Lars Kepler
Sandmannen Kriminalroman
Det er midnatt og det blåser snø inn fra havet. En ung mann går over en høy jernbanebro, i retning Stockholm. Ansiktet hans er blekt som matt glass. Jeansene hans er stive av frossent blod. Han går midt mellom de to sporene og skritter over svillene. Femti meter under ham skimtes isen på fjorden som remser av hvite laken. De hvite trærne og oljetankene på havna er knapt synlige; snø virvler gjennom lysskjæret fra containerkrana langt der nede. Varmt blod renner nedover mannens venstre underarm, inn i hånden og drypper fra fingertuppene. Det begynner å rumle idet et nattog nærmer seg på den to kilometer lange broa. Den unge mannen vakler, setter seg på sporet, men kommer seg opp igjen og fortsetter å gå. Toget skyver en pute av luft foran seg og sikten blir borte i snøfokket. Traxx-lokomotivet er allerede midt på broa idet føreren oppdager mannen i sporet. Han fløyter og ser at skikkelsen holder på å falle, at han tar et langt steg til venstre, over i motgående spor og får tak i det tynne rekkverket. Klærne til mannen flagrer i vindstøtet. Broa rister kraftig under føttene hans. Han står stille med vidåpne øyne og hendene på rekkverket. Alt er et virvar av snøfokk og mørke. Den blodige hånden har begynt å fryse fast i rekkverket idet han skal til å gå videre. Navnet hans er Mikael Kohler-Frost. Han har vært savnet i tretten år, og ble erklært død for sju år siden.
1
Rettspsykiatrisk sikkerhetsavdeling Löwenströmska sjukhuset GITTERPORTEN AV STÅL lukker seg med en dyp klang bak den nye legen. Ekkoet gjaller videre nedover svingtrappa. Anders Rönn grøsser på ryggen idet stillheten senker seg. Fra og med i dag skal han jobbe på den rettspsykiatriske sikkerhetsavdelingen. I det strengt bevoktede isolatet sitter den aldrende Jurek Walter på trettende året. Han er dømt til tvungen psykiatrisk behandling med særskilte krav til prøveutskrivning. Den unge legen vet ikke stort mer om pasienten sin enn at han har fått diagnosen «Schizofreni, uspesifisert. Vrangforestillinger. Gjentatte, akutte psykotiske tilstander med bisarre og svært voldelige innslag». Anders Rönn legitimerer seg i etasje 0, leverer fra seg mobilen og henger nøkkelen til gitterporten i skapet før vakten åpner den første døra til slusen. Han går inn, venter til døra er stengt og går fram til den neste. Idet et signal lyder, åpner vakten den neste døra. Anders snur seg og vinker før han fortsetter gjennom korridoren mot avdelingens personalrom. Overlegen, Roland Brolin, er en kraftig kar i femtiårsalderen, med nedsunkne skuldre og piggsveis. Han står og røyker under avtrekkshetta i det lille kjøkkenet mens han blar forbi en artikkel i kriminalomsorgens fagblad om lønnsforskjellene mellom menn og kvinner. – Jurek Walter må aldri være alene med noen av personalet, sier overlegen. – Han får aldri møte andre pasienter, han kan 7
