Hallo Balkan!

Hallo Balkan! på Litteraturhuset 6.­­– 10. mai

Bekim Sejranovic´ Vladimir Arsenijevic´

(BosniaHercegovina/ Norge)

(Serbia)

Maja Hrgovic´ (Kroatia)

Aleksandar Hemon (BosniaHercegovina/ USA)

Hallo Balkan!

I år er det tjue år siden Bosnia-krigen ble avsluttet. Hva skjer med litteraturen på Balkan? Hvilke forfattere leder an, hva skriver de om og i hvilke sjangre? I løpet av fem dager gjør Litteraturhuset denne gangen Balkan.

Aleksandar Hemon, Maja Hrgovic´, Bekim Sejranovic´ og Vladimir Arsenijevic´. Markante litterære stemmer med ulike litterære prosjekter. De har røtter i Serbia, Kroatia og Bosnia-Hercegovina. Hvordan preger dette det de skriver?

Hvordan preger krigserfaringene tekstene? Og hvordan åpner de rommet slik at de kan skrive også om noe annet enn krig?

Alle arrangementene er gratis og foregår på engelsk, om ikke annet er oppgitt.

FOREDRAG

BARNEMORO

FORFATTERSAMTALER

GRATIS INNGANG

FILM

HISTORISK SØNDAG SPESIAL

ONSDAG 6. MAI KL.19.00

Sarajevo-star Aleksandar Hemon og Helge Jordheim Aleksandar Hemon hadde allerede startet forfatterkarrieren da han dro som turist til USA i 1992.

Planen var å bli noen måneder, men så brøt krigen ut i hjemlandet. Ni år etter, i 2001, skapte han furore med sin engelske debut: novellesamlingen Hvor er Bruno?

Gjennom romanen Nowhere Man fra 2002 og novellesamlingen Kjærlighet & Hindringer fra 2009 forsterket Hemon sin posisjon som en av USAs viktigste litterære stemmer. Han har også lenge vært premissleverandør i den litterære amerikanske offentligheten med sine antologiutgivelser av Best European Fiction. I disse dager kommer hans nye roman ut i USA, med tittelen The making og zombie wars.

På norsk er han aktuell med den personlige essaysamlingen Boka om alle mine liv, der han blant annet skildrer oppveksten i jugoslavisk Sarajevo og eksiltilværelsen i USA. Utgivelsen er oversatt til norsk av Hilde Stubhaug. Og fortsatt er det dekkende, det den bosnisk-amerikanske forfatteren tidligere har sagt om sine tekster: «triste bøker for humoristiske mennesker» og «humoristiske bøker for triste mennesker». Hva tenker så Hemon om alle de levde livene? Møt ham i samtale med Helge Jordheim, professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo.

TORSDAG 7. MAI • KL. 18.00

Jugolaboratorium Foredrag ved Vladimir Arsenijevic´ «Jugoslavia var selvfølgelig et mislykket eksperiment, og ferdig med det. Men det var minst en positiv ting med det jugoslaviske: det var som en diger skuff (vi trodde i hver fall det en liten stund) der man fikk plass til det man ville. Og så stappet vi oppi alt mulig, helt til rotet ble for tungt og skuffen ikke lenger kunne bære vekten av alle de jugoslaviske selvmotsigelsene.»

I essaysamlingen Jugolaboratorija fra 2009 undersøker og kritiserer Vladimir Arsenijevic´ ulike aspekter ved det jugoslaviske prosjektet generelt og serbisk politikk spesielt. Arsenijevic´ er en kjent forfatter og samfunnskritiker i hjemlandet. Nå foredrar han om (post)jugoslavisk litteratur og (post)jugoslavisk identitet og om det jugoslaviske eksperimentet. Hva kan vi si om Jugoslavia og det jugoslaviske prosjektet nå som det er over?

TORSDAG 7. MAI • KL. 19.30

Stemmer fra Balkan Hemon presenterer Arsenijevic´ og Hrgovic´ Vladimir Arsenijevic´ og Maja Hrgovic´ er yngre forfattere fra henholdsvis Serbia og Kroatia og skriver begge presis, uredd prosa i både novelle- og romanformatet. De to forfatterne har et kritisk blikk på utviklingen og samtiden i sine respektive hjemland.

Hvordan speiles serbisk og kroatisk realitet i deres tekster? Krigen, sårene som gror eller ikke gror, den europeiske økonomiske krisen som rammer de sårbare balkanske samfunnene så hardt? Og hvordan setter deres journalistiske virke preg på skjønnlitteraturen de skriver?

Aleksandar Hemon har gjennom sine antologier Best European Fiction gjort toneangivende europeiske forfattere kjent for et amerikansk publikum, og utdrag av både Arsenijevic´ og Hrgovic´s tekster har vært publisert der. Nå presenterer Hemon de to forfatterne for Litteraturhus-publikummet.

