VI HØRER TIL PÅ BANEN

Skribent:

Kristine Brustad

Bachelorstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen

Alle drømmer om noe når de er små. Noen drømmer om å redde valper fra brennende bygninger, andre om å bli prinsesse og mange drømmer om å score i en VM finale. Tenk deg at du oppfyller drømmen din, og så er det noen som tar fra deg øyeblikket ditt. De skygger over arbeidet du har lagt ned, alle timene, sekundene, oppturene og nedturene. Anerkjennelsen du drømte om som liten, den er ikke der. Det har vært tilfelle for mange kvinnelige fotballspillere.

Da Spania vant VM i Australia i år var det vill jubel, men bare kort tid etterpå ble det sjokk og forvirring. Under medaljeseremonien kysset den spanske fotballpresidenten spilleren Jenni Hermoso på munnen uten samtykke (Friberg & Strøm, 2023). Det førte til en heftig debatt i media om seksuell trakassering, og seieren ble skygget over. Da Ada Hegerberg ble første kvinne til å vinne gullballen, ble hun spurt av en mannlig intervjuer om hun kunne twerke (Hjellen, 2018). Det ble kaos i mediene, og fokuset på prestasjonen hennes ble betydelig mindre. Selv som verdens beste fotballspillere ble de ikke anerkjent som kun utøvere. De ble fortsatt først og fremst sett på som kvinner. Det største øyeblikket i karrieren deres som skulle tilhøre dem, ble noen andres og handlet om noe helt annet.

Det største øyeblikket i karrieren deres som skulle tilhøre dem, ble noen andres og handlet om noe helt annet.

Idretten handler for min del om følelsen av å høre til noe, til noen og å være en del av noe større enn seg selv. Slik er også fotball med på å forene mennesker på tvers av språklige, kulturelle og geografiske skillelinjer (Palacios-Huerta, 2004). For mange handler fotballen imidlertid om så mye mer enn bare scoringer og seire. Det er lidenskap og identitet.

I dette globale fotballsirkuset har den kvinnelige representasjonen på banen økt gradvis de siste tiårene, i samsvar med antall tilhengere og seere. I VM 2023 var gjennomsnittet av tilskuere på kampene 30 904, dette var en økning på 42 prosent fra det forrige mesterskapet (Statista Research Department, 2023). Likevel blir mange kvinnelige fotballspillere den dag i dag seksualisert og diskriminert. I dette tilfellet kan motstand skape fellesskap, det handler om «women support women». Denne teksten ser på kvinners tilhørighet til idrett, med fokus på fotball, og hvordan ulike former for motstand kan skape tilhørighet. Jeg vil også diskutere betydningen av at kvinner støtter hverandre.

Feminism is layered and it power comes from its diversity

(Curtis, 2018, s. 191).

Rettferdighetskampene gjennom historien viser oss makten og styrken som finnes i «the powers of the weak» (Janeway, 1988). Mennesker samles i fellesskap og mobiliserer seg som reaksjon på urettferdighet og undertrykkelse. Vi finner tilhørighet i mennesker som står i samme situasjon. I motsetning til historiske kamper som har dreiet seg om etnisitet, religion, nasjonalitet eller klasse, er kvinnekampen en kamp for hele halve befolkningen.

Min opplevelse av samhold i kvinnefotballen fra egen karriere er preget av genuin glede for andres suksess. Ikke på bekostning av et viljesterkt konkurranseinstinkt eller eget ønske om å vinne, men en ide om at andre kvinners suksess blir en del av din egen. Dette vil jeg si er kjernen i «women support women». En seier for en kvinne, er en seier for alle kvinner. Vi hører til på idrettsarenaen, på fotballbanen og sammen er vi et lag. Dette fellesskapet er unikt for kvinnelige atleter og kvinnelige fotballspillere. Tilhørigheten kvinner har til idrett er kanskje så sterk, nettopp fordi man har måttet kjempe for den.

Man is defined as a human being and woman as a female- whenever she behaves as a human being, she is said to imitate the male.

(de Beauvoir, 2000 (1949), s. 36).

Hvordan kan kvinner føle at de hører til på banen, når de stadig klassifiseres som maskuline eller som imitasjoner av menn? Samtidig som de ikke blir tatt seriøst hvis de er «for feminine». Det virker som at det er en generell holdning om at kvinner må være lik menn for å bli anerkjent som idrettsutøvere. Dette kan være en av grunnene til at kvinnelige atleter setter stort fokus på å støtte hverandre.

