Formue nr 2 2014

Formue

Rådgivning | Investering | Kunst | Filantropi

Nr. 2 / 2014

Gratis er dyrt!

I finans kan gratis være dyrest, skriver Formuesforvaltnings TrymRiksen, med henvisningtil storfilmen «The Wolf of Wall Street».

George Soros og Open Societies Foundations Vekst og velferd Hvordan bevare og utvikle verdiene over generasjoner?

Innhold

Leder

4

24

12

26

14

28

18

30

22

34

Makro Vekst og velferd Inflasjonen er ikke død

4 12

Forvaltning Formuesforvaltningens verdi Hvordan bevare og utvikle verdiene over generasjoner?

Et nordisk blikk på aksjeforvaltning Ole Melberg, norsk gründer med internasjonal suksess

14 18 22 24

Skatt Nytt om rente på lån fra selskap til aksjonær

26

Investeringer Gratis er dyrt

28

Kunst Likheter og ulikheter i det norske og internasjonale kunstmarkedet

30

Filantropi George Soros og Open Societies Foundations

34

2 Formue nr 2 2014

Helhetlig formuesforvaltning For snart femten år siden etablerte vi Formuesforvaltning. Vi ønsket å starte et selskap som skulle være et alternativ til den etablerte finansbransjen. Vi ønsket å etablere et selskap med en tydelig verdiplattform, som kun jobbet på oppdrag fra kunden, som hadde et uavhengig ståsted og som tenkte langsiktig.

I dag har Formuesforvaltning, på vegne av kundene, nærmere 47 milliarder kroner under forvaltning.

For å bevare og utvikle verdier kreves aktive handlinger. I Formuesforvaltning er vi opptatt av å utvikle gode investeringsstrategier, i samarbeid med våre kunder.

Men helhetlig formuesforvaltning handler også om mere enn en god investeringesstrategi. I Formuesforvaltning har vi vært opptatt av å videreutvikle selskapet på en måte som møter våre kunders behov.

Derfor etablerte vi tjenester innen kunst, filantropi, forretningsførsel, juridiske tjenester og prosesser knyttet til generasjonsoverføring av verdier. Vi så tidlig at det å bevare og utvikle verdier for våre kunder fordret en helhetlig tilnærming, og var på mange måter en forutsetning for at vi kunne leve opp til en av våre kjerneverdier: «på kundens side».

Ingen kunder er like, alle har sitt helt unike ståsted. Det er utgangspunktet for all vår dialog med våre kunder. Vår målsetting er å hjelpe våre kunder med gode løsninger, på en måte som bygger på

kundens verdier, holdninger og målsettinger. Gjennom det ønsker vi å bevege Formuesforvaltning nærmere selskapets visjon, nemlig visjonen om å bidra til å gi våre kunder «et rikere liv».

God lesning!

Øystein Bø Adm. dir.

FORMUE NR 2-2014 • UTGITT AV FORMUESFORVALTNING AS • ANSVARLIG REDAKTØR: ARNE HARKET • REDAKSJON: ERLING RØED LARSEN, ØYSTEIN BØ, KJERSTI HOLM, trym riksen, ALEXANDER HEIBERG, INGRID STANGE, DANIEL KOBBERSTAD MOE • BILDER: NTB Scanpix, COLOURBOX • grafisk design: Kristine melsom • trykk: Nordby Grafisk AS • opplag: 4500 • forsidebilde: Leonaro di caprio fra filmen «the wolf of Wall street»

Formue nr 2 2014 3

Makro

Makro

Vekst og velferd aV ERLING RØED LARSEN PROFESSOR HANDELSHØYSKOLEN BI OG SENIORØKONOM II I FORMUESFORVALTNING

Alle har ønsker. Vi drømmer om nye rulle-ski, ny bil eller større hus.

Vi har lyst på Haandbryggeriets Fyr og Flamme til middag og tiramisu til dessert. Vi fantaserer om å ta permisjon – og gå John Muir Trail på høyfjellet langs kanten av Sierra Nevada. Skal vi få oppfylt disse ønskene, må vi enten jobbe mer eller bedre. Alternativt kan vi allerede ha jobbet mye og godt – og det understreker forholdet mellom innsats og utbytte. Det forholdet er faktisk selve utgangspunktet for faget samfunnsøkonomis mest sentrale oppgave: å studere hvordan et land kan få mest mulig ut av de ressursene det har. Helt grunnleggende innser vi at mer velferd krever økonomisk vekst. I denne artikkelen spør vi: Hva skaper vekst, og hva slags velferd vil framtiden ønske?

4 Formue nr 2 2014

Det korte svaret på hva som skaper vekst, er noe de fleste tar intuitivt: Økonomier vokser når de rekrutterer flere arbeidstimer og anskaffer seg flere maskiner.

Det kan ikke understrekes ofte nok at Norge råder over 3,8 milliarder arbeidstimer – og at de utgjør landets lommebok sammen med maskinene. At det likevel ikke er helt enkelt å analysere sammenhengene mellom timer og maskiner – spesielt ikke hvordan man får flere av dem – innser vi når vi hører at økonomen Robert Solow fikk Nobelpris for å stille opp en modell basert på denne intuisjonen, den berømte Solow-modellen. Han viste hvordan vekst fulgte når det ble jobbet mer og investert i fabrikker – og hvordan økonomier sparer.

I tillegg peker Solow-modellen på noe uhyre viktig – noe som er bortimot X-faktoren i all økonomisk

tenkning – nemlig det som ligger bak de mystiske bokstavene TFP. TFP står for «total faktor produktivitet», som på muntlig norsk ville være noe sånt som «utførelsesforbedring». Det er den økningen i produksjon som kommer fordi noen gjør noe på en smartere måte enn før – uten å bruke mer tid eller flere maskiner. Her skal vi bruke TFP som kort notasjon for det å jobbe smartere og bruke maskinene bedre. Er det noe økonomisk historie har vist det siste halve århundret, så er det at tidsutviklingen i TFP er essensiell. Den er viktig for å forstå Japans innhenting av Vesten og senere stagnasjon – samt Kinas enorme vekstrater og videre utvikling utover på 2000-tallet. Den er viktig for å forstå hvorfor USA fremdeles er verdens ledende økonomi. Og det er viktig for å forstå Norges framtid med vekst og velferd.

I denne artikkelen skal vi se på disse sammenhengene. For å gjøre det, må vi imidlertid gå gjennom flere oppvarmingsøvelser. Vi skal se på bakgrunnen for TFP-begrepet – samt grunnlaget for tenkningen rundt vekst. Dette skal vi gjøre med historiske sveip og enkle eksempler. Dernest skal vi trekke dette over i den norske debatten om velferdsutviklingen i framtiden, og undersøke hvilke konfliktflater dette innebærer. Til slutt skal vi se på en «forecasting» av Formue nr 2 2014 5

Makro

Makro hva Norges befolkning vil prioritere av velferdsvalg i framtiden.

Arbeid og kapital

Tre muligheter: Skal Marit Bjørgen gå fortere på ski, har hun tre muligheter: 1) Bedre utstyr 2) Bedre fysikk 3) Bedre teknikk

Vi må starte med det mest grunnleggende først; altså noen begreper. I Solows klassiske vekstmodell finnes det en såkalt produktfunksjon. Det er en funksjon som viser sammenhengen mellom det som settes inn og det som kommer ut. Det som settes inn, kaller vi innsatsfaktorer. Det er typisk arbeid og kapital. I denne forbindelse er «arbeid» rett og slett timeverk.

«Kapital» er maskiner og fabrikker. Disse kombineres med teknologisk kunnskap til å produsere produkter, altså «output».

I klartekst betyr dette: Hvis et land klarer å stille seg slik at det får tak i flere arbeidere – for eksempel ved arbeidsinnvandring, så vil landets økonomi vokse. Hvis et land får arbeiderne til å jobbe mer – for eksempel ved å redusere sykefraværet – så vil antall arbeidstimer øke og landets økonomi vokse. Økonomien kan imidlertid også vokse selv om antall timeverk er uendret. Det skjer hvis landet øker tilgangen på kapital, altså investerer. Norge gjorde

dette på 70-tallet da vi lånte i utlandet og bygde opp vår kolossale oljeutvinningskapasitet i Nordsjøen.

Vi gjorde det på 80-tallet da vi byttet ut kulepenner, stensiler og skrivemaskiner med PC-er. Og vi gjorde det nokså nylig da vi byttet ut fysisk post med e-post, sjekker med nettbank og fasttelefon med mobiltelefon.

Men én ting er å si teoretisk at flere arbeidstimer og fabrikker gir økt økonomisk vekst, en annen ting er å lage en oppskrift på hvordan dette gjøres i praksis. Hvor vanskelig dette er, viser seg i de enorme forskjellene vi ser mellom land. Alle vet at arbeid og kapital gir vekst, men intet land har funnet en «foolproof» og konkret oppskrift på hvordan man skal rekruttere arbeidstimer og investere i kapital.

Ta det siste først, altså kapital. Å investere kapital betyr å la være å konsumere. Det tilsvarer bonden som sår kornet i stedet for å bake brød av det. I moderne makro betyr dette at landet må overbevise innbyggerne om at man skal la være å lage forbruksvarer – og heller bruke ressursene til å bygge fabrikker, infrastruktur, maskiner og oljerigger.

Ta så det første, altså arbeidstimer. For å mobilisere

arbeidstimer, må landet innføre ordninger som publikum reagerer på. Det er nok å nevne svært sensitive ord som trygd og pensjonsalder.

TFP i skisporet

Det finnes imidlertid en tredje måte. Det er en måte som verken krever at befolkningen må frasi seg forbruk til fordel for investering eller fritid til fordel for jobbing. Da er vi over på X-faktoren, nemlig TFP. Det er nå nyttig å gå gjennom et eksempel som vi nordmenn har et godt forhold til. Ta Marit Bjørgen.

Hvis hun skal gå fortere på ski i Falun-VM, har hun tre punkter på programmet for forbedring.

Den ene er å satse på bedre utstyr. Hvis skiene glir bedre, fjærer hardere og styrer finere, vil hun gå fortere. Hvis en ny fluor-smøring blir oppfunnet, vil hun gå fortere. Den andre er å satse på fysikken.

Blir musklene sterkere, øker hastigheten. Får hun høyere O2-opptak, holder hun lengre. Utstyr og fysikk er skisporets varianter av kapital og arbeid. Nå til den tredje muligheten. Hvis utstyret ikke lenger kan forbedres og fysikken er ferdig utviklet, hva da?

Svar: Ski-TFP. Hun kan ty til det som er langrennets svar på TFP, nemlig å anskaffe seg en mer effektiv teknikk. Det er det som er utførelsesforbedringen. Da går hun smartere på ski.

TFP forklarer Japan og Sør-Korea

Sånn er det i økonomi også. La oss fortsette med noen eksempler utenfor Norge, hentet fra økonomisk historie. Japan og Sør-Korea innhentet Vesten ved å satse på arbeid og kapital. De sørget for full ut6 Formue nr 2 2014

nyttelse av antallet arbeidstimer de hadde til rådighet samtidig som de hvert år investerte enorme mengder fysisk kapital, altså maskiner og fabrikker. Dette økte kapitalintensiteten, som er antallet maskiner som står bak hver arbeider. Her kan leseren se for seg arbeidere som bytter ut ploger med traktorer, ljåer med slåmaskiner og små fiskebåter med store trålere. Når kapitalintensiteten øker, vokser økonomien. I løpet av noen tiår innhentet de Vesten.

Men når potensialet fra arbeid og kapital er tatt ut, er det kun TFP igjen. Skal økonomien vokse videre, skjer det ved at det jobbes smartere med de timene og de maskinene man har. I prinsippet kunne vi ha forsøkt å dele TFP inn i teknologiske nyvinninger og ikke-teknologiske innovasjoner. Her skal vi ikke være opptatt av kategoriseringene. Vi fokuserer på poenget. Det er at TFP dekker det som handler om å jobbe smart. Sagt annerledes, det er det som skjer oppå traktoren. Hovedgrunnen til at Japan og SørKorea ikke kjørte forbi USA, ligger i at de ikke klarte å holde høyere TFP-takt enn USA.

Kinas oppskrift: Kinas vekst har bunnet i enorme investeringer av fysisk kapital og storskala rekruttering av arbeidskraft fra jordbruk inn i industri.

Arbeid og kapital i Kina

Det samme utviklingsforløpet gjenfinner vi i Kina.

Kinas vekst har bunnet i enorme investeringer av fysisk kapital og stor-skala rekruttering av arbeidskraft fra jordbruk inn i industri. De har simpelthen hentet arbeidere på landsbygda og omplassert dem til industri. Dette har de gjort i så massive mengder at det har blitt merket i lønninger fra Island til Australia. På et tidspunkt vil imidlertid gevinstene av kapitaltilførsel og økningen i industri-arbeidskraft Formue nr 2 2014 7

Makro

Makro flate ut – og da gjenstår TFP. Hvis Kinas vekstrater da skal fortsette å være skyhøye, må de etter hvert ha betydelig TFP. Det er imidlertid høyst uklart om Kina vil klare det Sør-Korea og Japan ikke klarte, nemlig å kjøre forbi USA. For TFP er selve X-faktoren. Den har røtter i kreativitet, innovasjon og nyskapning. TFP er nye kombinasjoner av gamle ting. Det er reformer og endringer.

