Luther forlag: 21 kirkefedre 3
3
15
127
8
26
8
127
15
3
15
3 15
Peter Halldorf 21 kirkefedre
”Jeg blir ofte spurt om det finnes en god og lettlest innføring i kirkefedrenes liv, virke og forfatterskap. Hittil har jeg måttet svare: nei, ikke på norsk. Men nå er boken her i Peter Halldorfs utmerkede populærfremstilling. En stimulerende og lettlest introduksjon til den viktige perioden av kirkens historie da kristendommen fikk sin form.” Oskar Skarsaune Professor i kirkehistorie ved Det teologiske Menighetsfakultet
211
Peter Halldorf 21 kirkefedre 211
luther
Historien om hvordan kristendommen ble utformet
Luther forlag
Luther
15
15
3
3 3
15
127
8
26
8
127
15
3
© Luther Forlag, Oslo 2012 © Peter Halldorf 2000 Originalens tittel: 21 kyrkofäder Utgitt i Sverige av Bokförlaget Cordia AB Omslag: Tomas Einarsson Sats: Brødr. Fossum AS, Oslo Skrift: 11/13 pkt. Garamond nr 3 Trykk: InPrint, Latvia Først utgitt på norsk 2001 ISBN 978-82-531-4690-4 www.lutherforlag.no
Til Joel
21 kirkefedre.indd 4
07-10-12 21:25:53
INNHOLD
I II III IV V VI VII VIII IX X XI XII XIII XIV XV XVI XVII XVIII XIX XX XXI
21 kirkefedre.indd 5
Forord ........................................................... Ignatius av Antiokia . ................................... Justin Martyr ............................................... Ireneus av Lyon ............................................ Tertullian ..................................................... Klemens av Alexandria . ............................... Origenes . ..................................................... Cyprian ........................................................ Athanasius av Alexandria ............................. Gregor av Nazianz . ...................................... Basilius av Cæsarea . ..................................... Gregor av Nyssa ........................................... Ambrosius av Milano ................................... Augustin ...................................................... Hieronymus ................................................. Johannes Chrysostomos ................................ Kyrill av Alexandria ..................................... Patrick av Irland . ......................................... Dionysios Aeropagitten ................................ Maximus Bekjenneren .................................. Johannes av Damaskus ................................. Simeon Den nye teologen ............................. Litteratur ...................................................... Ordliste ......................................................... Kart . ............................................................
7 13 24 33 44 55 65 76 87 97 109 120 132 146 169 179 190 201 214 228 241 252 271 275 286
07-10-12 21:25:53
21 kirkefedre.indd 6
07-10-12 21:25:53
FORORD
Den økende interessen for kirkefedrene og den eldste kirken er en del av historiefagets renessanse i vår tid. Når ens egen identitet sprekker i sømmene, søker man etter en felles fortid. Historiestudiets stadige spørsmål handler om oss selv: Hvilke klær er mine? Mange av svarene på hvorfor vi tror og handler som vi gjør, ligger skjult i fortiden. De må vaskes fram eller graves ut. Den som skaffer seg kunnskap om historien, lærer også å kjenne seg selv. Når vi gjør det til en vane å se bakover, får vi hjelp til å orientere oss i nåtiden. Den kristne identitet er uoppløselig forbundet med historien. Evangeliet er den omstyrtende beretningen om hvordan Gud åpenbarer seg i tid og rom. Noen blir øyenvitner til åpenbaringen og får i oppdrag å gi den videre. Innen få årtier er kirken en verdensbevegelse. Oppgaven å forvalte, utdype og forme den kristne tro i møtet med verden utenfor det jødiske miljøet kom til å ligge på kirkefedrene. De blir flittig sitert og stadig oftere henvist til i vår tid. Men hvem var de egentlig? Det viser seg at få har nærmere kjennskap til fedrene og deres tid. Fortroligheten med dem står knapt i forhold til deres berømmelse.
