Magazine Tenir by milla

GI DE UNGE EN SJANSE

Oktober 2018 Oktober 2018

ha få bli bevare opprettholde

tenir /tə.niʁ/

INNHOLD

S.06

S.12

PAPIRLÃ&#x2DC;S

TRYGGERE RUSMIDLER

by Karoline Aanesen

by Kari Bu

S.28

S.34

INGEBORG

HEROIN= FULL KONTROLL

by Kari Bu

S.18

S.20

DET PERFEKTE MENNESKE

GI DE UNGE EN SJANSE

by Kristine Storli Henningsen

by Trond Henriksen

S.38

S.42

TENK NYTT OM DEG SELV

EMILIE SKOGVANG

by Kari Bu

PAPIRLØS by Karoline Aanesen

Er du sjuk så er du sjuk. De som oppholder seg i Norge ulovlig må også ha lege. I ei gate i Oslo ligger virkelighetens «Valkyrien». – Her holder vi åpent to ganger i uka og pasientene som oppsøker oss trenger ikke å vise noen papirer, forteller han. Helsesenteret for papirløse migranter driftes av Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo og Oslo Røde Kors. Helsetilbudet har vært i gang siden oktober 2009. Det startet i det små med én kveld i uka. Siden det åpnet, har det hatt 3800 pasienter. Tiltaket ble satt i gang for å hjelpe dem som ikke får hjelp noe annet sted. En hovedvekt av menneskene som oppsøker senteret vårt har fått endelig avslag på asylsøknaden.

Mange fikk med seg dramaserien som gikk på NRK sist vinter, om den desperate legen Ravn (Sven Nordin) og dommedagsfantasten til Leif (Pål Sverre Hagen). De to inngår en allianse, og etablerer en illegal klinikk ved den nedlagte T-banestasjonen Valkyrien i Oslo. Klinikken tilbyr hjelp til dem som av ulike grunner må unngå kontakt med det offentlige helsevesenet. Serien var fri fantasi. Men jeg fikk nylig høre om et «anonymt helsesenter» i Oslo, som her hjelper mennesker uten papirer. Jeg ble umiddelbart nysgjerrig. En rekke spørsmål dukket opp i hodet mitt. Ikke minst ville jeg vite mer om denne problemstillingen, som jeg ikke hadde tenkt på tidligere. I dagens nyhetsbilde hører vi ofte om asylsøkere som får avslag på søknaden sin og migranter som forsvinner «under jorda» før de i det hele tatt har registrert seg i Norge. Men hva skjer når mennesker som oppholder seg ulovlig blir sjuke? Jeg ankommer en adresse i Oslo. Jeg møter Frode Eick i inngangen. Den daglige lederen viser meg straks rundt om. På et helt vanlig legekontor med venterom, undersøkelsesrom og kontorer.

– Vi har ikke kapasitet til så veldig mange flere enn de pasientene vi tar inn nå, cirka 900-1000 pasienter i året, sier Eick. Uten de til sammen 170 frivillige som jobber her, hadde mennesker som trenger det stått uten et tilbud om helsehjelp. – Det viktige for oss er at folk skal ha tilgang til helsehjelp, uansett hvilken situasjon de er i. Nå har helsesenteret åpnet. Frode Eick følger meg ut til venterommet. Det har blitt fullt av pasienter. Jeg kommer ganske fort i kontakt med Murtaza Aqa Pegah

foto av Rendiansyah Nugroho - Unsplash

(30). Hun er fra Iran, og forteller at hun har vært i Norge i 12 år.

Den daglige lederen mener helsetilbudet de gir burde være et statlig ansvar.

– Jeg mangler oppholdstillatelse, men venter på en avg jørelse, sier hun. Hun har med seg sønnen Ari (2) og sin mor, som er på besøk i Oslo. – Dette er nok det eneste helsetilbudet for meg, forteller Murtaza videre. Hun forteller at hun tidlgere har slitt med panikkangst, men har fått mye hjelp av spesielt Røde Kors. – Der er de alltid positive. Hvis jeg mangler mat eller klær går jeg alltid dit.

– Vi mener dette burde ligge utenfor de innvandringspolitiske reglene og retningene. At vi skiller mellom politikk og retten til å få helsehjelp. Det blir ikke gjort i dag. Vi blander de to tingene. Det blir feil. Grunnlaget i problemstillingen er tuftet på en feilforståelse. Det er ingen tall som viser til at flykninger kommer til Europa for helseproblemer eller trenger helsehjelp. At de har tilgang til leger for problemer med eksempelvis vorter eller menstruasjonen, gjør heller ikke at de blir. Forskriftene bryter med menneskerettighetene, det mener Eick. Han sier at han gjerne kan diskutere hvor grensene skal gå, men mener at alle burde ha tilgang til primærhelsetjenester uansett.

Uten verken opphold eller inntekt får Murtaza bo hos barnefaren, da selv om de er i et forhold. – Det siste mottaket jeg var på lå på Rognan, men det var ikke bra der. Altfor trangt, forteller hun. Den iranske jenta er fortvilet over at hun ikke får barnehageplass til sønnen sin. – Han er en veldig aktiv toåring, og vi bor i en liten leilighet. Han er utrolig sosial og trenger å være sammen med andre barn, sier hun. Hun har søkt flere ganger, men får bare beskjed om at gutten må være fylt fire år før han får plass. Murtaza fikk Ari med en mann fra Irak. Om hun blir returnert til Iran vil ikke sønnen få oppholdstillatelse der, dette på grunn av farens nasjonalitet. Han vil i tillegg få en vanskelig oppvekst. Den lille gutten sitter i barnekroken og leker. Han er blid og full av energi. Det er snart Murtazas nummer som ropes opp og jeg takker så mye for praten. I dag skal hun bare fornye en resept. Hun er veldig fornøyd med det helsetilbudet som hun mottar her. – Jeg har bare 10 kroner i lomma. Likevel kan jeg komme hit og få den hjelpen jeg trenger. Frode Eick kan fortelle at senteret kan holde det gående fordi det har to solide organisasjoner i ryggen. Dermed får de det de trenger til driften, selv uten øremerkede midler. Budsjettet er lite. Staben består av oppunder fire stillinger fordelt på seks personer. – Vi er helt klart avhengig av de frivillige som jobber her gjennom året, sier Frode. De består av sykepleiere, leger, psykologer, tannleger og miljøarbeidere. Helt opptil to tredjedeler av dem som behandles her, er mennesker som har fått endelig avslag på asylsøknaden eller gått «under jorden». – Men vi har også pasienter som har hatt opphold, og mistet retten av en eller annen grunn. I tillegg har vi en del rumenere og polakker som ikke har registrert seg i Norge, sier Eick.

– Poenget er at alle mennesker har rett til helsehjelp, uansett hvilken sitasjon de befinner seg i, fastslår Eick. Medarbeiderne her kommer ofte ekstra tett inn på noen pasienter. Frode kan fortelle om en ung afghansk mann ha husker ekstra godt. – Denne mannen var dårlig og psykisk sjuk. Det var vel ganske så klart at han ikke hadde noe grunn til asyl. Men han hadde rømt på grunn av dårlige familieforhold og en onkel som ville ta livet av ham. I tillegg var han blitt misbrukt. Han hadde en god grunn til å flykte, men ikke ut fra de offisielle kriteriene for å få beskyttelse. Han levde på gata i den perioden han var her, og kom jevnlig til psykolog. En dag kom han ikke lengre. Om han lever eller er dratt tilbake til Afghanistan vet vi ikke. Eick sier at pasienter som har kommet fast over en tid og plutselig forsvinner, er noe de tenker veldig mye på. – Vi undrer jo på hvor de er blitt av. Men vi er jo helsepersonell, og vi må fornøyd med å kunne hjelpe mennesker som trenger hjelp der de er nå. Så får vi bare håpe at de får hjelp der de kommer. Helseplager er mange ting. Senteret fikk i gang tannhelsetilbud etterhvert.

“Jeg har bare 10 kroner i lomma. Likevell kan jeg komme hit og få den hjelpen jeg trenger”

foto av Angelos Michalopoulos - Unsplash

– Dette har vært et stort behov hos mange pasienter, og vi følte vi ikke fikk gitt noen tilbud på tannhelse. Så søkte vi Extrastiftelsen og fikk innvilget et treårig prosjekt. Så nå har vi tannlege her hver onsdag, sier lederen fornøyd. Personalet prøver å hjelpe samtlige pasienter, men noe kan de vanskelig tilby.

dem informasjon om hvor de kan få denne hjelpen, uttrykker Frode. Senteret har lagt vekt på å holde seg til helsetjenester i utvidet forstand, men de er ikke et velferdssenter. – Vi tilbyr gruppesamlinger, vi har psykososiale tilbud, vi tilbyr noen å arbeide frivillig her, samt i Røde Kors og Kirkens Bymisjon. Gruppa oppsøker senteret fordi de sliter med psykiske problemer kan gi grunn til uro.

– Vi har jo våre begrensninger. Alt som har med spesialisthelsetjenesten går da helt utenfor vår kompetanse, selv om vi har gynekolog her. I tillegg er det viktig for ham å understreke at helsesenteret på ingen måte er en erstatning for legevakta, så ting som naturlig hører til der sendes dit. – Hvis det kommer noen pasienter som har brukket noe eller trenger røntgen, sårskift og lignende, blir de sendt til legevakt. I tillegg vil gravide kvinner og barn som trenger vaksine ha rett til oppfølging av helsestasjoner. Vi tar imot pasientene her, men formidler dem videre. Samtlige pasienter trenger egentlig mye mer enn bare helsehjelp.

– Generelt sett har de fleste av dem flere traumatiske hendelser bak seg. Noen har fått bedre hjelp til å takle dem enn andre. De som ikke har fått så god hjelp har vi størst bekymring for. De kommer til psykolog her. Men siden tilbudet vårt passeres på frivillighet, har det sine begrensninger, sier Eick, og fortsetter: – Disse menneskene trenger en trygghet og stabilitet, noe helsesenteret ikke kan gi i tilstrekkelig grad. Det er veldig vanskelige rammer for mange, siden de psykologiske problemene er vevd inn i en vanskelig livssituasjon. Mange er blitt sjuke av det. Men vi prøver å være et sted de alltid kan komme til. I møtene med pasientene prøver fagarbeiderne å hjelpe dem med det de kan gjøre selv for å forbedre hverdagen.

