MURUKLEIVEN by kolofon

Romanen følger Murukleiven i nødsår med sult og krig og hans møter med dusørjegere, lynsjegjenger og danskekongens brutale straffemetoder og forhatte anstalter. Hans turbulente liv fører han inn og ut av fengsler i Norge og Sverige – med ulike kvinner ved sin side. Gjennom Murukleivens historie betraktes det norske samfunn fra de undertryktes side i årene som ledet fram til 1814.

ISBN 978-82-300-1794-4

www.kolofon.no

Murukleiven_HARDCOVER.indd 1

OVE ERIKSEN

MURUKLEIVEN

Ove Eriksen (1944) er utdannet cand.mag med fagene psykologi, kriminologi og pedagogikk. Han var NRK-journalist i over 30 år.

OVE ERIKSEN

MURUKLEIVEN er en historisk roman basert på de virkelige hendelser Tov Murukleiv fra Heddal opplevde fra 1808 til 1814 – fra å være en ustraffet musketer ble han en mafia-lignende forbryterhøvding.

ROMAN

28.06.2018 14:35

Murukleiven

Murukleiven.indd 1

2018-06-25 14:01:29

Murukleiven.indd 2

2018-06-25 14:01:29

Ove Eriksen

Murukleiven Roman basert på virkelige hendelser

KOLOFON FORLAG

Murukleiven.indd 3

2018-06-25 14:01:29

© Ove Eriksen Murukleiven Kolofon Forlag AS 2018 2. opplag Prosjektet produseres på oppdrag fra Ove Eriksen Alle rettigheter/ansvar for prosjektets innhold tillegges Ove Eriksen Henvendelser utover bestilling av produktet bes rettet til Ove Eriksen ISBN 978-82-300-1794-4 Produksjon: Kolofon Forlag AS, 2018 Boken kan kjøpes i bokhandelen eller www.kolofonshop.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med Åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar og inndraging og kan straffes med bøter eller fengsel.

Murukleiven.indd 4

2018-06-25 14:01:29

Til: Marthe, Arvid, Martine, Emil, Vetle, Eline, Jørgen, Even, Maja, Dorthe, Amund og Herman. Takk for oppmuntring, gode råd, innspill og verdifulle kommentarer: Martine Harjo, Lars-Martin Kristensen, Lenah Hedin, Inger Johanne Bakka, Andrea Sandnes, Jørn, Vegard, Line og Trygve Eriksen, Mona Harjo og Tove Saua.

Murukleiven.indd 5

2018-06-25 14:01:29

Murukleiven.indd 6

2018-06-25 14:01:29

Innhold

PROLOG

��

del 1 FORBRYTELSEN, januar 1808 – april 1809 del 2 STRAFFEN, våren 1809 – våren 1811

��

9 11

��

103

del 3 FINNSKOGEN I VÄRMLAND, høsten 1811 – høsten 1812 ��

179

del 4 FORBRYTERHØVDING, høsten 1812 – høsten 1814 ��

231

del 5 KOMPLOTTET, høsten 1814

��

327

��

367

��

382

del 6 RETTERGANG, 1815 EPILOG

MURUKLEIVVISA OG MURUKLEIVEN I SVERIK LITTERATURLISTE OG KILDER

��

388

��

395

Murukleiven.indd 7

2018-06-25 14:01:29

Loven, urettens jernklædte forsvar og feste, gjorde dig fremmed og fredløs blant dine neste, gjorde dig til en forbryter, fordi den berøver mennesket det, som hvert menneske bittert behøver. Frihet og trygghet, et rimelig mål av lykke, alt blir tatt fra oss – av eieren – stykke for stykke. Vil du ta noget igjen, da kommer eierens tjenere, lovens menn! Arnulf Øverland: Ved en forbryters grav.