TORSDAG 7. MAI • KL. 21.00

På vei Filmvisning med innledning av Maja Hrgovic´ Den bosniske regissøren Jasmila Zbanic´ fikk knallkritikker for spillefilmen På vei da den kom i 2010. Filmen forteller historien om det unge paret Luna og Amar som lever et moderne liv i storbyen Sarajevo og planlegger en framtid sammen, til tross for at de begge er preget av krigens opplevelser. Tilfeldigheter gjør at Amar trekkes inn i et islamsk fundamentalistisk miljø, og påvirkningen derfra får store konsekvenser for det livet de lever.

Også Zbanic´s film fra 2006, Grbavica, vakte stor oppsikt da den kom. Her fortelles det om en mor og et barn som må leve med den vanskelige sannheten om at barnet er unnfanget ved en av de mange voldtektene begått av serbiske soldater mot bosniske kvinner i krigsårene. Filmen ble premiert med Gullbjørnen ved filmfestivalen i Berlin i 2006.

«En stor ære», svarte den kroatiske forfatteren Maja Hrgovic´ på forespørselen om hun kunne tenke seg å introdusere filmen på Litteraturhusets balkanske dager. Hrgovic´ har fulgt regissør Zbanic´s arbeid i en årrekke og er en stor fan. Filmen har bosnisk tale, norsk teksting og varer i 1 time og 40 minutter.

FREDAG 8. MAI • KL. 18.00

Women go West: The Search for Belonging in a Changing Europe Foredrag ved Maja Hrgovic´ Mødrene drar, barna blir igjen med fedre eller besteforeldre. Balkan rammes hardt av den nye europeiske økonomiske virkeligheten, og sliter samtidig med ettervirkningene etter krigen. Nå tømmes hele landsbyer for kvinner som reiser vestover på jakt etter jobb. Men hvilken pris betaler de på hjemmebane? Og hvilken pris betaler barna?

Hvordan preges familestrukturene av at kvinnene bor i utlendighet over lengre perioder?

Kroatiske Maja Hrgovic´ ble tildelt The Balkan Fellowship for Journalistic Excellence etter å ha publisert sine sosioøkonomiske og sosiologiske studier av kvinnemigrasjonen i den kroatiske avisen Novi List. Hun fikk også førstepremie for fremragende journalistikk av det balkanske nettverket for undersøkende journalistikk, og artiklene er publisert i boka Identity: The Search for Belonging in a Changing Europe.

FREDAG 8. MAI • KL. 19.30

Å skrive i eksil Med Bekim Sejranovic´ og Aleksandar Hemon Tjue år har gått siden Bosnia-krigens slutt.

Mange av dem som flyktet i krigsårene, vendte aldri tilbake, men etablerte seg på nytt i andre land. Hvordan påvirkes et menneskes identitet av mer eller mindre frivillig utlendighet og eksil? Hvilke konsekvenser har det for forståelsen av en selv å begynne på nytt, bytte språk og bli kulturelt marginalisert? Og når man er forfatter: Hvordan påvirkes skriften av det å leve i og mellom to kulturer?

Både Aleksandar Hemon og Bekim Sejranovic´ har røtter i Bosnia-Hercegovina.

Hemon er bosatt i USA, landet han var turist i da krigen brøt ut, og valgte å bli værende i. Sejranovic´ kom til Norge som flyktning fra samme område og har de senere årene bodd vekselsvis her og i BosniaHercegovina. I litteraturen deres beskriver de fremmedgjøringen og forvirringen som følger i kjølvannet av å bytte hjemland, om å prøve å finne fotfeste mellom mennesker de ikke forstår og ikke deler historie med.

Møt Hemon og Sejranovic´ i samtale.

LØRDAG 9. MAI • KL. 13.00

Balkanboogie Verden rundt med musikk og eventyr Det er hoppete, tøysete, skranglete, og ingen klarer å sitte stille når det blir balkan-beatboogie. Norske Atle Tømmervik kan spille nesten hva som helst på den fine trompeten sin. Irena Banjeglav har røtter i Serbia og er en rev på fiolin.

Og sammen med den norsk-karibiske fortelleren Sarah Ramin Osmundsen tar de turen nedover det europeiske kontinentet, helt til Serbia, Makedonia, Bulgaria og kanskje til enda flere land? Dette blir kanon, og alle kan få lov til å danse.

Passer best for barn fra fire år. Arrangementet foregår på norsk.

PÅ BARNEROMMET BLIR DET OGSÅ UTSTILLING AV BARNEBØKER PÅ BOSNISK, KROATISK OG SERBISK.

