en sorg som min
”En sorg som min“ ble skrevet i 1960 straks etter hans kone, Joy, døde. Lewis skriver om sin sorg – og i sorg – og om hva det betyr å miste den umistelige. Denne boken regnes som en av hans sterkeste tekster. Med forord av Nils-Øivind Haagensen C.S. Lewis (1898–1963) er mest kjent for sine fantastiske bøker om Narnia som i årtier har fascinert og forundret stadig nye barn og voksne. Men Lewis’ forfatterskap er større enn som så. Han skrev mer enn 30 bøker i mange ulike sjangere, mange av dem revitaliserte en eldgammel litterær tradisjon, nemlig apologetikken. Nå foreligger flere av disse bøkene på norsk i en ny serie, C.S. Lewis klassikerserie.
Bildet er trykket med tillatelse fra Michael Peto Collection ved University of Dundee.
en sorg som min riss.indd 1
16-04-10 14:18:34
© Luther Forlag, Oslo 2010 Første gang utgitt i 2008 Originalens tittel: A Greif Observed Trykket med tillatelse fra C. S. Lewis Company Limited. Norsk oversettelse: Harry Mikkelsen Omslag: Ingvild Østgård Bildet på omslaget er trykket med tillatelse fra University of Dundee, Michael Peto Collection Sats: Brødr. Fossum AS Trykk og innbinding: AIT Otta AS ISBN: 978-82-531-4618-8
En sorg som min.indd 4
15-04-10 12:30:17
HEI ALLE LEVENDE OG DØDE
Av Nils-Øivind Haagensen
Forandring. Jeg har sittet her, på stolen min, en tidlig morgen i mars, 2010, og tenkt at jeg skal begynne med ordet «forandring» og det tilhørende verbet «forandre», som, hvis du deler det i to, blir «for andre», og på den måten, oppdelt, viser til de noen ganger vesensfremmede tilstander en livsforandrende hendelse kan framprovosere. Noe skjer. For eksempel: Noen vi elsker dør. Og vi kjenner ikke igjen oss selv. Vi kjenner ikke igjen de andre. Vi bryter kontakten med verden. Det er det som skjer med C.S. Lewis. Han mister kona si, Helen Joy Davidman. Hun dør av kreft. Og i En sorg som min skriver han både om sorg og i sorg, han skriver for å holde den ut, og han skriver at den har hengt opp et slags usynlig teppe mellom ham og verden. Et teppe ugjennomtrengelig for ham og usynlig for alle andre. Og at alt han er og alt han til nå har vært, som menneske, ble med ett redusert til 5
En sorg som min.indd 5
15-04-10 12:30:17
ingenting, eller nesten ingenting. Alt som fins er sorgen og de fysiske og mentale reaksjonene hans på denne sorgen. Frivillige som ufrivillige. Frykt, skam, tårer, engstelse, irritasjon. Tvil og tro, tvil og tro. Som rett og rimelig er, tenker jeg, når kona di dør av sykdom. Når det du holder høyest forsvinner, tilsynelatende uten grunn. Hvem spør ikke om meningen med livet i sådan stund? Hvem forbanner ikke sin Gud som har en Gud? For selv om vi vet at det skal skje som hele tiden skjer: Mennesker dør, mennesker vi kjenner dør, vi dør, mennesker vi elsker dør, hver gang det skjer, oppfører vi oss som om vi ikke visste, som vi ikke for lengst har måttet godta tingenes tilstand. Vi er dødelige. Vi dør. Da jeg var liten døde søsteren min og jeg har ikke sett henne siden. Da mamma var på besøk for noen dager siden kom vi, uten at jeg husker hvordan, inn på Cecilie og jeg sa nettopp det, at jeg ikke har sett henne siden, ikke i drømmer, ikke visjoner, ingenting. Har du ikke det? sa mamma. Jeg snakker med henne hele tiden. Det var hun som passet på meg etter operasjonen. Mamma transplanterte lungene sine for 6
En sorg som min.indd 6
15-04-10 12:30:17
