KORONAPANDEMIEN: Å FLY UTEN SIKT

Koronapandemien har skapt dype kløfter som har forsterket ulikhetene i verden. Landskapet har endret seg betraktelig på halvannet år, og vi ser tydelig at viruset rammer de fattigste hardest.

Tekst: Gjermund Øystese (tidl. rådgiver i UD, foredragsholder og fotograf) Foto: Balz Kubli

Til tider har koronapandemien vært som å fly uten sikt. Ledere verden over har måttet ta avgjørelser i blinde, uten å vite hva som har ventet rundt neste sving. På mange måter går en baklengs inn i framtiden uten å vite helt hvordan dette vil lande. Tragediene har dessverre stått i kø, men vi har også sett hvordan samarbeid på tvers av landegrenser og kontinenter har ført til enestående resultater når det kommer til forskning og kampen mot pandemien. Pandemien har på mange måter fått fram både det beste og verste i oss mennesker, fra den enorme uselviske innsatsen frontlinjearbeidere har lagt ned, til vaksinenasjonalisme og tydelige egosentriske valg enkeltindivider har tatt som har satt andre mennesker i fare.

Pandemien i perspektiv

Hvordan og hvorfor de ulike landene har lyktes skyldes en hel rekke med faktorer, blant annet befolkningssammensetning, kapasitet i helsevesenet, hvor godt forberedt landet har vært, infrastruktur osv. Det som er sikkert, og som pandemien med all tydelighet viser, er at vi er mer knyttet sammen enn noensinne. Siden starten av pandemien (desember 2019) og fram til nå har

covid-19 kostet verden 3,34 millioner menneskeliv.1 Vi snakker altså om en periode på halvannet år. For å sette dette i sammenheng med andre sykdommer, døde 1,18 millioner mennesker av tuberkulose, 954 000 av HIV/AIDS og 620 000 av malaria i 2017.2 Dette er sykdommer som det er mulig å forebygge, og som nesten ikke finnes i vestlige land. Sykdommer som kan karakteriseres som pandemier i seg selv, men som ikke har fått særlig stor oppmerksomhet i vår del av verden, nettopp fordi de ikke har rammet oss.

Å ikke være oss selv nok

Nå har imidlertid pandemien rammet oss. Samtidig står verden overfor mange andre utfordringer, ikke minst klimaendringene. Både lokale og regionale konflikter oppstår som følge av dette som i stor grad dreier seg om en kamp om ressurser. Parallelt med dette er det tydelig at majoriteten av politiske ledere ofte har tatt avgjørelser med kortsiktig vinning, og langsiktig tap. De har vært mer redde for ikke å bli gjenvalgt, noen av dem mer opptatt av penger i egen lomme og det å miste makten sin, enn hvilket samfunn man etterlater til kommende generasjoner.

Vi har evnen og ressurser nok til å møte utfordringene vi står overfor, men viljen og handlekraften til å ta de gode avgjørelsene har ikke vært der. Derfor er det påfallende å se hvordan covid-19 nærmest har tvunget politiske ledere til å ta raske avgjørelser. Og enda mer iøynefallende at vi i vesten, når katastrofen har stått på dørstokken vår, plutselig klarer å snu oss rundt.

«Vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv...»

Nå skal vi bry oss, men ikke før det rammer oss selv. Det er når en står under press at ens sanne karakter kommer til syne. Dessverre har vi altfor lenge neglisjert landene på den sørlige halvkule, vi har tatt avgjørelser som har gått i vår egen favør. Men pandemien kjenner ingen landegrenser, den vet ikke om u-land eller i-land. Vi er alle i samme båt. Derfor er det så utrolig viktig at vi lærer av denne sykdommen. At vi løfter opp at vi ikke skal være oss selv nok. At vaksinenasjonalisme og andre innadvendte bevegelser ikke er tjenlig i et globalt perspektiv. Vi er alle glokale – vi tilhører den lokale konteksten, men er også en del av verden. Det skulle da bare mangle at vi hjelper der vi kan. Alt vi eier er gitt oss av Gud. Det skal vi forvalte til det beste for det store fellesskapet.