First Descent

Vel forbi det verste, bratte partiet med is under et tynt lag med nysnø, bød denne renna på deilige puddersvinger for Robert Pallin Aaring.

First descent

Robert Pallin Aaring lot ikke sjansen gå fra seg da forholdene lå til rette for en spennende, men også skummel nedkjøring.

Det var i januar måned, mens verden famlet i pandemi, og minusgradene hadde slått leir i Hemsedal, at Robert Palinn Aaring bet seg merke i en særegen renneformasjon under bilturene sine gjennom Grøndalen. Med en hånd på rattet og måpende blikk opp fjellsiden: Kan det gå? – Jeg kjørte opp og ned dalen og la merke til denne renna. Etter hvert greide jeg ikke å tenke på så mye annet. Det var ikke veldig mange som var gira på den, og jeg fant vel ut at jeg ville kikke på den alene.

Dette hakket i den bratte fjellveggen over gården Muren kalles Murekløve, som blir til Murenrenna fritt oversatt til dagens frikjørerterminologi. I isklatreføreren for Hemsedal finner man en beskrivelse av ruta som Erik Enitch førstebesteg her på 80-tallet, men det har ikke blitt dokumentert noen nedkjøring på ski fra toppen før nå. – Det kom et skikkelig snøfall, og da visste jeg at nå åpnet det seg muligheter. Jeg fikk med meg fotograf Kalle Hägglund, som sto nede ved veien og tok bilder, forteller Robert.

Robert beskriver nedkjøringen som fantastisk, men også litt skremmende. Innslagene av is, som han fikk smake på under et lag med fin puddersnø, forklarer godt hvorfor dette ikke er et vanlig sted å ta seg ned på ski. – Det var skikkelig bratt, ja, så bratt som det kan bli på ski. Deler av renna er egentlig et lite fossefall, og derfor er det et parti med blåis midt i renna. Selve inngangen var ganske ekkel, med en traktformet formasjon og et konvekst heng. Det gjorde at jeg ble ganske skeptisk og måtte ta meg ned gjennom noe bjørkekratt. Hadde snøen løsnet mens jeg befant meg i trakta, hadde det jo vært game over, sier Robert.

Innmarsjen til renna gjorde Robert fra lenger inne i dalen, og startet dermed nedkjøringen uten å ha fått fysisk inspisert forholdene på nært hold først. – Det var overraskende god nedkjøring og ganske åpent i bunnen. Jeg tok noen svinger umiddelbart for å regulere farten, men fant fort ut at her var det bare å gi full gass. Ved utgangen traff jeg en isklump, havna på hofta og måtte dra litt ut til siden slik at overflatesnøen, eller sluffen som de sier, passerte meg, fortsetter han. – Pulsen økte dramatisk, og du får ekstremt tunnelsyn. Det er ikke rom for feil i slike nedkjøringer. Jeg fikk et enormt adrenalinrush.

Tekst: Aleksander Urrang Hauge Foto: Kalle Hägglund

Robert forteller at han setter sikkerheten i høysetet, og mener forholdene var perfekte den dagen. Nå er han også nybakt pappa. Betyr det kroken på snørenne-døra? – Ehh, nja, tja. Til syvende og sist, når du står på på ski, er du først og fremst redd for livet ditt. Ingen har lyst til å dø, om du er far eller ikke. Jeg tror ikke jeg kommer til å endre meg, men det kan jo forandre seg etter hvert. Jeg har alltid følt på ansvar for sikkerhet, og trengte ikke bli far for få bli bevisst på det, sier Robert, som gleder seg til en ny vinter. – Jeg har sluttet å telle. Det er jo skikjøring som er livet. Jeg er på ski hele livet. Min erfaring er at Hemsedal har en tendens til bedre og tidligere sesongstart enn der jeg kommer fra, sier den trivelige trønderen.