Festivalblekka 2019

FESTIVALBLEKKA 2019 BL

AF

EI

F:

VI

PO

ES

I

ILE

SE

SE

TT

EL

SE

R

ID

RS

NE

AV

NO

AL

EI

PO

IS

Y

VE

C

AR

M

R

M

RA

IN

GE

BI

LA

BO

RG

LO

VI

C

O

KT

O

KU

LS

ET

O

NA

-A

LA

NO

SA

O

LLE

ES

VO

DR

O

IN

HA

PE EN

LF

TT

EN

ISK

DE

I-A

E

RD

K

Y

ID

UG

O

TO

HE

BU

EN

M

TN

ND

BE

R

LV

AR

EZ

INNHOLD s. 4

Blaff:poesi

Leif Ottar Wullum

s. 5

Midtnorsk delfinale i poesislam

Onsdag 17. oktober

s. 6

”Hva er greia med gutta?”

Torsdag 18. oktober

s. 7

Den moderne maskulinitet

Torsdag 18.oktober

s. 8

Alfafaen

Daniel Wathne

Barndommens råskap

Even Teistung

s. 10

– Om ”Gummi-Tarzan” s. 14

Jubilanter

Fredag 19. oktober

s. 15

og debutanter

Fredag 19. oktober

s. 16

Om André Bjerke

Bjørnar Aaseng

s. 19

Blaff:poesi – Stikling

Bernhard Vigen

s. 20

Kunsten å skyte ei rugde

Fredrik Guneriussen

– Om Hans Børli s. 24

Om Tove Ditlevsen

Astrid Sundset Moe

s. 28

Blaff:poesi

Ingvild Sørnes

s.29

På opptråkkede stier

Ingri Løkholm Ramberg

– Om Aasmund Olavsson Vinje s. 33

Blaff:poesi

Cecilie Wold Andersen

s. 34

Solens sønn

Siri Aurland Bredesen

– Om ”jonathan og sailor j.” s. 38

Sårenes salt

Sigrid Elise Strømmen

– Om ”Om nettene brukar mor dråpeteljar” s. 42

Lei av å ikke være meg

Johannes Tessem Jystad

– Om ”Vi bare kjører, så ser vi” s. 45

Blaff:poesi

NIna Svenne

s. 46

Køntrikveld på Habitat

Lørdag 20. oktober

s. 48

Blaff:poesi – Uorden

Leif Achton-Lynegaard

generasjon

Midt-norsk delfinale i NM i

POESISLAM TYVEN

11. september, kl.19:00

Litterært Kollektiv arrangerer i samarbeid med foreningen !les midtnorsk delfinale i NM i POESISLAM! Den 11. september er det trøndernes tur til å kjempe om en plass i finalen, som vil avholdes i Oslo.

Trond Wiger, også kjent som TFuzz fra Gode Ord Dør Sist, skal lede oss gjennom kvelden, og etterpå vil Malin Dahl Ødegård DJ’e oss videre inn i kvelden i god postslam-stemning.

Har du noe du vil si, enten i form av rap, poesi, folketale, appell, fortelling eller stand up, så er scenen din i noen minutter av gangen – og publikum er jury!

Meld deg på eller ta kontakt ved å sende en mail til slam@ litteraertkollektiv.no.

TEKSTAS PLASS I

MUSIKK Lokal Scene 12. september, kl. 19:00

80/50

Kan tekst være sjangerdefinerende, eller er tekst bare nødvendige ord for å få lagt en melodi? Hva er egentlig tekstas plass i musikk?

Og hvorfor heter det å “skrive ei låt”?

Vi inviterer til en paneldiskusjon om tektas plass i musikken. I musikkhistorien finner vi alt fra popmelodier hvor du klokker “love” femti ganger, til svartmetall med norrøn innflytelse og politisk visesang. Vi ønsker at panelet skal utforske tekst i musikken både ut fra egen musikalsk og skjønnlitterær produksjon, og ut fra sjangerlære.

Foto: Eva Lene Gilje Østensen

PANELSAMTALE MED Nora Bilalovic Kulset har en doktorgrad Ingeborg Oktober er en musiker fra i musikkvitenskap fra NTNU, og er Nord-Norge, med fokus på tekst i instituttleder på institutt for musikk viseproduksjonen sin. I vår tok hun heim ved NTNU. Problemområdet hennes er Spellemannsprisen i visekategorien for hvordan sang kan bidra til norsktilegnelse albumet Skjømmingsboka (2018). Hun er hos små barn med et annet morsmål. Hun også nominert til Edvard-prisen for teksta er også utdanna sanger og musikkpedagog til låta “Skjømming” fra samme album. fra Rogaland Musikkonservatorium (nå Tidligere har hun gitt ut ett album og en Universitetet i Stavanger).

EP. Pedro Carmona-Alvarez er musiker og forfatter. I 2019 kommer essaysamlinga Refrenger om sanger og stemmer, lytting og litteratur, identitet og biografi.

I romanene hans spiller ofte musikk en viktig rolle for karakterene, enten gjennom bandvirksomhet eller som følgesvenn i hverdagen. Han har tidligere gitt ut fire romaner, fem diktsamlinger og ei essaysamling.

