Festivalblekke 2018 by Litterært Kollektiv

F E S T I VA L B L E K K E

Litterært kollektiv er en frivillig organisasjon som fremmer litteratur og kultur i Trondheim. Ugress er vår årlige kulturfestival med fokus på litteratur, som i år arrangeres for fjerde gang. Her arrangerer vi blant annet litterære samtaler, diskusjonspaneler og litteraturprosjekter, gjerne i samarbeid med andre aktører og institusjoner i Trondheim. I denne festivalblekka finner du presentasjoner av programpunktene, samt lesninger av festivalaktuelle verk og forfattere. Utgivelsen er støtta av Institutt for språk og litteratur, NTNU.

post@litteraertkollektiv.no litteraertkollektiv.no @litteraert_kollektiv Andrine Aasen Monsås Einar K. Holt Hanna Malene Lindberg Ingrid Hofstad Mathias Johansson Siri Aurland Bredesen Åshild Lunestad

Mine forfedre er fiktive dataspillfigurer i halvspiste teatermanuskript. Far: (uavklart) Sønn: (bortkommen) Sønnesønn: Fremdeles ikke. Are Furubotn

INNHOLD s. 4

Blaff:poesi

s. 5

Midtnorsk delfinale i poesislam

s. 6

”Hva er greia med gutta?”

s. 7

Den moderne maskulinitet

s. 8

Alfafaen

Daniel Wathne

Barndommens råskap

Even Teistung

s. 10

Leif Ottar Wullum

– Om ”Gummi-Tarzan” s. 14

Jubilanter

s. 15

og debutanter

s. 16

Blaff:poesi

Nikoline Worum Bråten

s. 17

Om André Bjerke

Bjørnar Aaseng

s. 20

Blaff:poesi – Stikling

Bernhard Vigen

s. 21

Kunsten å skyte ei rugde

Fredrik Guneriussen

– Om Hans Børli

s. 25

Blaff:poesi – I hvert fall ikke

Are Furubotn

(Syria) s. 26

Om liv og lære – Ein smake-

Astrid Sundset Moe

bit frå forfattarskapet til Tove Ditlevsen s. 30

Blaff:poesi

Ingvild Sørnes

s.31

På opptråkkede stier

Ingri Løkholm Ramberg

– Om Aasmund Olavsson Vinje s. 35

Blaff:poesi

Cecilie Wold Andersen

s. 36

Solens sønn

Siri Aurland Bredesen

– Om ”jonathan og sailor j.” s. 39

Blaff:poesi

Jorunn Greiff Solli

s. 40

Sårenes salt

Sigrid Elise Strømmen

– Om ”Om nettene brukar mor dråpeteljar” s. 44

Lei av å ikke være meg

Johannes Tessem Jystad

– Om ”Vi bare kjører, så ser vi” s. 47

Blaff:poesi

s. 48

Køntrikveld på Habitat

s. 50

Blaff:poesi – Uorden

Nina Svenne Leif Achton-Lynegaard

Bevegelser under dyna og en lav skimrende stemme som insisterer på å bli funnet. Skal jeg gjøre det annerledes i kveld? Nei, han vil ikke like det, det er fortsatt de repeterende handlingene som interesserer ham. Jeg går sakte mot senga og river dyna av ham. Bø! Her er dragen, roper han, og kaster den på meg. Jeg vifter armene over hodet, vifter bort dragen. Skal vi ikke slippe ham ut? Jeg åpner vinduet på gløtt og dragen smetter ut gjennom glippen. Vi står sammen ved vinduet og ser dragen sette fyr på alle husene, hunden til naboen lyser opp der hun slentrer rundt i gaten, og blir til aske bak hekken. Han peker på en fugl som brenner som et stjerneskudd over himmelen og ler. Han ligner på meg når han smiler, den store munnen og de fyldige leppene beleirer ansiktet og øynene gjør retrett i to linjer. Det er en skjør glede. Det faller glør fra himmelen, jeg peker opp, men han følger ikke bevegelsen. Øynene er åpne og munnen dratt ned i vikene. Han ligner enda mer på meg når han er redd. Kan du også høre skrikene, pappa? Jeg holder ham varsomt over skuldrene, slik man holder et barn igjen når det blir umulig å vente sin tur på lekeplassen. Ja, jeg gjør det. Leif Ottar Wullum

Midt-norsk delfinale i NM i

POESISLAM SELLANRAA Bok & Bar

17. oktober, kl.19:00

Litterært Kollektiv arrangerer i samarbeid med foreningen !les midtnorsk delfinale i NM i POESISLAM. Den 17. oktober er det trøndernes tur til å kjempe om en plass i finalen, som vil avholdes i Oslo. Har du noe du vil si, enten i form av rap, poesi, folketale, appell, fortelling eller stand up, så er scenen din i noen minutter av gangen – og publikum er jury! Trond Wiger, også kjent som TFuzz fra Gode Ord Dør Sist, skal lede oss gjennom kvelden. Meld deg på ved å sende en mail til slam@litteraertkollektiv.no. 5

Hva er greia med

GUTTA? Lokal Bar & Café 18. oktober, kl.18:00

80/50

«Guttelitteratur» er et begrep vi har hatt med oss fra mellomkrigstida. Den gang leste gutter generelt mer enn jenter, og denne litteraturen var i lang tid mer uglesett enn annen litteratur. Ungdomslitteratur står i dag litt høyere i kurs både som litteratur og som en inngangsport til lesing, men jentene har gått forbi guttene i antall sider snudd. Vi har invitert tre forfattere med et engasjement for lesing og ungdomslitteratur til å samtale om denne litteraturen generelt, og sin egen barndoms bokhylle spesielt. Hva fenger en ung leser?

PA N E L S A M TA L E M E D Aslak Dørum er bassist i DumDum Boys, Torun Lian er forfatter, dramatiker og og forfatter av ungdomsromanene om filmregissør. Kjent både fra sine bøker og Amir og Olav. Seneste bok er Et slott av filmer, med titler som Frida med hjertet i sølv fra 2016. hånden og Ikke naken. Senest aktuell med sin serie om Alice Andersen, som også er Johan B. Mjønes er forfatter av rettet mot et ungt publikum. ungdomsbøkene om Leif og Paul, deriblant Død manns kiste og Uprisnominerte Blodspor i Klondike. Foto: Nikolas Lello.

DEN MODERNE

MASKULINITET Lokal Bar & Café 18. oktober, kl.20:00

80/50 Hele kvelden: 100/70

Mannens rolle er i endring. Samfunnet har nye krav, samtidig som det på enkelte plan verdsetter de mer tradisjonelle kjønnsrollemønstrene. Mannen som snekrer garasje til familien, helst av materialer han selv har tømret, skal også på baby-yoga i pappapermen. Hva gjør dette med den moderne mannens forhold til seg selv, til kvinner og til samfunnet han lever i?

PA N E L S A M TA L E M E D Brit Aksnes er fra Hardanger, bosatt i Jon Krog Pedersen er en forfatter fra Bergen. I 2017 lagde Aksnes en program- Oslo. I 2013 vant han skrivekonkurransen serie for P2 Ekko med navnet «Mannfolk», til Aschehougs Stemmer-serie, som med utgangspunkt i ei bok fra 1978 av inneholdt mange bidrag i likestillingsÅshild Ulstrup som omhandla nettopp debatten. Pamfletten Også min kamp menn. I høst gir hun ut sin første bok har blitt omtalt som et bidrag i «mannsMannemenneske, og gir oss et innblikk i kampen», og viser blant annet til hvordan mannens aller dypeste tanker som kanskje kvinner som menn i det moderne ikke hadde blitt sagt – hadde det ikke samfunn forsøker å balansere karriere vært for at det er anonymt. Hun har også med familieliv. Krog Pedersen har også jobba som forlagsdirektør for SKALD. I dag gitt ut romanen Bekymringsmelding for skriver hun for avisa Dag og Tid, i tillegg til Hanna Tidemann (2016). å være frilanser. Foto: SKALD Foto: Timothy Ellis

ALFAFAEN Daniel Wathne

Ære være den værbitte nordmann, som kloret seg fast til en holme med tare og tang i skjegget, torskeskjell mellom tennene. Og saltvannsrynkene som ble med årene, sårene i landskapet. stjernene er undertrykt og vår måne fornærmet over borgere, feige og grådige som murer inn hjertet og klandrer hverandre. De kaster damer på bålet og roper hekser. Voksne stemmer, som sluttet å lære. Det maskuline med sine kompliserte komplekser gjemmer seg i dag bak et hvitmalt gjerde, og noen røde gardiner.