ikke ta imot besøk og han får aldri gå ut i luftegården. Ikke heller … – Aldri? spør Anders. – Det er vel ikke tillatt å holde … – Nei, det er ikke det, avbryter Roland Brolin mutt. – Hva er det egentlig han har gjort? – Bare gode gjerninger, svarer Roland, og begynner å gå mot korridoren. Til tross for at Jurek Walter er Sveriges gjennom tidene verste seriemorder, er han ikke kjent for allmennheten. Rettsforhandlingene i Rådhuset og på Wrangelska palatset gikk for lukkede dører, og alle dokumenter i saken er fortsatt unntatt offentligheten. Anders Rönn og overlege Roland Brolin passerer gjennom en ny sikkerhetsdør der en ung dame med tatoverte armer og piercing i kinnene blunker til dem. – Kom tilbake i live, sier hun kort. – Du kan ta det helt med ro, sier Roland dempet til Anders. – Jurek Walter er en stillferdig, eldre mann. Han er ikke voldsom, og han hever ikke stemmen. Som hovedregel går vi aldri inn til ham, men Leffe som var på vakt i natt, observerte at han hadde klart å lage seg en slags kniv som han har gjemt i madrassen. Den må vi selvsagt konfiskere. – Hvordan gjør vi det? – Vi bryter hovedregelen. – Skal vi gå inn til Jurek? – Du går inn til ham … og ber pent om å få kniven. – Skal jeg gå inn …? Roland Brolin ler høyt, og forklarer deretter at de skal late som om de injiserer en dose Risperdal som vanlig, men i stedet sette en overdose Zypadhera. Overlegen trekker kortet sitt gjennom enda en avleser og taster inn en kode. Det kommer et pip og låsen i ståldøra begynner å surre. – Vent litt, sier Roland og holder fram en liten eske med gule ørepropper. – Du sa at han ikke hever stemmen. Roland smiler svakt, ser oppgitt på sin unge kollega og sukker tungt før han begynner å forklare. – Jurek Walter kommer til å snakke med deg, helt rolig, sik8
kert vennlig, sier han alvorlig. – Men senere i kveld, når du er på vei hjem, kommer du til å svinge over i motgående kjørefelt og frontkollidere med en trailer … eller så stikker du innom Jernia og kjøper en øks før du henter ungene i barnehagen. – Skal jeg bli redd nå? spør Anders og smiler. – Nei, men forhåpentligvis forsiktig, svarer Roland. Anders pleier ikke å ha flaks, men da han leste annonsen i Läkartidningen om et langtidsvikariat på heltid ved Löwenströmska sjukhusets sikkerhetsavdeling, begynte hjertet å slå fortere. Det var bare tjue minutters biltur hjemmefra, og det lange vikariatet kunne føre til fast ansettelse. Etter sin tid som turnuslege på sykehuset i Skaraborg og på et pleiehjem i Huddinge, hadde han måttet klare seg med tilfeldige vikariat ved regionklinikken på Sankt Sigfrids sjukhus. De lange reisene til Växjö og den uregelmessige arbeidstiden lot seg ikke kombinere med Petras jobb på skolefritidsordningen og det autistiske syndromet til Agnes. For bare to uker siden hadde Anders og Petra sittet ved kjøkkenbordet og forsøkt å finne en løsning. – Dette går ikke lenger, sa han rolig. – Hva skal vi gjøre? hvisket hun. – Jeg vet ikke, svarte Anders og tørket tårene fra kinnene hennes. Støttekontakten til Agnes på førskolen hadde fortalt at Agnes hadde hatt en slitsom dag. Hun hadde nektet å slippe taket i melkeglasset sitt, og de andre barna hadde ledd av henne. Hun kunne ikke akseptere at lunsjen var over ettersom Anders ikke hadde hentet henne som han pleide. Han hadde kjørt direkte fra Växjö, men ikke kommet til førskolen før klokka seks. Agnes hadde blitt sittende på spiserommet med begge hender rundt glasset. Da de kom hjem hadde Agnes stilt seg på rommet sitt, stirret inn i veggen ved siden av dukkehuset og klappet i hendene på sin introverte måte. De vet ikke hva hun ser der, men hun sier at det kommer grå pinner som hun må telle og stanse. Hun gjør det når hun blir engstelig. Det pleier å holde med ti minutter, men denne kvelden måtte hun stå der i over fire timer før de kunne legge henne.
