Oslo kommunes kunstordning 2016 by Kulturetaten Oslo

Navn

O S L O KO M M UNE S

2016

KUNS TORDNING I

Navn

OSLO KOMMUNES KUNSTORDNING 2016

Navn

15 17 153 187

Forord  Permanente prosjekter Temporære prosjekter  Innkjøp til Oslo kommunes kunstsamling

Navn

Hvert år avsettes 0,5 prosent av Oslo kommunes investeringsbudsjett til kunst. Midlene fordeles til permanente kunstprosjekter både innendørs og utendørs, men også temporære satsninger og direkte innkjøp fra kunstnere og gallerier. I tillegg finansierer kunstordningen forvaltning, forskning og formidling av Oslo kommunes kunstsamling som teller flere tusen verk.

FORORD

Oslo kommunes kunstordning ble vedtatt i 2013, og er spesiell på den måten at midlene er fristilt fra de enkelte byggeprosjekter, til forskjell fra slik det tradisjonelt har vært. Hovedstaden er stolt av å være en foregangskommune når det kommer til kunst i offentlig rom, og for å bidra til at stadig flere får kunstopplevelser der de studerer, jobber eller beveger seg gjennom byen.

mulig til gode, spesielt barn og unge. Barnehager, skoler og uterom prioriteres. I 2016 ble det gjennomført totalt 31 prosjekter av 33 kunstnere, og 18 kunstkonsulenter var i arbeid på oppdrag fra Oslo kommune. Det er også en bevisst strategi å kjøpe kunst direkte fra kunstnernes atelierer eller fra utstillinger. I 2016 ble 113 kunstverk av 42 ulike kunstnere innkjøpt på denne måten. Verkene inngår stadig oftere i kuraterte utplasseringer i kommunens mange offentlige bygninger. Noen plasseres permanent ute i det offentlige uterom, slik som Sverre Wyllers Miramichi #19. Wyllers skulptur er det største enkeltinnkjøpet i 2016, og er nylig konservert og permanent plassert ved Vigeland-museet. Lise K. Mjøs Avdelingsdirektør kunst Kulturetaten

I denne katalogen presenteres kunstprosjekter ferdigstilt eller gjennomført i 2016, og innkjøp gjort i samme periode. Som dere vil se av prosjektene i denne boken, søker man å plassere kunsten der den kommer flest

Navn

PERMANENTE Â PROSJEK TER

FERNANDA NISSEN SKOLE

KUNSTKONSULENT: Daniel Østvold RÅDGIVER KULTURETATEN: Inger Gogstad BYGGHERRE: Undervisningsbygg Oslo KF ARKITEKT: Planforum Arkitekter AS KUNSTBUDSJETT: 3 mill.

Fernanda Nissen skole

Susanne Kathlen Mader arbeider med geometrisk abstraksjon i ulike medier: Maleri, veggmaleri og skulptur. Hun har laget veggmalerier i skolens fire trappeløp, kombinert med fire veggfaste skulpturer. Fellestittelen knytter an til hovedtemaet, – Big time, small time, wind & waves. Tid er et relativt begrep. Ved hjelp av geometriske og fargesterke flater og linjer formidler Susanne Kathlen Mader en illusjon av organisk bevegelse som kan gi assosiasjoner til tiden i alle dens fasetter. Den lille tiden som beskriver rammen rundt vår menneskelige tilvær else, i form av år, dager og minutter. Og den ufattelig store tiden som beskriver knapt definerte vitenskapelige rammer rundt begreper som energi, masse og rom. Susanne Kathlen Maders prosjekt er forbundet med vitenskap og forskning, som igjen er forbundet med lek.

←

Susanne Kathlen Mader Big time, small time, wind & waves I

Susanne Kathlen Mader Big time, small time, wind & waves III

Akryl og lakkert aluminium

Akryl

Det er et element av lek og spontanitet til stede i hennes veggmalerier og skulpturer, noe som illustreres i skulpturenes titler: Åpen, Høre, Speil og Propell. Den formale leken og utforskningen gir referanser til modernismens første fase med den tyske Bauhausbevegelsen og de russiske suprematistene tidlig på 1900-tallet. Hovedarbeidet, Big time, small time, wind & w aves I, følger trappeløpet i flukt med gymnastikksalen gjennom fire etasjer. Denne trappen er dessuten forsynt med store vindusflater slik at arbeidet kan betraktes fra uterommet i skolegården. De øvrige trappeløpene er utsmykket med mindre malerier, verkets andre, tredje og fjerde deler, som ikke dekker alle veggflatene. Daniel Østvold

Fernanda Nissen skole

Susanne Kathlen Mader Big time, small time, wind & waves II

Susanne Kathlen Mader Big time, small time, wind & waves IV

Akryl og lakkert aluminium

Akryl

Fernanda Nissen skole

I skolens inngangsparti henger et sceneteppe utført av tekstilkunstneren Dorthe Herup. Arbeidet er håndverksmessig utført i tradisjonell vevteknikk. Betraktes veven på nært hold, vil man oppdage et stort spekter av klare farger som fremstår som avstemte nyanser på avstand. Dorthe Herup farger garnet selv, og benytter gjerne gamle portrettfotografier som utgangspunkt for sine komposisjoner. Som en del av en billedvev får portrettene et mindre direkte uttrykk enn på de opprinnelige fotografiene. Skolen er navngitt etter den fremstående politikeren, teateranmelderen og skolegrunnleggeren Fernanda Nissen (1862 – 1920). I sceneteppet skildres Fernanda Nissens liv, som var preget av et stort samfunnsmessig og kulturelt engasjement. Teppet er vevet i to deler som kan trekkes til side under forestillinger. Den venstre delen viser en gruppe fyrstikkpakkersker i streik, basert

på et fotografi fra 1889. Dette er en del av områdets lokale historie. På 1800-tallet var Storoplatået der skolen i dag ligger et utpreget fabrikkområde, og Fernanda Nissen engasjerte seg sterkt i arbeidernes vilkår. Sceneteppets høyre del er en kommentar til Fernanda Nissens kulturelle arbeid. Vi ser henne posere foran Nationaltheatret, flankert av forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson. Som kjent er en statue av Bjørnson plassert foran teateret. Bjørnson og Nissen hadde til tider en faglig utveksling, fordi Fernanda Nissen arbeidet som teateranmelder. Samlet gir sceneteppet et innblikk i en markant personlighet, og på samme tid tematiseres politiske og kulturelle prosesser. Daniel Østvold

Dorthe Herup Fernanda Nissen Billedvev

FERNANDA NISSEN SKOLE

I likhet med Dorthe Herups sceneteppe, tematiserer også skolens eneste uteskulptur Fernanda Nissens liv. Den er utført av Kristine Roald Sandøy og Piotr Nowak. Skulpturen forestiller en enorm – faktisk flere meter stor – brille, hvor formen er bøyet frem av stålrør. Den er montert høyt oppe på skolebyggets gavlvegg og er utformet som en såkalt binokkel, av samme type som Fernanda Nissen bar og som gjør henne gjenkjennelig i de andre verkene på skolen der hun figurerer mer eller mindre direkte. Brilleskulpturen, som er i stål, knytter ellers an til en senmodernistisk kunstretning. Innenfor pop art, som oppstod sent på 1950-tallet, er manipulering med proporsjoner et utbredt virkemiddel. Dette er dessuten et trekk ved samtidskunst generelt, særlig i uterom av et visst omfang.

Et lite objekt som gjentas i monumentalt format kommuniserer gjerne på et konseptuelt, eller idémessig plan. Skulpturens størrelse forsterker brillens iboende idé, som et generelt symbol for tilegning av kunnskap. På samme tid kan skulpturen formidle et lett og uhøytidelig uttrykk, noe som kommuniserer godt med barn og ungdom. Brilleskulpturen har dessuten en emblematisk karakter. På grunn av størrelsen er den synlig på lang avstand. Som et landemerke eller kjennetegn på bygget kan skulpturen bidra til skolens visuelle identitet over tid. Et slikt kjennetegn vil føre til undring og spørsmål rundt identitet. Daniel Østvold

Kristine Roald Sandøy og Piotr Nowak Binokler Stål

Fernanda Nissen skole

Tiril Schrøder arbeider primært med maleri, skrift og tegning direkte på vegg. Arbeidene har stor tematisk spennvidde, og de forestiller gjerne figurer, landskap og arkitektur i komposisjoner som gir stort rom for fantasien og derfor kommuniserer godt med barn. Schrøder har utført veggmalerier i fire rom i avdelingen for 1. – 4. trinn. I tråd med arkitektens intensjon fungerer rommene som «lysninger i skogen», rolige og meditative soner mellom mer travle og handlingsmettede klasse- og aktivitetsrom. Tiril Schrøder har tematisert noen av våre mest kjente folkeeventyr. Et gjennomgående trekk er forbindelsen til vår egen tid, antydet av lokal arkitektur og moderne rekvisitter. Storo Storsenter, like ved skolen, har blitt utstyrt med tinder og tårn, Rødhette kommer seg frem på skateboard

og Tornerose fremstår i vår egen tid, som en jente i boblejakke. Dette er tankevekkende visuelle grep som fokuserer på aktualiteten i myter og eventyr. Hva kan vi lære av eventyrene? Veggmaleriene kommuniserer på ulike nivåer. Komposi sjonen med Rødhette er et enkelt konsept skredder sydd for de yngste barna, mens Kvitebjørn Kong Valemon er uttrykksmessig noe mer avansert. Bildene i 3. etasje, som er basert på eventyrene av Mumle Gåsegg og Tornerose har et gradvis mer sammensatt uttrykk, rettet inn mot 3. og 4. klassetrinn. Daniel Østvold

Tiril Schrøder Mellomrom; Mumle Gåsegg Akryl, trykk på stålplater

Fernanda Nissen skole

Tiril Schrøder Mellomrom; Tornerose Akryl, trykk på stålplater

Fernanda Nissen skole

Veslemøy Sparre Jansen tematiserer i sine verk til Fernanda Nissen skole barn og ungdom i diverse former for aktivitet. Hennes akrylmalerier er å finne på tre steder i skolebygget: I biblioteket ved siden av inngangspartiet og i to korridorløp i avdelingen for 5. – 7. trinn. Maleriet i biblioteket er i stort breddeformat. Det er en sammensatt og fortellende komposisjon, som en collage med avvekslende visuelle kapitler. I tråd med collagestilen inneholder bildet mange ulike romvirkninger, perspektiv og proporsjoner, og kan slik sett også gi assosiasjoner til tegneseriemediet. Maleriet er dessuten bygget opp som en klassisk allegori over bibliotekets bruksområde. Grupper av barn fordypet i bøker avløses av eventyrlige og fantasipregede scener fra bøkenes verden. Til venstre i maleriet presenteres et portrettgalleri

Veslemøy Sparre Jansen ← Ex Libris (detalj) Akryl på lerret

med barn omkranset av en jungelscene med jaguar og sjiraff. Midt i bildet sitter fire jenter og leser foran et vindu, flankert av et klippeframspring med borg og en rytterfigur. På høyre side ser vi en havutsikt med seilbåt, fisk og fiskere, og ytterst til høyre nok en påminnelse om Fernanda Nissen selv, i form av et lite portrett. Veslemøy Sparre Jansens tre øvrige malerier er enklere i formen og forestiller barn i aktivitet. Jenter som klatrer, gutter som tar en pause i bordtennisspillet. På et lite rundt maleri kikker en jente og en gutt stjålent frem bak oppslåtte bøker. Hvor har vi sett dette før? Daniel Østvold

Veslemøy Sparre Jansen Hva nå? Akryl på lerret

HAUGENSTUA SKOLE

KUNSTKONSULENT: Gisle Harr RÃ&#x2026;DGIVER KULTURETATEN: Inger Gogstad BYGGHERRE: Undervisningsbygg Oslo KF ARKITEKT: Romfarer arkitekter AS KUNSTBUDSJETT: 3 mill.

