Den store skillsmissen riss.indd1 1
16-04-10 14:28:26
© Luther Forlag, Oslo 2010 Originalens tittel: The Great Divorce. A Dream Trykket med tillatelse fra C. S. Lewis Company Limited Norsk oversettelse: Randi Brun Mannsåker Omslag: Ingvild Østgård Bildet på omslaget er trykket med tillatelse fra The Marion E. Wade Center, Wheaton College, Wheaton IL. Sats: Brødr. Fossum AS Trykk og innbinding: AIT Otta AS Tidligere utgitt i samarbeid med Credo forlag AS i tre opplag. ISBN: 978-82-531-4599-0
Den store skilsmissen.indd 4
16-04-10 13:16:33
Nei, det finnes ingen utvei. Det finnes ingen himmel med litt av helvetet i seg – ingen metode som kan holde tilbake dette eller hint av djevelen i vüre hjerter eller lommer. Satan mü ut, hver smitt og smule av ham.
Den store skilsmissen.indd 5
16-04-10 13:16:33
Den store skilsmissen.indd 6
16-04-10 13:16:33
dødsrikene som utsiktspunkt til livet
Av Trond Berg Eriksen
C.S. Lewis’ lille bok om Den store skilsmissen – en drøm (1945) er en fortelling om dødsrikene og deres innbyggere. Forfatteren vil ikke arrangere noe ekteskap mellom himmel og jord, men fremvise deres uforenlighet. Det dreier seg om en fabel i en gammel, kristen sjanger. Antydninger til og holdepunkter for en litteratur om dødsrikene finnes allerede i fortellingen om den rike mann og Lazarus (Luk 16,19–31). Det største problemet var nok ikke å få svar på hvordan livet etter døden ville arte seg, men hva perspektivet utenfra – ned på eller tilbake på menneskelivet – kunne gi av visdom til de ennå levende. «Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet» (Sal 39 og 90). «Å telle våre dager» betyr også å meditere over døden. Men da døden som noe som perspektiverer livet. C.S. Lewis sier det til slutt i forordet: «Minst av alt ønsker jeg å vekke konkret nysgjerrighet omkring detaljene ved livet etter dette.»
Den store skilsmissen.indd 7
16-04-10 13:16:33
I tidlig høymiddelalder var hele den europeiske litteraturen preget av helvetesreiser eller himmelreiser. Vi har overlevert en rekke hulevandringer til jordens bakside, billedrike innvielser, oppdagelser av eventyrlige, fremmede øyer og himmelfartsekstaser, særlig fra 1100-tallet. Draumkvedet og Tundals reise tilhører denne litteraturen. Man hentet ikke bare inspirasjon fra Bibelen, men også fra Homer (11. sang av Odysseen) og Vergil (6. sang av Aeneiden). Helt inn i den moderne litteraturen hos Ludvig Holberg (Nils Klims underjordiske reise, 1741), hos H.C. Andersen (Fyrtøyet, 1835) og Lewis Carrol (Alice in Wonderland, 1865) er reiser til det hinsidige en befestet sjanger. C.S. Lewis har selv – i bøkene om Narnia (1949–1954) – kombinert en serie sjangerkjennetegn i en verdensberømt romansyklus. Dante Aleghieris Guddommelige komedie (ca. 1320) er vel den mest berømte av alle dødsreiser. Forfatteren lar sin oppdagelsesreisende av samme navn – både den som skriver, og den det skrives om, heter Dante – gjennomtråle alle tre dødsriker: helvete, skjærsilden og paradiset. Dødsriket blir differensiert ut over det tradisjonelle skillet mellom frelsen og fortapelsen. Skjærsilden blir spennende, fordi den på mange måter står midt imellom helvete og paradiset. Den ligner mer på jordelivet enn de to
Den store skilsmissen.indd 8
16-04-10 13:16:34
