Game of Life III: Juliusvariasjonene

Jan Freuchen og Sigurd Tenningen (red.)

Game of Life III

Juliusvariasjonene

Game of Life III: Juliusvariasjonene Hva er Juliusvariasjonene? En Juliusvarasjon er ikke et tema eller et objekt, men en metode og en i­nnstilling. ­Juliusvariasjonene anerkjenner dyret i ­mennesket og dyrenes sjeleliv slik det avtegner seg i kunsten og v­ itenskapene om ­menneske­dyret – zoosiologien.

Hva vil menneskene helst gjøre? Og hvor får vi i så fall lov til å gjøre det? ­Samtidens byer er inndelt i soner og parker; innhegningene skiller og fordeler de enkelte disiplinene (som trening, utdannelse og shopping) og tematiske ­menasjeriene (som dyreparker, kunstrom og naturområder) i henhold til en særlig zoo-logikk.

Dette er ikke en utstilling som i tradisjonell forstand «handler om» noe, men et heterotopisk bastardbarn av den utopiske pedagogikkens gode hensikter og forfeilede ambisjoner: et forsøk på å rote i vertøyskassa og verdsette de kaotiske paradoksene som tenkningen omkring temming og oppdragelse av menneske­ dyret har avstedkommet.

Barnet er i dag blitt kulturfeltets nye yngling, men også dets mest verdifulle gissel; institusjonene oppfordres til å lage barnekafeer og åpne lekerom, mens kulturaktørne retter blikket mot den oppvoksende slekt i håp om å bli tilgodesett med nye bevilgninger. Det ansees som et universelt gode å tilrettelegge kulturen for barna. Men var det egentling noen som spurte dem først?

Pedagogikken kan forstås som det «å ville noe med noen». Men hvem er det egentlig som vil hva med hvem, og til hvilke formål? Mens skolealderen kryper ned mot år null og PISA-testene ekspanderer stadig friere, samles kultur­ aktører i alle leire – kunst, litteratur, film, teater, musikk, etc. – omkring barna som den primære målgruppe. Kongstanken her synes å være både den estetiske opp­dragelsen av mennesket til selvstendige individer og foredlingen det 21. århundrets mest ettertraktede råstoff: skaperkraft og kreativitet.

Jan Freuchen & Sigurd Tenningen

s. 5

Juliusvariasjonene Kunst, menneskedannelse og parkkultur i Kristiansand 1970 – 2015

Jan Freuchen og Sigurd Tenningen

s. 57

En beretning for et akademi

Franz Kafka

s. 71

Mitt kompetente barn

Kari Løvaas

s. 93

Vertikale spenninger Pedagogikken som ­antropoteknikk

Steen Nepper Larsen

s. 113

Constance Tenvik

s. 121

Nils Norman

s. 129

Reto Pulfer

s. 137

Lommer av uorden Byggelekeplassens historie

Nils Norman

s. 145

ULV (Canis lupus)

Terje Dragseth

s. 155

Kaptein Sabeltann Et forsøk på å beskrive og analysere figurens personlighetstrekk, på spøk og alvor

Anne Freuchen

s. 163

Ondskapen på Sørlandet

Erik Pirolt

Juliusvariasjonene Kunst, menneskedannelse og parkkultur i Kristiansand 1970 – 2015

Jan Freuchen og Sigurd Tenningen

5

Jeg håper det skal gå greit å bli i sørlandsbyen. Hvor jeg skal bo er uvisst, men jeg kunne tenke meg et hus eller bur innenfor gjerdene i dyreparken.

– Reidar Wennesland til VG i 1979

6

1. Innenfor gjerdene Da legen og kunstsamleren, filantropen og dyrevennen Reidar Wennesland (1908 – 85) mot slutten av sitt liv la planer for å flytte tilbake til fødebyen Kristiansand, forsøkte han å flytte boet rett inn i Kristiansand dyrepark. Wennesland, som lenge hadde drevet en privat legepraksis i San Francisco, hadde nemlig for vane å holde eksotiske kjæledyr. I perioder hadde han en hel fauna – hunder, apekatter, honningbjørner, lemurer, vaskebjørner – gående hjemme i huset. Det omfattende dyreholdet ble imidlertid for mye for naboene, etter at californiske myndigheter hadde innført en ny lov om forbud mot hold av eksotiske dyr. Wennesland ble derfor tvunget til å leve i skjul med sitt menasjeri, og under et besøk hjemme hos legen i 1975 beskrev Fædrelandsvennens ­kulturjournalist Gunvald Opstad et virvar av hunder, apebur, skulpturer, henslengte sofaer, plastbøtter, Kristusfigurer, keramikkfliser og hageslanger: «Jeg ser på alt dette som flyter rundt i villnisset, på gullfiskene som plasker i sin dam og på hundene som smyger seg kjælne inntil meg, tillitsfulle som i Edens hage – en liten skjevbent en kommer helt opp i fanget på meg for å kose, og hva er det jeg hører – jo, sannelig, det er første gang i mitt liv jeg opplever ei bikkje som maler!»1 Det var imidlertid ikke bare kjæledyr Wennesland ville ha med seg hjem fra USA. Som medisinsk forsker og senere privatpraktiserende physician i San Francisco, samlet han gjennom hele 1950- og 60-tallet store mengder kunstverk, ofte i bytte mot husrom og legehjelp. Med base i North ­Beach var han tett på byens kunstmiljø, og samlingen av amerikansk beat-kunst fra Vest-kysten (ofte omtalt som Beat-samlingen) regnes i dag som den største utenfor USA, med mer enn 200 verk av kunstnere som Michael Bowen, Arthur Monroe, Jay DeFeo og Michael McCracken. I 1970 donerte Wennesland deler av den til Kristiansand Katedralskole; i 1978 ble ytterligere en del gitt til daværende Agder Distriktshøgskole, det som i dag er Universitetet i Agder. Tanken var at verkene skulle virke inspirerende på elever og studenter, og at kunsten ville bidra til å skape kreative omgivelser der det skulle være godt å være og godt å lære.

Kunsten som Wennesland brakte med seg til Kristian­­sand var del av en etablert kulturell scene på den amerikanske

1

Gunvald Opstad, Sørlendinger og annet folk, Oslo: Kolofon Forlag, 2012, s. 91.

Juliusvariasjonene

7

vestkysten, der blant annet vegetarianisme, nudisme, eksentrisk bekledning og holistiske forestillinger om menneskets plass i naturen var sentrale elementer. Beat-kulturen repre­ senterte i egne øyne en avstandtagen fra Vestens samfunns- og livsformer, som den forsto som patologiske utslag av sjelløst konsum og en autoritetstro fornektelse av egen frihet. For blomsterbarna i beat-miljøet, og trolig også for legen Wennesland, var det en utbredt oppfatning at kunnskapen om sivilisasjonens sykdommer måtte bygge på en omfattende etiologi: Ikke bare materialismen og imperialismen var fiender som måtte bekjempes; det samme gjaldt hele den instrumentelle fornuften som bandt sammen teknikk og herredømme, slik Herbert Marcuse formulerte det i det motkulturelle kampskriftet Det en-dimensjonale mennes­ ket (1964).2 I likhet med Marcuse selv var imidlertid denne kritikken ikke av californisk opprinnelse. På slutten av 1800tallet hadde den tyske Lebensreform-bevegelsen begynt å framelske barfotede profeter, langhårede huleboere og ulike kollektiver viet til vegtarianisme og soltilbedelse. Det for ettertiden mest kjente kollektivet, Den kooperative vegetariske kolonien Monte Verità, plassert på en åskam i Ascona, Sveits, ble etablert av Henry Oedenkoven i 1900. Blant senere innflytelsesrike personer som tilbrakte tid på Monte Verità finner vi Hermann Hesse, Isadora Duncan, Paul Klee, Carl Jung og Rudolf Steiner.

Natur- og menneskesynet som Wenneslands beat-samling brakte til Kristiansand har slik sett klare paralleller til estetikken i de motkulturelle strømningene fra det tidlige 20. århundrets Tyskland, hvor uttrykksfulle menneskefigurer og idealiserte naturfremstillinger sammenstilles med optiske effekter og ornamentale linjeføringer. En klar fellesnevner for begge disse (riktignok ganske overlappende) retningene er idealet om en tegning ubesmittet av disiplinerende akademiserte former. Arbeidsmetoden vektla spontanitet og eksperimentering, der kunsten etter hvert ble betraktet som en sammenhengende prosessuell beskjeftigelse. Vestkyst-­ ekspresjonismen i Wenneslands beat-samling skiller seg her fra den høymodernistiske østkyst-ekspresjonismen, som i dag står som den mest kanoniserte kunstretningen i amerikansk etterkrigstid. Mens Clement Greenberg, den abstrakte ekspresjonismens kritiker par excellence, dyrket maleriets 2

8

«Teknologisk rasjonalitet avslører sin politiske karakter idet den blir det store hjelpemiddel til et mer effektivt herredømme, og skaper et totalitært univers der samfunn og natur, sjel og legeme blir holdt i en permanent mobiliseringstilstand for å forsvare dette univers.» Herbert Marcuse, Det en-dimensjonale mennesket, overs. Thomas Krogh og Hans Petter Aastorp, Oslo: Pax Forlag, 1968, s. 36.

flathet og autonomi (eksemplifisert ved blant annet Jackson Pollock og Mark Rothkos arbeider), utgjør beat-kunsten en helhetlig og endeløs billedstrøm. Mot fetisjeringen av det enkeltstående bildet, bygger den på et annet verkbegrep, der figurative og abstrakte elementer blir blandet eller sidestilt, mens forestillingen om enkeltbildets selvstendighet er byttet ut med et holistisk credo.

Ekspressivitet, kroppslighet, taktilitet, radikale politiske ideer og et holistisk verdensbilde har tradisjonelt sett vært lite verdsatt i den norske enhetsskolen. Det er derfor nærliggende å tenke seg at Wenneslands gave til Kristiansand Katedralskole ikke bare var ment som en dekorativ kulisse, men at den også representerte visse livsholdninger og anskuelser som han mente kunne komme elevene til gode. Det er neppe noen overdrivelse å si at kunstgaven slik sett kan forstås som en trojansk hest, der beat-idealene ble smuglet inn i klasserom og korridorer for derfra å kunne virke i det stille. Oppgjøret med et sterilt lærings- og formidlings­ paradigme var allerede godt etablert i Norge, etter at Jens ­Bjørneboe i 1955 hadde utgitt romanen Jonas. Med sitt forsvar for den Monte Verità-affilierte Rudolf Steiner satte Bjørneboe her spørsmålstegn ved den rådende pedagogikken og det begrensende menneskesynet han mente den målbar. Romanen utløste som kjent en større debatt om norsk skolevesen, og i en oppsummerende artikkel, publisert året etterpå, skrev Bjørneboe: «I en moderne stat, med hele dens maktvilje som utstråles fra staten, vil skolevesenet ytterst lett forvandles fra en del av åndslivet til et maktmiddel i den politiske kamp. Skolevesenet blir uttrykk for de herskende kretsers kulturpolitikk og menneskesyn. Målet for skole­ gangen blir ikke mennesket, eleven, men at eleven opdrages til statens ideologi.»3 Bjørneboe startet selv sin kunstneriske karriere som ekspressiv maler, og hans anarkistiske idealer for læringsprosessen (tydelig inspirert av Steiners statsfiendtlige holdning) må helt sikkert ha vært velkjent for Wennesland. Katedralskolen han vendte seg til med sin første kunstdonasjon var da også den samme skolen Bjørneboe var blitt tvunget til å forlate mot slutten av 1930-tallet. Bjørneboes periode som elev på Katedralskolen strakte seg til knappe tre måneder, etter at han ikke svarte tilfredsstillende (dvs. idealiserende)

3

Jens Bjørneboe, «När jag skrev JONAS» (1956), i Samlede essays. Kultur II, Oslo: Pax Forlag, 1996, s. 332.

Juliusvariasjonene

9

på en stiloppgave med tittelen «Sørlandet – natur og folkelynne». I stedet refererte han i detalj en incestuøs overgrepssak som ble dekket i avisene på denne tiden.4 Bjørneboes lærer Eldar Molaug, som underviste i antikk kultur og blant annet leste høyt fra Sokrates’ forsvarstale, skal visstnok ha forsøkt å skjerme sin frittenkende elev mot rektor og de andre lærerne, men uten hell. Resultatet var at Bjørneboe forlot skolen – en hendelse som trolig satte dype spor og bidro til hans senere så uttalte skepsis mot disiplinær oppdragelse og pedagogikk. I romanen Jonas går typisk nok den barnekjære overlæreren Jochumsen til grunne når de udannede og menneskefiendtlige «salamandrene» overtar ledelsen på skolen. I en av bokas nøkkelscener skildres kontoret der den tidligere overlærerens idealer om et estetisk og human­ istisk læringsmiljø er blitt byttet ut med luthersk karrighet og kald disiplin: «Så meget var forandret. Bildene var borte.

De fire store Munchlitografiene var borte. Likeså maleriet av Nolde, samt den lille Derain’en og farvelitografien av Chagall. Bokhyllen så også ynkelig ut. Skrivebordet og lenestolene var byttet ut. Alle de nye, stygge tingene la seg som pine om sjelen på ham.»5

4 5

10

Se blant annet Tore Rem, Sin egen herre. En biografi om Jens Bjørneboe, Oslo: Cappelen Damm, 2009, s. 55ff.

Jens Bjørneboe, Jonas, Oslo: Pax Forlag, 1998, s. 121.

A Reidar Wennesland B Monte VeritĂ

A

B

Juliusvariasjonene

11

C

D

12

C Monte Verità D Dagfin Kjølsrud, Blomsterbarn (1973) E Michael McCracken, Blomster

E

Juliusvariasjonene

13

F

14

F Michael Bowen, Psyc:Lsd G En av Rudolf Steiners karakteristiske tavletegninger

G

15

2. En beretning for et akademi I 1979, samme år som Reidar Wennesland gjorde framstøt for å flytte inn i Kristiansand dyrepark, blir sjimpansen Julius født samme sted. Som en av de første sjimpanseungene født i fangenskap i Skandinavia, utviklet han seg raskt til parkens største attraksjon. Etter å ha blitt avvist av sin mor, måtte han tidlig hentes ut av sjimpanseflokken. I begynnelsen bodde han hjemme hos legen William Glad med familie. Etter hvert overtar Dyreparkens direktør, Edvard Moseid, rollen som fosterfar. Det er i denne perioden de ikoniske fotografiene og filmopptakene av Julius begynner å strømme ut i landets aviser og tv-ruter: Julius med bleie og strikke­ jakke, Julius som spiser pølser og drikker brus, Julius som maler. For Moseid, som var sterkt inspirert av primatologen Jane Goodall, var det hele tiden et mål at Julius skulle føres tilbake til sjimpanseflokken på Apeøya. Utenfor innhegningen ville han snart bli et potensielt sett svært farlig fremmedelement, mens han innenfor sto i fare for å havne i unåde hos flokkens leder dersom han ikke lærte seg den basale conduite som følger med rangordningen.Tilpasningen måtte derfor foregå gradvis, med parkpublikummet og den store offentligheten som fascinerte tilskuere.

Moseid har kalt sin bok om Julius for en omvendt jungel­ bok: Der menneskebarnet Mowgli i Kiplings fortellinger vokser opp hos en ulveflokk, men likevel bevarer sin «men­ neskelighet» intakt, ble sjimpansen Julius foldet inn i menneskenes verden. Her gikk det ikke lang tid før han begynte å imitere sine nye omgivelser. Han spiste menneskemat og gjorde menneskeaktiviteter. Som beboer i et menneskelig hus måtte han dessuten underkaste seg visse basale regler.

Domestiseringen fikk imidlertid ikke gå for langt, ettersom det da ville være vanskelig for Julius å vende tilbake til «sine egne». Slik tilfellet er med sjimpansen Rødepetter i Kafkas fortelling «En beretning for et akademi» (1917, oversatt i herværende bok), kunne nemlig oppholdet i menneskenes verden føre til at han «glemte» hvordan man oppfører seg på apevis. For parkdirektøren var det derfor en forutsetning at de to verdenene skulle holdes adskilt, og at enhver krysning av dem måte foregå med måte: «Julius er bare på besøk i menneskeriket. Han skal tilbake til dyrenes verden.»6

6

16

Edvard Moseid og Eyvind Skeie, Julius. En omvendt jungelbok, Oslo: Orion Forlag, 1996, s. 43.

Denne tilbakeføringen skulle vise seg å bli en vanskelig prosess. Mediedekningen av Julius i årene som følger bærer derfor alle kjennetegn på barnestjernen som vokser til. Den ene «skandalen» avløser den andre, der de sentrale ingredi­ ensene er vold, familiefeider og «utroskap». Det rapporteres jevnlig i aviser og ukeblader om Julius’ «kompliserte og vanskelige privatliv», hans «turbulente forhold» til partnere og rivaler, samt andre «tilpasningsproblemer» i sjimpanse­ flokken. I kjølvannet av oppslagene spekuleres det også i hvor vidt all oppmerksomheten har ført til en narsissistisk personlighetsforstyrrelse hos Julius (bortsett fra mennesket er sjimpansen trolig det eneste dyret som kan gjenkjenne seg selv i speilet), om han har utviklet sosiopatiske trekk, om han er blitt gal. At dette blikket ikke bare er noe som tilføres Dyreparken utenfra, synes klart fra begynnelsen av. Etter en hendelse der Julius var nær på å forårsake en drukningsdød for en av de yngre sjimpansene, sto Moseid fram i media og erklærte at Julius ikke var noen «barnemorder». I stedet pekte han på sin egen rolle som fosterfar, og antydet at Julius hadde «fått dårlig oppdragelse»: «Som stefar tar jeg på meg mye av skylda. Jeg var ikke tøff nok mot Julius da han vokste opp hjemme hos oss.»7 Julius ble synlig innenfor rammene av det underholdningsindustrielle komplekset på det tidspunktet hvor adferden hans var forenelig med aksepterte (menneskelige) væremåter. Tilsvarende skiftet fokus så snart de mer brutale sidene ved sjimpanselivet viste seg. Hva enten det gjaldt de oppbyggelige og «sjarmerende» sidene ved menneskeapen Julius, eller sjimpanselivets heller brutale aspekter, ble de begge tillagt verdier og vurderinger hentet fra den kulørte sladrepressens standardrepertoar. Å betrakte dette som naive eller spekulative utslag av antropomorfe synsmåter innenfor underholdningsindustrien, en slags disneyfisering av dyrene, er trolig å ta for lett på fenomenet. Snarere dreier det seg etter alt å dømme om en grunnleggende tendens til å identifisere menneskelige trekk i ikke-menneskelige eller nesten-menneskelige kropper. (For øvrig var dette også noe Jane Goodall gjorde seg «skyldig i», da hun brøt med zoo­ logiens bud om ikke å tillegge sjimpanser navn, personlighet og individuelle handlingsmotiver.8) Julius fungerer her som fikseringspunkt for den hybride verden som en zoologisk

7 8

Edvard Moseid til Dagbladet 14.7.1996.

Jane Goodall, I skyggen av mennesket, overs. Erik Eckhoff, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1972.

Juliusvariasjonene

17

hage utgjør. At denne verden er skapt og formet av mennesker, med parkpublikumets interesse for øyet, gjør den til et krysningsprodukt for natur og samfunn, kultur og biologi.

Ettersom det ikke kan finnes noen ren «naturlighet» innenfor rammene av en zoologisk hage, men heller ikke er snakk om fullt ut domestiserte dyr, utdyper dyrehagen spenningene mellom naturlighet og temming, frihet og oppdragelse som går igjennom hele dyreholdets historie.

Med utviklingen av moderne dyreparker, der dyrene plasseres i innhegninger som skal minne om deres naturlige habitater, har det hybridpregete ved disse «kunstige dyrene» fått en ny dimensjon.9 I litteraturen om zoologiske hager snakker man her om en Hagenbeck-revolusjon, etter den tyske dyreparkentreprenøren Carl Hagenbeck, som åpnet sin egen park i Stellingen utenfor Hamburg i 1907. Hagenbeck blir ofte regnet som opphavsmannen til den moderne dyrehagen; istedenfor å sette dyrene i bur, tok han i bruk større innhegninger med vollgraver og «naturlige» miljøer som skulle minne om de opprinnelige habitatene. Stikkordet for Hagenbecks nye ordning var akklimatisering, idet dyrene skulle tilpasses de klimatiske forholdene og plasseres i større «friområder» under åpen himmel. Målet var at dyrene skulle bevege seg «tilsynelatende frit» – «hver Art under Omgivelser, der svarer til dem i deres Hjemland».10 Samtidig ble det eksotiske dyreholdet utvidet med et mer pedagogisk program: Dyreparkene skulle ikke bare vise fram spektakulære dyr; de skulle også informere publikum om dyrene og til en viss grad fungere som avlsanstalter for truede arter. Som utstiller balanserte Hagenbeck i egne øyne alltid på grensen mellom det sensasjonelle og det pedagogiske. Det var selvfølgelig viktig å oppdrive de riktige attraksjonene, samtidig som disse ikke skulle fremstilles i et altfor spekulativt lys.

Som impresario og parkdirektør var Hagenbeck av den oppfatning at den «store, skuelystne Hob» var en «Ambolt, som kræver grove Hammerslag» – publikum skulle ikke bare underholdes, de skulle også undervises.

Hagenbecks zoo-logikk begrenset seg imidlertid ikke til framvisning av eksotiske dyr. Flere tiår før han revolusjon­ erte dyreholdet i zoologiske hager, tjente han store penger på å stille ut representanter for ulike urbefolkninger i så­ kalte folkeutstillinger (det som på tysk heter Völkerschau og

Christina Wessely, Künstliche Tiere. Zoologische Gärten und urbane Moderne, Berlin: Kulturverlag Kadmos, 2008.

10 Carl Hagenbeck, Dyr og mennesker, overs. W. Dreyer, København og Kristiania: Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag, 1911, s. 86.

9

18

engelsk Human zoo). Små grupper av samer, nubiere, eskimoer, singalesere og hottentotter ble hentet til Hamburg og stilt ut, ofte i store tablåer som skulle minne om miljøet i herkomstlandet. Utgangspunktet for utstillingene var at Hagenbeck i 1874 ville importere reinsdyr fra Norge. En kunstnervenn av ham, maleren Heinrich Leutemann, skrev da at det trolig ville vekke interesse hvis dyrene var ledsaget av en samefamilie utstyrt med sleder, våpen og telt.

Hagenbeck tente på ideen og satte straks i gang en større ekspedisjon til Norge, hvor han fikk rekruttert en liten same­ familie i følge med reinsdyr. Hagenbecks mål var vise det fremmedartede ved urbefolkningen, samtidig som han ønsket å hegne om en fellesmenneskelig kjerne – en natur, om man vil – som strakk seg på tvers av alle folkeslag og raser. I denne spagaten mellom en tøylesløs eksotisering og en forsøksvis påvisning av det fellesmenneskelige, skapte han et nytt rom midt mellom varieté og museum, sirkus og etnologi.11 Hagenbecks eget navn på folkeutstillingene var «antropologisk-zoologisk utstilling» – en term som på enkleste vis søker å slå bro mellom to sfærer som den humanistiske tenkningen om mennesket fra og med renessansen har forsøkt skille fra hverandre (se også Kari Løvaas’ tekst, «Mitt kompetente barn»). Innskrivingen av mennesket i et zoologisk perspektiv lå latent i tiden, men skjøt fart med framveksten av de nye samfunnsvitenskapene i første halvdel av 1900-tallet.

