ISBN 978-82-531-4662-1
ISBN 978-82-531-4662-1
,!7II2F3-beggcb!
14-02-12
© Luther Forlag 2012 Oversettelse: Finn-Ove Brandvold Omslag: Ingvild Østgård Sats: Brødr. Fossum AS Trykk og innbinding: InPrint, Latvia Fellesskap og bønn er en revidert nyutgivelse av Et liv i fellesskap og Bibelens bønnebok, utgitt på Land og Kirke, Gyldendal Norsk Forlag i 1979. Oversettelsen baserer seg på den gamle utgaven, mens bibelsitatene er hentet fra Bibelen 2011, Det norske bibelselskap. Originaltitler: Gemeinsames Leben, 1939; Das Gebetbuch der Bibel, 1940. ISBN 978-82-531-4662-1 www.lutherforlag.no
Fellesskap og bønn.indd 4
24-02-12 11:10:35
Innhold
Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . 7 Et liv i fellesskap Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . Fellesskap. . . . . . . . . . . . . . . . Dagen i fellesskapet. . . . . . . . . . . . . Dagen alene. . . . . . . . . . . . . . . Tjenesten . . . . . . . . . . . . . . . . Skriftemål og nattverd. . . . . . . . . . . .
Bibelens bønnebok «Herre, lær oss å be!» . . . . . . . . . . . . De som ber salmene. . . . . . . . . . . . . Navn, musikk, verseform. . . . . . . . . . . Gudstjenesten og salmene. . . . . . . . . . . Inndeling . . . . . . . . . . . . . . . . Skapelsen. . . . . . . . . . . . . . . Loven . . . . . . . . . . . . . . . . . Frelseshistorien . . . . . . . . . . . . . Messias. . . . . . . . . . . . . . . . Kirken . . . . . . . . . . . . . . . . Livet . . . . . . . . . . . . . . . . . Lidelsen. . . . . . . . . . . . . . . . Skylden . . . . . . . . . . . . . . . . Fiendene . . . . . . . . . . . . . . . . Slutten. . . . . . . . . . . . . . . .
109 113 116 128 120 120 121 122 123 125 126 127 129 132 134
13 14 35 66 77 95
Fellesskap og bønn.indd 5
24-02-12 11:10:35
Fellesskap og bønn.indd 6
24-02-12 11:10:35
Innledning
Hvordan kan vi leve «et liv i fellesskap»? Spørsmålet stilles i dag av stadig flere mennesker. Mennesker som har opplevd smerten, men også mulighetene som er til stede ved at vi lever i en oppbruddstid. En tid hvor vi visstnok lever tett innpå hverandre, men hvor ensomheten blir et voksende problem, og hvor splid og motsetninger setter sitt preg på både samfunnet og den enkelte. Spørsmålet om hvordan vi kan leve «et liv i fellesskap» blir også reist i kirken. Kirken er preget av tiden den lever i, og vår tid gir kirken store utfordringer. Kirken møter utfordringene på høyst forskjellige måter. Den ene ytterligheten stiller «kirken» og «verden» frem som to motpoler. Kirken må forskanse seg bak sine posisjoner og beskytte seg mot verden «utenfor», sies det. Den andre ytterligheten vil rive ned skillet mellom kirken og verden. Kirken er en del av verden. Dens egentlige oppgave er derfor å forandre den verden vi lever i til noe bedre. Når vi her presenterer to gamle bøker av en avdød tysk teolog, er det ikke uten grunn. Dietrich Bonhoeffer levde sitt liv i spenningen mellom kirken og verden. Mange i Norge har hørt eller lest om den tyske teologen og motstandsmannen som 9. april 1945 ble henrettet på diekte ordre fra Himmler, men det er få her til lands som har satt seg grundig inn i
Fellesskap og bønn.indd 7
24-02-12 11:10:36
tankene hans. Det er merkelig. Bonhoeffers tanker om «kristendommens dype dennesidighet» føles ellers radikale i en tid hvor de fleste lever som om Gud ikke fantes, og hvor debatten om kirkens forhold til den «gudløse verden» står øverst på den teologiske dagsorden. «Kirken er bare kirke når den er til for andre,» skriver Bonhoeffer i et av sine berømte fengselsbrev (utgitt på norsk under titelen: Motstand og hengivelse). Begrunnelsen for påstanden er at liksom Kristus ikke levde for seg selv, men for andre, skal heller ikke kirken leve for seg selv, men for verden. Det er forholdet mellom Kristus, kirken og verden Bonhoeffer reflekterer over de siste månedene av sitt liv. Dette forholdet er også temaet for hele hans teologi. Etter oppstandelsen «eksisterer Kristus som menighet», skriver Bonhoeffer i sin første avhandling, Sanctorum Communio fra 1927. Avhandlingen har undertittelen «En dogmatisk undersøkelse av kirkens sosiologi». Fordi kirken er et fellesskap av mennesker, dannet ved Kristi stedfortredende gjerning, stiller Bonhoeffer sosiologien til tjeneste for dogmatikken for å undersøke