Haugenstua skole

Bjørn Hegardt og Theo Ågrens verk til Haugenstua skole er plassert i og under taket. Fra et arbeidsbord skyter det ut massevis av fargede papirfly, en voldsom bevegelse som er frosset i flukten. Verket kunne ha fylt et hvitt gallerirom som en installasjon, men skolens arealer er bruksrom, så kunstnerne har funnet sin hvite kube over biblioteket og utnyttet det tomme arealet ved å vende alt på hodet. Mot nye høyder handler om hver enkelt elevs utvikling i skoletiden, men også om det allmennmenneskelige ønsket om å kunne fly, eller fascinasjonen av å være vektløs som en fugl. A4-arket kan bli sett på som et symbol for læring og utvikling, et blankt ark, der skolens oppgave er å hjelpe hver elev til å finne sin unike egenart i løpet av skole tiden. Ved å oppmuntres til å være kreativ, bli kjent med og forstå de kreative prosessene, oppdager man nye ting og ser verden på en ny måte. I installasjonen blir arkene

til individuelle former og farger som flyr ut i verden, lik elevene når de er ferdige på skolen og fortsetter ut i verden og videre til mer spesialisert skolegang. Man kan også se arkene og flyene fra et mer humoristisk ståsted; å kaste et papirfly og se hvor langt det kan gå er en form for kreativt tøys og dagdrømmeri. Biblio teket er et sted for lekser, fordypning og studier, men kreative sysler og drømmevirksomhet er også viktige egenskaper. Kanskje kan man faktisk tøyse seg frem til løsningen på et problem eller til en ny oppdagelse? Verket består av 125 aluminiumsplater med størrelse 25 × 35 cm × 0,3 cm, i tillegg til 125 aluminiumstenger med diameter 3 mm og i varierende lengder, som fester hvert «papirfly» til taket. Bjørn Hegardt og Theo Ågren

Bjørn Hegardt & Theo Ågren Mot nye høyder Spraymalt aluminium, balsatre

Haugenstua skole

Tine Aamodts verk til Haugenstua skole er et veggmaleri som sprer seg ut i ganger og trappeløp. Det er abstrakte former malt rett på veggen samt relieffer laget av finerplater. Formene i veggmaleriet er hentet fra både det nye bygget, den gamle skolen og den tidligere Stig skole. Enkelte flater eser ut i tykkelse, og forandrer karakter fra todimensjonal overflate til tredimensjonal form. Ordet vindu kommer av vind-øye: Opprinnelig en åpning i bygninger for å slippe luft inn og ut. Tittelen er ordet vindu på alle offisielle språk i de landene som ligger på samme lengdegrad som Haugenstua: Vindu Vindue Fenster Ablak Finestra ‫ ةذفان‬Fenétre Window. Vindu, i overført betydning, kan bety noe som gjør det mulig å se eller lære om en situasjon eller opplevelse som er forskjellig fra din egen. Det kan også bety en

sjanse til å se noe som vanligvis ikke er synlig. En nokså ny betydning av vindu er at det blir brukt om tidsrom da noe kan skje, eller ledig tid. Man kan skape et «tids vindu». Et eksempel på bruk i fagspråk finnes i geologi, der et vindu er et avgrenset område hvor dypereliggende berggrunn kommer til syne fordi lagene på toppen er tæret bort. I et grunnfjellsvindu er grunnfjellet blottlagt. Vindusflater og andre arkitektoniske elementer er flettet i hverandre og danner nye romlige sammenhenger. Noen flater blir materialisert, mens andre blir tomrom. Vinduer er jo også både noe konkret og et tomrom eller en åpning man kan se verden gjennom. Tine Aamodt

Tine Aamodt Vindu Vindue Fenster Ablak Finestra Fenêtre Window

‫ةذفان‬

Akrylmaling og finér

Navn

ILLUMINATED er utformet for å formidle tanker rundt

elevenes læresituasjon og skolen som en formidler av nye måter å se verden på. Verket består av 38 vinklede, irregulære speil som sammen danner en sirkel. Et av de mest grunnleggende temaene i Jørgen Craig Lello og Tobias Arnells kunstneriske arbeid er verdensbildet, som en bred definisjon på hvordan de oppfatter virkeligheten. Slik de har arbeidet med dette begrepet, er et verdensbilde noe som er i en vedvarende tilstand av bevegelse. Denne bevegelsen handler like gjerne om subjektet (den som ser) som objektet (det som blir sett); altså endrer verden seg samtidig som øynene som ser den forandrer seg. I Lello og Arnells speilarbeider blir verdensbildet gransket. Utgangspunktet er forholdet til den som ser

på, det vil si betrakteren. Det er betrakterens speiling i motivet som løses opp og modelleres på nytt. I arbeidet med verket på skolen har det vært sammenhenger rundt Haugenstua skole som har vært målet. I motsetning til å løse opp, har kunstnerne her vært opptatt av å lage nye figurasjoner, eller nye former. Verket fører betrakteren inn i en visuell «samtale» med skolen og med arkitekturen. Dette skjer optisk, gjennom skulpturens speiling, men også gjennom ideen om at skolen tilbyr elevene nye perspektiver eller nye måter å se verden på. Skolen hjelper sine elever i å få øye på verdensanskuelser, ideer og kunnskap som de i utgangspunktet ikke umiddelbart har tilgang til. Jørgen Craig Lello og Tobias Arnell

LELLO // ARNELL Illuminated Speil, pulverlakkert stål

MUNKERUD SKOLE

KUNSTKONSULENT: Thorbjørn Sørensen

ARKITEKT: Planforum Arkitekter AS

Lina Viste Grønli Kruseduller gjennom tidene (Munkerud skole)

KUNSTBUDSJETT: 3 mill.

Smijern

RÅDGIVER KULTURETATEN: Inger Gogstad BYGGHERRE: Undervisningsbygg Oslo KF

Munkerud skole

Lina Viste Grønlis Kruseduller gjennom tidene (Munkerud skole) preger den ellers slette mursteinsfasaden på gymsalsbygningen på Munkerud skole. Helheten, med de enkle jernformene på den hvite bakgrunnen, kan se ut som halvbevisst drodling på et stykke papir, slike man gjerne lager mens man snakker i telefonen, eller fyller i margene på en notatblokk mens man følger med i undervisningen eller sitter i et møte. Grønli har latt seg inspirere nettopp av det behovet vi av og til får til å bare måtte drodle på rene hvite flater. V erket består av fem unike former, først tegnet på papir og siden bøyet i meterlange smijernsformer. Den todimensjonale streken blir til en tredimensjonal jernskulptur i møtet med bygningskroppen og fester seg som et relieff på den lyse mursteinen. De enkle formene, som det universelle uendelighetstegnet helt til venstre

(et tegn som har en tendens til å dukke opp i slike drodler) har tydelige skjevheter og spor fra den opprinnelige tegningen, selv i smijernsutgave. Det er som om en kjempe har drodlet på veggen. Å drodle kan betegnes som en type automatisert og ubevisst tegning, hvis resultat blir merkelige former, nesten som logoer, uforståelige symboler eller setninger fra utryddede eller ikke ennå påtenkte skriftspråk. Grønli arbeider med språk på mange forskjellige måter i sine verk: Som bokstaver, litterære referanser eller ved å bruke fysiske bøker. I sine bokskulpturer bruker Grønli bøker helt direkte, satt sammen til små skulpturer i sammensetninger slik de gjerne ligger på et nattbord. Grønli har også laget bokstavskulpturer i murstein, der bokstaver er murt opp og sammen utgjør store installasjoner av bokstaver og ord.

Munkerud skole

Munan Øvrelids kunstprosjekt i mellombygget på Munkerud skole tar utgangspunkt i gangetabellen. Gjennom egenproduserte fliser på gulvet utfoldes ulike matematiske forhold og prinsipper. Typisk for Øvrelid er hvordan han bringer ulike typer vitenskap og naturlige prosesser inn i kunsten. Verket, med titler som Fugler og mat, tverrsum i 9-gangeren, olivengrønn eller Barn og lek, tverrsum i 7-gangeren, brun inviterer til å se gangetabellen på alternative måter. Vi blir nødt til å tenke over og se etter hvordan det hele henger sammen. Bruken av farge og det maleriske uttrykket skaper samtidig en vakker helhet. Øvrelid er opptatt av ting som kan observeres,

registreres, måles, samles og arkiveres. Øvrelid skaper sine egne systemer, med rot i vitenskapen og virkelig heten. Det handler ofte om sanselige erfaringer og enkle oppdagelser, der naturen spiller en viktig rolle. Det fliselagte gulvverket ledsages hvert sted av grafiske trykk, monotypier, der kobberplatene han har brukt til trykkingen først har blitt preget av å være i kontakt med barn, fugler, vann og sand. Monotypiene er laget i den grafiske teknikken dyptrykk. De keramiske gulvflisene er malt med forskjellige keramiske lasurer og deretter brent. Flisene er frostbestandige, vannavstøtende og av den sterkeste sorten, klare for fremtidige generasjoner Munkerudbarn hastende på vei inn fra eller ut til fri minutt.

Munan Øvrelid Foss og stein, tverrsum i 8-gangeren, turkis Monotypi, dyptrykk og keramiske gulvfliser

Munkerud skole

Munan Øvrelid Fugler og mat, tverrsum i 9-gangeren, grønn

Munan Øvrelid Tidevann og sandstrand, tverrsum i 6-gangeren, magenta

Monotypi, dyptrykk og keramiske gulvfliser

Kunst i Skoler

MUNKERUD SKOLE

Munkerud skole

På vei opp mot Munkerud skoles hovedinngang møtes man av Kristoffer Myskjas to store skulpturer, eller bevegelige konstruksjoner, som er nær seks meter høye. De tynne metallstengene i skulpturene beveger seg vekselsvis med vinden og mot vinden. Dette er tekniske konstruksjoner utført i syrefast stål som forholder seg til naturens krefter, samtidig som de er selvstendige skulpturelle elementer i skolelandskapet. Kristoffer Myskja arbeider med kinetiske skulpturer, både som enkle eller mer komplekse tekniske konstruksjoner eller anordninger. De to bevegelige skulpturene ved skolens hovedinngang lar seg drive både med vinden og mot vinden ved hjelp av noen små påmonterte vinger. Myskjas kunst er forankret

←

i en interesse for mekanikk og menneskelige opp finnelser. Kunstneren tar i bruk prinsipper fra vitenskapen som har bidratt til å løse praktiske problemer, men her har de innfløkte konstruksjonene ingen «bruksfunksjon», de er ren kunst.

Siden skulpturene og konstruksjonene til Myskja bygger på fysiske, vitenskapelige prinsipper kan de likevel relateres til undervisning i realfag. Slik kan Myskjas verk utfordre elever og ansatte i sin krysning mellom vitenskap og kunst. Kunnskap settes på prøve og verkene innbyr til undring over hvordan ting virker og ser ut rundt oss i det daglige. Skulpturene har med bevegelse, tid og endring å gjøre, med relevans for skolegang og læring.

Kristoffer Myskja To vindskulpturer Syrefast stål

Munkerud skole

Ved kunnskapstrappen på Munkerud skole henger ni innrammede sort-hvitt tegninger som sammen danner en helhet på veggen. Prosjektet er typisk for kunstneren Christian Messel, som ofte trekker inn velkjente kunsthistoriske referanser i sine tegninger. Messel er åpenbart fascinert av kunsthistorien og dens hovedverker som har brent seg inn i vår visuelle bevissthet, men har også en refleksiv holdning til dem i sine tegninger. Motivene er alltid forandret, enten ved at betrakterens posisjon er forskjøvet, at sentrale komponenter mangler eller de er, som på Munkerud, delt opp i sammensetninger av collager. På Munkerud har Messel tatt utgangspunkt i et maleri av nederlandske Meindert Hobbema (1638 – 1709). Het laantje van Middelharnis, eller Alléen i Middelharniss (1689) som er den norske tittelen, er et skoleeksempel i bruken av perspektiv i malerkunsten. Bildet viser et skue nedover en allé av høye, slanke trær, med et gårdshus

på høyre side og for enden av alléen til venstre det som ser ut som et kirkebygg med tårn. I Messels tegnede versjon av motivet er derimot perspektivet utlignet, og det som ligger bak i bildet kommer tydeligere til uttrykk enn det Hobbema fremstilte detaljert fremst i billedkanten. De vertikale stripene av overdimensjonert konfetti som drypper ned gjennom to rammer, peker tilbake til trærne i Hobbemas allé, men disse flyter liksom ovenfra og ned, da trærnes forbindelse med jorden ikke er tatt med i collagen. Motivet er i sin helhet bygget opp av rektangler i varierende størrelser. I forgrunnen er de store, og formene de viser tilbake til er derfor vanskelig gjenkjennelige. Jo lenger inn i motivet man kommer, jo mindre er elementene, og tårnet helt i bakgrunnen er nå noe av det som trer tydeligst frem. Som Messel ofte gjør i sin kunst, er ting snudd på. Verkene hans minner oss på at en gjengivelse alltid er en fortolkning.

