ISBN 978-82-494-0093-5
9 788249 400935
Siste mirakel2.indd 1
25-08-10 11:33:42
© 2010 Luther Forlag Avenir er et imprint i Luther Forlag AS Omslag: Ingvild Østgård Sats: Brødr. Fossum AS Trykk og innbinding: AIT Otta AS ISBN: 978-82-494-0093-5 Forfatterfoto: Per Arne Gjerdi www.avenirforlag.no
Mirakelet.indd 4
25-08-10 14:32:12
seljord 1699
Mirakelet.indd 5
25-08-10 14:32:13
Mirakelet.indd 6
25-08-10 14:32:13
I
Fire fingertupper stryker langs en vannflate. I en tid som ikke er vår, i et land som er vårt, men som vi ikke kjenner på denne måten, hender dette som ikke har hendt. Fire fingertupper pløyer varsomt over en vannflate. Den lille trebåten skyter framover åretak for åretak, hun som stikker fingrene i vannet, løfter dem og slikker på tuppene. Ferskvann, ikke sjø og salt. Hun stikker fingrene i vannet igjen. Vannet bøyer seg til side for fingrene som mykt silkestoff. Rorkaren snur seg. «D’er mykje ein ikkje veit i sjøen. Tak fingan utor vatnet, du.» Så rodde han igjen. Snakket med den andre kvinnen, som satt i akterstavnen. Det runde, vennlige ansiktet hennes smilte, hun vugget i takt med åretakene. De snakket om folk og fe langs sjøen og dem som bodde på gårdene oppover i fjellsidene. «Fjølli vaktar sjøen, sa dei gamle. Dei stend som trygge vaktmenn rundt oss. Sørivi hev du Brokefjøll, bak dei blånan i aust stikk Ordalssåta upp, nordivi dit de skal gange, ligg Skorve, og her i aust kan du sjå Bjørgenuten og Mørkedalsnutan. Og blant fjølli i søraust, rake vegen 7
Mirakelet.indd 7
25-08-10 14:32:13
eg kan sjå når eg ror, ligg ein nut som heiter Jøronnatten.» Den vennlige kvinnen smilte ertende og spurte om dette fjellet kanskje var oppkalt etter ham, Jørund fra Nes. «Jau, ein lyt tru høtt ein vi’,» lo han og tok i enda kraftigere tak. Kvinnen foran i båten nynnet. Kjolen var mørk, håret var mørkt og stramt, men tonene var lyse og langsomme. De strøk over vannflaten av rolig, grønnblått vann. Rorkaren stanset et øyeblikk og lyttet. En fugl fløy over dem. Hun som nynnet, løftet fingrene mot den, som om hun ønsket å stryke over sorte, mykstive fuglefjær. Mens den svevde i sirkler over båten, over sjøen som speilet fugl og fjell og trær og den hvite kirken inne på neset og gårdene på den andre siden. Sørover, der sjøen begynner, setter noen en ny båt på vannet, den skyter framover som om den jager etter noen. Nordover, der fjellene speiler seg i en annen sjø, går en mann og en guttunge og venter ute på gressbakken, venter utålmodig på at de som har vært ute med kurver og gaver på bygda, skal vende hjem. «Min far eide en liten bok,» sa kvinnen i akterstavnen. Øynene var store og mørke under den rare utenlandske kysen hun bar på hodet, men fram under kysen stakk det noen kobberbrune hår. Skjørtet var rødt og gildt, og hun hadde en sort, kort jakke med et skimrende perlemorskjell i halsen. Hun snakket godt norsk. Kvinnen i forstavnen sluttet å nynne og stakk fingrene lydløst ned i vannet igjen, varsomt, som om vannet skulle vært et grønnblått silkestoff. «En hellig bok, Bibelen, på fransk. Den var så liten at den fikk plass under min søsters tykke flette. Men Solkon8
Mirakelet.indd 8
25-08-10 14:32:13