Foto: Gry Dahl

Eivind Buene er samtidskomponist og forfatter, og har skrevet tre romaner og ei essaysamling som alle er forankra i musikken og relasjonen mellom musikk og litteratur. I vår kom essayssamlinga Nye privilegier – Essay om oppmerksomhet hvor han utforsker oppmerksomhetsspennet vårt i den moderne verden, gjennom reiseskildinger, musikk, litteratur og vitenskap om nye teknologier.

Eg tygg på eit knekkebrød medan eg sit naken på den blå kontorstolen inne på rommet mitt, med føtene kvilande i vindaugskarmen. No kan eg gjera kva eg vil, tenkjer eg, ingen seier kva tid eg skal leggja meg, kva tid eg skal eta, kva eg skal eta. Eg tygg vidare på knekkebrødet og tenkjer at eg kunne kanskje kjøpt noko betre mat når eg fyrst er så fri, men eg tenkjer at det er slikt som eg må læra meg etter kvart. Ein ganske stor knekkebrødbit trillar ned mellom brysta mine og set seg fast i kjønnshåra mine, eg smiler og knipsar knekkebrødbiten bort, ut vindauget og fire etasjar ned.

Heidi-Anett Haugen, Kuk og hjarta (2018)

KULTURNATT I

THORNÆSPARKEN Nonnegata 7 13. september, 18:00–23:00

Under Kulturnatt deler vi ut kulturelle smakebiter i Møllenbergs grønne oase: Thornæsparken. Fra klokka 18:00 til 23:00 kan du få med deg høgtlesing fra Trondheimsnære og -fjerne forfattere, høre musikk produsert på 48 timer, dekorere et handlenett eller to, samt bli kjent med nye mennesker på Book a date.

Alle illustrasjoner: Mira Dyrnes Askelund

Blaff:musikk

Litterært Kollektiv har invitert musikere til å skape musikk inspirert av skjønnlitteratur innenfor den korte tidsrammen på 48 timer. Blaff:musikk er det nyeste tilskuddet i Blaff-familien og i Thornæsparken denne kvelden kan du oppleve Ingeborg Oktober og Toy Savoy tolke et av tekstbidragene som ble sendt inn til sommerens Blaff:poesi.

Handlenettworkshop

Dekorer handlenett eller annet tekstilmateriell! Vi stiller med bokstaver, pensler og trykksverte - og du kan pynte opp noe tekstiler du allerede eier, eller kjøpe og dekorere et enkelt handlenett. Det koster 10 kroner å dekorere noe du allerede eier, og 65 kroner for nett og dekormulighet i ett.

KVELDENS PROGRAM 18:00

Book a date

Hva skjer om det første spørsmålet du stiller et ukjent menneske ikke er ”hva jobber du med” eller ”hvem er du”, men heller ”hva leser du nå”?

Litterært Kollektiv inviterer til Book a date, en slags speed-date hvor du i all hovedsak skal fortelle om en bok på akkurat den måten du vil med mennesker du sannsynligvis ikke har møtt før.

Og ikke vær redd, om du er ustø på litteratursjargongen stiller vi med noen gode startsspørsmål dere kan bruke.

Meld deg på ved å sende en mail til post@litteraertkollektiv.no eller ved å møte opp denne kvelden. NB! Du må ikke være singel.

20:00

Blaff:musikk med Ingeborg Oktober Book a date 18:15

20:30

Opplesing med Eivind Buene

Blaff:musikk med Ingeborg Oktober

18:30

20:45

Åpen mikk

Opplesing med Pedro Carmona-Alvarez

18:45

21:00

Book a date

Åpen mikk

19:15

21:15

Blaff:musikk med Toy Savoy

Book a date

19:30

21:45

Opplesing med Heidi-Anett Haugen Blaff:musikk med Toy Savoy 19:45

22:00

Åpen mikk

Åpen mikk

Ingeborg Oktober

er en musiker fra Nord-Norge, med fokus på tekst i viseproduksjonen sin.

I vår tok hun heim Spellemannsprisen i visekategorien for albumet Skjømmingsboka (2018). Hun er også nominert til Edvard-prisen for teksta til låta “Skjømming” fra samme album.

Tidligere har hun gitt ut ett album og en EP.

Eivind Buene

er samtidskomponist og forfatter, og har skrevet tre romaner og ei essaysamling som alle er forankra i musikken og relasjonen mellom musikk og litteratur.

I vår kom essayssamlinga Nye privilegier – Essay om oppmerksomhet hvor han utforsker oppmerksomhetsspennet vårt i den moderne verden, gjennom reiseskildinger, musikk, litteratur og vitenskap om nye teknologier.

Toy Savoy

Toy Savoy har siden debuten på Trondheim Calling 2017 finslipt sin egen type indiemusikk. Med fengende låtmateriale inspirert av soundscapinga til Tame Impala, den halvnaive men ærlige framtoninga til Mac Demarco og låtskrivingsgeniet til Beach Boys og Beatles.

Heidi-Anett Haugen

er en Trondheimsbasert forfatter og billedkunstner med mastergrad i billedkunst fra Kunstakademiet i Trondheim.