Det er smarte ideer som møter stor gjennomføringskraft. Hva som skaper høy TFP, er ikke kjent fullt ut, men det kan se ut som om TFP gjør det best i frie, mobile og liberale samfunn. TFP blomstrer der ideer brytes mot hverandre – og der den beste ideen vinner, ikke den som har den mektigste onkelen. Av det siste tiårets store nyskapere, ligger nettopp mange i USA: Google, Apple, Facebook, Instagram, eBay. Men

en sykepleier får en ny PC, blir hun nok noe bedre.

Om en lærer får en raskere lap-top, forbedres nok undervisningen en del. Når en kommunerådgiver bytter ut sin gamle Samsung med en splitter ny iPhone 6, øker nok antall dokumenter han kan jobbe gjennom. Likevel er det langt fra åpenbart at servicesektorene kan utnytte høyere kapitalintensitet like godt som andre sektorer. I mange «trøste og bære»yrker er det hender, øyne og ører – for ikke å si hjerter – som er viktigst. På fagspråket sier vi at noen av de arbeidsintensive yrkene vil forbli arbeidsintensive – og i disse er det ikke lett å øke produktiviteten.

I Aftenposten 18.10.14 kunne vi derfor lese at SSB har beregnet at 1 av 3 jobber i 2060 vil kunne være innenfor helse og omsorg.

To typer arbeidstimer Kommer ikke utenom arbeidstimer

«For TFP er selve X-faktoren. Den har røtter i kreativitet, innovasjon og nyskapning.

TFP er nye kombinasjoner av gamle ting.

Det er reformer og endringer.» det finnes også selskaper som Samsung og Sony, Alibaba og Airbus. Smarte løsninger finnes flere steder.

Kort oppsummering av det vi har sett på hittil: Økonomisk vekst er knyttet til a) den fysiske kapitalen vi har tilgang til, b) de arbeidstimene vi klarer å rekruttere, c) smarte løsninger og teknologisk framgang.

Realøkonomiens ubønnhørlige bokholderi

Da er vi over på det professor Steinar Strøm pleide å kalle RUB, realøkonomiens ubønnhørlige bokholderi.

Den sier at du ikke kan bevilge én halvpart til Hansen, én til Jensen og én til Larsen. Bevilgningene må overholde budsjettbetingelsen.

Så hvis vi skal si noe om velferden og ikke minst velferdsordningene i Norge i framtiden, må vi altså først si noe om hvordan det går med a) – c). Det første er enkelt. Det er all grunn til å tro at vi i framtiden vil ha flere maskiner, mer automatiserte prosesser og kraftigere elektronisk utstyr. Hva vinner vi ved det?

Begrenset utbytte av maskiner i noen sektorer

Mye. Når betalingsløsningene knyttes direkte til mobilen, vil samfunnet spare store timetall. Når folk kan sette seg i kontorkupeer i togene, og fraktes fra Oslo til Bergen på tre – arbeidsomme – timer, gir det et solid bidrag. Når software-programmerere tar i bruk nye verktøy, får vi raskere kode, som i sin tur sparer sekunder og minutter i alle hjørner. Det baller på seg. Så i sektorer som finans, transport og IT er det all grunn til å tro at mer kapital gir betydelig gevinst.

Slik er det ikke nødvendigvis i alle sektorer. Om 8 Formue nr 2 2014

eller så vil vi bruke den frie tiden til andre aktiviteter som nærmer seg det vi kaller arbeid. I begge tilfeller vil det oppstå nye yrker: fritids-coacher, galaktiske turoperatører og virtuelle spill-koordinatorer. Vi går ikke tom for matematikkproblemer å løse, stjerner å oppdage eller PC-spill å lage. Medisinen går ikke tom for nye oppdagelser. Forfattere vil aldri skrive den siste boken. Kunsten går ikke tom for kunst. Og så lenge noen etterspør andres ferdigheter og ulike aktiviteter konkurrerer om tid, vil det finnes en pris på den tiden – vi kaller den lønn. Og det som utføres for en lønn, kaller vi arbeid. Med andre ord er det denne artikkelens påstand at vi alltid vil ha bruk for arbeidstimer.

Det betyr at vi ikke kommer utenom timeverk.

Riktignok finnes det noen som mener at i framtiden vil hoder og hender bli overflødige. Siden en slik påstand står i direkte motstrid til det denne artikkelen hevder, ser vi noe nærmere på det.

Listen av menneskets behov og ønsker er svært lang – den øker med mulighetene – og så lenge ikke alle punktene er krysset av, vil det være behov for timeverk. Det er tvilsomt om hoder og hender noen gang blir overflødige. De kan bli overflødige på et sted, over et tidsrom og i en sektor – men neppe hele tiden i en hel økonomi.

Endring kan kreve omstilling, men gir forbedring.

Nå er det annerledes, sier noen. De er i selskap med mennesker som sa akkurat det samme i 1814 og 1914. For å se det, holder det å tenke seg at vi reiste tre hundre år tilbake. Så fortalte vi dem om fly, biler, gravemaskiner, datamaskiner og vaskemaskiner.

Reaksjonene ville ha vært en blanding av forbauselse og frykt. «Arbeidsplassene fordunster i framtiden,» kunne noen frykte, «for det høres ikke ut som om dere har smeder, bøkkere eller salmakere. Dere har heller ikke syersker, tømmerfløtere eller vevere. Så dere har vel 95 % arbeidsledighet, da?»

Framtidens behov for timer

Og det har jo vi ikke, selv om brorparten av datidens yrker har forsvunnet. Vi har heller ikke dårligere levestandard eller kortere liv. Poenget er at frigjorte timeverk plasseres til andre gjøremål. Ledige hoder og hender ble ikke – og blir ikke – permanent ledige.

Så lenge menneskets behov og ønsker ikke er mettet, vil det finnes bruksområder. Vi klarer bare ikke å forestille oss disse oppgavene. For førti år siden var det få som klarte å se for seg dataprogrammerere, app-utviklere og web-designere. De færreste ville ha spådd at det i Norge fantes folk som var fotballspillere og langrennsløpere på heltid.

Men ta likevel frykten på alvor. Tenk deg at alt blir automatisert. Absolutt alt. Vil alle så fortvilet tigge om arbeid? Neppe. Enten vil all fri tid være fritid

Leseren poengterer nå at det er forskjell på timer.

En renovasjonsarbeider kan ikke lett bli dataprogrammerer. En sykepleier kan ikke over natten bli finansrådgiver. Det er helt riktig, og det peker mot to kompliserende forhold. Det første er at det ser ut til at det blir et stadig hardere skille mellom lavt utdannede og høyt utdannede. Det andre er at utdannelsens holdbarhetsdato stadig forkortes. Før var det normale karriereløpet å studere i 20-årene og så jobbe i de neste 40 år. I framtiden blir det stadig hyppigere etterutdanningsavbrekk.

Det første – skillet mellom høyt og lavt utdannede – er viktig for å forstå arbeidsledighet ved globalisering og utviklingen i ulikhet. Den store økonomen Larry Summers – professor ved Harvard og tidligere finansminister under president Clinton – sa i sin 2013-tale ved National Bureau of Economic Research at Solowmodellen var ufullstendig, ja, nærmest villedende.

Han foreslo å endre Solow-modellen ved å gjøre forholdet mellom kapital og arbeid mer avansert.

Han oppfordret økonomer verden over til å studere fenomener der maskiner erstatter arbeidskraft og fenomener der maskiner forsterker arbeidskraft.

Dessuten, sa han, må vi studere hvilke typer sektorer som har den første typen og hvilke som har den andre. Vi kan her legge til at det er lurt å tenke over hvilke land som velger hva. Hvis et land stiller seg slik at den satser på den andre typen – tenk programmerere i høyteknologisk industri – vil det få høy vekst. Hvis et land ikke makter det, for eksempel fordi skolen i det landet er for svak, vil det bli akterutseilt. Da vil det få lav vekst og lav velferdsutvikling som konsekvens. Vi tror altså på Summers: typen timer er viktig. Men ikke bare typen, også mengden.

TFP

Og da er vi igjen tilbake til X-faktoren. Hvis maskiner ikke kan yte all service, og timeverkene presses fra ønsket om seks uker ferie, 6-timers-dagen og sykefravær, gjenstår det å se på den muligheten at vi kan lage mer med de samme innsatsfaktorene. Sagt annerledes, framtidens velferd avhenger kritisk av den

innovasjon og nytenkning som skjuler seg bak de tre bokstavene TFP. Nøkkelordene til stimulering av TFP er utdannelse, kunnskapstørst, insentiver, kreativitet, pågangsmot, fantasi og selvstendighet. En slik mix gir resultater, og resultatene kan vise seg som patenter, oppfinnelser

«Nøkkelordene til stimulering av TFP er utdannelse, kunnskapstørst, insentiver, kreativitet, pågangsmot, fantasi og selvstendighet. En slik mix gir resultater, og resultatene kan vise seg som patenter, oppfinnelser og nye firmaer.» og nye firmaer. Og ingen skal være i tvil om at Norge trenger dette.

Noen regne-eksempler

For å synliggjøre hvordan vekst og velferd i framtiden vil brake sammen, skal vi se nøyere på noen trendtypiske eksempler. Start med høstens OL-debatt der garantien var på 35 milliarder kroner. Det ble sagt at denne garantien tilsvarte 22 000 sykehjemsplasser. Ja, vel. Si en norsk arbeidstime koster 300 kroner. OL-garantien tilsvarte altså 117 millioner arbeidstimer – eller tre prosent (!) av utførte timeverk per år. Vi jobber 37,5 timer per uke. Tre prosent tilsvarer en drøy time ekstra i uken. Så hvis vi hadde brettet opp skjorteermene og jobbet til klokken 17 i stedet for 16 – i ett år – så hadde vi kunnet arrangere OL uten å ha mistet noe annet.

Nå kommer poenget: Hadde vi bestemt oss for å jobbe til klokken 17 en dag i uken uansett OL eller ikke, så hadde vi også hatt 22 000 sykehjemsplasser.

Men det gjør vi ikke. For vi verdsetter fritiden også.

Det antyder at en av de virkelig store diskusjonene i framtiden kommer til å dreie seg nettopp om fritid mot helse. Ta 6-timersdagen. En 6-timersdag kutter samlet antall arbeidstimer med 20 %, omkring 760 millioner arbeidstimer per år. Det er nesten sju OL eller drøye 140 000 sykehjemsplasser. Hvis vi i stedet

«En 6-timersdag kutter samlet antall arbeidstimer med 20 %, omkring 760 millioner arbeidstimer per år. Det er nesten sju OL eller drøye 140 000 sykehjemsplasser.» for 6-timersdagen, heller innførte 8-timersdagen, ville vi ha fått over 250 millioner arbeidstimer. Det er altså nesten to OL og over 47 000 sykehjemsplasser. Vi skal ikke ta stilling her, kun skissere framtidens konfliktflater: arbeidstid mot fritid, fritid mot helse, infrastruktur mot sosiale velferdsordninger.

Hva velferden tas ut i?

Norge etterspør de smarte løsningene som TFP Formue nr 2 2014 9

Makro

Makro

Engels lov: Den sier at budsjettandelen til mat faller når inntektene øker – og det er en empirisk regularitet som blir gjenfunnet i alle økonomier i alle tidsperioder.

Figur 1

Budsjettandelen til mat. Norge, 1974-1998 25 20 15 10 5

19

96

-19

98

94 -19 92 19

91 -19 89 19

19

86

-19

88

85 -19 83 19

19

80

-19

79 19

77

-19

76 -19 74 19

82

0

Figur 2

Budsjettandelen til mat og alkoholfri drikke. Norge 1999-2012 12,3 12,3 12,1 12 11,9 11,8 11,7 11,6 11,5 11,4 11,3 11,2 1998

10 Formue nr 2 2014

2000

2002

2004

2006

2008

2010

2012

2014

inkluderer. Vi ønsker oss ikke bare materielle ting, men vi holder oss også med ressurskrevende ordninger. Velferden øker, og det er naturlig å spørre seg hva vi tar den ut i – og hva vi vil ta den ut i. Da kan det være nyttig å introdusere begrepet nødvendighetsvare. I økonomifaget er dette en vare som er slik at når inntektene øker med 1 %, så øker etterspørselen etter det mindre enn 1 %. Det mest åpenbare godet med en slik status er mat, eller mer spesifikt: etterspørselen etter energi til kroppen.

Figur 1 og 2 illustrerer dette. De viser hvordan norske husholdningers budsjettandel til mat falt fra 1974 til 1998 og så videre til i dag. Dette illustrerer en av de mest kjente mønstre i økonomenes datasett, nemlig det som kalles Engels lov. Den sier at budsjettandelen til mat faller når inntektene øker – og det er en empirisk regularitet som blir gjenfunnet i alle økonomier i alle tidsperioder.

Dette kan vi – med en viss varsomhet – bruke til å si noe om framtiden: tiden vi bruker til å anskaffe oss nødvendighetsvarer, faller. Det betyr at vi stadig sitter igjen med mer tid til andre varer og tjenester. Økonomene kaller dem for luksusvarer, men det gir egentlig ikke helt riktige assosiasjoner. For luksusvarer er etter denne definisjonen alle typer varer med et forbruk som øker mer enn 1 % når inntekten øker 1 %. Det vil for eksempel inkludere en rekke typer transport. Det er ikke slik at fortiden gir presise svar på framtiden, men når trendene er tydelige nok, kan de gi oss en viss anelse av hva framtiden bringer.