SØNDAG 10. MAI • KL. 13.00

Jugoslaviske krigsfanger i Norge Historisk søndag «Blodveien» kalles en del av veien i Saltdal kommune i Nordland fylke. Veien fikk navnet sitt etter et kors i blod som ble malt på en fjellvegg. Blodet kom fra en henrettet krigsfange, og korset ble malt av broren hans.

Fra juni 1942 og fram til freden var det 4041 jugoslaviske fanger i Norge. De fleste av disse var partisaner eller partisanersympatisører, og det store flertallet ble sendt til fangeleire i Nord-Norge og satt i arbeid blant annet på Nordlandsbanen og Blodveien. Fram til freden kom i 1945, mistet om lag 2400 av dem livet.

9. mai 2015 er det akkurat sytti år siden Tyskland kapitulerte. Vi markerer én dag seinere med å slippe til historiker Michael Stokke, som har skjebnen til de norske krigsfangene som hovedfokus i sin forskning. I denne ukas Historisk søndag spesial forteller han om Norges jugoslaviske fanger. Arrangementet foregår på norsk.

ARR.: TANUM LITTERATURHUSET, KAFE OSLO OG LITTERATURHUSET

GJESTER

Aleksandar Hemon

Maja Hrgovic´

Aleksandar Hemon er født i Sarajevo i 1964. Da krigen brøt ut i Bosnia, var han turist i USA og ble værende. Han er nå bosatt i Chicago. Hans engelske debut, Hvor er Bruno?, fikk enorm oppmerksomhet, og hans senere utgivelser har befestet hans posisjon som en av de viktigste stemmene i nyere amerikansk litteratur. Nå er han aktuell med Boka om alle mine liv, en personlig essaysamling om barndom, oppvekst og eksilerfaringer. Han er også tidligere redaktør for de årlige utgivelsene Best European Fiction.

Maja Hrgovic´ er født i Split i 1980 og regnes som en viktig kritisk stemme i hjemlandet Kroatia, både som forfatter, samfunnsdebattant og journalist.

Novellesamlingen hennes Pobjed¯uje onaj kojem je manje stalo (Den som bryr seg minst, vinner) ble tildelt den prestisjetunge National Kiklop Award, og hennes første roman, Živjet c´emo bolje (Vi skal leve bedre), kom ut i 2013. Hrgovic´ har bidratt i en rekke antologier, blant annet i Best European Fiction 2012 (redigert av Hemon) og Granta. Hun ble også tildelt The Balkan Fellowship for Journalistic Excellence, for sin artikkel om hva som skjer med familiene på Balkan når kvinner skaffer seg jobb i Vesten. Hrgović er nå aktuell med esseysamlingen Žena, majka, glupača (Woman, Mother, Emptyhead).

Bekim Sejranovic´

Vladimir Arsenijevic´

Bekim Sejranovic´ ble født Brcˇko i BosniaHercegovina i 1972. Han kom som flyktning til Norge i 1993 og har skrevet novellesamlingen Fasung (Juling), samt to romaner på kroatisk, som siden er blitt oversatt til norsk. Den første, På vei til ingensteds, vant Meša Selimovic´-prisen for årets beste roman på bosnisk, kroatisk og serbisk. Dette er en av de viktigste litterære prisene i det sørslaviske språkområdet.

En bedre slutt kom ut i 2013 og ble av NRKs anmelder omtalt som en europeisk samtidsroman det er verdt å merke seg. I tillegg oversetter Sejranovic´ fra norsk til bosnisk, kroatisk og serbisk, blant annet verker av Ingvar Ambjørnsen og Frode Grytten.

Vladimir Arsenijevic´ ble født i Kroatia i 1965, men vokste opp i Beograd. Han er forfatter, redaktør og samfunnskritisk spaltist. Romanen På nederste dekk kom ut i Serbia i 1994 og er en skildring av hardt urbant liv i skyggen av krigen.

Arsenijevic´ ble, som første debutant og yngste mottaker noensinne, hedret med den prestisjefylte serbiske NIN-prisen, og romanen ble oversatt til over tjue språk.

Blant hans nyere utgivelser er kritikerroste Predator, om ulike mennesker som har forlatt sine land og deres tragiske skjebner.

Utdrag fra denne romanen finnes i Best European Fiction 2011. I 2013 ga han ut romanen Let, i 2014 novellesamlingen Ovo nije veselo mesto.

