Min Jesus lever - historiene bak sangene by Luther Forlag

MIN JESUS LEVER Ekteparet Bill og Gloria Gaither har skrevet mer enn 700 sanger sammen. Deres sanger har blitt sunget og innspilt av en rekke artister, alt fra Elvis Presley til Michael W. Smith og The Isaacs. De har vunnet en rekke Grammys og Dowe Awards. I 2000 fikk de hederstittelen «Songwriters of the Century» (Århundrets låtskrivere) av American Society of Composers and Publishers (ASCP). I Norge er flere av deres sanger sunget og oversatt av norske artister, og mange kjenner klassikere som «Min Jesus lever» og «Han grep meg». I de siste årene er de også blitt kjent for konsertkonseptet Homecoming Friends. De populære gospelkonsertene rangeres offisielt som en av de mest besøkte konsertturneene i verden. I boka Min Jesus lever forteller Gloria Gaither om livet og teologien bak flere av ekteparets sanger. Hver sang har sin unike historie. Gloria Gaither forteller om de teologiske refleksjonene som hviler i de nydelige sangtekstene hennes. I boka blir vi kjent med det enkle hverdagslivet til gospelmusikkens mest anerkjente låtskriver-par, og til sammen utgjør fortellingene en liten minibiografi om ekteparets musikk-karriere. Men fremfor alt er dette vakre, jordnære og oppbyggelige historier om troen på Jesus og hverdagslivet med Gud. ISBN 978-82-7199-357-3

Min Jesus_smuss_170x205x27.indd 1

Gloria Gaither (f. 1942) er kanskje best kjent for sangene hun har skrevet med sin ektemann, Bill Gaither. Men hun har også skrevet mer enn 40 bøker i mange ulike sjangere. Hun har skrevet barnebøker og andaktsbøker, musikaler, lyrikk, bokanmeldelser og akademiske tekster om John Steinbecks forfatterskap. Hennes språklige formidligsevne har gjort henne til en respektert forfatter og skribent i mange sammenhenger. I tillegg til prisene hun har fått for sine sangtekster, er hun blitt tildelt æresdoktortitler fra seks universitet. Min Jesus lever er hennes første bok på norsk.

18-05-10 15:15:29

Viktig merknad om oversettelsen

ette er ingen sangbok; dette er historiene bak Bill og Gloria Gaithers best kjente sanger. Noen av disse sangene er oversatt til norsk, men de fleste av sangene har enda ikke fått en norsk språkdrakt. Siden detaljer i sangtekstene er knyttet så nært opptil innholdet i fortellingene, har vi valgt å oversette alle sangene med tekster som legger seg nært opp til originalen. Oversettelsene i denne boka er ikke tilrettelagt for sang, men ment for å leses ved siden av originaltekstene. Det vil kanskje virke uvant å lese sanger som allerede er kjent på norsk i en ny tekstnær språkdrakt (f.eks: «Han grep meg», «Min Jesus lever», «Jeg er elsket» osv.), men vi jobber med en sangbok der et knippe av disse sangene vil bli gjendiktet og tilrettelagt for sang på norsk. Andreas Kristiansen Oversetter

