C.S. lewis mirakler
Er det fornuftig å tro? Er mirakler irrasjonelle forestillinger? I essaysamlingen “Mirakler” møter vi Oxfordprofessoren C.S. Lewis på sitt mest argumenterende og skarpsindige. Boken regnes som hans teologiske hovedverk og er en perle i det forrige århundrets teologihistorie. Dette er populærteologi og apologetikk på sitt beste. Med forord av Oskar Skarsaune C.S. Lewis (1899–1967) er mest kjent for sine fantastiske bøker om Narnia som i årtier har fascinert og forundret stadig nye barn og voksne. Men Lewis’ forfatterskap er større enn som så. Han skrev mer enn 30 bøker i mange ulike sjangere, mange av dem revitaliserte en eldgammel litterær tradisjon, nemlig apologetikken. Nå foreligger flere av disse bøkene på norsk i en ny C. S. Lewis klassikerserie.
MIRAKLER
Clive Staples Lewis (1898–1963) var en av det tjuende århund res intellektuelle kjemper og antakelig sin tids mest innflytelses rike forfatter. Han underviste i Oxford fram til 1954 da han enstemmig ble utnevnt til professor i middelalder- og renessanse engelsk ved universitetet i Cambridge, en stilling han beholdt til han gikk av med pensjon. Han skrev over 30 bøker, noe som gjorde det mulig for ham å nå ut til et utallig publikum, og ver kene hans tiltrekker seg fremdeles tusenvis av nye lesere hvert år. Rekken av kjente og folkekjære titler fra hans hånd omfatter Historien om Narnia, Romferd-trilogien, Djevelen dypper pennen og Se det i øynene.
C. S. LEWIS
Mirakler En innledende studie
LUTHER
© Luther Forlag, Oslo 2011 Originalens tittel: Miracles Første gang utgitt i 1947 Trykket med tillatelse fra C. S. Lewis Company Limited. Norsk oversettelse: Eyolf Berg Omslag: Ingvild Østgård Bildet på omslaget er trykket med tillatelse fra University of Dundee, Michael Peto Collection Sats: Brødr. Fossum AS Trykk og innbinding: InPrint, Latvia ISBN: 978-82-531-4620-1
Til Cecil og Daphne Harwood
Blant åsene en meteoritt ligger ruvende, av mose overgrodd, og vind og regn med kjærtegn vare har myknet steinens ansiktstrekk. Så lett kan jorden til seg ta en gnist av stjerneild og gi sin langveisfarne gjest et hjem på engelsk grunn. Ei underlig at vandreren i dens skjød sin hvile ser, for hver partikkel som her hjemme er, en gang fra rommet kom. All jorden en gang himmel var kom ned fra den gamle sol, eller fra en stjerne da den fòr forbi, for nær dens sultne ild. Og faller sene dråper enn, fra himmelen, med dem den skaper nå som alltid før en jubelstrøm av gyllent regn. C. S. L. Gjengitt med tillatelse fra Time and Tide
Et mirakel av en bok
Det må antakelig ha vært i 1964. Jeg var gymnasiast ved Trondheim Katedralskole, og en av de store for delene ved å være elev der, var at Bruuns bokhandel var innen rekkevidde i storefri. Min vei gikk ofte dit. Det var særlig avdelingen med engelske pocketbøker som påkalte oppmerksomhet. For under ti kroner kunne man få kjøpt kjente klassikere fra den rike, engelskspråklige litteraturen, bøker jeg hadde hørt eller lest om, men aldri forestilt meg at jeg skulle ha i min egen hylle. Det var under en slik ekskursjon at jeg kom over en forfatter jeg så vidt hadde hørt om: Clive Staples Lewis (de to første navnene likte han selv så dårlig at han alltid forkortet dem til C. S.) Flere bøker av ham var å finne i Bruuns hyller, blant dem også Miracles (1947). Lewis’ bøker representerte alle en helt ny type leseropplevelse for et ivrig medlem av det kriste