Det er derfor mulig å utnytte forbruksmønstre fra de siste tiår til å si noe om de neste tiår. Her er noen bud på hvordan vi vil ønske å ta ut velferden de neste årene basert på hva vi har valgt de siste årene:

• Materielle høykvalitetsgoder • Reiser • Helse • Sykeordning • Pensjonsalder • Kortere arbeidsdag og kortere arbeidsuke • Studiepermisjon og etterutdanning • Lengre og flere ferier

Økt velferd: Forutsetningen for at Norge skal makte å levere økninger i velferd, er at Norge klarer å lokke fram betydelig økonomisk vekst.

Alle disse ønskene setter antall arbeidstimer under press. I dag leveres det 3,8 milliarder arbeidstimer hvert år i Norge. Hvis nordmenn leverer færre (og det tror vi), og vi ønsker mer velferd, er konklusjonen uunngåelig: vi må jobbe smartere – eller importere arbeidskraft. Sagt på en annen måte: økt velferd fordrer økt vekst.

Siste ord

Vi har sett at økonomisk vekst bygger på tre grunnleggende faktorer, arbeidstimer, kapital og smarte løsninger (TFP). Ingen av de tre faktorene kommer av seg selv, for arbeidstimer fortrenger fritid og krever at vi ikke er syke. Kapital til investeringer innebærer at vi legger til side i stedet for å forbruke – og sår kornet i stedet for å spise brødet. De smarte løsningene krever at samfunnet lokker fram kreativitet og stimulerer til nyskapning, men det kan gi ulikhet ettersom oppfinneren og patenteieren kan bli styrtrik.

Samtidig finnes det en lang liste over framtidige ønsker. Vi vil ha korte og få arbeidsdager. Vi vil starte sent og slutte tidlig i yrkeslivet. Vi vil ha et godt helsevesen og en utmerket skole. Forutsetningen for at Norge skal makte å levere slike økninger i velferd, er at Norge klarer å lokke fram betydelig økonomisk vekst.

Formue nr 2 2014 11

Makro

Makro

Inflasjonen er

ikke død

Er perioden med høy inflasjon borte for alltid? I en verden med lav vekst, høy gjeld og enormt fordelingspress, er spørsmålet om inflasjonens død eller lange søvn et viktig spørsmål. Ja, massive institusjonelle forbedringer av sentralbankene har skapt formidable barrierer mot høy inflasjon.

Men en betydelig del av tilliten til en sentralbank kommer til syvende og sist fra det bredere makroøkonomiske miljøet den opererer i.

av Kenneth Rogoff . oversatt av erling røed larsen. Copyright: Project Syndicate, 2014. www.project-syndicate.org. Norske rettigheter: Formuesforvaltning

I første halvdel av 1990-årene var årlig inflasjon i gjennomsnitt 40 % i Afrika, 230 % i Sør-Amerika og 360 % i overgangs-økonomiene i Øst-Europa. Og i de tidlige 1980-årene var inflasjonen i gjennomsnitt nesten 10 % selv i de utviklede økonomiene.

I dag framstår høy inflasjon som så fjernt at mange analytikere betrakter det som bare litt mer enn en teoretisk kuriositet.

Det er ikke lurt. Uansett hvor mye sentralbankene ønsker å framstille inflasjonsnivået som et teknokratisk valg, så er det i bunn og grunn et samfunnsvalg.

Og noe av det presset som hjalp til med å begrense inflasjonen i de siste to tiårene, er på retrett.

I årene forut for finanskrisen gjorde globalisering og teknologiske framskritt det mye lettere for sentralbankene å levere høy vekst og lav inflasjon. Dette var ikke tilfelle i 1970-årene da stagnerende produktivitet og økende råvarepriser fikk sentralbanksjefene til å framstå som syndebukker, ikke helter.

12 Formue nr 2 2014

Sant nok – den gangen var pengepolitikken utformet på bakgrunn av gammeldagse Keynesianske makroøkonomiske modeller, som oppmuntret til å tro på den illusjon at pengepolitikken for alltid kunne stimulere økonomien med lav inflasjon og lave rentenivåer. Sentralbanksjefene i dag er ikke så naive, og publikum er bedre informert. Men et lands langtids-inflasjonsnivå er fremdeles resultatet av politiske valg, ikke teknokratiske beslutninger. Når valgene blir vanskeligere, øker risikoen for forstyrrelser på prisstabiliteten.

En rask tur innom utviklings-økonomier avslører at inflasjonen langt fra er død. Ifølge IMFs (International Monetary Fund) publikasjon World Economic Outlook i april 2014 var inflasjonen i 2013 på nivåer som 6,2 % i Brasil, 6,4 % i Indonesia, 6,6 % i Vietnam, 6,8 % i Russland, 7,5 % i Tyrkia, 8,5 % i Nigeria, 9,5 % i India, 10,6 % i Argentina og voldsomme 40,7 % i Venezuela. Disse nivåene kan

være store forbedringer fra tidlig 1990-tall, men det er sannelig ikke bevis for at inflasjonen har forsvunnet.

Ja, avanserte økonomier er i en annen situasjon i dag, men de er ikke immune. Mange av de samme ekspertene som aldri så for seg at avanserte økonomier kunne ha massive finanskriser, er nå sikre på at avanserte økonomier aldri kan ha inflasjonskriser.

På et mer grunnleggende nivå kan man stille spørsmål om hvor eksakt man trekker grensen mellom avanserte økonomier og utviklings-økonomier. Eurosonen er for eksempel uklar. Forestill deg at det ikke fantes noen euro og at landene i sør hadde beholdt sine egne valutaer – lire i Italia, pesetas i Spania og drakmer i Hellas. Ville disse landene i dag ha hatt en profil som liknet mer på USA og Tyskland eller mer på Brasil og Tyrkia?

Mest sannsynlig noe midt imellom. De europeiske rand-landene ville ha tjent på institusjonelle forbedringer hos sentralbankene, som alle andre. Men det er ingen spesiell grunn til å tro at den politiske strukturen ville ha utviklet seg på en radikalt annerledes måte. Publikum i landene i sør omfavnet euroen fordi landene i nord hadde en sterk vilje til å holde prisstabilitet, som ga dem en valuta med enorm antiinflasjons-kredibilitet.

Så viste det seg at euroen ikke akkurat var den gratis lunsjen som den var ment å skulle være.

Forbedringen i inflasjons-kredibilitet ble visket ut med forverringer i gjelds-kredibilitet. Hvis randsonelandene i Europa hadde hatt egne valutaer, så er det sannsynlig at gjeldsproblemene ville ha forvandlet seg rett tilbake til høyere inflasjon.

Jeg sier ikke at inflasjon vil komme tilbake snart i USA og Japan, land som betraktes som sikre havner. Selv om det amerikanske arbeidsmarkedet strammer seg til, og selv om den nye sentralbanksjefen i USA hele tiden understreker viktigheten av full sysselsetting, så er det fremdeles lav risiko for høy inflasjon i den nærmeste framtiden.

Men på lengre sikt er det ingen garanti for at noen sentralbank vil være i stand til å holde linjen når de står overfor sjokk som kontinuerlig lav produktivitetsvekst, høyt gjeldsnivå og press for å redusere ulikhet via statlige overføringer. Risikoen vil være spesielt høy hvis det kommer andre store sjokk – for eksempel en stigning i globale realrentenivåer. Å innse at inflasjonen bare sover, innebærer at man avviser som ugjennomtenkt den påstanden man ofte ser at ethvert land med fleksible valutakurser ikke har noe å frykte fra gjeld så lenge gjelden er utstedt i egen valuta. Forestill deg at Italia hadde hatt sin egen valuta i stedet for euro. Det er da helt sikkert at landet i mye lavere grad hadde måttet frykte kollaps

Erfaren professor: Kenneth Rogoff er tidligere sjefsøkonom i IMF og nå professor i samfunnsøkonomi og offentlig forvaltning ved Harvard University.

av dets gjeld. Men gitt de store styringsproblemene som Italia fremdeles sliter med, så er det sannsynlig at landets inflasjonsrate ville ha liknet på Brasils eller Tyrkias siden gjeldsproblemer lett hadde blitt inflatert vekk.

Moderne utøvelse av sentralbankhåndverk har levert mirakler i å redusere inflasjonsnivået. Men til syvende og sist kan en sentralbanks anti-inflasjonspolitikk bare virke innenfor en kontekst av et makroøkonomisk og politisk rammeverk som innebærer prisstabilitet. Inflasjon er kanskje i dvale, men den er helt sikker ikke død.

Formue nr 2 2014 13

Forvaltning

Forvaltning

Veien til best mulig risikojustert kundeavkastning er lang og full av fallgruver. Til forskjell fra et produkt som kan tas på, kommer vellykket formuesforvaltning bare i stand når innslaget av både usynlige og mer håndfaste tjenester er til stede på samme tid.

verdi

Formuesforvaltningens

aV TRYM RIKSEN Leder for strategisk og taktisk aktivaallokering Formuesforvaltning

Som formuesforvaltere tar vi betalt for en tjeneste som det ikke alltid er mulig å se eller ta på. Til forskjell fra en boks med cola, kan du ikke måle hvor mange liter du får for hver krone når du går til en investeringsrådgiver og betaler for tjenestene hans. Smaken på en cola er grei å forholde seg til, mens smaken på en tjeneste er mer diffus. Det er lett å få oversikt over og områ seg i markedet for drikke. Markedet for investeringstjenester er derimot uoversiktlig og lite transparent. Det er imidlertid en slående likhet mellom markedet for cola og markedet for investeringer: Begge markeder kjennetegnes av markedsføring og reklame som benytter seg av massekommunikasjonens triks for å påvirke kjøpsbeslutningen din.

Når man tar seg betalt for en tjeneste, bør både leverandør og kunde ha klart for seg hva tjenestens verdi er. Hvis tjenestens verdi er én krone, vil markedet over tid si nei takk hvis prisen settes til to kroner.

Den gode opplevelsen kommer først i stand når 14 Formue nr 2 2014

kjøperen av tjenesten føler at han får minst like mye tilbake som det han ga fra seg. Dette høres kanskje litt teoretisk og svevende ut, så hvilke verdiøkende elementer finner vi i den intelligente formuesforvalters tjenester?

Formuesforvaltnings misjon er «å bevare og utvikle».

Dette er en misjon som fortjener å bli tydeliggjort når det gjelder tjenestene våre innenfor investeringsrådgivning. Målet vårt er at kundene oppnår best mulig risikojustert avkastning, men hvordan kommer vi dit?

gapet. En revisor vil aldri finne gapet i regnskapet ditt, men gapet vil like fullt være der i form av en skuffende opplevelse knyttet til investeringer. Selv om gapet ikke kan føles og tas på, slik du kan gjøre med en cola-boks, er det reelt. Å tette dette gapet mellom markedsavkastning og kundeavkastning er på mange måter den intelligente investeringsrådgivers primære oppgave. Hvis gapet ikke tettes, har kunden på sett og vis tapt allerede på startstreken, jf. figuren. Det gjelder å få hodet over vannet før ferden mot best mulig risikojustert kundeavkastning starter.

Andre trinn: Porteføljekonstruksjon

Hvis det å unngå de emosjonelle fellene i markedet er trinn nummer én, er porteføljekonstruksjon det neste naturlige skritt. Allerede her er det lett å trå feil. Altfor mange ender opp med lav diversifisering; det vil si alle eggene i samme kurv. Diversifisering er den eneste gratislunsjen en rådgiver kan by på.

Diversifisering betyr at man kan oppnå samme forventede avkastning som i en konsentrert portefølje, men med lavere risiko. Eventuelt kan man opprettholde risikonivået fra den konsentrerte porteføljen og øke forventet avkastning i den veldiversifiserte porteføljen. Porteføljekonstruksjon går i korthet ut på å høste kapitalmarkedets frukter – eller risikopremier – på et mest mulig effektivt vis.

Intelligent porteføljekonstruksjon og diversifiseringens gevinster er beskrevet i mer detalj i en artikkel

om investeringer i nordiske aksjer på side 22 i denne utgaven av Formuesmagasinet.

Tredje trinn: Unngå lureri

Når man har innrettet seg slik at risikoen for avkastningsgapet er redusert - ved å legge riktig strategi, gi innhold til denne strategien gjennom porteføljekonstruksjon og gjennomføre strategien på en god måte - står det fortsatt hindre i veien for best mulig risikojustert avkastning. Finansbransjen er dessverre full av aktiviteter og produkter som best kan kalles lureri. For eksempel selges skapindeksfond - det vil si fond som utgir seg for å være aktivt forvaltet, mens de i realiteten er nesten fullt ut forvaltet av en datamaskin - til en høy pris under dekke av aktiv forvaltning. Vi tok opp dette temaet i en DN-artikkel i mars i år under tittelen «Fondene som bløffer». Den prisbelønte svenske næringslivsjournalisten Andreas Cervenka, la ikke fingrene mellom da han beskrev fondsbløffen slik: «Ungefär som att sälja en påse bajs för tiotusen kronor med hänvisning till en ambition om att den ska innehålla gotländsk tryffel». Å unngå lureri blir enklere når en av verdiene i Formuesforvaltning er å være på kundens side. Dette er ikke en verdi som er satt opp på en plakat fordi det tar seg pent ut i reklamen. Formuesforvaltning driver ikke med noe annet enn formuesforvaltning og vi har innrettet foretaket og incentivene slik

Verdiskapende elementer i forvaltningen

Første trinn: «Mind the gap»

I forrige nummer av Formuesmagasinet skrev vi en artikkel med tittelen «Mind the gap». Her fokuserte vi på det ofte neglisjerte gapet mellom kapitalmarkedsavkastningen og investoravkastningen. All erfaring tilsier at markedsavkastningen er svak i kjølvannet av perioder hvor optimismen regjerte, mens den gode avkastningen ofte kommer etter en tid med pessimisme. Hvis folk kjøper aksjer når de er optimistiske og selger dem når de er pessimistiske - en intuitiv antakelse, synes vi - forventer vi å se et gap i avkastningen mellom en emosjonell investor og en investor som ikke lar følelsene påvirke atferden.