gen selv bød ham brenne den, for ordene i den var så store og hellige at kongen fryktet opprør. Min far og mange med ham elsket den lille boka og brente den ikke, og mange ble derfor drept. I vår familie var det min bror, Michel-Ange er hans franske navn, som måtte lide, han ble satt i fangetårn. Og da soldatene truet min søster, måtte vi flykte. Jeg var bare et barn, det er fjorten år siden, og jeg var bare sju da alle franske borgere ble tvunget til å sverge til katolsk tro.» «Å, dessa papistan, dei er’kje gode, hev eg høyrt,» sa han som rodde. Kvinnen nikket. «Vi flyktet,» fortsatte hun, «men Guds engel må ha holdt sin hånd over oss. For selv om min søster kom bort fra oss underveis, selv om hun ble truet på livet av en grensevakt, så fant vi henne igjen i byen Genève i Sveits, og etter en stund kom også min bror. Tårnet klarte ikke å holde ham fast.» «Nei, det var då steggleg, eg tisse du rør nett som presten!» sa bonden og nikket kraftig. «Men vi måtte videre, byen flommet over av franske flyktninger. Så etter noen år, da jeg var tolv, reiste vi nordover til Tyskland. Vi kom til byen Frankfurt am Main og bodde noen gode måneder hos herr Antoine, en ung mann som hadde rømt fra Frankrike med hele sin søskenflokk da Solkongens soldater gjorde dem foreldreløse.» Hun tiet noen øyeblikk mens hun så mot kvinnen i forstavnen. Den andre hadde tatt fingrene ut av vannet og ristet advarende på hodet. Hun som fortalte, senket stemmen. «Men også her måtte vi videre, og også her ble vi delt. Min far ble syk underveis, min bror dro i forveien til Amsterdam, og min søster kom bort fra oss. En stor urett ble øvet mot henne. 9
Mirakelet.indd 9
25-08-10 14:32:14
Samtidig døde min far. Og da vi alle fant sammen igjen i Amsterdam, var vi ikke lenger en hel og sterk familien de la Tour som våget å sette den hellige boka høyere enn Solkongens ordre, vi var brutt i stykker. Å reise videre fra Amsterdam og hit har vært et godt valg for min søster og meg som reiser sammen. Men vi savner ofte min bror og vi er redde for at min mor ikke lever lenger.» Hun smilte. «Herr Antoine møtte oss igjen i Amsterdam etter flere år. Han var vennlig mot oss, mer vennlig enn vi hadde fortjent. Jeg tror han hjalp oss for min brors skyld – eller min søsters – jeg vet ikke, den gode mannen hjalp oss videre med et skip da – da vår bror – da vi kom i vansker i Amsterdam.» Foran i båten var det helt stille. Søsteren stirret ned i vannflaten. «Hòrr hev’kje de vore!» sa rorkaren og tok noen kraftige tak. Så hvilte han på årene og kikket mot fortellersken med sultent blikk og ører. Hun fortsatte. «I sju stormfulle døgn seilte vi over havet, mot nord. Den sjuende dagen tok jeg meg ut av kahytten, selv om kapteinen hadde påbudt oss kvinnene å holde oss inne, jeg vaklet ut på dekket i storm og sjøsprøyt, dro meg framover langsmed rekka til jeg kom til forstavnen. Der falt jeg på kne og ba slik mine protestantiske trosfeller hjemme i Frankrike ville bedt, mens jeg holdt meg fast under sjøgangen: ’Herre frels – vi går under’. Og vet du? Stormen la seg og det ble blikk stille. Vi gikk i land og bodde tre år i kapteinens hus i Skien, der min søster sydde kjoler for fruene i byen og jeg var barnepike. Jeg lærte barna fransk, og de lærte meg norsk.» Søsteren i forstavnen hadde lagt armene i kors. 10
Mirakelet.indd 10
25-08-10 14:32:14
«Mester Lauritz kom sammen med oss til Norge, men i Skien forsvant han og ble borte i nesten tre år. Han arbeidet rundt på gårdene. Men du vet, han er en god sølvsmed, og bøndene ønsket å få kjøpt knapper og søljer som han hadde laget, og det ga ham noen midler. Så han kom tilbake til Skien, feiret bryllup, og tok oss med hit til Seljord og gruvegården som kapteinen eier.» «Og de hev det gøtt her i Seljord?» «Ja, vi har det godt. Mester Lauritz er oppsynsmann i sølvgruva på Gullnes, og ellers smir han smykker til folk som spør om det. Min søster er dyktig og fingernem, men hvordan hun har lært å drive en liten fjellgård, vet jeg ikke, men vi har hatt hjelp underveis. Guttungen på åtte, lilleJakob, og jeg har vært svært heldige i livet. Vi har bodd her i snart to år, og vi har det godt. Det