21 kirkefedre.indd 7
07-10-12 21:25:53
Vanligvis trengs det fire kriterier for å bestemme hvem som er kirkefader. Først er det alder. Vi taler her om en epoke som strekker seg fra det første århundret, generasjonen etter apostlene, og varer i minst syv hundre år. Det er ikke alltid lett å fastslå eksakt når en historisk epoke begynner og slutter, og kanskje er det ikke nødvendig heller på år og dag. Blant historikere er det for eksempel ulik oppfatning om når middelalderen begynner og slutter. Det samme gjelder oldkirken eller kirkefedrenes tid. En vanlig øvre grense pleier å trekkes ved Johannes av Damaskus på 700-tallet, han som i øst ofte kalles den siste av kirkefedrene. I vest har man iblant strukket seg så langt som til Bernhard av Clairvaux på 1100tallet når man har utnevnt den siste av kirkefedrene. Et annet kriterium er et hellig liv. Det kan naturligvis være vanskelig å avgjøre hvem som er hellig; vår måte å definere hellighet på kunne kanskje rett og slett diskvalifisere en og annen av kirkefedrene. Det som utmerker dem er ikke feilfrihet, men en pasjon og inderlighet som tar innersvingen på det meste. Fedrene var ikke teoretikere som med et gjesp behandlet teologiske emner bak et kateter. De var brennende i ånden, drevet av en kjærlighet til Gud som satte dype spor i deres liv. For å forstå hva de sier må man se hvordan de levde. For det tredje kreves det av en kirkefader at han har vært en betydelig lærer i troen. Det forutsetter dels at han har etterlatt seg læreskrifter, eller i det minste, siden en del av fedrenes skrifter har gått tapt, har vært sett på som en åndelig lærer. Skriftene bør dessuten stemme overens med «kirkens tro», det vil si ikke avvike fra den tro som den samlede kristenhet sluttet opp om ved de syv store konsilene i oldkirken. Et kriterium som ikke er helt uproblematisk, siden oppfatningen om hva som er «klassisk kristen tro» spriker på visse områder. Hos en del av fedrene finnes det innslag i
21 kirkefedre.indd 8
07-10-12 21:25:53
teologien som vi i dag ikke ville regne som karakteristiske for kristen tro. Kirken har satt spørsmålstegn ved så vel Origenes’ som Augustins standpunkter etter deres levetid – akkurat som det finnes ting i senere tiders kristenliv som oldkirkens fedre ikke snakker om. Men alt det som rører ved troens grunnlag, det som er karakteristisk for kristendommen, det er fedrene enige om. Og det kirkefedrene i nesten tusen år er enige om, kan det være grunn også for en kristen i dag å slutte seg til – eller ha meget gode grunner for å la være. Det fjerde kriteriet er kirkens anerkjennelse. Med dette menes ganske enkelt at kirkefedrene er personer med en autoritet som åndelige lærere, som er anerkjent av kristenheten i det store og hele. Det gjør dem samtidig til økumeniske skikkelser. Når vi vender tilbake til kristendommen i den eldste tid, oppstår det nye forutsetninger for kristen enhet; ut av arven fra kirkefedrene vokser et sensus fidelium, et «troens instinkt», som får kristne av ulike konfesjoner til å kjenne hverandre igjen, og sammen starte vandringen mot én kirke. Ut fra disse fire kriterier finnes det et hundretall personer som med rette kunne kalles kirkefedre. En del av dem er omtalt og omskrevet gjennom det imponerende forfatterskap som de har etterlatt seg. Andre er så godt som ukjente siden det finnes veldig lite bevart om deres liv og deres undervisning. Her har jeg fremfor alt valgt å konsentrere meg om de fedre som var virksomme i de viktige første fem hundre år av kirkens historie. Etter år 500 finnes det ytter ligere noen personer som knapt kan forbigås; Dionysios Areopagitten, Maximus Bekjenneren og Johannes av Damaskus. Utover disse portretteres to som ikke alltid forbindes med kirkefedrene, men som gjennom sitt liv og sin innsats i høy grad hører hjemme blant dem; Patrick av Irland på
