Brigadetjeneste i 1968 - del 2 side

Brigadetjeneste i 1968 - del 2

Av Kristian S. Tuster

I forrige nummer av Brigadeavisa presenterte vi første del av denne artikkelen. Her kommer fortsettelsen. Red. anm.

Indre Troms mars 1968. Feltmessig bensinfylling av vogn 35 under øvelse «Kald vinter ´68». Foto Kristian S. Tuster

Setermoen 1968, mars. Eskadronen på besøk for oppvisning og trening med infanteri. Foto Kristian S. Tuster

I mars 1968 var stridsvogneskadronen på besøk på Setermoen for en oppvisning og trening av infanteri. Vi bodde i 16-mannstelt innen Setermoen leir.

Under parkering av en vogn var en av oss mannskaper så uheldig å stikke hånden inn i beltet på en av vognene før full «standstill». Det førte til en skade på hånden. En vekker for oss alle om alltid å være forsiktig med å nærme seg beltene når vogna var under buksering. Det så stygt ut, men heldigvis kom den vernepliktige fra skaden uten alvorlig skade. Hånden ble like fin. I mai ble vi med på en interesant infanteriøvelse i Lyngen der Stridsvogneskadronens mannskaper skulle fungere som en inntrengende markørstyrke. Denne gang helt uten våre vogner. Ved Lyngenfjorden klatret vi som geiter opp Falnesfjellet. Høyt oppe etablerte vi våre posisjoner. Utsikten var storslagen over fjorden mot de kollosale Lyngsalpene. Et område blant annet kjent fra filmen «Ni liv», der krigshelten Jan Baalsrud under 2. verdenskrig kjempet for livet. Nedenfor oss hadde vi Storfjorden og hovedveien E6 sørover. Den voktet vi med våre mitraljøser, både en 12,7 mm og en Browning 7,62 mm. Vi overnattet i knappetelt og heldigvis var det nydelig vårvær. Når FI (fienden, red. anm.) endelig dukket opp, fremrykkende på E6, så ga vi ild med alle våre våpen. Rødplasten sprutet. Styrken på veien trakk seg tilbake, og vi så de måtte omorganisere seg. I hui og hast dro også vi oss ut ned til Falsnes ved fjorden. Der ventet våre lastebiler og vi ble kjørt oppover til Elvestad i Skibotndalen hvor vi hoppet av og organiserte nye forsvarsstillinger på nordsiden av hovedvegen. Vi hadde god tid på våre vakter ved mitraljøsene. Nettene var lyse og vi ble lett døgnville. Vi fikk god tid til å se oss om. Skibotndalen er en storslagen dal som strekker seg bred og lang fra fjorden i vest, over Helligskogen, og videre til Finland i øst. Etter hvert la vi merke til rekker av soldater på ski høgt oppe i åssiden, på nordsiden av dalen. Lange rekker med mye personell, i bevegelse vestover. Vi hørte nå også helikopterdur og det gikk rykter om at amerikanske soldater fra ”The Marines” (US Marine Corps, red. anm.) var satt inn i kampene. De fløy soldater fra egne varmetelt satt opp ved fjorden. Senere trakk vi oss ut også fra denne posisjonen i stor fart og kjørte videre et stykke oppover i Skibotndalen. På noen furuflater på sørsiden av vegen anla vi nye forsvarsstillinger. Her ble vi omsider angrepet og invadert av fremmadstormende FI på linje, som etter planen skulle nedkjempe våre stillinger.

I begynnelsen av juni ble det satt i gang en stor øvelse med internasjonal deltagelse. Det merket vi allerede 4. juni i og med at innflyvningene av styrker til Bardufoss for deltakelse på øvelsen «Polar Express ´68» startet. Med et døgn med vakt i porten og som streifvakt i garasjeområdet med fly parkert over natten på flystripa merket jeg flyvere til og fra flyene. Store transportfly kom og gikk de neste dager. Midt i uken ble også Stridsvogneskadronen utkommandert. Vi forflyttet oss mot Tamokdalen i Midtre Troms. Vi unngikk broer, vadet småelver og ble ferget over Kirkeselva som gikk

flomstor. Utrykningen gikk tregt i Midtre Troms. Lørdag 8. juni var det full stopp. Vognene ble stående på hovedveien og vente, i timesvis.

Det gikk rykter om en stor militær manøver på Kolahalvøya i Sovjetunionen. Lenge etterpå kom det frem at det rundt den 6. og 7. juni hadde skjedd en grense-episode i Sør-Varanger.

Kryssingen av Kirkeselva gikk for seg like nedenfor den store stålbrua. Kun vognfører var om bord i vogna når den ble dirigert ut på fergen. Sikkerheten ble godt ivaretatt og alle mannskaper involvert var utrustet med flytevester.

I ettertid regnet vi med at all ventingen vi opplevde under øvelsen sannsynligvis hadde sin forklaring i grenseepisoden ved Boris Gleb i Sør-Varanger. Da selve øvelsen vår ble avblåst, og etter retur på sølete regnvåte veier til våre garasjer på Bardufoss, ble episoden forbausende lite omtalt. Vi var etterpå mest opptatt av vognenes vedlikehold og samvirkeøvelser med infanteri på Fossmofeltet.