andre dødsrikene gjør. Her er det bevegelse, forandring, renselse, belæring, lys og mørke, anger og håp. En av grunnene til at Dante vil utforske det som ligger hinsides, er at sannheten om jordelivet og dets berømte aktører faktisk åpenbares for den spenningssøkende dikteren. På sin reise feller han en endelig dom over fiender og venner. Eller rettere: Det er Gud som har felt dommen – dikteren gir inntrykk av å gjengi den. Dante foregir å få vite noe som alle skal få vite på dommedag. Dante selv tror ikke på dødsrikene i den formen han leverer dem – han har jo funnet på det hele selv. Han er med andre ord fullstendig klar over at komedien er fiksjonslitteratur. Men han vil, med bruk av all verdens kunstmidler, skape det inntrykket hos leseren at han som vandrer faktisk har vært der og har noe objektivt å rapportere fra den privilegerte reisen. Han har sluppet unna døden og kan fortelle hva som skjer der. Slik kan dikteren skaffe seg en profetisk autoritet. Mange av Dantes lesere tok nok det han sa alvorlig og bokstavelig. Mange leste den også som en rapport fra den omvendte verden og betraktet den som en ren komedie uten alvor. Kirken var selvsagt skeptisk til den slags private åpenbaringer. Riktignok hadde anskuelige forestillinger om døds rikene vært mangelvare, og malerne (Nardo di Cione
Den store skilsmissen.indd 9
16-04-10 13:16:34
i S. Gimignano og Firenze; Orcagna-brødrene i Pisa) kastet seg over Dantes litterære antydninger og utpenslet dem i fresker. Men det å ta noe alvorlig og ta noe bokstavelig, er ikke det samme. Om man tar Dante bokstavelig, blir det hele absurd. Hvor har han det fra, det han har å fortelle? Men det er ingen skade skjedd om man tar Dante alvorlig, det vil si følger hans refleksjoner over hva kristendommen krever av oss både som enkeltmennesker og som institusjonsmedlemmer. Det finnes mye godt og gjennomtenkt kristent alvor hos Dante, selv om fortellingen hans er ren fiksjon. At noe er sant, er noe helt annet enn at noe faktisk er tilfelle. Derfor kan en dikter som lyver, godt si noe som er sant. Mens en journalist som refererer kjensgjerninger, utmerket vel kan gi et usant bilde av virke ligheten. Vi leser jo romaner som vi vet er rene påfunn. Likevel kan vi kjenne at vi gjennom tekstens fiksjoner blir fortalt noe sant om verden og menneskene som vi ikke så lett hadde kunnet skjønne på annen måte. C.S. Lewis står altså i en lang tradisjon, og alvoret i hans fortelling stammer ikke fra anskueligheten – han sier forbausende lite om hvordan det ser ut på den andre siden – men fra den overbevisende psykologien. Hans kristentro får ham til å ta ondskapen 10
Den store skilsmissen.indd 10
16-04-10 13:16:34
alvorlig. Det anti-moderne ved kristentroens menneskebilde er nettopp realismen i det. Felles for de moderne ideologiene om mennesket, er nettopp naivi teten – at mistenksomheten retter seg mot alt, bare ikke mot mennesket selv. Forfatteren viser hvordan ondskapen lurer seg inn på personene under mange forskjellige masker. Han viser hvor vanskelig det er å gi slipp på dårlige vaner og negative rutiner. Han viser hvordan fordommer og hevngjerrighet blir destruktive krefter. Han viser også hvor gjerne vi beholder litt av den gamle Adam. Som kirkefaderen Augustin sier det når han spotter sine egne feiltrinn i ungdomstiden: «Jeg sa til meg selv: Herre, gjør meg ren og syndfri, men ikke nå straks!» Dette holder ikke, mener C.S. Lewis. Kategorien for det kristne alvoret er Enten-Eller. Det finnes mange spor av Søren Kierkegaard i teksten. Allerede på bussholdeplassen for frakten til paradisets porter tas det skjebnesvangre avgjørelser. Flere ombestemmer seg før bussen kommer. Helvete er som London i tåke og regn. Bussen som henter de reiselystne, har vinger, men passasjerene bringer tåken og regnet med seg til de høyere regioner. Allerede etter en time på bussen har all verdens laster og udyder passert revy: selvmedlidenhet, misunnelse, stahet, fine fornemmelser, selvtilfredshet, skadefryd, 11
Den store skilsmissen.indd 11
16-04-10 13:16:34