21 kirkefedre.indd 9
07-10-12 21:25:54
400-tallet, en av de første representantene for en keltisk kristendom, og Simeon Den nye teologen, Konstantinopels fargerike profet på 900-tallet. Dermed holder vi oss til den udelte kirkens tid, de første tusen år av kristen historie. Med disse portrettene av noen av de mer betydningsfulle kirkefedrene, er det mitt håp at en og annen leser skal lokkes til å oppdage og fordype seg på egen hånd i deres liv og forfatterskap. Ved å lære kirkefedrene å kjenne, får vi sam tidig et innblikk i den eldste kirkens liv, dens vei fra mar tyrkirke til statskirke, dens forbløffende utbredelse i datidens verden, dens kamp for en kristen identitet og et liv i Ånden, dens strev for å holde sammen. Om vi vil forstå hvorfor kristendommen ser ut som den gjør i dag, må vi vende oss til kirkefedrene. Det var på deres tid at arven fra apostlene finn sin form i en verdensomspennende kirke, og det var i denne perioden at den kristne tro ble konfrontert med alle de spørsmål og problemer som den siden har fortsatt å møte og kjemper med den dag i dag. Men historien kan man aldri legge beslag på. Den som vender seg til fortiden for å finne støtte for egne meninger, kommer snart til å finne, om han leser med et åpent sinn, at historien ikke kan brukes i propagandistisk hensikt. Ethvert forsøk på den veien fører til historieforfalskning. Når vi snakker om oldkirkens tid, som er nesten 700 år lang, handler det om en periode med stort mangfold. Kirkefedrene er langt fra noen enhetlig gruppe. Ikke engang de som levde i det samme århundre tenkte og talte alltid på samme måte. At man lærer en spesiell kirkefader å kjenne, betyr ikke at man dermed kjenner kirkefedrene! Det bør bli sagt, siden vi ofte har en tendens til å tale om historiske epoker, spesielt om de fjerne, på en svevende og generaliserende måte. Da trivialiserer vi historien, og tar fra den muligheten til å utfordre våre egne fordommer og forestillinger. 10
21 kirkefedre.indd 10
07-10-12 21:25:54
Men til tross for deres ulikheter finnes det adskillig som kirkefedrene har felles. Av det viktigste er deres nidkjærhet. Det var mennesker som søkte det udelte livet. Teologen var i deres verden en person som med hele sitt vesen var trukket inn i sin teologi. Den som drister seg til å tale om Gud «må først ha renset både kropp og sjel», sier Gregor av Nazianz. Det var også dette som plasserte teologien i menneskenes hverdag. «Når man spør bakeren om prisen på brød, svarer han at Faderen er større enn Sønnen», skriver Gregor av Nyssa. Fedrene skrev og talte for å bli forstått, ikke bare av andre teologer, men også av vanlige mennesker. I en kultur så forvirrende lik senantikken som vår egen, fremstår kirkefedrenes bedrift som forvaltere og formidlere av kristen tro som uten sidestykke. Ikke slik at de gjorde alt riktig eller at alt var bedre før. Blant oldkirkens fedre fantes det både gretne stabukker og heftige polemikere, som man iblant kunne ønske en smule mer kristelig kjærlighet fra når de behandlet en og annen meningsmotstander. I lynne og legning utgjorde de et tverrsnitt av befolkningen i sin alminnelighet. Sin tyngde fikk de ved å befinne seg på høyden av samtidens dannelse – uten å sjeneres av de store kristne vitnesbyrdene. De var åndelige entusiaster, hemningsløst hengivne sin Gud, men de reduserte ikke et øyeblikk sitt evangelium til sentimentalt kliss. Intellektuell hederlighet og religiøs henførelse ble forenet i en kristendom hinsides den kløften mellom fornuft og følelse som det siste årtusen har skapt. I arbeidet med denne boken har jeg bygget på den seriøse forskning som ledende patristikere i Sverige og andre land har drevet med. Den eldste kirkens verden skulle forbli mer enn fremmed, ubegripelig og stum for oss uten de mennesker som har viet sitt liv til det strevsomme arbeidet å trenge ned gjennom historiens mange lag, slik at en fjern tids men11