TEKSTUTDRAG Aleksandar Hemon

3. US VERSUS THEM In December 1993, my sister and parents arrived as refugees in Hamilton, Ontario. In the first couple of months, my parents attended English-language courses, while Kristina worked at Taco Bell, a purveyor of fast «ethnic» food, which she preferred to refer to as Taco Hell. Things were very complicated for them, what with the language my parents couldn’t speak, the generic shock of displacement, and a cold climate that was extremely unfriendly to randomly warm human interactions. For my parents, finding a job was a frightening operation of major proportions, but Hamilton is a steel-mill town teeming with job-hungry immigrants, where many of the natives are first-generation Canadians and therefore friendly, and supportive of their new compatriots. Soon enough my parents did find work—Father at the steel-mill, Mother as a superintendent in a large apartment building, in which many of the tenants were foreign-born.

Yet within months, my parents started cataloguing the differences between us and them—we being Bosnians or exYugoslavs, they being purely Canadian. The list of differences, theoretically endless, included items such as sour cream (our sour cream—mileram—was creamier and tastier than theirs); smiles (they smile, but don’t really mean it); babies (they do not bundle up their babies in severe cold); wet hair (they go out with their

hair wet, foolishly exposing themselves to the possibility of lethal brain inflammation); clothes (their clothes fall apart after they wash them a few times), et cetera. My parents, of course, were not the only ones obsessing over the differences. Indeed, their social life at the beginning of their Canadian residence largely consisted of meeting people from the old country and exchanging and discussing the perceived dissimilarities. Once I listened to a family friend in what could fairly be called astonishment as he outlined a substratum of differences proceeding from his observation that we like to simmer our food for a long time (sarma, cabbage rolls, being a perfect example), while they just dip it in extremely hot oil and cook it in a blink. Our simmering proclivities were reflective of our love of eating and, by extension and obviously, of our love to life. On the other hand, they didn’t really know how to live, which pointed at the ultimate, transcendental difference—we had soul, they were soulless. The fact that—even if the food-preparation analysis made any sense—they did not love committing atrocities either and that we were at the center of a brutal, bloody war, which under no circumstances could be construed as love of life, didn’t at all trouble the good analyst.

Excerpt from The Book of My Lives.

First published 2013

by Farrar, Staus and Giroux, New York

TEKSTUTDRAG Aleksandar Hemon

3. MI PROTIV NJIH U desembru 1993. godine, moja sestra i naši roditelji su stigli u Hamilton, Ontario. U prvih par mjeseci, moji roditelji su pohađali kurseve engleskog jezika, dok je Kristina radila za Taco Bell, snabdjevače brze «etničke» hrane, koje je ona zvala Taco Hell.

Našim roditeljima se život preko noći zakomplikovao, tu je bio jezik koji oni nisu govorili, zatim opšti šok iseljeništva, i konačno hladna klima izrazito nesklona toplim ljudskim interakcijama.

Nalaženje posla je za moje roditelje bila zastrašujuća operacija nesagledivih razmera, ali je srećom Hamilton grad čeličana, pun imigranata koji su se doselili u potrazi za poslom. Dobar dio stanovništva bili su tek prva generacija Kanađana, te stoga prijateljski nastrojeni i puni podrške za svoje nove sunarodjake.

Uskoro su i moji roditelji našli posao – otac u čeličani, a majka kao nadstojnica u velikoj stambenoj zgradi, u kojoj je značajan broj stanara bio porijeklom iz inostranstva.

Uprkos tome, već nakon nekoliko mjeseci, moji roditelji su počeli sastavljati popis razlika između nas i njih – gde som mi bili Bosanci ili bivši Jugosloveni, a oni čisti Kanađani. Ta lista razlika, u teoriji beskonačna, uključivala je stvari kao sto su kiselo vrhnje (naše kiselo vrhnje – mileram – bilo je kremastije i ukusnije od njihovog); osmijeh (oni ti se stalno osmjehuju, ali je to neiskreno); bebe (oni ne ušuškavaju svoje bebe kad su velike hladnoće); mokra kosa (oni

izlaze napolje mokre kose, nesvjesni da mogu fasovati smrtonosnu upalu mozga); odjeća (njihova odjeća se raspadne već nakon nekoliko pranja), i tako dalje. Moji roditelji, naravno, nisu bili jedini koji su insistirali na ovim razlikama. Zapravo se njihov društveni život u Kanadi na početku mahom sastojao od susreta sa ljudima iz nekadašnje nam zemlje, i diskusije o svim uočenim razlikama.