Studiet av dyrenes væremåter tjente her som grunnlag for mer eller mindre behavioristiske eller funksjonalistiske teo­ rier om mennesket. Disse ble i neste omgang anvendt som empirisk materiale for utviklingen av nye styringsteknikker.

Som Donna Haraway har påpekt, henger derfor dannelsen av såkalt human engineering – design og styring av menneskestoffet – tett sammen med studier av dyrenes atferd og sosiologi. Ved å studere dyrene, særlige primater, håpet man å nå fram til menneskets natur slik den arter seg forut for alle kulturelle proteser og teknologiske utvidelser: «Apenes rolle var sentral i denne oppgaven: som naturlige objekter ubesudlet av kultur skulle de tydelig vise den organiske grunnen som kulturen oppstod fra.»12 Det var imidlertid ikke bare innen samfunnsforskningen at studiet av primater ble viktig. På 1950-tallet begynte også

11 Nigel Rothfels, Savages and Beasts. Birth of the Modern Zoo, Baltimore, MD: John Hopkins University Press, 2002.

12 Donna Haraway, Simians, Cyborgs, and Women. The Reinvention of Nature, London/New York, NY: Routledge, 1991, s. 14. Vår oversettelse.

Juliusvariasjonene

19

en gruppe biologer å studere kunstens «natur» basert på observasjoner av malende aper. Dette arbeidet kulminerte med en stor utstilling organisert av zoologen og atferdsbiologen Desmond Morris på Institute of Contemporary Arts (ICA) i London i 1957. Morris, som ved siden av bøker som The Naked Ape (1967) og The Human Zoo (1969) også er kjent for sine abstrakte malerier, tolket verkene som et grunn­ leggende uttrykk for dragningen mot abstrakt kreativitet på tvers av artene. Med utstillingen ønsket han å vise at visuell abstraksjon ikke var forbeholdt menneskene alene, og i den senere utgitte boka The Biology of Art (1962) analyserte han flere hundre malerier ført i penselen av sjimpansen Congo.

Morris mente her å vise at Congo, hjemmehørende i London Zoo, var drevet av et «skapende begjær», og at kunstverkene hans ble fremstilt med tydelig glede. Kunsten var med andre ord ikke et uttrykk for menneskelig eksepsjonalisme, men et nedarvet trekk som vi må finne oss i å dele med primatene. Dette brøt på grunnleggende vis med etablerte forestillinger om kunsten som en særegen del av humanitas.

Fra Friedrich Schillers Om menneskets estetiske oppdragelse i en rekke brev (1795) til Johan Huizingas og Roger Callois’ homo ludens-antropologier har fokuset på kunsterfaringen som «et fritt spill» (Schiller) blitt ledsaget av en humanistisk dannelsesideologi. Først ved å gi etter for den kunstneriske lekedriften utvikler mennesket seg til et humant menneske.13 Mot dette holdt Morris at maleriene til sjimpansen Congo utmerket godt kunne sammenlignes med barnlige uttrykk, og at denne sammenligningen satt oss på sporet av «kunstens biologi». Dermed fikk det som i århundrer hadde blitt sett på som den mest menneskelige av alle bedrifter – kunsten – et nytt grunnlag utenfor og forut for arten.

Omtrent samtidig med at Morris viste «infra-human» pri­ malkunst på ICA i London, gjorde den amerikanske etter­ retningsorganisasjonen CIA fremstøt overfor landene i Øst.

Ved å sponse en serie svært omfattende utstillinger i Europa og USA, bidro de til å fremme den abstrakte ekspresjonismen på den internasjonale kunstscenen. Det underliggende motivet var å sette den frie utfoldelsen på lerretene til kunstnere som Pollock, Rothko, Wilhlem de Kooning og Barnett

13 Med tydelige henvisninger til Kant skriver Schiller: «Av transcendentale grunner stiller fornuften følgende krav: mellom formdrift og stoffdrift skal det være et fellesskap, dvs. en lekedrift, fordi bare en enhet mellom realitet og form, mellom tilfeldighet og nødvendighet, mellom fri aktivitet og passiv mottagelighet kan fullende det menneskeliges begrep.» Friedrich Schiller, Om menneskets estetiske oppdragelse i en rekke brev, overs.

Sverre Dahl, Oslo: Bokvennen, 1991, s. 66 – 67.

20

Newman opp mot Sovjet-kunstneres henfallenhet til stive representasjoner og rigide budskap. I det som ble uttenkt som et rustningskappløp med kunstneriske midler, søkte man å hevde den egne sivilisasjonens evolusjonære fortrinn over fienden. Den frie streken og fargedannelsen ble her et tegn for den frie tanken i en fri verden. Samtidig ble den i utgangspunktet så fristilte og autonome kunsten nå slipt om til en brikke i et geopolitiske maktspill – en offensiv i pensler, olje og akryl.14 Trolig var det få som i denne sammenheng ønsket å se likheter mellom de malende apene på ICA og CIAs abstrakte frihetsideologi. Morris var imidlertid tydelig nok, og mente at framveksten av den abstrakte ekspresjon­ ismen hadde brakt kunsten til et nivå forut for alle utilitaristiske nyttehensyn, og hensatt den til en høyere form for pure aesthetics: «I dag er billedkunsten […] nesten tilbake der den begynte før ape-mennesket ble menneske-jegeren.

Endelig deler apen og mennesket mye av den samme interessen i å skape bilder, og man kan hevde at den moderne kunstneren har få andre grunner til å male et bilde enn det sjimpansene har.»15

14 Den største av disse utstillingene, «The New American Painting», var kuratert av Dorothy C. Miller og ble vist i Kunsthalle Basel i 1958 før den gikk videre til andre europeiske byer som Milano, London, Paris, Brüssel og Berlin. Se blant annet Eva Cockroft, «Abstract Expressionism, Weapon of the Cold War», i Francis Frascina (red.), Pollock and After, The Critical Debate, 2nd Edition, London/New York, NY: Routledge, 2000, s. 147 – 154.

15 Desmond Morris, The Biology of Art: A Study of the Picture-Making Behaviour of the Great Apes and its Realtionship to Human Art, London: Methuen, 1962, s. 150. Vår oversettelse.

Juliusvariasjonene

21

H

I

22

H Edvard Moseid og Julius I Julius J Moseid viser Julius fram for familien sin pü apeøya

J

Juliusvariasjonene

23

K

24

K Lovis Corinth, Carl Hagenbeck in seinem Tierpark (1911) L Hagenbecks Voelkerschau M Carl Hagenbeck’s dyrehage

L

M

Juliusvariasjonene

25

N

26

N Congo maler i London Zoo (1957) O Maleri av sjimpansen Congo (1955) P Julius med eget maleri

O

P

Juliusvariasjonene

27

3. I menneskeparken Wenneslands generøse kunstgave fikk i 2015 en uventet opp­ følger. Da ble det klart at den London-baserte finansmannen og mangemilliardæren Nicolai Tangen ønsket å donere sin samling av norsk 1900-tallskunst til Kristiansand kommune.

Samlingen teller mer enn 1 200 verk og har en foreløpig anslått markedsverdi på 150 millioner kroner. Der Wenneslands samling i hovedsak omfatter amerikansk vestkyst-kunst fra 1960-tallet, består Tangens samling av norsk kunst fra perioden 1930 – 70. Samlingens fokus er forbilledlig konsentrert, men det er likevel vanskelig å skulle sammenfatte den i generelle termer: Her finner vi Reidar Aulies mørke sosialrealisme, Johs. Rians Matisse-likende kolorisme, Anna-Eva Bergman minimalistiske landskap, Aasa Texmon Ryghs og Arnold Haukelands organiske stålskulpturer, de geometriske abstraksjonene til den såkalte Dødsgjengen (Gunnar S. Gundersens, Odd Tandberg og Ludvig Eikaas), samt Per Kleivas slagordpregede pop-art.16 Det er imidlertid ikke bare innholdet og omfanget som skiller Tangens samling fra Wenneslands. Der arbeidene til de californiske blomsterbarna ble plassert tilgjengelig i korridorene på to utdanningsinstitusjoner, skal Tangens samlinger etter planen flyttes inn i den gamle Kornsiloen på Odderøya. Siloen er tegnet av arkitektene Sverre Aasland og Arne Korsmo, og ble oppført i 1935. Som funksjonal­ istisk signalbygg og nærmeste nabo til teater- og konserthuset Kilden, kommer den til å danne tyngdepunktet i en egen «kulturbydel» – et Bjørvika i miniatyr. Før den kan tas i bruk, må imidlertid den verneverdige bygningen settes i stand og utrustes til sitt nye bruksområde. Dermed snus funksjonalismens credo – «form følger funksjon» – på hodet, ved at bruksverdien tilføres post festum. Dette i likhet med så mange andre tidligere industribygg, som etter modell av institusjoner som Tate Modern er blitt omgjort til kulturelle høyborger.

Men Odderøya er ikke bare de store milliongavene og signalbyggenes sted. Her ligger også et femtitalls forhen­ værende militærbygninger i et ellers ubebygd friluftsområde.

Etter å ha vært Forsvarets eiendom i lang tid, ble halvøya åpnet opp for allmennheten i 1992. Året før ble Quartfestivalens

16 Disse beskrivelsene er gjort på at generelt grunnlag og uten kjennskap til hvilke konkrete verk samlingen faktisk består av.

28

forgjenger, Quadradurmusivalen, arrangert for første gang – en festival som fra og med 1998 skulle ha fast tilholdssted på Odderøya. Området er fredet for utbygging og de gamle militærforlegningene er forbeholdt det som den amerikanske urbanisten Richard Florida ville kalt de kreative klasser. Bygningsmassene er omgjort til atelierer og øvingslokaler for kunstnere, forfattere, filmproduksjonsselskaper og liknende virksomheter. Som halvøy står Odderøya i relativ autonomi til Kvadraturen og de øvrige bydelene – betegnende nok er den gamle militære vaktposten ved innkjørselen omgjort til et skjenkested med rullerende utstillinger og en egen konsertscene. Der man fram til 1992 måtte framvise gyldig passerseddel for inntreden på øya, sluses man nå videre til lyden av klirrende glass og dempede beats. Kulturhuset Kilden og det nye museet i Siloen ligger på sin side like vis-à-vis containerhavna, der rektangulære beholdere med forbruksmateriell fra fjerntliggende fabrikker er stablet i primærfargede rutenett. I motsetning til containerhavnas konsistente samsvar mellom bruk og ytre fremtoning, er den tilstøtende Fiskebrygga mer for en kulisse å regne. Bygget i en blanding mellom pittoreske sørlandshus og en universelt utformet Block Watne-stil, minner området aller mest om Kjuttaviga – Kaptein Sabeltanns nabohavn og Dyreparkens kreoliserte sørlandsunivers (se også Erik Pirolts tekst, «Ondskapen på Sørlandet»).

Odderøyas stilling som friområde og kulturelt labora­ torium har mange forløpere i den globale urbaniserings­ historien. Fra Coney Island i New York til Københavns fristad Christiania (opprettet i 1971) finnes det en rekke eksempler på utenforliggende eller isolerte bydeler som har spilt en viktig rolle i utviklingen av byens sentrale deler og identitet. Fram til den amerikanske borgerkrigen ble Coney Island hovedsakelig brukt til kaninjakt for sentrumsbosatte med utferdstrang og hang til naturopplevelser. Deretter utviklet halvøya seg til et yndet feriested, tett knyttet til Manhattan med egne båt- og trikkelinjer. Med badestrand mot Atlanterhavet og framveksten av hoteller og badehus, seilte øya opp som fritidsidyll og kreativt nav. Coney Island er i dag kjent for sine gamle fornøyelsesparker, sirkuser, sideshows og en stor russisk-amerikansk befolkning. Som den nederlandske arkitekten Rem Kolhaas skriver i boka Delirious New York

Juliusvariasjonene

29

(1978), sto halvøya lenge i et produktiv spenningsforhold til de sentrale delene av New York: «I overgangen mellom det 19. og det 20. århundret er Coney Island en kuvøse for gryende emner og spirende mytologi. Strategiene og mekan­ismene som senere former Manhattan, blir testet i laboratoriet Coney Island før de til slutt finner veien til den større øya.

Coney Island er Manhattan på fosterstadiet.»17 I Kristiansand er det Dyreparken, med sine soneinndelte zoo-logikk og barnevennlige underholdningskomplekser, som de siste 30 – 40 årene har fungert som byens kulturelle rugekasse og skapende framtidslaboratorium. Om Odderøya kan makte å overta denne rollen er ennå mer enn uvisst.

Stadig presser private entreprenører på for å øke boligutbyggingen, men enn så lenge har kommunen holdt en beskyttende hånd over halvøya. I motsetning til den tilstøtende Lagmannsholmen, som gradvis ble spist opp av bygningsmasse og omgjort til containerhavn, har Odderøya fått leve videre som et slags natur- og friluftsreservat. Det observeres stadig vekk rådyrflokker langs de snirklende veiene mot halvøyas ytre utsiktspunkt, selv om det gamle bjørnehiet i nærheten visstnok har stått ubenyttet siden 1700-tallet. Dermed blir det også tydelig i hvilken grad Odderøya skiller seg fra resten av bydelene i Kristiansand. Fra Kvadraturens strenge rutenett brer bilveiene seg østover og vestover mot forsteder og næringsparker. Utenfor sentrum danner de vidstrakte forstedene (med villaer, leilighetskomplekser og blokker) innbyggernes boparker, hvor mesteparten av livene tilbringes og beboerne lærer hverandre å kjenne. Det er påfallende hvor rendyrkede disse områdene er: Nærmeste pub er som regel kilometervis unna, det meste av handel foregår i digre kjøpesentre som Sørlandsparken, mens småindu­strien er samlet i egne næringsparker. Det er for det moderne mennesket ingenting bemerkelsesverdig ved denne organi­ seringen; snarere vitner det om en funksjonell differensiering som med framveksten av moderne livs- og arbeidsformer har kommet til å underlegge seg stadig områder av tilværelsen – ikke ulikt Carl Hagenbecks zoo-logikk, der hver art er plassert «under Omgivelser, der svarer til dem i deres Hjemland». I essayet Regler for menneskeparken (1999) skriver Peter Sloterdijk fram et bilde av mennesket som en selvdisiplinerende art og et parkvesen. Sloterdijks kongstanke

17 Rem Kolhaas, Delirious New York. A Retroactive Manifesto of Manhattan, Rotterdam: 010 Publishers, 1994, s. 30. Vår oversettelse.

30

er at mennesket med sine bo- og livsformer har utviklet teknikker for selvtemming og domestisering – såkalte antropoteknikker. Hva enten det gjelder boklig lærdom, arkitektoniske innretninger eller sosiale og religiøse sammenslutninger, har menneskene plassert seg innenfor innhegninger som gjør det enklere å både temme og å bli tam: «Mennesker er selvpleiende, selvvoktende vesener som – uansett hvor de lever – skaper et parkrom rundt seg. I byparker, nasjonal­ parker, regionalparker, økoparker – overalt må menneskene gjøre seg opp en mening om hvordan deres måte å holde seg selv på skal reguleres.»18 Nettopp reguleringen, som en motsetning til Wennes­ lands trojanske beat-hest, synes å være kjennetegnende også for dagens antropoteknikker. At heller ikke kunsten har blitt skånet for denne utviklingen, bør ikke evne å overraske noen. I løpet av det som Ellen Key håpet skulle bli barnets århundre – 1900-tallet – har kunsten gradvis gått fra å være en ekstravagant syssel for de få til å bli en integrert del av pedagogikken, terapien, byutviklingen og kreativitetsøkonomien.

At de viktigste slagene her står om den oppvoksende slekt, synes tydelig nok. Som morgendagens borgere, ledere og entreprenører utgjør barna den viktigste ressursen og selve råstoffet i dannelsen av framtidens samfunnskropp. Som et typisk eksempel på denne utviklingen har Kristiansand i løpet av 2000-tallet profilert seg stadig sterkere som B ­ arnas by. Med en av landets mest profilerte dyre- og fornøyelses­ parker, samt en rekke festivaler og underholdningstilbud rettet mot barn og unge, har store deler av byens kultur­ sektor definert den oppvoksende slekt som deres primære målgruppe. På et strategisk plan har kommunens egen energistiftelse, den Richard Flordia-inspirerte Cultiva-stiftelsen, som mål å utvikle Kristiansand til Nordens fremste

18 Peter Sloterdijk, Regler for menneskeparken. Et svar på Heideggers Brev om humanismen, overs. Sigurd Tenningen, Kristiansand: Lord Jim Publishing, 2016, s. 34.

19 Da Cultiva ble opprettet i 2000, var det med en stiftelseskapital på 1,4 mrd. kroner etter salg av kommunens eierandeler i ulike kraftselskaper. Realavkastningen ble øremerket kunst- og kulturformål, og fram til overføringene ble fryst i 2011, bevilget stiftelsen mer enn 174 millioner til ulike prosjekter.

Fra kommunale strateger flasket opp på Richard Floridas hipness-ideologi haglet det signalord og trylleformularer om kulturelle synergier og vekst.

Gradvis skiftet imidlertid fokuset fra en uttalt kunstner-, designer- og (sic!) homse-indeks, som Florida bruker for å måle en bys kreative trykk, til barn og barns helse.

Juliusvariasjonene

31

barneby.19 Dette innebærer blant annet planer om bygging av et eget kulturhus for barn, i tillegg til det allerede etablerte Barnas Kunstmuseum.

Mens den faktiske skolealderen synker mot år null og PISA-testene ekspanderer stadig friere, synes det imidlertid som om de største kreative anstrengelsene ikke ligger i barnas prestasjoner, men i tilretteleggingen av nye områder for innhenting av kunnskap om befolkningen (se Steen Nepper Larsen, «Vertikale spenninger»). Ikke bare skolevesenet, som Bjørneboe betraktet som en direkte forlengelse av statsmakten, men også kultur og idrett settes her inn i kampen for en mer effektiv og empirisk informert human engineering.

Akkurat som leken har kunsten fått tildelt en oppdragende rolle, der målet er dannelsen av skapende og selvstendige borgere med velutviklet estetisk og moralsk dømmekraft.

Dette er på ingen måte noen ny tankegang, men har, som Sloterdijk fremhever i sitt essay om menneskeparken, blitt forberedt av menneskeoppdragere og pedagoger i århundrer.

Like fullt står 1900-tallet som kanskje det mest utviklings­ optimistiske og ubeskjedne kapittelet i denne historien.

Som aldri tidligere kjennetegnes århundret ved at individ og befolkning blir betraktet som råstoff og material til dannelsen av et nytt menneske. Og der grunnen beredes for noe nytt, må det gamle uten unntak ryddes unna og hogges ned.20 Dette gjelder ikke bare de store ideologiene – fascismen, kommunismen og liberalismen –, men også, og i høyeste grad, deres antropotekniske forlengelser i barneoppdragelsen og pedagogikken. Et slående eksempel på dette er Ellen Keys (anti-)pedagogiske klassiker, Barnets århundrade (1900).

I denne boka, som talende nok åpner med et hardtslående sitat fra Nietzsches Zarathustra, knytter hun sammen evolusjonsteori, pedagogikk og progressiv antropologi. Summen er en temmelig gigantoman visjon om menneskedannelse, som får en til å tenke på Hagenbecks sammenligning av hopen med en ambolt som krever «grove Hammerslag»: Utviklingstanken kaster ikke bare lys over det som ligger bak oss, et millioner av år langt forløp hvis slutthøydepunkt er mennesket. Det kaster også lys på den veien vi fortsatt har å gå: den viser oss at vi fysisk og psykisk er

20 «Å skape et nytt menneske fører alltid til kravet om at det gamle mennesket ødelegges.» Alain Badiou, Le sièlce, Paris: Seuil, 2005, s. 20.

Vår over­settelse.

32

i stadig tilblivelse. I stedet for at mennesket betraktes som en […] fastlåst skapning, som i sin art kan fullstendiggjøres men ikke omdannes, vet man nå at det er i stand til å fornyes; i stedet for et fallent menneske ser man et uferdig et, som gjennom utallige modifikasjoner i et uendelig tidsrom, kan bli et nytt vesen.21

Appendiks Forvaltningen av menneskematerialet foregår gjennom spesialiserte parker, innhegninger og bygninger, der avsondrede blindtarmer som motsetter seg denne logikken betraktes som overlevninger fra tilbakelagte evolusjonære stadier.

Odderøya er Kristiansands appendiks, så vidt festet i bylegemets søndre hjørne ved Gravane med et noen skarve broer og strømkabler. Mens Kilden kneiser i fjæra, arkitektkontorene flikker på konkurranseutkastene til Siloen og cruiseskipene legger til kai inntil det nylig påbegynte byggeprosjektet Kanalbyen er det ennå uklart om Odderøya vil forbli et friområde eller annekteres av Kvadraturen og dyreparkens zoo-logikk.

I den gamle karantenehavna fra 1804 (senere kjent som Quart-scenen Bendiksbukta) ble nyankomne sjøfolk satt i isolat for å forhindre spredning av uønskede bakterielle og virale blindpassasjerer. I dag har karantenehavna fått en ny og omvendt arvtaker gjennom den forsøksvise framdyrkningen av en kreativ pandemi i Odderøyas omgjorte militærforlegninger. I likhet med kulturstiftelsen Cultivas tidligere omtalte fascinasjon for Richard Floridas prinsipper, synes tanken å være at Odderøyas kulturelle scener kan utvikle byens selvforståelse og besmitte fastlandet med sin kreative kapital.

Eller var det omvendt?

21 Ellen Key, Barnets århundrade, Stockholm: Albert Bonniers Förlag, 1900, s. 3. Vår oversettelse.

Juliusvariasjonene

33

Q

34

Q Odderøya og Kristiansands kvadratur R Johs. Rian, Kortspill (1947) S Kilden T Odderøya (Siloen og havna hvor Kilden nå står)

S

T

Juliusvariasjonene

35

U

36

Q Odderøya og Kristiansands kvadratur R Johs. Rian, Kortspill (1947) S Kilden T Odderøya (Siloen og havna hvor Kilden nå står)

S

37

R

38

U Reidar Aulie, Tivoli (1935) V Reklame for Visit Norway, Kristiansand W Det ikoniske bildet fra Quart ‘97 av Lars Eivind Bones

V

W

Juliusvariasjonene

39

X Wennesland i sitt hus i Potrero Hill, San Fransico

X

En beretning for et akademi

Franz Kafka 57

Høye herrer i akademiet!

Dere beærer meg ved å oppfordre meg til å levere inn en beretning til akademiet om mitt tidligere liv som ape.

