EKFRASER TIL MARTIN TEBUS COLLECTION PÃ… TRONDHEIM KUNSTMUSEUM
Innhold Disasters of War
6
Øystein Hansen Marker Mathias R. Samuelsen
Performance at Work
10
Ingvild Burkey Frøydis Sollid Simonsen Future Daughter
The Village
16
Margrethe Aas
The Orchestra
18
Rune F. Hjemås Audun Mortensen
Full Moon in Motion
22
Rune F. Hjemås
Sunbathing 24 Rune F. Hjemås Linda Klakken
Hiking 28 Charlotte Riise Thor Sørheim Rune F. Hjemås
Modern Times Victoria Durnak Thor Sørheim
34
Ekfrase kommer av det greske ekfrasis og betyr beskrivelse, men kan ha flere definisjoner. Begrepet kan avgrenses til kun å favne ordlig beskrivelse av et kunstverk, men også strekkes til å betegne en kreativ prosess hvor kunst produseres med utgangspunkt i visuell kunst. Det var ekfrasen i dens brede definisjon som var utgangspunktet da vi sendte ut invitasjoner til forfattere og musikere om å tolke verk eller rom i utstillingen Martin Tebus Collection. I dette arbeidet har Martin Tebus allerede vært inne som en fortolkende instans ved å organisere rommene tematisk; han sidestiller visse verk og skaper avstand mellom andre. Dette har gitt deltakerne mulighet til å isolere ett enkelt verk eller ta utgangspunkt i de sammenstillingene og temaene som presenteres. Å undersøke relasjonen mellom diktekunst, billedkunst og musikk er ikke nytt. Vi kan finne ekfrasen allerede i Homers Illiaden, for ikke å nevne Hauges folkekjære «Til eit Astrup-bilete» og Keats’ «Ode on a grecian urn». Når vi igjen vil løfte fram ekfrasen er det med et ønske om å vise muligheten for relasjoner og dialog heller enn avstand og konflikt. Ekfrasen er en undersøkelse av alt som kan springe ut fra et «og». Hvilke tanker får vi når vi snakker om litteratur og kunst, musikk og kunst - og hvordan skiller disse seg fra våre følelser og tanker om litteraturen, musikken og kunsten? Katalogen du nå holder i hånden inneholder ekfraser av ti forfattere og tre musikere. Vi møter deres forståelse av verkene i tillegg til verkene selv; dette gir mulighet for reposisjonering, å se det hele fra et annet ståsted. Vi beveger oss mellom rommets og tidens kunster, mellom umiddelbare møter og fortolkning, vi er et og som binder det hele sammen. Gå inn på litteraertkollektiv.no/ekfrase, ta på deg høretelefoner og begi deg ut på vandring - lyttende, lesende og seende.
Hanna Malene Lindberg Prosjektleder Ekfrase Styremedlem Litterært Kollektiv
6
disasters of war
Musikk av Ă˜ystein Hansen Marker
Katsushika Hokusai (1760-1849); Gjenferd, udatert, fargetresnitt, 17 x 24 cm, gave
8
Katsushika Hokusais KOHADA KOHEIJIS SPØKELSE disasters of war
1. (rommet) da gamle Hokusai pensjonert sæ, hadd kødden av en nevø spilt bort alle pengan så da gikk det veien det pleie porno og skrekk og landskap og katastrofa ikke mer grundige byscena, ikke mer kona og katta, bare bølga og skrømt, tentakla og postkort sånn ende det, her, sendt te Norge for å bli hengt feil vei sammen med prestekragebombeskya te Krohg.
2. (bildet) se inn i det som ikke lenger e mannen din mer negla og tenner enn du tørs å tæll. myggnettingen dratt fra sentraleuropeisk sommertid te ei midnatt innafor fiksjon æ tenke du angra på elsken at hud va så vakkert da det hang på riktig reisverk trolause kone, det skjelettet du har ska du også bli. - Mathias R. Samuelsen
Tone Thiis Schjetne (f. 1928); Sommervind, udatert, bronse, H: 39, B: 29, L: 58 cm, innkjøp 1981 Copyright Tone Thiis Schjetne / BONO 2015
10
Tone Thiis Schjetnes SOMMERVIND performance at work
Uten dette ene ordet, kunne jeg ha tenkt at legemet som er utstrakt mellom dem, er en dypfrossen okseskrott. Men verket heter «Sommervind». Og dette ene lille ordet har kraft nok til å forvandle stivnet metall til flagrende bomullstøy, tørket i sommersolen. Små hvite skyer farer ubekymret over barndommens blå himmel. Det lukter sol, sjø, tøymykner, vaskemiddel. Pikenes sommerkjoler vil fare til værs, pikene selv vil slippe det de har mellom hendene og seile som løvetannfnokk med vinden, slå som vimpler i blåsten, fyke over himmelen på måkevinger – men klesvasken må tas inn, sengetøyet må brettes, strykes, legges i det store skapet med tellekant og siden legges på sengene og soves i og vaskes igjen, brettes igjen, strykes igjen, for orden må det være og husarbeidet har ingen ende. Det utkjempes en kamp mellom tyngde og letthet i dette verket, mellom stabilitet og bevegelse, arbeid og lek, orden og frihet, plikt og glede. Til den yngste slipper taket og lakenet flagrer hvitt ut over det strømmende havet.