Murukleiven.indd 8

2018-06-25 14:01:29

PROLOG

I 1908 ble skjelettet av en voksen mannsperson avdekket under gravearbeid ved stavkirka i Heddal. Grava lå langt fra de høyreiste gravsteinene over bygdas store menn, for skjelettets gravsted var helt i ytterkant av kirkegården og kun markert med et rustent, anonymt jernkors. Plasseringen vekket både forundring og nysgjerrighet fordi halvparten av mannens jordiske levninger lå innenfor kirkegården, mens resten lå utenfor. Nærmere undersøkelser av hodeskallen avdekket et stort hull i venstre tinning, omtrent sju centimeter langt og tre centimeter bredt. Hullet i kraniet var utvilsomt årsak til mannens død. Tennene var intakte og tydet på at det dreide seg om en relativt ung mann, og siden han bare delvis var gravlagt i vigslet jord, tilhørte han neppe det gode selskap i levende live. Hvem var dette? Hva hadde skjedd siden hodeskallen hadde spor av grov vold? Var han drept? Kirkeboka i Heddal omtaler ikke mange drap, men ett dødsfall i oktober 1814 betegnes som dræpt. Det gjaldt mannen som på folkemunne fortsatt går under navnet Murukleiven.

Murukleiven.indd 9

2018-06-25 14:01:29

Murukleiven.indd 10

2018-06-25 14:01:29

DEL EN

FORBRYTELSEN januar 1808 â&#x20AC;&#x201C; april 1809

Murukleiven.indd 11

2018-06-25 14:01:29

Heddal, 18. januar 1808, fire minutter over fire. Sola hviler glødende på åskammen, blir borte og det snødekte landskapet pensles i blått til et trolsk, kaldt tussmørke som skremmer menneskene inn. Full av istapper i skjegg og barter, med ei lodden, rimet lue nedover ørene, ikledd ei gråtrøye og stivtæla bukser, fører en husmann den frostdampende hesten til husbondens stall etter tømmerkjøring mellom ranke, snøtunge graner. Hans lodd her i livet er å stå til rådighet for sin herre, hverken mer eller mindre, bortsett fra da – om han av krig skulle kalles til å forsvare sin og andre herrers verdier og eie. I tussmørket løper hutrende tjenestejenter i hus etter fjøsstell. De er billig arbeidskraft som priser seg lykkelig, dersom de slipper unna gårdeierens klamme tilnærmelser før de gifter seg innen egen stand. Kun lensmannen her i bygda giftet seg over sin stand da han ble viet til futens søster, men jaggu fikk han kjørt seg – fordi han var en lensmann uten gård og grunn. Men han fortvilte ikke. Han visste at det vil ordne seg for han som for lensmenn flest. Ei gravid husmannskone rører i gryta og varmer seg ved grua. Ved bordet sitter fire storøyde unger på to, fire, seks og åtte år. De venter på dagens første grøtfat. Mora har ikke mye å tilby. Sulten har gitt henne en kulde i kroppen som hun aldri blir kvitt. Samme hvor mye hun kler på seg er hun like kald. Sulten følger kulda helt inn til margen. I prestegården har de yndige døtre samlet seg ved peisen i finstua og gjør framskritt på sine broderier, mens sognepresten selv nyter sorenskriverens selskap og ei fortreffelig flaske vin. Stavkirkas rike 12