Christian Messel Uten tittel Blekk på papir

Kunst i Skoler

Munkerud skole

I tillegg til de fire nye kunst prosjektene til den nye Munkerud skole, har sandblåste vindusglass fra den gamle skolen blitt remontert som selvstendige verk. Disse er plassert i skolens kunst- og håndverksområde, i inngangspartiet til gymnastikksalen, i og ved biblioteket og i felles gangrom for 1. – 4. trinn. Glassene ble tegnetav Leif Henstad (1919 – 1987) og sandblåst av Trygve Orfjell i årene 1959 – 1961. Seriene har titler som Fagene, Årstider, Musikken og Noahs ark.

Leif Henstad Sandblåst glass

TOKERUD SKOLE

KUNSTKONSULENT: Hanne Lydia Opøien Figenschou RÅDGIVER KULTURETATEN: Aud Ganberg BYGGHERRE: Undervisningsbygg Oslo KF ARKITEKT: Arkitektene VIS-À-VIS KUNSTBUDSJETT: 3 mill.

Tokerud skole

Hanne Ekkeren (f. 1958) arbeider med foto, installasjon, tegning og tekst. Hun utforsker steder gjennom nærlesning og regelmessig observasjon av utvalgte områder over tid. Undersøkelsene kan ta for seg både menneskets relasjon til sted, byutvikling og forholdet mellom natur og kultur. I flere tidligere prosjekter har Ekkeren tatt for seg gjenglemte lommer i Oslos bylandskap – uanselige mellomrom som av ulike grunner blir til overs når utviklingen går videre. Slike rom uten program gir muligheter for uformell aktivitet og tas i bruk av mennesker som finner dem, eller de kan gi gode vekstvilkår for lite påaktet planteliv. Nye Tokerud ungdomsskole skulle bygges på nøyaktig samme sted som den gamle skolen, et bygg som sto ferdig i 1975 og hadde uttjent sin rolle. Den gamle skolen ble jevnet med jorden. Et nytt kapittel i skolens historie ble innledet med nye muligheter, men ikke uten vemod. Ekkerens kunstprosjekt til Tokerud skole er fotobasert. Hun fotograferte interiøret og de siste sporene av

aktivitet i den gamle skolen før den ble revet, mens pakking og flytteforberedeleser pågikk. Med utgangspunkt i dette dokumentasjonsarbeidet valgte hun ut en serie på 36 fotografier som beskriver aktiviteter i de ulike rommene; klasserom, garderober, gymsal og andre spesialrom. Fotografiene ble montert i små lysbokser (32 × 23 cm), og utplassert som markører og orienteringspunkter i det nye bygget, fortrinnsvis i soner hvor noen av de samme aktivitetene videreføres. Enkeltkomponentene i verket med tittelen Album 1975 –2016 har sin egenkvalitet og fremstår som små velkomponerte stilleben som stadig fanger oppmerksomheten når man beveger seg rundt i nybygget. De er tydelige, ofte humoristiske spor etter dem som har brukt og preget det som var der før. Verket tar med seg den materielt enkle og nedslitte historien inn i alt det skinnende nye og funksjonelle. Aud Ganberg

Hanne Ekkeren Album 1975 – 2016 Fotografi, MDF, fotofolie, LED-lys

Elin Melberg Splæsj II Glansbilder, speilmosaikk og akryl på MDF

Tokerud skole

Elin Melberg (f. 1976) arbeider med installasjoner i ulike teknikker. Tekstiler, perler, glansbilder og speil er materialer hun ofte vender tilbake til og anvender på ulike måter. Materialer som kan assosieres til håndverkstradisjoner og jentelek gir en feminin undertone. Materialene er imidlertid også et virkemiddel i seg selv, som betydningsbærere i ulike konstellasjoner, fra det konseptuelle til det lekne, lavmælte eller ekstravagante.

Hovedformens utflytende energi står i kontrast til teknikken og tilblivelsen av verket. Prosessen i Melbergs arbeider er viktig. Den innebærer alltid et kontrollert og organisert håndarbeid. Glansbilder og mosaikkbiter er i dette tilfellet limt på én for én, i en langsom og krev ende prosess. Flatene danner et repeterende mønster fullt av nyanser. Håndens arbeid gjør de store flatene levende og varierte.

Speilmosaikk spiller hovedrollen i verket Splæsj II til Tokerud skole, og er et materiale Melberg tidligere har benyttet i mindre verk. Verket med målene 12 × 9 meter er plassert på fondveggen i skolens hjerterom, som er både inngangssone, kantine og samlingsrom med amfi. Rommet er åpent mot alle etasjer i bygget og verket er tilgjengelig fra mange ulike synsvinkler.

Verket speiler omgivelsene, men gir nye bilder. Flatene tar omgivelsene opp i seg på sin egen måte avhengig av døgnets skiftende lysinnfall i rommet og tilskuerens posisjon. Splæsj II er monumentalt og åpent, men en av Melbergs intensjoner med verket er å gi et bilde på spontanitet og energi som er en stor del av ungdomstiden. Det er også en tid hvor man speiler seg i sine omgivelser og begynner å ta kontroll og teste ut videre retning i livet.

I tråd med tittelen er verket en form som har landet og spredt seg tilsynelatende uorganisert og spontant over veggflaten. Den skinner og blinker innenfor en fikserende grønnmalt ramme. Innenfor rammen løper et felt av glansbilder med blomstermotiver. Kjernen i verket er speilmosaikk. De enkelte mosaikkbitene måler 25 × 25 mm.

Aud Ganberg

Kunst i Skoler

Tokerud skole

Ingwill Gjelsvik Landskapsfrise Tegning pĂĽ papir

Tokerud skole

Ingwill Gjelsvik (f. 1959) har tegning som sitt hovedmedium. Verket Landskapsfrise til Tokerud skole er et monumentalt arbeid (teknikken tatt i betraktning) med målene 0,75 × 8 meter. Frisen er utført i fire lag med blyant i forskjellige hardhetsgrader. Tegningen har en bygningsintegrert montering som inviterer til nærlesning, og på avstand fremstår den som et tydelig grafisk element i rommet. Tokerud skole er en skole i skogkanten og fotografier fra nærområdet utgjør underlagsmaterialet for arbeidet. Som i de fleste av Gjelsviks arbeider er det noe hverdagslig, i dette tilfellet grøftekantens topografi og skogen i skolens nære omgivelser, som ligger i bunnen som tegningens første lag og grunnstamme. Som en midtlinje og et omdreiningsmoment for hele komposisjonen løper en tekststripe med utdrag fra Martin Luther Kings tale fra 1963: I have a dream. Lyd bildet fra opptak av denne talen har vært styrende for helheten i tegningens komposisjon og grafiske uttrykk. De vekslende frekvensene i Luther Kings stemme gjennom talen speiles i tegningens rytmiske komposisjon. Verkets rikdom av detaljer legger nye lag til de to grunnfortellingene. Alle elementer er omsorgsfullt og nøyaktig tegnet ut og legger til og bygger ut fortellingen

videre i mange retninger. Ved nærmere ettersyn er landskapsfrisen full av «feil» som bryter med det realistiske førsteinntrykket: Størrelsesforholdet og det forventede hierarkiet mellom de forskjellige motivene og komponentene i bildet veksler og skaper nye sammenhenger som kan tolkes på mange måter. Landskapsfrisen gir en slags overbygning som rommer det konkrete og nære som er tydelig og lett og håndtere, og et større bilde det er vanskeligere å få tak på. Gjelsviks arbeider har ofte denne dobbeltheten. Estetikken og detaljarbeidet i tegningene gir det ubetydelige og usette en fremtredende plassering og anledning til å skinne. Parallelt med dette skaper surrealistiske sammenstillinger og møtet med uventede motiver i fremstillingene en mørkere undertone som setter det vakre i spill, og peker mot sårbarhet og trusselbilder. I dette tilfellet er Luther Kings tale til stede som historisk dokument og klangbunn for landskapsfrisens komposisjon som rommer både det håndgripelige og det usagte. Den kan vise til viktigheten av drømmer om endring og håp, men talen er også et historisk faktum som minner om hva som skjedde videre, og ikke minst hvor aktuelle problemstillingene er i dag, i en litt annen forkledning. Aud Ganberg

RIS SKOLE

KUNSTKONSULENT: Rachel Dagnall RÅDGIVER KULTURETATEN: Aud Ganberg ARKITEKT: ARCHUS arkitekter AS

Inger Bruun Carrizo

KUNSTBUDSJETT: 500 000

Olje på lerret

BYGGHERRE: Undervisningsbygg Oslo KF

→

Inger Bruun Oristano Installasjon (olje på lerret og gulvobjekt)

Ris skole

Inger Bruun Choco/Chini/Chiras/Colac

Inger Bruun Kaitangata

Litografi

Akvarell

Navn

Ris skole

Inger Bruun (f. 1942) har en lang karriere bak seg. Aktivitetsnivået er imidlertid fremdeles høyt. Parallelt med oppdraget til Ris skole ferdigstilte hun et større glassmaleri til Biskopshavn kirke i Bergen. Bruun søkte og kom inn på Kunst- og håndverksskolen bare 17 år gammel og etter å ha avsluttet Kunstakademiet i Oslo virket hun som kunstner samtidig som hun hadde ulike jobber for å forsørge seg, blant annet som tegner på arkitektkontor. Anledning til å leve av kunsten kom først i 1992, da hun ble tildelt Statens garanti inntekt for kunstnere. Hun slo seg etterhvert ned i Stavangerområdet, og nedslagsfeltet for hennes omfattende kunstneriske virksomhet har ofte vært lokal, både gjennom utstillinger og en lang rekke utsmykkingsoppdrag. Mer enn 50 års kunstnerskap ble feiret med en retrospektiv utstilling i Kunsthall Stavanger i 2015, en utstilling som fikk mye oppmerksomhet også nasjonalt.

←

Bruun arbeider i et bredt felt og veksler mellom teknikkene maleri, grafikk, tegning/akvarell, collage og skulptur. Hun arbeider som nevnt også i glass og har illustrert flere bøker. Kunstprosjektet til Ris skole kan sies å være et dykk i Bruuns senere års produksjon. Det tidligste arbeidet er fra 1994, de seneste fra 2012. Verkene er valgt ut av kunstneren selv i dialog med skolens kunst utvalg. Resultatet er en helhetlig kunstnerisk løsning med tydelig signatur for skolens nybygg. Omdreiningspunktet for kunstprosjektet er komposi sjonen Oristano fra 1994. Verket som visuelt fyller nybyggets sentrale ankomstrom, består av et veggmontert maleri i 10 deler (til sammen 200 × 500 cm) relatert til et kompletterende bemalt gulvobjekt. Objektet er en legemlig stilisert form og denne formen gjenfinnes i maleriet. Hovedinntrykket av komposi sjonens to- og tredimensjonale komponenter er stramme avgrensede flater i avdempede gråtoner mot svart med innslag av gull. Den legemlige formen

balanserer komposisjonen, tilfører verket spenning og åpner for ulike tolkninger. I det tilgrensende trapperommet følges det stramme formale grepet fra hovedarbeidet opp i en komposisjon av tredimensjonale objekter i lakkert stål plassert på tilpassede hyller. Objektene er bygget opp av enkle geometriske former i sterke farger i kombinasjon med svart. Tre mindre malerier i olje er montert sammen i en nisje over en sittebenk, også i tilknytning til hovedrommet. Disse tre verkene spiller på hverandre og rommets enkle, stramme arkitektoniske utforming.

