlet på tre rettsnivåer - Underretten, Stiftsoverretten og Høyesterett. På alle tre rettsnivåer ble hovedpunktet i saksbehandlingen om Johannes Larsen var tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Dette var en ny måte å tenke på i forhold til forbrytelse og straff

I Lagretten l løpet av sommeren 1819 var det flere rettsmøter, og 14. juli møter verkseier Jacob Aall og leser opp sitt vitneprov som går ut på at Johannes Larsen var mentalt forstyrret. Men attesten fra distriktslege Møller og attesten fra prost Smith konkluderer begge med at han ikke var utilregnelig. Ved de tidligere rettsmøtene hadde edsvoren fullmektig Jacob Ulstrup fungert

Masovnskransen ved Bærum Verk omkring 1190. Kobberstikk av JJ G. Haas etter maleri av c.A. Lorentzen.

som dommer. Men da lagrettsdommen faller i Skrivergården i Kolbjørnsvik 27. august, er det sorenskriver Andreas Friderich Finne som er dommer og konkluderer med at det fantes "ingen tilstrækkelig Aarsag eller Anledning til at betragte ham som et vanvittigt Menniske" og dommen er slik: "Thi kiendes for Ret: at her tiltalte Johannes Larsen for at have paa Drengen Christian Jensen begaaet Mordbrand, bør have forgiort sin Hals og hans Krop at brændes."

I Stiftsoverretten Saken går så videre til Stiftsoverretten i Kristiansand. Aktor Lund mener at Johannes Larsen ikke skal dømmes for mordbrann, men for overlagt drap. Forsvareren, Isaach Willoch, legger meget stor vekt på Jac~b Aalls vitneutsagn, og han konkluderer med at tiltalte ikke hadde vært tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Men Stinsoverrettens dom 29. september stadfestet dommen i underretten - dødsstraff

I Høyesterett Saken går så til Høyesterett, der noen av de sju dommerne mente at Johannes ikke kunne straffes. De mente det måtte tas mer hensyn til Jacob Aalls vitneutsagn enn attesten fra distriktslege Møller. Jacob Aall hadde kjent Johannes Larsen i 20 år, og da legen undersøkte ham, kunne han ha vært i en tilstand av "lucidum intervalium" (øyeblikk av klarhet). De andre dommerne mente han burde ra dødsdom, men at han deretter skulle benådes.

Den endelige dommen Il. november avgjorde Høyesterett at Johannes Larsen ikke kunne straffes, siden han hadde handlet i ''Afsindighed''. Likevel skulle han ilegges saksomkostninger. Problemet var nå hva man skulle gjøre med Johannes Larsen, og han ble sittende i Haugerød Arresthus i Øyestad. Bare tre måneder senere - 20. februar 1820 - døde han der, 37 år gammel. Hva dødsårsaken var, vet vi ikke. Det kan ha vært selvmord, en infeksjonssykdom på grunn av dårlige hygieniske forhold i arresthuset, eller hans tidligere fysiske helseplager som kom tilbake og forverret seg. Men om dette er ingen ting skrevet ned.

Kilder: - Hilsen fra Øyestad 2006: "Anne og Alet. En kriminalhistorie fra Øyestad ." Av Harald N . Thygesen - "Anne og Alet. En kriminalhistorie fra Øiestad ." Av J. H. Bentzen, 1874. - no.wikipedia.org/wiki/JohannJriedrich_Struensee, oppdatert 11 . februar 2011. - Jacob Aall-prosjektet. Skrift nr. 1: "Et Afsindigheds Værk" - mordet I masovnen. Av Oddbjørn Johannessen, 2009.

Masovnen som nå står på Nes Verk er fra ca. 1830, og er aLtså bygget etter at mordet fant sted. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

l Den siste sorenskriveren i Kolbjørnsvik-

! Andreas Friderich Finne 1750 -1838 r Av Ulrik Sissener Kirkedam 1 Andreas Friderich Finne var født på Kongsberg 2. nov. 1750. Faren, Engelbrecht Andersen Finne, var mestersmed ved Kongsberg sølvverk. I 1764 kom Andreas F. Finne til Gimsø kloster. Her tjenestegjorde han hos kammerherre Friderich Georg Adeler. Andreas F. Finne kom senere til å knytte sterke bånd til kammerråden Adeler. . Finne var hos Adeler i 7 år, først som skrivedreng, senere som fullmektig. Finne tok sin dansk! norske juridiske embetseksamen med beste karakter ved selvstudium i 1777. Sorenskriverembetet i Nedenes var ledig, og Finne ble konstituert tidlig på 1780tallet og ble innsatt i stillingen fra 5. mai 1784. Andreas F. Finne giftet seg i 1782 med Anne Elisa MUller. Hun fødte tvillingene Dorthea og Justine i 1785. Moren døde i barselseng like etter fødselen. To år etter, i 1787, giftet han seg på nytt, denne gang med Wilhelmine Jacobine Bowman Herlofsen f. 1771-1815. (Hun var halvsøster til HerlofStiansen Herlofsen.) I dette ekteskapet fikk de til sam~en 6 sønner og 7 døtre. Av dem levde 11 opp sammen med sine to halvsøstre, og det fortelles at madame Finne var en god mor for dem alle.

Maleri av Andreas Friderich Finne (1750-1838) som henger på ArendaL GamLe Rådhus. Foto Øyvind Rosenvinge, 2011 .

Fornemme folk I Adelers hus, hvor Andreas F. Finne tilbrakte sine unge år, hadde nok den nybakte sorenskriveren blitt vant til å omgås embetsmenn og andre fornemme folk. Dette førte til at Finne senere, da han bodde i Kolbjørnsvik, holdt store gjestebud og arrangerte mange store selskapeligheter i Skrivergården. HerlofRasmussen flyttet fra Gjessøya inn til Norodden med sine barn. En av dem var Hans Herlofsen. Han skal ha blitt bedt til et stort selskap hos Finne sammen med bl.a. C. N. Schwach, og her beskrives følgende:

Igaar var vi til en Fest hos Sorenskriver Finne hvor Deres skaal blev trohjærtig i en fold Pokal erindret, fornæmmelig av den tykke Bowman som igaar flyttet fra sin bolig i Kolbjørnsvik og ind i sin salige Fars Hus efter å ha tømt sine fire Flasker!" De uår som nå kom over landet, førte til dårlige kornavlinger og dyrtid. Mot slutten av mars 1801 ble det anholdt ei skute som het "Anna". Den var full-lastet med korn. På fjorden ble den bordet av losen på Merdø, og det ble holdt rådsmøte i bytingsstuen i Arendal hvor bl.a. sorenskriver Finne var til stede, og det ble mye uro omkring dette. På grunn av den store korn mangelen i distriktet var det snakk om å ta skuta i forvaring og beslaglegge lasten på statens bekostning. Hvilken rolle Finne spilte i dette dramaet, vites ikke, men i boken om Herlofson-slekten beskrives Andreas F. Finne som en mild og menneskevennlig mann, ubestikkelig, rettsindig og et naturlig og velmenende menneske.

Lofthus-opprøret Under hans sorenskrivertid fam Lofthus-opprøret sted. Det fortelles at Lofthus oppsøkte Finne i all hemmelighet nattestid for å be om råd og veiledning om hvordan han kunne gå frem innenfor lovens ramme. Ettermælet til Finne kan berette at han var respektert både som dommer og menneske.

Conrad NicoLai Schwach, var en god venn av sorenskriver Finne. I Schwachs opptegnelser finnes noen episoder fra Livet i Skrivergården. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

Faksimile fra et av de mange gamle dokumentene som sorenskriver Finne brukte i sitt arbeid AAks.

Han har for etteniden fatt sitt navn knyttet til Lofhusbevegelsen. På grunn av all den kritikken som kom fram, ble det på et noe senere tidspunkt satt ned en "LofthuusCommission", som i utgangspunktet synes å være ganske kritisk til Finnes disposisjoner. Han ble gransket, men det endte med at han fikk hederlig omtale som en "habil" og ordentlig embetsmann. Her var det visstnok ingen ting å kritisere. Sorenskriver Finne måtte også prøve seg som pansreder, og sammen med sine to svogre, Herlof Herlofsen og dr. A. Muller, og Hans Smith kjøpte han skuta "Eyner Tamberskjelve" på 156 kommerselester, for 10.000 riksdaler. Dette partsrederiet drev de en stund og tjente gode penger på. Datidens sorenskriverembete var ikke basen på vanlige lønnsinntekter. Det sies at Andreas F. Finne mårte ha en årlig inntekt på mellom 4000 og 10000 spd. Det var mange "priser", blant annet engelske skuter, som han tok seg av i tiden rundt 18071814, men også en god del forlis o.l. som han tok opp forklaringer fra. Derte gav sorenskriveren gode inntekter. Videre vet vi at han tok mange oppdrag rundt om i distriktet. Han brukte sin egen seilbåt som ofte var det letteste fremkomstmidlet på den tiden. Det inntrykk folk flest hadde av Finne, var at han var ingen grisk mann. Ofte ble mange av hans tilgodehavender utsatt fordi folk ikke kunne betale. Dette kunne han inn ved en senere anledning ved å ta pant i eiendom o.l., og derte gjorde han selvfølgelig populær der og da.

Maleriet av prokurator Conrad Nicolai Schwach (I 793-1860) henger i Arendal Gamle Rådhus. AAks.

N. Schwach forteller

Skriver og jurist Conrad Nicolai Schwach var på denne tiden omtalt som en populær mann og forfarter. Under hans Arendals-opphold forekommer det uendelige mange beskrivelser fra selskapeligheter, hendelser, tildragelser, korte seiltuter og andre forhold som Schwach var med på. Disse h endelsene beskrives ganske fornøyelig og ofte også detaljert. Jeg velger å ta med et par historier om dette. Finne var en stor elsker av kortspillet Boston. Da han var i embetsforrerninger og måtte reise med sin seilbåt, så sørget han for å ha reisefølge, slik at de kunne spille kort under reisen. En ganske mørk høstaften i 1820-årene reiste Schwach med Finne til 44

Grimstad. De var flere om bord, og de spilte som nevnt kort. Da båten kom inn i Galtesund, gikk den på skjæret "Potta". Den ble sittende fast en stund, og Schwach og to andre ville gå opp på dekk for å hjelpe båten flott. "Nei," sa Finne, " bli sittende. Mine folk far nok løs båten, jeg har jo sju kort i beste farge ." Og dermed måtte alle sette seg ned igjen ved spillebordet. Båten kom flott. Den 8. juni 1830 forteller Schwach at han etter en lang tur, som gikk til Langsæ, over Longum og opp i Øyestad til fogden, endte i Kolbjørnsvik hos sorenskriver Finne. Kvelden ble meget munter, og de gikk usedvanlig sent til sengs hos Finne. Den påfølgende dag ville Andreas F. Finne holde et avskjedsselskap for Schwach, men han følte seg trøtt av all selskapelighet og bad pent om å få slippe. Schwach forteller videre at han fikk noen vennlige ord både fra Finne og hans sønn Engebret. Schwach skriver i sine memoarer at Andreas F. Finne gav inntrykk av at han til å begynne med ikke likte han fordi han stundom kunne kritisere domsavsigelsen som Finne $jorde, men da Schwach så at dette ikke var til noen nytte, sluttet han med kommentarene, og de ble etter hvert gode venner. Schwach nevner videre at hans siste kveld i Arendal tilbrakte han hos Jacob Aall sammen med Engebret Finne og et par andre. Da morgendagen kom, stod mange av hans venner på bryggen for å ta et siste farvel før han reiste med "Parketten" ut Tromøysund. Det viser seg at kildene om sorenskriver Finne er mange. Blant annet har fylkesarkivar O. A. Aalholm skrevet en kort beretning hvor han blant ~nnet peker på valget , av utsendinger til Eidsvoll i 1814. Sorenskriver Finne var i kraft av sin stilling førstemann til å motta alle offisielle kunngj øringer. Han nøt jo alles tillit, og han skaffet seg utallige venner og bekjente både i by og bygd. Også Jacob Aall var en av hans venner, og alle så vel på Aall som den selvskrevne nr. 1 da det skulle velges Eidsvollsmenn. Men etter valgreglene synes det som om ikke Aall fylte de formelle valgbarhetsvilkårene. Følgelig ble sorenskriver Finne valgt til første representant. Finne satte nok stor pris på både æren og tilliten dette innebar, men han følte seg gammel (64 år), reisen var lang og strabasiøs, og hans kone var nettopp blitt alvorlig syk. Så forteller historien at Finne selv gikk til Prinsregenten for å be om å bli fritatt fra vervet til fordel for Jacob Aall, og til Finnes store lettelse kunne han holde seg hjemme, og Aall gikk inn i hans sted. Men Finnes valg som representant for regionen i 1814, bør ikke gå i glemmeboken. N evnes bør også Finnes svoger, dr. A. M øller, som ble Eidsvollsmann, likeså fogd og senere amtmann Jens Erichstrup, som var gift med Finnes niese.

Brev fra Jacobine Det fin nes et korr, men hyggelig brev fra Jacobine (kona til Finne) til hennes søster (kona til dr. Møller) hvor hun skriver følgende:

"Tak for i gaar Madame Møller, jeg har ganske Mistet opskrifien paa gode raad, vil Du være saa Snil og give mig en, er jeg dig meget forbunden, da jeg ikke er vis om jeg husker riktig, og jeg synes di har været ganske god di andre Aar, lev vel, jerte Madam'~ Da Jacobine døde i Skrivergården den 6. jan. 1815 etter ett års sykdom, skrev Finne dette om sin avdøde hustru: "hun var sit Kald og sine Plikter troe og kjendte, og anvendte Opdragelsens hellige Love, fore-

Sorenskriver Finnes underskrift var spesiell. Bildet viser underskriften med hans segl. AAks.

Alle sorenskriverne hadde sine egne segl. Her er avfotografert Sorenskriver Finnes segl. Vi kan tydelig se hans F i seglet.

Mks.

kom den Lidende, var hen des Huus' s Prydelse og hendes Børns og Mands Glæde". Sorenskriver Andreas Friderich Finne hadde en tallrik husstand. I en periode bestod den av 13 barn og 2 voksne pluss kontorpersonalet med en fullmektig i spissen, samt egen huslærer, hus-jomfru og flere tjenestefolk. Vi kan trygt si at sorenskriver Finne holdt stort hus. Finne ble sittende som sorenskriver i Kolbjørnsvik inntil han fikk innvilget avskjed i nåde i 1824. Han hadde jo kjøpt Skrivergården i 1784, og etter dette ble den svært godt satt i stand, noe som branntaksten for 1799 viser. Oppmålingene som marineoffiser Ole UIstrup gjorde i 1831, viste at Finne hadde stor eiendomstomt. Her kan det ha stått minst fem bygninger. Etter hans avgang som sorenskriver ble embetet først delt i to, senere i tre. Finne levde godt på sin formue og av sine mange tilgodehavender som han hadde rundt i sitt distrikt. Finne inngikk også en avtale med den tidligere sorenskriver Tyrholm om at han skulle få en pensjonsutbetaling av Finne på årlige 700 riksdaler. Etter sorenskriver Finnes død ble Skrivergården solgt på auksjon til skipsfører Carl M . Ulstrup. Han brukte huset som privatbolig i og med at sorenskriverembetet ble delt, og dermed flyttet denne tjenesten fra Kolbjørnsvik.

Dødsannonsen Sorenskriver Andreas Friderich Finne døde i Kolbjørnsvik, 87 år gammel, den 12. januar 1838. I dødsannonsen i Vestlandske Tidende kan vi lese: "Sorenskriver Andreas Fredrik Finne, denne morgen i en alder av 87 år og 3 måneder ved en blid og rolig død, overgikfra dette til det bedre og evige liv, bekjendtgjøres herved av hans sørgende barn. "

Den 2. februar 1838 kan vi lese et minnedikt av Nicolai C. Schwach, igjen i den lokale avis, over sorenskriverens død. Saa har Du lagt Din Hæders- Vandrings Stav, Du Gubbe med ærværdige Sølvhaars-Krone skal tause Glemsel ruge paa Din Grav og ingen Streng afMinder Harpe tones. O, nei Mit Mindengn skal Graven naae. Min Hæder og min Tak det tid skal bære, Thi stedse gjæv og ædel Digjeg saae At holde Retfærd kun og Pligt og Ære. Jeg saae hvor Selvbevidstheds lyse Fred Omspilled Issens Snee lig Aftenrøden, Jeg ved den fulgte Dine siste Fjed og smilte fra Din blege Mund i Døden.

Mod Mig den lenge, steds blid Du var, En Faderkjærlig Ven, Du Hedenfarne, og Mang en Glædesblomst jeg plukket har I Frændekretsen om Din lune Arne. Om kun end glemte mig i Fjernets Favn Jeg den og Dig dog aldrig kan forglemme, Med de forsvundne glade Dages Savn I taksom Savn jeg Mindet tro skal gjemme. NC Schwach Kort oversikt over Andreas Friderich Finnes liv: 1. Finne ble født 2. nov. 1750 på Kongsberg. 2. I 1764 fikk han jobb på Gimsø kloster hos F. G. Adeler. 3. I 1777 tok juridisk embetseksamen som privatist. 4. Ca. 1780 ble han konstituert sorenskriver i Nedenes. 5. Giftet seg med Anna Elisa Muller i 1782. 6. Andreas Fr. Finne tar sitt eget stempelsegl i 1784. 7. Fikk fast sorenskriverstillingen i Kolbjørnsvik fra 1784. 8. Fikk tvillingene Dorthea og Justine i 1785. 9. Kona, Anna Elisa, dør i barselseng i 1785. 10. Manntall for 1786 viser at Finne har 6 "skrivekarle" i sin tjeneste og 4 tjeneste11. 12. 13. 14. 15. 16. 17. 18. 19. 20.

folk i sitt hus. Finne er med på å betale tilskudd til det nye skolehuset i Norvigen i 1785. Finne gifter seg på nytt med Jacobine Stiansdatter Bowman Herlofson i 1787. I dette ekteskapet fødes 13 barn, hvorav 11 vokser opp. (Se AAks slektsregister.) Manntallet fra 1801 forteller at sorenskriver Finne har 5 kontorbetjenter og fortsatt 4 tjenestefolk og holder et stort hus. Finne ber om fritagelse fra å representere distriktet på Eidsvoll i 1814. Jacobine Stiansdatter Herlofsen dør 6. jan. 1815 i sitt hjem i Skrivergården. Andreas Fr. Finne likte godt kortspillet Boston. Andreas Fr. Finne rar avskjed i nåde fra sorenskriverembetet 15. juli 1824. Andreas Fr. Finne dør i Kolbjørnsvik i 1838 i en alder av 87 år. Etter hans død flyttes sorenskrivertjenesten ut fra Kolbjørnsvik etter nesten 130 års virke.

Kilder: A. O. Aalholms notat fra AAA jnr. 327/1971 og v.T. 19.1.1838 nr.58 "Våre sorenskrivere i 1594-1814" av Arnt Olafsen "Erindringer af mit liv 1790-1830 Conrad N . Schwach" av Arild Stubhaug 2008 "Slekten Herlofson gjennom 400 år" Oslo 1973 av Einar Diesen "Arendals geistlighed" av S.H. Finne-Grønn Chr. 1897 Beretninger vedr. kjøpmann og skipsreder Jens Nielsen Aalholm Chr.1923

Grundes hus histori en om et hus på Branden

Kolbjørnsvik

Av Hans OlafAanensen / Kåre Thorsen

Området Branden Huset som ligger på høyden over Lassens kran, kalles i dag Branden. I folketellingen fra1769 nevnes den første kjente beboer, gullsmed Christian Madsen, som boende på Branden. De eldste tilgjengelige brev til familien, som er fra ca.1900, er adressert til "Branden, Kolbjørnsvig". Ved eierskiftet i 1921 fikk eiendommen betegnelsen Branden 2. En kjenner flere naboeiendommer der adressen i gamle dokumenter skrives Branden. Da nåværende Ekhougens hus ble solgt i 1779, oppgis adressen Branden. Navnet kan altså følges tilbake til 1700-tallet, men opprinnelsen er ikke dokumentert. Det har vært antydet at terrenget er en markert forhøyning over havnen og at navnet er utledet herfra, kanskje fra andre dialekter, men om høyden adskiller seg nok fra det ellers svært kuperte terrenget i Kolbjørnsvik, virker mindre sannsynlig. Vi heller i dag til at navnet kan ha oppstått etter en brann i området, men dette kan ikke festes til kjente omstendigheter. Slik begynner første side i den bevarte grunnleieboken som har fulgt huset på Branden helt opp til i dag. Her kan vi i korte notater lese om betaling av grunnleie til gården Gimle, som på denne tiden eies av familien Kallevig. Her og der dukker det opp interessante tilleggsopplysninger som kan flettes inn i hisrorien om huset og dets eiere.

Grundes hus på Branden. Foto Søren Chr. Christensen, 2011. En gammel grunnleiebok forteller "For Aaringer 1735 og 1736 1737 Hafoer Christian Madsen Betalt til Samtelji Tromestad Grundejere sin Grundleje for Indeværende aaringer hvorforre paa sambtliges Vegne qvitteres a! 1 SKallevig"

Monsr Christian Madsen guldsmed Erter at Arendal fikk sine byprivilegier i 1723, vokste byen raskt, og åtte eiendommer på Hisøy, fra Norvigen til Sperrevigen, ble innlemmet i byen. Den første kjente eier på Branden er altså Christian Madsen som betaler grunnleie i årene 1735- 1772. H an bor her altså i 1735, men om det er et nyoppført eller et eldre h us, vet vi dessverre ikke. Fra 1742 tiltales han mer ærbødig som "Monsl Christian Madsen guldsmed'~ Dette viser at han tilhørte en velstående klasse. I perioden 1742-1772 betales også penger for" en Arbeyds Dag': som viser at det var pliktarbeid knyttet til leieforholdet. Noen bevarte bygningsdeler tyder på at huset ble ombygd i rokokkoperioden omkring 175060-årene, slik det skjedde med mange av Arendals fornemme hus i denne velstandsperioden. Spesielt noen bevarte vinduer (med 9 ruter hver ramme), vindusbeslag og listverk i rokokkostil har mye til felles ned hus på Tyholmen, som Det Lindvedske hus, Peder Thommasons hus (nå Fagforeningenes hus) og Huset med mannen på tåga. Alle oppført i perioden 1720-1740 og ombygd til rokokkostil omkring 1765. Senere eiere For perioden 1772-1791 betalte MonsI Mads Christiansen grunnleien (som for denne perioden kvitteres av Salve Kallevig på Gimle) . Navnet tyder på at han var sønn av Christian Madsen. 49

Kvitteringsbok fra 1735 viser betalt grunnleie helt opp til vår tid Boken tilhører Grunde Thorsen.

I 1796 betales grunnleien av Jørgen Larsen Colbiørnsvig "der nu beboer Mads Christiansens huuser" (kvitteres nå av Morten Kallevig). Alt tyder på at han bodde her til omkring 1808.

I;/////(/II)'/////L ,r ,

;;"/1'1 Nl'h

'/J

. /~h;'IUNr& l/, "nr/'

l , '.' . ( 1"/'-'1 / t

~"',." /NN/ ,b/f/YYfNcd Z".,;'Hr/, (. /1/ n U l'''_ " ,/. /:.. Nrk,;;.

Smedemester Niels Terjesen Askeland For perioden 1808-1824 betales grunnleien av Niels Terjesen. Navnet hans dukker igjen opp på løytnant Ulstrups oppmålingskart over eiendommen, datert 1831 . Her er det gamle h uset nøye inn målt og opp tegnet og eies nå av Smedemæster Niels Terjesen Askeland. Han hadde smien sin nede på bryggen, i god avstand fra bolighuset, og var nærmeste nabo til Lassens kran.

Skipsfører Knud Grunde overtar huset i 1851 il'

Ole Ulstrups kart fra 1831 over eiendommen. Kartet tilhører Grunde Thorsen.

I grunnleieboken finner vi i året 1851 (for første betaling etter 1824) fø lgende kvittering: "Grundleien for de foregaaende Aar 1850 inklusiv er betalt hvorfor kvitteres. Arendal 17 Febr 1851. [Kallevig'~ V i m å anta at dette er et oppgjør fo r 25 års utestående grunnleie som nå gjøres opp før h uset kan overdras til den nye eier, skipsfører Kn ud Grunde, som bosetter seg i Kolbjørnsvik. Alt tyder på at han overtok huset i 1851. Knud Grunde (1814-1888) kom fra Strømmen og var gift med Marie G ullowsen (1823-1917) De hadde to døtre. Den eldste, Maren Gutine, eller Gina som hun kalte seg, ble født i 1845. Anna Jacobine, eller Bina som det står på gravsteinen på Hisøy kirkegård, ble født i 1849. De hadde også to sønner, Andreas og Knud Mathias, som begge var ugifte. I perioden 1851-53 ser det ut til at han seilte i utenriksfart og betalte grunnleien ved hjemkomsten, men fra 1853 ble leien betalt punktlig hvert år. Marie Grunde styrte hjemme mens mannen var ute og seilte.

Litt om branntakster i byer og på landet Fra 1767 ble det innført en tvungen brannforsikring for alle hus i norske byer. Dermed var Norges Brannkasse i praksis etablert. Takstene skulle fornyes hvert tiende år og ble innført i særskilte branntaktsprotokoller. Dette materialet er i dag bevart på statsarkivene rundt om i landet og er en uvurderlig kilde til opplysninger. Men utenfor byene var brannforsikringen frivillig helt til 1846. Takstene skulle fra da av også fornyes hvert tiende år. Forsikringssummen skulle fastsettes aven offentlig takstnemnd og gjaldt selve huset med dører og vinduer, piper og ildsteder, "uten Hensyn til Fordeel a!Beliggenhed eller Tomtens Beskaffenhed". Takstnemndas formann var gjerne sognets lensmann.

Første branntakst avholdes i 1851 Marie Grunde. Marie og mannen, Knud Grunde, overtok Branden i 1851 og bygde om huset til "Grundes hus'~ Fotoeier Kåre Thorsen.

Det tok nok litt tid å taksere hus over hele landet. Første branntakst for denne eiendommen ble holdt 31 . juli 1851, etter begjæring av skipsfører Knud Grunde som var til sjøs, men antagelig ville ha orden i sine papirer ved første anledning. Madam Grunde møtte derfor på sin manns vegne. H uset var i laftet tømmer og inneholdt i første etasje: stue, to kammers, kjøkken 50

og spiskammers. I andre etasje lå en sal og tre kammers. I tillegg til gruen i kjøkkenet, var det 3 jernovner, den ene i to etasjer. Mot syd var det til bygd en forstue med en tofløyet inngangsdør og trapp til 2. etasje. På vestre side var det til bygd et bryggerhus i tømmer, med skorstein og bakerovn. Dette tilbygget var i en etasje og inneholdt også kjøkkeninngang og et lite spiskammers, samt trapp til andre etasje i hovedbygningen. Avstanden til nærmeste nabohus med ildsted er bare 2,5 m, og husene ble forsikret i ((Kjøbstadafdelingen '~ Samlet takst var 490 speeiedaler. I 1856 avholdes den pliktige 10-årstaksten, men det er ingen endringer å lese her.

Huset ombygges i 1859,til Grundes hus Den 4. januar 1860 holdes en ny takst etter forlangende av skipsfører Knud Grunde. Huset ble besiktiget og funnet aldeles ombygget og forandret, "saa at der kun er nogen ajde ældre Vægg-e igjen". I Grundes fravær møtte murmester Gullofsen, og vi kan vel regne med at han har stått for murerarbeidene ved ombyggingen. Forstuen (tilbygget) på søndre side var nå revet, og hovedhuset framstår fra da av med det utseende det har i dag. Etter det vi kan se av merkene i stokkene på loftet, står de gamle tømmerveggene igjen, og endel gamle takbjelker er brukt på nytt. Men taket rar en ny fasong. Det ble halwalmet ("brækket på begg-e Ender") som husene i byen på denne tiden (se f eks. Reiersens hus, som ombygges i 1850-årene). Dette skulle hindre flammene i å lue opp, slik det gjorde på spisse gavler. Vinduene fikk 3 ruter i hver ramme, og dørene hadde 3 speilfyllinger, typisk for senempire-perioden. I 1. etasje finner vi forstue med trapp til2. etasje og loftet, kjøkken, stue og kammers. 12. etasje er det en sal og to kammers. I stuen var den flotte brannmurnisjen ferdig, men ovnen var ikke satt opp. Forøvrig var det en 4-etasjes og to 2-etasjes jernovner. Det gamle bryggerhuset og vedskuret var uforandret og sammenbygd med huset. Samlet takst var på 800 speeiedaler. Taksten ble undertegnet av lensmann J. C. Lobes fra Øyestad.

Arkitekt Hans OlafAanensen mener at dette huset viser flere interessante trekk av bygningshistorie gjennom flere ti-år. Her viser han bygningsmerker på en bjelke på loftet. Foto Ulrik S. Kirkedam, Hisøy Historielag, 2011.

Her ser du nærbilde av merking av tømmerstokkene. Foto viser: X pluss fire streker, pluss en skrå strek. Dette betyr romertallet "15 ': og det kan bare bety laftestokk nr. 15. Tømmerkjernen (eller deler av den, som for eksempel andre etasje og loftet / takformen) fra I100-tallet ble demontert og gJenoppsatt da huset fikk sin nåværende utforming. Siden alt tyder på at husets grunnflate / grunnmur er uendret, er den mest sannsynlige årsaken til at man ville øke etasjehøyden, dette finner vi mange eksempler på fra midten av I800-tallet og utover. Generelt hadde tidlige I100-talls hus lave etasjehøyder. I vårt tilfelle betyr det at stokken merket "15 laft" tilsvarer ca. 3 meter etasjehøyde, og dette merket gir mening dersom en tenker seg at husets gamle 2. etasje ble tatt ned og forhøyet ved gJenoppsettingen. Se egen skisse utarbeidet av Hans OlafAanensen. Foto Ulrik S. Kirkedam, Hisøy Historielag, 2011.

Ca. 3 m ter

Gulv i 2. etasje

Nyoppført bryggerhusbygning i 1871 Etter begjæring av Knud Grunde ble det 12. juli 1871 avholdt ny verditakst over det nyoppførte bryggerhuset. Konen møtte i hans fravær. Det nye bryggerhuset var oppført i utmurt bindingsverk og i to etasjer. Her var det to innganger (forstuer). Den ene gikk inn til bryggerhuset med bakerovnen, den andre til en trappegang til 2. etasje. Her var det også avpanelt et lite spiskammers med dør fra kjøkkenet. 12. etasje var det et kammers og et uinnredet værelse. Samlet takst var på 10 1O speeiedaler.

Nyoppført uthusbygning i 1877 Den pliktige 10-årstaksten avholdes i 1877, og husene finnes å være uforandret og i god stand. Eieren, Knud Grunde, var nå selv til stede for første gang. Det nevnes innvendige forbedringer, Pg to fine dører i sveitserstil kan være fra denne tiden. Nytt i denne taksten er en nyoppført uthusbygning med vedbod og lokum (utedo), som fremdeles står i tunet. Nå er myntenheten endret fra speeiedaler til kroner, og samlet takst var 8.400 kroner. De siste ombyggingene faller i tid sammen med at en ny familie også etablerte seg på Branden. Den eldste datteren, Gina, giftet seg i 1871 med skipsfører Jørgen Mikkelsen fra Sandvigen. Det unge paret bosatte seg på Branden, og den eldste datteren, Jørgine, ble født i 1872, og Marianne i 1874. I 1880 hadde familien flyttet til Sandvigen, og Jørgen var landhandler. Familien trengte nok mer plass, og Jørgen ønsket muligens å være hjemme med de små barna. De fikk til sammen 9 barn. Den yngste, Esther, ble født i 1895. Da de yngste barna ble født, var Jørgen igjen skipsfører. I 1888 døde skipsfører Knud Grunde. Gina og Jørgen med familie flyttet muligens tilbake til Branden. I 1898 reiste de til Frankrike fra Branden, ifølge Esthers sønn, Alf E. Bjerke. Det var Gina Mikkelsen som senere overtok Branden etter sin mors død.

Enkefru Marie G run de Marie Grunde ble 94 år gammel. Hun var enke i hele 28 år, og dette faller sammen med den sterke nedgangstiden i Arendalsområdet. Skipsfarten gjennomgikk en smertefull tid fra 1890 til 1. verdenskrig med overgangen fra seil til damp. Under verdenskrigen ble det økonomisk sett en god tid for de som eide skip, men det var vanskelig for den som var enke. Økonomien var ikke god for Marie Grunde, men hun klarte å komme gjennom. Hun fikk hjelp av sin datter Gina og sin datterdatter Marianne. Gina Mikkelsen (1 845 - 1926) og hennes familie Gina Mikkelsen må ha vært en dyktig dame med pågangsmot. I 1898 skjer noe spesielt, noe som viser hvor nær Sørlandet var Europa. Gina Mikkelsen og mannen Jørgen ble ansatt som de første bestyrerne av Det Skandinaviske Sjømannshjemmet i Marseille. Gina var da 52 år gammel. Hele familien, unntatt datteren Marianne, brøt opp fra Branden og reiste til Frankrike. Den yngste datteren, Esther, var bare 4 år. r Marseille kom de til å nedlegge et betydelig arbeid. Barna ble også engasjert j sjømannshjemmets virksomhet. Deres innsats fikk stor betydning for mange sjøfolk i hele Skandinavia. Den "franske" familie holdt god kontakt med Branden pr. brev, og Gina besøkte sin mor og datter på Hisøy i 1912. Drømmen om å treffes ~er ble ødelagt av l. verdenskrig. Under krigen ble alle brev åpnet og kontrollert av den militære sensur. Mange brev kom ikke frem pga. torpederinger. Det gjorde at familiene levde i uvisse, noe brevene bærer preg av. Jørgen døde i 1915, men Gina fortsatte arbeidet. Hun var bestyrer av sjømanns-

En senempire-dør fra perioden (J 835-1870). Foto Ulrik S. Kirkedam, Hisøy Historielag, 2011 .

Vindu med 3 ruter i hver ramme er også en fin detalj. Foto Ulrik S. Kirkedam, Hisøy Historielag, 2011.

Gina Mikkelsen fotografert i Marseille med sine 3 fortjenestemedaljer fra de 3 nordiske konger. Hun er flankert av to barnebarn. Gina Mikkelsen overtok Branden etter sin mor Marie Grunde i 1917, og hadde den til sin død i 1926, men hun fortsatte å bo i MarseilLe. Bildeeier Kåre Thorsen.

Brev fra Gina Mikkelsen i Marseille tiL sin datter Marianne Thorsen. Brevet er åpnet av den militære sensur. Brevet er datert 28. november 1918. Eier Kåre Thorsen.

hjemmet i nesten 30 år. Gina Mikkelsen mottok i 1922 på en og samme dag Kongens fortjenestemedalje i sølv og den svenske konges fortjenestemedalje i gull. Noe senere samme år mottok hun den danske konges fortjenestemedalje i gull. Er det andre norske kvinner som har oppnådd dette? Gina og Jørgens barn som ble med til Marseille, fikk en variert tilværelse. Jørgine giftet seg med Jules Fournel. De slo seg ned i Rennes og fikk en sønn. J ørgine døde tidlig. Cesilie giftet seg med Edouard Remusat og fikk datteren Amalie. Familien bosatte seg i Alger. Han arbeidet for Røde Kors og falt under 1. verdenskrig. Amalie ble sangerinne, men døde tidlig. Kristine ble sykesøster i Marseille og forble ugift. Maren var kunstmaler og ble gift med Robert Chauvel, som var styrmann. De bosatte seg i Marseille og Saigon. Michael avtjener verneplikten i Norge, men tilbake i Frankrike døde han under 1. verdenskrig. Kunda ble gift med Arne Eiland fra Kristiansand og bosatte seg i Oslo. De fikk barna Kårhild og Eiolf Den yngste, Esther, ble gift med Erling Bjerke. Han og familien drev skipshandel i Marseille og i Genova. De hadde barna Alf Edon, Rene og Elida. Familien flyttet til Oslo i 1935 da Alf begynte på gymnaset. I årene etter kom familien Bjerke ofte om somrene på besøk til Branden med sin store seilbåt. Da var det stas. Barna var noen sjarmerende verdensborgere. Rene var dyktig tegner. Han ble krigsflyger i Little Norway i Canada under 2. verdenskrig. Han fikk tuberkulose og ble hentet hjem til Norge, men døde. Dette kom moren aldri over. En krigsflyger skulle dø i kamp, ikke av sykdom. AlfE. Bjerke var lektor ved Oslo Katedralskole og hadde i en årrekke fransk og italienskundervisning i radioen på NRK. Han var også prins (kong) Haralds privatlærer i fransk.

Gina Mikkelsen overtar Branden etter sin mor Da Ginas mor, enkefru Grunde, døde i 1917, var det Gina som overtok Branden. Marie Grunde hadde i sin lange enketid opptatt flere lån med pant i Branden. Gina hadde en økonomi som satte henne i stand til å overta. Hun var over 70 år og hadde ingen planer om å komme tilbake til Norge. Det var datteren Marianne og familie som bodde på Branden, og Gina Mikkelsen hjalp sin datter med å beholde huset. Gina Mikkelsen døde i 1926, over 80 år gammel. Både hun og mannen er gravlagt i Marseille. Vestlandske Tidende hadde minneord over Gina Mikkelsen. Nest e generasjon: Marianne og skipsfører Niels Thorsen Den nest eldste datteren, Marianne, ble ikke med familien til Marseille. Hun var 24 år gammel og nygift med Niels Thorsen . De bosatte seg på Slettebakken, som tilhørte familien til Niels . Niels var sønn av Jens Thorsen Gjennestad og Kristine Nielsen Slettebakken, også kalt Stine. De hadde også datteren Marie. La oss se nærmere på foreldrene til Niels og Marie. Faren Jens kom fra en gård på Gjennestad, men han var ikke odelssønn. Han var en flink gutt, og presten ville at han skulle bli lærer. Men Jens ville ut, og i ung alder ble han skipsfører. Moren, Stine, kom fra en gammel skipsførerfamilie på Slettebakken ved Nidelvas utløp i Klauva. Senhøstes på vei hjem forliste skuta til Jens Thorsen. I følge Margrethe Tananger, kone til skolebesryrer Tananger, gikk Stine hvileløst i lang tid og ventet, men de kom ikke. Stine giftet seg igjen med skipsfører Fredrik Olsen. Han hadde vært gift med Stines søster Caroline, men hun døde mens hun var om bord på mannens skute. Caroline er begravd i Buenos Aires. Fredrik Olsen drev sammen med sin bror Nicolay et partsrederi. Nicolay var hjemme i Arendal som reder, mens Fredrik var skipsfører. Fredrik Olsen hadde et staselig hjem på Sandvigen, og her vokste Niels og Marie opp. Niels fulgte i sin fars og stefars fotspor. Han seilte l. styrmann på barken "Vimeira" og med Fredrik Olsen som skipsfører. Senere overtok Niels som skipsfører. Slettebakken hadde vært hjemmet til en familie med skipsførere. Men laksefisket i Klauva og jordbruket var også viktig. Nå var det Stines bror, skipsfører Johannes Nielsen Slettebakken, som hadde stedet. Dette ble også hjemmet til Marianne og Niels. Mennene var på sjøen, så det var kvinnene som drev hjemme. Marianne og Niels fikk 5 barn: Jens, Aasta, Georg, Ingrid og Greta. Slettebakken var et nydelig sted, men det var tungvint å bo der med små barn. Derfor besluttet familien å selge Slettebakken til minister Nicolay Prebensen, som hadde bygd Utnes i 1902. Beslutningen blir tatt mens Gina Mikkelsen besøkte mor og datter på Hisøy. Det ble

Marie Grunde og barnebarnet Marianne Thorsen. Marianne og mannen NieLs med familie flyttet til Branden i 1913 og overtok huset i 1928. Bildeeier Kåre Thorsen.

Marianne og Niels Thorsen med sine to eldste barn, Jens og Aasta. Jens og Aasta overtok Branden etter Mariannes død i 1951. Bildeeier Kåre Thorsen.

Forsiden av passasjerlisten for BergensJjord fra 1923. Eier Kåre Thorsen .

tydeligvis lagt en plan. I 1912 flyttet familien til Branden. Bestemor, Bebe (Marie) Grunde bodde der. På den måten fikk de også frigjort tiltrengt kapital. I 1917 døde Bebe Grunde. Marianne og Niels, som nå bodde på Branden, var ikke i stand til å overta. Gina Mikkelsen i Marseille hjalp sin datter. Men prosessen tok tid. Kommunikasjonen mellom Norge og Frankrike i krigens sluttfase og første fredstid var vanskelig. F ø.rst i 1921 var overtakelsen i orden. Mens Niels Thorsen overtok "Vimeira" etter sin stefar Fredrik Olsen, overtok hans søster Marie huset på Sandvigen. Hun giftet seg i 1902 med skipsfører Gunerius Tallaksen fra Hisøy, og de fikk datteren Gurly Marie i 1906 (farmor til Grunde Thorsen som nevnes senere) . Hennes far døde da hun var 10 år, og Gurlys mor, Marie, døde 2 år senere. Grandtante Nicoline Nielsen, Slettebakken, ble Gurlys "gode fe" som tok vare på henne og hennes arv. Ca. 1918 flyttet Gurly og tante Nicca inn på Branden. Her vokste hun opp i en storfamilie med sine fem søskenbarn. I tillegg bodde også hushjelpen Åsille Gundersen der.

Thorkelsen, Georg Nikolai Thorsen. Georg Thorsen, Niels Torgersen, Ragna

Greipstad Hisø

Ulven, Lars Th.

Haugesund

Utsnitt av passasjerlisten viser flere fra Hisøy. Eier Kåre Thorsen.

Drømmen om Amerika I de vanskelige tidene i 20-åra reiste Niels Thorsen, sønnene Jens og Georg og datteren Greta til Amerika, fikk arbeid og fant seg til rette i det norske miljøet i Brooklyn. De "emigrerte" ikke, de arbeidet der. De var også på besøk i Norge. Men igjen rammet tuberkulosen. De tre yngste barna ble alle syke. De tilbrakte bl.a. mye tid på Landeskogen sanatorium, Georg døde 25 år, Ingrid 26 år og Greta 32 år gammel. Sønnen Jens kom også hjem til Norge på 30-tallet, og han giftet seg med Maren Michaelsen fra Kolbjørnsvik. Kusinen Gurly giftet seg i 1935 med Trygve Thorsen fra Kolbjørnsvik. I 1938 reiste Jens og Maren og deres nyfødte sønn Niels tilbake til Brooklyn, og Jens ble kaptein på en taubåt som trafikkerte Hudson River. De var i USA da 2. verdenskrig begynte. Det var også faren Niels og søsteren Aasta. 2. verdenskrig Krigen ble en vaskelig tid for Marianne som nå var blitt alene på Branden. Datteren Greta døde i 1940 og tante Nicca i 1941, men heldigvis bodde Gurly og Trygve Thorsen i nærheten. I Brooklyn rammet også sykdom. Maren døde i 1941 og Aastas mann i 1942. I juni i 1945 døde også Mariannes mann, Niels Thorsen. Marianne hadde et sterkt ønske om å gjenforenes med familien, og høsten 1945 reiste hun 71 år gammel med første tilgjengelige godsbåt til Amerika. Det var en risikabel tur, med stor minefare, men hun ville over til sine. Hun fikk noen gode år i Brooklyn sammen med sin sønn, datter og barnebarn. Ikke minst lærte hun sitt barnebarn å snakke riktig gammel kolbjørnsvikdialekt. Hun døde i 1951. De fire jentene på Branden i 1919. Søstrene Aasta, Greta og Ingrid sammen med kusinen Gurly. Bildet er tatt like etter at Gurly flyttet inn på Branden. Bildeeier Kåre Thorsen.

Etterkrigstid

Marianne Thorsen flankert av niesen Gurly Thorsens barn, Torbjørn og Kåre. Bildet er tatt i 1945, like før Marianne reiste til USA. Guttenes nye klær er sydd av melsekker p.g.a. krigen. Kåre er for til nåværende eier, Grunde Thorsen. Bildeeier Kåre Thorsen.

Etter krigen leide familien Bø Branden, og Gurly holdt tilsyn og ordnet det praktiske for sin fetter Jens. Han hadde hele tiden en drøm om å komme hjem, så selge ville han ikke. I 1956 besøkte Jens, Aasta og Niels Hisøy. Jens ville se Branden igjen, besøke slekt og venner, og ikke minst begrave sine foreldre, sin kone og sin svoger i norsk jord på Hisøy kirkegård. Jens slites mellom å bli i Norge og å reise tilbake. Aasta ville tilbake til Amerika, og slik ble det. I 1973 skjønte Jens at drømmen om å komme hjem til Norge forble en drøm. Jens og Aasta besøkte familien på Hisøy for siste gang, og han solgte Branden til Aud og Ketil Castberg. Både Jens og Aasta døde i Brooklyn i 1976. Sønnen Niels kom med sin familie til Hisøy i 1983, og urnene til far og tante ble satt ned på familiegravstedet på Hisøy kirkegård. I 2010 kjøpte Grunde Thorsen, Gurlys barnebarn, Branden sammen med Cecilie Olstad. Igjen er "Grundes hus", blitt Grundes hus.

Aud og Ketil Castberg. De eide huset i over 35 år. Foto Ulrik S. Kirkedam, Hisøy Historielag, 2011 .

Grunde Thorsen og Cecilie Olstad utenfor sitt nye hjem på Branden i Kolbjørnsvik. Foto Ulrik S. Kirkedam, Hisøy Historielag, 2011.

Bebyggelse i 1850 A: Forstue (revet 1859) B: Det gamle bryggewrhus (revet 1870) C: Det gamle vedskjul (revet 1870) 1: Det gamle huset fra midten av 1700tallet 2: D en gamle smien, vist på kart i 1831 3: Utedo nær smien, vist på kart i 1831 4: Gammel bod/utedo, vist på kart i 1831

Bebyggelse etter 1860 B: Det gamle bryggerhus (revet 1870) C: Det gamle vedskjul (revet 1870) 4: Gammel bod/utedo vist på kart i 1831 5: Knud Grundes nyombygde hus 1859

Bebyggelsen etter 1870 B2: Det nye bryggerhus oppført 1871 5: Knud Grundes hus fra 1859 6· Nytt vedskjul og utedo, oppført 1877

Bybyggelsenetter1970 7: Nytt bislag oppført 1984 8: Ny sjøbod oppført ca. 1980

Kolbjørnsvik settes på kartet Av Nils Voje Johansen

Norges første tidsskrift for naturvitenskap ble etablert i 1823 og het Magazin for Naturvidenskaberne. I et av de første numrene kan vi lese at Norges fremste vitenskapsmann på denne tiden, Christopher Hansteen, i 1819 gjorde astronomiske målinger hos "Skipper Lassen i Colbiørnsvig"l. Målingene satte ham i stand til å beregne Kolbjørnsviks lengde- og breddegrad, koordinater som bokstavelig talt satte stedet på kartet og som etter hvert ble viktige for skip som skulle finne frem til byen ved hjelp av navigasjon basert på bruk av sekstant og kronometer. Men hva var bakgrunnen for Hansteens besøk i Kolbjørnsvik?2

Christopher Hansteen malt rundt midten av 1820-taLLet. J privat eie. Foto Nils Vaje Johansen.

Skipskaptein Jens Lassen La oss starte med å si noen ord om Jens Lassen, mannen som Hansteen øyensynlig bodde hos. Jens Lassen var født i 1769 og var sønn av prokiuator, toller og kjøpmann Rasmus Lassen (1722-1799) og hans første hustru Karen Hardong (1731-1775) . Rasmus Lassen var den første i Lassenslekten som bodde i det som senere ble hetende det Lassenske hus. Huset ble inkorporert i Arendal 13. juni 1772, det vil si at det ble regnet som tilhørende byen, og dermed kunne eieren ta borgerskap i byen. Rasmus Lassen benyttet seg av dette og tok aktiv del i styre og stell i Arendal. Sammen med Karen hadde han fire barn som vokste opp, Abelone (1763-1809), Elisabeth (17641845),)ens (1769-1851) og Johan Christian (1774-1848) . Da Rasmus Lassen døde i 1799, ble hans andre husrru, Gto Thorsdatter, eier av det Lassenske hus. Hun stod som eier til det ble solgt til barna i 1822, og Jens Lassen ble den som nå styrte huser.

Som mange andre leste også Johan Lassen almanakken utgitt av Christopher Hansteen. J utgaven fra 1832 har Lassen tegnet det russiske, hoLLandske ogfranske flagget, antageligfor å gjenkjenne skip fra disse landene. Finnes i arkivene til AAks. Foto Nils Vaje Johansen .

~rmanal l'

Waret

fot eftet ~~rifli

3øbfd

;

follt er ct <eifUtl=2!,H. ~trtgntt

til Q:C1t:ittf,tI1tad

.port30 nt.

t!Jrt

59 <!lrab. 5f!

In. i\olb., t.

ij~rirtfChill.

bD ~HU

r:>

Jens Lassen var skipper, men skal allerede i 1795 ha sluttet å seile. Det eksisterer en myteliknende historie som skal forklare hvordan Jens Lassen kom i besittelse av de verdiene han senere disponerte. Historien forteller at han under revolusjonstiden i Frankrike lå med en skute i en havn i nærheten av La Rochelle da han ble oppsøkt av en adelsmann som ville rømme landet. Etter avtale lastet adelsmannen bagasjen sin om bord, men dro i land igjen for å ordne noen forretninger. Han skulle imidlertid være tilbake innen skuta måtte kaste loss. Det skjedde ikke, og Lassen var til slutt tvunget til å seile uten adelsmannen, men med bagasjen som viste seg å inneholde store verdier. 3 Jens Lassen var kjent som en hjelpsom mann som gjorde mye godt med pengene sine, men han skal selv ha levd et enkelt liv. I folketellingen fra 180 l står han oppført som strandsitter og skipsreder. Han giftet seg i juni 1794 med Marie Holst, datter av tollinspektøren i Grimstad, Hans Holst, og Elisabeth Næskil. Sammen fikk de barna Karen Hardong (1795-1881), Elisabeth Dorthea (1798-1854), Rasmus Michael (1800-1890), Hans Holst (1801-1882), Johanne Mathea (l805-?), Paul Brodal (1807-1890) og Johannes (1809-1854).4

Christopher Hansteen publiserte målingene fra Kolbjørnsvik i Magazin for Naturvidenskaberne i 1823. Foto Nils Voje Johansen.

Fra Lo ndon til Kolbjørnsvik

Christopher Hansteen var professor i anvendt matematikk ved Norges eneste universitet. Kong Fredrik VI hadde i 1811 bestemt at universitetet skulle opprettes, og høsten 1813 startet undervisningen. Hansteen hadde blant annet ansvar for å gjøre astronomiske målinger for å gi hovedstaden nøyaktige koordinater og tid. Sommeren 1819 var han på en viktig vitenskapelig reise til London og Paris for å sammenlikne jordas magnetfelt på de to stedene. Det Are 11 d a l. fantes ingen felles standard for å angi jordmagnetfeltets styrke, men ved å reise til Paris og London med et magneI Skipper Lallem Huus i K olb;omsvig {,ndt jeg tisk instrument han hadde konstruert samme år, ville .ved korresponderende , Solhoider i 1819 Chl'olloQle&tOl foran Middeltid.en Hansteen etablere en egen standard. I løpet av oppholdet i den 50 te Sept. = 54'18 London fikk han en ny og bedre magnet som instrument- 3die Oktbr. 26 O maker John Dolland hadde laget til ham og en sekstant Altsaa var Uhrets daglige Retardation =2"93. Efter laget av instrumentmaker Edward Throughton. Fra Lon,en rolig Seilads af 6 Dage fandt jeg i Christianias don dro Hansteen videre til Paris for å gjøre målinger også Observatorium ligeledes ved kon;esponderen.d e lIoider, og den 3. september skrev han fra Paris til universitetder Uhret 'Iter Christianias Middelti(l et hjemme i Christiania og beklaget at han først ville komden lOde Okt. = - 7' 55"6 me tilbake etter at undervisningen hadde begynt. Han la - llie Okt.=-7 38 5 u imidlertid til at han "agrer om et Par Dage at reise herfra Altsaa Uhrets daglige Retardation ligeledes = 2 9. tilbage til London, for ved det første færdig liggende NorBenf fincles for den lOde Okt. Uhl'et foran Arendal Middel/id + 5"6 ske Skib at vende tilbage til Christiania". 5 I midten av sepefter Christiania 7' ~5 6 tember var han tilbake i London og startet jaktet på et 7' 41"2 norsk skip som kunne ta ham til Norge. Alt tyder på at Arendal vest Christiania = 33 38 O Christiania ost Paris = beste skipsanledning var briggen Pelicanen av Arendal. Den ----var på 68,5 kommerselester og ble drevet av Jens Lassen i Arendal ost Paris i Tid = 25' 56"8 Længde fra Ferro -26 0 29' 12" Kolbjørnsvik. I mange år var det Fridrich Kollenborg som Den 3 Oktober fandtes Polhoiden ved var kaptein, og i tollprotokollen fra 1819 er han oppført 16 0 59° 27' 15"7 som hovedreder for skuta. Andre som hadde part i den, 5 0=58 27 8"4 må ha vært Jens Lassen og Ole Falch Ebbel1. 6 Det var imidlertid Jens Lassens bror, Johan Lassen, som var kaptein på Middel af 21 Hoider 580 27' 11"0 Arendals Beliggenhed angives i Pelicanen da den reiste til London sommeren 1819. Han Connaiss. desTems:Br.=58°27'O"l.ængde=26030'!0" hadde 23. juli skrevet kontrakt med mannskapet om å reiVegas Tavler - =58 34 O - J =26 . ~ 45 se til London og tilbake, og fra denne kontrakten synes den (orste Angivelse er altsaa temmelig nær rigtig. det som om både Jens Lassen og sønnen Rasmus Michael

ratt

+ =.+

= =-

I Kolbjørnsvik brukte Christopher Hansteen Troughtons sekstant fra 1819 til å måle solhøyde og et av sine magnetometre for å måle styrken på jordas magnetfelt. Sekstanten tilhører Universitetet i Oslo, mens magnetometeret tilhører Norsk Teknisk Museum. Foto Nils Voje Johansen.

Lassen var med.? Far Lassen var med som styrmann, og den 19 år gamle sønnen var . oppført som "eksaminert styrmann". Kanskje var dette sønnens første reise etter eksamen? Og kanskje var det derfor faren også var med? Den 17. september var alt klart for åreturnere til Norge, og deres engelske agent skrev til Jens Lassen at Pelicanen var "seilfærdig med indehavende Vare til Arendal og Christiania". 8 Alt peker mot at Hansteen og hans instrumenter fikk skyss med Peficanen. Søndag 19. september klokken 12 la de ut fra London. Underveis til Arendal gjorde Hansteen høydemålinger med Throughtons .I sekstant for å finne skutas breddegrad og dessuten tidsbestemmelse for å kunne finne ! lokal tid om bord. Hansteen hadde med seg et kronometer (et nøyaktig urverk), og det , var stilt etter uret på det astronomiske observatoriet i Greenwich. Ved å sammenlikne . . lokal tid om bord med kronometerets tid kunne han så bestemme lengdegraden. På . formiddagen den 29. september beregnet Hansteen skipets posisjon til å være Sr48'20" I nord for ekvator og 8°02'40" øst for Greenwich, altså i havet ca. 33 km rett sør for Kristiansand. Dette er antagelig første gang en skute i den norske handelsflåte benyttet .: kronometer for å bestemme skipets posisjon til havs.

Christopher Hansteen i Kolbjørnsvik Om morgen den 30. september ankom Peficanen Arendal, og det ble da notert i tollprotokollen at skipet kom fra London. 9 Vel fremme i Kolbjørnsvik tok Hansteen umiddelbart frem sekstanten fra Throughton for å gjøre høydemålinger av solen. Disse ble gjort I hos "Skipper Lassen i Colbiørnsvig".'o Sannsynligvis bodde Hansteen i det Lassenske ~ hus hos Jens Lassen. Peficanen ble liggende noen dager før den skulle seile videre til , Christiania, og Hansteen gjorde høydemålinger også den 3. oktober. I de mellomlig: gende dagene gjorde han dessuten flere målinger med sitt magnetiske instrument (magnetometer), og han prøvde alle magnetnålene han hadde med seg. Det vil si den nye

"Det Lassenske Hus" i Kolbjørnsvik hvor Christopher Hansteen bodde under sitt besøk hos Johan Lassen. Fotoeier Riksantikvaren, Oslo.

nåla fra Dollond, og fire eldre han benevnte "den lille", "den flate", "den runde" og "den lange". Den siste målingen vi kjenner, er gjort 3. oktober, og kort etter fikk han sannsynligvis mulighet til å seile til Christiania med en annen skute. Han var en måned forsinket i forhold til sin opprinnelige plan og reiste derfor til Christiania ved første anledning, selv om en del av instrumentene ser ut til å ha blitt værende om bord i Pelicanen. Etter en rolig sjøreise på seks døgn ankom han Christiania. Kort etter ankomst oppsøkte han Qbservatoriet for å sjekke at kronometeret gikk riktig, de første målingene er gjort om formiddagen den 10. oktober. II Det ser imidlertid ut til at Hansteen først rapporterte sin hjemkomst til kollegiet den 16. oktober, da skrev han:

Herved tager jeg mig den Frihed at tilmelde det ærede CoLLegium min Tilbagekomst fra en Reise til England og Frankrig. { ..} De i London nye anskaf fede Instrumenter, hvora!nogle ere ombord i Ski bet, som ei endnu formedelst Modvind er ankommen her til Christiania, skuLLe saasnart det sidste indtræffe, forevises CoLLegiet tiLLigemed Regnskab fra vedkommende Kunstnere. /2 Den samme dagen kom Johan Lassen til Christiania. I Morgenbladet kan vi lese: "Den 16de October. Briggen Pelikanen, ført afJohan Lassen, fra London, med Stykgods."1 3 Dermed var også Hansteens nye instrumenter på plass i Christiania.