lige skolelaget ved «Katta». Jeg tror noe av det første som slo meg var at denne forfatteren ikke var i stand til å skrive en kjedelig side. Det andre var at her møtte jeg en kristen tenker som med største intellek tuelle frimodighet gikk løs på slike spørsmål som vi i skolelaget hadde lært at det ikke fantes intellektuelle svar på. Som for eksempel det ondes problem. Eller muligheten for under, sett fra et moderne vitenska pelig synspunkt. Etter tittelen å dømme, er det dette siste spørsmå let Mirakler handler om. Men jeg oppdaget fort at den handler om så mye mer, at den langt på vei kan sies å være den mest omfattende og – ikke minst – dyptpløyende fremstilling av Lewis’ kristne verdens anskuelse som han noen gang har skrevet. Om noen av hans bøker kan kalles hans apologetiske hoved verk, må det være denne. Mirakler utfolder to bærende hovedtanker i Lewis’ forsvar for kristendommens sannhet. De to hoved tankene svarer til to trinn i hans egen vei til kristen tro. For å få et visst grep om disse to hovedtankene, kan det derfor være nyttig å se litt nærmere på det vi nå ville kalt hans trosfortelling. I ungdommen hadde Lewis blitt en overbevist ate ist, og det var fra dette utgangspunktet han gradvis nærmet seg den kristne tro. Skjønt – «nærmet seg» er
ikke det mest treffende uttrykket, i hvert fall ikke slik Lewis selv så det. Han hevder at hans tilnærming til kristen gudstro snarere skjedde motvillig og under stor indre motstand. Selve omvendelsen skildrer han som en kapitulasjon. I selvbiografien Tatt av gleden (Luther Forlag, 2007) sier han det slik: «Du må prøve å se meg for deg, alene i dette rommet på Magdalen College, der jeg natt etter natt følte … at han kom uavvendelig nærmere, han som jeg så inderlig ønsket ikke å møte. Det som jeg hadde hatt så stor angst for, hadde til slutt rammet meg. I sommersemesteret i 1929 kapitulerte jeg og innrømmet at Gud var Gud. Jeg knelte og bad – antakelig, den natten, den mest oppgitte og motvillige konvertitt i hele England.» Hans ateistiske posisjon hadde vært basert på to hovedargumenter, og hans kristne tro er på det nær meste knyttet til intenst intellektuelt arbeid med nøy aktig de samme to problemene. Det første problemet var dette: Hvordan tro på en god og allmektig skapergud, når universet ser ut som det gjør? Hvordan skal man for eksempel forklare alt det onde og all den lidelse som alt levende utsettes for? Skulle ikke en god og allmektig skaper kunne klart det bedre? Om noe virket lite intelligent desig net, var det, etter Lewis’ mening, universet. Det andre problemet gjaldt selve sentrum i kristen
dommen, fortellingen om Guds Sønn som ble men neske, led og døde og stod opp igjen. Lewis’ problem med denne fortellingen var at den hadde så mange ikke-kristne paralleller, hedenske myter om vegeta sjons- eller fruktbarhetsguder som dør og oppstår i pakt med vegetasjonens årsrytme. Talløse slike myter var samlet av religionshistorikeren James G. Frazer i hans kjente verk The Golden Bough. I likhet med mange av sine ateistvenner mente Lewis at Frazers verk (første utgave 1890) definitivt underminerte all historisk troverdighet i evangelienes fortelling om Jesus. Evangelienes fortelling var intet annet enn nok en myte av samme type som dem Frazer hadde sam let (en oppfatning som nylig er blitt resirkulert av Timothy Freke og Peter Gandy i boken Jesusmysteriene, utgitt på norsk i 2007 og presentert som en sen sasjonell nyhet). I selvbiografien Tatt av gleden fremstiller Lewis hvordan han først kom inn i en dyptgående tvil på holdbarheten av det første av disse argumentene. I boken Se det i øynene (Luther Forlag, 2010) sam menfatter han grunnene for denne tvilen slik: «Min innvending mot Gud var at universet virket så ondt og urettferdig. Men hvordan hadde jeg fått denne ideen om rett og urett? Et menneske kaller ikke en linje for kroket hvis det ikke har en forestilling om en 10
rett linje. Hva var det jeg sammenlignet dette univer set med, da jeg [som ateist] kalte det urettferdig? Hvis alt sammen så å si var dårlig og meningsløst fra ende til annen, hvordan kunne så jeg, som jo skulle være en del av dette ’alt sammen’, oppdage at jeg reagerte så kraftig mot det?» Denne innsikten åpnet for nye og spennende reson nementer, der Lewis etter hvert måtte innse at det han betraktet som ateismens beste argumenter, like gjerne kunne vendes i stikk motsatt retning. I den boken du nå leser, vil du i dens første halvpart finne Lewis’ mest gjennomtenkte og gjennomarbeidede fremstilling av disse tankelinjene. De har tro på en skapergud som logisk