Den siste komponenten i kunstprosjektet er to akvareller montert sammen i skolens nye auditorium. Her er formen – slik teknikken også legger opp til – løsere, men geometriske grunnformer spiller også her i bakgrunnen. Bruuns kunst er et overflødighetshorn av form og farge som formalt veksler mellom det fabulerende prosess orienterte og stram geometrisk konstruksjon. Aud Ganberg

Kunstprosjektet omfatter også en serie på fire litografier i tilknytning til skolens resepsjon; Choco, Chine, Chiras og Colac. Motivene er lekne og humoristiske, med dyrelignende figurer og organisk strek. Det har blitt sagt at Bruuns arbeider kan ha noe til felles med Miró. Uten at en slik direkte kobling skal vektlegges, kan disse arbeidene antyde et slikt slektskap.

Inger Bruun Kaitanga/Kaitara Akvarell

ØSTENSJØ SKOLE

KUNSTKONSULENT: Stefan Schröder RÅDGIVER KULTURETATEN: Aud Ganberg ARKITEKT: ARCHUS arkitekter AS

Elisabeth Mathisen Vannkulp for insekter

KUNSTBUDSJETT: 500 000

Granitt

BYGGHERRE: Undervisningsbygg Oslo KF

Østensjø skole

Elisabeth Mathisens (f. 1961) arbeider spenner vidt, og hun arbeider med medier som tegning, grafikk, performance, video og foto. Hun er kjent for performance, iscenesatte videoarbeider og fotoserier som kretser om kroppslig erfaring. I disse arbeidene er kvinnekroppen i fokus – i surrealistiske, galgenhumoristiske og politisk treffende fortellinger. Arbeidene konfronterer språket og bildene som beskriver kvinnekjønnet. Disse arbeidene er ikke mindre aktuelle i dag, selv om de har noen år på nakken. Poetiske videoessays, tegning og grafikk utgjør også en stor del av hennes produksjon. Formen varierer, men innholdet knytter an til menneskelige relasjoner, samfunnet og naturen som vi er en del av. I de senere år har natur og svinnende ressurser spilt en større rolle i Mathisens arbeider. Dette har blant annet resultert i en rekke arbeider i ulike medier om bier, deres verdi og livsbetingelser. Steder med spor av forskjellige former for aktivitet og liv er et annet interesseområde. Dette er også innfallsvinkelen for kunstprosjektet på Østensjø skole, som er basert på ideen om en skolehage. Østensjø skole har en lang historie. Den første skole bygningen sto ferdig i 1917. Siden den gang har skoleanlegget vokst i takt med det økende behovet for flere

elevplasser. Det ærverdige anlegget har et nært naboskap med Østensjøvannet og Østensjøområdet miljø park. Foranledningen for kunstprosjektet var behovet for et nytt bygg for kroppsøving og aktivitetsskole. En veldrevet skolehage måtte vike for nybygget. Arbeidet i skolehagen er et elevtilbud med lange tradisjoner på skolen. Kunstprosjektet knyttet seg opp mot ønsket om og realiseringen av en ny skolehage. Kunstprosjektet er todelt og består av et bidrag til visuell- og bruksinnrettet landskapsutforming i skole hagen og en bok som beskriver et arbeidsår i hagen – fra frø til suppe. Gamle lerketrær som måtte hugges i byggeprosessen ble bearbeidet og omformet til sitteog samlingsplass for undervisning, og en skulpturelt utformet vannkulp for pollinerende insekter fikk plass i tilknytning til hagens vanningsanlegg. Elementene ble integrert i landskapsplanen for den nye hagen. Mathisen samarbeidet tett med lærene som ivaretok undervisningen i hagen. Boken Fra frø til suppe dokumenterer arbeidet og hagen i en årssyklus, fra elevene sår frø om våren til de høster grønnsaker om høsten. Aud Ganberg

Elisabeth Mathisen Sitteplasser av lerketrær Gjenvunnet tømmer

Østensjø skole

Elisabeth Mathisen Livet i skolehagen på Østensjø skole; fra frø til suppe Bok

Navn

HAUGENSTUA BARNEHAGE

KUNSTKONSULENT: Monica Takvam RÃ&#x2026;DGIVER KULTURETATEN: Inger Gogstad BYGGHERRE: Omsorgsbygg Oslo KF KUNSTBUDSJETT: 600 000

Haugenstua barnehage

Spektrum er en glasspaviljong plassert i barne hagens uteområde, lett synlig fra gangstien som går forbi. Paviljongen består av 14 gjennomskinnelige vinduspaneler i duse fargetoner, med åpent tak og solid eikegulv som tåler vær, vind og ikke minst mye trafikk – for barna kan gå inn og bruke paviljongen som scenografi i leken. I den mørke årstiden sprer paviljongens innlagte LED-lys fargespillet utover paviljongen og snøen rundt, til glede for barna både inne- og ute i barnehagen, men også for hutrende forbipasserende. Thomas Nordström og Annika Oskarsson er en svensk skulptørduo som sammen har lang erfaring med prosjekter til skoler, barnehager og parker. Arbeidene deres er stedsspesifikke installasjoner som byr opp til lek og appellerer til barns fantasiverden. Ofte finnes en kime til magi i kunstverkene, i Haugenstua barnehage representert ved regnbuen.

I sagaen heter det at i enden av regnbuen finnes en skatt. Haugenstua barnehage ligger midt i et boligområde, og er omkranset av blokkbebyggelse fra 1960-tallet. Fra leilighetene kan man skue ned på paviljongen som trer frem som et overraskende element av farveglede i det ellers rolige fellesområdet, skjermet fra biltrafikk og støy. Barna på Haugenstua barnehage har også Finn-Henrik Bodvin og Nina Sundbyes Lekeskulptur (1971) rett på andre siden av gjerdet, på motsatt side av barnehagebygget. Denne ble utplassert som en del av Oslo kommunes store satsning på lekeskulpturer på 1970-tallet, og innbyr fremdeles til forundring, lek og klatring – for både barn og voksne. Litt lenger oppe i bakken står brødrene Fredrik og Martin Raddums overdimensjonerte stålampe Storstua på Haugestua (2011). Sammen gjør de dette boligområdet til en annerledes kunstdestinasjon i Oslo, også for de som ikke har andre ærend i området.

Annika Oskarsson og Thomas Nordström Spektrum Eik, stål, glass, laminering og LED-lys

Haugenstua barnehage

I fellesgangen blant avdelingene på Haugenstua barne hage er det vanskelig, både for barnehagebarn, eldre søsken og foreldre, å haste hurtig gjennom. Emily All churchs verk Oslo Story tar oppmerksomheten din, og holder på den. Et for så vidt rolig, men salig kaos av hver for seg gjenkjennelige bygninger, monumenter og steder i Oslo og omegn er satt sammen på en slags absurd øy, sett fra et skogholt. Sammenkoblingene vrir seg elegant unna faktiske geografiske lokasjoner og høyde over havet. Rådhuset sees på en høyde bak Slottet. Stortinget ligger midt i Akershus festning, med byggegropen til nye Deichmanske bibliotek foran seg – slik den så ut da Allchurch samlet grunnlagsmaterialet for verket. Haugenstuaområdet er også med, og ser man nøye får man øye på Storstua på Haugenstua, Fredrik og Martin Raddums verk som ligger rett ved barnehagen, her plassert sammen med Ørnulf Basts monument Solen

og jorden, som har sin egentlige plass ved Oslo sentral stasjon. Emily Allchurch er kjent for slike store, maleriske fotografier, bygget opp av hundrevis av fragmenterte bilder. Verkene blander lokale nærmiljøer og som her, nasjonale monumenter, i fremstillinger som minner om gamle mesterverk. Bakgrunnen for dette verket er et fotografisk studie av Oslo sentrum og Haugenstua, samt de norske romantiske malerne i Nasjonalgalleriet. Deretter er bildene redigert sammen til ett, som både presenterer en konstruert historie, en syntese av Oslo og kunstnerens personlige undersøkelse av en for h enne ny by. I utkantene av billedmontasjen har Allchurch inkludert en rekke kjente turstier og vakre fjellandskap. Slik innbefattes også hovedstadens plassering midt mellom sjø og vernet natur, samt nordmenns forhold til fysisk aktivitet og friluftsliv.

Emily Allchurch Oslo Story – Oslohistorie Digital collage

HJELMSGATE BARNEHAGE

KUNSTKONSULENT: Ansgar Ole Olsen RÃ&#x2026;DGIVER KULTURETATEN: Inger Gogstad BYGGHERRE: Omsorgsbygg Oslo KF ARKITEKT: Arkitektkontoret Brekke Helgeland Brekke AS KUNSTBUDSJETT: 322 550

100

101

Hjelmsgate barnehage

Hjelmsgate 3 – 5 var opprinnelig en del av Hallénløkken, der J. P. Hallén & Søn drev garverivirksomhet i 105 år. Jens Peter Hallén kjøpte eiendommen i 1856 og fikk oppført en sveitservilla i de landlige omgivelsene som i dag ligger omgitt av murbygninger i nærheten av travle Bogstadveien. Noen år senere, i 1863, ble det oppført en garveribygning på eiendommen, og sammen fremstår bygningene i dag som et kulturmiljø med høy verneverdi. Begge bygninger er regulert til spesialområde med formål bevaring, og Byantikvaren har derfor vært involvert i prosjektet. Putte Dals arbeider er fargerike, lekne og har humor. Verkene er ofte satt sammen av ulike gjenbruksmaterialer – gjenbruk fra maskiner og utstyr som settes sammen på nye måter som skaper undring og stimulerer fantasien. Dal er kanskje mest kjent for sine smykker, der hun også bruker såkalte readymades, eller funnede gjenstander, og hun arbeider i et vidt spekter av materialer som plast, aluminium og andre metaller. I Hjelmsgate barnehage var det en forutsetning at materialene tålte både vær og vind og ikke minst barns bruk.

Putte Dals prosjekt til Hjelmsgate barnehage er et godt eksempel på at kunstprosjekter i uterom kan ta plutselige og uventede vendinger. Habitat skulle egentlig være en fantasihage med blomster og insekter, montert på et eksisterende gjerde på tomten. Før prosjektet skulle monteres opplever Oslo en av de verste tordenstormene på mange år, og området for kunstprosjektet fikk store skader. Kunstneren måtte derfor omarbeide prosjektet som nå måtte plasseres et annet sted, nemlig på nybyggets fasade. Habitat har her blitt et mylder med fantasifulle blomster som sprer seg oppover to yttervegger som oppadgående tankebobler. Som tidligere har Dal benyttet readymades satt vsam men på nye måter. Boblene er lekne og byr på en stor assosiasjonsrikdom. Insekter laget av blant annet kjøkkenredskaper kryper opp langs veggen og i taket ved inngangspartiet, mens andre svermer rundt lyset i taket. Vinger av briller, plastskjeer og andre uventede ting er satt sammen til noe som kan ligne øyenstikkere, biller og andre kryp – plassert slik at også små barn liggende i barnevognen kan få øye på dem.

