Til ettertanke

Skribent: Tea Skartlien

Jeg sier alltid «vi» fordi jeg er herfra, men det er en ekkel bismak i ordet. Det er ikke noe «vi». Jeg ser det nå.

(Abdelmaguid, 2023).

Å flykte fra hjemstedet sitt kan sammenlignes med å rømme fra tilhørigheten sin. Fra alt som er kjent, kjært og som har vært med på å forme ens identitet. Likevel, flykter man. Ofte fordi hjemstedet ikke lenger er trygt og godt. Mennesker flykter fra både fysisk og psykisk vold. Noen flykter på grunn av sin hudfarge eller etnisitet, andre på grunn av sin seksualitet. Uansett hva man flykter fra, så ønsker man å finne tilhørighet i et nytt og trygt land. Mange er i denne situasjonen i dag, da det blant annet er krig både i Ukraina og mellom Palestina og Israel.

Konflikten mellom Palestina og Israel er blodig og forferdelig. Palestina har i mange år blitt presset og marginalisert av Israel. Konflikten pågår i aller høyeste grad fortsatt, og hver dag dør mange sivile. Palestinerne har blitt fratatt sin tilhørighet som et folk, til sine hjem, og grunnleggende menneskerettigheter (FN, 2023). Handler denne konflikten derfor kanskje i bunn og grunn om tilhørighet? Nå kjemper palestinerne for krav om nettopp tilhørighet, rettigheter, territorier og anerkjennelse.

Flyktninger fra Palestina, og flyktninger fra Ukraina er fratatt deres liv, familie, landområder og trygghet. De flykter fra krig, og søker ny tilhørighet i nye land. Dessverre ser vi i flere antropologiske tekster at flyktninger blir møtt med fordommer, rasistiske institusjoner og samfunnsstrukturer (Cabot, 2012; Erdal, 2022; Jacobsen, 2023) og at det derfor ikke alltid er lett å finne tilhørighet i et nytt land, blant et nytt folk. Vi må derfor være åpne, ta imot de som flykter, vise dem medmenneskelighet og dele på godene våre. Vi må hjelpe dem å finne en ny mening i livet, og en ny tilhørighet. Ikke bare de som flykter fra de mest mediedekkede konfliktene, men også mennesker på flukt verden over.

Alle som flykter fra krig har gjennomgått forferdelige hendelser, og mistet landet de er født og oppvokst i. Derfor er det viktig å ikke forskjellsbehandle flyktninger basert på landet de har flyktet fra. Den norske dikteren og politikeren Sarah Zahid skrev i Morgenbladet at ukrainske flyktninger har blitt møtt med en større åpenhet og større fordeler enn mange andre som har flyktet til Norge. Dette kan være på grunn av at de er europeere (Høeg & Johansen, 2023). Erdal har skrevet at mennesker med hvit hud lettere blir sett på som nordmenn enn andre (Erdal, 2022). Et eksempel på dette er at polske innvandrere blir sett på som mer norske enn de føler seg, mens somaliere og pakistanere blir sett på som mindre norske enn de føler seg (Erdal, 2022, s. 46). Kan dette være fordi de ikke er europeere, eller fordi de ikke har hvit hud?

Vi må stå sammen og kjempe mot hat og fremmedfølelse, i stedet for å dyrke og spre den. Hvorfor kan vi ikke dele den trygge, gode følelsen av å være hjemme?

Uansett hvordan man ser ut eller hvor man kommer fra, må mennesker bli møtt med respekt, tålmodighet og aksept. Vi må stå sammen og kjempe mot hat og fremmedfølelse, i stedet for å dyrke og spre den. Hvorfor kan vi ikke dele den trygge, gode følelsen av å være hjemme?

Ytringsfriheten i Europa kan vise nettopp dette, at noen grupper blir mindre akseptert og at noen konflikter er viktigere enn andre. NRK-korrespondenten Yama Wolasmal skriver:

«Man ser at å vaie med palestinske flagg blir slått ned på i enkelte vestlige hovedsteder. I de samme byene må muslimer finne seg i at deres hellige bok blir brent på bålet i ytringsfrihetens navn. I tillegg ser man Vesten fordømme og sanksjonere Russlands okkupasjon av Ukraina, mens man vegrer seg for å kritisere Israels okkupasjon og krigføring i Gaza. Denne dobbeltmoralen blir lagt godt merke til av folk i minoritetsmiljøene»

(Høeg & Johansen, 2023).

Så hvordan kan ulike minoriteter føle på en tilhørighet til Norge og andre vestlige land når de blir forskjellsbehandlet? De blir tiet når de står opp for et helt folk som blir drept, barn som slaktes og sykehus bombet. Hvordan kan de snakke om et felles vi, når så mange i dette viet ikke gjør noen ting for å forhindre forferde lighetene. Den kjente artisten Magdi fra duoen Karpe gikk hardt ut med å si at han ikke lenger føler på dette felles vi-et, mye på grunn av ves tens måte å håndtere krigen mellom Palestina og Israel (Abdelmaguid, 2023). Han har mistet noe av sin tilhørighet og tro på Norge og vesten.

En annen konsekvens av krigen i Palesti na er et voksende jødehat som har spredt seg rundt om i verden. Jødene opplever å miste sin tilhørighet i land uten krig, i nabolaget og i hverdagen. Mennesker sprer hat mot jøder, som enforestiltgruppe, i stedet for å rette ha tet mot dem det virkelig gjelder (VG, 2023).

Hannah Dubowski sa til NRK at hun synes det er veldig skummelt og at: «Eg har aldri følt meg utrygg som jøde i Noreg før, men det gjer eg no.» (Farah & Støyva, 2023). Jøder fortjener også tilhørighet og trygghet til sin hverdag. Vi kan ikke dømme mennesker på grunn av blant annet deres hudfarge, religion, eller klasse. Morgenbladets artikkel viser at både muslimer og andre minoriteter også føler på en økende fremmedfølelse i Norge og i vesten (Høeg & Johansen, 2023).

Heldigvis, blant alt det forferdelige i verden, kan man finne tilhørighet. Den trenger ikke å være knyttet til et sted, en folkegruppe eller en religion. Noen finner tilhørighet i enkeltmennesker, i vennegjengen, i kjæresten eller i familien. Kanskje i en fritidsaktivitet, i musikk eller en sport. Andre finner tilhørighet helt alene på fjellet, i ett med naturen, mens andre igjen finner den i storbyen, omringet av folk. Tilhørighet kan skape glede, lykke, hat og sorg. Det er noe mange leter etter hver dag, og kanskje aldri finner. Derfor er det viktig at vi forstår hverandre som et vi, og at vi hjelper hverandre på søken etter tilhørighet i stedet for å jobbe aktivt imot.