noen år siden. Og jeg tror på henne når hun sier det. Jeg tror på henne fordi jeg vil tro det. Men i det samme må jeg jo spørre: Vil det si at Cecilie ikke passer på meg? Ikke har noe å si til meg? Jeg vet vi var små, vi hadde knapt begynt å leve, men hvis hun fins ennå, hvis hun kan kommunisere og passe på, hvorfor kommuniserer hun ikke med meg, passer på meg? Der mamma opplever verden og livet og døden som satt åpent, opplever jeg det som lukket. En dør smelt igjen i ansiktet, som C.S. Lewis skriver det. Og jeg kan bare spørre, som han sikkert ville spurt: Hvorfor gir du ei lita jente bare ett år å leve? Men hvor kom det fra, skulle jeg til å spørre meg (og deg). Hvorfor skriver jeg om Cecilie? Så slår det meg her jeg sitter, og jeg må bla litt fram og tilbake for å være helt sikker, at de to personene C.S. Lewis viser til i førstekapittelet sitt blir omtalt med sine initialer: C. og H. Som er initialene til søsteren min: Cecilie Helen. Jeg vet ikke hvem C-en er, men H-en er til og med sammenfallende: Helen. Så kom det kanskje derfra? Sammenfallende. Så er det kanskje det all sorg er? Den samme, hver for seg. Noe skjer og teppet faller. Noe skjer og vi opplever det som om verden er uinn7
En sorg som min.indd 7
15-04-10 12:30:17
tagbar og fremmed, uinteressant. Hvor mange sånne tepper faller ikke hver dag, tror du? Se på nyhetene. Ulykker, jordskjelv, sykdom. Døden i livet. Tepper som rister og slår. Og midt oppi det hele: et skrivende menneske. En religiøs intellektuell som skriver for ikke å bryte sammen, for ikke å miste seg selv helt og fullt. En mann som setter seg ned, men ikke for å skrive boka om hvordan det er å oppleve at kona, det mennesket han elsker, dør, selv om det er den boka han skal komme til å skrive, men bare for å skrive. Bare for å bli språk. Bare for å følge setningene fra første til siste bokstav. Og merke, når han holder på, hvordan tida smått umerkelig går i frys, hvordan det som en gang var blir nesten umulig å forholde seg til på annet enn et surrealistisk vis, fordi det som en gang var ikke kan forandre seg lenger. Jeg husker ikke ansiktet hennes, kan han skrive (bare litt bedre formulert). Jeg kan fremkalle de tilfeldigste ansikter på gata, men ikke hennes. Hver gang jeg prøver, blir det bare grøt. Og korn. Hvorfor? Fordi han vet for mye, skriver han, fordi han har sett henne for mange ganger, fra alle mulige vinkler, i alle tenkelige situasjoner. Ansiktet hennes er ikke lenger bare et ansikt, det har blitt så velkjent for ham at det unnslipper hukommelsen. Tenk det! Det vi kjenner best unnslipper hukommelsen vår! Og det er klart det 8
En sorg som min.indd 8
15-04-10 12:30:18
gjør det enda vanskeligere, enda verre, å være den som sitter igjen etter døden, å være den som sitter igjen med tannpine og tøfler etter døden, og merke at ansiktet til sin kjære, sin eneste, ikke lar seg fremkalle i hodeskallens mørkerom. Bare denne grøten. Bare disse tusener av ansikter lagt oppå hverandre og ingen av dem hennes. Kona hans. Søsteren min. Men ikke fordi det ikke er nok kjærlighet i oss, så klart, eller sorg, eller skam, eller frykt, eller tro, eller tvil, eller vilje. Vi har alt det der. Vi står i den samme gamle verden, innhyllet i de samme gamle teppene og stiller oss de samme gamle spørsmålene: Hvor er du Gud når jeg trenger deg? Hvorfor så stor sorg, kompis? Hvorfor så mye lidelse? Hvorfor alt dette triste? Hva gjør vi? Hvordan holder vi det ut? Hvorfor stenger du meg inne? Jeg liker å tenke på livet etter døden som tidløst. Det vil si at når vi dør fra de jordiske livene våre så forlater vi ikke de som ennå ikke har gått bort, vi tar alt og alle med oss, fordi vi alle allerede er døde. Vi må ikke sitte på en benk og vente på at ektemannen eller kona eller vennene eller hvem det skulle være også dør, de er der allerede, de er allerede døde. På samme måte som sola er oppe når den er nede. På 9