Det brede kapitalistiske gliset, Med hotell på alle gatene, og teller monopolpengene. Like primitive, som hierarkiet til sjimpansene. Eller det aller første pyramidespillet bli med, og vinn! Du har ingenting. Å tape. Se ned, bygg videre, bredere, høyere fasader som bløtkaker og enda flere kreative penisforlengere å sug dypt, for Guds skyld ut alt det svarte fargerike blodet, som en flått på vår klode. å spy kjemikaliene tilbake til havet mikroplast og glitter i alle innvollene vi kan resirkulere, og be om tilgivelse

eller bare applaudere vår egen evne til selvutslettelse. For vår Moder Jord, ble aldri helt seg selv igjen etter mennesket. Den paradoksale natur, destruktiv. Men også skapende! Overmoden er verden for det beskjedne maskuline og den feminine kraft til å tre frem. Bare glem de mektige kvinnene med herreklipp, og puter under skuldrene. Opererte lem diskriminerte kjønn eller kjønnsfikserte hen brenn burkaen, og slipset i samme slengen og for et minutt bare glem helt bruttonasjonalprodukt vi trenger ekte balanse i regnskapet litt yinyang eller hva faen du vil kalle det. La mennesket sprette rundt bålet

med en flette i skjegget eller blomster i håret, i tights eller nakne det eldste ritualet lever i dag slik de gales festivaler varer hele året. så hyll gjerne jegeren og sankeren. For vi skylder dem å huske, de pussige flammene i mørket som lærte oss å danse. Den transcenderte meningen med det hele. For det nødvendige maskuline holder oss kanskje nettopp i live så vi kan puste, pese, svette, elske og leke med vår feminine skaperevne Og jeg vet svært lite, jeg har enda, ikke lest hele den boka men om Jesus eller Muhammed er født på ny så heter hu mest sannsynlig Emma Sofia.

Even Teistung BARNDOMMENS RÅSKAP – O m ” G u m m i - Ta r z a n ”

Halvt på tull pleide faren min å kalle meg Gummi-Tarzan i oppveksten. Det var ikke noe jeg likte spesielt godt, men samtidig hadde det noe for seg, all den tid jeg var noe av en pingle. Og når sant skal sies: Det er få barnebøker jeg har følt meg mer knyttet til enn denne. Jeg må ha lest den en gang på barneskolen, og til tross for at jeg ikke har åpnet den igjen før nå, har nok fortellingen om Ivan Olsen preget meg siden den gang. Gummi-Tarzan, skrevet av den danske forfatteren Ole Lund Kirkegaard i 1975, handler om utenforskap og mobbing. Skolegutten Ivan Olsen er, som det heter på bokas første sider,

litt liten og tynn – og kanskje heller ikke særlig pen. Han hadde ingen store muskler, og han kunne ikke jule opp noen. Så derfor fikk Ivan Olsen masse juling selv hver dag.

Sjelden har jeg kjent meg så godt igjen (foruten all julingen – det forekom kun en håndfull ganger, og jeg ble aldri vant til det) som i denne spjælingen. Skjønt, kjent meg igjen: Det sier jeg først etterpå. Snarere er det vel sånn at jeg nå, som mer eller mindre voksen, ser noe av ikke kun mitt barndoms jeg i Ivan, men også mitt problematiske forhold til maskulinitet og til de klamme kjønnsrollene jeg etter hvert begynte å føle på som tenåring. For Gummi-Tarzan er, hvis noe, et oppgjør med en type hårete og brølende maskulinitet, ikke ulik den Tarzan tittelen henviser til representerer, samt hvordan samfunnet og de sosiale institusjonene opprettholder den. Kapittel for kapittel ser vi Ivans forsøk på å komme seg gjennom dagene. Han får juling av de store guttene, de gir ham buksevann og låser ham inne på do. Skolen er vanskelig; spesielt gymtimene er en pine for en som ikke er sportslig, og han blør neseblod ved fall. Men det er når Ivan kommer hjem at vi får se hans største problem. Herr Olsen er en aggressiv patriark av den gamle skolen, som raser over sønnens manglende maskulinitet. Hans definisjon av mannsrollen forteller mye: «Et mannfolk,» ropte faren hans, «et mannfolk er en som kan gi andre juling». Og når Ivan igjen blør neseblod etter fall, og gymlæreren sier at «en så stor gutt tuter da vel ikke for så lite, hva?», så står det:

Men Ivan følte seg ikke som noen stor gutt. Han følte seg som en veldig liten og veldig tynn gutt som fikk buksevann og juling og blødde neseblod hver dag – og som allikevel ikke fikk lov til å gråte. Ivan Olsen syntes at verden var forferdelig rar.

Og forferdelig rar er den, da som nå. Tenk på stigespillet: Trår du på feil felt ramler du ned og må begynne på nytt. Et bedre bilde på Ivan Olsens liv kan neppe tenkes. Alle deler av samfunnet tilrettelegger på sitt vis grunnen for hans liv i motbakke, fra de store guttene via gymlæreren, til far og mor, som ikke ser ham, men kun sine egne forventninger. 11

Tilnavnet «Gummi-Tarzan» kommer i form av nok en ydmykelse. Inspirert av fortellingene om ur-mannen Tarzan tvinger herr Olsen sønnen opp i trærne i hagen, der han skal slenge seg fra grein til grein. Hvorfor? «For du er min sønn, og sønner skal gjøre som faren deres sier.» «Hvorfor det?» spurte Ivan. «Tjaa, øhh,» sa herr Olsen. «Slik er det bare. Det står visstnok i loven. Sønner skal gjøre som faren deres sier, står det i loven.»

Det går som det må. Ivan faller ned og blør neseblod, og faren, kastet mellom raseri og skuffelse, anklager ham for å være en Gummi-Tarzan! Noen eldre gutter hører det, og så er helvete løs – igjen. *

Det jeg husker best av boka er dog vendepunktet. Ivan Olsen møter nemlig en heks som vil oppfylle et ønske. Han ønsker at alle hans ønsker skal gå i oppfyllelse, og hun innvilger det, men med et aber: Det vil kun vare for en eneste dag. Og hvilken fryd var det ikke å lese om hvordan Ivan får sin hevn! Gummi-Tarzan gjenoppstår som Tarzan i egen skikkelse, og han får vist alle som plager ham hva han kan: Han gir guttene buksevann, låser gymlæreren inne på do, leser verdens tykkeste bok, og spytter langspytt – helt over til lyktestolpen på den andre siden av gata! Men når jeg leser nå, er det noe dystert over hevnen. Ivan tar kun hevn, han gir tilbake med samme mynt. Han er vokst opp uten å se andre muligheter, hans ønske er, om enn i naiv drakt, å slå tilbake. Og når han hevner seg på faren, som blir kastet opp i trærne for å slenge seg som Tarzan, og som bryter sammen i gråt, 12

tar jeg meg i å få vondt av dem begge: av gutten som tvinges inn i voldens støpeform, og av mannen som sannsynligvis selv har lidd den samme skjebnen. Jeg ble overrasket av bokas mørke, særlig i det siste kapitlet. Ivans evner er borte, heksa likeså. Han drar til skolen, nært sagt for første gang med friskt mot – men alt er som før. Og slik forlater vi ham: Med nye ydmykelser, juling, buksevann, og farens despoti. Kirkegaard har ingen moral å servere, boka ender med at Ivan nok en gang ramler ned fra stigen og begynner ved start. Volden reproduserer seg selv, revir markeres med styrke. *

Hvorfor sitter Gummi-Tarzan så dypt i meg? Selv om jeg var en forholdsvis puslete guttunge, gjennomgikk jeg aldri Ivan Olsens strabaser – og takk for det. Som barn lot jeg meg nok fange av den absurde humoren, de grove tegningene og skadefryden. Men det er kravet om å være mann, det nådeløse systemet Ivan er utlevert til, som nok har formet meg mest, all den tid jeg siden tenårene har næret en sterk mistro til den klamme guttekulturen fra ungdommen, der størrelse, fysisk styrke og gruppementalitet gjorde livet til helvete for de som ikke passet inn – en gruppe jeg kretset i periferien av den gang, så vel som i dag. Jeg skal ikke påstå at jeg lærte noe av boka, men i framstillingen av Ivans barndom ble jeg konfrontert med spørsmål om maskulinitet, gruppementalitet og samfunnets forventninger, ting jeg har fortsatt å tenke på siden den gang. Kanskje var det altså en god ting at faren min kalte meg Gummi-Tarzan – det hender for øvrig fortsatt.

JUBILANTER Sosiologisk Poliklinikk 19. oktober, kl.18:00

80/50

Fire hundreåringer på 15 minutter

Visste du at Hans Børli arbeida som tømmerhogger og at Tove Ditlevsen jaug på alderen sin? Og hva er egentlig greia med André Bjerke og psykoanalysen? Vi har invitert fire litterater til å dyppe tåa nedi fire flotte forfatterskap, og vi får servert et krasjkurs på et kvarter. Forfatter Johan B. Mjønes går i land med døde menn og André Bjerke. Poet Bendik S. Vada skal ta oss med til Børlis skoger og arbeiderens harde vilkår. En ennå ikke annonsert taler vil gå tilbake til barndommens gate og Tove Ditlevsens univers. Førsteamanuensis i nordisk litteratur Lars August Fodstad tar oss med tilbake til 1800-tallet, Aasmund Olavsson Vinje og tida før det moderne gjennombruddet.