På et fotballag har alle egne oppgaver og forpliktelser på ulike stadier i spillet. Selv om tilhengere heier på et lag, er individet utrolig viktig. Historisk sett husker man særlig de beste fotballspillerne. I kvinnefotballen stiger slike individer frem, men noe har holdt, og holder dem fortsatt tilbake. I en studie fra Norges idrettshøgskole (Kolnes, 1994) diskuteres det hvordan kjønn blir konstruert i toppidretten. Studien viste at det å være kvinne og toppidrettsutøver på mange måter er et motsetningsfylt forhold. «Kvinnelige toppidrettsutøvere er på ulike måter fanget av kjønnsstereotypiske forventninger som er med på å knytte toppidrettskvinnen til utseende og til kroppen [...] de vurderes ikke bare ut fra sin status som idrettsutøver, men også ut fra sin status som kvinner med alle de krav og forventinger som dette medfører» (Kolnes, 1994).

Studien viste at det å være kvinne og toppidrettsutøver på mange måter er et motsetningsfylt forhold.

Det kan være verdt å merke seg at denne studien er fra 1994, men flere hendelser i nyere tid, viser til at holdningene og forventningene til kvinnelige utøvere fortsatt er preget av seksualisering. Criado Perez peker på denne problematikken i boken «Usynlige kvinner», fra 2019. I sammendraget av boken påpeker hun at «vi lever i en verden designet for menn, en verden hvor vi er programmert til å se det mannlige kjønnet som standard og ignorere eller viske ut kvinnelig erfaring» (Criado Perez, 2019). Det er med andre ord fortsatt utfordrende for kvinner å kun være idrettsutøvere, hvis de alltid blir sett på som først kvinne, deretter idrettsutøver.

«Witches of our age»

Rinella Cere har forsket på kvinnelige fotballsupportere kalt «ultras» i Italia. Hun sammenligner supporterne med oldtidens hekser, «witches of our age». Begrepet ultras beskriver hun som dedikerte fotballsupportere som går langt for å berike kampopplevelsen for seg selv og andre, uavhengig av seier eller tap. «Like the story of witches [...] as women who did not submit to the will of man and Church, the women ultra are on the whole seen as “different” because the association of “women” and ultra is viewed as an unlikely one.” (Cere, 2002, s. 168). Denne sammenligningen kunne også blitt brukt om kvinnelige fotballspillere som entrer nye arenaer som tidligere har vært avstengt.

Idretten satt i perspektiv

Vi er i en tid der hvor det føles som at utviklingen av kvinners rettigheter går tre skritt frem og to tilbake. Samtidig som kvinner i flere vestlige land stadig får større representasjon på arenaer i idretten og politikken, blir kvinners rettigheter revet vekk i andre deler av verden. Kvinner i Iran og Afghanistan har de siste årene blitt fratatt rettigheter. Ikke bare med tanke på likestilling, også ved grunnleggende menneskerettigheter. På verdensbasis blir 1 av 5 unge kvinner giftet bort før de er 18 år, de er mer utsatt for kjønnsbasert vold og rammes hardere i krig og konflikt enn menn (Azcona et al., 2022). Med slike utfordringer for kvinner rundt om i verden, kan kvinnelig representasjon på en fotballbane, tennisbane eller løpebane kanskje ikke virke så viktig. Samtidig kan det være akkurat derfor det er så nødvendig?

I am not free while any woman is unfree, even when her shackles are very different from my own.

(Lorde, 1981, s. 132-133).

Kvinner har en helt unik tilhørighet til hverandre. På mange måter handler kvinnekampen om å kjempe som et lag, og å støtte hverandre i alle arenaer i samfunnet. I fotball er vi aldri sterkere enn det svakeste leddet. Det svake leddet er der uansett hvor godt laget er. Hvis man ikke er klar over svakheten eller bevisst på det svake leddet, vil man aldri utvikle seg og bli bedre. Det er ofte lettere å gi alt når man har noe å kjempe for. Som kvinner har vi kjempet og kjemper fortsatt for hverandre. Vi vil bli best i idretten på individuelt nivå, men vi vil også at idretten skal vokse seg større og gi flere muligheter. Vissheten om at flere kvinner lever helt andre liv i andre deler av verden, med færre rettigheter og muligheter er en egen grunn til å ville ha mer og kreve mer. Det er lettere å drømme og ha tro på at drømmen kan bli virkelig, når du ser folk som deg leve den drømmen. Derfor er kvinnelig representasjon på idrettsarenaer så viktig, slik at unge kan drømme og tørre å kreve enda mer.

Nært og kjært

Her i lille Norge skal kvinnefotballaget Brann spille i Champions League etter nylig suksess i playoff runden med seier mot Glasgow (Throndsen & Corneliussen, 2023). Etter kampen hadde jeg en samtale med to menn i femtiårene som begge var ivrige brannfans, men kvinnefotball, det hadde de ikke peiling på. De uttalte likevel at nå som kvinnelaget skulle spille i Champions League var det på tide å begynne å følge med på kvinnefotball. Jeg kunne ikke vært mer enig. Vi må gi utøverne anerkjennelsen de fortjener. Fram til da fortsetter vi å skrike, så høyt vi kan – VI HØRER TIL PÅ BANEN!