kirkens fellesskapsstrukturer: Forholdet mellom Gud og mennesket, forholdet menneskene imellom og forholdet mellom den enkelte og fellesskapet. I sin neste avhandling, Akt und Sein fra 1930, reiser Bonhoeffer spørsmålet om hvordan Guds åpenbaring kan erkjennes, hvordan teologien kan drives vitenskapelig. Bonhoeffer besvarer spørsmålet med å si at teologien kan bare drives vitenskapelig i kirken fordi teologiens «gjenstand», åpen baringen, bare er «værende» i kirken. Kirken og åpenbaringen betegnes som «akt» idet de er størrelser som ikke er bevisbare, men bare til gjenstand for tro eller vantro. Samtidig er både kirken og åpenbaringen påvisbare historiske størrelser, i den mening har de begge «værens»-karakter. Med sine to avhandlinger hadde Bonhoeffer staket ut en
Fellesskap og bønn.indd 8
24-02-12 11:10:36
vitenskapelig løpebane. Etter et studieopphold i Amerika ble han i 1931 ansatt som privatdosent ved Berlins teologiske fakultet. Hitlers maktovertagelse og nazismens fremmarsj førte imidlertid til at Bonhoeffer oppga sin vitenskapelige karrière. Han ble en av lederne i Bekjennelseskirken og sto fra første stund i åpen kamp mot nazismen. Det avgjørende spørsmålet for ham var nå: Hvordan kan kirken være kirke i dag? Ikke ved å trekke seg unna verden med dens problemer og utfordringer. Heller ikke ved å identifisere seg med nazismen og det nazistiske kirkestyre, men ved lydig å følge Kristus, svarer Bonhoeffer. Etterfølgelsen er kirkens vei, fordi den er troens vei. «Bare den troende er lydig, bare den lydige tror» er Bonhoeffers spissformulering i boken Nachfolge (norsk oversettelse Lydighetens vei 1953; ny norsk oversettelse Etterfølgelse 2011). Nachfolge ble utgitt i 1937, mens Bonhoeffer var rektor ved et av Bekjennelseskirkens prekenseminarer. Til prekenseminarene kom teologiske kandidater for å få sin praktiskteologiske utdannelse før prestetjenesten. For å gjøre kandidatene til dyktige kirkens tjenere i en oppbruddstid, anså Bonhoeffer det for viktig å lære dem opp til disiplinert medarbeiderskap og konsentrasjon om det viktigste, Guds ord. Seminaret ble derfor organisert som et husfellesskap der alle hadde sine gjøremål og hvor dagen var delt inn i bestemte tider for bønn, andakt, forelesninger, diskusjoner og praktiske arbeidsoppgaver. Målsetningen var ikke å isolere seg i et klosterliknende fellesskap, men å øve seg i indre konsentrasjon for tjenesten ute. Konsentrasjonen var rettet mot Guds ord. Ved å lese Skriften i sammenheng og be med Bibelens ord, skulle man lære å forstå virkeligheten i lys av Guds gjerning i verden. Da prekenseminaret høsten 1937 ble oppløst av Gestapo, opphørte også fellesskapet i den form det hadde hatt. Men de
Fellesskap og bønn.indd 9
24-02-12 11:10:36
erfaringer Bonhoeffer hadde fått med seg danner grunnlaget for boken Et liv i fellesskap, som første gang ble utgitt i 1939. Bibelens bønnebok ble trykt i 1940. Det er den siste boken av Bonhoeffer som kom ut før han fikk skriveforbud av nazistene. Begge bøkene har tilknytning til Bonhoeffers arbeid og tenkning som rektor ved prekenseminaret. De hører derfor naturlig sammen. De er ikke ment som programskrifter. Kirken må til enhver tid tenke gjennom hvordan den best kan leve et liv i fellesskap og bønn for å utføre sin tjeneste i verden. Til en slik besinnelse vil Bonhoeffers bøker forhåpentligvis være til hjelp. Finn-Ove Brandvold
Fellesskap og bønn.indd 10
24-02-12 11:10:36
D Et liv i fellesskap d
Fellesskap og bønn.indd 11
24-02-12 11:10:37
Fellesskap og bønn.indd 12
24-02-12 11:10:37
Forord
Den sak som her skal behandles er av en slik natur at den bare kan fremmes ved felles innsats. Siden det ikke dreier seg om en privatsak, men en oppgave for kirken, gjelder det heller ikke å finne mer eller mindre tilfeldige enkeltløsninger, men å nå frem til en felles kirkelig forpliktelse. Den forståelige tilbakeholdenhet i behandlingen av denne oppgaven, som knapt kan kalles ny, må litt etter litt vike tilbake for en kirkelig beredskap til å hjelpe. Mangfoldigheten av nye kirkelige fellesskapsformer nødvendiggjør et våkent medarbeidserskap fra alle ansvarlige. Den følgende fremstilling vil bare være et enkelt bidrag i det omfattende spørsmålet og muligens også en hjelp til klargjøring og praksis.