Jednom sam slušao našeg porodicnog prijatelja, slobodno mogu reći zapanjeno, dok je objašnjavao podlogu svih razlika a na temelju njegovog opažanja da mi volimo kad se hrana polako i dugo krčka (sarma je savršem primjer), dok je oni jednostavno bace na veoma vruće ulje i gotova je za tren. Naše krčkajuće sklonosti odraz su naše ljubavi prema jelu, i samim tim očigledno, naše ljubavi prema životu. S druge strane, oni zapravo ne znaju da žive, što ukazuje na konačnu, transcendentalnu razliku –mi imamo dušu, a oni su bezdušni. Činjenica da – sve i da je ova analiza hrane imala ikakvog smisla – isti ti oni nisu skloni okrutnim zvjerstvima, a mi smo usred brutalnog krvavog rata, koji se ni pod kojim uslovima ne može opisati kao ljubav prema životu, uopste nije zabrinjavala našeg dobrog analitičara.

Odlomak iz Knjiga mojih života, Buybook (2014), Sarajevo.

S engleskog prevela Irena Žlof

TEKSTUTDRAG Maja Hrgovic´

Kazne: prvih meseci iskušala sam na sebi neke od najgorih kojih sam se mogla sjetiti. Dopustila sam da Vjeran ode. Samo sam šutjela dok je trpao u torbe i kutije svu svoju odjeću, drven od tableta za smirenje koje mu je propisao doktor – nije čak ni plakao, samo je sustavno, beskrajno sporo, satima slagao tu robu, pa kozmetiku, cipele, sitnice sa radnog stola. Kad je bio gotov sa pakiranjem, htela sam mu pomoći, ali samo me je gledao tim crvenim očima, dugo me je gledao- prezrivo ili ravnodušno? ,nisam znala odrediti – sve dok nisam počela osjećati da nešto u meni vene i da bih se mogla srušiti na koljena pred njim. Tada sam se okrenula i izašla na balkon, i pustila ga da se sam pati sa prtljagom.

Kasnije je došla i njegova majka i otac i bez rijeci su odnosili stvari u kombi koji je čekao dolje pred zgradom.

Igračke i bebina robica: ostale su u stanu. Hranilica i neraspakiran mali sklopivi tobogan od debele plastike u živim bojama.

Terapija koju mi je prepisao doktor: ne uzimam je. Ne pijem nikakve tablete, nikakav alkohol, ne želim popust u ispaštanju.

Nikavu anesteziju za dušu. Umjesto toga, svaki dan za sebe smišljam novu kaznu. Danas sedim na balkonu i slušam to stravično kričanje.

*** «Baby blues», tepaju mi eufemizmom u bolnici gdje moram ići na terapiju; kažu, nekad se nešto dogodi s hormonima, nakon poroda, pa stalno plačeš. Plačeš i ne možeš stati. Plakala sam i kad mi je sisama prokrvarila bradavice, bila je gladna i nije se zaustavljala, zakačila se usnama o moju dojku kao metilj i potezala dok nije počela curiti krv, jer mlijeka nije bilo.

«Hranila sa je iz osjećaja dužnosti, ne iz ljubavi.» Kad sam to rekla psihijatrici, pravila se da me ne smatra monstrumom, trudila se jako da ne vidim da me se gnuša, jer ne samo da sam ubila svoje dete, nego ga nisam ni volela.

Ulomak iz romana Živjet ćemo bolje.

Arteist (2013), Zagreb.

TEKSTUTDRAG Maja Hrgovic´

Punishments: first months I tried out on myself some of the worst ones I could think of. I let Vjeran leave. I didn’t say anything while he was stuffing all his clothes into bags and boxes, stoned from the tranquilizers prescribed by a doctor. He didn’t even cry, he just systematically, infinitely slowly arranged those clothes for hours – then cosmetics, shoes, trifles from the desk. I offered to help, but he just stared at me with those red eyes, he stared for a long time – contemptuously or indifferently? I couldn’t make it out – until I started to feel that something in me was fading and that I could break down on my knees in front of him. Then I turned away and went out on the balcony, and let him struggle with the luggage by himself. Later, his mother and father came around and without a word took the stuff into a van that was standing in front of the building.

Toys and baby wardrobe: they were left in the apartment. A high chair and an unpacked little folding kids slide made from thick plastic in lively colors.

The medicaments prescribed by the doctor: I don’t take them. I don’t take any of the pills, no alcohol, I don’t want a discount in expiation. No anesthesia for the soul. Instead, every day I think of a new punishment for myself. Today I’m sitting on the balcony and listening to that horrible screeching.

*** «Baby blues,» they soothed me euphemistically in the hospital where I had to go for treatment; they said that sometimes something happens with hormones after the birth and you constantly cry. You cry and you can’t stop. I cried when my nipples started bleeding from her sucking, she was hungry and wouldn’t stop, she clung with her lips to my breast like a liver-fluke and tugged at it until it started to bleed, because there was no milk.

«I fed her because I felt that was my duty, not because of love.»

When I said that to the psychiatrist, she pretended not to regard me as a monster, she tried really hard to conceal her disgust, for not only did I murder my child – I never even loved it.