- Ingvild Burkey
Tone Thiis Schjetne (f. 1928); Sommervind, udatert, bronse, H: 39, B: 29, L: 58 cm, innkjøp 1981 Copyright Tone Thiis Schjetne / BONO 2015
12
Tone Thiis Schjetnes SOMMERVIND performance at work
To kvinner i sommervinden, rister en duk for smuler. Håret i været, kjolene oppspent av luft, av luft. Kanskje er det ikke en duk, men et laken, kanskje det er vått og må tørkes, eller kanskje de har sovet i det. Ute på gresset. Under trærne bak elva. Bare de to. Og sommervinden i trærne, i gresset, i pusten deres. Stille, så ingen hører dem.
- Frøydis Sollid Simonsen
Tone Thiis Schjetne (f. 1928); Sommervind, udatert, bronse, H: 39, B: 29, L: 58 cm, innkjøp 1981 Copyright Tone Thiis Schjetne / BONO 2015
14
Tone Thiis Schjetnes SOMMERVIND performance at work
Musikk av Future daughter
16
the village
BYGD
Svingen gløttet husa luktene samtalane om vindretningar
Vindauge som ikkje let seg opne kan ha ulike årsaker. Kanskje manglar dei vedlikehald. Regn har kome til der malinga er vérslitt. Vatn og vindpress som får rammene til å svelle, til dei blir for store for dei utfreste spora i karmane, på dagar med høgt fuktnivå. Ein tørrare dag, i juli for eksempel, let dei seg opne att, som om ingenting hadde hendt. Eller kanskje, den gongen dei bygde tømmerkoia, laga dei ikkje hola til vindauga store nok. Massive tømmerstokkane som svell og tørkar, veks og krympar, vrir seg. Dei same trefibrane som kan verke i ein finger, har krefter nok til å få eit heilt hus til å røre seg. Vindaugshola må vere så store, at karmane, rammene, glasa, får stå uberørt. Vindauga må stå i sitt eige lille karmklima, med passe mengdar luft og mose om seg.
Seinare: samtalane om Amerika blåmeisen som åt opp vinduskittet glasa som vinden tok
- Margrethe Aas
Ukjent kunstner; Mann med rytmeinstrument, udatert, H: 50 cm, gave 1992
18
Ukjent kunstner MANN MED RYTMEINSTRUMENT the orchestra
Lydene kom utenfra: svake dunk, eller kakk; en ratlende, knastrende rytme, løsrevet fra opphavet, som om de i virkeligheten ikke stammet fra et instrument, men var noe som eksisterte i seg selv; en type små, nesten usynlige insekter surrende rundt i lufta. Det er slik jeg tenker. Og når lydene om litt samler seg utenfor døren, slik insektene stimer rundt en flakkende lyspære, skaper de et bilde av at noen romsterer i rommet ved siden av. Altså: kvinnehender i entreen, endelig. Jeg har ligget våken og ventet på deg. Og du skal aldri komme. Bare disse siste, spenningsfylte minuttene med venting, hvor en svak varme liksom ennå dirrer over din side av sengen. Som for å ta deg i mot, eller snarere for å signalisere at du en gang lå der, aldri glemt, og pustet den rolige pusten som fikk verden til å henge sammen, som uten at du visste det for en kort stund holdt det hele i gang.
- Rune F. Hjemås
Johs Rian (1891-1981); Damen med Celloen, 1950, olje på lerret, 100 x 65 cm, innkjøp 1965
20
Johs Rians DAMEN MED CELLOEN the orchestra
Transkripsjon av kunstnerens samtale med modellen:
Kunstner: Hei! La meg introdusere meg selv – jeg er kunstneren. Modell: Hyggelig å møte deg! Jeg er modellen. K: Er det første gang du er her? M: Ja, det er det. Jeg er stor fan. Jeg kan ikke tro at jeg er på samme sted som der Dame med sort katt ble malt. K: Vel, jeg er glad for å ha deg her. Så, du vet hva du skal gjøre? M: Ja. Jeg skal være en modell som gjør en god jobb. K: Det er sant. Men jeg mener, vet du hva det vil si å gjøre en god jobb som modell? M: Å, ja. Jeg skal holde en cello. Det sa i alle fall assistenten din. K: Så fint at du tok med egen cello. M: Det skulle bare mangle. K: Da kan vi jo sette i gang? Kunstneren og modellen går bort til et bord.