– De kommer g jerne med hele livene sine. De trenger mat, de trenger klær og de trenger juridisk bistand. Dette kan vi ikke hjelpe dem med. Men vi prøver å gi

på nettet. Men telefonnummer finnes, og opplysninger om veibeskrivelse gis på telefon. I tillegg er senteret å finne i kommunens brosjyrer på ulike språk.

– Selv med en slik påkjenning kan regelmessighet være viktig. Å spise faste måltider, sove når det er natt, fysisk aktivitet og ikke minst dyrke det sosiale nettverket er svært viktig. Uteseksjonen i Oslo kommune er en tett samarbeidspartner til helsesenteret.

– Vi ønsker å være synlige for dem som trenger oss. Vi har jobbet mye de siste årene for å være mer synlige i gatemiljøet, melder Frode Eick. Senteret opplever faktisk at pasientene som regel får være i fred. – Noen er redde for å bli tatt når de reiser kollektivt. Hvis de ikke har kjøpt billett, eller ikke har råd til billett, kan de bli holdt ig jen til politiet kommer. Da kan det bli ID-sjekk og oppfølging. Det finnes eksempler i fra Bergen hvor politiet også besøkte akuttovernattingen for slik ID-sjekk. – Slikt gjør oss urolige, sier Eick.

– De jobber da ute på gata hver dag, og følger pasienter opp hit av og til.Bakgrunnen for at helsesenteret holder til på en litt diskret adresse, er for pasientenes skyld. – Vi ønsker å signalisere til pasientene at det skal være trygt å komme hit. Vi tør ikke gi noen garantier, men vi har ikke noe annet alternativ å gi dem. Senteret er synlig og kjent, men vi ønsker ikke å proklamere at vi er her. Adressen hit er av den grunn ikke å finne

foto av Church of the King - Unsplash

Klokka nærmer seg fire. Mer personell er kommet på jobb. De gjør seg klar til å ta imot nye pasienter. Skal det være et helsetilbud for «de ulovlige»? Frode Eick mener man bare g jør vondt verre med å ikke gjøre noe som helst.

– Husk at de ikke har den samme rettssikkerheten som vi har når de blir utsatt for ting. I tillegg finnes det eksempel på mennesker som er utsatt for vold, og som oppsøker politiet for å anmelde. Hvor de da risikerer å bli tatt og fraktet med til Trandum. Generelt må vi ikke g jøre situasjonen verre enn den trenger å være for denne gruppen, fortsetter han. – Vi ser jo at mange av de som kommer til oss lever fra dag til dag, noen time til time. Siden de har svært få rettigheter og lever i en veldig vanskelig situasjon, har de verken mulighet eller kapasitet til å ta et valg i livet. På den andre siden: Når noen har gått her over en periode og fått god hjelp, hender det at de velger frivillig retur eller har mer giv til å jobbe med saken sin videre.

– Vi må vekk fra den forståelsen at grunnleggende helsehjelp skal være noe du har opparbeidet deg rett til. Vi må arbeide ut fra menneskerettighetene.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo mai 2017.

TRYGGERE RUSMIDLER by Kari Bu

Advokat Dagfinn Hesset Paust vil gjøre rusmidler tryggere.

kan vi møte etterspørselen H vordan etter rusmidler på minst mulig

søvndyssende. Alkohol er det. Dermed er alkohol mer narkotisk enn flertallet av de stoffene vi kaller narkotika.

skadelig vis? Det er kampsaken til advokat Dagfinn Hessen Paust.

– Det er utrolig at man har klart å begrunne et generelt forbud mot narkotika ved å vise til egenskaper som ikke gjelder alle stoffene på lista. Det snakkes mye om rusavhengighet. En god del av stoffene er ikke vanedannende. Man snakker om overdoser, men det er stoffer på lista du praktisk talt ikke kan få en dødelig overdose av. Oppføring av hvert enkelt stoff på narkotikalista bør anses som kriminalisering av en unik handling, og bør begrunnes særskilt av lovgiver.

Det er fire år siden Paust leverte masteroppgaven i juss. Den handlet om skadefølgeprinsippet i norsk narkotikalovgivning. Prinsippet sier at straff ikke bør brukes mot skade som folk gjør på seg selv. Det fins mange eksempler på at vi ikke straffer svært risikabel atferd i Norge. Ekstremsport er lov. Selvmordsforsøk og selvskading, som å rispe seg opp med kniv, er ikke straffbart. Hvorfor straffer vi da bruken av visse rusmidler, som vi velger å kalle narkotika?

Det generelle forbudet mot narkotika gir idag advokater mye å g jøre. Ikke alle narkotikasaker handler om at noen vil ruse seg. En familie på Karmøy importerte cannabisolje grunnet datteren på ett år som var alvorlig syk. De hadde lest seg til at oljen kunne hjelpe mot spasmene og anfallene hennes. Medisinene hun fikk på sykehus hadde så store bivirkninger at hun holdt på å dø. Cannabisoljen var jo ikke godkjent i Norge, fordi den inneholdt 0,2 prosent THC. Altså det rusgivende stoffet i cannabis. Imidlertid inneholdt oljen mye mer av et annet stoff: CBD. Det var dette stoffet som kunne hjelpe ettåringen. Familien fikk tilsendt en flaske i posten fra Sverige hver måned. Jenta ble fort bedre. «Det var som om hun kom ut av en dvale», sa faren hennes da VG omtalte

– Du kan godt si at narkotika kan skade mange flere enn bare brukerne. Men det samme g jelder jo alle typer selvskading. Folk som ødelegger seg selv, eller som tar stor risiko, kan påføre utgifter på fellesskapet. Ikke minst kan pårørende lide. Når vi straffer narkotikabruk, sier vi g jerne at det handler om å ta avstand fra rus. Det g jør det ikke, så lenge alkohol og tobakk er lovlig. Da må vi heller diskutere hvilke rusmidler vi bør tillate, og hvordan vi skal regulere dem. Det som regnes som narkotika i Norge, er stoffer oppført på narkotikalista. Dagfinn Hessen Paust påpeker at de aller fleste stoffene på lista faktisk ikke er narkotiske i medisinsk forstand. Narkotisk vil si sløvende og

foto av Christian S - Unsplash

saken. Hun ble mer aktiv, og fikk mye mindre anfall. Så fikk familien politiet på døra. Forsendelsen var blitt stoppet i posten. Dagfinn Hessen Paust ble koblet inn i forbindelse med straffesaken.

skadet folk mer enn rusmiddelet g jorde. Samtidig lyttet man til forskninger som viser at cannabis gir noe mindre helseskade enn alkohol. Folkehelsa kan tjene på det, hvis noen bytter ut alkohol med cannabis. Leger i California så også at stoffets effekt på regulering av insulin kunne være positivt, i et land med store fedmeproblemer. Likevel tror jeg noe annet har vært avgjørende for legaliseringen, nemlig inntektene. Det er fryktelig mye å tjene på cannabis, penger som før ble kastet etter gangstere. I Colorado er noen av disse inntektene øremerket for rusforebyggende arbeid i skolen. Noen mener at straff for narkotikabruk er nødvendig for å beskytte sårbare mennesker. At legalisering bare vil g jøre livet lettere for de ressurssterke, som vil bruke ulovlige rusmidler av og til. Dagfinn Hessen Paust mener tvert imot at dagens forbudspolitikk rammer de mest sår-bare, og har mindre betydning for de ressurs-sterke. Nå har Stortinget vedtatt en såkalt rusreform. Den handler, blant annet, om å avkriminalisere bruk av narkotiske stoffer, samt en besittelse av mindre mengder. Et utvalg skal finne ut hvordan det kan gjøres.

– Jeg kan ikke gå for mye inn på denne saken, men jeg kan si at ingen liker å få besøk av politiet. I hvert fall ikke når de bare prøver å skaffe nødvendig medisin. Jeg mener familien handlet i nødrett. De hadde ikke tid til å vente på at oljen skulle bli godkjent som medisin. Legemiddelverket sa at oljen bare var narkotika på papiret. Den inneholdt bare en nærmest teoretisk mengde med THC. Jeg fikk saken henlagt. Dermed slapp familien å få en stor bot for innførsel av narkotika. Det er ikke noe man vil ha på rullebladet. I California ble cannabis lovlig til medisinsk bruk allerede i 1996. Siden har det skjedd store endringer i USAs lovgivning rundt dette stoffet. De siste årene har flere delstater legalisert cannabis. Ikke bare som medisin, men også som et rusmiddel. Det er en stor endring, i et land som pleide å ha strengere straffer på området enn Norge. Senest i 2005 ble 684 000 amerikanere fengslet bare for besittelse av cannabis. Hvordan i all verden kunne legaliseringen bre seg så fort?

– Det er en stor faglig enighet om at avkriminalisering vil lette trykket på de mest sårbare brukerne. Forskning viser også at det ikke fører til nevneverdig økning i rusbruk. Så er jo spørsmålet om full legalisering vil

– USA har erkjent at det er absurd å fylle feng-slene med folk for mindre, offerløse overtred-elser. Straffen

“Jeg kjenner flere dørvakter som sier at de ville ha hatt langt færre ordensproblemer å rydde opp i hvis folk brukte andre rusmidler enn alkohol”

nativ rusprofil og lite salg i baren, hvor g jestene hadde symptomer på bruk av MDMA. Da står man bare og tvinner tommeltotter som vakt, med mindre man vil slå ned på selve bruken. Jeg kjenner flere dørvakter som sier at de ville ha hatt langt færre ordensproblemer å rydde opp i hvis folk brukte andre rusmidler enn alkohol.

øke bruken på en slik måte at problembruken også øker. I amerikanske stater hvor cannabis selges lovlig, har bruken økt. Men vi ser ingen økning i antallet cannabisavhengige. Jeg tror det skyldes at forbud mot rusmidler virker mest preventivt overfor folk som uansett ikke ville fått særlig rusproblemer. Sjansen for å bli oppdaget for ulovlig rusbruk er slett ikke den samme for alle. De som blir tatt, er g jerne kjenninger av politiet, ungdom eller folk som bruker rusmidlene i det offentlige rom. Det vil si: de mest sårbare brukerne.

