5 minute read
Kronikk #2 - Åpne sinn, åpne landskap, åpne samfunn – kampen om byen og Norges arktiske universitetsmuseum
Kronikk #2
Åpne sinn, åpne landskap, åpne samfunn – kampen om byen og Norges arktiske universitetsmuseum
Advertisement
av Gisle Løkken 70°N arkitektur + Berit Steenstrup Tromsø Sjøfrontlaboratorium
Det går et idémessig skille i samfunnet, mellom det vi kan beskrive som åpent, og det som er lukket. Dette skillet er ikke alltid så lett å få øye på, og heller ikke alltid like klart, men det påvirker oss alle i større og mindre grad i det daglige – i møtet med det offentlige, på skolen og forretningslivet, i sosial omgang, og ikke minst i våre egne hoder og holdninger.
Den kjente sosiolog og by-teoretiker, Richard Sennett beskriver det lukkede samfunnet som noe som er overbestemt, lineært, og fullt av begrensninger – mens det åpne samfunnet er ukomplett og ikke-lineært. Det lukkede samfunnet skapes gjerne ovenfra og ned, med et klart hierarki, mens det åpne samfunnet er et nedenfra-og-opp-sted, der flere interesser og stemmer deltar og påvirker utviklingen.
I Norge må alt som skal bygges forholde seg til en godkjent plan – som oftest en reguleringsplan. Planer tar gjerne flere år å lage, og det finnes helt klare regler for hvordan de skal lages og hvilke prosesser planer skal gjennomgå, før den kan bli politisk godkjent. Det er ofte et svært komplekst underlag som må utredes i en planprosess, og det er også krav til at både privatpersoner og offentlige institusjoner skal høres i prosessen. Like fullt ender planer ofte som statiske dokumenter som få kjenner seg igjen i, og som tiden raskt går i fra. Den lovbestemte deltakelsen fremstår da gjerne som en skinnprosess uten reell mulighet til medbestemmelse.
Før det nye Arktiske universitetsmuseet kan bygges mellom Mack og Polarinstituttet, må det lages en reguleringsplan for både museumstomta og områdene rundt. Siden dette er et viktig, statlig bygg, er det Statsbygg som har ansvaret for både prosjektutviklingen og reguleringsplanen for museet. Det er derfor nærliggende å tro at hele prosjektet blir godt ivaretatt på vegne av byen og landsdelens innbyggere, og at Statsbygg, som jo burde være en god samfunnsaktør, hadde et mandat om å ivareta både demokrati og åpenhet i prosjektet.
Slik er det dessverre ikke. Det kan selvsagt ha mange forklaringer, og Statsbygg vil helt sikkert hevde at de nettopp ivaretar samfunnets og demokratiets interesser, men realiteten er at de først og fremst har et mandat om å gjennomføre et prosjekt og et romprogram, som er innenfor politisk bestemte kostnad- og tidsrammer. Da gjennomføres prosessen instrumentelt og lukket – innenfor et minimumskrav til offentlig innsyn, og ikke åpent, inviterende eller undersøkende, slik vi burde forvente i et prosjekt som er så viktig for hele landsdelen. Museet er en institusjon som har ansvar for å formidle historien, slik den har formet landsdelen gjennom århundrer og årtusener, som har ansvar for å formidle og forske i endringer i økologi og samfunn, og har ansvar for å bidra til å definere landsdelen og det arktiske i fremtiden. Skal museet klare en slik rolle, må det være grunnleggende åpent, i møte med historien, og i møte med fremtiden. Det er en krevende rolle å ta, og den kan aldri bli fullstendig eller komplett, men mer enn noen gang, er det behov for å utvikle og styrke våre allmenne og demokratiske institusjoner, slik bibliotekene er det, og slik museene må være det. Tromsø museum – som nå skal bli Norges arktiske universitetsmuseum, har alltid hatt en slik rolle i nord. Som den ledende, og lenge eneste, akademiske institusjon i Nord-Norge, har museet fylt både forskning- og formidlingsrollen. Museet har vært et lavterskel kompetansemiljø, som ikke har vært begrenset til sin hvite bygning på Sørtromsøya, men virket i hele landsdelen, og i sine nære omgivelser.
Når museet skal relokaliseres ved Sørsjeteen, like nedenfor der det ble etablert i 1894, er det en formidabel mulighet til også å redefinere den fysiske posisjonen i byen og i landskapet. For stedet er ikke bare en tilbakevending til et område museet har forlatt, men først og fremst en symbolsk plassering i den viktigste delen av landskapet, der den store fortellingen om Nord-Norge er skrevet. Det er i dette landskapssnittet, i littoralsonen, som er overgangen mellom sjøen og landet, der ulike økosystemer møtes og overlapper – at fiskerbonden har dratt opp sin båt og sin fangst, og dyrket sin jord. I området der museet skal bygges, på en steinfylling, er det bare minner igjen etter den fjære som var der, det livet som ble levd – også det samiske, som har gitt navnet Finngamsletta til stedet.
Det er derfor det er så viktig at museet tar tilbake utsagnsretten til både stedet og fortellingen – på vegne av landsdelen og samfunnet, men også på vegne av den økologien som er i littoralsonen, og som er gjenfylt og ødelagt langs hele østsiden av Tromsøya. I fremtidens byer, som som vokser og bebos av snart 60% av verdens befolkning, kreves det et helt nytt syn på byens landskap. Byene kan ikke bare fortsette å være en del av problemet, men må ta tilbake ansvaret for både natur og økologi – som med større bevissthet må være en integrert del av bylivet. I det nye museet ligger en stor mulighet som ikke må kastes bort, til å vise hvordan Tromsø kan ta tilbake littoralsonen til byen, og gjøre det til et aktivum for Tromsø som Arktisk hovedstad. Alternativet, som fremmes med stort økonomisk og politisk press, er å gi bort et av byens viktigste områder til globale hotell-investorer med helt annet syn på, og interesse i, den nordnorske strandsonen. 10 + Berit Steenstrup
Kunst og byrom langs sjøfronten ved Sørsjeteen i Tromsø. Det historiske bildet i bildet er fra 1909 med ukjent fotograf. (Kilde: Riksantikvaren / Nasjonalbiblioteket – Mittet. / Future Frames: raumlaborberlin / Foto: 70°N arkitektur)
Norges arktiske universitetsmuseum som planlegges ved Sørsjeteen, nær fjæra som er så viktig for fortellingen om Nord-Norge, kan bli bygget inne av det kommersielle hotell-Tromsø. (Illustrasjon: Berit Steenstrup, 70°N arkitektur + Berit Steenstrup, på vegne av Tromsø sjøfrontlaboratorium)
Dette er nettopp eksempler som utfordrer forestillingene om det åpne, som det som gavner allmennheten, og det lukkede som det som gavner de få som har eierskap og kapital. Richard Sennett mener at vi må utfordre forestillingene om det urbane liv, som gjerne favoriserer denne formen for lukkethet – og mener heller at vi må omfavne de mer usikre og livlige ideene som finnes om å leve sammen – som stimulerer til forskjeller både visuelt og sosialt og som produserer åpenhet, og som kan gi oss et arktisk universitetsmuseum som definerer hele landskapssnittet, og stimulerer både fortidens og fremtidens fortellinger om Nord-Norge.