En sorg som min.indd 9
15-04-10 12:30:18
samme måte som det ikke fins noe oppe og nede. Og det trøster meg litt. Det er som om teppet løftes (av Gud, hvem vet?) og jeg deltar igjen. Hei verden. Hei Cecilie. Hei C.S. Hei vi som alltid lever og alltid dør. Fint å se dere. Nils-Øivind Haagensen Oslo, 9 mars, 2010
En sorg som min.indd 10
15-04-10 12:30:18
KAPITTEL EN
Ingen fortalte meg noen gang at sorg føltes så lik frykt. Jeg er ikke redd, men det føles som om jeg er det. De samme sommerfuglene i magen, samme uro, gjespingen. Jeg svelger og svelger. Andre ganger føles det som en lett beruselse, eller som etter en hjernerystelse. Det er et slags usynlig teppe mellom verden og meg. Jeg forstår ikke det andre sier. Eller jeg finner det vanskelig å ønske å forstå det. Det er så uinteressant. Likevel vil jeg ha de andre rundt meg. Jeg frykter de stundene da huset er tomt. Om de bare ville snakke med hverandre, ikke til meg! Noen ganger, helt uventet, forsøker noe i meg å forsikre meg om at jeg likevel egentlig ikke bryr meg så mye, iallfall ikke så enormt mye. Kjærlighet er ikke alt i en manns liv. Jeg var lykkelig før jeg i det hele tatt møtte H. Jeg har nok av det som kalles ’res11
En sorg som min.indd 11
15-04-10 12:30:18
surser’. En kommer over disse tingene. Hør her, jeg kommer ikke til å få det så ille. En skammer seg over å lytte til denne stemmen, men dens argumenter synes for øyeblikket å være riktige. Så kommer de intense minnene som et knivstikk, og alt dette ’fornuftige’ svinner som en maur i et bål. Deretter kommer tårene og følelsene. Sentimentale tårer. Jeg foretrekker nesten øyeblikkene med pinefull smerte. Disse er iallfall ærlige. Jeg vemmes av å velte meg i selvmedlidenhet, av den vemmelige klissen-søtlige tilfredsstillelsen ved å gi etter for den. Og selv i de øyeblikkene jeg gjør det, vet jeg at det fører til et falskt bilde av H. La denne stemningen dominere, og jeg vil i løpet av få minutter ha erstattet den virkelige kvinnen med en dukke jeg kan hulke over. Gud være takk for at minnene etter henne fortsatt er for sterke (vil de alltid være det?) til at dukkebildet består. For H. var ingen dukke. Hennes sinn var mykt og spenstig og muskulært som en leopard. Verken lidenskap, ømhet eller smerte var i stand til å avvæpne det. Det kjente den første antydning til lukt av fromme fraser eller sentimentalt sludder, overrumplet deg og slo deg ned før du visste hva som skjedde. Hvor mange av mine såpebobler punkterte hun ikke! Jeg lærte snart å ikke snakke sludder med henne, dersom jeg da ikke gjorde det for å oppleve fornøy12
En sorg som min.indd 12
15-04-10 12:30:19
elsen av – og her rammes jeg igjen av minnets knivstikk – å bli avslørt og ledd av. Aldri var jeg mindre tåpelig enn som H. sin elsker. Ingen fortalte meg noen gang om sorgens dovenskap. Unntatt i mitt arbeid – der maskinen synes å gå omtrent som normalt – avskyr jeg hver minste anstrengelse. Ikke bare det å skrive, men endog det å lese et brev, er for mye. Selv det å barbere meg. Hva betyr det nå om haken er ru eller glatt? Det sies at en ulykkelig mann ønsker distraksjon, noe som fjerner ham fra ham selv. En helt utmattet mann ønsker et ekstra teppe en kald natt, men han fortsetter å ligge der skjelvende