Resultatene fra Kolbjørnsvik publiseres Målingene Hansteen gjorde i Kolbjørnsvik, ble snart publisert både nasjonalt og internasjonalt, men for at stedet skulle være mer gjenkjennelig, ble de presentert som gjort i Arendal, noe som jo ikke var helt galt siden Lassens hus var et av husene som

formelt tilhørte Arendal. Sommeren 1820 sendte han brev til astronomen Charles Riimker i Hamburg og fortalte om sine magnetiske observasjoner, og Riimker sendte resultatene videre til andre vitenskapsmenn som publiserte dem. Målingene ble blant annet benyttet til å sammenlikne den magnetiske intensiteten i Paris, London, Arendal og Christiania. 14 De magnetiske observasjonene ble også publisert i det norske ukebladet Budstikken. IS Da tidsskriftet Magazin for Naturvidenskaberne ble startet i 1823, offentliggjorde Hansteen her de astronomiske målingene fra Kolbjørnsvik. Her forklarte han også hvordan han fra observasjonene hadde beregnet stedets breddegrad til å være 58°27' 11" og lengdegraden til å være 26°29' 12" øst for øya Ferro. 16 Siden man regnet at Ferro lå akkurat 20° vest for Paris, skulle dette tilsi at Hansteen beregnet at Arendal lå 8°49'07" øst for Greenwich. Sammenlikner vi med dagens verdier, ser vi at Arendals breddegrad angis til 58°27' 41" og lengdegraden til 8°45'41" øst for Greenwich. Som ventet stemte breddegraden bra, mens bestemmelse~ av lengdegraden var mye mer usikker. Selv om resultatene altså ble publisert under betegnelsen "Arendal", var det Kolbjørnsvik som med dette var satt på kartet!

Noter 1 Christopher Hansteen: Nogle geographiske Bestemmelser i Norge, Magazin for Naturvidenskaberne,Første Aargang andet Bind, Christiania 1823, s. 286. 1 Denne artikkelen er del aven større artikkel som vil bli trykket i årboken for Arendal historielag. Nils Voje Johansen: Arendal, Hansteen og det nye universitetet, Sånn var det årbok for 2011, Arendal 2011 . 3 Fridtjof Foss: Arendal Byes historie, 1893 og Johannes Norløff: Litt fra Arendal i gamle dager, Arendal 1948. 4 Slektstavle for slekten Lassen . Takk til Poul Lassen, Kolbjørnsvik, for kopi av slektstavlen. S Brev fra Christopher Hansteen til Kollegiet, Riksarkivet, UiO, Kollegiet, Journalsaker 1819 sak 256. 6 Ole Falch Ebbell eide 1/12 i følge kvittering datert 1. desember 1819, Aust-Agder kulturhistoriske senter, Fartøyregisteret, Boks 273 (Pelicanen). 7 Kontrakt datert 23. juni 1819 og undertegnet av kaptein Johan Lassen, styrmann Jens R. Lassen, eksaminert styrmann Rasmus M . Lassen, båtsmann Christian Erlandsen,tømmermann Thomas Riber Hansen, matros Lars Mortensen, matros Ahmund Løvertsen, matros Joel Ellefsen, matros Jens Johnsen og dreng Isac Olsen, Aust-Agder kulturhistoriske senter, Fartøyregisteret, Boks 273 (Pelicanen). 8 Brev til Jens Lassen datert London 17. september 1819 og London 24. september 1819, Aust-Agder kulturhistoriske samlinger, Forretningsarkiv Lassen, Pakke 171. 9 Statsarkivet i Kristiansand, Arendal tollsted, Gb Inn- og utgående tollbøker, Inngående tollbok 1819. Under selve innførselen står Pelicanen som eid av "Fridrich Kollenberg m.fl", mens det i protokollregisteret under Pelicanen står "Hovedreder Fridrich Kollenberg" . I registeret henvises også til et målebrev av 15. april 1806 hvor Pelicanen angis å være 68,5 kommerseiester. Takk til Odd leif Lian ved Statsarkivet i Kristiansand for opplysningene. 10 Christopher Hansteen: Nogle geographiske Bestemmelser i Norge, Magazin for Naturvidenskaberne, Første Aargang andet Bind, Christiania 1823, s. 286. 11 Observationer paa en Reisen fra London til Christiania, Universitetet i Oslo, Institutt for teoretisk astrofysikk, Hansteens manuskriptsamiing . 1/ Brev fra Christopher Hansteen til Kollegiet datert Christiania 16. oktober 1819, Riksarkivet, Universitetet i Oslo, Kollegiet, Journalsaker 1819, LNo . 271. 13 Morgenbladet, Tirsdag 19. oktober 1819, Indkomne Skibe. 14 Winkler: Neueste magnetische Entdeckungen des Professor Hansteen, i Journal fur Chemie und Physik, XXXII Band, Nurnberg 1821. IS Magnetiske lagttagelser, Budstikken no. 93 og 94, 16. mai 1822. 16 Christopher Hansteen: Nogle geographiske Bestemmelser i Norge, Magazin for Naturvidenskaberne, Første Aargang andet Bind, Christiania 1823, s. 286-287 .

Skifte etter Marthe Terehildsdatter

l Fra sorenskriver Claus Dibbern til sorenskriver Jacob Jersin Undall Av Nils Voje Johansen

Om kvelden 4. april 1730 banket det på døren til sorenskriver Claus Dibbern. Marthe Terehildsdatter i Kolbjørnsvik var avgått ved døden dagen før, og nå skulle dette rapporteres slik at boet kunne registreres. Marthe var gift med skipsfører Peder Bentsøn som på dette tidspunktet var på reise til England. I henhold til loven måtte boet tas under foreløpig behandling for å sikre verdiene inntil Peder kom hjem .2 Marthe Terehildsdatter var født i 1703 og var datter av Terehild Larsøn på Lindtvedr i Øyestad og Maren Olsdatter Aaveland fra Froland. Da Marthe ble født, var det bestefar Lars Terehildsen som satt på Lindtvedt. Han var opprinnelig en rik tømmerhandler og hadde verdier som satte ham på linje med srorborgere i Arendal. Gjennom odelsretten til sin kone, Marte Olsdatter, hadde Lars fått innpass på Lindtvedr. Da han døde i 1710, etterlot han seg verdier for over 7200 riksdaler. Men tilbake til Marthe Terehildsdatter. Hun giftet seg 10. februar 1729 med Peder Bentsøn fra Kolbjørnsvik. Han var født i 1691 og var sønn av Bent Pedersøn Nedeneseie og Maren Goldrichsdatter på småbruket Skyttervolden. Dette var Peders andre ekteskap. I juli 1723 hadde han giftet han seg med Boel Christensdatter som bodde i Kolbjørnsvik og var oldebarn av Gunleg Havsøen. Peder og Boel fikk tre barn, Bent som ble døpt i januar 1724 og tvillingene Chresten og Maren som ble døpt i oktober 1727. Boel døde i 1728, og året etter giftet Peder seg med Marthe Terehildsdatter. Peder hadde hus i Kolbjørnsvik og betalte grunnleie til Stian Chrestensen Trommestad. Da Marthe døde, ble Claus Dibbern kontaktet fordi en av sorenskriverens oppgaver var å være skifteforvalter. Stillingen som sorenskriver var opprettet i 1591, og den kom etter hvert til å romme mange ulike oppgaver. Fra starren var sorenskriveren sekretær for lagretten, men dette endret seg i løpet av et par generasjoner, slik at han ble rettens embetsdommer. Dommerfunksjonen var sorenskriverens viktigste oppgave, men i tillegg kom flere andre gjøremål. Fra midten av 1600-tallet ble tinglysning vanlig, og oppgaven som tinglysningsbetjent tilfalt sorenskriveren. På samme tid ble det også påbudt å føre egne pantebøker, nok en oppgave som ble lagt til sorenskriveren. Fra slutten av århundret fikk Norge et offentlig auksjonsvesen, og sorenskriveren fikk oppgaven med å forestå auksjonene i landdistriktene. I tillegg ble det i 1690 stadfestet at sorenskriveren skulle være skifteforvalter ved allmuens arveskifter på landet. Det er altså som skifteforvalter for Marthe Terehildsdatters bo vi her treffer sorenskriver Dibbern. Dagen etter at han fikk beskjed om dødsfallet, innfant han seg i Marthes bolig sammen med lensmann Jens Persøn og vurderingsmann Knud Hansøn fra Sandstøe. I tillegg møtte Peder Bentsøns søstre Karen og Maren Bentsdatter og Anna Thomsdatter boende i Kolbjørnsvik, en pårørende av den avdøde. Dessuten var Lorentz Poulsøn fra gården Lindtvedt i Øyestad til stede. Poulsøn møtte antagelig fordi Marthe ættet fra Lindtvedt og hadde en eierparr i gården . Ved registreringen ble det meste av løsøre nedlåst i kister og skrin og forseglet før de ble satt inn på værelser, som så igjen ble forsegler. Alt dette i vente på at Peder Bentsøn skulle komme hjem fra .1

Dette lokkbegeret er laget av sølvsmed Niels Madsen fra Arendal i 1693. Begeret er oppbevart i Arendal Bymuseum, på Kløckers Hus, og det er avfotografert i forståelse med stiftelsen. Lokkbegeret er et illustrasjonsfoto. Kløckers Hus, 2011.

sin utenlandsreise. Noen store gjenstander, og en del av det man kunne trenge i dagliglivet, ble imidlertid registrert og taksert der og da. Fra Claus Dibberns skifteregistrering ser vi at Marthe Terchildsdatter ble lagt på likstrå på et av husets ovale furubord. Under henne ble det lagt et sengeklede, mens hodet ble lagt på en blårennet bolsterhodepute. Etter at gjenstander som slagbenker, bord og stoler, gryter, dyner og puter etc. var taksert, ble disse overlevert i Karen og Maren Bentsdatters varetekt mot at de lovet å vokte dem som om de var deres egne. De skulle også passe på at ingen fikk adgang til de forseglede gjenstandene før den fullstendige skifteforretningen kunne åpne. Etter dette forlot Dibbern huset og ventet på at Peder Bentsøn skulle komme hjem. Marthe Terchildsdatter fikk en standsmessig gravferd. Peder Bentsøn hadde utlegg på over 37 riksdaler i forbindelse med begravelsen, en anselig sum når man tenker på at verdien av ei ku var 3 riksdaler. Hisøy var på denne tiden en del av Øyestad sogn, så Marthe ble begravd fra Øyestad kirke. I tillegg til de 37 riksdalerne ble det også betalt 10 riksdaler for at Marthe skulle ra gravplass inne i kirken. Dette var noe som ble de færreste til del, men vi vet at Marthes foreldre også ble gravlagt inne i kirken. Det hadde siden middelalderen vært mulig å kjøpe seg gravplass i kirken, men i 1805 ble det slutt på skikken fordi det ble klaget på at det luktet ille i kirkene. Det ble nå ansett som uhygienisk å bruke kirkerommet som "gjemmested for råtnende legemer". Den 14. juni fortsatte registreringen av boet i Kolbjørnsvik, nå med Peder Bentsøn til stede. Han kunne opplyse at de eneste arveberettigede var ham selv og Marthes to halvsøsken, Lars Terckildssøn 11 år og Else Terchildsdatter 13 år. De var begge barn av Terchild Larsøn og hans andre kone, Katrine Jacobsdatter Lien. Det var imidlertid sorenskriverens fullmektige, Hans Turman, som ledet forretningen denne gangen. Turman hadde tatt med seg bygdelensmann Jens Pedersen og vurderingsmann Søren Aanensøn Nattvig. Til tross for at Marthe kun var 27 år da hun døde, hadde hun skaffet store verdier til boet. Det var derfor en anselig mengde gjenstander som skulle vurderes. Mange av gjenstandene hadde hun arvet etter faren som var avgått ved døden året før, kort tid etter at Marthe ble gift. Skiftet etter faren var avsluttet 8. februar 1730, og flere av de største gjenstandene hun arvet, stod fortsatt på Lindtvedt. Løsøret i Kolbjørnsvik ble registrert i følgende hovedkategorier: Guld og sølv,

Kobber og messing, Tin, Jernvarer, Trevarer, Sten og glasstøy, Bøker, Sengeklær, Linklær, Marthes klær og til slutt Kreatur. Vi skal ikke ta for oss alle gjenstandene, men stoppe opp ved noen få som kan hjelpe oss til å ra et innblikk i hva man kunne oppleve i Kolbjørnsvik for snart tre hundre år siden. På l700-tallet fantes det ikke noe vinmonopol, og blant eiendelene til det unge paret finner vi "en brennevinskjele av kobber med hatt og piper". Her kunne man altså brenne sitt eget brennevin. Men Marthe og Peder kunne også servere gjestene øl fra husets to øltønner (en tønne er ca. 115 liter). Til å oppbevare vin hadde de dessuten flere hele og halve ankere (et anker er ca. 40 liter). Men man kunne også traktere gjester med alkoholfrie alternativ. I huset fantes "en kaffekanne av messing" og "en tekanne av steintøy" . Kaffe og te kunne serveres i husets porselenskopper, som det fantes fem par av. De kunne også benytte husets "fem par hollandske kopper" sammen med noen av sølvteskjeene de eide. Maten kunne serveres på tinntallerkener, og som bestikk kunne man varte opp med noen av sølvskjeene Marthe hadde arvet. Marthe hadde nok en god del klær som ikke var vanlig blant folk flest. I hennes garderobe finner vi blant annet "en gylden Dracors hodelue" , "en sort fløyelslue" , "en lysebrun silkekjole uten slag for bryst og ermer", "en rødrennet Pappelinstrøye"3 og "en gul silkekåpe". Hun hadde dessuten en tommelring av gull med initialene M:T:D: (Marthe Terchildsdatter). Den var verdsatt til 5 riksdaler. I tillegg fantes det atskillige

gjenstander av sølv i boet. Den største var en mektig sølvkanne med initialene O:G:S: ogB:C:D: samt årstallet 1663. Verdien av denne var hele 37 riksdaler. Det har foreløpig ikke lyktes å identifisere hvem denne var laget for. Derimot gjenkjenner vi flere arvestykker fra Marthes foreldre, Terchild Larsøn Lindtvedt og Maren Olsdatter Aaveland. Blant disse et "sølvstøb" fra 1704 merket T:L:S: M:O:D: og 11 sølvskjeer med navnene T:L:L: og M:O:D: I tillegg til løsøre hadde Marthe fast eiendom. Hun eide blant annet 1 gjeteskinn i gården Steene, verdsatt til 81 riksdaler, og 8 1/3 kalvskinn i gården Lindtvedt, verdsatt til 158 riksdaler. 4 Det endelige skifteoppgjøret fant sted 11. oktober 1730. Kolbjørnsviks første sorenskriver, Claus Dibbern, var imidlertid avgått ved døden. Det var derfor hans etterfølger, Jacob Jersin Undall, som stod for det endelig oppgjøret. På forhånd hadde det vært slått opp proklamasjon og plakater slik at alle som mente de hadde krav i boet, kunne melde seg. Da skifteforretningen var klar til å avsluttes, var den registrerte totalverdien 663 riksdaler. Fra dette måtte man trekke en samlet gjeld på 313 riksdaler, og man fant da at det ble 350 riksdaler til fordeling mellom Peder Bentsøn og Marthes to halvsøsken Lars og Else. Av dette tilfalt halvparten Peder, mens de siste 175 riksdalerne ble delt mellom Lars og Else. Dette var før likestillingens tid, og brorparten var dobbelt så stor som søsterparten. Lars fikk derfor 116 2/3 og Else 58 1/3 riksdaler. Dette ble i hovedsak innløst ved at Lars og Else til sammen arvet Marthes part i Lindtvedt. De som hadde tilgodehavende i boet, ble i stor grad løst ut ved at de fikk eiendeler tilsvarende det kravet de hadde. Takstmannen hadde derfor en viktig rolle siden hans vurderinger var endelig verdifastsetting. Av de tingene Peder Bentsøn arvet, og som forble i Kolbjørnsvik, var Marthes gullring, porselenskoppene og endel stentøy samt mye av innboet som var viktig i det daglige husholdet.

Noter 1 www.digitalarkivet.n o.Skannaskiftemateriale.Nedenessorenskriveri-1824.Skifteprotokoll 11, 1730-1731, pag 280b ff. 2 Kong Christian den Femtes Norske Lov: 5. bok, 2. kapittel, 1. artikkel. 3 "Pappelin" var en tekstilkvalitet som oftest i blandingen ull og silke . Navnet kommer fra middelalderen da stoffet var kjent fra byen Avignon i Frankrike , pavesete på 1300-tallet (Pape = pave). Ordet lever videre i dagens "poplin". 4 Skinn- og hudbetegnelsen var et mål for skatteevnen som gården hadde. Forholdet mellom dem var 1 hud = 2 bukkeskinn = 4 geiteskinn = 6 saueskinn = 12 kalveskinn.

De gamle handelshusene i Kolbjørnsvik Av Ulrik Sissener Kirkedam Arendal fikk sin bystatus i 1723. Privilegium til å drive handel for byens borgere kom først i 173 5. Det betydde i praksis at det var ulovlig for folk som bodde utenfor byens grenser å drive handel. Det var 8 større eiendommer som lå i Kolbjørnsvik. Eierne av disse ønsket å drive handelsvirksomhet, og de måtte få kongelig tillatelse for å drive denne handelen. Det betydde at de også måtte svare skatt til byen Arendal. Fordelene var til å begynne med mange. Byen fikk god skatteinngang, og for kjøpmennene i landdistriktene betydde det lettere lasting og lossing av varer fra skutene, i og med at alle de 8 eiendommene lå sjønært. Privilegiene til handelshusene gjorde at de etter hvert også fikk et visst tilsyn av vektere. Det ble blant annet satt opp oljelykter ved noen av bryggene til handelshusene. Fra skatteregnskapene omkring 1800 går det tydelig fram at alle de som drev med handel i Kolbjørnsvik, var blant de største skatteyterne i byen . . Allerede i 1737 forfattet sorenskriver Jacob Jersin Un dall på vegne av bondestanden en søknad som gikk direkte til kongen. Her påberoper han seg den gamle retten som mange hadde, til å drive handel med utenlandske skuter, utenom de nye privilegerte kjøpstedene (Arendal og Risør 1723) . Dette ble naturligvis en stor brannfakkel når vi tenker på den handelspolitikk og de privilegier som ble innført på denne tiden. Opptakten og noe av skriveriene kan vi finne i "Arendal Byes Historie" . Blant annet et det et brev som har følgende overskrift: "Stilfærdig og rolig ansøkning fra Kolbjørnsvigs indbyggere i 1751 ". Denne søknaden var et bønneskrift til kong Fredrik V på vegne av de kjøpmenn som allerede bodde i Kolbjørnsvik. I skriftet går det frem at de fortsatt ønsket å bli boende i sine hus, og at de ville fortsette å drive handelsvirksomhet, samt ra beholde sitt borgerskap i Arendal. De hadde jo alle betalt skatter som byen hadde pålagt dem.

Maleriet av LeifJohannessen viser hvor nær Kolbjørnsvik ligger Arendal havn. Maleriet er i privat eie. Foto Hisøy Historielag.

Kartrisset viser hvor de gamle handelshusene lå. Noen av husene står fremdeles. Nummereringen er etter matrikkelen. Nr. 1 er KaL/evigs eiendom med holmene Geiteholmen, Sagholmen og området 'KaL/evig-bukten '~ Nr. 2 er 'Krøgers Hus" som ligger i Sperrevigen. Nr. 3 er "Persens Hus " som lå i bakken ned til Kulltangen. Nr. 4 er "Roosens Hus" som ligger ved Sperrevigveien. Nr. 5 er "Gerners Hus" som ligger i Norvigen. Nr. 6 er "Oscarsborg" på Noroddveien. Nr. 7 er "Lassens Kran" innerst i Kolbjørnsvik. Nr. 8 er "Det Lassenske Hus" som lå på Sletta ved Sperrevigveien. Kart ved Søren Chr. Christensen, 2011.

Kongelig dispensasjon Det kan også henvises noe senere til en konkret sak, idet det forlanges av byfogden i Arendal at dersom en borger drev kjøpmannsvirksomhet og flyttet fra byen over til Kolbjørnsvik, måtte han vise frem kongelig dispensasjon for å drive handel også i Kolbjørnsvik. Hvis ikke måtte han flytte tilbake til Arendal . Det fortelles at Herlof Rasmussen slo seg ned i Kolbjørnsvik i 1736 der "madame Ellen salige Søfren Pedersøn" bodde. Hun overdro huset (på Norodden, nordenden av Hisøy) til han. Herlof Rasmussen var da så nær Arendal han kunne komme, og mente at han fritt kunne drive handel. Her var gode fortøyningsplasser for skutene, og alt var lagt til rette for at han kunne drive lønnsom handel uten å flytte helt innenfor byens grenser. Dette ble diskutert blant embetsstanden i Arendal på denne tiden, men ingen nektet han å drive handelsvirksomheten sin. Brevet til kong Fredrik Vog de følgende henvendelsene til diverse myndigheter, kan vi trygt si var opptakten til det som senere førte til at flere hus i Kolbjørnsvik fikk sine handelsrettigheter via byfogden i Arendal. I 1817 behandlet regjeringens 4. departement fastsettingen av Arendals grenser (byutvidelse?) . Byfogden i Arendal, Nicolai Hentich Jæger (1780-1846), kom da med en betenkning som han skrev til departementet, og her tas med en liten del som angår de 8 handelshusene (inkorporerte) på Hisøy.

"Byens strekning tiL vannet innesLutter nemLig ArendaL havn på den ene side, og på den andre side omsLuttes av CoLbjørnsvigen. De skip som kommer inn på Arendals havn, og de personer som har med dette å gjøre, henvender seg etter forgodtbefinnende enten til byfogden eLler tiL sorenskriveren som bor i CoLbjørnsvig. Videre nevnes det at deLer av "priser" som bLe innbragt tiLArendaLs havn oftest bLe soLgt eLler realisert i CoLbjørnsvig. Arendals-byfogdembete har derved tapt store inntekter. Så for meg (byfogd Jæger) vilLe det både være rett og rimeLig at de betydeLigste husene fortsatt skaL tilhøre ArendaL by og endog håndverkere av Arendals Håndverkslaug som bor i CoLbjørnsvig måtte i det heLe bli tillagt Arendal by når dette skulle bli aktuelt. "

ByfogdNicolai Henrich Jæger 1780-1846 Han var byfogd i ArendaL fra 1816 tiL sin død Han behandLet mange av de kravene som kom fra kjøpmennene på Hisøy vedrørende handeLsrettigheter som de mente de hadde fra sine eiendommer på Hisøy. Foto utlånt med tillatelse fra boken ''Arendals Byes Historie'~ AAks.

Dette ble skrevet av byfogd Nicolai Henrich Jæger i 1817. Det skulle ikke gå lerge før handelshusene i Kolbjørnsvik igjen gjorde nye henvendelser både til byfogden og amtmannen på grunn av dette innspillet. Det kom imidlertid ingen avklaring på dette tidspunktet. På 1840-tallet tok kjøpmennene i Kolbjørnsvik igjen opp spørsmålet om å slippe skatt til Arendal. De mente at de ikke hadde noen fordeler eller goder, men bare utgifter. Tiden gikk, og den 19. desember 1849 skrev lederen av fattigkommisjonen, fyrforvalter Johan Christian Rømcke Knudsen, og Carl M. Ulstrup et felles brev til fogden i Arendal. Inntil da hadde de 8 eiendommene betalt skatter og avgifter i nesten 50 år til Arendal by. Dette brevet kan kaste nytt lys over saken, samtidig som det forteller mye om den tidsepoken vi er i. I tillegg kommer det fram forskjellige sider vedrørende de problemene som eierne har, i og med at eiendommene deres var inkorporert i Arendal bys jurisdiksjon. Det kan derfor være av stor interesse å ta med hele brevet siden dette aldri før har vært offentliggjort.

Til Fogden i Nedenæs Paa Grund a!den trykkende Beskatning som det er at flrudsee at ville fo lde på Hisøsogn - saa meget mere som den aJPræstegjældets Communalbestyrelse besluttede Deling a!Fattigvæsenets Distrikt ikke har nydt naadigst Approbation- maa nævnte Sogns Formandskab pliktmæssig søge oplyst og undersøgt de Forholde og Omstændigheder, der muligens kunde bevirke, Skattebyrden noget lettet saavelfor de Enkelte som for det hele Sogn. - I saadan Hensikt har undertegnede Hisøsogns Formænd, saavidt de der til have været i stand, søgt at gjøre sig bekjendte med Bestemmelsene i de "Rescripter" hvorvedflere, paa forskjellige Steder inden Sognets beliggende, Huse(Gaarde) tilforskjellige Tider ere blevne "Arendals Bye incorporerede. "- Det har a!disse vel forekommet os klart, at der for omhandlende Huseiendomme er erhvervet Goder og Rettigheter, saasom geistlig og verdslig Jurisdiktion til Arendal tillige med ret til Handel og i Lighed med Huuseiere boende indenfor den for Arendals Bye 1788 bestemte Grund - men at derhos omhandledeHuses Eiere ingenlunde derved ere blevne tillige fritagne for at deltage i de communale Ydelser til sit ligefoldt virkelige og oprindelige Distrikt, inden hvilket Eie1'fdommene vare og vedblivende er beliggende, og i Lighed med samtlige andre Huseiendommes Beboere paa Hisøen, eller i Hisøsogn. - For omhandlede Huseiendomme er - i det de vedblevne deres øvrige Forholde til Stedet og Deres Eiere eller Beboere at boe og holde Dug og Disk som Enhver anden inden Sognet og med disses Rettigheder ubeskaaret - erhvervet en anden, ny og udvidet Rettighed, som vel kan herformedelst paa ordre en ny Beskatning uden dog at hæve de tidligere bestaaende Forpligtelser. - Nævnte, til dels vidt fra hverandre omspredte Huse, ere beliggende aldeles udenfor Arendals Byes Terretorium midt imellom og rundtomgivne aJStrandstæds-Huse paa Hisøen og i Hisøsogn, fra hvilke de i ingensomhelst anden Henseende kunne udskilles eller have noget forud eller særegnet ved sig. - Hvert enkelt a! de omhandlede Huse kunne nærmest betragtes som et spesielt Ladested eller særegnet Landhandleri i Hisøsogn med speciel Tilladeisee for hver Beboer tillige at maatte benytte Arendals Kirke og Arendals Magistrat, istedenfor (nu) Hisøe Kirke, Grimstads Byfoged og Landdistriktes Foged. Alt omhandlede Huses Eiere eller Beboere ikke kunne antages fritagne for Skatter og Onera* til det Sted eller den Kreds, hvor disse Huse dog ere beliggende, synes ogsaa til dels at fremgaa deraJ at det Rescriptet udtrykkelig betinget at de da fungerende Embedsmænd ingen Afgang i Indtækt maatte lide. - Havde Incorporationsrescriptet villet at Communen skulle have Af gang i Indtækt for den paa Husene eller deres Beboere foldne Andel, a!communale ydeiser synes saadant at maatte have været bestemt udtalt. En Saadan Fritagelse omhandler de Reschripter, Formændene have havtAnledning til at gjøre sig bekjendt med, aldeles Intet om.Ogsaa § 60 i Lov om Fattigvæsnet paa Landet, synes her at maatte tale for vor Formening. Forinden Communalbestyrelsen imidlertid trøster sig ti paa omhandlede Huses Beboere at udligne Bidrag til Commune-Skatter, samt derhos flrudseende Muligheden a! en Proces paa Grund a! den i Praxis opstaaende Fritagelse, grundet i de tidligere bestaaende Forholde med den communale Bestyrelse og forventedesig fra Sagførelse for saadant Tilfælde, hvae undertegnede Hisø-

*onus er entall, betyr last,byrde, skatt/avgift

communens Formænd anseet det for rigtigst, hermed at henvende sig til Hr Fogden i det vi ønske os vedkommende Autoriteters Formening og Erklæring herover, som for det TiLfæLde saadan maatte bestyrke vor anskuelse aj Forholdene, maaske endog turde de forskaane vor Commune for Ubehageligheden aj en Proces med agtede Folk inden vor Midte. De omhandlede "Gaarde" ere for Tiden eiede og til dels beboede af Hr. Consul l Kallevigr Huus "Gimle" incorporeret ved Rescript aj 27. Aug. 1802 Hr. Kittel Uglands -do i Sperrevigen 6 Sept. 1806 Hr. Seilmager Knud Pedersen -do i Colbjørnsvig 26 Marts 1806 Hr. Jens Lassens -do -do Hr. Jens o. Jensens -do -do Madm Herlofions -do -do 23. Febr. 1813 Hr. Peder Nielsens -do -do Hr. Poul Jensens -do -do Som Følge av de Forholde, undertegnede Hisøsogns Formænd foranført have tilLadt sig ærbødig at udvikle, er ogsaa Lov aJ6te Septbs. 1845 om BrændevinsudssaLg, i Praxis bleven formentlig fortolket mindre riktig ved Dispocitionen over AJgiften. Der existerer i Virkeligheden inden vor Commune for Tiden tvende BrændevinsudsaLg, nemlig ved Kittel Ugland i Strandstædet Sperrevig og ved Jens o. Jensen i Strandstædet Colbjørnsvig, hvilke begge beboe, og som Følge aj Rescript Rettigheden, drive Kjøbstads Næring, fra det Slags Føromhandlede "Gaarde'~ Endskjøndt nævnte Lov om BrændevinssaLg ingen udtrykkelig Bestemmelse indehoLder om desLige særlige TiLfæLde, formentligfordi man ikke herpaa har været opmærksom, maa undertegende Formænd dog være aj den formening at Afiiften ajde inden vor Commune etablerede Brændevinsudsalg ogsaa maa tiLjaLde vor Commune. AJgiften er vel beregnet paa en Fordyrelse aJBrændevin, men derhos ogsaa en Beskatningpaa vedkommende Consumentere til Fordel, saavidt gjørligt for den Commune hvori Udsalg finder Sted og hvor det maa antages det .l(vfeste comsumeres hvad ogsaa (næsten( udelukkende finder Sted med det i vort Sogn forhandlede Brændeviin. Omhandlede Lovs §9 bestemmer generelt. Afgiften erlagt til Fattigkassen, men ligesaavel som Brændevinsudselgere i Ladestæder eller fra Landhandlerier maa erLægge AJgiften til den Communes Fattit!.asse inden hvilken Næring drives ligesaavel synes dette ogsaa under de her stedAndnede Forholde om end særegne at maatte blive TiLfæLdet saa meget meeree som Lovens § 13 sætter Afiiften i Klasse med andre Communeskatte og §23 udtrykkelig nævner "Stædets Fattigkasse" hvor den bestemmer Anvendelsen ajifaLdne Bøder.Stedets Fattigkasse saavel for Sperrevig som for Colbjørnsvig synes at maatte her blive det Sogns hvori BrændevinsudsaLgetforegaar, thi man har ikke godt for at antage at en Bye kan holde Brændevinsudsalg omkring i Landdistrikterne og heraJberegne sig. Afiiften til Intækt.Efter hvad vi saaledes have tiLLadt os at opptre maa vi staa i den Formening at omend de uden Hisøsogns existerende Brændevinsudselgere aj Arendals Commune Bestyrelse sættes i Skat i Lighed med de inden Byens Territorium existerende Brændevinsudselgere maa dog den Afiift som falder paa nævnte 2de Brændevinsudselgere tiLjalde Hisøsogns Commune i overensstemmende med Lovens § 19 sammenholdt med Skrivelse aj 2. jan. 1848 Colbjørnsvig 19. Dese. 1844. J c. Knudsen - Ulstrup 74

Den 27. april 1851 behandlet Hisøy fattigkommisjon blant annet skattesaker vedrørende de inkorporerte hus. Fattigkommisjonen bestod av følgende personer: prost Brager, fyrforvalter J. Chr. R. Knudsen, gårdeier av His gård, Gjeruld Terkelsen-Hiis, landarbeider KnudAslaksen og gårdeier avTrommestad gård, Christen Hansen Tromrnestad. Møtet ble holdt på Store Torungen. Her ble de enkelte huseiere ilagt skatt ener formue og inntekt. Etter hvert som tiden gikk, tilspisset forholdene seg mer og mer fordi det ble ønsket en snarlig løsrivelse fra de skatter og avgifter som skulle svares til Arendal by. I et 6-siders langt brev (seks tettskrevne foliearksider) fra Hisøsogns Communalbesryrelse og viceordfører for prestegjeldet, tyrforvalter J. C. R. Knudsen, skriver han til overrettssakfører Major i Kristiansand for å gi en forklaring av forholdene om de inkorporerte husene, og for å få en betenking fra han om dette kan bringes inn for domstolene. Som noen vil kjenne til, så sluttet Johan Christian Rømcke Knudsen som tyrforvalter på Store Torungen i 1853 og flyttet til Langesund og ble overtoller og ordfører der. Med han mistet Hisøy en drivende politiker og formann, som faktisk gjorde mye av forberedelsen til at Hisøy senere (i 1881) ble egen kommune, men det er en annen historie. En av de som overtok etter tyrforvalter Knudsen, var kjøpmann Waldemar Kallevig. Han ble ny leder for fattigvesenet på Hisøy, og i den anledning fulgte han opp saken, og skrev flere brev bl.a. i 1853 og -54. Et av brevene ble sendt til' høyesterettsadvokat Dunker for å høre hans mening om saken. I det samme tidsrommet ble det gjort et vedtak i byretten i Arendal. Denne hadde gått imot fattigkommisjonen på Hisøy med det resultat at eiendommene fortsatt måtte betale skatt til Arendal by. I brevet bad Waldemar Kallevig om advokat Dunker kunne vurdere om Hisøy hadde noen som helst muligheter for å til et annet resultat, dersom saken ble innmeldt for høyesterett. Det var spesielt saken vedr. Ole Jensen, som på det tidspunkt hadde solgt sitt hus til Poul Edv. Jensen. Han hadde revet en pakkbod som var inkorporert. På det samme stedet oppførte han et våningshus. Poul E. Jensen mente at han skulle ha samme renigheter som pakkboden hadde. Dette ble det stridigheter om. I tiden frem til ca. midten av 1860-årene var det fortsatt uenigheter om hvilke plikter og rettigheter huseierne hadde, men en ting kunne ikke rokkes ved. Det var at kjøpmennene måtte ha kongelig bevilling på å drive handel. Noe senere ble handelen

Dette oversiktsbildet er tatt fra kirketårnet i Arendal omkrig 1890. På dette bildet ser vi et par av de handelshusene som lå langs Sperrevigveien. Fotoeier Hisøy Historielag.

Skuta "Regina Maris" lå ved "Skjæret" i 1910-åra. Bildet er fra et postkort. De to guttene som sitter i forgrunnen er HeLge Edvardsen og Kjell Øystein Terjesen. Hisøy Historielags arkiv.

frigitt, og da reiste spørsmålet seg igjen om husene skulle bli værende i Arendal by eller om de skulle bli lagt under Hisøy/Øyestad. Forholdet var at dersom alle de inkorporerte husene gikk tilbake til Hisøy, ville Arendal tape omtrent 1/13 av sin formue og dertil fremtidige skatteinntekter. Arendal hadde tidligere vært gjeldfri, men etter de to store bybrannene (siste i 1868) ble byens gjeld svært stor, og skattetrykket måtte derfor fordeles på så mange som mulig, også de som bodde i Kolbjørnsvik.

Til Stortinget I 1872, den 8. januar, finnes det enda en henvendelse fra Hisøy prestegjelds formenn og representanter. De understreker sterkt at eiendommene må tilbakeføres til landdistriktet. Dette brevet stod Hisøys sogneprest Heffermehl for. Det skulle vise seg at han var en av de som senere fikk saken behandlet i Stortinget De "goder" som vi vet at inkorporeringen medførte, var at det i 1870-årene var anbrakt noen lykter (oljelamper som ble tent av byens vektere) i Kolbjørnsvik, noe politioppsyn var opprettet og noen brannredskaper ble plassert i handelshusene. Brannutstyret var blant annet noen brannsprøyter, vannpøser, stiger, økser o.l. Dette skulle være tilgjengelig i de husene som var inkorporert, i tilfelle brann. Ellers var det lite eller ingenting annet som eiendomsbesitterne av de inkorporerte hus kunne ha fordeler av. (Se også artikkelen om Chr. Huldt Uglands memoarer.) Etter et par års forberedelser bringes saken endelig inn for Stortinget. Det behandlet saken i 1874. I den alminnelige norske lovsamling for 28. mars 1874 sies det følgende: Vedr. skattepliktfor året 1875 anses enhver som bor på de nevnte eiendommene pr. 30. sept. 1874 at de skal betale skatt til landdistriktet. Videre sies det at alle de som bor på de berørte eiendommene og har fltt sitt borgerskap til kjøpstaden, er kjøpmenn eller håndverkere skal beholde sitt borgerskap og har de samme rettigheter til næringsdrift som om eiendommene hørte til byen.

I en innstilling til Odelstinget datert i 1874 sier komiteen i sitt forord at spørsmålet enten dreier seg om en endring av Arendals grenser, eller at en skal betrakte eiendommene som en del av landdistriktet. Videre sier skrittet at det ikke synes å være grunnlag for en byutvideIse. Dette på grunn av at det bor mellom 2000 og 3000 mennesker utenfor byen. Det ville derfor være vanskelig å enes om en "passende Grændseudvidelse paa disse Kanter af Arendal". Det vises også til siste folketelling i 1865 da det bodde 1143 mennesker på de ulike strandstedene på Hisøy. Alle disse hørte til Hisøy sogn. Opinionen skal være i mot at alle disse skal innlemmes i Arendal, selv om området kun er fraskilt med et "fjordstykke" på 700 til 1800 alen. Komiteen mente at Hisøy prestegjeld ikke ville kunne tåle adskillelsen fordi dette kom da til å berøre over halvparten av Hisøys folketall. Det kom frem i innstillingen at av de 8 eiendommene på Hisøy hadde 4 uttalt seg meget bestemt at de ønsket fortsatt å være en del av Arendal by. To andre hadde ikke avgitt noe ønske om hvor de skulle tilhøre. En hadde uttrykt ønske om å tilhøre byen uten at dette var begrunnet. Kun eieren av Gimle, konsul L Kallevig, hadde gitt utførlig begrunnelse for sitt valg om at hans eiendom måtte tilhøre Hisøy sogns prestegjeld. Ligningen for de 8 eiendommene utgjorde i skatt for året 1871 til sammen 1670 spd. Derte var både eiendomsskatt, næringsskatt og fatcigskatt. I tillegg var formuen til disse 8 handelshusene lignet til ca. 500.000 spd. (I 1875 ble l spd satt til 4 kr.) Den samlede formuen for disse 8 eiendommene utgjorde en betydelig sum,' og Arendal by forventet fremtidig inntektsskatt. Utredningen sluttet med at det fra Arendal kommunebestyrelse og fra magistratens side oppstod store protester mot utskilling av disse eiendommene. Likevel gikk det i retning av at Stortinget vil legge eiendommene inn under Hisøy sogns prestegjeld i Øyestad kommune. (Hisøy ble egen kommune først i 1881.) For å understreke at dette temaet har vært tatt opp til ulike tider, også i vår tid, så kan vi finne et innlegg av tidligere nestformann i Hisøy Historielag, Wilhelm TvedtGundersen, der han skrev i Vestlandske Tidende den 24. des. i 1955:

"Flere av byens beste skatteytere til Arendal bodde i Kolbjørnsvik. Innehaverne av disse eiendommene var rike skipsredere som satt med store inntekter og var gode skatteborgere. Da Arendal by ble rammet av nok en stor bybrann i 1868, tiltok kravet om en løsrivelse for alvor. Enkelte av borgerne som bodde i Kolbjørnsvik så med engstelse på utviklingen av Arendal. De synes at byens myndigheter slo stort på det, med en ny regulering av byen, gjenfYlling av pollene og krav om nye innkjøringsveier og ikke minst nytt vannverk. De reiste seg da i opposisjon for å fl skilt ut eiendommene som lå i Kolbjørnsvik for å fl de inn i den kommunen de rettelig hørte hjemme, nemlig Hisøy. Dertil kom også at man syntes at det ble gjort for lite for disse skatteytere fra Arendals side. Mens byen fikk nye gater og nytt vannverk, ble Hisøysiden sørgeligforsømt og alt ble med det gamle. cc Så ble det i 1875 endelig bestemt i Stortinget at de 8 eiendommene skulle legges inn under Hisøy/Øyestad. I dag er det mange mennesker som ønsker å vite noe mer om hvor disse husene lå, hvem som bodde i husene og kanskje også finne ut hvor mange av disse husene som fortsatt står. Her følger en oversikt over de husene som dette angår. Opplysningene er funnet i arkiv og andre ulike kilder.

"Gimle" på Hisøy. Hovedhuset slik det stod i sin glanstid omkring 1870. AAks.

Kallevig 1.

Matr. 291 g.nr. 7 br.nr.l Registrert som handelshus 27. august 1802 "Gården Kallevig IGimle gård". Den første av familieq Kallevig som fikk en ganske stor betydning for Kallevig gård, var Salve Johannesen Kallevig. Han var gift med Else Sophie Mortensdarter Michelsen. Kallevig var skipsreder, trelasthandler og kommisær. Han startet opp i Kallevigen og bygde skipskran på Geiteholmen eller Kallevigholmen, som den også er blitt kalt.

Trelasthandler og skipsreder Morten Michael Kalievig 1772-1827. Han bygde opp "Gimle" . Han søkte i 1790 om å få handelsrettigheter. Historien forteller at det gikk 2 år før han fikk kongelig privilegium til handelsrettigheter. Hans "stamfar" Salve Johannesen Kallevig var den første eier av gården Kallevig med skipsverft og skipskran . Foto utlånt med tillatelse fra boken" Arendals Byes Historie". AAks.

Skipskranen ble oppført i 1790. Han søkte kongen, Christian den 7., om å drive skipskranen. Først så det ut som han måtte vente i 3 år før han kunne sette sin kran i drift på Geiteholmen, fordi Arendal by hadde allerede gitt lov og enerett til skipskrandrift i Kolbjørnsvik og i Kittelsbukt. Etter to år, i 1792, ser det ut som om alt ble i orden for driften av skipskranen på Geiteholmen, og senere ble det rigget flere skuter her. Morten Michael Kallevig (1772-1827), JohanI nes Salve Kallevigs sønn, giftet seg med Catharine Helmer Leth (1783-1869), som vi i dag kjenner som Kitty Kallevig. Morten M. Kallevig ble, før sin myndighetsalder, tatt inn i sin fars bedrift og i ble en av Arendals største forretningsmenn. Firmaet gikk under navnet" Salve Kallevig & Sønn". Den 27. august 1802 skriver Morten Michael Kallevig en søknad til stiftet i Kristiansand med en notis til generaltollkammeret at gården Kallevig i Øyestad sogn må inkorporeres i Arendal bys geistlige og verdslige jurisdiksjon. Han tar med seg fogd Weidemann og sorenskriver Finne som er ansvarlig ved befaring og gjør en oppmåling av de områder som han mener skal høre inn under Arendal by. I notisen går det fram at det er sjøboder, sjønære områder, småholmer og fortøyningspåler både på Galten, langs sjøsiden i Galtesund og på Norodden som skal høre inn under byens jurisdiksjon. Kallevig nevner også at gårdens eier skal nøye etterleve "To ld- og ConsumtionsAnordningerne i Henseende til Handel og Skibsfart til og fra Gaarden" . I branntaksten fra 1846 er verdien satt til 6500 spd. I 1851 er det Isaac Kallevig som besitter Gimle gård. Han ble født i 1805 og drev gård og ski ps kran og bygde opp Gimle dampsag i 1860-årene. Han døde i 1888 på Gimle. Han var gift med Maren Otilia FUrst, datter til byfogden i Trondheim, Hans Severin Fiirsr. Fra omkring år 1800 ble navnet Gimle mer og mer brukt i omtalen av

Catharine Helmer Leth 1783-1869 var gift med Morten Michael Kallevig . De bodde i det som nå er Arendal Gamle Rådhus inntil hun solgte dette i 1844 til Arendal kommune. Foto utlånt med t illatelse fra boken "Arendals Byes Historie" . AAks.

~.,

Kartet er tegnet av Heyre og underskrevet av Johannes KaLlevig i 1731. Den tykke brune streken er skille mellom Kallevigs eiendom og Trommestad gård. AAks.

På bildet sees barken "Birkeland" av Lillesand fortøyd ved Geiteholmen. Skipet er i ballast, og skal muligens ta inn trelast. Bildet er troligfra begynnelsen av forrige århundre. Fotoeier Ole Martin Taraldsen - Hisøy Historielags arkiv. stedet. Isaac Kallevig innehadde flere stillinger, noen av disse overtok han nok fra sin far, som blant annet var fransk og hanseatisk visekonsul, trelasthandler, skipsreder og ikke minst skipskraneier og dampsageier. Fra en branntakst, som ble holdt i 1856, er den delen av gården som hørte inn under Arendal by, verdsatt til 6900 spd. Dette var den gang et stort beløp. I en innstilling til Odelstinget datert i 1874 kan vi lese at flere på Hisøy (4 huseiere) har skrevet om fortsatt å ra bli under Arendal bys juridiksjon, mens eieren av Gimle, konsul L Kallevig, har gitt utførlig begrunnelse for sitt valg om at hans eiendom må tilhøre Hisøy sogn prestegjeld. Han anfører at han bor på eiendommen, og hans arbeidstokk, som er 60 til 80 arbeidere med deres familier, bor i nærheten.

Geiteholmen og Berjedråbet. Foto Birger Dannevig - Hisøy Historielags arkiv.

Hans eiendom ligger langt fra byen, og han er heller ikke tilfreds med å måtte bidra årlig med en vesentlig stor sum til byskatt uten å ha noe igjen for dette. r 1874 ble deler av eiendommen kjøpt av Isaac Kallevigs svigersønn, Søren Munck Kløcker. Han ble eier av gården Slaabervig. Og etter stortingsvedtaket i 1875 ble alle eiendommene ført tilbake til landdistriktet og forble under Hisøy-Øyestad sogn.

Geiteholmen slik området ser ut i dag. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

Handelshuset i Sperrevigen sLik det Ligger i dag. De nåværende eierne er jåmiLien Krøger, derav navnet. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

Silhuett av Cathrine Margrethe Falster Ugland (I782 - 1860) som bodde i 'Krøgers Hus "fta 1843 tiL sin død i 1860.

Krøgers hus 2. Matr. 290 g.nr. 7 br.nr. 46 Registert som handelshus 6. september 1805 "Krøgers hus", Sperrevigveien 80. Skjøte er gitt fraJoh~nnes Kallevig til skipskaptein Daniel Chr~stensen Feif, som bygde huset og eide det frem til 1767. Han var en betydningsfull person, og han skrev under et opprop til kongen i 1751 om at de måtte ra handelsprivilegier under Arendal. (Ny utgave 1998 av F. Foss: 'ruendals Byes Historie", s.161 fE) Jens Thomassen fra Guldsmedengen kjøper huset fra Daniel Feif og beholder det i 4 år. I 1771 står skipper Erasmus Dietrichsen som eier. Han solgte til Iver Hirscholm, men kjøpte igjen huset i 1777. Dietrichsen døde i sitt hus i Sperrevigen i 1791 . Etter hans død står skipperborger og kjøpmann Jens Aalholm, f. 28. august 1765, oppført som eier. Han gittet seg i 1792 med Magdalene Schmidt, født Borrely i 1774. De kjøpte eiendommen og bodde i h uset fra sitt bryllup i 1792. Eiendommen bestod på denne tiden av et våningshus med 10 værelser, pluss kjøkken, bryggerhus, kjeller og et tilbygg med to tom til "brændeskur" (vedskur). I tillegg en rullebod og nok et rom. Her var stall/fjøs til dyrene, en sjøbod i to etasjer med 6 rom pluss overlott. Til huset hørte det også en urtehage med stakittgjerde rundt, samt brygge med trapper ned til vannet. Jens Aalholm tilhørte Arendals borgerskap og var innvalgt i 1801 i den tolvmannskomiteen som styrte Arendal by. Bare dette betydde at Jens Aalholm hadde en stor anseelse blant byens kjøpmenn. Da Jens Aalholm sluttet å seile, begynte han sin kjøpmanns- og handelsvirksomhet fra sitt store handelshus i Sperrevigen. 82

Nærhet til sjøen var viktig. varer kunne lett fraktes til og fra handelshuset. Som bildet viser, lå huset tidligere tett ned mot stranden. AAks.

Historien om Jens Aalholm forteller at han omkom på sjøen i 1813 etter at skuta hans ble bordet aven engelsk fregatt utenfor Jylland. Kona satt igjen 38 år gammel med 6 uforsørgede barn. Hennes økonomi var vanskelig i og med at Jens Aalholm hadde flere utestående fordringer. Boet ble gjort opp, og Magdalene flyttet til Sandvigen hvor hun døde i 1845. Ener at kona til Jens Aalholm flyttet ut, kjøpte Even Steen og Erich Thomle huset. De står oppført som eiere, men historien forteller ikke om de bodde i huset. I 1823 kjøper skipskaptein Peder Olsen Ugland eiendommen. Igjen har vi funnet skjøte med overdragelse av huset i Sperrevigen, og her står blant annet (forkortet utdrag):

Jeg underskrevne, Even Steen, Borger og Handelsmand i Arendal gjør hermed vitterlig at have solgt og afhendiget, ligesom jeg hermedfor mig og minea r v i nger til Hr. Skibskaptein Peder Olsen Ugland junior, Borger til Arendal s æ l g er skjøde og overdrager Huus med Søebod, Udhuus, Have Brønd, Tomten og lnnhægningen og Havne for 600 Speeiedaler. (Skjøtet finnes i privat eie.) Hans bror, Kittel Ugland, kjøpte huset i 1843. Under hans eierskap blir det i 1856 holdt branntakstforrerning over eiendommen. Den stod da i 1200 spd. Hans arvinger hadde eiendommen til den ble solgt til skipsfører Ommund Christensen i 1864. I matrikkelen for 1905 står oppført som eiere av Sperrevigen 80 skipsfører Jens Berntsen Krøger og Meidel Gerner, og frem til dags dato (2011) har huset vært i familien Krøgers eie.

Denne stolen i empire-stil har stått i det gamle handelshuset i Sperrevigen. Dette er en av stolene som Cathrine Margrethe FaLster UgLand hadde som medgift i 1811. Antagelig var det i aLt 10 slike stoLer pLuss to stoLer med armlener. StoLen er i privat eie. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

Det var et stort staselig hus som lå der en går ned til Kolbjørnsvigtangen. Her bodde seilmaker Knud Pedersen. Trolig er huset oppkalt etter han. I noen sammenhenger blir huset kalt for 'Knutstua" eller "Persens Hus': Det skal være en forkortelse for Pedersen. Huset brant ned i en større brann i 1963. Foto Birger Dannevig - Hisøy Historielags arkiv.

Knutstua 3. Matr. 289 gnr. 8 br.nr. 78 med adresse Kulltangen/Sperrevigveien Registrert som handelshus 28. mars 1806 "Knutstua" eller "Persens hus" Dette huset synes å ,være svært gammelt. Det var laftet, bygd av tømmer, i ro hele etasjer, med full kjeller under hele huset, samt at det senere ble bygget på en kvist slik at det ble en fin loftsetasje. Peder Hansens enke selger huset i 1803 til Eric Jørgensen, og det ser ut som om det kan være han som søker om handels rettigheter i 1806. Tre år etter kjøper Pedersen huset, og her driver han sitt seilmakerverksted. I 1831 tegnet marineoffiser Ole Ulsrrup seilmaker Knud Pedersens eiendom. Kartet viser minst tre bygninger som ligger sjønært, innenfor det som tidligere var Skjæret ved Kolbjørnsviktangen. En branntakst fra 1846 viser at huset ble verdsatt til 1000 spesidaler. Eier var da fortSatt seilmaker Knud Pedersen. Det må ha vært en auksjon (i Kolbjørnsvik?) i 1929. På denne auksjonen ble seilmakerens regnskapsbok fra perioden 1840 til 1870 solgt. Kjøperen overleverer denne til Aust-Agder Arkivet. Ved nærmere ettersyn viste det seg at seilmakeren hadde mange oppdrag både med reparasjoner og nye seil som skulle lages til skurene. I regnskapsboken kan en finne mange opplysninger om de arbeidsoppdrag som han rok på seg på den tid han drev seilmakerverksted i Kolbjørnsvik. Regnskapboken viser noen av seilmakerens oppdrag, blant annet "Fimafengr". Se ill. side 85. Det er fra denne tiden huset også har fatt navnet "Persens hus". 84

Faksimile aven side som omhandler skipet "Fimafengr". Foto Søren Chr. Christensen. 2011.

38 · lJ'

I 1856 var det en ny branntakst. Bygningen var da godt vedlikeholdt, og på eiendommen stod det våningshus verdsatt til 1050 spesidaler, vedbod og skjul til 50 spesidaler og en feh usbygning verdsatt til 100 spesidaler. Samlet verdi var 1200 spesii daler. Ved folketellingen i 1865 bor moren, Gunhilde Pedersen, 53 år, i huset, sammen , med sin sønn Knud Pedersen, som var sjømann, 26 år gammel. Hans bror Halvor Pedersen, også ugift, 23 år, og deres ugifte søster, Marthe Elisabeth Pedersen, 20 år, bodde også i huset. Til husholdet hadde de ansatt en tjenestepike på 17 år, Jacobine Amalie Strøm. I tillegg bodde det en "logerende" danske, Christian Jacob Fasting, 60 J år. Han hadde for øvrig tittelen innrulleringssjef \ I 1920 kjøpte Knut Hagebart Pedersen huset, og i 1940 var Laure Tallaksen eier. 1 Huset stod helt frem til juni 1963. Under en storbrann på Tangen i Kolbjørnsvik brant huset ned.

Ved en tilfeldighet ble en gammel regnskapsbok funnet. Regnskapene går over en 30årsperiode fra ca. 1840 til ca. 1870. Regnskapsboken tilhører AAks. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

"Fimafengr': Bildeeier Søren Chr. Christensen.

Dette er et av de eldre bildene som viser Sletta med "Roosens Hus " til høyre og "Det Lassenske Hus" til venstre for det. Fotoeier AAks.

Roosens hus 4. Matr. 288 g.nr. 7 br.nr. 55. Registrert som handelshus 16. mai 1817 "Roosens hus", Sperrevigveien 13. Dette stedet lå under gården Kallevig eller Gimle. Når de første bygningene ble satt opp, er usikkert. Det huset som står der i dag, skal være bygget noen år før 1820. Huset har mange fellestrekk med Arendal Gamle Rådhus. Det er inngang på midten

Det var vanlig at handelshusene som lå i Kolbjørnsvik hadde brannvernutstyr. Det kunne være brannpøser, brannstige og lignende. Foto Pål Castberg, eier av "Gerners Hus".

Mange hus i Kolbjørnsvik har disse gamle grunnrisstegningene av eiendommen. Det er Ole Ulstrup som har tegnet dette i 1831. Fotoeier Hisøy Historielag.

....................

Ole Tønnesen Tuxen, fldt i København i 1788, død i Arendal 1851. Han var flrst gift med Mette Hedvig Roosen, datter av kammerråd Herman Frøken Roosen. Husets navn, ''Ro osens Hus': har jeg hentet .fra boken: ''Arendals Byes Historie'~ Foto utlånt med tillatelse .fra boken "Arendals Byes Historie'~ Fotoeier AAks.

... ....

.........

d.L·

av huset, og her er en stor flott trapp som fører opp til 3. etasje. Peter Herlofsen eide dette huset, men i 1817 solgte han eiendommen til Herman Roosen. Han var kammerråd og drev med trelasthandel som så mange andre. I 1818 måtte Roosen pamsette sin eiendom i Kolbjørnsvik gjennom et større salg til handelshuset Dedekam. I boken om Nicolai Conrad Schwach nevner forfatter Arild Stubhaug (s.355) den samme kjøpmannen, Herman Roosen, som nok var en venn av Schwach. Han bodde da i sitt inkorporerte hus. (Sperrevigveien 13, i Kolbjørnsvik.)

Inngangspartiet på sjøsiden. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

Like utenfor dagens eiendomsgrense til ''Ro osens hus" kan vi finne en stor ringbolt, en fortøyningspåle. Den forteller jo sin historie om at her har det vært fortøyning av større skuter. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

I en tidlig branntakst kan vi se at kammerråd Roosen eide huset fra 1817 til sin død 1829. Apoteker Ole Tønnesen Tuxen (1788-1851) kjøpte huset fra Roosen, og Tuxen var eier av huset til 1835. Han var for øvrig gift 1. gang med datter av kammerråd Roosen, Mette Hedvig Roosen, (død 28 år gammel). I 1835 kjøpte Jens Ole Jensen (sønn av OleJensen, se under handelshus nr. 5, "Gerners Hus") eiendommen. Han var gift to ganger og sist med Harriet (E Paschen). I folketellingsoppgavene fra 1865 var Jens Ole Jensen død, og her opplyses at de hadde to pleiebarn, Kaspar, 15 år, og hans bror, Jens, 9 år. I 1884 selger Jens Ole Jensens enke, Harriet, eiendommen til Paul B. Lassen. I 1911 kjøpte Rasmus M. Lassen eiendommen etter sin avdøde bror Paul B. Lassen. Tidlig på 1930-tallet kjøpte skipsfører Christen Møller-Pettersen eiendommen for 15.000,- kroner. I dag er det tredje generasjon som eier huset, Hallstein Møller-Pettersen og Guri Hoel.

Flyfoto 2010. Bildeeier Dag Nordhaug, enerett Hisøy legesenter.