OG DEBUTANTER Sosiologisk Poliklinikk 19. oktober, kl.19:30

80/50 Hele kvelden: 100/70

Svanhild Amdal Telnes og Jonathan August Lengali debuterte begge to med diktsamlinger til gode kritikker i vår. Jonathans jonathan og sailor j. er en overraskende og annerledes diktdebut. Den handler om jonathans oppvekst, utvikling og seksuelle oppvåkning. jonathan og sailor j. fått mange positive omtaler, og Aftenpostens anmelder Henning Howlid Wærp skreiv i sin anmeldelse at «møtet mellom livsdyrkende vitalisme og homoerotisk pronospråk er noe nytt og fungerer overraskende god [sic]».

Foto: Pernille Marie Walvik

Svanhilds Om nettene brukar mor dråpeteljar handler om Anna og om å leve med vanskelige familieforhold, traumer og sorg. Dagbladets anmelder Tom Stalsberg skreiv at han fikk lyst til å hive alt han tidligere har skrevet rett i bøtta etter å ha lest den lovende debutanten, fordi hun skriver «veldig, veldig bra». De møter poet, oversetter og forlegger Mathias R. Samuelsen til samtale om å skrive og debutere. Foto: Julie Pike

Generasjon prestasjon Herregud vi har da alle prestert litt Jeg stĂĽr opp nesten hver dag Tar hĂĽnd om meg og mitt Og de dagene jeg sover Kommer vel noen andre og tar over Nikoline Worum BrĂĽten

Bjørnar Aaseng ANDRÉ BJERKE

André Bjerke er en av etterkrigstidens mest kjente norske forfattere og i år er det 100 år siden han ble født. André Bjerke etterlot seg et stort og omfattende forfatterskap i mange forskjellige sjangere. Han er kanskje best kjent som lyriker og utga en rekke diktsamlinger, men lesere kan også finne glede i hans kriminalromaner, noveller, essaysamlinger eller barnebøker. Ved siden av dette har han også flere kjente oversettelser og gjendiktninger av verdenslitteraturen til norsk, blant annet skuespill av Goethe, Molière, Schiller, og Shakespeare. For de som har lyst, er det nok litt av hvert å utforske i Bjerkes forfatterskap. For min egen del har jeg ikke så altfor mye erfaring med Bjerke, bare noe av lyrikken og oversettelsene hans. Dette kunne for all del vært verdt å skrive om, men grunnen til at jeg her har valgt å si noe om De dødes tjern, er at jeg husker et hørespill basert på romanen fra mange år siden som gjorde inntrykk på meg. Da jeg tenkte tilbake på det hørespillet, ble jeg nysgjerrig på hvordan romanen var, og så endte vi opp her. De dødes tjern handler om en mordgåte og, tilsynelatende, et overnaturlig mysterium. Under et middagsselskap hos fortelleren, Bernhard Borge, gjenfortelles en skrekkhistorie fra Østerdalen som danner bakgrunnen for romanen. Harald Gran, en av Borges venner, forteller om Tore Gruvik, en rik mann som eide Daumanshytta ved Blåtjernet for over 100 år siden. Det sies at han, etter at han drepte søsteren og hennes elsker, går igjen ved hytta, og at de som oppholder seg der rammes av en lignende skjebne. På dette punktet i fortellingen får vi også vite at en av 17

Borges venner, Bjørn Werner, har overtatt hytta og kommer til å tilbringe et par dager der. En uke etter selskapet, leser Borge i avisen at Werner har druknet seg i tjernet, og sammen med et par venner drar han til Østerdalen for å finne ut hva som har skjedd med vennen. Så snart de kommer til hytta, begynner det også å skje uforklarlige ting: Liljan (Bjørn Werners søster) går i søvne og drukner seg nesten i tjernet, de finner merkelige fotspor i skogen og rundt hytta, de får øye på en skikkelse som minner om den forrige eieren av hytta, og litt senere i romanen drukner en av vennene, Harald Gran, i tjernet. Disse hendelsene fortelles av Bernhard Borge, et pseudonym Bjerke brukte når han utga sine krimromaner. Borge er krimforfatter og i starten av romanen har han skrivesperre og sliter med å finne noe nytt å skrive om. Bjerke gjør ikke så mye ut av Borgekarakteren, men vi får vite at han har mye fantasi og liker å leve seg inn i situasjoner og at han generelt er en livsglad, urban type som liker å ta det med ro. Dette inkluderer gjerne en røyk og et glass med dram, en kombinasjon som karakterene ofte benytter seg av, selv i de mest spennende passasjene i romanen. Borge er en beskriver at det som skjer i romanen og har også et par minneverdige passasjer om hvordan den norske naturen ser ut:

Vi var kommet fram til tjernet. Det lå som et ovalt, blågrønt speil innrammet mellom trærne; vannflaten lå aldeles blikk stille og gav inntrykk av noe fullkomment livløst; hist og her fløt det noen vannliljer med et underlig frossent, forstenet preg; de lignet isroser på en vindusrute. Langs bredden stakk det enkelte jordbrune, råtne trestubber opp; gjørmete greiner stakk frem av det blekgrønne sivet som fingrene til et druknet skogtroll.

Når det kommer til å forklare hva som skjer, kommer ikke Borge med noen egne forslag. Okkultisten Mørk, som forklarer at det er noe overnaturlig som skjer og at hytta faktisk hjemsøkes, overbeviser til å begynne med Borge. Dette passer også bra med Borges urbane blikk på det som skjer på landsbygda. Han synes 18

at det landlige Norge, med de mørke skogene og de fåmælte og pietistiske bøndene, er fremmed og merkelig, og han kan lett forestille seg at et eller annet overnaturlig kan skje på slike steder. Det okkulte har en sterk tiltrekningskraft i romanen og Mørk, som forherliger folkesagn, -visdom, og -romantikk, og kritiserer den moderne sivilisasjonen for dens uvitenhet, er en skikkelse som imponerer Borge. Men det er en annen venn, psykoanalytikeren Bugge, som kommer med forklaringen på det som skjer i romanen. I romanen er det psykoanalytikeren som fungerer som detektiven. Men det er psykiske fenomener, ikke spor og fingeravtrykk, han jakter på og studerer, og i siste kapittel blir hendelsene i roman forklart ved hjelp av psykoanalytiske teorier. Om man synes dette er en god forklaring, avhenger av hva man synes om psykoanalysen og det den har å si om det menneskelige sjeleliv. For min egen del virker nok denne delen av romanen, hvor Bugge går gjennom det som har skjedd og forklarer det med psykoanalytisk terminologi, som den mest daterte delen av romanen. Det sjokket som en leser på 40-tallet hadde når han ble fortalt om underbevisstheten, er ikke like effektfullt et par tiår senere. At Bjerke hadde lest Freuds verker og at han bruker dette som forklaringsverktøy i sine krimromaner, er i og for seg interessant, men det minner meg først og fremst på hvilken tiltrekningskraft psykoanalysen hadde i noen tiår og er ikke fullt så imponerende når det er ment å komme som en sjokkerende avsløring som skal ryste leseren. Men selv om bruken av psykoanalysen, samt Bjerkes noe gammeldagse syn på kvinner, får romanen til å virke datert, må man nesten bare godta at mysteriet kan oppklares med hjelp fra psykoanalysen og at det gir mening i romanen. Bjerke hadde nok sikkert ikke brydd seg om at han får kritikk fra dette, siden han, i romanens siste sider, er klar over at boken nok kommer til å få noen dårlige anmeldelser. Og det er vel det trekket, at Bjerke klarer å sjarmere, som fremdeles fungerer best ved denne romanen og forfatterskapet forøvrig. 19

STIKLING Pappa, gransk markfiolen stilken saktmodig, kronblader underkjølt plasser nå delene hennes i noenlunde rekkefølge rabarbrabladkappen, hva gjør den, eiendommelig ment å bli en botanisk bebyggelse spre en smålått i cellene, fingres villrådige friksjon fyrstikker som fører den uferdige skapningen tandre flammer tar de myke fontanellene Pappa, kall opp nyfødt’n etter den for tidlig døde Bernhard Vigen

Fredrik Guneriussen KUNSTEN Å SKYTE EI RUGDE – Om Hans Børli

Her i skogens grønne tempel sitter jeg no mo aleine, som en prest ved nattas alter – ofrer tankene til elden.