Min Jesus lever 170x205.indd 14

Min Jesus lever

18-05-10 15:22:33

Forord av Gloria Gaither

e fleste sangene våre har sitt utspring i våre egne erfaringer. Som de fleste forfattere, skriver vi om det som rører oss på dypet. De gangene vi ikke skriver om noe selvopplevd, prøver vi å finne en måte å uttrykke dype tanker på som gjør at alle kan forstå dem. Jeg har merket meg at sangene våre har blitt merkesteiner langs veien, en slags dagbok som viser både hva Gud og livet har lært oss. Hvis du la alle sangene våre på en rekke og studerte dem, ville du nok forstå mye av livene våre og den veien vi har vandret. Denne boken er en samling av de fortellingene, åpenbaringene og hendelsene som gikk forut for sangene. Noen fortellinger er så personlige at vi tvilte på om sangene som kom ut av dem, ville bety noe for andre enn oss. Andre fortellinger rommer en fullsatt sal, et stort fellesskap. Noen av fortellingene handler om våre egne svakheter og feilskjær. Noen handler om barna våre, andre om foreldre eller venner. Uansett omstendigheter var sangene en måte å ta tak i noe Gud var i ferd med å vise oss, og bevare det. Salomo sa at intet er nytt under solen, men når du oppdager en ny sannhet, føles det som om du er den første som har sett akkurat det. På den andre siden har vi mennesker mange flere likheter enn forskjeller, og er det noe vi har lært etter femti år, er det at hvis budskapet føles viktig for oss, er det stor sannsynlighet for at andre vil trenge det også.

Forord

Min Jesus lever 170x205.indd 15

18-05-10 15:22:33

En ting til når det gjelder å skrive tekster: Jeg har oppdaget at sangtekster er den mest konsentrerte av alle skriftlige former. Hvis sangen er bra, sier teksten mye på kort tid – på en frisk og original måte. En fantastisk sang kan romme en hel roman; den eneste forskjellen er lengden. Et dikt kan være friere i formen og bruke flere ord – det behøver ikke alltid ta hensyn til strukturen, rytmen og tonene. En tale eller en artikkel kan bruke mange virkemidler for å nå mottakeren. Men en god tekst sammen med den rette melodien er mer kraftfullt enn noen annen form. Sangen fester seg på hjernen, den gir gjenklang i hjertet, og den gir deg et nytt perspektiv på dine egne omstendigheter – den følger deg på jobben, i badekaret, på flyet. Det er en liten munnfull bærbar teologi eller filosofi. Av de kommunikasjonsformene jeg benytter – jeg taler, skriver bøker, dikt og artikler, blir intervjuet og intervjuer andre – er sangen den mest krevende og, over tid, den mest effektive. Så her følger historien bak mange av sangene våre, fortellingene som inspirerte oss – Bill skrev musikken; jeg sto for tekstene – til «å synge en ny sang»! Selv om antallet sanger har kommet opp i rundt 700 til sammen nå, har jeg samlet noen av sangene som er blitt stående som publikumsfavoritter. For den virkelige testen for en forfatter eller et kunstverk er menneskene. Det er publikum som selv velger hva som skal få betydning for livene deres. Noen ganger blir jeg spurt om jeg fortsatt skriver. Svaret er ja. Vi kommer til å skrive helt til Gud slutter å gi oss ideer og pust til å uttrykke dem med. Favoritten vår er vanligvis den vi nettopp skrev, siden den viser hvor vi er på reisen vår akkurat nå. Men til syvende og sist får ikke sangene liv hvis de ikke får betydning for dem vi deler opplevelsen av å være menneske med. Når Bill og jeg nå beveger oss inn i denne viktige perioden i vårt skapende samliv, holder vi fast ved håpet om at det Gud viser oss, kan være til hjelp for andre på deres reise gjennom livet. Vi har forstått at vi faktisk er avhengige av hverandre.