Nå jobber advokaten for Foreningen Tryggere Ruspolitikk (FTR). I foreningens fagkomité sitter blant andre Sverre Eika, en lege som har betydd mye for rusavhengige i Oslo. FTR ønsker at ulike rusmidler skal reguleres basert på kunnskapen vi har om dem. Stoffene som dominerer i dagens åpne russcener er opioider (som heroin), amfetamin og bensodiazepiner. Paust mener at disse bør være del av legemiddelassistert rehabilitering (LAR), eller gis av fastlegen. Han ser muligheter for å selge andre stoffer lovlig. Venstre har foreslått et «ruspol» med lettere narkotiske stoffer. Forslaget ble hårfint nedstemt på partiets landsmøte i vår. Oslo-politiker Ola Elvestuen var blant dem som stemte for. Advokaten er usikker på om Vinmonopolet er den beste modellen for andre rusmidler. Han tror det er mer å lære av Norsk Tipping. De har innført en grense for hvor mye du kan tape i løpet av en måned før du ikke får spille lenger. Mer risikable spill har lavere

– Veldig mange folk bruker ulovlige rusmidler i årevis, uten å komme i kontakt med politiet. Du finner dem i alle yrkesgrupper, men de snakker jo ikke høyt om det. Det er heller ikke sikkert de tar til orde for en mer liberal narkotikapolitikk. Jeg vet om både jurister, leger og politifolk som selv bruker ulovlige stoffer, men som utad støtter forbudet. De får uansett være i fred med rusbruken sin. Jens Stoltenberg ble ikke tatt da han brukte hasj. Hadde han blitt det, ville han nok kanskje ikke blitt statsminister i Norge eller NATO-sjef. Hadde Barack Obama blitt tatt for sin bruk av marihuana og kokain, kunne han ikke blitt president. Som mørkhudet ville han kanskje blitt skutt under pågripelsen også. Politifolk flest er kjent for å støtte en streng narkotikapolitikk. Hvordan er det med jurister? Paust sier

“Veldig mange bruker ulovlige rusmidler i årevis, uten å komme i kontakt med politiet. Du finner dem i alle yrkesgrupper, men de snakker jo ikke høyt om det.”

at meningene er delte, og at det er stor takhøyde for ulike syn innad i bransjen. Flere tidligere høyesterettsdommere, som Ketil Lund, har kjempet for å avslutte krigen mot narkotika. Kanskje er det litt flere jurister som ønsker en mindre streng politikk, mener Paust. En av årsakene til det kan være pensum på jusstudiet. – Studiet tar rettssosiologi som valgemne. Der lærer vi at en lov ikke alltid resulterer i det som var hensikten med å vedta den. Jeg tror mange jurister er mer bevisst på dette enn politiet er. Dagfinn Hessen Pausts profesjonelle befatning med rus begynte lenge før han ble advokat. I hele sju år jobbet han som dørvakt i utelivsbransjen.

tapsgrense. Spilleren kan også sette en grense for seg selv som er enda lavere. Advokaten har flere forslag til regulert salg av ulike rusmidler. – Visse rusmidler bør kanskje ikke selges til folk før de har tatt et kurs. En annen mulighet er at du bare kan kjøpe og bruke stoffet på et bestemt sted. Noen rusmidler fordrer et trygt miljø. De bør ikke tas på et utested der hvem som helst kan komme inn og gjøre hva som helst. Et argument som ofte brukes imot å legalisere flere rusmidler, er at vi allerede har nok problemer med alkohol. Får vi ikke bare mer problemer hvis flere stoffer selges lovlig? Her er det viktig å skille mellom bruk og problembruk, sier Dagfinn Hessen Paust.

– Jeg har tatt folk på fersken i å bruke mange rare rusmidler. De mest atale menneskene har som regel bare vært fulle. Samtidig har jeg overlevert en del folk til politiet for befatning med ulovlige stoffer. Det har gitt meg mye dårlig samvittighet. Jakten på brukerne skaper mange unødvendige konflikter på utesteder. Jeg har også jobbet på arrangementer med en alter-

– Forbud kan holde bruken av rusmidler på et lavere nivå, men målet må være å redusere skade. Da må vi også ta hensyn til skadene som følger av forbudet. Dagens ruspolitikk tvinger jo folk til å bruke alkohol som alibi når de er ute på byen. Mange drikker ved

i Norge. Du har ikke lov å plukke soppen hvis du vet at det er fleinsopp. Vet du ikke hva du plukker, kan du heller ikke straffes.

siden av andre stoffer. Alkohol er noe av det farligste du kan kombinere med andre stoffer. Folk dør av GHB og alkohol i kombinasjon, for eksempel. Med regulert salg av visse rusmidler som nå er ulovlige, kunne vi hatt utesteder som ikke fikk selge alkohol hvis de solgte noe annet. For noen er alkohol som å spille russisk rulett. De mister kontroll over handlingene sine. I fremtiden blir det nok mulig å teste sin egen genetiske sårbarhet for uheldige effekter av visse rusmidler.

– Denne type sopp kan vokse i hagen din. Det finnes enda ikke forskning som sier at psilocybin er verken skadelig, og/eller vanedannende. Noen erfarer at stoffet kan gi dem rike og meningsfulle opplevelser. Det er verdt å spørre om de ikke kan få være i fred. Jeg mener at min klient skal frifinnes på bakgrunn av retten til privatliv. Saken er anket oppover. Vi får se om domstolen tørr å ta stilling til en ny forskning på rusmiddelet.

Det finnes rusmidler som ikke preger de tunge rusmiljøene, men som likevel er så helseskadelige at Paust helst ikke vil de skal bli mer utbredt. Hva skal vi gjøre for å dempe etterspørselen etter slike stoffer? Her tenker Praust særlig på kokain. Stoffet er vanedannende, øker risikoen for slag og alvorlige hjerteproblemer, og kombineres gjerne med alkohol. Det hjelper lite å selge kvalitetskontrollert kokain i et regulert marked. Skadene fra stoffet skyldes ikke først og fremst at det er urent.

Det generelle forbudet mot narkotika har mange følger som advokater får innblikk i. En av Pausts kvinnelige klienter ringte politiet fordi hun ble utsatt for vold i sitt eget hjem. Da politiet kom, sa gjerningspersonen at den fornærmede hadde narkotika i leiligheten. Politiet begynte å lete, og fant en liten mengde cannabis. – Plutselig var politiet mindre interessert i voldssaken og mer interessert i rusmiddelet. Kvinnen fikk høre at hun måtte komme en annen dag og anmelde voldsepisoden på politistasjonen. Forelegget for oppbevaring av narkotika fikk hun med en gang. Dette er ikke den samme jenta som fikk mye oppmerksomhet i media for en lignende sak: Hun som ble voldtatt, og så bøtelagt for hasjbesittelse fordi politiet fant bilder av stoffet på mobilen.

Hvordan skal vi unngå at folk bruker kokain? Kanskje kunne mildere koka-produkter tillates, som koka-snus eller te, mener advokaten. Hans beste forslag er å gjøre mindre skadelige stoffer, med en lignende appell, lovlige. I England gikk bruken av kokain ned i en periode hvor stoffet mefedron var lovlig. Det finnes jo flere, mindre skadelige rusmidler som tiltaler kokainbrukere. I Colombia foretrekker de rike nattklubbg jestene stoffet 2C-B framfor kokain. Hvis nok folk bytter ut kokain med noe annet, vil færre være interessert i å smugle kokain til Norge. De aller fleste er enige om at smugling av narkotika må straffes. Paust er likevel skeptisk til de store ressursene som brukes på dette.

– Slike saker er ikke sjeldne enkelttilfeller, sier han. – Det er en del av dem. Så er det alle sakene der rusavhengige må sone korte dommer fordi de er tatt med mer enn et halvt gram heroin. De kan bli tatt for å selge stoff til en annen rusavhengig, som neste dag ville ha solgt stoff til dem. De korte dommene øker risikoen for overdose enormt, når folk kommer ut av fengsel med lavere toleranse for stoffet.

– Jeg satt i en rettssak med elleve tiltalte. Hver tiltalt hadde to advokater. Vi satt ni uker i ting-retten. Senere ble det ankesak. Dette koster det offentlige mange millioner. I tillegg til dette kommer politiets etterforskning. De domfelte ble dømt for innførsel av større mengder narkotika til landet. Tilbudet av stoff på markedet var like stort etter at de ble fengslet. Når noen blir tatt, begynner andre å slåss om markedsandeler. Det blir mer vold, og grovere metoder for å lure politiet. Det er gangsterne som kontrollerer markedet, ikke politiet. Blir det stofftørke i dag, skyldes det ofte heller at leverandørene holder tilbake stoff for å jekke opp prisen. Det g jorde Taliban med heroin i Afghanistan rett før USAs invasjon. Politiet innrømmer at de bare klarer å stoppe 4% av innsmuglet stoff til Norge. Siden 1980-tallet er realprisen for de fleste narkotiske stoffer mer eller mindre halvert. Det er stor forskjell på klientene Paust har hatt som «rusadvokat». Nå forsvarer han en mann som ble tatt for en liten mengde fleinsopp til eget bruk. Soppen inneholder det forbudte stoffet psilocybin, men den vokser vilt og er lett å finne

“For noen er alkohol som å spille russisk rulett. De mister kontroll over handlingene sine. I fremtiden blir det nok mulig å teste sin egen genetiske sårbarhet for uheldige effekter av visse rusmidler.”

foto av Hajran Pambudi - Unsplash

muligheter for inntjening som ikke utnyttes i dag. Narkotika er veldig lukrativt sammenlignet med mye annet på det svarte markedet. Mange ville aldri ha endt opp som gangstere uten denne mekanismen for rekruttering. De kriminelle som ble igjen ville ha hatt et mindre marked å tjene penger i. Advokaten har en klar melding til alle som vil ha et samfunn med mindre problembruk av rusmidler: Se på bakenforliggende årsaker.

