Hokus pokus filiokus,om doktrinenes plass i våre liv Harald Høiback

HOKUS POKUS FILIOKUS, OM DOKTRINENES PLASS I VÅRE LIV

Luftmaktsfaget er ikke preget av for mange fintenkere, men få er klar over hvor nær vi var å få en av de virkelig store.På slutten av sitt første semester ved Cambridge oppsøkte nemlig Ludwig Wittgenstein den berømte Bertrand Russel, og spurte ham ganske direkte: “Tror De jeg er idiot?”.“Hvorfor spør De?”ville Russel rimeligvis vite.“For i så fall vil jeg bli flyger.Men hvis ikke,vil jeg bli filosof”.

TEKST: Major Harald Høiback Avdeling for militærmakt og doktriner, Forsvarets stabsskole

NNå var dette flygingens absolutte barndom, så Ludwigs budskap må forstås mer som en trussel om å begå selvmord, enn som et ønske om høy gasje og pen uniform. Den eneste av Ludwigs fire brødre som ikke begikk selvmord var broder Paul, som kanskje hadde størst grunn av dem alle til å gjøre det. Han ble som mange andre lemlestet under den første verdenskrig, han mistet sin høyre arm. Men for Paul var fremtidsutsiktene ekstra dystre, han var nemlig konsertpianist av profesjon. Men, oppsiktsvekkende nok, brødrenes skjebne tatt i betraktning, mistet han ikke motet, kun armen. Både Ravel og Prokofiev skrev pianostykker til ham, som altså skulle spilles med venstre hånd.

Tilbake til Ludwig. Wittgenstein ble aldri flyger, men soldat ble han, og høyt dekorert. Og i skyttegravene, i kamp mot russere og italienere, skrev han en av filosofihistoriens virkelige klassikere: Tractatus Logico-Philosophicus.

Wittgenstein innleder boken slik: “This book will perhaps only be understood by those who have themselves already thought the thoughts which are expressed in it—or similar thoughts.” Og, endelig, her er vi ved poenget. Slik burde også militære doktriner innledes. Alle doktriner bør påføres følgende advarsel: “Finner du noe matnyttig her så gå hjem og tren mer!” Poenget er at forholdet mellom den skrevne doktrinen og den sunne militære fornuft, skal være så liten at man ikke merker forskjell. Lord Nelson, som også mistet sin høyre arm, var krystallklar på dette punkt. Hans kolleger var så drillet i måten å tenke sjøkrig på, at da han fikk en liste over kandidater hvor han selv kunne velge sine offiserer fra, skal Nelson ha levert listen tilbake og svart: “Choose yourself, my Lord. The same spirit actuates the whole profession. You cannot choose wrong.” Det hadde med andre ord ingen hensikt å skrive doktrinen inn i en bok, den var alt i blodet på dem som skulle bruke den. Slik har det også vært i Norge i perioder, i det minste om vi holder oss på det strategiske nivå.

Norge har tradisjonelt ikke hatt noen skriftlig doktrine på strategisk nivå, det nærmeste vi har kommet er kanskje basepolitikken, slik den ble formulert av forsvarsminister Jens Christian Hauge. Men under hele den kalde krigen lå det en uutalt doktrine til grunn for det Forsvaret gjorde. Denne doktrinen var rimelig godt kjent i brede lag av befolkningen generelt og i Forsvaret spesielt, og kom til konkret uttrykk gjennom begrepet ‘oppholdende strid’. Denne doktrinen skulle støtte opp under strategien, den skulle gi den nødvendige ‘holdetid’ og sikre evnen til å ta i mot allierte forsterkningsstyrker. De aktuelle sikkerhetspolitiske beslutninger, den militære strukturutvikling, anskaffelsen av militære kapasiteter og øvelsesmønstre hadde i stort alltid sin begrunnelse i økt holdetid og økt evne til å ta imot allierte. ‘Holdetidsdoktrinen’ var en svært strukturerende doktrine, den ga styring, den legitimerte og den forklarte. Men den var altså ikke nedskrevet i et formalisert doktrineverk.

Som følge av at det sikkerhetspolitiske bildet har blitt mer komplisert er ikke en slik grunndoktrine like iøyenfallende som før. Kompleksiteten både i relasjonene til våre allierte og i forhold til fremtidige sikkerhetspolitiske trusler har gjort at mye av grunnlaget for en implisitt doktrine er borte. Under den kalde krigen visste vi godt hvordan vi hadde tenkt å opptre i krig, fordi vi visste mye om den krigen vi eventuelt skulle utkjempe. De mulige konflikter vi nå står ovenfor, vet vi derimot svært lite om, og derfor tilsvarende lite om hvordan vi har tenkt å opptre i dem. For igjen å ty til gamle Nelson. Han oppsummerte kjernen i den maritime doktrine på følgende måte: “No captain can do very wrong if he places his ship alongside that of an enemy”. Sjøkrig gikk i all enkelhet ut på å pumpe mange nok bredsider inn i fienden til at han strøk flagget før skuta sank, for den ville man helst ha med hjem som bytte og som startkapital på pensjonisttilværelsen. Under den kalde krigen

ILIOKUS,

kunne vi sagt det samme. Ingen norske offiserer kunne gjøre mye feil om de bare kom seg i stilling og la børsepipa mot øst. Nå står det ingen ting om himmelretninger i Kgl. Res. 10. juni 1949, men budskapet er enkelt nok. Militære befalingsmenn kan ikke gjøre mye galt om de i det minste får geværet opp i anleggstilling. I moderne konflikter derimot kan befalingsmenn gjøre svært mye galt om de følger Nelsons metode.