Dessverre viser omfattende data at gjennomsnittsinvestoren i verdipapirfond sliter med å holde følge med markedsavkastningen. I mange tilfeller har det oppstått et negativt gap på mange prosentpoeng i snitt pr. år mellom markedsavkastningen og kundeavkastningen.

Uheldigvis er det ikke så lett å få øye på dette

Markedssyn + rebalansering Forvalterseleksjon Skatt Innkjøpskraft Unngå lureri Porteføljekonstruksjon

Formuesforvaltnings potensielle bidrag til kundeavkastningen

«Mind the gap»

Formue nr 2 2014 15

Forvaltning

Forvaltning at de vanlige fristelsene i finansbransjen unngås.

Vi tjener for eksempel ikke på kreditt, som kan skape uheldige incentiver slik at lureri oppstår. Et eksempel: Ved å lånefinansiere verdipapirer kan en investeringsrådgiver med et kredittforetak i ryggen doble forvaltningsinntektene og få dobbelt opp med inntekter fra verdipapirfinansieringen. Slik kan én krone i inntjening gjøres om til fire, og incentivene for å gå fra én til fire kroner i inntekter er åpenbare.

Et annet eksempel er en investeringsrådgiver med en megleroperasjon på laget. Da kan inntektene fra hyppige transaksjoner - som ofte ender opp med å være emosjonelt styrte - i kombinasjon med tilretteleggingsinntekter fra emisjoner, totalt overskygge

eksakt. Likevel vet vi at tillit er grunnlaget for suksessfulle samfunn med et velfungerende næringsliv.

Suksessfull formuesforvaltning starter med å finne noen å stole på som hver dag gjør seg fortjent til den tilliten du ga ham.

En kunde som har kommet dit hen at han har funnet en tillitvekkende mast å binde seg fast til som minimerer risikoen for avkastningsgapet og lureri, har kommet veldig langt mot målet, som er best mulig risikojustert avkastning. Når de to første hindrene er forsert, begynner jobben med de mer håndfaste, verdiskapende elementene i formuesforvaltningen.

Fjerde trinn: Innkjøpskraft

«Å si at man setter kundens interesser først, er lett. Det er vanskeligere å gjennomføre i praksis.» rådgivningsinntektene. I tillegg kommer eksemplet hvor megler tilsynelatende tilbyr en gratis tjeneste ved kjøp og salg av obligasjoner. «Tilsynelatende» er et viktig ord her fordi megleren tjener godt på såkalte «mark-ups», det vil si at han selger obligasjonen til deg for 105 kroner samtidig som han kan få kjøpt inn den samme obligasjonen risikofritt for 100 kroner et annet sted. Dette temaet, om ulvene på Wall Street, ble tatt opp i DN-artikkelen «Gratis er dyrt» i august i år. Til glede for nye lesere har vi trykket opp igjen teksten fra denne DN-artikkelen på side 26.

Kjøttvekta bestemmer når interessekonfliktene florerer, og selv om visittkortet sier «investeringsrådgiver», kan du ikke være helt sikker på om det i realiteten er en selger du snakker med. Dette var tema i en DN-artikkel i juni i år med tittelen «På kundens side». «Å si at man setter kundens interesser først, er lett.

Det er vanskeligere å gjennomføre i praksis», skrev

«Det blir litt som med begrepet tillit. Du kan ikke ta og føle på det, du kan ikke bevise at det finnes og du kan ikke måle det helt eksakt.» vi. For å unngå interessekonflikter og situasjoner som kan ende opp med lureri, har vi organisert Formuesforvaltning helt annerledes enn det som er vanlig i finansbransjen. Vi holder på med én ting, og det er råd knyttet til helhetlig formuesforvaltning.

Det er lite fokus på temaene «mind the gap» og «unngå lureri» i finansbransjen. Det er ikke fordi temaene er uviktige, men fordi incentivene i bransjen trekker fokus mot andre ting enn kundens interesser.

Dessverre er det vanskelig å ta og føle på temaer som «mind the gap» og «lureri». Det blir litt som med begrepet tillit. Du kan ikke ta og føle på det, du kan ikke bevise at det finnes og du kan ikke måle det helt 16 Formue nr 2 2014

Identiske investeringsprodukter prises ulikt. Store kunder har mer innkjøpskraft enn mindre kunder, og Formuesforvaltning oppnår innkjøpskraft fordi vi er Norges største formuesforvalter. Denne innkjøpskraften kommer deg til gode. Et eksempel: Innenfor nordiske aksjer har vi en investeringsløsning som setter sammen aktivt forvaltede fond fra de fire nordiske landene. Formuesforvaltnings innkjøpskraft bringer prisen på nordisk aksjefondsforvaltning til under halvparten av den prisen som vanlige privatpersoner betaler. En kyniker vil kanskje si at man ikke blir rik av å spare kostnader, men innkjøpskraft er likevel et helt konkret bevis på et verdiskapende element i forvaltningen.

Femte trinn: Skatt

Det er ikke påbudt å betale mer i skatt enn man må, og avkastningen din blir bedre hvis skatten betales i morgen i stedet for i dag. Vi søker å konstruere investeringsløsninger som betaler riktig skattebeløp til riktig tid ut fra kundens interesse.

Igjen vil en kyniker kunne hevde at man ikke blir rik av å spare skatt, men spart skatt er kanskje en liten bekk som sammen med mye annet kan bli til noe større over tid?

Sjette trinn: Forvalterseleksjon

Kynikeren - som ikke ser det store poenget med kostnader og skatt fordi han har mest fokus på høy avkastning - vil kanskje ha mer interesse av det neste trinnet i trappen som utgjør de verdiskapende elementene i formuesforvaltningen. Forvalterseleksjon representerer Formuesforvaltnings tradisjon og institusjonaliserte aktiviteter hvor vi leter etter aktive forvaltere som skiller seg ut i jungelen av middelmådigheter. Måten vi setter sammen porteføljer av aktive forvaltere på, sikrer kunden en diversifisert tilgang til den verdiskapingen som skjer i foretak og nasjoner verden over. Poenget med å bruke aktive forvaltere er å oppnå en litt høyere avkastning enn om kunden investerte i et tradisjonelt indeksfond.

Vi treffer ikke hver gang når vi velger forvaltere, men over tid og på tvers av alle aktivaklassene kan

vi demonstrere at forvalterseleksjon har hatt en betydelig merverdi. Vi tror seleksjon av aktive forvaltere fortsatt vil ha verdi og jobber kontinuerlig med å forbedre byggeklossene i formuesforvaltningen.

Syvende trinn: Markedssyn i rebalanserte porteføljer

I Formuesforvaltning har vi et eget markedssyn, det vil si at vi løpende vurderer risiko og utsikter i kapitalmarkedene. Vi kjøper inn data og analyser fra uavhengige miljøer for å bygge opp et 100 prosent selveid markedssyn som står på egne ben, uavhengig av de mange innspillene som kommer fra transaksjonsdrevne miljøer i meglerhus og banker. Formuesforvaltnings markedssyn må ses i sammenheng med arbeidet vårt for å redusere avkastningsgapet, jf. den tidligere diskusjonen om «mind the gap». Dette fortjener en utdyping: Når markedsbevegelsene blir store - og frykten eller grådigheten tar tak - dukker det opp mange spørsmål: Hvis markedet stuper, faller det en ofte inn å selge seg ut for å unngå ytterligere tap. Etter perioder med langvarig oppgang fristes mange av utsiktene til enda bedre avkastning hvis de bare hadde hatt litt mer risiko i porteføljen. Når spørsmålene blir mange, ender mange kunder opp med å ringe rådgiveren for å gjøre noe med porteføljen. Av og til står vi da overfor et dilemma: Betyr det å stå på kundens side å alltid gjøre det han vil, eller kan det å stå på kundens side bety å si kunden imot? Det finnes ikke et standard fasitsvar på slike spørsmål.

Likevel finnes det et godt løsningsforslag for mange kunder. Hvis man på forhånd avtaler hva man skal gjøre i ulike situasjoner, slipper man å gi etter for den emosjonelt styrte innfallsmetoden. Hvis kunden overlater til Formuesforvaltning å vurdere og utføre grep i porteføljen når hodet koker over av spørsmål, kan man unngå en del av de atferdsrelaterte fellene.

For å øke kvaliteten på forvaltningen og samtidig gi kunden flere master å binde seg fast til på den lange ferden mot best mulig risikojustert avkastning, vil vi tilby kundene våre i løpet av 2015 et system for avtalefestet rebalansering tilbake til utgangsstrategi, med eller uten markedssyn på toppen av den strategiske porteføljekonstruksjonen. Hensikten med rebalansering av porteføljen er å gi kunden en mest mulig konstant eksponering mot den strategisk fastsatte risikoen han ønsker å påta seg. Den automatiske rebalanseringen vil skje motsyklisk; aksjer vil kjøpes etter perioder med fall og selges etter perioder med stigning. Når markedssynet kommer i tillegg til rebalansering, kan kundens risiko økes eller reduseres noe i takt med vår vurdering av avkastningsutsikter og risiko. Hensikten med markedssynet er med andre ord å overlate en del av de vanskelige spørsmålene - skal jeg selge meg ned nå? skal jeg endelig kaste meg på markedstoget? - til en prosess man har tillit til i stedet for å risikere at de vanskelige spørsmålene styres av den emosjonelle inn-

fallsmetoden i perioder preget av frykt eller grådighet.

I tillegg til at et avtalefestet løp for rebalansering og markedssyn kan bidra til å redusere avkastningsgapet, har vi tro på at markedssynet isolert sett kan gi et positivt bidrag til porteføljeavkastningen.

Mange bekker små

De beskrevne trinnene på veien opp til best mulig risikojustert kundeavkastning utgjør til sammen de

«Hvis kunden overlater til Formuesforvaltning å vurdere og utføre grep i porteføljen når hodet koker over av spørsmål, kan man unngå en del av de atferdsrelaterte fellene.» verdiskapende elementene i formuesforvaltningen. En del av elementene (porteføljekonstruksjon, innkjøpskraft, skatt, forvalterseleksjon, rebalansering og markedssyn) er håndfaste; de kan måles og vurderes objektivt på samme vis som en cola-boks. De øvrige elementene («mind the gap», unngå lureri) er det vanskeligere å bevise for den enkelte kunde. Likevel er det ofte her rådgivers potensielle bidrag er størst.

Det er et lite paradoks at det kanskje viktigste ikke kan bevises eller tas på, ikke sant?

Til syvende og sist er formuesforvaltning et spørsmål

«I faglitteraturen sies det at det finnes fire kilder til tillit, nemlig ønsket om å ville den andre vel, ærlighet, integritet og kompetanse.» om tillit. I faglitteraturen sies det at det finnes fire kilder til tillit, nemlig ønsket om å ville den andre vel, ærlighet, integritet og kompetanse. Av de fire tillitsdriverne er det bare kompetansen som kan vises på objektivt vis gjennom universitetsgrader og bransjesertifiseringer. Selv om det ikke går an å måle velvilje, ærlighet og integritet på objektivt vis, betyr ikke det at disse tre tillitsdriverne er mindre viktige enn kompetanse. Dessverre tar det ofte tid å påvise at velviljen, ærligheten og integriteten er på plass, eller er fraværende.

På samme måten som vi mener at de usynlige

«Til syvende og sist er formuesforvaltning et spørsmål om tillit.» tillitsdriverne (velvilje, ærlighet og integritet) er like viktige som den synlige (kompetanse), må vi ha like mye fokus på de usynlige driverne («mind the gap», unngå lureri) til kundeavkastningen. Helhetlig formuesforvaltning kommer i stand når tilliten er vel fortjent og kunden vet at tjenestene han kjøper ikke stopper ved det som er synlig på papiret.

Formue nr 2 2014 17

Forvaltning

Forvaltning

Hvordan bevare og utvikle verdiene over

generasjoner?

I den senere tid har vi til stadighet kunnet lese i pressen om generasjonsskifter, og hvilke vanskeligheter som kan inntreffe i forbindelse med det.

Noen hevder at over en tredjedel av alle generasjonsskifter mislykkes.