Gerners hus 5. Matr. nr. 287 g. nr. 6 bro nr. 100

:1 1

Registrert som handelshus 16. mai 1817 "Gerners hus", Noroddveien 56 Dersom vi går til pantebøkene, så vil vi se at Rasmus Lassen var eier av eiendommen som lå under gården Trommestad. Det finnes bl.a. to pantebrev, h .h .v. fra 4. jan. 1759 og 2. jan. 1767 som understreker at eiendommen var bebygd ganske tidlig. I 1782 selger Rasmus Lassen eiendommen til Jens Andersen Holm. Tomtens utstrekning blir beskrevet som følger: S.S.W 33 Y2 alen, WN.W 27 alen og N . ø. 43 alen. Året etter, i 1783, kjøper Ole Christensen eiendommen, og i 1802 selger han til skipper Ole Jensen. Ole Jensen var født på Tromøy i 1775 og gift med Gunhild Olsdatter (f. 1779 i Barbu). Han var en vel ansett handelsborger i Arendal og fikk tittelen skipsfører ganske tidlig. I 1817 bad handelsborger og skipperborger Ole Jensen om en taksering av eiendommen. Samme året ble den inkorporert i Arendal by. Det fortelles at skipper og borger Ole Jensen kjøpte i 1809 i Bilbao et gammelt koffskip som het "Hector". Han fikk bygd om skuta si, og den fikk navnet "Fortuna". Derre var under krigen mellom Danmark-Norge og England. Skuta ble tatt som "prise" av den engelske marine og ble internert i London. Ole seilte ut fra London i 1810 og han fikk lov til å ta med varer og en forhenværende offiser fra den dansk-norske flåten. Han var sannsynligvis blitt tatt til fange i 1807. Ole Jense~ fra Kolbjørnsvik lovet å ta han med til Norge uren betaling. Han fikk 8 barn. Jens Ole, som vi senere skal stifte bekjentskap med, ble født i 1802, og Paul Edvard ble født i 1812. Ut i fra de opplysningene vi har om Ole Jensens eiendom, kan vi se at den lå sjønært i Norvigen . Etter marineoffiser Ole U lstrups tegning i 1831, lå hans eiendom litt vest og bakenfor den første Kolbjørnsvik skole som lå helt nede ved vannet i Norvigen. Dette er det vi i dag kaller for "Gerners hus". På eiendommen, matr. 287 stod det tre bygninger: Våningshus, sjøbod og et fehus(fjøs). Det foreligger en ny brann taksering fra 1827 som ikke inneholder noe nytt bonsett fra at det er gjort små endringer av våningshuset. (Det er bygget på et kvistværelse. ) I 1828 inngår Ole Jensen leiekontrakt med Berulf Aslachsen . I 1832 selges Ole Jensens eiendom med sjøbod på auksjon. Kjøperen er Berulf Aslachsen. Noen år etter, den 2. mars 1838, selger Berulf Aslachsen eiendommen til Christen Berge. Kort tid etter, den 28. mars 1838, selger Christen Berge eiendommen til Peder Nilsen, med unntak av sjøboden, som blir solgt til Paul Edvard Jensen. (Se "Oscarsborg") Aven eller annen grunn har matrikkelnummeret endret seg fra matr. 277 til matr. 287, som er det rette. Peder Nielsen (1789-1867) var skipsfører og reder. Ifølge folketellingen fra 1865 bodde han (77år) og hans kone Jacobine (78år), deres ugifte datter Petronelle Jacobine Nielsen (38år) og tjenestepiken Elen Bergithe Abrahamsdatter (21år), i huset. De ble også eiere av eiendommen som lå like ovenfor, i dag Noroddveien 43 . Etter at hennes foreldre døde, løste Peder Nielsen og hans kone ut de andre arvingene og overtok huset etter hennes foreldre. 11878 foregår det en ny omtaksering, og eiendommen blir overført fra Arendal til "Hisøe PræstegieLd og Øyestad ThingLags jurisdietion" .

AAks har vært behjelpelig med å oversette et dokument fra en branntakst i 1856, og her tas med deler av dette.

"Gerners Hus" i Norvigen, anno 2011. Også dette huset har navn fra tidligere eier. Inga Kristine Gerner hadde et lite pensjonat i huset i I880-årene. Deres datter Doris Gerner bodde i huset frem til i begynnelsen av I980-årene. Etter denne tid har det vært flere eiere. Nåværende eier er PåL Castberg. Foto Søren Chr. Christensen, 2011 .

"Handelsborger og Skipsredher Peder Nielsens Gaard Matr. No. 287, Litr. A beliggende i Colbjørnsvik, men ved Kongelig bevilling af 16de Marts 1817 incorporeredes i Arendals By, og som ved den almindelige Omtaxation under 15de Septbr 1846 er taxeret og af nuværende Eier brandforsikret for 1400 Spd, hvilken Taxtforrerning blev opplæst for Taxationsmændene:

På dette bildet fra J890-årene ser vi hvor tett husene lå. Gerners hus ligger bak det hvite gjerde. "Oscarsborg" ser vi ligger ytterst i venstre bildekant. Hisøy Historielags arkiv.

Vaaningshus til Gaden, 2 Etages Tømmerbygning, udvendig bordklæd og malet og med Tag av Bord og med Teglsteen, 18 Y2 Al langt, 15 Al dybt og 9 Al høit med en tilbygning på vestre Ende under samme Tag, 13 1h Al lang, 4 Al dyb og 7 Y2 Al hø it. lIste Etage er 4 Værelser, de 2 be trukne, det ene deraf tapeseret, det andre malet, og de øvrige 2 panelede og malede, et panelet og malet Kjøkken med Skorsteen og Bagerovn fast Bænk og et afpanelet Pigekammer, samt 3 Forstuer, hvoraf de 2 ere panelede og malede, og i den 3die er et afpanelet Spiskammers. I 2den Etage er 4 Værelser, hvoraf de 3 ere betrukne, det 4de panelet, alle malede, samt en panelt og en malet Forstue, og et V ... rum? Loftet er afdeelt i tre Rum og i det ene et afpanelet Klædekammer. Under Huset er en Kjælder af Graasteensmuur. I bygningen er 14 Fag og 2 enkelte Vinduer, 6 jernkakkelovner, nemlig 3 treeEtages og 3 toEtages, 1 Skorsteenspibe muret fra Grunden, 1 Trappegang og 20 DøreTaxeret for .. .... ....... . .............. . .......................... 1700 Hvori er indbefattet Værdien afKakkelovnene, der taxeredes : de 3 tre Etages a 12-tolv-Spd og de 3 toEtages a 8- otte- Spd - Spd pr. Stq. Lateris 1700 Transport 1700

Pakhuus paa søndre Side afHovedbygningen, opført afTømmer, med udvændig malet Bordklædning og med Tag afBord og Røde Teglsteen. lEtage, 17 Y2 Al lang, Il Y2 Al Dyb og 4 Y2 Al høi. Til? 2 rum og Overloft.Under Bygningen, der er opført paa et Skraafjæld og hviler paa et Underlag af Bindingsværk, der udvendig er bordklæd og malet, er Vedrum, et Locum samt Forstue. I Bygningen er et enkelt Vindue, 2 Trapper og 4 Døre.Taxeret for ........... . ..... . .......... . ....... . ........ . .. . .. . .. . .. 300 Afstanden fra disse Bygninger, der ligger tæt ved hverandre til Nærmeste Huus med Ildsted, er. . . ... ? Mindre end 2 Alen.Til sammen Spd 2000 Siger totusind Specidaler.-

Denne branntaksten forteller oss noe om den bygningsmasse som tilhørte eiendommen og ikke minst om hvordan vi kan "se for oss" husene på denne tiden. Betegnelsen "Gerners Hus" kom inn på 1980-tallet via arkitekt Tore Drange, og navnet knytter seg til tidligere eiere, blant andre Elen Mona Sæsbøes familie, som hadde eiendommen fra 1908, og i nesten 100 år. Det kan synes som om Noroddveien 56 hadde g.m. 60g b.nr 2 i 1838. Dette kan tyde på at eiendommen ble skilt ut fra hovedbruket, Slaabervig. Tidligere og nåværende eiere av Noroddveien 56, Elen Mona Sæsbøe, Dag Weatherstone, Pål Castberg og Therese Giving, har kommet med innspill og stilt til rådighet dokumentasjonen for husets historie gjennom 200 år. Hisøy Historielag vil takke for dette. Likevel ser vi at det kan være flere ubesvarte spørsmål vedrørende husets historie i og med at det finnes papirer helt ifra 1759 og kanskje lengre tilbake.

Brannpøs fra matrikkel nr. 287 Foto Pål Castberg, 2011.

Oscarsborg 6. Matr. 287B (senere matr. nr. 286) g.nr. 6 br.nr. 75 Registrert første gang 23. februar 1813, senere 8. januar 1839, "Oscarsborg", Noroddveien 50 På denne tomten stod det en pakkbod/sjøbod. Pakkboden var en del av Ole Jensens eiendom og var inkorporert i Arendal. En tegning, igjen av Ole Ulstrup datert fra 1831, ble funnet i en privat bankboks av nåværende eier. Her står det blant annet:

"Oscarsborg" anno 2011. Huset ligger høyt ogflott ytterst på Branden. Stedet fikk navnet, "Oscarsborg': etter en av de tidligere eierne, Oscar Jensen. Foto Søren Chr. Christensen, 2011 .

"Pakbod med tilliggende Tomte i Nordvigen i Colbjørnsvig som tilhørere Hr. Ole Jensen. "

'l de gamle papirene står det at dersom de møtte grunneieren i skog eller mark måtte de hilse ærbødig på hverandre. . l 1838 kjøpte Paul Edv. Jensen (1812-1894) pakkbodenl sjøboden som inntil da 1832 var eid av hans far, Ole Jensen. Pakkboden rev Paul Edv. Jensen, og han satte opp et våningshus. Sjøboden var inkorporert, men ikke våningshuset. Av denne grunn ble det noe usikkert om handelsrettighetene kunne overføres til det nyoppførte huset. Resultatet ble etter hvert at eiendommen beholdt rettighetene, og at det fortsatt var et av de inkorporerte husene. . Da det i 1846 kom en ny branntakst, fortalte den at bygnIngen var godt vedlikeholdt og i god stand. Verdien ble satt til 11 00 spd. , og i 1856 var den steget til 1200 spd. Paul Edv.Jensen stod fortsatt som eier. I følge folketellingen i 1865 bodde følgende personer i huset: Huseier og skipsfører Paul Jensen,(54år) , hans kone, Katrine,(49 år), deres tre sønner Ole,(21år), Paul Edv.(17år) og Oscar B.(9år). Ekteparet hadde også 5 døtre som bodde hjemme i huset. Det var Elisabeth, (23år), Fredrikke,(20år), Selma,(16år), Mathea G.,(14år) og Olivia Elene(13år). De hadde en tjenestepike i huset som het Lovise Magnusdatter, født i Øyestad i 1847. Så ser vi at huset ble overdradd 31. mai 1913 fra kaptein Paul Edvard Jensens arvinger, til sønnen, kaptein Oscar Jensen (g.m. Hilde Jensen) , for 4000 kroner. Oscar Jensens ettermæle var så positivt at huset ble -oppkalt etter han og fikk navnet "Oscarsborg". Da han døde, ble huset solgt fra enken Hilda Jensen til fabrikkeier Marius Simonsen (i 1932). Fylkestannlege Hougen kjøpte huset i 1960 av Simonsen, og i 1967 var det skipsfører Aksel Michal Holst-Pedersen {g.m. Bjørg Kveim)som kjøpte eiendommen. Den hadde vært bygslet i alle år med 5 kroner og 60 øre som årlig leie. De innløste eiendommen og har eid "Oscarsborg" inntil oktober 2011, og da kjøpte Bjørn Simonsen eiendommen. N r. 4.

Parti fra Kolbjørnsvig, HiEØ pr. Arendal _ _

Eneberettiget P. M. Danielsen, Arendal

V7; /'"

Parti fra Branden og Norvigen omkring 1910. Hisøy Historielags arkiv.

e:::~~~:; /tI" ~<.'d,z

~-k~.

(iC.-'<f.

Grunnriss av eiendommen fra 1831. Foto Ulrik S. Kirkedam, Hisøy Historielag, 2011.

~1. ~ _____ ~ / '/ . / / . V_ .-L er V'1 tVI ,,-<--,ør v/~ ~ l' / ' . t;,.'

Lassens kran anno 2011. Foto Søren Chr. Christensen.

Lassens kran 7. Matr. nr. 285 g. nr. 8 bro nr. 86-87 Registrert som handelshus 23. april 1805 "Herlofsens kran" - senere som "Dedekams kran" og på I 85 O-tallet omtalt som "Lassens kran" Det var lenge usikkert om det vi i dag kaller for "Lassens kran", var ett av de åtte handelshusene i Kolbjørnsvik. Dette er nå blitt klart ved nøye gjennomgang av skifteprotokoller, pantebøker og folketelling. Her går det frem at Herlofsen-slekten har hatt en stor eiendom i dette området som ligger innerst i Kolbjørnsvik. Herlofsenslekten var den gang, som nå, ganske stor. Mange hadde like navn, og om ikke dette skulle være nok, så var det også noen som giftet seg med sitt søskenbarn, som også hette Herlofsen! Så dette har ikke vært lett for slektsforskere. Det som har vært litt uklart, er å plassere hvor Herlofsen faktisk bodde. Han stod oppført med adresse "Bachen" i 1785, men mange andre står også under denne adressen som finnes i en liste over givere til den nye skolen i Norvigen. En av disse vet vi bodde på Branden (Ole Madsen) , men stod oppført under Bachen. På grunnlag av dette, så antas at området hvor Herlofsen bodde, må være innerst i Kolbjørnsvik, nederst i Dalen og opp mot Brønnene og Branden. Herlof Stiansen Herlofsen (1757- 1820) giftet seg med Anna Dahll, og de flyttet inn i slektens gamle hus i Kolbjørnsvik i 1783. Herfra drev han sin store krambodhandel og sine forretningsforbindelser. Hans rederi og skipsverft skaffet han en solid posisjon i byens forretningsliv på denne tiden.

11805, den 23. april, sendte han inn en søknad til Stiftet i Kristiansand hvor han søker om å bli innlemmet i Arendal by. Han anfører at han er borger i Kolbjørnsvik på Hisøy i øyestad sogn. Her eier han en gård omtrent" 700 Alen søndenfor Arendal, og ikkuns ved Skibsrehden adskiltfra denne By '~ Videre heter det i brevet at det skal svares en avgift på 3 riksdaler for hver person som er over 12 år, og som oppholder seg (bor) på eiendommen. Likeledes skal det svares folke- og stallskatt samt den påbudte bygningsavgift som kom 1. okt. 1802. Den 7. okt. 1805 finnes det en ny branntakst hvor det går frem at Herlof Herlofsen selv var til stede og påviste eiendommens grenser og husets tilstand. Det tas med følgende fra denne branntaksten: "1805 den 24. sept. blew med de fire kyndige Borgere og Haandwerksmend Snedkermester Johannes Ramløw og Bent Haabestad, Tømmermand Niels Fløystad og Smed Eric Bodin, foretaget en Lovlig Brandbesiktelse~ og Taxationsforetning ud i og ower Borger og Handelsmand Hr. Herløf Herløfiens eyende og iboende Huus beliggende i Colbiørnsvig, men ifølge Rescript af23. april d.aar er incorporert Arendals Geistlige og Borgerlige Jurisdiktion . .. .. . "

Her ser vi litt av den store sjøboden som stod på eiendommen til langt opp i 1920årene. AAks.

Så kommer en lang beskrivelse av alle bygningene med et hovedhus i to etasjer, en tømret sidebygning med bakerovn og bryggerhus, enda et våningshus hvor det også er et lire bryggerhus med bakerovn og skorstein. Bak våningshuset var det en fehusbygning i en etasje, en sjøbod, en stall og et brønnhus samt hage og gårdsrom. Alt blir taksert med inventar til 2820 riksdaler. Slik det går frem av denne beskrivelsen, var det over 8 bygninger på denne eiendommen. Videre forteller historien at foreldrene til blant annet Hans Herlofson (1729-1802 g. m. Mette Margrethe Steen 1739-1808) flyttet fra Gjesøya og inn til Kolbjørnsvik. Dette skal være omkring 1735. Senere kjøpte Hans Herlofsen en tomt med påstående hus og verft i Kittelsbukt og flyttet dit og drev handelsvirksomhet derfra. Hans og Mette Margrethe fikk 13 barn. Seks døde som små (under 2 år), 5 giftet seg, men forble barnløse, kun en sønn av Hans Herlofsen fikk fire barn i sitt ekteskap. Detvar Peter Diderik Stelling Steen Herlofsen (1777-1842). Han giftet seg med ConstanseAall (1778-1842), og de fikk fire barn.

I ho

II L ••". ,<",

'1 ~

(; R t '-"nn:c-",-"c t;n.{-,,-",. /j;~,/,;, \ '/("" ., ~, .. /'A

f",.. II,"

,..:' •. /;, h. /'.V

.1 J '.

O N.

(/It r/(" , ,' I " / ' /!,.,,,,,,/,, / •. ,

;

~--

.~.1

( lØp"" '.-'

"~'O

"Grundtegning: Hr. Grosserne Anders & Hans Dedekams Eiendele i Colbjørnsvig ved Arendal. Opmaalt Aar 1831 Ole Ulstrup': Området som i dag kalles ''[assens kran ': er tidligere beskrevet som Herlof sens kran, og i 1831 Dedekams kran. Etter 1850 blir det hetende; Lassens kran. På denne oversikten fra 1831 kan vi lese fra venstre: Sjøbod, hestestall, brannskjul, våningshus, fehus, våningshus, bryggerhus, Jens Dalens hus med hauge, berg, skipskran. øverst står følgende: Niels Winters hauge, smed Niels Winters hus, smed Niels Terjesen Askelands eiendom. Under står det: N Johnsens hauge, Niels Johnsens hus, material og arbeidshus og berghus. AAks.

Her ser vi til høyre de to husene som var arbeiderboliger. Det var disse to bygningene som ble kjøpt og revet i 1970-årene av Ferdinand Finne. Foto Hisøy Historielag.

Kranklokken fra Lassens kran. Denne tegningen ble brukt som logo. Logoen fikk Hisøy Historielag av frk. Karen Elise Lassen. Hisøy Historielags arkiv.

Innerst i Vika. Bildet er tatt tidlig på 1950-tallet av Birger Dannevig. Hisøy Historielags arkiv.

Herlofsen * driver skipskranen i mange år og selger til Hans og Anders Dedekam en gang etrer 1835, for i 1837 foreligger det en stor branntakst over den samme eiendommen (matr. 285) som beskriver følgende : "Consul Hans Dedekams Gaard Matr. Nr. 285, beliggende i Colbjørnsvig, et tætbygget Strandsted i nærheden af Arendal." Eiendommen er inkorporert 23 . april 1805, og gjennom denne branntaksten beskrives eiendommen på nytt. Det har vært en økonomisk krise i landet omkring 181315, og pengeverdien ble nedskrevet. Det førte også til at eiendomsverdiene gikk ned. Likevel synes det som om verdien på Herlofsens kran, som Dedekam kjøpte, ikke var falt vesentlig i verdi. Eiendomsverdien var nå satt til 2500 spesidaler. Dette var en forholdsvis stor verdi, selv om en tar i betraktning alle husene som var på eiendommen. Bygningene var i meget god stand og godt vedlikeholdt. Videre var det et bryggerhus på østre ende av våningshuset. På eiendommen stod det også et fjøs. Alt dette var inngjerdet med et stakittgjerde. Under samme branntakst ble det beskrevet et nytt våningshus på sydsiden av hovedbygningen. Detre er et toetasjes hus med flere værelser, kjøkken og overlott. Men dette er kun verdsatt til 300 spesidaler, altså et betydelig "enklere" hus. På eiendommen stod det fortsatt bryggerhus, sjøbod ved vannet, fjøs og en bindingsverks bygning i en etasJe. Hvilke oppdrag og hvilken virksomhet både Herlofsen og Dedekam hadde på sitt verft, vi komme tilbake til ved en senere anledning. Dette verftet vet vi har hatt en rik historie som er svært interessant. Den 15. september 1846 ble eiendommen på ny taksert, men da av ny eier, handelsborger Rasmus Lassen. Det er dette navnet som mange kjenner, og om-

rar

råder som Jomfruholmen, Det Lassenske hus og ikke minst Lassens kran er knyttet til familienavnet Lassen. Da Rasmus Lassen kjøpte kranvirksomheten etter Dedekam, var han 49 år gammel. Etter 1860 finnes det nå mer dokumentasjon, bilder, tegninger og annet som kan være med å kaste lys over kranvirksomheten i Kolbjørnsvik, men dette må vi vente med til neste bok. I denne branntaksten fra 1846 kan vi merke oss at ytterligere 2 av de tidligere bygningene er revet. Nå er det kun våningshus, fjøs, bryggerhus og sjøbod ved vannet som er igjen. Likevel ble eiendommen taksert til 2500 spesidaler. For å belyse dette tas med følgende fra denne branntaksten:

"Bestyreren fandt Intet ved Taxten at bemærke. Den over Bygningenes gjordte Beskrivelse blev oplæst for Huus Eieren som ikke fandt Noget derved.at beriktige, men erklærede, at han ikke ønsker Bygningerne Brandforsikrede for et høiere Beløp end sidst, nemlig: Litr.a. Vaaningshuuset eller Hovedbygningen for Litr. b. Fæhuusbygningen Litr. c. Bryggerhuusbygningen Litr. d øboden ved Vandet Tilsammen

spd spd spd spd spd

1100 50 100 250 ' 1500

Ifølgefolketellingen i 1865 hadde de tre "tjenestytende" jenter som hjalp til i husholdningen. Så vet vi at arbeidstokken på kranen var stor, og i perioden frem til 1890 , ble det bygget mange skuter, bl.a. barken "Iona", som har en rik historie bak seg. i

*Slektsnavnet ble den første tiden skrevet Herlofsen. Peter Didrik Stelling Steen Herlofion (J 777-1842) innførte formen Herlofson etter et skoleopphold i England Alle etterkommere etter han har senere brukt denne formen . Fra Lassens verft. Bildet viser barken 'lona" under bygging i 1876. Skipet var på 579 netto tonn, hvilket var en vanlig størrelse på en bark den gangen. Fartøyet forliste under et kraftig uvær utenfor Havsøy i desember i 1909. Hisøy Historielags arkiv.

Tegningen er hentet fra Fursts album AAks. Vi ser deler av Arendal i forgrunnen. De tre markante hus i Kolbjørnsvik er fra venstre: "Persens Hus': "Det Lassenske Hus " og "Roosens Hus ': AAks.

Det Lassenske hus 8. Matr. 284 g. nr. 8 bro nr. 40/gnr. 6 bro nr. 77. Registrert som handelshus 3. juni 1772 "Det Lassenske hus" Prokurator, toller og kjøpmann Rasmus Lassen var født i 1722. Når han overtok huset, er usikkert, men sier vi tiden mellom 1731 og 1740, er vi ganske nær. Ved ekteskapet mellom Rasmus Lassen og Karen Hardong Jueli (enke etter fogd Juell) kom Rasmus Lassen i besittelse av huset. Dette var det første huset i Kolbjørnsvik som ble inkorporert i Arendal. Det skjedde den 13. juni 1772. Rasmus Lassen døde i 1799. Frirhjof Foss forteller følgende i sin bok ''Arendals Byes Historie" om huset: ''Det gamle Hus er sandsynligvis det samme, som først eiedes afSkipper Christen Olsen Hardong gift med Elisabeth Ellefidatter. Efter hans Død giftede Enken sig i 1741 med Tyge Pedersen, Legatoren Peder Thomassens Farbroder, som derved kom i Besiddeise af dette Hus. Hvorvidt Huset i sin nuværende Stand er uforandret fra Christen Hardongs Tid, eller om nyt Hus blev opbygget paa Tomten afRasmus Lassen, kan ikke erfares, men at den nuværende gamle Bygning væsentlig befinder sig i samme Tilstand, som da den eiedes af Rasmus Lassen, fremgaar foruden af dens Bygningsmaade og hele Indretning, med Bestemhed deraf at der ligetil i fjor (I 890) fandtes en Rude i et av Vinduerne, hvori med en Diamant var indridset Navnet Christen Juell. Efter Husets sidste Beboer, Poul Brodal Lassens Død, da kom det til at staa ledigt, blev denne Rude sønderslaaet ved et Stenkast af Gutter i Colbjørnsvig. "

"Det Lassenske hus". Utsnitt av et større kart fra 1757. Foto Nils Vaje Johansen.

100

På 1950- og GO-tallet ble dette huset ofte omtalt som "Huset på Sletta". Huset var stort og hadde nok en gang vært et prakthus. På 1920-tallet ble det fredet, og på slutten av 1950-tallet ble det nesten vurdert som kondemnabelt. Men det skulle gå enda noen fl år før det fikk sitt endelikt. Hisøy Historielags arkiv.

Rasmus Lassen nøt stor anseelse i Arendal by og var representert i kommunalbestyre1sen i en lang årrekke. Hans enke overtok skutene, men drev ikke med handel, selv om eiendommen fortsatt var inkorporert. Senere eiere av huset på Sletta var sønnene Johan ogJens Lassen (1769-1851). Jens Lassen drev som handelsmann og utlåner av penger og ble en rik og mektig mann. I 1830-årene foretok marineoffiser Ole Ulstrup en større oppmåling med grunnrissover mange eiendommer i Kolbjørnsvik. Bl.a. tegnet han nabotomten som apoteker Tuxen eide. (I dag er det Møller-Pettersens hus, Sperrevigveien nr. 13.) Vest for "Det Lassenske hus" var det tidligere et hus, eier den gang var Niels Gundvalsens enke. "Det Lassenske Hus" hadde tre større bygninger med stor slette foran husene, samt en stor hage og med noen fjellknauser bak huset. I 1865 bodde Poul Brodal Lassen i det store huset som den gang ble kalt Fasaden mot sjøen. Legg merke til hvor mange og store vinduer huset hadde. Alt var blyinnfattet. Foto Riksantikvaren.

101

"Blåsalen" ble dette rommet kalt. Her ble det arrangert store fester under husets glanstid. Senere holdt Jørgen P. Jensen religiøse oppbyggelsesmøter her. Foto Riksantikvaren.

"Østsrykket" . Han var da 59 år og hadde tittelen skipsreder. Til tross for at bare han og Karen Hardong Lassen (ug.71 år) bodde i huset, hadde de to tjenestejenter til å gjøre de huslige oppgavene. De to jentene var søsken og hette Aasilde Tomine og Elise Regine Tobiasdatter, henholdsvis 23 og 21 år gamle. Samme året (1865) søkte Poul Brodal Lassen (1807-1890) om at eiendommen måtte komme under Hisøys jurisdiksjon. Amtmannen henvendte seg etter dette til departementet og fikk svar den 6. mars 1866 at man for tiden ikke kunne gjøre noedet måtte først komme en lovendring. Denne kom, som tidligere nevnt, i 1878, og huset ble da tilhørende Hisøy sogn i Øyestad herred. Poul Brodal Lassen bodde i huset inntil han døde i 1890. I 1925 er det Thor Thorsen som eier huset. Huset ble fredet i 1927, og det ble foretatt oppmåling og en vurdering av husets tilstand. En arkitekt, Wilhelm Swendsen fra Porsgrunn, gjorde en vurdering og oppmåling bl.a. av salen eller "Blåsalen", som den også ble kalt. Han mente at det var svært vanskelig å si nøyaktig hvor gammelt huset var. Men allerede på den tiden beskrev han husets historie og arkitektur som særegen og spesiell. I 1959 kan vi finne i Vestlandske Tidende en artikkel som forteller at huset står for fall, men gjør fortsatt nytte for seg. Det huset den gang en møbelfabrikk og et par leiligheter, men det var spesielt den gamle "Blåsalen" som Aust-Agder-Museet var interessert i. Meningen var at denne skulle plukkes fra hverandre og settes opp i sin opprinnelige utforming på museet, noe som det dessverre aldri ble noe av. Det fortelles i Kristen Taraldsens bok om skipsreder Jørgen P. Jensen at det ble holdt oppbyggelige møter i "Salen" i "Det Lassenske Hus". Det gikk en vekkelse over Arendals-distriktet, og skipsrederen inviterte til oppbyggelige møter på søndager og tirsdager i dette huset. Det var store planer om at dette huset skulle bli den fremtidige fylkesmannsboligen, og Hisøy kommune hadde derfor kjøpt eiendommen for 65.000 kr. noen år tidligere. Men planene ble det dessverre ikke noe av. Bygningen var i dårlig forfatning, og i juni 1963 oppstod en stor brann i huset, og denne og flere andre bygninger bram ned til grunnen.

102

En junidag i 1963 begynte det å brenne her i dette huset. Øyvind favnes fra Kolbjørnsvik var en av de forste som kom til stedet. Denne brannen skulle vise seg å bli en av de største i Kolbjørnsviks historie i nyere tid. 10 bygninger brant ned og deriblant to av de gamle inkorporerte hus i Kolbjørnsvik. Foto Øyvindfavnes, 1963.

Kilder. Niels Aalholms opptegnelser, 1907 Chr. Jens Nielsen Aalholm og hans slekt, 1923 Krist. Slekten Herlofson gjennom 400 år, Oslo 1973 Matrikkel 1889 og 1905 Arendal i gamle dager, PMD 1948 AAks lokalia Hisøy 1.5.1 ff AAks lokalia boks 78, 158, 159, 160 Norsk lovsamling 1861-1885 Chr. 1887 s 515 ff Oth. Prp. No 17. av 7. jan. 1874 Innstilling fra næringskomiteen 1874 til Odelstinget , AAA lokalia boks 78 branntakster Vestlandske Tidende 1955 og 1959 Litt fra Arendal i gamle dager, Onkel Fredrik skriver brev, Arendal PMD 1948 Digitalarkivet.no Jørgen P. Jensen av Kristen Taraldsen, Arendal 2008 Arendals Byes Historie av Frithjof Foss, Arendal 1998 Hisøy menighetsblad fra desember 1983 I Riksantikvaren i Oslo I AAks fylkets kulturavd . Private opplysninger fra nåværende huseiere

I I

103

Krig og kjærlighet i Kolbjørnsvik anno 1810 Av Bengt Sørensen

Marinen i Skagerak etter 1807

"Forward': Maleriet er malt av Dag Einar Alfien, angrepet på Skudeneshavn i 1812. Fotoeier Bengt Sørensen.

Da engelskmennene i 1807 hadde bombardert København og røvet flåten, måtte Danmark-Norge bygge opp en ny marine. Særlig viktig var dette i Skagerak. Skjærgårdsflåten var fra Hvaler til Lista delt i en østre og en vestre flotilje. Skillepunktet var Risør. Denne skjærgårdsflåten besto hovedsakelig av kanonsjalupper og kanonjoller. I Arendal var det stasjonert fire kanonjoller. Disse ble vedlikeholdt ved lokale verft. Peter Herlofsen i Kittelsbugt og Jens Lassen på Jomfruholmen. De sjøgående skip var inntil 181 O fire brigger og en kutter. I 1810 ble flåten økt med fire brigger. Dette var "Samsøe", ''Alsen'', "Langeland" og "Kiel". Hver av disse hadde ca. 18 kanoner. "Samsøe" og ''Alsen'' under ledelse av kaptein Krieger, ankom Nevlunghavn 11 . januar 1810. De ble straks satt til å patruljere i Skagerak, bare avbrutt av dårlig vær og havis. Imidlertid måtte de repareres og bygges om samt ra nye kanoner. Bl.a. satt røstene langt nede på skutesiden og var forstøttet med store treknær som på le side sinket farten. Men det som særlig tiltalte de norske og danske offiserene var likevel nytt banjerdekk og bedre offisersbekvemmeligheter etter engelsk mønster.

De sjøgående skutene ble hovedsakelig reparert ved marinens verft i Fredriksvern ogi Kristiansand, men tre av briggene, deriblant "Samsøe", kaptein Krieger, ble bygget om ved Herlof Stianssøn Herlofsens verft, som hadde kjølhalingskran, og som lå i Kolbjørnsvik.

Verftet i Kolbjørnsvik HerlofStianssøn Herlofsen var født i Sandstø i 1757 og familien flyttet til Arendal da han var 14 år gammel. Han var sønn av reder, handelsmann, havnefogd og losoldermann Stian Herlofson og hustru Jacobine Bowman. Det kan nevnes at Jacobine var barnebarn av den kjente arendalsrederinnen Karin Larsdatter Brinck, som kom fra Havsøyslekten . Herlof Herlofson var gift med Anna Olsdatter Dahll, datter av Ole Larsen Dahll og Mette Herlofsdatter. (Mette og ovennevnte Stian var søsken.) Ole og Mette bodde på Merdø i huset som nå er museum. I midlertidig døde Annas foreldre tidlig, og hun vokste opp hos sin morbror Stian Herlofson og ble altså gift med sin fetter. Herlof reiste tidlig til sjøs, allerede som 23-åring førte han skipet "Margrethe Jacoba" for faren. Siden førte han flere skip for sin far. Disse var han deleier i. Da faren døde i 1795, sluttet han å seile og drev som reder. Bl.a. kjøpte han sammen med svogerne Møller og Finne den 157 k.l. store "Eyner Tamberskjelv~" for 10.000 riksdaler. Disse to var altså gift med Hedofs søstre. Lege og Eidsvolds-mann Aleksander Chr. Møller med Else Margrethe og sorenskriver Andreas Fr. Finne med Wilhelmine. Finne skal vi komme tilbake til. I 1783 giftet Herlof S. Herlofsen seg med Anna Dahll. De nygifte flyttet til slektens gamle hus i Kolbjørnsvik, hvor Anna fikk et stort hus å føre, med jomfru, to piker og en tjenestegutt å holde styr på. ~ Ved siden av å være reder drev Hedof en omfattende handelsvirksomhet (korn- og .krambuhandel). Han måtte derfor ha kongelig reskript for å få sine eiendommer i Kolbjørnsvik, hvor han hadde utvidet den opprinnelige eiendommen med flere oppkjøp, innlemmet i Arendal, slik at han lovlig kunne drive sine forretninger. Ved siden av dette drev han også et skipsverft med kjølhalingskran på sin eiendom, og det var altså her han drev ombygging og reparasjon av marinens skuter. Dette verftet er en viktig brikke i denne lille historien. (Se artikkelen om handelshusene i Kolbjørnsvik. )

Orlogbriggens aktivitet i 1810 Den britiske styrken i Skagerak denne sommeren krysset som regel mellom Skagen og Båhuslen. Her var trusselen mot de stadig passerende engelske konvoiene særlig stor, grunnet Fladstrands kanonbåter og kaperne fra Læsø . Følgen av dette var at forbindelsen mellom Jyllands østkyst og Norge ble fullstendig avskåret. De dansk-norske odogsbriggene skulle derfor krysse i Skagerak og stadig vise seg i den østlige delen for om mulig å lokke de engelske krigsskipene ut. Johannes Krieger, dansk marineoffiser, var som før nevnt kaptein på "Samsøe". Den 24. mai seilte han fra Kristiansand og ankret ved middagstider ved Sandvigen på Hisøy. 28. mai seiler de igjen vestover. Ca. 21. juni fikk kaptein Krieger kommandoen over fem orlogsbrigger. Briggene skulle seile østover langs kysten til Jomfruland, så videre østover til Koster og deretter til Risør. Dette for å rense kysten for fiendtlige kryssere og lokke britiske krigsskip vestover. Deretter skulle han i følge ordre seile til Hansmolm og så til Neset. Men "briggene skal ikke alene forsvare, de skal og angripe, når leilighet dertil fInnes begunstigend" het det i ordren kaptein Krieger fikk. 10'5

/ andøy sund Flekkerøy

Skagen

Fladstrand (na F rederikshavn )

JYLLAND

Hanstholm

Kartutsnitt over det området krigsskipene fartet på i perioden 1807-12. Det var store områder som skulle patruijeres. Kart ved Søren Chr. Christensen.

~æsø

Dette var en ordre, men hva skjedde? Eskadren forlot Kristiansand den 23. juni, og ankret opp ved Sandvigen på Hisøy og reiste videre to dager senere. Etter å ha foretatt turen til Koster, reiste Krieger igjen vestover og ankret 9. juli opp i Arendal. Grunnen var at "Kiel" hadde fått knekket store stengesalingen*). En skade som med letthet kunne ha vært utbedret om bord. Eskadren forlot Arendal den 16. juli etter å ha ligget der en hel uke. De sto da vestover. Ved daggry den 19. fikk de se en flåte komme østfra, det viste seg å være en konvoi, ledsaget av et engelsk krigsfartøy (kanonbriggen "Forward"). Den engelske briggen flyktet straks og ble en tid forfulgt av "Samsøe". De andre briggene hadde i mellomtiden omringet konvoien som talte 47 skip. Etter at skipspapirene var undersøkt, ble hele konvoien brakt opp og kursen satt for Norge. De var nå 7-8 mil fra Neset. Om kvelden oppunder land ble det vindstille. De fleste skutene kom ikke i havn før neste morgen. De ankret opp forskjellige steder vest for Flekkerøya. Her hjalp kanonbåtene til. Videre ble tre brigger sendt ut for å passe på prisene. Det fortelles at i 1810 ble briggen "Colbjørnsvigen" tatt av engelskmennene i Finskebukten. Skipper ombord var Peder Hansen Ulevaag fra 106

Dybvåg. Mannskapet overmannet prisemannskapet og førte skuta trygt inn til Hesnes havn, og senere ble det tatt opp sjøforklaring på Sandvigen av sorenskriver Finne. I referatet står det bla.: "-de engelske Mænds edelige Forklaring nævner ikke noget om Grusomhed andet end hvad Krigen medførte- ': Skipperen ble tildelt Dannebrogordenens sølvkors for denne bragden.

Kaptein Krieger og kjærligheten Som før nevnt krysset engelske styrker mellom Skagen og Båhuslen denne sommeren, med den følge at forbindelsen mellom Norge og Jylland ble meget vanskelig. Hvor var de engelske styrkene den tid kaptein Krieger skulle ha krysset i Skagerak? Styrkens fregatt "Tartar" lå ved svenskekysten primo juli for så å gå til Skagen og deretter gå opp mot Risør for å avlevere krigsfanger. Orlogssluppene "Primerose" og "Rose" patruljerte øsr i Skagerak. At den norske sjøstyrken derfor forsøkte å trekke de fiendtlige stridskrefter ut i Skagerak, synes å være riktig. At dette ikke lyktes, er ikke planens feil, men tør vel for en stor del tilskrives kaptein Kriegers hast med stadige besøk i Arendal, og den lange tiden han ble liggende i havn. "Cherchez la femme! " sier franskmennene ved slike anledninger. Hun het Anna Elisa Finne, datter til sorenskriver Andreas F. Finne, som var nabo og svoger til verftseier H . S. Herlofsen . De unge offiser'ene ble ofte invitert til selskapeligheter og var da hedersgjester ved mangt et strålende ball. Disse selskapene ble holdt både hos Finne og Herlofsen i løpet av vinteren og våren, slik at Krieger var blitt godt kjent med Jomfru Anna Elisa. Ar Krieger urviste forsømmelighet ved utførelsen av de ordrene som var gitt ham, kan det neppe være noen tvil om. Han legger seg to ganger til ankers i Arendal og gir særlig siste gang en god dag i hele ordren . Men han var heldig, ikke bare vant han Anna Elisa, men også en stor formue . Konvoien innbrakte godt og vel 7 mill. riksdaler, hvorav 6% falr på Kriegers part, mer enn 6 tønner gull etter gammel regning. Nå har det spunnet seg mange sagn og legender om denne historien, og det heter seg at erobringen av konvoien nettopp skyldtes Kriegers ordrebrudd. Dette er det delte meninger om . Men likevel, d et er en god historie, og det er en kjensgjerning at Krieger ikke fulgte ordre og at han tok konvoien. Kaptein Krieger fortsatte patruljeringen i Skagerak. Den 3. august løp han inn til Randøys und m ed hele divisjonen. H erfra meldte han at "Sam søe" va r lekk, og den 6. august seilte hele divisjonen øs tover tiIArendal(!), hvor "Samsøe" ble ettersett på verftet i Kolbjørnsvik. U tover ettersommeren var det igjen parruljer med spredte trefninger. D en 12. septem ber ftkk Krieger ordre om sammen med "Allart" og "Alsen" å krysse mellom Lindesnes og Merdø, 1-4 mils avstand fra land. Men de skulle gå lengre ut når landsmenns skip kunne reddes eller fiender ska-

107

Utsnitt fra et maleri av orlogsskipet "Samsø ': Maleriet viser slaget ved Lyngør i 1812. "Samsø" har satt seil og er p å vei ut fra krigssonen. Skuta var bestukket med 14 kanoner, og bemannet med 100 mann. Fører av skuta var kapteinløytnant Frederick Grodtschilling. Nestkommanderende var sekondløytnant Hartvig Casper Christie. Fotoeier Trond Barth Andersen

Strektegning av orlogsbriggen "Samsø '~ Den var 28,5 m lang, hadde en bredde på 8m, og hadde en dybde på ca. 3,5m. Skuta ble sjøsatt den 15. oktober 1808. Foto fra boken" Slaget på Lyngør'~

des. Dette måtte skje med fornøden "konduite, sjø- og krigsmannsskap". Krieger kom ikke av sted før den 17. september. Han må ha gitt seg god tid i Kristiansand, for dagen før skriver admiral Fisker til han: "I aften behager min herr kaptein å samle sig i Flekkerøy til de 2 der liggende og Dem underordnede brigger "Allart" og Alsen", hvornæst De holder Dem instruksen av 12. d.m. efterretdig". Etter noen dager med patruljering løper de tre briggene inn til Kristiansand den 25. september. Krieger har nå fått tillatelse til å inntre i ekteskap med Jomfru Anna, datter til sorenskriver Finne i Kolbjørnsvik. Den gang måtte de faste danskfødte offiserene som gjorde tjeneste i Norge, ha Admiralitetskollegiets tillatelse til å gifte seg. Og det ble da stilt visse sosiale og økonomiske krav. Kaptein Krieger søker nå om tjenestefrihet og blir av Admiralitetskollegiet frabeordret som sjef på "Samsøe", etter å ha blitt avløst av premierløytnant Rasch. Dette kan han imidlertid ikke vente på og får da lov til å overlev~re kommandoen til sin nestkommanderende. Kaptein Krieger fikk, til tross for sine særegne måter å adlyde ordre på, Dannebrog to ganger. (Dannebrog hadde fire klasser samt Dannebrogsmann.) Krieger reiste så til Kolbjørnsvik og giftet seg. 1 Kolbjørnsvik fødte Anna Elisa en sønn som ble oppkalt etter bestefar. Han fikk navnet Andreas Frederik Krieger (18171893) og var bestefars store stolthet. Vi vet at han ble en av Danmarks fremste jurister. Krieger var nå en meget rik mann, og paret flyttet sannsynligvis til Danmark. Jeg kan ikke finne noen opplysninger om at han har vært i marinen den siste del av krigen.

Kilder: Beutlich : Norges sjøvæpning Einar Diesen : Slekten Herlofson AAks Aalholms beretning om Sorenskriver Andreas Friderich Finne (AAA jnr. 327/1971) Aust-Agder Arv 2003 . En artikkel av bl.a. Axel Ongre, Hisøy

108

Gammel oppskrift fra Kolbjørnsvik

Foto Eldbjørg Nordvik Westbø.

Fortellinger fra Kolbjørnsvik på 1800-tallet UtveLging og redigering ved Søren Chr. Christensen 11928 skreven Kolbjørnsvik-mann ned mye av det han husket om sin egen familie. Han fortalte også om livet på sitt hjemsted, slik han husket det fra sin barndom og ungdomstid. Det var den da 74 år gamle Christopher Huldt Ugland. Han var født inn en seilskutefamiLie, og derfor visste han mye om skip og sjøens folk. Han bIefødt 22. desember 1854. Slekten kom fra Ugland i Grimstad, og hans far var skipsfører Georg Ugland (J 8221898). Det var hans oldefar som valgte å flytte til Kolbjørnsvik. Moren hette Ulrikke Eleonore Huldt. Hun var fra gården Tavle ved Umeå i Sverige. Da Georg Ugland en gang var der med seilskuta, trengte han hesteskyss, og tilfeldigvis gikk han til gården til enkefru Huldt for å fl hesteskyss. På denne måten ble han etter hvert kjent med Ulrikke Eleonore, datteren på gården Tavle. Ioppveksten var han med sin far på seilskute noen ganger, men han valgte ikke sjølivet selv. Hans arbeidsplass ble banken, og han var bankkasserer og depotsjef Han døde i 1949 i en alder av 95 år. Christopher Huldt Ugland lærte å skrive og lese på 1860-tallet på skolen i Norvigen. Hans rettskriving er derfor nærmest dansk. Det er foretatt en forsiktig modernisering av språket.

I voksen alder bodde

Christopher Huldt Ugland på Branden. Huset ses midt på bildet. Det er det store, hvite huset med to etasjer - til venstre for et stort, gult hus. Foto Dannevigfoto.

Vi gjengir noen utdrag fra hans 132-siders (i litt større enn A4-format) handskrevne manuskript.

Han forteller om sin egen slekt på farssiden: Den slekt jeg nedstammer fra, er en gammel slekt, som er kammen fra gården Ugland i Fjære sogn. Slekten innflyttet til Arendal med min oldefar skipsfører Ole Pedersen Ugland, som i mange år hadde ført skip for Arendals rederier. I begynnelsen av det 19. århundre solgte han gården Ugland og kjøpte hus i Kolbjørnsvik (det som nu eies av frøken Speilberg i Sperrevigen) . Hans enke Maren, datter av Salve Hesnæs, eide og bebodde huset til sin død, og deretter gikk det over til sønnesønnen Ole Pentz Ugland. Hans eldste sønn, min bestefar skipsfører Kittel Ugland, var bekjent (for ikke å si så sterkt ord som berømt) som en modig og djerv kaperkaptein i krigen 1809 - 1810 hvorom man kan lese mer i F. Foss ''Arendals Bys historie", Tanks ''Arendals jubilæums" og løytnant Larsens bok fra krigens tid. Kaperens navn var intet mindre enn "Admiral Tordenskjold" . Han skildres som en kraftig og stor mann og en mann som etter sigende ikke kjente at der var et ord i sproget som hette "frykt". Han førte også forskjellige skip for Arendals rederier. Han var også selv reder. Kittel Ugland bodde på Kolbjørnsviktangen i det hus som nu tilhører Arendals mek. Værksted og visst nu benyttes tillagerbod. Senere da han hadde sluttet med å fare til sjøs, kjøpte han hus etter sin broder, Peder i Sperrevigen (nu enkefru Krøgers). Det var fordi han, eller kanskje min bestemor født Falster fra Drammen, hadde lyst til å drive handel.

I det følgende forteller han om de såkalte "inkorporerede hus": Det var således dengang, at for å kunne drive handel i Kolbjørnsvik, måtte man bo i et av de 8 hus som var inkorporeret i Arendals by. De inkorporerede hus var Peder 111

Christopher Huldt Ugland (1854 -1949). Fotoeier Bjørn Røer Hanssen.

dar ~

Øc~

CA'- ~,,~

~~~ r

~a.r, ~ ~

,fr--l~ ~ < . ~~ rl'C".æ.l~ ~~de

~ t&~

~~/~~

A ~c . . . 7C~

4 ............

c '

~.z.....-

AOO.-...,.

~~~r-<7~~~

/7~ ;r ~ /tø..,~

~~ ~

L.:.---

< '

?6-~ ~ 7 ~

..:t:<oH' ~

~ (e.-UL .............. ............

~ 7- /<~ tf~0~' tf~~) d:'~ ~~ ....,;?~ / ~<.,.

æ~d"

~ J~

/kM-e~ ~~

...............

"'~7 ~~ rd.U. ~ ~ /~~ ø.c.... /"~ /7 ~ 4 ~ ~ 4"";""' , <-<-<-c-.._ K~/~ k,e.d,( ~ ~ z~ ~

ut ~ (/-ev-

~ ~) .p~

i,d-t.r

~ ~~

4/L.

.z..<.-,?

.c......