Excerpt from the novel Živjet ćemo bolje (We Shall Live Better) Translated from Croatian by the author herself.

TEKSTUTDRAG Bekim Sejranovic´

3. DOBAR ĆUKO Uvlačim pohlepno poslednji dim kroz kartosnki filter džointa, gaism ga i bacam opušak sa balkona studentskog doma.

Pokušavam ga usmjeriti prema kontejneru gdje su sada umesto galebova došle svrake. Izlazim potom s balkona i koračam uskim i dugačkim hodnikom. S lijeve strane su troja vrata studentskih soba i zajednicka kupaonica, s lijeve takodjer troja vrata i zajednička kuhinja. Ulazim u svoju sobu, zadnju s lijeve strane, odmah do kupaonice, uzimam kuksak, provjeravam jesu li mi putovnica i avionska karta na mjestu, osvrćem se još jednom po sobi i izlazim.

Iza mene je ostala samo jedna kutija s knjigama. Ostale stvari pripadaju stvarnom stanaru sobe sa sjevera Norveške koji je otišao kući za letnje praznike. Uobičajeno je da studenti svoje sobe ljeti iznajmljuju, turistima, sezonskim radnicima ili pak drugim studentima. Zaključavam sobu, izlazim iz lijevog krila sedmoga kata i, po dogovoru, ostavljam ključ u ormariću s osiguračima za struju. Nakon što sam pritiskom na gumb pozvao dizalo, začuje se tup zvuk njegova pokretanja. I dok osluškujem kako se dizalo penje, u mene se uvlači onaj poznati osjećaj praznine i nedovoljnosti. Život otrpljen u nekakvim privremenim smeštajima, domovima, prihvatnim centrima, hotelima za samce, poluprivatnim sobama. Vječne selidbe s jednom kutijom kniga i jednom torbom

odjeće. Tavorenje u prostorijama nikad većima od tri sa tri, bjegovi od neplaćenih stanarina, izgovori zbog kašnjenja plaćanja, paranoje od kucanja na vrata, izmišljanja identiteta, nesigurnost pred pitanjima tipa: ko si, što si, što radiš, odakle si, gdje živiš?

Moj se identitet, priznavao sam to sebi ponekad, sastoji od hrpe poluistina, maštovito ispričanih laži, te iskrivljenih i nedorečenih odnosa sa ženama. Ničega više tu nema, niti bi trebalo biti.

Izlazim zgađen i krenem nizbrdo prema autobuskoj stanici gdje će me pokupiti autobus za aerodrom. Prolazim pored onih svraka, lupnem bučno nogom o asfalt, želeći ih potjerati, ali one ne mare, baš nimalo. Jedna okrenu glavu malo iskosa, kako bi me bolje zarobila svojim zlim okom i zakrešta otegnuto i oštro.

Praznovjerno i patetično pomislim kako je, eto, nakon svega, nakon osam godina, ovo ispraćaj koji dobijam iz Norveške.

Ulomak iz romana Nigdje, niotkuda, Profil international (2008), Zagreb.

TEKSTUTDRAG Bekim Sejranovic´

3. FLINK BISK Grådig suger jeg inni meg den siste røyken gjennom jointens papp-filter, slukker den og hiver stumper fra studenthjemmets balkong. Jeg forsøker å sende den mot søppelkassen der kråkene nå har overtatt etter måkene. Jeg forlater balkongen og skritter nedover den lange og trange korridoren. Til venstre er dørene til tre studenthybler og det felles badet, til høyre tre studenthybler til og det felles kjøkkenet. Jeg går inn på rommet mitt, det siste på venstre side, rett ved badet, tar ryggsekken min, sjekker om pass og flybillett er der de skal, tar en ekstra titt rundt i rommet og går. De andre tingene tilhører ham som egentlig bor i rommet, en student fra Nord-Norge som er hjemme på sommerferie.

Det er vanlig at studentene leier ut rommene sine til turister, sesongarbeidere eller til andre studenter. Jeg låser døren, går ut fra venstre oppgang i sjuende etasje og etterlater nøkkelen, etter avtale, i sikringsskapet. Jeg trykker på heisknappen og hører det dype dunket idet den setter i gang. Og mens jeg lytter til heisen som stiger oppover, kjenner jeg den kjente følelsen av tomhet og utilstrekkelighet komme innover meg. Et liv levd i alskens midlertidige bopeler, hjem, mottakssentre, billige hoteller med langtidsleie, lånte hybler. Evig flytting med en kartong bøker og en bag med klær. Trange opphold i rom på under ti kvadratmeter,

flukt fra ubetalte husleier, unnskyldninger for forsinket betaling, paranoia når det banker på døren, oppdiktede identiteter, usikkerhet når noen stiller spørsmål av typen: hvem er du, hva er du, hvor kommer du fra, hvor bor du? Av og til har jeg innrømmet for meg selv at min identitet består av en haug halvsannheter, fatasifullt fortalte løgner, og kronglete forhold til kvinner. Mer er det ikke å si, og det er greit.