har kanskje ikke alltid vært så lett å bli godt kjent med folk, men jeg har i grunn bare møtt vennlige mennesker her i bygda.» «Er det sant som dei seier, at Lauritz Sylvsmed hev fengje sylvet sitt frå huldri? Og at han skodde hesten sin med sylv og sette skoi bak-fram då han flaug frå ein mann han hadde slege i –» «Lauritz Jonssøn er en god mann i Gullnesgruva og en dyktig sølvsmed i tillegg, jeg tror bøndene setter pris på arbeidet hans, gjør de ikke?» avbrøt hun. Stemmen var rask og skarp som en nyslipt saks. «Jau då, dei gjer då det,» sa bonden fort, «og det er ulikleg så vent og nett han fær te dei syljun som han lagar.» Et åretak og et nytt. «Nokon av seljordsbøndan trur at det er kjeringji som hjølper’n?» «Da tar bøndene feil. Jeg hjelper ham ikke,» sa hun. Det runde ansiktet stivnet i en rar grimase. 11
Mirakelet.indd 11
25-08-10 14:32:14
Bonden rykket til. «Men – er det ikkje – er det du som er kjeringji?» Skraping langs baugen på båten. Før Nesbonden hadde reist seg fra tofta, var søsteren på land og trakk båten etter seg. «Det var då fælskleg te kvinnfolk!» mumlet han mens han gjenvant balansen. Han gikk ut av båten, sto i vannkanten og holdt den stødig. Den runde, pratsomme fortellersken grep fast i båtripa med den ene hånden mens hun støttet seg til skulderen hans med den andre for å komme i land. En kurv skulle også med. Hun gikk tungt ut av båten. Søsteren smilte til dem fra gressbakken et stykke unna, mens blikket streifet over den grønnblå vannflaten. «Takk,» sa fortellersken andpusten, «tusen takk for at du rodde oss over.» En lett bris tok tak i den røde kjolen hennes og viste hva båtturen ikke hadde vist; at magen var stor og klar. Jørund fra Nes så på henne, litt trist. «Eg trudde det var den hi som var kjeringji,» sa han og nikket mot gressbakken. Fortellerskens runde ansikt myknet. Hun smilte og strøk seg over magen. «Høtt heitte du då, høtt kalla dei deg på framandt tungemål?» ropte han opp til søsteren. «Madeleine de la Tour het jeg en gang,» svarte hun lyst, med fremmed tonefall, «men nå kaller de meg Madel på Sundsbarm.» «Og du då?» spurte han den andre. «Bli du au forandra på andre tungemål?» Hun lo. «Nei,» sa hun og samlet noen hårstrå på avveie inn bak kysen. De smatt ut igjen. «Jeg er Mari alle steder. Marie sa de da jeg var barn, og Mari sier de her. Jeg er den samme.» 12
Mirakelet.indd 12
25-08-10 14:32:14
«Takk, det var steggleg å høyre høtt de hev upplivt,» sa bonden og tok lua av hodet. Han var våt på skoene og våt over issen. «Selv takk, du har fortalt oss mye som vi ikke visste om bygda,» neide Marie for ham. Han rugget på seg, rettet seg opp i ryggen, kastet et blikk mot Madeleine som sto litt unna, og sa med høy, stiv stemme: «Gud med oss alle saman ver, så Krist for alle lyser, Gud hjelpe deim som ute fer, og deim som svelt og fryser.» «Takk, det var vakkert,» neide Marie på nytt. Han mumlet noe ingen kunne høre, skjøv ut båten og kom seg om bord. Marie vinket etter ham. Madeleine sto stille på gressbakken og så hvordan sjø og båt langsomt gled sammen. En halvtom kurv sto ved siden av henne. Hårknuten i nakken var halvt oppløst, noen lange mørke hårstrå og noen få grå flagret på avveier i et svakt vindstreif. En hvitkalket kirke lå et stykke bak henne. Bølgene over sjøen sydde prydsøm i grønnblått stoff, de smatt opp og ned med solstrålene. En fugl svevde inn i den høyblå himmelen og mannen i båten ble snart en prikk på sjøen. Liten og ubetydelig sammen med dypgrønne trær og bratte, grønngrå fjell som speilet seg i vannet.
13
Mirakelet.indd 13
25-08-10 14:32:15
ISBN 978-82-494-0093-5
9 788249 400935
Siste mirakel2.indd 1
25-08-10 11:33:42