Ros Info by Marianne Stokke

info Tema

Avhengighet - når maten styrer • Diabetes • Doping • Megareksi

2/11 w ww. n ettros. no

ROS samtalegrupper:

Gjenkjennelse og selvinnsikt

Må bare ha det... Foto: melk.no

Hva vil det si å være avhengig? Ekspertene snakker om forskjellen mellom å «ville ha» og «måtte ha». Når trangen til noe blir så stor at det kjennes umulig å stå imot, har du antagelig et avhengighetsproblem. Ofte skyldes slike «må ha» behov tidligere, positive erfaringer. Du begynner kanskje med å overspise fordi du opplever at mat roer deg ned, men etter en tid er løsningen blitt et nytt problem. Etter hvert vil den spiseforstyrrede atferden fortrenge andre aktiviteter som du tidligere satte stor pris på. Både å spise og å ikke spise kan oppleves som en slags rus. Derfor er det ikke så rart at spiseforstyrrelser, alkohol og andre rusmidler er sterkt knyttet sammen. Et viktig skritt på veien til å bli frisk av en spiseforstyrrelse, er å erkjenne at du har et problem og bare du selv kan få til endringer – og at du trenger og må ta imot hjelp. Husk at du bestemmer over deg og ditt liv!

Nyt sommeren.

info Informasjonsblad for ROS Rådgivning om Spiseforstyrrelser Styrets leder: Lene Aas Tlf. 959 12 973 E-post: leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær/ informasjonsansvarlig: Ingjerd Strøm Skreien Tlf. 55 32 62 60 Mobiltlf: 48 22 05 24 E-post: red@nettros.no Landsdekkende rådgivningstelefon: Mandag-fredag kl. 09.30-14.30 Tlf. 948 17 818 E-post: info@nettros.no ROS Senter for Spiseforstyrrelser i Hordaland Lungegårdsbakken 1B, 5015 Bergen

•INFO

Mandag kl. 13-19 Tirsdag, onsdag, torsdag og fredag: kl. 9-15 Tlf. 55 31 01 90 E-post: bergen@nettros.no Regionkontakt ”Ambulerende likemann” Øst/Nord Lill Ann Welhaven Holm Tlf. 907 44 510 e-post: region1@nettros.no ROS fylkes/lokallag

Oppland Kontaktperson: Marthe Løkken Tlf. 926 93 611 Telemark – Bø Kontaktperson: Solfrid Bratland-Sanda Tlf. 934 13 863 Rogaland Kontaktperson: Trygve Gjevær Pedersen Tlf. 980 12 432

Oslo/Akershus Kontaktperson: Trine Merethe Buer Tlf. 976 56 210

Støtteannonser: Faktureringsservice Sør As Tlf. 32 24 44 33 Faks: 32 24 44 34 E-post: faktserv@faktserv.no

Finnmark - Vadsø Kontaktperson: Kari Mette P. Foslund Tlf. 934 33 546

Trykk: Netprint Grafisk Team as

Troms – Harstad Kontaktperson: Hilde Lilleng Tlf. 416 66 320 Buskerud – Drammen Kontaktperson: Linn-May Burger Tlf. 32 81 24 94

Artikler kan gjengis med tillatelse og henvisning til ROS-info. ROS-info nr. 2/2011 kommer ut i september. Frist for innsending av bidrag er 1. august.

INNHOLD ROS INFO NO 2/2011

Hva er avhengighet? Hjernens reaksjon på mat har mange likhetspunkter med alkohol og nikotin.

Mat og følelser Ulike følelser gir lyst på forskjellige sorter mat, konkluderer amerikansk forsker.

Endringsprosessen Veien til å bli frisk av spiseforstyrrelsen går i faser.

Rusmisbruk og spiseforstyrrelser henger sammen Unge med spiseforstyrrelser, særlig bulimi, bruker mer rusmidler enn andre i samme aldersgruppe.

En av fire med diabetes har spiseproblemer i ungdomsårene Mange dropper å ta insulin som en bevisst metode for å gå ned i vekt.

Doper seg for å forandre kroppen Gutter bruker doping for å få en «idealkropp».

Gutten som ikke ville ete Arild Nyquist hadde anoreksi lenge før noen snakket om spiseforstyrrelser.

Diabetes i kropp og sinn Frem til nå har de psykologiske sidene ved kronisk sykdom blitt sett på som negative følgetilstander.

Endelig overskudd til å være meg selv igjen Ønsket om å gå ned noen kilo førte til et fem år langt mareritt.

Styrer maten deg? For å komme ut av overspisingen må du ta utgangspunkt i om indre smerte, skam og kaos.

18 19 22

Kurs: Kropp og følelser

Ødelegger meg selv, vet det Fra livet med diabetes i ord og bilder.

Samtalegrupper: Gjenkjennelse og selvinnsikt

ROS-kalenderen

•INFO

Hva er avhengighet? De fleste tenker på rusmidler når vi snakker om avhengighet. Men det er mulig å bli avhengig av andre ting enn dop. Mat, for eksempel.

Avhengighet griper inn i grunnleggende hjernefunksjoner. Det er velkjent at rusmidler, enkelte medikamenter og andre kjemiske stoffer kan skape avhengighet. Hjernens reaksjon på mat har mange likhetspunkter med alkohol og nikotin. Enkelte typer atferd, for eksempel spill og internett-bruk, kan trigge de samme mekanismene for avhengighetsutvikling. I hjernen skapes det en belønningsreaksjon når man opplever noe godt – på engelsk «liking». Enkelte slike opplevelser kan skape et ønske om å gjenta handlingen – på engelsk «wanting». Du ønsker deg mer av det du nettopp har fått. Denne mekanismen regnes for å være sentral både for menneskers overlevelsesevne og for utvikling av avhengighet.

Belønningssystem Like etter fødselen får barnet melk fra brystet. Barnet begynner å suge, en handling som er viktig for at barnet skal overleve. Oppgaven til hjernens belønningssystem er å lære barnet at

•INFO

det er viktigere å suge enn for eksempel å sprelle med beina. De signalene som motiverer babyen til å gjenta sugingen, må være kraftige for å sikre at barnet husker sugingen, ønsker å gjenta den – og dermed overlever. Slike naturlige handlinger som er sentrale for overlevelsen, som å spise, drikke, samhandle sosialt, ha sex og gi omsorg til avkom, preges inn i hukommelsen fordi de ved hjelp av hjernens «belønningssystem» tillegges større betydning enn andre handlinger. Etter hvert som hjernen modnes, vokser det fram andre hjerneområder som demper og regulerer de mer umodne delene av hjernen: «Å spise er godt, og det er veldig nødvendig, men nå må jeg faktisk gjøre noe annet.»

Utvikling av avhengighet Rusmidler og visse typer atferd virker på de samme signalveiene i hjernen som det sugingen gjør hos et spedbarn, men reaksjonene som skapes er kraftigere enn de som framkalles av naturlige stimuli. Dersom inntak av et

rusmiddel eller en atferd gjentas flere ganger, kan de biologiske prosessene som gir «wanting» og «liking» utvikle seg motsatt av hverandre. Trangen til å ruse seg på mat («wanting») blir sterkere, mens den positive rusopplevelsen («liking») stadig svekkes.

Venner minner Selv når en person har sluttet å bruke rusmiddelet eller har endret atferd, kan vedkommende også senere gå tilbake til «gamle vaner» selv om det er lang tid siden sist. Dette skjer gjerne dersom man kommer i visse situasjoner eller følelsesmessige tilstander som minner om tidligere erfaringer – og der dette utløste en bestemt type atferd, for eksempel en overspisingsepisode. I likhet med spiseforstyrrelser, har enkelte en arvelig disposisjon for å utvikle avhengighet. I tillegg vil ytre omstendigheter og sosiale forhold bidra til en eventuell avhengighetsutvikling.

Kilde: Folkehelseinstituttet

Ute av kontroll

Mat og følelser

– Matavhengighet handler om gjentatte ganger totalt mangel på kontroll. Vi fortsetter å spise til tross for store psykiske og fysiske konsekvenser. All tankevirksomhet dreier seg om hvor kan jeg kjøpe, når kan jeg kjøpe, hvor skal jeg spise, når skal jeg spise. Det krever enormt mye planlegging og tankemessig konsentrasjon, sier avhengighetsterapeut Tone Glestad, som tror tilstanden er nært knyttet til bulimi og anoreksi. - Det utvikler seg rituelle handlinger rundt dette. Vi slutter å gjøre ting vi syntes var hyggelig før og foretrekker heller å være alene med rusmiddelet, sier terapeuten.

I en amerikansk undersøkelse førte 500 personer dagbok over følelser og matinntak.

Kilde: klikk.no/helse

Avhengighet er i medisinsk forstand et syndrom, en tilstand som er preget av fysiologiske, kognitive og adferdsmessige fenomener der bruken av en substans, en klasse av substanser eller en adferd, som en gitt person gir en høyere prioritet til fortrengning av annen adferd som han eller hun tidligere syntes hadde stor verdi.

Sinne ga lyst på kjøtt, på mat som man måtte tygge, mat som var sprø. Kanskje har det noe med at du tar ut sinne ved å tygge hardt? Tristhet ga lyst på koffein og sukker. Kanskje fordi det er naturlige oppkvikkere som vanligvis aktiverer og gir litt oppstemte følelser? Stress ga sug etter salt mat som potetgull, forskeren påstår det er fordi binyrene (som produserer stresshormonet adrenalin) ofte sender ut salt-sug signaler. Kriser og store forandringer ga sug etter myk og søt mat som vaniljekrem og is. Dette er mat vi gjerne forbinder med barndommen, og i vanskelige perioder kan det være lett å søke trøst i minner om enklere tider. Seksuell frustrasjon ga sug etter mat med mye karbohydrater, mat som kjeks og brød, som fyller magen fort og gir tilfredsstillelse. Sjalusi ga sug etter mye mat, uansett hva slags mat man spiste.