K: Legg høyrehånden din på bordet. Modellen legger høyrehånden sin på bordet. K: Har du vurdert å holde rundt stemmeskruene på celloen med venstrehånden? M: Nei. K: Prøv det for meg, er du snill. Modellen holder rundt stemmeskruene på celloen med venstrehånden. M: Hvordan ser dette ut? K: Ganske bra. Men hva om du skyver høyrebeinet litt fram. Modellen skyver høyrebeinet litt fram. K: Kan du prøve å se litt alvorlig ut? M: Er du sikker? K: Stol på meg. Modellen forandrer ansiktsuttrykk. K: Fantastisk! M: Mener du det? K: Ja. Dame med sort katt ville vært imponert.
- Audun Mortensen
22
full moon in motion
Fordi du hevdet å sove dårlig på netter med fullmåne, eller kanskje bare som en romantisk gest, tok du meg med ut for å se på månen. Det var vinter, og grusen knaste under føttene mens vi gikk. Der oppe, over byen, så vi den, blek og skinnende. I realiteten et forlatt isøde, støvete og livløst. Vi var helt alene. Likevel kunne det liksom ikke utelukkes at det var noen som stirret tilbake på oss, fra et sted der ute. Det var som om denne tanken representerte et håp. Og månens svake gravitasjonsvirkning på Jorden representerte en lengsel. Slik var det jeg lengtet etter deg, selv når vi sto her ute og holdt rundt hverandre: en gang tilhørte vi alle den samme, sammenpressede klumpen med materie, før en kosmisk kjempeeksplosjon detonerte og slapp all denne hjemløsheten inn i verden. Så nær deg kunne jeg aldri komme igjen, om jeg så ga deg alt du ønsket deg. Du legger hånden din i min. Vi varmer hverandre med restene av en 13, 7 milliarder år gammel intimitet.
- Rune F. Hjemås
Astri Welhaven Heiberg(1881-1967); Landskap med kvinner, 1912, olje pĂĽ lerret, 115 x 135 cm, innlemmet 1995
24
Astri Welhaven Heibergs LANDSKAP MED KVINNER sunbathing
Hun står oppreist med hodet vendt til siden, som om hun i tankene allerede var på vei bort, drevet av en ungjenteaktig rastløshet, kroppen liksom protesterende mot å ligge uvirksom på en dag som denne, til tross for at det øyensynlig finnes lite annet å ta seg til. Et mildt sus gjennom sensommergrønne trekroner, litt lenger borte skimrer en fjordarm matt. I neste øyeblikk (dersom maleriet var et utsnitt fra en animasjonsfilm, der nye ruter ville vise handlingens videre utvikling) kan man se for seg at hun svøper seg inn i det tynne kledet som henger slapt fra den ene hånden, og løper ned mot stranden, der hun stanser igjen, brått usikker på om hun virkelig skal kaste seg ut i det kalde vannet, eller la det være. Det slår deg plutselig at det kunne vært deg, og da tenker jeg ikke på kvinnene som er avbildet, døsige og nakne i det høye gresset, men på selve maleriet. For også pigmentene i oljemalingen stammer fra organisk materiale, lerretet er fremstilt av fibre fra lin; en vakker, lysblå plante som vokser i solveggen og tar til seg næring gjennom vanlig fotosyntese. Det kunne vært deg. Det er i grunnen bare tilfeldigheter som gjør at du kan stå her i dag, i museets avkjølte halvmørke, og betrakte maleriet med en evne til refleksjon som langt overgår den hos alle andre livsformer. En gang skal vi alle bli til jord. Og opp fra jorden skal gress og planter spire. En landskapsmaler vil male et portrett av oss som kløverblader og løvetann. Og midt i bildet: bleke menneskekropper, like fremmede for oss som de tause dyrene som lunter rundt nattestid for å jafse i seg munnfuller av en økologisk fremtid som i denne forstand bare fortsetter og fortsetter.
