ET FALL INN: I FILOSOFIEN INGEN ANDRE I VERDEN ENN DEG

Denne skribenten skriver om umuligheten av å gå utenfor ens egen bevissthet i 2. person entall – jeg skriver til «deg». Det har blitt kommentert at dette lyder som tilsnakk. Paradoksalt kunne det aldri vært tilsnakk på det premisset at vi alle er alene og kun har tilgang til vår egen bevissthet. Det innebærer at den eneste som «jeg» kan snakke til er meg selv.

Skribent:

Snorri Vikanes Bjarnason

Bachelorstudent i filosofi ved Universitetet i Bergen

«Vi» oppstår gjennom induksjon fra det som alltid må være de individuelle relasjonene «du-jeg», «jeg-du». Gjennom disse individuelle delene oppstår en høyere enhet - et «Vi». Jeg mener med induksjon at det dannes uten at de isolerte individene kan få tilgang til hverandres mentaltilstander. «Vi» finnes ikke i noen av enkeltindividenes hoder, individene står alltid i relasjon «jeg-du» eller «jeg-dere». Hvor da finnes «vi»?

«Vi» finnes ikke i noen av enkeltindividenes hoder, individene står alltid i relasjon «jegdu» eller «jeg-dere». Hvor da finnes «vi»?

Denne teksten baserer seg på erkjennelsesteoretisk bakgrunn for å argumentere at et «vi» er umulig. På det fundamentet at man har funnet ut i erkjennelsesteorien at «vi» er utilgjengelige for hverandre - vi kan ikke se hverandres bevisstheter, hverandres følelser, eller persepsjoner (Pritchard, 2006, s. 130). Det er på grunn av at ens egen bevissthet alltid er adskilt fra ytre virkelighet og potensielle andre bevisstheter. Fra dette oppstår en motposisjon til en ide om at individet er mer enn individet alene. I denne hypotesen er individet egentlig kun en illusjon som presenterer seg på overflaten, egentlig er vi alle forlengelser av en større helhet. Det har fellestrekk med hypotesen om menneskevesenet som kommer frem i Stratherns antropologiske teori om personbegrepet med skillet mellom individ og divid (Strathern, 1993, s. 48). Verdien av å problematisere muligheten for- og å tydeliggjøre grensene av hva et «vi» kan være, er å vise hvilke hinder som må overgås om «du» og «jeg» ønsket å bli en enhet.

Problemet av andre sinn - Tvil

Problemet av andre sinn slik det presenteres av Pritchard (2006)- kommer av at man aldri har, og heller ikke kan observere andres bevisstheter. Bevisstheten er ikke synlig gjennom kroppen, det er den underliggende og utformende årsaken for kropp og kroppsspråk. Det faktum betyr ikke at tingen som bevisstheten er, gjør seg selv synlig i verken lemmer eller lepper. Trusselen for deg, «leseren» er at du som aldri har sett sinnet til en annen person ikke har noen god grunn til å tro at dette er der i det hele tatt. Du har følgelig ingen gode grunner heller til å tro at det er noen følelser, eller noen mening bak handlingene og bevegelsene til de andre kroppene der ute i verden (Pritchard, 2006, s. 131).

Det er «du» omsluttet av det «du» hører hjemme i, på den måten at noe som var «mitt» ble «ditt». Slik at det er en forlengelse av «deg».

Alle ting kan tviles på, slik som luftspeilinger i ørkenen, en kaffekopp eller et tre, men de er sikrere enn andres sinn. Disse kan man i det minste se, for så å tvile på at de er slik som de gir seg ut for å være. Andres sinn kan du ikke engang sanse tydelig foran deg, slik at du ikke engang vet nok om det til å vite hva du skal tvile på (Pritchard, 2006, s. 130). Så usikker, du er ikke engang sikker på hva det er du er usikker på.

