DOKTRINER
02_88.qxd
17-09-04
11:14
Side 46
HOKUS POKUS FILI O OM DOKTRINENES PLASS I VÅRE LIV Luftmaktsfaget er ikke preget av for mange fintenkere, men få er klar over hvor nær vi var å få en av de virkelig store. På slutten av sitt første semester ved Cambridge oppsøkte nemlig Ludwig Wittgenstein den berømte
TEKST: Major
Harald Høiback Avdeling for militærmakt og doktriner, Forsvarets stabsskole
N
Nå var dette flygingens absolutte barndom, så Ludwigs budskap må forstås mer som en trussel om å begå selvmord, enn som et ønske om høy gasje og pen uniform. Den eneste av Ludwigs fire brødre som ikke begikk selvmord var broder Paul, som kanskje hadde størst grunn av dem alle til å gjøre det. Han ble som mange andre lemlestet under den første verdenskrig, han mistet sin høyre arm. Men for Paul var fremtidsutsiktene ekstra dystre, han var nemlig konsertpianist av profesjon. Men, oppsiktsvekkende nok, brødrenes skjebne tatt i betraktning, mistet han ikke motet, kun armen. Både Ravel og Prokofiev skrev pianostykker til ham, som altså skulle spilles med venstre hånd. Tilbake til Ludwig. Wittgenstein ble aldri flyger, men soldat ble han, og høyt dekorert. Og i skyttegravene, i kamp mot russere og italienere, skrev han en av filosofihistoriens virkelige klassikere: Tractatus Logico-Philosophicus. Wittgenstein innleder boken slik: “This book will perhaps only be understood by those who have themselves already thought the thoughts which are expressed in it—or similar thoughts.” Og, endelig, her er vi ved poenget. Slik burde også militære doktriner innledes.
46 LUFTLED
nr. 3 september 2004
Bertrand Russel, og spurte ham ganske direkte: “Tror De jeg er idiot?”. “Hvorfor spør De?” ville Russel rimeligvis vite. “For i så fall vil jeg bli flyger. Men hvis ikke, vil jeg bli filosof”.
Alle doktriner bør påføres følgende advarsel: “Finner du noe matnyttig her så gå hjem og tren mer!” Poenget er at forholdet mellom den skrevne doktrinen og den sunne militære fornuft, skal være så liten at man ikke merker forskjell. Lord Nelson, som også mistet sin høyre arm, var krystallklar på dette punkt. Hans kolleger var så drillet i måten å tenke sjøkrig på, at da han fikk en liste over kandidater hvor han selv kunne velge sine offiserer fra, skal Nelson ha levert listen tilbake og svart: “Choose yourself, my Lord. The same spirit actuates the whole profession. You cannot choose wrong.” Det hadde med andre ord ingen hensikt å skrive doktrinen inn i en bok, den var alt i blodet på dem som skulle bruke den. Slik har det også vært i Norge i perioder, i det minste om vi holder oss på det strategiske nivå. Norge har tradisjonelt ikke hatt noen skriftlig doktrine på strategisk nivå, det nærmeste vi har kommet er kanskje basepolitikken, slik den ble formulert av forsvarsminister Jens Christian Hauge. Men under hele den kalde krigen lå det en uutalt doktrine til grunn for det Forsvaret gjorde. Denne doktrinen var rimelig godt kjent i brede lag av befolkningen generelt og i Forsvaret spesielt, og kom til konkret uttrykk gjennom begrepet ‘oppholdende strid’. Denne doktrinen skulle støtte opp under strategien, den skulle gi den nødvendige ‘holdetid’ og sikre evnen til å ta i mot
allierte forsterkningsstyrker. De aktuelle sikkerhetspolitiske beslutninger, den militære strukturutvikling, anskaffelsen av militære kapasiteter og øvelsesmønstre hadde i stort alltid sin begrunnelse i økt holdetid og økt evne til å ta imot allierte. ‘Holdetidsdoktrinen’ var en svært strukturerende doktrine, den ga styring, den legitimerte og den forklarte. Men den var altså ikke nedskrevet i et formalisert doktrineverk. Som følge av at det sikkerhetspolitiske bildet har blitt mer komplisert er ikke en slik grunndoktrine like iøyenfallende som før. Kompleksiteten både i relasjonene til våre allierte og i forhold til fremtidige sikkerhetspolitiske trusler har gjort at mye av grunnlaget for en implisitt doktrine er borte. Under den kalde krigen visste vi godt hvordan vi hadde tenkt å opptre i krig, fordi vi visste mye om den krigen vi eventuelt skulle utkjempe. De mulige konflikter vi nå står ovenfor, vet vi derimot svært lite om, og derfor tilsvarende lite om hvordan vi har tenkt å opptre i dem. For igjen å ty til gamle Nelson. Han oppsummerte kjernen i den maritime doktrine på følgende måte: “No captain can do very wrong if he places his ship alongside that of an enemy”. Sjøkrig gikk i all enkelhet ut på å pumpe mange nok bredsider inn i fienden til at han strøk flagget før skuta sank, for den ville man helst ha med hjem som bytte og som startkapital på pensjonisttilværelsen. Under den kalde krigen