Kilde: Wikipedia Kilde: Illinois Institute for Addiction Recovery

•INFO

En av fire med diabetes har spiseproblemer i ungdomsårene Insulin er et veksthormon, og undersøkelser viser at unge kvinner med type-1 diabetes i gjennomsnitt veier syv kilo mer enn sine jevnaldrende. Tekst: Trude E. Henrichsen

Disse jentene er selvfølgelig like opptatt av klær, kropp og utseende som andre. Dette gir automatisk et større slankepress. Forskning viser også at rundt 25 prosent av disse ungdommene i aldersgruppen 12-19 år sliter med en eller annen form for spiseforstyrrelse. Tilsvarende tall i den friske befolknin-

gen ligger mellom to og seks prosent. Psykolog Ane Wilhelmsen-Langeland ved Universitetet i Bergen/Institutt for Psykologisk Rådgivning bekrefter at mange dropper å ta insulin som en bevisst metode for å gå ned i vekt. – Høyt blodsukker gir hjernen signaler om at «jeg er mett». Samtidig gjør det at sukkeret går rundt i blodet i stedet for ut i cellene og næringsstoffene forsvinner ut gjennom urinen. Dette er en veldig farlig slankemetode som kan gi senkomplikasjoner i ung alder. Unge kvinner er blitt svaksynte eller blinde før de fyller tretti fordi de i flere år har benyttet dette som en slankemetode. Samtidig understreker psykologen at det da er snakk om svært høyt blodsukker over mange år.

Finne balansen – Hva er grunnen til at ungdomstiden

Om diabetes Norge og Norden er blant de landene i verden som har høyest forekomst av type 1 diabetes. Antallet har økt de siste årene. Type 1 diabetes skyldes mangel på insulin, som er nødvendig for å regulere blodsukkeret. Hos personer med type 1 diabetes har kroppens eget immunforsvar, gjennom en såkalt autoimmun reaksjon, ødelagt de cellene som danner insulin. Et typisk symptom er økt tørste fordi

•INFO

blodsukkeret er så høyt at sukker skilles ut i urinen. Da skilles det også ut unormalt mye vann og man blir tørst. Andre symptomer er vekttap og trøtthet. Type 1 diabetes oppstår ofte i barne- og ungdomsårene, men kan oppstå i alle aldersgrupper. Type 2 diabetes er i sterk økning over hele verden. Kjennetegnet ved ubehandlet type 2 diabetes er både høyt blodsukker og ofte også høyt insulinnivå. Kroppen prøver å regulere ned det høye blodsukkeret ved å øke insulinproduksjonen. Den som rammes får ofte ingen symptomer før følgesykdommene begynner å vise seg. I denne perioden kan imidlertid type 2 diabetes avdekkes ved å måle blodsukker.

Media er med på å øke slankepresset og høyne statusen ved å ha en slank og veltrent kropp.

Type 2 diabetes ser ut til å være en del av et stoffskiftesyndrom (metabolsk syndrom). Sykdommen kjennetegnes blant annet også av tendens til høyt blodtrykk og forstyrrelser i fettstoffer i blodet. Et forstadium til type 2 diabetes er nedsatt glukosetoleranse, blodsukkeret (glukose) holder seg høyt i lengre tid enn normalt etter måltidene. Spiseforstyrrelser kan være en vond «følgesvenn» til diabetes. Noen med diabetes utvikler et anstrengt forhold til mat og kropp. Dette kan være utløst av diabetes i seg selv, men også av helt andre forhold. For enkelte – ved både type 1- og type 2-diabetes – ender dette med utvikling av spiseforstyrrelse. Diabetesforbundet har gitt ut et eget hefte, «Spiseforstyrrelser ved diabetes. Forekomst, diagnostikk og behandling». Kilder: www.fhi.no, www.helsenorge.no

oppleves som spesielt utsatt i forhold til spiseforstyrrelser? – Først og fremst er det mye som skjer med kroppen, både hormonelt, fysisk og psykisk. Så vidt jeg vet, finnes det lite forskningsmateriale på hvordan situasjonen er for gutter, men jenter opplever nok et høyere krav i forhold til utseendet sitt. Media er med på å øke slankepresset og høyne statusen ved å ha en slank og veltrent kropp. Ane Wilhelmsen-Langeland viser til at mange med diabetes sliter med å finne balansen mellom å spise mindre, trene mer og justere insulindoseringen. Andre forsøker å slanke seg ved å droppe insulin og på den måten gå ned i vekt uten å anstrenge seg. – En annen årsak til spiseproblemer kan være at mange har fått ødelagt kroppens reguleringsmekanismer ved at de er oppdratt til ikke å spise ved for høyt blodsukker. Mat og spising styres da ikke lenger naturlig ut fra lyst og sultfølelse, slik det er hos de fleste som ikke har diabetes. Blodsukkerverdien har ofte vært avgjørende

for hva og når det har vært tid for å spise, sier hun.

Fellestrekk – Er det noen felles trekk hos dem som sliter med spiseforstyrrelser? – Ofte er det «flinke» jenter. De er ofte opptatt av å ha kontroll, for eksempel over matinntaket, blodsukkeret, vekten eller hvordan folk ser på dem. Noen kan også ha større drivkraft til å gå ned i vekt enn å sette insulin og på den måten regulere blodsukkeret. Lysten til å mestre vekten kan overstyre frykten for alvorlige senkomplikasjoner. Den store utfordringen er å utvikle et psykologisk behov for å ta insulin. Målet må være noe mer enn å gi fysiologisk gevinst på sikt. – Hva kan gjøres for å oppdage de som gambler med å ta for lite insulin? – En av utfordringene er at det kan ta tid før blodprøver avslører at de har et problem. Helsepersonell er ofte heller ikke klar over at spiseforstyrrelser er utbredt hos mange med diabetes. Det er ikke nok å ha fokus på det tekniske rundt sykdommen. Ønsker, lyster, behov – det handler om så mye mer enn bare å

måle blodsukker og sette insulindoser.

Obligatorisk spørsmål Psykologen viser til at en legetime er kort, og at det er liten tid til å snakke om alle psykologiske prosesser sykdommen fører med seg. Kontrollen er som regel knyttet opp mot om man har vært flink eller ikke flink, sett i forhold til blodsukkerverdien. – Dette er en lite konstruktiv metode for å gi tilbakemelding, og den blir lett knyttet opp mot selvfølelsen. Når vi vet at én av fire jenter med diabetes sliter med spiseproblematikk, bør et obligatorisk spørsmål ved hver diabeteskontroll med unge jenter være: «Har du bevisst latt være å sette insulin for å slanke deg?» Dette kan være en enkel måte å fange opp «potensielle» slankere og gi dem den veiledningen de trenger for å unngå å ta i bruk skadelige metoder. Det går fint an å gå ned i vekt med diabetes. Utfordringen er å lære seg å tilpasse insulindosen til matinntaket og aktivitetsnivået, sier psykolog Ann Wilhelmsen-Langeland, som selv har type-1 diabetes.

Diabetes i kropp og sinn I en fersk doktorgradsavhandling om de psykologiske sidene ved type 1-diabetes, dokumenterer psykolog Jon Haug at det eksisterer en uløselig sammenheng mellom den kroppslige skaden og de psykologiske utfordring ene som er knyttet til sykdommen. Frem til nå har de psykologiske sidene ved kronisk sykdom blitt sett på som negative følgetilstander. Haug prøver å få å frem at det er en særegen psykologi som er knyttet til sykdommen. Han peker på at den store psykologiske utfordringen er å erstatte reguleringssystemet til kroppen. Det mulig å beregne karbohydratinnholdet i det

man spiser, og til en viss grad fastsette hvor mye insulin som trengs ved fysisk aktivitet. Langt vanskeligere, og nesten umulig er det å beregne hvordan et skiftende humør og vekslende sinnsstemning påvirker insulinbehovet. Følelsesmessige forhold og vekslende insulinfølsomhet kan ikke kontrolleres og reguleres på samme måte som brødskiver og karbohydrater. Insulininjeksjonene som gjennomføres hver dag kan derfor bli gale, og dette skaper blodsukkersvingninger utenfor normalområdene. Det kan også være vanskelig å skille angstanfall fra fysiske reaksjoner på lavt blodsukker, påpeker Haug. Han mener også at trusler om komplikasjoner bare skaper mer usikkerhet og angst. I stedet må man fokusere på det positive. Kilde: www.nhi.no

•INFO

Endelig overskudd til å være meg selv igjen I fem år har hun bevisst latt være å ta insulin for å slanke seg. – Hadde legen hjulpet meg da jeg ba om hjelp, ville jeg ikke havnet i dette marerittet, sier 19-åringen som ønsker å være anonym. Tekst: Trude E. Henrichsen

Det begynte med at hun brakk beinet før hun skulle begynne i niende klasse. Etter to måneder med mindre aktivitet hadde hun lagt på seg ti kilo. – For å ta av igjen, begynte jeg å spise mindre. Feilen var at jeg fortsatte å ta samme mengde insulin. Resultatet ble at jeg bare måtte spise enda mer på grunn av følinger. Det gikk så langt at jeg fikk insulinsjokk på skolen to ganger, forteller hun. Beskjeden på barneavdelingen i Tønsberg var at hun måtte spise mer. Ingen fortalte henne at hvis hun spiste mindre, måtte hun også ta mindre insulin. Vekten fortsatte å krype oppover, og et år som utvekslingsstudent i Frankrike gjorde at nye kilo satte seg. – Da jeg reiste hjem på påskeferie, hadde jeg bestemt meg: Nå ville jeg gå ned! Vekten slet på meg, både fysisk og psykisk. Jeg har alltid vært glad i å trene og har holdt på med både fotball og dans. At jeg nå hadde så mange ekstra kilo å dra på, slet ikke minst på

•INFO

humøret. Målet var ikke å gå ned mye og fort, men å få hjelp å bli kvitt noen av de ekstra kiloene jeg hadde lagt på meg. Derfor bestilte jeg time hos legen og ba om råd til hvordan jeg kunne gå frem. Da jeg fikk til svar at «noen er tynne, andre ikke» og jeg måtte akseptere «hvordan jeg var», hadde jeg fått nok. Jeg ville gå ned i vekt, og jeg skulle klare det på egen hånd!