~".-.e"7~' ·~I~~

- /r/o

~~~~~~ .

.,/~

~~/lr ~~ . /~"

De første linjene av Christopher Huldt Uglands memoarer med hans egen håndskrift. Hisøy Historielags arkiv.

Nilsens (nu fru Gerners), Paul Jensens, Rasmus Lassens, Jens Jensens, Paul Lassens "Sletta': Knud Pedersens og Kittel Uglands. De stod under byens jurisdiksjon, betalte skatter og avgifter til Arendal, og til gjengjeld nød de samme rettigheter som byens borgere, uten dog å ha annen fordel enn den at de kunne drive handel. Bestefar hadde sogar brennevinshandel. Noe synderlig lukrativ tror jeg dog neppe handelen var. Året 1869 søkte disse hus om å ra politi og brannsprøyte herover, og de fikk det også. Der ble ansatt 2 vektere som gikk fra 9 om aftenen til 7 morgen fra Per Nilsens hus til Knud Pedersen, Det var vel for å passe på Paul Lassens mange penger. Brannsprøyten var en utrangert sprøyte fra byen, som lå i en overbygget ferge ved Stenkarret i Skriverbukten og ble sålenge den lå der, visst ikke noengang brukt. Da His i 1871 hadde ratt sin egen sogneprest, Heffermehl, og han hadde vært noen år i sognet, kom han snart inn i kommunestyret, og noe av det første han tok fan på, var å arbeide for at disse gode skatteytere Lassen og Jensen skulle komme til å høre sognet til. Heffermehl hadde en god støtte i konsul Isaac Kallevig på Gimle, som også hørte til de inkorporerede. Saken ble innbrakt for Stortinget og der ble det løst til stor glede for alle Hisø-boerne.

Da jeg omtalte at Arendals by hadde skjenket de inkorporerede hus vekter og sprøyte, glemte jeg at de også hadde satt opp lykter i Vika. Hele 4, siger og skriver fire, petroleums lykter. En på Peder Nielsens brygge, en hos Rasmus Lassen, en hos Ole Jensen og den siste hos Paul Lassen. Knud Pedersens og Kittel Uglands hus fikk ingen.

Litt om husdyrhold og fjøs: Det var nokså alminnelig i min oldefars og bestefars tid at bedre situerede holdt en ku, så fjøset nok ble benyttet av ham. I min barndom erindrer jeg at både Rasmus Lassen og Herlof Herlofsen, eieren av "Skrivergården" holdt kjør. Herlofsens fjøs og lade var der hvor Simonsen nu har sin butikk. Lassens fjøs ble nedrevet, da den nye veien til Norodden ble anlagt. Lassens siste ku endte sine dager da den falt ned bak Søren Nilsens hus (ingeniør Sundbys nu) og brakk sine ben, så slakter fra byen måtte komme over for å ende dens lidelser.

Han forteller om de første kjøpmen nene: I slutningen av 60-årene kom her først en riktig kjøpmann til Kolbjørnsvik, som førre en ordentlig assortert handel. Loven om at de inkorporerede hus skulle falle tilbake var ennu ikke vedtatt, så han hadde leid en bod av Paul Lassen på Sletta. Han fikk en meget god forretning istand, og ble en holden mann. Han kjøpte siden et gammelt hus til nedrivning, på den tomten som nu kapt. Osuldsens hus står. Det var J. E. Toft som lot oppføre både det nye huset og butikken, den som nu eies av Jørgensen. Han oppførte også et bakeri på grunnen mellom Maisa Mikalsen og sitt eget.

112

Om skipsverfte ne: Da han (Toft) syntes å være kommet til litt velstand, begynte han med skipsrederi; men en uheldig spekulasjon med et gammelt skip "Fimafengr", som han kjøpte av Paul Lassen og som i mange år hadde ligget opplagt utenfor Lassens vinduer, brakte ham til åmåtte gå konkurs. Huset ble så kjøpt av Hans Kallevig og bakeriet nedrevet og tomten lagt ut til allmenning. En av husets tidligere eiere var Anders og Hans Dedekam. Der var dengang skipskran og kaltes "Lille kran", i motsetning til Lassens kran der også cilhørte de nevnte herrer, kaltes "Store kran" . Jeg erindrer at der ved "Lille kran" lå en brigg "Marie" som fikk en reparasjon. Det gamle hus var et stort hus med forstue tvers igjennom. Der var flere leiligheter i huset. Toft kjøpte det av Kampen. I forbindelse med at jeg har nevnt de tvende Dedekamske store og lille kran, må jeg omtale de andre også. Disse to kraner eller rettere skipsverft, benyttedes kun til reparasjoner, fortøyning, kjølhaling etc. Der ble ikke bygget noen skip på disse verft, førenn Telleflassen, jeg tenker i 1870, innrettet Store Kran, nu Lassens, til skipsbyggeri. Hvor mange skip der blev bygget, vet jeg ikke. Den første var "Ophir", så "Venerata", deretter "Jona". Han bygget også noen fiskekuttere. Så har vi Fiirsts kran der jo ennu eksisterer. Der var i min barndom både høst, vinter og vår, ja endog ofte om sommeren, meget liv og rørelse. I den travle tid kunne der ligge skip under reparasjon fra den østre ende like til Slæba, ja, der måtte også ligge skip ved Stenkarret. Det var som regel de som skulle repareres ovenbords. Der var bygget flere skip på dette verft, dog aldri i min tid. Det største skipsverft var Gjedekranen, og Isaac Kallevig bygget til stadighet der. Der var også alle slags reparasjoner. Jeg har mange ganger stått ved Bergedråbheia og sett skip gå på vannet. Spesielt erindrer jeg "Insula Capri", fordi den stod i flere dager innen den gikk av. Det var først, da de fant at det var en kjølbolt, som var jaget i en blokk og holdt skroget fast. Vinter som sommer var der liv og rørelse på kranene, især på Gjedeholmen der som nevnt stadig stod nybygninger på stabelen. Når man nu 1928, må lete med lys og Iykte etter en skips tømmermann eller driver i Vika, så var der i min barndom snesevis av dyktige folk. De unge seilte helst til sjøs, og når de blev litt eldre, gav de seg som oftest hjemme, da der var arbeid nok. Minket arbeidet, tok de atter hyre, og det var "Fimafengr': Foto Søren Chr. Christensen, 2011 .

113

På Gjedeholmen (Geideholmen, Geida) foregikk det reparasjon av skuter. I bakgrunnen ser vi }omfruholmen. Fra tidlig på 1900-tallet. Hisøy Historielags arkiv.

ikke så vanskelig å få hyre, da vår seilskipsflåte var jo den største i Norge. De gamle greide da det arbeid som fantes . Jeg kjente jo alle de tømmermenn som bodde i Vika. De var alle snille og hyggelige mennesker. Gjennomgående var de også ordentlige, uten å være totalister eller politikere.

Han forteller om uhell som har skjedd ved verftene. Først et uhell ved en stabelavløpning ved FGrsts kran - det som senere ble Kolbjørnsvig Værft & Slip, og som lå like øst for Vika: Av omtale kan jeg nevne et der het "Carl Johan" som hadde uhell ved stabelavløpningen. Da det var begynt å glide, og var kommet så langt på beddingen at det tok vannet, fikk det en overhaling, så det holdt på å kantre. En skomakersvenn, som var blant dem som stod ombord under avløpet, ble slengt over bord og kom på vannet, men ble fisket opp aven tililende pram. Så var der også en fornem dame fra byen, som stod som tilskuer på kranen. Hun fikk et sjokk og falt ned i et av de såkalte "kranhull" og brakk sin arm. "Gjeinerne" er tauene som drar et skip over til den ene siden ved kjølhaling. Disse tauene røk mens skipet "Axel", ble kjølhalt, noe som fikk alvorlige følger: Jens Ole Jensen hadde også verft til å bygge skip på, men ikke til reparasjoner. I min tid ble der aldri bygget, men beddingene erindrer jeg meget godt. Far fortalte at det kun var et par. Et av disse het "Axel", og dette skip hadde en del år senere et merkelig uhell under en reparasjon ved Filrsts kran. Det var en dag i middagstiden, uhellet inntraff. Skipet skulle kjølhales, og lå med gjeiner hevet helt ned til den lå med kjølen over vannet. Mens nu arbeiderne var til middag, sprang en av gjeinerne, så en annen

114

og endelig den tredje på stormasten. Med voldsom fart og et stort brak, kantet den over så meget at den la rekken over så den tok vann. De holdt på med å drive bunnen, så skipet var svært utett. Det rant så full av vann og sank så dypt at det nesten berørte bunnen. Heldigvis var ingen mennesker, da det skjedde, så nær at noen ulykke fant sted. Det ble tatt opp på den måte, at der ble sydd en sekk som ble manet inn under kjølen, og når dette var gjort, ble der satt ombord mange pumper, og ved iherdig pumpen dag og natt i noen dager fikk man den lenset. Gamle seilmaker Moi, som døde langt opp i sine 90 år, var med og sydde sekken, og som han fortalte meg at de hadde holdt på med i mange dager og netter. Det var den beste seilduk som kunne oppdrives som de brukte, dette la han alltid til.

Søren P. Nielsen var Christopher Huldt Uglands onkel- og Hisøys første ordfører. Hisøy Historielags arkiv.

Skip har forlist inne i Kolbjørnsvik: En gang skulle under en sterk storm en slupp ganske tom for last, men hadde ombord noen reisende, seile over til "De røde boder" for å innta sin ladning. Der kom et plutselig og sterkt vindstøt, som gjorde at den kullseilte, og flere mennesker kom i vannet og ble borte, innen der kom hjelp fra byen og Kolbjørnsvik.

Om juleselskaper forteller han: Fra min tidligste barndom erindrer jeg lite om juleselskapene hos Peder Nielsen og onkel Søren I . Dog husker jeg at der alltid ble spilt kort, og det var om penger. Der var likesom en spaltning mellom den Uglandske og den Nielsenske. Det var som regel et spill som kaltes "Femkort". Om det runde bord plasserte seg alltid Peder Nielsen og hans madam, likeså tante Margrethe og tante Nella. Onkel Søren var også med, mens Nils Jakob ikke deltok, formodentlig av mangel på tid, da han hadde nok med å passe sitt toddyglass og sin krittpipe. Toddyglasset hadde han gjerne satt fra seg på kakkelovnen. Utenfor de fødte Nielsens var det bare min mor og Nils Jakobs kone (tante Tilla) som deltok i spillet. Mine onkler Nils Falster og Ole Pentz samt far og tante Cecilie var aldri med. Men far ble endog gjort til narr, da de beskyldte ham for ikke engang å kunne forstå kortenes verdi. De satt derimot i et annet værelse, drakk litt toddy og røkte sine krittpiper. Passiarene gikk mest ut på å tale om sommerens seilas og om de kommende utsikter. Vi barn holdt oss gjerne i nærheten av kortbordet, dels for å se, men dog mest for å være så nær som mulig om der skulle falle en penge på gulvet, som vi kunne få tak i, for den forblev finnerens eiendom.

Om "Tante Maja" som ble over 1 00 år: Jeg erindrer her var en gammel dame som jeg ofte så. Hun ble over 100 år. Det trodde i alminnelighet alle her. Selv hadde hun ikke greie på hvor gammel hun var. Hun hadde gått 3 ganger for presten uten hun ble konfirmert. Hun var en søster av Jens Ole Jensens første hustru og het Maja Aagesen, i alminnelighet kalt "Tante Maja". I min tid bodde hun på Kolbjørnsviktangen. En gang (hun måtte vel da være nær sine 100 år) støtte hun sammen i et av de trange smug påTangen med en annen kvinne, og de kom i samtale. Kvinnen sier til Maja "De er nu så gammel, at jeg synes De burde tenke på å vandre på den smale vei til himmelen." "Ja," svarte Maja, "jeg er så gammel at Vårherre har rent glemt meg, og dessuten har jeg alltid gått på de trange veier, for jeg har i all min levetid bodd på Tangen."

115

Fotoet er fra Huldt Uglands manuskript og viser de nordligst liggende husene på Tangen. Huset til venstre brukes nå i 2011 av Losen barnehage. Hisøy Historielags arkiv.

Sjømannen som skulle avlegge ed : I 1829 begynte jo dampskipsfarten med "Constitutionen" , og så var jo småskutenes dager talte og forsvinner litt etter litt. I forbindelse med "Constitutionen" fortalte far en liten historie. En enfoldig gammel sjømann kom til far en dag. Det var i anledning edsavleggelsen til forfatningen, for å kunne bli stemmeberettiget. Han var nemlig blitt anmodet derom. "Si meg Ugland. Å er det de har funnet på nu. Jeg som har seilt i så mange år, og nå vil de ha meg til å avlegge ed til den herre dampbåten, å skal det bety?" Han fikk så den rette forklaring på sitt spørsmål. Mannen som sjelden var i land : På innersiden av holmen 2 lå i min barndom en liten skøyte. En mann ved navn "Nils Jørgen" hadde hatt sin tilværelse i denne båten visst en hel menneskealder. Han var en høy, mager mann . Opprinnelig da han begynte sitt liv ombord i båten, lå han fast i Tangenskjæret, hørte jeg fortelle. Han hadde vært skipper og seilet på Danmark med sin slupp. Eide hus på Tangen, det stod på den tomten som støter helt opp til Nordlunds verksted. Det var et av de hus som strøk med i brannen i 86, den største brann som har hjemsøkt Kolbjørnsvik. Det var gått svært til akters med hans jordiske gods, så han var på fattigkassen til sin død. Det siste leveår var han hos Anders Jensen på Sukkerheia hvor han døde høyt opp i årene. Han var meget sjelden i land, i alle fall på fastlandet. Holdt seg meget nede under dekk, og det hendte at han stakk sitt skallede hode opp av kappen, når noen rodde forbi. Det kunne nok hende at ondskapsfulle gutter kunne med full fart ro sin pram mot hans båt, for å forstyrre hans ro, og da stakk han hodet opp og så rasende ut og skjelte på dem. Jeg har hørt om ham at han skulle ha vært soldat, sannsynligvis til orlogs, og holdt til i København, og da han var uttjent, hadde han for å komme hjem gått til fots fra København til Fladstrand og derfra med skipsleilighet videre. Slik forteller han om hvordan det var mulig å gå fra Norodden til Sperrevigen: Veien fra Norodden til Sperrevigen gikk i min barndom litt annerledes enn den nu er. Veien gikk fra det siste hus, Beruld Jakobsens, tidligere skredder Dahls og hans verksted (nu Chr. Smith), forbi seilmaker Clasens, nu Kolbjørns brygge gjennom Simon Norgårds eiendom og så ned smuget ved Alholm over Herlofsens og Peder Nielsens brygger, opp Søren Nielsens klev, over Branden, gjennom Rasmus Lassens bryggerhus (de samme trapper er der ennu), så fulgte den samme vei som endnu er fra Lassens til nuværende kjøpmann Jørgensens. Så går den foran Bodins hus som lå på Stenhuggeriets tomt likeså foran Skrivergården og kom ut i Slæba, der like til midten av 60-årene kun var en strand hvor vannet ved høyvanne kunne gå like opp til madam Knudsens hus (nu bakeriet) . Deretter fortsatte veien nedenfor, hvor den nu ligger tett forbi Ole Jensen og Paul Lassen, så delte den seg. En gikk ned til Tangen og er uforandret. D en annen til Sperrevigen, og der er ingen annen forandring enn at den gikk foran Anders Krags (nu Eldrups) hus. Fra Sperrevigen til Slæba og fra Norodden til Peder Mikalsens hus kunne man ikke komme frem med hest. Ved begravelser måtte liket bæres til de nevnte punkter. Da Peder Nielsen ble begravet sommeren 1867, ble liket brakt i en ferge til Slæba. Om vinteren og i den mørke tid, måtte man alltid bruke lykter når man ferdedes ute om aftenen.

116

Han forteller også om at det var ikke bare veiens beskaffenhet

som kunne gjøre det vanskelig å komme frem: På Rasmus Lassens brygge like over for dobbelthuset (også Lassens), stod et hus som ( benevntes "Havaristhuset" . Det ble revet ned før min tid, men det var der i min fars ungdom. I den tid begge Dedekams kraner var i gang og der var arbeid med reparasjoner, ble huset benyttet som oppholdssted for mannskapene fra disse fremmede skip, som lå der. Der var jo mange havarister, som kom inn til Arendal for å repareres. Huset var ilde beryktet for all den tummel og spetakkel, som disse fremmede sjøfolk kunne få i stand. Der var jo ofte fremmede nasjoner, som kom til kranen dengang. Drikk og slagsmål hørte til dagens orden. De innfødte på stedet hadde liten lyst til I åferdes på denne vei, især ved aftentider, der kunne alltid hende noe som var m indre behagelig. Far fortalte meget lite om det, da han så sjelden var på disse kanter. Dog I Ifortalte han, at da Søren Nielsen var forlovet med hans søster og tilbrakte aftenene hos henne, måtte far alltid ro han fra Tangen til Norvigen, fordi han var redd for å passere "Havaristhuset" i mørke. r umiddelbar nærhet av dette hus lå der to smier. Den ene var Opdals på bryggen (nu Syvert Kristiansen), den annen der hvor Peder Mikalsens bod står, tilhørte en smed Askeland. En aften, som stedets skolemester Refsnæs hadde besøkt sin gode venn Opda! og der nok var blitt litt bedugget, skulle gå hjem, fikk han en ordentlig skrekk i livet. Noen gutter var kommet inn i Opdals smie og der hadde fatt belgen i gang og gjort en jernstang gloende rød. I det øyeblikk Refsnæs kom ned trappen og skulle passere smien, stakk de det gloende jern ut av et hull i veggen. Skolemesteren satte i et skrik og ropte om hjelp og la så på sprang, bedende høyt sitt "Fadervår" som de hørte slutten av da han sprang opp trappene mellom Lassens hus og bryggerhus.

I I

Om gjestgiveri: Tangen var på denne tid et livlig sted. Der var nemlig et gjestgiveri. Huset eksisterer I ennu. Verten het Thor og gikk aldri under annet navn enn Thor Gastgiver. Huset lå , meget bekvemt til for den trafikk, som var i min fars barndom. Dampskip var der jo ikke dengang. All ferdsel foregikk med skipsleilighet langs kysten og til utlandet. Den innenlandske fraktfart og passasjerfart var med jakter, slupper og endel mindre fartøyer. Man kunne da fa høre seg til, og ikke lese seg til, da der i Arendal ikke var noen avis førenn i begynnelsen av 30-årene: "Skipper N. N. avgår med første føyelige vind til Christiania medtager varer og passasjerer." Tangen sett fra nord på siste halvdel av 1800-taLlet. AAks.

117

Utenfor gjestgiverens brygge og ved Tangenskjæret, lå der alltid mange av datidens befordringsmidler, som dels skulle østover, dels vestover, ja, også til Danmark, ventende på gunstig vind for å komme avsted. Der lå ofte så mange at man kunne gå fra bryggen ombord i en og så videre til en annen, ja, helt ut til Tangenskjæret. Under ventetiden oppholdt så de reisende seg i gjestgiveriet. De mer bedrestilte var da gjerne i selve huset, mens de andre og i særdeleshet fartøyenes besetning holdt til i en tilbygning på baksiden av huset. Da der alltid var stor trafikk på grunn av beliggenheten, var der megen tummel og spetakkel. Min far fortalte, at det var hans største fornøyelse som barn å være på gjestgiverens brygge. Der var alltid noen å se, især når der var komedianter eller noe lignende. Han sa engang at det såres te han visste av dengang, var, når hans søster om sommeraftenene kl. 9 kom på bryggen og ropte: "Georg, du skal hjem og legge deg". Thor Gastgiver skulde vært ikke så lite aven original. Han hadde den skikk, at når han selv skulle bringe et glass til en reisende, så tok han alltid to glass med på brettet. Det ene var til ham selv for han måtte alltid klinke med den reisende og sa alltid: "Skål, far! Vel hjem, far!" Engang hadde han en tjenestepike som fulgte hans eksempel, og far sa hun aldri hadde vært riktig edru, sålenge hun tjente der.

Han forteller om opprinnelsen til navnet Jomfruholmen : Opprinnelsen til navnet "Jomfruholmen" , visste tradisjonen i min tid å fortelle at det skrev seg fra den tid, da en dansk dame bodde der; men hvem hun var, visste nok ingen, heller ikke i hvilket år. Hun skulle være adelig og hørte med i den danske hoffstat. Ved en forgåelse, som hun hadde begått ved hoffet, blev hun vist derfra. Hun ble med sin kammerpike endog forvis t fra landet og sendt opp til Norge. Hun har visst ikke kunnet finne seg tilrette i de nye forho ld. H un ble meget melankolsk og tilsist sinnsvak, og en morgen fant man hennes avsjelede legeme i en brønn tett ved huset. Om det var et ulykkestilfelle eller en frivillig død, visste jo ingen.

Og om hvordan murhuset på Jomfruholmen ble bygd:

Jomfruholmen. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

I begynnelsen av 70-årene ble alle bygningene på Jomfruholmen nedrevet for å gi plass til den nuværende stenbygning. Paul Lassen ville flytte der over. Her var dengang i Arendal (det var etter den store brann i 1868) en byggmester, en tysker, som het Fremmerling. Han bygget mange av de nye h us i Arendal. Da det nu lakket mot slutten av byggeperioden i Arendal, hadde han nettopp ratt hjem en stor skipsladning med gule mursten fra Holland. De ble opplosset på Rasmus Lassens kran. Der lå de, og det var vanskelig å ra noe nybygg. Men hva gjør han, jo, han preket og rådet Paul Lassen til å bygge seg et pent og tidsmessig hus på holmen, så han kunne bli av med sine sten. Det lykkes og huset ble oppført og står der den dag i dag. Lassen bestemte seg også til å flytte derover og hadde også bestemt dagen. Imidlertid hadde han om natten en drøm om at han skulle dø den første natten han sov på holmen, og dermed oppgav han det hele og kom aldri i huset. Istedenfor lot han oppføre en bod på den side som vender mod Gjedeholmen, en bod, som han oppfYlte med gammelt inventar av forskjellige slags. Huset blev siden benyttet til prestegård i Heffermehls tid inntil den nuværende var ferdig til innflytning. Da Heffermehl bodde der, hadde de en meget dårlig WC og etter mange ventilasjoner med Lassen, lot han bygge en på Sletta. Da den var ferdig og skulle overføres til holmen, fikk han nok betenkeligheter og syntes den var for pen til det bruk, og den ble stående på Sletta til guttene fikk den ødelagt. 118

1'I,

En uhyggelig sykdom herjet Kolbjørnsvik i 18543 : I I begynnelsen av 50-årene fikk Kolbjørnsvik besøk aven uventet og uhyggelig gjest. Der var kolera, som under Krim-krigen raste i Europa. Den kom til Tangen først. Kaptein Pedersen med sitt skip brakte den med seg fra Frankrike. (Han var bestefar til Hagbart Pedersen). Han var den første som døde av den, og så vidt jeg erindrer, var han død ombord dagen før den kom inn på havnen. Smitten utbredde seg og krevet , flere ofre, i alt var det visst 17 personer som strøk med, vesentlig på Tangen og i Sperrevigen. Merkelig nok stanset den ved Rennebekken, og ingen syke eller dødsfall var i den del av Kolbjørnsvik. Der var en skomaker Peder Magnussen på Tangensletta som var den der hadde med sunnhetstilstanden i disse kritiske dage. Han sørget for kiste og la dem deri og fulgte dem til graven. Han var av den slags skomakere som gjorde alt annet enn å passe sin læst. Fra min barndom erindrer jeg, at der på Hisø Kirkes loft var lagret noen kister, som var fra koleratiden. Under epidemien blev Kolbjørnsvik inndelt i kretser med en formann. En av disse var Kittel Ugland, som hadde sin krets fra Gimle til Slæba. Den annen var nok Rasmus Lassen. Onkel Penrz tok av frykt for sykdommen sin familie og flyttet ril Sands tø i Øyestad. Der var nok flere som fulgte hans eksempel.

Om den første Kolbjørnsvik skole, som lå omtrent ved Noroddveien 52, forteller han:

, .Min far ble født på Tangen 28/2 1822, og tilbrakte hele sin barndom og første ungdom der. Han gikk sin hele skoletid på skolen i Kolbjørnsvik og hadde alltid som lærer Refsnæs. Skolen lå på det sted, som nu havnefogd Jensens enke eier og bebor. Det var et toetasjes hus med to klasseværelser i første etasje, og lærerbolig ovenpå. Til skolen hørte en skolehave, som lå bak fru Inga Gerners hus. Da den nye skolen ble bygget i 60-årene, kjøpte Søren Nielsen den gamle skolen og lar den rive ned, for å gi plass til den nye bygning. Hans søster frk. Nella Nielsen kjøpre skolehaven, som mistet en del av sitt areal, ved den nye veis anleggelse. På denne skole hadde alle min fars søsken gått. Far var ganske visst en meget flink og pliktoppfyllende gutt, som var avholdt av sin lærer, så vidt jeg har kunnet forstå. Han gjaldr for å være meget oppvakt. Sin utdannelse fra almueskolen hadde han ved selvstudier utviklet, så han var kunnskapsrik og vel bevandret i mange ting. Hans lyst som gurt var meget for lesning. Han ønsket at han kunne ha fltt gå den studerende vei, men hans far mente at sjøen passet best for Kittel Uglands sønner, så der var ingen vei å komme forbi der. Til sjøs skulle han så fort som mulig, og derfor gikk han til konfirmasjon i 14-årsalderen.

Hisøy fikk sin egen kirke i 1849. Før den tid måtte Hisøy-folk reise til Øyestad kirke når det var gudstjeneste. I luftlinje er det ca. 7,5 km fra Kolbjørnsvik til Øyestad kirke. Huldt Ugland forteller her om en spesiell tur hans far måtte ta til kirken en vinternatt: Da His og Øyestad dengang var et eneste prestekall, måtte han i likhet med sine søsken gå til presten i Øyestad. His hadde den gang ennu ikke sin egen kirke. Der var alltid flere her nede i Kolbjørnsvik som gikk samtidig hos presten, og han talte ofte omsine lesekamerater. Når de skulle til presten, gikk hele dagen med. Om sommeren var der å ro opp elven, og vin teren var det å gå landeveien. Når elven var isbelagt, gikk det jo bedre, da veien kunne forkortes betydelig. Han gikk for presten Hansen og stod som nr. 1 på kirkegulvet. Ar bestefar var en streng mann, fikk han erfare da han gikk til konfirmasjon . Familien var ikke ofre til kirken, men kun ved de store høytider og dessuten to ganger årlig

119

Georg Huldt Ugland, Christophers for, måtte en vinternatt gå fra Kolbjørnsvik til Øyestad kirke - og tilbake for å hente sin fors gjenglemte briller. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

til alters, gjerne vår og høst. En streng vinterdag hadde de vært i kirke. Familien Ugland satt gjerne.høyt oppe i kirken i en kirkestol som tilhørte en familie Kintzell. i Da de langt ut på ettermiddagen var kommet hjem fra kirken, hadde spist middag og bestefar fått sin lange middagslur, oppdaget han at han hadde glemt sine briller i : kirken. De lå igjen i kirkestolen. Gemyttligheten og hyggen var dermed forbi for den dagen. Han måtte ha sine briller tidlig mandag morgen, og det var ikke til komme utenfor. Georg skulle reise den neste dag for å hente dem. Bestemor syntes nok at det var stridt, men kunne ikke gjøre noen innvendinger. Hun stod opp kl. 3 om natten, kokte kaffe og gjorde smørbrød i stand, så vekte hun far. Uten et mukk stod han opp, spiste sin mat og dro av sted i belgmørke. Han tok sine skøyter med, for han visste at det gikk an å løpe på skøyter både på Hølen og oppetter. Det gikk fort å komme til Øyestad på grunn av skøyteisen. Klokken 6 om morgenen var han ved prestegården, og ikke et liv å se. Han gikk ut på tunet og fikk se at det lyste i bryggerhuset. Han gikk hen, banket forsiktig på ' døren, og en pike lukket opp for ham. Hun stod og bakte og hadde derfor vært tidlig påferde. Da så far fortalte at han skulle til kirken og hente sin fars briller, som var I etterglemt i kirken, sa hun at det ikke kunne la seg gjøre førenn det ble lyst. Dessuten hadde presten nøkkelen til kirken, og den var på hans værelse, og forresten lå han og sov. Da så far fortalte at han måtte være hjemme med brillene klokken 9 om morge120

nen, sa hun at hun skulle gjøre et forsøk. "Hvem skal jeg da si til presten at det er?" "Si det er en av konfirmantene fra Kolbjørnsvik, som heter Georg Ugland, så vet han nok hvem det er." Hun gikk og kom straks tilbake med nøkkelen til hovedinngangen til kirken . Far sprang det hurtigste han kunne fra prestegården ned til kirken . Da han hadde åpnet døren, tok han av seg sin store skinnlue, en Helsingørlue, og la den i mellom dørkarmen, for at dørene ikke skulle smelle igjen om der kom et vindblaff. Han erindret seg i øyeblikket, at han hadde lest om en gutt, som om natten var kommet inn i en kirke, og mens han var inne, smalt låsen igjen, og han kunne ikke komme ut. Da så folk om søndagen kom til kirke, lå han død av skrekk. Far famlet seg i det dype mørke helt opp til den øverste stolerad og fikk fatt i brillene. Men så kom det verste da han skulle tilbake igjen. Ettersom han stille og andektig med foldede hender gikk nedover kirkegulvet, turde han ikke se seg tilbake. Han syntes at der var noen skikkelser like bak ham, og glad var han da han fikk tak i sin lue og fikk avlåst døren. Han sprang nu tilbake til prestegården med nøkkelen . Da han kom til prestegården, var presten stått opp, og ventet på ham. Han fikk nøkkelen igjen, og så klappet han ham på hans hode og sa: "Du er en kjekk gutt, det er ikke mange i din alder, som tør gjøre det samme enda der ikke er noe å være redd for i kirken enten det er dag eller natt." Så bar det hjemover, <;>g ved 9-tiden fikk bestefar sine briller, og alt var i orden.

OmSkrivergården: l hans (farens) barndom var jo ennu sorenskriveriet her i Kolbjørnsvik. Den siste var jo sorenskriver Finne som bodde i Skrivergården, som stedet den gang blev benevnt. Far fortalte med stolthet at en av Finnes døtre var gift med en dansk sjøoffiser, som het Krieger. På et besøk i sitt gamle hjem fikk hun en sønn, og denne sønn ble en stor mann i Danmark. Han døde nemlig som dansk minister, så kom og fortell at ikke noe stort kan komme fra Kolbjørnsvik, la far til. Ofre var guttene fra Tangen henne i Slæba, for der kunne alltid være noe å se hos sorenskriveren som ikke var dagligdags. Det var når der braktes arrestanter fra Haugerød fengsel ned til sorenskriveren for å forhøres og dømmes . De store forbrytere kom alltid belastet med jern og sterk bevoktning. Han hadde flere ganger sett Ole Høiland og Ole Blokkedal, ja, endog Gjæst Bårdsen. Skrivergården var det hus hvor Horgen nu bor. Den siste sorenskriver som bodde her, var som tidligere omtalt Finne. Han førte et meget flott og herskapelig hus med stor selskapelighet og gjestfrihet.

Om rampestreker - og vel så det - som hans far (Georg Ugland 1822 - 1898) var med på: Mange fjellmenn var der som også hadde noe å gjøre med skriveren. I den tid sorenskriveriet var, stod der et lite hus i Slæbebakken der hvor nu skomaker Jakobsen bor. Det stod der også i min tid. Det var et hus som solgte kaffe og mat til reisende. Fjellmennene hadde sitt tilhold der. Det hendte ofte at disse kom med hest og slede, når isen var kjørendes fra byen. Far og hans kamerater hadde av sjøguttene lært å knytte en sjømannsknute, som var vanskelig å løse for den som ikke var innviet i hemmeligheten. Mens så bøndene var inne og fikk sin kaffe, gjorde guttene sitt fantesrykke med hestetømmene og knyttet de således sammen, at det var umulig for bøndene å få disse løse. Med den mest uskyldige mine stod så guttene og så på, hvorledes de arbeidet med å få knuten løst, og da det viste seg ugjørlig for dem, var det opp med tollekniven og skjære knuten over, til stor moro for guttene. 121

Han la sin Helsingør-lue i dørsprekken for at han ikke skulle bli innelåst. Foto: Søren Chr. Christensen, 2011.

Fra Lassens kran ser vi mot Kolbjørnsvig Værft & Slip, eller Bentzens kran. Tidligere var Fiirsts kran her. Foto Ivar Bø, 1950-tallet. Hisøy Historielags arkiv.

Til og med da de gikk på styrmannsskolen, tidlig på 1800-tallet, gjorde de rampestreker: Som unge spreke sjøgutter var der mange livlige og muntre blant dem, som kunne være med på et og annet spillopp når de gikk hjem fra skolen. Således hendte det en dag i middagstiden, at en flok kom for Fiirsts kran hvor der lå et lite fartøy som skulle kjølhales. Det var så vidt at gjeinerne var skåret inn og brakt fast i spillet, og når det ringte på kranklokken etter middagspausen, skulle den hives over. Styrmannsguttene kom imidlertid arbeiderne i forkjøpet og påtok seg bryderiet. I et nu gikk det med å hive fartøyet ned inntil vannet gikk over rekken. Det lille mannskap ombord satt og skaffet sin middag. Kapteinen holdt sin middagslur. Da de merket at fartøyet krenget så voldsomt, kom de opp av sin lugar og så til sin skrekk og forbauselse spilloppmakerne løpe sin vei på en nær, som ennu ikke var ferdig med å sette fast. Kapteinen bante og skjelte alt det han kunne, men kunne intet gjøre, for det var ikke godt for ham å komme i land.

Og enda mer fant de på: Sammen med Hans Mikkelsen og ~ der het Andreas Holm var det at far var med på et spillopp som måtte virke rent komisk da det var utført. Skomaker Peder Magnussen holdt bryllup med Barbro Oline. Bryllupet stod i det hus som nu eies av Alexander Stiansen. Sammen med andre kikkere, var disse tre unge kjekke sjøgutter og så på bryllupstasen. Ved brylluper blev der alltid dengang gjort mange skøyerstreker. Der gjaldt, hvem der kunne finne på det beste. Etter mange funderinger ble disse tre da enige om hva de skulle gjøre, som der kunne være noen moro i. På den ytterste kant av fjellet over Sven Torjussens strand stod brudehusets do. Det var noe mente de, og idet alle tre la sine krefter til og stemte 122

sine skuldre mod veggen for å puffe til så det kunne reise utfor heia. Det lyktes, og med et stort brak ruslet doen ned fra heia, og vekk var herrene. En stund etter kom de tilbake og stilte seg ganske uskyldig opp for å se hvorledes det ville arte seg videre. Lenge hadde de ikke ventet før der kom to kvinner, som hadde svare hastverk for at komme ut. Tablå! Doen var vekk. "Kan du forstå hvor den er, jeg kan ikke se den." "Jomen er den der, jeg var der på den sammen med Maren for en stund siden" . "Kan du begripe hvorledes dette henger sammen?" Etter forgjeves søken vendte de tilbake ril huset. Om morgenen den neste dag kunne alle Tangens beboere se Stina på Slettas do ligge med to store øyne i Svend Torjussens strand og skue hen til Kittel Uglands likeovenfor liggende hus hr or en av kikkerne bodde.

Omstyrmannsskole i Kolbjørnsvi k omkring midten av 1800-tallet: Der var dengang styrmannskole i Kolbjørnsvik. Læreren het Grunde og bodde i det hus på Branden, som senere eides av "der alte Feger Holldorf". Der i hans hus var det ar skolen ble holdt. Huset hadde dengang stue, kammers og kjøkken nede og et værelse på loftet. Stuen var skoleværelse, og når der var mange elever, satt de omtrent på hverandre. Skoletiden var fra 9 til 12 og om ettermiddagen fra 2 til 6. Formiddagen ble benyttet utelukkende til regningsoppgaver. Om ettermiddagen ble der også regner, men når det begynte å mørkne, gikk man over til det mun~lige . Det var meget dårlig med belysningen dengang. Et talglys hist og her på bordene.

Selgeren som viste seg å være også noe annet:

Jeg erindrer så godt en episode med en mann, som skulle være med ham (foren), og som passerte i kjøkkenet hjemme. Det var i ''Atlantic''s dager. En dag i februar med meget kram sne og flere gutter var forsamlet i Slæba og moret seg med sneballkastning, kom en mann ruslende ned bakken. Det var en kraftig, kjempestor kar. Han hadde en lang grå figutfrakk med lange frakkeskjøter og så så original ut, at han straks tiltrakk seg oppmerksomhet. Vi kastet sneballer etter ham, og han bare lo og tok det hele meget gemyttlig opp. Da så en var så frekk å hale ham i frakkeskjøtet, vendte han seg om, og med et vennlig smil sa han: "Inte hal i frakken min," og gikk ganske uanfektet videre. Han tok inn til oss. Mor stod nettopp i kjøkkenet, da han trådte inn og hilste "mjukaste tjener, snaUe fru". Han tok så frem en pakke og spurte om fruen ikke vil handle litt med ham, og så pakket han ut på kjøkkenbenken forskjellige ring utskåret i ben, som var nydelig forarbeidet og som han selv hadde arbeidet. Da der imidlertid ikke ble noen handel, så spurte han om fruen kunne si ham hvor "kapten" Ugland på ''Atlantic'' bodde. "Skal de tale med ham da?" svarte mor meget forundret. "Ja, jag ville så gjerne helsa på Kaptenen, for jag skal saga fruen at jag har forhyret mig med ''Atlantic''. Jag skal vare stuert derombord. " Mor satte i en latter, da hun hørte det og ropte til far som satt i stuen: "Georg, kom ut og se på din nye sruert." Far kom ut og ble nok selv ytterst forbauset over å se sin nye stuert i et så lite sjømannsantrekk. Han talte vennlig med ham og tok det hele med ro. "Når skal jag komme ombord?" spurte han, og fikk det svar den og den dag skal vi begynne å rigge til, og da må du være ombord klokken 6 morgen for å begynne med rengjøringen av byssen. "Skal ske, herr kapten." Hans navn var Fagerskog. Far syntes selv at han var en noe utenfor det alminnelige, men han syntes likesom der var noe godlidende ved ham. Han var med ''Atlantic'' iflere år, og far var ualminnelig godt fornøyd med ham og ville nødig skille seg med ham. Etter at ha gått fra ''Atlantic'' hyrte han seg med et av Boes skip, og dette skipet gikk bort med mann og mus . Far talte så ofte om ham og roste ham alltid for dyktighet og troskap. Alltid stod han på kapteinens beste og stelte alltid så godt for far. Hos 123

Langpipa til Paul Edward Jensen (1849 -191 7). Han fikk pipa som gave på sin 40årsdag i 1889. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

mannskapet var han derimot ikke så godt likt, men de turde aldri mukke mot ham, for da kunne det hende at de fikk håndgripelige beviser for at han ikke tålte noen opposisjon. En gang med en lang reise, minket det foruroligende med vannet ombord, så de måtte gå til rasjonering. Så var det en dag det så ut til regn, og Fagerskog var ikke sen om å sette pøser under alle rennene fra kahyttaket. Under dette arbeidet kom en matros hen til ham : "Stuert, hva skal dette være til?" - "Dette," sa han, "skal være til å samle opp regnvannet til å koke maten i." - "Nei, stuert, det vil vi ikke vite noe av. Tror du at noen vil spise slikt svineri som du der søler i hop?" - "Nei, velan gosse, så får ni se at jag iiter, og ni kan hungra, thi jag lager intet annet til harrerna. Det kan ni ta mig månge tusan djavlar på." Han fortalte far mange av sine opplevelser i de forskjellige stillinger han hadde vært borte i. Han hadde nokså mange arr i ansiktet, og det fortalte han at han hadde fått når kniven hadde sittet altfor løst, den tid han hadde drevet som "hesteskoier". Det hadde vært hans verste profesjon, sa han da.

Om sin egen skolegang forteller han: Min første skolegang var hos jomfru Sørensen, alminnelig kalt ''Ane i Dalen". Skolen var der hvor nu Maren Christensens (Maren Kneb) hus ligger4 • Det var et lite, lavt rødmalt hus med en hvit gatedør som vendte mod Benjamin Jacobsens hus s Huset inneholdt et større værelse til skolen, og så hadde jomfru Sørensen et lite kammer og kjøkken. Min vei til skolen var alltid smuget ved Peder Mikalsen . Hun holdt egentlig syskole, og de piker som fikk av Anne Nilsens legat, skulle gå der for å lære å sy, og legatet betalte for disse. Der var også anledning for andre mot en billig betaling å gå der. Så var det oss smågutter som hun lærte å lese, regne på tavle og skrive. Vi var ikke mange, jeg erindrer kun John Ålholm. Skoletiden var sammen med pikene, de sydde, vi leste, og hun var virkelig flink til å lære oss. Hun var en liten, litt pukkelrygget dame, snill og velvillig. Hun kom av og til og besøkte mor og spiste aftens med oss, da hun var godt kjent med far.

Om Rosenkvist - noen var snille med ham, og noen holdt ham for narr: Blant de originaler, som fantes her i Kolbjørnsvik, vil jeg fortelle litt om Rosenkvist, for han ferdes så meget i vårt hus. Han var opprinnelig skredder og hadde som oppnavn "Kaptein R.". Med sin profesjon, tok han det meget lett, jeg kan aldri erindre at han sydde et sting. Ganske fri for å ta seg en tår over tørsten var han ikke. På en fisketur sammen med en der het Winther, hadde de nok flittig benyttet sin reiseflaske. De var begge sovnet ved vannkanten av et tjern, og da Rosenkvist våknet, var kameraten rullet i vannet og var blitt der. Han var meget glad i å lese romaner, og når han hadde fått noen skillinger, gikk han gjerne til byen tilleiebiblioteket og leide seg bøker. Med sine bøker gikk han så gjerne til skogen for uforstyrret å kunne nyte sin lektyre. Hans faste plass var Gimleskogen, tett i nærheten av tante Mariestians 6 hus. Der kunne man finne ham dels lesende, dels sovende. Stedet går visst ennu den dag i dag under navnet Rosenkvists dal. Vår og høst spaserte han meget rundt i skogen her. På disse sine vandringer om våren skar han seljefløyter som han foræret oss barn. Høsten gikk han og samlet nøtter likeledes til oss . Alltid gikk han i flosshatt og bonjour, og var meget høflig med å ta av seg hatten, ja, så høflig at han endog, når han gikk forbi våre vinduer, tok hatten av seg, om han aldri så et menneske der. En dag om uken, hver onsdag, kom han og fikk sin middagsmat på kjøkkenet hos oss. Mor lot dekke for ham både med duk og serviett, for fint skulle det være for

124

skredderen, og han fikk alltid den samme mat som vi spiste. I mange år holdt han på med dette, inntil han av fattigvesenet ble satt til en familie, hvor han døde i en høy alder, og hadde vært sognet en dyr mann. Når han kom inn i kjøkkenet, stilte han seg alltid ved døren, og selv om maten var satt frem for ham, gikk han aldri tilbords uten der blev sagt "Vær så god, Rosenkvist, ta plass og spis." En onsdag kom han til sedvanlig tid, men da han kom inn, satt der en annen fattig, som også skulle få middag, og det var ikke etter hans smak. Tross pikens gjentagne "Vær så god, R." rørte han seg ikke av flekken, før den annen var ferdig med å spise og gikk sin vei. Han brukte så ofte for at snobbe seg likeoverfor andre å si "På onsdag skal jag til min landsmanninne og ate middag." En vinterdag, da hele Arendals havn var belagt med is, så sterk at den kunne spasseres og all ferdsel til byen var på denne måte, skulle også Rosenkvist ha seg en bytur. Om det var fra eller til byen, at han gikk i vannet, erindres ikke. Han falt gjennom isen, men hurtig til ilen de hjelp fik ham straks på det tørre. Der stod han drivende våt fra isse til fotsåle og frøs så tennene klapret i munnen på ham. Folk samlet seg naturligvis og skulle se på dette. En av tilskuerne utbryter: "Rosenkvist må straks gå hjem og skifte." - "Ja," sier han, "Ni talar om at gå hem og skjefta, ja, det er inte als godt og gå hem og skjefta, når man inte har nogot å skjefta på." Han var en stillfarende mann, som gikk mest for seg selv og talte lite med andre. Om våren når vestlendingene kom til byen for å søke hyre, hendte det jo titt, at de kom over til Vika i det æren de. Var der av og til en og annen av disse søkende, som så just ikke meget kløktig ut, og de spurte om hvor der bodde en kaptein, som hadde hyre for en ledig, fikk vedkommende nesten alltid det svar: "Jo, gå til kaptein Rosenkvist, han bor der, og han skal ha en mann som han mangler." Hvor han bodde, var på mange forskjellige steder. Så gikk disse guttene, snart i et hus, snart i et annet og banket på og spurte etter kaptein Rosenkvist, uten å vite at de gikk som narr, til stor moro for de som hadde narret dem.

Mer om skolen og lærerne: FraAne i Dalens skole kom jeg så på folkeskolen. Det var den samme bygning på Paul Edvard Jensens tomt, hvor alle Uglander hadde gått, like fra Nils Falster til Ole Pentz's nest yngste sønn Ole. Han var vel den siste av dette navn som gikk der, de senere utgaver gikk på den nye skolen i Slingra. Det var vel ikke mer enn vel et par år jeg gikk på den gamle skolen, og flyttet med den nye, som jeg var elev av til begynnelsen av 1864. Min første lærer var Berge, og en kort tid gikk jeg i Dahles klasse. Med dem begge kom jeg alltid godt overens, og jeg har dem begge, dog især Dahle, i en kjærlig erindring. Berge var fra Holt, Dahle fra Setesdalen, men de var begge uteksaminert fra daværende Holt seminar. Dahle var gift, og var her til han som gammel mann sluttet skolen og flyttet som pensjonist til Oslo. Min far syntes så godt om Berge, og han kom om vinteren, når far var hjemme, ofte til oss om aftenene. Han var meget belest, og han og far hadde meget å tale om. Musikalsk var han også, men hos oss var der jo ikke piano, så vi ikke kunne få anledning til å høre ham spille. Noen virtuos var han ikke. Da Simon Norgaard hadde anskaffet seg piano, var Berge buden en aften til dem for åprøve det nye instrument. Mens hele familien i stor stillhet og stum beundring skulle overvære prøven, og Berge lokket de skjønne toner frem ved sitt spill, kom han nok litt ut av det hele og så seg forlegen omkring, kom fru Norgaard ham til hjelp idet hun utbryter: "Trø på trøa, far, med beina, så skal det lye bedre." Han hadde en kjærlighetshistorie som var årsak til at han ble avskjediget og reiste så til Amerika. 125

Thorjus Dahle - en av Lærerne på Kolbjørnsvik skole som Huldt Ugland hadde i "en kjærlig erindring'~ Hisøy Historielags arkiv.

På 1860-tallet gikk 10 gutter gjennom isen i Skriverbukten. Dette bildet er tatt samme sted en gang på 1950-tallet. Fotoeier Eldbjørg Nordvik Westbø.

Han og moren var medfaren på en skipsreise til m orens hjemsted ved Umeå. Da han kom hjem begynte han på skolen i Slingra, Villaveien. Han hadde ikke vært mange dager hjemme, før han begynte i det nye skolehuset Dahles klasse.

Ulykke på isen ved Skrivergården: Inntil våren 1865 bodde vi i Bodins hus. Mens vi ennu bodde der, holdt der en lille julaften på å bli en fryktelig ulykke, som heldigvis ble avvendt. Isen hadde lagt seg på Skriverbukten, og der var god skøyteis, og mange gutter som gikk på skøyter. D e stimlet sammen i en hop, og plutselig brast isen og med den gikk 10 gutter i vannet. Det var like utenfor Horgens. Folk kom til for å redde, og de to første, skomaker Guttormsen (da en eldre mann) og hans sønn, en sjømann, falt også i,gjennom. Der ble et skrekkelig oppstyr, som rimelig kan være. Far var ikke nettopp hjemme da, og der kom folk løpende inn til oss for å ta klessnorene våre til å kaste ut til de som lå og kjempet for livet i det kalde vann. Mor fant naturligvis snorene frem, og fra den dag hang der alltid tau om vinteren i vår forstue så lenge vi bodde der. En av dem som var i vannet, var Ole Jacob Herlofsen, og hans mor løp på hagemuren og vred sine h ender og ropte: "Bjerg Ole Jacob!" En annen var Søren Strømberg. Han var den siste som blev reddet, og det var nesten forbi med ham. Alle ble reddet og kom godt fra det. Skomaker Guttormsen slapp med en lungebetennelse. Hans sønn hadde vært enestående i sitt arbeid med å redde.

Om et lite uhell med en trapp og et annet uhell etter en fuktig bytur: Ved juletider 1864 hadde far av kaptein Halvor Gerner kjøpt huset i Slæba, og vi flyttet inn der i mai 1865 . Da snekkeren holdt på å sette den (en trapp) opp, var han nok litt feil i sin beregning. Hele trappen ramlet plutselig ned, og mens snekker Schlytter stod og klødde seg i hodet og så på skandalen, åpnedes gatedøren, og den forrige eier, som i det 126

samme øyeblikk gikk forbi, ropte inn: "Klokken 12 ramlet skorstenen." Schlytter ble meget fornærmet derover. Døren var ikke forsynt med lås, men kun med en slå til å stenge den innenfra. En dør fra kjøkkenet stod i forbindelse med den, og det blev kalt den lille forstue. En aften vi satt til bords hørte vi et fryktelig rammel der ute, og da vi kom ut for å se etter hva det var, så var det ikke annet enn at en av Trommestadbøndene var kommet full fra byen, bærende med seg et stort fiskeknippe og hadde støttet seg langs med husveggen, inntil han kom til døren, og da den ikke var satt slå for, gav den etter, så han tillikemed sitt fiskeknippe og sin egen person kom inn på hodet.

Om ankomsten til Kolbjørnsvik: Hans for, Georg, var både skipper og reder. Etter et forlis trengte de et nytt skip, og faren reiste til utlandet for å finne en egnet "bruktbåt': I Hamburg fant han emigrantskipet "Atlantic': som så ut til å være egnet. En av dagene i april, det var enda en søndag, kom ''Atlantic'' seilende for fulle seil inn Galtesund. En gutt kom løpende hjem til oss og fortalte at nu passerte et nytt skip, som , visst var det som Ugland hadde kjøpt i utlandet. Da jeg hørte det, var jeg ikke sen om å komme i prammen og ro ''Atlantic'' i møte, og komme ombord så fort som mulig for å hilse på far. Det lykkes meg å borde skipet ved Tangepynten, så jeg fikk seile med det til Fiirsts kran, hvor det skulle ligge for å foreta noen forandringer ovenbords.

Han forteller om feiringen av 17. mai og sankthansaften: l mine guttedager syntes jeg nu at livet artet seg med hensyn til vår leben und treiben ganske annerledes enn nu. Vår lek og våre fornøyelser lå så ganske annerledes an. Nest etter julaften var 17. mai og sankthansaften, det fornemste for oss gutter. Når det nærmet seg 17. mai, var det å samle penger til å kjøpe krutt for. Gjerne slo vi oss sammen en 10 a 12 gutter. Samlingsplassen var St.Hansheia, og det gjaldt for oss å komme så tidlig som mulig, gjerne kl. 1, opp på heia, for å være de der løsnet de første skudd. Det var ikke alltid det lyktes, ofte kom byguttene på en eller annen hei oss i forkjøpet. Norvigen og Norodden. Over Norvigen ser vi St. Hansheia. Bildet er fra siste halvdel av 1800-tallet. AAks.

127

Våre kanoner var alltid dels avskårne gamle geværpiper eller pistolpiper, og de minste av oss nøyde seg med nøklebøsser. De større guttene med sine kanoner hadde sin plass, og de mindre gutter med sine nøklebøsser en annen. Aftenen i forveien ble alle forberedelsene til skytning gjort. Man gikk og sanket ved, gjorde ildsted til luntene ferdig. Lunten var en jernstang som nok ble lånt hos en eller annen smed. Når så alt var i orden, var det å gå tidlig tilsengs, for å være tidlig parat neste morgen. Vi holdt gjerne på med skytningen til litt ut på formiddagen. En av de siste ganger jeg var med (om det var siste husker jeg ikke), hadde vi et sørgelig uhell, som ødela hele fornøyelsen for oss denne gang. Da det skjedde, var jeg ennu ikke kommet på heia, men jeg kom like etter. Når alle våre kanoner var ladet, ble de stillet opp på en linje, og det gikk etter tur hvem som skulle fYre av. Ved den tredje omgang var det en gutt som het Mikal Mikkelsen som hadde tørn. Han hadde avfYrt et par skudd, og ved det neste sprang kanonen, hvis affutasje (understell) var en plankeende, tilbake med stor kraft og rammet ham i det ene benet, så han falt besvimt og blodet strømmet gjennom strømpen. Stor redsel betok alle, og han ble båret hjem og doktor hentet midt på natten. Det var en meget alvorlig affære. Han lå til sengs hele sommeren og hadde det meget ondt. Fullstendig helbredet ble han og fikk ikke noe men derav. Han ble sjømann og seilte som kaptein i mange år. Utvandret senere til Syd-Afrika, hvor han ble politimann. Han var flere år eldre enn meg, men vi var gode kamerater og hadde megen moro sammen. Litt senere ut på morgensiden sprang en kanon, og et stykke rammet en av tilskuerne i hodet, uten dog å forårsake annen skade enn at han blødde endel. Etter dette var vi fornøyde med vårt dagsverk og hørte opp med skytningen og gikk slukøret hver til sitt, og fra den tid begynte det med å ta av med 17. mai-skytning på St.Hansheia. Ikke så lenge etter 17. mai begynte vi å tenke og tale om sankthansaften og forberedte oss derpå. Først var det å bli enige om hvor mange og hvem det skulle være som skulle være sammen på den dag. Når det var gjort, så var det å samle kasser og tønner til bålet, og bestemme stedet. Jeg var i grunnen ikke så mange ganger med, for jeg likte best å være med og bygge løvsal og leke der og så ut og se på bålene. Som regel fant jeg at det var større fornøyelse i dette, enn å være med og brenne. Den gang var der bål. Da jeg var med, husker jeg de store bål vi hadde på Lille Skotteholmen, Noroddsheia, hvor vi holdt på til den lyse morgen, for så meget hadde vi samlet. På flåter har jeg også vært med, især i mine siste guttedager,. da det gjaldt å kombinere bål og løvsal samtidig. Vi begynte med å drikke vår kaffe i løvsalen, og så om aftenen var vi og brant en times tid, for så å gå tilbake til vår løvsal og spise aftens og more oss. Når jeg tenker på alle de bål som var dengang, så forstår jeg ikke at det er gått så av mote. Der var nesten ikke en heiknatte eller holme og mange flåter, som der ble brent på.

Her fortelles det om da han var inne i "Det Lassenske hus" etter at eieren, Paul Lassen, var død. Dette huset ble flammenes rov i storbrannen i 1963: Huset har jeg en eneste gang hatt anledning til å bese. Det var dengang, da der etter hans død ble holdt en 8 dagers auksjon over det skrammel som var i boder og på Jomfruholmen. Som en kuriositet vil jeg fortelle at han hadde et meget tarvelig soveværelse til den nye veien. Det var i annen etasje. Det som slo meg mest, var urholderen på veggen. Det var en seildukslapp som var satt fast med pumpespiker. Han hadde også på veggen et gammelt skap, hvor der blant skrammel lå en forslitt kam. Ved hans død fant man i dette skap penger (kr. 17 000). Hans store pengeskap stod et

128

annet sted og var godt beskyttet. Ved hans død inneholdt dette skap kr. 270 000, tror jeg det var. De ble brakt til banken nettopp kl. 2 da vi skulle lukke, så jeg fikk den ekstra fornøyelse å telle pengene hans i min middagstid. Jens Lassen var hele tiden og så derpå. Da jeg var ferdig med tellingen, fant jeg at der var kr. 100 for meget. Det sa jeg til Jens og la til at jeg kunne jo ha telt feil, og derfor beholdt jeg den til jeg senere hadde tatt en ny telling. Jeg hadde telt riktig, og der var 100 for meget. Da så Jens noen dager senere kom i banken, fikk han dem.

Om ferjemenn og ferjer: Overfarten mellom Kolbjørnsvik og byen var liketil i 1870-årene, da den første dampbåt "Tri p" begynte sin virksomhet, henvist til robåter, vesentlig prammer. Omtrent alle Kolbjørnsvik-familier hadde sin pram. Kun noen ta av de mer velstående eide sjekte. De som ikke eide noen farkost, måtte når de skulle til byen, bruke fergefolk, som fraktet dem over mot en betaling av 2 skilling (7 øre). Var det til andre plasser enn til selve byen, ble betalingen annerledes alt etter avstanden. Fergefolkenes stasjoner var Komediehusbryggen i byen og Slæba i Kolbjørnsvik, om sommeren. Når fjorden om vinteren var isbelagt og mer eller mindre ufremkommelig, var det Tangen. Fergefolkene var to klasser, de eldre og de yngre. De eldr~ var vesentlig gamle menn, som dels var belastet med en eller annen skavank, som gjorde dem uskikket til hårdere arbeid. Der var også dem, som gikk på fergebryggen inntil de ble konfirmert, da så de å seg en hyre og komme til sjøs. De eldre holdt seg mest på Komediehusbryggen, de yngre i Slæba, da de ikke var velsett av de voksne på bryggen i byen. Fergeguttene var i grunnen en bande røverunger. Der fulgte alltid med dem ikke så lite av forvorpenhet, så der kom ofte klage over deres opptreden. Stadig var der klage over at de forsømte så meget av skolen. I skoleferien var der flere gutter som deltok i fergningen. Det var jo ikke så underlig at andre gutter ville ha fortjeneste også. Stort ble det naturligvis ikke å dele på når de var så mange om budet. På byens brygge var politiet etter dem av og til, men de hadde en merkelig evne til alltid å komme vekk. Når de var uten frakt, som de kalte det når de var ledige, var de mest opptatt med "Kaggspill" om penger. De faste gutter var de som ferget hele året, holdt alltid godt sammen og var alltid på nakken av de gutter som trengte seg inn i fergningen , fordi de syntes at de ikke trengte å ta levebrødet fra de andre. Men det skal sies til fergeguttenes ros, at flere av dem som hadde tilbrakt hele sin barndom på fergebryggen, og var betraktet som utskudd, ble som voksne sjøgutter bra mennesker, og mange tok sin styrmannseksamen og endte som kapteiner. Da dampbåten "Trip" i 1870-årenes slutning opptok en fergeforbindelse mellom byen og Vika, svant fergeguttene litt etter litt bort av seg selv. Der var jo også nu dampbåter som gikk opp elven, utover Galtesund og nedover Tromøysund, så bruken av fergefolk ble overflødig. Olaves fortalte meg at den lengste frakt han hadde, var når han rodde med telegram til en skipsreder i Lyngør. Han fikk i betaling derfor 1 speeiedaler (4 kr.) Først med "Kolbjørn" ble der ordnede forhold i fergetrafikken . Om vinteren når fjorden var isbelagt, så man kunne spasere den, satt fergefolkene hjemme og suget på labben, men så fort isen begynte å bli usikker, samledes de og opparbeidet en råk mellom Tangen og byen. Gamle Jonas var den kommanderende og fergeguttene de arbeidende.

129

Christopher Huldt Ugland avslutter sine fortellinger med en vise som er laget i Kolbjørnsvik på 1800-tallet:

C9 "Kranvisen" er gjengitt i Huldt Uglands manuskript. For anledningen har den nå fitt en helt nylaget melodi av Olav Christopher Songe, Vikeså.

1'&2 -

~& J J.

I'& a~ 21

1'& r

la F

FDdim

1 Id d

J I

1 J IJ 1 J IJ Gm

CIG

Jl Id d J I J~

Id d J IJ J223 J

)

1 Ir r'

J J?1 IJ J F

F Ir F r IJ d J IA J d IJ:;:

Kranvisen. Martinius han svinger sin landse Paa Kranen han valser omkring Han vil at Anne Marja skal danse Hos Marthe på heia en sving. Se der er han igjen med sin begede snud Jo mer han beger jo værre ser han ud. Hvor er nu den grisen som grynter I beghuset findes han ei Anne Marja gaar paa Krana og klynker Fordi grisen er løbet sin vei. Se der er han igjen .... Den grisen den skulde begraves De gjorde en kiste af bord, De la den i mesterens have Der har den l.agt siden ifjor. Se der er han igjen .. ..

Paa graven de satte en støtte Der stod den en liden stund Saa lad Mette Jensen den flytte For den stod for nær hendes grund. Se der er han igjen .... Nu har vi fem høns og en hane Saa sorgen er ikke så slem Naar de sætter enden i lave Saa værper de alle fem. Se der er han igjen .. .. Den grisen den skui de nu fedes Saa var det bestemt denne gang Til julen saa skulde den ædes Og det under drammer med sang. Se der er han igjen med sin begede soud Jo mer han beger jo værre ser han ud.

N oter 1 Søren P. Nielsen, Hisøys første ordfører 2 Jomfruholmen 3 I august 1854 kom det kolera-smitte til Arendals-området med en båt fra Europa. Båten hørte hjemme i Kolbjørnsvik, og sykdommen rammet særlig mannskapets familier. Kilde : Foreningen Norges døvblindes hjemmeside 4 Nå Da len 1 5 Nå Noroddveien 21 6 Litt uklar skrift her, men folketellingen i 1865 viser at det bodde en 39-årig Marie Stiansdatter i Helsviga. Det kan være henne som han kaller "tante Mariestians" .

130

Gammel oppskrift fra Kolbjørnsvik I~

4u<-v

[ku- ~.u,,,, "t1'-6k,1H{W~ ~ Irlf/

&fcus~rt: '}ttvl<bU1Lij/

i /gf!~ elc-kfl!l~ I aQ dtd /t '-til ~ ci J ML. /01:.-2 J It Li;:'t'L<.-

~2~1&t-t-fttt,l ~ /1'~tu L-~flU) 'a:~ L/~

I~ tf , fu.Jh ~kl0:.A Intd

I"~

!?U?, 4':u ;1,~tvU 1 tttuMR ad ,

~Ia~ bb A;--/t-f;f,d4-

fif!

J-d- -L,a

,hud

7 k :li/d

.? 1u~~J ~ttij . . d Att! /I;d,4;,t~JIl /iu~.J-

Foto Eldbjørg Nordvik Westbø.

Den gamle skolen i Norvigen Av Ulrik Sissener Kirkedam

Nede i venstre bildekant kan vi se den gamle skolen i Norvigen. Huset, som er på to etasjer, ligger helt nede ved sjøen. Beboere i Kolbjørnsvikområdet samlet inn penger, slik at de kunne kjøpe dette huset. Det ble brukt som skolestue og lærerboligfra 1786 til 1864. Huset ble revet omkring 1870 for å gi plass til et nytt hus. Fotoet er et utnitt fra et større oversiktsbilde. Hisøy Historielags arkiv.

Vi kan lese spredte beretninger i ulike kilder om hvordan barna på Hisøy fikk sin undervisning før vi fikk en fast skoleordning. Om Ellef Gunlegsen Hafsøen, som drev forretningsvirksomhet på Havsøy, fortelles det at han var skrivefør. Han så viktigheten av å gi sine barn opplæring. Således forteller historien at han holdt egen huslærer for sin sønn, Thomas, og sine andre barn. Dette var så tidlig som 1640. I tiden som fulgte, var det prestegårdene og embetsmannsboligene som var lærestedene. Det ble for det meste gitt undervisning i katekismuslære. Til disse samlingene søkte ungdommene som skulle konfirmeres. Det var mange som ikke lærte å lese og skrive, men de som lærte seg dette, fikk ofte ansette og gode jobber som faktisk kunne bli levebrødet for dem. I en folketellingsoppgave fra 1701 står det at tre personer "næret seg ved å skrive for folk". Noen av disse hadde tittelen prokurator. Senere vet vi at det ble holdt omgangsskole på de større gårdene på Hisøy. Slike ordninger var på Trommestad, Tangen og Slaabervig. Dette var ofte frivillige tilbud, men det var nok mest rikmannsbarn som fikk benytte de tilbudene, for noe kostet dette. Læreren skulle også ha sitt. I 1739 kom det en skoleforordning som sa at alle barn mellom 7 og 12 år skulle få opplæring i å lese og regne. Men det skulle altså gå nesten 50 år før Hisøy fikk eget skolehus.

Av det som er kommet frem av opplysninger, kan vi si at allerede tidlig på 1770rallet, altså 15 år før det ble kjøpt skolehus i Norvigen, hadde Hisøy en omgangslærer. I kallsboken i Øyestad sogn fra 1780-årene, kan vi lese om opptakten og drøftelsene som har foregått før opprettelsen aven fast skole og innkj øp av et skolehus på Hisøy. I dette tidsrommet, fra 1780 og utover til århundreskiftet, ser vi at det ofte er "Tordenskjolds soldater" som går igjen i de fora som er med på å ta viktige avgjørelser i lokalsamfunnet. Dette skjer også på Hisøy rundt opprettelsen av skolen. I den fasen som nå starter, er det en selvfølge at embetsmennene er på banen. Det er 0yestadprestene, Johan Andreas Willoch og Hans Arentz, som er pådrivere for å ta en ny skole i Kolbjørnsvik. Den største pådriveren for å ta i gang skolen synes å være Willoch, og begge trekker med seg stiftamtmann Adeler og sogneprest i Landvik, Hans Speilberg, til det møte som skal holdes i Kolbjørnsvik. Fogden i Nedenes, Andreas Dahl, og lensmann Salvesen i Øyestad, er også med på møtet i Kolbjørnsvik en februardag i 1786. I tillegg møter H erlof Stiansøn Herlofsen (1757-1820), som er omtalt ridligere i forbindelse med Skrivergården og de inkorporerte hus. Han var en betydelig handelsmann, kraneier og reder i Kolbjørnsvik. Sammen med skipperborger Rasmus Dietrichsen, som bodde i Sperrevigen, var disse to representanter for befolkningen i Kolbj ørnsvik. Disse to herrene var nok meget respektert og ansett og ble betraktet som betydningsfulle personer i området på den tiden. For Sandvigen og Guldsmedengen møtte det to fra hvert omr:1de. Disse personene skulle representere beboere fra de nevnte stedene. At de også var godt likt i sitt nærmiljø og nøt stor anseelse, var det ingen tvil om. I nærområdene rundt Kolbjørnsvik finnes det fra 1786 en oversikt over de ulike huseierne. I Sperrevigen var det registret 31 husstander, hvorav prokurator Rasmus Lassen og skipper Tomas Lemming var de største bidragsytere til skolen, med 10 riksdaler hver. TellefKittelsen og Lars Clausen (Clasen) (se artikkel om kjøpmannslivet i Kolbjørnsvik) var også betydningsfulle bidragsytere med henholdsvis 4 og 5 riksdaler. Av disse 31 registrerte var det 5 fattige som altså ikke kunne bidra med noe i denne omgang. Av de 18 registrerte huseiere i Kolbjørnsvik er sorenskriver Finne med sine to barn (rvillinger), oppført med et bidrag på 20 riksdaler. Dette er det største enkeltbeløp som ligningsmennene har fastsatt for de personene som skal betale inn til felleskassen for innkjøp av skolehuset. Området "Bachen" er antagelig det området som strekker seg fra innerst i Vikabukten for å dreie ned mot Dalen, videre mot Brønnene og ut mot Branden. I dette området bodde skipper HerlofHerlofsen og 15 andre huseiere. Det er bare Herlofsen som blir lignet for 12 riksdaler, mens de andre huseierne kun bidrar med en eller to riksdalere eller noen ta mark. De siste som tas med i denne sammenheng, og som sokner til Norvigen skole, er de 12 huseierne langs Noroddveien. I 1786 er det Christen Juel som er den størs te betaler. Han har en større eiendom her, men bor trolig i Slaabervig. Han blir lignet ut med 15 riksdaler, mens de øvrige Il betaler fra 1 mark til 4 riksdaler. Det var en strandsitter ved navn Hans Nilssen som donerte et større beløp. Han hadde nettopp tatt en stor arv fra Danmark, og han gav 200 riksdaler til skolen under den forutsetning at hans navn skulle knyttes til skolen. Det viste seg nå at de beløpene som man kunne regne med, var nok til å kjøpe et skolehus. Det skulle også gi muligheter for å sette av noe til fond. Det ble sorenskriver Finne og prokurator Lassen som skulle stå for innsamlingen av pengene fra Kolbjørnsvik-beboerne. 133

Spyttebakker var et vanlig inventar i skolestuer i gamle dager. Illustrasjonsfoto Hisøy Historielags arkiv.

Salmodikon var et 1-strengs instrument som de fleste lærere brukte når de skulle synge salmer. Foto Søren Chr. Christensen, 2011 .

Bildet viser et område på Noroddveien som omtales som Bachen i 1786. Foto er et eldre postkort utlånt fra Christian Jensen.

En bygning i Norvigen ble kjøpt inn og tatt i bruk til skole. Skolehuset stod nede ved vannet og tjente som skolehus helt til 1864. Av de opplysninger som i ettertid er kommet frem, er det Christen Thommesen og Anne Løversdatter som har bodd i det gamle skolehuset. Ved mannens død i 1699 ble huset taksert til 80 riksdaler, som var et betydelig beløp den gang. Omkring 80 år senere kjøpte skolevesenet huset. I huset var det to skolerom og en leilighet for lærerne. Skolen i Kolbjørnsvik fikk et godt rykte, og i tiden som kom, viste det seg at flere personer kom til å gi pengegaver til skolen. Det ble også opprettet legat til fordel for videre drift av skolen i Norvigen. Foruten den gaven som Hans Nilssens gav til sko-

Dette bildet er fra tiden like etter 1890. Den gamle skolen er revet og bildet viser Norvigen. Hisøy Historielags arkiv.

134

len, ble det gitt en testamentarisk gave på 1000 riksdaler fra et I. ektepar på Guldsmedengen. Enken etter skipper Lars Jensen i Sperrevigen opprettet også et legat på 500 riksdaler, og den kjente Arendals-damen, Lovise Grooss, enken etter den rike kjøpmannen Peder Thomasson i Arendal, testamenterte 3000 riksdaler i 1813 til "en lærer ved Colbiørnsvig Skole" . Nå skal det opplyses at rundt året 1815 ble det en sterk økonomisk nedgang i landet. Dette førte til at pengeverdien ble sterkt redusert. Dette fikk igjen følger for alle legatene. De ble nedskrevet i verdi, og følgelig gikk skolen mot en vanskelig økonomisk tid, men gode krefter stilte opp for skolen. I en beretning om den norske folkeskolen fra l. september 1869 står Kolbjørnsvik skole omtalt. Her står det bl.a. :

"Denne ligger ligeoverfor Arendal i Strandstedet Kolbjørnsvik, der danner en Slags Forstad til Arendal. Skolehuset er en meget gammel Bygning, hvoriforuden Skoleværelsene, der i nedre Etage ligger ved siden av hinanden, er Boligfor begge Lærerne. Skoleværelsene er hverken varme eller bekvemme, men have dog egen Udgangfor Børnene. Bekvemmelighederne for begge Lærerne ligger ligeoverfor Skolerne. Førstelæreren har 2 Værelser med Kjøkken sammen med Andenlæreren, der også har 2 Værelser. Førstelæreren har også en liden Have med nogle Træer i. Skolerne ere forsynede med Kathedre, Pulte, Vægtavler og andet nødvendigt Inventarium. Børnenes Antal er henved 150 i begge Klasser. Hver Klasse er delt i 2 Avdelinger, der søger Skolen hver sin halve Dag - Førstelæreren har 165 Sped i Løn og 8 sped til Ved Andenlæreren har nu 158 Sped hvorafhan bestrider Vedpenger til sit Skoleværelse. Til Udgangen av 1850 bestyredes Posten af en Lærer, men der blev da beskikket en til, der skulde være Førstelærer og tillige Kirkesanger ved den nye Hisø Kirke. Kolbjørnsvik Skole har nogle Legater paa til sammen 726 Spee. og 80 Skilling, hvorafRenterne anvendes til Skolens Bedste. "

Lovise Grooss salige Peder Thomassens enke (J 7541815). Hun var en av de største givere av pengegave til skolen. Bildet er fra persongalleriet i Arendal Gamle Rådhus.

Den gamle skolen i Norvigen ble snart for liten, og ny skoletomt ble gitt av Waldemar Kallevig på Gimle. Det gamle skolehuset ble kjøpt av Peder Nielsen for 800 spesidaler. Senere i 18?0-årene ble det gamle skolehuset revet for å gi plass til et nytt hus. På omtrent samme tomt bygget Søren Peder Nielsen (Hisøys første ordfører) det huset hvo r skipsfører Fredrik Jensen bodde, og nå Hanne Jensen bor sammen med sin sønn og svigerdatter, Per Fredrik og Anne Liv Jensen (Noroddveien 52). Det som er igjen av det gamle skolehuset, er et blyinnfattet vindu, som Jensen fonsatt har tatt vare på.

Bilde på neste side: Faksimile av boken"Smaa Skriverier" Om forfatteren av "Samler levningerne sammen at intet gaar til spilde" Kurt Støren var psevdonymet til Gunerius Falck Gundersen fra Guldsmedengen på Hisøy. Han var født 13. oktober 1852 og døde 9. februar 1933 i Arendal. I 1883 giftet han seg med Elisabeth Sophie Hagen (datter av proprietær Ole Hagen) i Holt kirke. Falck Gundersen var overrettssakfører. Han var en meget belest og - for sin tid - meget bereist mann. I 1915 utgav han boken "Smaa Skriverier". Et av stykkene i boken heter "SamLer levningerne sammen at intet gaar tilspilde" (s. 53 og 54), og det forteller fra en kristendomstime i den første Kolbjørnsvik skoLe, som lå helt nede ved sjøen i Norvigen mellom Kolbjørnsvik og Norodden. 135

~I I

[tffi

SAMLER LEVNINGERNE SAMMEN

~ II æII æ·

~ 2J)

SAMLER LEVNINGERNE SAMMEN AT INTET GAAR TILSPILDE Vinduerne vendte mod Nord, og der var ingen Sol i den lave, gamle Skolestue. Der var saa stille derinde, og ingen saa ud mod Fjorden, som laa derude, blank og blaa, og Byen, som stod derover istraalende Solskin. øverst oppe mellem begge Bænkerader stod den unge, alvorlige Seminarist og talte saa rolig, mens hans lyse Ansigt skinnede. Og som han talte, gled Væggen bort bag ham, og det hellige Land kom tilsyne : Længst borte Jerusalem med Templet under mørke Skyer, dernede i Dalen Genesareth Sø saa blaa, saa blaa, opover Bjergskraaningen Folket i tætte Grupper og øverst oppe Kristus i Disciplenes Kreds med IIænderne mod Himlen, velsignende Brødet og Fiskene. Og Læreren talte: "Han, som havde al Magt i Himlen og paa Jorden, Han, som kunde skabe saa meget Brød og Fisk som han vilde, Han sagde: "Samler Levningerne sammen, at intet gaar tilspilde !" Han vilde derved lægge os paa Hjerte ikke at være ødsle, men lade alt komme til Nytte, selv om vi have Overflod. Vi kan ikke alle være lige rige i denne Verden. Mange leve i Fattigdom, nogle i Overflod. Den Rige kan faa saa meget Mad han vil, og

136

I I