I denne forstand kan jeg dessverre ikke etter­ komme oppfordringen. Nærmere fem år skiller meg fra apetilstanden, en tid som kanskje virker kort målt etter kalenderen, men som er uendelig lang å galop­ pere gjennom, slik jeg har gjort, noen strekninger ledsaget av fortreffelige mennesker, råd, applaus og orkestermusikk, men i grunnen alene, for alle led­ sagere holdt seg – hvis vi skal videreføre dette bildet – langt unna gjerdet. Denne prestasjonen hadde vært umulig dersom jeg egenvillig hadde holdt fast ved mitt opphav, ved minnene om ungdommen. Nettopp å gi avkall på enhver egenvilje var det høyeste bud jeg hadde pålagt meg selv; jeg, en fri ape, under­ kastet meg dette åket. Men dermed lukket minnene seg også stadig mer for meg. Om tilbakereisen, hvis menneskene hadde villet det, først åpnet seg for meg gjennom den store porten som himmelen danner over jorden, ble denne porten i takt med min frem­ piskede utvikling stadig lavere og smalere; jeg følte meg mer vel og mer inkludert i menneskenes verden; stormen fra min fortid som blåste meg i ryggen, av­ tok; i dag er det bare et vinddrag som svaler hælene mine; og hullet i det fjerne som det kommer fra, og som jeg en gang kom fra, er blitt så lite at jeg, hvis kreftene og viljen overhodet hadde strukket til for å løpe tilbake dit, måtte ha flådd pelsen av kroppen for å komme meg igjennom. For å snakke åpent – selv om jeg gjerne snakker i bilder om disse tingene – for å snakke åpent: Deres apetilstand, mine herrer, såfremt dere har noe slikt bak dere, kan ikke stå dere fjernere enn min står meg. Men på hælen kiler den enhver som vandrer her på jord: både den lille sjimpansen og den store Akilles.

En beretning for et akademi

59

Men i smaleste forstand kan jeg kanskje likevel besvare deres henvendelse, og jeg gjør det sågar med stor glede.

Det første jeg lærte, var å håndhilse; håndhilsning viser åpenhet; måtte også i dag, hvor jeg står på høydepunktet av min løpebane, den åpne tale slutte seg til denne første håndhilsningen. Talen vil ikke bibringe akademiet noe vesentlig nytt, den vil stå langt tilbake for det man har forlangt av meg, og som jeg med min beste vilje ikke kan fortelle – men den skal i hvert fall vise hvilken retningslinje en tidligere ape fulgte da han trengte inn i men­ neskenes verden og slo seg ned der. Likevel hadde jeg ikke engang våget å fortelle om det bagatell­ messige som følger, dersom jeg ikke hadde vært sikker på meg selv, og min stilling på alle store varietéscener i den sivili­serte verden ikke hadde vært befestet til det urokkelige: Jeg stammer fra Gullkysten. Hvordan jeg ble fanget, vet jeg kun via det andre har fortalt. En jakt­ ekspedisjon fra firmaet Hagenbeck – med lederen har jeg forøvrig tømt mang en god flaske rødvin siden da – lå på post i strandkrattet den kvelden jeg løp sammen med en flokk for å drikke. Man skjøt; jeg var den eneste som ble truffet; jeg fikk to skudd.

Ett i kinnet; det var ufarlig, men etterlot et stort, hårløst, rødt arr som gav meg det motbydelige, helt og holdent upassende navnet Rødepetter, formelig oppfunnet av en ape, som om bare den røde flekken på kinnet skilte meg fra det nylig kreperte, til dels kjente, dresserte apedyret Petter. Dette som et apropos.

Det andre skuddet traff meg på undersiden av hoften. Det var alvorlig, det er skyld i at jeg fortsatt halter litt i dag. Nylig leste jeg i en artikkel skrevet av en eller annen av de titusener av sjarlataner som legger ut om meg i avisene: Min apenatur er ennå

60

ikke fullstendig undertrykt; beviset på det er at når jeg får besøk, har jeg en forkjærlighet for å dra av meg buksene og vise hvor det ene skuddet traff. Den fyren skulle ha fått plaffet bort hver eneste lille finger på sin skrivehånd. Jeg, jeg får dra av meg buksene for hvem jeg måtte ønske; der vil man ikke finne annet enn en velpleid pels og arret etter et – la oss her til et bestemt formål velge et bestemt ord, som imidlertid ikke vil misforstås – arret etter et skjendig skudd. Alt ligger åpent i dagen; intet skal skjules; når det gjelder sannhet, gir alle storsinnede avkall på de aller fineste manerer. Om den skribenten derimot hadde dratt av seg buksene når han fikk besøk, ville det ha betydd noe annet, og jeg vil la det gjelde som et tegn på fornuft at han ikke gjør det.

Men da må han med sitt sarte sinn gjerne ligge unna meg også.

Etter skuddene våknet jeg – og her begynner gradvis min egen erindring – i et bur på mellom­ dekket om bord på H ­ agenbecks damper. Det var ikke noe gitterbur med fire vegger; derimot var bare tre vegger festet til en kasse; kassen dannet altså den fjerde veggen. Hele greia var for lav til at jeg kunne stå oppreist, og for smal til at jeg kunne sette meg.

Jeg satt derfor på huk med innbøyde, evig skjelvende knær, og da jeg sannsynligvis ikke ville se noen med det første og alltid ville være kun i mørket, var jeg vendt mot kassen mens gitterstengene skar seg inn i kjøttet mitt bakfra. Man regner det som fordelaktig å forvare ville dyr på denne måten den aller første tiden, og ut ifra min erfaring i dag kan jeg ikke nekte for at dette faktisk er tilfelle fra et menneskelig synspunkt.

Men den gangen tenkte jeg ikke på det. Jeg var for første gang i livet uten en utvei; i det minste var det ingen rett frem; rett foran meg var kassen, planke på planke godt sammenføyd. Riktignok løp det en

En beretning for et akademi

61

sprekk mellom plankene som jeg, da jeg først opp­ daget den, hilste velkommen med uforstandens lykk­salige ul, men denne sprekken var ikke engang bred nok til at jeg kunne stikke halen min igjennom, og selv med all min apekraft klarte jeg ikke å vide den ut.

Jeg skal ha laget lite støy, fortalte man meg senere, hvorfra man sluttet at jeg enten kom til å falle fra snart, eller at jeg, dersom det lyktes meg å overleve den første, kritiske tiden, ville bli svært lett å dressere. Jeg overlevde denne tiden. Innestengt hulking, smertefull lysking, trett lepjing på en kokos­ nøtt, dunking med skallen i kasseveggen, geipende tunge når noen nærmet seg – det var de første be­ skjeftigelsene i mitt nye liv. Men i alt dette kun den ene følelsen: ingen utvei. I dag kan jeg naturligvis bare skissere med menneskeord det jeg apemessig følte den gangen, og min fremstilling er derfor for­ tegnet, men selv om jeg ikke lenger kan nå inn til den gamle apesannheten, ligger den i det minste i retning av min skildring, derom hersker det ingen tvil.

Til da hadde jeg jo hatt så mange utveier og nå ingen mer. Jeg hadde kjørt meg fast. Om man så hadde spikret meg til veggen, ville ikke det ha for­ minsket min bevegelsesfrihet. Hvorfor ikke? Klø deg til blods mellom tærne, og du vil ikke finne grunnen.

Press deg bakover mot gitterstangen til den nesten deler deg i to, og du vil ikke finne grunnen. Jeg hadde ingen utvei, men måtte skaffe meg den, for uten kunne jeg ikke leve. For alltid inntil denne kasseveggen – jeg ville uvegerlig ha strøket med.

Men hos Hagenbeck hører aper til ved kasseveggen – vel, så sluttet jeg å være ape. En klar, vakker tanke­ gang som jeg på et eller annet vis må ha pønsket ut med magen, for aper tenker med magen.

Jeg frykter at man ikke riktig forstår hva jeg mener med utvei. Jeg bruker ordet i dets mest vanlige og

62

fullstendige forstand. Jeg sier bevisst ikke frihet.

Jeg mener ikke denne store følelsen av frihet på alle kanter. Som ape kjente jeg den kanskje, og jeg har blitt kjent med mennesker som lengter etter den. For mitt vedkommende forlangte jeg ingen frihet, hver­ ken da eller nå. Apropos: Blant menneskene lurer man så altfor ofte seg selv når det gjelder frihet. Og slik friheten regnes blant de mest opphøyde følel­ sene, så regnes også det tilsvarende bedraget til de mest opphøyde. Før min egen opptreden i varitéene har jeg ofte sett kunstnerpar henge i trapesene opp­ under taket. De svingte seg, de gynget, de hoppet, de svevde inn i armene på hverandre, den ene holdt den andre etter håret med tennene. «Også dette er menneskefrihet,» tenkte jeg, «selvforherligende bevegelse.» Du bespottelse av den hellige natur!

Intet bygg ville holdt stand mot apeslektens latter ved dette synet.

Nei, frihet ville jeg ikke ha. Bare en utvei: til høyre, venstre, hvor som helst; jeg stilte ingen andre krav; skulle utveien også bare være et bedrag; kravet var lite, bedraget ville ikke være større. Fremover, fremover! Bare ikke stå stille med armene i været, presset inn mot en kassevegg.

I dag ser jeg det tydelig: Uten den største indre ro hadde jeg aldri klart å unnslippe. Og for alt jeg har blitt, kan jeg kanskje takke roen som grep meg etter de første dagene der på skipet. Men roen igjen kunne jeg vel takke folkene på skipet for.

De er gode mennesker, tross alt. Selv i dag minnes jeg gjerne klangen fra deres tunge skritt, som den gangen gav gjenlyd i min halvsøvn. De hadde for vane å gå ytterst langsomt i gang med alt de skulle gjøre. Om en av dem skulle gni seg i øyet, løftet han hånden som et hengelodd. Spøkene deres var grove, men hjertelige. Latteren deres var alltid iblandet en hosting som lød farlig, men som var helt harmløs.

En beretning for et akademi

63

Alltid hadde de noe i munnen som de kunne spytte ut, og det var dem likegyldig hvor de spyttet.

Alltid klaget de over at loppene mine hoppet over på dem; men likevel var de aldri alvorlig sinte på meg for det; de visste nemlig at lopper trives i pelsen min, og at lopper kan hoppe; de avfant seg med det.

Når de hadde tjenestefri, satte noen av dem seg i en halvsirkel rundt meg; snakket nesten ikke, men bare kurret til hverandre; røkte pipe mens de lå utstrakt på kasser; slo seg på kneet så snart jeg gjorde den minste bevegelse; og nå og da var det en som tok en pinne og klødde meg der det gjorde godt. Om jeg i dag skulle bli invitert på en tur med dette skipet, ville jeg sikkert avslå invitasjonen, men like sikkert er det at jeg ikke bare forbinder vemmelige minner med det mellomdekket.

Roen jeg fikk, omgitt av disse folkene, avholdt meg fremfor alt fra ethvert fluktforsøk. Sett med dagens øyne synes det meg at jeg i det minste ante at jeg måtte finne en utvei for å overleve, men at denne utveien ikke lot seg oppdrive via flukt. Jeg vet ikke lenger om flukt var mulig, men jeg tror det; for en ape burde flukt alltid være mulig. Med mine nåværende tenner må jeg være forsiktig selv når jeg bare knekker nøtter, men den gangen måtte det vel i tidens løp ha lyktes meg å bite gjennom dørlåsen.

Jeg gjorde det ikke. For hva hadde jeg oppnådd med det? Knapt hadde jeg stukket hodet ut, så hadde de fanget meg igjen og sperret meg inne i et enda verre bur; eller jeg hadde ubemerket klart å flykte til andre dyr, kanskje til kjempeslangene og trukket mitt siste sukk i deres favn; eller det hadde til og med lyktes meg å smyge meg opp på dekk og hoppe over bord, da hadde jeg vugget en liten stund på verdenshavet og druknet. Desperate handlinger. Jeg kalkulerte ikke så menneskelig, men under innflytelse av mine om­ givelser forholdt jeg meg som om jeg hadde kalkulert.

64

Jeg kalkulerte ikke, men observerte i ro og mak.

Jeg så disse menneskene gå opp og ned, alltid de samme ansiktene, de samme bevegelsene, ofte syntes det meg at de bare var én. Mennesket eller disse menneskene gikk altså uhindret. Et høyt mål demret for meg. Ingen lovet meg at hvis jeg ble som dem, skulle gitte­ret bli heist opp. Det gis ikke slike løfter som tilsynelatende er umulige å innfri. Men om man innfrir dem, kommer løftene etterpå til syne der man tidligere lette forgjeves etter dem. Nå var det intet ved disse menneskene i seg selv som virket særlig forlokkende på meg. Hadde jeg vært tilhenger av den tidligere nevnte friheten, hadde jeg sikkert fore­ trukket verdenshavet fremfor den utveien som viste seg i disse menneskenes tomme blikk. Men i alle fall observerte jeg dem lenge før jeg tenkte på slike ting, ja, det var ansamlingen av observasjoner som først styrte meg i denne bestemte retningen.

Det var så lett å etterligne folkene. Spytte kunne jeg alt de første dagene. Da spyttet vi hverandre i ansiktet; forskjellen var bare at jeg etterpå slikket ansiktet mitt rent, det gjorde ikke de. Pipe røkte jeg snart som en gammel gubbe; hvis jeg endatil trykket tommelen i pipehodet, jublet hele mellomdekket; bare forskjellen mellom tom og stappet pipe gikk det lang tid før jeg forstod.

Mest slit hadde jeg med spritflasken. Lukten pinte meg; jeg tvang meg selv med alle krefter; men det gikk flere uker før jeg overvant meg. Disse indre kampene tok menneskene merkverdig nok mer alvor­ lig enn noe annet ved meg. I minnene skiller jeg ikke mellom menneskene, men det var en der som stadig vekk kom tilbake, alene eller med kamerater, dag og natt, til de forskjelligste tider; stilte seg opp med flasken foran meg og underviste meg. Han begrep meg ikke, han ville løse gåten om min væren. Han tok langsomt korken av flasken og kikket på meg for

En beretning for et akademi

65

å sjekke om jeg hadde forstått; jeg innrømmer at jeg så på ham med vill, med forsert oppmerksomhet; en slik menneskeelev kan ingen menneskelærer finne på hele jordkloden; etter at korken var tatt av flasken, løftet han den til munnen; jeg fulgte ham med øyne­ ne helt ned i strupen; han nikker, fornøyd med meg, og setter flasken mot leppene; jeg, henrykt av gradvis økende erkjennelse, klør meg hvinende både høyt og lavt hvor det måtte passe seg; han fryder seg, set­ ter flasken til og tar en slurk; utålmodig og fortvilet etter å gjøre som ham, sviner jeg meg til i buret, noe som igjen er til stor tilfredshet for ham; og nå holder han flasken langt fra seg og svinger den opp, drikker den tom i én slurk mens han bøyer seg over­ drevent belærende bakover. Jeg, utmattet av en altfor sterk trang, klarer ikke lenger å følge med og henger svakt på gitteret, mens han avslutter den teoretiske undervisningen med å stryke seg over magen og glise.

Først nå begynner den praktiske øvelsen. Er jeg ikke allerede blitt altfor utslitt etter det teoretiske?

Godt, altfor utslitt. Det hører til min skjebne. Likevel griper jeg, så godt jeg kan, etter flasken som rekkes meg; tar skjelvende av korken; når det lykkes, setter nye krefter gradvis inn; jeg løfter flasken, knapt til å skjelne fra originalen; setter den til og – og kaster den i avsky, i avsky, selv om den er tom og bare lukten fyller den, kaster den i avsky på gulvet.

Til min lærers sorg, til min egen større sorg; etter å ha kastet flasken vekk forsoner jeg hverken ham eller meg ved å stryke meg utmerket over magen og glise etterpå.

Bare så altfor ofte forløp undervisningen slik.

Og til min lærers ære: Han var ikke sint på meg; vel holdt han iblant den brennende pipen mot pelsen til det begynte å gløde et eller annet sted hvor jeg vanskelig kom til, men da slukket han det selv med

66

sin gode kjempeneve; han var ikke sint på meg, han innså at vi kjempet på samme side mot apenaturen, og at jeg hadde den tyngste biten.

Men for en seier det ble for både ham og meg da jeg en kveld foran en stor tilskuerskare – kanskje var det en fest, en grammo­fon spilte, en offiser spanku­ lerte mellom menneskene – da jeg denne kvelden, et øyeblikk upåaktet, grep en spritflaske som uforva­ rende hadde blitt stående foran buret mitt, tok kor­ ken skolemessig av under stigende oppmerksomhet fra selskapet, satte flasken til munnen og uten å nøle, uten å fortrekke en mine, som en faglært dranker, med kulerunde øyne, med surklende strupe, virkelig og oppriktig drakk den tom; kastet flasken fra meg, ikke lenger i fortvilelse, men som kunstner; glemte riktig­nok å stryke magen; men til gjengjeld, siden jeg ikke kunne annet, siden det presset slik på, siden sansene mine bruste, ropte jeg kort og godt «Hallo!», brøt ut i menneskemål, sprang med dette ropet inn i det menneskelige fellesskap, og dets ekko – «Hør bare, han snakker!» – føltes som et kyss på hele min søkksvette kropp.

Jeg gjentar: Det var ikke forlokkende å etterligne menneskene; jeg etterlignet dem fordi jeg lette etter en utvei, ikke av noen annen grunn. Med denne seieren var dessuten lite oppnådd. Stemmen sviktet meg igjen med det samme; kom først tilbake etter flere måneder; motviljen mot spritflasken kom enda sterkere tilbake. Men min retning var uansett gitt meg én gang for alle.

Da jeg ble overlatt til den første dressøren i Hamburg, erkjente jeg snart de to mulighetene som stod åpne for meg: zoologisk hage eller varieté. Jeg nølte ikke. Jeg sa til meg selv: Sett inn alle krefter på å komme inn i varietéen; det er utveien; zoologisk hage er bare et nytt gitterbur; havner du der, er du fortapt.

En beretning for et akademi

67

Og jeg lærte, mine herrer. Akk, man lærer når man må; man lærer når man vil ha en utvei; man lærer hensynsløst. Man vokter på seg selv med pisken; man flenger seg opp ved den minste mot­ stand. Apenaturen raste veltende ut av meg og vekk, slik at min første lærer nesten selv ble apete av det, snart måtte oppgi undervisningen og bli innlagt på institusjon. Heldigvis kom han snart ut igjen.

Men jeg brukte opp mange lærere, ja, til og med noen lærere samtidig. Da jeg var blitt sikrere på mine evner, offentligheten fulgte mine fremskritt, frem­ tiden min begynte å lysne, hyret jeg selv lærere, lot dem sitte i fem rom ved siden av hverandre og lærte hos alle samtidig, idet jeg sprang uavbrutt fra det ene rommet til det andre.

Disse fremskrittene! Denne inntrengningen av kunnskapens stråler fra alle kanter inn i den våk­ nende hjernen! Jeg benekter det ikke: Det gjorde meg lykkelig. Men jeg innrømmer også: Jeg overvurderte det ikke, ikke engang den gangen, langt mindre i dag. Gjennom en anstrengelse som hittil ikke har vært gjentatt på jord, oppnådde jeg en europeers gjennomsnittsdannelse. I seg selv ville det kanskje ikke vært noe, men det er likevel noe, for så vidt som det hjalp meg ut av buret og skaffet meg denne spesielle utveien, denne menneskeutveien. Det finnes en utmerket tale­måte på tysk: å smette unna mellom buskene; det har jeg gjort, jeg har smettet unna mellom buskene. Jeg hadde ingen annen vei, alltid forutsatt at ikke friheten kunne velges.

Tar jeg et overblikk over min utvikling og dens hittidige mål, så klager jeg ikke, men er heller ikke fornøyd. Med hendene i bukselommen, vinflasken på bordet, halvt ligger jeg, halvt sitterjeg i gynge­ stolen og skuer ut av vinduet. Kommer det besøk, tar jeg imot, slik det seg hør og bør. Min impresario sitter i forværelset; ringer jeg, kommer han for å

68

høre hva jeg har å si. Om kvelden er det nesten alltid forestilling, og suksessen kan vel knapt bli større. Kommer jeg hjem sent på natten fra banketter, vitenskapelige selskaper, hyggelig samvær, venter det en liten, halvdressert hunnsjimpanse på meg, og jeg nyter henne til fulle på apemanér. Om dagen vil jeg ikke se henne; hun har nemlig det forvirrede, dresserte dyrets vanvidd i blikket; det gjenkjenner bare jeg, og jeg tåler det ikke.

Stort sett har jeg i alle tilfelle oppnådd det jeg ville oppnå. Man skal ikke si at det ikke var bryet verdt. Forøvrig vil jeg ikke bli dømt av noe men­ neske, jeg vil bare spre kunnskaper, jeg bare beretter; også for dere, høye herrer i akademiet, har jeg bare berettet.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard Franz Kafkas (1883 – 1924) fortelling «Ein Bericht für eine Akademie» ble første gang publisert i tidsskriftet Der Jude i 1917. Fortellingen inngår også i boka Ein Landartz, utgitt av Kurt Wolff Verlag i 1920.

Mitt kompetente barn

Kari Løvaas 71

Better unborn than untaught.

Fina lilla krumelur, jag vill inte bliva stur.

Hva er et barn? Nå må du kle på deg. Et menneske som ennå ikke har blitt ødelagt og forherdet? Vil du ha leverpostei på skiva? Et uskyldsrent og tillitsfullt vesen? Kom igjen nå, vi må rekke samlingen. Nei, du kan ikke ha Elsa-kjolen på i barnehagen. Naturbarnet? Et uferdig vesen som ennå ikke kan, f.eks. lese og skrive. Nei, ikke film på morgenen. Et ustyrlig vesen som ikke vet hva som er farlig. Tannlegen sa at de voksne skulle pusse helt til du er sju år, gap opp nå, nei, jeg vet ikke hvor den lille edderkoppen som du fikk av tannlegen har blitt av. Jeg kan ikke ha orden på alt, vet du, neste gang får du hjelpe meg å rydde, vi finner en skuff hvor alle dyrene kan bo. Et vesen som ennå ikke har lært å se bort.

Et vesen? Stå stille hvis jeg skal få fletten fin. Var det ned på siden sånn, du mente, jeg vet ikke om du har langt nok hår. Hva sa du, Signe A får ha Elsa-­kjole i b ­ arnehagen?

Men du er Signe L. En forberedelse til det ­virkelige livet.

Jo, du må ha skjerf, hvis ikke blir du forkjøla. En historisk, sosial og kulturell konstruksjon. Hva, har du glemt å tisse?

Hvorfor sa du ikke det før du tok på dressen? Kan du holde deg? Ok, men nå kommer vi for sent. En tilstand. For sent.

• Plinius d.e. skriver i sin Historia naturalis (fra hundretallet e.Kr.) at blant alle de levende skapningene Naturen fram­brakte, var bare mennesket nakent. De andre dyrene var passende utstyrt etter sitt slag, med skjell, skinn, bust, fjær, ull osv. Bare mennesket la Naturen nakent og uferdig på den bare jorden.

Noen skapninger tar straks til sine raske ben, andre til sine vinger, noen har sterke lemmer, andre er gode til å svømme.

Mennesket er den eneste skapningen som ikke kan og vet noe som helst uten først å lære det.

Men til gjengjeld kan han lære seg nesten hva som helst!

Slik tenkte renessansehumanisten Pico della Mirandola.

At mennesket er uferdig betyr at han er plastisk, at han har ­ uendelige muligheter. Pico åpner sin avhandling om menneskets verdighet (1486, navnet har tilkommet senere, den het først bare Tale) med en fabel om skapelsesberetningen, der Gud etter å ha anvist hver skapning sin rette plass og natur,

Mitt kompetente barn

73

savner en skapning som kan reflektere, fryde seg over og elske ­skaperverket. Men, alas!, på det tidspunktet hadde Gud gått tom for (platonske) prototyper, det fantes ikke noen idé eller oppskrift Gud kunne følge. Mennesket fikk derfor ingen fastlagt natur, men til gjengeld skulle det stå ham fritt å anta en hvilken som helst form. I Picos fabel sier Gud til Adam (her i Tore Frosts oversettelse): Hverken himmelsk eller jordisk, hverken dødelig eller udødelig har vi gjort deg, for at du som din egen billed­ hugger kan danne deg den skikkelse du selv vil ha. Du skal ha mulighet til å degenerere til lavere former som er dyriske, men du skal også ha makt til ut fra din sjels beslutning å regenerere til høyere former som er gudommelige.