Ingen spørsmål I Frankrike møtte hun en jente som fortalte om hvordan hun slanket seg ved å droppe å ta insulin. – Jeg syntes det hørtes for ekstremt ut, men nå begynte jeg å tenke over det hun hadde fortalt. Det hadde tydeligvis virket. Snart var planen klar: Jeg begynte å trene enda hardere, samtidig som jeg reduserte insulindosen. Allerede etter en uke viste vekten mindre. Plutselig forsto jeg sammenhengen mellom insulin og matinntaket, og kampen var i gang. Jeg begynte å ta mindre og mindre insulin. Etter hvert fikk jeg det for meg at jeg skulle veie mindre om kvelden enn om morgenen. Seks uker senere hadde jeg tatt av mange kilo og folk applauderte rundt meg. – Var det ingen som stilte spørsmål ved at du gikk så fort ned? – Nei, alle var glade på mine vegne. De visste at jeg trente hardt og selv om blodprøven viste høye verdier, var det foreløpig ikke alarmerende. Til slutt gikk det så langt at jeg i en periode ikke klarte å holde på maten, men kun drakk melk.

Som i en rus – Hvordan klarte du å være i så elendig form og likevel løpe flere kilometer daglig?

Svaret kommer kontant med en liten latter: – Det gikk på viljen! Har jeg først bestemt meg for noe, pleier jeg å gjennomføre det. Endelig hadde jeg fått til å slanke meg, og stadig fikk jeg komplimenter om «hvor flink jeg var« og at det var «fint at jeg hadde fått kontroll på diabetesen min». Selv om blodsukkermåleren stadig viste «high», lå blodprøven (HbA1c) på 12. I ettertid har hun tenkt at hun må ha sett syk ut, men siden hun «gjorde alt hun skulle» var det liksom ingen grunn til å reagere. – Jeg var som drevet av tanken på å bli tynnere og å være «flink». Alle komplimentene det medførte, ga meg nesten en slags rusfølelse. Hverdagen besto kun av skole, trening og søvn. Bekymringene kom først da jeg begynte å få problemer med å gå i trapper. Da forsto jeg at dette gikk på helsa løs! Gjennom en amerikansk nettside kom hun i kontakt med andre som slet med diabetes og spiseforstyrrelser. – Jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe og sendte en mail til diabetessykepleieren min. Dermed fikk hun time på Regional enhet for spiseforstyrrelser (RASP) på Ullevål. Problemet var at de ikke hadde noen erfaring med diabetes. – Noe av det første psykologen sa da han så meg, var at jeg hadde vært heldig som var kommet inn så tidlig. Tross alt var jeg ikke så tynn, mente han.

Livsnødvendige mål I dag går hun til jevnlig kontroll på Norsk Diabetikersenter i Oslo, hvor hun blant annet er til samtale med psykolog. Fremdeles sliter hun med spiseforstyrrelser og å ta nok insulin, men formen er bedre og mye av energien

Ta ikke nei for et svar, er rådet fra 19-åringen til andre som føler ubehag med kroppen sin og opplever ikke å bli tatt på alvor av legen. – Gå heller en runde til for å få riktig hjelp.

møtt henne på en annen måte den gangen hun ba om hjelp til å gå ned i vekt, ville alt vært annerledes. Hadde hun visst hva det førte til, ville hun aldri ha begynt å kutte ut insulin for å slanke seg. – Først nå etter fem år, begynner jeg å få overskudd til å være meg selv igjen. Artikkelen har stått på trykk i Diabetes nr. 3/2011.Gjengitt med tillatelse.

er tilbake. På det verste ble det vurdert å legge henne inn på psykiatrisk avdeling. Løsningen ble i stedet at moren sykmeldte seg på heltid for å bli hjemme med henne. – Jeg tror ikke hun var ute en eneste gang alene i hele fjor. Plutselig ble jeg som mammas lille baby igjen, utbryter 19-åringen. – Hun måtte gjøre alt for meg. Siden det ble avslørt at jeg blandet ut insulinet, fikk hun jobben med å måle opp insulin til hvert måltid. Hun bestemte hva jeg skulle spise og kjørte og hentet meg til skole og trening. Fremdeles trekker hun opp insulin i sprøyten og sørger for at jeg spiser nok når vi i sammen, men hun trenger ikke lenger passe på meg hele tiden. I dag, nå som kroppen får mer insulin, har jeg mer energi og klarer å komme meg på skole og trening på egen hånd. Avtalen med psykologen er at jeg ikke skal veie meg så lenge buksestørrelsen passer. han har også lært meg å sette opp konkrete mål å jobbe mot. Jeg har slitt en del med syreforgiftning, men nå har jeg ikke vært innlagt på sykehuset siden november.

Styrke i konkrete planer – Hva tenker du om veien videre? – Jeg er ikke frisk ennå, og vil gjerne

ned noen kilo i vekt. Fremdeles hender det at jeg dropper insulin før lunsj, men jeg har sluttet å tenke mat og kalorier i alt jeg ser. Dessuten har jeg forstått alvoret i det jeg har holdt på med. En av gangene jeg våknet etter å ha vært innlagt sa legen: «Vi klarte å redde deg nå, men det er ikke sikkert neste gang.» Det har fått meg til å reflektere over situasjonen. Hun vil gjerne få egen familie og leve et godt liv, understreker hun. En annen stor motivasjon for å få kontroll over spiseforstyrrelsen, er ønsket om å bli lege. – Jeg tror det er veldig viktig å tenke ut konkrete grunner for at situasjonen skal bli bedre. Det hjelper ikke kun å tenke av helsemessige årsaker, det gjelder å finne kortsiktige og realistiske mål. Jeg tror jeg alltid vil være opptatt av vekt, men at andre verdier enn kropp og utseende vil bli like viktige når jeg blir eldre. Selv om jeg har gått flere år med for lite insulin, har jeg vært heldig og ikke fått fysiske senskader. Det som er leit å tenke på, er at jeg egentlig allerede skulle ha gått første året på universitetet. Nå bruker jeg over to år på å bli ferdig med det siste året på videregående. Hun er sikker på at hvis legen hadde

HbA1c Mengden av HbA1c er et uttrykk for hvor høyt blodsukkeret har vært de siste månedene. Det kan dermed gi informasjon om blodsukkerreguleringen bør endres hos en person med diabetes. HbA1c kan måles ved medisinske laboratorier eller hos fastlegen. Anbefalt HbA1c nivå ligger mellom 7 og 7,5. Den viktigste grunnen til at blodsukkeret skal holdes lavt/normalt er at dette forebygger komplikasjoner av diabetes på lang sikt. Høyt blodsukker kan over år medføre problemer med nervesystemet, øke risikoen for hjerteog karsykdommer, gi nyreskade samt øyenskader.

•INFO

Ødelegger meg selv, vet det Riftene i ganen ser du ikke, men de er der og de svir. De er ømme og minner meg på hva jeg gjør med meg selv. Riftene kommer når neglen på langfingeren skraper bort i den tynne huden i ganen i det jeg presser fingrene hardt ned i halsen i et siste desperat forsøk på å få ut maten jeg slukte for å dempe suget. AV Målfrid J Frahm Jensen

Sprekkene i munnvikene synes. Ser det selv foran speilet. Sprekkene kommer fra oppkast og hardhendte fingrer som jobber overtid med å få maten (les uroen) ut og bort fra min kropp.

så å glemme slag. Blir redd. Får angst. Får dødsangst. Spiser.

Tannlegen ser emaljen på tennene er slitt, fordi magesyren som skyller gjennom munnhulen når jeg fremkaller oppkast tærer på den, og jeg i søvne og drømme gnisser tenner. Tannlegen ser det.

Smertefullt svir det i øvre del av magen når jeg legger meg. Legger hånden min over. Klemmer forsiktig for å dempe ubehaget. Det brenner i halsen, i spiserøret. Jeg er sår og nummen i munnen etter oppkast. Magen er utspilt. Krøller meg sammen. Det gjør så vondt. Veldig vondt. Smerten ser du ikke. Ingen ser den.

Fordøyelsen er i ulage. Det ser du ikke. Jeg er kvalm. Har problemer med eliminasjonen. Maten vet ikke lenger om den skal opp eller ned. Mineralbalansen er i ubalanse. Det kan ingen se. Kroppen min får ikke det den trenger. Blodsukkeret er høyt. Klarer ikke å sette insulin. Orker ikke. Vil ikke. Kjenner hjertet gå for fort. Slå dobbelslag, for

Hele kroppen min verker. Muskulaturen i skuldre, nakke og hals er stiv, øm og vond etter jeg så altfor ofte i fortvilelsen har stått krumbøyd over toalettskålen med fingrene i halsen og jobbet iherdig for å få bort det som ikke går bort. Det jeg ikke får bort. Jeg ødelegger meg selv, vet det, og klarer ikke å la være.