Putte Dal Habitat Collage av readymade-objekter

102

103

Holmenveien barnehage

HOLMENVEIEN BARNEHAGE

KUNSTKONSULENT: Annette Koefoed RÅDGIVER KULTURETATEN: Inger Gogstad BYGGHERRE: Omsorgsbygg Oslo KF LANDSKAPSARKITEKT: Bjørbekk & Lindheim KUNSTBUDSJETT: 1 000 000 + 500 000 fra KORO

104

105

Holmenveien barnehage

Holmenveien barnehage holder hus i en sveitservilla på Vinderen som står på Gul liste hos byantikvaren. Ved omgjøringen til barnehage ble villaen rehabilitert og fikk et nytt tilbygg og en ny uteplass med moderne lekeapparater. Denne uteplassen preges av lek og høyt aktivitetsnivå. Den opprinnelige sveitserstilshagen som vender ut mot både Ekelyveien og Holmenveien er bevart, og har en helt annen kvalitet som heller maner til ro og refleksjon. Philipp Dommens kunstprosjekt spiller seg ut som en slags skulpturhage i denne delen av uteområdet. Ved en liten forhøyning ved huset står det flere gamle trær, og i skyggen av disse kan man finne tre magiske punkter i bakken; en stjerne, en krystall og en perle. Akrylen de er laget av forholder seg fint til lyset som forandrer seg

med vær og årstider. På plenen nedenfor ligger det flere dyr, sterkt stiliserte eller bare som antydninger. Egentlig lever de i vidt forskjellige habitater, som hesten og grindvalen, men her i Holmenveien ser det ut som de lever i fred med hverandre, i tråd med roen som gjerne kjennetegner slike eldre villahager og som forhåpentligvis påvirker både barn og voksne. Noen dyr er mindre, som haren og ekornet. Andre, som moskusen ved huset, kan klatres eller balanseres på. Ekornet henger over en stolpe, og har lys i halen! Alle dyrene er laget dels i kalkstein og akryl, og overgangene mellom materialene gir en fin taktil opplevelse, samt assosiasjoner til de små skattene i trelunden. Til Holmenveien barnehage er det også innkjøp et maleri av Edgar Ballo.

Philipp Dommen Det gåtefulle berget Skulpturpark. 10 skulpturer, hvorav 7 dyr, tre magiske punkter, ekorn med lys i halen

106

107

Philipp Dommen Det gåtefulle berget Skulpturpark. 10 skulpturer, hvorav 7 dyr, tre magiske punkter, ekorn med lys i halen

→

Edgar Ballo Et sted i verden Olje på lerret

108

109

Navn

VAHL FLERBRUKSHALL

KUNSTKONSULENT: Thale Fastvold Thorbjørnsen RÅDGIVER KULTURETATEN: Inger Gogstad OPPDRAGSGIVER OG BYGGHERRE: Sundtkvartalet AS ARKITEKT: Dyrvik Arkitekter KUNSTBUDSJETT: 448 000 fra oppdragsgiver + 50 000 fra Kulturetaten

110

111

Vahl flerbrukshall

Ønsket for kunstprosjektet ved Vahl flerbrukshall, som har sentrumsbydelene Tøyen, Grünerløkka og Grønland som en vifte rundt seg, var å bidra til å skape et godt sted for en god barndom midt i byen. Kunstneren Be Andr har i prosjektet relatert dette ikke bare til et fysisk sted, men også hvordan sosiale rom skapes i vår omgang med hverandre. På fasaden har kunstneren laget et slags relieff, en sammenstilling av bokstaver, som både skaper en interessant abstrakt form, men som også, ved nærmere ettersyn, sier både «I», «you», «us» og «them», og på grunn av måten bokstavene er gruppert på, nesten som gjenger i en skolegård sett ovenfra: «I see you». Det malte stålrelieffet er opplyst fra baksiden, med LED-lys plassert

Be Andr ← Untitled (I, you, us, them) Pulverlakkert stål, LED-lys

mellom stålet og veggen, og fungerer derfor også som et slags skilt eller identitetsmarkør for flerbrukshallen ved siden av å lyse opp en mørk gate i vintermånedene. På et av husets hjørner møtes to glassfelt som skaper en slags glassboks i forbindelse med hallens inngangsparti. Her har kunstneren plassert det andre objektet. Fra den hvite pulverlakkerte aluminiumsskulpturen kan man lese ordene «I see you» eller om man vil, også «I», «she», «he» eller «is he/she..?». Kunstneren ønsker å sette fokus på hvor viktig det er for individet å bli sett og inkludert. Skulpturen er plassert nede på gulvet og ser på en måte søkende opp på dem som går forbi, som om den lurer på hvordan den skal ta kontakt, men også gjør oppmerksom på at den har sett deg.

Be Andr Untitled (I see you) Pulverlakkert aluminium

112

113

VEITVETVEIEN

KUNSTKONSULENT: Ebba Moi RÅDGIVER KULTURETATEN: Inger Gogstad BYGGHERRE: Bymiljøetaten KUNSTBUDSJETT: 1,6 mill.

114

115

Veitvetveien

Tradisjonen for kunstopplevelser i det offentlige rom ble etablert på Veitvet allerede fra starten, da Selvaag som står bak utbyggingen av hele området, har for vane å signere sine byggeprosjekter med et eller flere kunstverk. «Selvaag-skulpturene» er en del av norsk figurativ billedhuggerhistorie, og utgjør hovedsakelig arbeider av dyr og barn, skapt av kjente norske billedhuggere. I 1958, til åpningen av Veitvet senter, ble det utplassert 22 slike skulpturer. Nå er skulpturene som opprinnelig sto ute på den sentrale samlingsplassen nesten glemt. Ombygninger har gjort at enkelte verk nærmest er usynliggjort, eller de har fått en uhensiktsmessig plassering. Den største av møteplassene Bymiljøetaten planla langs den rehabiliterte veien, skaper et helt nytt sted på Veitvet, vis a vis skolen, og forlenger i praksis Veitvet som område. Marte Johnsliens prosjekt til denne møteplassen tar utgangspunkt i nettopp den tidsepoken da Veitvet ble bygget og Selvaag utplasserte skulpturer som gaver til beboerne. På Johnsliens møteplass er bjørneskulpturen av Knut Skinnarland tatt ned fra sokkelen den opprinnelig stod på ved Veitvet senter, og plassert i barnas høyde i en sandkasse, som en lekekamerat for barna eller som en samtalepartner for de voksne som tar seg en hvil på benkene.

←

Marte Johnslien ble valgt til utførende kunstner på grunn av sin lange interesse for rom og historie i sine arbeider. Ved siden av å være formsterk, har arbeidene hennes alltid en solid fot i det konseptuelle og med mange henvisninger til avantgardistisk, abstrakt kunst. Tidligere har hun koblet norsk gruvehistorie med Malevichs maleri White on White (1918) og den russiske mystikeren Ouspenskys ideer om en spirituell dimensjon. Til Vandrer’n på Veitvet har hun bygget en type «lekemaskiner», en term hentet fra en annen modernist, nemlig arkitekten Le Corbusier. I tråd med modernismens idealer, kommer kunsten først til sin rett når den brukes. Le Corbusier er ikke en odde referanse på Veitvet. I Geir Ytterviks veggmaleri lenger oppe i Veitvetveien, viser han hvordan Veitvet fra begynnelsen var fargesatt i en skala som minner sterkt om nettopp Le Corbusier. Johnslien har selv utformet plassen som helhet, som består av to skulpturer signert Johnslien selv, sitteplasser for de voksne og en sandkasse der barna kan leke under overoppsyn av Knut Skinnarlands ikke lenger glemte bjørn.

Marte Johnslien Vandrer’n

Marte Johnslien Vandrer II

Møteplass

Otta skifer, tre, stål

116

117

Veitvetveien

Knut Skinnarland Bjørn, 1954 Granitt Utlånt fra Veitvet Senteret DA

→

Marte Johnslien Vandrer I Granitt, stål

118

119

Veitvetveien

Veitvet er et drabantbyområde som ble utbygget i sin helhet av Selvaag-gruppen på 1950- og 60-tallet. Siden storhetstiden, da mange arbeiderklassefamilier fikk flytte fra trange sentrumsleiligheter til lys og luft i den nye drabantbyen, har området gått gjennom en langsom endring – både kulturelt, demografisk og med et betydelig forfall. Groruddalssatsningen og områdeløftet de siste årene har bidratt til både vesentlige utbedringer av det offentlige rom og kunst- og kulturopplevelser i lokalmiljøet. Veitvetveien som går gjennom området har vært sterkt trafikkert, men er nå omskapt til en miljøgate. Nå er det fotgjengere, som skolebarn på vei til Veitvet skole, som har fått forrang framfor de harde trafikantene. Kjørefeltet er innsnevret, fortauene brettet ut og ny belysning gir et mer intimt gatepreg. Langs miljøgaten er det laget møteplasser, hver med ett kunstprosjekt.

I krysset mellom Rådyrveien og Veitvetveien er det satt opp to lysmaster for å bidra til at det er sikkert å krysse veien i mørket. Her har Kristin Nordhøy fått sette preg på belysningen, et verk som av naturlige grunner hovedsakelig spiller seg ut i den mørke årstiden. To lysfelt ligger nær over hverandre på gangstien. Ved første øyekast er det ikke lett å se at de faktisk kommer fra en lyskaster. Er det en spotlight uten artist, hvite felt malt direkte på bakken, eller kanskje en hemmelig kjellertrapp? Drabantbyene er tuftet på felleskap, naboskap og dugnadsånd, og kanskje hadde det ikke vært så rart om det var nedgang til en felles kjellerbod her? Kristin Nordhøys verk tar utgangspunkt i de faktiske omgivelsene, blokkbebyggelsen som ligger som rektangulære volumer rundt veikrysset, og er en slags refleks av bygningskroppene skapt av lys og skygge.

Kristin Nordhøy Lysblokker Gobobelysning

120

121

Navn

122

123

Navn

124

125

Veitvetveien

I 2013 – 14 gjennomførte Kulturetaten, sammen med andre aktører med interesser i området, en rekke temporære kunstprosjekter på Veitvet. Et av disse var Geir Ytterviks veggmaleri under T-banebroa ved Veitvet senter. Yttervik er fra nettopp Veitvet, og motivet stammer fra leiligheten der kunstneren selv vokste opp, og viser inn i flere helt tilsvarende leiligheter – slik de ofte er i drabantbyer – men viser også de personlige særtrekk beboerne fylte dem med. Yttervik har førstehånds erfaring fra Veitvets tidligere historie, og vet hvordan området og arkitekturen har forandret seg i tiårene siden sin egen barndom. Maleriet har holdt seg godt, og Yttervik ble derfor invitert til å utvide maleriet og la det vokse videre utover broens flater, som det siste av kunstprosjektene langs miljøgaten. I Ytterviks barndom orienterte Veitvetbarna seg i området ved hjelp av farger. Blokkene var fargesatt i en skala som må ha vært inspirert av Le Corbusier, nærmere bestemt et av modernismens mest vesentlige byggverk, nemlig boligblokken Unité d’Habitation i

←

arseille. Når man nå ankommer Veitvet fra TrondM heimsveien, møtes man av en fargeglad «inngangsport» med farger Yttervik husker fra sin oppvekst. Fargene er enda livligere enn de kanskje var, slik det gjerne er med minner fra barndommen. Maleriet på andre siden av broen, den man ser når man kommer oppover bakken fra Veitvet, preges av liggende rektangler som viser til boligblokkene du akkurat har lagt bak deg, alle i blåtoner. Ser man opp på broen, ser du også himmelen, og Yttervik har dratt blåtoner fra denne ned i maleriet. Slik trekkes himmelen helt ned til deg som betrakter. Under broen har kunstneren trukket linjer fra forskjellige punkter i sitt opprinnelige veggmaleri, som samler seg i noe som kan ligne et prisme. I slike blir lyset spaltet til fargene i en regnbue, og ved siden av å minne om både fargeteori – som igjen viser til den tidlige modernismen alle drabantbyer på mange måter har sin bakgrunn fra.

Geir Yttervik Som lyset som spaltes i krystallen, blir vi til farger Silikatmaling

126

127

Navn

SMESTAD GJENBRUKSSTASJON

KUNSTKONSULENT: Yngvild Færøy RÅDGIVER KULTURETATEN: Else Haavik BYGGHERRE OG OPPDRAGSGIVER: Renovasjonsetaten ARKITEKT: Longva arkitekter KUNSTBUDSJETT: 1,8 mill.