Murukleiven.indd 12

2018-06-25 14:01:29

og mektige eier, storbonden Ole Engrav, ber tjenestejenta hente ei skinke på buret og låse stabbursdøra for natta – man vet aldri om sultne, tyvaktige folk kommer rekende i tussmørket. Alt er ved det gamle i den avsidesliggende bygda i Bratsberg amt. Heddals buldrende prest, ja, noen karakteriserer han endog som Heddals drikkfeldige sogneprest, for det er annet enn uklanderlig vin som mesker hans strupe i store mengder, når tungsinnet melder seg. Han er bygdas eneste embetsmann og styrer kirkas gods og eiendom med hard og beregnende hånd. Buldrebassen vil ha en finger med i det meste. Derfor ryker han ofte i tottene på storbøndene som vil ha det slik det var uten innblanding fra danskekongen og hans lover. Akkurat som om danskekongen bryr seg om sine lover, mentalt syke mennesker gjør vanligvis ikke det, selv om de er konger aldri så mye. For det er prinsregent Frederik med sin internt stridige stab som styrer og steller. Frederik vegret seg så lenge med å ta side i Napoleonskrigene (som raser i Europa) med den grusomme følge at København ble bombardert og satt i brann i september 1807 av Napoleons fiender fra de britiske øyer. Ikke bare det. For på slep dro britene fra Sjælland med linjeskip, fregatter og brigger med danske navn både for og akter. Slik ble det ikke Napoleons tyvegods. Den arme Frederik som snart blir konge, snur seg mot den franske massemorder og ber om allianse, hvilket aksepteres, men på den krigshissige franskmannens ultimatum: Kronprinsregenten må erklære Sverige krig. Engelskmennene svarer med å blokkere alle norske havner fra Kattegat til Hammerfest. Konsekvens? Kornet til Norge som kolonimakta i Danmark disponerer, kommer ikke gjennom blokaden og sult, sykdom og død rammer Norge. Slik er det altså, ute og hjemme, når denne historien egentlig begynner. Men før den rulles i gang, noen ord om denne Tov Johannesen Murukleiv som seinere hen fikk tilnavnet Murukleiven. Han er trettien, trettito eller kanskje til og med trettitre år, usikkert fordi dåpen hans ikke er registret i kirkeboka. Han er født på den fattige husmannsplassen Murukleiv, midtveis i bygda, omtrent et par 13

Murukleiven.indd 13

2018-06-25 14:01:29

kilometer fra stavkirka, høyt oppi åsen på solsida av alle ting. Han livberger seg som tjenestedreng, er verva soldat og bor hjemme hos sine gamle foreldre. Til dags dato er han hverken tiltalt, dømt eller straffet, men mannen kan naturligvis ha gjort et spikk eller to, som de fleste av oss. Han er høy, langt høyere enn de fleste, mager og spedlemmet, har mørkt, halvlangt hår og blå øyne, nesa er rett og skarp, kinnbenene høye, munnen smal og skjegget mørkt og kort; når han beveger seg, virker han rask og spenstig; han har et godt utseende og er glad i kvinner, men til tross for alderen er han ikke gift. For åtte år siden var han forlovet med en av bygdas skjønnheter, og han vet han er far til hennes første barn, men Gunhild, som skjønnheten het, fikk kalde føtter, hevet forlovelsen og giftet seg litt seinere med en Daniel (betyr: Gud er min dommer), og kanskje var det Guds dom at han skulle gifte seg med kvinnen med dette uekte barn og flytte til Kviteseid med vesle Anne, som stefar til Tovs datter. I 1803 fikk Tov Murukleiv barn med ei noe eldre kvinne. Også hun var ugift, men hadde barn fra før, og buldrebassen skreiv i kirkeboka at dette var hennes andre utenomekteskapelige fødsel – eller hennes andre leiermål som er kirkas betegnelse. Gutten fikk døpenavnet Tov etter faren, men døde som fireåring – av vanskjøtsel noterte sognepresten etter begravelsen. Det er også hevet over enhver tvil at Tov Murukleiv ikke spytter i glasset, ikke går av veien for en nevekamp og ikke kan måle seg som felespiller med broren Halvor som regnes som bygdas beste spillemann. Javel, teppet går opp og historien begynner noen timer etter at sola, som hvilte på åskammen, gikk ned. * Mandagskvelden var kald og de hutret, og det knirket i snøen under deres taktfaste skritt. Stjernehimmelen over dem og det hvite teppet under dem belyste deres vei mot mørkets gjerninger. Snøen klaget og varslet om deres komme, og det passet dem dårlig. De tre mennene stoppet jevnlig og lyttet, snakket lavmælt 14

