Erik Haabjørn – leder og flyger Håvard Walla

ERIK HAABJØRN –LEDER OG FLYGER

Det var mange markante personligheter i Luftforsvarets tidlige år,og en av dem var Erik Haabjørn.Haabjørn var en av få nordmenn til å kommandere en britisk ving under krigen,og utmerket seg ikke bare som flyger,men også leder hos en av våre nærmeste allierte.

TEKST: Håvard Walla FOTO: FMU

EErik Tobiassen het han opprinnelig, og var født på Lillehammer. På Frogner i Oslo hvor han vokste opp var han kjent som en ener og aktiv sportsmann. – Vi jentene syntes han var veldig kjekk, forteller Elisabeth Christie som vokste opp sammen med han. På gymnaset skiftet han navn til Erik Haabjørn, og begynte flygerutdanningen sin i 1939.

Den 9. april 1940, da angrepet på Norge kom, var han flyelev på Kjeller flyplass ved Lillestrøm. Kampen ble ujevn. Det var hovedsaklig bare treningsfly som var operative da angrepet kom, men Haabjørn og hans kollegaer viste en innbitt vilje til kamp. De besvarte angrepet ved hjelp av mitraljøser, og under dette angrepet ble Haabjørn truffet av splinter i hodet. Da troppene trakk seg nordover, ble Haabjørn med. Den 10. juni 1940 ble han og andre norske piloter evakuert til Storbritannia med krysseren HMS “Devonshire”.

Planen med å gjenreise et norsk flyvåpen kom relativt raskt i gang. Allerede i juli 1940 var Haabjørn med andre på vei til Canada for å åpne det første ‘lille Norge’ i Toronto. Haabjørn var med på åpningen den 10. november 1940. “Jeg var vaktkommandør og fikk jo ikke gjort annet enn tre ‘i gevær’ for folk hele dagen.

N –LEDER OG FLYGER

– Det var imidlertid en stilfull høytidelighet” skriver han i dagboken sin. Haabjørn fullførte flygerutdannelsen sin her, og ble i mai 1941 skipet ut i konvoifart via Island for aktiv tjeneste. Konvoien gikk ikke uten hendelser. Om bord i “Aurania” ble Haabjørn vitne til at flere skip i konvoien ble torpedert og sank. Tolv av konvoiens skip ble torpederte, men Haabjørn kom vel frem.

I juli 1941 ble 331. skvadronen opprettet i Skottland, og ble satt opp med Spitfire. Dessverre var dette typen Mark I som var tydelig slitne etter hard innsats i slaget om Storbritannia året før. Haabjørn skriver i dagboken sin 13 august, “I forgårs satte Hagerup seg med hjula inne, og det forårsaket at Station Engineer Officer måtte kjøre ut og se på flyet. Han fant at flyet var i elendig forfatning, og vi bad han straks om å se på resten. Følgen var at i går ble det sendt inn rapport på rapport til Fighter Command, og nå får vi helt sikkert andre fly”. Resultatet ble nye fly. Den 15. august gikk det ut ordre om at 331 skulle få Hurricane Mark IIb, fabrikknye fly.

Haabjørn overflyttes etter hvert til den australske 615. Squadron, hvor han etter hvert flyttes tilbake til den nydannede norske 332. skvadronen i januar 1942. I dagboken noterer Haabjøn seg misnøye over overflyttingen “I 4 dager har det vært snestorm [...] vi fryser oss skakke der nede”. I mars får 332 skv nye Spitfire Mark Vb, og Haabjørn flyr her fram til juni 1942. Det er nå Haabjørn flytter over til det flyet han får mest flytid på, Hawker Typhoon. Typhoon skulle være Hurricanens arvtager, men passet bedre inn i rollen som jagerbomber. Mange av Haabjørns sortier ble fløyet for å ta ut tyske antiluftskyts, kalt “flak”. Haabjørn gjorde seg bemerket med sine lederegenskaper, og steg i gradene hos de britiske skvadronene han fløy for. I august 1943 ble han tildelt Distinguished Service Order (DSO) for sin innsats, og blir skvadronssjef ved 247. Squadron. – Han var en ordentlig børste, forteller Werner Christie som fløy med Haabjørn i flere avdelinger. – Folkene hans hadde stor respekt for han, og han oppførte seg som en leder, minnes Christie.