128

129

Smestad gjenbruksstasjon

Michael Johanssons Some Assembly Required – Living Room er plassert på vollen mellom Smestad gjenbruksstasjon og Ullernchausseen. Verket rager 5 meter over bakken og er laget av bearbeidede hverdagsgjenstander. Johansson har lenge arbeidet med konseptet Some Assembly Required. Som i tidligere arbeider er modellbyggesettet basis for installasjonen på Smestad. Johansson har tatt utgangspunkt i funksjonsobjekter og redskaper funnet på nettopp gjenbruksstasjoner. Some Assembly Required – Living Room omfatter en demontert Stressless, skistaver, ski, sykkeldeler som hjul, sykkelsete, pedaler og dekk, en kjøkkenbenk, et kjøkken armatur, en kasserolle med lokk, fotball og golfutstyr. En demontert gammel jernseng, tennisrekkert og baller, en spaserstokk, en telefon og en Playstation-konsoll har også fått plass i Johanssons Living Room. Alle objektene er demontert, behandlet, fargesatt og montert fast i en byggesettramme tilsvarende delene til et modellbyggesett. Johansson plukker fra hverandre objektenes funksjonalitet ved å remontere dem i en ny ramme. Derved oppnår objektene en reaktivering – som kunst. J ohansson

fargesetter objektene han finner og grupperer objektene i nye enheter uavhengig av deres funksjon, noe som fremhever objektenes estetiske karakteristika. Elektrolysebehandlet jern, aluminium, stål og bronse er sveiset sammen i tre ulike fargekombinasjoner; blå, grå og svart. Bronsestøpene har en særlig taktil materialitet som gjør betrakteren i stand til å fornemme lukten av gammelt skinn både i stolen og i hockeyskøytene, mens den metalliske lyden av kasseroller som skramler mot aluminiumsbenken på kjøkkenet vekkes til live i stål elementene. Et besøk på en gjenbruksstasjon kan aktivere refleksjoner hos publikum om gjenbruk, bruk- og kast mentaliteten i samfunnet, og aktivere minner om gjenstandenes bruk og historie. Å jakte, finne, samle og sortere både i form og farge er høyst menneskelige egenskaper som trigges i denne installasjonen. Det er også det grunnleggende ved en gjenbruksstasjon som Smestad. Her kan hver enkelt levere, samle og gjenbruke enten interessen for gjenbruk er personlig, politisk eller kommersiell. Else Haavik

Michael Johansson Some Assembly Required – Living Room Stål, bronse, aluminium

130

131

Smestad gjenbruksstasjon

Terje Nicolaisen 14 forslag for Smestad gjenbruksstasjon Blekk, blyant, tusj, folie, tape, utklipp og vannfarge pĂĽ papir

132

133

Smestad gjenbruksstasjon

Terje Nicolaisen er en særegen og allsidig kunstner som arbeider i flere medier som tekst, tegning, maleri og skulptur, men også med artist books og musikk. Nicolaisen er medlem av kunstnergruppa Tegneklubben, hvis kunstneriske mål er å slåss mot kunstbyråkratiets makt og instrumentalisering av mening. De ønsker å viske ut linjene mellom tegning som medium og tegnered skapene. Kunstutvalget for Smestad gjenbruksstasjon valgte å kjøpe inn 14 forslag for skulptur til Smestad som bokstavelig talt var skissene til et skulpturforslag for gjenbruksstasjonen. I følge Nicolaisen har ideen til en skulptur vært å sveise sammen handlevogner til en gigantisk drake lignende skulptur, beplantet med rød villvin. Nicolaisens skisser er utført i blekk, blyant, utklipp og tape på papir. Skissene er uhøytidelige og sprelske kommentarer til bruk og gjenbruk, kjøpekultur og forbrukersamfunnet. Kvitt deg med kunsten ingen vil ha! Få ny energi og kraft!

Kunstavfallsordningen 2015, ironiserer Terje Nicolaisen i et av de 14 skisseforslagene. Det konseptuelle er kjernen og han nøler ikke med spark til kunstnernes egne roller i samfunnet. Stappfulle handlevogner, trøtte forbrukere og fabulering rundt bruk, ombruk og gjenvinning formidles med lette strøk og tegneglede. Merkevarelogoene som illustreres trenger ikke skrives fullt ut, de har allerede brent seg inn i våre markedstilpassede hjerner. Alle kan fylle ut navnet på merkevarene automatisk – som automatiserte kapitalistiske symboler på forbruk. Uendelighets symbolet er selvsagt med som et tegn i tiden. Handle vognen kan tolkes som selve symbolet på hamstring og forbruk. Skissen som viser før og etter A.C., med en dynge som skisserer 1950, stiller et åpent spørsmål om hva komposten i 2150 inneholder. Evig eies kun det tapte, kommenterer Nicolaisen. Else Haavik

134

135

LJABRUBAKKEN OMSORG+

KUNSTKONSULENT: Daniel Østvold

ARKITEKT: Arkitektene Fosse og Aasen

Åsne Margrethe Reiten Old tree reminding me of who I am

KUNSTBUDSJETT: 450 000

Olje på lerret

RÅDGIVER KULTURETATEN: Inger Gogstad BYGGHERRE OG OPPDRAGSGIVER: Omsorgsbygg Oslo KF

136

137

Ljabrubakken omsorg+

Rune StrĂ¸msted Tromlingen

Maria Brinch Uten tittel

Olje og pastell

Tekstil

138

139

Ljabrubakken omsorg+

Dag Leversby Play with me

Hilde Grønstad Sunde Rødhette

Olje på lerret

Olje på linlerret

140

141

Ljabrubakken omsorg+

Ljabrubakken Omsorg+ er et rehabilitert boligkompleks for eldre, med 55 separate boenheter, seks felles opp holdsrom, vestibyle og kafeteria. Bygningsmassen er fordelt over fire plan, og representerer en ny standard innen omsorgsboliger med vekt på et selvstendig bomiljø. Kunstkonsulent Daniel Østvold har, med hensyn til beboernes høye alder, lagt vekt på et moderat kunstuttrykk, men ønsket også at fellesrommene fikk noe forskjellig preg og stemning. Beboerne er selvfølgelig en sammensatt gruppe, og det var derfor viktig at kunsten også fikk en viss bredde. Den innkjøpte kunsten på Ljabrubakken består av 19 verk montert på vegg. Bildene dekker et stort uttrykksmessig, tematisk og teknisk register, og både abstraksjon og naturalisme er representert i teknikker som pastell, oljemaleri og tekstil. Samtidig har kunsten et felles trekk, nemlig en rolig og meditativ grunntone. Fellesrommene har fått verk av fem ulike kunstnere.

Maria Brinch arbeider med tekstil, og teknikken er fotografisk trykk på vevet ull. Motivene i fotografiene er organiske naturformer, hentet fra reiser. I Brinchs arbeidsprosess blir stoffet brettet flere ganger. Bildene komponeres som sekvenser som beskriver en helhet og verkene får et sammensatt preg av denne arbeids metoden. Fargevalget er nedtonet, dominert av jord farger og en finstemt estetikk. Åsne Margrethe Reiten lager ekspressive malerier, ofte med bakgrunn i menneske- og miljøtematikk. Bildene er formale og abstraherte, samtidig som de inneholder elementer hentet fra naturen og biologien. Både mikrokosmos, landskap og interiører er representert, noe som uttrykkes gjennom malerisk variasjon i overflateteksturen. Maleriene fremstår som lette og atmosfær iske, med et stort spekter av farger og valørmessig bredde.

142

Rune Strømsteds landskapsbilder er delvis utført i olje, delvis i pastell. Landskapene er realistiske og gjenkjennelige i formen, og motivene er for det meste hentet fra Vestfoldtraktene der kunstneren holder til. Strømsteds malerier gjengir vare og nøkterne stemninger, med vekt på subtile lysvirkninger og fargens egenverdi. Kjente steder skildres med overbevisende realisme, men samtidig ivaretar bildene abstrakte kvaliteter som komposisjon og perspektiv.

Dag Leversby arbeider med organisk minimalisme i sine abstrakte malerier. Leversbys maleriske prosjekt på 1980- og 90-tallet handlet om mikrokosmos og amorfe strukturer som ikke-forestillende elementer i formale abstraksjoner. I de nyere arbeidene etter år 2000 har prosjektet dreiet i en mer geometrisk og ekspressiv retning. Ulike billedelementer er imidlertid gitt en fleksibel agenda, med bevegelige og rytmiske maleriske løsninger.

I Hilde Grønstad Sundes malerier fokuseres det på naturmystikk i den norske fortellende landskapstradisjonen, med røtter tilbake til Hertervig og Cappelen. Til forskjell fra disse forbildene gjengis imidlertid ikke spesifikke landskap i Grønstad Sundes bilder. De er bygget direkte på skisser utført i naturen, men handler først og frem om naturens uttrykkspotensiale og tematiske innhold, gjerne koblet til eventyrtradisjonen. Et av maleriene, Rødhette, er et godt eksempel på dette.

143

Navn

LØREN T-BANESTASJON

KUNSTKONSULENTER: Marianne Hølmebakk og Marianne Zamecznik RÅDGIVER KULTURETATEN: Aud Ganberg BYGGHERRE OG OPPDRAGSGIVER: Sporveien ARKITEKT: Arne Henriksen Arkitekter AS KUNSTBUDSJETT: 3 mill.

144

145

Andre prosjekter

Løren T-banestasjon

Sverre Wyllers (f. 1953) verk i fresko til Løren stasjon er også et forskningsprosjekt. Dette er første gang Wyller arbeider med denne teknikken, og prosjektet er utviklet i samarbeid med spesialister på området. Freskomaleriet har sine røtter svært langt tilbake i tid, og var særdeles viktig i middelalderen og renessansen. Et fremtredende eksempel på bruk av teknikken i norsk sammenheng i nyere tid er utsmykkingen av Rådhuset i Oslo, med veggmalerier av Per Krohg, Axel Revold og Alf Rolfsen. Al fresko betyr at maleriet er utført på fuktig og fersk murpuss. Maleriets murgrunn er bygget opp av sand, teglstein og linhalm i flere lag som må tørke før nytt lag legges på. Når denne omstendelige prosessen er fullført blir fargepigmentene som utgjør motivet påført. I fresko maler man kun med rene fargepigmenter. Fargen påføres en fuktig og ren pussflate. Den fuktige pussflaten inneholder aktiv kalk som tar til seg farge pigmentene og det dannes en kjemisk forbindelse. Det er ingen bindemiddel som tar opp plass i fargen og freskomaleri har en stor fargekraft. Verket En blå stasjon er nær 30 kvadratmeter stort og plassert høyt oppe på fondveggen ved stasjonens

vestlige utgang i motsatt ende av stasjonens hoved atkomst. Maleriet fanger blikket til de reisende fra hele perrongområdet og spiller hovedrollen i stasjonshallen. Hallen befinner seg 26 meter under bakken og det hvelvede taket er utført i blåfarget sprøytebetong. I samarbeid med stasjonens arkitekt Arne Henriksen, har Wyller også medvirket til fargesetting av takhvelvet. Verkets tittel referer både til maleriet spesielt og fjellhallen det er en del av. En blå stasjon er laget i en avansert teknikk, men har et enkelt motiv. Den rike og fargemettede flaten viser en enkel komposisjon i form av en stilisert lampe som henger over et bord. Bord og lampe kan gi assosiasjoner til studie og konsentrasjon eller ettertanke. Motivet kan også leses som flate og geometrisk form. Fremstillingen er emblematisk og minner om skiltspråkets streben etter klarhet, en stilisert form som spiller på språket i den øvrige infrastrukturen i stasjonen. Blått har også vært Sporveiens signalfarge helt tilbake til de første blå trikkene. Det hverdagslige motivet, lampen og bordet, i samspill med det blå og rommets luftige dimensjoner inviterer til en rolig pause på veien til eller fra. Aud Ganberg