•INFO

Teksten er hentet fra boka «Livet med diabetes i ord og bilder» - Norges Diabetesforbund 2009

Endringsprosessen For å bli frisk av spiseforstyrrelsen, må du gjennom en endringsprosess. Slike endringsprosesser ser ut til å gå gjennom bestemte faser. I begynnelsen prøver du gjerne å fortrenge problemet. I samarbeid med en behandler vil du etter hvert kunne se at det er mulig å gjøre noe med problemet og vil begynne å tenke på hvordan problemet kanskje kan håndteres. Etter en tid med aktive handlinger som gir ønsket resultat, blir det ofte en utfordring å opprettholde gevinsten som er oppnådd gjennom prosessen. Derfor vil det også ofte være aktuelt med en vedlikeholdsfase. En slik trinnvis tilnærming brukes mye i røykesluttarbeid og blant personer som har misbruksproblemer, men benyttes også i stadig større grad når det gjelder spiseforstyrrelser. Det er viktig å etablere en god allianse med likeverd og respekt mellom behandler og den som har en spiseforstyrrelse.

Fase 1 ”Hun hadde i lengre tid kastet opp nesten hver eneste dag. Dette hadde hun startet med etter at hun ikke lenger klarte å beholde den samme vekten som i ungdomsårene. Hun lot ikke dette gå ut over blodsukkerreguleringen, og hadde ikke vært inne på tanken om å unnlate å sette insulin. Det var derfor ingen som visste om at hun benyttet denne «slankemetoden» – verken de hun levde sammen med eller det helsepersonellet hun gikk til.

Fase 2 ”Tanken på at hun måtte kaste opp det hun spiste fikk etter hvert en tvangspreget karakter. Nesten uansett når hun spiste så måtte hun kaste opp etterpå. Dette førte til at hun spiste store

mengder raskt absorberbare karbohydrater – ikke først og fremst fordi hun hadde lyst på det, men hovedsakelig fordi dette gjorde det enklere å kaste opp det hun hadde spist. Blodsukkeret ble stadig vanskeligere å regulere, og HbA1c- verdiene begynte å stige. Hun bestemte seg for å slutte med dette, men klarte det ikke. Hun innså derfor at hun var fanget i et farlig mønster, og oppsøkte på eget initiativ en psykolog som hun visste hadde erfaring med diabetes og spiseforstyrrelser.

Fase 3 ”I regelmessig samarbeid med psykologen tok hun etter flere samtaler tak i hovedproblemet – nemlig bestemmelsen om at hun skulle slutte med det hun holdt på med. Det var altså ikke det at hun kastet opp det hun hadde spist som var det egentlige problemet, men derimot bestemmelsen om at hun skulle slutte med det. Denne bestemmelsen traff hun hver eneste kveld når hun gikk til sengs. Hun bekreftet bestemmelsen når hun våknet om morgenen, men straks hun begynte å spise frokost «glapp» besluttsomheten og hun la på ny opp til at hun skulle kaste opp det hun hadde spist. I begynnelsen virket denne måten å omdefinere problemet på ganske meningsløs ut for henne – hun skulle bestemme seg til ikke å bestemme seg for å kaste opp? Hun skulle bestemme seg til å spise det hun hadde lyst på først når hun var i situasjonen? Hun tvilte sterkt på at dette vil holde, men hun valgte å gjøre et aktivt forsøk. Allerede den første dagen etter at hun hadde truffet denne nye bestemmelsen gjorde hun en ny erfaring – hun spiste frokost uten

at hun behøvde å kaste opp etterpå. Hun spiste brød med syltetøy fordi det var syltetøy hun hadde lyst på akkurat den morgenen. Hun hadde glemt hvordan lysten på syltetøy faktisk kjentes ut fordi syltetøy tidligere alltid måtte kastes opp fordi det var så blodsukkerstigende og vektøkende. Denne erfaringen ble avgjørende for henne selv om hun mange ganger i ukene framover ble grepet av panikk ved tanken på at hun vil bli stor og tykk når hun ikke kastet opp det hun spiste fordi hun har lyst på det. Ble denne panikkfølelsen sterk klarte hun ikke å beholde maten hun hadde spist, og hun kastet det opp igjen. Toleranse for slike «glipper» ble et nytt problemtema som krevde tid og bearbeiding i samarbeid med psykologen, men gradvis ble det lettere å holde tak i de gode erfaringene: Hun hadde kommet over i vedlikeholdsfasen. Kilde: Spiseforstyrrelser ved diabetes. Forekomst, diagnostikk og behandling. NORGES diabetesforbund.

Rusmisbruk og spiseforstyrrelser Unge med spiseforstyrrelser, særlig bulimi, bruker mer rusmidler enn andre i samme aldersgruppe. Omvendt gjelder det samme: Unge med rusmiddelproblemer viser større grad av spiseforstyrret atferd enn annen ungdom.

Kilde: www.dobbeldiagnose.no, www.helsebiblioteket.no

Jenter og kvinner med bulimi misbruker både alkohol og narkotika i større grad enn friske jevnaldrende. For anoreksi er bildet motsatt: De bruker i gjennomsnitt færre rusmidler enn normalbefolkningen. Røyking ser ut til i en viss grad å samvariere med spiseforstyrrelser/spiseforstyrret atferd, misnøye med kroppen, vektfobi, lav selvfølelse samt sosial utrygghet. Kvinner med diagnostisert bulimi eller med bulimisk spiseforstyrret atferd misbruker og/eller opplever negative konsekvenser av alkohol i større grad enn andre kvinner. Det samme gjelder for bruk av narkotiske stoffer.

Også gutter Blant ungdom er problematferden likere

•INFO

fordelt mellom kjønnene. Hos gutter og jenter fra 10 til 20 år er det en sammenheng mellom slankeatferd, bulimisk atferd og kroppsmisnøye – og røyking, drikking og bruk av dop. Sammenhenger mellom spiseforstyrret atferd og bruk av rusmidler er til dels like sterke eller sterkere for guttene som for jentene. Uavhengig av kjønn og alder ser det ut til at spiseforstyrrelsene utvikles først og rusmiddelproblemene kommer senere. Årsaken til sammenhengen er ikke klarlagt, men det finnes flere teorier: – Mennesker med impulsive personlighetstrekk er utsatt for begge typer lidelser. – Både bulimi og rusmisbruk kan fungere som selvmedisinering mot depresjon.

– Rus kan hjelpe personer med spiseforstyrrelser å takle sosial angst. – Dysfunksjonelle familieforhold kan ligge bak begge lidelser. – Avhengige personlighetstrekk kan ligge bak både rus- og spiseforstyrrelser. Allmennleger er ofte de første som kommer i kontakt med pasienter med både rusproblemer og spiseforstyrrelser. Fastlegen bør derfor være på vakt overfor den høye samsykeligheten og teste for begge lidelser når de avdekker én av dem. Legen bør være ikkedømmende i sin tilnærming og kartlegge tidligere og nåværende rusmisbruk gjennom samtale og se etter fysiske tegn på bruk av rusmidler.

Doper seg for å forandre kroppen Gutter bruker doping for å få en «idealkropp». – Ti til tjue prosent av mine innlagte pasienter med spiseforstyrrelser har misbrukt anabole steroider. Det fortalte spesialist i allmennmedisin Andreas Holund i sitt innlegg «Spiseforstyrrelser, dop og rus - utfordringer i allmennpraksis» under den første nordiske konferansen om kroppspress og spiseforstyrrelser hos gutter og menn, arrangert av ROS høsten 2008. Guttene som utvikler en dopingrelatert spiseforstyrrelse har ofte dårlig selvfølelse. De er besatt av sin egen kropp og de kombinerer dop ingmidler med såkalt «deffing», definering av muskelmasse ved å få mindre underhudsfett. Som for jenter handler spiseforstyrrelser for gutter også om en avspeiling av kulturen – reklame, media, idrett, skjønnhetstyranni og at kropp i det moderne samfunnet har blitt ensbetydende med vellykkethet. I dagens samfunn bygges også identiteten til mange unge rundt kropp og gutter sammenligner seg ofte med undertøysmodeller. Førsteamanuensis Bjørn Barland bekrefter tendensen. – Spiseforstyrrelsen går ut på å bygge seg selv. Å bygge en kropp for å fremstå som en vinner.

Mange likhetspunkter Likhetspunktene mellom såkalt «megareksi» og andre former for spiseforstyrrelser er slående: De unge guttene har få venner, de har et lavt selvbilde og et forvrengt kroppsbilde. Og de påstår hardnakket at de har kontroll på det de driver med. Hverdagen er preget av å dyrke en beinhard diett, kombinert med trening og dopingmidler. Rapporten «Kroppspresentasjon og andre prestasjoner» viste at de som doper seg opplever et sterkere krav fra venner og kjærester om å ha en «modellkropp». Bjørn Barland trekker også frem utviklingen av barns leker, som han mener viser at vi har endret vårt syn på «idealkroppen». Barbiedukkene har i mange år fått kritikk for å fremme et usunt kroppsideal og dermed bidra til spiseforstyrrelser hos unge jenter. Guttenes «mannehelt» er ofte muskuløs. Heltemot og vinnertype blir knyttet direkte til kropp på en annen måte enn før, sier Barland.