Murukleiven.indd 14

2018-06-25 14:01:29

sammen, og flaska med brennevin gikk fra munn til munn. Silhuetten av den eldste fortalte om en nokså lav og firskåren mann. Han slo seg på brystet med innsiden av knyttneven da drammen kjentes i brystet. De to andre smilte og tørket seg om munnen med håndbaken. Den knirkende klagen hørtes igjen. De krysset den islagte elva og kom over på vest-sida av dalen. Fortsatte nordover, tok av fra veien og vasset i den knehøye snøen på Grene- jordet. De hvisket kun da de nærmet seg stabburet til Mathias på Grene. Spente sto de litt ustøe ved buret hans og lyttet. Minst av alt ønsket de en konfrontasjon med gårdeieren. Den høye og magre mannen var utvilsomt dirigenten, for bestemt beordret han de andre i det som mer og mer fikk karakter av et planlagt tyveri. Den nokså lave og firskårne hostet og fikk straks beskjed av den høye og magre om å være stille. – Anders, du blir stående her på stabburstrappa og varsler oss om noe uventet skjer, hvisket Tov Murukleiv. I et øyeblikk så alle tre spent over mot de mørke vinduene i våningshuset på Grene. Alt var stille. Døra til stabburet var ulåst, og tredjemann skrittet over den høye dørstokken bak ryggen på Tov. Mørket der inne møtte dem som en vegg og en kort stund sto de helt stille på de breie og grove golvborda for å vende øynene til mørket. Så dultet dirigenten til den andre, og de famlet seg fram til ei kiste med avrundet lokk, heller ikke den var låst – på Grene ventet de tydeligvis ikke ubudne gjester. I den romslige kista fant de flere bomullstørklær, men ellers ikke mye av verdi. Fra taket derimot hang skinke, pølser og fenalår som de forsynte seg med. De puttet matvarene ned i en sekk, gikk ut og lukket døra bak seg. Alle tre sprang i snøen nedover jordet til veien. To falt om kull, Tov Murukleiv holdt seg på beina. Nede på veien studerte de innholdet i sekken. – Bra fangst! sa Anders Danielsen, den nokså lave og firskårne, han var midt i førtiårene, og som sagt, eldst av de tre. Tov Murukleiv nikket fornøyd og lot brennevinsflaska gå på omgang igjen, mens tredjemann fant fram skinka i sekken og skar 15

Murukleiven.indd 15

2018-06-25 14:01:29

tykke skiver av den med tollekniven sin. De var skrubbsultne, gomlet, åt og flirte. Det var nærmest feststemning der på veien. Plutselig hørte de lydene av dombjeller. De så skremt på hverandre og hoppet ut av veien og gjømte seg i buskene med tyvegodset sitt. Dørgende stille lå de ved siden av hverandre i snøen og ventet på at ekvipasjen skulle komme. Ringlende bjeller kom nærmere og snart luntet hesten forbi med kun en person i sleden. – Hvem var det? spurte Tov Murukleiv. – Ikke … ikke at jeg kunne se det, svarte Ole Slettemo med et hikk, han var på alder med Tov og soldat som de to andre. – Det var ikke Jamtveit’n vel? spurte Anders Danielsen. For hadde det vært han, så ville planen om å stjele på stabburet på Jamtveit vært risikofylt. For hvem ville hjemsøke buret til en bonde som kunne komme hjem fra sledefart når som helst. De kravlet seg inn på veien igjen og fortsatte der de slapp – skålte med brennevinsflaska, tok for seg av skinka og satte kursen mot Jamtveit. Ved stabburet der gjentok det samme seg: De skottet over mot våningshuset, lyttet, og Anders Danielsen ble igjen på trappa, mens Tov Murukleiv og Ole Slettemo gikk inn. Forskjellen fra tyveriet på Grene var at alle tre var godt påseilet, og lagde mer støy enn de selv var klar over. Men utbyttet var upåklagelig: En kjele, ti merker ull, kjøttmat, primost, en skjortekrave, silkeog bomullstørklær, et stykke kallemanke, to stykker fruentimmers overliv, en skinnpung og en messinglås – noe spiselig, annet salgbart eller anvendelig som byttemiddel. De stakk fra Jamtveit med flir og stor tilfredshet. Fattigfolk i Heddal hadde alltid ført en kamp mot sulten, men nå var matmangelen ekstrem. Tov Murukleiv hadde vært i Sauland dagen før, for å tigge mat hos slektninger. Men de hadde beklaget seg, de syntes det var leit, men de hadde ikke mat å avse. For slik var det. Tov Murukleiv visste det. Fattigfolk hadde ikke mat. Hvorhen han kom, snakket folk om sult og frykt for sykdom. Nøden overskygget alt – for alle han kjente. 16