Kvalm over meg selv går jeg ut av bygningen og setter kursen nedover bakken mot busstoppet der flybussen vil plukke meg opp.

Jeg passerer kråkene og tramper hardt i asfalten, i håp om å jage dem bort, men de bryr seg ikke, ikke i det hele tatt. Den ene legger hodet litt på skakke, så den kan fange meg bedre med sitt onde øye, og skriker et langt og skjærende «kraaaa». «Etter alt som er skjedd, etter åtte år, er dette kanskje avskjedshilsenen jeg får fra Norge», tenker jeg, overtroisk og patetisk.

Utdrag fra romanen På vei til ingensteds, Bokvennen (2013), Oslo. Oversatt fra bosnisk av Jon Kværne.

TEKSTUTDRAG Vladimir Arsenijevic´

JEDAN MINUT: DAMBOVA SMRT (60) u poslednje dve godine nije se više ni pomerao iz svog mračnog kutka u Calle de Colon (59) niko ga nije dirao niti terao odatle, postao je neka vrsta atrakcije, crna tačka inače besprekornog grada (58) turisti su svakodnevno dolazili da ga slikaju, skretali su s ušančenog pravca kroz La Ramblu (57) saginjali se, dlanovima se oslanjali o kolena i zagledali ga, diskutovali tihim glasovima (56) fotoaparati su škljocali, blicevi sevali, kamere zujale (55) studenti umetnosti sedali su prekoputa njega prekrštenih nogu, leđima se oslanjali o hladan, kameni zid (54) vadili blokove i sveske i pribore za crtanje, olovke, ugljen i flomastere, brzopotezne skice su nastajale (53) gradski psi su ga njuškali pa odlazili zgroženi a da on ničega nije ni bio svestan (52) jednom se čak, iako mimo svog znanja, našao i na jednoj razglednici ali bio je to, hvala bogu, samo nekakav umetnički projekat (51) na toj slici ležao je na hladnom kamenu poput klade, poput mrtvog mesa (50) niz hrapavi obraz slivala mu se povraćka a za njom gusta slina (49) prošarana crvenim vlaknima krvavog ispljuvka i formirala baricu na pločniku (48) dok je iznad njegove glave bleštao natpis na nekoliko evropskih jezika (47) «DOBRODOŠLI U PREDIVNU BARSELONU! – Hasan, 27» «Jes vazda bio ružan, očiju mi», tako je davne osamdeset četvrte govorila Hasanova pijana majka pred rodbinom i prijateljima okupljenim na proslavi njegovog dvanaestog rođendana, i slegla ramenima, s neobičnom mešavinom ljubavi i gađenja osmatrajući

koščato lice, impozantan nos i upale, sitne oči svog sina jedinca pre nego što bi joj pogled obuhvatio i njegova dva kolosalna uha, «al na koga je vako klempav, e to nikom nije jasno!» Za stolom se zaorilo od pijanog, razularenog smeha. A klempav je Hasan bio toliko da mu je neko još u prvom razredu osnovne škole u rodnom Sarajevu doviknuo: «Vid Dambe majketi!» I to je tako ostalo i nalepilo se na njega zauvek kao maska koju nikako nije mogao da strgne sa sebe dok su podrugljivi glasovi oko njega godinama odjekivali: Dambo, Dambo, Dambo, Dambo!

(46) a sad je leto 2000. i kiša neprestano pada, nebo se otvori odjednom (45) pa dobuje, dobuje, budi čak i Hasana iz njegovog večitog sna (44) on s težinom podiže glavu da osmotri krupne kišne kapi kako padaju na svet izvan njegovog skloništa pod kolonadom (43) i opet je nemoćno spusti u sopstvenu povraćku – taj meki, mlaki jastuk koji se odmah razbeži pod pritiskom (42) sve dok mu se obraz napokon ponovo ne susretne s hladnim kamenom (41) tik do raspadnutih invalidskih kolica u kojima bučno hrče Aurelio (40) grbavi Aurelio bradatog lica prekrivenog slojem višegodišnje štroke i gadnom uvoštenom dubokom kapuljačom (39) Aurelio koji je negde usput u životu izgubio levu ruku i obe noge (38) njegov jedini pravi preostali prijatelj na ovom svetu…

Odlomak iz romana Predator.

Samizdat B92 (2009), Beograd.