fremfor å stå opp for å hente teppet. Det er lett å forstå hvorfor den ensomme blir ustelt og til slutt skitten og avskyelig. Og hvor er Gud? Dette er ett av de mest foruroligende symptomene. Når du er lykkelig, så lykkelig at du ikke har noen følelse av å trenge Ham, så lykkelig at du er fristet til å føle Hans krav overfor deg som en avbrytelse, dersom du da likevel husker på å vende deg til Ham med takk og lovprisning, vil du bli – eller du føler deg – mottatt med åpne armer. Men gå til Ham når du har desperat behov for det, når all annen hjelp er tomhet, og hva finner du? En dør som slamres deg i ansiktet, og en lyd av en slå som låser døren fra innsiden, deretter lyden av nok en slå. Etter det, 13
En sorg som min.indd 13
15-04-10 12:30:19
stillhet. Du kan like godt gå din vei. Jo lenger du venter, desto mer intens vil stillheten bli. Vinduene er mørklagte. Det kunne vært et tomt hus. Har det noensinne vært bebodd? En gang syntes det å være det. Og dén følelsen var like sterk som den nåværende. Hva kan dette bety? Hvorfor er Han så nærværende med krav i tider med velstand og så totalt fraværende med hjelp i tider med problemer? Jeg prøvde å beskrive noen av disse tankene overfor C. i ettermiddag. Han minte meg om at det samme synes å ha hendt Kristus: «Hvorfor har du forlatt meg?» Jeg vet det. Blir det da lettere å forstå? Ikke det at jeg er (tror jeg) i stor fare for å slutte å tro på Gud. Den virkelige faren er å begynne å tro fryktelige ting om Ham. Konklusjonen jeg frykter, er ikke: «Så der er ingen Gud likevel», men, «Så dette er slik Gud virkelig er. La deg ikke lenger lure.» De som levde før oss, underkastet seg og sa: «Skje din vilje.» Hvor ofte kvalte de bitterheten ut fra ren frykt og lot som de elsket Gud for å skjule manøveren? Naturligvis er det lett nok å si at Gud synes fraværende i vår største nød fordi Han er fraværende, ikkeeksisterende. Men hvorfor synes Han da å være til stede når vi, for å si det rett ut, ikke spør etter Ham? En ting har likevel ekteskapet gjort for meg. Aldri 14
En sorg som min.indd 14
15-04-10 12:30:19
kan jeg igjen tro at religion skapes av våre ubevisste, underernærte begjær og er en erstatning for sex. H. og jeg tok for oss av kjærligheten de få årene vi hadde, alle avskygninger av den – høytidelig og lystig, romantisk og realistisk, noen ganger så dramatisk som et tordenvær, noen ganger så behagelig og uhøytydelig som å ta på seg tøflene. Ikke en eneste flik av hjerte eller kropp forble utilfredsstilt. Hvis Gud skulle være en erstatning for kjærlighet, burde vi ha mistet enhver interesse for Ham. Hvem vil bry seg om erstatninger når han eier originalen? Men det er ikke det som skjer. Vi visste begge at vi ønsket noe i tillegg til hverandre – noe helt annet, en helt annen type behov. En kunne like gjerne si at når elskere har hverandre, ønsker de aldri å lese, spise eller puste. Etter at en venn døde for flere år siden, hadde jeg en tid en levende følelse av sikkerhet om at han fortsatt levde, endog et bedre liv. Jeg har tigget om en hundredel av den samme sikkerhet når det gjelder H. Jeg har ikke fått noe svar. Bare den lukkede dør, jernteppet, tomheten, det absolutte nullpunkt. «De som ber, får ikke.» Det var tåpelig av meg å spørre. Selv om den sikkerheten kom nå, ville jeg ha mistro til den. Jeg ville ha tenkt på den som en selvhypnose forårsaket av mine egne bønner. For enhver pris må jeg holde meg klar av spiritis15
En sorg som min.indd 15
15-04-10 12:30:20