Hva mener advokat Paust er den mest skadelige konsekvensen av dagens ruspolitikk? Svaret kommer raskt. – Forbudet mot narkotika er en perfekt mekanisme for å rekruttere vanskeligstilt ungdom til en kriminell løpebane. Når ungdommene begynner å røyke hasj, finner de fort ut at det er lurt å selge hasj for å finansiere forbruket. De kriter stoff, og vikler seg inn i gjeld. Snart skylder de penger til feil personer, som i sin tur har g jeld til feil personer høyere i systemet. Pengegjeld blir til tjenestegjeld. Slik vikles du inn i tyngre kriminalitet. Salg av narkotika er lavterskelrekruttering av gangstere. Når du begynner å selge litt hasj, føles det ikke kriminelt. Så tvinges du til å bryte flere grenser. Salg av narkotika drar inn svimlende summer. En del av disse pengene brukes til å finansiere verre aktiviteter: menneskehandel, terrorgrupper og mye annen kriminalitet. Det store spørsmålet er: Ville ikke gangsterne bare funnet noe annet å tjene penger på hvis lovlige utsalg og leger overtok markedet for narkotika? – Det ville de, men det er ikke slik at det fins store

– Absolutt alle mennesker har vært rusfri en gang. Hvorfor begynner noen å ruse seg hver dag, i stort omfang? Det må vi snakke mye mer om. Det handler mest om psykisk helse, og andre problemer vi må ta tak i før folk begynner å ruse seg. Du hjelper ingen bare ved å ta fra dem rusen. Du må gi dem alternativer.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo juni 2018.

DET PERFEKTE by Kristine Storli Henningsen

Jeg sitter i Spania og leser om «generasjon prestasjon» og «prosjekt perfekt». Om hvordan unge mennesker i Norge opplever et økende press, fra alle kanter, om å prestere på alle plan. Så ender de opp som motløse, utslitte, deprimerte, angstfylte og spiseforstyrrede.

Jeg har barn som nærmer seg tenårene i rekordfart, og jeg observerer dem ofte sammen med vennene. De virker som glade unger. Frie, harmoniske, bekymringsløse. Slik alle barn burde ha det. Og det skyldes ikke at det ikke er prestasjonspress.

dyre vesker. Være tynne nok. Ha sixpack. Trene hver dag. Drikke proteindrikker. Helt fra prepubertal alder. Som en venninne av meg sa: «Jeg fant igjen en ønskeliste fra jeg var 11 år. Da ønsket jeg meg en dukke. Det er så tydelig at jeg fremdeles er et barn. Min tiårige datter og hennes venninner ønsker seg sminke og klær til bursdagen». I sommer var jeg hjemme i Norge, og vandret rundt på Frogner. Jeg er selv oppvokst på Hovseter i Oslo, men hadde mange venner i Frogner-distriktet. Jeg husker hvordan vi løp rundt under tak i store kunstnerleiligheter. Samlet kastanjer i Bygdøy Alle. «Klumpa» på trikken. Drakk brus på «Kafe Cloudion», og betraktet alle de originale menneskene. Noen satt å tegnet litt. Andre skrev. Eller drakk vin og hadde høylytte samfunnsdebatter. Og, innimellom, innslag av de fine Frogner-fruene, med hatt og kåpe, som artige rariteter i kaoset vårt.

Det er det, nemlig. På skolen er det svært tøffe krav til engasjement og karakterer. Stryker de i et fag må de gå trinnet om ig jen. De har lekser hver dag, også i helgene. På musikk-konservatoriet er det krav om at de øver hver dag, og de må opp i eksamen en gang i halvåret. Klarer de ikke kravene må de prøve igjen, eller finne på noe annet. Jeg opplever at skolen, i den andalusiske provins-byen vi bor i, som langt strengere enn norske skoler. Men på alle andre plan er det fritt. Her får barn være barn, og stort sett bråke og løpe rundt som de vil. Bursdagene er slik: Barna møtes i sentrum, henger sammen en stund, spiser kake på en lokal kafe og tusler deretter hjem. Alle gir en femtilapp til moren, som kjøper en gave fra hele g jengen. Nada mas. Når jeg snakker med venninner som har barn på den norske skolen så hører jeg en helt annen historie. Det blir et stadig høyere press på hvordan bursdagene skal være – enkelte steder er det amerikanske tilstander (grøss og gru). Foreldrene får spørsmål om hva de tjener. Barna er opptatt av å kle seg i merkeklær. Ha

Nå, da jeg var tilbake, slo det meg hvor annerledes alt var. På annethvert gatehjørne var det en skjønnhetssalong, der man kunne pilate seg strammere, yoga’e seg yngre, skjøte på øyevippene, perfeksjonere håret, gjøre huden glattere, tennene hvitere. Det vrimlet av kafeer der kakene var byttet ut med overprisede grønne juicer som renser og forynger. Jeg gikk rundt og følte meg som en vandrende feil. Som et stykke søppel midt i det grønne, plettfrie landskapet. Noe som måtte rettes

E MENNESKE på. Slankes, kles opp, forlenges, forynges, renses. Etter bare noen minutter. Tenke seg til å vandre rundt i dette hver dag? Jeg er bare et menneske, jeg også. Selvsagt hadde jeg vrengt lommeboken til slutt og gitt etter. Litt hvitere tenner måtte jeg vel ha. Og jeg burde strengt tatt gå ned noen kilo. Da hadde jeg blitt mer lik menneskene rundt meg, som så ut som om de kom rett ut av et skjønnhetsmagasin. Gyllen hud, hvite tenner, to vifter av øyevipper, glatt hår, ikke en kilo for mye og uten en flekk på merkeklærne. Vi mennesker er og blir flokkdyr. Vi blir påvirket av alt vi ser og alle rundt oss, uansett hvor mye vi hevder at vi klarer å stå imot. Utestengelse fra flokken er noe av det verste vi kan oppleve. Derfor forsøker vi ofte å ligne dem vi er sammen med. Dette vet reklamebransjen å utnytte. Blir vi eksponert for noe mange nok ganger, glir det inn til slutt. Og kommer det fra et menneske vi identifiserer oss med, eller ser opp til, er påvirkningen enda litt sterkere. I den andalusiske provinsbyen vi bor i slipper vi dette fasadepresset. Barna må jobbe hardt på skolen. Utdanning er for mange den eneste veien ut fra fattigdommen, forklarer jeg mine barn. Og det er noe du alltid kan falle tilbake på. Men ellers må du være så rebelsk og barnslig og original du bare vil. Bare vær. Det moderne samfunnet har gitt oss mye. Men jeg tror også vi har mistet noe på veien. Friheten til å være vårt unike, feilfulle jeg.

illustrasjon: Tommas Leikvangmoen

Teksten sto på trykk i =Oslo april 2018. Du kan lese flere personlige betraktninger fra Kristine i boka «Nærhet i tastenes tid».

GI DE UNGE

EN SJANSE by Trond Henriksen

Den tiden av livet som preger deg mest som et menneske har dessverre liten prioritet pĂĽ den politiske agenda. Har du opplevd en valgkamp hvor politikerne snakker om ungdomstiden? Om de vanskelige utfordringer som oppstĂĽr nĂĽr man skal finne ut av seg selv og omgivelsene?

foto av Camilla Langholen

Har du egentlig hørt en politisk leder si; – Vi skal gi ungdommene det løftet som er nødvendig for å trygge oppvekstvilkårene til neste generasjon..? Sannsynligvis har du aldri hørt det, og grunnen kan være kunnskapsløshet, eller politikere som er mer opptatt av å telle penger, og som tror blindt på at Børsen er det eneste som gir avkastning til samfunnet. Det er trist å se deres passivitet til dagens ungdomskultur, det kan koste oss enorme beløp i fremtiden. Det viktigste en nasjon kan gjøre er å investere i sine barn, men man må ikke glemme ungdomstiden! Vi har definitivt et velferdssamfunn vi kan skryte av. Du har blitt født i et land med gode systemer fra starten av livet. Helsestasjoner, barnehage og skole er fastsatt frem til ungdomstrinnet. Det skjer store holdningsendringer hos ungdommer fra 8. til 10. trinn – kanskje den mest intense utviklingsfasen man g jennomgår i hele livet. Fra å ha hatt ganske lunkne holdninger til alkohol og tobakk går man til full kjennskap på to år! Omtenksomheten, og/eller lojaliteten har også forandra seg i denne perioden. Det å si ifra til foreldrene når det skjer noe, er blitt til tysting. Dermed blir hverdagen til ditt barn mindre synlig på svært kort tid.

foto av Cameron Kirby - Unsplash klining i et baksete. Det er så mange utfordringer i dagens ungdomskultur som er lysår unna vår egen barndom. Hadde du Snapchat…? Slengte du ukritisk sensuelle bilder av seg selv i puberteten til hele verden..? Var hasj like vanlig som alkohol på dine fester…? Nå går alt så jævla fort, voksenpersoner har meldt pass for lengst og teknologien raser videre.

Det skjer da også store forandringer i tankemønsteret når seksualiteten skal utforskes, det samme g jelder med rusmidler, og mange uheldige valg skal tas. Det tilhører dessverre fortiden til flere av oss. Ungdomstiden er utrolig sårbar med sine mange viktige valg. Hvem er jeg..? og hvor skal jeg…? Videre interesse for barneidretten kommer til et avg jørende punkt. For mange blir det kulere å henge med noen venner på hjørnet enn å sitte på innbytterbenken; – Dessuten er trener’n en kjip drittsekk..!

Uansett hvor åpent vårt samfunn har blitt, er det svært mange unge som aldri blir sett. Kravene er enorme, hvor arv og miljø spiller en viktig rolle, men selv i de beste familier kan man oppleve en vanskelig ungdomstid. Selvrealisering og karriere-valg kan fort g jøre deg blind for barnas behov. Tids-unnskyldninger er en dårlig forutsetning for god oppdragelse og nærhet til ditt barn. Smerten av å føle seg glemt, eller at man ikke strekker til, er like vondt i alle samfunnslag. Da kan rus og destruktiv adferd bli en konsekvens av den store, vonde ensomhetsfølelsen.