•INFO

Gutten som ikke ville ete Arild Nyquist har skrevet følsomme og presise portretter av seg selv som ung mann uten mat, men med sprit og piller. Verden er fæl, og han sulter seg for å hamle opp med den.

Forfatteren selv er sikker: Angsten og nedstemtheten kom først. Ekspertene gir ham støtte: Forut for utviklingen av spiseforstyrrete symptomer finnes det som regel et ungt menneske som ikke er tilfreds, skriver psykiatriprofessor Finn Skårderud. I boka «Ungdom» av Arild Nyquist fra 1993 ser den godt voksne forfatteren seg tilbake og skriver om ungdommens angst og sorg og om hvordan han flyktet inn i spisevegring og rus. På femtitallet var det få som kjente til spiseforstyrrelser. Hvorfor sulte når det endelig fantes mat nok? Arild Nyquist

beskriver hvordan han led av en tilstand han selv og hans omgivelser aldri hadde hørt om. Mer enn tretti år senere forsøker han å forstå hva som rammet ham. Selv legger han stor vekt på lidelsen som en reaksjon på en utrygg oppvekst..

”Det har med angst å gjøre, framtiden – at mor og far har forskanset seg i hvert sitt hjørne og klemmer meg flat mellom seg. Han beskriver angst og tunge tanker, og opplevelsen av å være en einstøing. Sytten år gammel skjer det et vendepunkt. Han knytter det selv til en sleng-

ANOREXIA Det begynner ofte med en klassisk slengbemerkning – «tjukken!» Du ser deg i speilet og syns ikke akkurat du er noen smukken – kiloer må av. Det går kanskje et par uker – en måned eller to – og de detter av deg. Det handler om slanking – noe de fleste greier. Så strammes grepet, og langsomt sitter du fast. Er du født med en potensiell anorektiker på innsiden av huden, sitter du i klisteret før du aner det – og du kommer ikke løs igjen. Det nytter ikke å bare spasere ut som en annen skuespiller – du sitter fast som en flue på et fluepapir – anorexiaen favner deg helt.

•INFO

kommentar om «tjukken» og sorgen over bestefarens død. Dette blir starten på mange år med alvorlig spisevegring og mange mislykkete behandlingstiltak. Likevel ga anoreksien konkrete holdepunkter i en tilværelse som ble erfart som diffus, nederlagsfylt og forvirrende.

”Men jeg hadde funnet noe å slåss for, noe håndfast og synlig – et mål med livet mitt – og jeg verken kunne eller ville gi meg. Boken beskriver den følelsesmessige fortvilelsen, men også den manglende

I virkeligheten handler det jo ikke om slanking i vanlig forstand, men en grusom sykdom som følger deg steg for steg innover mot døden. Du tenker ikke på annet enn mat, men spiser ikke. Og kiloene detter av – den ene etter den andre. 85–80–75. Du tenker stadig ikke på annet – likevel fortsetter kiloene å forlate deg. 75–70–65. Og løpet fortsetter bare videre. 65–60–55. Du lyver, kaster mat og bedrar – passerer 50 kilo og sitter fast i dette klisteret som sakte, men sikkert trekker deg innover mot døden. Noen makter å komme av. Noen makter det ikke. Dikt av Arild Nyquist

Kilde: Finn Skårderud, professor dr.med, Høgskolen i Lillehammer: Gutten som ikke ville ete. Å sette familien i halsen. Den norske multikunstneren Arild Nyquist (1937–2004) om utrygg tilknytning, anoreksi og rus. Tidsskrift for Norsk Psykologiforening nr. 10/2010.

… jeg fortsatte mitt usnedige spill

jeg hadde makt og syntes i alles

og kiloene forsvant fra kroppen – og

øyne, til tross for at jeg ble mindre

jeg trivdes og levde med dette som

og mindre.

om det skulle være en egen hemme-

Men på den andre siden mister man

lig bibel, en god mors varme hånd

lett kontrollen over en slik måte å

å holde tak i. Og hvorfor slippe det

utøve kontroll på.

håndtak som endelig framtrådte i

Men jeg ville ikke spise, jeg kunne

ryddet stand når det tross alt kunne

ikke heller – håndtaket var blitt for

styre meg gjennom verden – hvor

stort å bære, det styrte dagene mine

ond og ekkel den enn var, fylt av hat

fremdeles, styrte timene og ukene –

og skygger og ting jeg ikke forsto –

alt bestemte dette håndtaket.

men håndtaket var der og hjalp meg, og jeg bestemte over dagene min,

forståelsen den unge spisevegrende gutten ble utsatt for fra legenes side. Unge Arild fikk amfetamin for å fremme appetitten. Det ga ham smaken på rus i forskjellige kjemiske varianter. Han ville vekk. Når han brukte rusmidler, reiste han vekk fra seg selv og kan glemme. Angsten og usikkerheten ble borte når rusen tok tak.

Mannlig anoreksi Finn Skårderud trekker frem det unike i at det er en mann som skriver om anoreksi. Om lag nitti prosent av de som behandles for en spiseforstyrrelse, er jenter og kvinner. Forestillingen om at det stort sett er kvinner som rammes av spiseforstyrrelser, understrekes av at ett av kriteriene for å stille diagnosen anoreksi er fravær av menstruasjon over en viss periode. De siste årene har norske forskere funnet en økning i forekomst av depresjon og spiseforstyrrelser hos gutter. Og problemutsatte gutter har like negative kroppsbilder som jentene. Skårderud peker på at en forståelse av spiseforstyrrelser som en kvinnelidelse ikke bare er feilaktig, men også meget uheldig. Spiseforstyrrelser er ofte knyt-

Fra ”Huset i døden” (1998)

tet til skam, og skammen kan føre til at mennene forblir taus om sine plager, også overfor behandlingsapparatet. Gutter og menn har en ekstrabelastning gjennom skammen over å ha «en kvinnelidelse». Vi vet lite om hvor mange gutter og menn som ikke får hjelp for sine lidelser. Finn Skårderud er også opptatt av at dagens kopling av skjønnhetsidealer og spiseforstyrrelser kan overskygge forståelsen for hva spiseforstyrrelser egentlig handler om. Alvorlig anoreksi stikker langt dypere enn å skulle ligne på en eller annen. Hos Arild Nyquist er angsten og tristheten det fremtredende. Han lengter etter å forsvinne.

”Men jeg ville ikke spise og bli stor og sterk. Jeg ville være liten og forsvinne – gå opp i ingenting. Ved å sulte seg blir han mindre, og når det er fysisk mindre Arild, er det også mindre å mislike. Han forsøker å fjerne seg selv og selvforakten bit for bit, med badevekten som måleinstrument.

”Kiloene forsvant – mine egne motbydelige kilo. De løste seg opp, den ene etter den andre – og fjernet seg fra

Hvem var Arild Nyquist? Arild Nyquist vokste opp på Røa i Oslo. Moren Gerd var en kjent kriminalforfatter, og faren Arild Otto var skipsmegler med suksess. Arild Nyquist ga ut mer enn femti bøker i perioden 1970 til 2004. Forfatterskapet omfattet barnebøker, billedbøker, romaner, eventyr, fortellinger, epistler, prosatekster, dikt, skuespill, viser og en biografi. Arild Nyquist utdannet seg også som billedkunstner. Etter etablerte han seg i Lofoten, og der arbeidet han i flere år som formingslærer. Han laget også akvareller og litografier, mange av dem påført håndskrevne dikt. Han ga dessuten ut flere plater med egne tekster.

meg som ond luft: jeg ble et skjelett. Men det tok tid. Fantasien om å vende tilbake til en tidligere kroppsvekt er for ham ensbetydende med at da vil det tidligere vonde også vende tilbake. Kiloene minner ikke om den vonde ungdomstiden, men er livssmerten. «Ungdom» gir en sjelden innsikt i en ung manns erfaring med anoreksi. Heldigvis handler også boken om den reddende kjærligheten og om hva det betyr å bli frisk fra anoreksi. Forfatteren beskriver at tilfriskning ikke minst handler om at noe annet i livet – eller noen andre – blir mye viktigere.

•INFO

Styrer maten deg? Overspising, slanking og overdrevent fokus på kropp kan være en måte å holde vonde følelser unna på. Da handler det egentlig om indre smerte, skam og kaos. Og man må ta utgangspunkt i dette for å komme videre. Av Ellen Anker-Nilssen

Når mat blir en besettelse, en panisk og grenseløs handling, opplever man egentlig en tilstand av indre smerte, skam og kaos.

Anne sitter foran TVen, alene hjemme hos seg selv. Middagen ligger tungt i magen. Arbeidsdagen har vært lang og krevende. Uroen sniker seg innpå. Det snører seg i brystet. Som på instinkt er hun på vei til kjøkkenet. Før hun vet ordet av det har hun spist kake, is og den sjokoladen som skulle være til lørdag. Tilbake i sofakroken er hun kvalm av vemmelse: Hvordan kunne hun, enda en gang?

Den indre smerte

Når maten tar styringen over deg, tror du kanskje du har et problem med vekt, søthunger og dårlig disiplin. Ytre sett pendler du mellom ytterpunktene: Alt eller ingenting, høy stemning eller mismot, aktivitet eller passivitet, intens nærhet eller ensom avstand, tykk eller tynn. Men å drive fra skanse til skanse i eget sinn kan være et hjelpeløst livsmønster for å slippe å kjenne på hva det egentlig handler om. Det er å tviholde på det konkrete i tilværelsen i håp om at løsningen bare er å slanke seg, trene og å være sunn. Det kan i stedet dreie seg om vonde følelser.

Skam

Du må da bare kunne ta deg sammen!