Min Jesus lever 170x205.indd 16

Min Jesus lever

18-05-10 15:22:33

Forord av Bill Gaither

angene våre begynner alltid med en idé. Når vi har fått en idé som presser på, begynner vi å utforske den språklig – for å skape et minneverdig refreng som utrykker ideen så tydelig som mulig. Deretter finner vi en melodi som kler teksten og som skaper en stemning som forsterker budskapet. Det siste vi gjør, er å dobbeltsjekke at teologien holder vann. Se opp for … Gloria! Etter å ha vært gift med henne i mer enn 43 år, er jeg bombesikker på at hun har et spesielt talent for å uttrykke en idé, både poetisk og teologisk. Jeg innrømmer gladelig at grunnen til at jeg har vært låtskriver så lenge, er at hun har vært tekstforfatteren min. Når vi nå ser tilbake på hundrevis av sanger, føler vi litt smerte, men i hovedsak er vi stolte og tilfredse med det vi har produsert. For at en låt skal bli bra, må låtskriveren tenne på ideen. For oss har brannen handlet om den forskjellen Kristus skaper i livene våre midt i hverdagen, ikke bare på søndager. Drivkraften bak hver eneste sang vi har skrevet, er lengselen etter å kommunisere denne indre flammen i et språk som enhver kan forstå. Det neste og meget viktige skrittet i prosessen er å finne den riktige artisten til å formidle sangen til verden. Takket være artister som Sandi Patty, Larnelle Harris, Gaither Vocal Band og mange andre ble sangene som betydde så mye for oss, tolket på en måte vi bare kunne ha drømt om. I denne boka har Gloria gjort en nydelig jobb med å fortelle historiene bak sangene,

Forord

Min Jesus lever 170x205.indd 17

18-05-10 15:22:33

helt fra vi fikk ideene, til de ble sendt ut til hele verden på sangstemmers vidunderlige vinger. Jeg håper du setter pris på disse historiene om hvordan noe blir til ut av intet – og at du mer enn noen gang før grunner på disse fantastiske sannhetene vi har fått ta del i!

Min Jesus lever 170x205.indd 18

Min Jesus lever

18-05-10 15:22:33

Innledning Jeg var nitten år og i det andre året på Anderson College. Professoren min i fransk hadde nettopp tilbudt meg å være vikar for en fransklærer på en videregående skole i nærheten. Læreren skulle opereres for kreft i juleferien. Vi var to studenter som skulle dele på jobben, og vi skulle starte i andre semester. Jeg hadde fått tildelt tre klasser. Jeg var nesten kommet fram til kontoret mitt den første mandagen da en ung mann med en merkelig, kortklippet frisyre kom busende rundt et hjørne og mistet blyanten sin rett foran meg. Han stoppet for å plukke den opp, kikket på meg og utbrøt: «Heisann! Hva heter du?» «Gloria Sickal,» svarte jeg. «Hvem er du?» «Jeg heter Bill Gaither, og jeg underviser i engelsk. Jeg har undervist på ungdomstrinnet i tre år, men fra og med denne uka har jeg ansvaret for avdelingen.» «Å ja,» sa jeg. «Bill Gaither. Det er du som har en bror som venninna mi har så lyst til å treffe.» «Sånn er det alltid,» svarte Bill. «Alle vil treffe broren min.» Jeg fikk aldri introdusert broren til Bill for venninna mi, men Bill og jeg begynte å ha små samtaler i korridorene på skolen om politikk og litteratur og vår lengsel etter Gud. Han inviterte meg ut på lunsj og et par basketballkamper med Indiana Hoosiers. Da han endelig fikk mannet seg opp til å spille noen av sangene han hadde skrevet, hadde vi allerede begynt å planlegge bryllupet. Da hadde også jeg begynt å vise ham noen av diktene mine.