Forelskelse kan føre til et negativt miljøskifte for noen. Unge jenter som er betatt av eldre gutter er en kjensgjerning, da kan fort håndballen bli bytta med heftig

Jeg stiller meg ofte spørsmålet; – Hvilket tilbud har ungdom som ikke liker fotball, ikke spiller i band eller andre strukturerte aktiviteter..? Er det bra at McDonald’s er det eneste reelle tilbudet disse unge har, eller et kjøpesenter hvor man kanskje kan møte noen andre likesinnede på en benk? Er det en næringsrik oppvekst? Dessverre er ungdomsklubber et nedprioritert felt i Norge, og det er fryktelig trist. De blir ofte en salderingspost, særlig hvor kommuneøkonomien er anstrengt. Så da tar Rådmannen frem kniven og skjærer ned alt som ikke er lovpålagt. At fritidsklubber ikke er en lovpålagt tjeneste, er faktisk en stor skam!

“Uansett hvor åpent vårt samfunn har blitt, er det svært mange unge som aldri blir sett. Kravene er enorme, hvor arv og miljø spiller en viktig rolle, men selv i de beste familier kan man oppleve en vanskelig ungdomstid”

foto av Camilla Langholen

Fritidsklubber er viktige tiltak mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Dette er en av få arenaer hvor ungdom kan få en veiledning om viktige samfunnsspørsmål utenfor skoletiden. Dessuten er tilhørigheten til en ungdomsklubb sunnere enn å henge på et kjøpesenter. Hadde det ikke vært for alle de frivillige, så ville enda flere tilbud ha vært nedlagt.

Siden 2002 har det vært en stor nedgang i antall årsverk i sektoren på underkant av 40 %, og nær 1 av 3 fritidsklubber har vært truet av nedleggelse i løpet av de fem siste årene. Økte overføringer til kommunene har ikke medført en satsing på fritidsklubber. Svak kommuneøkonomi har alltid vært en trussel mot fritidsklubbenes eksistens, på lik linje med andre ikke lovpålagte kulturtilbud. Mange av fritidsklubbene i Norge overlever på grunn av ildsjelene som jobber der. Ofte i lave stillingsprosenter og med god hjelp fra frivillige. Ungdommen trenger fler engasjerte og brennende sjeler som gir en meningsfull fritid, noen ganger er en liten prat og en klapp på skuldra nok til at en spire kan gro.

Alle politikere burde vektlegge fritidsklubber og ungdomshus som en spydspiss i en kommune sitt generelle forebyggende arbeid. Skoleverket er en lovpålagt oppgave, så desto viktigere å beskytte deres fritid. Hvorfor kommunene ikke har et lovpålagt tilbud til ungdom er bare virkelighetsfjernt. Særlig når 40% prosent av norske ungdommer bruker fritidsklubber jevnlig. Det gjør dem til den største fritidsaktiviteten etter idretten.

Enger-utvalget (NOU2013:4) sier her at fritidsklubben er den glemte kulturarenaen. Det skyldtes at den enkelte kommune bestemmer om de skal ha tilbud til ungdom, og hvor omfattende det skal være. Jeg tror de fleste innbyggerne i Norge ønsker at slike tilbud skal være lovpålagt. Nå er det Stortingsvalg om fem måneder og du har sjansen til å påvirke politikerne som kan forandre loven og sitter på pengesekken. Vi er en nasjon med økonomiske midler til å satse på ungdom, vi har ikke råd til å la være!

Fritidsklubben er også det eneste alternativet for barnefamilier som ikke har råd til dyre sportsartikler og reiser. Aleneforeldre med et ansvar for flere barn kan føle utilstrekkelighet og depresjoner når man ikke klarer å oppfylle sine barns ønsker. Barne, ungdomsog familiedirektoratet publiserte nylig en rapport som viser at antall barn i lavinntektsfamilier øker i Norge. For meg har det vært en stor oppdagelse å starte ungdomsprosjektet til Kirkens Bymisjon i Halden, særlig fordi jeg selv har bakgrunn som rusmisbruker og kriminell. I mange kommuner inngår fritidsklubber i SLT nettverk og andre kriminalitetsforebyggende nettverk hvor ulike kommunale tjenester samarbeider, mens den frivillige virksomheten g jerne ofte er relatert til kulturaktiviteter i regi av fritidsklubben eller andre. Tettere samarbeid med kommunen er nødvendig da flere frivillige organisasjoner ser behovet for å drive ungdomsrettet tiltak, ofte med økonomisk støtte fra staten. Folkehelserapporten viser at rundt 16 prosent av barna i Halden, det er omtrent hvert 6 barn, lever i familier som karakteriseres som fattige og som har store utfordringer i hverdagen.

Gi ungdommen et milliardløft, ellers er jeg redd det i fremtiden vil gå hardt utover budsjettene til helseog justisdepartementet.

Jeg kan bekrefte at enkelte ungdommer har store utfordringer, som kan og vil koste kommunen store summer. Det vil være til det beste for alle parter at kommunen tar oppvekstproblematikken på alvor. Gjennom fritidsklubbene har man en mye større mulighet til å bygge fornuftige broer og relasjoner til ungdommene. Gi dem målretta hjelp mot de riktige etatene hvis det er nødvendig. Motivere, støtte, diskutere og veilede er bare litt av funksjonene til en fritidsklubb. Tilhørighet gir samhold, samhold gir verdighet, det er svært viktige verdier som skapes på en slik møteplass. Til forskjell fra de mer organiserte fritidstilbud, benyttes fritidsklubbene også i stor grad av utsatt ungdom. Klubbene bidrar til å utjevne sosiale forskjeller, og mange jobber aktivt med å motvirke marginalisering av barn og unge som er berørt av fattigdomsproblemer.

(Trond Henriksen er miljøarbeider hos Kirkens Bymisjons Ungdomsprosjekt i Halden. Han har skrevet boka «Ingen murer er for høye»)

foto av Els Fattah - Unsplash

INGEBORG by Kari Bu

Ingeborg Senneset skulle egentlig ikke overlevd sin svært alvorlige anoreksi. Hun mener at spiseforstyrrelser har mye til felles med rusavhengighet. gipsen på et brukket bein fordi det ikke grodde fort nok. I en slags styrkeprøve med sykdommen kastet hun opp 150 ganger på én natt. Hun ville se om hjertet ville stanset. Hun trente ekstremt mye og tvangspreget. Spiseforstyrrelsen fikk det som den ville. Da sykehuset brått stengte for sommeren, kunne hun ikke være alene om natta. Hun måtte dele seng med broren. Ellers stakk hun av for å trene. I perioder måtte familien være både behandlere og fangevoktere.

Det begynte med angst, uro og mareritt. Hvordan skulle Ingeborg bli kvitt følelsene? Hun var jo bare et barn, i en liten bygd i Sør-Trøndelag. Hun prøvde seg litt fram med selvskading. Kunne hun drikke klor? Kunne hun skjære i seg selv? Det ble for synlig. Som tiåring tvang hun seg til å kaste opp for første gang. Hun følte seg ikke tykk. Hun ville roe seg ned og glemme ting. Hun ville ta mindre plass i psykisk forstand. Tidligere hadde hun vært uheldig med flere voksne i livet. Hun hadde kommet ut for både mental mishandling og fysiske overtramp. Dette skriver hun i boka «Anorektisk». Da er det tryggest å bruke all energi på å tenke på én ting, da for eksempel mat. Vi inviterte henne til Tenirs redaksjon i Møllergata, som ligger i femte etasje. Hun valgte trappene framfor heisen. I dag ser hun adskillig mer frisk enn syk ut.

I 2007 skriver hun i dagboka si: «Sist gang jeg smurte og selv spiste en brødskive, må ha vært ti år siden». Hun vet at hun må bli friskere for i det hele tatt å ønske å bli frisk. – Det er ikke vanlig å overleve når man er så dårlig som jeg var. Derfor vil jeg heller ikke oppgi antall kilo eller vise bilder fra det tidspunktet. Jeg er redd noen kan tro at de trygt kan gå like langt som meg.

Hvordan kunne du tro at anoreksi var en usynlig måte å dempe angst på? – Ambisjonen min var aldri å bli veldig tynn. Når jeg gikk mye ned i vekt, ble det kommentert. Da fikk jeg panikk for at hemmeligheten min var avslørt. Jeg sørget for å legge på meg ig jen. Slik drev jeg i mange år. Ni av ti med spiseforstyrrelser har normal vekt, eller er overvektige. Jeg ble etter hvert mer unntaket.

Hun vet om folk som har spiseforstyrrelser, og som har vært innlagt langt over hundre ganger på akutte eller litt lengre opphold. Svingdørspasientene. Kort behandlingstid tror hun kan virke mot sin hensikt for noen. – Blir du bare innlagt en liten stund, får du mer «behov» for sykdommen når du kommer ut igjen. Tid var essensielt for at jeg skulle bli bedre. Det fikk jeg på det tredje sykehuset. Der fikk jeg også en behandler som aldri spurte meg om vekta. Han ville høre hva som engasjerte meg. Det var ekstremt viktig at noen brydde seg om hvem jeg var, og hvem jeg ville være uten sykdommen. Da fikk jeg en grunn til å bli bedre. Det er også et tips til pårørende: Prøv å ikke la sykdommen definere hverdagen. Ta med den syke på morsomme ting, noe som kan gi livslyst. Ingeborg måtte selvsagt spise og veie seg på det tredje sykehuset også. Kroppen må også behandles. Samtidig ble hun møtt som et helt vanlig menneske. God behandling er ikke komplisert, mener hun. Det handler mye om gode relasjoner. Det krever tillit mellom pasient og personell, og dét igjen krever tid.

Det var flere grunner til at hun spiste mindre, og kastet opp mer. Hun hadde mange tvangstanker. De ble til tvangshandlinger. Hun kunne bruke tre kvarter på å vaske en tomat. Ofte kastet hun opp fordi maten ikke føltes ren nok. Da hun nærmet seg voksen alder, ble hun så syk at hun ikke kunne skjule det lenger. – Det ble til tider veldig mye mas om at jeg måtte spise. Det fungerte aldri. Det førte bare til at jeg isolerte meg. Hun ble innlagt første gang som 22-åring, i 2007. På sykehusene kunne de være så veldig opptatt av kilo. En gang ble hun sendt hjem fordi hun manglet 100 gram på å klare ukas vektkrav. Jo lenger hun var innlagt, jo mer opptatt ble hun av tall. Hun syntes det var rart å bli sendt hjem for å være for syk. Det var som å ta av

foto av Kinga Cichewicz - Unsplash

“Mange har sagt at de skulle ønske de hadde litt anoreksi. Jeg tenkte sånn selv. Jeg trodde aldri jeg skulle bli så syk, men man blir avhengig.”