~~~L-

AT INTET GAAR ______________ TILSPILDE ________________ ~

-L~~~I I

altid have gode og smukke Klæder. Men derfor maa han ikke ødsle. Levningerne maa ikke kastes bort eller staa til de bedærves, og de Klæder han ikke længer selv vil bruge, maa ikke hænges hen, men komme andre til Nytte som trænger dem. Og dette Bud gjælder ikke blot de Folk vi kalder rige. Men enhver som har noget, han ikke selv vil bruge, maa sørge for at det ikke gaar tilspilde, men anvendes til Gavn for dem, som gjerne vil have det. At give af sin Overflod er en ringe Gjerning, og end nu ringere er det at give bort noget man ikke selv bryder sig om: Men desto større Synd er det at lade gaa tilspilde, hvad der kan nyttes af andre." Den rolige milde Tale syntes mig saa klar og forstaaelig, og jeg glemte den aldrig. Ikke saa, at jeg levede derefter, at jeg ikke ødslede og lod gaa tilspilde. Men hvergang jeg selv eller andre ai Magelighed eller Ligegyldighed handlede mod dette milde Bud, som skulde være saa let at efterkomme, blev jeg ilde tilrnode. Jeg sad da atter i den gammeldags forlængst forsvundne Skolestue, følte Modsætningen mellem det blændende Lys derude og Dunkelheden inde, mens jeg saa ind i det samme Billede af det hellige Land. Og i Forgrunden stod den unge Seminarist og sagde saa stille og alvorlig: Lad intet gaa tilspilde. For 40 Aar siden forlod han Egnen. Lever han endnu og dette kommer ham for Øie, er det en Hilsen fra en liden Gut paa første Bænk 1 Armeforklæde og Bælte med gul Spænde.

54 137

Gamle og nye stedsnavn i Kolbjørnsvik Av utrik Sissener Kirkedam Når eldre mennesker skal fortelle fra sin barndom og oppvekst i Kolbjørnsvik, kommer det ofte frem navn på steder der de lekte eller oppholdt seg mye. Ofte kan disse stedene være forbundet med gode minner og opplevelser. Når vi skal forsøke å fortelle leserne hvor disse stedene ligger og kanskje også prøve å forklare hva navnene betyr, kan dette være vanskelig fordi stedsnavn dør ut, og ingen vet hvor stedet er i dag. Det hender også at nye navn dukker opp. Men ett er sikkert, mange navn rommer svært gammel historie som det kan være verdt å se med nye øyne på. Det kan kanskje også være viktig å være klar over for den lokale leser at "vårt Kolbjørnsvik" på Hisøy kanskje ikke er enestående i den forstand at det finnes noen steder i Norge som bærer samme navn eller nesten samme navn. Det er flere steder i Norge som vi kan sammenligne vårt Kolbjørnsvik med. . Vi har Kolbjørnsvik i Marker kommune i Østfold. Dette er en gård som ligger nær sjøen, og som Rakkestad kommune villeie for 50 år. Stedet legges ut for allmenheten til rekreasjon og fritid i disse dager. Vi har også Kolbeinsvik i Austevoll kommune i Hordaland. Austevoll består av 667 øyer, og bygda Kolbeinsvik er på vestsiden av Huftarøy, som er den største øya i kommunen . Her er det en havn som heter Kolbeinshavn, og som er en gammel "kremmerhavn" hvor sjøfarende tok inn på stedets vertshus for mat og losji. Her har vi bare nevnt et par steder, og jeg utelukker ikke at det kan være flere steder rundt i vårt vidstrakte land som bærer samme eller tilsvarende navn. Felles for dem alle er at topografien kan være ganske lik. Dette gir oss tips og innsikt for bedre å kunne forklare Kolbjørnsvik-navnets opprinnelse. I denne artikkelen vil det være naturlig å starte med vårt tettsted, nemlig Kolbjørnsvik på Hisøy. Jeg håper at leserne kan finne ut hvor de forskjellige stedene ligger og ikke minst hva de kan bety. Lykke til i jakten på stedsnavn i Kolbjørnsvik!

Skrivemåter og ordforklaring I riktig gammel tid ble Kolbjørnsvik skrevet på mange forskjellige måter. I gamle dokumemer fra ca. 1690 kan vi støte på KOLBENSWIGEN, noe senere, rundt 1720, har jeg kommet over omtrent samme skrivemåte, men da skrevet KOLBENTZVIGEN. På et kart fra 1730-tallet finner vi flere varianter av navnet skrevet som COLBI0RNSVIIG, COLBIØRN VIGEN og KOLBIØRNSVIGEN. I 1736 finner vi COLBI0RNSWIIGS HAVN, og flere varianter kan vi støte på, litt avhengig av hvor vi leter i gamle dokumenter og hvem som er skriver. På et eldre kart fra 1788 blir området skrevet som Colbiørnsvig Bugren. KOLBIØRNSWIIG skrevet med tre i-er forekomme også. De gamle sorenskriverne hadde ofte fatt sin utdannelse i København, og det skriftbildet de ofte brukte, var mye dansk-inspirert. Kolbjørnsvik ble fra deres hånd ofte skrevet med C, og dette ble gjennomført stort sett på hele 1800-tallet. Da vi fikk den første ferjen "Colbjørn" i 1893, ble dette navnet skrevet med C. Det er først når vi far de nyere rettskrivningsregler på 1900-tallet, at Kolbjørnsvik blir skrevet slik som i dag. Det er nok mange som vet lite om hva navn betyr og hvilken opprinnelse navnene 139

Kolbjørnsvik ligger idyllisk til med lun havn, koselige hus, og med kort vei til byen over fjorden. Det er kanskje litt uvant å se Kolbjørnsvik fra denne vinkelen, men bildet gir oss en fin oversikt. Bildet er tatt i 2010. Bildeeier Dag Nordhaug, enerett Hisøy legesenter.

Det står fortsatt et stort asketre ved krysset Sperrevigveien opp mot Sukkerheia. Det er over 2 meter rundt stammen og er ganske gammelt. Ingen kan fortelle hvorfor treet har fltt navnet Adam, men eldre folk fra Kolbjørnsvik kan huske to trær som gikk under navnet Adam og Eva. Eva er skåret ned for mange år siden, og vi flr håpe at Adam fortsatt kan stå i mange år. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

kan ha. Navnet Kolbjørnsvik kan forklares på minst to forskjellige måter. Det kan ha sin opprinnelse i mannsnavnet Kolbjørn eller Kolbein som bodde i viken. Og vi kan faktisk finne synonyme (Kolbein-Kolben-Kolbiørn) navn i den gamle skattematrikkelen fra 1647. Stedet kan derfor godt tenkes å være oppkalt etter en mann som bodde i viken. Ser vi på topografien, danner landskapet en vik med en lun og god havn omgitt av tette husklynger, og vi kan da knytte forklaringen til at navnet Kolbjørnsvik er et persongitt navn, og at han bodde f.eks. innerst i viken. Tettstedet Kolbeinsvik i Austevoll kommune i Hordaland kan vi trekke en viss sammenligning med. Navnet på gården Kolbjørnsvik i Marker kommune (grenser mot Aremark og Rakkestad) har sin opprinnelse i mannsnavnet Kolbjarnar, som er regelrett (norrønt) genitiv av Kolbjørn. I bygdeboken for Marker kommune fortelles det at navnet ble skrevet Kolbærnarvik i det som kalles «røde boken" fra 1401. Frem til 1723 ble det skrevet litt forskjellig, til vi far skriftbilde Colbiørnvigen. En annen versjon må også nevnes. Vi har noen få eksempler fra andre steder i landet vårt på at «kolbjønn" kan bety svart stein eller en stor, svart fjellnabbe (jfr. kvitbjørn) . Kan det tenkes at det har vært et svart fjellparti, en fjellnabbe som har vært synlig og typisk for stedet sett fra sjøsiden? Det kan selvfølgelig har vært slik før Vikaveien ble bygget og før det var noen bebyggelse i Vika. Navnet blir da naturgitt og har sitt opphav i en stor svart fjellnabbe som kan ha vært synlig fra sjøsiden. Begge disse to forklaringene kan ha sin berettigelse. Kanskje den siste er den forklaringen som er mest sannsynlig til opprinnelsen av navnet Kolbjørnsvik. Enkelte har tidligere hevdet at ting kunne tyde på at det var kullbrenning i Kolbjørnsvik, og at navnet skulle ha sitt opphav i dette, men det er lite trolig.

Kolbjørnsvik - et avgrenset område. Dersom vi skal prøve å beskrive grensene til Kolbjørnsvik, kan dette gjøres på mange måter. Tettstedet ligger vendt mot Arendal Gamle Rådhus og byfjorden. Kolbjørnsvik Vel sier at medlemsmassen som hører til Kolbjørnsvik, kommer fra bunnen av Rennebakken og inn hele Noroddveien, St. Hansveien og fra toppen av Vikaveien, der Kirkeveien møter i Vikaveien, og ned mot Kolbjørnsvik. På østsiden kommer medlemmene fra ]omfruholmen, opp Sperrevigbakken og opp til Brakka, kanskje ned mot Lille Gimle og inn i Prestegårdsveien, Snappeklciv og Lisabakken, videre opp Trommestadveien til Skolesvingen og gamle Kolbjørnsvik skole, over i Villaveien og borr til der Kirkeveien møter Vikaveien. Begrepet Kolbjørnsvik kan nok for noen bli noe avgrenset når dette er nevnt, nettopp fordi noen innbyggere velger å gå lengre ut i området.

Stedsnavn - en beskrivelse fra A til Å Når vi nå skal ta for oss de navn som er samlet inn gjennom årenes løp, velger vi å ta dem i alfabetisk rekkefølge, og kanskje knytte noen kommentarer til en del av stedsnavnene. Håper at leserne kan finne ut på egen hånd hvor stedene ligger i dag.

Adam er et stort asketre som vokser ved Sperrevigveien opp mot Sukkerheia. Dette treet står der fremdeles, men før en veiutvidelse i 1950-årene stod det også et annet stort asketre like ved. Dette treet ble hugget ned for en god del år siden. Treet ble kalt for Eva.

BachenIBakken er et gammelt navn som dukker opp blant annet i 1785, og da skrives det Bachen, men det kan også forekomme med ck eller kk. Årsaken til at dette navnet er bevart, er 140

at det skulle samles inn penger til Kolbjørnsvik skole i Norviken. Det er fra disse papirene vi har navnet Bachen. Stedet må være det området som strekker seg fra innerst i "Vikabukten" opp mot Dalen, og videre mot Brønnene og ut på Branden. Den naturlige avgrensningen er ved Norvigen. Noen mener at Bakken også kan være betegnelsen på bakken fra Strømbergs Minde (Vikaveien 135) og opp mot Snappekleiv (der trappene er i dag), men dette har vi ikke historisk belegg for.

Bekken, Slingrabekken eller Rennebekken kommer fra heiene ovenfor Menighetshuset og renner ned til sitt utløp i Kolbjørnsvik. Vi kan kun se deler av Bekken, Slingrabekken eller Rennebekken som den også blir kalt, like under veien ved Skolesvingen (nedenfor Kolbjørnsvik gamle skole). Bekken er lagt i rør helt til den renner ut i sjøen mellom Hisøy Elektro-bygget og pumpehuset nede i Kolbjørnsvik. Se for øvrig Slingrabekken og/eller Rennebekken . Bentzens kran var tidligere et kjent skipsverft som lå i Kolbjørnsvik. Fiirsts kran ble også det samme området kalt. Krana var godt kjent i seilskutetiden. En av de senere eierne var Ivar H. Bentzen, som drev båtbyggeri helt opp i vår tid (1960-årene). Han var en særdeles flink båttegner og -konstruktør. Her ble det bygget store drakeseilere.' I dag er det båtopplag på eiendommen. Området blir av og til også kalt for Redningsselskapets tomt. Berjedråbet er dalen i bukta innenfor Geiteholmen. Fjellet på hver side stuper bratt ned i sjøen (spesielt på nordsiden). På toppen av Berjedråbet er det fin utsikt ut over Galtesund. Tidligere ble det kastet søppel i vannet fra toppen av fjellet, så her gjaldt det å passe seg. "Dråbet" kan henspille på at det drypper fra fjellsiden, men det har blitt fortalt at en ungdom som skulle stå som konfirmant, ikke ble godtatt etter tre eller fire overhøringer, og at han skal ha tatt sitt liv ved å kaste seg ut fra toppen av Berjedråbet. Kan navnet også romme et drap? Berjedråbet med brygger og båtplasser til oppsittere i Kolbjørnsviks nærområdet. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

141

Blindtarmen er en utvidelse av Sperrevigveien like ved nedgangen til bryggeanleggene på Sletta, der det i dag er friområde med leke- og ballplass.

Brakka var tidligere arbeiderbolig til svenske sagbruksarbeidere som arbeidet på Gimle dampsag. Dampsagen ble også kalt Kallevigssaga. Boligen eies i dag av Arendal kommune og har adresse Sandvigveien 7. Den viser en typisk svensk byggestil for arbeiderboliger fra 1870-tallet. Et godt kjennetegn er de smale overliggerne på ytterkledningen.

Branden er et ganske alminnelig navn, ofte gitt til steder der det en gang har brent. Men norrønt brandr kunne også bety stokk, og dermed kan navnet være brukt om langaktige formasjoner, som f.eks. et berg eller en ås . Du ser en høyde når du står i Kolbjørnsvik med ryggen mot Skrivergården og ser mot Lassens kran. Området strekker seg fra Brønnene ut på høyden mot vannet og helt bort mot Norvigen. Det danner på en måte en slags åskam. Stedsnavnet er nok svært gammelt. Dette synes å være den sannsynligste forklaring på opprinnelsen til stedsnavnet Branden. Som nevnt kan forklaringen være at det har vært en brann på stedet, men dette har vi ikke klart å dokumentere. Det er noen som mener at det kan komme av order "brandt", et svensk ord, som betyr en høyde, som jo er for så vidt riktig.

Brønnene er i våre dager blitt til en biloppstillingsplass. Området ligger like etter Edvardsens hus (Lassens hus), Noroddveien 26. På denne veiutvidelsen var det tidligere to brønnhus, et som Lassens kran eide og et som tilhørte Thorsens hus, Noroddveien 40. Plassen er ofte omtalt som samlingsplass for beboerne i området. Her slo de aven prat, og de fleste husene på Branden hentet godt drikkevann fra disse brønnene. Besr var vannet i Lassen brønn! Stedet brukes nå som parkeringsplass, og stedsnavnet er i ferd med å dø ut. Skrivemåten forkom ofte som Brøndene.

Brønnene er nå forandret til biloppstilLingsplasser. Før var det minst tre brønner her hvor flere av beboerne i nærområdet kunne hente friskt vann til sine husholdninger. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

142

Bukta er områder ved Lassens Kran og innenfor Steinkarret. Navnet har også forekommet under betegnelsen Kolbjørnsvik-bukten. Jeg har sett gjentatte ganger at navnet Bukta er brukt i gamle papirer fra gården Slaabervig. Se også Skriverbukta.

Børsen ligger i Slæba (også kalt Vikabakken) ved Sprøytehuset. Før var dette samlingsplassen i Kolbjørnsvik. Her var møteplassen for mannfolkene i Vikaområdet. Hver eneste søndag ettermiddag ble det slått aven prat, og fortalt nyheter. Av og til vanket det også en god historie. Plassen er der fortsatt, men ingen mennesker bruker noe tid her lenger.

Calabossa kan komme av ordet kalebass som er et fruktskall av kaie bass treet eller kar av kalebass. Ordet skal også være avledet av et portugisisk uttrykk, "calabos", som er et uttrykk for et tarvelig sted. Det kunne også oppfattes som en form for "fengsel". Stedet ligger mellom "Havaristen" (i dag Gro og Bjørn Alrenborgs hus, Noroddveien 22) og Lassens kran, (i dag Elisabeth og Helge Edvardsens hus, Noroddveien 26). Navnets opprinnelse kan ha sammenheng med akterutseilte sjøfolk som ikke fikk plass på "Havaristen", men måtte tilbringe natten i Calabossa ..

Dalen er et navn som vi finner flere steder på Hisøy. Blant annet har vi Dalen som går fra Vikaveien og ned til Noroddveien. Navnet er naturgitt, veien ligger nede i dalen. Her hadde ungene trygge akemuligheter vinterstid.

Det Lassenske hus se Sletta I

Dundra Hopp er en liten forhøyning i terrenget på nordvestre side av Trommestadveien. Det er en liten fjelltopp hvor det i dag står et hus. Adressen er Trommestadveien 16. På dette stedet lekte barna, og vi kan tenke oss at det ble et "drabelig hopp" ned til veien. Stedsnavnet har en naturgitt opprinnelse.

Duppedalen er stien, veien fra Noroddveien og opp til Nordishaven.

Døla er et lite område på vestsiden av Olaheia (ved St. Hansveien) og grenser ned mot Noroddveien. Området er en liten "dal" i terrenget.

Ferjeleiet i Kolbjørnsvik Helt siden 1893 har Kolbjørn hatt sitt anløpssted i Kolbjørnsvik. Det har ikke alltid ligget på der steder det ligger i dag. Tidligere lå ferjeleiet rett urenfor Skrivergården. Omkring 1925 ble området foran Skrivergården fylt ut, og ferjeleiet ble trukket mer motSlæba hvor det fortsatt ligger. Anløpsstedet i byen var fra 1893 og frem til ca.1980 143

Dundra Hopp er navn på et sted ved Trommestadveien. Huset ligger fritt og høyt og har et godt utsyn ned til ToLLeholtet og nedre del av Slingra. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

Fursts kran fikk senere navnet Bentzens kran. Huset var bolig til den siste eier av Kolbjørnsvik Verft & Slipp. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

Rådhusgaten . Senere ble det en kort periode flyttet inn i Pollen, for så, etter at Tyholmen Hotell stod ferdig, å bli liggende der det ligger i dag, ytterst på Hiis hjørne.

Ferjeleiet på Norodden ble ganske tidlig opprettet. Det er mye som tyder på at det på denne plassen har stått et hus, men det ble revet da dampbåten "Colbjørn" begynte sin trafikk i 1893. Vi har ikke andre kilder enn dagspressen fra 1893, og den sier at "Colbjørn" hadde to anløpssteder, ett i Ko lbjørnsvik og ett på Norodden . Ferjeleiet på bysiden var da rett utenfor Arendal Rådhus.

Fiabakken er en veistubb som kQmmer ned fra St.Hansheia, og munner ut i Noroddveien ved Brønnene. Det var her Fia bodde, Noroddveien 29. Navnet på veistubben er nok av nyere dato og er etter Klara Sofie Nielsen (1910-1984) som bodde her.

FGrsts kran lå innerst i Kolbjørnsvik. Her foregikk det reparasjoner av seilskuter. I dag er området for det meste prukt som opplagsplass for fritidsbåter (se Bentzen kran). Området blir også omtalt som Redningsselskapets tomt.

Hallbergdammen var en liten dam som lå ved Sukkerheia 16. Stedet hadde navn etter familien Hallberg som bodde her. Dammen kan nok sees i dag, men fremstår bare som en liten pytt. Det kunne nok forekomme en og annen padde og salamander i dammen.

Hallbergheia er også et lokalt stedsnavn og er knyttet til Sukkerheia 16 (ved Hallbergdammen).

144

Haven er et lite område i Snappekleiv omtrent der Svarteport stod. Se Svarteport. Horgens hus og have var et navn som ble brukt på Skrivergården i Kolbjørnsvik i den perioden Nils Hor-

gen eide Skrivergården (fram til 1938). Når noen eldre i dag skal beskrive stedet og området utenfor, blir Skrivergården ofte omtalt som Horgens hus og / eller Horgens hage, noen ganger blir også navnet Vegatun brukt. Jomfruho lm e n er en holme som ligger utenfor Sperrevigen ut mot Galtesund. På holmen er det p. t. tre bygninger, et murhus, et nedlagt båtbyggeri og en lagerbygning. På innsiden av holmen mot Sperrevigen er det bryggeanlegg og på utsiden en mindre slipp. Det ble like etter siste verdenskrig (1947) bygget en bro over til Jomfruholmen. Hvorfor holmen kalles Jomfruholmen, kan henge sammen med den maritime tilknytning som \ bl.a. har vært i området ved Geiteholmen. Jomfru er et "godnavn" som ofte blir brukt om steder som kan representere en mulig fare for de sjøfarende. Godnavn ble brukt for å blidgjøre vonde makter, gjerne i omtale av ureine og farlige farvann . Det var ikke uvanlig at de sjøfarende bad til Jomfru Maria om beskyttelse til de var kommet forbi den farefulle strekningen. De som kjører mellom Jomfruholmen og Geiteholmen, vet at her ligger det grunner og skjær, så noen og enhver kunne nok be om trygg led inn til en god havn. I tilknytning til slike godnavn oppstod det ofte også sagn eller en fortelling. JomI Fruholmen er ikke noe unntak i så måte. Sagnet om vår Jomfruholme skriver seg fra siste halvdel av 1500-tallet, og forteller om en dansk hoffdame som ble forvist til øya sammen med sin tjenestejente. D et sies at den danske hoffdamen tok livet sitt ved å drukne seg i brønnen på stedet. Det har vært bosetting på Jomfruholmen i over to hundre år. Mursteinshuset som står på Jomfruholmen i dag, ble bygget av Poul Lassen i 1865. Han bodde i det store "Lassenske hus" på Sletta, som brant ned til grunnen under en storbrann i 1963.

Jomfruholmen. Foto Søren Chr. Christensen, 2 011.

145

Det var trolig etter en stor bybrann i Arendal i 1863 at Lassen valgte å bruke stein som byggemateriale til huset på Jomfruholmen. Mursteiene ble fraktet opp fra Holland som ballast på en av hans seilskuter. Poul Lassen flyttet aldri selv inn i huset på Jomfruholmen. Rundt 1920-30 tallet ble området på innsiden av holmen et sted hvor "båtfantene" slo seg ned. Her overvintret de, og det fortelles mer enn en historie om fanteslag ved Jomfruholmen. Det har vært drevet et småbåtbyggeri på holmen helt frem til 1998. Båtbygger Steffen Tengelsen drev dette i kompaniskap med Jørgen Lassen. Her bygde de 21 ,5 fots sjekter i tre. Båter ble også tatt inn for reparasjon. Om vinteren ble området brukt som båtopplagsplass. Frem til 20 l O bodde fire generasjoner Lassens familie på holmen. Etter at Jørgen Lassen døde i 2009, ble holmen solgt til Ole G. Ottersland. Nå gjenstår det å se hva som vil skje videre med utviklingen av holmen.

Kintzells brygge

KintzeLLs hjørne. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

ligger i Kolbjørnsvik like øst for ferjeleiet til Kolbjørn. Brygga som ligger utenfor huset, har navn etter tidligere eier av huset, Sperrevigveien l. Kintzell bodde i en periode i Kolbjørnsvik. Han fikk tilnavnet "Sheriffen i Vika" fra guttene i Vika. Kintzell var en meget bestemt herremann, som alle barn hadde stor respekt for. Han hadde stokk og dro litt på det ene beinet. Stokken var ungguttene redde for! Det hendte nok at noen fikk et rapp dersom de var for nærgående.

Kintzells hjørne er hjørnet på huset i Sperrevigveien 1. Det var jo et fint skjulested i mørke høstkvelder når ungene lekte "kjøda" eller sisten.

Kjærlighetsstien sies å være området ved Sperrevigbakken. Stedet kan jo innby til litt av hvert i sene og mørke høstkvelder, men navnet Kjærlighetsstien er ikke særlig kjent blant lokalbefolkningen.

Kolbjørnsvik Se innledningen til denne artikkelen.

Kolbjørnsviktangen ligger ytterst i Kolbjørnsvik mot nordøst, med Sperrevigveien som en øvre grense, fra Blindtar~en og ut mot Sperrevigen. Navnet Kulltangen blir også brukt på samme området, men da menes området helt ytterst på pynten mot Tyholmen hotell. Før i tiden (fra ca. 1885 til 1955) var området brukt som kull-lager av tidligere kullhandler Bakke. Området er blitt omregulert til boligformål og har i den senere tiden fått flere nye hus. Ytterst på Kulltangen er det nå bygget et privathus.

Krana - Bentzens kran lå i Kolbjørnsvik. I dag rommer området flere bryggeplasser, og innenfor er det båtopplagsplasser. Tidligere også kalt for Redningsselskapet brygge. Se også Fiirsts kran.

Kulltangen se Kolbjørnsviktangen.

146

Kyreheia. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

Kyreheia er en liten hei nordøst for Trintoppen i Vikaveien 132. Dette navnet kommer av kyr. Folk hadde nok ei ku gående på heia her hvor det kunne være noe gress å spise, derav navnet på heia hvor kyrene holdt til.

Lassens kran ligger midt i mot Skrivergården i Kolbjørnsvik. Det har navn etter tidligere skipsverftseier Tellef Lassen. Det var stor virksomhet med bygging av seilskuter. Bl.a. er barken "Iona" bygget her i 1878. I dag eies huset og deler av området av Elisabeth (f Lassen) og Helge Edvardsen og har adr. Noroddveien 26.

Lassens slette, se Sletta Dette området ligger på nedsiden av Sperrevigveien, vest for bakken ned til Kulltangen. Her stod det et staslig srort gammelt bygg. Huset brant ned i 1963. Området er i dag friareal. Dersom vi ser oss nøye omkring, kan vi finne en ringbolt i området. Det er svært sannsynlig at det finnes flere, men de kan ligge under srore mengder med fyllmasse.

Lilledabbe var en liten vanndam som lå ved St. Hansveien. Mange unger i bo-området lekte ved dammen og fanget ulike amfibiedyr her. Navnet Lilledabbe betyr en liten vanndam. I

Lillevei

er en liten avstikker fra Noroddveien ned mellom ! Lassens kran (Noroddveien 26) og Havaristen (Noroddveien 22). 147

Lassens kran, 2010. Bildeeier Dag Nordhaug, enerett Hisøy legesenter.

Lille Nordishaven er et lite område ved Sr. Hansveien. (Se også Nordishaven.) Dette er retningsbestemt og vi tenker da på ordet nord.

Lisabakken er en bratt bakke fra Snappekleiv som kommer omtrent i 90 graders vinkel ut på Sandvigveien. Denne lille veistubben er oppkalt etter Lisa Killander (svensk) som bodde i bakken. Se en egen artikkel om dette annet sted i boken. Side 155.

Løkka er området som strekker seg fra Noroddveien og opp mot Vikaveien. D et ligger ved Noroddvei 9, Il og 13 og opp trappene til Vikaveien .

Neset ble sløyfet som veinavn på Hisøy i 1993 fordi vi hadde flere steder i Arendal med dette navnet. Veien heter i dag Sperrevigveien, men navnet Neset lever fortsatt på manges lepper.

Nesheia er også et navn som er forsvunnet fra Hisøy av samme grunn som Neset (se ovenfor). Nesheia var navnet på høydedraget mellom Sperrevigen og Sandvigveien.

Norvigen kalles den lille vika som ligger mellom Kolbjørnsvik og Norodden. Det var her den første skolen i Kolbjørnsvik lå fra 1786 til 1864. Navnet er lite brukt, men er verdt å holde på nettopp fordi det i området er mye gammel historie. Her brukes heller ikke bokstaven d i navner. Løkka. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

148

Nordishaven eller som noen sier "Noroddshaven". Navnet kommer nok fra Trommestad som eide grunnen her, og stedet ble da omtalt som nord i haven eller det nordligste punktet på eiendommen. Området er i dag det areal som ligger rundt St. Hansveien. Her finner vi også Lille Nordishaven.

Nyevei er fra toppen av Rennebakken og ned til Vika. Veien ble ferdig i 1920-årene og beholdt dette navnet i lang tid. I dag heter den Vikaveien. Veien ble også av noen omtalt som Nyveien.

Olaheia er et lite område som ligger ytterst i St. Hansveien, med en liten fjellknatt på østsiden, som går ned mot Noroddveien.

Oscarsborg er navnet på et hus som ligger ved Noroddveien med adresse Noroddveien 50. Her bodde en mann som het Oscar Jensen. Etter hans tid ble huset kalt for Oscarsborg. D ette huset er et av de åtte som hadde gamle handels rettigheter i Kolbjørnsvik. (Se egen artikkel om handelshusene.)

Pimpen går fra toppen av Slæba (Vikabakken) og opp trappene til Sukkerheia (Neset). Navnet skriver seg trolig fra bordell og/eller muligens hallikvirksomhet som var i området i begynnelse på 1800-tallet. En annen forklaring er at det i trappene opp fra Slæba til Sukkerheia lå noen pimpestein. Beboerne var ute her og slipte sine kniver.

Prestegårdsveien er veien som går fra Trommestadveien opp forbi det gamle barnehjemmet og senere misjonshuset Prestegårdsveien 2. Veien fikk navnet rundt 1870 da presteboligen i Hisøy sogn ble bygget nettopp i Prestegårdsveien 20.

Rennebekken kalles et lite område som munner ut nederst i Trommestadveien. Området strekker seg omtrent fra Bjørg Bøes hus, Trommestadveien 8, og mellom husene og ut på Trommestadveien. Her møtte Rennebekken den gamle Slingrabekken, eller bare Bekken, som kom fra menighetshuset. Se også Bekken eller Slingrabekken. Det var nok slik at det alltid rant vann i bekken. Bekken rant ikke i en renne!

Skjæret var en liten holme, et skjær, som lå vest for Arendal Mek. Verksted på Kolbjørnsviktangen. Det er i dag fylt masse ut i sjøen, og området er bebygget med flere boliger. Området husene står på har adressen Kulltangen.

Skolebakken er en lite veistubb vi fortsatt kan se i Norvigen. Du må være lokalkjent for å få øye på broleggingen som ligger ned mot vannet og er en del av veilegemet ved Jensens hus, Noroddveien 52. På oversiden av Noroddveien kan en fortsatt skimte den samme

149

Pimpen. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

steinsettingen inne i hageanlegget til Ekhougens hus, Noroddveien 43. Se Søren Nielsens kiev.

Skolesvingen ligger i krysset mellom Trommestadveien og Villaveien ved den gamle Kolbjørnsvik skole.

Skriverbukten er vannspeilet utenfor Skrivergården, men også myntet på området innerst i Vika. Uttrykket er brukt og blir beskrevet i Huldt Uglands memoarer. Se også Bukta.

Sletta er den store plassen hvor "Det Lassenske Hus" stod i Kolbjørnsvik inntil 1963. Se Lassens Slette. Huset ble oppført av EllefNielsen Hiis i siste halvdel av 1600-tallet og ble påbygget omkring 1730. Huset inneholdt flere store rom, blant annet den såkalte Blåsalen. Huset var i 1961 tiltenkt å bli fylkesmannsbolig, men restaurering o.l. ble for omfattende, så politikerne gikk fra dette. På Sletta var det også båthus og 2 lagerbygninger før brannen i 1963. En junidag i 1963 oppstod det en brann i huset hvor det lå et møbelsnekkerverksted. Brannen spredte seg, slik at det totalt brant ned ti bygninger. Området blir også kalt for Lassens Slette. Innenfor Trommestadveien 32 ligger det flere småhus. Området her heter også Sletta.

Slingra er den delen av Trommestadveien som strekker seg fra Hisøy Menighetshus og ned til Tolleholt bro. Vi kan godt tenke oss at denne veien var særlig "slingrete", glatt og vanskelig vinterstid.

Slingrabekken Slæba. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

ran t parallelt med Slingra/Trommestadveien fra Hisøy Menighetshus og ned til Kolbjørnsvik. Før i tiden var denne bekken synlig, mange steder er den lagt i rør og sees ikke. Den ble også bare kalt for Bekken. Se Bekken.

Slæba er området fra toppen av krysset i Sandvigveien og ned til sjøkanten ved siden av ferjeleiet. Stedet ble tidligere brukt i forbindelse med "slæbing" av tømmer fra Trommestad gård, derav navnet. Fortsatt er dette en rettighet som tilhører Trommestad gård, men som ikke blir benyttet i våre dager. Navnet ble også skrevet med e, Sleba.

Slæbabakken er et gammelt uttrykk for samme området som Slæba. Midt i bakken på Skrivergård-siden lå det før et lite vertshus hvor det ble servert kaffe og drikke til de tilreisende som skulle besøke sorenskriveren. (Se Huldt Uglands beretning.)

Smalveien er en veistubb som går fra Noroddveien og ned til sjøkanten mellom de ytterste husa på Branden. 150

Snappekleiv. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

Snappekleiv er veien som begynner ved trappene som går opp fra Vikaveien, og munner ut ved Sandvigveien. Forleddet Snapp kommer av at det er en kortere vei fra Vikaveien og rett opp til blant annet Prestegårdsveien. Sperrevigen ligger på innsiden av Jomfruholmen. En av flere mulige Forklaringer på navnet er at veien ble sperret f.eks. ved flo sjø. Folk måtte da gå over Sukkertoppen for å komme ned til Sperrevigen. Navnets forklaring kan også være at området rett og slett var uframkommelig. Det var med andre ord spe r r e t. En tredje forklaring kan være at deler av Sperrevigen ble brukt som huggerpark og opplagsplass. Stedet ligger jo svært nært Geiteholmen, som var riggeholmen for mindre seilskuter. Det kan godt tenkes at veien ble stengt/sperret av sperrer i form av bjelker, som ble lagret her. En tømmerstokk som var hogd til en firkant, ble før kalt en sperrebjelke eller bare en sperre. Vi kan finne likhetstrekk fra andre kanter av landet som har tilsvarende navn, f.eks. Sperraholtet, Sperrholmen, Sperredalen osv. Sperrevigbakken kalles den bakken som går Fra Jomfruholmen og opp til det området som vi tidligere kalte Neser. Sperrevigveien går fra ferjeleiet og ut til JomFruholmen, videre opp Sperrevigbakken og munner ut i Sandvigveien. Steinkarret ligger midt i havnebassenget i Kolbjørnsvik. Det var opprinnelig et lite skjær som ble brukt til fortøyning av seilskuter. Det lå også noen fast fortøyde brannprammer her, i tilfelle branntilløp på skipskranene. Steinkarret ble også brukt i forbindelse med kjølhaling av skuter. Det som ligger av synlige rester i dag, ble gjort av Hisøy ungdomsskole for noen ti-år tilbake.

151

Storedabbe var en dam som lå ved St. Hansveien. Det var mange unger som lekte her, og vinterstid gikk de på skøyter. Dessverre fant det sted en drukningsulykke her på 1950-taller. Noen år etter ble dammen fylt igjen, og området er i dag bebygd. Se Lilledabbe.

Støperibakken var en bakke som gikk opp til det gamle jernstøperiet fra Sperrevigveien. I og med at Sperrevigveien ble utvidet etter krigen, forsvant Støperibakken, og navnet er nå borte.

Sprøytehuset er et hus hvor Hisøy brannvesen oppbevarte sitt brannvernutstyr. Det står fremdeles midt i Slæba (Vikabakken) med klokketårnet på toppen av taket. Huset er overdradd fra Hisøy kommune til Einar Sundby. Han har sitt hobbyverksted her. Hisøy Historielag har medvirket til at han har ratt den gamle brannklokka tilbake, og han vil snart ra den på plass i tårnet. Ved Sprøytehuset lå Børsen.

Stubbelia er den "lia" som går fra St. Hansveien og ned mot Noroddveien. Døla ligger i bakkant av Stubbelia.

Sukkerheia er heia som ligger mellom Sperrevigbakken og Slæba.

Sukkertoppen er toppen av Sukkerheia. Her stod tidligere brannsirenen som varslet brann på Hisøy.

Svarteport var en port mellom Gimle og Trommestad. Porten skulle være lukket for å hindre Trommestad-kuene i å gå til Gimle. Porten stod i Snappekleiv like ved det stedet som kalles Haven. På hver side av porten var det trapper. I dag er det vei her og ingen synlige spor etter Svarteport. Navnet har ofte blitt forvekslet med Kallevigsporten som er oppe ved Hisøy skole på Trommestadveien og er begynnelsen på veien som går til Lollaborg.

Søren Nielsens kiev er bakken som går fra den gamle Kolbjørnsvik skole i Norvigen (revet i 1870-årene) og opp til Søren P. Nielsens hus, Noroddveien 43, nå Sigmund Ekhougens hus. Se Skolebakken.

Tangenbakken er bakken som går ned fra Sperrevigveien til tidligere Arendal Mekaniske Verksted på Kolbjørnsviktangen. Veistubben ned fra Sperrevigveien til området ble også kalt for Verkstedbakken.

Tolleholtet er det området i Trommestadveien mellom Tolleholt bro og Dundra Hopp. Det står fortsatt en del store furutrær her, og vi vil tro at området har fått navnet pga disse store furutrærne. Toll er jo et annet navn på furu .

152

Tolleholt bro går over Trommestadveien i Kolbjørnsvik. Broa ble bygget i 1920-årene i forbindelse med utvidelse av Vikaveien ut til Sandvigen, og broa fikk dette navnet da.

Trintoppen ligger mellom Vikaveien og Villaveien.

Under tekka var et stående uttrykk blant ungdommen i Vika og beskrevet sted i Kolbjørnsvik. Stedet var på siden av der gamle meieriutsalger på innsiden av de tre lindetrærne. Det var her ungdommen samlet seg i ly for vær og vind.

Vegatun er er anner navn som ble brukt på Skrivergården like før krigen og en stund etter.

Verdens ende kalles huset som har adresse Sperrevigveien 67.

Verkstedbakken se Tangenbakken

Vikabakken er fra Sandvigveien i krysset ved speilen og ned til ferjeleiet i Kolbjørnsvik. De fleste bruker navner Slæba på denne bakken fra speilen og ned til ferjeleiet. Så tidlig som i juni 1967 kom der et leserinnlegg fra en del Kolbjørnsvik-folk som var misfornøyde med bruken av Vika-navnet. I Agderposten den 17. juni 1967 kom det følgende melding inn til kommunestyret: Det er forstemmende for Kolbjørnsvik-folk å se det veiskilt som nå er satt opp at veien til Kolbjørnsvik heter Vikaveien. Tenk å bytte ut vårt gode og krafifolle Kolbjørnsvik til Vika, det er rett og slett uforståelig. Vi er tilbøyelige til å tro at

Vikabakken. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

153

dette skyldes de mange nye innflyttede kommune-styremedlemmene som ikke har tenkt nøye over saken, men for oss Kolbjørnsvik-folk er det en sjikane. Og dere gamle kommunestyremedlemmer burde ha protestert mot dette simple navn. A llerede nå merker vi at barna sier "Vi skal til Vika': Hvorfor skal det gode, gamle navnet Kolbjørnsvik gå ut, for det vil det uvegerlig gjøre etter h v ert etter at skiltene er satt opp. Vi henstiller til viseordføreren, Arthur J Knutsen, som gammel Kolbjørnsvikmann om å ta saken opp ogfl rettet på "fadesen': La skiltene bli forandret til K olbjørnsvik veien. Med takk på forhånd.

Ordfører Arthur Knutsen tok opp dette spørsmålet, men det ble ingen endring den gang. I dag, 40 år etter, må vi erkjenne at Vika-navnet er godt innarbeidet blant beboerne i Kolbjørnsvik. Vi må nok bare akseptere at dette er en naturlig utvikling, og dette skjer med mange ulike stedsnavn. Hovedpoenget må være at vi kan min nes disse gamle stedsnavnene, og ta vare på dem etter beste evne.

Faksimile .fra Den Vestlandske Tidende, for 5 0 år siden. 22.4.1967.

~tn

btftlanbffe ltibenbe

50 ÅR SIDEN

Gruslegging i Slæba Folk i Kolbjørnsvik nikker tilfredse over det arbeidet kommunens folk har satt i gang i Slæba. I flere år har de nå vasset gjennom søle fra Løkka og inn til det vi vil kalle Centrum. Rart at det ikke tidligere er blitt gjort noe med denne allfarvei, men nå ser det endelig ut til at det er blitt litt fart i sakene. Det er lagt ut grus, det er lagt ut til gressplen foran gjerdet til "Vegatun", og det se:r:- ikke ut for at det i fremtiden blir anledning for de unge å krabbe opp i det eldgamle treet som inntar en dominerende plass i bildet.

154

Lisabakken Av Turid Taraldsen

I t

At det er en bakke på Hisøy som heter Lisabakken, vet nok en stor del av øyas innbyggere, men du skal ha bodd her en del år for virkelig å kjenne bakken. I dag er den bare en snarvei mellom to veier, tidligere var den noe langt mer enn det. Da var der atmosfære i Lisabakken. Nederst bodde bestemor. Hun var en gjestfri dame med åpen dør hele dagen, og folk som kom og gikk. Vi barn var stadig på besøk, og som unger flest var også vi opptatt av søte saker. Bestemor hadde en boks full av kamferdrops, og når vi lekte på utsiden, kom hun gjerne en tur ut med boksen i hånd. Da kunne hun sette seg på huk midt i det som i dag heter Sandvigveien og dele ut av herlighetene til hele ungeflokken. Vi lekte med Liv som bodde i et gult hus i Lisabakken. Liv hadde sandkasse, og det var populært. Onkel Gerner bodde i et stort, hvitt hus litt høyere oppe i Lisabakken. Han var pensjonert sjøkaptein, het egentlig Nicolai Gerner, men for alle barna i nabolaget var han onkel Gerner. Du kom inn i onkel Gerners store hage gjennom en port øverst oppe i Lisabakken. I hagen vokste det bl. a. epletrær, og onkel Gerner sendte ofte epler ned på bestemors vindu for å påkalle oppmerksomheten. Onkel Gerner var blid og trivelig, dessuten hadde han en stor motorbåt. Etter at han fikk motorbåten, mistet han en god del av interessen for hagen. Den båten var til stor glede for mange små og store. Når onkel Gerner skulle på tur, gikk det ut bud til venner og bekjente at nå

Vest for Sandvigveien ligger Lisabakken - i bildets venstre del. Huset som er nærmest fotografen, er huset som Lisa en gang bodde i. Postkort fra begynnelsen av 1900-tallet. Foto Hisøy Historielags arkiv.

Bestemor (Maren Juliane Christensen) på huk med dropsboksen i handa. Barna er (f v.) Liv Svendsen, Alfhild Taraldsen og Turid Taraldsen. 17. mai 1947. Fotoeier Turid Taraldsen.

Kolbjørnsvik-folk i båten til Nicolai Gerner - på innsiden av Flosterøya. Fra venstre: Gusta Jacobsen (?), Reinert Sagedahl, Søren Christensen, Helga Ødegaard Pedersen, Harald Ødegaard Pedersen, Anna Waaland (?), OlafR. Sagedahl, Klara Sagedahl, Maren Juliane Uanna) Christensen, Ragna Taraldsen (som titter frem), Anna Belgonen, Nicolai Gerner, Astrid Krogh Christensen, Karl Albert Belgonen, Søren Peter Christensen og en ukjent. I midten på motorkassa - bildeeier Søren Jahn Christensen. Bildet er antageligfra 1939.

var det bare å møte opp i båth uset på Sletta. "Vi drar om en halv time". Og så dro vi av sted, ofte i stappfull båt, enten til Hove, Merdø eller Jerken, noen ganger inviterre onkel Gerner til heldagstur rundt Tromøy eller helt opp i Reddalskanalen. Den sistnevnte utflukten ble en noe uforglemmelig opplevelse. Det gode værer sviktet, og selskapet måtte i øs pøs regnvær søke nødhavn på Hesnes. Båten var åpen, noe mer måtte gjøres, og en i flokken dro resolutt av sted og ordnet med lån av et helt hus slik at de søkkvåte turdeltakerne fikk tørket både seg selv og sine eiendeler. Værer bedret seg etter hvert, og turen kunne fonsette etter noen tids forsinkelse.

r I sandkassa i Lisabakken. Sandkassa var bak det gule huset hvor Liv Svendsen bodde (nr. 3 fra venstre). ELLers ser vi (f v.) ALfhild Taraldsen, Turid Taraldsen og Jorunn Hagen. Høsten 1947. BiLdeeier Turid Taraldsen.

Det var muligens en noe sulten forsamling som kom tilbake til Hisøy om kvelden. Det meste av maten var nemlig blitt stuet bort i et rom med en ikke luktfri bensinkanne til nærmeste nabo. Når uhellet er ute, skal man som kjent helst være inne, og det var ikke kaptein Gerner og hans venner på denne minnerike dagen. Onkel Gerner er for lengst borte, likeledes epletrærne og den gamle inngangen til hagen. Bestemor er borte, og det står ikke noe gult hus med en sandkasse i Lisabakken lenger. Det ble revet for å gi veien mer plass. Mon tro hva gamle Lisa' i det gule huset ville ha sagt dersom hun kunne se hvordan tiden og fremskrittet hadde ordnet opp i bakken hennes.

Fortellingen har tidligere vært offentliggjort i "Hisøy menighetsblad" i august 1983.

Noter l Lisa Killander var født i Dalsland i Sverige 12.09.1842 og døde 29.08.1918. Hun var gift med sagarbeider Bengt Adolf Killander. De var to av svenskene som kom til Kolbjørnsvik i siste halvdel av 1800-tallet. Huset deres lå nederst i Lisabakken - med fasaden langs Sandvigveien. Huset ble revet på 1960-tallet.

I I

157

Historien om den 11-årige piken som reiste fra Kolbjørnsvik til Amerika Av Ulrik Sissener Kirkedam

Et møte med 84-årige Eina Larsen i Kolbjørnsvik en forsommerdag 2010 En ny bølge av Hisøy-folk utvandret til Amerika i 1920-årene. Det var arbeid å ta, penger å tjene for mange "over der" . Bare to år etter at EIna, ei vever lita jente, ble født i 1926 i Neset i Kolbjørnsvik, reiste faren hennes over til Amerika. Kone og barn skulle kommer etter så snart han hadde tjent nok penger. Flere tanter og onkler hadde allerede reist over og "gjort det godt", som de sa. EIna, som er vår pike fra Kolbjørnsvik, vendte tilbake til Kolbjørnsvik i 20 l O etter 73 år i Amerika. Hennes slekt er Terjesen fra Sletta. EIna vokste opp i Neset, og barndommens rike var Sukkerheia, Kolbjørnsvik og Sletta hvor besteforeldrene bodd~. Tiden fra far reiste i 1929 til de ble gjenforenet, ble lengre enn de hadde regnet med. Det skulle gå hele 9 år før hennes mor og EIna kunne gjenforenes med pappa. Nedgangstiden kom brått, og reisen ble stadig utsatt for de to i Kolbjørnsvik. Elnas venninner var Gunnvor (Clausen), Berit (Aslaksen), Åsta (G undersen), O lly (Gabrielsen), Anne Marie og Ellinor (Sørensen). De hadde stiftet en jenteklubb som de kalte for "Syvstjernen" , oppkalt etter de syv venninnene. Jenteklubben sparte noen øre hver gang de var sammen. For de oppsparte pengene skulle de kjøpe en ting de tenkte skulle loddes ut, men slik skulle det ikke gå.

På skolen I syvårsalderen begynte EIna på Kolbjørnsvik skole (i Slingra) . Anne Johannessen var Elnas lærer, en snill og omsorgsfull lærerinne, som var lærer på Hisøy i over 40 år. EIna forteller om en skoletur til Merdø hvor de koste seg hele dagen med medbrakt nistekurv. Ellers gikk turdagen med ril bading og lek. Hele klassen ble kjørt ut til øya av "Pelle" . EIna ramser opp flere lærere som hun husker. Skolestyrer Tananger, en streng og alvorlig skolebestyrer som barna hadde stor respekt for. Lærerne Bygland, Hegland og frk. Solvang ble alle kommentert og beskrevet av EIna, men Anne Johannessen var den beste av dem alle. De mange minnene og gjenstandene hun har fra skoletiden, forteller hun levende om. Religionsboka med et stort forsidebilde i farger av Samuel i bønn kan hun fortsatt se for seg. Et par sokker som hun strikket og et forkle som ble laget i håndarbeidstimene, ligger fremdeles i 159

Elna Larsen fotografert i Kolbjørnsvik under sitt besøk i juli 2010. Foto Eyvind øyraas, Arendals Tidende.

Skoleklassen til Elna er på sommertur i 1933 til Merdø. Frk. Anne Johannessen var lærer. Hun står bak elevene. Navnene på elevne er: øverst fra venstre Ivar Henriksen, Finn Otterbeck, Julius Berntsen, Sune, Kåre, Per Sundby. Midten fra venstre: Asta Gundersen, Odd, Ingeborg, Øyvin, Marit Markussen, Arvid Knudsen. Nederst fra venstre: Anne Marie Sørensen, Elna Syvertsen, Elsa Terjesen, OlLy Gabrielsen, Gerd, Sigrid Nilsen Tveiten. Gutten til høyre ukjent. Foto i privat eie.

komodeskuffen hjemme i USA. Heldigvis fikk hun med seg mange småting, og disse ble gode minner fra skoletiden i Kolbjørnsvik.

Jenteklubben

EIna forteller: Min venninne Anne Marie Sørensen tok dette bildet i 1947 av skolestyrer Tananger som stod sammen med Lillian (Elnas søster) og Anne Sophie (Tulla) Aslaksen. Bak på fotoet står det skrevet: "En av dagene jeg var hjemme i høst så jeg Tananger stå å snakke med Lillian og Tulla nede i Slæba. Jegfont apparatet og sprang ned for å ta et bilde. Jeg tenkte du kunne like å ha et bilde av dem. Bare synd at det ikke ble klarere. Det er Agot Jacobsen og fiskehandler Evensen som står i bakkant. Foto i privat eie.

Syvstjerneklubben - jenteklubben - møtte opp på kaia utenfor Grand Hotel på Langbrygga i Arendal da EIna like etter 17. mai i 1937 skulle dra over til Amerika. Det var ikke så mange ord som ble vekslet mellom skolevenninnene, men jenteklubben hadde som en overraskelse brukt alle pengene til å kjøpe ei dukke til Eina som hun skulle ha med seg til Amerika. Den hadde hvit bluse og flott skjørt, og er fortsatt et kjært minne.