Murukleiven.indd 16

2018-06-25 14:01:29

– Kongen er skyld i sulten, hørte han en offiser si på ekserserplassen ved stavkirka etter gudstjenesten i det nye året. Og da kaptein Reinholdt samtidig sa at kongen snart ville erklære krig mot Sverige, spredte uroen seg i soldatrekkene i Heddal. Tov Murukleiv hadde hørt ryktene om krig fra annet hold også og tenkte at det gikk mot fæle tider: Soldatene skulle utkommanderes i krig, mens kvinner, barn og gamle sultet. Anders Danielsen og Ole Slettemo tenkte på samme måte, og de tre visste, som alle andre, hvor maten befant seg. Men de som hadde lagre med mat, ville aldri dele med seg – det visste også alle. Etter tyveriet på Jamtveit fikk brennevinsflaska bein å gå på, og ruset av alkohol og et nytt, vellykka tyveri, gikk de lenger enn planlagt og fortsatte toktet nordover til Tubås, også på vest-sida av Heddøla. To sider med flesk, ei skinke, ei steik, noen pølser, en ny striesekk, byggmel, tolv til seksten leiver flatbrød og ei strieskjorte var fangsten de fikk med seg derfra. Så de bar tungt på retur til husmannsstua til Anders Danielsen, hvor de fordelte tyvegodset. Noe var allerede spist, noe ble gjømt, men flatbrød og pølser ble mettende godsaker for kona og dattera til Anders. Faren til Ole Slettemo fikk en kjele av sønnen som han dro til Kongsberg og solgte, og innkasserte en riksdaler og fireogtyve shilling for kjelen. Foreldrene til Tov Murukleiv fikk byggmel til en verdi av seksten shilling. Dessuten hadde han overlatt tyvegods i deres varetekt med beskjed om å gjømme sakene godt. Før danskekongen erklærte Sverige krig den 14. mars 1808, var de tre soldatene – Tov Murukleiv og Anders Danielsen i det Sønnafjelske infanteriregiment og Ole Slettemo i det telemarkske – utkommandert til krigstjeneste.

Murukleiven.indd 17

2018-06-25 14:01:29

Tov Murukleiv kom over høyden på motsatt side av byen, og igjen imponerte synet av Fredriksten festning. Den våket over Fredrikshald som en kongeørn. På avstand virket fronten av festningen mektig og uovervinnelig, og Fredrikstens ry som en uinntagelig festning, ga trygghet til en garnisonssoldat. Men synet av de solide gråsteinsmurene i det bratte henget på toppen av Festningsfjellet kunne ta motet fra enhver angriper, enten han kom over land eller sjø. Svenskene hadde forsøkt seg tidligere uten å lykkes, men han antok at de ville komme igjen. Inne i byen var det uvant å gå på de runde, ujevne brosteinene i bygatene etter langvarig trasking på landeveien. Alt var annerledes her enn hjemme i Heddal. De trange gatene i byen hadde hovedbygninger ut mot gateplanet og bryggerhus og små fjøs bakenfor. For ham stimlet det av folk i gatene, og klærne fortalte om deres stand. Noen minnet om skjærene i sort og hvitt som hoppet rundt på tunet hjemme, men de hjemme bar ikke flosshatt som disse, men de bukket nesten på samme vis. Midt i denne vrimmelen av mennesker vraltet griser rundt og stakk snuten i renna midt i gata på jakt etter noe spiselig. I søla på det store torvet, som for lengst burde ha fått noen lass med sand strødd utover, sto pålen til kakstryking av tyver og prostituerte til skrekk og advarsel om tjueseks piskeslag på bar rygg. Han krysset brua over Tistedalselva og satte seg ned på den hvitkalkede gråsteinsmuren ved kirka. Prisen for å begrave et voksent lik var tre spesidaler, fortalte en lokalkjent soldat en gang de passerte forbi her. Og for en plass i gravkammeret under 18