I denne artikkelen vil vi se nærmere på hva som må ligge til grunn for en vellykket formuesoverføring.

av ALEXANDER HEIBERG leder FORMUESFORVALTNINGs advokatkontor

Hvorfor har plutselig generasjonsskifte blitt et så mye omtalt tema? En av årsakene til større oppmerksomhet rundt temaet kan knyttes til fjerningen av arveavgiften. Den ble fjernet med virkning fra 1. januar i år. Fjerning av arveavgiften har medført at man i større grad har kunnet velge løsningene som passer for familien, uten å fokusere på hva som er mest avgiftsmessig riktig å gjøre.

For å finne hovedårsaken til den store interessen rundt generasjonsspørsmål, må vi imidlertid gå tilbake til etterkrigsårene. Med frigjøringen kom nemlig også de store barnekullene. Disse barna har vært helt sentrale i oppbygningen av dagens Norge, og vi finner mange av våre største gründere og entreprenører blant disse. Gradvis ble det bygget opp virksomheter rundt om i hele landet. Dette fikk virkelig fart etter hvert som norsk økonomi 1

18 Formue nr 2 2014

mange kanskje den enkleste biten å håndtere. Normalt byr det på langt større utfordringer å finne frem til en felles plattform for videreføring av familievirksomheten, å sørge for at det etableres en struktur som ivaretar de ulike familiemedlemmers behov og interesser, og ikke minst å klargjøre neste generasjon for den rollen de skal ha i dag og i fremtiden. Her er det avgjørende å stille de riktige spørsmålene og å bruke tid på å finne de rette svarene.

Mange opplever også begrepet «generasjonsskifte» som en trussel. Vi møter ofte utsagn som; Jeg har da ikke tenkt å gi meg nå? Det er jo ingen til å ta over?

Hva skal jeg da fylle dagene med? Hva skal jeg leve av?

Vår klare anbefaling er tvert imot å starte en slik prosess tidlig. På den måten får man tid til å finne gode løsninger, som tar hensyn til alle involverte. Det er normalt også langt flere handlingsalternativer om man starter tidlig enn der både planlegging og gjennomføring skjer på kort tid. Man får også mulighet til å gradvis involvere neste generasjon, enten familien driver en bedrift eller primært finansiell forvaltning.

Få blir fort mange

Tenk deg gründeren Ola. Han har to barn, Peder og

Kari. Disse får igjen henholdsvis to og tre barn hver.

Bare ved å ta inn generasjon tre har vi kommet opp i åtte personer. Får disse igjen i gjennomsnitt to barn, vil familien utgjøre 18 personer. Og da har vi ikke tatt med ektefeller, samboere og kjærester. Vi går her fort fra «jeg» til «oss» til «oss og dem», og med det øker også kompleksiteten og de potensielle konfliktene. Ofte finnes det like mange mål, tanker og ideer som det finnes familiemedlemmer. Disse tankene og ideene er viktig å få bearbeidet, noe som understreker viktigheten av å starte prosessen med generasjonsoverføring så tidlig som mulig. Ola kan nok til slutt bli enig med seg selv, kanskje også med sine to barn.

Tar vi med neste generasjon og kanskje også ektefeller/samboere, kan det fort bli vanskeligere å enes om hva som vil være en god løsning.

Mange opplever nok også at antall familiemedlemmer øker raskere enn familiens kjøpekraft, noe som medfører at det blir stadig mindre til det enkelte familiemedlem. Dette stiller krav til forvaltningen av verdiene og hvilken avkastning man bør søke å oppnå. Det har imidlertid også betydning for hvordan man kan unngå fremtidige konflikter. En vanlig kime til konflikt er nemlig at det enkelte familie-

ble godt smurt av oljen. Et stort flertall av disse eier fortsatt de bedriftene de har bygget opp, noe som bekreftes av at 65 % av norske bedrifter anses som familiebedrifter.1 Av disse har 65 % kun én eier, og antallet selskaper med flere enn tre eiere er svært begrenset. Vi finner mange av disse eierne i etterkrigskullene, som i dag er 60 til 70 år. Disse har nå startet å tenke på hvordan verdiene skal føres videre til neste generasjon. Ønsker mine barn å ta over bedriften? Skal vi selge? Hva ønsker jeg at våre opparbeidede midler skal brukes til? Hva er viktig og riktig for vår familie?

Generasjonsskifte, bare en liten del

Temaet generasjonsskifte reiser langt flere spørsmål enn hva som vil være den skattemessig beste løsningen, eller om barna skal få utstedt A- eller B-aksjer i familieselskapet. Dette er en av grunnene til at Formuesforvaltning, i sin tilnærming, snakker mer om å samarbeide om å forvalte familieverdiene på tvers av generasjonene, og mindre om begrepet generasjonsskifte. Mange forbinder nemlig ordet generasjonsskifte med den tekniske overføringen av aksjer, eiendom eller annet fra foreldre til barn. Dette er imidlertid kun en liten del i det store bildet, og er for

«Norske familiebedrifter – omfang, eierstyring og lønnsomhet», Berzins/Børe, Praktisk økonomi og finans (2013)

Utfordringer: Mange opplever det som utfordrende å finne frem til en felles plattform for videreføring av familievirksomheten, å sørge for at det etableres en struktur som ivaretar de ulike familiemedlemmers behov og interesser, og ikke minst å klargjøre neste generasjon for den rollen de skal ha i dag og i fremtiden.

Formue nr 2 2014 19

Forvaltning

Forvaltning Tydelige målsettinger

For at hele familien skal kunne samarbeide om å bevare og utvikle familieverdiene er det nødvendig å sette noen overordnede mål. Hva ønsker vi egentlig å oppnå med våre verdier? Hva er viktigst for oss? Å gi hele familien gode levevilkår? Å ta vare på bedriften? Å sørge for rettferdighet og likebehandling? Det kan være nødvendig å bli enige om noen mål på flere områder: • • • •

Mål for familien Mål for familievirksomheten Mål for kapitalforvaltningen Mål for samfunnsengasjement

men hvor formålet er å holde familien orientert og forankre de overordnede valg som treffes.

Tradisjonelt har vi nok i Norge, i større grad enn i mange andre land, hatt tradisjon for å selge eller dele opp familievirksomheten forut for eller som ledd i generasjonsskiftet. I vårt arbeid med familier opplever vi imidlertid at stadig flere uttrykker et sterkt ønske om å holde sammen som familie – også i forvaltningen av familieverdiene. Mange ser også at en felles forvaltning kan være den beste måten å sikre at verdiene ikke pulveriseres etter hvert som antall familiemedlemmer øker. Dette stiller imidlertid krav både til planlegging, forankring og gjennomføring.

Tid som viktig ressurs

Mål for familien kan være å bringe familiens verdier videre – og da ikke bare de finansielle verdiene. Det kan være å holde familien samlet, unngå konflikter eller å sørge for at barna får mulighet til å realisere de ønsker de har for livet. Mål for familievirksomheten kan være strategiske mål for bedriften, men også hvordan familien skal utøve sitt eierskap. Som nevnt vil det være viktig å sette mål også for kapitalforvaltningen. Stadige flere ønsker også å inkludere et samfunnsengasjement i sin familievirksomhet, enten dette skjer lokalt, nasjonalt eller internasjonalt. På alle områder er det viktig, så langt som mulig, å tilstrebe enighet om hovedlinjene, slik at man er sikre på at alle trekker i samme retning.

Vi anbefaler alltid at man starter med å kartlegge dagens situasjon godt. Hvem er vi? Den enkeltes kompetanse og engasjement? Hva eier vi egentlig?

Hva slags struktur har vi? Først når dette er kartlagt vil det være mulig å begynne å diskutere fremtiden.

Hva ønsker vi å oppnå? Hva er viktig for oss? Gradvis arbeider man seg inn mot en plattform for fremtidig samarbeid. Hva er målsetningene? Hvordan skal vi strukturere oss? Hvem skal ha hvilke roller?

Hvordan skal vi treffe beslutninger og håndtere konflikter?

Noen bruker måneder på planleggingsprosessen, andre bruker år. Også gjennomføringen tar for mange flere år – særlig der planen er å ta neste generasjon gradvis inn i virksomheten.

Dele opp eller holde sammen?

Forberedt: Stafettpinnen skal overleveres til neste generasjon på en eller annen måte. Da bør de som skal løpe neste etappe være best mulig forberedt.

medlem føler at han eller hun i for liten grad får nyte godt av familiens samlede verdier. Det å sørge for en viss løpende utdeling vil normalt minimere denne risikoen.

Dette forutsetter imidlertid at det faktisk er noe å dele ut, uten at det fører til at familieformuen pulveriseres.

Forbered neste generasjon

Flere internasjonale studier viser at mangelfull kommunikasjon og utilstrekkelige forberedelser av neste generasjon er de vanligste årsakene til tap av familieverdier over tid. Likevel opplever vi at mange familier i liten grad snakker om familievirksomheten.

Kanskje skyldes dette en frykt for at sønnen eller datteren vil miste bakkekontakten og bli «dekadent og doven». Kanskje har man ikke tradisjon for å snakke om de verdiene familien besitter. Vår erfaring er at det å finne arenaer hvor familien kan snakke om familiens historie og verdier ofte bidrar til gode løsninger. Det vil bidra til at neste generasjon i større grad vil kunne forstå hva det vil si å ha en familievirksomhet, eller familieformue. Først da kan de tilkjennegi hvordan de ser sin egen rolle og sitt eget fremtidige engasjement. For den dagen kommer, da stafettpinnen skal overleveres til neste generasjon

på en eller annen måte. Da bør målet være at de som skal løpe neste etappe er best mulig forberedte.

Dette krever at familien sammen planlegger løpet, og normalt at man også trener litt sammen – for å være helt sikre på at løpet blir optimalt.

Det er mange måter å forberede neste generasjon på.

En internasjonal undersøkelse viser at 90 % får sin «utdanning» i formelle eller uformelle møter i familien.

I overkant av 50 % har styreverv eller deltar i ulike komiteer i familievirksomheten, mens ca. 40 % arbeider i bedriften. Vi ser mye av det samme bildet i Norge, men få har imidlertid en målrettet plan for hvordan neste generasjon skal tas inn i virksomheten, eller hvordan disse skal oppnå den nødvendige kompetanse og erfaring til å kunne tre inn i ønsket rolle.

Det er også mange som ikke diskuterer med neste generasjon om disse overhode ønsker å ta den rollen man er tiltenkt, særlig der det er utpekt én som skal ha hovedansvaret i fremtiden. Og hva med de andre familiemedlemmene? Hva kan de bidra med? Ofte viser det seg at familiemedlemmene ønsker å bidra på ulike områder, og noen ganger på andre områder enn foreldrene tror. Dersom dette temaet ikke settes på dagsorden, vil det ikke være mulig å finne ut av dette.

2

20 Formue nr 2 2014

Studie utført av Familiy Office Exchange i 2013

For mange er det store spørsmålet om man skal forsøke å holde familieverdiene samlet, eller om det vil være mer hensiktsmessig å dele disse opp slik at den enkelte selv tar ansvar for sin andel. Det er ikke noe fasitsvar på dette spørsmålet. Størrelsen på eierkretsen og kjemien mellom eierne vil ofte spille en vesentlig rolle, men et viktig spørsmål er om det finnes en eller flere personer som kan virke samlende i en felles virksomhet. Ikke sjelden ser man at ett familiemedlem utpekes eller påtar seg rollen som ansvarlig for familievirksomheten, med det ansvaret dette innebærer. Dette krever at øvrige familiemedlemmer har tillit til at vedkommende ivaretar deres interesser på en god måte. Også her er nøkkelen god kommunikasjon.

Vi ser at der familiemedlemmene løpende orienteres om utviklingen og bakgrunnen for de beslutninger som treffes, ser konfliktnivået ut til å være langt lavere enn der det gradvis bygges seg opp en skepsis grunnet manglende kjennskap til hva som faktisk skjer. Dette kan tale for at man etablerer ulike møteplasser og fora for utveksling av informasjon, i tillegg til ulike kanaler for rapportering tilpasset den enkelte familie. Mange av familiene vi er i kontakt med, etablerer ulike eier- eller familiemøter, som ikke nødvendigvis treffer formelle beslutninger,

En god plan

Det franske luksusmerket Hermès er familieeid.

Disse har et motto som peker på noe viktig; «we do not inherit the family business from parents, we borrow it from our children».

Med dette har de flyttet blikket fremover, og det blir nødvendig å legge en plan for å bevare og utvikle familievirksomheten i et generasjonsperspektiv.

Her vil det være viktig ikke bare å sørge for at det er minst like mye å overføre som de selv mottok, men også at neste generasjon er klare til å ta imot og ta vare på verdiene på en god måte. Disse låner jo tross alt virksomheten fra sine barn igjen. Samtidig vil det være helt avgjørende å ta hensyn til de som eier og driver virksomheten i dag, men også ansatte, lokalsamfunnet og for mange også et samfunnsansvar utover dette. Nøkkelen er å finne frem til en plan som kan balansere disse hensynene. En slik overordnet plan kalles ofte familiegrunnlov, familieerklæringen eller eiernotatet. Her blir et felles sett av grunnverdier, felles målsetninger og den enkeltes engasjement viktige brikker i utformingen og gjennomføringen av planen. Først når dette er på plass, kan man begynne å diskutere gode generasjonsoverføringer.

Formue nr 2 2014 21

Forvaltning

Forvaltning

Et nordisk blikk

på aksjeforvaltning Nært er kjært. Derfor foretrekker folk å kjøpe norske aksjer.