Kuk og hjarta er hennes første roman.

Pedro Carmona-Alvarez

er musiker og forfatter. I 2019 kommer essaysamlinga Refrenger om sanger og

stemmer, lytting og litteratur, identitet og biografi. I romanene hans spiller ofte musikk en viktig rolle for karakterene, enten gjennom bandvirksomhet eller som følgesvenn i hverdagen. Han har tidligere gitt ut fire romaner, fem diktsamlinger og ei essaysamling.

Åpen mikk

Framfør ditt nyeste dikt eller din djupeste tanke i Thornæsparken. Mikrofonen er åpen for alle som vil.

NORDISKE NOVELLER Aubert, Ditlevsen, Jansson, Ottarsdóttir Habitat 14. september, kl.18:00

80/50

Hvor godt kjenner vi egentlig våre litterære naboer? I år fyller Foreningen Norden 100 år, og vi i Litterært Kollektiv ønsker å feire med å gi dere en kveld med ilesesettelser av nordiske noveller.

Denne dagen vil du ha muligheten til å møte fire av nordens novellemestere i fornyet drakt idet vi inviterer dere til å overvære dramatiske ilesesettelser (en mellomting mellom høytlesning og skuespill) av Marie Aubert, Tove Ditlevsen, Tove Jansson og Katrin Ottarsdóttir! Med oss på laget har vi altså skriftene til disse fire briljante damene, og kroppene, stemmene og tolkningsevnene til skuespillerne Mira Dyrnes Askelund, Ole Christian Gullvåg, Andreas Tønnesland og Ragne Grande.

Kjenner du Aubert, Ditlevsen Jansson og Ottarsdóttir ut og inn? Har du aldri hørt om dem? Uansett forutsetninger kan vi love at du vil få møte deres tekster på helt nye måter denne kvelden!

OM FORFATTERNE:

Marie Aubert er en norsk forfatter som brakdebuterte i 2016 med novellesamlingen Kan jeg bli med deg hjem. I Aftenposten skrev Rune Hallheim at hun ”skriver om hvordan vi egentlig er. Hva vi egentlig tenker når vi sier hva vi tenker”. Hun er nå aktuell med romanen Voksne mennesker.

Tove Ditlevsen er en dansk forfatter som ikke var redd for å vise fram livet også fra sine grellere sider. Hun skrev romaner, noveller og svar på leserbrev til avisen Ekstra bladet.

Den 14. september vil du få overvære intet annet enn hennes egenskrevne nekrolog!

Tove Jansson var en finlandssvensk forfatter, tegneserietegner og maler, og er kanskje mest kjent som mummitrollets mor. Men hun skrev også flere utgivelser for voksne som har et skråblikk på hvilken mening vi legger inn i arbeid, samliv og kunst.

Katrin Ottarsdóttir er en færøysk forfatter som er utdannet filminstruktør, og har skrevet og produsert flere filmer. I hennes novellesamling 43 bagateller finner vi korte tekster som tar hverdagen på kornet, og med ironisk blikk viser oss vår famling gjennom sosiale situasjoner.

OM SKUESPILLERNE:

Mira Dyrnes Askelund er født og oppvokst i Trondheim og har sin utdannelse fra skuespillerlinjen ved Royal Conservatoire of Scotland (2011-2014). Hun har i de senere årene medvirket i flere oppsetninger ved Trøndelag Teater.

Ole Christian Gullvåg har sin utdannelse fra Det Statlige Russiske Akademi for Scenekunst (GITIS) i Danmark (2003-2007), og har arbeidet ved blant annet Riksteatret, Nord-Trøndelag Teater, Haugesund Teater og Teater Innlandet. Han har i tillegg medvirket i en rekke produksjoner i det frie feltet, og er en av skaperne bak Slaget på Testiklestad.

Andreas Tønnesland gikk ut av Teaterhøgskolen, KHiO, i 2018, og debuterte samme høst på Trøndelag Teater i Medmenneske. Han har også utdanning fra NISS og har i senere tid undervist mye innen improteater og revy, og han har vært delaktig ved Det Andre Teatret.

Ragne Grande har en mastergrad fra KHiO, Teaterhøgskolen fra 2015. Hun har etter endt utdannelse spilt tittelrollen i Hedda Gabler på Teater Innlandet, turnert med Snåsamannens sang (Teater Ibsen/ Riksteatret/Nord-Trøndelag Teater) og medvirket under Dramatikkfestivalen.

Likes’ene begynner å utebli. Hun ble enda mer ærlig, delte seg selv med fyllesyke, blodige skrubbsår etter mislykte dates, delte de geléaktige klumpene i doskålen etter uteblitte menstruasjoner. Forrige gang innkasserte hun bare 173 likes, men sykt mange sleipe kommentarer fra ekle menn hun ikke ante hun var venner med.

Jeg løper en mil etter jobb mens Mathias leverer ungene hos Cathrine.

I motbakkene løper jeg så fort jeg klarer, til beina blir fulle av melkesyre og jeg må bøye meg dobbelt for å få igjen pusten, men det er godt. Jeg er ikke en sånn som er hjemme og venter, jeg er en sånn som er ute og løper.