irritabilitet, voldelighet, følelseskulde, falskhet, griskhet og selvhøytidelighet. Man forstår så godt hvorfor passasjerene er havnet der hvor de er havnet. Utsiktene til å bli sendt tilbake fra fjellene og lyset til tåken og regnet er relativt store. Busspassasjerene lever i en krampe, fordi de ikke makter å slippe sitt gamle vesen, selv når sjansen byr seg. Den lille boken er svært innholdsrik fordi vi som lesere passerer inn i og ut av en rekke fortellinger. Hele livsløp blir presentert som fragmenter og korte glimt. For karakterene har skapt skjebner. Når vi blir kjent med nye personer, skal det ikke så mange antydninger til før vi ser hvordan bestemte karakterbrister har regissert deres livsløp og fastlagt deres evige skjebne. Det heftige selvforsvaret er et grunntrekk ved den psykologien C.S. Lewis gir sine fordømte. De satser alt på å beholde, skjerme og rettferdiggjøre nettopp de mørkeste flekkene på sjelen. Ondskapens vesen viser seg i den manglende evnen til å åpne hendene og motta forvandlingens krefter. Synden består i at man i siste instans er mer enn fornøyd med seg selv slik man nå engang er blitt, og derfor mangler lysten til å foreta en større opprydning. Som så mange av sine irske landsmenn – for eksempel William Butler Yeats, Oscar Wilde, George Bernard Shaw – var C.S. Lewis en outsider i England. Spotten 12
Den store skilsmissen.indd 12
16-04-10 13:16:35
lå aldri langt borte hos noen av dem. De brakte med seg et reservert blikk på hele den engelske sivilisasjonen. Slik også i denne boken. Fortelleren er blant fremmede. Han har et velutviklet øye for omgivelsenes narraktighet og trenger ingen eksotiske forestillinger om helvete. En realistisk beskrivelse av menneskenes samfunn og deres individuelle tilbøyeligheter er mer enn tilstrekkelig til å understreke behovet for selv erkjennelse, ydmykhet, nåde og forløsning.
Den store skilsmissen.indd 13
16-04-10 13:16:35
Den store skilsmissen.indd 14
16-04-10 13:16:35
Forord
William Blake skrev Ekteskapet mellom himmelen og helvetet. Når jeg nå har skrevet om deres skilsmisse, er det ikke fordi jeg betrakter meg selv som en verdig motstander til et så stort geni, og heller ikke fordi jeg er helt sikker på om jeg vet hva han mente. Men forsøket på å få i stand dette ekteskapet dukker stadig opp på en eller annen måte. Forsøket er basert på den tro at virkeligheten aldri stiller oss overfor et absolutt, uunngåelig enten-eller, på den tro at med dyktighet, tålmodighet og – fremfor alt – god tid, kan en alltid finne en eller annen utvei som omfatter begge alternativer; at utvikling alene, eller tilpasning eller foredling på et eller annet vis, vil vende ondt til godt uten at vi blir oppfordret til å gi endelig eller absolutt avkall på noe som vi gjerne ville beholde. Denne tro står for meg som en ulykkelig villfarelse. Vi kan ikke ta med oss all bagasje på alle reiser. På en reise kan til og med den høyre hånd og det høyre øye 15
Den store skilsmissen.indd 15
16-04-10 13:16:35
være blant de ting som vi må legge igjen hjemme. Vi lever ikke i en verden hvor alle veier er radier i en sirkel, og hvor derfor alle, hvis vi følger dem lenge nok, gradvis nærmer seg hverandre og til sist møtes i midtpunktet. Nei, vi lever heller i en verden hvor alle veier etter noen få kilometer deler seg i to, og hver av disse i to igjen, og ved hvert veiskille må vi ta en avgjørelse. Selv på det biologiske planet er ikke livet som en elv, men som et tre. Det beveger seg ikke henimot, men bort fra enheten, og skapningene utvikler seg bort fra hverandre etter hvert som de vokser i fullkommenhet. Etter hvert som det modnes, blir det gode stadig