Like før Sankthans 1968 ble Stridsvogneskadronen utkommandert til skarpskyting på Blåtindfeltet. På avtalt lasteplass i skogen tok vi inn ammunisjon og granater i vogna. Forlegning foregikk i 16-mannstelt troppsvis ved Kobberryggen på Blåtindfeltet. Før skyting gikk vi gjennom våre prosedyrer, blant annet «klar til strid». En 14-punkts liste for skytter som munnet ut i skytters avmelding til vognkommandøren: «skytter klar». M48 hadde en mekanisk ballistisk computer («regnemaskin») som regulerte kanonen i høyde ved hjelp av en avstands- og ammunisjonskam for hver type granat, (hver med sin utgangs-hastighet). Med et stereoskopisk kikkertsikte kunne vi plotte avstander til målet, inntil 4800 m. Avstand ble samordnet med type ammunisjon (HEAT = High Explosiv Anti Tank, HE, osv.). Skytingen gikk veldig bra, syntes vi.

For skytteren var kanonen enkel og lett å håndtere, og meget presis. Våre mål bestod av utrangerte panserkjøretøyer (Greyhound) 1400 m borte, og store steiner, snøflekker, osv. Sankthansaften kl. 24 feiret vi dagen med å gå opp på fjellet Kobberyggen hvor vi hadde panoramautsikt og fulgte midnattsolen.

Ferging av vogn 35 med vognfører grenader Sivertsen over den flomstore Kirkeselva, i juni 1968. Foto fra broen av Kristian S. Tuster

Kryssing av Kirkeselva i juni 1968. Vogn 34 med vognfører menig Aas dirigeres om bord av løytnant Karl A. Langbakk. Foto Kristian S. Tuster Vogn 35 kvitter seg med tomhylser i Blåtindfeltet juni 1968. Fra venstre menig Tuster og menig Bjerke. Foto Kristian S. Tuster

Brigadens dag 1968. Fra venstre: menig Aas, grenader Søreng, sersjant Pedersen, sersjant Sætre, menig Tuster, menig Nordsveen, og menig «Bergen». Foto Kristian S. Tuster

Brigadens dag 1968, foregikk på Bardufoss flystripe 1. september. Våre vogner sto oppstilt på stripa. I den lange ventetiden slappet vi av på enga under 5000-merket ved flystripa.

Soldater og kjøretøy strømmet til og plasserte seg på flystripen. Når vi kikket oss bakover så vi et stort antall soldater «linet opp». Vi ble overveldet over et hav av blå bereter. Det spesielle var at vi fikk en flott mulighet til å se mye av brigaden. Det ga et synlig inntrykk av Brig N.

Vognene var pusset og shinet opp utvendig. Blant annet ble alle ytre låseledd på beltene malt hvite. Under paraden kjørte våre vogner forbi brigadesjefens tribunepodie i rødt for der å hilse med kanonen.

Vi skyttere utførte en spesiell oppgave under paraden. På kommando var vi med å hilse med vognens kanon. Først med å dreie kanonen til høgre, retning brigadesjefens podium. Deretter ble det foretatt en synkronisert plongering av kanonen på vognene samtidig som vognkommandøren i tårnet hilste stramt til sin stolte svarte beret for kavaleriet. Alt gikk bra, og vi pustet lettet ut.

Utover i september ble det en ny omgang på skytebanen ovenfor Andselv med garand (SLG) og det nye automatgeværet AG-3. Med bjerker som begynte å gulne følte en god del av oss at vi var på vei til å bli veteraner i eskadronen.

3. tropp paraderer på flystripen Bardufoss. Brigadens dag 1. september 1968. Foto Kristian S. Tuster

Brigadens dag 1. september 1968 på Bardufoss. Brigadesjef oberst Ivar Frøystad på podiet med løytnant Karl Anton Langbakk i tårnet på vogn 31. Foto Kristian S. Tuster Mer skyting ble senere foretatt i en spennende stridsløype i området. Med våre personlige MP40 (Schmeisser) maskinpistoler skjøt vi etter tur på oppdukkende mål trukket ved hjelp av wire av skytelederen. På dag to på banen hadde det falt snø om natten så vi merket at «dimmemåneden» oktober sto for tur.

Undertegnede utførte sin førstegangstjeneste på Patton tank M48 ved Brig N frem til primo oktober 1968, sammen med mange andre i samme kontingent. Alt dette skjedde utrolig nok for hele 53 år siden og kan således skrives inn i brigadens rike og stolte minnebok som en del av historien til Brig N. På den bakgrunnen må vi som tjenestegjorde få lov til å mimre og kanskje smykke oss med den stolte hederstittelen «brigadeveteraner - Patton tank M48».

For mer info om den middelstunge stridsvogn Patton tank M48, følg linken: www.soldierswalkmemorialpark.com/the-patton-tank. html