• Evolusjonsbiologien bekrefter at mennesket utmerker seg i forhold til andre skapninger gjennom sin uferdighet: det er en art av prematurt fødte og relativt sett hjelpeløse individer. Den såkalte epigenetikken favoriserer tilpasninger som unngår den rene genetiske tvangen og åpner for individuerings­ prosesser i interaksjon med miljøet. Hos sapiens tar den ­epigenetiske prosessen en så stor plass grunnet den monstrøst store hjernen.

I utgangspunktet er hjernens oppgave å muliggjøre bevegelse, gjennom at den forbinder sansning og motorikk.

Ut fra sapiens’ kroppsstørrelse burde det vært nok med 500 ­kubikkcentimeter hjerne for å oppfylle de primære sensorisk-­ motoriske funksjonene – men så er sapiens utstyrt med nesten tre ganger så mye. Den ekstra hjernebarken brukes blant annet til å koordinere de svært komplekse sansemessige og ­motoriske sekvensene knyttet til menneskelig tale. Den store hjernen gir menneskearten en selektiv fordel knyttet til k­ ognitive p ­ restasjoner. Reflektere over skaperverket?

Mer enn det: ta makt over og manipulere skaperverket.

• Når dyrene fødes, skriver Pico med referanse til Lucilius, så har de med seg fra morslivet alt de senere skal eie. De overjordiske åndene på sin side blir alt fra begynnelsen hva de i evigheters evigheter skal forbli.

Nå kommenterer ikke Pico at i det minste i én av Genesis-­ variantene, så har Gud en prototyp, nemlig seg selv, eller med bibelens flertallsform: oss. Det står at han skapte mann og

74

kvinne i Guds (vårt) bilde. Så må også Guds natur være å ikke ha noen bestemt natur – bortsett fra denne usedvanlige skaperkraften, beslutningsevnen, friheten? Mennesket er, til tross for at Pico må ty til både planteliv og kameleoner for å illustrere sitt poeng, den eneste skapningen som skaper seg selv. Faderen sådde nemlig ulike typer frø i mennesket: De frø og spirer hvert menneske hegner om og dyrker, vil vokse frem og bære frukt. Hvis det er plantefrø, vil mennesket bli en plante. Hvis det er sansefrø, blir ­mennesket et dyr. Hvis det er rasjonelle frø, vil mennesket utvikle seg til et himmelsk livsvesen. Men hvis det er åndelige frø, vil mennesket bli en engel og Guds sønn. […] Hvem ville ikke beundre denne vår kameleon?

Nå, det skulle jo være menneskets privilegium å beundre skaperverket (hvem er det denne vår kameleon gjør seg til for?).

Og mest av alt beundrer mennesket (Pico) englene, minst av alt planter og dyr – eller snarere mennesker som oppfører seg som planter eller dyr: Hvis du ser et menneske som hengir seg til vommen og kryper rundt på marken, da er det en busk du ser, ikke noe menneske. Og hvis du ser noen som, forblindet av de tomme illusjoner til en Kalypso-lignende fantasi, lar seg pirre av dens kildrende forlokkelser og lever fullstendig i sansenes vold, da er det ikke et menneske du ser, men et dyr.

Om du derimot ser en filosof som bedømmer og skjelner alt med sin rette fornuft: respekt! Han er et himmelsk, ikke et jordisk vesen. Og ser du en som hensunket i kontemplasjon helt glemmer sin kropp, «så er det ikke noe jordisk livsvesen og heller ikke noe himmelsk, men snarere et høyere guddomme­lig livsvesen omsvøpt av et menneskelig kjød». Pico gjentar, liksom revet med av sin egen tale: Hvem ville ikke beundre mennesket, dette vesen som kan velge om han vil bli en vekst eller en engel!

Men kan han virkelig velge? Jeg mener, hvilket menneske vil frivillig krype rundt på magen som en busk, eller være en slave av sine lidenskaper som et dyr, ja, hvem vil frivillig kave rundt i «de tiloversblevne og forurensede deler av den nedre ­verden», eller hva man mer uforblommet kan oversette til «denne ­verdens bunnsats av ekskrementer»? Det vil kanskje den som ikke bare kan ta seg sammen og brette opp ermene?

•

Mitt kompetente barn

75

Dette med frøene har Pico hentet hos Aristoteles, som deler alt liv inn i tre hovedtyper: vekster, dyr og mennesker.

Menneskets sjel (eller liv) omfatter alle disse typene: Det har for det første et vegetativt aspekt – evnen til å ta til seg næring og vokse ved hjelp av denne næringen. For det andre har menneskets sjel et begjærende eller dyrisk aspekt. For det tredje kan ­mennesket tenke. Den vegetative delen av sjelen kan ikke påvirkes av menneskets tenkning – Aristoteles inter­ esserer seg derfor ikke så mye for den i sin etikk. Aristoteles er kjent for å hevde at ­mennesket er et dyr + rasjonalitet, men i Den ­nikomakiske ­etikken framstår det likevel ikke så enkelt: Ettersom mennesket til forskjell fra dyrene er en skapning som bryr seg om forskjeller, er dyret i mennesket alltid allerede forvandlet av den menneskelige eksistensformen. Det dyriske i mennesket er ­derfor ikke det samme som det dyriske i dyret, for selv om denne delen av sjelen ikke kan tenke selv, kan den påvirkes av og svare på tenkningen.

Det finnes tre kunnskapsformer, ifølge Aristoteles: episteme (teoretisk kunnskap om prinsipper og forhold som ikke forandrer seg), techne (en form for know-how knyttet til framstillingen av et verk) og fronesis (praktisk kunnskap knyttet til handling). Resultatet av teknisk kunnskap er noe som kan framvises og foreligge utenfor meg selv. Resultatet av handlingen er ikke annet enn handlingen selv, det er en livsform. (Historien vil vise at det å holde fra hver­ande livsform og verk ikke er noen enkel øvelse.) Den praktiske kunnskapen gjelder «det som kan være annerledes», og det som kan være annerledes er våre vaner eller vår andre natur. Dårlige vaner er som en tyngdekraft. Gode vaner foredler og opphøyer karakteren. Dygder, som f.eks. måtehold og mot, er noe vi får først gjennom å praktisere dem. Men hva får oss til å praktisere dem?

At vi har forbilder, som vi beundrer, som vi vil ligne, kanskje. Eller signifikante andre, som vi vil imponere. I boka Du mußt dein Leben ändern (2009) kaller Peter Sloterdijk dette for «vertikale spenninger». Og han sier det begynner allerede med spedbarnets relasjon til sin mor, et presymbolsk over­ spatialt «der oppe» som barnet ser opp til før det lærer å gå.

Etikken knytter Sloterdijk til en internalisering av den vertikale relasjonen. Allerede hos Heraklit finner han etikken formulert som en kombinasjon av ethos (oppførsel, vane) og daímon (en åndelig kraft, god eller ond). All menneskelig oppførsel er vertikalt orientert, sier Sloterdijk. En dårlig ethos kan, liksom besatt av en ond ånd, trekke mennesket nedover til grisens selskap, en god ethos kan, liksom insipirert av en god ånd, løfte ham opp til gudenes selskap.

76

Sloterdijk skriver at prinsippet bak antikkens paideía, undervisningsprogrammet som skulle forme aristokratiets ynglinger til myndige og virtuose medlemmer av bystaten, var en internalisering av forholdet mellom lærer og elev, trener og atlet, mester og novise. De store feilskjærene i den europeiske pedagogikken beror på at det vertikale forholdet mellom lærer og elev har blitt forstått i termer av tukt og dominans: Først plager og underordner man elevene med en autoritær disiplin, senere fjerner man disiplinære praksiser for isteden å adressere elevene som falske voksne.

• I Aristoteles-traderingen har det vært en slagside mot den ­teoretiske kunnskapen, som i det middelalderteologiske ­hierarkiet trekker oppover i kraft av å gjelde det evige og ­uforanderlige. Hos renessansehumanistene kommer den praktiske kunnskapen til heder og verdighet igjen i form av en revitalisering av Ciceros retorikk. Retorikkundervisningen siktet mot prudentia, dygd. Viktige retoriske ferdigheter var situasjonsforståelse og timing, det som i gresk terminologi het kairos (det rette/avgjørende øyeblikk), og som i kombi­ nasjon med prepon, det passende, i Ciceros retorikk ble konsipert som decorum. Dypest sett handlet kairos om inn­ flytelse på b ­ egivenhetenes gang i form av mestring og dømmekraft, en slags livskunst.

Den klassiske dygdelæren og troen på menneskets dømmekraft stod i konflikt med kristne oppfatninger om menneskets fordervede natur, verdens ondskap og det gud­ dommelige forsynet. Det finnes imidlertid et kairos-begrep som er utviklet innenfor en kristen forståelseshorisont – nærmere bestemt hos Augustin. I sine Bekjennelser definerer han den mekanisk-­kronologiske tiden (chronos) som en serie tomme øyeblikk (slik tiden må fortone seg for den som er rammet av acedia, kjedsomhet, tungsinn, uvirk­ somhet). Men i omvendelsens kairos kan den falne tiden forvandles, mettes med mening. Menneskenes kontingente historier kan reddes inn i et frelses­narrativ som peker framover mot en endelig befrielse fra all temporalitet. Augustin over­ skrider eller kompletterer den ­klassiske dygdelærens fokus på mestring med en nådelære. ­Samtidig reduseres menneskets aksjonsradius. At arvesyndens falne menneske skulle stå fritt til å forme og danne seg selv ville nok Augustin ha ansett som for en form for hybris – ­menneskets frihet er begrenset til å kunne slutte seg til den guddommelige frelses­ planen.

Mitt kompetente barn

77

Under et fåfengt håp om ære renner hele ditt korte liv bort uten at du engang merker det, sier Augustin til ­Francesco i ­Petrarcas fiktive dialog Secretum meum (1347 – 1353). ­Francesco befinner seg i en livskrise og oppsøker Augustin for åndelig veiledning. Augustin i Petrarcas tapning framstår som en stoisk sjeledoktor – med en nyplatonsk-kristen dreining. Augustin diagnostiserer Petrarcas lidelse som acedia, tungsinn – og dens årsak som Laura. Men Francesco kan ikke fri seg fra Laura – hun har ikke bare såret ham med en dødelig pil, men er også i kraft av det hans dikteriske inspirasjonskilde.

Som mennesket i alminnelighet sliter Francesco med rastløshet og rådløshet, påpeker Augustin; han mangler ­kontroll over sine lidenskaper; dertil har han et hovmot som ikke lar seg rettlede av vissheten om egen skrøpelighet. Augustin anbefaler introspeksjon, konsentrasjon, askese – i sum et vita ­contemplativa der sjelen, initiert av en forakt for det verdslige (contemptus mundi), isteden retter seg mot det evige og tidløse.

Dette innebærer også at han må oppgi sin kjærlighet til ­Laura, en kjærlighet som ifølge Augustin innebærer den alvorlige ­synden å forveksle skapelsen med skaperen.

Her skal det påpekes at Petrarca var blant dem som tok et oppgjør med middelalderskolastikkens diskvalifisering av det sanselige da han pekte ut menneskets vilje snarere enn ­intellektet som distingverende: Det er retorikken som beveger viljen til å elske dygdens skjønnhet gjennom å spille på sansene med ord, musikk og bilder. Petrarca synes å problematisere Augustins tro på introspeksjonens metode. Petrarcas ­berømte tekst om sin tindebestigning, «Mont Ventoux» (ca. 1350), formulert som et brev til en venn og augustinermunk, har eksempelvis blitt lest allegorisk som en mislykket pilegrims­reise innover i selvet for å finne «hjem» til noe stabilt og sikkert. ­Forklarelsen på bergets topp uteblir, det Petrarca møter i sin sjel er et ingenting, et «nichil in me».

Petrarca er ikke helt bekvem med Augustins dualisme, den som forutsetter en avgrunn mellom kropp og sjel, timelig og evig. Det er en missing link her, synes Petrarca å antyde. ­Riktignok har Augustin en nådelære, men hva er en ­kjærlighet som ikke er sanselig formidlet, er ikke det et rent tanke­ eksperiment? Augustins guddommelige kjærlighet omfatter ikke den sanselige pasjonen. Hos Petrarca smelter pilegrimens religiøse lengsel sammen med hans egen sensuelle lengsel etter Laura, henne han så første gang da hun var 14, og som rammet ham med sin skjønnhet som med en pil. Petrarca nærmer seg blasfemien idet han lokaliserer sitt kjærlighetssår til den venstre siden, og tidfester såvel sin første Laura-visjon som hennes

78

dødsdag til en langfredag. Hennes død ledsages i likhet med Kristi død av solformørkelse.

I Secretum meum framstiller altså Augustin Francescos ­store feil som det å elske skapelsen i skaperens sted. Francesco på sin side antyder at sjelen hans aldri ved egne krefter skulle kunne løfte seg mot det guddommelige. Augustin repliserer at nettopp hun som «dro ham med en krok», Laura, gjør ­Francesco til forgjengelighetens slave: «Hva er din kommentar til at denne kvinnen har bestemt lengden på både din glede og din sorg? Så fort hun kom gikk sola opp, og når hun ­forsvant ble det natt igjen. En forandring i hennes oppsyn ­forandret ditt humør, du ble glad eller trist alt etter hennes skiftninger.» Augustin nøyer seg ikke med å minne ­Francesco på at Laura er en dødelig kvinne, men hevder at hun har styrtet ham ut i en «glinsende avgrunn»: «Og når du sier at hun har lært deg å rette blikket mot det høye og at hun har skilt deg fra hopen, hva er det annet enn at hun har gjort deg til sin ­beskytter, at hun gjennom alene å ha fortrollet deg med sin utstråling har fått deg til å forakte alt annet og gjort deg hovmodig og nonchalant?» Kirkefaderen påviser at ­Francescos «fordervelige sykdom» er tett forbundet med kjærligheten til Laura: «Du våket natten lang med din elskedes navn på leppene; du foraktet alt, hatet livet og lengtet etter døden; du begynte i din sorg å elske ensomheten og flykte fra samværet med mennesker […]»

Alle midler må tas i bruk for å komme ut av tungsinnet, ­Petrarcas Augustin er til og med inne på at det kan være til hjelp å la seg avlede av andre kvinner, eller også å bytte miljø, oppsøke folk. Samtidig framgår det at Francesco egentlig ikke vil bli av med sin sykdom. Han suger næring fra den.

Og her møter vi kimen til den koblingen av melankoli og genialitet som kanskje mest eksplisitt ble tematisert av en annen renessansehumanist, Marsilio Ficino, hvis melankolikonsepsjon var et amalgam av antikk humoralpatologi, nyplatonisme og astrologi. Francesco vedkjenner overfor Augustin at det han først og fremst kan takke Laura for, er sin poetiske skaperkraft.

En av de betydningene som ligger gjemt i navnet Laura, slik Petrarca eksempelvis flerfoldiggjør det anagrammatisk i sin sonette nummer fem, er glorie, strålekrans. Hun er hans muse, og hans dikt gjør ham til konge, dikterfyrste. Ja, han lar seg til og med krone med en laurbærkrans på Capitol i Roma.

• I Albrecht Dürers stikk Hieronymus i studerkammeret (1514) omgis den hellige oversetterens hode av en strålekrans.

Mitt kompetente barn

79

­ ieronymus er modellert som en idealtype av en renessanse­ H humanist av Petrarcas kaliber, bortsett fra at humanistens flerfoldige antikke studieobjekter er byttet ut med den kristne troens eneste og opprinnelige skrift. I boka Själens medium (2010), om skriftkultur og subjektdannelse, foreslår ­Thomas Götselius at Hieronymus’ lysomstrålte isse vitner om at ånden ikke sviker ham. «För vad reflekterar den annat än det ljus som sedan tidernas eller kristendomens begynnelse utgår från λόγος, J­ ohannesprologens mystiska ord, som betecknar såväl talet som förnuftet, såväl skriftens ord som Kristus? ­Kammaren badar i ljus. Men det är λόγος, det transcendentala signifikatet självt, som är dess källa.»

Dürer skal ha hatt for vane å gi bort sitt Hieronymusstikk til venner og mesener sammen med Melencolia I, og de to bør leses som en diptyk, påpeker Götselius. Der det første viser et rom hvor alt befinner seg på rett plass og den visuelle ­ordningen speiler en åndelig orden, så visualiserer ­Melencolia I en stor uorden, hvor den kvinnelige Melankolien, med v­ inger og laurbærkrans, sitter framoverbøyd og virkesløs med h ­ odet i hendene, i et dunkelt univers. Det som først og fremst k­ jennetegner dette stikket, er fraværet av Logos, hevder ­Götselius. Melankolien verken leser eller skriver eller taler, og slik utgjør hun det fantasmatiske Hieronymus-stikkets andre.

Melankoli som en tilstand knyttet til lesningens uteblivelse er interessant nok et tema som kan spores tilbake til middel­ alderens acedia, en depresjon som vanligvis rammet slike som hadde hengitt seg til det kontemplative liv. I det tidlige ­munkevesenet ble lesning gjerne anbefalt som botemiddel mot acedia, samtidig som acedia paradoksalt nok gjorde ­munken ute av stand til å tilgodegjøre seg lesningen – han gjespet og sovnet over folioheftene. Verden selv ble i middelalderen ­sammenlignet med en åpen bok der Guds spor kunne ­avleses – av den som ikke var i syndens, den falne tidens, vold. ­Timeglasset i ­Melencolia I leder tankene nettopp til chronos-­tiden, den falne tidens serie av tomme øyeblikk. Man kan kanskje mistenke at for noen av munkene ble contemptus mundi en myr de ikke maktet å ta seg ut av? Kanskje uteble møtet med ­sannheten, lyset, Logos i deres indre, kanskje var alt de fikk skue med sitt kontemplative øye et intet: nichil in me?

Den reformerte frelsesideologien er i slekt med Augustins – i den forstand at det er menneskets avstand til Gud som ­betones: mennesket kan ikke med egne prestasjoner løfte seg mot det guddommelige: hun er helt avhengig av nåden. ­Men gjennom Luthers mirakuløst transparente oversettelse av

80

­ ibelen til folkespråket, og ved hjelp av trykkekunsten, får b folk så å si direkte tilgang til Guds ord. Det vil si: hvis de kan lese. Den allmenne alfabetiseringsprosessens suksess beror på dette: Lesningen av bibelen blir avgjørende for å få tilgang til selve frelsen.

Mens 1500-tallets tilsynelatende demokratisering av ­lesningen kan anses som menneskets uttreden av sin «selv­ forvoldte umyndighet», kan den på den andre siden anses som en ny form for underkastelse, skriver Götselius, «eftersom endast den som behärskade det slags diskursreproduktion som gick under namnet läskunnighet hädanefter igenkändes som subjekt». Det er gjennom å lære seg å lese, altså gjennom en form for mestring, at subjektet gjenkjennes som subjekt, samtidig som hun slik underordner seg diskursprodusentenes makt – makten hos dem som gjennom sin nærværsmetafysiske fortolkningspraksis produserer illusjonen om et transcendentalt signifikat: Logos.

I Götselius’ framstilling av Dürers diptyk blir ­analfabeter henvist til melankoliens skyggerike. Men dette kan bare gjelde dersom lesning forstås snevert som evnen til å avkode ­bokstavrekker og signifikantkjeder som inngår i diskursen om Urskriften, tenker jeg. Om man tenker seg melankolien mer generelt som en tilstand av interesseløshet – og om man videre antar at det ikke er subjektets egen rasjonelle besluttsomhet som kan berede et omslag, men henrykkelse, pasjon – ja, så kan man også tenke seg at spørmålet om frelse og fortapelse ikke nødvendigvis må være innskrevet i «urskriftens nettverk».

Francesco kunne ikke ved egne krefter løfte sitt sinn mot det høye, sa han, hvilket også kan tolkes dithen at ­omslaget fra interesseløshet (acedia) til ivrig avlesning av en ­meningsfylt ­verden, ikke kan bero på et stoisk-retorisk kairos hvis ­beveggrunn lokaliseres i det rasjonelle subjektets egen dømme­kraft.

Renessansens melankolikonsepsjon knytter an til ­Platons tanker om guddommelig inspirasjon, selvforglemmelse, ­henrykkelse.

• Dagiset der mine barn går, bruker et verktøy som heter förskole­appen – for å dokumentere virksomheten og holde foreldrene orientert, iblant fra time til time. Frøknene tar bilder med ­iPaden, skriver en liten kommentar, og tagger av for hvilke av målene i læreplanen aktiviteten oppfyller. F.eks.

«Ljuda»: ­«Signe och Signe ljudar och känner på sandpappers­ bokstäverna, sedan lyssnar vi på vilka ord som börjar på s.

Mitt kompetente barn

81

Svan, spik, sko börjar ju på s, men inte vante.» Barna mine går i en Montessori-barnehage, og sandpapirbokstavene inngår i det spesielle Montessori-materialet. Det var en av ­oppdagelsene Maria Montessori gjorde i sin pedagogiske forskning – at l­æringsprosessen blir mer effektiv om man tar i bruk taktilt materiale, om barna får bruke flere sanser sam­ tidig, om de ikke bare passivt skal motta kunnskap, men selv får oppdage og gjøre.

I 1894 fikk Maria Montessori sin første ansettelse ved den psykiatriske klinikken på universitetet der hun avla medisin­ eksamen (som første kvinnelige lege i Italia). Her fikk hun kontakt med «utviklingshemmede» barn. På den tiden antok man at slike barn var håpløse tilfeller, at de ikke kunne lære noe. Men det trodde hun ikke på – og begynte å eksperimentere med tilrettelegging av undervisningen. Hun utviklet metoder som hun senere prøvde ut på en statlig undervisningsanstalt for psykisk utviklingshemmede, og hun skriver entusiastisk: Jeg har lykkes i å lære et flertall av de utviklingshemmede barna fra mentalsykehuset å lese og skrive så bra, at jeg lot dem delta i opptaksprøvene til en skole for normalt utviklede barn, og de klarte prøven … Mens alle beundret fremskrittene deres, lette jeg etter årsaken til at vanlige ­skolers lykkelige, friske barn kunne bli holdt på et så lavt nivå at de i intelligenstestene kunne sidestilles med mine tilbakestående elever.

Det Maria Montessori oppdaget, eller snarere gjenoppdaget, var betydningen av det Aristoteles kaller «praktisk ­kunnskap», men også Petrarcas innsikt i sanselighetens, estetikkens ­avgjørende betydning i dannelsesprosessen. Jeg tenker også at Maria Montessori selv, ganske enkelt med sitt nærvær, sin oppmerksomhet, sine forventninger, skapte vertikale ­spenninger i disse barnas liv: installerte seg selv som deres signifikante ­andre, en «der oppe» hvis kall de ville svare på, hvis krav de ­ville oppfylle. At hun kastet ut en krok – som kanskje ikke ­rammet barna som eros’ pil, men likevel plantet en pasjon i dem, en lidenskap.

Kanskje har dagens pedagogisk-didaktiske regimer med sin overtro på metoder glemt at selve motivasjonen ikke kan vekkes hos barn uten vertikale spenninger, uten det ­karismatiske nærværet av læremestere som utgjør levende arkiv av taus kunnskap?