Hun hører Terjes tørre stemme idet han står klar til den daglige joggeturen. Liv har dristet seg til å si at hun ikke har noen kjole å ta på seg på lørdag. Så kommer sukket idet han bare forsvinner ut av døren. Kroppen hennes føles om mulig enda større. «Jeg er et elendig menneske. Forholdet vårt er tomt. Vi krangler om småting, er tause foran TVen sammen om kvelder og har sex uten lyst og lidenskap.» Liv finner restene fra middagen. Hun spiser fort.

•INFO

Overspising er å døyve følelsesmessig smerte. Som en kvinne sa til meg: «Jeg vet ikke hvor det sitter, men det svir som brennende kull fra svelget og ned i magen, videre fra magen og ned i tarmene. Det brenner. Jeg fortæres. Innenfra. Men maten bedøver. Den gir kroppen fysisk ro. Og selve spisehandlingen avleder angsten, den smerten som det ikke finnes ord for.»

Med maten som et onde, også tanken på at all maten man kunne dyttet i seg, føler man seg naken og blottstilt, et objekt for andre og for andres forakt. Dette er skammen. Du er ikke bare et null, men mindre enn et null. Du klamrer deg til at det er vekten og overspisingen som gir deg nullfølelsen. Men i kraft av å bare være til stede, være deg, kan du føle deg som en verdiløs person. Mangelen på kontroll, ikke vite hva man skal si eller gjøre, er å føle seg midt i kaos. Det er en sterk subjektiv opplevelse som kan minne om følelsen av å gå i oppløsning. Den kan snike seg

inn på mange områder i hverdagen. Grensene mellom en selv og andre blir vage. På jobb og i hjemmet, i forhold til kolleger, familie, venner og ektefelle/ kjæreste. Man svikter inngåtte avtaler, føler seg overrumplet av andres kommentarer og ønsker seg vekk.

Hjelpen kan du finne på tre områder: – Kjenn på vonde følelser. – Aksepter hvordan livserfaringene henger sammen. – Tren på å ta kontroll i hverdagen.

Kjenn på følelsene Anne i sofaen: Føler hun seg forlatt av venner? Er det konflikter på jobben? Ringer hun for sjelden til mor? Liv og Terje: Er hun blitt tråkket på før? Seksuelt misbrukt? Mobbet på skolen? Har mor og far forventet skyhøye prestasjoner, bra fasade og avvist sårbarhet? Følelser man har som barn, må bli godtatt på en trygg måte for å bli sterk som voksen. Når du merker trangen til noe ekstra mat, spør deg selv: Hvorfor må jeg spise akkurat nå? Hva skjer? Om så bare i noen minutter, prøv å være i den følelsen som kommer opp.

Erfaringene Innse at hele livet ditt har formet deg til å bli den du er i dag. Alt henger sammen. Aksepter det livet du fikk, før ikke en krig mot fakta. Ble du mast på som liten og må derfor mase på deg selv i dag? Ble du invadert og må derfor invadere deg selv i dag? Hvordan henger det sammen at du gjør kroppen din vondt med å sulte deg, spise det smakløse eller stadig føle deg tung og stinn? Å bli bevisst erfaringene kan i seg selv løsne på det rigide livet du lever.

Ta kontroll Bruk videre tanken bevisst gjennom å

forberede deg på situasjoner du vet kommer i nærmeste fremtid. Hva skal du si og hva skal du gjøre? Legg en konkret plan for slik du ønsker at det skal være. Å senke forventingene er å være snill mot seg selv. Husk at litt er nok, og at det som går langsomt, vil oftest vare. Når maten tar styringen, lever du muligens med indre smerte, skam og kaos. Hvis du kjenner litt på følelsene, prøver å akseptere hvordan livet ditt ble og planlegger bedre situasjonene i hverdagen, er det du som tar styringen. Mat er noe som skal lukte og smake godt, slik du fritt velger den! Ellen Anker-Nilssen er psykiatrisk sykepleier og pedagog. Hun er forfatter av boken: «Når mat blir en besettelse». Artikkelen har tidligere stått på trykk i A-Magasinet, 22. desember 2006.

”

Jeg var syv år gammel første gangen jeg fant trøst i mat. Min reaksjon på traumene i barndommen ble at jeg spiste i skjul. Jo mer jeg spiste, desto bedre føltes det. Kvinne, 49

•INFO

Kurs /// ///

KROPP OG FØLELSER Bli kjent med egen kropp g jennom bevegelser Vi utforsker forskjellige måter å bevege seg på: • stort – smått • kraftig – mykt • raskt – sakte • rom – retning – plan – flyt • «lirke – lure»- bevegelser

– bevissthet på egne bevegelsesog reaksjonsmønstre / forsvarsmekanismer – utforske nye som kanskje er bedre for oss. Det blir dermed større valgmulighet. – frihet i bevegelse både med og uten musikk.

Du lærer å: – jobbe med grenser i forhold til deg selv og i forhold til andre mennesker. – kjenne dine JA og dine NEI og å ta valg som stemmer med hva du selv føler er riktig. – lære deg å bli bevisst hva som er akkurat nå! Få tak i øyeblikket – det å være tilstede i hva som faktisk er. Sansestimulering er en viktig del av kurset.

Hvert treff avsluttes med en refleksjonsrunde over de erfaringene/ oppdagelsene vi g jør i timen.

Vi beveger oss alene og sammen med andre – vi utfordrer oss selv: I løpet av kurset jobber vi med – avspenning, finne gode og trygge hvileplasser – kjenne pustens flyt i kroppen. Bli kjent med egne spenninger slik at de kan løses opp

•INFO

Du vil få utfordringer å jobbe med i dagene mellom hvert treff – gitt av kursleder eller oppgaver som den enkelte gir seg selv. Kurset går over 6 mandager på kveldstid. Oppstart mandag 12. september. Du må betale en egenandel på kr. 600,Påmelding kan g jøres nå til ROS Senter for spiseforstyrrelser i Hordaland, tlf. 55 31 01 90 eller bergen@nettros.no

Samtalegrupper:

Gjenkjennelse og selvinnsikt

Tekst og foto: Ingjerd Strøm Skreien

«Jeg har ofte hatt følelsen av at det bare er meg det er noe i veien med. Når jeg hører på de andre i gruppen, som jeg ser på som ressurssterke personer, opplever jeg det som støttende og tenker at kanskje er jeg ikke så forskrudd likevel. Denne følelsen av støtte vil jeg bare få av en gruppe.» Bruker om ROS sin samtalegruppe

– Ved å lytte til andre kan vi lære noe om oss selv, sier psykolog Ragnhild Inderhaug. Hun begynte med samtalegrupper i ROS 1995. Selv om hver enkelt har sin egen tilnærmingsmåte til spiseforstyrrelsen, har psykologen erfart at samtalegrupper er en god hjelp for mange. – Målet er ikke å bli frisk i løpet av tolv uker. Men gjennom samtalegruppen kan du få størrre innsikt og kunnskap om deg selv. Da har du kanskje større mulighet til å gjøre noe med spiseforstyrrelsen og det du ikke er fornøyd med. Ikke alle er villige til eller i stand til å delta i en samtalegruppe. Ragnhild Inderhaug legger vekt på at den det gjelder selv må ønske å gjøre noe med situasjonen. – Hver enkelt må selv kjenne på sin egen motivasjon og ikke la seg presse av omgivelsene. Selvinnsikt er viktig. Hvordan reagerer jeg i ulike situasjoner? Hva styrer mitt forhold til mat?

Vaneendring – Ved å bli mer bevisst på hvordan atferd og følelser styrer tanker og oppfatninger, kan det bli enklere å snu et negativt mønster. Det er viktig å være klar over at slike endringer tar tid. Selv om vi er klar over eget reaksjonsmønster og hva som frembringer disse reaksjonene, så er det ikke alltid vi klarer til å gjøre med det likevel, forklarer psykologen. Det er vanskelig å endre vaner. Av alle som bestemmer seg for å slutte med en usunn livsførsel og begynne et nytt og bedre liv, lykkes de best som er innstilt på at det tar tid og krefter. Nøkkelen til endring er ofte å forstå den følelsen som er knyttet til handlingen.

Vi må våge å prøve ut andre måter å takle følelsene på.

Små skritt på rett vei – Fra å forstå til å handle er det et stort sprang. For noen kan det å skifte ut et bestemt pålegg eller en brødsort være en stor endring. Når du skal bevege deg vekk fra det som kjennes trygt og kjent, er det godt å ha en gruppe å snakke med. Det kan hjelpe deg til å bli mer bevisst måten du tenker, men også det du faktisk gjør. Etter en «bli kjent» runde, der alle forteller litt om seg selv, velger medlemmene i gruppen selv hvilke emner som skal tas opp. – De fleste gruer seg til å møtes første gang, men vi blir fort kjent. Vi snakker mye om hvordan vi har det i forhold til andre, og om hvilke mål vi har i livet.