Oppdragene som Typhoonene fløy var tøffe oppdrag, og Haabjørn var ikke unntaket i så måte. Tre ganger ble han skutt ned. Den 3. juni 1943 blir han truffet av flak i et raid mot fiendtlig båttrafikk i Walcheren-Vliessingen området. “Kom akkurat tilbake til Manston [base] med ikkeno’ olje og fikk ikke ut hjula naturligvis, så gjorde buklanding (min første sådan). Fant ut etterpå at venstre hjulet var flatt, så det var jaggu bra at de var oppe!” står det i dagboken. Året etterpå i april 1944, blir han skutt ned to ganger på en måned. “Engine gave out. Baled out 20 min off Dunkirk. Picked up after 45 min” står det saklig i loggboken til Haabjørn. Enda mer dramatisk ble det to uker senere, da Haabjørn blir skutt ned over Dieppe. “Cannoned target, but was hit by intense light flak. Engine stopped, baled out 2 min off Dieppe”, skriver han i loggboken. Haabjørn var så nærme kysten at tyskerne skjøt med håndvåpen mot han mens han lå i vannet. Til alt hell klarer han å bli plukket opp av en engelsk redningsbåt. Ingen av disse hendelsene stoppet Haabjørn fra å sloss med samme iver. I januar 1944 var Haabjørn blitt Wing Commander Flying for 16. Wing, en forfremmelse som på ingen måte kom lett for verken briter eller utlendinger som fløy i britiske avdelinger. Da hadde han fløyet kontinuerlig i to og et halvt år. I forkant av D-dagen fløy Haabjørn flere oppdrag for å blinde de tyske radarene før den kommende invasjonen. Haabjørn skriver i dagboken sin 5. juni at han “Har hatt en del sticky shows i det siste”. Han flyr også selveste D-dagen, og mottar 6. juni 1944 Distinguished Flying Cross (DFC) – en av de aller høyeste britiske utmerkelsene for flygning.

Nyttårspresangen 1945 var ikke ønsket. På oppdrag i Eindhoven blir Haabjørns Anson-fly skutt i brann på bakken under et tysk flyangrep. Men kampviljen fra 1940 er det ingenting å si på. “1/1-45: At Eindhoven during an attack by 40 FW and MF’s. Lost our Anson but got strikes on FW190 with a Bren gun borrowed from Dutch Home Guard!!” kan man lese i loggboken.

Freden kommer endelig 8. mai 1945, og Haabjørn lander på Fornebu 13. mai igjen. Han flyr fortsatt oppdrag utover sommeren, og kommer hjem med sin kone June Mayo som han traff mens han var ute. Den 15. august, samme dag som Japan overgir seg, får Haabjørn beskjed om han er tilbakeført under norsk kommando og blir degradert ned til major igjen. – Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor man gjorde det slik, forteller Werner Christie som også selv gikk ned i grad. – De eldste gikk ned, mens de andre gikk opp i grad, legger han til. Haabjørn fikk heller ingen flygende stilling i det nye Luftforsvaret. – De tok fra han graden, og gav han et skrivebord i stedet for et fly, sier Christie. Skuffet og sint, dimitterer Haabjørn i mars 1946 for å fly i sivil luftfart. I slutten av 1948 blir han skilt fra June, som han har fått fire barn med. Han fortsetter å fly i internasjonal fart til 1953. I januar samme år blir han og Dakota-flyet han flyr meldt savnet utenfor Labradorkysten i Canada etter en snøstorm. Flyet har ikke blitt funnet.