Innledning

Min Jesus lever 170x205.indd 19

18-05-10 15:22:33

Det tok ikke lang tid før jeg begynte å «fikse på» sangtekstene hans; jeg la til en strofe der, en frase her, en avslutning eller en åpning. Gradvis utviklet vi et system, en prosess som nesten alltid involverte oss begge, for å finne den rette måten å uttrykke en idé på, en idé som nektet å forsvinne. Bill skrev musikken, jeg tekstene. Det var idéen som drev oss begge – det var det alltid. Noen ganger var katalysatoren for sangene opplevelser vi hadde, mennesker Gud lot oss få møte, eller vanskelige situasjoner som Gud brukte til å lære oss noe. Andre ganger var inspirasjonen en ny innsikt i Guds ord, et sitat fra en tale eller en setning fra en bønn. Hver gang vi oppdaget noe nytt eller overraskende om Gud, begynte vi å lete etter en måte å uttrykke det gjennom ord og musikk, dette som egentlig ikke kan uttrykkes med ord. Vi blir ofte spurt om hva som kommer først – musikken eller ordene. Jeg har opplevd at hele teksten til en sang dukket opp før Bill eller en annen musiker hadde skrevet melodien. Men det har oftere vært motsatt, at Bill har skrevet et musikalsk tema som jeg har skrevet tekst til. (Jeg foretrekker å skrive når jeg har et kunstnerisk og emosjonelt utgangspunkt.) Men idéen kommer alltid før både musikken og ordene. Det er nesten et halvt århundre siden vi skrev de første sangene våre sammen. Reisen vår har vært full av overraskelser, og det vi kaller «gudfeldigheter» – tilfeldigheter for oss, men ikke for Gud. Hvis jeg satte opp en kronologisk liste over de mer enn 700 sangene våre, ville de utgjøre en mosaikk av vekst og oppdagelser. Disse sangene og den innsikten som de representerer, har åpnet dører i mange ulike retninger: innspillinger, konserter, musikalske opplevelser som Praise Gathering, Family Fest, Jubilate og, i over et tiår nå, en hel rekke samlinger med både pionerer og unge artister som har fått navnet Homecoming Friends, som også er filmet slik at andre kan få glede av dem. Livets sang må simpelthen skrives. Denne sangen bestemmer selv tid og sted. Den velger de rette omstendighetene. Den vokser for hver dag helt til den ikke kan bli værende på innsiden et sekund til. Og når tiden er inne, vil sangen finne veien ut. Det har Bill og jeg erfart. Når det skjer, griper vi tak i det første vi finner til å skrive med og på: en serviett på en restaurant, en gammel sjekk, en brukt konvolutt, en skosåle, en krittbit, en blyantstump. Så hvorfor skriver vi? Hvordan blir en sang til? Bill og jeg har skjønt at vi ikke klarer å la være. Så enkelt er det!

Min Jesus lever 170x205.indd 20

Min Jesus lever

18-05-10 15:22:33

Innledning

Min Jesus lever 170x205.indd 21

18-05-10 15:22:33

Min Jesus lever 170x205.indd 22

Min Jesus lever

18-05-10 15:22:34

–1–

Fordi han lever Because He Lives

ill og jeg giftet oss og stiftet familie på 60-tallet. Suzanne ble født i 1964; Amy dukket opp i 1969. Det var et turbulent tiår. Rasemotsetninger hadde polarisert landet. I Los Angeles hadde det brutt ut opptøyer i Watts som nesten resulterte i at bydelen brant ned. Borgerrettighetsforkjempere hadde opplevd mye lidelse, og noen var sågar blitt drept i omveltningene der landet måtte ta et oppgjør med det enorme gapet mellom det velkjente amerikanske frihetsidealet og den harde virkeligheten mange av innbyggerne opplevde. Vietnamkonflikten (vi nektet å kalle det en krig) skulle gi tre presidenter hodepine over 18 år og resultere i at 57 000 amerikanske liv gitt tapt. Den skulle komme til å bli den første krigen i vår historie uten en vinner. Unge menn hadde rømt fra landet for å unngå å bli innkalt til militæret. Mange som ble værende for å tjene landet sitt, syntes at myndighetenes motiver var uklare og følte seg derfor sviktet av folket de dro ut for å forsvare. Resultatet var en ung generasjon av desillusjonerte amerikanere ute av stand til å finne svar på sentrale spørsmål få hadde våget å stille bare noen år tidligere. Mange var kritiske til foreldregenerasjonens materialistiske jag, men ikke mange klarte å finne gode svar. «What’s it all about?» var mer enn bare en sangtittel; det var et ubesvart spørsmål som denne generasjonen besvarte med å drukne seg i alkohol og fortrenge med dop.