“Skumring” i Ottarsdóttirs 43 bagateller

På grunn av ryggen kunne han ikke se så mye av ansiktene deres, men han begynte å iaktta føttene og gjorde det til en lek å finne ut hvor de hørte til, hvordan resten av mennesket så ut. Av og til strakte han hals for å se om han hadde rett, og ofte stemte det. De fleste var kvinner i sandaler, og på tærne kunne han se at de ikke var særlig unge.

“Kunst i naturen”, fra Janssons Fire noveller

“Utrolig kul dame” i Auberts Kan jeg bli med deg hjem

Har De livmoderen deres enda, konverserer en annen meg, og da jeg litt skyldbevisst tilstår at jeg fortsatt er innehaver av denne, råder alle meg til å få den fjernet så fort som mulig, fordi det er livsfarlig å renne rundt med den, når man ikke mer har bruk for den.

“Min nekrolog” i Jeg ville være enke og jeg ville være digter med tekster fra Ditlevsen

FREDRIK HØYER & BENDIK BAKSAAS i samarbeid med Lokal bar & scene

Lokal Scene 14. september, kl.20:00

200/150 ID: 20

Fredrik Høyer & Bendik Baksaas er en duo med to ganske ulike artister: Den ene er poet, den andre en DJ. Sammen utgjør de et band som utfordrer grenser. Deres organiske fremstilling av rap og spoken word, house og techno har eksplodert hjerner rundt i Norge det siste året. I 2019 ga de ut det monumentale dobbeltalbumet ’Til alt ute: Sol / Måne’.

Fredrik Høyer (f. 1988) er en jazzpoet fra Drammen, som også har blitt kjent som fremadstormende dramatiker, gatekunstner og skuespiller, blant annet fra forestillingen Grønlandsūtraen på Nationaltheatret.

Bendik Baksaas (f. 1991) er en av landets mest karaktersterke elektroniske musikere. En minimalist til beinet. Med trommemaskin og sampler har han utviklet en spillestil der lekenhet og presisjon lar detaljene være hovedattraksjonen. I 2018 mottok han Osloprisen for Årets album med plata Duets.

G U R O S L Å S TA D

FORTELLINGA OG FØLESENE

– Intervju med Ingeborg Oktober

For Ingeborg Oktober handler visesangen om å finne svar på motstridende følelser gjennom samspillet mellom tekst og melodi.

Ingeborg Tiltvik (24), kjent under artistnavnet Ingeborg Oktober, har som oftest en notatbok i veska. Visetekstene hennes er gjerne sammensatt av linjer hun har notert ned på ulike tidspunkt, eller skrevet i ett eneste «emosjonelt utbrudd».

- Jeg har mange innfall spredt utover i bøkene mine og på demoer. Innfallene kommer som oftest bare, og da må jeg bare klare å skrive det ned før jeg glemmer det. Det vanskelige er å finne samspillet mellom melodiene og tekstene. Å få dem til å høre sammen.

Hvordan ser du på forholdet mellom tekst og melodi i visesangen din?

- Jeg anser tekst og melodi som like viktige i låtene mine. For meg er teksten fortellinga og musikken følelsene, altså slik de fleste bruker ord og toneleie for å formidle noe.

Selv om tekst og melodi har hver sin rolle i Ingeborgs visekunst, legger hun personlig mest stolthet i teksten, og det er ofte den som kommer først i den kreative prosessen.

- De fleste låtskriverne jeg kjenner har en tendens til å starte med musikken, for deretter å bygge på med tekst. Som regel klarer jeg ikke sette toner og melodier om jeg ikke vet hvorfor stemningen skal være slik. Hvorfor skal det føles slik? Hvis man ser på tekst som fortellinga og musikk som følelsene, så kan man vel si at jeg som oftest behøver en forhistorie til følelsen, og ikke en følelse som skaper en historie.

Speiler følelsene i samspillet mellom melodi og tekst

Ser man på musikken som en måte å formidle følelser på, gir visekunst en ekstra dimensjon sammenlignet med ren tekst. Til tross for at teksten er viktig for Ingeborg, innrømmer hun at hun ikke er så glad i å lese poesi.

- Det er jo synd å si det, men jeg syns poesi blir for kjedelig. Jeg leser det, men det skal så mye til for at jeg virkelig føler det. Unntaket er nok Charles Bukowski, som jeg oppdaget da jeg var rundt 17 år. Hans direkthet, obskøniteter og utilslørte fandenivolskhet inspirerer meg.

I likhet med Bukowskis diktning omtaler Ingeborg sin egen visekunst som muntlig og direkte i sin streben etter å formidle følelser hun ikke har funnet et samsvar med i eksisterende poesi eller musikk.

- Da jeg var tenåring hadde jeg et spesielt sterkt behov for å finne musikk som samsvarte med mine emosjonelle behov, og det var nok mye av grunnen til at jeg begynte å skrive låter for alvor. Jeg behøvde noe å kjenne meg igjen i.

Om jeg ikke fant stemninga eller historia jeg lette etter, så forsøkte jeg heller å skrive en låt som formidlet det jeg følte.

Hun forteller at hun ønsker den samme opplevelsen for de som hører henne framføre musikken sin.