mer ulikt ikke bare det onde, men også andre former for det gode. Jeg tror ikke at alle som velger gale veier, går fortapt, men deres redning består i at de blir satt tilbake på den riktige veien. Et galt regnestykke kan rettes, men bare hvis en går tilbake til en finner feilen og regner ut stykket på ny derfra, aldri ved at en bare går videre. Ondt kan gjøres godt igjen, men det kan ikke «utvikle» seg til noe godt. Tiden leger det ikke. Trolldommen må heves, stykke for stykke, «ved at en forløsende makt mumler trylleformelen baklengs». Ellers heves den slett ikke. Det er fremdeles enten-eller. Hvis vi insisterer på å beholde helvetet – ja, endog jorden – kommer vi ikke til å få se himme16
Den store skilsmissen.indd 16
16-04-10 13:16:35
len; hvis vi tar imot himmelen, vil vi ikke være i stand til å holde igjen selv det minste og mest intime minne fra helvetet. Jeg tror med sikkerhet på at enhver som når himmelen, vil oppdage at han ikke har mistet det han avsto fra, selv om han rev ut det høyre øyet. Han vil oppdage at kjernen i det han virkelig søkte etter, vil være i beredskap for ham i «De høye riker» og overgå alle forventning. I denne betydning vil det være sant når de som har fullført reisen – og ingen andre – sier at det gode er alt og himmelen overalt. Men vi som er ved denne enden av veien, må ikke prøve å foregripe denne tilbakeskuende visjonen. Hvis vi gjør det, kommer vi sannsynligvis til å begå den skjebnesvangre forfalskning å sette setningen på hodet og innbille oss at alt er godt, og alle steder er himmelen. Men, vil noen spørre, hva så med jorden? Jeg tror ikke at noen når alt kommer til alt, vil finne at jorden er et tydelig avgrenset sted. Hvis en velger jorden i stedet for himmelen, tror jeg at det vil vise seg at den hele tiden bare har vært et område av helvetet; og hvis en innordner den under himmelen, vil det vise seg at den fra først av har vært en del av himmelen selv. Det er bare to ting til å si om denne lille boka. For det første må jeg vedgå at jeg står i gjeld til en forfat17
Den store skilsmissen.indd 17
16-04-10 13:16:36
ter hvis navn jeg har glemt, og som jeg for flere år siden leste et stykke av i et meget fargerikt, amerikansk magasin av den sorten som de kaller «natur vitenskapelig fantasidiktning». Han ga meg ideen om det faste og ubøyelige ved det himmelske stoff, selv om han brukte fantasien med et annet og meget skarpsindig mål for øye. Helten hans reiste tilbake til fortiden; og der fant han, meget riktig, regndråper som kunne trenge gjennom ham som kuler, og smørbrød som selv den sterkeste ikke kunne bite i, ganske enkelt fordi ingenting i fortiden kan endres. Jeg har overført dette til det evige – med mindre originalitet, men jeg håper med like stor riktighet. Hvis forfatteren av den fortellingen noen gang leser disse linjene, ber jeg ham motta min takknemlige erkjentlighet. Den andre tingen er denne: Jeg ber leserne om å huske at dette er et fantasibilde. Naturligvis har det – eller jeg mente at det skulle ha – en moral. Men forholdene i det hinsidige er utelukkende fantasiforestillinger. De er ikke engang en gjetning eller spekulasjon over hva som egentlig måtte vente oss. Minst av alt ønsker jeg å vekke konkret nysgjerrighet omkring detaljene ved livet etter dette. C. S. Lewis
Den store skilsmissen.indd 18
16-04-10 13:16:36