Fordi han lever

Min Jesus lever 170x205.indd 23

18-05-10 15:22:34

Det begynte å dukke opp nye former for narkotika som var produsert i laboratorier. LSD og «englestøv» bar løfter om åndelige opplevelser, og snart gikk det så langt at enkelte universitetsprofessorer ga disse stoffene til studentene sine slik at de kunne «utvide bevisstheten» og få en større erfaringshorisont. Hippie-generasjonen følte seg mer og mer på siden av samfunnet. Selv om noen risikerte mye ved å stå på barrikadene, valgte andre å dope seg og «ta det kuli». De kalte seg blomsterbarn og snakket om fri kjærlighet, selv om de ofte opplevde lite kjærlighet, men heller dype skuffelser og neddopede åndsevner. Det var i denne atmosfæren Bill og jeg skrev sanger om det vi oppfattet som virkelige og varige svar på eksistensielle spørsmål, om sannheter som hadde eksistert lenge før vi ble til og som ville vare lenge etter at vi var borte. I helgene reiste vi rundt og sang disse sangene og vitnet om livene våre – vi fortalte hvordan en dyp hengivelse til Kristus som Herre hadde gitt oss mening, retning og stabilitet. Men høsten 1969 skjedde det flere ting som skulle sette denne hengivenheten på prøve. Søsteren til Bill, Mary Ann, måtte gjennom en skilsmisse som var fryktelig for både henne og hele familien vår. Det var første gang vi hadde opplevd skilsmisse på nært hold, og vi følte oss hjelpeløse. Rundt samme tid forsto vi at jeg var gravid igjen. Suzanne var fire og Amy var tre måneder gammel, og selv om vi alltid hadde planlagt å få tre, hadde vi ikke forventet at det skulle skje så fort. Kroppen min hadde ennå ikke restituert seg etter den forrige graviditeten. Samtidig fikk Bill kyssesyken, og den gjorde ham utslitt og deprimert. Videre spurte en person som sto oss nær, en person vi var glade i og som vi hadde brukt mye tid og energi på, om vi ville støtte et prosjekt økonomisk, et prosjekt vi ikke hadde noe særlig tro på. Da vi høflig avslo tilbudet, stormet han gjennom huset vårt, mens han ropte til Bill: «Du er en hykler! Du ville ikke trodd på disse Jesus-greiene hvis det ikke var det du tjente penger på!» Så smalt han igjen døra og forsvant ut av livene våre. Jeg kjenner ingen som ransaker hjertet sitt mer innstendig eller stiller spørsmål ved egne motiver oftere enn Bill, men en samvittighetsfull person kan lett bli knust av urettmessige anklager. Kyssesyken hadde allerede sugd all energi og pågangsmot ut av ham og fylt ham med en redsel for verdens tilstand. Bill sank ned i en dyp depresjon og en periode med kritisk selvransakelse.