- Rune F. Hjemås
Copyright Jean Heiberg / BONO 2015
Jean Heiberg (1884-1976); Akt, 1913, olje på lerret, 117 x 89,5 cm, innkjøp 1979
26
Jean Heibergs AKT sunbathing
noe jeg sa i skogen jeg skal elske deg sĂĽ mye jeg kan og jeg kan mye
- Linda Klakken
Mariele Neudecker (f. 1965); Over and Over, Again and Again, 2004, blandet teknikk, inkl. vann, salt, glassfiber, 3 deler
28
Mariele Neudeckers OVER AND OVER, AGAIN AND AGAIN hiking
Det er ikkje mange år igjen: Ein fjellvegg har rast ut ein vinter vatn dryp, ein konsentrert lyd som frå ei vasskran du høyrer om natta når du ikkje får sove. Du stryk handa over ei skorpe, det kan minne om å legge fingrane over steinkantane her. Gjennom glaset ser eg isvatn og fjella står der like endelege og vilkårlege som vi hugsar, landskapet flyt utover og i ein augneblink ser du på meg slik du berre gjer i draume, leppene dine er sprekt opp i kvite mønster, salte render. Lyset trenger djupare gjennom ei opning, eg strekker meg etter desse forgjengelege tinga auga dine, låra, bleike hårstrå og hendene under vatn alt dette er som å sjå under vatn det som begynte før vi begynte og sluttar etter vi sluttar.
- Charlotte Riise
Anders Askevold (1834-1900); Skogparti fra Svanø i Sandefjord., 1877, olje på plate, 50 x 76 cm, innkjøp 1900.
30
Anders Askevolds SKOGPARTI FRA SVANØ I SANDEFJORD hiking
GRINDA VED HAVET Eiketreet peker i alle retninger, men en sti graset fins for den som våger, du ser det ikke, men aner to kuer som beiter på grønne flekker nede ved steingjerdet, en maur danser rytmisk over foten, rødbunnet furuskog, grønt sollys i lubne greiner, tørr kvist røper rådyrets flukt i det du åpner grinda mot havet.
- Thor Sørheim
Anders Askevold (1834-1900); Høyfjellsbilde. Paris, 1865, olje pü lerret, 53,5x73,5 cm, gave 1903
32
Anders Askevold HØYFJELLSBILDE. PARIS hiking
Det fantes ikke noe før eller etter, bare dette landskapet frosset fast i et evig, utstrakt nå. Trærne står urørlige, et gyllent sollys faller inn over fjellene. Og utenfor billedrammen: en gressende stegosaurus, eller kanskje et eksemplar av en fremtidig, for oss ennå ukjent art. Det vil vi aldri få vite. Og trærne selv, de sier ingenting.
- Rune F. Hjemås
Copyright Charlotte Wankel / BONO 2015
Charlotte Wankel (1888-1969); Maleri, 1925, olje pü lerret, 70 x 45 cm, innkjøp 1985
34
Charlotte Wankels MALERI modern times
cocktail-baren den store ferskenfargede sirkelen beveger seg mot det turkise rektangelet ved baren skal bestille mimosa, skal si er det ledig her? rød trekant trives best hos venner liker å være ute når det føles som å besøke en ny bekjent, men føler seg nå på besøk hos tannlegen hvit halvsirkel (bartenderen) samler sammen brukte glass fulle av sigarettstumper leppestiftservietter avbitte negler spill noe jazz! noe med fart!
(sier den lyseblå buen) (den tofargede sylinderen)
de gule formene framfører sørgelige kjærlighetssanger de har skrevet selv
- Victoria Durnak
Copyright Charlotte Wankel / BONO 2015
Charlotte Wankel (1888-1969); Maleri, 1925, olje pü lerret, 70 x 45 cm, innkjøp 1985
36
Charlotte Wankels MALERI modern times
KLOSSEKASSA Innenfor hørevidde finnes alltid en opplyst motor, en heisekran som svinger inn over et landskap med bygninger og parkeringsplasser, selv i de mørkeste netter skimter vi årstidenes fargepalett, og den som har nok klosser kan putte hele verden ned i ei kasse, før geometrien igjen stiger opp, som sirkelen i trosbekjennelsen og firkanten som sklir sakte ned fra lasteplanet når et sandlass tippes.
- Thor Sørheim
Ekfraseprosjektet er utført i samarbeid mellom Litterært Kollektiv og Trondheim kunstmuseum. Prosjektet er en del av Litterært Kollektiv sin kulturfestival Ugress, som foregår mellom 10. og 17. september 2015. www.litteraertkollektiv.no
Logo og grafisk utforming for Litterært Kollektiv og Ugress: Mari Synnøve Opheim Gjertsen Katalog og foto side 6, 8, 18, 20, 22, 26, 30 og 32: Johannes Laukeland Fester Sunde Øvrige foto: Trondheim kunstmuseum/Erik Reitan, Anders S. Solberg ISBN 978-82-690130-1-6