- Jeg ønsker at folk skal få noe bra ut av å høre på musikken min. At den kan hjelpe dem å kjenne igjen egne følelser som kan virke vanskelige og uforklarlige.

Ofte skal det jo bare én linje til for at man forelsker seg i en låt.

Kan tekst og melodi i samspill virke lindrende? Låta «Farmor» handler eksempelvis om tapet av et familiemedlem som sto deg nært.

- Ja, absolutt. Samspillet mellom tekst og melodi kan virke lindrende ved at man får utløp for det man føler. Det finnes en ambivalens i «Farmor» og i flere av låtene mine.

I låta «Farmor» synger Ingeborg: «Farmor, kanskje vantrivdes e / men e hadd det trygt».

- Det er en ambivalens i det at selv om man har det godt og trygt, så vil man likevel videre. Kall det gjerne et «gresset er grønnere på den andre siden»kompleks. Jeg tror det er en dobbelhet vi alle kan kjenne oss igjen i.

Visesang som skaper relasjoner

Til tross for at Ingeborg omtaler tekstene sine som muntlige og direkte, legger hun ikke skjul på at hun skriver tekster med flere lag som utfordrer lytteren til å høre litt ekstra godt etter.

Tekstene dine er ofte personlige. Skjømmingsboka handler om ensomhet, identitetssøken og tungsinn. Hvorfor er det så viktig for deg å uttrykke deg gjennom tekst og melodi?

- Det er et veldig godt spørsmål. Det har vel å gjøre med det sosiale behovet man har generelt, uansett om man er introvert. For meg kan det på et vis være tryggere å gå på en scene og formidle noe jeg har øvd inn og har kontroll over, framfor å «improvisere» og småprate på en fest. Musikk handler jo på et plan om å skape sosiale relasjoner.

Tenker du på relasjoner til den som hører på?

- Det handler om behovet for relasjoner generelt. Alle trenger omsorg, kjærlighet og trygghet, og det å i en eller annen grad kunne plassere hva man føler. Jeg tror at man kan skape relasjoner gjennom kreative prosesser, ved at man uttrykker seg, blir sett, hørt og forstått. Og med «å uttrykke seg» mener jeg også at man kan kjenne seg igjen i andres uttrykk, og dermed lære å uttrykke seg.

I låta «Historie» sier du at «ordan kjem i veien førr meininga» ...

- Jeg tror det handler om at jeg er redd for å si feil, eller at det jeg sier kan tolkes feil eller misforstås. Når du prøver å prate om en tematikk så kan det kjennes veldig vanskelig å finne de rette ordene slik at man blir forstått. Det å lage en låt er derimot en mye mer kontrollert måte å uttrykke seg på.

Jager etter originalitet

Som inspirerende tekstforfattere i musikken trekker Ingeborg fram Tom Waits og Leonard Cohen.

- Det er vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hva de gjør, men de klarer definitivt å skape originale linjer. Mye av popmusikk i dag er basert på noe vi har hørt før, det er ikke så mye fokus på å skape originale linjer som det gjerne er i visesang.

Selv jager hun som sine forbilder etter originalitet i sitt behov for å uttrykke det usagte gjennom visesang.

- Det er et behov for å si noe som ikke har blitt sagt, et behov for å finne svar på en følelse jeg ikke har funnet svar på et annet sted. Hvis jeg kjenner til en låt som representerer den følelsen, skal det ganske mye til for at jeg lager noe som ligner. Da «har» jeg jo låta allerede. Det er ikke så nøye om den er min eller noen andres.

Har du opplevd noen særlig sterke lytteopplevelser selv? Kanskje en sang som er veldig sterk, hvor tekst og melodi bare må høre sammen?

- Den første låta jeg kommer på er «Chelsea Hotel No. 2» av Leonard Cohen, hvor han synger «We’re ugly but we have the music». Den har jeg spilt live noen ganger. Ellers er jeg jo veldig fan av Joni Mitchell og Nick Cave som lager nydelige tekster og melodier. Og så er jeg jo heldig nok til å ha arbeidet med fire av mine skandinaviske favoritter: Ingvild Austgulen (Nuorta/Opphav), Stefan Sundström, Fredrik William Olsen (Kråkesølv) og Erling Ramskjell.

Men på toppen av disse trekker Ingeborg Tom Waits fram som en utømmelig kilde av morsomme ordspill blandet med blodig alvor.

- Jeg kjenner meg veldig igjen i sitatet hans: «I like beautiful melodies telling me terrible things». Om jeg bare får velge én låt så er det nok den her jeg hører mest på nå for tiden: I’m leavin’ my family // and leaving my friends // My body’s at home // but my heart is in the wind // where the clouds are like headlines // on a new front page sky // My tears are salt water // and the moon’s full and high.

J O H A N N E S T E S S E M J Y S TA D

FINNES DET SPØKELSER? – Ei lesing av Pedro Carmona-Alvarez’ Refrenger

Pedro Carmona-Alvarez’ ferske essaysamling Refrenger er en samtale mellom chilenske sangere og eksilanter, Bob Dylan og Bruce Springsteen, meksikanske narkobaroner og spøkelser. Ved bordet står en ledig stol, hvor leseren kan slå seg ned.