21 kirkefedre.indd 11
07-10-12 21:25:54
nesker og deres drama kan tre sjeldent levende fram for våre øyne. Jeg står i takknemlighetsgjeld til dem. En litteraturliste lengst bak angir de kilder som jeg i hovedsak har benyttet. Ordlisten behandler først og fremst teologiske termer og deres innhold. Jeg vil rette en spesiell takk til dosent Per Beskow i Vadstena og professor Samuel Rubenson i Lund for faglig granskning av manus og verdifulle synspunkter. «Hva er det viktigste du selv har lært i din omgang med kirkefedrene?» undrer noen. Forhåpentlig å kunne skille litt bedre mellom det absolutte og det relative i den kristne tro, mellom sentrum og periferi i kirkens liv. Ikke noe er vanskeligere, ikke noe er viktigere. Hva er umistelig og hva kan unnværes? Hva er mulig, eller til og med nødvendig, å oppgi, og hva kan aldri, for noen pris, bli til salgs? Kirkefedrenes svar står fremfor alt å lese i deres liv. Derfor gjør man best rede for deres tro gjennom å fortelle deres historie. Og derfor er kirkehistorien mer enn noe annet helgenenes historie. Det er i mengden av ufullbyrdede, men glødende livsskjebner, kjente som ukjente, at kristendommens hemmelighet trer fram. Peter Halldorf STUREFORS 30. JANUAR 2000
21 kirkefedre.indd 12
07-10-12 21:25:54
IGNATIUS AV ANTIOKIA 30–107 «Så skal dere kunne bli et kjærlighetens kor og synge til Faderen i Kristus Jesus at Gud fant biskopen over Syria verdig til å sendes fra solens oppgang til dens nedgang.»
Da den unge, uforferdede kristendommen sprengte de første barrierene, strakte seg bortenfor Jerusalem og Antiokia, dro inn i Athen og Roma, bante seg vei mot Spania og Britannia, befant den seg i en verden der man ikke syntes om monopolkrav. Her trodde alle på Gud. Eller gudene. Det var i en flerkulturell, blandingsreligiøs verden at den kristne bekjennelsen ble meislet ut. Over hedenske altre og kultplasser innhyllet i røkelse blåste den gudsvind som de kristne kalte Den Hellige Ånd. I konkurranse med filosofenes dypsindighet, gnostikernes overåndelighet, romersk keiserdyrkelse og antikke mysteriekulter vokser den bevegelse hvis budbærere er vitner: «Det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud.» Den kristne tro på Jesus av Nasaret, gudemennesket, født og ikke skapt, korsfestet og vekket til liv etter tre dager, tiltrekker og forarger. Vitnesbyrdet om den Eneste Guden i tre personer – Fader, Sønn og Ånd – tilintetgjør gjengse forestillinger, jødiske som greske. Historien om den kristne kirke er beretningen om dens vitner. Ordet kommer fra det greske martyrein: noen som ser noe og forteller det til andre; noen som har fått sine øyne åpnet og ikke kan tie med hva de har sett. 13
21 kirkefedre.indd 13
07-10-12 21:25:54
Luther forlag: 21 kirkefedre 3
3
15
127
8
26
8
127
15
3
15
3 15
Peter Halldorf 21 kirkefedre
”Jeg blir ofte spurt om det finnes en god og lettlest innføring i kirkefedrenes liv, virke og forfatterskap. Hittil har jeg måttet svare: nei, ikke på norsk. Men nå er boken her i Peter Halldorfs utmerkede populærfremstilling. En stimulerende og lettlest introduksjon til den viktige perioden av kirkens historie da kristendommen fikk sin form.” Oskar Skarsaune Professor i kirkehistorie ved Det teologiske Menighetsfakultet
211
Peter Halldorf 21 kirkefedre 211
luther
Historien om hvordan kristendommen ble utformet
Luther forlag
Luther
15
15
3
3 3
15
127
8
26
8
127
15
3