Murukleiven.indd 18

2018-06-25 14:01:29

Immanuelkirkas nordre fløy måtte du ut med den nette sum av hele femti spesidaler. Var du rik, kunne du kjøpe det meste, det var nå bra sikkert, tenkte han. I det samme bøyde han hodet kraftig bakover og så opp på det berømte festningsverket. Tov Murukleiv hadde aldri deltatt i krig. Ikke hadde han tenkt særlig over faren for krig heller da han verva seg som soldat i det syvende musketerkompani i det Sønnafjelske infanteriregiment i mars 1801. Den gang hadde han først og fremst spekulert i de få slantene en verva soldat kunne tjene i året. Akkurat det kunne han gladelig innrømme for hvem som helst, men ikke at han også hadde i tankene det faktum at soldater gikk fri for straff for leiermål. Kun en gang hadde han dratt fordel av sin soldatstatus i så måte, for han ble ikke oppgitt som barnefar da Gunhild døpte barnet. Tov Murukleiv og soldatene ved garnisonen på Fredriksten festning hadde rolige dager selv om krigen raste i Trøndelag og lenger sør i Kongsvinger-traktene. I musketerkompaniet spøkte de med at svenskene ikke våget seg på Fredriksten av frykt for å lide samme skjebne som Karl den XII – å bli drept under murene og vollene på festningen. Men når spøk ble lagt til side, tenkte Tov at krigen ville nok innhente dem. Derfor ble han ganske overrasket da veteranen Anders Danielsen tidlig en maidag fortalte ryktet om at svenskene trakk seg tilbake fra grensa. – Jøss, hvor har du hørt det? – Knut … han musketeren fra Ål hadde hørt det av en underoffiser fra Hallingdal. – Kan det stemme da? Det er nesten for godt til å være sant. – Kanskje vi kan dra hjem snart, sa Anders forhåpningsfullt. Tov visste at vennen var av dem som alltid lengtet hjem, bare han hadde vært borte noen dager. Tov skjønte hjemlengselen godt, for han var av samme sorten. Snart avløste sannheten ryktene. Svenskene hadde virkelig trukket seg tilbake til posisjoner inne på eget territorium. Det 19

Murukleiven.indd 19

2018-06-25 14:01:29

var med stolthet soldatene på festningen snakket om at norske soldater hadde tvunget en svensk hærstyrke på fjorten tusen mann til retrett. Tilbaketrekningen ga Tov og Anders håp om en slutt på krigen og snarlig hjemreise. Men håpet var atskillig forhastet, for skåret i gleden var at en svensk styrke på fjorten hundre mann hadde forskanset seg ved Prestebakke i Enningdalen, godt inne på norsk territorium. Den svenske stillingen befant seg omtrent femten kilometer sør for Fredriksten. Tov Murukleiv, som resten av musketerkompaniet, mer enn ante at den svenske stillingen i Prestebakke måtte angripes. Og bekreftelsen kom da soldatene under eksersis på Place d’Armes fikk høre om prins Christian Augusts befaling om at den svenske styrken skulle bekjempes. Den danske prinsen var generalmajor for de norske styrkene og ordren han sendte til sin fungerende kommandant på festningen, oberstløytnant Niels Petersen Juul, lød: … at gjøre et forsøk paa at sprænge centrummet av den fiendtlige postering i Enningdalen og videre om mulig at kaste den ut over grænsen. Siden befalingen innløp til oberstløytnant Petersen Juul, hadde han og kaptein Arild Huitfeldt arbeidet både seint og tidlig for å etterkomme instruksen. – Åtte hundre soldater har vi til rådighet, mens svenskene er nesten dobbelt så mange … så det skal en overlegen strategi til … Den tilårskomne oberstløytnanten stoppet midt i setningen og hostet i det hvite lommetørkleet som han holdt foran munnen. Hosten hadde plaget Petersen Juul de siste ukene. Hosteriene ergret ham, for skrantende helse kunne ikke ha rammet han på et mer ubeleilig tidspunkt. Han forsøkte å skjule for kaptein Huitfeldt at han så etter tegn til blod på lommetørkleet, men om det var tilfelle, kunne ikke kapteinen registrere.

Murukleiven.indd 20

2018-06-25 14:01:29