Mitt første møte med Carmona-Alvarez’ litteratur kom med romanen Rust (2009). Det er en hardtslående murstein av en bok, som blander emnene musikk, populærkultur, ungdomstid, vennskap, detektivroman og latinamerikansk historie, alt sammen i en forvirrende, original og spennende forening. Rust er en av mine favorittbøker, og kan varmt anbefales til alle litteratur- og musikkinteresserte. Som i all god litteratur, var det imidlertid mye jeg ikke forstod av denne boken, og jeg ble heller ikke klokere da jeg gikk til CarmonaAlvarez’ poesiutgivelser Clown Town (2002) og Prinsens Gate (2004). For dette forfatterskapet er proppfullt av spøkelser og skygger, av forsvinninger og lik, av samtaler med døde onkler og tanter, av savn og minner om søstre, brødre, barn, ektefeller, elskere og venner. Som en rød tråd mellom disse mystiske karakterene, går praten om musikk og kunst. Carmona-Alvarez’ forfatterskap preges på denne måten av en klar tematisk sammenheng, og Refrenger er en videreføring av de problemstillingene som forfatteren tidligere har bearbeidet skjønnlitterært. Som forfatterskapet for øvrig, er essaysamlingen dessuten rik på referanser og allusjoner, så man bør gjøre sine hjemmelekser, før spøkelser kan bli virkelige.

Carmona-Alvarez’ litteratur blir nemlig mer forståelig så snart man ser den i sammenheng med hans egen historie. Forfatteren levde sine første ti år i Augusto Pinochets brutale militærdiktatur i Chile, før han og familien kom til

Norge som politiske flykninger på begynnelsen av 80-tallet. I Chile var det på denne tiden vanlig at mennesker ble torturert, at de forsvant og ble drept.

I Norge kom de chilenske flyktningene til en ny virkelighet, med Coca Cola, skiturer og bandøvinger. Sentrale deler av Carmona-Alvarez’ forfatterskap kretser derfor rundt flukt og eksiltilværelse, men også rundt opplevelsen av fellesskap med millioner av knekte skjebner, tvunget på flukt. Eksilet kan altså fungere som en optikk vi kan se Carmona-Alvarez’ romaner og poesi gjennom.

For hva gjør flukten fra land, folk, språk og kultur med et menneske? Hvordan oppleves det å måtte leve med flere identiteter, på to steder på en gang? I Carmona-Alvarez’ tidligere bøker har slike perspektiver fungert indirekte, som en klangbunn som handlingen utspiller seg over. I Refrenger skriver han derimot at han følte på behovet for å skrive om seg selv og sin families konkrete historier som flyktninger.

Refrenger er inndelt i fire deler, som passende nok er kalt side A, B, C og D, på samme måte som en gammeldags vinylplate. Og som i et godt konseptalbum, har de fire delene en tematisk sammenheng. Side A setter tonen for boken, med tekster om flukt, eksil, fortellinger og minner, side B tar for seg LatinAmerikanske forfattere, side C handler om sanger, sangere og å synge, mens side D er en mørk og dyptborende avslutning, som tematiserer blant annet bønn, frelse, eksistensiell redsel, døden og det syttenårige diktaturet i Chile. Essayenes styrke ligger i forfatterens kulturelle overblikk og analytiske sensibilitet, kombinert med hans evne til innlevelse og personlige fortolkning av stoffet han arbeider med. Boken er full av gode eksempler på dette, og jeg likte særlig godt lesningene av den chilenske forfatteren Roberto Bolaño og av Bruce Springsteen. Også essayet «Dream baby dream» (en tittel som referer til en fantastisk Suicide-låt), viser hvordan musikk, politikk, historie, og det personlig veves sammen og skaper betydninger og fortellinger: Vi hørte på Springsteens «Born in the U.S.A.» og skjønte at den ikke handlet om patriotisme, men om en hjemvendt vietnamveteran. Vi så Platoon og snakket om Vietnamkrigen, om brennende kropper og napalm, om gravplassene og likhaugene, om imperialismens arroganse og alt det som lignet på det min far fortalte meg om ved middagsbordet, som ikke hadde med Vietnam å gjøre, som ikke hadde med Bob Dylan å gjøre, men som var ekkoer, for den brennende kvinnen fra «A Hard Rain’s A-Gonna Fall» dukket

opp høsten 1986 da det chilenske politiet helte bensin over Carmen Gloria Quintana og vennen Rodrigo Rojas de Negri før de tente på og stakk av.

Jeg kan ikke tro det, sa min mor og gråt. Min far satt og så ut av vinduet i rekkehuset Odins vei, men jeg visste at det ikke var de fallende bladene han så på. Den natten fikk jeg ikke sove. Jeg hørte på Dylan og så for meg grøfter og bensinkanner og brennende ansikter. Hvor har du vært, spurte sangen?