•

82

Idet menneskene i Genesis oppdager at de er nakne, dekker de seg til med fikenblader. Når de fordrives fra Paradis, ikler Gud dem skinn lånt fra andre dyr (1. Mos. 3,21). De fordrevne menneskene er ikke bare avhengige av Guds nåde, de må også låne dyrenes skinn for å kompensere for mangler i sin egen konstitusjon.

Platon forteller i Protagoras at titanen Epimethevs (den etterpåkloke) hadde fått i oppdrag å utstyre alle levende ­skapninger med positive egenskaper, og han utstyrte dem til fullkommenhet med pels og klør og fjær og skinn osv. Men da han hadde kommet til mennesket sto han der tomhendt; ­mennesket som Naturen ifølge Plinius hadde lagt naken og uferdig på marken. Promethevs (den snartenkte) kom ham til unnsetning gjennom å stjele ilden og den praktiske ­kunnskapen fra gudene og gi den til menneskene, som dermed ble ­kulturbærere.

Det finnes en tradisjon for å problematisere menneskers suverenitetspretansjoner vis-à-vis dyrene, der nettopp Genesisog Promethevs-mytene utgjør viktige referanser. Samtidig finnes det en sterk tradisjon for at det mennesker anser som artsfortrinn projiseres over på dyrene i form av mangler. ­Dyrene anses som utilstrekkelige levende vesener fordi de ikke har språk, teknikk, klær, sjel, verden osv.

I Genesis initieres den mytologiske avgrunnen mellom mennesker og dyr idet mennesket dekker seg til, skammer seg over sin nakenhet – og i samme gest så å si tar patent på muligheten til å være naken. I en forstand tar ikke dyrene del i syndefallet, de innvies ikke i kunnskapen om godt og ondt.

Men som menneskets andre må de fra nå av finne seg i å være et projeksjonsfelt for både det beste og det verste i mennesket.

På den ene siden er de uskyldige, på den andre siden, fordi de f.eks. ikke har en udødelig sjel, legemliggjør de den falne natur allerede før fallet.

Hva slags dunkel matematikk setter dette har igang?

For om mennesket er et dyr pluss f.eks. udødelig sjel, så er ­mennesket minus den udødelige sjelen ikke simpelthen et dyr, men et obskønt eller monstrøst nakent dyr. Menneskets strev med å definere sin egentlighet gjennom et suppelement har t­ ilbakevirkende kraft: Når f.eks. Augustin i Gudsstaten ­forklarer hvorfor Adam og Eva ikke skammet seg i paradiset, så var det fordi de ikke egentlig var nakne, men kledd i nådens klær …

I takt med sekulariseringen flytter kriteriet for ­menneskets eksepsjonalisme seg fra den udødelige sjelen til den ­enkeltes fornuft, som igjen er forutsetningen for viljens frihet. Mennesker er sine egne formgivere, sa Pico. Også Aristoteles, som

Mitt kompetente barn

83

definerte mennesket som et dyr pluss rasjonalitet, så på det animalske i mennesket som noe formbart, siden det kunne påvirkes av og svare på tenkningen. Men hos Aristoteles ble ikke det animalske forbundet med den abjektale, falne natur.

Det som skjer hos kristne renessansehumanister som Pico og Erasmus, er en rehabilitering av den aristoteliske tilliten til menneskets fornuft – samtidig som de ikke riktig blir kvitt den kristne dualismen. Den religiøse tradisjonen for å skille radikalt mellom skaperen og det skapte flyttes så å si inn i individet selv. Den beste av alle håndverkere, nemlig Gud, lot mennesket bli sin egen «skulptør».

• Den gamle forståelsen av ordet daímon minner oss om at det å være menneske i en viss forstand er å være besatt.

De som ikke har en daímon har ingen sjel som ledsager, opphøyer og beveger dem. De som ikke har en sjel er ingenting annet enn et vandrende lik, eller på sitt beste: en antropomorf plante (tenk på Picos busk!). Besatt av vaner og uvirksomhet f­ ramstår ­mennesket som underanimert og mekanisert; besatt av l­idenskaper og ideer framstår mennesket som overanimert og manisk.

Historisk er det den spirituelle formen for besettelse som har fått mest oppmerksomhet, mener Sloterdijk, og med denne formen for besjeling følger en foruroligende bakside: de-­animasjonen, depresjonen, acedia. Det Sloterdijk synes å gjøre, er å montere ned den metafysiske polariseringen ­mellom en ren og skjær uinspirert kropp og en sjel som er evig og tidløs (evt. det transcendentale signifikatet, Logos). Alt blir isteden et spørsmål om praksis. Tenkere som Heraklit og ­Aristoteles, og senere Nietzsche, er Sloterdijks helter, fordi de retter ­oppmerksomheten mot mennesket som vanedyr – og ­menneskets muligheter for å overskride eller reprogrammere sin egen habitus gjennom hard trening.

Mennesket er en stram line spent ut mellom dyr og ­overmenneske, skriver Nietzsche et sted. På mange måter minner Nietzsches antropologi om Picos: Mennesket utmerker seg gjennom sin formbarhet, det står i hans makt å utarte til høyere eller lavere former. Men hos Nietzsche imploderer Picos hierarki av skapninger idet den tyske filosofen erklærer Guds død. Menneskets lavere former er hos Nietzche fortsatt ­dyriske – men menneskets høyeste form, «overmennesket» – er også et slags dyr, et foredlet vanedyr, kunne man kanskje si. ­«Retten til å være uperfekt» – Sloterdijk snakker hånlig om dette ­fenomenet, som en utbredt form for slavemoralitet.

84

Nietzsches antropoteknikk kan utlegges som en slags i­ndividuell biomakt, individets makt til å optimere og ­kanalisere egne livskrefter, innstilt på mestring, vitalitet: rytteren på sin hest. Det interessante er imidlertid at også Nietzche iblant i­nnhentes av den metafysiske tradisjonen han prøver å ­skrive seg ut av. For det er ikke alltid den praktiske kunnskapens trener han skriver om, det internaliserte forbildet som hjelper eleven til å omprogrammere et sett av repeterte handlinger til et forhøyet ytelsesnivå. Når han i Hinsides godt og ondt sier at i mennesket er skaper og skapning forenet, er det den tekniske kunnskapens håndverker vi presenteres for. Dette er ikke en som skaper ex nihilo, men en som har et materiale å arbeide med, og arbeidet tar form av en slags alkymistisk virksomhet (her i Trond Beg Eriksens oversettelse): I mennesket er stoff, bruddstykker, overflod, leire, skitt, tøv, kaos. Men i mennesket er også en skaper, en ­formgiver, hammerhardhet, tilskuergudommelighet og en syvende dag. – Forstår dere denne motsetningen? Deres ­medlidenhet med «det skapte i mennesket» gjelder det som må ­formes, brytes, smis, rives ned, brennes, gjøres rødglødende og renses, – nemlig det som nødvendigvis må lide og skal lide?

Vår medlidenhet – forstår dere ikke hvem vår o ­ mvendte ­medlidenhet gjelder når den forsvarer seg mot deres ­medlidenhet som mot det verste av alle svekkelser og ­svakheter?

Nietzsche ser ut til å adressere en moderne form for blasfemi som tar seg uttrykk i en feilplassert medlidenhet, en ­medlidenhet som forveksler skaperen (i mennesket) med det skapte (i mennesket). Dermed skriver også Nietzsche seg (motvillig) inn i den lange teologiske tradisjonen for å se på skaperen som radikalt atskilt og separert fra skapelsen. Denne separasjonen artikulerer en hel rekke snitt eller kutt i vår ­kultur: mellom Gud og verden, mellom levende og ikke-levende, mellom mennesker og andre skapninger som de hersker over, mellom mennesket og dyret i mennesket.

Men vent litt, er det ikke nettopp sivilisasjonens fornektelse av (vill)dyret i mennesket Nietzsche er kjent for å kritisere? Er ikke hans overmenneske en som har frigjort seg fra sivilisasjonens slavemoral, fra de overindividuelle, ­disiplinære regimene som kun har til hensikt å forkrøple, kneble, kue, ­hemme og temme de animalske livskreftene, en temming som de altformenneskelige humanistene har gitt etter for og ­internalisert, og som tar form av en slags autoimmun sykdom, hvis symptomer er dårlig samvittighet, ressentiment, selv-­ forakt?

Mitt kompetente barn

85

Mennesket er et uferdig dyr, skriver Nietzshce. Overmennesket er et sjeldent eksemplar, som med sjeldne krefter liksom drar seg selv etter håret opp over flokken og opp over kreaturet som viljeløst følger flokken. Overmennesket er den som jobber ustanselig på sin egen perfektibilitet. I over­mennesket er skaperen den som redder det skapte i seg fra sin falne tilstand, redder det inn i et slags frelsesnarrativ, livs­formen som kunstverk.

• Den som ikke danner og former sitt barn, blir far til et ­monster, ikke et menneske. Den som ikke disiplineres forblir ikke bare formløs, men liksom synker ned i den falne naturen, som abjekt, vanskapning. Slik tenkte Erasmus, den samme som i ­diskusjon med Luther avviste arvesynden. Arve­synden var jo ikke forenlig med den nye formen for menneskelig ­eksepsjonalisme, der mennesket til forskjell fra de andre skapningene er utstyrt med fri vilje. Vel å merke hvis hun også er utstyrt med fornuft. Det er uklart hvorvidt et barn er et menneske, ettersom hun ennå ikke har så mye fornuft å vifte med, men barnet er likevel ikke et dyr, siden barnet er formbart. Forskjellen på et barn og et dyr er at dyret allerede ved fødselen er ferdig, perfekt, men derfor også liksom determinert, med begrenset aksjonsradius. Barnet er på en måte mindre enn et dyr, uferdig, men likevel mer, fordi hun kan bli menneske, dvs. perfeksjoneres i det uendelige.

Det slår meg at ordet uferdig i eldre norsk og i svensk også har blitt brukt på en mindre løfterik måte, om v­ anføre, ­evneveike, forkrøplede. Hva ville Erasmus ha sagt om et såkalt utviklingshemmet barn? En som er «obildbar»? Som andre barn mindre enn et dyr: uperfekt, uferdig – men likefullt ­determinert, begrenset, og derfor overhodet ikke mer enn et dyr. Et monster?

Men nei, det kan vi ikke tenke, det finnes ikke slike! Alle barn kan gjøres mer eller mindre dugelige! Det er hva vi har «habiliteringen» til. August, min sønn som «har» Downs syndrom, er en hyppig gjest der. Iblant kjenner jeg en trang til å forsvare hans rett til å være uperfekt.

Problemet med å snakke om menneskedannelse i termer av håndverk, er at skaperen som har en materie å arbeide med har en tendens til å etterlate seg et restprodukt, et bunnfall.

Og hva kan vel ikke skje når den formende makten er over­ individuell og politisk, når hammeren arbeider på hele popula­ sjoner? Hva slags alkymistisk underverk skulle forbrennings­ ovnene i Auschwitz frambringe? Taushet, skriver Paul Celan, kokt som gull – i forkullede hender.

•

86

Martin Heidegger kritiserte den humanistiske tradisjonen for å definere mennesket som et dyr pluss rasjonalitet. Han slipper likevel ikke unna den dunkle matematikken som ­kvalifikasjonen av mennesket gjennom et supplement medfører.

For, som Heidegger formulerte det i sitt metafysikk-seminar (1929 – 30), har mennesker noe den ikke-animerte naturen ikke har, nemlig verden. Og dyrene? Se, de er fattige på verden. Med referanse til biologen Jakob von Uexküll snakker Heidegger om dyrs U ­ mwelt, bestående av signaler som dyrene ganske enkelt ­reagerer instinktivt på. Heidegger omdøper Uexkülls ­Merkmalträger til das Enthemmende, mens Uexkülls Umwelt får navnet Enthemmungsring.

I seminaret «Parmenides» (1942 – 42) utvikler Heidegger sine tanker om dyrs «fangenskap» i sitt miljø gjennom en ­polemisk lesning av Rainer Maria Rilkes åttende Duino-elegi.

Her ­tilkjennegir Rilke sin visjon om «det åpne», en opplevelse av tid og rom som voksne mennesker ikke har tilgang til. Die Kreatur ser med alle øyne det åpne, skriver Rilke. Bare våre øyne er som fordreide og legger snarer omkring oss. Hos Rilke henviser selvrefleksiviteten mennesket til et indre speilkabinett av ­representasjoner. Bevisstheten kaster et nett over tingene, plasserer mennesket som subjekt overfor objekter i et forhold regulert av begjær og mestringstrang.

Når dyret i henhold til Heidegger mangler verden – og ­derfor ikke som hos Rilke kan ha tilgang til det «åpne» – er det fordi muligheten til å erfare noe som noe holdes ­ tilbake fra ­dyret. Menneskers liv utfolder seg i et mulighetsrom, mener Heidegger. Dette gir seg uttrykk i de livspraksiser som ­mennesker inngår i og som altså utgjør menneskers «verden».

Men, vent litt, kan man virkelig si om dyr, som synes å klare seg helt fint uten Heideggers verden, at de er ­fattige? ­ Heidegger er iblant selv inne på at han kaller dyr ­fattige i ­mangel av et bedre ord. Vi gjenkjenner den dunkle ­matematikken, som Heidegger kaller en destruktiv operasjon, der mennesket ikke klarer å forestille seg dyret som noe annet enn et menneske minus et eller annet. I forlengelse av denne betenkningen i metafysikk-seminaret, kan det likevel synes som om Heidegger tangerer Rilkes idé om «det åpne», idet han antyder at det som gjør dyrene fattige på verden, kanskje like gjerne kan være en uendelig rikdom? Er vi tilbake i Genesis, der mennesket som «faller» ned i kunnskapen om godt og ondt samtidig blir dissosiert fra dyrene, som nå får finne seg i å bli bærere av det beste eller det verste – som menneskene projiserer ut på dem, fra innsiden av språkets hus, eller var det et fengsel?

Mitt kompetente barn

87

Det er påfallende at når Heidegger en sjelden gang snakker om barnet, så påpeker han et lignende dilemma: Vi kan ikke forstå barnets væremåte uten gjennom en destruktiv operasjon, altså som en voksen minus det ene eller det andre. Men om dyret er «fattig» på verden, befinner barnet seg liksom i en slags verdens gryningstime. Om det da ikke er et utviklingshemmet barn vi har å gjøre med?

• I essayet Regler for menneskeparken (1999) synes Sloterdijk å slutte seg til Heideggers kvalifisering av mennesket som et v­ esen som «har» verden. Sloterdijk mener imidlertid at H ­ eidegger tar feil når han avviser alle evolusjonsteorier, og ­dermed ikke tar hensyn til det Sloterdijk kaller lysningens ­«realhistorie». M ­ enneskets verdensbyggende natur har nemlig artshistoriske røtter, mener Sloterdijk, noe han nettopp ­forbinder med menneskets fortidligfødthet. Ved å mislykkes som dyr styrter dette ubestemte vesen ut av omverdenen ­(Umwelt) og inn i verden, skriver han. Denne utdrivelsen ville kun frambringe ­psykotiske dyr, tillegger Sloterdijk, hvis den ikke sammenfalt med en i­nnflytting i det Heidegger kaller «værens hus».

Eller var det et fengsel? Spørsmålet aktualiseres i Franz Kafkas «En beretning for et akademi», en munter evolusjonshistorie i miniatyr. Her forteller sjimpansen Rødepetter om hvordan han ble menneske gjennom å underkaste seg trening og dressur. Han begynner sin beretning med å beklage at han dessverre er ute av stand til å gi noe tilfredsstillende svar på den egentlige oppfordringen: å skildre sitt liv som fri ape.

Hans erindring begynner nemlig først når han våkner, skadeskutt og fanget i et bur, på et skip til Europa. I buret sitter han på huk med skjelvende knær, i mørket, og han innser at han ikke kan leve uten noen utvei: I dag kan jeg naturligvis bare skissere med menneskeord det jeg apemessig følte den gangen, og min fremstilling er derfor fortegnet, men selv om jeg ikke lenger kan nå inn til den gamle apesannheten, ligger den i det minste i retning av min skildring, derom hersker det ingen tvil.

Til da hadde jeg jo hatt så mange utveier og nå ingen mer. Å ha mange «utveier» er kanskje Kafkas versjon av Rilkes «åpne». Utdrivelsen av omverdenen faller for Kafkas ape sammen med inndrivelsen i et bur, og den eneste måten han

88

kan redde seg fra psykosen på, innser han, er gjennom en ­forvandling: han blir menneske, og det er nettopp språket som markerer det ontologiske spranget inn i det menneskelige ­fellesskapet: uvanlig lærenem og tilpasningsdyktig klarer denne apen å herme menneskers underlige måter, og liksom forført av sine egne kunster bryter han på et tidspunkt spontant ut i menneskemål: «Hallo!»

• I de polariserte framstillingene av dyrs omverden versus ­menneskers verden synes det altså å råde en grunnleggende usikkerhet om hvorvidt den ene eller den andre tilstanden gir tilgang til «det åpne». Hos Heidegger innfinner det seg en ­interessant vending i dette problemfeltet idet han åpner for at dyrs fattigdom, som Agamben skriver i The Open: Man and Animal (2006), kanskje ikke bare er en menneskelig projeksjon, men et predikament som dyr og mennesker deler. Dette blir tydeligst når Heidegger refererer til den passasjen i romer­ brevet der Paulus snakker om den trellbundne naturs lengsel etter ­forløsning, skapningens sukk og klage. Dyr er ikke ganske ­enkelt omsvøpt av sitt miljø som av en livmor, dyr er også ­utsatt, eksponert, på en ikke-symbiotisk måte, for noe annet enn seg selv. Det går en traumatisk rift, en wesenhafte ­Erschütterung, også gjennom dyrenes liv.

Heidegger er også her nærmere Rilke enn han vil ­innrømme, for i den åttende Duino-elegien kan man se hvordan den duale opposisjonen mellom mennesker, som er lukket inne i sitt speilkabinett, og dyr, som har tilgang til det åpne, etter hvert differensieres. I tredje strofe åpner Rilke for at pattedyr i likhet med mennesker bærer på et fødselstraume: «Nach der ersten Heimat/ ist ihm die zweite zwitterig und windig.»

Bare dyr som ikke kan la seg distrahere av minner om liv­ morens fullkomne symbiose kan være fullstendig «hjemme» i det åpne. Derav ­følger den noe pussige feiringen av insekters liv: «O Seligkeit der kleinen Kreatur» – ja, salig er myggen, for hvem selve luften er som en livmor.

I kontrast til insektenes utraumatiske absorpsjon i det åpne, blir Rilkes bilde av flaggermusens flukt som en illustrasjon av Heideggers «wesenhafte Erschütterung»: utskremt av seg selv skjærer den en sprekk gjennom kveldens porselen.

Menneskelig og dyrisk liv bringes hos Heidegger uhyggelig nær hverandre i den stemning som best uttrykker hva det innebærer å være fattig på verden eller «fanget» i sitt miljø, nemlig kjedsomhet. Agamben trekker en radikal slutning: Juvelen i sentrum av den menneskelige verden, den

Mitt kompetente barn

89

heideggerske «lysningen», er ingenting annet enn dyrisk fangenskap. Å være menneske er å våkne fra sitt eget fangenskap til sitt eget fangenskap.

Eller kanskje man med Rødepetter får presisere: å være menneske er å hengi seg til Heideggers «værensglemsel», for en oppvåkning av dette slaget kan bare skape psykotiske dyr, det er ikke til å tåle: For alltid inntil denne kasseveggen – jeg ville uvegerlig ha strøket med. Men hos Hagenbeck hører aper til ved ­kasseveggen – vel, så jeg sluttet å være ape. En klar, vakker tankegang som jeg på et eller annet vis må ha pønsket ut med magen, for aper tenker med magen.

Om natten nyter Rødepetter en halvdressert hunsjimpanse, men om dagen kan han ikke se på henne, «for hun har det ­forvirrede, dresserte dyrets vanvidd i blikket; det gjenkjenner bare jeg, og jeg tåler det ikke».

• En melding tikker inn fra førskoleappen: «August hittade en korg med djur. Det var en sorteringsövning, köttätare och växtätare som vi pratade om.»

90

Vertikale spenninger Pedagogikken som antropoteknikk

Steen Nepper Larsen

93

94

Den som leter etter mennesker, vil finne akrobater.

– Peter Sloterdijk Å være menneske er å måtte øve seg og å være rede til å endre sitt liv, skriver den tyske filosofen og øvelses­ antropologen Peter Sloterdijk i boka Du mußt dein Leben ändern. Über ­Anthropotechnik (2009). Menneskets samfunnsog selv­forming tar form av en livslang andre fødsel, og er langt fra friksjonsfri. Den kan undersøkes og settes på begrep som «det ­pedagogiske»; for det villes alltid noe med noen: «I b ­ egynnelsen var ikke oppdragelsen, men forfør­ elsen ­gjennom det forbløffende.»1 Mennesket er det dyret som ikke bare er hva det er i kraft av naturen, uttrykte den danske filosofen Villy Sørensen engang med en eviggrønn aforisme. Mennesket kan også forstås som en autoplastisk og -praktisk kreatør i ubestemt form flertall. Det skaper seg selv ved å øve seg livet igjennom. Menneskeheten må følgelig forstås som en selv­ skapende art, som er blitt det den er via øvelser. Det relativt instinktfattige mennesket er dømt til å utforme og la seg forme av sosiale øvelsessystemer, som strekker seg fra deltakelse i religiøse ritualer og frekventering av utdanningsinstitusjoner til sport, kunst, krig og ikke minst lønnsarbeid. Vi er ikke født med sterke rovdyrtenner, varmegivende pels, elegante vinger, hjul, eller stemmer og øyne med lang rekkevidde, og vi kan og vil ikke vente på at ­evolusjonen får disse «tingene» til å vokse umerkelig fram. ­Utålmodighet er en dyd. Nysgjerrige, påfunnsrike og oppfinnsomme som vi er, prøver vi oss fram gjennom årtusener. Steindolken og senere metallkniven slipes til, jakten ­organiseres, ville dyr drepes, skinnjakken tar form, grise­bingene forlenges etter hvert inn i det kjøttindustrielle kompleks, og skinken vakuumpakkes. Luftballongen, flyet, kjerra, sykkelen, toget, bilen, mobiltelefonen og datamaskinen ser dagens lys. Vi går, smaker og snakker oss fram til våre store, synapserike og plastiske hjerner, som på den andre siden ­muliggjør sosial kompleksitet.2 Mennesket er selvskapende og rastløst, men inspireres av forbilder og lærer å imitere. Samtidig utvikler det vaner

Peter Sloterdijk, Du mußt dein Leben ändern. Über Anthropotechnik, Frankfurt a/M: Suhrkamp Verlag, 2009, s. 427 – 8.