Slik lyder de første strofene i «Tyrielden», diktet som gav navn til Hans Børlis bokdebut fra 1945. Dette diktet, som åpner hele forfatterskapet, inneholder mange trekk som også skulle prege hans senere lyrikk. Børli ble født i Eidskog 8. desember, 1918; her vokste han opp og jobbet senere som skogsarbeider ved siden av skrivingen. I «Tyrielden» finner vi skogsmannen, en selvbiografisk skikkelse som stadig dukker opp i Børlis lyrikk, alene i sitt tempel. Parallellen mellom skogsmannen og presten fungerer ikke bare som et konkret selvbiografisk trekk – det er lett å se for seg den arketypiske dikteren i skogen, alene med sine svulstige tanker – men også som et eksistensialistisk bilde. Jeg vil gripe ut av natta dette brus av vår og vidde. Jeg vil sette ord til tona av den store ødets harpe.

Først alene i skogen finner det moderne mennesket roen og den romantiske naturopplevelsen får en religiøs eller spirituell form. Dette er ideer som står vel så sterkt i dag da det norske folk kollektivt følger Lars Monsens turer gjennom tv-skjermen eller selv 21

søker naturen en søndagskveld i Estenstadmarka. I «Tyrielden» er skogens store øde både den konkrete, mennesketomme naturen og samtidig et bilde på det moderne menneskets fremmedgjorthet; en manglende tro på fremskritt og følelse av å være del av en større enhet, i form av religion eller et sammenknyttet samfunn. Som Hans Børli skriver i diktet «Noe»: «Vi byttet bort Gud mot et gudløst savn». Det store ødets tone er den fremmedgjorte sinnsstemning som følge av fremveksten av storbyen og kjernefamiliens oppløsning. Børli makter dermed å skape et bilde som balanserer mellom romantisk lengsel og modernistisk fremmedgjorthet – natur og kultur, skog og storby. Tyrielden lever, flammer, kveder ødets Kalevala. Gnistene er gylne sanger, som må dø i sprang mot himlen.

Men det er ikke lett å sette ord på tanker man tenker for seg selv i skogen. For når man prøver å beskrive den faktiske følelsen strekker liksom aldri språket helt til. Dette er nok noe flere kan kjenne seg igjen i – ikke bare i forsøk på å skrive dikt, men også vanskeligheten ved å kommunisere en sterk, subjektiv opplevelse. Derfor dør gnistene i sine sprang mot himmelen: Flammen er den brennende følelsen og diktene bare gnister som fort fisler ut, spede forsøk på å gjengi den originale flammen. Børli formulerer denne tanken på et lignende vis i «Rugdeskytter»: Å skrive diktet – å stanse det i svarte ord – dét er som å skyte ei rugde under morgentrekket om våren.

Opp gjennom årene skrev Hans Børli mange slike meta-dikt; det er som om alle hans tanker bearbeides gjennom lyrikken. Han fikk for øvrig aldri noen formell utdannelse, men viser en enorm bredde i sine referanser. I «Tyrielden» finner vi finsk mytologi i form av Kalevala, som samtidig bringer den lokale Finnskogen og 22

dens finske kulturarv frem i lyset. Referanser i hans øvrige lyrikk kommer kanskje spesielt i form av religion og mytologi, inkludert samisk, men samtidens persongalleri får også plass, og spenner seg fra så forskjellige personer som Louis og Neil Armstrong til von Rundstedt og Eisenhower, Lulu Ziegler, Marc Chagall, Pablo Neruda og Li Po, ballettdanseren Nijinsky, Voltaire og Dalai Lama. Tyrielden er symbolet på det ville elskerhjerte som har glød til natta siger over livets kvite aske.

Siste strofe i «Tyrielden» oppsummerer diktets grunntanke, men foregriper også Børlis politiske diktning, her i form av «livets kvite aske». Børli var grenselos under 2. verdenskrig og asken får en større symbolsk verdi om man tar utgivelsestidspunktet med i betraktningen, uavhengig om bildebruken er bevisst eller ei. Børli ble gradvis mer politisk, noe som kulminerte på 70-tallet: «Leningrad 1917, Vinteren ved Teruel, [...] det var ikke arbeideren det hele gjaldt». Samtidig med en tydeligere politisk dreining var Børli konstant på leting etter å fornye seg og skape en særegen form. Som han selv skrev i et annet meta-dikt, «Tanker om form»: Bryt rimene i stykker! Flerr rytmen vekk! Diktet skal danse som ei naken rå gjennom skogene i mi sjel!

Gradvis beveget Børli seg bort fra den fortellende formen vi finner i «Tyrielden» og hans tidligere fascinasjon for rytme og rim erstattes med sterke enkeltbilder i en mer komprimert form. Den senere, bildesterke Børli er den jeg selv foretrekker, og utviklingen Børli gjennomgikk eksemplifiseres godt med diktet «Emblem». Her ser vi hvordan mye av den samme tematikken fra «Tyrielden» er bevart, samtidig som at diktet konsentreres ned til noen få linjer og det poetiske bildet får en sentral plass. Videre er den selvbiografiske 23

skikkelsen erstattet med menneskeheten som sådan og kunstens fortryllende, forsonende egenskap er ikke lenger bare forbeholdt skogspresten i sitt tempel: Helt fattig er ingen som farger sine dager røde med sitt hjerteblod, ingen som like inn i dødens søvn filer på sin rustne lenke med drømmens fuglefjær.

Det er nok Børlis utvikling og generelle bredde som har gjort ham til en folkekjær dikter. Han kombinerte selv hardt fysisk arbeid med en kunstnerisk, intellektuell søken. Slik bygget han ikke bare bro mellom det arbeidende folk og en akademisk åndselite med sitt vesen, men også gjennom utviklingen fra tradisjonell, folkelig diktning til elitistisk eksperimentering. Og det skal vanskelig gjøres å ikke finne i hvert fall ett av hans totale 1650 dikt som appellerer til nettopp deg. For Børli beveget seg fra et lokalt fundament i skogene og reiste jorda rundt gjennom kunsten, samtidig som han fremviste tilfredsheten ved det enkle livet. Og da Hans Børli forlot verden, som følge av kreft, befant han seg fortsatt i Eidskog, nærme naturen, ikke langt fra der han ble født 70 år tidligere.

Foto: Digital museum

I HVERT FALL IKKE (SYRIA) Stadig demrer døden foran fremmede. Fredsmonument stiller seg kritisk til harmløse sorgmissiler. Håpet sprenger (i hvert fall ikke) gjentatte ganger i øynene til brått voksne barn. Are Furubotn

Astrid Sundset Moe OM TOVE DITLEVSEN

Tove Ditlevsen vart født 14. desember 1917, og ville i år vore 101 år gammal. Og når ein først har fylt 100, så speler ikkje eitt år frå eller til så mykje, så dermed har ho fått plass saman med dei som jubilerer i år. Ho vaks opp på Vesterbro i København i ein arbeidarklassefamilie. Ho levde til tider eit ganske hardt liv, og ho tok sitt eige liv 7. mars 1976. Da hadde ho vore inn og ut av psykiatriske institusjonar i fleire år, kjempa med rusmisbruk og skilt seg for fjerde gong. Alt dette og meir til fann stad på open scene i media – ho inviterte journalistar, og dermed heile Danmark, inn i sitt liv. Ho brukte pressa for å fremje eige forfattarskap – selje fleire bøker – og, kombinert med ei populær brevspalte ho skreiv i fleire år, vart ho ein forfattar heile Danmark hadde eit forhold til, ikkje minst arbeidarklassekvinner. Forfattarskapet tek opp typiske «kvinnesaker» som kvinneleg seksualitet, kjærleik, abort og familieliv, då spesielt innan arbeidarklassen. Ho var tidleg klar på at det var forfattar ho skulle bli, og ho kom på trykk for første gong med diktet «Til mit døde barn» i tidsskriftet Vild Hvede i 1937, berre 19 år gammal. To år seinare kom bokdebuten med diktsamlinga Pigesind (1939), deretter følgde romanen Man gjorde et Barn Fortræd (1941) før det store gjennombrotet kom med Barndommens Gade i 1943. Ditlevsen var ein produktiv og allsidig forfattar, ho skreiv barnebøker, lyrikk, romanar, noveller, essayistisk journalistikk og brevspalte. Det vanleg å rekne dei sjølvbiografiske bøkene Barndom (1967), Ungdom (1967) og Gift (1971) som hennar hovudverk, sjølv om ein kan sjå bruk av eige liv, og då spesielt barndom, også i det tidlege forfattarskapet. 26

Min inngang til Ditlevsens forfattarskap går via Vigdis Hjorth, og Hjorth skriv i eit essay om korleis Ditlevsens forfattarskap har fungert som trøyst: Tanken er at når du sjølv har dumma deg ut i fylla, til dømes, er det alltid godt å lese om nokon andre som har gjort dumme ting. Sett på den måten er det, i alle fall for meg, eit slektskap mellom dei to forfattarskapa sida Hjorths forfattarskap til tider har vore til trøyst. Samstundes tør eg påstå at både Hjorth og Ditlevsen gir lesaren noko meir enn trøyst, dei sett begge ting i perspektiv. Romandebuten Man gjorde et Barn Fortræd tek opp barnemishandling, klasseperspektiv og kvinneleg seksualitet. Heltinna i romanen er arbeidarklassejenta Kirsten Worm har blitt utsett for eit overgrep som jentunge, noko ho har fortrengt. Ho er nitten år gammal og forelska. Det lokkar fram begjæret i ho, som igjen tvinger fram det ho har fortrengt. Samstundes er livssituasjonen ein tvangstrøye, som han er for dei aller fleste tenåringar som bur heime i ein infantil symbiose med foreldra. Ho jobbar som sekretær i eit trykkeri, og heller ikkje her er det framtidsutsikter. Ditlevsen budde sjølv heime og jobba på kontor før ho gifta seg for første gong, og skal ein tru skildringa av tilværet på kontor i romanen, var ikkje det særleg givande:

kaldt er det på kontoret, hvor tre mennesker møtes hver dag, sleper med seg hver sine sorger og gleder og måler dem engstelig mot dagens tungsindige timehav og tidens langsommelige, lydløse gang mot tilintetgjørelsen.