– Når jeg slutter å spise, må jeg gå i meg selv og se hva det dreier seg om. Jeg har vanskelig for å håndtere både gode og vonde følelser. Jeg bruker ikke ordet frisk om meg selv. Det kan jeg ikke leve opp til. Men det friske tar mye plass i livet mitt. Når folk spør meg om helt vanlige ting, blir jeg inspirert til å ha det helt vanlig.

– Det fungerer ikke å bare korrigere problematferd. Pasientens normale sider må forsterkes. Hvis du bare tvinges til å endre atferd, mister du strategien din for å dempe smerte. Har sulten vært en angstdemper, får du angst igjen når du blir mett. Hun ser flere store likheter mellom anoreksi og rusavhengighet. Årsakene kan ligne, men folk velger ulike metoder for å takle problemer.

Ingeborg er glad hun jobbet i Aftenposten mens hun skrev boka om seg selv. Hadde hun bare begravd seg i gamle problemer, ville ikke dette vært bra for henne. Det er mye hun ikke forteller om i boka. For eksempel skriver hun lite om slektninger. Men én hendelse er med. En skam forfulgte familien. Ingeborg sin grandonkel fikk barn med en tyskertøs under krigen, og tok livet av seg. Selv vil hun ikke jobbe med anorektikere. Under utdanningen hennes som sykepleier, likte hun best å jobbe i psykiatrisk fengsel.

– Det er litt tilfeldig at anoreksi ble min metode. Har du «feil» symptom på sårene dine, risikerer du fengsel. Det g jør meg forbanna. Å forby folk å ruse seg er nøyaktig like dumt som å forby spiseforstyrrelser. Folk må hjelpes inn i et meningsfullt liv. En god behandling går ut på å øve deg på vanlige ting i livet. En av de vanlige tingene Ingeborg fikk øve på, var å kjøre buss. Det føltes bare helt feil å sitte i ro for å komme seg et sted. Hun pleide å benytte enhver anledning til å trimme. På bussen satt hun og strigråt. Samtidig blogget hun om hverdagen sin på sykehuset. Hun fikk mange lesere. Det føltes nesten som en jobb. Det var positivt.

– Jeg jobbet med voldtektsmenn og pyromaner, og stortrivdes. Jeg skjønte at det ikke er tilfeldig hvem som ender opp kriminelle. Flere hadde helt horrible historier fra barndommen. De snakket lite om det, men det sto i papirene deres. Den beste forebyggingen for både rus, kriminalitet og sykdom er selvfølgelig en god oppvekst. Heldigvis har vi endret synet på «problembarn». Det er viktig at de ikke blir sittende med både sykdom, skyld og skam. I dag vet vi mer om hvordan omgivelsene spiller inn. Jo flere traumer du har hatt som barn, jo mer øker risikoen for alt fra kriminalitet til hjertesvikt.

– Bloggen hjalp meg godt til å forplikte meg for noen andre enn meg selv. Jeg fikk over 15 000 kommentarer tilsammen. Noen av de stygge kan jeg utenat, selv om det var få av dem. Bloggen ble også en slags utdanning i det jeg jobber med nå. Formell utdanning fikk Ingeborg også med seg mens hun var syk. Hun gikk ut fra sykepleierstudiet, med toppkarakteren A på siste eksamen. Etterpå var hun innlagt i tre år. Det var lenge nok til at hun ikke måtte inn igjen. Hun flyttet til Oslo. Der bodde hun de første ukene på gulvet hos bestevenninnen, mens hun jobbet gratis. Hun ville bli journalist. Hun fikk avslag på jobbsøknad i to aviser. I 2013 fikk hun et vikariat i Aftenposten. I fjor sommer ble hun fast ansatt som journalist i debattredaksjonen.

Ingeborg har ikke bunad når hun snakker med oss på kontoret. Hun har treningsklær. Er det et symptom på sykdom eller sunnhet? – For noen måneder siden sluttet jeg på Sats. Jeg klarte ikke helt å håndtere balansen mellom mat og trening. Nå går jeg mye på yoga. Det er helt nydelig å holde på med, selv om jeg er skeptiker på min hals. Jeg synes det er unødvendig å blande inn svada, som at du får bedre immunforsvar av å stå på hodet. Yoga gjør meg godt uansett.

Er ikke dette bare veldig flinkt? Handler ikke anoreksi om å ha for mye selvdisiplin? Er det ikke det motsatte av å henfalle til heroin?

Hun er lei av at det alltid er unge jenter som blir spiseforstyrrelsenes ansikt utad. Langt flere gutter og menn har anoreksi enn det media gir inntrykk av. Mange godt voksne sliter også. Mange blir ikke forstått. Er det ikke bare å ta seg sammen?

Nei, mener Ingeborg. – Ikke å spise oppfattes som å ha sterk kontroll. Jeg vil heller si at jeg mister kontrollen når jeg lar være å spise. Anoreksi er ikke en bedre slankekur enn heroin. Det går hardt utover lever, hjerte, nyrer og beinmasse. Mange har sagt at de skulle ønske de hadde litt anoreksi. Jeg tenkte sånn selv. Jeg trodde aldri jeg skulle bli så syk, men man blir avhengig. Hvis Ingeborg går en dag uten å spise, har hun «sprukket». Det handler ikke om å slanke seg. Det er en måte å takle følelser på.

– Atferd som virker absurd, gir mening for den syke. Skal du klare å nærme deg personen, må du anerkjenne at sykdommen er en nødvendig del av livet der og da. Så må personen trygges nok til å gi slipp på den. Med disse ordene går Ingeborg bort til heisen vår, og lar trimmen vente til yogatimen.

Teksten sto på trykk i =Oslo, mai 2017.

foto av Kinga Cichewicz - Unsplash

HEROIN = FULL KONTROLL by Kari Bu

Begynner folk med heroin for å søke spenning? Ann Marlowe søkte noe helt annet: en trygg hverdag. Heroin ga henne både faste rutiner og forutsigbare følelser. Ann Marlowe var en ung, intellektuell kvinne da hun begynte å sniffe og røyke heroin. Hun har fascinert mange som jobber med rusavhengige, g jennom boka «How To Stop Time: Heroin from A to Z». 34

foto av Hajran Pambudi - Unsplash

foto av Itay Kabalo - Unsplash

gjort. Ann fryktet at hun selv ville bli syk i fremtiden. Hun fryktet også relasjonsproblemer og ensomhet. Den rene fritiden skremte henne. Hun måtte alltid ha en aktivitet på timeplanen. Ann manglet ikke selvdisiplin. Tvert imot prøvde hun å kontrollere det meste.

Rusforsker Sverre Nesvåg trakk fram denne boka da Tenir intervjuet ham for et par år siden. Han mente Marlowe beskrev noe viktig: at heroin gir en annen oppfatning avtid. Er du avhengig av stoffet, er oppmerksomheten din rettet mot én ting: Det som kreves for å få tak i penger og stoff. Så er det på’n ig jen. Tiden går i ring.

For Ann handler heroin om å skape seg en forutsigbar hverdag. Stoffet lar henne kontrollere sine egne følelser. Hun vet hva hun kommer til å oppleve, i de ulike stadiene når stoffet brytes ned i kroppen. Hun har alltid fryktet sterke, overveldende følelser. På heroin slipper hun å få dem. Heroin er særlig attraktivt for folk som føler at de ikke kan stole på andre mennesker, skriver hun.

=Oslo-selger Olav illustrerte dette en gang jeg snakket med ham: «Nittini prosent av tida går med til følgende: få tak i penger, få tak i stoff og så ruse seg. Meningen for meg er å gå ut om morgenen og gjøre ett eller annet, selv om det bare er å tjene penger og holde meg med dopet jeg trenger.» En annen magasinselger, Rolf, fikk en ny utfordring da metadon erstattet heroinet han måtte skaffe selv:

Artisten Hans Erik Dyvik Husby brukte heroin i mange år. I likhet med Rolf gikk han etter hvert over på metadon. I =Oslos julebok 2012 fortalte han hvordan medisinen ødela rutinene hans:

«Problemet med å gå på metadon er å få noe å gjøre. Før brukte du all tid på å fikse penger til ulovlig dop. Jeg er hyperaktiv. En gang var jeg i et kollektiv hvor jeg aldri sprakk. Ikke en gang på alkohol. Det var fordi jeg fikk kjøre ski i Kvitfjell en hel vinter. Da sommeren kom, hadde jeg ingenting å erstatte det med.» Ann Marlowe vokste opp i et trygt, men litt trist hjem i New Jersey, USA. Faren hadde Parkinsons sykdom. Han bar også på en mørk hemmelighet om noe han hadde

«Da jeg fikk metadon hadde jeg vært superaktiv junkie i mange år. Så får jeg klampen om foten: Dunk! Gå opp om morran, ta safta di, gå hjem og se på TV og hold fred. Da fikk jeg et nytt problem. Jeg følte meg ikke bedre, jeg fikk bare mer tid til å tenke på hva som var dårlig. Jeg hadde 70 prosent mer fritid fordi jeg slapp å

deale drugs. Før var jobben min å være rusmisbruker, slik andre bruker 70 prosent av hverdagen på sin jobb. Tar du bort rusen uten å fylle tida med noe annet, har du et vakuum. Naturen liker ikke vakuum, det skal alltid fylles. Da fylles det med det du kjenner fra før.» Hans Erik ville fylle vakuumet med noe han følte at han mestret. Det første han g jorde var å selge stoff. Han visste også om noe annet han var flink til, nemlig å være musiker. Bare det å kjøpe et ulovlig stoff føles som en jobb, skriver Ann Marlowe. For å unngå å bli lurt av selgeren eller tatt av politiet, må du ha visse ferdigheter. Jo vanskeligere denne jobben er, jo bedre samvittighet har Ann når hun tar stoffet. I filmer og TV-serier kan livet på heroin virke spennende. Ann Marlowe beskriver det motsatte: et liv hvor det samme skjer om ig jen og om ig jen. Tiden stopper på en måte opp. Sosiologen Philip Lalander har studert heroinister i den svenske byen Norrkjöping. På 1990-tallet eksploderte bruken av heroin i byen. Var det noe ved kulturen der som g jorde at stoffet passet inn? Det fantes i hvert fall en subkultur av unge menn uten fremtidsplaner. De søkte fellesskap, men de ville ikke delta i det stressede samfunnet rundt seg. Lalander mener at heroin var perfekt for dem. Stoffet lot dem g jøre ingenting, uten å savne at noe skjedde. Alle bekymringer for fremtiden forsvant. Kanskje prøvde de unge mennene i Norrkjöping også å stoppe tiden. Det er lettere å ta et stoff enn å finne ut hva du skal satse på i livet. Ann forsto etter hvert at det var livet som stoppet opp når hun tok heroin jevnlig. Hun sluttet på egen hånd etter sju år. Det eneste hun savnet etterpå, var identiteten som «spesiell». Når heroin er forbudt blir det en identitetsmarkør, noe som g jør brukerne til særegne mennesker. Ann måtte finne en ny identitet. Som tidligere Harvard-student var hun bedre stilt enn mange andre heroinbrukere.