Dessverre fører ikke følelsene våre alltid til den beste formuesforvaltningen.

aV TRYM RIKSEN Leder for strategisk og taktisk aktivaallokering Formuesforvaltning

Uansett hvilket land vi går til, finner vi det samme trekket: Folk kjøper mer aksjer fra hjemlandet sitt enn de faglig og rasjonelt sett burde. Denne universelle forkjærligheten for hjemlandet har til og med fått et eget begrep blant akademikerne; «home bias». Årsaken til at folk fra alle land foretrekker hjemlandet fremfor utlandet ved aksjeinvesteringer, er

åpenbar. Nært er kjært. Vi føler vi har kontroll over investeringene når vi investerer i selskaper vi kjenner til. Dessverre er denne følelsen av kontroll ofte falsk.

Vi er dårlige til å spå, og selv om vi kjenner meget godt til et par av selskapene i aksjeporteføljen, er det usannsynlig at vi kjenner alle så godt at vi faktisk kan kontrollere risikoen på grunn av kjennskap til porteføljeselskapene. godt norsk

I tillegg kommer det nok av at vi er sjåvinistiske. «Godt norsk», sa bøndene i reklamen om matprodukter fra Norge. Hvor sannsynlig er det at produkter fra hjemlandet alltid er best? Kan alle land ha rett i den påstanden på samme tid? Matprodukter med kort holdbarhet bør nok ikke krysse for mange lande-

grenser før kvaliteten lider, men gjelder det samme for aksjer, som kan kjøpes på tvers av landegrenser i løpet av millisekunder? Vi vet at ikke alle sjåvinister i alle land kan ha rett i antakelsen om at hjemlandets aksjer vil gi høyere avkastning enn aksjer i utlandet.

Hvis det verken er risiko eller avkastning som rasjonelt sett forklarer de aller fleste investorers favorisering av hjemmemarkedet, står vi igjen med de emosjonelle forklaringene på «home bias». Og det emosjonelle aspektet ved investeringer bør ikke underdrives. Hvis en falsk følelse av kontroll betyr at man er i stand til å påta seg mer risiko – slik at man over tid får en litt høyere avkastning – så kan den falske kontrollfølelsen bidra positivt til avkastningen. Likevel tror vi man bør søke å finne en balanse mellom hjemlandet og utlandet, slik at hjemlandet ikke utgjør hele aksjeporteføljen. poenget med risikospredning

Hvis man ikke eier utenlandske aksjer, frasier man seg mulighetene til å diversifisere – det vil si å spre risikoen slik at ikke alle eggene er i samme kurv. Hva er egentlig poenget med diversifisering eller risikospredning? Vi vil nå presentere to alternative veier som følge av økt risikospredning: Alternativ 1: Økt diversifisering gir porteføljen din lavere risiko enn før, mens forventet avkastning forblir den samme. Det betyr at porteføljerisikoen kan reduseres, slik vi har vist med pil i figuren nedenfor, hvor vi går fra blå utgangsportefølje til grå nyportefølje.

Alternativ 2: Eventuelt kan du benytte den lavere porteføljerisikoen som følge av diversifiseringen til å opprettholde den gamle porteføljerisikoen ved å utnytte risikobudsjettet på en bedre måte; dermed vil du med samme porteføljerisiko som før kunne øke forventet avkastning, slik vi har vist med pil fra blå utgangsportefølje til blåsvart nyportefølje.

valutaer (Island regnes ikke som et nordisk marked i denne sammenhengen). Oslo Børs har en sektorsammensetning som er tungt eksponert mot olje og offshore, mens næringsfordelingen i en nordisk aksjeportefølje er mer spredt.

Da vi konstruerte den nordiske aksjeporteføljen, gjorde vi det helt enkelt; hvert land - Norge, Sverige, Danmark og Finland – utgjør en fjerdedel hver. På mange måter utgjør en Norden-portefølje mye mer enn en norsk portefølje, uten at innkjøpsprisen vår øker.

Markedet for forvaltningsprodukter i Norden er preget av sterk konkurranse, noe som betyr at innkjøpsprisen vår på nordisk aksjeforvaltning er lavere enn prisen på global aksjeforvaltning. Formuesforvaltnings innkjøpskraft bringer prisen på nordisk aksjefondsforvaltning til under halvparten av den prisen som vanlige privatpersoner betaler.

Hvis vi bruker trappetrinnsfiguren på side 15 om verdiskapende elementer i formuesforvaltningen som utgangspunkt, ser vi at den nordiske aksjeporteføljen er en åpenbar forbedring på det trinnet som vi har kalt «porteføljekonstruksjon», jf. diskusjonen ovenfor og figuren på denne siden. I tillegg er innkjøpskraften i Norden høyere enn globalt, slik at prisen på den nordiske aksjeløsningen er god. Det må også trekkes frem at vi benytter vårt etter hvert omfattende nordiske nettverk, og ikke bare det norske, i seleksjonen av aktive forvaltere. Sånn sett representer en nordisk aksjeløsning flere av trinnene på veien mot god kundeavkastning.

Risikospredning: Modellen viser to alternative veier som følge av økt risikospredning.

22 Formue nr 2 2014

Alt. 2

Hvorfor tar vi opp dette temaet nå? I høst lagde vi en ny porteføljeløsning for dem som ønsker å ha én fot i et utvidet hjemmemarked og den andre foten i det globale aksjemarkedet. Ved å utvide hjemmemarkedet fra Norge til Norden, oppnår vi automatisk det som er beskrevet ovenfor under alternativ 1. Alternativ 2 er også mulig fordi den økte diversifiseringen betyr at man kan ta litt mer risiko – for eksempel øke den samlede eksponeringen i aksjer – enn før.

Norge er et syklisk utsatt aksjemarked. Svingningene her hjemme er medsykliske i forhold til de globale konjunkturene. Det er imidlertid ikke bare selskapene på Oslo Børs som får merke konjunktursyklusen på godt og vondt; også den norske kronen er medsyklisk og bidrar dermed til enda større svingninger her hjemme enn når du eier en global aksjeportefølje i utenlandsk valuta.

Mens Norge er et land med fem millioner innbyggere, byr Norden på et hjemmemarked med 25 millioner mennesker. I stedet for én valuta, har du fire ulike

Avkastning

Ny porteføljeløsning

Alt. 1

Risiko Formue nr 2 2014 23

Forvaltning

Forvaltning

Ole Melberg -

norsk

Navn: Ole Melberg Alder: 68 Yrke: Arbeidende styreformann Selskap: Energy Ventures Bosted: Stavanger Aktuell: Energy Venture inngår i den nyeste årgangsporteføljen FO Private Equity 20142015.

gründer

med internasjonal suksess Gründer Ole Melberg startet Energy Ventures sammen med Helge Tveit.

Melberg startet med grunnarbeidet som endte med Energy Ventures etter at han i 1998 sluttet i oljeserviceselskapet Smedvig. Energy Ventures investerer og skaper fond med vekt på oppstrøms olje og gass, samt på teknologi knyttet til disse markedene.

Tekst: redaksjonen – Hvilke egenskaper kreves av en gründer?

– Det er flere egenskaper. Tålmodighet kombinert med evnen til å stå på er viktig, samt det å ta både gleder og skuffelser. Man må også ha en høy risikoterskel. Lyse hoder og lyst humør er viktig.

– Hvem som helst kan nok ikke bli gründer. Samtidig er det nok ikke medfødt. I stedet tror jeg at det har mye med miljø å gjøre. På Vestlandet har det gjennom lang tid vært mange risikovillige miljøer og familier. Ja, kanskje mer på Vestlandet enn på Østlandet. Og er du i en familie med mye vilje, så blir du lett smittet. Det er mye utvikling og læring.

– Hva kjennetegner deg som gründer?

– Jeg har vanskelig for å gi opp. Jeg går i veggen en gang eller to. Jeg står på til jeg kommer igjennom, samt får til noe. Har nok en evne til å snu problemstillinger, og stiller alltid kontrollspørsmål. Jeg er vel også en som prøver å gjøre vanskelige problemstillinger litt enklere. Og ærlighet, etikk og moral er vesentlig, og det er fundamentet for meg.

– Hva skiller gründere fra andre i næringslivet?

– Du må være litt visjonær – ja, du må evne å se langt frem. Du skal utvikle noe for fremtiden. Gründere tenker nok litt annerledes, og ikke nødvendigvis inn i faste baner. Og hele tiden stiller de spørsmål rundt hva dette betyr for meg. Gründere er visjonære og frem-tidsrettede. Det er nok det som skiller dem fra andre.

– Hva er den aller viktigste egenskapen for en gründer?

– Vilje, samt det at man har tro på det man holder på med. Ja, vilje til å gjennomføre. Det er nødvendig for å kunne lykkes.

– Blir en gründer rastløs etter hvert som selskapet går fra gründerfase og over i en mer industriell fase?

– Noen hopper fra stein til stein. Business for en gründer er nok litt rastløshet. Man blir lett rastløs, og for mange er det viktig å kunne bytte fokus etter hvert. Derfor er det også viktig å gjøre endringer i ledelse. Folk har ulike styrker og svakheter.

– Kan hvem som helst bli gründer – eller er det noe «medfødt»?

24 Formue nr 2 2014

– Hvordan kom du frem til din ide og ditt konsept?

– Det var mye læring. Jeg har alltid drevet med næringsvirksomhet. Jeg sluttet i Smedvig i 1998, og startet for meg selv. Med litt hjelp fra andre ble vi introdusert for et venture-foretak i USA. Vi så hva de holdt på med, investeringer innen teknologi, olje og gass med mer. Det var ikke vanskelig å lære at dette kunne man også anvende i Norge. Helge Tveit og jeg ble såkalte «founders». Vi to fant hverandre i et konsept som vi trodde på. Dette konseptet brakte vi til markedet i 2000/2001 og startet deretter for fullt med markedsføringen. Vi greide blant annet å få med oss selskaper som Ferd og Umoe – ja, vi fikk god drahjelp fra dem etter hvert. I 2002 klarte vi å reise penger. Vårt første fond klarte vi å lukke med 205 millioner NOK i 2002. I august 2003 var det 315 millioner NOK i fondet. Deretter ble det flere fond.

starten av. Vi har også holdt på det konseptet som vi har og har hatt. Hele tiden har vi jobbet med å utvikle nettverket, samt trukket til oss internasjonale aktører. Vi investerer i Canada, Singapore, USA, Storbritannia med flere land. I tillegg til Norge selvsagt.

– Hva er det som har gjort deres ide unik?

– Det er de folkene som vi har fått med oss, og de teamene som vi har klart å skape. Vi har valgt riktige folk, som blant annet hadde god kompetanse om teknologi, samt om olje og gass. Vi satte sammen folk som vi trodde kunne levere resultater. Mennesker og kompetanse – og med et godt nettverk.

– Hva skiller dere fra de andre i markedet?

– Selv om vi er små, så har vi et godt utviklet internasjonalt nettverk. Vi har et nettverk som våre porteføljeselskaper kan trekke på. Blant annet har vi kontorer i Aberdeen, Houston og i Stavanger.

– Hva har du/dere gjort for å få en posisjon i markedet?

– Vi har tenkt rimelig stort og internasjonalt helt fra

Fremgangsrik: Ole Melberg har lyktes stort med sin gründervirksomhet. Ærlighet, etikk og moral er et fundament for Melberg.

– Hvilke endringer har dette markedet opplevd de seneste årene?

– Vi ser jo nå at hele energimarkedet er inne i en stor endringsprosess, ikke minst med tanke på hvilke energiformer som foretrekkes i forhold til miljøet. Vi ser at fornybar energi kommer for fullt, og det er stor konkurranse mellom de ulike energikildene. Også i oljebransjen er det store endringer. Det bores på stadig dypere vann og i stadig mer vanskelige områder. Her er teknologien viktig og avgjørende, hvilket passer godt til vårt investeringskonsept.

– Hva er deres konkurransefortrinn – slik du ser det?

– Det må være vår internasjonale erfaring og vårt internasjonale nettverk. Også må vi levere resultater. Å gjøre det er et konkurransefortrinn.

Formue nr 2 2014 25

Skatt

Skatt

Nytt om

rente på lån

fra selskap til aksjonær Fra og med 01.01.2015 er det krav om at rente på lån gitt fra selskap til aksjonær beregnes på grunnlag av ordinær markedsrente. Skattedirektoratet utga en prinsipputtalelse den 3. juni i år hvor de gir uttrykk for endret oppfatning når det gjelder rentenivå ved utlån fra selskap til aksjonær.

aV KJERSTI HOLM LEDER Formuesforvaltning FORRETNINGSFØRSEL

Tidligere har skattemyndighetene godtatt at renten kan settes lik normrenten for rimelige lån i arbeidsforhold. Skattedirektoratet uttaler at dette ikke lenger skal gjelde, men at markedsrente nå skal legges til grunn.

Skatteetaten har stort fokus på transaksjoner mellom selskap og aksjonær, herunder lån, og det gjennomføres en god del temabaserte tilsyn. Dersom Skatteetaten vurderer et lån til å være ikke-reelt, vil det foretas skattemessige omklassifiseringer fra lån til skattepliktig utbytte eller lønn. Skatteetaten praktiserer også tilleggsskatt på 30 % ved skattemessig omklassifisering, hvilket medfører at omklassifisering blir svært kostbart for aksjonæren.