tene. Jeg lovet H. at jeg ville det. Hun visste en del om de kretsene. Det å holde løfter overfor de døde, eller overfor andre, er vel og bra. Men jeg begynner å se at ’respekten for de dødes ønsker’ er en felle. I går stanset jeg meg selv akkurat i tide da jeg skulle til å si om en bagatell: «H. ville ikke ha likt det.» Dette er urettferdig overfor de andre. Jeg kunne snart komme til å bruke ’hva H. ville ha ønsket’ som et instrument for dagliglivets tyranni, med hennes antatte ønsker som en stadig tynnere forkledning for mine egne. Jeg kan ikke snakke med barna om henne. Når jeg forsøker, viser ansiktene deres ikke sorg, ikke kjærlighet, ikke frykt, ikke medlidenhet, men den mest fatale av alle isolatorer, forlegenhet. De ser ut som om jeg oppfører meg usømmelig. De lengter etter at jeg skal holde opp. Det samme følte jeg selv da min egen mor døde, og far snakket om henne. Jeg kan ikke klandre dem. Det er slik gutter er. Noen ganger tenker jeg at skam, rett og slett klossete, tåpelig skam, forhindrer gode gjerninger og enkel lykke like mye som noen som helst av våre laster gjør. Og dette gjelder ikke bare for gutter. Eller har guttene rett? Hva ville H. selv tenke om den forferdelige lille notatboken som jeg vender tilbake til igjen og igjen? Er disse nedtegnelsene syke16
En sorg som min.indd 16
15-04-10 12:30:20
lige? En gang leste jeg setningen: «Jeg ligger våken hele natten med tannverk, mens jeg tenker på tannverk og det å ligge våken.» Dette ligner livet. En del av all elendighet er, så å si, elendighetens skygge eller refleksjon, det faktum at du ikke bare lider, men må fortsette å tenke på at du lider. Ikke bare lever jeg hver eneste endeløse dag i sorg, men jeg lever hver dag mens jeg tenker på at jeg lever hver dag i sorg. Forsterker disse notatene rett og slett denne siden av det? Rett og slett bekrefter sinnets monotone tredemøllemarsj omkring ett emne? Men hva skal jeg gjøre? Jeg må ha en medisin, og lesing er ikke en sterk nok medisin nå. Ved å skrive alt ned (alt? – nei, én tanke av hundre) tror jeg at jeg kommer litt på utsiden av det. Slik ville jeg forsvart det overfor H. Men jeg vedder ti mot én på at hun ville ha sett et hull i forsvaret. Det er heller ikke bare guttene. Et underlig biprodukt av mitt tap er at jeg er klar over at jeg skaper forlegenhet hos alle jeg møter. På arbeidet, i klubben og på gaten ser jeg at de jeg møter, er i villrede om de skal ’si noe om det’ eller ikke. Jeg misliker det enten de gjør det eller ikke. Noen lar være å nevne det i det hele tatt. R. har unngått meg en uke. Best liker jeg veloppdragne menn, for det meste gutter, som kommer til meg som om jeg var en tannlege, rødmer, blir 17
En sorg som min.indd 17
15-04-10 12:30:20
en sorg som min
”En sorg som min“ ble skrevet i 1960 straks etter hans kone, Joy, døde. Lewis skriver om sin sorg – og i sorg – og om hva det betyr å miste den umistelige. Denne boken regnes som en av hans sterkeste tekster. Med forord av Nils-Øivind Haagensen C.S. Lewis (1898–1963) er mest kjent for sine fantastiske bøker om Narnia som i årtier har fascinert og forundret stadig nye barn og voksne. Men Lewis’ forfatterskap er større enn som så. Han skrev mer enn 30 bøker i mange ulike sjangere, mange av dem revitaliserte en eldgammel litterær tradisjon, nemlig apologetikken. Nå foreligger flere av disse bøkene på norsk i en ny serie, C.S. Lewis klassikerserie.
Bildet er trykket med tillatelse fra Michael Peto Collection ved University of Dundee.
en sorg som min riss.indd 1
16-04-10 14:18:34