TEKSTUTDRAG Vladimir Arsenijevic´ ONE MINUTE: DUMBO’S DEATH (60) For the last two years he had not stirred from this dark corner in the Calle de Colon (59) no one bothered him or drove him away, he became a kind of attraction, a black mark in an otherwise faultless city (58) tourists came every day to take his photograph, they turned off their well-worn route through La Rambla (57) bent down, leaned their hands on their knees and stared at him, discussing him in quiet voices (56) cameras clicked, flashes flared, lenses hummed (55) art students sat down opposite him with their legs crossed, tucked their feet under their buttocks (54) took out pads and sketch books and drawing materials, pencils, charcoal and felt-tipped pens, rapid sketches came into being (53) the city dogs sniffed him and slunk away in horror without him being aware of anything (52) once, even, although he was oblivious to it, he ended up on a postcard, but that was, thank goodness, simply an artistic project (51) in that picture he was lying on the cold stone like a log, like dead flesh (50) vomit had slid down his rough cheek, followed by thick snot (49) coloured with red strands of bloody spit, forming a little puddle on the pavement (48) while above his head there was a shiny notice in several European languages (47) «WELCOME TO GLORIOUS BARCELONA! Hasan, 27» «He always was ugly, honest to God,» that’s what his drunken mother said way back in nineteen eighty-four, in front of family and friends gathered to celebrate his twelfth birthday, shrugging her shoulders with an unusual mixture of love and revulsion as she surveyed the bony face, imposing nose and small, sunken eyes of her only son, «but how did he get to be so flop-eared, that’s what

no one knows!» Everyone round the table roared with drunken laughter. And indeed, Hasan’s ears were so huge that even in his first year at primary school in his native Sarajevo someone called after him: «Hey, there goes Dumbo!» And it stuck, like a mask that he was never able to pull off, while mocking voices round him echoed: Dumbo, Dumbo, Dumbo, Dumbo…

(46) and now it was the summer of 2000 and it was raining continuously, the sky had suddenly opened (45) and now it was pouring, pouring, it had woken even Hasan from his eternal sleep (44) he raised his heavy head to watch the fat drops of rain falling onto the world outside his shelter under the colonnade (43) and then dropped it back feebly into his own vomit - that soft, tepid pillow which dispersed at once under the pressure (42) until his cheek finally met the cold stone once again (41) just beside the clapped out wheelchair in which Aurelio was snoring loudly (40) hunch-backed Aurelio with his bearded face covered with a layer of several years of filth and a horrible waxed deep hood (39) Aurelio who had somewhere along the way lost his left arm and both his legs (38) the one true friend he had left in this world ...

Excerpt from the novel Predator. Translated from Serbian by Celia Hawkesworth. Published in Best Europian Fiction 2011, Dalkey Archive Press (2010) Champaign and London

HALLO BALKAN! LITTERATUR FRA SERBIA, KROTIA OG BOSNIA-HERCEGOVINA Samtaler • Foredrag • Film

ONSDAG 6.5 KL. 19 Sarajevo-star

Aleksandar Hemon & Helge Jordheim

TORSDAG 7.5 KL. 18 Jugolaboratorium

Vladimir Arsenijević om det jugoslaviske eksperimentet

KL. 19.30 Stemmer fra Balkan

Aleksandar Hemon presenterer Vladimir Arsenijević & Maja Hrgović

KL. 21 På vei

Filmvisning og introduksjon ved Maja Hrgović (Regi: Jasmila Zbanić, 2011)

FREDAG 8.5 KL. 18 Women go West: The Search for Belonging in a Changing Europe Maja Hrgović om kvinnemigrasjon fra Balkan

KL. 19.30 Å skrive i eksil

Aleksandar Hemon & Bekim Sejranović

LØRDAG 9.5 KL. 13 Balkanboogie

Musikk og fortellinger for barn med Atle Tømmervik, Irena Banjeglav & Sarah Ramin Osmundsen

SØNDAG 10.5 KL. 13 Jugoslaviske fanger under 2. verdenskrig Historisk søndag med Michael Stokke

Alle arrangementer er gratis og foregår på engelsk, om ikke annet er oppgitt.

Se www.litteraturhuset.no/balkan for programoppdateringer og mer informasjon.

Litteraturhuset ligger i Wergelandsveien 29 – ta t-banen til Nationaltheatret, trikk 11, 17 eller 18 til Welhavens gate eller buss 21 til Homansbyen.

Programmet er støttet av Kulturrådet og den amerikanske ambassaden i Oslo.

Добродошли

Velkommen Welcome

Dobrodošli Se www.litteraturhuset.no/balkan for programoppdateringer og mer informasjon.

Wergelandsveien 29, 0167 Oslo • Tlf.: 22 95 55 30 post@litteraturhuset.no • www.litteraturhuset.no