Barndommens Kolbjørnsvik Etter hvert som Eina forteller, kommer det flere minner fra barndommens Kolbjørnsvik: "Vi badet på Tangen (Kolbjørnsviktangen), plukket blomster og bær rundt Berjedråbet og gikk ned til baker Sørensen i Kolbjørnsvik for å se om det var noen kakerester å få. Jeg husker så godt den dagen da båten til baker Sørensen skulle stoffes. Anne Marie (datter til baker Sørensen) skulle hjelpe sin far med bunnstoffet. I et uheldig øyeblikk veltet spannet, og all malingen rant ut inne i båten". Anne Marie forsøkte med bare hendene sine å få øst opp malingen tilbake i spannet, til ingen nytte, men til stor latter for EIna. Anne Marie ble så sint at hun dyttet EIna i ryggen med sine våte malingshender, og EIna fikk noen store fingermerker på ryggen, og den nye amerikakjolen, som hun hadde fått av sin onkel, ble ødelagt. "Ellers husker jeg godt den sensommerdagen jeg var på vei hjem fra skolen. Jeg gikk vel i andre klasse. Det var jo slik den gang at kuene til både Trommestad og Pettersen (i Stemmehagen) gikk løse helt ned til Kolbjørnsvik. På varme dager kunne de gå helt ned i Slæba for å komme til sjøen for å kjøle seg ned. Bjellekua til Pettersen, "Gulldokka" , var på vei til Kolbjørnsvik. Den gikk og beitet langs Slingra, og vi kom nettopp ut fra skolen og skulle hjem. Aven eller annen grunn begynte "Gulldokka" å komme faretruende nær, og jeg ble redd. Jeg kastet skolesekken fra meg og løp opp veien til Misjonshuset (Prestegårdsveien) med "Gulldokka" haltende etter. Lengre oppe i veien klarte jeg å komme opp i et tre og måtte sitte på ei grein helt til kua omsider gikk sin vei. Også denne gang fikk en annen av mine mange amerikakjoler hard medfart og ble revet i stykker til mors store fortvilelse". Vi lar EIna fortelle videre:

Turen til Amerika "Turen over til Amerika skulle bli lang og besværlig. Kystrutebåten som gikk fra Arendal til Oslo, skulle jeg og mor reise med. Frk. Anne Johannessen organiserte skolebarnas tur ned til kaia for å ta farvel med meg og min mor. Det ble mange sterke følelser, og mange tårer ble felt den formiddagen vi forlot Arendal. -Du skal visst reise langt du, kommenterte en av mannskapet på kystruta. -Ja, jeg skal til Amerika, svarte jeg. 160

Den 2l. juni 1937 gikk vi om bord i "Stavangerfjord" i Oslo, og det kom til å bli en lang båtreise. Tankene mine vendte stadig tilbake til Hisøy under den lange sjøreisen. Besøket hjemme hos Calla (Våland) husker jeg godt. De hadde nettopp fatt et stort radiokabinett fra en slektning i Amerika. Vi fikk av og til lov til å lytte til musikk og plater som ble spilt på det møblet. Det stod i bestestua. Alle amerikapakkene som jeg hadde fatt fra pappa gjennom syv år dukket opp i erindringen min. Vi stod i kø på posthuset til Huldt Ugland i Kolbjørnsvik for å hente julepakkene som inneholdt både kjoler, sjokolade og kanskje en liten leke. Nå reiste jeg fra min trygge tilværelse i Kolbjørnsvik hvor mine besteforeldre og oldeforeldre bodde. Veien fra Neset til Sletta var jo så kort. Opp Lisabakken over Presregårdsveien og ned til Tolleholtet og så inn på Sletta der bestefar Terje og bestemor Konstanse Terjesen bodde. Som ung tjente min bestemor hos Isaac Kløcker i Slaabervig. Det var i årene rundt l894. Da hun sluttet som tjenestepike der, fikk hun en nydelig emaljert brosje av fru Kløcker. Det har vært et kjært minne som min mor hadde med seg over til Amerika, og som jeg fikk av henne som 20-åring. Det aller kjæreste minne jeg har, er nok da jeg spurte min bestemor dagen før jeg reiste om jeg fikk lov til å fa en eske av henne. I den ville jeg ha litt jord fra Sletta i Kolbjørnsvik. I en liten fyrstikkeske, som jeg fortsatt har, tok jeg litt jord fra Hisøy med meg over ril Amerika. Av og til ble den tatt frem for å vise andre hvor mine røtter kom fra."

161

17. mai 1937 var den siste 17. mai Elna opplevde i Norge. Like etterpå reiste hun over til USA. Her er elevene i 5. klasse på Kolbjørnsvik skole fotografert i SLæba. Elevene tok også den gang "Kolbjørn " over til byen for å gå i tog. Jente med hvite strømper er OlLy Gabrielsen, neste er Anne Marie Sørensen og deretter Elna Syvertsen. Foto i privat eie.

Brooklyn Ankomsten til New York vakte slettes ikke begeistring hos meg. Far, som jeg knapt kjente og ikke hadde sett på 7 år, hadde jeg ingen forestillinger om, ei heller tante Ingrid. Det hadde vært dårlige tider i USA helt siden far reiste, men snart skulle altså den lille familien starte på nytt, med mamma Laura, lille meg, Eina, og pappa. Skyskrapere, store boligblokker, ingen skog, travelt byliv og støyende trafikk var det som møtte meg. Vi bosatte oss i Brooklyn som så mange andre norske. Gradvis tilvendte jeg meg den nye verdenen jeg var kommet til, men jeg lengtet hjem. Kontakten til Hisøy, familien på Sletta og syvstjerneklubben ble opprettholdt noen få år, inntil krigen brøt ut. De stundene da lengselen ble for voldsom, sang mor for meg de kjæreste sangene jeg fortsatt synes om: "Norge i rødt hvitt og blått", "Se Norges blomsterdal" , "Ja, vi elsker" og ikke minst "Alltid freidig". Sangboken har jeg ennå.

Kolbjørnsvikdialekten

Konstanse Terjesen var bestemor til EIna. Hun ble tidlig enke. Her er hun fotografert med barna sine: Herman, Laura (mor til EIna), Ingrid (i stol) og Therese (mor til Per Ugland). Bildet ble tatt i 1906 og er i privat eie.

Eina glemte aldri sitt morsmål. I møte med meg snakker hun flytende norsk, med god Kolbjørnsvik-dialekt. Hun stopper opp enkelte ganger for å finne de rette ordene. Talen hennes røper en fin, avslepen sørlandsdialekt med et gammelmodig preg. Det hender også i dag at vi kan møte noen få eldre mennesker som snakker med bløte og "runde" konsonanter i "språge" slik som Eina. Like etter krigen giftet Eina seg. En skulle tro at hun ville finne en rik amerikaner, men det ble det ikke. En kar med slekt fra Barbu og Tønsberg ble hennes ektemann i over 40 år. Harold Larsen (død 1987) begynte en gullsmedbutikk i Brooklyn. De fikk to barn, og begge er i samme bransjen den dag i dag.

I en liten fYrstikkeske tok EIna litt jord fra sin bestemors hage i Kolbjørnsvik. EIna var bare 11 år da hun tok esken med seg over til USA. Av og til ble den tatt frem, slik at hun kunne vise andre barn hvor hennes røtter kom fra. Foto i privat ete.

162

Tur med "Kolbjørn" Den siste opplevelsen EIna fikk før vi skilte lag i Kolbjørnsvik, var en tur på byfjorden med "Kolbjørn". Hun var raskt ute med kommentarer om at "Kolbjørn" så ikke akkurat slik ut da hun reiste i 1937. Den hadde lengre pipe med stor svart røyk fra skorsteinen, pram på taket og kanskje større mannskap. Jeg kunne fortelle at den "Kolbjørn" hun kjørte med i 1936, hadde dampmaskin, riktig som hun sa, lang skorstein og 7 vinduer på hver side, samt en koselig salong med benker, konsollbord og speil. Skipperne Jens Aleksandersen og Harald Nilsen var navn hun kunne minnes. Denne flotte forsommerkvelden var "Kolbjørn"s skipper i godlag. Vi skulle bare turi retur for å oppleve en båttur på byfjorden før EIna vendte nesen hjemover til USA. Med Kolbjørn-sangen i godt minne stemte jeg i, til stor overraskelse for EIna, og jeg tror det ble et uforglemmelig minne for henne. Som om ikke dette Vilr nok, så tok skipperen en ekstra sving opp mot Guldsmedengen. Til slutt fikk hun sitte på benken nede i salongen som er det eneste møblet fra "Kolbjørn Il". Da vi endelig tok farvel med hverandre, fikk hun boken om Hisøy kirke, hvor hun var døpt, samt et lite hefte om "Kolbjørn" og selvfølgelig boken om Torungenes histone. Det ble et uforglemmelig møte med EIna Larsen som emigrerte til Amerika som ll-årig pike, og vendte tilbake 73 år etter at hun forlot sine rø'tter i Kolbjørnsvik.

Da vi (U/rik Sissener Kirkedam og Elna Larsen) tok farvel med hverandre, hadde Elna fitt oppleve en tur med "Kolbjørn 111': fitt noen lokalhistoriske bøker om Hisøy og ikke minst fitt se sitt barndoms rike, Neset. Foto Eyvind øyraas, Arendals Tidende.

L:l

fRED ~

MO"DERNE GRAVMONUMENTER \,\ SARKOFAGER + URNER RAMMER SAMT

BYGNINGSSTEN I ALLE SLAGS GRANITT LEVERER

Stenhuggeren i Kolbjørnsvik Av Kristen Taraldsen

11908 var stenhugger Jørgen P. Jensen på jakt etter nye lokaler til sin stenhuggerforretning. Hittil hadde han holdt til på Terneholmen. Så bega han seg ut på leting. Han fant ikke noe som passet på "bysiden". Derimot tilbød kjøpmann N. B. Thorsen 1 ham to eldre hus i Kolbjørnsvik på Hisøy. Disse kunne han få overta for 6.500 kroner2 • Det var et relativt stort beløp den gang. Dessuten trengtes det pel!ger til flyttingen av maskinene og ominnredningen av de nye lokalene. Eiendommen ble ansett som ideell for stenhuggervirksomhet. Bak bygningene var det lagt helt nye strømkabler langs postveien. Jensen var blitt lei av de ustabile driftsforholdene som hadde hersket på Terneholmen. Derfor tok han sjansen på å investere noe av kapitalen i en ny elektromotor, samt i en del andre nødvendige maskiner. Dermed flyttet han hele virksomheten fra Terneholmen til Kolbjørnsvik. Snart hadde han flere mann i arbeid. Stenhuggerbedriften var den før~te industribedriften i

Forsiden av boken som Stenhuggeriet gav ut som en reklame. Hisøy Historielags arkiv.

"Vika" . Banklån mot pant Selgeren, kjøpmann N. B. Thorsen, var dessuten behjelpelig med å ordne med et banklån. Ved å pantsette bygningene og maskinene fikk Jensen låne 8.500 kroner. Beløpet var akkurat tilstrekkelig til å komme i gang med bedriften. Jensen tiltrådte som daglig leder og arbeidsleder. Kjøpmann Thorsen dreven kolonialforretning i Kolbjørnsvik og var sterkt interessert i at det kom i gang ny virksomhet på stedet, slik at han kunne få nye kunder og større omsetnmg. Stenhuggeriet sett fra sjøsiden. AAks.

165

, I

Tok den nye bedriften i bruk Sent på året i 1908 tok Jørgen p. Jensen den nye bedriften i bruk. Den fikk navnet Kolbjørnsvik Stenhuggeri. I Kolbjørnsvik lå forholdene langt bedre til rette enn på Terneholmen. Det fantes egen kai på fremsiden av verkstedet med relativt stor vanndybde. Bedriften hadde dessuten "landfast" forbindelse, det vil si i den forstand at Hisøy hadde broforbindelse med fastlandet via Strømbroen og Vippa bro. I tillegg gikk fergebåten "Kolbjørn" mellom Kolbjørnsvik og Arendal. På Terneholmen hadde det vært forbundet med store vanskeligheter å drive virksomheten. Holmen var ikke landfast. Arbeidsfolkene måtte derfor benytte robåt for å ta seg over. Verre var det for kundene. De måtte fraktes frem og tilbake. Dette førte til at mange foretrakk å plassere sine bestillinger ved andre stenhuggerier i distriktet.

Dekorasjoner til DnC

Dette gravminnet var et av stenhuggeriets tilbud. Bildet er tatt fra boken som stenhuggeriet laget. Hisøy Historielags arkiv.

Jensen innrømmet at det var en vanskelig tid før bedriften kom skikkelig i gang. Etter hvert gikk det bedre. I den første tiden som bedriftsleder tok han seg personlig av all navnehugging. En pen utførelse av inskripsjonene på gravmonumentene hadde nemlig mye å si for renommeet. Han anskaffet dessuten en stensag, som på den tid var ukjent ved de fleste stenhuggerier i distriktet 3 • Straks etter innflyttingen i de nye lokalene, ble Jørgen P. Jensen kjent med at Den norske Creditbank i Arendal skulle bygge om sitt administrasjonsbygg. Det skulle blant annet reises en portal i granitt - utstyrt med to polerte søyler. I tillegg kom forskjellige andre granittarbeider. Jensen fattet sterk interesse for prosjektet. Han ble anmodet om å levere inn anbud og fikk i den anledning utlånt de originale byggetegningene. "Jeg antok at det anbudet jeg leverte, lå langt over konkurrentenes. Så fikk jeg vite at jeg lå tusen kroner under anbudet til et firma i Oslo, men 500 kroner over et annet firma. Allikevel fikk jeg arbeidet," berettet han stolt. Jensen ledet selv oppsettingen av arbeidet i banken. Ved innvielsen fikk han hederlig omtale i lokalavisene. Følgen ble at det strømmet inn med oppdrag fra alle kanter. Dette førte til at arbeidslokalene ble for små. Derfor overtok han en eiendom på Guldsmedengen, men flyttet likevel ikke ~irksomheten dit.

Vakker og staselig bygning I stedet kjøpte han naboeiendommen "Vegatun" i Kolbjørnsvik, som lå like øst for stenhuggeriet. Dette skjedde i 1915. Den tidligere sorenskrivergården ble overtatt for 18.000 kroner. Kjøpesummen ble betalt kontant. Det dokumenterer at han på dette tidspunkt hadde opparbeidet seg en liten formue. Det var altså et typisk velstandshjem fra storhetstiden på Sørlandet som Jørgen p. Jensen og Gundine tok i bruk. Jensens mor, Hansine Elida, bodde fast hos sin sønn og svigerdatter, og fulgte med på flyttelasset. Ja, de hadde så vidt stor plass til rådighet at Gundine inviterte sin bror, skipstømmermann Svend Svendsen og hans kone Karen Oline, til å bo sammen med dem. På en rekke familiebilder fra denne tiden, kan man se at det ble utfoldet stor selskapelighet for familiemedlemmene. Og ikke minst ble hjemmet et viktig samlingssted for Blå Kors og misjonsvenner fra hele Sørlandet.

166

Oppnådde et solid renomme Etter hvert oppnådde stenhuggeriet et solid renomme. Leveransene foregikk primært i Arendals-distriktet, men det ble også foretatt leveranser til Tvedestrand og Risør. Bedriftens styrke var de karakteristiske gravmonumentene som ble fremstilt. Særlig poleringsarbeidene holdt ekstra høy kvalitet. Ko llegene i bransjen konstaterte at Jørgen p. Jensen heller ikke var redd for å gå nye veier når det gjaldt design. I de første årene utførte Jørgen p. Jensen alt inskripsjonsarbeid (navnehugging) selv. Særlig om somrene ble det lange dager. Om dagen var han opptatt av å lede arbeidet i stenhuggeriet. Når arbeidsfolkene hadde gått hjem, måtte han gå i gang med navnehuggingen.

I"'\OOt'QNC

6RA.V-t"\OHU1[Nlll SAJII"-O, ... oc. UANf.A • • .,..,..Ut ~~,

I A"U

)lA6~

6~.ANIT

A S AREriD!d.S STENHUGGERI .........1

1""""1119')

Et mindesmerke på kirkegården De beste og peneste stensorter Det vakreste arbeide De rimeligste priser -

Til 2-tiden om natten

I I

Det var sjelden han var ferdig før ved midnattstider. Av og til Alt i full stand. opsatt på kirkegårdene f.r De hendte det at han holdt på til 2-tiden om natten . Så var det å ved • henvende Dem til ta fatt på nytt ved 6-tiden på morgensiden neste dag. Dette enorme arbeidspresset vedvarte hele sommeren igjennom. Mo. Als AREND ALS STENHUGGERI numentarbeid var i høy grad sommerarbeid. "Det er nok vanARENDAL TeI.I•• K.Ihj".,,1k culral. skelig å få nåtidsmennesker til å forstå de arbeidsforhold og • Vi ordner alt: det arbeidspress vi hadde. Jeg føhe meg, så sterk jeg enn var, til sine tider så trett at jeg ønsket alt m ulig annet arbeid enn å fortsette i denne tralten," skriver han . Ja, arbeidspresset var så storr at det til tider føltes som en lidelse. Hans kone Gundine fortalte senere at ekte- Faksimile aven side i boken mannen av og til var så trøtt at hun måtte drive med høytlesning for at han ikke skulle som stenhuggeriet gav ut. Hisøy Historielags arkiv. sovne under inskripsjonsarbeidet.

Hadde 16 mann i arbeid Etter at Jørgen P. Jensen hadde fått orden på sine finansielle forhold, gikk det jevnt fremover med stenhuggerforretningen. Han arbeidet intenst for å konsolidere stillingen. Etter hvert opparbeidet han en stor forre tning i bransje n. Et stykke ut i 1920I årene hadde han 16 mann i arbeid. I tillegg hadde han folk på Fevik og i Halden som [ tok ut stein. I "Om sommeren var det å arbeide praktisk talt fra 6 om morgenen til 9 om kvelden. De dagene vi var på utearbeid med oppsetting på kirkegården, var det vanlig å ta ut klokken 4 om morgenen og komme hjem ved midnattstid, " beretter Jensen. Det var på denne tid at tanken på å reise til Amerika ble stadig sterkere. I Så kom det plutselig en kjelke i veien .

I Salget av stenhuggeriet

Formannen, Fridhtjof S. Danielsen, fortahe at han ville slutte for å begynne egen bedrift. Jensen tilbød ham da å overta stenhuggeriet i Kolbjørnsvik. Formannen fikk en måned på seg til å ordne med de nødvendige banklån. Dette gikk han med på. Dagen før fristens utløp kom formannen og fortalte at banken hadde innvilget lånet. Handelen kunne anses som avgjort. Året var 1926. Salgssummen var kr. 40.000 for bygningene og kr. 40.000 for maskiner m.m. Etter at gjelden var betalt, satt Jensen tilbake med en kapital på rundt 50.000. Bedømt ut fra den tids forhold, var det et betydelig beløp. Det var meningen å benytte pengene til å foreta en ny start i USA. Jørgen p. Jensen innrømmer at det var med tungt hjerte han kvittet seg med sten167

Arbeidsstokken ved stenhuggeriet i 1918. 1. rekke fra venstre: Fridthtjof Danielsen, Carl Ahlin, Ludvig Simonsen, Herman Huseby, Jørgen p Jensen (eier), Anders Tellefsen, Knutsen og Lindgren. 2. rekke fra venstre: Wilhelmsen, Torleif Olsen, Petter Akselsen, Håkon Andersen og Ingolf Olsen. Stenhuggeriet ble drevet fram til 1921. Fotoeier Hisøy Historielag.

huggeriet som han hadde drevet nesten i 20 år. Bedriften var noe langt mer enn et rent forretningsforetagende med bygninger og maskiner. Den var blitt et livsverk4.

Aksjeeier hos Movold Det ble ikke noe av den påtenkte Amerika-reisen for Jørgen P. Jensens vedkommende. I en alder av 43 år la han stenhuggervirksomheten bak seg. Nå tok han fatt på en

Stenhuggeriet sett fra baksiden mot Noroddveien. Hisøy Historielags arkiv.

168

ny karriere - som shippingmann, eller mer korrekt - som aksjonær i skipsaksjeselskaper. Den første kontakten med shippingmiljøet fikk han i 1927 under et besøk hos skipsreder Martin Mosvold i Kristiansand, som han var blitt kjent med gjennom indremisjons- og Blå Kors-arbeidet. Mosvold var da i ferd med å reise kapital til innkjøp av den ni år gamle damptankeren ''Acasta''. Selger var The Anglo Saxon Petroleum Co. Ltd. London 5• Jensen ble oppfordret til å sette penger i det nystartede skipsaksjeselskapet som skulle administrere damptankeren. Han var blitt overbevist om at tankfart hadde fremtiden for seg. Innskuddet ble 18.000 kroner. Da Jørgen P. Jensen etablerte sitt eget rederi i 1928, var det skipsreder Martin Mosvold som hjalp Jensen i gang.

Stor og fremadstrebende Jørgen p. Jensen ble etter hvert en stor og fremadstrebende skipsreder på Hisøy. Han ble bl.a. kjent for å bygge store tankskip. Det første var MIT "Petter", som ble levert i 1935 fra Burmeister &Wain i København. Det var da landets største tankskip. I l 950-årene kontraherte han tre tankskip på 25.000 t. dw. ved Vickers-Armstrong Ltd. i Newcastle. Det første skipet, MIT "Credo", var med sine 25.000 t. dw. det største i den norske handelsflåten . Rett etter fulgte MIT "Curro" og MIT "Canto" . I 1938 kjøpte Jensen Arendals mek. Verksted på Tangen. Det ble benyttet som skipsreparasjonsverksted.

Milliongaven til "Elim" Jensen støttet Hisøys innbyggere på forskjellig vis, bl.a. med å gi en milliongave til aldershjemmet "Elim". I 1953 begynte oppføringen av aldershjemmets l. byggetrinn. Så fulgte 2. byggetrinn i 1954. Det hele stod ferdig i 1955. I sin tid var aldershjemmet det mest moderne i landet. Videre skjenket Jensen det nye Menighetshuset. Skipsreder Jørgen P. Jensen døde den 17. juni 1961. En even tyrskikkelse i norsk skipsfart vandret dermed bort.

Noter I. N(i ls) B(art) Thorsen , f. 1887, var kjøpmann i Kolbjørnsvik . Han var sønn av landhandler Th. N. Thorsen i Barbu. N . B. Thorsen var dessuten disponent for dampfergen "Kolbjørn" . 1 Ifølge Panteregisteret for Nedenes ble skjøtet fra N . B. Thorsen til Jørgen P. Jensen, pålydende kr. 6.500, utstedt den 18/ 1 1908, tinglyst den 1/ 12 1908. (Statsarkivet i Kristiansand). l Opplyst av stenhugger Arnold Bjørklund jr., Fevik. 4. Tilbakeblikk. Jørgen P. Jensens biografi . 5. Anglo Saxon Petroleum Co. Ltd. var Shell-konsernets tankskipsselskap .

169

Maleri av Jørgen P. Jensen. Fotoeier Kristen Taraldsen.

Kjøpmannslivet i Kolbjørnsvik Av Ulrik Sissener Kirkedam

Det er ikke lett å ra med seg alle de butikkene og utsalgsstedene som opp gjennom tiden har vært i Kolbjørnsvik. Noen har hatt en kortvarig tilværelse, andre har drevet butikkvirksomhet i en eller to generasjoner. Gjennom intervju med nålevende eldre mennesker har Hisøy Historielag ratt en viss innsikt i det som har eksistert av butikker og forretninger, men langt fra alle er beskrevet i denne artikkelen . Vi s~al prøve å gi leserne et innblikk i noe av det som tidligere har eksistert av handelsvirksomhet i Kolbjørnsvik. Vi kan eventuelt komme tilbake til flere i neste bok. Noen av de eldste og sikreste opplysninger har vi fra sorenskriverkildene (17111750). Her kan vi lese at det ved Skrivergården skal ha ligget et lite hus hvor de reisende kunne ta inn for å ra varmt å drikke og kanskje noe å spise. Dette var jo mer å regne for et vertshus. Andre opplysninger som vi også har, forteller at det lengre ute på Kolbjørnsviktangen fantes et lignende foretak, nemlig et gjestgiveri eller en skjenkestue. Opp gjennom tidene, ja, faktisk helt opp til vår tid, har det av og til dukket opp kafelignende foretak i Kolbjørnsvik. Noen har hatt kort levetid, andre noe lengre. Jeg vil her vise til egne artikler i denne boken om "Gæstgiver Huuse paa Colbiørnswiig Tangen", se også artikkelen "Malere og kunstnere som har besøkt Kolbjørnsvik". Rundt århundreskiftet 1800 til 1900 var det 8 store handelshus i Kolbjørnsvik. Det var ikke bare skuter de leverte varer til. Mange private benyttet også muligheten til å kjøpe korn, smør, flesk og andre varer fra disse handelshusene. Det var først da Hisøy ble egen kommune i 1881 at flere ønsket å etablere seg med utsalgsvirksomhet av ymse slag i Kolbjørnsvik. Nå ble mye av dette formalisert gjennom kommuneadministrasjonen, og på denne måten kan vi lettere hnne de som ønsker å etablere seg som handelsfolk i Kolbjørnsvik. Det hnnes fra 1881 en fortegnelse over handlende i Kolbjørnsvik, på Sandvigen og på G uldsmedengen. I Kolbjørnsvik var det 6 forskjellige firmaer som drev sine utsalg. Lars Torjusen Høgenes solgte matvarer, øl og vin i kjelleren i det huset som Einar Sundby eier i dag i Slæba. Tørris Jensens enke, Petrine Jensen, og Carl Olsens enke, Emma Olsen, dreven form for butikkvirksomhet og solgte "fedevarer" som det den gang het. Knud Grunde drev også utsalg av vin, øl og diverse matvarer. Han hadde sitt utsalg i sin bopel på Branden. Nålevende folk husker best fra det kjøpmannslivet som var i mellomkrigstiden. Mange sier at det før var så folksomt og mange butikker i Kolbjørnsvik, noe som sikkert kan være riktig. Hvem som har lengst fartstid skal være usagt, men la oss begynne med hva Reidar Simonsen fortalte til Per Olai Seines i et intervju i januar 2010.

Utdrag av kjøpmann Reidar Selmer Simonsens beretning om forholdene i Kolbjørnsvik gjennom 60 år etter 1930. Reidar S. Simonsen, f. 14.12.1921, overtok i 1945 sin mor Frøydis Simonsens forretning i gnr. 8, bnr. 20, som hun og ektemannen Selmer Simonsen hadde drevet siden ca. 1927. Simonsen forteller:

171

øverste bilde viser de gamle butikkbodene i Kolbjørnsvik. Her lå posthuset, et skomakerverksted og et melkeutsalg. Nederste bilde viser bakerbutikken til Sørensen. Legg merke til den lille bakken til venstre i bildet. Den ble kalt Støperibakken. Begge foto Birger Dannevig, 1949 - Hisøy Historielags arkiv.

Kringleeske fra baker Sørensen i Kolbjørnsvik. Hisøy Historielags arkiv.

Martha Taraldsen. Bildeeier Kristen Taraldsen.

I begynnelsen leiet mine foreldre lokalene av Martha Taraldsen, som senere solgte dem hele bygningsmassen da hun giftet seg med kjøpmann Nilssen på Guldsmedengen. Eiendommen strakte seg da fra Noroddveien til sjøen og grenset mot vest til Vegatun (Skrivergården). øverst var grensen markert med et plankegjerde, og nederst stod et stakittgjerde. Før Martha Taraldsens tid var bygningene i Horgens eie. Martha Taraldsen eide også Vegatun inntil daværende ordfører, skipsreder Jørgen p. Jensen, kjøpte den på vegne av Hisøy kommune. (1938) Selve butikken ble drevet av søster til Martha Taraldsen, da min far overtok rundt 1927. Butikklokalet var innredet i den tidligere stallen til Horgens hus. I tillegg til de mest kjente butikkene i Kolbjørnsvik var der en del mindre virksomheter. Martin Winthers hus lå nedenfor Gerners. Han solgte sjokolade og melk og holdt åpent også om søndagene. Hella solgte melk i Strømbergs hus, som nå er rever. Anne Knutsen solgte fiskekaker i Karls hus (krysset Sandvigveien/Sperrevigveien). Martha Taraldsens hus ble revet da den nye broen ble bygd mot "Nyvei" . Hun bodde senere i Vikaveien 140. Sundby i veivesenet ville i stedet for bygging av Nyvei / Rennebakken heller skyte tunnel fra Guldsmedengen til området ved Lassens brygge. Han foreslo å rive bygningen, "Havaristen" som lå like ved Calabossa. Den utskutte massen fra tunnelen skulle brukes til å fYlle igjen hele Kolbjørnsvik. På hvilket nivå planene ble diskutert, vet jeg ikke. I Horgens hus hadde Julius Wilhelmsen sitt bakeri og utsalg, og i bygningen nedenfor var det posthus. Etter at postvesenet flyttet til Vegatun, åpnet Evensen fiskehandel i lokalene. Så ble det maling- og leketøysbutikk der, som jeg selv hadde hånd om. I neste hus drev skomaker Gabrielsen sitt verksted. Fiskeutsalget til Randi Knutsen varte en kort stund rundt 1960. Nederst hadde meieriet utsalg av melk og meieriprodukter, men dette opphørte da kjøpmennene selv begynte å selge melk og ost. Alle disse butikkene betalte husleie til oss, meieriet med 50 kroner måneden. Til sist drev jeg selv omsetning av lystbåter i huset, før den virksomheten ble flyttet til Bentzens Kran. Rundt hjørnet av melkebutikken, på nordsiden av Horgens vedbu, var der venteskut for "Kolbjørn". Jeg

Utenfor kjøpmann Thorsens butikk. Bildeeier Øyvind favnes - Hisøy Historielags arkiv.

172

Lengre opp i Slæba lå kjøtt-, sjokolade- og tobakksbutikken til bl.a. Solberg-jacobsen. Her var også skomakerverksted. Hisøy Historielags arkiv. vet ikke om noen avtale mellom Martha Taraldsen og NS Kolbjørn om lokalisering av fergeleiet. Enten kan avtalen være inngått før min far kjøpte eiendommen, eller den kan gjelde et område som tilhørte Vegatun. Jeg mener strandlinjen ved det nåværende fergeleiet formelt var vårt. Bemerk at "Kolbjørn" i begynnelsen la til vest for det nevnte stakittgjerdet. Der var port i gjerdet mellom eiendommene. Ovenfor oss drev Tore Jacobsen slakteri og mor hans sjokolade- og tobakksforretning. Far til Tore drev skomakerverksted i det øverste bygget. Der holdt også Moe & Co. til, med sin musikkforretning, et par år, før de flyttet til byen i femtiårene. Slakteriet ble til slutt, etter 1970, drevet av Kåre Andersen - som har vært mangeårig oldermann i Arendal Kokkelaug. Under 2. verdenskrig var min far leverandør av proviant til hjemmefronten ("G utta på skauen"). Varene ble rodd til Argus Margarinfabrikk i Barbu, pakket i 12 kg spann, forsynt med falske merker og fraktpapirer. Deretter overtok Noren godset og smuglet sakene videre oppover i landet med sine lastebiler. Jeg var i Froland en høst og slaktet sauer som ble omsatt i butikken. Lammekjøttet ble pakket i åpne margarinkasser med et romslig lag tyttebær oppå. Plutselig en dag sto jeg på torget med mange slike kasser og fikk høre at tyskerne hadde iverksatt kontroller rundt om i byen. I det samme kom svartemarja kjørende, og jeg spurte politifolkene: "Kan ikke dere hjelpe meg ut på Rådhusbrygga med disse tyttebærene. Jeg har dårlig tid til "Kolbjørn". Dere ser jo at det er bare tyttebær." Jo da, politiet var hjelpsomheten selv. Der var jo en hel del likesinnede blant dem også. Rasjoneringsmerkene var en sak for seg. Heldigvis hadde vi kontakt med Birgit Dannevig som arbeidet i forsyningsnemnda. Hun ringte alltid, og sa ifra at i morgen kommer kontrollen. Da satt jeg oppe om natten og fikset regnskapet. Da de norske nazistene kom for å kontrollere merker mot varebeholdning, så var alt i sin skjønneste orden. Vi smuglet også brød og annet til de russiske krigsfangene i Hoveleiren. Som takk for hjelpen fikk jeg et par flotte små kunstverk utskåret i tre av 173

Pose fra NB. Thorsens butikk. Hisøy Historielags arkiv.

Vika Mat lå her i 1975. Hisøy Historielags arkiv.

fangene. Dem har jeg ennå. Parafin hørte med til vareutvalget i butikken både før og etter krigen. Pumpen sto rett innenfor døren, og folk kjøpte gjerne tre liter av gangen . Noen kjøpte fem . Parafinbua, eller melbua, tilhørte Michael Thorsen, men den inneholdt verken mel eller parafin i min tid. Thorsen hadde en av de største butikkene i Kolbjørnsvik på denne tiden. Han hadde også salget av polletter (billetter) ril "Kolbjørn" . Jeg hadde alltid følge. med Abraham Sørensen til jobb om morgenen. Hver dag, nøyaktig på samme tid, møttes vi under kastanjetreet i Kallevigbakken. Ved Kittelsens hus, det gamle lensmannskontoret, sa Sørensen takk for følget og ventet til jeg var

Hos NB. Thorsen kunne passasjerer som brukte "Kolbjørn': kjøpe sine polletter. Ved å kjøpe en pose med disse pollettene fikk man et par gratisturer. Hisøy Historielags arkiv

174

kommet et stykke videre. Da jeg en dag spurte om hvorfor vi ikke kunne ha følge helt ned, svarte han: "Det skal jeg si Dem, Simonsen. Hvis de der nede i Slæba ser at jeg snakker med Dem, vil de også snakke. Og det vil ikke jeg. " På brønnlokket mellom Thorsens butikk og Sprøyrehuset satt Johan, som var temmelig ufør. Han holdt hånden med noen småpenger frem mot de forbipasserende og sa: "Se, her. Jeg mangler bare ti øre til - - . " Han fikk seg mange gode flasker øl på den. m~ ren. Johan beskjeftiget seg llllllmellom med å ro folks bagasje til eller fra dampskipsbryggen. Noen ganger kunne han tilby ekstr~ god service ved å laste eller losse dIrekre ved folks egne brygger.

En ettermiddag tidlig på 1910-tallet. Mange gjenkjenner sikkert mannen på bildet. Odd var en av de som ofte var å se inne i butikkene i Vika. Foto Øyvind favnes.

,.~ ~DI'Ø, W\~

WDTE

'1'TU!IUl)~i '-l'I+>~ Ul« ta. EU-u.

II.OIII!>TENiTh.l"Iof!

k!lI(EWIfHER.

aI\ ~~T &1.11. ~

~lhT~6!~}j 175

Reklameblad ble delt ut til beboere som bodde i området rundt sin nærbutikk. Hisøy Historielags arkiv.

Viserguttene i Vika Av Bjørg Bøe

De fleste guttungene i Vika var visergutter. Det forteller de som vokste opp den gangen det var flust av butikker i Kolbjørnsvik. Tommy Olsen (f.1940) begynte som visergutt hos baker Wilhelmsen allerede da han var 9 år gammel. Han gikk rett fra skolen. Det var bare å komme seg ned til Vika og begynne å jobbe. Skoleveska ble slengt inn på lageret, og så var det å sortere varene etter hvor de skulle bringes.

Oppover, utover og henover Karl Birger Malvik var visergutt. Bildet er tatt ca. 1960 av Ivar Bø.

- Det var oppover, utover og henover, forteller Tommy. Det må han forklare nærmere: Oppover var Nyvei (Vikaveien) og Slingra (Trommestadveien). Utover var mot Sandvigen. Henover var Tangen, Sperrevigveien fra Vika til Jomfruholmen. Enkelte som bodde i nærheten, tok med seg varene selv. Varene ble gjerne merket med fruenes

navn, fru maskinist . ... , fru kaptein . .. eller fru skipsreder .... De som ikke hadde fine tider, fikk sine egne navn på posene med brød og kaker. Det var en viss klasseforskjell i Kolbjørnsvik på den tiden. En gang traffTommy på skipsreder Sørensen som kom med ferja, og spurte om han ville ta med seg brødet sitt hjem. Det ville skipsrederen. Men Tommy fikk fryktelig kjeft av Jossa som jobbet hos baker Wilhelmsen, så da torde han ikke å spørre mer og måtte siden gå den lange veien opp til Lollaborg. For i begynnelsen måtte niåringen gå med varene i en kurv. Viserguttsykkelen var for tung. Først da Tommy var 10 år gammel, fikk han bruke sykkelen som hadde svære stålkurver både foran og bak.

Lyspunkter Viserguttjobben tok rundt 2,5 til 3 timer hver dag. Før jul ble arbeidsdagene ekstra lange og kveldene mørke og litt skumle. Men det var lyspunkter. - Når vi brakte ut varer før jul, fikk vi alltid noen kroner. Vi kunne ra både ti og tyve kroner, av og til litt mer. Vi fikk pengene i handa: Vær så god og god jul! - Det vart et fint påpluss på lønna. Tommy fikk ti kroner uka i begynnelsen, senere økte visergutrlønna til 20-25 kroner uka på det meste. Kjelke og spark Fikk guttungene tid til å leke? -Javisst. Om vinteren rant vi på kjelke. Vi rant i Slingra, og på Nyvei. Den var skummel. En gutt som ikke rakk å stoppe, havna i gravstøttene på Steinhoggeriet og slo seg hardt. Vi rant på rattkjelker, langkjelker og sparker. Det var ekstra stas med ei jente foran på sparken. Om vinteren var det spark som var fremkomstmiddelet for visergutt Tommy. Han hadde en egen teknikk. Han rant i full fart på glatte veier fra toppen av Nyvei, og utenfor butikken til Simonsen snudde han sparken på tvers og stoppet akkurat i porten hos baker Wilhelmsen. Fikk du tid til å lese lekser? - Det var så mye annet å stelle med enn den forbaska skolen, smiler Tommy. Et fint sted - Kolbjørnsvik var et fint sted å vokse opp. Vi guttungene kjente alle eplehavene. Men vi tok bare smaksprøver, vi ribbet ikke trærne. Vi kjøpte aldri frukt. - I Slaabervig var det en snill tjenestepike. Når vi kom med varene - vi måtte gå kjøkkenveien - ba hun oss om å vente. Så kom hun med et eple. Hun var snill og viste at hun satt pris på oss. Vi tok ett eple til da vi dro. Tommy jobbet som visergutt i 3-4 år til han var 12 år gammel, deretter gikk han med avisa Tiden til han var 14. Så var det på skole, og da han var 16 Y2 år dro han til sjøs. Tommy Olsen bor nå i Grimstad, men tenker ofte tilbake på oppveksten i Vika, og savner miljøet. Det var et myldrende liv, men stille og fredelig, nesten ingen biltrafikk. Det var bare hesten til Ragnvald Tellefsen og de to lastebilene til Leif og Martin Thorsen. - Vi var sjelden i byen. Alt var jo her, sier Tommy Olsen.

177

Tommy Olsen (f 1940) begynte som visergutt hos baker Wilhelmsen da han var 9 år gammel. Foto Bjørg Bøe, 2011.

Slæba i Kolbjørn svik Av Tore j. Clausen

I min barndom, og kanskje helst før siste krig, var Slæba et spennende sted for en nysgjerrig pode, ja, så spennende at jeg kan huske at mine foreldre la ned forbud mot å gå dit alene hvis det ikke var for å handle. Dette kunne nok ha sin årsak i at det til tider kunne forekomme individer hvis ordbruk ikke ansås som passende for det barnslige øre. Selvfølgelig virke~ ikke dette til annet enn å pirre nysgjerrigheten ytterligere. Fra tid til annen kom det inn skip med kull som skulle losses ved lageret til ADS 1 på Kulltangen. Skip og besetning kunne være fra forskjellige land, men felles for flere var øltørsten, noe vi i vår enfoldighet trodde kom på grunn av kullstøvet. Finnene stilte i særklasse, kan jeg huske, og etter hvert som trafikken frem og tilbake til butikkene med ølflasker i sjøsekker skred frem, tiltok saftigheten i språket. Jeg sier vel ikke noe galt i dag ved å nevne at en gang ble en del sjøfolk kranglete etter å ha blitt nektet mer øl i Simonsens butikk. Simonsen var imidlertid ingen pyse, og før de fikk sukk for seg, ble de lempet ut av butikken. Men det fantes også andre festdeltagere, om enn aven mye fredeligere type, ja, hvis de ikke ble ptovosert da, på en eller annen måte. "Festlighetene" foregikk helst lørdag ettermiddag, og da på en plass som ble kalt Blindtarmen, som var i et kratt bak en blikkgarasje ved veien bort til Tangen. En flat sten som lå der, åpnet også for muligheten til kortspill om ønsket. Noen gutter gikk ofte og ventet på at festlighetene skulle ta slutt og deltagerne begi seg mot Slæba, i håp om at en gjenglemt tomflaske eller flere kunne bidra til en kinobillett. Når en i dag ser på arealet som utgjorde Blindtarmen, er det ufattelig at det om vinteren ble arrangert hopprenn her i en mini bakke som guttene fra Tangen laget. Slæba var den gang for et senter eller handelssted å regne, med alle de aktiviteter som hertil hørte. Tre kolonialforretninger, to bakerier, to skomakere, meieri utsalg, posthus og tobakks-butikk bidro til stor aktivitet og til trafikk av folk med forskjellige gjøremål. Butikkene bidro dessuten til vår økonomi, ettersom fenomenet "ukepenger" ikke var så velutviklet på den tid. På travle dager før helligdager, eller hvis de faste viserguttene hadde forfall, var det penger å tjene på å bringe varer rundt til kundene. Dette var særegent i de såkalte "dårlige tidene", da kunne alle og enhver, høy og lav, ra varer, avis og post levert hjem på døra. Dette utstrakte servicetilbud forsvant imidlertid da det etter hvert ble såkalte "gode tider". Viserguttens gjøremål kunne være flere enn dette med å bringe varer. Var en hos N. B. Thorsen 2 , som hadde leveransene til "Kolbjørn" , måtte en hente den tomme oljekanna som var satt i land på brygga, fylle den fra et fat nede i kjelleren, og bringe den om bord igjen neste tur sammen med pussegarn. Å hente lutefisk var en annen oppgave, den ble laget av Emilie }o-

179

Skipper Harald Nilsen bærer ved til "Kolbjørn If" som den gang gikk med damp. Foto Birger Dannevig, Hisøy Historielags arkiv. Tore J Clausen er en av de nålevende som virkelig kan fortelle fra sine oppvekstår i Kolbjørnsvik. Han har vært aktivt medlem i Hisøy Historielag helt fra starten i 1979. Ved flere anledninger på våre medlemsmøter har han levende fortalt fra sine barndomsår i Kolbjørnsvik. For noe år tilbake fikk Hisøy Historielag et manuskript som vi nå ønsker å gjengi her. Hisøy Historielag vil takke for hans store interesse for vår lokale historie. Dannevig foto 2011.

Prospektkort fra Slæba omkring 1910. AAks.

hansen, eller fru Johansen Belgien, som hun også ble kalt ettersom hun og mannen hadde drevet forretning der en gang. Lutefisken ble presentert skinn- og benfri på et hvitt emaljert fat, og ikke som i dag når den legges ut med både skinn, finner og bein til full pris. Lenger oppe i Slæbabakken, i kjelleren til Olovius Johansen 3, var det fiskematkjøkken. Det ble drevet av fru Anne Knutsen fra Helsvika, kjent kokke fra utallige konfirmasjoner og brylluper. Jeg ser henne for meg iført hvitt forkle og hodetørkle der hun regjerte over dampende gryter og stekepanner. Råvarene leverte hennes sønn Albert, som i en periode drev som fisker. Oppe i bakken var det også en slakterbutikk4, som lå ved siden av tobakksbutikken til Jacobsen. Jeg har inntrykk av at det gjerne var halvmørkt der inne og et sparsomt interiør. Slakteren (som hette Andersen, så vidt jeg husker) var iført vanlige klær og gikk med hatten på hodet inne. Han tok kjøttdeigen med en svær neve og klasket den i papiret. Slakterens gamle far var også til stede fra og til, og visergutten hette John. Som visergutt i en slakterbutikk var det nærmest selvfølgelig at han fikk tilnavnet "PølseJohn". Varene han brakte ut til kundene, bar han på skulderen i et tretrau med et klede over. Han var sterk, for kjøttet kom med ferga i store parter, som han bar på skulderen opp til butikken. Veiene ble den gang brøytet med to hester av Severin Thorsen og Christian Trommestad, og de stoppet av og til utenfor slakteren for å ra talg til å smøre støvlene med. Da slakteren sluttet, overtok Thore Jacobsen butikken. Den ble modetnisert, og det ble satt inn kjølerom og moderne maskiner. Rett før siste krig opprettet Alfons Rose et fiskeutsalg i Slæba5• Disk og baljer ble satt opp, og en rørledning med pumpe ble lagt utover fjorden for tilførsel av friskt sjøvann. Det ble en slags "samlingsplass" rundt fiskeutsalget, hvor praten gikk, men jeg minnes en spesiell dag i 1939 da folk var lavmælte. Nyheten var kommet om torpedering av et norsk skip, og om melding til etterlatte om at sjøgutter fra Hisøy var blitt krigens ofre. I motsetning til på Noroddbrygga, var det i Slæba ikke noe ventehus for de reisende som skulle med ferga, og vinters dag kunne det være en Sut fornøyelse å stå ute, eller i beste fall under ei halvtekke ved meierier. Et alternativ var da å gå inn i en av butikkene, men ikke alle steder var dette akseptert. Hos baker Sørensen og skomaker Gabrielsen var dette ikke fullt så vanskelig om man oppførte seg skikkelig. Dessuten var det unge, pene jenter bak disken hos bakeren, og hos skomakeren sto det en glovarm vedovn.

180

Slæba hadde også sine markante skikkelser som til enhver tid var i nærheten. En av dem var Nicolai KintzelJacobsen - på lokalmål kalt Kjingsel- som bodde i det store hvite huset med brygge øst for fergeleiet6 . Han var pensjonert kontor- eller regnskapsmann, gikk med skyggelue og knortekjepp, og fulgte godt med i alt som gikk for seg i Slæba. Han ble derfor ofte kalt "Havnefogden", og var vi unger bråkete eller fant på noen pikser, varte det ikke lenge før han kom rundt hjørnet i full fart svingende med kjeppen. Nevnes i denne forbindelse må "Parafinbua" , som tilhørte kjøpmann Thorsen, og var plassert midt i Slæba mellom meieriet og baker Sørensen? Den fungerte blant annet som lager for kull og koks som Thorsen solgte, og sannsynligvis også for parafin, hvorav navnet. Vi gutter kunne sykle rundt og rundt bua i det uendelige. Kjingsels mor, som ofte satt ved vinduet, ble antagelig "hauegal" av denne roteringen, og da varte det ikke lenge før han viste seg. En kunne være fristet til å tro at denne syklingen av og til ble gjort for å irritere på ungers vis. Kjingsel fungerte også som en slags skriver for skomaker Gabrielsen 8, og jeg kan se for meg følgende scenario i skomakerverkstedet en vinterdag: Det durer fra den velfylte vedovnen, og temperaturen er høy og behagelig, skomakeren sitter og arbeider ved sin lest. På benken ved siden sitter Kjingsel med et skjærebrett over knærne som skrivebord, hvorpå befinner seg en skriveblokk, blekkhus og penneskaft. Det skal foretas en bestilling av materiell, og på ,d iktat fra skomakeren lyder det: 2 huder med sålelær, 6 par gummisåler, 6 par gummihæler, en boks gummilim o.s.v. Det er stille i rommet - bortsett fra stemmen, duren fra ovnen og skrapingen fra pennen over blokken. Den lille iakttageren borte i kroken sitter musestille, lytter og suger til seg stemningen. Det er umulig å skildre Slæba i tiden før siste verdenskrig, uten å komme inn på rutebåten DIS "Kolbjørn", som kom og gikk hvert 20. minutt hele dagen fra 06.45 til 24.00 om kvelden. Her var det ting å gjøre, og en skilling å tjene for den som var villig, enten med å bringe pakker til folk eller varer til butikkene, eller med å løpe med telegrammer, som den gangen kom over med "Kolbjørn". 1O øre for et telegram til His eller Sandvigen kunne til nød gå an, men "rosina i pølsa" var uten rvil telegrammene til Jørgen P. Jensens Rederi 9 , som kunne avstedkomme en hel 25-øring, noe som kanskje gjenspeilte tankmarkedet den gangen . Dette var ærend det var konkurranse om blant guttene, og ellers var vi vel forretningsfolk nok til at om det kom to telegrammer samtidig, sparte vi kanskje det ene for levering noe senere! Ellers inneholder minnet en tur fra "Kolbjørn" og opp til Lollaborg lO en vinter i dyp snø med en stivfrossen havulke - en meter lang - på rattkjelken, ei ulke som attpåtil hadde "gjort på seg" . Av skippere på "Kolbjørn" den tid kan jeg huske Jens Aleksandersen, Harald Nilsen, Bjarne Tønsberg Pedersen og Sigurd Haaversen, og av maskinister Olaves Terjesen, Peder Pedersen, Sverre Aslaksen og John Johannessen. I tillegg kom endel vikarer. De hygieniske forhold for besetningen lå på et lavmål, en pøs nede på fyrdørken fikk gjøre nytten om trengselen ble for overveldende. På brygga i Slæba var det også aktiviteter av forskjellig slag. Martin Thorsen, som 181

Menneskemengden nederst i Slæba skal gjøre sine innkjøp både hos baker Sørensen og kjøpmann Thorsen. Hisøy Historielags arkiv.

drev transport med lastebil, fikk bensin på 200-liters fat fra tankanlegget på Lille Skottholmen, og disse ble losset fra den lille tankbåten "Mil 7", kaptein Albert Knutsen fra Helsvika. Frakteskuta ''Agder'' kom med mel i sekker, og disse ble heist opp og landet på handkjerrer som ungguttene løp opp med til de to bakeriene. Hver høst kom det ei jakt fra Rogaland og la seg til ved brygga med lasterommet fullt av poteter og gulrøtter, og med salt- og kryddersild i tønner på dekk. Den ble liggende i lengre tid, og her kunne folk handle i stort og smått og skaffe seg vinterforråd. Lasterommet stod åpent både natt og dag om været var fint, og når mannskapet var gått ned forut, lurte vi oss om bord og knabbet gulrøtter til å knaske på. Ofte ble vi oppdaget, da spratt luka i kappen opp, et brunbarket fjes kom til syne, og jeg kan ennå erindre en røst som på Jær-mål hausta: "Gæ pæ land!" Vi kalkulerte med at faren for å bli eltet var minimal all den tid folkene om bord gikk på tretøfler. Selve området Slæba så ikke den gang ut som det gjør i dag. Et høyt plankegjerde gikk fra Taraldsens buer og helt ut til bryggekanten. En port i gjerdet førte inn til Martha Taraldsens brygge og hage, hvor det bl.a. sto et digert pæretre, og fra dette kunne vi både med - og uten - tillatelse forsyne oss til tider. Bortenfor her lå Horgens hage og hus - "Skrivergården" , det nåværende legesenter. Hagen gikk helt ut til sjøen og sluttet av på en fin steinbrygge med smijernsgjerde og port. Et stort tre med noen nøttelignende frukter (ikke kastanjer) sto ytterst på bryggen. Dette har senere måttet vike for utviklingen av området. Innenfor huset mot veien stod det et valnøtt-tre. Det sto på en måte respekt av Horgens hage, og dette var ikke en plass en gikk slik uten videre om en ikke hadde et ærende. Jeg husker at i første etasje hadde veivesenet kontor, staben den gang var kun tre-fire personer, tror jeg. Etter Horgens hage kom eiendommen til Arendals stenhuggeri J J med hus, driftsbygninger og brygge. Sten materialet kom inn sjøveien og ble losset på brygga, og under et langt overbygg som var åpent i den ene siden, holdt stenhuggerne til sommer som vinter. Disse var Karl A. Åhlin, Peder Pedersen og Herman Huseby. Sistnevnte hadde et ben som var satt stivt i vinkel, så han sto støttet til en krykke mens han arbeidet. Videre kommer vi så til kjøpmann Jørgensens eiendom med brygge. Et annet sentralt sted i Slæba var "Børsen", som lå oppe i bakken ved brannstasjonen. Opphavet til navnet er for meg ikke helt sikkert, men jeg antar at det var fordi dette var et samlingssted for lokalbefolkningen, og for andre også for den del, men forbeholdt mannfolk. Jeg har inntrykk av at det "alltid" var folk på "Børsen", fra morgen til seine kveld, enten noen som skulle med ferga, sjøfolk på ferie eller andre som hadde tid til overs. Her diskuterte og drøftet man det meste, fra politikk til gode historier. Men ett var udiskutabelt, og det var at noen unger i nærheten til å lytte til voksenpraten, det ville man ikke ha. Kom en for nærme, ble en straks jaget bort, dette hadde med moral og etikk å gjøre tror jeg. Kanskje uforståelig nå. l våre dager arrangeres det forskjellige former for underholdning i Slæba, men vi ble ikke helt sulteforet, vi heller. En mann som de eldre kalte for "Sjøormen", hadde opplesninger i mørke høstkvelder. Han sto da på en høy mur iført en lang frakk og en stor hatt. En utelampe ble tent på en husvegg som leselys, og en god del folk samlet seg nedenfor muren for å høre på. Tror at han fikk tilnavnet etter et av sine opplesningsstykker. Vi unger forsto ikke så mye av det som ble lest, men det hele var ganske mystisk og spennende. Og så hadde vi ikke å forglemme Frelsesarmeen som av og til arrangerte sine friluftsmøter. Brannstasjonen har vært nevnt tidligere, den lå plassert oppe i Slæbabakken og besto av ei bu med tilbygg i mur, og med klokketårn og sirene på taket. Den inneholdt 2 motorbrannsprøyter, slangevogner og forskjellig utstyr ellers. To andre stasjoner, men

182

"Børsen" var et sentralt sted i Slæba. Det lå like oppe i bakken ved brannstasjonen. Stedet var tidligere et samlingspunkt forbeholdt mannfolkene i Vika. Huset til høyre er den gamle brannstasjonen, kalt sprøytehuset. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

betydelig mindre, var plassert på Sandvigen og på Guldsmedengen, og sammen utgjorde disse tre det sivile brannvern på Hisøy. Alt var basert på frivillighet, og på at så mange som mulig møtte frem når sirenen lød. Mitt hjem l 2 lå ganske nær brannstasjonen, og det var ikke tale om annet enn at alle i huset våknet av lyden. Var folk sene med å møte frem aven eller annen grunn, ulte sirenen i ett helt til et tilstrekkelig antall var møtt frem og utrykningen kunne starte. Det føltes uhyggelig, mest om natten, særlig når en tenkte på at enhver forsinkelse betød at brannen tiltok i omfang. Uhyggelig var det også når det brant i kullhaugene på Kulltangen, slangene kunne ligge og renne oppå haugene i dagevis uten at brannen slukket. Det endte gjerne med at kullet ble kjørt ut på lektere med trillebår for å komme inn til - og ta bukt med - brannens kjerne. r tidligere tider måtte slukningsutstyret transporteres på handkjerrer som folkene løp med, men det jeg husker var at Martin Thorsen tok seg av transporten med lastebilen, i hvert fall så langt som det var vei. Etter hvert som en blir eldre, virker det som om det en opplevde som barn og ung, kommer klarere frem i hukommelsen (etter hvert som korttidsminnet svekkes). Ikke alt egner seg til gjenfortelling ennå av forskjellige årsaker, men en dag i fremtiden åpner det seg sikkert muligheter for andre til å bla i fortidens minnebok. Jeg for min del velger å avslutte nå, og håper at ingen føler seg gjenkjent på en ufordelaktig måte.

Noter 1 Arendals

Dampskibsselskab 144 l Sperrevigveien 122 (ved krysset med Sandvigveien) 4 Vikaveien 137 51en del av det som nå er Vikaveien 141 6 Sperrevigveien 1 ) Vikaveien 146 81en del av det som nå er Vikaveien 141 9 Sandvigveien 19 10 Trommestadveien 55 (i nærheten av Hisøy skole) 11 Var der som kommunens pumpehus er nå og på plassen utover mot sjøen. 11 Sperrevigveien 115 1 Vikaveien

183

Gæstgiver Huuse paa Colbiørnswiig Tangen (g.nr. 306 og b.nr. 4) Av Ulrik Sissener Kirkedam

Kolbjørnsviktangen før 1886 Det året var det en stor brann ute på Tangen. Vertshuset har "overlevd" denne brannen og en ny storbrann i samme området i 1963. Det store lyse to-etasjes huset, nummer 2 fra venstre bildekant, er vertshuset. Nåværende eier er Helge Paulsen. Hisøy Historielags arkiv.