Generelt er det mykje som er farga grått i Kirstens daglege liv. Unnataket er venninna Nina og kjærasten Jørgen. Nina er venninna som er alt Kirsten ikkje er: ho er utåtvend, overflatisk, har stadig nye vennar og elskarar. Hovudgeskjeften i Ninas liv er å drikke med vennar, noko Kirsten får del i. Slik har ho møtt Jørgen, som viser seg, til Kirstens overrasking, å vere medisinstudent, fattig middelklasse, ikkje arbeidarklasse – kva gjer han då her med oss, tenkjer Kirsten. Han, på sin side, vil gjerne redde alle uskyldige 27

arbeidarklassebarn og innrømmer at han blir tiltrekt av dei som er skadd og treng hjelp. Han ser på Nina som eit uhjelpeleg tilfelle, utan å vite at han sjølv er forelska i ei med enda større potensial til å øydelegge seg sjølv. Det er eit motiv som får fram at klasse handlar oppvekst, men det er så gjort så kjapt og lett at det fell igjennom, og er nok romanens svakaste parti/motiv. Kirsten veit ikkje sjølv at ho er «skada», ikkje før ho ein kveld får sjå begjæret Jørgen har: «Han satt med åpen munn, øynene var sløret, over hele ansiktet var det noe fremmed og grufullt, som skar igjennom hennes bevissthet som et minne om noe forferdelig» (Ibid: 13). Ho skuvar han frå seg. Angsten ho kjenne, vil ikkje forsvinne: Ho vil så gjerne leve, som ho seier, og vere saman med Jørgen – å leve er forbundet med han – men angsten lammar henne stadig meir. Ho kryp inn i seg sjølv, mister kontakten med Nina og Jørgen, som var hennar sjanse på ein klassereise. Om romanuniverset til å byrje med er kaldt og grått, blir det ikkje mindre kaldt og grått etter kvart som Kirstens angst veks; København er stuck i evig vinter, vår og sommar kjem aldri med sitt håp, varme dagar, sollys og lett sommarregn. Angsten tek over alt i Kirstens verd, det som i starten av romanen var ein grå og klaustrofobisk bakgrunn tek over romanen. I beste naturalistiske ånd verkar undergangen uunngåeleg, og for ein lesar med eit anstrengt forhold til sjangeren, blir det nesten litt for mykje (på ein god måte). Samstundes byggar det seg opp ei spenning, for Kirsten søkjer etter kva det er som skjer med henne. Det er godt driv i forteljinga og lesaren blir riven med i jakta på løysinga, som i ein krimroman, der fortida hentast fram og til slutt konfronterast. Igjennom ei blytung og grå verd blir det til slutt født eit nytt håp på grunn av Kirstens eige mot og vilje til å leve, og lesaren trekk eit lettelsens sukk. Hjorth medgir at Ditlevsen er tøffare enn ho sjølv, og då siktar ho til det sjølvbiografiske. Men som romandebut er Man gjorde et Barn Fortræd ganske tøff tematisk. Dei to siste setningane i 28

romanen er: «Hatet kan vi glemme. Aldri kjærligheten», og det er ord som lyder hult og platt etter så engasjerande lesing. Med dei in mente kan ein forstå dei, som ifølgje Hjorth, har meint at Ditlevsens forfattarskap til tider blir for enkelt og på grensa til platt. Det er også dei som vil halde hennar enkle og tradisjonelle form mot henne. Samstundes, er det ikkje ein kunst å skrive enkelt og engasjerande? At det er enkelt, tyder ikkje at det er platt, og temaa som Ditlevsens så enkelt vever saman, er alt anna enn enkle. Ein skal heller ikkje gløyme at Ditlevsens forfattarskap famnar breitt, og i det finn ein mykje levd liv til både glede og trøyst. Ho var særs moderne i korleis ho skapte seg ein offentleg profil i eiga tid, og skal ein tru på dei som løftar ho fram igjen no, var hennar tematisering av klasse, familieliv og kvinner sin stilling, framleis ikkje gått ut på dato.

Litteratur: Ditlevsen, Tove. Man gjorde et Barn Fortræd. 1998[1941]. Omsett av Knut Johansen. Forlaget Oktober. Hjorth, Vigdis. Fryd og fare. Essay om diktning og eksistens. (2013). Cappelen Damm. Ravn, Olga. «Etterord» i Der bor en ung pige i mig, som ikke vil dø (2018). Gyldendal

Foto: Scanpix

https://nordicwomensliterature. net/da/writers/ditlevsen-tove-irmamargit/

vi telte årringer sammen på åssiden bak huset trærne var gamlere enn vi trodde nå teller jeg årringer i fjeset ditt tallet kom brått på her og for det spirer sånn i øynene dine Ingvild Sørnes

Ingri Løkholm Ramberg PÅ OPPTRÅKKEDE STIER – Om Aasmund Olavsson Vinje

Min norsklærers utrettelig gjentatte påstand om at dersom hovedstaden ble murt inne, ville det etter kort tid være flere kloremerker på innsiden enn på utsiden, er et passende fortegn for lesningen eller gjenlesningen av Ferdaminne frå sumaren 1860. Forfatter, journalist, essayist, redaktør og nynorskpionér Aasmund Olavsson Vinjes reisebrev forteller om hvordan han legger ut fra byen for å få med seg kroningen av Karl IV i Trondheim. Store deler av reisen foregår til fots, og til tross for at dette ikke er en noen ensidig romantisering av distriktene på bekostning av bylivet, later det til å være en forutsetning å forlate «storbyen» i jakten på det autentisk norske, noe som var et heftig omdiskutert emne i Vinjes samtid. Hovedstaden forlates, men forblir like fullt alle steders målestokk for vandringsmannen. Denne splittelsen i forholdet til by og land er langt mer kjent og utførlig studert hos hans etterkommer i vandrelitteraturen, Knut Hamsun, men er like fullt fremtredende i Vinjes tekst. Dette tydeliggjøres i diktet som utgjør hele reiseskildringens fortegn, nemlig «Fyrekvedet»: 31

Frå byen det berer. Eg lyfter på hatt. Gud veit no den dagen når dit eg kjem att. Far vel, hovudstaten! i deg var det best: der fann eg dei beste, der lærde eg mest. Lat sjå du som alltid på folk helder styr! for du er den karen som temja kan dyr,

Men ufrisk i varmen eg alltid deg fann. Du er liksom tanken, du elder din mann. Og derfor til fjells vil eg draga som døl og kjenningar finna og gløyma meg sjølv.

Motsatt en hamsunsk vandrer som mister seg selv i byen og gjenfinner sitt fotfeste i distriktene, vil Vinjes vandrer altså glemme seg selv ved å forlate hovedstaden og i verkets avslutning returnere dit, som en omvendt dannelsesreise. Storbyen er imidlertid ikke glemt: Den har en fremtredende bakgrunnsrolle verket igjennom som sammenligningsgrunnlag, uten å komme utpreget godt eller dårlig ut av sammenligningen med Trondheim eller de mindre befolkede stedene, hvor vannet er renere og arbeiderne skitnere. Den eksplisitte nyanseringen er i seg selv noe som skildrer Vinjes ferdamann fra den hamsunske. Jeget i Ferdaminne definerer seg både som byens og landsens gutt, men kan, som det trekkes frem, le med det ene øyet og gråte med det andre. Denne egenskapen, som blir en særegen norsk egenskap i Vinjes sammenheng, er ifølge ham selv noe som knytter ham mer til byen enn til bygda. Det er kanskje det som gjør at vandreren i Ferdaminne finner seg til rette både i byen og på gårdene i større grad enn 32

Hamsuns vandrere gjerne gjør: Vinjes vandrer ser nyanser i denne typen sammensetninger mens Hamsuns skildringer av by og land ikke kan gå hand i hand uten å være akkompagnert av en rekke selvmotsigelser. En tredje avgjørende forskjell er at Vinjes vandrer har et konkret mål, selv om reisen til Trondheim tjener som et godt påskudd til nettopp den slags landstrykerliv som gir ham belegg for å uttale seg om det norske generelt og det bygdenorske spesielt. Men det finnes også nok likheter til å mistenke at de hamsunske vandrerne i alle fall delvis går i fotsporene til Vinjes, og dette kommer til uttrykk i det tidligere nevnte «Fyrekvedet», hvor byen utgjør et bakteppe heller enn å få scenetid. Byen, eller i Vinjes tilfelle, hovedstaden, har med andre ord en viktig rolle i kraft av at den forlates. Atter et fellestrekk for Vinje og Hamsuns vandrere er at en gryende alderdom ser ut til å tjene som katalysator når vandrerne skal legge byene bak seg – selv om de alltid kommer tilbake til dem.