2 Se Steen Nepper Larsen (SNL) 2010a, 2015, Sheets Johnstone 1990, Deacon 1997.

1

Vertikale spenninger

95

og normer ved å øve seg. Det vi gjør, virker tilbake på oss selv; vi tar form av våre egne aktiviteter og de øvelsene vi under­kaster oss. Øvelsestvang og håp om usårlighet Mennesket søker å immunisere seg ved å utvikle en rekke mentale og fysiske måter å øve seg på. Grunnleggende ­handler det om på beste vis å gjøre seg usårbar i de rom vi bebor og formgir. Disse sosio-immuniserende øvelses­ formene kaller Sloterdijk antropoteknikker. De tvinger mennesket til å handle, til å holde seg i form og ikke minst til å utvikle en evne og vilje til selvkontroll. Ofte blir det preket at lediggang er roten til alt ondt, og at tiden ikke må kastes bort. Vær ­beredt, b ­ eveg deg, gjør noe! Allerede de tidlige kristne visste at mennesket var et forsøksdyr og menneskelivet et eksperiment. Det kristne misjonsarbeidet krevde fitness og en vilje til å u ­ tsette seg for farer og prøvelser overalt. Den moderne uro tar form av livslang læring, et manifest og svært hørbart krav om omstillings­ beredskap, kompetanseutvikling og kjerne­fordringen employability (du skal være verdt å ansette!). Med en analogi til begrepet placebo snakker Sloterdijk om movebo-­effekten: La deg bli grepet av din oppgave! Vær en kristen atlet som kommer i mål og vender tilbake til paradis – eller i Kristi bilde: k­ ommer hjem til Gud! Bruk din vuggegave og ut­ merkelse, det vil si din gudbilledlighet og oppgaven som er gitt deg fra ­Bibelen til mennesket: å gi dyrene og plan­ tene de rette ­navnene. Lær å tyde Guds skjulte alfabet i tingene og alt ­levende, men vær ikke hovmodig. Vær en høyt ytende lønns­arbeider, identifiser deg med firmaets ånd og «verdier»!

Der mennesket tidligere skulle orientere sitt liv etter ­absolutte verdier og underkaste seg kanoniserte vertikaler (Gud der oppe – mennesket her nede), endrer det kate­ goriske imperativ retning i de moderne tider. Nå skal du til enhver tid forplikte deg på å handle slik at du foregriper en bedre verdens mulighet i en dårligere verdens virkelighet. Du skal ville endre verden slik at du med god samvittighet kan tilpasse deg den når den er blitt virkelighet.

96

Men samtidig vet du faktisk ikke om denne forandrings­ appellen utgår fra deg selv eller fra verden, eller fra begge deler på én gang, og denne uklarheten sprer en del for­ virring.

Underveis stopper Sloterdijk opp ved artisteri, selv­ piskende munker, klostre som treningsleirer, søvnløse søylesittere, litterære og «virkelige» sultekunstnere, intellektuelt og politisk kappestridende, modellbyggere av tanke- og trossystemer, dopingavhengige fallenter, imponerende sportsprestasjoner, kunstneriske mesterskap, mektige biopolitiske forsøk på å forme mennesket og storstilte humangenetiske foredlingsplaner. Alle disse forskjellige handleformene, fenomenene og uttrykkene bestemmes som menneskelige øvelsesscenarioer. Det er ikke underlig at bokens første avsnitt bærer tittelen «De ø ­ vendes planet», for Sloterdijks filosofiske antropologi er ikke redd for å anlegge et universaliserende perspektiv. ­Overraskende og underholdende koblinger byr seg fram. Grunnskolen kalles eksempelvis for en «basisleir», der inn­byggerne må være rede til å bestige de høyeste topper under kyndig ledelse av en lærer. Visdommen bor ikke i de horisontal­ utjevnende daler; læringsblokkader, utdannelsesulyst og tradisjonelle holdninger dømmes nedenom og hjem. Lærerens angrep på tregheten i den bekvemmelige leiren består blant annet i å foreskrive hele skoleklassen en vertikal fordring. Dens vilje masseres; den må vise seg villig til å stige oppover. Det må klassene for øvrig også på de noe større samfunnsmessige aksene. Man må være rede til å løfte seg, å elevere seg. Menneskeheten skaper hele tiden nye elevatorer, som den kjører med og etter hvert kasserer til fordel for mer avanserte typer. Åndsheisen er nærmest selv­ fornyende, og det gjelder å ikke stige av for tidlig.3 Å leve som menneske er en livslang andre fødsel, som består i å bære den byrde at vi aldri kan slutte med å ville perfeksjonere oss selv; i stigende omfang skjer det også med oss selv ved roret.4 Vi skal alltid være med på å realisere noen flere kreative potensial og stille opp på enda flere kurs og kriger. Mennesket har tilsynelatende mot til mangfoldige prøvelser og selvpinsler, fra slankekurer og kirurgiske kroppsinngrep til kurs rettet inn mot arbeidsmarkedet.

3 Se også Peter Sloterdijk: «Læreren er gartner i et beskyttende drivhus», Asterisk nr. 3/2002 og SNLs intervju med Sloterdijk: «Mennesket har brug for opdragere» i samme nummer.

4 SNL 2009.

Vertikale spenninger

97

Mennesket er det dyret som forlanger for mye og som det forlanges for mye av, men også den skapning som ikke vil måles etter andre målestokker enn dem homo sapiens selv finner på.

Du må endre ditt liv!

I 1908 skrev dikteren Rainer Maria Rilke diktet «Apollons arkaiske torso» etter å ha besøkt Louvre. Stående overfor den l­ emlestede statuen av gudens ellers så fullkomne kropp følte han en stemme tale til seg: Du må endre ditt liv!

Kunst­verket ble levende, og Rilke følte seg gjennomskuet, avkledd til s ­ kinnet. Hele skulpturen betraktet ham («… for der er intet sted som ikke ser deg»), og objektets stemme gjorde ham taus. Deretter ble han katapultert ut i verden som estetisk grepet, behørig lutret og beåndet. Rilke hadde erfart en rangsforskjell mellom kunstverkets høyere form for autoritet og sitt eget liv, og han våget å utsette seg for den krevende tiltalen. Bak ryggen på Rilke – eller kanskje snarere: under hans bevissthets terskel – var det så å si inntruffet en beundringsøvelse, som han på den annen side hadde hilst velkommen og åpnet seg for som begivenhet. En vertikal begivenhet hevet ham en stund over den horisontalutjevnende støyen i hverdagsmassen utenfor museet.5 Det virker umiddelbart paradoksalt at en taus, skam­ fert skulptur skal kunne utøve denne makten – men kanskje likevel ikke så merkelig, da en egensindig estetisk sensi­ bilitet ofte viser seg å være en seismograf for etterfølgende ­forvandlinger av mange menneskers hverdagsliv. Samtidens profane devise lyder eksempelvis: endre dine spise- og mosjonsvaner! – e ­ ndre din ledelsesstil! – endre ditt familie-, følelses- og sexliv! ­Sloterdijks slitesterke og empirisk fruktbare poeng er at ­fordringen om forandring og perfeksjon – og de dertil ­forbundne kravene om nye, eksistensielt ladede handlinger – fullstendig har løsrevet seg fra Rilkes kunstopplevelse, og at de nå svirrer rundt om hele kloden.

Hver dag får vi vite via mediene at det ikke kan fortsette slik det gjør – men vi erfarer det også selv i arbeidsledighetsog boligkøen, mens vi ser ISIS’ redselstropper spre seg

5 Se også Peter Sloterdijk, Masseforakt, overs. Eivind Tjønneland, Oslo: Damm, 2005.

98

med voldsom kraft på TV, eller når vi krysser fingrene for, at flyktningene langs veiene ikke dør av kulde, belaster restene av velferdsstatens skattegrunnlag eller likefram stjeler bilene våre.

Det menneskelige, altfor menneskelige Vi får ikke bare vite at vi må endre våre liv. Vi erfarer at vi skal endre våre liv. De menneskeskapte katastrofene truer ­mennesket, flere risikoer står for tur. Men de rammer som kjent både skjevt og ulikt around the globe, og det er mange interessemotsetninger i spill, så det er langt fra sannsynlig at menneskeheten kommer til å gjennomleve en kollektiv ­oppvåkning til felles bevissthet og handling.

Til slutt i boken fantaserer Sloterdijk om en skrøpelig ­mulighet for å utvikle en «kooperativ logikk», i form av en «global ko-immunitetsstruktur» som integrerer og sikrer alle kulturer og enkeltpersoner. Utfordringen handler om å skape en «universell kooperativ askese» og en «global immunitær fornuft» som hilser alle velkommen. Som en profan adventist snakker han om en «værvelkommenhetsetikk».

Boken ender utveisløst. Muligens fordi det er menneskets adelsmerke og skjebne at det alltid må øve seg, selv om det av nøktern erfaring også vet at øvelse alltid gjør (én til) mester. Livet er et langt mellomværende som må leves mellom en rekke utskiftelige, menneskeskapte konstruksjoner. Når menneskelige målestokker er de eneste rettesnorer, blir ­mennesket paradoksalt nok retningsløst; samtidig henfaller Sloterdijk heldigvis ikke til å propagandere for en gjenkomst av en rekke ikke-menneskelige instanser av absolutt for­pliktende karakter – om disse nå måtte tenkes som kosmiske, gud­dommelige eller a- og overhistoriske. Å ville noe med noen Sloterdijks verk kan leses både som en pedagogisk-filosofisk nyklassiker, som et fargerikt, øvelsesantropologisk mesterverk og som en tidsånds-røntgengjennomlysende

Vertikale spenninger

99

diagnose av «det pedagogiske». I dag er vi nemlig «dømt» til livslang læring fra vugge til urne. Samtiden har fått en sær og vemmelig for­kjærlighet for lærings- og målstyring av utdannelsene fra grunnskolen til universitetet. Vi snakker med en egen semantisk glasur rundt leppen om lærende organisasjoner, og må er­kjenne at store firmaer ikke er noe verdt uten lærende og omstillings­villige medarbeidere.6 Småbarnsavdelinger og barne­hager blir i stigende grad ansett som lærings­institusjoner, og ikke utelukkende som leke- eller dagpass­institusjoner. Derfor kan det snakkes om at også 0-åringer er innskrevet i et u ­ unngåelig og tilsyne­ latende uunnværlig utdannelses­kontinuum som aldri opphører. I den andre enden av livet handler det om eldrepedagogikk og trening i å bruke nett­banken og PCen på det lokale og stadig mer bokløse biblioteket.

Besyngelsen av viktigheten av å lære å lære later til å være blitt en innholdslikegyldig og nihilistisk nedsmeltning av det ­læringsbegrepet som engang fungerte som motstandsbegrep mot innlæring. Læring er en tom signifikant, men paradoksalt nok samtidig et allestedsnærværende og evinnelig knopp­skytende signifikat. Man bør faktisk vaske munnen sin med såpe hvis man i vanvare eller i et anfall av servil tankeløshet har kommet til å bruke ordet.7 Sloterdijk gjenutstyrer det øvende mennesket med den saft og den kraft som det nesten har tapt gjennom hyposta­ seringen av læringsdiskursen som selvlegitimerende mester­semantikk. Det gigantiske historiske spennet og de rike eksemplene fra hele verden gjør at boken minner om Immanuel Kants senverk Anthropologie in Pragmatischer Hinsicht (1798), der den ­nysgjerrige formidlingen av verdenskunnskap nok kunne overraske de som hadde vent seg til den empiri- og blodløse transcendentalfilosofens tenke- og skrivestil i Kritik der reinen Vernunft (1781). Både den middelaldrende Sloterdijk og Kant den eldre stiller seg selv det fryktinngytende og fundamentale spørsmålet: «Hva er mennesket?»

Pedagogikk er et contested concept, som man sier på engelsk; men det kan for enkelhets skyld defineres som å ville noe med noen i en mer eller mindre legal og legitim kontekst.8 Pedagoger og lærere har alltid intensjoner med

6 7 8

100

SNL 2014a.

SNL 2014b.

SNL 2014c.

de lærende. Og disse intensjonene er som oftest normative (verdiladede og -foreskrivende) og teleologiske (formåls- og kanskje likefram endemålsrettede). Matematikklæreren skiller seg ikke her synderlig fra sang-, språkeller filosofilæreren – for den gode lærer ønsker å sette elever og studerende i stand til i frihet å komme fram til og/ eller å gjøre noe som ingen kan/kunne f­ orutse. Mennesker kan og bør nemlig ikke parkeres i monokausale årsak-­ virknings-maskiner. De fra-seg-lærendes intensjoner må ikke påtvinges den som lærer i frihet. Utdannelse uten (selv-)dannelse er en uting. Å lære å telle til tre på to begavede måter Høsten 2015 ble det ført en biopolitisk kampanje i Danmark for å få befolkningen til å føde flere barn: «Knald for Danmark» het det prosaisk og i beste sendetid på TV. Unge jenter fikk vite at eggene deres helst bør brukes når de er i begynnelsen og midten av 20-årene, og unge menn fikk vite at sædkvaliteten risikerer å avta proposjonalt med det levde manneliv. Andre ganger kommer politikerne med krafttaler som forteller at vi ikke må gjøre som skrem­ me­bildet «Late Robert», en arbeidsløs person som ikke ville ta hvilken som helst jobb bare fordi det var en jobb. Og med jevne mellomrom kommer alle ledere på lederkurs, og lærere og elever på antimobbingskurs.

Med andre ord pågår det en altforheksende, intensivert og anmassende pedagogiserende – ofte til og med intimi­ serende og intimiderende – diskurs her i begynnelsen av det 21. århundret. Det villes bestemt noe med noen på alle ­t enkelige (ja, nærmest utenkelige) plattformer. I risiko­ samfunnet blir «det pedagogiske» overopphetet og instru­ mentalisert i sikkerhetens navn. Antropoteknikker falbys og oppfinnes nesten hurtigere enn de rekker å bli «implementert», som det heter med en av tidens verbalpestaktige floskler.

Her kan det være verdt å minne om at en tilbakeerobring av det pedagogiske med fordel kan alliere seg med en enkel, men implikasjonsrik form for matematikk. Pedagogikk er og burde simpelthen være å lære å telle til tre på to begavede måter.

Vertikale spenninger

101

For det første må pedagogikken tenkes inn i en triadisk logikk, og løftes ut av den duale og dyadiske psykososiale djevelkretsen som kan oppstå og virke uomgjengelig hvis læreren/underviseren og eleven/studenten primært har øye for hverandre og ikke for saken (dvs. gjenstanden for «samværet», die Sache på tysk). Utfordringen består i å bringe die Sache zur Sprache, å forme saken til en invitasjon som kaller på og tjener en åpen forstående og fortolkende prosess. Det jeg tar til orde for her, er hva jeg andre steder har kalt «det tredje steds magi»,9 hvor det på sakens plass kan stå: plankton, nærlesning av fem sider av James Joyces Portrett av kunstneren som ung mann, Descartes’ Ego cogito, uregelmessige tyske og franske verb, G- og Am-akkorder, og aminosyrer. Den gode lærer er ikke en servil guide, en studiepoeng-utdeler eller en læringsmål­kontrollør, men en Fremdenführer som har mot til selv å inkarnere desentreringskunst og å smittende lære fra seg denne. Man må gi seg det fremmede i vold, åpne døren inn til det fremmede og også være litt fremmed, ikke bare for de andre, men også for seg selv (som Kierkegaard skrev i Enten-eller) – selv om man er kjent som læreren. Det er også viktig å slå fast at didaktikken må stå i sakens tjeneste. Det eksisterer ingen «ren» pedagogikk som kan brukes alle steder og i alle fag­ lige sammenhenger, og som for eksempel bare er opptatt av å kunne arbeide og framfor alt å dokumentere «evidens» – et av samtidens (mis)brukte honnørord.10 For det andre er den lærende på universitetet ikke bare et privatinteressert, preferanseorientert og nyttemaksi­ merende subjekt – enn si mors eller fars barn, når han eller hun parkerer sykkelen sin eller hopper ut av sikkerhetsselen og trer over terskelen til skolen som elev. Men den studerende eller eleven er heller ikke reduserbar til eller identisk med statens og kommunens eiendom (utgift eller investeringsobjekt) eller markedets ditto (hvis det er snakk om en privateid institusjon). Under­visning og utdannelse er ikke en privat kjærlighetsbåren relasjon, enn si en ren pensum­ injeksjon, en scene for produksjon av humankapitalen i konkurransestatens tjeneste, et kontraktforhold eller et marked for penge- og vareutveksling. For på terskelen mellom «det private» og «det institusjonelle» skal man oppdras

9 SNL 2016.

10 SNL 2011, 2014c.

102

til å bli en demokratisk, opplyst, fritt tenkende og myndig borger, som muligens engang kunne få lyst til å radikalt omdanne både skolen og de høyere læreanstaltene. Igjen lærer man å telle til tre. Hvis mennesket ikke eleveres i (ut)dannelsesinstitusjonene, må disse revolusjoneres.

Dessuten er det verken den smågretne og andpustne forbrukeren på ene siden, eller staten og markedet på den andre, som skal diktere lærdoms­institusjonene hvordan de lærer samfunnet å telle til tre. Selv om vi synes å leve i en tid preget av en omvendt bevisbyrde, som hele tiden krever at skolen og universitetet tilfredsstiller arbeids­ markedet, effektivitetsberegningene og konkurranse­kraften, må de profesjonelle lærdomsaktørene, de lærende og de pedagogiske forskerne i fellesskap hevde at det faktisk ikke ville vært en stat, et marked og et samfunn uten skoler og universiteter.

Autoplastiske feedbackmekanismer Å være menneske er å alltid-allerede befinne seg i sam­ men­henger av øvelse og gjentakelse. Fra stave-, sykkel- og brød­bakingstrening, til øving i å presentere seg selv retorisk og passe på kroppen sin, til avanserte strategiske forsøk på å tilegne seg tiltrekkende og salgbare kompetanser og å erobre og befeste maktposisjoner.

Når vi øver oss, skjer det på samme tid en ekstensjonsog inkarnasjonsprosess. Sykkelen utvider eksempelvis handlingsradiusen og hastigheten din, samtidig som verden (for eksempel asfaltkvalitet, hull, andre trafikanter, lyd, vind og vær …) helt konkret innopptas i kroppen gjennom setet, der man suser fram på sykkelen med muskelutladninger og antente sanser. Din væren-i-verden poten­ seres.

En rekke dialektiske, selvskapte og selvskapende feedbackmekanismer tar form. Disse dynamiske mekanismene fører til at verden endrer seg, og at vi endrer oss. Ofte kan det være vanskelig å vite presist eller føle om formgivnings­ mekanismene er fritt valgte eller påtvungne. Med Sloterdijks egne ord kan ­disse selvutfoldelsesfordoblingene uttrykkes slik: «Alle ut­videlser av ferdighetskretsene, alle oppstig­

Vertikale spenninger

103

ninger til artisteriets ­ypperste høyder, gjennomføres på basis av selvforming g ­ jennom ø ­ velse.» Og dessuten: Å være menneske betyr å eksistere i et operativt krummet rom, der handlinger virker tilbake på den handlende, arbeider på den arbeidende, kommunikasjoner på den kommuniserende, tanker på den tenkende, følelser på den følende. Jeg hevder at alle disse formene for tilbakevirkning har en asketisk, det vil si øvelsespreget, karakter – selv om de, som sagt, for det meste må regnes til den ikke-erklærte og ubemerkede askese eller de skjulte treningsrutiner. Det er først de uttalt øvende menneskene som gjør eksistensens asketiske sirkel eksplisitt synlig. Disse frambringer de selvrefererende forholdene som forplikter den enkelte til å medvirke i sin egen subjektivering. Alle disse har autoritet for oss i antropologiske spørsmål, samme om de er bønder, arbeidere, krigere, skrivere, yogier, atleter, retorikere, sirkusartister, rapsoder, lærde, instrument­ virtuoser eller m ­ odeller.11 Her er minst tre dynamiske og omkalfatrende prosesser i spill på én gang: selv – selvet, selv – den andre, selv – det andre. Internett (det andre) gjør for eksempel noe dramatisk med både selvet og den andre. Førstnevnte blir et strategisk selvframstillingsprospekt (et vindu, en selfie, et rop, et tegn…), og sistnevnte en man ikke behøver å kontakte i det fysisk-­geografiske rom for å kunne utveksle (mer eller mindre) ­nærværende medialt formidlede intimi­ teter med. Atferds­formene endres, og selvoppfattelsen tunes og avstemmes. Øvelse og antropoteknikk Hvordan er det så Sloterdijk definerer de to avgjørende ­begrepene: det hverdagsspråklige «øvelse» og den hjemme­ bryggede neologismen «antropoteknikk»? «Øvelse definerer jeg som enhver operasjon som vedlikeholder eller forbedrer den handlendes kvalifikasjon til neste utførelse av samme operasjon, om den så er erklært som øvelse eller ikke.»

11 Ibid., s. 174 – 5.

104

«Jeg samler materiale om biografien til homo immuno­ logicus, ledet av antakelsen om at det er her man finner stoffet som antropoteknikkene består av. Med dette forstår jeg de mentale og fysiske øvelsesmetodene som mennesker i forskjellige kulturer har utprøvd for å optimere sin kosmiske og sosiale immunstatus overfor vage livsrisikoer og akutte vissheter om død.»

«Helten i historien som følger, homo immunologicus, som må gi sitt liv – med alle dets farer og eksesser – en symbolsk ramme, er det mennesket som kjemper med seg selv og sørger for sin form. Vi vil nærmere karakterisere det som det etiske mennesket, eller enda bedre: som homo repetitivus, homo artista, mennesket i trening.»

Det første sitatet beskriver ikke bare den sportslige ­«logikken», som på én og samme tid er selvvalgt og nødvendig, men også de generelle trekkene ved det å øve seg, at man kvalifiserer seg til å prestere bedre og bedre og at øvelse både kan forstås som nøkkelen til subjektdannelsen og til formingen av socius (dvs. de sosiale båndene som muliggjøres av felles trenings- og praksisscener).

Det andre sitatet begrepsliggjør «antropoteknikk» som et autoplastisk, eksistensialontologisk og øvelsesantropologisk universalprinsipp som er i stand til å skape de mest forskjellige kulturelle og historiske uttrykk (fra stamme­ ritualer og hyttebygging til bærekraftige, selvtenkende skyskrapere og virtuelle techno-spaces).

Det tredje sitatet forteller oss at gjentakelser gjør oss til det vi er. Vi øver oss endeløst på å bli bedre til å gå på rulleskøyter, lage iskaker og skrive essays. Igjen og igjen. Vi blir bent fram infisert av ting og teknikker. Det er det antropologiske vilkår, og Sloterdijk proklamerer: «… det øvende livets antropologi blir infisert av sin gjenstand.» Den repetitive og øvende praksis gjør oss mer sikre: Homo immunologicus er en form for human sikkerhetskonstruksjon. Vi bygger opp synlige og usynlige hindre og romlige logikker (hus, overvåkningskameraer, team, diskurser, metanarrativer, sosiale bånd, en profylaktisk fornuft). Men menneskets praksiskunnen og øvelses­ mangfoldighet kan aldri fikseres, enn si forutses, skriver tyskeren med den milde hvalrossfysiognomien.

Vertikale spenninger

105

Den antropologisk-ontologiske grunn «Siden bare de få øvet eksplisitt, ble det tydelig at alle øver implisitt, ja, endatil at mennesket er et livsvesen som ikke ikke kan øve – hvis øvelse betyr å gjenta et handlingsmønster på en slik måte at disposisjonen til neste gjentakelse forbedres som følge av utførelsen.»12 Merk først og fremst den doble negasjonen som et f­ orsterket «credo»: «… at mennesket er et livsvesen som ikke ikke kan øve.» Det er simpelthen vår skjebne og mulighet som eksistens (til-væren) å være kastet inn i å skulle gjøre seg selv til et seg-selv-(ut)kastende vita performativa, for å parafrasere Heideggers språkbruk fra Sein und Zeit (1927).