Det fortelles at skjenke- og vinstuene ofte ble avmerket på gamle sjøkart. Vi kan med andre ord finne kart som viser at det var skjenkesteder både på Sandvigen og et på Merdø. I tillegg fantes det også minst ett skjenkested som hadde kongelig bevilling i Kolbjørnsvik. Dette skjenkestedet var i huset til nåværende eier, Helge Paulsen. Han har en lang historie å fortelle. Da han overtok huset etter sin bestefar, fantes det mange spor som kunne vise til at det hadde vært en gammel skjenkestue her. Det var svært nedslitte dørstokker som tydet på at mange mennesker hadde vært innom denne stuen. Det var også store, brede planker i gulvet. Noen av disse var så tynnslitte enkelte steder at en kunne trø tvers gjennom. Dette tydet på stor trafikk ut og inn i stuene, og da som oftest på trebunner. På tømmerveggen i gangen er det et monogram, et bilde aven riksløve, som var det offentlige tegnet på vin- og skjenkestue. Dette risset er tatt vare på og skal minne alle besøkende gjester om at her har det vært offentlig skjenkestue. I andre etasje var det rom for overnatting. Til eiendommen hørte også et seilmakerverksted. Her kunne det i perioder også innlosjeres flere sjøfolk, men da i hengekøyer (krokene kan sees). I skjøtet fra 1875 står eiendomsgrensene beskrevet og omtalt. Her står oppført gjestgiver Thor Aslagsen som en av de tidligste eiere. Gjestgiveriet ble kjøpt av skipsfører Ole Eriksen. Etter dette blir det slutt på bruken av huset som skjenkestue. Dette

fant trolig sted etter at Ole Eriksens enke solgte eiendommen til seilmaker C. A. Norlund i 1875. Det er verdt å merke seg at enken, Anne Eriksen, skriver under skjøtet i 1875 m.p.p., som betyr "med påholden penn" . (Hun var ikke skrivefør.) I folkeminnet lever det fortsatt litt tradisjonshisrorie om Thor Gjestgiver, som han ble kalt. Huldt Ugland skriver i sine memoarer bl.a.: Thors datter, "Sola på Tangen" som hun ble kalt, var meget vakker. Hun serverte i gjestgiveriet og var nok til glede for de besøkende. Thor var en omgjengelig mann. Rett som det var skålte han med sine gjester. Han ble godt likt blant folk flest. Hans kone, Maren Christine, fikk nok laget en lokal variant av et skjemtevers som lyder omtrent som så: Mit skjørt hænger og slarver, sagde Maren Garver, Mit er i ro, Sagde Madam Mo, Jeg lægger dig på plassen, sagde Jens Lassen, Aa kys mig bag, sagde Anders Krag. Det sies også at Thor oftest rok med seg et ekstra glass når gjestene bestilte drikke. Da skulle han skåle med gjestene og mange godord ble sagt. Et utsagn ble ofte brukt av verten: "Skål, far. Vel hjem, far". Så skålte de og var vel forlikte.

185

Flyfoto, 2010. Bildeeier Dag Nordhaug, enerett Hisøy legesenter.

Den norske riksLøven var brent inn i et veggbord inne i gangen. Dette var et synLig bevis på at stedet hadde kongelig bevilLing. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

Grendehus med pub Av Bjørg Bøe

Grendehuset er blitt en viktig møteplass i Kolbjørnsvik. Her er møte- og selskapslokaler, pub og petanquebane. Foto Bjørg Bøe, 2011.

Egentlig skulle "Det gamle ligningskontoret" i Noroddveien 4 rives. Det ble mye oppstuss da bygningsrådet i 1990 vedtok å rive huset for å lage flere parkeringsplasser i Kolbjørnsvik. Huset hadde stått tomt og forfalt etter at ligningskontoret flyttet til byen. Helt siden Skrivergården ble bygget om, hadde det vært forutsetningen at ligningskontoret skulle rives ved bygging av et andre byggetrinn. Det ble aldri aktuelt å bygge på Skrivergården, og det ble heller ikke aktuelt å rive det gamle ligningskontoret, for det var noen som hadde kastet sine øyne på det gamle huset i Kolbjørnsvik og ønsket det som "et sted å være" for foreninger og lag. Huset er bygget i 1916, og ble i 1927 overtatt av Fridtjof S. Danielsen som drev steinhuggeriet i en verkstedbygning på eiendommen. Hisøy kommune kjøpte huset, der det var ligningskontor fra 1965 til 1989. På oppfordring fra velforeningen foretok fYlkeskonservatoren befaring, og mente at det gamle sveitserhuset i høy grad kunne sies å være verneverdig. Fasaderekken mot brygga gjør at huset har meget stor miljøverdi.

For galt å rive "Vi ser det for galt at dette for oss verdifulle huset skulle bli revet, da dette kan fylle våre behov i mange år fremover", heter det i brevet fra foreningene, datert 23 . novem-

ber 1989. Det ble drevet intens lobbyvirksomhet, forteller Per Solli, som var leder i Kolbjørnsvik Vel og primus motor for å etablere et grendehus sammen med flere andre foreninger på Hisøy. Det førte til at kommunestyret 6. november 1990 med 16 mot l stemme endret bygningsrådets vedtak om å rive bygget, for heller å leie det ut til aktuelle lag og foreninger. Dermed fikk velforeningen, Røde Kors, Lions Club og daværende Husmorlaget møtelokaler. Husmorlaget har senere trukket seg ut, mens de tre andre foreningene har drevet grendehuset, der det er nedlagt mye dugnadsarbeid opp gjennom årene. Et gammelt hus trenger mye vedlikehold.

En møteplass I tillegg til at foreningene rar gratis møtelokaler, leies også 2. etasje ut til fester av ymse slag, alt fra dåp og konfirmasjon til vennesamlinger og jubileer. Dessuten er grendehuset møteplass for de eldre i Kolbjørnsvik hver 2. tirsdag i måneden. Da serverer Grethe Solli og Reidun Sandøy kaffe og vafler, i desember er det varm ertesuppe, erter-, kjøtt- og flesk på menyen. Om sommeren fiskesuppe. Gjett om det er populært! - Huset skal være et grendehus for flest mulig, vi leier gjerne ut til flere, sier Per Solli og viser til vilkår for statstilskudd, som grendehuset også har mottatt for å finansiere prosjektet. For det har kostet, ikke bare masse arbeid, men også penger å sette i stand og drive grendehuset. Det ble søkt om både støtte og lån... fra henholdsvis kommune og bank. Og nå drives grendehuset økonomisk greit takket være utleievirksomheten' i 2. etasje og leieinntekter fra puben "Moringen".

Populær pub

Per Solli var leder i Kolbjørnsvik Vel og primus motor i arbeidet med å overta det gamle ligningskontoret som grendehus. Foto Bjørg Bøe, 2011.

I første etasje i grendehuset finner vi "Moringen" , den populære puben som er kjent langt ut over Kolbjørnsviks grenser. Hit kommer både Vika-folk og folk fra hele Hisøy. Og ikke sjelden kommer det pubgjester fra byen som vil oppleve den spesielle stemningen på "Moringen" . Det hele begynte med pubkvelder i regi av Kolbjørnsvik Vel. Knut Fonneløp Storhaug og Jan Krøger syntes dette var så gøy at de bestemte seg for å overta og lage en ordentlig pub i Kolbjørnsvik. Den ble etablert i 2002, og etter godkjente skjenkeprøver og kommunal bevilling ble "Moringen" offisielt åpnet i februar 2003. Da var puben pusset opp og innredet maritimt, slik kanskje et av de 7 skjenkestedene i Sperreviga så ut i gamle dager. - Vi hadde lyst til å lage en slik pub, forteller Knut Storhaug som har fortsatt driften etter at Jan Krøger trakk seg ut i 2009. Han ble erstattet av Lasse Andersen og Thomas Nicolai Knudtzon som medeiere og vertskap på skift i puben. Helt fra første stund strømmet folk til, først av nysgjerrighet, siden har det bare fortsatt. "Moringen" er blitt et populært møtested om fredagene. - Vi har klart å skape et miljø som du finner i Irland, et sted der en 18-åring og en 70-åring kan sitte sammen med en øl ved samme bord. Det er det ikke mange steder i Norge man opplever, mener Storhaug. Stedet er også veldig positivt for nyinnflyttede på Hisøy. Her er det bare å stikke innom for å bli kjent med sine nye naboer. Om sommeren arrangeres det konserter i "Moringen"s regi. Første gang var med populære Vamp i 2005. "Bohemjazz" er et annet populært sommerarrangement der puben er medarrangør sammen med Canal Street. Som kjent bodde Hans Jæger, den kjente og beryktede kristianiabohemen, en tid hos sine slektninger i Kolbjørnsvik, nærmere bestemt i Noroddveien. Jægers ånd går igjen i sommerarrangementet på bryggekanten i Kolbjørnsvik.

187

Knut Fonneløp Storhaug er pubvert og stifter av Moringen pub. Foto Bjørg Bøe, 2011.

Petanque med kuleramme og tommestokk Av Bjørg Bøe Utenfor grendehuset og puben "Moringen" , og som nærmeste nabo til Skrivergården, har en liten gruppe entusiaster med Per Solli og Lions Club i spissen laget en pentanquebane med riktige, internasjonale mål. Petanque er kanskje bedre kjent som boccia eller bo ule, men i Kolbjørnsvik holder man på det franske navnet for kulespillet der det er om å gjøre å komme.nærmest den lille trekula som blir omtalt som "grisen". Banen ble høytidelig innviet høsten 2009, med besøk fra petanqueklubben på Tyholmen. Senere samme høst inntok en gjeng Vika-folk banen hver onsdag ettermiddag. Da samles gjengen som synes dette er en hyggelig måte å treffes på. Kjernen er "gamlekara" i Vika, som møtes på "Moringen" hver siste fredag i måneden. Om onsdagene har de gjerne med seg sine partnere. De kunne ikke noen ting om petanque fra før. - Vi har det gøy, sier gjengen som er samlet en onsdagskveld i august. Banen blir raket jevn og fin av Grethe Olsen, før gjengen deler seg i tre lag. De er såpass mange at alle ikke kan spille på en gang. Lagene spiller med hver sin farge på kulene, røde og grønne, og Grethe Olsen holder orden på poengene med kuleramme. Muntre replikker hagler, både fra spillerne og laget som venter på benken. Og sannelig tar de ikke tilskuere også. - Vi har våre egne regler. Hovedsaken er å komme nær "grisen". Det er sosialt og veldig koselig å møtes slik, forteller spillerne. Her serveres vanligvis verken mat eller drikke, men ett av parene feiret sin førtiåtteårs bryllupsdag på petanquen, med boller og kaffe. Det er med andre ord ingen ungdomsgjeng som møtes her hver onsdag. Og hvis ikke øyemålet holder, så må Finn Jonassen frem med tommestokken for å måle hvem som ligger nærmest "grisen". - Min er nærmest, den holdt! jubler Beth Edvardsen. Men like etter kommer Tulla Hermansen med en kule som er enda nærmere. Slik går spillet, opp til 7 poeng. Da er det bytte av lag. Ikke aldmrat etter reglene, men veldig gøy.

189

Finn Jonassen tar frem tommestokken for å måLe hviLken kuLe som Ligger nærmest den Lille "grisen". Foto Bjørg Bøe, 2010.

Denne gjengen spiller petanque hver onsdag i sesongen. Fra venstre TuLla Hermansen, Tor Thorkildsen, Finn Jonassen, Tove Voss Taraldsen, Beth Edvardsen, OLe Mangor Kristiansen og Ka ThorkiLdsen. Foto Bjørg Bøe, 2010.

Malere og kunstnere som har besøkt Kolbjørnsvik Av Ulrik Sissener Kirkedam

Opp gjennom tidene har det vært vanlig for mange utøvende kunstnere å søke til naturlige miljøer, steder med identitet eller bo-områder hvor det er mulig å oppdage noe av det gamle og originale, men også noe av det særegne, noe med "sjel". Kolbjørnsvik er et slikt sted som har tiltrukket seg kunstnere i perioder. Disse har naturlig nok kommet fra ulike kunstneriske miljøer, men felles for de~ alle er at de har gjengitt naturalistisk det bildeinntrykket de har fatt ved selvsyn av stedet. Når dette temaet tas opp i denne boken, er det for å vise Kolbjørnsvik fra en annen side, ikke bare det historiske. Gjennom ord og bilder vil vi prøve å vise hvordan de ulike kunstnere har bearbeidet sine inntrykk og fatt dem ned på lerretet. En annen side er jo også å kunne vise leserne at det faktisk finnes mange flotte malerier fra stedet Kolbjørnsvik. De første som dukket opp på l700-tallet, var karttegnerne: De tegnet gjerne oversiktsbilder med kart over byfjorden og havneforholdene. På noen av disse kartene ble det også tegnet inn noen hus i strandområdene. På andre kart hadde kunstneren lagt inn ulike fremstillinger av større hus, gårder eller skuter som på en eller annen måte passet inn i bildet. Disse gamle kartene viser ofte at Kolbjørnsvik ble tegnet inn som en del av Arendal havn. Gjennom kartene har vi kunnet skaffe oss illustrasjoner og tegninger fra Kolbjørnsvik, som er svært gamle, og dermed fatt en god oversikt over stedets natur, bygningsmasse og kanskje noen detaljer, slik som hageanlegg, hus, skuter eller ringbolter. Denne dokumentasjonen må sies å ha vært viktig for Kolbjørnsvik opp gjennom årene, fordi dette materialet er med på å kaste lys over den historiske utvikling av stedet. Det vil derfor være naturlig å ta med et utsnitt fra kart som viser hvordan Kolbjørnsvik "tok seg ut" før i tiden, sett fra en karttegners side. Noen av disse kartene er rene kunstverk, mens andre igjen gir saklige opplysninger om beliggenhet, områdets bebyggelse og andre særtrekk. (Se illustrasjon.)

Munch i Kolbjørnsvik i 1887 og "Bohem-jazz" i 2005 En artikkel, som var i Fædrelandsvennen i 1960-årene, forteller om et lite stykke Munch-historie på Hisøy. Dette temaet ble tatt opp igjen av Agderposten i tiden fra 2005 til 2009 av journalist Geir Lid. Stoffet er blitt godt mottatt og kjent i det lokale miljø på Hisøy. Likevel mener vi det er på sin plass å komme med utfyllende opplysninger, og kanskje sette dette inn i en større sammenheng. Sommeren 2005 ble det via "Canal Street" gjennomført den første "Bohem-jazz" i Kolbjørnsvik med en forutgående guidet tur i "fotsporene" til Edvard Munch og hans venner. Turen ble avsluttet med et tablå utenfor skjenkestedet "Moringen". I dette intermessoet var følgende med: Lise Christiansen som vertinnen Doris Gerner Aud Stormo som servitrisen frk. Margrethe Norgaard 191

Der er ingen tvil om at Leif Johannessen er den maler som har laget flest malerier fra Kolbjørnsvik. Her har kunstmaleren klart å fange inn noe av det miljøet som var nederst i Slæba. Butikkene, parafin bua, fargene, og ikke minst seilskuta innerst i Vika. Maleriet er i privat eie.

Gamle kart kan gi oss kunnskap om hvordan de så på steder og hva de la vekt på. Dette utsnittet viser husene p å Kolbjørnsviktangen slik tegneren så det i 1757 Legg merke til nærheten til Arendal havn. Foto Nils Voje Johansen.

"Bohemjazz" i Kolbjørnsvik juli 2005. Hisøy Historielag laget et lite tablå på 'Moringen" i forbindelse med Canal Streets konsertarrangement i Kolbjørnsvik. De som sees på bilde er fra venstre: Tore Pfaff(med ryggen til), Øystein Bjørløw (med ryggen til), Lise Christiansen, Arne Øslebye, Aud Stormo og Kåre Vilmann. Foto Erik Holand, Agderposten.

Øystein Bjørløw som kunstner-mesenen Klemens Stang Tore Pfaff som reder og kjøpmann Carl Aalholm Kåre Vilmann Henriksen som kaptein Simen Lorentz Norgaard Arne Øslebye som Christiania-bohemen Hans Jæger Ove Aspen som kunst'neren Edvard Munch (ikke på bildet). Noen av disse ankom Kolbjørnsvik med dampbåten "Petrine", som kastet glans over kvelden. Hisøy Historielag ønsket på denne måten å gjenskape noe av det som faktisk skjedde sommeren 1887. De oppmerksomme leserne vil si at året var 1886, men dette vil jeg avvise fordi i Inga Christine Gerners regnskapsbok for 1887 står det at Munch har betalt for sitt opphold. Et annet forhold sQm jeg nylig fikk svar på, var min forespørsel til Munch-ekspert Jan Thurmann-Moe om årstallet 1887 kunne være rett. Han svarer meg følgende: Det finnes et udatert brev fra Karen Bjølstad, som var tante til Edv. Munch. Denne brevkopien ble avskrevet i 1950-årene av dir. Langaards sekretærfrk. Hjalmo. Når dette brevet blir referert i Munchs biografi (2004), bruker forfatteren Atle Næss årstallet 1886, men brevkopien var da allerede, oppe til høyre, påført håndskrevet datering (J 887) utført av tidligere bibliotekar Sissel Bjørnstad. Det foreligger ingen begrunnelse for hennes datering, men den er korrekt, for dateringer og årstall i regnskapsboken er utvilsomt riktig. Videre anfører Jan Thurmann-Moe: Da maleriet av Simon Norgård sittende på benken i hagen sin på Norodden ble forevist på Munch-museet i 1950-årene, er signaturen E. Munch 86påført. Men signaturen er sannsynligvis påført først da Munch selger bildet, og erindrer feil årstall Det forekommer nemlig flere tilfeller hvor Munch, når han etter flere år selger et bilde, skriver feil årstall når han signerer og daterer bildene sine.

192

Det startet sommeren 1 887 i Kolbjørnsvik Denne sommeren kan vi si med sikkerhet at det var flere unge utøvende kunstnere fra Christiania som besøkte Kolbjørnsvik. I 1880-årene var det yrende liv og stor virksomhet både på sjø og land i Kolbjørnsvik. Det hadde tidligere vært en stor innvandring av svensker, slik at fagarbeidere av ulike slag var det mange av i vårt distrikt. Det var stor kranvirksomhet på våre to skipsverft. I Kolbjørnsvik var det bakeri, kramboder og ikke minst et par skjenkestuer og noen få vertshus. Det var skipperfrue Inga Christine Gerner som hadde sagt ja til å huse noen av de fattige (?) Christiania-bohemene noen varme sommeruker nær sjøkanten i Kolbjørnsvik. Forfatteren Atle Næss skriver i 2004 biografien om Munch. Der referer han til et upublisert notat om Munch fra Jan Thurmann-Moe hvor det står:

På Hisøy ble malerne innkvartert hos familien Gerner i Kolbjørnsvik. Dette var ikke fattigfolk som flyttet ut for sommeren, snarere kondisjonerte som tok besøkende fra hovedstaden i huset som gjester. Munch kvitterte for besøket med å male etportrett av fruens far, seiLskuterederen Simon Norgård, sittende på sin private brygge. Men Munch fikk også besøk av venner, som åpenbart ikke var redde for den beryktede Jægers nærvær. Munch malte et annet portrett, av den unge juristen Klemens Stang, stående på vertinnens veranda .

Selvportrett. Edvard Munch. Fotokopi fra Agderposten.

Tilfeldig kom vi over en husholdningsregnskapsbok fra Inga Christine Gerner. Det har i Agderposten og fra Munch-museets side vært tale om at Christiania-bohemene gjestet Kolbjørnsvik i 1886, men det stemmer altså ikke med det regnskap som fru Gerner legger frem i sin regnskapsbok. Det er interessant å se at oppholdet er regnskapsført i juni 1887 og frem til og med september 1887. Hun mottar betaling for kost og losji. Av regnskapet ser vi følgende inntekter som er regnskapsført: Munch betaler for 20 dager i juni I juli er det (Klemens) Stang som betaler I august er det den samme Stang som betaler Og i september er også Stang som betaler

kr. 30,kr. 60,kr. 30,kr. 55,-

Edvard Munch 'Norodden i Kolbjørnsvik': malt i olje på lerret i 1887 Mannen sittende på sin brygge er seilskutereder Simon Lorentz Norgaard. Maleriet er i privat eie. Foto Erik Holand, Agderposten.

193

Hvordan vi skal tolke dette, synes å være greit ut i fra de tidligere opplysninger som vi har. De som gjestet Kolbjørnsvik, var blant annet Edvard Munch, sannsynligvis Jørgen Sørensen og noen andre av hans venner. Klemens Stang hørte også til omgangskretsen og var noe sammen med dem denne sommeren. Om de alle bodde hos fru Gerner, er usikkert fordi kunstner-mesenen Klemens Stang hadde bekjente på Hisøy. Mest sannsynlig at var det han som "bladde" opp (les betalte) for de herrene som fru Gerner tok seg av. Noe som også regnskapstallene gir en bekreftelse på. Vi tar med følgende tall på de utgifter som fru Gerner hadde den første måneden Edvard Munch og hans venner var her i juni1887. Betalt Kirsten for melk og Æg Do Geta Brød Andet madvarer Sysager 1 porto 35 Kirsten Mælk Vævegarn +

Æg og brød Smør og andet porto Brød Diverse Lax Pølse Redikker Faksimile av regnskapsbok som Inga Christine Gerner førte i 1887 Her er dokumentasjonen på at Stang og Munch oppholdt seg hos henne fra juni 1881 og ut august samme året. Foto Søren Chr. Christensen, 2011. Kilde: AAks.

kr. 8,00 kr. 1,65 kr. 2,00 kr. 1,77 kr. 1,35 kr. 2,00 kr. 13,74 kr. 2,59 kr. 4,50 kr. 6,35 kr. 1,60 kr. 5,00 kr. 1,10

Makrel m.m kr. 1,80 kr. 6,20 Kirsten Æg og melk Do kr. 5,00 En skinke 6 bageren 3 kr. 9,00 Diverse 2 do 4 kr. 6,00 Brød 40 Æg 1,50 kr. 1,90 Blade kr. 3,75 kr. 2,40 Kage og Punch Fyrfad og kande kr. 4,50 Porto 35 Mælk 80 Brød 60 + Geta 40 tils. Kr. 2,15 Samlet utgifter kr. 94,35 (Her er det regnet 1 kr. for lite!)

I et tidligere avisreferat skrives det at de som leide hos fru Gerner, nærmest gikk kledd bare i filler, og da svarte hun følgende: "Overvettes rene var de vel ikke, men hyggelige folk." Datteren, Doris Gerner, forteller at besøket ikke gikk helt upåaktet hen. Gamle fru Gerners venner fikk nesten sjokk da de hørte om at den gode og anstendige skipperfruen hadde tatt i pensjon slike utsvevende personer. Hun kommenterte dette ved en anledning og sa at de var fine mennesker, som levde både rolig og anstendig. De både malte og arbeidet, og hun stelte godt med dem. Vi kan jo spørre oss hvorfor de kom til Kolbjørnsvik. Det er i alle fall to teorier som kan være med på å gi oss noen svar. En forklaring kan være at den nyutdannede jutisten, Klemens Stang, som Edvard Munch skulle lage to malerier av under sitt opphold i Kolbjørnsvik denne sommeren, henvendte seg til Inga Christines far, skipsreder Simen Lorentz Norgaard. Disse to var nemlig bekjente fra før. Han kan ha spurt om Norgaard kjente noen som kunne ta noen Christiania-kunstnere i pensjon. Vertshus hadde vi allerede, og etter folketellingen rundt 1865 ser vi at det er mange huseiere som tar imot losjerende. Det skjedde også denne sommeren hos fru Gerner. Et annet forhold var at Edvard Munch og Klemens Stang var ungdomsvenner. De var født i samme år, 1863, og kjente hverandre fra ulike sammenhenger. En annen sak var at Hans Jæger trolig var en del av "følget" denne sommeren 1887. Han hadde familie i Arendal by. Hans mor, Ottilia Jæger, var søster til Hanna, som var kona til Niels Mathias Aalholm. De var altså 194

Edvard Munch 'Mor med 3 barn på Norodden': malt i 1887. Bildet er olje malt på lerret, 31x52cm. Bildet er i privat eie. Motivet er hentet.fra gårdsrommet på eiendommen Noroddveien 74. Foto Erik Holand

onkel og tante til Hans Jæger. Jægers foreldre døde tidlig, mens Hans ennå var et barn. Det ble da aktuelt å ta over omsorgen. Paret Hanna og Niels M. Aalholm var barnløse, så valget ble at de rok over omsorgen for Hans og e~ bror, Oscar Gustav. Villstyringen Hans Jæger hadde flere ganger rømt fra fosterforeldrene, og i ungdomstiden ble hans adferd vanskeligere og vanskeligere. Til slutt ble dette så vanskelig for ekteparet Aalholm at Hans Jæger rømte fra sine fosterforeldre og forlot Arendal. Senere, da hans venner besøkte Kolbjørnsvik, kunne det jo tenkes at Jæger gjorde sine påvirkninger gjeldende i sin bekjentskapskrets i forkant av besøket, men dette er noe vi ikke kan si med sikkerhet. Men hans navn står innrisset i en vindusrute i huset til Tor Thorkildsen, ytterst på Norodden, like ved Kolbjørns fergeleie. Dette mener jeg kan bety at han har oppholdt seg i dette huset, og kanskje bodde han i det værelset som fortsatt har den samme vindusruten hvor hans navn er inngravert. For øvrig er dette det samme huset som Simon Norgaard bodde i, og det er på denne eiendommen at Munch malte sine bilder. En av våre største Munch-eksperter, Jan Thurmann-Moe, skreven artikkel i tidsskriftet Kunst og Kultur Of. 4. 2001 om Edvard Munchs opphold i Kolbjørnsvik på Hisøy sommeren 1886 (som nå altså er 1887). Her forteller han om et fotografi av et maleri han umiddelbart kjente igjen fra tidligere Munch-bilder. Dette bildet skulle vise seg å være malt i hagen hvor Tor Thorkildsen i dag bor på Norodden. Mannen på maleriet skal være skipsreder Simon Lorentz Norgaard. I den videre studien av Munchs bilde fra dette oppholdet, ble det stilt flere spørsmål. Kunne Munch ha malt flere bilder under sitt opphold? I kjølvannet av dette dukket det faktisk opp fire bilder til, hvorav tre bilder har med motiv fra hagen der en gang Simon Lorentz Norgaard bodde. To av bildene er portretter av Klemens Stang. I de ro andre brukte Munch Kolbjørnsvik-beboere som modeller. Av plasshensyn kan vi ikke gjengi alle maleriene her i denne boken, men vise til bl.a. Agderpostens avisartikler på ettersommeren 2009.

Lokale bymalere oppdager idyllen i Kolbjørnsvik Det går flere ti-år uren at det kommer opp noe i media av bilder, malerier o.l., men flere kjente bymalere oppdager at det finnes gode motiv i Kolbjørnsvik. Utover på 1920-tallet er det en god del lokale bymalere som finner idylliske motiv blant annet i Kolbjørnsvik. 195

Julius Smith bodde på Fagerheim på His. Han var særlig kjent for sine by-maleri fra Arendal, men han malte også enkelte bilder fra Hisøy. Imidlertidig var han ofte å se i Kolbjørnsvik. Der stod han og malte motiver fra Arendals havn. Her har vi gjengitt et av hans kjente bilder slik vi kunne se Arendal havn i gamle dager. Bildet eies av Arendal kommune. Foto Øyvind Rosenvinge, 2011.

Skrivergårdens hage og Lassens kran. Maleriet er malt i olje på lerret i 1953. Maleriet er i privat eie.

Fra de utstillinger som "Vi over 60" har arrangert, har det kommet frem ulike malerier fra Kolbjørnsvik både i dagspressen og på utstillingene. Men det foreligger ingen registrering av alle bilder og malerier som finnes fra Kolbjørnsvik. Sansyligvis finnes det svært mange, men sikkert kvalitet. De malerne som trekkes frem i denne sammenheng, kan det sikkert være ulike meninger om, men tror det kan være riktig å komme med "et dryss" av bilder som ulike malere har gjort fra stedet, uten at dette skal favorisere verken den ene eller den andre. Her nevnes følgende:

Julius Smith Han betegnes som en av de mest kjente bymalerne i Arendal. Det henger flere bilder som han har malt bl.a. på Sørlandets Sykehus Arendal, i Arendal Handelstands lokaler og i mange private hjem. Sommeren 2010 dukket det opp et flott maleri fra Sperrevigveien. Maleriet var for salg i en av byens kunstforretninger. Det kom fra en privat person som bodde i Oslo, og som vi må regne med hadde sine aner i Arendal eller på Hisøy. Dette bildet er ett av de Julius Smith har malt fra Kolbjørnsvik, men desto hyggeligere er det at bildet er blant de beste av hans arbeider. Bildet er i dag i privat eie, og har fått sin plass i et Kolbjørnsvik-hjem.

196

Fred. Terkelsen er også en av bymaLerne som har fonnet mange vakre motiver i KoLbjørnsvik. Dette maLeriet er fra Sperrevigveien, og bLe "oppdaget"for saLg i et av byens gaLLerier. MaLeriet er maLt i 1922 og er i privat eie. Foto ULrik S. Kirkedam, Hisøy HistorieLags arkiv.

Fred. Terkelsen Han var særlig kjent for sine Arendals-motiv. Mange av hans bilder henger bl.a. i lokalene til Sparebanken Sør, men bildene hans pryder sikkert mange hjem både i vårt distrikt og utenbys . Han var litt tidligere ute enn Smith, men en tid virket de også sammen. I 1933 hadde Arendal kunstforening en utstilling med bilder fra bl.a. Terkelsen og Smith. Terkelsen må ha tatt turen over byfjorden opptil flere ganger for å fange inn den idyll som har vært rundt Skrivergården. Bildet vi ser gjengitt her, er et motiv hentet fra Skrivergården. Bildet er malt i 1920-årene. "Skrivergården" maLt av Fred. TerkeLsen. MaLeriet er i privat eie. Foto Søren Chr. Christensen, 2011 .

197

Knut Haaning bodde en tid av sin kunstnerperiode på Tromøy. Han malte ulike motiver fra hele vårt distrikt. Selv om dette motivet kunne være fra andre steder, vet vi med sikkerhet at Haaning ofte ble observert i Kolbjørnsvik med sitt staffeli for å male båtmotiver. Maleriet er malt i olje på lerret i 1979. Foto Ulrik S. Kirkedam, Hisøy Historielags arkiv.

Knut Haaning De som husker han, forteller meg at han ofte kunne stå på Kolbjørnsviktangen og male båtene som lå ved bryggene. Han må også regnes blant en av de mange lokale kunstnere som produserte noen få bilder fra miljøet i Kolbjørnsvik. Stilen hans er en helt annen enn Terkelsens og Smiths. Jeg har ikke kunnet bringe frem flere enn dette ene bildet som er gjengitt i boken, men jeg vil tro at det finnes mange flere bilder som henger i forskjellige hjem, og som kan føres tilbake til steder i distriktet vårt. Sperrevigveien anno 1929. Vinterbildet viser den gamle veien som gikk tett Langs husene. Huset oppe til venstre er revet, mens det hvite huset er Bentzens hus. Dette er malt av Louis Johannessen, for til Leif Johannessen. Louis var bankmann av yrke, men hadde dette som en hobby. Maleriet er i privat eie.

198

Louis og Leif Johannessen Far og sønn drev mye og malte bilder. Faren hadde dette som en hobby ved siden av sin stilling som bankfunksjonær i Arendal Sparebank. Det sies at faren var flink, flinkere enn sønnen vil mange påstå, men her er meningene mange. Sønnen, Leif, døde på 1990-tallet. Han produserte mange bilder og da særlig fra Kolbjørnsvik. Han fant sine motiv fra gamle foto og prospektkort. På grunnlag av disse malte han sine "historiske" bilder. Det er svært mange som har Leif Johannessens bilder på veggene sine i dag. Han ble særlig kjent for sine studier av gamle hus, miljøer og strøk i Kolbjørnsvik. Vi kan vel si at han er den som har malt mest fra Kolbjørnsvik og dermed gjort mye for at tettstedets miljø er blitt skattet og verdsatt i ettertid. Begge bodde i Sperrevigveien, og Leif hadde sitt atelier i tilknytning til sitt hjem der.

Sigurd Christiansen Han var lensmann i Froland og bodde i lensmannsgården på Mjølhus. Han var godt kjent i lokalmiljøet. På fritiden var han søndagsskolelærer, dirigent for mannskor og hobbyrnaler. Det var Hisøy-mannen skipsreder Einar Christiansen (svigersønn til skipsreder Jørgen P. Jensen) som eide lensmannsgården i Froland. Det forklarer muligens at Sigurd Christiansens maleri av Skrivergården kom til aldershjemmet Elim på Hisøy. Sigurd Christiansen var født i 1883 og døde i 1963.

Her har sønnen, LeifJohannessen, klart å fl frem det aller meste av de miljøer som mange folk forbinder med Kolbjørnsvik. Her ser vi butikkene, ''Kolbjørn': parafin bua, hesten som kjørte varer, steinkarret, det store treet utenfor Skrivergården, Branden og litt av Arendal havn som bakgrunn. Maleriet er stort og måler lOOx150cm. Det er i privat eie. Foto Ulrik S. Kirkedam.

Dette flotte bildet henger på ''Elim '~ Hisøy Historielag har gjennom lang tid prøvd å kartlegge ulike motiver fra Kolbjørnsvik som forskjellige kunstnere har malt. Her har Ulrik Sissener Kirkedam, leder i Hisøy Historielag, fonnet et maleri av Sigurd Christiansen. Foto Vidar Fløde, Agderposten. 199

Malerbrødrene, Knut og Gustav Lønnhaug, bodde på Hisøy. Knut på St. Hansveien og Gustav i Sperrevigen. Gustav har malt mange ulike motiver fra Hisøy. Her har vi avfotografert et lite oljemaleri fra Slæba som viser skomakerverkstedet øverst og butikken til Solberg-Jacobsen nederst. Maleriet er malt i olje på lerrert i 1945 og er 65 x 48cm stort. Bildet er i privat eie. Foto Ulrik S. Kirkedam.

Gustav Lønnhaug Han var en lokal maler som tegnet og malte fra Hisøy. Hans far bodde på Sandvigen. Blant annet laget han en skolefane for Sandvigen skole. Men det finnes et lite, pent naturalistisk bilde fra Slæba som viser husene til skomaker-, slakter- og kjøpmannsfamilien Solberg-Jacobsen. Dette er signert G.L. -45. Forøvrig mener vi det kan finnes flere bilder malt av Lønnhaug.

Kjell Westermark Mørk Han var også en av våre lokale kunstnere. Det finnes nok svært mange ungdommer i distriktet som har hatt Westermark Mørk i tegning da de gikk på realskolen i Arendal. Han laget mange tusj-tegninger og noen få akvareller. På en utstilling som ble holdt etter hans død, kom det også frem noen oljemalerier. Her gjengis et sort/hvitt-motiv fra en serie som han laget med motiver fra Arendal. I denne fantes det også et ganske fint motiv fra Kolbjørnsvik.

Kjell Westermark Mørk var en kjent person i Arendal på 1960-tallet og noen ti-år fremover. Han var kunstfoglig lærer i mange år ved realskolen i Arendal. I en periode ledet han også kunstforeningen i Arendal og ledet oppbyggingen av Det Lindvedske Hus på Tyholmen, som fortsatt er kunstforeningens lokaler. Bildet er ett aven tusj-serie som han laget og solgte i 1985. Bildet er i privat eie.

200 ....

• Ants Lepson er en var våre nålevende lokale marinemalere som har fitt stor anerkjennelse for sine marinebilder både lokalt og nasjonalt. Han har også faget mange koselige malerier og bilder fra Kolbjørnsvik. Mange av hans bilder er reprodusert til inntekt for gode og veldedige formål. Her har vi gjengitt et bilde som er brukt i en maritim kalender i 2003.

Ants lepson Vår nålevende marinemaler har gjennom flere år bidradd i lokalmiljøet både med tegninger, akvareller og malerier av båter, skuter og stilstudier fra blant annet Kolbjørnsvik. Han har malt et koselig bilde av "Kolbjørn". Det henger i Arendals Sjømandsforenings lokaler på Tyholmen. Det finnes flere malerier og tegninger med motiv fra bryggekanten i Kolbjørnsvik. Han er kjent som en forkjemper for å bevare det gamle miljøet som fortSatt finnes i Kolbjørnsvik.

Ivar Refsdal var født 6. april 1866, fødested var Vik i Sogn og Fjordane. Han døde 4 . april 1939 i Oslo. Han var lærer og kartograf. I 1892 flyttet han til Hisøy ved Arendal, der han var lærer fram til 190 l. I denne perioden tegnet han mange hus og miljøer på Hisøy. Noen elever fikk muligens tegningene som en påskjønnelse, men det var nok også noen som "bestilte" tegninger av sine hus. Han hadde en særlig god evne til å tegne nøyaktig. Det finnes et fåtall tegninger her i distriktet av lærer Ivar Refsdal. I 1926 ble han kartograf på heltid. Han er mest kjent som kartograf. Atlaset og veggkartene hans var i lang tid dominerende i norske skoler. Ellers var han allmennlærer med særlig interesse for geografi og kunstfag.

Ferdinand Finne Til slutt skal nevnes en som ble godt kjent i Kolbjørnsvik på l%O-tallet, nemlig kunstneren og skribenten Ferdinand Finne. Som noen kjenner til, så kjøpte han to gamle arbeiderboliger som stod på Branden. Det var to rødmalte hus, som ble kalt for Lisa og Nils Johnsens hus. Bygningene 201

I enkelte hjem på Hisøy henger det fortsatt noen pene, små og detaljrike tegninger fra Kolbjørnsvik. Disse kunstverkene kan være svakt fargelagt eller være en ren tusjtegning i svart-hvitt. Det er læreren og senere den kjente karttegneren Ivar Refidal som har laget disse skissene. Han var lærer på Hisøy i 1890årene. Dette bildet er fra Norvigen og datert 1895. Skissen er signert '1 R. )) Bifdeeier Hanne Jensen.

k'OlBJ0RN5VIK

Slæba. B. Holtan 1993. Denne lille fargetegningen er trykket opp i 200 eksemplarer. Hisøy Historielags arkiv.

69 /~;;.,~

ble trolig sart opp da Herlofsen drev sin skipskran her tidlig på 1800-tallet. Senere ble derte arbeiderboliger som tilhørte Lassens kran. Da Finne kjøpte begge husene i begynnelsen av 1960-årene av Karen Elise Lassen, var de ganske forfalne og stod for riving. Planen til Ferdinand Finne var å rive husene og bygge disse opp på Narestø for å ra nytt sommersted der. Dette ble gjort sommeren 1968, og som noen av oss kjenner til, hadde han stedet på Narestø bare en kort stund før han solgte det med "hud og hår", som han selv sa. Han innredet sitt sommersted meget smakfullt med gamle møbler og mange antikviteter. Da huset var ferdig, var Finne også "ferdig" med sitt prosjekt og kvittet seg da med dette. Det morsomme er at sommeren 1970 var jeg og min kone, sammen med mine foreldre, og besøkte Finne i det nye hjemmet hans på Narestø. Det ble en uforglemmelig aften da Finne satte seg ved det hvitmalte flygelet og spilte norsk musikk ved vår inntreden i det nyrestaurerte hjemmet hans . Vi kjenner ikke til at Ferdinand Finne har malt noen bilder fra Kolbjørnsvik. Likevel omtalte han stedet som et unikt senter, som fortsatt lå i en slags dvaletilstand på 1960-tallet, og viste seg frem med sine små viker, vakre hus og lune kroker. Ferdinand Finne døde i en alder av 89 år i 1999. Plass for egne notater: Her kan leserne selv skrive ned sine "kjente" kunstnere som vet har malt bilder fra Kolbjørnsvik. l ...........................................................................................................................

2.......................................................................................................................... . 3.......................................................................................................................... .

4.......................................................................................................................... .

5.......................................................................................................................... . 203

Ferdinand Finne utenfor Det Lindvedske Hus i Arendal den 23. Ol. 1993. Bildet er tatt for Fædrelandsvennen av Bjørg Bøe. Arkivfoto.

Bakeren i Kolbjørnsvik Av Ulrik Sissener Kirkedam

Taraldsens bakeri og konditori var allerede etablert tidlig på 1920-tallet. I en attest underskrevet av T. Taraldsen i 1931 står det at Julius Wilhelmsen har vært ansatt som lærling og senere som svenn i 9 år.

Baker Julius Wilhelmsen i bakgården til sitt bakeri på 195O-tallet. Bildeeier Ellen Jansen.

Mor var dameskredder Julius Wilhelmsen var en institusjon i Kolbj ørnsvik. Han var født i 1905 av foreldre Leonard Nikolai og Gerhardine Marie, født Andersen . Han hadde to andre søsken, en bror og ei søster. Andersens bodde i Løkka, og besteforeldrene til Julius på farssiden bodde på Langodden. log med at far til Julius reiste til Amerika kort tid etter at han ble født, er det lite minner bakergutten har om sin far. Han døde også der. Da ble det til at mor, Gerhardine Marie, måtte sørge for levebrødet til sine tre barn. Hun var dameskredder hos skredder Tollefsen i Arendal. Hans mor mente at Julius skulle bli urmaker fordi han hadde så "nette fingre". Det ble imidlertid til at han begynte i bakerlære hos bakermester T. Taraldsen i Kolbjørnsvik i 1921. Her rok han svennebrevet i 1925 . Han utdannet seg videre, og i 1930 reiste han til København og tok et tre måneders kurs hos konditor Lemme, et kjent bakerfi rma i København på denne tiden. I 1935 overtok han bakeriet etter T. Taraldsen. Lokalene var leiet ut av Frøydis Simonsen og besto av bakeri, butikk, melbullager og kafe/kontor. Simonsens kolonialforretning lå vegg i vegg og i 2. og 3 . etasje var det leiligheter.

Datter til Julius Wilhelmsen, Ellen Jansen, forteller videre om sin far: I mange år hadde far en svenn i full stilling, senere kun på fredag og lørdag. De siste årene var det kun min mor som hjalp til. I alle år - unntatt de seneste, betjente Julius' søster Lilly ogJossa Jonassen butikken, begge i halv stilling. Senere var Hillborg Johnsen, Inez (Thorsen) Fløystad, Lill Pedersen, Ellinor Borg Lindquist og Agot Henriksen der som hjelpere. Mange stakk innom bakeriet og slo aven prat, og mange gode wienerbrødskalker ble delt ut. Dagene i bakeriet var strevsomme og begynte oftest ved 5-tida. I forbindelse med høytidene ble det ekstra lange netter og dager. Arbeidet var også tungt fordi de ikke hadde elektrisk elternaskin og elektrisk steikeovn. De kom først i begynnelsen på 1950-tallet. Vi barn husket spesielt godt hvordan far strevde med å fyre opp den gamle steikeovnen med hunved. Det samme strevet gjaldt også eltingen av deigene. Alt ble gjort med hånd205

Julius og Ruth Wilhelmsen utenfor sitt bakeri i Kolbjørnsvik. I 1935 overtok Julius Wilhelmsen bakeriet etter T. Taraldsen. Lokalene ble leid av Frøydis Simonsen. Her var bakeri, melbu mellager, kafe og kontor. Helt til høyre i bildet står Christopher Huldt Ugland. Bildeeier Ellen Jansen.

Inez Thorsen var en av butikkdamene til baker Wilhelmsen. Det var mange som hadde sin jobb i butikken. Blant annet betjente Julius' søster Lilly og Jossa Jonassen butikken i mange år. Senere jobbet Hillborg Johnsen, Inez Thorsen (Fløystad), Lill Pedersen, Ellionor Borg Lundquist og Agot Henriksen mfl. i butikkutsalget. Bildeeier Ellen Jansen.

makt, og vi barn husker at pappa var utrolig sterk i armene sine. Vi husker også den daglige turen ned til bakeriet etter stengetid når han skulle "legge sur" til neste dag. Kassabeholdningen måtte tas hånd om, samt sjekke at dører var låste, og at alt var klart til neste dag. I tillegg til baker- og konditorvarer ble det solgt tobakk og andre kioskvarer. Salg av tobakk krevde handelsbrev, og dette tok hans kone Ruth, før de giftet seg i 1941. Hun var datter av Anne Johanne og Thor Thorsen som bodde i Dalen. Julius var i alle år god kamerat med Ruths brødre, spesieltTrygve. Før Ruth begynte som medhjelper i bakeriet, var hun ekspeditrise i kolonialbutikken som ble drevet av M . B. Thorsen. Da mine foreldre giftet seg i 1941, bosatte de seg i Snappekleiv og ble boende der til de ble gamle. I den mest produktive tiden av hans butikkvirksomhet ble det også levert varer til utsalget på Guldsmedengen (kjøpmann Nilssen) og i Sandvigen (kjøpmann M. Axelsen). Varene ble fraktet med håndkjerre opp til bussen hver dag kl. 12.30! Far fikk problemer med synet tidlig i 50-årsalderen. Dette førte til at han måtte slutte bakeriet allerede i 1970, og det meste av utstyret ble overdradd til bakermester Arthur Ødegaard Pedersen, uren at han drev butikken særlig lenge. Korr etter overtok "Vika Mat" (Beisland mat) lokalene. Til slutt forteller datteren Ellen Jansen, om sin far at han var god til å fortelle og huske "fra gamle dager" . Disse historiene delte han med mange. Både Hisøy Historielag og Hisøy skole brukte han ved ulike anledninger til å fortelle. Selv om synet sviktet, fikk han mange rike pensjonistår. Takket være den gode støtten og hjelpen han fikk av Ruth, så beholdt han sitt gode humør. Det ble mange turer både rundt i Norge og i Skandinavia. Danmark var et av hans favoritdand. De siste fem årene av hans liv bodde både han og Ruth på Elim aldershjem. Julius Wilhelmsen døde i 1996, 91 år gammel.

«Gammel~aker'n

har sluppet kjevlet ,Gammel-baker'nu

Kol·

bjørnsvik hu r forl engst 13,&1 fra sti kjf"'lcl. Siu gaml e bakeri solgtt han i 1970, og nå har Cl

,vekket syn gjort at ko.na Slår ror all hjeml11( bakslcn alene . - Jeg cr født og oppvok st i Kolbjør nsYi k . og bodd e 'idligerc

i et gammel! hus rra 1600 -lallet . som ble- solgt til maleren Finne og rart opp igjen på Fl os ta, forle-Iler bilkermcster Julius Wil· heimsen (so m rorøyri g rylle 75 Ir forlede n da g). Nå er han bo· sau på Snappek le\. og er all så

Hisøy· man n fremdeles. - Je-g var baker hos en annen

Julius Wilhelmsen 1905-1996 Bildeeier Ellen Jansen.

i I S år før jeg start el for meg forteller han . - Bakeri et mi ll drev jeg i de lo kalene so m

~ el y.

Beislands «( Vika M aol nå holder til i. Det var 10 bakeri er her før i tid en. og del siste SIUII CI vel i 1974· 1975. minnes ha n . Wilh elm se n onsker ikk e på noen O1å, e :\ gli hard l u, m OI d e

bakervarer som by fram i dag. men synes nå likevel a l det som bk bakt i gamle dager var noe for seg selv . - Del var liksom mcr håndr·

verk før i tiden , og da er det kl art at også smaken ble anerle· des, sier Julius "Vilhelmscn .

Faksimile fra Agderposten 8. aug. 1980.

206

Julius Wilhelmsen har værl baker i Kolbjørnsvik på Hisø~' I nærmere 50 Ar . Tidligere bodde h1t n l el 1600-1811 hU!rI ~om lå rell pli drn ljIndre

siden

B\'

buklen i bakgrunnen .

Skomakeren som ble ved sin lest! Av LeifSvalesen

Skomakermester Karl Severin Gabrielsen drev sitt eget skomakerverksted i Kolbjørnsvik. Han var fra Kilsund, født 29 . juni 1881, og nummer tre i en søskenflokk på syv. Mens hans brødre dro til sjøs, gikk han i skomakerlære hos brødrene Nestor og Malkon Jakobsen i Kolbjørnsvik. I 1902 giftet han seg med Olga Andersen fra Kolbjørnsvik, og i 1919 startet han sitt eget verksted i her. Da han ble intervjuet av "Vestlandske Tidende" i forbindelse med sin 75-årsdag, var han fremdeles i aktivitet, og kunne fortelle at skomakeryrket hadde endret karakter. Mens det før besto i å sy gode lærsko og ikke minst sjøstøvler, ble det etter hvert mest halvsåling og reparasjoner. I "seilskutetiden" ble det betalt kr. 12-14 for randsydde lærsko, og kr. 24 for de store sjøstøvlene som var svært arbeidskrevende. Det ble lange arbeidsdager, opp til 12 timer, for å forsørge kone og syv barn. Som 75-åring, i 1956, kunne Gabrielsen se tilbake på hele 58 år i faget, derav 46 år som mester. Han var glad i sitt yrke, som han holdt fast ved gjennom skiftende tider, men mente at det var gildere i gamle dager. Da skapte de mer nytt, som fabrikkene etterhvert overtok. På fritiden likte han å fiske, og var spesielt stolt av sin velstelte hage med blomsterbed og frukttrær. Hans livs største og mest rystende opplevelse skulle bli på et annet kontinent. Som ung meldte utferdstrangen seg, han reiste til Amerika og endte opp i San Francisco.

Skomaker Karl Severin Gabrielsen (1881-1959). Han drev som skomaker i Kolbjørnsvik i over 50 år. Foto LeifSvalesen.

Deler av skomakerverktøyet til Gabrielsen. Foto LeifSvalesen.

207

Det var her i denne bygningen at Karl Severin Gabrielsen hadde sitt skomakerverksted. Det lå meliom det gamle posthuset og melkeutsalget. Foto Birger Dannevig, Hisøy Historielags arkiv.

I tre år bodde Gabrielsen i

California. Da han kom tilbake til Kolbjørnsvik og fortsatte sin skomakervirksomhet, fortalte han ofte om sine opplevelser han hadde "over there '~ Blant annet seilte han med passasjerferjen SIS "Cia remont '~ Foto LeifSvalesen.

Der opplevde han det store jordskjelvet i 1906, noe som gjorde et sterkt inntrykk. Han var kommet til byen om natten, og ta timer etter brøt det hele løs. Det var et kaos uten like. Storbyen sto i flammer, all trafikk stoppet opp, jernbaneskinner ble ødelagt, og tog kjørte i avgrunnen der broene var borte. I kjølvannet av jordskjelvet var det kriminelle elementer som benyttet seg av anledningen, og den unge skomakeren var bl.a. vitne tillikplyndring, en opplevelse han aldri glemte. Under sine tre år i California seilte Gabrielsen med passasjerferjene i området, bl.a. med SIS "Claremont" . Han fikk en god attest av kaptein Strother som "a man of good character and reliable and industrious in his work". Under sitt USA-opphold ble han kjent med den fargerike westerenhelten Buffalo Bill, eller William F. Cody, som turnerte med sitt show. Det var ikke uten stolthet han fortalte om dette bekjentskapet! Selv om hans sjømannskarriere ble kortvarig, hadde han en genuin interesse for maritim historie og seil*uter. Mine første leksjoner om fartøystyper, rigg og rær fikk jeg i lysthuset ved hans hjem i Neset. Ved hjelp aven halvmodell aven bark, og utallige skutebilder, tente min bestefar en interesse som senere i livet skulle få en stor betydning for meg. Nevnes kan også at jeg i barndommens vintre stab'. bet rundt i velsydde fetdærsko fra verkstedet i Kolbjørnsvik. Skomakermester Karl Severin Gabrielsen ble ved sin lest nesten helt til sin død, 6. oktober 1959, 78 år gammel.

208

ON~DAG

Skomakermester 1(.

27. J1

Gabrielsen,

Kolbjørnsvik, fyller fredag 75 ar HeOJ/nl e i .<rilt yrke etl er konfirmas';onen, har vært m e.c;l er i 46 år on er fr emdel e.<.; å finne i verkst ed el

lIam-l

li v~

størs te o»»lcveIHe: .Jordsk.iclvet i San Fra ns ico aktet mann p His, sjon. Føl' V'"' dd ;). 'Y. gode lærsko

En kjent og oy. skoOlakermeslol' Karl Spverin og sj"s lovl " l' . m,-st av sistnevnte, t; a b ri el 8" n. Kolbjørnsvik. fyl · for dd var i .ci lgk ntr liden med ler fredag 29. juni 75 r. imange sjøtolk >lOm kun<ler. Pl'isen~ Gabrielsen lhøl'Cr til den gaml!' val'. ogsa plt"r dati dens forhold, garde' av trauste h ndverkerc som nokHu besk jl'd nr. 12 og 14 kr. for alltid har boldt sitl yrke i akt og r"ndsydde lærsko. og 24 kr. f(}r sjo· ære. HM kan 8e tilbake p hele 58 støvler. Halvs!.lling"ne kostet mel· års virke i faget, derav 4-6 r som lom 1,80 og 2 kroner for damer, mester, og han el' "nda i trav('1 bl" , 2.80 og 3 kr. for hl'rrer. Det Vill' et . kjE'ftigelse p verkstedet. slit, særlig mrd syingE'n av de svære IDet er veldig stor forskjell på sjøstøvlene og lang arbeidsdag, opp dette yl'ike lør og nå. sier han un· til 12 timer. Daglønnen for en Bvenn dt'r en samtale vi hadde med ham "ar mellom kr. l og 1,20, fo røwig i går, da vi får ham til å fortelle mest akkord. og vi kunne jo tjene litt om dette. Etter utstått tre års noe ekstra ved overtid. læretid hos brødrene Nestor og I Gabrielsen er glad i sitt yrke BOm Malkon Jo.kob8en i Kolbjørnsvik han så trofast har holdt fast ved hvor han begynte like eller kontir· gjennom skiftE'nde tider. På en m te masjon ~ n var han p forskjellige var det l:ildere i gamle dager. sier steder i Arendal og omegn. lil han hnn. vi skapt(· jo mer nytt. Nå i 1919 startet sitt eget skomaker- fabrikkene overlalt dette. verksted p det nåværende sted. Stille og rolig har ar ene svu nnet Arheidet for en skomaker er n hen. iallfall her på de hjemlige meget omlagt rra gamle dager. N breddegrad er. Men sa falt det seg er det bare halvsåli ng og repal'a· slik at han i sine yngre år tok en

tripp over til AmerIka . Som Flosta· gutt, født og oppvokset i Kilsund, var det vel utferdstrangen som meldte seg. l 1906 dro han med et emigra ntskip til California, og det var under dette utenlandsopphold at han fi kk sitt livs største opplevelse : JORDSKJELVET I S,AN Ji'R ANSl SCO 1906. nen 18. april. Jo. han husk ..r en·

50 I' etterp , datoen for denne llhyggelige natu r katastrofe, da den-I ne Kalifornias storby, Vestkystens viktigste ha nde ls· og sjøfartsby, ble I nesten helt ødelagt a v jordSkjelv oi brann. H an var kommet inn til byen natten , og om morgenen ved 5tiden brøt det løs. Det ble et kaos Ulen like. H ele storbyen i flammer, trafi kk s tengt, lammet, j ernbanCl' Kl!o.n~" opprevet, tog 8000 kjørte rett i avgrunnen hvor broer var tatt bor t. Meget rått og stygt foregikk blant befolkningen, med , ubog andre f Ol1brytel er i all forvirrinl2en. med IikpJyndring, nei, et syn" en opplevelse han glemmer. Ar var han i Amerika, han med ferj b tene som fraktet palaaaøjllrer, men' øA bar det tnbake Nc>rge Igj n. er underUgo se tilbake på livet, sier han. Men alt bill: gått greit, h Isen 'bar vært god og er det fremdeles. For fire å r s id n feir t han og hU8tr u n sitt gullbryllup. De . ' har hatt 8 ba rn, og all lever. Ingen , har dog fortsatt (arens y>rke • .boten se1v 'Vil han olde p det It len, BOm muUg, for n r han 'Iegger c>pp KOmmel' han til l talle helt i staver, øl r han. Ipnhnellom arbeidet dri. ver han ftSk ammen med en av sønn. ne, half har alltid hatt fiske Bom hobby. Og . bar han jo også sin vw hav i N e t lI kjøtte. frukttrær. bloms er, H vis han Bkul· le ba valgt 8 g et annet yrke enn det han hall valg t, ro tt d t ha blitt BOm gartner , mener han. Hjertelig til lykke med dagen.

kh.

209

Kolbjørn, en ferje med sjel Av Ulrik Sissener Kirkedam

Folk som bor i Kolbjørnsvik-området, har alltid vært avhengig av båt for å komme til byen. Før ferjetrafikken ble en fast ordning, har det vært forskjellige mennesker som har drevet med personbefordring over byfjorden. Da sorenskrivervirksomheten begynte i Kolbjørnsvik, førte dette til at folk måtte oppsøke stedet. De kom dit i egen båt eller med ferjeskyss. Det var alltid en skysskar å finne, enten. ved bryggene i Kolbjørnsvik eller ved skyssbryggen på bysiden. I en periode måtte en søke om skyssløyve for å frakte folk over byfjorden, men mange tok ikke hensyn til dette. Det fortelles at i 1880-årene, da vi hadde et politivesen, skulle de prøve å håndheve påbudet. De rorkarer som kom langs bryggene på bysiden, hadde jo ikke løyve, og da byens politi kom, rodde de bare ut på byfjorden til faren var over. Men vi vet at allerede i 1879, altså tolv år før "Colbjørn" .ble satt inn i rute, var det to fra Kolbjørnsvik som søkte Hisøy formannskap om løyve ~il personbefordring over fjorden. De gikk så langt i sin søknad at de skulle skaffe en solid og trygg båt, samt at prisen for hvert voksent menneske skulle være 7 øre mellom kl. 07.00 og kl. 21.00, og etter denne tid skulle de betale 12 øre. De fikk jobben, og de visste at konkurransen var stor fordi pensjonerte sjøfolk ofte også ville tjene seg noen ekstra slanter.

"Kolbjørn Il" 1949. Dette unike bilde er kanskje det eneste fargebildet som finnes av ferjen fra dette tidsrommet. Hisøy Historielagfant dette i sitt søk etter bilder av "Kolbjørn" i Birger Dannevigs fotoarkiv. Dannevigfoto.

Det ble etter hvert et sterkt ønske i området rundt Kolbjørnsvik om en fast ferjetrafikk over byfjorden. Drøftingene var allerede i gang på senvinteren i 1892, men det var først i februar i 1893 at "Vestlandske Tidende" kunne fortelle at det var tegnet en kontrakt om bygging av "Colbjørn" ved Arendal Mekaniske Verksted for en pris av 8000 kr. "Colbjørn I"fotografert av TeLLefLassen omkring 1900. Dette er et unikt bilde fra en tid som Hisøy Historielag har lite bilder fra. Hisøy Historielags arkiv.