Og som om jeg aldri hadde hørt linjen før, trådte den nå frem med en helt ny kraft: «Where the executioner’s face is always well hidden.» Jeg ble liggende å tenke på min fars blikk, på de fallende bladene, på min mors gråt og på min egen, der jeg lå og beit i puta for at ingen skulle høre meg. Jeg hørte på regnet som falt hardt utenfor vinduet, på sangen om ham som hadde krysset alle disse merkelige plassene, sett alle disse grusomme tingene, hørt all skriking og jamring og likevel kommet seg igjennom det. «I’ll know my song well before I start singin’», sang Bob Dylan. Hva betyr det, å lære seg en sang godt? Det betyr at man må høre den om og om igjen. Synge den om og om igjen.

«En dag kom du ikke på skolen, bare». Slik føltes det for barndomsvennen som ble kalt Frosken, og som fortsatte sitt liv i Chile, uvitende om hvor det ble av vennen Pedro. Når Carmona-Alvarez får høre Froskens historie i voksen alder, åpner det nye rom i hans egen beretning om flukten. En flyktning er ikke bare en som reiser bort, men også en som er savnet et sted. Dette fremhever eksilantens dilemma: Han må finne opp seg selv på nytt, men samtidig kan han ikke glemme den han har vært. I en slik livssituasjon er fortellinger et sentralt element, og Carmona-Alvarez er en forfatter med stor interesse for fortellingene og gjenfortellingenes forskyvninger, forgreininger og forglemmelser. Med dette følger også meditasjoner over språkets kraft. Erfaringen med å være språkløs i et fremmed land, med å måtte gjøre et nytt språk til sitt eget, er følgelig en tematisk bærebjelke i Refrenger. Tospråklighet er for Carmona-Alvarez å være bevisst på hvordan et språk er skrudd sammen, og på hvordan forskjellige språk er skrudd sammen forskjellig.

Besettelsen med språk gjør Carmona-Alvarez i stand til å gå bak ord og setninger – språkets overflate – og undersøke hvordan ulike virkeligheter skrus sammen.

I denne sammenhengen er han en briljant formidler og fortolker av alt fra Latin-Amerikanske forfattere og folkemusikere som Gabriel García Márquez,

Julio Cortázar, Mercedes Sosa og Violeta Parra, til populærkulturelle, vestlige musikere som Bob Dylan, Leonard Cohen og Bruce Springsteen.

At fortellinger om eksil- og flyktningetilværelse er brennaktuelle i dag, er nesten unødvendig å si. I Refrenger lar Carmona-Alvarez leseren ta del i det menneskelige og universelle i denne tematikken: ikke alle har flyktet fra sitt hjem, men alle kan prøve å forstå hvordan det kjennes. Sanger og fortellinger kan også emigrere, til og med på tvers av tid og rom. I kraft av dette lar de oss oppleve det umulige: samtaler med fortiden og forlatte steder, med oss selv slik vi var, med døde venner og bortglemte skjebner. Finnes det spøkelser, spør Carmona-Alvarez. Klart det gjør, svarer jeg.

SIRI AURLAND BREDESEN

EI SÅRT TRENGT RØD PILLE

– Ei lesning av Eivind Buenes Nye privilegier

I dagene jeg fullfører Eivind Buenes essaysamling Nye privilegier – Essay om oppmerksomhet, snakker de på radioen om å bygge vindmølleparker som kan forsyne oljeplattformer med kortreist og miljøvennlig strøm i Norge. Ideen om dette høres jo unektelig ut som et godt tiltak i riktig retning. Og vi kunne stoppa der og vært fornøyde med innsatsen. Men, er det da tilstrekkelig nok? Nei. Miljøproblemene til oljebransja (og resten av verden) er ikke løst ved miljøvennlig strømforsyning, men det stilner kanskje noen kritikere. Og her ligger kjerna i et av vår tids store problemer, et problem som også danner utgangspunktet for diskusjon i flere av essayene: vi løser ikke nødvendigvis de viktige problemene med de riktige handlingene, sjøl om vi veit vi burde agere. Vi har tillatt og tillater fortsatt at den politiske, sosiale, økonomiske og globale agendaen settes av penger, makt og kortsiktige tenkere. Jeg kan ikke annet enn å tenke at denne saken kunne passa rett inn i denne essaysamlinga til Buene, den er nemlig et klassisk eksempel på at handlingene våre kan gi en falsk følelse av at vi bidrar. Og Buene river av deg det sløret der ganske fort og kaster de tåpelige rettferdiggjøringsargumentene over bord.

Essaysamlinga er delt inn i tre deler med tre essay i hver. Stilen til Buene er nøktern, med innslag av både skjønnlitterære verktøy og akademisk diskusjon.

Den røde tråden i samlinga er oppmerksomheten, og Buene påkaller denne hos leseren – både for egen sjelelig utvikling og for kulturen, men også for ikke å la verden gå under på vår vakt. Åpningsessayet “En kritikk av smartlivet” kretser om aktuelle og storpolitiske tema som dette, og i bakgrunnen resonnerer spørsmålet vi alle er litt redde for å stille: Hvem er det som egentlig tar beslutningene, og med hvilke hensyn? Forbrukeren er privilegert og bortskjemt av teknologiselskapene og politikerne. Vi trenger i grunn ikke gjøre så mye sjøl lenger om vi ikke absolutt vil, og om vi vil, så har alle de brukervennlige løsningene hist og pist gjort det vanskeligere å skulle delta i samfunnet på

gamlemåten. Det gjør oss til tapere på to måter: Vi setter på oss skylappene og koser oss på sofaen med smarttelefonene våre, mens beslutningstakerne sender bombefly til Libya og tar tida på Amazon sine arbeidstakere, men vi taper også i maktspillet hvor penger og kontakter regjerer og skaffer gjennomslagskraft. At Erna Solberg flyr med god samvittighet og Carl I. Hagen kan fornekte klimakrisa i beste sendetid, vitner om at noen med uetiske interesser i klimasaken har snakka sammen, kanskje mens vi spilte Candy Crush.