Vinjefurua, Theodor Kittelsen (1912)

Som Toril Moi har påpekt i sine lesninger av Vinje, har debatten om hvem og hva som utgjør det norske, og hvem som skal ha lov til å definere det, meldt seg på nytt de siste årene, samtidig som vi forsøker å finne ut hvilken rolle og hvilken grad av selvråderett de utenomhovedstadlige delene av landet skal ha. Vinjes tilhørere det har siste året snakket over seg om hvor aktuell vandreberetningen hans er. Men likevel fremstår hans mindre outrerte vandrer hakket mindre relevant enn Hamsuns, til tross for – eller kanskje på grunn av – at det ikke er like mange som hardnakket insisterer på aktualiteten i Hamsuns tilfelle. Det er ikke enkelt å si hvorfor, men nyansert tvisyn synes det i alle fall ikke å være mindre behov for enn tidligere. Det er i seg selv grunn nok til å hente frem Vinjes vandrer på nytt – ved siden av Hamsuns. Det har gjennom årene rådet en viss konsensus om at Hamsuns vandrere peker på en reaksjonær utvikling i forfatterskapet hans, men dette har ikke hindret oss i å hente disse skikkelsene frem i møte med nye spørsmål om fremskritt og om bærekraft. Når vi har gangsyn nok til å lete etter svar hos Hamsuns vandrere til tross for deres reaksjonære holdninger, bør ikke mistanker om traust nasjonalromantikk stå i veien for at vi skal lese Vinjes vandrer med samme godvilje.

Bestefar hadde åpna sommerskjorta fra militæret slik at de hvite hårene på brystkassa hans stakk ut. Den brune huden på halsen hans var lik læret på slira til spikkekniven. Man skal alltid spikke fra seg, sa bestefar imens han viste Jon hvordan han skulle gjøre bevegelsen. Jon så ned på den halve lillefingeren til bestefar og han ble så nysgjerrig, det var så vanskelig å la være å spørre. Er det sånn du mistet lillefingeren din, bestefar. Det var som kløen etter et myggstikk, en av de store som hovna skikkelig opp og klødde så mye at det var umulig å sovne om natta. Og når han lå sånn på natta, kjente det klødde og selv om han viste at det ikke hjalp, var det bare så godt å klø allikevel. Bestefar svarte ikke, bare rista på hodet og furene i ansiktet hans, de vokste seg djupere. Vi snakker ikke om det nå, Jon, sa bestefar. Ikke nå betød aldri, det skjønte han. Såpass stor hadde han blitt nå. Han prøvde å tenke på noe annet, han forta seg å ta kniven, satte det mot treskaftet. Og det var en rar følelse, han merka at det skjedde, men han kunne ikke stoppe det heller. Han mista styringa og kniven glei og traff innsida av håndflata. Den lagde ei diger flenge oppover innsida. Jon slapp kniven. Han ble stående å holde rundt håndleddet. Blodet pipla fra håndflata, det rant over den andre hånda, rant nedover mot albuen. Og imens bestefar trøsta, tørka vekk blodet med lommetørkleet og sa at det er sånt som skjer, kjente han at ryggraden retta seg, som et ledd falt på plass. Cecilie Wold Andersen

Siri Aurland Bredesen SOLENS SØNN – E n l e s n i n g a v «j o n a t h a n o g s a i l o r j . »

mamma kalte meg jonathan og jeg kalte deg sailor j.

Jeg leste om Jonathan August Lengalis diktdebut jonathan og sailor j. da jeg tråla debutantlistene i vår, noterte tittelen i hukommelsen og i ei ledig stund på Dragvolls bibliotek fiska jeg den ut av hylla. Et par dikt inn var jeg solgt. jonathan og sailor j. er en uredd og sammensatt debut, og noe så sjelden som en homoerotisk, vitalistisk coming-of-age-sentrallyrikksamling. Ambisiøst? Ja, men kombinasjonen fungerer utmerka. Diktsamlinga handler om å bli eldre og vokse inn i seg sjøl og egen seksualitet. jonathan, diktsamlingas hovedperson, er ung når diktene begynner. Han er et sultent barn, og vokser i tråd med naturen og sola. Han blir ikke bare fysisk større og sterkere, han utforsker og prøver, og vokser inn i seg sjøl mentalt. Men jonathan er ikke uten hjelp, han har nemlig sailor j. sailor j. er elsker, venn, læremester, tvilling og alter ego på samme tid. sailor j. er en mystisk og mytisk karakter, som fødes samtidig som jonathan, men hvis rolle aldri blir oppklart. Han er den jonathan ønsker å være som og med, men samtidig er han også jonathan – iallfall i min lesning. Forholdet mellom jonathan og sailor j. er dialektisk oppbygd, alltid i forandring, og det er dette er det som gjør diktsamlinga så god: Diktene tilbyr ingen lesefasit, bare en mengde fortolkningsrom. 36

jonathan lengter etter sailor j., kuk og omverdenens aksept. Stormforelskelse, begjær, lengsel og kjærlighetens destruktive og skapende kraft blir de viktigste drivkreftene i samlinga. Leseren tas med på ei kjærlighetsreise som minner om historien om David og Goliat. Det er mange og store krefter på spill. jonathan stiller aldri sterkest, hverken seksuelt eller mentalt, men vekselvis oppnår og mister han det han ønsker seg: ikke gå jeg har så lyst til å redde deg litt, og den pene skinny rumpa di du skremmer meg, jeg blir tynnere, jeg blir til et barn jeg blir luft, ikke ild, et vindpust kan oppløse meg i skogen står trærne, stille mellom jord og himmel jeg vil være en del av orkanen vil sove i vannet, med deg

Diktene knytter sola og naturkrefter til kjærlighet og kropp, seksualdrifta blir livsbejaende og -bekreftende. Beskrivelsene av kroppens muskler, sener, linjer og kurver får meg til å tenke på Munch som spaserer naken i Åsgårdstrand og maler badende kropper. Den vitalistiske kroppen er en sunn og sterk kropp, en brukbar og fungerende kropp, en skapende kropp og en kropp å begjære, smake og lukte på. fedre to brune kropper, du som strammer bicepsen

Forlaget Oktober Dikt 94 s.

drømmeverdenen vår, den jeg ville gi deg ditt steinfjes mellom fingerene, når det er min elvelarm i stillheten knyt armene rundt meg stramme bukser, sommervarme og tafatte hjertestrømmer det er ekte nå

Det vitalistiske uttrykket gir diktsamlinga et streif av tidlaushet som kler diktene. Samtidig har jeg alltid meint at vitalismen har en eim av homoerotikk over seg. jonathan og sailor j. bekrefter til dels dette. Diktene knytter menn, sex, kropp, skaperevne og livskraft uløselig sammen, i diktenes univers trengs ikke kvinnelig inngripen. du er en del av skogen min lille adonis min lysende gud

Blandinga av ungdommelig uttrykk, tidlig 1900-talls vitalisme og symboltunge fraser gir diktene lag på lag som er mulig å skrelle av. Lengali blander popkulturelle referanser og engelske fraser med naturtroper og mytologisk billedspråk som gir et friskt og nytt språk. Det er personlig og abstrakt på samme tid, og enkelt å relatere til. Diktene minner meg om ungdommens stormforelskelser og lange sommerkvelder med mose mellom tærne. Men lik den gyntske løk, blir jeg aldri helt klok på om jeg treffer diktenes kjerne. Hvor mye innhold skapes ved min fortolkning, og hvor mye av innholdet er det diktet sjøl som står for? Også resepsjonen leser diktsamlinga forskjellig, og det er en absolutt styrke ved jonathan og sailor j.: Du kan lese diktene om og om igjen, eksperimentere med lesebriller og fortolkninger, og du vil oppdage noe nytt. jonathan og sailor j. er rett og slett kanonbra.