foto av Smoke&Vibe - Unsplash Ann begynte ikke med heroin for å søke spenning og risiko. Det hadde hun for mye av fra før. Hun fryktet helt vanlige ting, som å etablere et ordentlig forhold til andre mennesker. Rusen ble en flukt fra det uforutsigbare livet. Det virket tryggere å ta heroin enn å ikke gjøre det. Det tøffeste for henne ved å bli rusfri, var å innse storheten i det livet hun hadde stengt ute. Tidligere =Oslo-selger Dagfrid Fosen sa det slik: «De som tror at folk på gata er redde for å dø, tar feil. Det vi er redde for, er å leve.»

TENK NYTT

OM DEG SELV by Kari Bu

Blir vi i bedre humør av å ta hevn? Kan vi stole på hukommelsen? Har eldre folk lavere livskvalitet enn unge? Psykologiekspert Pål Johan Karlsen gir overraskende svar på store spørsmål. Pål Johan Karlsen har doktorgrad i psykologi. Han skriver i A-Magasinet og er redaktør i fagtidsskriftet Psykologisk.no. Han er også aktuell med boka «Psykologi i et nøtteskall». Karlsen er opptatt av rare og morsomme paradokser ved mennesket. Vi stilte ham noen spørsmål om dette.

foto av Kinga Cichewicz - Unsplash

– Her er forskningen entydig: Meningsfull kontakt med andre mennesker er den største kilden til lykke. Likevel holder vi god avstand til fremmede. Det gjelder ikke bare nordmenn. I et eksperiment fra Chicago delte kollektivreisende i tre grupper. De fra den første gruppen skulle helt unngå sosial kontakt under reisen.

– Vi hører mye om «flinke piker» som sliter psykisk. Er dyktige folk strengere mot seg selv enn folk som presterer dårligere? – Selvbilde og arbeidsprestasjon er to helt ulike ting. Forskerne Dunning og Kruger har studert dette. Her fant de ut at folk som presterte dårligst i en oppgave, overvurderte seg selv mest. De rangerte seg selv langt over g jennomsnittet. De som da presterte best, hadde derimot en tendens til å undervurdere prestasjonen. Også de dyktige kan jo overvurdere seg selv, men oftest er det omvendt. De dyktigste aner når de er på dypt vann. De ser lettere for seg andre alternative muligheter, og blir mer i tvil. Finner de en svakhet i sin egen prestasjon, tror de at alle andre også vil se den.

Gruppe to skulle oppføre seg helt normalt, og gruppe tre skulle prate med fremmede. På forhånd mente deltakerne at de som fikk sitte i fred ville trives best. De tok feil. De som snakket med fremmede fikk den trivligste reisen. Dette g jaldt ikke bare utadvendte personer, men også de innadvendte. Konklusjonen var: De fremmede overser hverandre fordi de feilvurderer følgene av å snakke sammen. Vi tror vi må kjenne folk for å bli i bedre humør av å snakke med dem.

– Mange av ekspertene virker helt skråsikre i media. Er dette de mindre dyktige ekspertene? – En amerikansk psykolog har fulgt 284 politiske og økonomiske forståsegpåere i gode 30 år. Til sammen har de kommet med 80 000 påstander om hva som vil skje i verden. De som fikk mest rett, var ikke de som skapte størst overskrifter. Kort sagt: De aller mest spissformulerte og underholdende ekspertene presterte ikke best. De mer stillfarne var mer til å stole på. De tenkte seg om, og var åpne for ulike tilnærminger. De ble bedre til å spå om fremtiden jo mer kunnskap og erfaring de hadde. De skråsikre ekspertene ble dårligere til å spå over tid. De innså ikke at de hadde mer igjen å lære.

– Hvis noen er ugreie mot oss, blir vi sure. Men blir vi i bedre humør av å ta hevn? – Psykologen Kevin Carlsmith og medarbeidere har undersøkt dette. En deltaker i et lagspill med penger skulle være «gratispassasjer». Vedkommende gjorde seg upopulær ved å utføre dobbeltspill. Etterpå fikk noen av deltakerne muligheten til å ta hevn på denne gratispassasjeren. For hver krone de ga fra seg, ville han bli fratrukket det tredobbelte. Folk forventet at revansj ville bedre humøret deres. Det stemte ikke. Deltakere som fikk hevne seg, kom i dårligst humør av alle. De fikk vansker med å legge hendelsen bak seg. Mye tyder på at den som søker

– Du virker noe mer beskjeden. Vet du noe sikkert om hva som g jør oss lykkelige?

revansj, ikke først og fremst vil se den andre lide. De vil gi en lærepenge, og vise at oppførselen er uakseptabel. Slik sett kan fredelige rosetog gjøre nytten. Men det er ikke rart at vi hevner oss mer brutalt, i et forsøk på å få det bedre. Vi mennesker dårlige til å forutsi hva vi kommer til å føle i fremtiden.

– Vi hører ofte at samfunnet er blitt mye kaldere, og at folk er mer ensomme enn før. Husker vi dårlig, eller fins det forskning som tyder på mer ensomhet? – Statistisk sentralbyrå g jør levekårsundersøkelser i Norge. De spør blant annet om folks nære relasjoner. I 1980 svarte 27 prosent at de manglet en fortrolig venn. I 2002 var tallet gått ned til 14%. Det stemmer dårlig med at samfunnet er blitt kaldere. Særlig menn oppga flere nære venner i den siste undersøkelsen. Men vi er blitt mer selektive i vår sosiale omgang. Vi bruker mindre tid på naboen enn før. I snitt tilbringer vi også mer tid alene enn før, ofte med mobil og PC. Samtidig har dagens internett skapt nye arenaer for sosialisering. Venners venner blir synliggjort, og det er blitt enklere å holde kontakten ved like.

– Tar vi ofte feil når vi forestiller oss hva som vil g jøre oss lykkelige? – Ja, overraskende ofte! For eksempel tror vi at penger brukt på oss selv gir oss mest lykke. Nei, folk som bruker samme pengesum på andre føler seg lykkeligere. Vi bruker også mye tid på aktiviteter som bare er midler for å oppnå større drømmer. Jobber du mest for å skaffe deg større hus, eller kostbare ferier? Da kan det være bedre å senke skuldrene og ta det mer med ro. Aktiviteter som ikke er tilfredsstillende i seg selv, men bare midler, skaper mindre lykke enn vi tror. En annen lykketyv er å gruble mye på om du har det slik du ønsker. Glem umulige idealtilstander!

– Stemmer det at eldre folk har lavere livskvalitet enn de unge? – En god undersøkelse av dette ble gjort i California. En gruppe mennesker mellom 18 og 94 år gikk med personsøker i én uke. Når den pep, skulle de fylle ut et skjema om hva de følte. Undersøkelsen gjentas med de samme deltakere hvert femte år. Her er resultatet: Jo eldre man er, desto mindre stresset, sint og bekymret oppgir man å være på 25 tidspunkter i løpet av uka. Eldre folk opplever mye som de yngre tror vil utløse depresjon. Men mange eldre er hardføre. Aldring virker positivt på psyken til mange av oss. Vi aksepterer oss selv mer som den vi er. Vi blir bedre til å styre følelser. Vi legger større vekt på det positive, og prioriterer det som er meningsfult.

– Er det ikke bra å sette seg høye mål? – Jo, men vær forsiktig med å nøre opp under ønsker du ikke er klar for å oppfylle. Mitt råd er å oversette ønsket til konkret handling i en situasjon. Handlingsregler øker sjansen for å nå målet. Vil du ha bedre økonomi? Da kan en regel være: «Skal jeg betale med kredittkort, må jeg betale tilbake med penger fra lønnskonto samme dag.» Med handlingsregler unngår du at målet kommer ut av syne. Og du blir mindre distrahert av andre utfordringer.

“Man skulle kanskje tro at jobbintervjuere la mest vekt på erfaring. Det stemmer ikke. De lar seg lettere imponere av søkerens fremtidige muligheter“

Selvsagt er det store individuelle forskjeller. Men det er en myte at eldre henger seg opp i alt som er negativt.

– Hva med fortiden, kan vi stole på minnene våre eller er det vanlig å huske feil? – Å minnes noe er ikke en direkte avspilling fra hukommelsen. Når vi g jenkaller et minne, fyller vi selv hullene. Å se bilder eller høre folk gjenfortelle historier forandrer gradvis minnene våre.

– Hvorfor sliter eldre arbeidssøkere med å få jobb, når de har så mange fordeler? – Man skulle jo kanskje tro at jobbintervjuere la mest vekt på erfaring, men dette stemmer ikke. De lar seg lettere imponere av søkerens fremtidige muligheter. Det viser forskningen til psykologen Zakary Tormala. De unge har fremtiden foran seg. Men eldre søkere blir foretrukket om de viser størst potensial. Mitt råd til de eldre jobbsøkerene er: Fortell om hva du vil utrette, og hva du tror du kan få til i fremtiden.