2
DEN SISTE SIKKERHETSDØRA lukker seg, og de går gjennom korridoren til det eneste av de tre isolatene som er i bruk. Lysarmaturene i taket skinner i gulvbelegget. Matvogna har slitt en fure langs veggen i én meters høyde. Overlegen fester på seg adgangskortet sitt, og lar Anders gå foran til den kraftige ståldøra. Gjennom panserglasset ser Anders en tynn mann sitte på en plaststol. Han er kledd i blå jeans og jeansskjorte. Mannen er glattbarbert og blikket er påfallende rolig. De mange rynkene i det bleke ansiktet hans likner sprukken leire i et tørt elveleie. Jurek Walter er bare dømt for to drap og ett drapsforsøk, men har en sterk tilknytning til ytterligere nitten drap. For tretten år siden ble han tatt på fersk gjerning i Lill-Jansskogen mens han tvang en kvinne i femtiårene tilbake ned i en kiste i jorda. Hun hadde blitt holdt fanget i kista i nesten to år, men var fortsatt i live. Tilstanden hennes var livstruende. Hun var underernært, hadde degenererte muskler, frostskadene og liggesårene var omfattende, og hun hadde pådratt seg alvorlige hjerneskader. Dersom politiet ikke hadde klart å spore opp og pågripe Jurek Walter ved kista, hadde han antakelig aldri blitt stoppet. Nå tar overlegen fram tre små glassflasker med gult pulver, tilsetter vann i hver flaske og rister dem lett før han trekker væsken opp i en sprøyte. Han setter inn øreproppene og åpner deretter den lille luka i døra. Det klinger i metallet, og en tung eim av støv og betong siver ut til dem. 10
Med en monoton stemme sier overlegen til Jurek Walter at det er tid for injeksjonen hans. Mannen løfter hodet og reiser seg langsomt fra stolen, vender blikket mot luka i døra og nærmer seg mens han knepper opp skjorta. – Stans og ta av deg skjorta, sier Roland Brolin. Jurek Walter fortsetter langsomt framover. Roland lukker og låser luka kjapt. Jurek stanser, knepper opp de siste knappene og lar skjorta falle ned på gulvet. Han har en kropp som har vært veltrent, men nå henger musklene og den skrukkete huden slapt. Roland åpner luka igjen. Jurek Walter fortsetter det siste stykket fram og strekker ut den senete armen sin med hundrevis av pigmentflekker. Anders vasker overarmen med sprit. Roland setter kanylen i den myke muskelen og injiserer væsken altfor fort. Hånden til Jurek rykker til av overraskelsen, men han trekker ikke til seg armen før han får tillatelse til det. Overlegen lukker og låser luka raskt, tar ut øreproppene og smiler nervøst for seg selv før han kikker inn igjen. Jurek Walter går med vaklende skritt mot senga, stanser og setter seg ned. Plutselig retter han blikket mot døra, og Roland mister sprøyta på gulvet. Han prøver å få tak i den, men den triller bortover gulvet i korridoren. Anders tar ett skritt til side, plukker opp sprøyta, og idet de begge reiser seg og ser mot døra til isolatet igjen, ser de at det er dugg på innsiden av panserglasset. Jurek har pustet på vinduet og skrevet «JOONA» med fingeren sin. – Hva står det? spør Anders spakt. – Han har skrevet Joona. – Joona? – Hva faen betyr det? Duggen forsvinner, og de ser at Jurek Walter sitter på senga som om han ikke har rørt seg. Han ser på armen der han fikk injeksjonen, masserer muskelen og ser på dem gjennom glasset. – Sto det ikke noe mer? spør Anders. – Jeg så bare … 11
Et dyrisk brøl høres gjennom den tykke døra. Jurek Walter har glidd ned fra senga, står på knærne og skriker rett ut i lufta. Senene i halsen er spent, blodårene svulmer. – Hvor mye ga du ham egentlig? spør Anders. Øynene til Jurek Walter ruller oppover og blir hvite, han støtter seg med den ene hånden, strekker ut det ene beinet, men rykker plutselig bakover, slår hodet mot nattbordet, skriker og begynner å riste spastisk. – Fy faen, hvisker Anders. Jurek ligger på gulvet og sparker ukontrollert med beina, biter seg i tungen og hoster blod utover brystet før han blir liggende på ryggen og gispe etter luft. – Hva gjør vi hvis han dør? – Kremerer ham, svarer Brolin. Jurek får nye kramper, hele kroppen rister og armene veiver i alle retninger før han blir liggende stille igjen. Brolin ser på klokka. Svetten renner nedover kinnene hans. Jurek Walter ynker seg, ruller over på siden, prøver å reise seg, men har ikke krefter nok. – Du kan gå inn om to minutter, sier overlegen. – Skal jeg virkelig gå inn? – Han er snart ufarlig. Jurek krabber på alle fire, blodblandet spytt renner fra munnen. Han vingler, krabber saktere til han glir ned på gulvet igjen og blir liggende stille.