Ved lån fra selskap til aksjonær er det derfor svært viktig at alle de formelle forhold ivaretas. Det følger av aksjelovens § 8-7 at lån kan utbetales innenfor samme beløpsramme som foreligger for utbetaling av utbytte i aksjelovens § 8-1. Det skal videre skrives låneavtale og stilles betryggende sikkerhet. Det er viktig at låneavtalen gjenspeiler de faktiske forhold, at den revideres løpende og at den følges opp.

I tillegg til at avtalen bør inneholde en nedbetalingsplan, er det som nevnt viktig at det avtales rente med 26 Formue nr 2 2014

utgangspunkt i ordinær markedsrente. Å fastsette en generell markedsrente byr derimot på utfordringer.

På det nåværende tidspunkt mener likevel Formuesforvaltning at det fortsatt er mulig å benytte normrentesatsen som anslag for en gunstig effektiv markedsrente.

Normrenten fastsettes med utgangspunkt i den effektive renten på 0-3 måneders statskasseveksler tillagt 1,25 prosentpoeng. Metoden for fastsettelse av normrenten ble innført 1. januar 2004. Formålet var å innføre en metode for beskatning til en tilnærmet markedsrente, med mulighet for periodevise justeringer i tråd med endringer i markedet. Normrenten fastsettes av Finansdepartementet for to måneder av gangen.

Det nevnte påslaget på 1,25 prosentpoeng er i Statsbudsjettet for 2015 foreslått økt til 1,5 prosentpoeng. I henhold til redegjørelsen vil dette medføre at normrenten tilnærmes de beste boliglånsrentene.

For januar og februar 2015 er normrenten fastsatt til 2,5 %. Med et tillegg på 0,25 prosentpoeng, vil normrenten utgjøre 2,75 %. Ettersom en slik rentesats antas å ligge på nivå med det bankene tilbyr i sine beste fordelsprogram, har vi konkludert med at normrenten må kunne brukes selv om det er markedsrentenivået man skal ta utgangspunkt i. Følgende uttalelse om normrenten fra Finansdepartementet styrker denne oppfatningen: «Over tid vil dette trolig være et godt anslag på beste effektive markedsrente på utlån fra bankene».

Formue nr 2 2014 27

Investeringer

Investeringer

Gratis er aV TRYM RIKSEN Leder for strategisk og taktisk aktivaallokering Formuesforvaltning

dyrt

Mange er lokket inn i obligasjonsmarkedet. Det har ulvene på Wall Street tjent godt på.

Spiller «ulv»: Leonardo DiCaprio i filmen «The Wolf of Wall Street».

Foto: Mary Cybulski, AP/Paramount Pictures/NTB Scanpix

28 Formue nr 2 2014

«The Wolf of Wall Street» er Jordan Ross Belforts memoarer etter en spektakulær meglerkarriere. Han ble til slutt dømt til fire år i fengsel og betaling av oppreisning til svindelofre på til sammen 110 millioner dollar. Hollywood sørget i fjor for å skape en legende av meglerulven, i en kritikerrost film med Leonardo DiCaprio i hovedrollen.

Filmen viser en ung og lovende aksjemegler som forsøker å jobbe seg inn i meglerbransjen, men som får krakket i 1987 – «Black Monday», hvor aksjekursene falt over 20 prosent på én dag – midt i fleisen første dag på jobb. Meglerulven lot seg ikke stoppe av motgangen, overbevist om at han var verdens beste selger, han trengte bare riktig produkt. Mens kurtasjen i den vanlige delen av aksjemarkedet var på vei ned i USA på slutten av 1980-tallet, så Belfort mulighetene i markedet for unoterte aksjer: Her lå meglerens inntekter på 50 prosent av handelssummen. Hvis han solgte unoterte aksjer for 100.000 kroner, tok han 50.000 kroner i kommisjon. Endelig hadde Belfort funnet riktig produkt.

Den kritiske leser vil ha problemer med å forstå at noen er villig til å betale 50.000 kroner for å få aksjer til en pålydende verdi av 100.000 kroner – hvordan er det mulig å ta en så høy kommisjon?

I filmen kalles denne kommisjonen for «markup», og det hele fungerer slik: Megler ringer deg opp med et tilbud om å investere i et selskap med en strålende fremtid.

Det er ikke sikkert megleren vet så mye om

selskapet eller er så god til å spå om fremtiden, men det er ikke poenget her. Poenget er at mange kunder lokkes av utsikter til høy avkastning, så de biter på telefonen fra meglerulven. Dermed kjøper de aksjer, og på sluttseddelen vil det stå 100.000 kroner.

Megler har imidlertid nettopp kjøpt inn de samme aksjene for 50.000 kroner, så mellomlegget – «markup» er 50.000 kroner.

Du lurer kanskje på hvorfor megleren ikke forteller kunden hvilken pris han kjøpte inn aksjene på. Hele forretningsmodellen til meglerulven går ut på å ikke fortelle kunden hvilken risikofri avanse han beregner til seg selv. Kjært barn har mange navn, og den nevnte avansen pakkes inn i begreper som nevnte markup (kostnad ved kjøp), markdown (kostnad ved salg), spread, trading profitt og kommisjon. Alle meglere vet hva det er, men ingen kunder ser den.

«The Wolf of Wall Street» er bare Hollywood-fiksjon og noe som hører fortiden til, eller?

I en fagartikkel fra 2004, «Financial Intermediation and the Costs of Trading in an Opaque Market», skriver Richard C. Green m.fl. om markup i det amerikanske kommuneobligasjonsmarkedet. Green, som blant annet er leder av det norske Oljefondets vitenskapelige råd, fant at den skjulte kommisjonen var spesielt stor i mindre handler, det vil si når privatpersoner var involvert i transaksjonen. Store og ressurssterke investorer kan ikke lures på samme måten, selv i opake markeder. Da professor Green var på

besøk i Oslo for et par år siden i forbindelse med et oljefondsarrangement, tok jeg opp temaet markups med ham: «Det er mord på høylys dag, og meglerne kommer unna med det», uttalte Green.

I 2003 slo det amerikanske finanstilsynet ned på en megler som beregnet markups på mellom 1,4 og fem prosent av handelsbeløpet. Praksisen med høye markups har imidlertid fortsatt, til tross for at både tilsynsmyndigheter, akademia og medier i USA er klar over fenomenet. Når det ligger mye penger i en praksis, jobber sterke interesser for å opprettholde praksisen.

Hva med Norge, finnes det ulver her hjemme?

Det finnes mellommenn i det raskt voksende markedet for norske kredittobligasjoner som ikke driver egen meglerforretning, men som kjøper inn obligasjoner på vegne av kunden for å få ned spreaden kunden betaler. Det er en klar indikasjon på at markup er så stor i Norge at to lag med mellommenn lever godt. Norske privatkunder tror de kjøper obligasjonene gratis fordi det ikke oppgis kurtasje, men i realiteten kan markup og markdown være på flere prosent – det som er gratis, viser seg å være dyrt.

Finnes det en løsning på problemet? Å vente på myndighetene kan ta tid, jf. den amerikanske erfaringen. En enkel løsning på problemet med høye markups, er å heller kjøpe et obligasjonsfond enn å handle kredittobligasjoner direkte: Obligasjonsfond gir deg diversifisering selv om investeringsbeløpet er lite, samtidig som fondsforvalteren er incentivert til å bruke sin kompetanse og innkjøpsmakt til å minimere meglerens kommisjon. Å ta seg betalt for råd, slik vi gjør i Formuesforvaltning, for å stå på kundens side, fremstår som dyrt i forhold til selgerens gratisråd. Pass deg for ulv i fåreklær, i finans kan gratis være dyrest, noe finansulvene lever godt av.

Formue nr 2 2014 29

Kunst

Kunst

Likheter og

ulikheter

i det norske og internasjonale kunstmarkedet

Tekst: redaksjonen

Solid pris: Høyeste priser på auksjoner hittil i 2013 er oppnådd for eldre kunst, og de to høyeste tilslagene på auksjoner i år, er oppnådd for to arbeider av Harriet Backer. Et vakkert impresjonistisk maleri fra Sandvikselven (se foto) ble solgt hos GWPA for 2,2 millioner kroner i juni.

Onsdag 8. oktober hadde Formuesforvaltning en kunstaften i samarbeid med Bukowskis, Nordens ledende auksjonsfirma. Bakgrunnen for seminaret var at Formuesforvaltning ønsket å belyse ulikheten i kunstmarkedet i Norge og internasjonalt.

I store deler av verden oppleves en kunstboom - noe vi foreløpig ikke har sett i Norge.

30 Formue nr 2 2014

I Norge er tilsynelatende kunstmarkedet lite.

Omsetningen i det norske kunstmarkedet var på en foreløpig topp i 2007, hvor omsetningen endte på 720 millioner. Deretter sank den til et bunn-nivå i 2009. Da var omsetningen på 480 millioner. I årene etter har den gradvis tatt seg opp til 613 millioner i 2013, men markedet har ennå ikke kommet tilbake på samme nivå som for syv år siden. Tallene sier mye om kjøperinteressen, men de sier også noe om prisnivået.

Auksjoner i Norge de siste årene viser at det har vært en relativt stor andel usolgte arbeider. Dette er et trekk vi ofte ser når markedene er svake. Dette understekes av at det også har vært få rekordpriser i perioden.

Det norske markedet står i kontrast til utviklingen i det internasjonale markedet. Der har vi sett økende omsetning og stadig nye prisrekorder.

Bukowskis representant, Anna-Karin Pusic, viste at det internasjonalt er en liten gruppe personer med ekstraordinær høy inntekt som har drevet prisene på kunst opp. I tillegg viste hun at det internasjonalt

er et stort fokus, og store ressurser, på å rekruttere nye kjøpere inn i kunstmarkedet. Internasjonalt har priser og omsetning steget sterkt over flere år.

Hvordan orientere seg i det norske kunstlandskapet?

I Norge er det bred kunstinteresse, men ingen konsensus om hvem som er de mest interessante kunstnerne. Dette fører til at det kjøpende publikum blir usikre på hva som er bra kunst – og hva man skal kjøpe. Dette kan være noe av grunnen til at kjøpsinteressen for kunst i Norge er lav.

I Norge oppnår noen kunstnere bred folkelig anerkjennelse og kjøperinteresse. Ofte henger dette sammen med at disse kunstnerne har et ukomplisert og lettkjennelig uttrykk. Disse kunstnerne får ofte stor oppmerksomhet i media. Men denne gruppen kunstnere får ikke den samme oppmerksomhet og etterspørsel fra seriøse samlere, museer og gallerier.

Det er således en todeling av det norske kunstmarked – med «de seriøse» på en side – og «de folkelige» på en annen side. I det «seriøse» kunstmiljøet skiller man ofte mellom uinteressante og viktige kunstnere.

Formue nr 2 2014 31

Kunst

Kunst Auksjoner: Antall objekter solgt for mer enn 1.000.000 kroner hos Grev Wedels Plass Auksjoner

16 7

9

8

3

1

3

1

2

2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 Hva kjennetegner en viktig kunstner?

En kunstner som er interessant i et seriøst perspektiv, er en kunstner som «treffer tidsånden» i sin samtid, og som har en tematikk som for ettertiden anses som tidsriktig for sin epoke. Disse kunstnerne gir oss nye perspektiver på samtiden – og er tidlig ute med å formidle holdninger og strømninger som senere får bredere aksept. Eller de kan ha rent kunstneriske uttrykk som er nye i kunstverdenen. Ofte blir disse kunstnerne «outsidere» som ikke blir forstått av sin samtid, med et uttrykk som er provoserende – og ikke får aksept hverken hos publikum eller i media – men som i ettertid blir stående som viktige fra sin epoke. Det er bare et fåtall kunstnere i hver generasjon som over tid oppnår en slik status. Peder Balke, Christian Krohg, Edvard Munch, Jacob Weidemann, Kjartan Slettemark og Bjarne Melgaard er eksempler på slike kunstnere.

Historien har vist at det over tid er de viktige kunstnerne som har suksess. Her er det ingen uenighet mellom kunsthistorikere/museer/andre seriøse krefter og kunstmarkedet om hva som er god kunst. Således er det de viktige kunstnerne som oppnår de høyeste prisene i kunstmarkedet over tid.

Hvordan man skal orientere seg i den seriøse delen av kunstmarkedet – er et viktig tema dersom man ønsker å investere i kunst som står seg over tid.

Kunstmarkedet hittil i 2014

Kunstmarkedets temperaturmåler er auksjonene, og vi gir her en kort oppsummering av noen inntrykk fra årets auksjoner hos Grev Wedels Plass Auksjoner (GWPA) og Blomqvist.

Internasjonalt er det innen samtidskunsten det oppnås høyest priser. I Norge ser vi foreløpig en annen tendens.

Høyeste priser på auksjoner hittil i 2013 er oppnådd for eldre kunst, og de to høyeste tilslagene på auksjoner i år, er oppnådd for to arbeider av Harriet Backer. Et vakkert impresjonistisk maleri fra Sandvikselven (se foto) ble solgt hos GWPA for 2,2 millioner kroner i juni, og Blomqvist solgte et lite interiør for 1,3 millioner kroner, også det i juni. Blomqvist solgte et Akerselven-motiv av Frits Thaulow for 670 000 kroner i juni. Dette er relativt gode priser. For øvrig var det mye usolgt eldre kunst hos begge auksjonsforretningene første halvår, bl.a.