Trygge grenser Spiseforstyrrelser gir seg mange forskjellige uttrykk. I begynnelsen synes enkelte det er vanskelig å være i en gruppe som er sammensatt av mennesker med både anoreksi- og bulimiproblematikk. Psykolog Ragnhild Inderhaug er imidlertid ikke så opptatt av diagnoser. – Hender det at noen går videre i en ny gruppe? – Det skjer, dersom jeg tror at vedkommende vil ha nytte av å fortsette. Vi gjør alltid individuelle vurderinger. I forkant av hver samtalegruppe har psykologen en samtale med hver enkelt for å finne ut om samtalegruppen er et egnet tilbud. – På den måten blir vi litt kjent. Det er ofte litt lettere å ta opp ting på tomannshånd, og det er selvsagt lov å si at «dette vil jeg ikke snakke om i

•INFO

”

Å komme seg ut av en spiseforstyrrelse er et fryktelig slit, med oppturer og nedturer. Jeg pleier å si at tilbakefall er viktig for å bli frisk.

gruppen». Samtalegruppen skal være et sted der man kan øve seg på å snakke om spiseforstyrrelsen i trygge og avgrensede omgivelser. Under forhåndssamtalen snakker vi om hva som foregår i en samtalegruppe. Egen motivasjon er den viktigste drivkraften. Det hender at noen føler seg presset, for eksempel av en kjæreste eller foreldre. Jeg har også vært ute for at noen er blitt sendt av gårde til samtalegruppen. Det fungerer sjelden. Dette er noe du må ville selv.

Atten til sytti Nedre aldersgrense er 18 år og gjennomsnittsalderen ligger mellom 20 og 30. Ragnhild Inderhaug har hatt både yngre og eldre deltakere. Aldersforskjell er ikke noe hinder for at gruppen kan fungere godt sammen. Deltakerne møtes tolv ganger, en gang i uken. Vanligvis er onsdag kveld fast møtedag. Av ulike årsaker kan noen slutte underveis, men i løpet av seksten år har det bare hendt en gang at hele gruppen ble oppløst. Hver gruppe har maks åtte deltakere. – Blir det flere, mister du noe av nærheten og den tette dialogen. Da er det lettere for noen å trekke seg tilbake i en krok. Blir det færre enn seks deltakere, kan det oppleves for nært, forklarer Ragnhild.

Dele med andre Samtalegruppene har også en positiv effekt når det gjelder varig endring av atferd. – Vi er flinke til å finne unnskyldninger overfor oss selv når vi ikke når de målene vi har satt oss. Å dele en målsetting med andre, å si det høyt i gruppen, kan gjøre at du føler deg mer forpliktet til å holde det du har sagt.

Hva er en samtalegruppe? •

ROS samtalegrupper er åpne for både kvinner og menn over 18 år.

• En samtalegruppe er ikke ment å erstatte eller komme i stedet for behandling. Målet er økt funksjonsevne og livskvalitet.

•INFO

Ting vi ikke snakker om i gruppen: • Vekt • Slanking • Symptomer

Samtidig er det viktig å gi seg selv lov til å gjøre feil. Innimellom går ting skeis. Å komme seg ut av en spiseforstyrrelse er et fryktelig slit, med oppturer og nedturer. Jeg pleier å si at tilbakefall er viktig for å bli frisk. Å tillate seg selv feiltrinn, uten med en gang å begynne å tenke negativt og destruktivt, er en del av tilfriskningsprosessen. Og da er det viktig å ha andre rundt seg som har opplevd det samme. Jeg kan forstå i forhold til den kunnskapen jeg har som psykolog. Men når du har egenerfaring får du en innsikt som jeg ikke har. Hver gruppekveld varer to timer. Etter en time er det tid for pause. Ragnhild strukturerer møtene for å få praten i gang. Samtidig passer hun på at alle kommer til orde og at samtalen ikke dreier inn på feil spor. – Det er greit med en som kan styre gruppen. Når seks-åtte personer har noe på hjertet, kan det ta litt tid. Deltakerne skal også ha noe å jobbe mot, både på kort og lang sikt. Derfor får alle en oppgave til neste gang vi møtes.

Angst I løpet av samtalen følger Ragnhild opp med spørsmål. – Min rolle er ikke bare å sitte passivt lyttende. Når vi beveger oss inn på det som er vanskelig, kan jeg hjelpe til med å holde fokus. Det er nå en gang sånn at vi helst unngår å snakke om det som er ubehagelig. – Hva snakker dere om? – Vi snakker mye om angst. Angsten er en kjent følgesvenn for mange som skal endre en innarbeidet vane. Å gå fra det trygge, kjente kan oppleves skremmende, uansett hvor uhensiktsmessig og ødeleggende atferden er.

Taushetsplikt – Det er viktig for å ivareta hverandres integritet. Møter jeg noen fra en samtalegruppe på gaten, hilser jeg ikke. Dersom du ikke ønsker det selv, skal ingen andre vite at du er med i en sam-

talegruppe om spiseforstyrrelser. Tillit bygges også opp ved å bli bedre kjent. Du behøver ikke like eller forstå deg på alle som er med, gruppen fungerer likevel. Men mange holder kontakten i etterkant.

Må ønske en endring – Hva må til for at jeg skal kunne ha nytte av en samtalegruppe? – Du må ha et ønske om å gjøre noe med situasjonen. Samtalegruppen kan hjelpe deg til å bli bevisst og endre vaner. Velger du å holde fast på spiseforstyrrelsen, så går du samtidig glipp av mye. En spiseforstyrrelse hindrer mye av livsutfoldelsen. Heldigvis har holdningen til spiseforstyrrelser endret seg de siste ti-femten årene. Nå vet at det går godt an å bli kvitt en spiseforstyrrelse. Du trenger heller ikke legges inn på sykehus for å bli frisk. Mange går i personlige samtaler på Senteret en periode. ROS Senter for Spiseforstyrrelser er et kjempetilbud som burde finnes mange andre steder.

Ingen grinegruppe – Første møte i gruppen kan oppleves litt skummelt, men de fleste kommer likevel. Mange er selvkritiske i begynnelsen og er redde for å si «noe dumt», men det går fort over. Vi blir fort kjent, og vi ler mye. Alle har gode og dårlige dager, men vi er definitivt ingen «grinegruppe». – Er det noe dere ikke snakker om i gruppen? – Vi snakker ikke om vekt, slanking og symptomer. Fokus er på hva som skal til for å bli bedre. Alle får lov til å verne om sine grenser, det er ikke lov å presse noen i gruppen til å si ting de ikke vil. Det samme gjelder utenfor gruppen: Du bestemmer selv om og til hvem du vil fortelle om spiseforstyrrelsen. Et råd er å si noe til dem som har noe å gi tilbake, som kan hjelpe og støtte deg videre. Veien ut av spiseforstyrrelsen kan være lang, og du må gå skrittene i ditt tempo.

Psykologen legger også vekt på at vi ikke skal synes synd på eller forstå alle som har en spiseforstyrrelse. – Vi undrer oss sammen, i stedet for å komme med anklager. For å kommer videre må vi være ærlige, og målene må være realistiske. Hvis du hele tiden blir møtt med konfrontasjoner, er det lett å trekke seg ty til løgner og bortforklaringer.

”

Du bestemmer selv om og til hvem du vil fortelle om spiseforstyrrelsen. Et råd er å si noe til dem som har noe å gi tilbake, og KAN støtte deg videre.

Spiseforstyrrelsen som språk – Jeg tenker på spiseforstyrrelsen som et språk, at spiseforstyrrelsen formidler en mening, sier sosionom Elsa Nybø. Hun har i mange år ledet tilbudet om ROS samtalegrupper i Oslo. – Sagt på en forenklet måte: Dersom du hadde hatt ord til å håndtere det følelsesmessige vanskelige, så hadde du ikke hatt bruk for spiseforstyrrelsen. I sine samtalegrupper tar Elsa Nybø utgangspunkt i spiseforstyrrelsen som et meningsbærende budskap for og fra den som har sykdommen. – Spiseforstyrrelsen er en måte å mestre noe som er følelsesmessig vanskelig og som en foreløpig ikke har et annet språk for å uttrykke, eller andre måter å mestre. Hun mener spiseforstyrrelsen kan ses på som et relasjonelt fenomen. – Spiseforstyrrelsen er ikke uforståelig selv om verken den som har sykdommen eller omgivelsene ikke forstår den. Spiseforstyrrelsen har en logikk som er mulig å forstå ved å utforske og stille seg undrende. Logikken eller meningen som ligger i spiseforstyrrelsen, vil selvfølgelig være forskjellig fra person til person.

Samtalegruppen skal bidra til å – få et endret syn på spiseforstyrrelsen – stimulere nysgjerrigheten når det gjelder å utforske egne handlemåter i forhold til mat – bevege tankefokuset bort fra kalorier, vekt, mat og over til en undring over ens egen måte å tenke om mat og kropp på – fokusere mindre på kroppens ytre og mer på hva en bruker maten til, følelsesmessig og relasjonelt – øke innsikten i hvordan maten inngår som en måte å håndtere følelser, relasjoner og sosialt liv – lære hvordan fokus på mat og dine spisehandlinger virker destruktivt inn på og er med på å opprettholde selvforakt og et negativt selvbilde – finne alternative måter å takle følelser og relasjoner på og uttrykke meninger på enn ved bruk av mat

•INFO

kalenderen ROS pårørendegrupper – et tilbud til alle som står nær en som strever med en spiseforstyrrelse – foreldre, besteforeldre, søsken, onkel, tante, ektefelle, samboer, venn eller kollega. Å bli frisk av en spiseforstyrrelse kan ta lang tid, ofte flere år, og rollen som pårørende vil variere underveis i tilfriskningsprosessen. Da er det viktig at familie, venner og andre som skal støtte og hjelpe har et sted de kan hente krefter og gi utløp for frustrasjoner. I gruppen bidrar andre pårørende med råd og veiledning. Du blir forstått, lyttet til og kan gi utløp for dine frustrasjoner. Pårørendegruppen er et fristed med taushetsplikt. ROS pårørendegrupper er gratis og åpne for alle som vil delta. Møtedatoene blir fortløpende lagt ut på www.nettros.no OSLO ROS Pårørendegruppe i Oslo/ Akershus har faste møter den første mandagen i hver måned. Tid: 18.00 - 19.30 Sted: Tidemannsgt. 44, ved Frognerparken på Majorstuen (gult hus som tilhører Frivillighetssentralen). Møtedatoer 2. halvår 2011: 1. august, 5. september, 3. oktober, 7. november, 5. desember. Kontaktperson for gruppen: Trine M. Buer, tlf. 976 56 210. Ny gruppe i Oslo i samarbeid med PIO-senteret ROS ønsker å få i gang en ny pårørendegruppe i Oslo og arrangerer derfor temakveld onsdag 7. september om spiseforstyrrelser for pårørende, i samarbeid med PIO-senteret (Pårørende i Oslos ressurssenter for psykisk helse). Påmelding innen 1. september på telefon 55 32 62 60 eller admin@nettros.no Kontaktperson: Lill Ann Welhaven Holm, tlf. 907 44 510.