Min Jesus lever 170x205.indd 24

Min Jesus lever

18-05-10 15:22:34

I denne perioden satt han ofte i en diger stol i peisestuen og saumfarte livet sitt – ord, hendelser, motiver. Kunne det være et lite snev av sannhet i denne mannens anklager? Bill klarte ikke å be. Og han så ingen utgang på den lange, mørke tunnelen som strakte seg foran ham. Bill og jeg snakket ofte om verdens nød og om dette som hadde gått sånn inn på oss. «Hvis det er slik verden er nå,» tenkte vi, «hvordan vil det være her om seksten år når babyen vår har blitt tenåring? Hvilke utfordringer vil hun møte?» Frykt og usikkerhet fylte oss. En dag fikk vi besøk av vår gode venn Sid Guillen. Han visste at Bill hadde det vanskelig og hadde bedt Gud om å vise ham hva han skulle gjøre. Da han kom inn i rommet, var det tydelig at han hadde fått svar. «Dette handler ikke bare om å være skuffet, Bill,» sa han. «Dette er et angrep fra Satan. Jeg vil gjerne få salve deg med olje som det står i Bibelen, så du kan stå imot fryktens ånd i Jesu navn.» Så gikk han i gang, salvet oss, ga oss begge en stor klem og gikk igjen. Bill ble gradvis bedre. Fysisk og åndelig kunne han skimte en voksende lysstråle i mørket. Likevel bekymret han seg for situasjonen i verden og for barnet jeg bar i magen. På nyttårsaften skulle vi opptre, men dagen før vi skulle dra, begynte snøen å falle – ikke noen få snøfnugg, men en kraftig snøstorm. Neste morgen lå oppkjørselen begravd under en halv meter snø, og alle veier var uframkommelige. Bill måket hele oppkjørselen og prøvde å komme seg ut på motorveien, men politiet stoppet ham og sa at de kom til å arrestere alle som kjørte bil, med unntak av nødstilfeller. Etter det jeg kan huske, er dette den eneste gangen vi har måttet avlyse en spillejobb på grunn av været. Den kvelden lå jeg på sofaen og kikket på et stort oljemaleri moren min hadde malt og gitt oss til jul. Det viste hånden til en bonde, som hvilte på en gammel gjerdestolpe omkranset av piggtråd. Hånden var grov, med sprekker i huden etter årevis av graving i jorden. Fingrene hadde jord under neglene. I håndflaten lå det en klump med sort, næringsrik jord, og opp av jorda steg det en liten spire som bonden tydeligvis var i ferd med å plante. Mens jeg studerte mammas maleri, virket det som Gud talte til meg i tankene mine: Legg merke til hvor skjør den spiren er. Tenk på alt den kan bli utsatt for: flom,

Fordi han lever

Min Jesus lever 170x205.indd 25

18-05-10 15:22:34

tørke, skadedyr, sykdommer. Men spiren kommer til å klare seg. Den vil vokse seg rank og sterk, takket være ømheten i bondens hånd. Han vet om alle farene; han har omsorg for akkurat den planten, og han vil ta godt vare på den. En vakker dag vil den bære frukt. Den kommer ikke bare til å overleve; den kommer til å blomstre. Tidlig om våren skulle denne nyttårsåpenbaringen få enda større betydning for meg. Vi hadde asfaltert parkeringsplassen bak kontoret vårt den foregående høsten. Jeg husker at vi fulgte med mens arbeiderne preparerte grunnen. Så kom bilene som knuste småsteinene til en jevn masse. De brukte mindre og mindre grus, helt til de kunne fylle på med sand. Hver gang trykket veivalsene lagene sammen til en glatt og jevn overflate. Tilslutt helte arbeiderne kokende tjære over alle lagene og rullet over dem om og om igjen, til toppdekket var flatklemt, glatt og solid. Etter vinteren kom George, faren til Bill, inn på kontoret. «Kom hit litt,» sa han til oss, og ga tegn til at vi skulle komme ut. Han var en stillferdig mann, så de gangene han åpnet munnen, hørte vi etter. Vi fulgte ham til midten av den nye parkeringsplassen vår. Midt blant all den svarte asfalten og alle lagene med stein stakk det opp et lite gresstrå. George smilte fra øre til øre da han gikk tilbake til kontoret og lot oss bli stående i stum beundring over dette fantastiske påskebudskapet fortalt av et lite gresstrå. Det bekreftet en sannhet som var i ferd med å presse seg fram til overflaten av sjelene våre: Livet seirer! Livet seirer! 19. juli den samme sommeren fødte jeg en perfekt, deilig gutt. Etter vår misnøyes vinter, føltes denne gutten som gresstrået som stikker opp fra asfalten. Det var en evighet siden vi hadde skrevet noen sanger, men når denne perioden i livene våre var over, skulle vi snart sette ord og musikk på det Gud hadde lært oss: Vi finner ikke motet til å leve livene våre, gifte oss eller få barn fordi verden er trygg. Verden har aldri vært trygg. Jesus ble selv født inn i en voldelig og utrygg verden. Nei, vi velger å få barn, og vi gir ikke opp, fordi oppstandelsen er virkelig! Oppstandelsen var ikke bare en av mange historiske hendelser; den er et prisnipp som er vevd inn i oss, et faktum som runger gjennom hver celle av skaperverket: Livet seirer! Livet seirer! Vi tok den lille gutten vår med oss hjem fra sykehuset og kalte ham Benjamin – «høyst elskede sønn» – og et par uker senere strømmet denne sangen ut av hjertene våre:

Min Jesus lever 170x205.indd 26

Min Jesus lever

18-05-10 15:22:34

Gud sendte sin Sønn. De kalte ham Jesus. Han kom for å elske, helbrede og tilgi – Han levde og døde for å kjøpe meg fri Den tomme graven beviser at min frelser lever. Så herlig å holde vårt nyfødte barn Og føle stoltheten og gleden velle fram. Men enda bedre er den trygge vissheten om at dette barnet vil klare seg gjennom livet fordi Han lever. Fem år senere fikk denne sangen enda større betydning for meg. Klokka var fire om morgenen da Bill og jeg ble vekket av at telefonen ringte på motellet vårt i Kansas City. Det var pastoren vår: «Gloria,» sa han, «jeg har dårlige nyheter; faren din har nettopp gått bort. Moren din våknet og sto opp for å se hvordan det gikk med ham, og da hadde Jesus allerede tatt ham hjem.» Jeg klarte ikke å tro det. Han hadde gått til legen fordi han følte et trykk i brystet. Han hadde ikke blitt bedre, og på fredag, før vi reiste, hadde han gått til en annen lege som hadde slått fast at problemet ikke var lungene, men hjertet. Han skulle undersøke mulighetene for å få operert inn en pacemaker på mandag. Sorgen min var for stor til å kunne utrykkes med ord. Bill holdt rundt meg mens jeg gråt stille til den nye dagen grydde. Da morgenen kom, fløy vi hjem til Indiana for å hjelpe mor med det praktiske og for å forklare barna våre, som hadde vært hos foreldrene mine den helgen, at bestefar var borte. Jeg ba om at et glimt av oppstandelsesløftet måtte bli åpenbart for en liten gutt på fire år, ei jente på fem og en datter som fylte ni om to dager. Jeg husker at jeg var oppmerksom på hver minste detalj den dagen, bortsett fra smerten som lurte langs grensene av bevisstheten, som ulver rundt et leirbål. Jeg tok følge med mor til begravelsesbyrået. Der viste de oss et digert rom med kister av alle slag og forklarte forskjellene på dem: valnøtt, mahogni, bronse. De viste oss innsiden: blå, fersken, elfenben, sateng, taft, fløyel. Hjernen min var i ferd med å sprenge av det absurde i situasjonen. «Hvilken av dem vil dere legge deres kjære i?» spurte han. Ingen av dem! hadde jeg lyst til å skrike. Men jeg lot være. I stedet tok jeg meg