Den britiske psykologen Eunice Belbin plasserte folk på et venterom. På veggen hang en plakat. Da forsøkspersonene ankom laboratoriet, fikk halvparten en beskjed om å gjenkalle detaljer fra plakaten. Den andre halvparten løste en helt annen oppgave. Etterpå ble begge gruppene bedt om å finne den riktige plakaten i et sett med lignende plakater. De som hadde prøvd å huske hvordan plakaten så ut på venterommet, løste oppgaven dårligst. Bare 25 prosent valgte rett. Av de som ikke hadde tenkt aktivt på plakaten, valgte 88 prosent riktig. Gjenkallingen i forkant så ut til å fordreie minnet.

– Vi vil jo helst ha mange valgmuligheter, enten det er jobb, bolig, partner eller annet. Skaper det lykke, eller er det bedre å ha færre alternativer? – Vi mennesker har en trang til å idealisere tapte

foto av Els Fattah - Unsplash

Oslo sentrum. Det samme så vi da etter terrorangrepet på t-banen i London i 2005. Vanligvis er de reisende irritert over trengselen, og holder en mental avstand til andre. Da katastrofen inntraff, samarbeidet de godt. I en krisesituasjon er manglende informasjon et mye større problem enn panikk. For eksempel at man ikke vet hvor nødutgangen er, eller at man ikke har lært seg førstehjelp.

muligheter. Vi lever idag i en frihetsdyrkende kultur som, paradoksalt nok, fremmer anger. Vi kan faktisk ikke velge alt. Med mange valgmuligheter øker også risikoen for feiltrinn. Betyr det at vi bør bruke mer tid på beslutninger? Det er ikke helt sikkert, ifølge forskningen til Barry Schwartz og medarbeiderne. De som bruker mest tid på å bestemme seg før de kjøper noe, angrer mest etterpå. De som da vurderer flest alternativer, fortsetter å sammenligne etter at valget er tatt. De lurer på om de har valgt feil. Schwartz kaller disse type menneskene for maksimerere. De søker optimale beslutninger i livet. De som angrer minst, er de som definerer en slags minste-standard på forhånd, og nøyer seg med et valg som tilfredsstiller den.

– La oss avslutte med noe mer trivielt: Hvorfor høres så mange klesbutikker ut som diskoteker? Kjøper vi mer, selv om vi ikke liker musikken? – Uønsket støy er jo ekstremt vanskelig å ignorere. Det er et effektivt våpen. Bråk ødelegger konsentrasjonen vår og utløser stresshormoner. For mye stress kan faktisk svekke nervecellene i prefrontal korteks, et viktig hjerneområde for selvkontroll. Det gjør oss mye mer impulsive, og mindre i stand til å handle målrettet og rasjonelt.

– I en krisesituasjon må vi velge raskt. Er det vanligst å få panikk, eller å ta fornuftige valg? – Blind panikk er unntaket. Det viser en internasjonal forskning. Det samme så vi etter terroren i Norge. Når faren truer, er det vanligere å bli grepet av samarbeidsånd. Flere dør av å hjelpe hverandre enn av å bli forlatt, presset unna eller klemt i hjel. Rett etter bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet styrtet folk til for å hjelpe skadde. Etterpå trakk folk seg rolig ut av

Intervjuet sto på trykk i =Oslo / =Norge juli 2015.

EMILIE SKOGVANG by Kari Bu

Er du lei av å høre at bitcoin kan g jøre deg rik? Det er «vaffeljenta» Emilie Skogvang. Hun ser helt andre muligheter med digital valuta. Vi snakker med henne om hvordan teknologien kan hjelpe vanskeligstilte, både i Norge og i u-land.

foto av Mean Shadows - Unsplash

Å ha en bankkonto er ingen selvfølge. To milliarder voksne mennesker i verden har det ikke. Mer overraskende er det kanskje at verdens fattige har bedre tilgang til mobiltelefoner enn til toaletter. Bønder i lutfattige Niger i Vest Afrika bruker mobilen for å sjekke hvilket marked som gir best pris for varene. I nabolandet Nigeria er det like vanlig å eie en mobil som i USA. Stor konkurranse i telecom-markedet har senket prisene. Og kontantkort gir lav terskel for å ta i bruk mobilen. Mobiltelefonen er også høyt prioritert blant fattige og hjemløse i Norge. Mange =Oslo-selgere mangler både legitimasjon og VISA-kort, mens det flyter av mobiler i miljøet. Telefonene mistes, byttes og skifter ofte eier. Selgeren Hansi forteller at han har stått oppført med 38 telefonnumre hos Opplysningen. Gatemagasinet kan du kjøpe både med SMS og Vipps. Det betyr ikke at selgerne får pengene inn på konto. De henter dem ut som kontanter i =Oslos salgslokale i Skippergata. De fleste av selgerne våre har bankkonto, men mange har ikke tilgang til den. De har kanskje glemt kontonummeret, eller mangler noe annet de trenger for å bruke den. Regninger betaler de ofte over disk, med høye gebyrer.

i økonomien. =Oslo-selgere kan ha noen av de samme utfordringene som fattige i u-land. Blockchain kan også brukes til å lagre identitetspapirer, fødselsattester, eiendomsdokumenter, helsejournaler og lignende. Disse har du tilgang på selv om du mister alt annet. I land der kvinner ikke får identitetsbevis eller bankkonto, kan kryptovaluta muligens skape mer likestilling. Emilie følger et prosjekt i FN-organisasjonen UN Women, som bruker blockchain i humanitært arbeid for å styrke kvinners stilling.

Emilie Skogvang deler ut vafler til rusavhengige på gata et par ganger i måneden. Gjennom Vaffelgutta (som g jerne tar med jenter) er hun blitt kjent med de vanskeligstiltes behov og ressurser. Hun er ingen sosionom, men studerer nå Teknologi, innovasjon og kunnskap på Blindern. Hun jobber også deltid i Innovasjon Norge. Nå skriver hun masteroppgave om hvordan digital valuta og teknologien bak, blockchain, kan hjelpe fattige. Kryptovalutaer, som bitcoin, ethereum og mange andre, forbindes ofte med risikabel gambling. I beste fall lettjente penger. Emilie ser helt andre muligheter med den digitale lommeboka.

Noen tror at u-land kommer til å hoppe over trinn i den økonomiske utviklingen som vi har vært gjennom i Vesten. At de vil gå rett inn i en digital virkelighet. En av grunnene til det, er at blockchain kan brukes til å spre bistandspenger. Femten ulike FN-organisasjoner jobber med slike prosjekter i dag. World Food Program har opprettet en blockchain for å dele ut matpenger direkte til folk i en flyktningleir. – Det vanlige banksystemet kan også brukes til å overføre penger direkte til flyktninger. Men det er mye dyrere, sier Emilie. Når flyktningene får penger isteden for pakker, kan de handle selv på det lokale markedet. Slik stimulerer

– Med en slik lommebok kan du ha uavhengig av en bankbrikke eller et bestemt mobilnummer. Du kan faktisk opprette den med mobilen uten å gå gjennom en bank. Blockchain og digital valuta gir mer makt til individene. Det er særlig viktig for å inkludere fattige

Emilie Skogvang påpeker at det fortsatt er mye usikkerhet rundt blockchain-teknologien. – I dag er det ikke helt enkelt å opprette en digital lommebok. Og når du har gjort det, må du ta vare på en lang kode. Mange jobber for at det skal bli mer brukervennlig. Kryptovalutaer går mye opp og ned i verdi, fordi folk ikke vet hva de skal tro om dem. Det fins nå 1037 slike valutaer med ulike funksjoner. Noen er bare tull og fjas. Bitcoin blir kritisert for å bruke mye strøm, men her utvikles det mer bærekraftig teknologi. Noen snakker om at Kina skal utvikle en offisiell kinesisk kryptovaluta. Det vil få stor betydning. Nordmenn flest har ikke det største behovet for digital valuta. Vi har stor tillit til banker og myndigheter. Men tradisjonelle banksystemer er sårbare for cyberkriminalitet.

foto av Andre Francois - Unsplash

– Det er vanskeligere å hacke en blockchain enn en vanlig database. All informasjon er kryptert, delt opp og spredt utover et stort nettverk. Skal du knekke nettverket, må du fysisk ødelegge alle nodene i blokkjeden, altså PCene. Det er i praksis umulig. Men blokkjeder har blitt hacket fordi det har vært feil i en kode. Mange banksjefer uttaler i media at de ikke har tro på kryptovaluta og blockchain. Det er nok fordi de er redde, mener Emilie.

de den lokale økonomien, isteden for at varer utenfra ødelegger den. Nøyaktig hvordan dette foregår med blockhain kan du lese mer om her. Vanligvis tar det lang tid å overføre bistandspenger. Underveis er det høye gebyrer og mye korrupsjon. Blockchain fjerner mellomleddet mellom transaksjoner. Det betyr at ingen kan ta en bit av pengene du sender på veien. Kryptovaluta løper raskt g jennom blokkjeden. Dermed kan flere mennesker få den hjelpen de trenger, når de trenger den. Med denne teknologien går det også an å låse penger til bestemte formål. Folk kan motta pengene i form av helsetjenester, mat eller skolegang.

– Det var frig jøringssjeler som begynte å lage kryptovaluta. De gjorde opprør mot det etablerte. De hadde tro på et nytt system. Det siste året har mange investert i digital valuta. Jeg ser på det som investering i ny teknologi. Slik sett er det bra. Men man kan lett bli «spillegal». Ikke alle er like interessert i hva teknologien kan brukes til. Jeg vil at den offentlige samtalen skal handle om det, og ikke om hvor mye valutaene stiger eller synker i verdi.

I mange deler av verden har folk et skrikende behov for mer kontroll over egne penger. Høsten 2016 ble to typer Rupi-sedler i India plutselig g jort ugyldige. Dermed forsvant 85 prosent av indernes kontante pengebeholdning. Da økte etterspørselen etter kryptovaluta. I Venezuela har en voldsom inflasjon g jort pengene mye mindre verdt. Det har ført til en oppblomstring av bitcoin som «krisevaluta». I USA mangler 50 millioner mennesker tilgang til grunnleggende banktjenester. Bankene tjener ikke noe på fattige kunder, og krever ofte ekstra avgifter for at de skal få åpne og bruke en konto.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo mars 2018.

0 012345 678390