konklusjon. I denne del av boken er det rasjonalisten og logike ren Lewis man stifter bekjentskap med. I sin egen kirkelige sammenheng – den engelske – var slike argumenter for den kristne tro ikke så originale og oppsiktsvekkende som jeg i min ungdom opplevde at de var. Min egen bakgrunn var blant annet preget av en tysk luthersk-reformert teologisk arv som var svært avvisende til det som gjerne ble kalt «naturlig teologi». Med det mener man forsøket på å vise hvor langt man kan komme i retning av gudstro bare ved fornuftens hjelp. I den engelske tradisjonen var det stor aksept for at dette var et helt legitimt teologisk 11
prosjekt, og mange store anglikanske teologer hadde levert gode bidrag. Lewis skriver seg inn i denne tra disjonen. To store forbilder nevner han selv: Joseph Butlers The Analogy of Religion (1736) og G.K. Chestertons The Everlasting Man (1923). Men – som så ofte – han gir samtidig denne tradisjonen sitt eget umiskjennelige preg. Det er, som sagt, rasjonalisten og logikeren Lewis man møter i disse tankerekkene. Men han hadde også en annen side, systematisk dyrket og opptrent helt siden barndommen: en sterk og kreativ billed skapende fantasi, og en aldri sviktende fascinasjon ved gode fortellinger, særlig menneskehetens klas siske myter. Det er denne siden ved hans personlig het som aktiviseres når han gir seg i kast med den andre hovedtanken i kristendommen, fortellingen om at Guds Sønn ble menneske og at han led, døde og oppstod til menneskenes frelse – det som han i Mirakler kaller kristendommens store hovedmira kel. I selvbiografien forteller Lewis at overbevisningen om denne fortellingens sannhet meldte seg senere enn overbevisningen om at universet har en Skaper. Det var en av hans ateistvenner som satte i gang den prosessen som til slutt endte med at Lewis kom til tro på evangelienes fortelling om Jesus. Vennen, som 12
Lewis regnet som den mest garvede og innbitte skep tiker i hele vennekretsen, hadde en dag sjokkert ham ved å si følgende: Indisiene på evangelienes trover dighet er overraskende gode. «En merkelig sak,» hadde vennen sagt, «alt dette snakket til Frazer om den døende gud. En merkelig sak. Det kan nesten se ut som det virkelig skjedde én gang.» Dette provo serte Lewis til for første gang siden barndommen å lese evangeliene i sammenheng. Om denne erfarin gen forteller han i selvbiografien: «Jeg var på denne tiden for erfaren i litteraturvitenskap til å betrakte evangeliene som myter. Det smakte ikke myte av dem! – Og likevel: Den historien de fortalte, rett frem og uten kunstneriske finesser – disse trangsynte, lite tiltrekkende jødene, som var så blinde for den mytiske rikdom i den hedenske verden rundt dem – den his torien de fortalte, var nettopp det som de store mytene handlet om. Skulle noen gang en myte ha blitt virkelighet, ha blitt kjød, så måtte det være nett opp slik. … Her, og til alle tider bare her, måtte myten ha blitt virkelighet, ordet blitt kjød, Gud blitt menneske. Dette er ikke ’en religion’ eller ’en filo sofi’. Det er sammenfatningen, virkeliggjørelsen av all religion og filosofi.» Man kan si at dette korte sitatet sammenfatter det som på mange måter er hovednøkkelen til hele Lewis’ 13
C.S. lewis mirakler
Er det fornuftig å tro? Er mirakler irrasjonelle forestillinger? I essaysamlingen “Mirakler” møter vi Oxfordprofessoren C.S. Lewis på sitt mest argumenterende og skarpsindige. Boken regnes som hans teologiske hovedverk og er en perle i det forrige århundrets teologihistorie. Dette er populærteologi og apologetikk på sitt beste. Med forord av Oskar Skarsaune C.S. Lewis (1899–1967) er mest kjent for sine fantastiske bøker om Narnia som i årtier har fascinert og forundret stadig nye barn og voksne. Men Lewis’ forfatterskap er større enn som så. Han skrev mer enn 30 bøker i mange ulike sjangere, mange av dem revitaliserte en eldgammel litterær tradisjon, nemlig apologetikken. Nå foreligger flere av disse bøkene på norsk i en ny C. S. Lewis klassikerserie.