Fordi han lever

Min Jesus lever 170x205.indd 27

18-05-10 15:22:34

kraftig sammen, hjalp mor og søsteren min med å velge en passende prisklasse, skrev under på noen papirer, formulerte en tekst til dødsannonsen og valgte tid og sted for begravelsen. Etter at vi hadde gjort unna alt det praktiske, gikk Bill og jeg om bord på et fly og fløy til Chicago for å holde konsert på McCormick Place for fullsatt sal. Vi nevnte ikke noe av det som var skjedd for publikum, men prøvde å gi dem den konserten de forventet. På slutten av første del ga vi oss i kast med den sangen vi vanligvis synger før pause. Da Danny, broren til Bill og tredjemann i trioen vår, sang det siste verset, hørte jeg teksten som om det var første gangen, selv om det var jeg selv som hadde skrevet ordene: Og så en dag skal jeg krysse dødens elv, etter å ha kjempet min siste kamp mot smerten. Idet døden må se seg slått, får jeg øye på herlighetens lys og vet at han regjerer. Oppstandelsens sannhet varmet min frosne sjel, og håpets frø som lå begravd under dødens snøfonn, begynte å røre ved min ånd. Det var som om jeg kunne høre faren min si noe jeg hadde hørt ham si fra talerstolen mange ganger: «Å være borte fra kroppen er å være hjemme hos Herren.» Og jeg visste at døden hadde fått nådestøtet av min oppstandne Herre. Død hvor er din brodd? Vi kan møte morgendagen. Opp gjennom årene har denne sangen ofte minnet oss om livets viktigste sannhet. Fordi han lever kan vi møte morgendagen. Barna våre har vokst, tjenesten vår har skiftet retning, formuen vår har økt og minket, retningen har vært uklar – men gjennom alt har vi funnet trygghet i «sangen vår». Det har vært en glede og litt av en overraskelse at denne sangen, som er så personlig for oss, er blitt så viktig også for andre. Det er denne sangen vi har holdt fast ved som vårt løfte fra Gud når det gjelder de dyrebare livene vi har fått i oppgave å ta vare på. Da Benjamin var midt i de turbulente tenårene og følte at livet var et kaos, merket vi oss hvor ofte vi sa: «Ikke gi opp sønn; vi skal komme gjennom dette. Den sangen som har hatt størst betydning for mennesker i dette landet, er sangen din. Den er Guds løfte til deg. Og nå er han i ferd med å gjøre deg til en Guds mann.» «Fordi han lever» har vært familiesangen vår; den har hjulpet oss til å leve. Og

Min Jesus lever 170x205.indd 28

Min Jesus lever

18-05-10 15:22:34

når vi har måttet ta farvel med nære og kjære, har det vært den sangen som har hjulpet oss med å takle døden. Oppstandelsen er sannheten som gir glede og håp. Livet seirer! Livet seirer!

Because He Lives

Fordi han lever

God sent His Son; they called Him Jesus. He came to love, heal and forgive— He lived and died to buy my pardon; An empty grave is there to prove my Savior lives.

Gud sendte sin Sønn. De kalte ham Jesus. Han kom for å elske, helbrede og tilgi – Han levde og døde for å kjøpe meg fri Den tomme graven beviser at min frelser lever.

Because He lives, I can face tomorrow; Because He lives, all fear is gone. Because I know He holds the future, Life is worth the living just because He lives.

Jeg kan møte morgendagen fordi han lever. All frykt er borte fordi han lever. Livet er verdt å leve fordi han lever, for jeg vet at han kjenner framtiden.

How sweet to hold our newborn baby And feel the pride and joy he gives; But greater still the calm assurance This child can face uncertain days because He lives.

Så herlig å holde vårt nyfødte barn og føle stoltheten og gleden velle fram. Men enda bedre er den trygge vissheten om at dette barnet vil klare seg gjennom livet fordi han lever.

And then one day I’ll cross death’s river; I’ll fight life’s final war with pain— And then as death gives way to victory, I’ll see the lights of glory and I’ll know He reigns.

Og så en dag skal jeg krysse dødens elv, etter å ha kjempet min siste kamp mot smerten. Idet døden må se seg slått, får jeg øye på herlighetens lys og vet at han regjerer.

Because He lives, I can face tomorrow; Because He lives, all fear is gone. Because I know He holds the future, Life is worth the living just because He lives.

Jeg kan møte morgendagen fordi han lever. All frykt er borte fordi han lever. Livet er verdt å leve fordi han lever, for jeg vet at han kjenner framtiden.

Fordi han lever

Min Jesus lever 170x205.indd 29

18-05-10 15:22:35

Min Jesus_smuss_170x205x27.indd 1

18-05-10 15:15:29