•INFO

BERGEN ROS pårørendegruppe i Bergen møtes månedlig den første torsdagen i måneden, med unntak av juli og august. Tid: kl. 17.30 - 19.30 Sted: ROS Senter for Spiseforstyrrelser i Hordaland, Lungegårdsbakken 1 B. Møtedatoer 2. halvår 2011: 1. september 6. oktober 3. november 1. desember Kontaktperson: Anne Teigland, tlf. 918 37 779.

Kurs: Kropp og følelser “Kropp og følelser” er et kurs som gir deg mulighet for å bli bedre kjent med din egen kropp gjennom bevegelse. Se mer informasjon på side 18. Leder for kurset er Heidi Ann Fiske, spesialist i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi. Kurset går over 6 mandager mellom kl. 18 og 20 i lokalene til Strandgaten Fysioterapi, Strandgaten 221. Første gang blir mandag 12. september. Du må betale en egenandel på kr. 600,Påmelding kan gjøres nå til ROS Senter for spiseforstyrrelser i Hordaland, tlf. 55 31 01 90 eller bergen@nettros.no

Samtalegruppe i Bergen Fra høsten starter vi opp igjen med samtalegruppe ved ROS Senter i Hordaland. Samtalegruppen går over 12 ganger og er ledet av psykolog Ragnhild Inderhaug. Gruppen møtes onsdager kl. 18-20 i Senterets lokaler i Lungegårdsbakken 1 B med oppstart i september. Endelig dato blir fastsatt senere. Les mer om ROS samtalegrupper på de foregående sidene. Egenandel kr. 600,- for medlemmer i ROS. Det koster kr. 900,- å delta i samtalegruppen hvis du ikke er medlem. For informasjon og påmelding, ta kontakt på tlf. 55 31 01 90 eller bergen@nettros.no

ROS - gruppe for menn I samarbeid med Oslo Universitetssykehus Aker har ROS Oslo/ Akershus arbeidet for å få i gang en egen gruppe for menn. Målet med gruppen er å øke forståelsen av eget forhold til kropp, mat og vekt og lære mestringsstrategier av andre som har vært i samme situasjon. Gruppeleder er Per Møller Axelsen. Ny gruppe starter opp igjen i august og kommer til å møtes annenhver uke over i alt 8 ganger på Læringsog mestringssenteret ved Oslo Universitetssykehus, Aker - Bygg 41B, inngang ved Trondheimsveien, kl. 19-20.30. Det er gratis å delta. Maksimum 8 deltakere - meld deg gjerne på nå. Ring 55 32 62 60 eller 948 17 818. Du kan også sende en e-post: admin@nettros.no. Har du spørsmål om gruppen, kontakt Per på tlf. 976 42 145.

Høstens temakvelder i Bergen Temakveldene på ROS Senter i Hordaland er åpne for alle og er gratis. Vi begynner kl. 19.00 og avslutter kl. 20.30. Ingen påmelding. Mandag 12. september Min historie. Møte med en som selv har hatt en spiseforstyrrelse. Mandag 10. oktober Spør legen. Overlege Stein Frostad svarer på spørsmål om spise forstyrrelser. Mandag 14. november Bare angst? Angstringen har drevet selvhjelpsgrupper for personer med angst i 25 år.

Lokal aktivitet i Drammen En gang hver fjortende dag arrangerer lokallaget åpent hus og aktivitet med hest. Kontaktperson: Linn May Burger, tlf. 976 99 288

avd. Bømlo

NAV Hole

Jernbanev 21 4365 NÆRBØ Tlf. 51 79 19 00

5443 BØMLO Tlf. 03 240

Viksveien 30 3530 RØYSE Tlf. 31 02 83 10

5430 BREMNES Tlf. 53 42 89 00

Ambulansetjenesten i Ørland/Bjugn 7160 BJUGN Tlf. 72 52 41 29

Markv. 46, 9510 ALTA Tlf. 78 45 09 00

Veritasv 1 1322 HØVIK Tlf. 67 57 99 00

Tomterv 41 1408 KROKSTAD Tlf. 64 86 31 03

Time videregående skole Trallfav. 6, 4349 BRYNE Tlf. 51 77 88 00

Hitra videregående skole 7240 HITRA Tlf. 72 44 20 30

Klinikk Psykisk Helse og Avhengighet Kirkev. 166, 0450 OSLO Tlf. 22 11 80 80

Krisesenteret i Stavanger er et lavterskeltilbud for kvinner, menn og deres barn som er utsatt for psykisk, fysiks eller seksuell vold. Les mer om oss på www.stavanger-krisesenter.no

Øvre Slottsgt. 2 B, 0105 OSLO Tlf. 22 34 04 00 Olav Trygvasonsg 4, 3125 TØNSBERG Tlf. 33 01 80 00

Sigvald Bergesen D.Y. og Hustru Nanki’s Almennyttige Stiftelse Dronningen 1, 0287 OSLO Tlf. 23 13 15 90

Helse Bergen HF Haukeland Universitetssykehus seksjon for Spiseforstyrringar

Kyrre Grepps g 11, 0481 OSLO Tlf. 23 05 96 00 - Fax. 23 05 96 01

Gir tilbud om helsetjenester til barn og unge med funksjonshemminger som har spisevansker.

Madlaveien 13, 4008 STAVANGER Tlf. 51 52 99 66 www.senterforspiseforstyrrelser.no

Tlf. 23 05 96 00 - Fax. 23 05 96 01 www.nordreaasen.no

Jonas Lies v. 65, 5053 BERGEN Tlf. 55 97 50 00

Helsestasjoner for ungdom HORDALAND

Regional avd for Spiseforstyrrelser

Bergenhus og Årstad

Kirkev 166 Bygg 37, 0450 OSLO - Tlf. 23 01 62 30

Helsestasjon for ungdom og studenter Engen helsestasjon

Teaterg 41, 3 etg., 5010 BERGEN Tlf. 55 56 94 20 - Åpningstider: man, tirs, onsd 1700-1900

Vi behandler unge og voksne med spiseforstyrrelser. Ta kontakt!

Bergen kommune

Ytrebygda Sandsli Helsestasjon for ungdom

Capio AnoreksiSenter

Aurdalslia 14, 5253 SANDSLI Tlf. 55 56 17 83 - Åpningstider: man1700-1900

Åsebråtv 36, 1605 FREDRIKSTAD Tlf. 69 36 71 00 - Fax. 69 36 71 01

www.capioanoreksisenter.no

- her får du hjelp!

Fedje kommune

Roan kommune

Oppvekst- og omsorgsetaten

Psykisk Helsevern

Gaular kommune

Balsfjord kommune

www.fedje.kommune.no

Helse- og Sosialetaten

www.gaular.kommune.no

www.roan.kommune.no

Enhet psykiatri og rehabilitering

www.balsfjord.kommune.no

Kristiansund kommune

Enhet Psykisk Helse

www.kristiansund.kommune.no

Nøtterøy kommune

Eigersund kommune

Enhet Psyksik Helse og Rus

Psykisk Helsetjeneste

www.notteroy.kommune.no

www.eigersund.kommune.no

Kautokeino kommune

Helsestasjon www.radoy.kommune.no

www.kautokeino.kommune.no

Hurum kommune Virksomhet for barn, ungdom og voksne www.hurum.kommune.no

Stavanger kommune

Oppvekst og Levekår

www.stavanger.kommune.no

Nittedal kommune Enhet for helse

www.nittedal.kommune.no

Kvinesdal kommune

Enhet for Levekår

Ta gjerne kontakt med vårt nye familieteam som er ett lavterskeltilbud i www.kvinesdal.kommune.no familiens hus, med ulike utfordringer. 40 41 90 43/32 79 71 00

Agdenes kommune www.agdenes.kommune.no

Frogn kommune

Psykisk Helsetjeneste www.frogn.kommune.no

Holtålen kommune www.holtalen.kommune.no

Rådgivning om spiseforstyrrelser

jeg samler jeg samler gode øyeblikk og gleder og gode følelser jeg samler lykke og smil og varme og gjemmer dem i et kammer i min innerste minnebok jeg samler gleden jeg kjenner når jeg sitter på kaien, piller reker hører måkeskrik og bølger som skvulper og ingen skyer er å se og solen smiler og rekebåten dupper i sjøen mens byen pulserer med travle mennesker i travle gater og travel trafikk mennesker som haster og jager videre til neste avtale, til neste gjøremål, til neste … ser de detaljene som gir livet? jeg samler glede og indre fred og finner ro og lykke på en benk i byen på kaien som bader i sol med lyder og lukter som er gode og rekebåten som dupper i sjøen

Målfrid J Frahm Jensen ”gjennom ord” – 2007 Commentum Forlag

•INFO