13
Fellesskap og bønn.indd 13
24-02-12 11:10:37
Fellesskap
«Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen!» (Sal 133,1). Vi vil i det følgende se på noen råd og regler som Den hellige skrift gir oss for et liv i fellesskap under Ordet. Det er ingen selvfølgelighet for en kristen at han får lov til å leve blant kristne. Jesus Kristus levde midt iblant sine fiender. Til slutt forlot alle disiplene ham. På korset var han helt alene, omgitt av forbrytere og spottere. Han kom for å gi Guds fiender fred. På samme måte hører heller ikke den kristne til i et klosterliknende livs ensomhet, men midt iblant fiendene. Der har han sitt oppdrag, sitt arbeid. «Herredømme skal være midt iblant dine fiender. Og den som ikke vil bære den lidelsen, han vil ikke tilhøre Kristi herredømme, men vil være midt blant sine venner og sitte blant roser og liljer. Han vil ikke være blant onde, men blant fromme mennesker. O, dere gudsbespottere og Kristi forrædere! Hvis Kristus hadde gjort som dere gjør, hvem ville da noen gang blitt salige?» (Luther) «Sår jeg dem ut blant folkene, skal de huske på meg i det fjerne» (Sak 10,9). Kristenheten er etter Guds vilje et atspredt folk, strødd ut som såkorn «blant alle riker på jorden» (5 Mos 28,25). Det er dens forbannelse og dens løfte. Guds folk må leve i fjerne land blant de vantro, men i hele verden skal de være Guds rikes såkorn.
14
Fellesskap og bønn.indd 14
24-02-12 11:10:37
«Jeg skal plystre på dem og samle dem, for jeg frir dem ut … De skal leve sammen med sine barn og vende tilbake.» (Sak 10,8.9). Når vil det skje? Det har skjedd i Jesus Kristus, som døde forat «han skulle [også] samle til ett de Guds barn som er spredt omkring» (Joh 11,52). Det vil til sist bli synlig ved tidenes slutt, når Guds engler skal samle de utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra himmelens ene ende til den andre (Matt 24, 31).* Inntil da forblir Guds folk atspredt, sammenføyd alene i Jesus Kristus. Spredt blant de vantro i fjerne land, er de blitt ett ved at de kalles hans. Når kristne allerede her, i tiden mellom Kristi død og den ytterste dag, får lov til å leve i et synlig fellesskap med andre kristne, er det bare som en nådig foregripelse av de siste ting. Det er Guds nåde at en menighet får lov til å samle seg synlig i denne verden om Guds ord og sakramenter. Ikke alle kristne har del i denne nåden. De som er i fangenskap, de syke, de som lever ensomt og spredt, de som forkynner evangeliet i hedenske land står alene. De vet at synlig fellesskap er nåde. De ber med salmisten «at jeg gjerne vil gå frem i det store følget, dra i festtog til Guds hus med jubelrop og takkesang sammen med en pilgrimskare i fest» (Sal 42,5).* Men etter Guds vilje forblir de alene, som utstrødde såkorn i fjerne land. Men det som blir nektet dem som en synlig opplevelse, det griper de desto inderligere etter i troen. Slik feirer den forviste Herrens disippel, Johannes Åpenbareren, i ensomhet på øya Patmos, den himmelske gudstjeneste med sin menighet «på Herrens dag » (Åp 1,10). Han ser de syv lysestakene, det er hans menigheter, og de syv stjernene, det er menig hetenes engler. I midten og over dem alle ser han Menneskesønnen, Jesus Kristus, i den oppstandnes veldige herlighet. Han styrker og trøster ham ved sitt ord. Det er det himmelske *) Oversatt direkte etter Bonhoeffers egen oversettelse.
15
Fellesskap og bønn.indd 15
24-02-12 11:10:37
ISBN 978-82-531-4662-1
ISBN 978-82-531-4662-1
,!7II2F3-beggcb!
14-02-12