Menneskets eksistens er plastisk, dvs. foranderlig og tilblivende, og det gjelder både hjernen og resten av kroppen.13 Som art fødes vi svært tidlig sammenlignet med andre pattedyr. Skulle vi for eksempel kunne det samme som små sjimpanser kan ved fødselen, burde graviditeten vare i 21 måneder, skriver Sloterdijk; men det gjør den som kjent ikke. Faktisk mangler vi ikke noe, for som art er vi gode til å skjemme hverandre bort. Paradoksalt nok er vår ubeskyttethet, svakhet, uutviklethet og det at vi er henvist til andres pleie, hjelp og kommunikasjon, vår styrke. Sloterdijk angriper den «Mangelwesenfiktion» som mange natur- og humanvitenskapelige tenkere har holdt i live.14 Mennesket er polypluralt og utstyrt med all verdens mulighet for å lære, tre i karakter, undre seg, beundre og hengi seg forglem­ mende til noe som er større enn det selv.

Eksistensialontologisk og øvelsesantropologisk betraktet er vi kastet inn i sosiale sammenhenger, som kaller på og inviterer oss til å kvalifisere og utfolde oss via velvillige gjentakelser. I samme omgang avdramatiserer Sloterdijk subjektbegrepet, som ikke blir benektet i Sloterdijks kropps­f enomenologi, men bestemt heller ikke hypostasert, ettersom vi aldri er suverene og selv-settende. Subjektet kan aldri være startpunktet, verken i filosofien eller i det sosiale, men må snarere forstås som et ­ledsagefenomen og som noe transformativt: «Det over­diskuterte spørsmålet om subjektet reduseres til et kompakt forslag: Et subjekt er en som opererer som bærer av en serie øvelser.»15

12 Ibid., s. 643.

13 SNL 2015.

14 Peter Sloterdijk, Sphären III: Schäume, Frankfurt am Main: Suhrkamp Verlag, 2004. Et utdrag fra boken, «Mangelvesenfiksjonen», finnes oversatt av Eivind Lilleskjæret i Vagant 1/2009.

15 Du mußt dein Leben ändern, s. 248.

106

En verdiforeskrivende vertikal fordring Du må endre ditt liv! – slik lyder imperativet som overskrider alternativene mellom hypotetisk og kategorisk.

Det er det absolutte imperativ – rett og slett den metanoetiske befaling. Det gir stikkordet til revolusjonen i andre person entall. Det bestemmer livet som en akse mellom dets høyere og lavere former. Riktignok lever jeg allerede, men noe forteller meg med uimotsigelig autoritet: Du lever ennå ikke skikkelig. Formens numi­nøse autoritet nyter det privilegium å tiltale meg med «du må». Det er autoriteten til et annet liv i dette livet. Den treffer en subtil utilstrekkelighet i meg, som er eldre og friere enn synden: Det er mitt innerste ennå-ikke.16 «Du skal kjenne på din indre vertikalakse og merke hvordan trekket fra dens øvre pol virker på deg! Det er ikke den oppreiste gange som gjør menneskene til mennesker; det er den framspirende bevisstheten om den indre stigning som gjøre mennesket oppreist.»

«Han vil heller dø ut enn å gjenkomme uforandret.»

For den som ikke ønsker å se sin indre adel bli likvidert, er den vertikale selv- og gjenoppdragelse nødvendig.

Filosofen Karl Jaspers, som Sloterdijk siterer med applaus, skrev i 1932 forutanende at nazismens farlighet besto i at den ville forsøke å slå all fornemhet og opposisjonell annerledeshet ihjel. Sloterdijks tilnærming synes å være åndsbeslektet med Arthur Rimbauds tankevekkende og grammatisk-alternative sentens: Je est un autre. Men for å realisere en annethetens-væren-jeg, kreves det øvelser. Det må så å si spennes antropotekniske hindre over det sosiale øvelsesscenario, så det ikke blir forstyrret av massekulturen, den forhastede tenkning og tankeløsheten.

Mennesket er ikke født som synder, men som en åpen mulighet med potensial for noe mer. Sloterdijk forskyver perspektivet lengre enn 2000 år tilbake og behandler idé- og begrepshistorien som et reservoar av betydninger.

Guds allmektighet, som ifølge de religiøse mytene styrer oss «Senkrecht von oben» (loddrett ovenfra), må overskrides og avlyses av autonome humane forsøk på å etterstrebe

16 Ibid., s. 47.

Vertikale spenninger

107

den perfeksjonen man aldri vil nå, men som man ikke skal la være å jakte. Vertikalfordringene skal humaniseres og erobres via praktiske øvelser. Det verste som kan skje, er at anstrengelsene ikke førte til at man fikk høynet livets kvalitet og styrket sin kunnen.

«Livet lever ikke,» skrev filosofen og sosiologen Theodor W. Adorno i Minima Moralia (1951): «Das Leben lebt nicht»; mens han forsøkte å slå an en mottakt til det han kalte erfaringsløshetens tidsalder i sitt aforismetette mesterverk, skrevet i amerikansk eksil under og litt etter andre verdenskrig. Sloterdijk er også en ennå-ikke-tenker, som lader nå'et med muligheter for transformasjon. Fortiden er ikke passé, og framtiden synes allerede å være begynt. Det er også en familielikhet mellom fi ­ losofen Ernst Blochs begrep usamtidighet og Sloterdijks ­forsvar for «(…) intimt design for det ennå-ikke».

Menneskebildet hos Sloterdijk lar seg ikke innfange som en Nietzsches linedanser versjon 2.0. Snarere er det en overraskende akrobat, eller en som er i gang med å bestige ­usannsynlighetens fjell. Det er forførelsen som spiller første­fiolin, ikke de formelle utdannelsenes pensumkrav eller sosialiseringens tilpasningsmaskiner. Forstått som livgivende antropoteknikk er «det pedagogiske» slik sett et erobringsprosjekt, et eksistens­utvidende vågestykke og en intervensjon i høyden … for ­Sloterdijk … et moi.

Oversatt fra dansk av Eirik Høyer Leivestad

108

Litteratur Terrence Deacon: The Symbolic Species. The Co-Evolution of Language and The Human Brain, New York 1997 Hans Ulrich Gumbrecht: In Praise of Athletic Beauty, Cambridge, England 2006 Immanuel Kant: Hvad er mennesket? Antropologi i pragmatisk perspektiv, Kbh. 2015 (1798) Steen Nepper Larsen: «Menneskeparken. Signalement af Sloterdijk-affæren», Kritik nr. 143, Kbh.2000 Steen Nepper Larsen: «Menneskets livslange anden fødsel. Om Peter Sloterdijks sfærologi og filosofiske antropologi», Vagant nr.1, Bergen 2009 (et specialnummer om Sloterdijk) Steen Nepper Larsen: «Kampen om den plastiske hjerne», Vagant nr. 3, Bergen 2010a Steen Nepper Larsen: «Sceneskift for tænkningen. Om Peter Sloterdijks Scheintod im Denken», Vagant nr. 4, Bergen 2010b Steen Nepper Larsen: «Tanker om det lærende dyr og den urene pædagogik» i Thomas Aastrup Rømer, Svend Brinkmann og Lene Tanggaard (red.): Uren pædagogik, Aarhus 2011 Steen Nepper Larsen: «Hovmod og ydmyghed skal gå hånd i hånd – når man vil noget med ­nogen», Unge pædagoger nr. 3 (særnummer om de syv dødssynder og det pædagogiske), Kbh. 2013 Steen Nepper Larsen: Dannelse – en samtidskritisk og idéhistorisk revitalisering, Fjordager 2013c Steen Nepper Larsen: «Compulsory Creativity: A Critique of Cognitive Capitalism», Culture Unbound #.6, 2014a: http://www.cultureunbound.ep.liu.se/v6/a09/cu14v6a09.pdf Steen Nepper Larsen: «Efterskrift: Hvordan undgå at læring bliver en kliché?», i Christian Aabro (red.): Læring i daginstitutioner – et erobringsforsøg, Frederikshavn 2014b Steen Nepper Larsen: «At ville noget med nogen – kritiske tanker om pædagogisk arbejde i k­ ontrolsamfundet», i Thomas Aastrup Rømer, Svend Brinkmann og Lene Tanggaard (red.): Uren pædagogik II, Aarhus 2014c Steen Nepper Larsen: Menneskets plastiske hjerne – gådefuld og genstand for store ­forventninger, Frydenlund 2015 Steen Nepper Larsen: At ville noget med nogen. Filosofiske og samtidskritiske fragmenter om dannelse og pædagogik, Aarhus 2016 Steen Nepper Larsen & Inge Kryger Pedersen (red.): Sociologisk leksikon, Kbh. 2013 (2011) Maxine Sheets-Johnstone: The Roots of Thinking, Philadelphia 1990 Peter Sloterdijk: Kritik der zynischen Vernunft, Frankfurt am Main 1983 Peter Sloterdik: Sphären I. Blasen, Mikrosphärologie, Frankfurt am Main 1998 Peter Sloterdijk: Sphären II . Globen. Makrosphärologie, Frankfurt am Main 1999a Peter Sloterdijk: Reglen für den Menschenpark. Die Elmauer Rede, Frankfurt am Main 1999b

109

Peter Sloterdijk: Die Verachtung des Massen. Versuch über Kulturkämpfe in der modernen Gesellschaft, Frankfurt am Main 2000 Peter Sloterdijk: «Læreren er gartner i et beskyttende drivhus», Asterisk nr.3, Kbh. 2002a (& SNLs intervju med Sloterdijk: «Mennesket har brug for opdragere» i samme nummer) Peter Sloterdijk: Sphären III, Schäume. Plurale Sphärologie, Frankfurt am Main 2004 Peter Sloterdijk: Der ästhetische Imperativ. Schriften zur Kunst, Hamburg 2007 Peter Sloterdijk: Skum. Humanskum, Kunstakademiets Arkitektskole, Kbh. 2007 (oversettelse av Sloterdijk 2004: 54 – 64 & 250 – 260) Peter Sloterdijk: Foam City, in Distinktion nr.16, Aarhus 2008 (oversettelse av Sloterdijk 2004: 604 – 626) Peter Sloterdijk: Du mußt dein Leben ändern. Über Antropotechnik, Frankfurt am Main 2009 (anmeldt av SNL i Information: «Mennesket er dømt til at øve sig», 29.8.2009) Peter Sloterdijk: Scheintod im Denken. Von Philosophie und Wissenschaft als Übung, Frankfurt am Main 2010

110

side 113 – 120

Constance Tenvik

113

side 121 – 128

Nils Norman

121

side 129 – 136

Reto Pulfer

129

Lommer av uorden Byggelekeplassens historie

Nils Norman

137

Byggelekeplasser, eller skrotlekeplasser, som de het i begynnelsen, oppstod som okkuperte byggeplasser, ødemarker og bomberuiner kolonisert av bybarn på utkikk etter interessante og formbare steder hvor de kunne leke forholdsvis uforstyrret av voksne. I 1931 publiserte den danske landskapsarkitekten Carl Theodor Sørensen (1873 – 1979) boken Parkpolitik i Sogn og Købstad, som fikk sterk innflytelse på europeisk landskapsplanlegging, men som i dag stort sett er glemt. I boken innførte han uttrykket «skrammellegeplads» etter å ha sett barn leke på tomme byggeplasser. Han bestemte seg for å bruke denne ideen i utformingen av de offentlige rommene som han og hans kolleger tegnet for de nye danske boligbyggelagene og parkene.

I en senere artikkel beskriver han ideen: Endelig skulde man sikkert en gang forsøge med, hvad man kunde kalde en skrammellegeplads. Jeg tenker mig et areal af ikke alt for ringe omfang, vel lukket for omverdenen med tykke og tætte plantninger; her skulde man samle til større børns fornøjelse alt muligt gammelt skrammel, som bybørnene fra etageboligerne kunde få at virke med, som børnene på landet og i forstæderne nu har det. Her kunde være grene og affald fra beskæring af træer og buske, gamle pakkasser, brædde­stumper i det hele taget, «døde» biler, kasserede dæk o. m. a. som det vilde være en fryd for raske drenge at få noget ut af. Naturligvis vilde der se forfærdeligt ud.1 Lek og lekeområder var svært viktige temaer for de tidlige modernistiske byplanleggerne. I 1930-årene ble den kultur­ radikale ideologien om en funksjonell og sosialt bevisst arkitektur koblet med innsiktene fra utviklingspsykologen Anne Marie Nørvig (1893 – 1959), og dermed ble barnet, leken og utformingen av lekeplasser plassert i sentrum av den nye, moderne parkpolitikken.

Den første offisielle skrotlekeplassen ble åpnet i utkanten av København i 1943 (og er fortsatt i bruk). Den ble tegnet av Sørensen og var ment å skape et rom hvor «barna selv fikk skape». Denne ideologien samt forestillingene om «Pro-Play» og senere «fri lek» var viktige kjennetegn på byggelekeplassene.

Tidlige byggelekeplasser var vanligvis omgitt av en særskilt utformet jordvoll eller busker som bidro til å skape en følelse av avsondrethet og trygghet for barna på innsiden. Den fungerte

1

Carl Th. Sørensen, «Etagehusets have», i Arkitekten Månedshæfte, 1935, s. 61.

Lommer av uorden

139

også som en barriere mot rotet og støyen fra tilskuere på utsiden. Små krypinn og hytter ble satt opp om våren og tatt bort igjen sent på høsten. Materialet bestod som regel av det som var tilgjengelig, inkludert avfall og gjenbruk. For Sørensen og hans kolleger var det viktig at barnas lek skulle finne sted i naturlignende omgivelser, og naturlige elementer som hagebruk, dyrehold, vann og ild ble innført i byggelekeplassene, noe som gjorde dem langt mer attraktive enn konvensjonelle lekeplasser. Villere områder som minnet om skog, enger og landlige omgivelser ble også en del av utformingen. På 1950tallet dukket det opp tidlige utgaver av byggelekeplassen i Storbritannia og Sveits («Robinsonspielplätze»), men det var ikke før på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet at de ble popu­lære over hele Europa.

En byggelekeplass er vanligvis et urbant lekelandskap med tilsyn, hvor det oppfordres til fri lek og er åpent for alle barn i en viss alder (som regel mellom fem og tolv år). Barna kan fritt bruke rommet og fasilitetene med minimal inngripen fra voksne, men de er alltid under oppsyn av en lekevakt, og restriksjonene på det som foregår innenfor gjerdene, varierer i stor grad fra rom til rom, fra by til by og land til land.

I Tyskland er det for eksempel en utbredt gjør-det-selv-holdning, der barna har fri tilgang på verktøy og treverk for å lage mindre byggverk, som små skur, gangbroer, stiger, scener og plattformer. Slik kan de skape små kassebyer bestående av en rekke mer eller mindre ferdigstilte byggverk. Dette skiller seg markant fra de mer kollektive lekestrukturene man finner i lekeparker i Storbritannia, der store huskestativer og vipper dominerer. Økologisk bevissthet, hagebruk, kompostering og gjenbruk er sentrale elementer i nyere byggelekeplasser, og mange av de nyeste parkene er utformet med henblikk på økoestetikk.

Mange lekeplasser i bykjernen er viktige økologiske habitater og har i over 60 år rommet unike nisjer for enkelte dyrearter.

Dyr har vært popu­lære, og bybondegårder er en interessant videreføring av lekeplasser, men nå er det færre kaniner, marsvin og geiter enn før. Det er dessuten bare noen få lekeplasser igjen i S ­ torbritannia som gir barna fri tilgang til verktøy og treverk, ettersom de fleste parkene bare er tegnet av barna, mens selve byggingen overlates til kommunearbeidere, kommersielle landskapsfirmaer og ungdommer. Ild og vann er også to sentrale elementer som dessverre er blitt mindre vanlige på byggelekeplassene i Storbritannia.

Bokstavelig talt ble alt som virket brukbart, fraktet tilbake til lekeplassen som en ressurs. Denne formen for urban gjenvinning var en viktig del av byggelekeplassenes estetikk. Denne estetikken finnes fortsatt i dag, selv om praksisen har blitt mer

140

regulert. Byggverkene var til å begynne med mer provisoriske og formbare, og gradvis har de mest populære byggverkene blitt permanente strukturer, uløselig knyttet til skurene, scenene og gapahukene som ble oppført rundt dem. Mange av strukturene man ser på mer etablerte byggelekeplasser i dag, er tredje eller fjerde generasjons versjoner av den opprinnelige strukturen, forbedret og fikset på av nye barnekull. Dette er vanligvis de mest populære strukturene – de som gjør at store grupper av barn kan interagere og leke sammen. Ønsket om å oppholde seg mest mulig over bakkenivå opp­fylles av plattformer, gangbroer og gangveier som binder ulike større struk­ turer sammen. Tårn er det flust av, og de kommer i mange forskjeller former, høyder og dekorative stiler. Mange leke­ plasser rommer strukturer som er halvferdige eller halvt ødelagte, kasserte eller vandaliserte ruinrester. I lekeplassens terminologi går det et viktig skille mellom «fast lek» og «fri lek». «Fast lek» er det motsatte av byggelek, og begrepet brukes for å beskrive «ufleksible jernvarer» som ubevoktede klatrestativer og husker av metall designet av arkitekter, kunstnere eller byplanleggere. Lekeplasser for fast lek uten tilsyn regnes som farligere og gir langt mindre frihet og færre muligheter enn byggelekeplasser gjør, men de er billigere og mye enklere å vedlikeholde, noe som gjør dem til et mer realistisk, men fantasiløst alternativ for byråd og arkitekter som gjør plan­ vedtak om barnas fritidstilbud.

Sett utenfra kan byggelekeplassene virke som et utdatert fenomen fra 1970-tallet, men de er like populære nå som da og tilbyr godt integrerte fellesarealer for barn uten å vike fra den opprinnelige tanken og holdningen bak byggelekeplassen: strukturer som barna selv lager, fri og uhindret lek, et øko­logisk bevisst miljø og rom for risiko. En gang var de marginale tomter, men nå okkuperer byggelekeplasser svært ettertraktet land, noe som gjør tomtene særdeles verdifulle. I London er mange lekeplasser situert i noen av de mest overprisede eiendomsmarkedene i Europa. Lekeplassene ligger i randsonen av en pågående gentrifiseringskamp. Klassekampen og den økonomiske rivaliseringen som splitter den voksne befolkningen utenfor lekeplassene, er helt motsatt på innsiden. Lekeplassene selv blir aldri ferdige, de er provisoriske og konstant uutviklet, «et terrain vague som betyr mange ting for mange barn» (ifølge Jack Lambert), og står i kontrast til eiendomsutviklernes planer og de faste lekestrukturene som er i ferd med å bli et hyppigere integrert element i utformingen av parker og offentlige rom. Tanken om fri lek åpner for at forskjellige grupper av barn kan møtes for å leke sammen, noe som tilrettelegger for bedre integrering mellom barn med ulik økonomisk og kulturell bakgrunn, og skaper sosiale rom med unike sammen­setninger.

Lommer av uorden

141

I kombinasjon med en kollektiv type arkitektur og design sentrert rundt lek og sosialt samspill i et økologibevisst miljø, gjør dette dagens byggelekeplass til en modell for et fullstendig radikalt og særdeles verdifullt offentlig rom.

I boken Arcadia for All (2004) redegjør Colin Ward og Dennis Hardy for historien og tradisjonen til «plotlands», tomteland med selvoppførte skur og kasse­byer, ferieleire og helgeboliger for arbeidere, som siden 1920-tallet har vokst frem på uinteressante, ubrukelige steder over hele Europa. Denne typen selvbygging hvor de involverte yter hverandre gjensidig hjelp, foreslås som et eksperimentelt, miljøbevisst alternativ for fremtidig byutvikling. Tanken deres er å sette til side «lommer av uorden», avgrensede områder hvor byggereglene ikke er så strenge, slik at det kan utvikle seg lokale tiltak for individuell og kollektiv selvbygging og byplanlegging, noe som igjen minner om byggelekens marginale, provisoriske områder og gjør-det-selv-holdning. Bygge­lekeplasser mani­ festerer den samme eksperimentelle ånden som tomtelandene: radikal byutvikling og samfunnsorganisering i mikroformat.

Som på 1930-tallet har leken igjen blitt en viktig faktor for designere, kunstnere og arkitekter involvert i byplanlegging og rådgivning. Men i motsetning til på 1930-tallet, da sosialt bevisste, radikale modernister satte standarden for by- og parkplanlegging, har kreativitet og lek blitt strategiske moteord for den kulturelle fornyelsesprosessens mer drastiske gentrifi­ seringsmetoder. Nå som kunstnere er fullstendig innlemmet i de dominerende fornyelsesregimene på inter­nasjonal skala, kunne det være på tide å sette «lommer av uorden», eller genuint kontrære utviklingsstrategier, på dagsorden for den kreative fornyelsesprosessen. Å kombinere tomteland med byggelekeplasser for å skape radikalt varierte, økologibevisste offentlige lekerom – det ville vært et interessant og forstyrrende eksperiment innen byplanlegging og en kjærkommen motvekt til byprivatiseringens sedvanlige «placemaking».

Oversatt fra engelsk av Stian M. Landgaard

142

Litteratur Dennis Hardy and Colin Ward, Arcadia for All: The Legacy of a Makeshift Landscape, Nottingham: Five Leaves Publications, 2004.

Ning de Coninck Smith, Natural Play in Natural Surroundings: Urban Childhood and Playground Planning in Denmark, 1930 – 1950, Working Paper 6, Odensee University Press, Danmark, 1999.

Ken Worpole, Here Comes the Sun: Architecture and Public Space in Twentieth-Century European Culture, London: Reaktion Books, 2000.

ULV (Canis lupus)

Terje Dragseth

145

Ulv = ulv kvitulv polarulv gråbein varg og skrubb ulv = ulv ulv = par og par er flokk = mer en tre ulv = strittende pels pels = dekkhår dekkhår = glatte og slette og gir beskyttelse ulv = pattedyr ryggstrengdyr rovpattedyr ulv = ulv som følger ulv ulv = ulvespor og søk ulv = kraftig kjeve og bitt av betydelig styrke skjære kjøtt og knuse bein ulv = ulv best om natta ulv = blå (som skumring) ulv = gulig (som demring) ulv = grå (som januar) ulv = er hvit (som snø) ulv = lang busket hale ulv = haletale ulv = avføring mot skaresnø ulv = sitt revir ulv = gulbrune øyne (som tinntallerkener?) ulv = rødhette og ulv = ulv i bestemors klær ulv = ulv og ulven sover og ulven våkner med stein i magen med stein i magen våkner ulven i bestemors klær ulven = arketyp ulven = demonisert men ulv = ulv ulv = terrorens «ensomme ulver» ulv = ikke lenger ulv men menneske som ulv ulv som mennesket i fårepels

ulv = ulvehunden ulv = ulv som roper ulv ulv = spiss snute ulven = fredet i Norge ulven = utrydningstruet • I vest står sola opp!

En bevegelig kule glødende rødoransje brenner i de bladløse bjørketrærne Der går dyretråkket ned mot tjernet – dekket av 20 centimeter stålis mot blåblå himmel.