Sverre Wyller En blå stasjon Fresco

146

147

Navn

148

149

Løren T-banestasjon

En stor trommeform har landet på fasaden av Løren T-banestasjon. Det er kunstprosjektet Rhythm war – Interval. Kunstverket har sin unike form og er en tydelig markering av stasjonen og stedet Løren. Formen leker med gjenkjennelige referanser og assosiasjoner som kan tolkes på mange måter. Kunstneren Camille Norment (f. 1970) som er ansvarlig for kunstverket arbeider i en rekke medier og har en kunstnerisk praksis som integrerer visuelle uttrykk, lydinstallasjoner og musikk. Lydbilder og fysiske objekter går hånd i hånd i mange av hennes verk. Resultatet er mangfoldige og sanselige verk, som kommer oss i møte og berører oss så vel visuelt som direkte fysisk og sanselig. Kunstverket til Løren er utført i stål, aluminium, LED-lys og Lexan. Rhythm Wars – Interval har en direkte referanse til Lørens stedshistorie som militært område. Løren leir holdt til på området frem til 1999, da Selvaag overtok

og transformasjonen av området og byggingen av Lørenbyen som omgir stasjonen tok til. Kunstverkets form fremkaller brokker av denne historien. Trommen har en lang historie som symbol for taktfast bevegelse og speiler på den måten stasjonens aktivi tet: Togenes regelmessige, gjentagende passering i stasjonshallen under bakken. Kunstverkets utforming fører også tankene mot en stasjonsklokke av det tradisjonelle slaget. Stasjonsklokken er et klassisk, funksjonelt og interkulturelt fenomen, som markerer steder i kultur og tid. Trommeformen har armer som har festet grepet på stasjonsfasaden. Når det er mørkt gløder skulpturen med et innvendig lys. Som en liten robot eller et ukjent vesen i frosset bevegelse viser kunstverket vei mot stasjonens hovedinngang. Aud Ganberg

Camille Norment Rhytm Wars – Interval Stål, aluminium, Lexan, LED-lys

150

151

Navn

TEMPORÃ&#x2020;RE PROSJEK TER

152

153

FRA STASJON TIL STASJON (ØSTENSJØBANEN)

Kunstprosjektet Fra stasjon til stasjon er et samarbeid mellom Sporveien og Kulturetaten. Foranledningen for kunstprosjektet er Sporveiens oppgradering av infrastrukturen på Østensjøbanen.

kunstnerskap og tilnærmingsmåter. Kunstnerne som deltok i prosjektet har gått ulike tradisjonelle utdanningsveier innenfor billedkunstfeltet i kombinasjon med erfaring fra gatekunstprosjekter.

Det ble oppført fem stedsspesifikke verk på fem stasjoner. Arbeidene er omfattende og det største dekker en flate på 380 kvadratmeter. Verkene tar utgangspunkt i stasjonenes arkitektur, og kunstnerne som deltok ble tildelt hver sin stasjon.

Infrastruktur for transport er velegnede og utfordrende arenaer for visning av kunst. Publikum er nærværende gjennom hele prosessen på steder de har eierskap til og stasjoner og bane i full virksomhet byr på utfordringer både når det gjelder sikkerhet og logistikk.

Intensjonen med prosjektet var å gi de velkjente stasjonene nye og tydelige visuelle uttrykk gjennom ulike

Aud Ganberg

KUNSTKONSULENT: Eric Næss Christiansen RÅDGIVER KULTURETATEN: Aud Ganberg OPPDRAGSGIVER: Sporveien KUNSTBUDSJETT: 1 mill.

154

155

Navn

Fra stasjon til stasjon (Østensjøbanen)

Skullerud stasjon Felipe Pantone (Portugal) Rapid Interpretation Optichromie for Oslo’s Rapid Transit Pantone arbeider med elementer fra konvensjonell grafitti, typografi, grafisk design og komplekse geometriske figurer. Resultatet er en estetikk som forholder seg til de enkle linjene i moderne byland skap. Pantones kunst fremstår som kompliserte digitale landskap med markant fargebruk i kom binasjon med svart og hvitt. Gjennom arbeidene sine ønsker han å si noe om tiden manlever i; fart, teknologi og flyktige forbindelser.

156

157

Fra stasjon til stasjon (Østensjøbanen)

Bogerud stasjon Olav Mathisen Distractions Prosjektet viser til en fragmentert opplevelse av samtiden og tanker om det å klamre seg fast til det overfladiske og bruddstykker av virkeligheten. Det absurde i tilværelsen gjenspeiles i form av abstraksjoner, forenklinger, og blandingen av det fragmenterte figurative mot det abstrakte. Mathisen har jobbet intuitivt med de store flatene og hatt fokus på selve prosessen. Han arbeider ellers hovedsakelig med olje og eggetempera på lerret. På grunn av størrelsen og underlaget i dette prosjektet er i tillegg både sprayteknikk og akryl tatt i bruk.

158

159

Fra stasjon til stasjon (Østensjøbanen)

Bøler stasjon Diana Ailin Kalmar Kinnerød Ingen tittel Arbeidene på Bøler stasjon er inspirert av dyr som holder til i Østmarka og Østensjøvannet, steder som befinner seg i banens umiddelbare nærhet. Kunstneren bor selv i området og kjenner det godt. Arbeidene er figurative og utført i akryl, spray teknikk, tusj og oljemaling.

160

161

FRA STASJON TIL STASJON (ØSTENSJØBANEN)

Ulsrud stasjon TelmoMiel er en duo bestående av Telmo Pieper og Miel Krutzmann Dørene Lukkes For two weeks we have been painting the entire Subway station Ulsrud in Oslo. Every day the subway surround sound lady warned people for the doors that were about to close. ‘Dørene lukkes’ she said. The phrase got stuck in our heads. The piece we made tells a story about the difference in adult and child perspective. The adult uses transportation as a means to get to a certain goal, a kid looks at a subway train like a toy and has a next thing to be excited about. By trying to portray that kind of excitement into color and form, we hope to bring a little extra brightness to people passing through Ulsrud by closing the door on the rush for a moment. Like my cat taking a seat on my laptop while I am working, a disturbance I don’t mind.

162

163

Fra stasjon til stasjon (Ă&#x2DC;stensjĂ¸banen)

164

165

Fra stasjon til stasjon (Østensjøbanen)

Oppsal stasjon Hama Woods Hama er basert i Oslo, og arbeider hovedsakelig med stensiler i flere lag. Motivene hennes berører ofte samfunnsrelaterte og menneske skapte problemer, som overforbruk og forurensing. Hun bruker ofte dyr som er tause ofre for dette, og noen ganger representerer de mennesket selv. Selv et dystert tema skildret på en naiv og morsom måte gir motivet kontrast både visuelt og innholdsmessig. På Oppsal finner man en historie hvor rotter maler og bygger en storby. Rottene skaper en illusjon som de tilsynelatende er fornøyde med.

166

167

ANTIPODES CAFÈ DEG15 (DRONNING EUFEMIAS GATE)

INITIATIVTAKERE: Tuva Langfeldt og Felipe Ridao RÅDGIVER KULTURETATEN: Aud Ganberg OPPDRAGSGIVER: Kulturetaten KUNSTBUDSJETT: 240 000 TIDSROM: 2015 / 2016

168

169

Antipodes cafè DEG15 (Dronning Eufemias gate)

«antipodes café» er en non-profit organisasjon basert i Oslo. Organisasjonen utvikler selvstendige og uavhengige kulturelle prosjekter innen et vidt spekter av temaer, kontekster og øyeblikk.

pågående prosjekter som preget og endret stedets visuelle karakter gjennom hele virkeperioden. Rommet i seg selv var en omskiftende og fleksibel hybrid av kafe, galleri, kjøkken, stue og film- og møterom.

antipodes café DEG15 var en intervensjon presentert som en kaffebrakke i tilknytning til byggeplassen på Stasjonsallmenningen, nærmere bestemt i Dronning Eufemias gate 15, en midlertidig adresse anskaffet av prosjektet og dermed det første oddetallsnummeret i den nye hovedgaten i Bjørvika. Fra utsiden fremsto intervensjonen som en noe særegen sammensetning av standard byggebrakker. Konstruksjonen skilte seg ut fra konteksten av andre brakker gjennom fargesetting, en inviterende fortauskafe og en frodig takterrasse. Et vindusgalleri med ukentlige installasjoner opplyste denne foreløpige mørke og uferdige siden av Dronning Eufemias gate døgnet rundt. Innenfor døren ble man møtt av

Prosjektet som helhet utgjorde en tvetydig sfære, der utside og innside ga rom for en omfattende utforsking av et spesifikt urbant mellomrom i overgangsfasen fra et ikke-sted til en bydel med høy prestisje og betydelig økonomisk inngangsbillett. I motsetning til fremtids perspektivet for området var alle opplevelser i antipodes café DEG15 gratis, fra kaffe og annen servering til deltagelse i det omfattende programmet. Terskelen var lav og stedet inviterte alle forbipasserende inn. Totalt var prosjektet åpent i 240 dager, mandag til søndag, 9 til 21.

gjester, fire «Concert for Machines» med artister fra Barcelona, Paris, Buenos Aires og Oslo, syv workshoper for både voksne og barn, 12 filmvisninger, tre historiefortellinger, organisert matlaging (hoy ñoquis), seks bokopplesninger, åtte foredrag, seks feiringer og fire urbane intervensjoner. I tillegg kunne man spise gratis lunsj med tilstedeværende kunstnere om man kom innom når lunsjen ble tilberedt. Totalt besøkte 6000 publikummere prosjektet, som hadde 38 gjestedeltagere fra 14 nasjoner. Aud Ganberg

Totalt fant 100 aktiviteter sted: 10 utstillinger, 18 «kaffe med…»-samtaler med internasjonale og lokale

170

171

Antipodes cafĂ¨ DEG15 (Dronning Eufemias gate)

172

173

Navn

174

175

Navn

176

177

Navn

178

179

Navn

180

181

Navn

182

183

Navn

184

185

INNKJØP TIL OSLO KOMMUNES K UNSTSAMLING

186

187

Innkjøp

Øystein Aasan Serve, 2015

Øystein Aasan Como no. 4, 2015

Øystein Aasan Mnemotic no. 1, 2015

Signe Marie Andersen Fem verk fra serien «Før og etter den store festen», 2005

Olje og grunning på lerret 90 × 80 cm

Collage, olje og grunning på lerret 120 × 110 cm

Fotografi 500 × 500 mm

188

189

Innkjøp

Bård Ask Contemporary Decorative Political Patterns – Abu Ghurayb, 2007

Bård Ask Contemporary Decorative Political Patterns – Yongbyon, 2007

Håkon Bleken Atelieret, ca. 1985

C-print 220 x 125 cm

Olje på lerret 199 x 230 cm

190

191

Innkjøp

Hilmar Fredriksen DRÅPE, 2006

Ragnhild Prestholt Metamorfose, 2017

Film og lyd, laget i Adobe After Effects 00:03:20

Gips og bemalt silikon 75 × 70 × 54 cm

192

193

Innkjøp

Hanne Friis Forvandlinger, 2016

Anne-Karin Furunes Bathers 1, 1998

Organisk, plantefarget tekstil 233 × 305 × 25 cm

Perforert akryl på lerret 196 × 260 cm

194

195

Innkjøp

Crispin Gurholt By Ekebergåsen, 2011

Mattias Härenstam Kontroll, 2016

Mattias Härenstam Svakheter, hemmeligheter, løgner I (lekkasje), 2016

C-print 195 × 285 cm

Eik og tau 120 × 35 × 40 cm

Gneis og marmor 50 × 50 × 120 cm

196

197

Innkjøp

Kari Håkonsen Hildring, 2016

Arnold Haukeland Oksen Claes, 1955

Blåst, saget, slipt og polert glass (2 stk) 30 × 40 × 29 og 22,5 × 33 × 22 cm

Bronse 39 × 64 × 24 cm

198

199

Innkjøp

Toril Johannessen Words and Years – Feminism in Theory, 2015

Toril Johannessen Words and Years – Conventions in Time, 2011

Toril Johannessen Words and Years – Logic and Love in Art, 2010

Toril Johannessen Words and Years – Hope and Reality in Political Science, 2010

Toril Johannessen Words and Years – Crisis in nature and science, 2010

Toril Johannessen Words and Years – Miracles in nature and Science, 2010

Silketrykk 76 × 56 cm

200

201

Innkjøp

Rune Johansen Min blomstrende bestemor, 1991 / 2007

Kay Arne Kirkebø Line Rhythm, 2014

Fotografi 93 × 89 cm

Animasjon (uten lyd) 00:07:05

202

203

Innkjøp

Stein Koksvik Ja, ja, ja, 2015 – 17

Tom Kosmo Home Ground, 2013

Tom Kosmo The Estate, 2014

Tom Kosmo The Surveyor, 2013

Video 00:05:20

Mezzotint 47,5 × 52 × 5 cm

Mezzotint 49,2 × 44 × 5 cm

Mezzotint 47,8 × 52 × 5 cm

204

205

Innkjøp

Josefine Lyche Untitled (Where No One Has Gone Before #I – IV), 2016

Per Maning Uten tittel 1, 2015 Pigment print on archival cotton paper 100 × 100 cm