Mormor står på balkongen med det bustete hvite håret som en glorie rundt ansiktet. Det er snart natt, og jeg står bak tuntreet og gnager på barken. Stemmen til mormor brast etter strumasykdommen. Hun treffer ordene med sylskarp nøyaktighet. «Gud vil du skal være et solskinnsbarn». Jeg setter meg ned på en grå stein og piller store tørre flak av leggene mine. Jorunn Greiff Solli

Sigrid Elise Strømmen SÅRENES SALT – E n l e s n i n g a v «O m n e t t e n e b r u k a r mor dråpeteljar»

Svanhild Amdal Telnes’ debutbok Om nettene brukar mor dråpeteljar avliver myten om at tida leger alle sår. Formmessig er dette ei sammenhengende diktsamling med tilbakevendende motiver og symbolikk, hvor diktene følger et narrativt forløp med et lite og overskuelig karaktergalleri. Fortid, nåtid og framtid tikker om hverandre i bakgrunnen av de ulike scenene og viser subjektets bevegelse fra barndom til tidlig voksenliv. Men enhver enkel framstilling av livets lineære progresjon raseres ettersom Telnes viser hvordan traumer nådeløst transcenderer tidas skillelinjer. Subjektet, Anna, tar oss først med til åstedet for barndommen, «til huset ved havet», til «dit saltet i såra mine vart vunne ut» i en slags prologserie som indikerer fortidas truende tilstedeværelse i nået. Her etableres også flere av de sentrale motivene i samlinga: havet, saltvann, treverk og bjørk. Titteldiktet viser ei mor som med dråpetelleren «plasserer små, salte perler langs kinnbeina» til barna sine om natta – et gåtefullt bilde som konnoterer tårer, men også noe mer ubegripelig, eller unevnelig, i moras sviktende omsorgsrolle, en svikt som gjøres gradvis tydeligere utover i samlinga. I kontrast framstilles en kjærlig og til dels skjør farsfigur underlagt moras makt og manipulasjon, og dermed utfordres den kjønna forfordelinga av foreldreroller man så lett tyr til, både i litteratur 40

og praksis. Som motsats til moras invadering, ber Anna sjøl faren legge hånda si på henne og kjenne bjørka som vokser i brystet hennes. Bjørkas først spinkle, så hardføre vekst er et bilde som griper meg – jeg syns jeg ser den nesten sjøllysende barken som trenger seg opp i grantrærnes mørke som et håp i denne tunge oppvekstskildringa. Men «ingen får sjå treet sine fyrste skot», for hemmelighold og fortielse omkranser overgrepene i familien – en stillhet som virker kvelende for ethvert håp om frigjørelse fra fortida. Mangelen på inngripen i Annas og familiens lukka verden gjøres mer eksplisitt i bokas fjerde del med en «frøken» som ikke ser forbi overflaten på skolen, og ei helsesøster som blir stående i døråpninga «i mange år», mens «inne skiftar årstidene hastig» i ei oppvekst der barnet tvinges til å modnes i ei forhasta takt. Disse representantene for både det offentlige og nærmiljøet framstår som blinde tilskuere utenfra, og slik blir familiens betente innside stadig mer insulær og forsegla. Hvordan skal så Anna komme seg ut, komme seg videre? I bokas andre del møter vi et «du» i møte med Annas «jeg», en gutt ved navn Jakob, og kjærlighetsrelasjonen dem imellom synes å muliggjøre de første stegene i Annas bearbeiding av fortida. Faren har gitt henne «ein mortar i grå granitt» for å «knuse minner med», og «du», Jakob, rydder plass på kjøkkenet for å «setje mortaren fram i ljoset». Sammen fletter Anna og Jakob «ei korg» av nervetrådene sine Gyldendal forlag «og kallar ho framtid». Dikt 85 s.

De vonde minnene som skal knuses framstår som en rekke polaroidbilder, «fastfrosne foto» – det er slik hun må huske dem, «for som scenar i ein film vert dei levande». Og slik vises de også for leseren: urovekkende tause og hverdagslige stilleben. Men i disse polaroidbildene ser vi en far som sitter lengst unna vinduet for at ingen skal «sjå at far min er bunden, sjå at mor mi er vakta hans». I bokas tredje del utvides også familieovergrepet i scener som viser «ein stor bror på kanten av ei brei hotellseng», en bror som «knekk bjørkekvistane rett av» og «fyrar opp inntil stammen», en bror som «legg hendene sine rundt brysta mine». Også dette overgrepet forties og spres med vinden, «legg seg på fjerne fjell». Aske er et annet bilde som går igjen, og jeg syns – uten å røpe mer av handlinga – det er rørende å lese om hvordan en sorg som kremeres, og minner som knuses, gir fortidas sandliknende fragmenter et allestedsnærvær i verden. Annas sorg og sinne legger seg som støv på alle flatene i livet hennes, skyller innover henne som evige bølger mot moloen hun betrakter verden fra. Fortidas aske smyger seg nemlig også inn i forholdet til Anna og Jakob, og framtidskorga deres. Fra barndommen av har «kjærleik» for Anna vært «strålen som streifar panna mi», noe uforutsigbart og forgjengelig. Et presserende spørsmål for henne blir hvor mye av familiens evne til vold og forgripelse hun har i seg, i sjølve arvestoffet, for «kva fyller du og eg korga vår med – om ikkje ungar?» Innimellom de søte og vare beskrivelsene av kjærlighet, skildres ei frykt for nærhet og berøring som blir mer og mer sår ettersom håpet om at Anna skal kunne omfavne si ega framtid begynner å falme. Diktenes tematikk er altså dypt alvorlig, og dybden blir mer bunnlaus for hver lesning. Samtidig benytter Telnes seg av en sparsommelig metaforikk og åpne, luftige verselinjer som inviterer leseren inn i det helt nære og tabubelagte. Alle leseropplevelser begynner derimot med et omslag og en tittel, og sjøl om «Om nettene brukar mor dråpeteljar» er ei vakker formulering, lurer jeg på hvorfor dette har blitt valgt som tittel. Plassen som 42

vies «mor» er delvis misvisende når far har en vel så viktig rolle i teksten, og det kryptiske i «dråpeteljar» kan være en snublestein. Lyrikkens potensial til å formidle det interne er også det som muliggjør sjangerens nærhet til leseren, og når dikt ikke fungerer, er det gjerne når man som sjølsentrert leser opplever at de sier, for å sitere Morrissey: «nothing to me about my life». I ei diktsamling med et såpass konkret forankra narrativ er det virkelig imponerende at Telnes likevel skaper et rom for leseren, og en åpnere tittel hadde gjort terskelen lavere til å tre inn. Men kanskje er denne effekten illustrerende for innholdet – for slik fungerer jo ofte minner, med smale innganger som er vanskelig å forklare for andre, og vanskelig å utvide nok til å lausrive seg fra. Håpet i og med denne diktsamlinga er at Svanhild Amdal Telnes minner oss på hvordan litteraturen kan belyse sjøl de mørkeste avlukkene i livet.

Johannes Tessem Jystad LEI AV Å IKKE VÆRE MEG – E n l e s n i n g a v «V i b a r e k j ø r e r , s å s e r v i »

«Jeg trenger ikke bli her», tenker hovedpersonen i Hilde Stålskjær Osens debut Vi bare kjører, så ser vi. Denne tanken er et underliggende premiss i romanen, men den er også en eksistensiell mulighet for alle mennesker. For vi trenger ikke bli der vi er, vi trenger ikke være den samme. Vi kan bevege oss, enten i geografisk forstand, eller i overført betydning, for eksempel i form av emosjonell eller intellektuell rørelse. Uro, lengting, nysgjerrighet eller fantasi – behovet for bevegelse kan ha mange grunner. Hovedpersonen i Stålskjær Osens roman kjenner på et slikt behov. I Vi bare kjører, så ser vi møter vi en navnløs, kvinnelig jeg-forteller, som bor i ei lita bygd på norskekysten. Hun kommer fra ei bygd på den andre sida av fjorden, og kom flyttende over for å gå på videregående, noen få år tidligere. Hun arbeider på et hotell, og tilbringer ellers tida med barndomsvenninna Miriam eller kjæresten Jørn. De ser på tv-serier mens de spiser skolebrød, kjører bil rundt i bygda eller ser på at Hurtigruta kommer og går. Stålskjær Osens språk er enkelt, men fanger inn den unge kvinnens hverdagsliv på en fin måte. Det veksles mellom ytre beskrivelser, hovedpersonens indre tanker og treffsikre dialoger. Beskrivelsene av steder og scener bidrar til å få fram en slags hverdagslighet, en følelse av det prosaiske, eller det rent ut kjedsommelige, ved livet i bygda. 44

Annika har Shell-uniformen på, hestehalen hennes vipper når hun sier hei. Fra det halvåpne vinduet bak henne kommer det høye smell, flaggstangsnora pisker mot flaggstanga ute på kaia, rytmen er hurtig og jevn. Jeg peker på skolebollene. To av dem, sier jeg.