Christian Krohgs «Håret flettes» fra 1888, hos 32 Formue nr 2 2014

Blomqvist. Et vakkert og kjent motiv, men vurderingen var tydeligvis for høy i dagens marked, med en vurdering i intervallet kroner 850 000 – 950 000.

Innen etterkrigskunsten står Jacob Weidemann sterkt med flere gode salg første halvår. Høyest pris ble oppnådd hos Blomqvist for et hestehov-bilde fra 1972.

Bildet ble solgt for 470 000 kroner. Skuffelser ble det imidlertid for Kai Fjell, da Blomqvist frembød et betydelig verk fra 1943 med vurdering på kroner 2 000 000. Dette fant ingen kjøper til denne prisen.

Av Odd Nerdrum har det vært flere eldre interessante arbeider for salg i år, Blomqvist solgte Citadellet 1976, og Biliststudie fra 1966 for henholdsvis 400 000 og 240 000 kroner.

Blomqvist avholdt auksjon over «Moderne» (etterkrigskunst) og «Contemporary» (ung samtidskunst) tirsdag 14. oktober. Her befestet Jacob Weidemann sin sterke posisjon med auksjonens høyeste tilslag på 325 000 kroner for maleriet «Et lite epletre» fra 1966.

Det ble ny rekord for Kjartan Slettemark, i det hans «Nixon Visions» fra 1971 ble solgt for 320 000 kroner.

En annen «klassiker» fra 70-tallet, Per Kleivas «Blad fra imperialismens dagbok», tre grafiske arbeider i en serie, ble solgt for 145 000 kroner. Dette gjør ham til en av vår tids dyreste grafikere. Også Odd Nerdrum bekreftet sin posisjon – med et salg på 200 000 kroner for «Gitarspiller», fra 1973. Det var således kunst fra 60- og 70-tallet som fikk de høyeste prisene på denne auksjonen.

Innen den yngre kunsten var det en del usolgte objekter, men det var god interesse for Kenneth Bloms «Trond» (hai-motivene til Blom har fornavn etter kunstkritikere i pressen). Dette gikk for 70 000 kroner (vurdering kr 50 000.-), og Per Barclays foto «Reverence» (se foto) fra 2001 ble solgt for 60 000 kroner.

Alt i alt er inntrykket fra auksjoner i Norge hittil i år at markedet er avventende, men med økende priser på verk av høy kvalitet.

sier noe om en økende kunstinteresse.

Fra en topp på 16 salg over 1 million kroner i 2007, har vi sett lav interesse over flere år (20092012). I 2013 var det imidlertid en markert bedring – og antall salg over en million økte til ni. Dette kan gi en indikasjon på at vi går mot et kunstmarked, også i Norge, med økende kjøperinteresse – og priser.

Hos Formuesforvaltning viser vi for tiden utstillingen «Tre reiser. Tre Landskap». Utstillingen vises i våre lokaler i Henrik Ibsens gt. 53 i Oslo. Dette er en grafikkutstilling med arbeider av H.K.H. Dronning Sonja, Ørnulf Opdahl og Kjell Nupen. I tillegg viser

vi grafikkmappen "The Long Island Journey" med arbeider av H.M. Dronning Sonja og Ørnulf Opdahl.

Denne mappen består av seks verk - tre av hver kunstner. Mappen har et lite opplag, og er til salgs til våre kunder. Utstillingen kan sees alle dager i åpningstiden. Omvisning kan avtales med vår kunstrådgiver.

Alle våre kunstinteresserte kunder og kontakter er velkommen til å være med i vårt Kunstforum. Dette er uforpliktende og gratis, og deltagere i Kunstforum inviteres til ulike arrangementer innen kunst i våre lokaler, og øvrige visninger/omvisninger i museer og gallerier.

Solgt: Fotografiet av Per Barclay, «Reverence» ble solgt hos Blomqvist den 14. oktober 2014 for 60.000 kroner.

Bedring i sikte også i Norge?

Med kunstboom internasjonalt, og god kjøpekraft i Norge, er det grunn til å forvente prisøkning og et bedre kunstmarked også i Norge fremover.

Antall solgte objekter pr. år - med tilslag over 1 000 000 kroner - kan være en interessant indikator fra kunstmarkedet (se grafikk). En summering av salg med tilslag over 1 000 000 kroner hos GWPA Formue nr 2 2014 33

Filantropi

Filantropi

George Soros og

Open Societies Foundations aV INGRID STANGE Formuesforvaltning grunnlegger partnership for change

«Når virkeligheten er ubehagelig, utgjør illusjonen et attraktivt alternativ», skriver filantropen og milliardæren George Soros. Mange velger – kanskje ubevisst – å ikke erkjenne de faktiske forhold, eller de trusler man står overfor. Det føles enklere på kort sikt, og dessuten, når man erkjenner hva som er i ferd med å skje, må man nødvendigvis handle deretter. Det kan være krevende.

Soros: Han har midlene og gjennomslagskraften som skal til, og dette, sier han selv, forplikter ham til å handle.

Sitatet fra George Soros er som følgende på engelsk: «When reality is unpleasant, illusions offer an attractive escape route».

Få mennesker i vår tid har valgt å møte virkeligheten, slik han forstår den, og ta aktiv affære for å gjøre noe med det – uansett hvor umulig det kan synes, i et så stort omfang som ham. George Soros har gjort det til sin livsoppgave.

Soros sier selv at opplevelsene han hadde som ung gutt, da Tyskland okkuperte hans hjemland, Ungarn, var det som formet hans vilje til å se realitetene, og gjøre noe med dem – uansett. For en ung jøde i et tyskokkupert land, var Holocaust en åpenbar trussel – i hvert fall sett i ettertid. Soros gir sin far æren, ikke bare for at han overlevde, men også for at han lærte seg viktigheten av å stå opp mot tilsynelatende 34 Formue nr 2 2014

uoverkommelige trusler, og å ta ansvar på vegne av sine medmennesker. Med første verdenskrig friskt i minne, forsto hans far at det som ventet dem var katastrofalt. Ved å produsere falske identitetspapirer, klarte han å redde sin egen familie og en rekke andre ungarske jøder fra å bli utryddet i gasskamrene. De som hadde råd, betalte – til dels i dyre dommer – og de som ikke kunne betale, fikk hjelpen gratis. Soros sier selv at «this was his finest hour».

Denne opplevelsen satte dype spor; en katastrofe av ubegripelige dimensjoner ble forutsett og møtt med aktiv og vellykket handling – i hvert fall for de man kunne nå frem til.

17 år gammel flyktet Soros fra kommunistregimet i Ungarn, og han tok etter hvert sin utdannelse ved London School of Economics.

Formue nr 2 2014 35

Filantropi

Filantropi Sin enorme formue bygget han opp som hedgefondforvalter, gjennom sitt eget selskap, Soros Fund Management LLC. Han forvalter ikke lenger andres midler, og dedikerer mesteparten av sin tid i dag til filantropi. Likevel er han, til tross for sin høye alder, fortsatt en aktiv observatør og aktør i den internasjonale finansverden. Hans intellekt og evne til å se de store linjer gjør at han fortsatt har en særdeles heldig hånd med sine investeringer.

Demokratiske idealer og menneskerettigheter

Opplevelsene under nazistenes regime, og senere Sovjets kommunisme, ble også avgjørende for Soros´ omfattende arbeid for demokratiske idealer og menneskerettigheter. Nå, 70 år senere, har George

Soros bidratt med nær 70 milliarder kroner til arbeidet for en bedre verden. Like viktig er hans omfattende personlige engasjement i de sakene han brenner for. Og de er mange. langsiktig og handlekraftig

Gjennom sitt nettverk av veldedige stiftelser: Open Societies Foundations - OSF, er Soros aktiv i over 70 land. Kritisk tenkning og dissidentvirksomhet er viktige mål for stiftelsenes arbeid. Bekjempelse av AIDS, og andre sykdommer, som tuberkulose og malaria, er områder som får stor oppmerksomhet. Et viktig kjennetegn ved OSFs arbeid er også langsiktigheten. Mens mange offentlige bistandsregimer endres ved nye politiske ledere, er OSF svært langsiktige i sitt arbeid. Langsiktigheten gjelder målet, men

Fra OSF 2013: 734* millioner dollar

I Norge: Christopher Stone på plass under Formuesdagen i regi av Formuesforvaltning.

Stone er president i OSF.

Hovedområder

Utdanning og ungdom 17 % Styresett og ansvarlighet 35 % Helse 8 % Media og informasjon 7 % Menneskerettigheter og rettferdighet 33 %

Regioner

Afrika 14 %

ikke metodene. Det er en klar strategi for Soros at stiftelsenes arbeid skal være helt i forkant hva gjelder teknologi og metode. Som entreprenør står han for kreativitet, fleksibilitet og evne til å handle raskt.

Dette kjennetegner også arbeidet til stiftelsene. Jeg har personlig hatt gleden av å være med ham når han oppdager urett eller uheldige situasjoner. Han går rett på sak – til roten av problemet – og tar affære. Om det så innebærer å be om et møte med byens eller landets øverste ledelse klokken åtte neste morgen, eller fly halve jorden rundt øyeblikkelig, så gjør han det som behøves. Evnen til å handle raskt er en styrke som dyrkes i OSF. Om det er i et diktatur eller demokrati spiller ingen rolle. Han får sagt det han vil, og ofte får han til de endringer han mener er viktige. Han har midlene og gjennomslagskraften som skal til, og dette, sier han selv, forplikter ham til å handle.

Asia 12 % Open Society Foundations

Europa 22 % Latin Amerika og Karibien 6 % Midtøsten 6 % USA 21 % Multi-Country/Regional 19 % 873 millioner dollar inkl. administrasjon.

*

36 Formue nr 2 2014

Open Society Foundations ble etablert i USA i 1979. Stipender til fargede studenter i Sør-Afrika og bistand til øst-europeiske studenter for å studere i vesten var de første prosjektene. Fremdeles er det mange ungdommer som får sin utdannelse gjennom OSF. I Myanmar, som i mange år har hatt et svært mangelfullt utdannelsessystem, har OSF i årevis sørget for utenlandsk utdannelse til talentfull ungdom.

I 1984 ble OSF etablert i Ungarn, og da muren falt for 25 år siden, fikk Polen og Russland sine egne Open Societies stiftelser. Kommunismens sammenbrudd ble umiddelbart møtt med en rekke nye OSF-stiftelser,

og dette arbeidet førte til raskere oppbygging av demokratiske styringsformer, og åpnere samfunn i det tidligere Sovjetunionen.

Sentral Europeisk Universitet ble etablert i Budapest i 1991 for å utdanne politiske og økonomiske ledere med forståelse for åpne, demokratiske samfunn. Krigen i det tidligere Jugoslavia på nitti-tallet ble møtt med betydelig humanitær bistand. opererer i helE verden

Den opprinnelige planen ved etableringen av Open Societies Foundations var å bistå tidligere Sovjetstater i sin overgang fra kommunisme til et åpnere samfunn.

Siden slutten av forrige århundre har OSF også etablert egne programmer i USA. I dag er OSF representert over hele verden, og målet er å bidra til å bygge levende og tolerante samfunn, med ansvarlige myndigheter som er åpne for at alle innbyggere deltar.

Minoriteters rettigheter, respekt for lov og rett, samt politisk og sivil frihet er viktige parametere.

Verdighet står sentralt i OSFs arbeid, og et folkeslag som har en sentral plass i Soros hjerte, er Roma-folket.

Med sine barndomsminner fra nazistenes herjinger, er han svært opptatt av utviklingen i Sør-Europa, der ny-nazistene får økende oppslutning. Den senere tids utvikling med et stadig mer aggressivt Russland får også hans sterke respons. Han er alvorlig bekymret for Europa, og mener at europeiske ledere ikke har innsett alvoret i faren fra øst.

Formue nr 2 2014 37

38 Formue nr 2 2014

Formue nr 2 2014 39

Et rikere liv...

Som forvalter av kapital skal vi arbeide aktivt for å øke våre kunders formuer over tid.

Gjennom vårt arbeid skaper vi også større trygghet ved å avdekke finansbransjens mystikk. Vi setter sammen porteføljer, hvor kunden skjønner hvilke risiki som tas - og hvilke honorarer som legges til grunn. Slik bevarer og utvikler vi formuer.

Vi er spesialister og bruker mye ressurser på alle deler av forvaltningen, og vi kan dermed avlaste våre kunder. Vårt fokus og vår grundighet frigjør tid for våre kunder.

Vi skaper møteplasser for våre kunder for å formidle innsikt og impulser innen faget samt tilstøtende områder, som for eksempel kunst og filantropi.

Dyktige medarbeidere er den beste garanti for en førsteklasses tjenesteleveranse. Derfor er vi opptatt av å bruke mye tid og ressurser på å utvikle våre medarbeidere på den beste måten.

Det er derfor Formuesforvaltnings visjon er: Et rikere liv

Formuesforvaltning AS • Postboks 1777 Vika, 0122 Oslo • Besøksadr: Henrik Ibsens gate 53 • Tlf. +47 24 12 44 00 • Fax +47 24 12 44 01 Org. nr: 982 168 716 • kommunikasjon@formue.no • www.formue.no