Sparkel og akrylmaling på MDF 103,5 × 143,5 cm

206

207

Innkjøp

Britta Marakatt Labba Flytten, 2016

Britta Marakatt Labba Prospektering, 2016

Britta Marakatt Labba Passet, 2016

Mikkel McAlinden Bränslebassäng i reaktorhallen Barsebäck 2, 2010

Tre, tekstil, broderi 40 × 15 cm

Broderi, applikasjon 110 × 38 cm

Trykk 63 × 45 cm

C-print 300 × 112 cm

208

209

Innkjøp

Gunnveig Nerol UTANFOR ROMMET 2, 6 og 9, 2015

Eline McGeorge Biomatic Encounters, 2015

Akryl, plastgranulat og tusj på MDF Ulike dimensjoner

Tegninger (28 stk) Ulike dimensjoner

210

211

Innkjøp

Maja Nilsen Maria, Deborah og Hannah, 2016

Kjell Nupen Uten tittel, 1989 – 90

Cut-out, gouache på akvarellpa pir montert på kartong 122 × 122 cm

Olje på lerret 245 × 165 cm

212

213

Innkjøp

Susanne Roti Uten tittel (Adidas), 2016

Geir Harald Samuelsen Exit Stetind, 2005 – 2006

Geir Harald Samuelsen Vertical Intersection, 2012

Geir Harald Samuelsen Vitruvian Travers, 2012

Geir Harald Samuelsen Optimal Grip, 2012

Kull på fløyel 84 × 48 cm

Analog C-print (12 stk) 895 × 695 mm

Video, High quality MOV-fil 00:01:55

Video, High quality MOV-fil. 00:06:27

Video, High quality MOV-fil 00:19:39

214

215

Innkjøp

Helene Schmitz Alabama Fields, 2012

Helene Schmitz Georgian Backyard, 2012

Helene Schmitz The Gothic Tree, 2012

Mari Slaattelid Uten tittel 1, 2015

Mari Slaattelid Uten tittel 11, 2015

Digital medium format, C-print 108 × 134 cm

Digital medium format, C-print 108 × 34 cm

Digital medium format, C-print 134 × 108 cm

Akryl på lerret 195 × 170 cm

216

217

Innkjøp

Morten Slettemeås Frozen Ground, 2014

Vibeke Slyngstad Villa Stenersen II, 2012

Olje på lerret 200 x 170 cm

Olje på lerret 120 × 160 cm

218

219

Innkjøp

Geir Stormoen Krusifiks 1, 2008

Willibald Storn Ingen tid å miste, 2016

Diabas 27 × 22 × 25 cm

Fotografi 77 × 104 cm

220

221

Innkjøp

Jon Benjamin Tallerås Etyder, 2012

Jon Benjamin Tallerås Gaps and Spaces, 2012

Jon Benjamin Tallerås Ingen veier utenom (No alternate route), 2015

Inkjet print (13 stk) 39,5 × 55,5 cm

Inkjet print, maskeringstape (5 stk) 64,5 × 110,5 cm

Video 7:15 min

222

223

Innkjøp

Vibeke Tandberg Living Together, 1998

Aase Texmon-Rygh Brudd, 2000

C-print digital montage (4 fotografier av serie på 22 stk) Variable størrelser

Bronse 63 × 53 × 31 cm

224

225

Innkjøp

May von Krogh Float like a butterfly, sting like a bee. The hands can’t hit what the eyes can’t see, 2016

Sverre Wyller Miramichi #19, 2011

Modellert steingods 115 × 30 × 35 cm

Stål, lakk 630 × 400 × 700 cm

226

227

Innkjøp

Arild Yttri Nakke I og Nakke II, 2016 Kobberstikk 160 × 120 mm

228

229

Navn

230

231

Steder

Dronning Eufemias gate, s. 168 Fernanda Nissen skole, s. 18 Haugenstua skole, s. 38 Haugenstua barnehage, s. 94 Hjelmsgate barnehage, s. 100 Holmenveien barnehage, s. 104 Ljabrubakken Omsorg+, s. 136 Løren T-banestasjon, s. 144 Munkerud skole, s. 50 Ris skole, s. 78 Smestad gjenbruksstasjon, s. 128 Tokerud skole, s. 66 Vahl flerbrukshall, s. 110 Veitvetveien, s. 114 Østensjøbanen, s. 154 Østensjø skole, s. 88

233

Kunstnere alfabetisk

T. Aamodt © Tina Aamodt 2018 Ø. Aasan © Øystein Aasan / BONO 2018 E. Allchurch © Emily Allchurch 2018 S. M. Andersen © Signe Marie Andersen / BONO 2018 T. Arnell (LELLO // ARNELL) © Tobias Arnell 2018 B. Ask © Bård Ask / BONO 2018 E. Ballo © Edgar Ballo / BONO 2018 B. Andr © Be Andr 2018 H. Bleken © Håkon Bleken / BONO 2018 M. Brinch © Maria Brinch 2018 I. Bruun © Inger Bruun / BONO 2018 P. H. Dal © Putte Helene Dal / BONO 2018 P. Dommen © Phillip Dommen / BONO 2018 H. Ekkeren © Hanne Ekkeren 2018 H. Fredriksen © Hilmar Fredriksen / BONO 2018 H. Friis © Hanne Friis / BONO 2018 A. Furunes © Anne-Karin Furunes / BONO 2018 I. Gjelsvik © Ingwill Gjelsvik 2018 L. V. Grønli © Lina Viste Grønli 2018 C. Gurholt © Crispin Gurholt 2018 M. Härenstam ©Mattias Härenstam 2018 A. Haukeland © Arnold Haukeland / BONO 2018 B. Hegardt © Bjørn Hegardt 2018 L. Henstad © Leif Henstad 2018 D. Herup © Dorthe Herup / BONO 2018 K. Håkonsen © Kari Håkonsen / BONO 2018 V. S. Jansen © Veslemøy Sparre Jansen 2018 T. Johannessen © Toril Johannessen 2018 R. Johansen © Rune Johansen / BONO 2018 M. Johansson © Michael Johansson 2018 M. Johnslien © Marthe Johnslien / BONO 2018 D. A. K. Kinnerød © Diana Ailin Kalmar Kinnerød 2018 K. A. Kirkebø © Kay Arne Kirkebø 2018 S. Koksvik © Stein Koksvik 2018 T. Kosmo © Tom Kosmo 2018 M. Krutzmann (TelmoMiel) © Miel Krutzmann 2018 B. M. Labba © Britta Marakatt Labba 2018 J. C. Lello (LELLO // ARNELL) © Jørgen Craig Lello 2018 D. Leversby © Dag Leversby / BONO 2018 J. Lyche © Josefine Lyche 2018 S. K. Mader © Susanne Kathlen Mader / BONO 2018 P. Maning © Per Maning / BONO 2018 E. Mathisen © Elisabeth Mathisen / BONO 2018

O. Mathisen © Olav Mathisen 2018 M. McAlinden © Mikkel McAlinden / BONO 2018 E. McGeorge © Eline McGeorge 2018 E. Melberg © Elin Melberg / BONO 2018 C. Messel © Christian Messel 2018 K. Myskja © Kristoffer Myskja / BONO 2018 G. A. Nerol © Gunnveig Aamodt Nerol / BONO 2018 T. Nicolaisen © Terje Nicolaisen / BONO 2018 M. Nilsen © Maja Nilsen 2018 K. Nordhøy © Kristin Nordhøy / BONO 2018 C. Norment © Camille Norment / BONO 2018 T. Nordström © Thomas Nordström 2018 P. Nowak © Piotr Nowak 2018 K. Nupen © Kjell Nupen / BONO 2018 A. Oskarsson © Annika Oskarsson / BONO 2018 F. Pantone © Felipe Pantone 2018 T. Pieper (TelmoMiel) © Telmo Pieper 2018 R. Prestholt © Ragnhild Prestholt 2018 Å. M. Reiten © Åsne Margrethe Reiten 2018 S. Roti © Susanne Roti 2018 G. H. Samuelsen © Geir Harald Samuelsen / BONO 2018 K. R. Sandøy © Kristine Roald Sandøy 2018 H. Schmitz © Helene Schmitz / BONO 2018 T. Schrøder © Tiril Schrøder / BONO 2018 K. Skinnarland © Knut Skinnarland / BONO 2018 M. Slaattelid © Mari Slaattelid / BONO 2018 M. Slettemeås © Morten Slettemeås / BONO 2018 V. B. Slyngstad © Vibeke Bärbel Slyngstad / BONO 2018 G. Stormoen © Geir Stormoen / BONO 2018 W. Storn © Willibald Storn / BONO 2018 R. V. C. Strømsted © Rune V. Cappelen Strømsted / BONO 2018 H. G. Sunde © Hilde Grønstad Sunde 2018 V. Tandberg © Vibeke Tandberg / BONO 2018 J. B. Tallerås © Jon Benjamin Tallerås / BONO 2018 A. Texmon-Rygh © Aase Texmon-Rygh 2018 M. von Krogh © May von Krogh 2018 H. Woods © Hama Woods 2018 S. Wyller © Sverre Wyller / BONO 2018 G. Yttervik © Geir Yttervik 2018 A. Yttri © Arild Yttri / BONO 2018 M. Øvrelid © Munan Øvrelid 2018 T. Ågren © Theo Ågren 2018

235

FOTO

s. 2–3, 39–49, 66–68, 178–179: Arash Nejad s. 4–5, 6–7, 51–62: Calle Huth s. 8, 148–151: Damian Heinisch s. 12–13, 95–98, 184: Monica Takvam s. 19–23: Susanne Kathlen Mader s. 25–27, 31–36, 129–133, 176, 180–181, 236–237: Signe Marie Andersen s. 29, 79–81, 109, 122 –127, 156–167, 182–183 : Trond Isaksen s. 64–65: Erik Nilsen s. 70–72: Christina Leithe Hansen s. 74–76, 121: Øystein Thorvaldsen s. 82–85: Odd Inge Worsøe s. 89–93: Elisabeth Mathisen s. 101–102, 137: Inger Gogstad s. 105–108: Guro Dal s. 111–112: Marius Hauge s. 115–119: Anders Valde s. 138: Rune Strømsted s. 139: Werner Zellien s. 140: Dag Leversby s. 142: Arne Sunde s. 145–146: Bent Erik Myrvoll s. 169–173: Felipe Ridao OPPLAG

750 TRYKK

Livonia Print GRAFISK DESIGN

Blank Blank PAPIR

Munken Lynx 150 gr. Magno Gloss 170 gr. Grey Board 400 gr. © Kulturetaten 2018 ISBN 978-82-690513-2-2 (Trykt) ISBN 978-82-690513-3-9 (Digital)

239

Navn

241

Navn

242