Jeg syntes at jeg sto i en busskø på fortauet i en lang, skitten gate. Det var i skumringen, og det regnet. Jeg hadde vandret i timevis i lignende skitne gater, hele tiden i regnet og hele tiden i skumringen. Det var som om tiden hadde stanset i det triste øyeblikk da bare noen få butikker har tent lyset, og det ennå ikke er mørkt nok til at vinduene muntrer opp. Og på samme måte som skumringen aldri ble kveld, hadde min vandring aldri ført meg til de bedre strøk i byen. Hvor langt jeg enn gikk, så jeg bare mørke leiegårder, små tobakksforretninger, plankegjerder hvor det hang fillete plakater, lagerhus uten vinduer, godsstasjoner uten tog og bokhandlere av den sorten som selger Aristoteles’ samlede verker. Jeg møtte aldri noen. Unntatt den lille flokken ved busstoppestedet var det som om hele byen var tom. Jeg tror det var derfor jeg stilte meg i køen. 19
Den store skilsmissen.indd 19
16-04-10 13:16:36
Jeg hadde straks hellet med meg, for akkurat da jeg hadde stilt meg opp, gneldret en liten, bisk kvinne som sto foran meg, til en mann som så ut til å være i følge med henne: – Ja vel. Men jeg reiser ikke, så vidt du vet det! og forlot køen. – Tro endelig ikke at jeg bryr meg det minste om å reise, sa mannen i en meget verdig tone. Jeg har bare prøvd å gjøre som du vil, for å holde fred. Mine egne følelser betyr naturligvis ingenting. Det skjønner jeg da så godt. Og han lot handling følge på ord og gikk sin vei, han også. Fint, tenkte jeg, nå kommer jeg to plasser lenger fram. Jeg sto nå like bak en meget liten mann som stirret olmt på meg og som bemerket unødig høyt til mannen bortenfor seg: – Dette her kan virkelig få en til å tenke seg om to ganger før en i det hele tatt reiser. – Hva for noe? brummet den andre, en svær, tykk fyr. – Jo, sa den lille mannen, – dette er nok ikke den slags selskap som jeg faktisk er vant til. – Puh! sa den svære mannen og tilføyde med et blikk på meg: – Ikke finn Dem i uforskammetheter fra ham! De er’ke redd ham vel? Da han så at jeg ikke rørte meg, snudde han seg rundt mot den lille mannen og sa: 20
Den store skilsmissen.indd 20
16-04-10 13:16:36
– Jaså, vi er’ke gode nok for deg? I neste øyeblikk hadde han gitt den lille mannen en på kinnet så han lå og sprellet i rennesteinen. – La ham ligge, la ham ligge, sa den svære mannen uten å snakke til noen bestemt. – Jeg er en enkel mann, jeg, og jeg har samme retten, jeg som alle andre, ikke sant? Da den lille mannen ikke viste noen lyst til å slutte seg til køen igjen og snart begynte å hinke bortover gaten, rykket jeg – nokså forsiktig – opp bak den store mannen og lykkeønsket meg selv fordi jeg hadde kommet enda et skritt lenger fram. Et øyeblikk etter var det et ungt par foran ham som også forlot oss, arm i arm. Begge to var kledd i bukser, og begge var slanke. De fniste og snakket i fistel, så jeg kunne ikke være sikker på hvilket kjønn noen av dem var, men det var tydelig at de i øyeblikket foretrakk hverandre fremfor en plass i bussen. – Vi kommer aldri med alle sammen, sa en klynkende kvinnestemme omtrent fire plasser foran meg. – Bytter plass med Dem for fem kroner, frue, sa en eller annen. Jeg hørte klirringen av penger og et skrik fra kvinnen, blandet med latterbrøl fra resten av flokken. Kvinnen som var blitt snytt, sprang fra plassen sin for å fly på mannen som hadde lurt henne, men de andre rykket øyeblikkelig opp og stengte henne ute. Slik hadde køen på den ene eller andre måten 21
Den store skilsmissen.indd 21
16-04-10 13:16:37