Paradokset er at behovet for en offisielt nedskrevet doktrine er langt større i dag, fordi usikkerheten er større, enn det var tidligere, hvor utfordringene var mer håndgripelig. Behovet for en skriftlig doktrine er med andre ord kanskje størst når den har minst å tilby. I dag har vi en skriftlig doktrine på operasjonelt nivå, men ikke de sterke styringssignaler vi hadde den gang vi ikke hadde noen skrevet og sanksjonert doktrine.

Tractatus Logico-Philosophicus er et merkelig navn på en bok, også til filosofibok å være. Enkelte har antydet at Wittgenstein laget tittelen som en assosiasjon til hokus pokus filiokus. Wittgenstein løste ikke filosofiske problemer som andre filosofer, han oppløste dem, han tryllet dem bort: “The solution of the problem of life is seen in the vanishing of this problem” (6.521). Wittgenstein tok selv konsekvensen av konklusjonen og hang filosofifrakken i skapet. Det var intet mer å filosofere over, og Wittgenstein ble folkeskolelærer på den østerrikske landsbygd.

I disse dager reviderer Forsvarets stabsskole Forsvarets fellesoperative doktrine. Faktisk skriver vi to dokumenter, ett grunnsyn, som på bakgrunn av de politiske styringssignaler, skal si noe om hvorfor vi har et militært forsvar, og som kanskje får de mest interesserte lesere utenfor Forsvaret, og en doktrine som skal si hvordan Forsvaret er tenkt å fungere. Dokumentene skal være ferdig innen utløpet av 2005. Ambisjonene våre kunne vært de samme som Wittgensteins. En god doktrine, en strukturerende, styrende, legitimerende og forklarende doktrine, vil feie all angst knyttet til omstilling og transformasjon til side. Vi vil både få en retning og en mening med det vi gjør. En god doktrine vil med andre ord få folk opp om morgenen, med et bredt smil om munnen.

Økende doktrinebehov? Behovet for en offisielt nedskrevet doktrine er langt større i dag enn tidligere,fordi usikkerheten er større. Hevder artikkelforfatteren. FOTO: Forsvaret Wittgenstein forble ikke på den østerrikske landsbygda. Hans pedagogiske metoder var langt forut for sin tid, men de inkluderte dessverre noen gamle triks i form av fysisk vold, noe barnas foreldre etter hvert gikk grundig lei av. Han fikk også en mistanke om at det faktisk gjensto noen problemer innenfor filosofien. Filosofien var ikke tryllet bort likevel. Veien var kort tilbake til Cambridge.

Sannsynligvis vil heller ikke den reviderte doktrinen trylle bort alle eksistensielle spørsmål knyttet til Forsvarets virksomhet. Også doktrinen vil eksistere innenfor en politisk virkelighet, hvor ulike hensyn blir veid mot hverandre, noe ingen bør være lei seg for. Vår ambisjon i arbeidet med doktrine og grunnsyn er derfor ikke å besvare alle militærfilosofiske spørsmål, en gang for alle. Vår ambisjon er å gjøre dem så gode som mulig, noe vi ikke klarer uten aktiv bistand fra dere som faktisk utfører håndverket. Stabsskolen skriver doktrinene, vi lager dem ikke. Vi kan gjennom det vi skriver påvirke Forsvarets modus operandi men den aktuelle doktrinen blir til i brytningene mellom militær teori, politiske ambisjoner og ikke minst den sunne militære fornuft som utfolder seg daglig i Forsvaret, hjemme og ute.

Vi kan ikke slippe Wittgenstein enda, han har et siste lite visdomsord til oss: “Philosophy is not a theory but an activity”(4.121) Igjen er parallellen til doktrinearbeidet slående. En doktrine skal ikke være en teori, klemt inn mellom to permer, men en aktivitet, en handling, en måte å gjøre tingene på. Den skriftlige doktrinen skal kun redegjøre for det Forsvaret faktisk gjør og det Forsvarets ansatte tror på og finner fornuftig. Den skal også forsiktig antyde hva Forsvarets ansatte i gitte tilfeller bør gjøre. Men kommer den skriftlige doktrinen i alvorlig uttakt med den uskrevne, er det sannsynligvis den førstnevnte det er noe galt med. Wittgenstein ble som nevnt ikke flyger, han ble filosof. Det finnes verre skjebner enn det.