Der hvor vinden vender – lukt av myr Der eim av jerv og rev Der elg med kalv Ulv = tunge ut av kjeften ulv = tunge som slikker pelsen ulv = våt tung pels med en omvendt krage av is på magen ulv = fire ulvelabber store som en voksen hånd labber nervøst over isen lag av kornsnø over isen ulv luntende skrått over vannet ulv med spissa ører ulv over det frosne vannet ulvespor i kornsnø ulv = spor av ulv (og under isen en stillestående ørret med vibrerende finner) ulv = skrikende kråke og viltre kråkevinger i lufta over isen

147

og lenger nede råken i vannet og enda lenger nede fossen med tonnstunge istapper og spisse steiner ulv = instinktiv observasjon og urhukommelse ulv = ulv best kråkeopphisselse mot ulv best ulv skriver med urin: er her har vært her kommer tilbake kråkas hese kråkeskrik gjaller over vannet og inne i steinrøysa ei gaupe som iakttar med skarpe øyne kråka flaksende mot furuskogens mørke rede ulv som forsvinner i furuskogens mørke stille ulv = ulv som ulv = ulv ulv = skygge skygge under trærnes snøtunge greiner skygge under steinblokka med mose og is skygge over skygge i bevegelse mus i bevegelse ulvesnute i bevegelse et glefs • Ulv jager ulv ulv jager ulvinne ulv jager ulv i flokk og følge jager ulv ulv biter seg selv i halen ulv biter seg selv ihjel ulv er ulvs verste fiende strødde knokler og hår fra pels på en åpen plass i skogen • I hegnet stresser gaupa langs gjerdet vil opp på knausen hvor februarsola står men er avskåret fra å vandre fritt

148

gaupa værer ulven som ulven værer gaupa og kråkeflokken og fem skjærer har fest hver dag hestekjøttbiff-fest for ulven mett og tam av døde dager gidder ikke ete de er fete instinkter på lavbluss ørkesløs vandring motstandsløs ulv ulv i fangenskap ikke jage eller bli jaga ulv eter ulv ulv leter etter ulv ulv ut ut ulv * Ulven traver 200 km på 24 timer kråka flyr kråka teller ulveflokken med nikkende nebb * Helikopteret og skytteren I HELIKOPTERET VIDDE FOR VIDDE FJELLGAVL SKOGSFELT STUE

149

SKYTTEREN med sitt sikte sITT MORSMÅL sin PEKEfinger sitt øye ALBUE OG KAMUFLASJECAPS ulven løper MED TUNGA UT AV KJEFTEN VENDER 180 GRADER TIL VENSTRE SÅ AKUTT BAKOVER TIL SIDEN UT AV HELIKOPTERETS SKYGGE HESEBLESENDE JAGET legger seg flat RULLER PÅ SIDEN LØPER I HØY SNØ I GALOPP kaster seg over snø HIVER LABBENE FOROVER FOROVER FOROVER helikopterets desibel fanatiske rotorer vanviddets vidde skytterens kjeft AV SPYTT OG SLIM kamuflasjeTAGGET skyt skyt ulv ulv • elg og rådyr mose og bark harens hopp og hjerteslag rypaS vinge sauenS bjelle

150

reinsdyret stopper momentant GRUSveiEN SKJÆRER SEG INN OVER VIDDA DEN KJENNER IKKE VEIEN REINEN FORSTÅR IKKE EN LINJAL beveren smeller med halen i den stille bekken i det tause vannet lytter ørreten og ulven uler 9 ulike toner i 11 ulike nyanser hver ulv sitt ul 10 km borte ULVENS KALLENDE GAULING ulveul i hjernens resonansrom ulveul i byENS PERIFERI ulveul i 20 sekunders varighet under fullmåne • sauen beiter i fjellet bonden sover i hus ulven tenker sitt så SKYT SKOGEN FOR BARE TRÆR SKYT GJERDET FOR GRENSAS SKYLD SKYT LUFTA FOR SKYENES SKYLD SKYT FOR Å LEVE NOE SKAL DØ SKYT FOR Å DREPE FOR GEVÆRETS SKYLD SKYT FOR KRUTTETS SKYLD KULEVEKT 9 GRAM SLAGKRAFT BOFF I BRINGA

151

SKYT FRA HELIKOPTER OG KAMUFLASJETELT SKYT BONDEN SKYT TRAPPA OG HUSET SKYT SAUEN SKYT ALLE MANNFOLK I BYGDA SKYT SKYENE DE DRIVER I USTANSELIG DRIFT SKYT HIMMELEN DEN SKINNER AV BLÅTT GULL SKYT FRA TRETOPP OG BUSK SKYT FRA HOFTA SKYT SKYTTEREN SKYT SKOGEN FOR BARE TRÆR • ulven uler = flokk ulven jager en elg med kalv ulv = ulv kvitulv polarulv gråbein varg og skrubb ulven = bare ulven i flokken sin ulv = ulv og bare ulv kvitulv polarulv gråbein varg og skrubb •••

152

«Det første jeg tenker er at nå er forvaltningen ute av kontroll.»

Erik Sletten, Ordfører i Trysil, om ulvestammenes økning i Norge.

«Ulven blir til og med kritisert for å spise det som er aller mest naturlig for den.»

Ytring, NRK.

Ulver i norske dyrehager blir behandlet som gjenstander og skysses hit og dit etter parkenes forgodtbefinnende: Familiegrupper brytes opp, noen ulver tas livet av, mens andre puttes inn i etablerte flokker. De tre store dyreparkene i Norge – Kristiansand, Namsskogan og Polar Zoo i Bardu – har hatt 30 ulver i fangenskap de siste årene. 25 av disse er avlivet. www.dyrsrettigheter.no

Etter at dette er skrevet har Kristiansand Dyrepark avlivet de tre ulvene de hadde. Årsaken er at de skal hente to nye ulver, en av hvert kjønn, fra andre dyreparker for å starte en ny flokk.

Dyreparken kunne ikke starte en ny flokk med ulvene de alle­ rede hadde, skriver fvn.no.

Takk til Kristiansand Dyrepark for velvillig hjelp under research.

Kaptein Sabeltann Et forsøk på å beskrive og analysere figurens personlighetstrekk, på spøk og alvor

Anne Freuchen

155

156

I vår tids leksikon over alle leksika, Wikipedia, står det å lese: «Kaptein Sabeltann (K.S.) er en oppdiktet sjørøverskikkelse skapt av den norske låtskriveren og forfatteren Terje Formoe i 1989, til en forestilling i Kristiansand Dyrepark året etter. …

Sabeltann er en kommersiell suksess innen underholdning for barn i Norge.»

Videre står det å lese at Formoe har uttalt at han verken har tenkt på Thorbjørn Egners viseskikkelse Kaptein Sorte Bill eller Kaptein Krok fra barnebøkene om Peter Pan, selv om likheten mellom dem er slående. Historiene om kaptein­ en regnes av mange som lett tilgjengelig underholdning uten dypere mening eller betydelig originale påfunn. Derfor «… har fenomenet fått lite oppmerksomhet fra kritikere og fagfolk som er opptatt av barnekultur».

Heller enn å diskutere eventuelle inspirasjonskilder, likheter og annet, vil jeg prøve å tegne et bilde av denne røver­ en. For det er vel liten tvil om at det er det han er, en røver, i og med at det å tilrøve seg gods og gull er hans hovedbeskjeftigelse. At han også har brakt, om ikke gods og gull, så i alle fall klingende mynt til både opphavsmann og sikkert flere, er likeså et tema jeg ikke vil nærme meg ytterligere.

Min tilnærming til figuren er gjort på grunnlag av dette utvalget: Bøker, et tilfeldig utvalg gjort ut fra hva Kristiansand Folke­ bibliotek hadde tilgjengelig akkurat den dagen i oktober 2015 jeg gjorde min forespørsel: Kaptein Sabeltann og Joachim (2002) Pinky blir en av Kaptein Sabeltanns menn (2002) Miriams forheksede hus (2009) Kaptein Sabeltann og Pinky på den forheksede øya (2011) Kaptein Sabeltann, Pinky og Ravn i Abra Havn (2012) Kaptein Sabeltann og Pinky på skattejakt i Kjuttaviga (2015) Filmer, et tilfeldig utvalg av hva jeg fant på internett: Kaptein Sabeltann og skatten i Kjuttaviga (1993) Kaptein Sabeltann og jakten på Den Forheksede Øya (2000) Kaptein Sabeltann og jakten på Den Magiske Diamant (2002) Kaptein Sabeltanns verden, dagforestilling (2014)

Kaptein Sabeltann

157

Mitt umiddelbare inntrykk av K.S. er at han fremstilles endimensjonalt, med ett hovedtrekk: en skikkelse som forherliges for sin grådighet. I det følgende ønsker jeg å se etter hvilke andre egenskaper og personlighetstrekk han måtte være i besittelse av, sett i lys av de diagnostiske kriteriene i ICD10, det diagnosesystemet som benyttes i Norge og resten av Europa, innen gruppen Personlighets- og atferdsforstyrrelser hos voksne (Disordines personalitatis et morum adultae).

Det er denne diagnosegruppen som synes mest nærlig­gende å undersøke nærmere.

Grunnkriteriene for å kunne sette en diagnose i denne gruppen sier at det hos personen det gjelder skal dreie seg om «en tilstand eller et atferdsmønster som er vedvarende og synes å uttrykke individets typiske livsstil og måte å forholde seg til seg selv og andre på». Videre «… dypt innarbeidede og vedvarende atferdsmønstre som viser seg gjennom rigide reaksjoner i personlige og sosiale situasjoner». Med dette som bakteppe er det relativt liten tvil om at K.S. tilfredsstille hovedkriteriene.

Men det står også at atferdsmønstrene «­ representerer ekstre­me eller betydningsfulle avvik fra hvordan et gjen­nom­ snitts­individ i en gitt kultur sanser, tenker, føler og, i særlig grad, for­holder seg til andre». Vi må altså forholde oss ikke bare til personen vi skal vurdere, men også til den kulturen han eller hun lever i, hvilke normer som gjelder der – og i sjørøverkulturen er jeg ikke så vel bevandret og kjenner ikke til eksakt hvilke regler og normer som gjelder. Så, for enkelthets skyld, tar vi utgangspunkt i vår egen kultur, med litt, kanskje ganske mye, slingringsmonn. Da kan vi holde fast ved at det nok dreier seg om en diagnose innen personlighetsproblematikk for K.S. sin del, og at han vil tilfredsstille hovedkriteriene. Det neste spørsmålet er hvilken type personlighetsforstyrrelse, for det finnes flere, hver med sine krav til tilleggskriterier. Da må vi se på de mest åpenbare personlighetstrekkene K.S. viser og som har vært stabile over tid.

158

De første og mest åpenbare trekkene han viser er: Egosentrisitet: alt dreier seg om hva som gagner ham selv. Han tar lite, på grensen til intet, hensyn til sine medmennesker eller nære medhjelpere, og gjør ofte narr av dem.

Grådighet: hans alltid tilstedværende og uttrykte begjær etter rikdom (= gull, edelstener etc.).

Regelbrytende atferd: forholder seg ikke til andre lover og regler enn sine egne, ser ikke noe galt i barnearbeid.

Selvhøytidlighet: tåler ikke spøk om seg selv fremsatt av andre og spøker heller ikke om seg selv, ingen selvironi.

Ensomhet: det ser ut til at han kun har én venn, én betrodd medarbeider, men denne vennen har også frykt for ham og er ham underdanig, så noe gjensidig vennskap er det neppe snakk om.

Sinnsstemning: i de tidlige fremstillingene gir han inntrykk av å være svært sint og aggressiv. Dette er noe mindre frem­tredende i filmene. Han ser også ut til å gjennomgå en viss utvikling i disse, og kan vise mildere trekk. Dette er like­ vel ikke noe stabilt trekk ved ham, for han kan vise en viss grad av mildhet i det ene øyeblikket, for så å vise sitt sinne og sin maktsyke i det neste. Slik sett blir han mer uforut­ sigbar.

Forhold til kvinner/seksualitet: Dette er fraværende i både bøkene og filmene. Det forekommer ingen kvinner i hans nærhet, bortsett fra noen hekser, bedragersker og kjerringer.

Vi får ikke inntrykk av at han ser på disse som kvinner han ville interessere seg for som mann. Vi får heller intet blikk for eller hentydninger om kapteinens eventuelle preferanser mht kjønn.

Forfengelighet: han viser seg alltid ulastelig antrukket, og bruker leppestift. I bøkene har han påfallende røde lepper i forhold til de andre figurene han opptrer sammen med.

Dette er langt mindre fremtredende i filmene.

Kaptein Sabeltann

159

I filmen fra 1993 skjer noe spesielt; han taper en kamp, ber om nåde, men blir ikke hørt. Han blir avkledd sin parykk og sin hatt, og viser seg med et blekt og skallet hode. Han lar seg ydmyket ro bort med bøyd nakke. Dette er ganske spesielt, det at Kaptein Sabeltann viser sin sårbarhet.

Hvor kan de ulike trekkene høre hjemme i forhold til krav om tilleggskriterier for å kunne sette en diagnose? Det er litt varierte krav mht antall tilleggskriterier som må være tilstede, for eksempel 2 av 4 eller 4 av 7 – 9 og lignende. Under nevner jeg de trekkene som samsvarer med hvordan jeg, i grove trekk, opp­f atter K.S. og hvilken type forstyrrelse det kan dreie seg om: En overdreven følelse av egen betydningsfullhet og selvhenføring. (≈ Trekk ved Paranoid personlighetsforstyrrelse, Disordo personalitatis paranoidius.)

Uttalt mangel på forståelse for andres følelser. Manglende hensyn til sosiale forpliktelser. Diskrepans mellom atferd og gjeldende sosiale normer. Lav terskel for aggresjonsutbrudd og voldelig oppførsel. (≈ Trekk ved Dyssosial personlighetsforstyrrelse, Disordo personalitatis dyssocialis.)

Selvdramatiserende, teatralske fakter, egosentrisitet, forfengelighet, mangel på hensyntagen til andre, vedholdende søk­ ing etter anerkjennelse fra andre og vedvarende søking etter spenning og oppmerksomhet. (≈ Trekk ved Dramatiserende personlighetsforstyrrelse, Disordo personalitatis histrionicus.)

Når jeg så går inn og ser på hvor mange av disse personlighetstrekkene som kreves for disse tre personlighetsstrukturene, tilfredsstiller Kaptein Sabeltann kun de diagnostiske kriteriene for den dyssosiale typen, dvs. hovedkriteriene (se over) og kravet om ≥3 av 6 tilleggskriterier; grov likegyldighet overfor andres følelser, manglende ansvarsfølelse og respekt for sosiale normer eller forpliktelser og lav frustrasjonstoleranse og aggresjons­t erskel.

160

Så var det dette med hvorvidt hovedkriteriet som sier noe om at atferden skal representere «avvik fra hvordan et gjennomsnittsindivid i en gitt kultur sanser, tenker, føler og, i særlig grad, forholder seg til andre» er tilfredsstillet.

Det kan se ut som hans atferd, for en stor del, er akseptert av det samfunnet han lever i. På den annen side, alle hans krumspring medfører også elendighet og fattigdom (= mang­ lende gull) blant hans fiender (= andre røvere). Ut fra vårt samfunns regler og normer, som jeg var enig med meg selv om at vi skulle ta utgangspunkt i, er det dessverre ganske liten tvil om at det hos den populære (og innbringende) Kaptein Sabeltann sannsynligvis dreier seg om en dyssosial personlighet.

Take it or leave it.

Ondskapen pü Sørlandet

Erik Pirolt

163

Er du lei av de som alltid klager over Sørlandet? Man kan ofte sanse en ansvarsfraskrivelse. Men det bor en kraft her på Sørlandet som holder oss nede. Jeg kaller denne kraften for «Ondskapen på Sørlandet». Det er en kraft som lammer oss som mennesker. En repetitiv, usynlig stemme som visker «Du skal ikke uttrykke deg». Vi skal her ta for oss arkitekturen på Sørlandet som et fysisk bevis på at denne kraften som ikke finnes, faktisk finnes.

Nå tenker du kanskje at teksten er i ferd med å klage over Sørlandet, men tvert i mot. «Den onde kraften» er gull verdt.

Når man bor på Sørlandet blir man automatisk med i en velspilt sort komedie. Kulissene er spesielt spennende. For alle hus er nesten helt like hverandre. Vi må være i verdenstoppen når det kommer til å skulle være like hverandre. Vi er åpen­lyst sykelig homogene, men fordi alle er innforstått med å fortrenge denne åpenlyse virkeligheten, oppstår det i stillhetens vakuum et ekko som sier «Du skal ikke uttrykke deg». Heldigvis jobber dette usynlige mantraet kontinuerlig i oss. Så når vi endelig tør å stå opp imot denne stemmen som prøver å holde oss nede, så blir det ekstra magisk. For det er virkelig utrolig fantastisk at vi kan skape noe fra ingenting. Vi kan ta en idé ut av hodet, vi kan trylle på ekte. Det er bare det at noen ganger er det for åpenbart til å forstå.

Arkitekturen viser vårt indre, og er sånn sett et psykisk landskap åpent for analyse. Arkitekturen på Sørlandet synliggjør en dyp angst. Det blir fort destruktivt å skulle finne ut hvem sin feil dette er. Men vi kan bruke den onde kraften som prøver å holde oss nede, til vår fordel. Akkurat som i kampsporten judo, der motstanderens kraft blir snudd mot seg selv.

Desto større krefter som holder oss nede, desto større seier blir det.

La oss begynne med å felle den illusjonen som lurer oss til å tro at de nybygde klassiske Sørlandshusene er fine. Vi prøver å gjenskape en fortid som ikke eksisterer ved å sette opp enkle kasser som kan minne oss om gamle dager. Prisen vi betaler for å blindt følge denne illusjonen, er at vi blir snytt for å virkeliggjøre ekte drømmer. Snytt for å bruke den magiske kraften det er å skape.

De vakre, autentiske sørlandshusene Bebyggelsen fra tidligere tider har noe eget ved seg. Den uttrykker en tidsånd fanget i planker, stein og glass. Jeg er ingen historiker, men vet at det for 100 eller 200 år siden i større grad handlet om å overleve enn hva tilfellet er i dag. De enkle husene langs kysten uttrykker dette med en ærlighet ovenfor

164

situasjonen de befant seg i da de ble bygget. Det bor en egen identitet i sørlandshuset, som sørlendingene er stolte av. Denne stoltheten blir i dag misbrukt til å lage kon­forme nybygg, som sørger for at kommende generasjoner sitter igjen med et rikt materiale til antropologiske studier av sørlandsmenneskets evne til å undertrykke sin egen kreativitet.

Når man ser på et hus forstår man fort om det er gammelt, eller om det er et nybygg som prøver å se gammelt ut.

For disse nybyggene som prøver å fremstå som gamle, oppnår ikke det de streber etter. I stedet uttrykker de en ny estetikk som handler om å leke gamledager, der kampen for tilværelsen er byttet ut med kampen for det tilsynelatende. Det er litt som med piratbodene i Abra havn: Man gjennomskuer at det bare er en fasade. Våre øyne er smarte og gjennomskuer lynraskt denne trist­heten forkledd som nostalgi.

Vi mennesker er skrudd sammen slik at vi lærer av hverandre. Dersom det vanlige er å bygge en hjernedød, firkanta kasse, slik et klassisk nytt sørlandshus er, så vil det være en tendens til at nestemann gjør det samme. Ens eget fravær av kreativitet påvirker de andre. Men hvis noen begynner å eksperimentere og har glede av det, så vil også dét smitte over på andre. Forståelsen av egenverdien ved det å eksperimentere vil øke. Gjennom selv å gjennomføre et kreativt prosjekt vil man få en økt forståelse av andres forsøk, og da blir det ikke så viktig om noe er vellykket eller ikke.

Det kommer mye galskap ut av å la fantasien boltre seg.

Men det bor en sykelig form for galskap i å legge lokk på fantasien. Så måtte «Ondskapen på Sørlandet» bare forsette å være til inspirasjon for alle som ønsker. Hva skulle vi gjort uten den?

© Kristiansand Kunsthall 2016 Form

Eller med a

Papir

Munken Print Cream MultiArt Gloss

Fonter

Times Eighteen Grotesque MT Palatino

Trykk

Livonia print

ISBN

978-82-93481-04-1

Utgitt med søtte fra

-

Takk til

-

Juliusvariasjonene er ­tredje del av en utstillingsog publikasjons­serie under samle­tittelen «Game of Life» ved Kristiansand Kunsthall, kuratert/redigert av Jan Freuchen og Sigurd Tenningen.

Game of Life. Etter rutenettet (Kristiansand Kunsthall, 2012) ISBN: 978-82-999074-0-8 Game of Life. Knust i offentlig rom

(Kristiansand Kunsthall, 2014) ISBN: 978-82-999074-3-9

KR K U I ST N IAN ST S H AN AL D L

Også tilgjengelig

Bidragsytere Terje Dragseth

f. 1955. Forfatter. Seneste utgivelser: Bella Blu. ­Håndbok for verdensrommet ­(Cappelen Damm, 2012), Solen sukker i min sko (Cappelen Damm, 2014), Jeg skriver språket. Et dikt (Cappelen Damm, 2015).

Bor i Kristiansand.

Anne Freuchen

f. 1953. PhD, overlege / forsker, Avd. for barn og unges psykiske helse, Sørlandet sykehus HF. Bor i Kristiansand.

Jan Freuchen

f. 1979. Billedkunstner og kurator. Seneste utstilling: Make Default, HKS, Bergen, 2016. Seneste utgivelse: Columna Trans­atlantica (Forlaget Press, 2015).

Bor i Kristiansand.

Stian M. Landgaard

f. 1978. Forfatter og oversetter. Seneste utgivelse: Herrer i åndenes rike ­(Aschehoug, 2006). Bor i Berlin.

Steen Nepper Larsen

f. 1958. Lektor, kritiker og forfatter. Seneste utgivelse: At ville noget med nogen. Filosofiske og samtids­ kritiske fragmenter om dannelse og ­pædagogik (Turbine Akademisk, Aarhus 2016). Bor i Espergærde.

Eirik Høyer Leivestad

f. 1984. Skribent og oversetter. Bor i Oslo.

Kari Løvaas

f. 1973. Skribent, fotograf og for tiden doktorand ved Karlstads Universitet. Seneste utgivelse:

Og de skjønte at de var nakne. Om skam og beskyttelse

(Den grønne malen, 2013). Bor i Sunne, Värmland.

Nils Norman

f. 1966. Billedkunstner og professor ved Det Kgl. ­ Danske Kunstakademi i København, der han leder School of Walls and Space. Seneste utstillinger: Vancouver ­Vernacular, Western Front, ­Vancouver, 2015, og The Folly of King George III, Springhornhof ­Kunstverein, 2015. Bor i London.

Erik Pirolt

f. 1977. Billedkunstner. Seneste produksjon:

Jegerlarven. Et fysisk manifestert mareritt, innbakt i en flerfunksjonell bokonstruksjon, Harpefoss, 2015. Bor i Kristiansand.

Sigurd Tenningen

f. 1982. Forfatter og kritiker. Seneste ­utgivelse: Vegetasjonens triumf er total (Gyldendal, 2015).

Bor i ­Kristiansand.

Siri Freuchen Pedersen

f. 2010. Går i Blåmann Steinerbarnehage.

Bor i Kristiansand.

Vera Freuchen Pedersen

f. 2013. Går i Blåmann Steinerbarnehage.

Bor i Kristiansand.

Bergliot Tenningen

f. 2011. Går i Blåmann Steinerbarnehage.

Bor i Kristiansand.

Constance Tenvik

f.1990. Billedkunstner. Seneste utstilling: xxxxx. Bor i New Haven og Oslo.

Reto Pulfer

f.1981. ­Billedkunstner. Seneste utstilling: 100 Jahre ­Gegenwart. Der Auftakt, Haus der Kulturen der Welt, Berlin, 2015. Bor i Basel.

KR K U I ST N IAN ST S H AN AL D L