Hvis man ikke vet, så er man ikke sikker. Uten denne sikkerheten har du ingen bedre grunner til å tro at alle andre mennesker har bevisstheter, enn at ingen av dem har det. Hvordan kan du da snakke om et «vi»? Det eneste du har rett til å snakke om er et «deg». «Vi», det er kategorien som utgjør tilhørighet. Det er «du» omsluttet av det «du» hører hjemme i, på den måten at noe som var «mitt» ble «ditt». Slik at det er en forlengelse av «deg». «Du» blir del av noe mer. Problemet av andres sinn viser at denne typen påstander om noe mer enn deg selv aldri er påstander «du» har rett til. «Du» kommer deg like langt med å kritisere mine påstander om at «du» er alene, som «du» kommer med dine påstander om at «du» er del av et «vi» (Mandik, 2014, s. 47).

Det er «du» omsluttet av det «du» hører hjemme i, på den måten at noe som var «mitt» ble «ditt». Slik at det er en forlengelse av «deg».

Solipsisme- Tro det eller ei, du er alene

Solipsisten, hun er alene i verden. En solipsist er en person som tar usikkerhetene rundt eksistensen av andre bevisstheter og konkluderer fra disse usikkerhetene at det ikke finnes noen andre bevisstheter enn dens egen – det er ingen andre i verden enn deg (Mandik, 2014, s. 47). Uansett om du er en solipsist eller ikke — det vil si enten du tror at det er noen der eller du tror at det ikke er noen der – du vil allikevel være alene. Disse poengene mener skribenten følger logisk fra problemet av andre sinn som premiss. Her gjør det ikke noen forskjell hva du tror, fordi for deg må det alltid være sånn — det er kun en verden og det er den verdenen du ser fra perspektivet av det ensomme hjørnet ditt. Hvert eneste menneske går rundt med sin universelle modell av alt som eksisterer så utstrakt og detaljert som den personen makter; kun dette er verdenen din. Alle dine minner, tanker, følelser, sanser og så videre, alt dette skaper en unik verden i en person, men personen må alltid forholde seg kun til den verdenen. «Jeg» er ikke del av denne verdenen din, «vi» er ikke del av den, dette er din verden innelåst og alene. «Jeg» har aldri vært i ditt univers, fordi det er ikke sikkert at «jeg» finnes i det hele tatt. To påstander som må være sanne samtidig: Det er ingen andre i verden enn «deg» og «jeg» finnes ikke.

«Jeg» har aldri vært i ditt univers, fordi det er ikke sikkert at «jeg» finnes i det hele tatt.

Noen påstand om et «vi» var bare en illusjon. Den eneste sikre påstanden er: «du» finnes, så hva med «meg» og hva med «oss»? «Jeg» finnes ikke. Det var aldri et «jeg» som berørte noe «deg». Det finnes kun en verden, din verden, og «jeg» var aldri i den.

Hva kunne «vi» vært?

Nå har jeg forsøkt å skissere hvor enormt stor avstanden er mellom deg og meg og alle andre — godt er det — kanskje vi ut ifra dette kan bli mer bevisste på hvorfor det så ofte oppstår anspentheter rundt muligheten for å finne tilhørighet. Slik rådfører jeg deg gjerne: ta hensyn til og forsøk å vise kjærlighet til din neste, hun er i samme lukkede univers som deg selv. «Du» kjenner kanskje på en engstelighet rundt din ensomhet, la meg etterlate deg med en mer optimistisk ide. En ide som svarer ja på spørsmålet i introduksjonen og er i overensstemmelse med teksten:

Kan det i noen forstand eksistere et «vi»? Hvis «vi» var et genuint «vi» ville de fire påstandene:

Jeg er alt jeg tenker på

Jeg er alt du tenker på

Du er alt jeg tenker på

Du er alt du tenker på

Bli forstått som (konjunktivt) fire sider av en og samme bevissthet, tankesystem og virkelighet. "Du" kan per definisjon ikke få tilgang til et slikt "vi" uten "meg". Problemet vedvarer alikevel at "våres" bevisstheter er uoppnåelige for hverandre.