211

Vi tar tro at det var stor stas da den første "Colbjørn" ble satt inn i fast rutetrafikk mellom Arendal og Kolbjørnsvik med et ekstra anløpssted, Norodden. Det ble mange turer, og folk var stort sett fornøyde, selv om den ofte ikke kunne holde rutetidene, og det hendte at ferjen var overlastet av både folk og varer. Det var en kort periode før 1910 at politiet måtte sørge for at båten ikke tok for mange passasjerer i forhold til varer, som det etter hvert ble mye av. l den første tiden var anløpsstedet på bysiden vest for Rådhuset. l Kolbjørnsvik var ferjeleiet like utenfor Skrivergården . Etter 15 års drift kom det opp en del spørsmål om forsvarligheten av ferjetransporten. Dette tiltok, og like før 1915 stod det i en større artikkel i "Vestlandske Tidende" om en del forhold vedrørende ferjetransporren. Det var blant annet en som kom med mange innspill, og vi nevner: 1. Først sikkerheten, jeg mener ikke at båten skal komme på streken hvert kvarter, men at man er sikker på at ledelsen om bord er i sikre hender. 2. Vi har alle meget lite å rutte med. Jeg tenker særlig på de mange forretningsdamer, som på en gasje av 30-40 kr. måneden skal reise til byen. 3. For det tredje har vi krav på bekvemmeligheter, slik at man befinner seg vel om bord, og at man som passasjer behandles vel og at de anløpssteder som skal anløpes, ikke blir overlatt til kapteinens forgodtbefinnende. 4. Kolbjørn har vært til velsignelse for mange, det er det ikke i tvil om, og da skipet ble satt i gang, ble det lovet at det skulle skje for en billig befordring, noe som ikke er tilfelle i dag! Til slutt skriver redaktøren følgende: Vi skal ikke ta parti i denne debatten som i går kveld ble tatt opp på Hisøy kommunehus. Begge parter fikk sagt sin mening, begge hadde gode argumenter, og vi håper at denne diskusjonen kan føre til en bedre forståelse på begge sider, hhv. "Direktionen og det Trafikerende Publikum'~ Det kom opp tingpå begge sider som måtte rettes på. Den nye Kolbjørn skal leveres senest i denne måned (desember 1915), og da blir forholdene så meget bedre. "Kolbjørn JI" i 1947. Ferjen er i ferd med å kjøre mot byen. Foto Birger Dannevig - Hisøy Historielag.

212

Den forste ferjen ble bygget ved AlS Arendals Mek. Verksted. Da var prisen 8000 kroner. Her er ferjen avbildet ved verkstedet for å gjennomgå en enklere reparasjon. Hisøy Historielags arkiv.

Als ARENDALS MEK. V E RKST E D Telegramadr.: MEKANISKE

Postadr.: HIS0 PR. ARENDAL

Maskin-, Kjele- og Plateverksted - Metalstøperi 2 Slipper for mindre Skibe - Utfører Dykkerarbeider ehavere : A. FL0YSTAD,

flI...B.

THORSEN

Før det ble bestilt ny ferje, ble den gamle solgt til NSB og ble brukt som ferjebåt for "sluskene" som bygde Snåsabanen. Vi har opplysninger om at båten også ble brukt som isbryter en kort periode. Senere hører vi at den ligger nedsunket i Eidsfjord i 1930-årene. I en regnskapsbok til Stian Bowman Herlofsen, som bodde i Kolbjørnsvik rundt år 1900, kan vi lese følgende regnskap for aksjeutbytte for hans ene Kolbjørn-aksje:

2611-1906 2/2-1907 12/2-1908 3/2-1909 312-1910

utbytte utbytte utbytte utbytte utbytte

kr. 3,00 kr. 2,50 (10%) kr. 1,50 (6%) kr. 1,50 (6%) kr. 2,50 (10%)

10/2-1911 24/2-1912 1712-1913 18/2-1914

utbytte utbytte utbytte utbytte

kr. 2,50 kr. 3,75 kr. 2,50 kr. 3,75

(10%) (15%) (10%) (16%)

Det ble kontrahert en ny "Kolbjørn Il" fra Pusnes mek. Verksted i 1915. Prisen var nå hele 18.000 kroner. Det er denne båten folk flest husker i dag. Det var en ferje med damp, og var bemannet med en maskinist og en skipper. "Kolbjørn Il" ble satt inn i ordinær rutetrafikk i desember 1915, men kjørte på Steinkarret, et skjær i Kolbjørnsvikbukten, straks ener. Den måne opp på slipp igjen, slik at driften kom ikke i gang før ut på nyåret 1916. Tore J. Claussen har skrevet en artikkel i boken om sine gunedager i Kolbjørnsvik. Historiene er hentet fra Slæba, hvor han bl.a. forteller om sine opplevelser om bord på "Kolbjørn Il". Han sier selv at han var den siste lampegutt som jobbet på ferjen, noe som han kan være stolt av. Han fortalte også på A/S Kolbjørns 118. generalforsamling at han i en periode fikk være skipper om bord, noe som han kan se tilbake på med svært gode minner. Helt fra 1915 til 1979 trafikkerte "Kolbjørn Il" på byfjorden. I disse 64 år har "Kolbjørn Il" gått 213

] mai 1980 kom den nye "Kolbjørn ]]1" til Kolbjørnsvik. ] den forbindelse ble alle kapteinene hedret med blomster for den verdifolle jobben de hadde gjort for ferjeselskapet. Fra venstre står: Tore Andersen, Terje Terjesen, Jacob Tellefsen, LeifKristiansen og Karl Georg Gjeruldsen. Hisøy Historielags arkiv.

gjennom store endringer i driftsform, fra damp til dieseldrift. Dette skjedde først i 1950årene. I 1979 var "Kolbjørn Il" så nedslitt både i skrog, motor og ellers at den kunne ikke godkjennes av skipskontrollen. I et ekstraordinært styremøte ble det bestemt at det skulle bygges en ny "Kolbjørn Ill", så lik som mulig den gamle "Kolbjørn Il". Lindstøls båtbyggeri påtok seg oppdraget å bygge en ny ferje. "Kolbjørn Ill" stod ferdig i mai 1980 til en pris av 800.000 . kroner. "Kolbjørn Il" ble senket i Lindstølsfjorden ved Risør. Den nye båten kom til Kolbjørnsvik under stor festivitas, og mange vil ennå huske at flere hundre menneskene møtte opp for å ønske den nye ferjen velkommen. I den anledning skrev daværende direksjonsformann Frithjof Holst-Pedersen en tale ved overtakelsen av "Kolbjørn Ill". Denne tas med i sin helhet.

Talen som direksjonens formann , Frithjof HolstPedersen, holdt ved ankomsten til "Kolbjørn Il l" 24. mai 1980 i Kolbjørnsvik Tilrettelagt av Ulrik S. Kirkedam for den 117, generalforsamling Gudmor, varaordfører, båtbygger Lindstøl venner av "Kolbjørn"! "Kolbjørn"s styre har anmodet meg om å formidle en takk til alle dem som har vært med å muliggjøre den nye, men likevel den gamle "Kolbjørn" som vi i dag med stolthet viser for oss brukere. Jeg vil forsøke å være kronologisk i takkerekkefølgen og begynner med å takke gudmoren, selvfølgelig, for selve dåpshandlingen, som hun har utført på en elegant og verdig måte. Når valg av gudmor falt så naturlig på Anne Marie Hedberg, er det fordi hun representerer 3. generasjon av initiativ-takerne samtidig med at hun i en årrekke har administrert den "Kolbjørn" som i 65 år gjorde en slik god tjeneste. Så god tjeneste at da "Kolbjørn" i }jor fikk dødsstøtet, og planen om bygging av ny tok form , var det ingen i tvil om at det var en kopi av den gamle vi skulle bygge. Tradisjonene skulle holdes i hevd. Takk til gudmor fordi du på en så fin måte har gjort det både i dag og i ditt arbeide tidligere! "Kolbjørn"s økonomi tillot ingen nybygging ut i fra rent forretningsmessige prinsipper. Uten en meget stor velvilje fra de lokale bankene Aust-Agder Sparebank og Den norske Creditbank hadde vi ikke kunnet sette i gang bygging, og vi takker de to bankene for en fin og ansvarsbevisst utlånspolitikk i lokalsamfunnet. I denne sammenheng er det også riktig å trekke Hisøy kommune inn. Uten kommunens garanti ogforpliktelse om økonomisk støtte, hadde det ikke vært muligfor bankene å gi oss de nødvendige lån. Vi takker derfor kommunen for det ansvar den følerfor "Kolbjørn''s fortsatte drift. La megfortelle en historie fra da "Kolbjørn" var på tegnebrettet og Lindstøl, byggeren, deltok på styremøte. Lindstøl, du forstod fra første stund at det ikke var noen alminnelig båt du skulle bygge. Du skulle bygge en båt som et helt lokalsamfunn var blitt glad i, ikke bare det fine og gode, men også det som måtte være gammelt og slitt, eller skal vi hellet si: forfinet av elde. Du skal ha takk, Lindstøl, fordi du på en slik måte har klart å videreføre tradisjonene, og når det nå på "Kolbjørn" er nye ting, er det ikke alltid din vilje som er skjedd, men skipskontrollen med sine strenge krav. Lindstøl, jeg har deg mistenkt for at du er stolt av "Kolbjørn" du har levert, noe vemod tror jeg også du fø ler i dag, idet jeg tror at du, som den første, har forelsket deg i "Kolbjørn lIr Det er mitt håp at du flr mange rivaler, noe du sikkert ikke har noe imot. Ta imot vår takk, og bring også takk med hjem til Risør - til dem som har hjulpet deg i arbeidet 214

med båten, slik at du kunne levere den fiks ferdig til avtalt tid! Kapteinene viljegførst og fremst takke fordi de så sporty forsto vår økonomiske situasjon. Det er vårt håp at de vil bli tilfreds med den nye "Kolbjørn Il!". Lykke til! Tromøy-ruten fortjener også en stor takk. De har på en utmerket måte vært med på å hindre savnet av "Kolbjørn': Jeg håper dere vil fl en fin og grei ferjeforbindelse i årrekker fremover. Venner av "Kolbjørn': det er det samme som aksjonærer i "Kolbjørn': takk fordi også dere har vært med å muliggjøre den nye! Det er nå tegnet så mange aksjer at aksjelovens minimumskrav er oppfylt, men fortsatt bør det tegnes aksjer, slik at selskapets økonomiske plattform kan bli noe tryggere. Noen særlig grad av utbytte ville det være galt av meg å love, men utbytte håper jeg dere vil fl av en fin og grei ferjeforbindelse i årrekker fremover. Den gamle "Kolbjørn" ble 65 år. Den som er bygget i dag, er faktisk enda mer solid. Den begivenhet vi i dag markerer, vil derfor gå inn i historien. Det er. vel også derfor historielaget har påtatt seg arbeidet med markeringen av ankomsten. Vi må bare si takk for velkomsten, og det samme til Hisøy Speidermusikk for den fine underholdningen, og til sist, men ikke minst, takk til historielaget, som gjør det muligfor oss å hygge oss med en kopp kaffe med vafler etter at seremonien her er over. Av opplysninger flr jeg slutte med: . Aksjetegning er mulig hos forretningsfører Larsen. Kapteinene ta; medpassasjerer gratis på noen korte turer. Om det blir fint vær 1. og 2. pinsedag, kjører "Kolbjørn" sightseeing-turer fra kl. 11 og hver halvtime mot førstegangs-billetter fl kr. 5,3 . pinsedag er arbeidsdag også for "Kolbjørn': som opptar sin gamle rute til Rådhusbryggen og Norodden 3 ganger i timen som før ... Takk for oppmerksomheten.

Det ble lagt ut aksjetegning i 1980, og det ble en fulltegnet aksjekapital!

I de 31 år (1980-2011) "Kolbjørn Ill" har trafikkert byfjorden, har det skjedd mange ting rundt ferjen som både har gjort den kjent og bemerket i nærmiljøet. Blant annet ble det nytt liv i "herremiddagene" som ble arrangert etter generalforsamlingen. Disse festene ble populære og fulltegnet denne ene gangen i året (3. onsdag i februar), og interessen har bare økt. Dette førte til at det også ble diktet en sang om "Kolbjørn" . Sangen blir nå brukt ved hver "herremiddag" til stor glede for alle. Den er kanskje lite kjent, og derfor kan det være på sin plass å komme med den i denne boken. Det er artikkelforfatteren som står bak det meste av sangen. Sang til "Kolbjørn" Mel: Hvor hen du går i li ogJjell. ... .... . Hvorhen du er i Norges land, så mange fine båter trafikkerer fjord og vann . Men her på Hisøy har vi fått, en liten ferje som vi alle syns er veldig flott. Alltid så går den fra Vika til by' n, tilbake til Norodden, for et vakkert syn. Og vår ferje det er gamle "Kolbjørn" som har gått her i hundrede år. Vi kan stole på "Kolbjørn" det vet vi, om det regner og stormer og snør. Kjære "Kolbjørn" du er jo vår ferje, som har knyttet vår øy til vår by. I vårt hjerte du alltid vil være, for du har jo ditt svært gode ry.

215

Bildet neste side: Noe før generalforsamlingen, som avholdes hvert år i februar, kom meldingen i januar 2011 om at styreformann FrithjofHolst-Pedersen ønsket å fratre sitt verv i AlS Kolbjørn. Det har blitt en livsstil å sitte i styret for ferjen, og Holst-Pedersen har løst mange oppgaver i den forbindelse. Den 83-årige formannen har kjørt utallige turer og vært med på mange viktige avgjørelser i ''Kolbjørns'' historie. Da ''Kolbjørn Il" måtte kondemneres i 1979, var han aktivt med på å kontrahere en ny ferJe hos Lindstøls båtbyggeri i Risør. Han har helt siden guttedagene vært en ivrig kolbjørntilhenger, og han har alltid vært betatt av ferjen. Den har blitt en del av det lokale miljø som svært mange setter pris på. ''Kolbjørn" er å se både i Kolbjørnsvik og på byfjorden opp til Guldsmedengen. Her er han avbildet mens ''Kolbjørn Ill" er på slipp på Kolbjørnsviktangen for å fl sin årlige puss. Vi som er opptatt av at ''Kolbjørn'' videre skal kunne trafikkere på byfjorden, må bruke båten og hegne om den. ''Kolbjørn''s venner vil takke FrithjofHolst-Pedersen for sitt uegennyttige arbeide for ferjen gjennom mange år. Foto Erik Holand, Agderposten, 2010.

"Kolbjørn Ill" har de siste årene gjort turer opp til Guldsmedengen. APL har gitt gode og store tilskudd til ferjedriften. Dette har gjort det mulig å fl til en økonomisk forsvarlig drift. Foto Søren Chr. Christensen, 2010.

I 1994 dukket det opp et unikt bilde av "Kolbjørn Il" som tidligere ikke har vært kjent. Det ble tatt av Birger Dannevig i 1949 da dampbåten var på vei inntil Kolbjørnsvik. Dette har vært gjengitt flere ganger i Hisøy Historielags skrifter og i bladet "Hisøy-folk" nr. 1 2007. (Se side 210.) Når vi i 2011 skal presentere "Kolbjørn Ill", må vi på ny minne om alt det "Kolbjørn" har "skapt" av miljø og nostalgi, og den er tett knyttet opp mot brukerne, nemlig passasjerene. Jeg mener vi kan takke direksjonens formann, Frithjof HolstPedersen for dette. Oppslaget i Agderposten i mai 2010 forteller om en trofast tjener gjennom over 36 år som formann i direksjonen. Når han nå slutter pga. sviktende helse, vil vi takke han for hans utrettelige innsats som alltid har vært til beste for "Kolbjørn"s ve og vel. Frithjof Holst-Pedersen kom inn i styret i 1974 og har vært direksjonens formann i 28 år. På den 118. generalforsamling takket han for seg og overlot styringen til Tore Voss Taraldsen. Det ble i desember 2010 også sendt et tv-program - i beste sendetid i NRK 1- om "Kolbjørn"s ferd over byfjorden, og senest i februar 2011 var det et nytt innslag i Sørlandssendingen hvor kaptein og passasjerer ble inrervjuet.

Neste side: Faksimile fra Agderposten, aug. 1980. 218

•

- Leve Kolbjørn, sier Thomas på «Børsen»

- Nå lurte jeg deg, sier Thoma~ Strømberg, jeg har hatt dagen min! Thomas Strømberg, kjenl fra « Børsen» i Kolbjørnsvik hal fylt 80 år og forteller litt om del gamle livet i Kolbjørnsvi k sett fra en grønnmalt benk en deilig sommerdag i «Sleba», - Hele Kolbjørnsvik vil bli ødelagt, sier han med patos , dersom «Kolbjørn » for svinner ut av billedet. »Lille-Kolbjørn » hadde sin rute fra 1893 til 1915 , og siden har den noe større «Kolbjørn» gått sine turer mellom byen og Vika, - Neoi, mi mister hele pulsåren her i Kolbjørnsvik, om bå ten måtte innstille , Om formiddagen er det liv her, sier Strømberg, da møtes vi her på «Børsen», da snakker vi om hvor mye penere det er blitt her nå. Med unnt::tk av «det gamle rasket» som fremdeles står her på hjørnet , peker han megetsigende. Her kunne det heller bli en liten oase med noe hyggelig å se på, sier han , Slik det nå er, vi rker det hele uforenlig med «Slebas» ansikt. Det ny~ bygget, som snart er

fer ig vil Qgså forskjøpne . omgi-o velsene her . Det glir virkelig godt inn i miljøet. Før i tiden rodde nesten alle til byen, særlig butikkdamene rodde i sine prammer og rodde tilbake til mipdag - for deretter å ro til byen igjen og tilbake om kvelden. Butikkene hadde oppe til klokka sju, og kanskje enda lenger. Det kostet fem øre å gå med «Kolbjørn». Ikke alle hadde råd til det. Nå er billetten lagt på til tre kroner, men det er greit b"re vi får beholde båten vår - den gamle gode. Strømberg har som sagt fylt åtti, har Kongens Fortjenstmedalje for lang arbeidsdag på Pusnes og heder fra kamerater der for over femti år i forskjellige ansvarsfulle jobber innen bedriften. Strømberg var også den første formann i Hisøy Pensjonistforening og har som hobby Hisøys historie. Litt av hvert har han talt inn på bånd for Historielaget, og mye ligger ennå av stoff og venter på å bli tatt vare på. eli

Halvannet år gamle Bjørn Jom· aas jr. har allerede blitt fortrolig med svømmevesten og løper om· kring i det gamle «Sleba» . Den eldre generasjon tar vel imot den lille Hisøygutten.

To gode venner, Thomas Strømberg og skippe'r TerkerKristensen slår aven prat i Kolbjø-rnsvik på Hisøy.

219

På benken Av Bjørg Bøe

Benken under lindetrærne er møteplassen både for gamle og unge i Vika. Slik det alltid har vært.

Faksimile fra Agderposten, april 1979.

"Tiden her på benken i Kolbjørnsvik er den gildeste på hele dagen", sier de tre fornøyde mannfolka. Hver dag besøkte de benken, hele året. "Det skal være fryktelig vær om vi ikke kommer", sier de i kor. Her kommer de i kontakt både med gamle Hisøy-folk og med innflyttere. Tre blide ungjenter inntok benken like etter at mannfolkene hadde gått. Anne Kate Andersen, Thorild Møller-Hansen, Rita O lsen og Mette Berg-Pedersen. De ville også betrakte livet i Kolbjørnsvik en vakker sommerdag i 1980.

Benken l Kolbjø~nsvik - Tiden her på benken i Kolbjørnsvik er den gildesle på hele' dagen. Her er liv hele dagen og vi Ireffen ma~sevis av hyggelige mennesker. Delle sier Ellef Elle fsen, Konrad Pedersen og Kristen Helle. Ellef har ferie fra jobben på ymo, mens de 'andre er pen jonister - og stortrives med del. H ver dag besøker de ba nken, og vil på ingen måte gå glipp a en times tid på brygga . - Om ommeren er det så mange j enrer som er her, utbryter Kri ste n Helle og får raskt fø lge av de tre andre. Men noe drag på jenrene blir del smAll med. - Vi er ferdige med del der, sier Konrad smile nde. - Dere holder Ut hele året? - J a, det ska l være fryktelig vær om vi ikke kom mer , sier de Ire nærmeste i kor. Særlig er del hyggelig at " Kolbjørn " kom tilbake. Tromøyfergene so m vikariene mens «Kolbjørn " var på verftet i Risør, var ikke del samme - «Kolbjørn" hører vika til, og det blir å loml ulen den. - Og alle Hisøyfolk er hyggelige? - Del kan vi skrive under på, men del er jo blitt endel innfl yttere cll erhvert. Mange av den er hyggeli ge. Ell ers har Kolbjørnsvik gjennomgåll store forandinger op p gjennom årene men heldigvi ~ er del pla ss~ liI oss på benken, sier Elle f, Konrad og KriSlen - og avslutter limen på benken . Ikke før de hadde gå Il , en med ei lita flyndre i en pose og en annen med lapp fra ko na lil kolonialforrelningen - inntok del mer yngre publikum benken. Del var Anne KaIe Anderse n (14). Torild 'Møller Hansen ( 16),

Fra venstre Anne Kate And ersen , T h orild Møll er-Hansen . Rita O lse n og Mt-tt e Berg-Peder 'en. Rita O lsen (16) og Mette BergPedersen (14) som også gjerne ville bel rakte livet i Kolbjørnsvik. - Jeg er på ferie her, forlell er Rila og legger til at hun bor i Arendal. På Hi søy ferierer hun sa mmen med Toii ld og hen-

220

nes familie om har sommerhu s. Så la nge ferieluren har det ikke blitt i år - men f10tl er dcn! Melte har Vært på tur i NordNorge. mens T ori ld har vært i Engla nd . - Hisøy må få ct ungdom -

;cntcr. ,ier alle fire og mener al kommunenc har forsøml seg på detlc områdcl. Og vi ender ønskel fra Anne KaIe , Thorild, Rita og Melle videre lil dem om iller på pengesekken i kon munen ...

Kåre på benken Og så til vår egen tid. Våren 2009 tok jeg en prat med Kåre Vilmann på benken. Han har vært en institusjon i Vika i mange år, en av dem som har sittet på benken og sett "Kolbjørn" komme og gå. Kåre er født og oppvokst i Vika, og har vært en levende historiebok som har ført lokalhistorien videre. "Vika var samlingsplassen. Ferja kom og gikk. Det var her det foregikk. Det var et fint liv," minnes Kåre. Livet i Vika er blitt annerledes nå. "Kommer det 40 passasjerer med Kolbjørn, er 30 av dem innflyttere," sier Kåre, som har kjent livet rundt den gamle Skrivergården i minste detalj . I Vika vokste han opp før og under krigen, og der har han tilbrakt lange dager som pensjonist. "Vi leikte mye i Horgens have. Vi fikk ikke lov, vi ble jaga av pedellen. I en periode ble Skrivergården kalt Horgens hus, og haven ble Horgens have. Haven gikk helt ned til vannet, og der vokste det et kjempetre som ble kalt Kongen. Det var et voldsomt tre, en kunne ikke favne rundt det. Vi klatret i treet og hoppet derfra ut i vannet. Det myldret av unger i Vika rett før krigen. Det gildeste var høsten, når det begynte å bli mørkt, å leke gjemsel sammen med jentene. Og det var sporleiker, og vi fusa med femører da vi ble litt større. Det er å kaste på stikka." Kåre var åtte år da krigen kom. "Livet gikk sin gang for oss unger. Det var smått med mat før krigen også. Det var grovbrød, graud og lapskaus. Og fisk. Vi fiska på brygga. Det myldra av villing i Vika, og pir når det var den tida. Det var gildt å være guttunge i Vika, og stas å være oppe på Børsen, for der var de voksne. Vi guttunger satt på en platting og hørte på. Der satt vi mye. Ingen jaget oss. Vi sa ikke noe. Børsen var for de voksne. Det var kjempefint, fantastisk, å vokse opp i Vika. De fleste var gode venner. Litt klasseskille hang vel igjen, familier til forhenværende seilskuteskippere var litt snobbete, men det var det ingen som brydde seg om. Men alt var selvfølgelig ikke bare fryd og gammen. Det kunne skje litt av hvert. Guttene røyk i tottene på hverandre. Det var kriger mot guttene fra Gullsmedenga, krig med tresverd, pil og bue. Krigsplassen var Nordishaven, der lekeplassen på St.Hansveien ligger nå. Vi vant som regel, vi var flere fra Vika. Og det var to gjenger i Vika, "Stjernernennene" og "Lynrnennene". Vi sloss mot hverandre, vi også. " Kåre har tilbrakt mange timer på benken under de gamle lindetrærne, men nå er han borte. "De trærne har alltid stått der. De skal gi skygge. De har stått der fra lenge før jeg var liten." Kåre døde l. oktober 2010.

Kåre Vilmann med sin kjære hund, " Sanka ': hadde fast plass på benken i Kolbjørnsvik i mange år. Foto Age Pettersen, "Øyblikk':

Kåre og hunden gikk daglig tur i Kolbjørnsvik. Foto Age Pettersen, "Øyblikk':

221

Kuene i Kolbjørnsvik Av Bjørg Bøe

Frem til 1960-årene ruslet kuene fra Trommestad rundt i Kolbjørnsvik. Kuene hadde sin faste rute, ned Slingra til Vika. Det fortelles at presis klokken 12.00 stod de i skyggen under trærne i Slæba. Alfhild Taraldsen (f 1945) vokste opp i Sperrevigveien og husker godt kuene som kom ut dit. På et bilde fra 1959 står hun sammen med et par av dell). Det synes ikke på bildet at hun var redd for kuene, men det var hun. - De gikk i skoleveien vår, vi grudde oss for å gå der på grunn av kuene, forteller hun, og tar støtte av søsteren Turid. Det var en del episoder med kuene. På 1950-tallet ble det gravet grøfter til vannledninger. Og det hendte at kuene datt ned i grøftene. - Og kuer er tunge! Alfhild husker at faren ble tilkalt for å ta, opp ei ku av grøfta. Han kom hjem både forarget og lattermild. Og en del forargelse ble det også fordi kuene rappet tøy fra klessnorene og spiste blomster i hagene når folk hadde glemt å lukke hagegrinda. Kuene var også inne i Simonsens butikk i Vika, husker Alfhild. Hun og søsteren følte seg utrygge på grunn av kuene, spesielt var de redde for bjellekua. - Vi var veldig glade da vi fikk vite at det var slutt på å slippe kuene ned i Vika, sier Alfhild.

Lov og rett - Kuene hadde lov og rett til å gå i Vika. Det forteller Else Trommestad. Hun giftet seg med Bjørn Trommestad i 1959 og husker godt at de da sendte kuene ned til Vika. Det kunne dreie seg om 6-8 kuer, som vandret rundt, både på Tangen og på Guldsmedengen. Kuene kom gjerne hjem av seg selv om kvelden, men det hendte at Bjørn måtte av gårde og hente dem rundtomkring også. En gang måtte han helt til Kokkeplassen for å hente kuene, da dro han ut på motorsykkel. Kuene hadde faste hvileplasser i Vika, der de også gjorde sitt fornødne. Da kom folk med feiebrett og fikk gratis gjødsel til hagene sine. Det hendte at noen ringte og klaget over at kuene spiste blomster i hagene deres, men det kom de ingen vei med, for det var gjerdeplikt for hagene, forteller Else. En dom fra Høyesterett viser at kuene hadde rett til å gå i Vika. Utpå 1960-tallet ble det slutt på å sende kuene fra Trommestad ned til Vika. Det skjedde suksessivt, etter hvert som trafikken økte. Og ikke minst da sentralskolen ble bygget i 1954. Der var det et stort område som kuene hadde beitet på. En viktig beitemark forsvant. Nå kan vi se kuene beite fredelig på Trommestadjordene, i god avstand fra trafikken og bebyggelsen i Vika. 223

Kuene til Trommestad var ofte å se på bryggekanten i Kolbjørnsvik. Bildeeier Ena Thorbjørnsen.

Alfhild Taraldsen (f 1945) var redd for kuene som gikk i skoleveien hennes. Bildeeier Alfhild Taraldsen.

Skrivergården som kommunehus Av Eldbjørg Nordvik Westbø

Hisøy kommune kjøpte Skrivergården i 1938. Før denne tiden var kommunens administrasjon plassert på forskjellige steder i private hus i Kolbjørnsvik. Planen var på sikt å samle hele kommuneadministrasjonen i ett bygg. I både 2. og 3. etasje var det leiligheter som kommunen leide ut. På toppen bodde pedellen (vaktmesteren) Bjarne Hansen. Han var vaktmester i mange år. I 1947flyttetfamilien Wallis og Arthur Knutsen inn i 2. etasje. De bodde 7 år i Skrivergården. Wallis Knutsen forteller at de delte 2. etasje med ordfører AlfDannevig og kontorsjef Harald Dønnestad. Ogsåforsyningsnemnda hadde like etter krigen sine kontorer i 2. etasje. Det var et stort kjøkken i huset. Det brukte Hisøy skole til skolekjøkkenundervisning. Skrivergården anno 1963. Bildeeier Eldbjørg Nordvik Westbø.

Ligningsnemnda holdt til i 1. etasje. Postkontoret var i den østre delen av 1. etasje. I 1960-årene var Amanda og Andreas Westbø vaktmestre, og deres svigerdatter, Eldbjørg, forteller her sin historie om Skrivergården:

Det er en forholdsvis sen ettermiddagstime i august 1969. Alle kontorene i Skrivergården ligger stille, etter at staben har forlatt dagens arbeid. Bare på postkontoret i første etasje er det lys. Jeg holder på med dagens rengjøring. Mannen min og jeg har sendt hans foreldre, Amanda og Andreas Westbø, som er vaktmesterpar i Skrivergården, på en ukes ferie til Nirisrud i Nissedal. Betingelsen er at vi overtar jobben deres denne uken, og dette er klarert med "øvrigheten", kontorsjef Leif Kåre Moland. Dette er første gang jeg er bak disken i posthuset. Kontoret består av et par .s må rom, og det er ganske trangt mellom pengeskap, esker og postsekker. Plutselig kommer det en øredøvende, høy uling. Et skikkelig spetakkel! Jeg flyr nesten i taket! Forstår ikke riktig hvor lyden kommer fra - . Omsider far jeg roet meg litt, og oppdager årsaken til kimingen: Borte i en krok står en slags diger alarmklokke og formelig hopper opp og ned. Nå ser jeg også den nesten usynlige snubletråden, som går på kryss og tvers rundt i lokalet, og som jeg sannsynligvis kom bort i med langkosten uten å merke det. Aååh, hva gjør jeg nå? Jeg er overbevisst om at en varselklokke ringer hos politiet over fjorden! Skal jeg "rømme"? Nei, det er jo ikke noen løsning! Jeg har jo ikke begått innbrudd der! Det beste er nok å holde ut med bråket, og vente til "onkel politi" kommer! - Ja, ja, så sitter jeg der og venter, mens hjertet banker slik at jeg hører det. Du verden så flaut det er! Etter en god halvtime uten at noe hender, innser jeg at "tråden" ikke fører til politistasjonen likevel, men kun er ment som avskrekking på ·stedet. Jeg forsøker forsiktig å følge tråden, rette den opp, samt å ra alarmklokken på rett kjøl igjen. Tenk, den stanser å ule! - Jeg gjorde nok ikke den tabben flere ganger! Ja, så enkelt kunne innbruddsvernet fremdeles være så sent som i 1960-70 årene. Postkontoret lå i første etasje i Skrivergården, i hjørnet inn mot fjellet . Tidligere var det visstnok inngang direkte utenfra, men nå måtte en gå inn i den store hovedgangen, via et påbygd vindfang. Inne var det luke inn til postekspeditøren, som på denne tid var Olav S. Fiane. Før jul kunne hele dette store rommet være stappfullt av folk. Når en kom inn i hovedgangen, var det tre dører utenom den til postkontoret. Rett fram var døren inn til kommunekassereren og skatteavdelingen, til venstre var døren til kassaekspedisjonen og lønnsavdelingen. Innenfor ekspedisjonen var det et lite rom med murvegger og store jernkroker i taket. Det ble fleipet om at dette var arresten! Vi brukte det til lagerrom, f. eks. til ved. Det var nemlig vedovner i nesten alle kontorene fremdeles. På bakveggen i gangen førte en dør inn til tilbygget, som rommet kommunekassens arkiv, toaletter til de ansatte, samt et bøttekott. Dette tilbygget ble revet i forbindelse med rehabiliteringen i 1981. Midt i gangen førte en bred, "majestetisk" trapp opp til annen etasje. Her holdt kontorsjefen (senere rådmannen) til med sin stab. I tillegg hadde kommuneingeniøren tre kontorer i enden mot ferjeleiet. Kommuneingeniøren hadde den beste utsikten, fra rommet akkurat midt på framsiden av Skrivergården. Kontorsjefen hadde bare to rom. Selv brukte han det store rommet på nedsiden mot sjøen, hvor alle ansatte i 2. etasje også inntok sin lunsj. I det store forværelset satt formannskapssekretæren, og minst to personer til. Fram til 1965 var Hisøy ligningskontor og folkeregister også i Skrivergården, før det ble stadig fra 1. 1. 1965. Kontoret flyttet da til 2. etasje i Noroddveien 4, det som nå er grendehus. Bakbygget inneholdt de samme fasiliteter som i første etasje. I tillegg stod kommunens håndsveivede duplexmaskin i gangen her, senere avløst aven svær Xerox kopimaskin. Her ble altså alle Hisøy kommunes vedtak mangfoldiggjort, og distribuert til folket. Den brede trappen fortsatte opp til tredje og øverste etasje: Her var det leilighet for vaktmestrene i mange år. Trappen endte i en forholdsvis stor, pen hall. For å ra lys til leiligheten, var taket mot gårdsplassen på baksiden løftet opp, slik at det ble forholds225

Her ser vi fra venstre Finn Westbø, Eldbjørg Nordvik Westbø, Arne Westbø, Amanda og Andreas Westbø. Bildet er tatt den 2. juni 1963. Bildeeier Eldbjørg Nordvik Westbø.

Wenche Nybø Martinsen(på bildet} var ansatt på Hisøy formannskapskontor. De hadde sine kontorer i Skrivergården. Bildet er tatt før rehabilitering. Foto Eldbjørg Nordvik Westbø.

vis gode vinduer til gang, stue og kjøkken. Et par av de andre rommene hadde takvindu, men det var også et par rom uten vindu. Disse ble brukt til soverom ved behov. I tillegg var det et stort uinnredet rom, nesten i hele husets lengde ut mot sjøen, som ble brukt til lagerrom. Her var det også takvindu, og skulle vi se hva som skjedde i Vika, måtte vi klatre opp på en krakk og åpne takluka. Stuen og min svogers gutterom (med takvindu) lå på den ene siden av gangen, mot Slæba. På motsatt side var kjøkkenet og et rom som først ble benyttet som spisestue, senere som soverom. Innenfor der var nok et soverom. Gangen lå på et lavere plan enn resten av etasjen, slik at det måtte trappetrinn til for å komme inn i rommene. Å bo såpass kummerlig oppe under taket, kunne nok være utfordrende. Bad og WC fantes ikke. Vi kunne benytte badet i tredje etasje i Noroddveien 4, og WC sammen med damene nede i 2. etasje. Det var tungt å frakte matvarer og tunge ting opp alle trappene, men heldigvis var trappen bred og god å gå i. Arbeidet bestod i daglig renhold på alle kontorene, og servering av kaffe og mat til formannskapet på dets ukentlige møter i Skrivergården. Selve kommunestyret holdt sine møter en gang pr. måned i det gamle kommunehuset i Villaveien, og dette hadde ikke vi noe med. Ellers var det vaktmesterens plikt å holde det "skibbelig" på utsiden, klippe plenen foran Skrivergården, feie opp alt rusk fra tunet, og rundt omkring ("rondt forbi"). Dette var bl.a. fast jobb hver lørdag. Folk arbeidet også på lørdag den gangen, og søndagen var helligdag! Om vinteren var det snørydding! Dette kunne være litt aven oppgave i snørike vintre. Og det skjedde med håndkraft! Det var ingen maskiner som kom ilende til. Dette var vaktmesterens jobb. Basta! Lønnen var bare noen tusen kroner i året, pluss fri bolig, så alle var avhengig av å ha lønnet arbeid ved siden av. Men det var meget hyggelige folk som arbeidet på kontorene, det ble mest som en familie. Vi kunne fritt bruke telefonen når det var nødvendig, og dersom livet 226

oppe under taket ble vel mye innestengt, kunne vi gå ned på midtkontoret og betrakte livet i Kolbjørnsvik fra vinduet der. Mine svigerforeldre overtok som vaktmestre etter Bjarne Hansen fra Neset i 1962. De fortalte ofte om den dramatiske dagen i juni 1963, da det var storbrann på Tangen. Alle som deltok i slukkingen, skulle bespises i Skrivergården, og det ble vel langt over 100 mennesker til slutt. Menyen var lapskaus og smørbrød, og serveringen stod på til langt på natt. Grunnen til at mannen min, Finn Westbø, og jeg havnet som beboere i Skrivergården, var at da vi kom hjem fra sjøen sommeren 1969, etter 6 år om bord på M/S "ORlON", stod vi uten tak over hodet. Vårt nye hus på Utsikten, som skulle stå fiks ferdig ved hjemkomst, hadde fremdeles bare fått opp tre av kjellerveggene, og vårt gamle hus i Hisøystrømmen var for lengst leid ut. Svigerfar spurte da kontorsjef Moland om vi kunne bo i Skrivergården sammen med dem, og dette v?-r straks helt i orden. Dessverre døde svigerfar brått den 1. oktober samme høst. Huset vårt var fremdeles langt fra ferdig, og svigermors hus i byen var også utleid. Situasjonen var en smule prekær! Kommunen måtte også plutselig skaffe seg en ny vaktmester. Så ble det inngått avtale om at svigermor, Amanda Westbø, da 67 år, skulle ansettes som vaktmester, med Finn og meg som medhjelpere. I praksis var det vi som gjorde det meste arbeidet, naturligvis. Det var også på denne tiden at Hisøy kommune fikk sin første egne sosialsjef, Rolf Andersen fra Tromøy. Tidligere f~ngerte kontorsjefen også som sosialsjef. Sosialkontoret ble installert i 3. etasje i Noroddveien 4. Vinteren ble særdeles snørik dette året - i alt falt det over fem meter snø, sies det. Men snøen kom såpass jevnt og trutt, at brøytebilene klarte å holde unna. Men for private var det å stå på med snøskuffa både sent og tidlig. Å holde åpen vei for ansatte og publikum til Skrivergården var da også litt aven utfordring. På forsommeren 1970 kom endelig dagen da vi pakket sammen tingene våre, og flyttet fra Skrivergården. Mindre enn fire år senere var jeg tilbake som ansatt i Hisøy kommune, først i teknisk etat i over 7 år, og senere i regnskapsavdelingen hos kommunekassereren frem til kommunesammenslåingen i 1991. Da jeg kom tilbake, var hele 3. etasje tatt til kontorer. Det var opprettet et kulturkontor, som kamperte på stuesiden, og sosialkontor og eiendomsavdeling var plassert på kjøkkensiden. Senere flyttet sosialkontoret til 1. etasje i frk. Lassens hus.

Kommunekasserer Jan Ingar Ribe på sitt nyoppussede kontor i Skrivergården i 1981. Foto Eldbjørg Nordvik Westbø.

227

Kræmmermarkedet skaper liv Av Bjørg Bøe

Tove og Tore Voss Taraldsen i sin rikholdige salgsbod på Kræmmermarkedet. Foto Bjørg Bøe.

Her får du kjøpt alt fra kopper og kar, klær og smykker - til egg, syltetøy og velduftende såper. Noen har tømt kjeller og loft for ting og tang som de selger for en rimelig penge. Hos Røde Kors får du kjøpt varme pølser og vafler med syltetøy. Og du kan ta lodd og vinne hjemmestrikkede sokker og sjal, eller en deilig kake. I en av bodene treffer du Hisøy Historielag som selger sitt store utvalg av bøker og skrifter om vår lokale historie. Like ved har Tove og Tore "Tommen" Voss Taraldsen sin bod. Det var Tove, sammen med Anne Elise Jølle, som startet "Kræmmermarked i Vika" i august 2006 . De er begge glade i gamle og brukte ting. - Vi ville lage litt liv i Kolbjørnsvik. Før i tida var det så mange butikker og mye liv her. Nå er det lite som skjer. Så vi ble enige om å prøve å lage marked. Jeg er mye i Danmark der det er kræmmermarked hele sommeren, med alt fra synåler til pølser, forteller Tove Voss Taraldsen.

Salgsboder i Kolbjørnsvik med Arendal by som vakker bakgrunn. Foto Bjørg Bøe.

- Jeg kjenner så mange som lager ting, noen lager smykker, andre lager syltetøy. Mange har mye rart på loft og i kjeller. Det var mange som ville være med på det første markedet i 2006. Et marked som ble "velsignet" med masse regn. - Jeg har aldri vært så blaud i hele mitt liv, sier Tove. Men regnværet har ikke skremt kræmmerne. De har stått på, og kan feire femårsjubileum i 2011. Nå er det marked to ganger i året, vår og høst. Det har vært vellykket. - Alle har været så positive, legesenteret som heiser flagget på markedsdagen, kommunens parkeringsetat, og alle de unge håndverkerne som har vokst opp i Vika, sponser oss med annonser. De synes det er gildt at det skjer noe her. Etter fire år som ansvarlig for markedet har Tove overlatt styringen av markedet til Hisøy Røde Kors. "Kræmmermarkedet" er blitt en møteplass både for lokalbefolkningen og sommergjester en lørdag i mai og en lørdag i august. Det er stas å møte gamle kjente, sette seg ned med en kaffekopp og prate litt. Ved Skrivergården vaier flagget i vinden, i bakgrunnen ligger Arendal som en vakker kulisse, og "Kolbjørn" kommer og går som alltid, hvert 20. minutt. En flottere markedsplass skal du lete lenge etter. Og hit kommer folk langveisfra for å treffe venner og gamle kjente.

229

Et senter i 300 år - en betraktning om tettstedet Kolbjørnsvik Av Ulrik Sissener Kirkedam

Når den første bosetting i Kolbjørnsvik fant sted, kan ikke sies med sikkerhet, men stedets beliggenhet innbyr til tidlig bosetting. Her hadde naturen gitt stedet en lun vik, god dybde langs sjøkanten med skog og plass til gårder bakenfor. Dette kunne danne et godt grunnlag for vekst og utvikling. Kolbjørnsvik utviklet seg til å bli et tettsted der kultur, miljø og arbeidsliv fikk utvikle seg i takt med tiden.

Tidlig bosetting og et ablering Vi må tilbake til tiden før Arendal fikk sin bystatus i 1723. Allerede i 1711 ble Kolbjørnsvik et senter for sorenskriverembetet. Tettstedet vokste raskt, og flere større personligheter slo seg ned både for å drive handelsvirksqmhet og utvikle sine handelsinteresser ur over både by- og landegrenser. Jeg tenker på Kallevigene som slo seg ned i Kallevigen på 1700-tallet. Familien Lassen som etablerte seg i det huset som senere skulle bli hetende "Det Lassenske hus" og på "Lassens Kran". Familien Herlofsen etablerte seg i Kolbjørnsvik med store våningshus og skipskraner. Kjente handelsfolk som Anders og Hans Dedekam hadde en periode skips kran i Kolbjørnsvik. Slaabervig hadde allerede sin bebyggelse på 1690-tallet da betydningsfulle og flinke handelsslekter slo seg ned. Vi vet at flere skipsverft og kraner var i drift allerede på 1600-tallet og helt opp til vår tid. Skipsverftene og industrien i Kolbjørnsvik blomstret gjennom flere ti-talls år, og det ble bygget flere skurer i Kolbjørnsvik. På Jomfruholmen og Geiteholmen var det rigging og reparasjoner av skuter. På Kolbjørnsvik Verft & Slipp (Bentzens kran) ble det opp til vår tid bygget seilbåter. Senere vokste det også opp mange småbåtbyggerier, blant annet på Jomfruholmen, i Sperrevigen, i Kolbjørnsvik og på Norodden. Alle disse bedriftshistoriene må en gang komme på trykk.

Fast skole i 1786 Folketallet i Kolbjørnsvik økte, og i og med denne store industrivirksomheten meldte behovet seg også for å få til en fast skoleordning. Flere av Kolbjørnsviks mest betrodde menn gikk i bresjen for å kjøpe skolehus, og ansette en dugelig skolelærer. Dette skjedde allerede i 1786, og skolen lå helt nede ved vannet i Norvigen. Denne skolen ble da en av landets første faste skoler. Skolen hadde to elevkull. Det ene gikk om formiddagen, og det andre hadde skole om ettermiddagen.

Vekst Etter stagnasjonen i krigsårene 1807-14 begynte handelen igjen å ta seg opp. Flere handelshus (8) 231

Flyfoto over Kolbjørnsvik, 2010. Bildeeier Dag Nordhaug, enerett Hisøy legesenter.

Tettstedet Kolbjørnsvik har en lang og rik historie. Noen sider av historien kan vi se gjennom bilder, andre ved tekster. For å kunne vise leserne det beste ved stedet, kan vi kombinere et godt bilde og en god tekst. Sjøfartshistoriker ogfotograf Birger Dannevig tok tusenvis av bilder bl.a. fra Hisøy. Mange av hans bilder ble brukt som illustrasjoner i hans mange bøker og publikasjoner. Dette bildet har fanget inn noe av det vi husker innerst i Vika. Foto Birger Dannevig, 1950Hisøy Historielags arkiv.

Gimle Dampsag ble anlagt i 1868 og beskjeftiget omkring 50 mann. Virksomheten opphørte i mellomkrigstiden. Tegning av Chr. Poppe. Hisøy Historielags arkiv.

ble inkorporert i Arendal, og eierne betalte store skatter til Arendal. Det hadde tidligere, og i den tiden som fulgte, blitt satt opp flere store, nye hus i Kolbjørnsvik. Hvem som opprinnelig bygget det huset apoteker Tuxen (Sperrevigveien 13) kjøpte i 1829, kan vi ikke si sikkert. I dag fremstår det som en miniatyr av rådhuset i Arendal. Beliggenheten er like ved vannkanten i Kolbjørnsvik. Huset fikk et inngangsparti med en søyle på hver side. Likeledes ble det satt opp en stor trapp midt i huset. Det ble også bygget flere arbeiderboliger som gjorde at Kolbjørnsvik ble fortettet. Disse kom blant annet i forbindelse med opprettelsen av Gimle dampsag i 1860-årene. I samme periode ble også Co 1biørnsvig jernstøberi anlagt (i 1840-årene) av Michael von Kampen. Dette jernstøperiet produserte alt som seilskutene trengte. Støperiet ble senere flyttet ned til Kolbjørnsviktangen og fikk navnet Arendal mek. Verksted. Her ble blant annet den første "Colbjørn" bygget. Håndverkere av alle slag bodde i Kolbjørnsvik, og veksten var stor.

I tiden fra 1711-1838 Sorenskriverne hadde for så vidt sin egen agenda, men det bør ikke være tvil om at denne institusjonen trakk mange forskjellige mennesker til Kolbjørnsvik og var med å gi stedet sin status, aktivitet og skapte handelsvirksomhet. Sorenskriverne var arbeidsgivere for opptil 10 mennesker! Det betydde at tettstedet ble godt kjent blant folk flest , og det førte til at mange bosatte seg her.

Det religiøse liv blomstrer Bak mange av disse foretakene har det igjen stått flere arbeidsomme og flinke menn fra Kolbjørnsvik. Båtkonstruktører, båtbyggere, redere, handelsmenn, organisasjonsmennesker, og, ikke å forglemme, den vanlige mann og kvinne. Skal jeg trekke frem noen blant de mange, må det være Nils Mathias Aalholm. Han var lærebokforfatter og grunnlegger av Vestlandske Tidende og var i sin tid (1830-årene) en meget sentral skikkelse i byens kulturliv. Det vi ser i tiden utover på 1800-tallet, er at også den åndelige påvirkningen på tettstedet var merkbar. Vi kall nokså nøyaktig tidfeste når vekkelsen startet i Arendal. En "disippel" av G. A. Lammers kom i 1861 til Arendal og Hisøy for å emissere, som det den gang het. Det var emissæren Johan Erlandsen, som opprinnelig var fra Tønsberg, som virket fra 1861 til 1865 i området. Erlandsen ble en som "alle" måtte høre, og det budskapet han brakte, utløste et sug hos folk etter omvendelse. Dette satte mektige krefter i bevegelse i lokalsamfunnet. Det var nettopp i denne tiden at "Hisø Sogns Missionsforer:ing for hedningene" ble stiftet i 1863, og i den etterfølgende tiden ble det på Hisøy satt i gang mange foreninger med stor møtevirksomhet. Jeg tror vi kan hevde at et stort tre ble plantet for misjonsvirksomheten på Hisøy i året 1863. Indremisjonen kom sterkt på banen et tiår senere. Dette førte til at de bygde et hus i 1873 i Prestegårdsveien for "fader- og moderløse børn". Huset var den første tiden et barnehjem, men ble hetende Misjonshuset. Noe senere kom et nytt barnehjem. Dette var i Trommestadveien 80. Det var et stort behov for barnehjem, og mange misjonsmøter ble holdt i dette huset. Huset var ikke knyttet direkte til Det Norske Misjonsselskap, men fungerte som et bygg for mange foreninger på Hisøy i den første tiden. Etter dette kom det flere misjonsforeninger. Eksponenten for misjonen på Hisøy må sies å være Stian Bowman Herlofsen (1815-1904). 232

Han var født i 1815 i Kolbjørnsvik og var yngste sønn av Ole Jacob Herlofsen. Han gikk i sin fars fotspor, og ble sjøkaptein 30 år gammel. Det var gode tider innen shipping, og Stian Bowman Herlofsen la seg opp mange penger. Noe før 1860 overtok han sin fars hus, som ligger helt nede i Norvigen (Noroddveien 62). For øvrig omkom faren på sjøen bare 40 år gammel. Stian Bowman Herlofsen trakk seg tilbake i 1860 og levde av investeringen som han hadde gjort i sin brors skuter og ved utbytte av ulike skipsparter.. Han giftet seg i 1855 med Hanna DorotheaJensen (1827-1916), ei flott dame som også var født på Hisøy. Hun var datter av kapt. Jens Christen Jensen og hustru Nicoline Mathilde Aalholm. De forble barnløse, noe som var en stor sorg. Både han og kona var dypt religiøse, og de var med på å stifte "Hisø Sogns Missionsforening" . Senere var de også med på å stifte ''Arendal fellesforening for Indre Misjon". Samme år som mannsforeningen ble stiftet på Hisøy, ble kona, Madame Herlofsen, me~ i kvinneforeningen. Huset i Norvigen (g. nr. 7, b. nr. 45) ble flittig benyttet som lokale til møtene som ble holdt hver søndag. Kvinneforeningen skulle ha sine faste møter hver første mandag i måneden, og huset ble også brukt til samling for disse møtene. Andre foreninger som ble stiftet, var blanr annet Zulupigen, Duen og Surra. Stian Bowman Herlofsen var utsending til den første ordinære generalforsamling som ble holdt i Det Norske Misjonsselskap i Stavanger. Han seilte dit med egen s~ute.

Egen kirke i 1849 På Hisøy ble det bygget annekskirke til Øyestad i 1849. Først da Hisøy fikk sin første sogneprest, Abraham Heffermehl i 1872, ble Hisøy eget sognekall. Heffermehl ble født i 1835, og var i embetet helt til 1893. Han var svært politisk interessert, og det var han som fikk ordnet det slik at Hisøy fikk egen prestebolig på Prestegårdsveien. Han mente dette måtte være det beste for kirken den gang. Det var her sentrum var! Heffermehl var med i fylkesstyret og ble faktisk valgt inn på Stortinget i 1892-94. Det var vel den gang slik at presten betydde mye og hadde stor anseelse og respekt blant folk. Kanskje av den grunn ble han også valgt til formann i misjonsforeningen på Hisøy. Han flyttet til Kristiania og døde der i 1909.

233

Mange mennesker som har bodd i Kolbjørnsvik over lengre tid snakker om gamle dager. Denne tiden blir ofte fremhevet som god og idyllisk. "Glansbilder" blir fortalt, og mange gode forhold blir trukket frem. Dette gjør noe med oss mennesker slik at vi blir knyttet sterkere til bostedet, og blir glade i det. Dette bildet er fra vår tid og kan gi oss nye perspektiver og tanker. I husene har det flyttet inn nye folk, veiene er blitt endret, området er blitt fortettet av bygninger, nye biler og båter trenger plass. Selv "Kolbjørn Ill" har ft.tt ny drakt, men godt er det at vi fortsatt har ferjen som knytter vår øy til byen. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

Sperrevigveien 71 ligger innerst i Sperrevigen. Dette stedet har beboerne gjennom de siste ti-år gjort til en oase, og miijøet fremstår som en vakker sørlandsk perle. De menneskene som ikke har besøkt stedet på en stund, bør legge sin søndagstur her neste gang solen skinner. Foto Søren Chr. Christensen, 2011.

Bilde neste side: Navnet Kolbjørnsvik kan forklares på minst to forskjellige måter. En forklaring kan ha sin opprinnelse i mannsnavnet Kolbjørn eller Kolbein som bodde i viken. Stedet kan derfor godt tenkes å være oppkalt etter en mann som bodde der. Ser vi på topografien, danner landskapet en vik med en lun og god havn omgitt av tette huskrynger, og vi kan da knytte forklaringen til at navnet Kolbjørnsvik er et persongitt navn, og at han bodde f eks. innerst i viken. En annen versjon kan være at ordet "kolbjønn " kan bety svart stein eller en stor, svartfjellnabbe (jfr. kvitbjørn). Kan det tenkes at det har vært et svartfjellparti, en fjellnabbe som har vært synlig og typisk for stedet settfra sjøsiden? Navnet kan da være naturgitt og ha sitt opphav i en stor, svart fjellnabbe som kan ha vært synlig fra sjøsiden. Begge disse to forklaringene kan ha sin berettigelse. Kanskje den siste er den forklaringen som er mest sannsynlig til opprinnelsen av navnet Kolbjørnsvik. Flyfoto over Kolbjørnsvik, 2010. Bildeeier Dag Norhaug, enerett Hisøy legesenter.

"Colbjørn" Dampbåten "Colbjørn", som kom i 1893, har sin egen historie og er omtalt i egen artikkel. Vi skal huske på at denne "institusjonen" er også kulturdannende i et miljø som Kolbjørnsvik, og det har fortsatt helt opp i vår tid. Det er med stor glede vi kan konstatere at den fortsetter sin rute over byfjorden.

Forretningslivet dør ut - miljøet blomstrer I Kolbjørnsvik har det vært skjenkestuer, losjier, butikker av mange slag slik som: bakeri, slakter, krambod, posthus, melkeursalg. Videre har det vært skomaker, snekkere, telefonsentral, lensmannskontor, trygdekontor, kommuneadministrasjonssenter og andre mer kortvarige tilbud som kafe, musikkforretning og malerbutikk. Når vi i 2011 ser at alle butikker og servicetilbud, ja, bortsett fra "Kolbjørn In", er borte, så kan det jo stilles spørsmål om Kolbjørnsvik er et utdøende sted. Det positive i vår tid er at det i Kolbjørnsvik finnes fantastiske bomiljøer, gamle hus, unike steder med lokale navn som ikke finnes andre steder, hør bare: Pimpen, Adam, Calabossa, Børsen, Brønnene, og Smauet m.fl. Disse stedsnavnene er forklart og skrevet om i egen artikkel i denne boken for å understreke tettstedets miljø. Vi skal heller ikke glemme alle de små-artiklene som flere har skrevet om vår nære fortid. Dette er også med på å kaste et nytt og levende lys over stedets egenart, miljø og identitet. Det har opp gjennom tiden vært mange kunstnere som har hentet inspirasjon og ideer til sine malerier. Dette har gjennom de siste årene vært levendegjort i utstillinger med motiver hentet fra bymiljøer og fra kystmiljøer. Flere bildende kunstnere har malt flotte bilder fra ulike miljøer i Kolbjørnsvik.

Kolbjørnsvik - et tettsted med identitet og sjel På bakgrunn av alt det historiske materialet som er kommet frem i denne boken, håper jeg leserne vil reflektere over stedets historiske utvikling og identitet. Kolbjørnsvik har gjennom flere hundre år fått utvikle seg til det vi ser i dag. At mange eiendommer i området blir solgt for mange millioner kroner, sier også noe om stedets skjønnhet og beliggenhet. Kanskje leserne oppdager at Kolbjørnsvik er stedet med sjel, identitet og miljø hvor de ønsker å bosette seg. Eller at de som bor her blir enda mer glad i Kolbjørnsvik. 234

Gammel oppskrift fra Kolbjørnsvik

./MV r5tnU+!1A -lu-tvttiltj'-&k ,foo 11/ ?& t fU&t:lA.-a--1'/~ ~ h~ cØ

~4 .

,iand ~ ~~ . /ld!t-k

1/ j

Ilt~~

~ . ~/~ IJ /l7,~V

i~t4tt':I? ~it.& ftt1~ . /j)o.f~· ~ ~ :3di.~1/d M~tt. JttUJ !2)1V~.1/ -kvv ,d1~) tæ #l1U1/ "1~ll ~ #;J. MNtfjeltPÅ/~· !lLt MMVtW ~tuM/~ iil6iu/-. J;

A';/;

,:;~~d ~~~ ~~.

ISBN: 978-82-91990-08-8

111111

9 788291 990088