Mye av det vi foretar oss på nett har altså like mye substans og tyngde som det nettet sjøl består av, og er laga for å passe en travel hverdag hvor oppmerksomhetsspennet vårt er omtrent likt en unge sitt. Dette tillater ei overkjøring av oss, og politikeres tru på teknologien tillater mer makt til private selskap med antroposentriske og kapitalistiske interesser. Buene skriver: ”Når det politiske handlingsrommet blir bestemt av systemene, og ikke omvendt, innebærer implementering av ny teknologi at vi gir fra oss demokratisk kontroll over politiske beslutninger. I bytte mot hva? Effektivitet. Forenkling.”

Forenkling blir på sin side ansett som et gode. Fiks ferdige og fine løsninger er svær valuta på markedet. Eivind Buene slår derfor et slag for oppmerksomheta, kjedsomheta, lesinga og lyttinga – det å løfte blikket opp fra skjermen og innover. Han går i bresjen for togets suggerende tsj-tsj-lyder, for de lange komposisjonene hvor musikk jobber i kategorier som “tilstedeværelse” snarere enn “underholdning”, for de lange passasjene i bøkene til David Foster Wallace om informasjonssamfunnet hvor ordrikheten blir en måte å tvinge leseren til å roe seg ned og ta seg god tid. For oppmerksomheta vår er stadig utfordra av ting rundt oss.

Det er stadig noe nytt på markedet: en ny app, en ny funksjon, en enklere måte å få unna hverdagen og leve på. Hvordan vi omgir oss med disse nye teknologiene har mye å si for utviklinga av dem. Det meste foregår på Internett, trådlaust flytende mellom øra våre, umulig å se uten en skjerm, men allikevel altoppslukende og hverdagsstrukturerende for så mange av oss. Verdens beste oppfinnelse, verdens største tidssluk og bota mot kjedsomheta er bare et tastetrykk unna, men det er også kanskje det som vil føre oss alle inn i forglemmelsens salighet. Buene skriver: Dette er endringer som skjærer tvers igjennom psykologi, sosialitet, urbanisme, økologi, og som gjør at tilværelsen uttrykkes på radikalt nye måter. Konsum kan gjennomføres tankeløst, i ordets egentlige forstand, uten friksjon mellom følelsen av et behov og muligheten for øyeblikkelig behovtilfredsstillelse – og uten tanke på hvilke omkostninger det fører med seg. Denne utviskingen av

refleksjonstid, av usikkerhet, nøling og ombestemmelser, gjør at vi får mindre tid til å tenke over konsekvensen av valgene vi tar, og hvordan hverdagen endres av ferdigpakkede løsninger som virker så skreddersydde for oss at vi ikke bryr oss om at vi ikke kan påvirke dem i noen særlig grad.

Er Internettet vår tids Kool-Aid og blå pille, forkledd som søte memes eller kjendisnyheter? Og hvor skadelig er det at forbrukeren setter seg til rette i sofaen og lar selskapene styre og pushe innhold ut til massene ukritisk? Hva får vi gjort? Disse spørsmålene setter Buene på dagsorden i samlinga, med gode refleksjoner, stødig penn og interessante samtalepartnere gjennomgående i samlinga. Han nærleser og nærlytter for oss, tar oss med ut på reise, viser fram gleden i de små tinga, gir rom for egen refleksjon, og styrer unna moralismen.

Nye privilegier – Essay om oppmerksomhet blei slik en ypping til kamp og ei sårt trengt rød pille i distraksjonens tid for denne smarttelefonbrukeren.

generasjon

12

.0

14

9:

TE

KS

.0

TA

9:

SP

LA

NO

RD

EN

9:

VE

FR

RI

K

R

9:

KU

LT

YE

R

&

PO

ES

ISL

AM

UR

NA

TT

HØ

9:

K

.0

LLE

ED

.0

IM

IK

13

O

.0

11 US

ISK

14

SS

IT

HO

RN

Æ

BE

ND

IK

SP

BA

AR

KE

N

KS

AA

S

post@litteraertkollektiv.no litteraertkollektiv.no @litteraert_kollektiv

Litterært Kollektiv er en frivillig organisasjon som fremmer litteratur og kultur i Trondheim. Ugress er vår årlige kulturfestival med fokus på litteratur.

Andrea Skogtrø Eggan Andrine Aasen Monsås Einar K. Holt Guro Slåstad Hanna Malene Lindberg Mathias Johansson Pernille Høegh Siri Aurland Bredesen Åshild Lunestad