I dialogene får romanen fram nyansene i de ulike relasjonene, og lar leseren ane hva som foregår mellom menneskene. Forholdet til kjæresten Jørn er et godt eksempel. Jørn er en arbeidskar, som jobber turnus på båt. Ellers er han interessert Cappelen Damm i bil, husbygging og andre Roman praktiske ting. Selv om de er 97 s. glade i hverandre, føler jegpersonen at kommunikasjonen dem imellom ikke alltid fungerer så godt. Hun vil gjerne snakke med ham, men hun vil det på en måte som han ikke klarer å møte.

Sjøen er svart der nede, den ser hard ut. Jeg stiller meg tettere inntil Jørn. Han drar capen sin lenger ned i panna. Si noe, sier jeg. Hva skal jeg si, sier han. Hva som helst, sier jeg. «Hva som helst», sier han. Så ler han. Hva vil du jeg skal si da, har vi det ikke fint som vi har det?

Miriam var naboen til jeg-fortelleren da de vokste opp, de er født med et par måneder mellomrom, og de har «alltid vært sammen». Slik er det også nå, de henger på hverandres hybler, de kjører bilturer og er på fester. Men også denne relasjonen, som i utgangspunktet er nær og sterk, preges av fortellerens følelse av 45

å være annerledes. Miriam har godt humør og er ubekymret, og hun synes at fortelleren gjør allting for komplisert, men egentlig er det enkelt, sier Miriam. Det er et tenkende, følsomt og litt usikkert menneske som trer fram i jeg-fortellerens karakter. Nettopp dette er en styrke ved romanen: hovedpersonens søken etter seg selv, hvem hun er og sin identitet. Når hun ikke får sove om natta, forsøker hun å skrive en liste med sine viktigste egenskaper, for å sirkle inn seg selv.

Jeg setter meg ved kjøkkenbordet med teen, tar en penn og en gammel regning som ligger der, snur den, så skriver jeg «romantisk», og under romantisk skriver jeg «liker å være alene», og så skriver jeg «trist», men stryker det ut og skriver «alvorlig» i stedet.

Jeg-fortelleren leter etter de riktige ordene for å beskrive følelsene sine. Når hun selv sliter med å finne disse, er det forståelig at det blir vanskelig å kommunisere de til Jørn og Miriam. Dette observerer også mormoren, som sier at fortelleren har mye av sin morfar i seg: «Du føler og skjønner mer enn så mange». Mormorens påstand om at hun skjønner mer enn mange, kan kanskje trekkes i tvil. Det er heller et problem at fortelleren har for mange store spørsmål, og for få svar. Hun lurer på hvem hun er, og hvor hun skal hen. En sosialantropolog fra byen besøker hotellet, og gir et glimt av en verden bortenfor Shellstasjonen og ferjekaia: Hun trenger ikke bli der hun er. I en dialog med Jørn sier jeg-fortelleren at hun er lei, og han spør henne hva hun er lei av. Hun svarer: «Av å være meg, sier jeg. Eller av å ikke være meg». Vi bare kjører, så ser vi er en roman om å ønske seg til andre steder og andre muligheter, men det er også en historie om å være fanget i det nære og kjente. En som står i spenn mellom slike ytterpunkter, kan bli lei av å ikke være seg selv.

Hilde Stålskjær Osen kunne dessverre ikke stille på debutantkvelden.

Håret mitt er ungt til sinns når jeg legger meg på lur og glaner, for jeg var heldig med min rasjon av gener, for sølvhår blander seg med gullhår. Jeg kjenner hele huet skinne, men jeg blir stille som Generation Silence som ikke ville snakke høyt om lyster og om laster, men bare ville grave, melke, slite. Nå vil jeg ligge her og hvilesynge i villnisset bak steinen. Brennesle og tistler rasper litt mot huden. Mor og far, de ligger under steinen, og sopphyfer og mark fortærer slektas minner, alle gamle verdensversjoner vaskes ut. I denne nye friske era vil jeg ligge og stirre på de ville unge, som ruller seg i gress og himmel, som virvler rundt som frø med vinger og støv, og støvet raser over dem som sover Nina Svenne

KØNTRIKVELD PÅ HABITAT

Habitat 20. oktober, kl.19:00

Hele kvelden: 100/70 Konsert: 80/50

i anmeldelsen av Roger Græsberg og Foreningens andreskive «Trøst» (2018). Køntri var tradisjonelt musikk for den hvite arbeiderklassa og ensomme hillbillyer, men køntriens modus operandi er allmenngyldig: følelser. Disse temaene finner vi også igjen i litteratur og film, men hva har de til felles? Denne lørdagen gjør vi Habitat om til en honky tonkbar, for å finne ut hva som egentlig er så bra med køntri.

Foto:Kjersti Sletteskog

«Er 2018 i ferd med å bli det store countryåret?», spurte Morgenbladet

Foto: Gunnar Johnsen

utafor, er fanga i egen usikkerhet eller bare sliter, og har blitt betegna som arbeiderlitteratur av resepsjonen. Han skriver også for musikkbloggen Dust of Daylight.

KVELDENS PROGRAM: 19.00 Slipp av //Køntri// Samtale mellom Jan Kristoffer Dale og Roger Græsberg Unnveig Aas leser 19.30 Foredrag om køntri og amerikansk kult u r, J a n K r i s t o f f e r Dale 20.45 Roger Græsberg og Foreningen spiller opp til dans. // er Litterært Kollektivs nye utgivelsesserie. I // kobles forskjellige kunstnere sammen for å samarbeid om en utgivelse. Vi spurte Jan Kristoffer Dale og Roger Græsberg om å skrive om deres forhold til køntri. Forfatter Jan Kristoffer Dale skal holde foredrag om køntrimusikk, film, litteratur og deres tematiske berøringspunkt, med utgangspunkt i amerikansk kultur. Dale, fra Froland, blei tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris for novellesamlinga Arbeidsnever (2016). Samlinga er rørende portretter om vanlige mennesker som har falt

Roger Græsberg er en musiker, låtskriver og bibliotekar fra Finnskogen. Med bandet Foreningen har han gitt ut to køntriskiver, “Triste sanger og vals” (2017) og “Trøst” (2018), til gode kritikker. Låta “Lyden av hjul” fra førsteskiva er, ifølge redaktør Rune Letrud i Dust of Daylight, “en av de aller fineste sangene som noen sinne er utgitt på norsk”, og terningene trilla viser at det lørdagsklare bandet leverer i toppsjiktet av norsk køntrimusikk med såre tekster, fine melodier og nydelig steelgitar. Græsberg har også gitt ut tre skiver med bandet The AntiMusic Bonanza. Unnveig Aas er fra Holmestrand, og har gått på forfatterstudiet i Bø. Hun er også musiker, spiller i Roger Græsberg og Foreningen, og har gitt ut soloalbumet ”Old soul”. Unnveig debuterte med «splittdiktsamlingen» Mannen er vakker fra livet og opp, som hun skreiv sammen med Linda Therese K. Utstøl. I høst kommer diktsamlinga Vi var enige om noe.

UORDEN

blodnæsen lurepasser horisonten flyder over fingeraftryk på grå beton spiller lutter falske toner ruinens brandsår vokser i periskopets øjeblikke dernede i dybets bedrag drukner havet i plastik sprogets blomster visner i arrogancens tørketilstand begravelsen foregår i stilhed sangen my generation klinger hult i ørerne Leif Achton-Lynegaard

MIDTNORSK DELFINALE I NM I POESISLAM 19:00

JUBILANTER

18:00

Litteraturhuset i Trondheim, SELLANRAA

Fire 100-åringer på 15 minutter

80/50

GRATIS

Sosiologisk poliklinikk André Bjerke ved Johan B. Mjønes Hans Børli ved Bendik Vada Tove Ditlevsen ved Pernille Høegh ”HVA ER GREIA MED GUTTA?” Lokal Bar & Kafé

18:00 80 /50 kr

Torun Lian Johan B. Mjønes Aslak Dørum

Aasmund O. Vinje ved Lars August Fodstad ... OG DEBUTANTER

19:30

Sosiologisk poliklinikk

80/50

Svanhild Amdal Telnes Jonathan August Lengali.

DEN MODERNE MASKULINITET Lokal Bar & Kafé

Hele kvelden: 100 / 70kr

20:00 80 / 50kr

Brit Aksnes Jon Krog Pedersen Hele kvelden: 100 / 70kr

KØNTRIKVELD PÅ HABITAT Jan Kristoffer Dale // Roger Græsberg

19:00 80/50

Roger Græsberg og Foreningen

20:30 80 / 50kr

Med forbehold om endringer. For oppdatert program og mer informasjon se www.litteraertkollektiv.no eller søk opp Litterært Kollektiv på sosiale medier

Ugress 2018 arrangeres av Litterært Kollektiv med støtte fra:

Hele kvelden: 100 / 70kr