redusert seg selv til overkommelig størrelse lenge før bussen kom. Det var et strålende kjøretøy som glitret av gyllent lys og var utstyrt med våpenmerke. Sjåføren så ut som solen selv og styrte bare med en hånd. Den andre svingte han foran ansiktet, som om han ville vifte vekk den oljete regndampen. Det hørtes en knurring fra køen da de fikk se ham. – Ser ut som han har det bra, hva?... Fordømt sjølgod, skal jeg vedde på... Kjære, hvorfor kan han ikke oppføre seg naturlig? – Holder seg vel for god til å se på oss... Hvem innbiller han seg at han er?... Se all forgyllingen og purpurfargen, det kaller jeg sløseri. Hvorfor bruker de ikke noen av pengene på husene de eier her nede? – Gode Gud! Jeg skulle like å klabbe til’n. Jeg kunne ikke se noe i ansiktet til sjåføren som berettiget til alt dette, unntagen at han så myndig ut og var opptatt av å utføre sin plikt. Medpassasjerene mine sloss som høns for å komme med bussen, enda det var rikelig plass for oss alle sammen. Jeg var den siste som gikk på. Bussen var bare halvfull, og jeg valgte en plass bak, et godt stykke borte fra de andre. Men en ung mann med bustet hår kom straks og satte seg ved siden av meg. I det samme begynte vi å kjøre. 22
Den store skilsmissen.indd 22
16-04-10 13:16:37
−Jeg tenkte De ikke ville ha noe imot at jeg slo meg ned hos Dem, sa han, – for jeg har lagt merke til at De synes akkurat det samme som jeg om de andre her. Jeg kan ikke begripe hvorfor i all verden de endelig vil være med. De kommer slett ikke til å like seg når vi kommer dit, og de ville faktisk ha det meget hyggeligere hjemme. Det er annerledes med Dem og meg. – Liker de seg på dette stedet? spurte jeg. – De liker seg like godt her som noe annet sted, svarte han. – Her har de kinoer og pølseboder og reklame og alt slikt som de ønsker. De bryr seg ikke om den forferdende mangel på åndsliv. Straks jeg kom hit, skjønte jeg at det måtte være en feiltagelse. Jeg burde ha tatt den første bussen, men jeg har gått her og tøyset og prøvd å vekke opp folk. Jeg fant noen få som jeg hadde kjent før, og prøvde å danne en liten krets, men det later til at alle sammen har sunket ned til samme plan som omgivelsene. Alt før vi kom hit, hadde jeg mine tvil når det gjaldt en mann som Cyril Blellow. Jeg har alltid syntes at han arbeidet ut fra gale forutsetninger, men han var i hvert fall intelligent; han kunne komme med litt kritikk som det var verdt å høre på, selv om han ikke greide å skape noe selv. Men nå ser det ut til at han ikke har annet igjen enn selvtilfredsheten sin. Sist jeg prøvde å 23
Den store skilsmissen.indd 23
16-04-10 13:16:37
lese noe av mitt eget for ham... men vent et øyeblikk, jeg vil gjerne at De skal se på det. Jeg grøsset da jeg oppdaget at han trakk fram fra lommen en tykk bunke maskinskrevet papir, jeg mumlet noe om at jeg ikke hadde brillene mine og utbrøt: – Men se! Vi har forlatt marken. Det var sant. Flere hundre fot under oss, allerede halvt skjult i regnet og tåken, så vi de våte takene i byen som bredte seg utover uten avbrytelse så langt øyet kunne se.
Den store skilsmissen.indd 24
16-04-10 13:16:37
Jeg var ikke lenge overlatt til den bustete dikterens forgodtbefinnende, for en annen passasjer avbrøt samtalen. Men før det hendte, hadde jeg lært en god del om ham. Det lot til at han var en usedvanlig dårlig behandlet mann. Foreldrene hadde aldri verdsatt ham etter fortjeneste, og ingen av de fem skolene han hadde gått på, syntes å ha gjort det minste for et slikt talent og temperament som hans. Det hadde ikke gjort tingene bedre at han hadde vært nettopp en av dem som eksamenssystemet virker mest urettferdig og meningsløst på. Det var ikke før han nådde universitetet, at han begynte å skjønne at all denne urettferdigheten ikke var tilfeldig, men et uunngåelig resultat av vårt økonomiske system. Kapitalismen gjorde ikke bare arbeiderne til slaver, den fordervet også smaken og forsimplet intellektet; derav vårt skolesystem og mangelen på anerkjennelse av nye talenter. Denne opp 25
Den store skilsmissen.indd 25
16-04-10 13:16:37
Den store skillsmissen riss.indd1 1
16-04-10 14:28:26