Kronikk #7- Trenger vi en sentrumsplan?

Kronikk #7

Trenger vi en sentrumsplan?

av Magdalena Haggärde & Gisle Løkken 70°N arkitektur + Berit Steenstrup Tromsø Sjøfrontlaboratorium

https://nordnorskdebatt.no/article/trenger-vi-en-sentrumsplan Nordlys 21.10.2020

Kommunale planer er viktige verktøy for politisk styring, men må bygges på riktige premisser og gode analyser. Dette er den første av fire kronikker med en kritisk gjennomgang av forslaget til ny sentrumsplan, hvordan den er argumentert og hvorfor det er problematisk å vedta planen slik den er fremlagt.

«Jeg ønsker meg en sjøfront som får frem strandsonen/sjøsonen så lik sin opprinnelse som mulig, og at det er mye grønt rundt.» (fra en innbygger i Tromsø – TSL idédugnad 2020)

Kunst- og byplanprosjektet Tromsø Sjøfrontlaboratorium (TSL) har gjennom hele 2020 undersøkt, kartlagt og formidlet premisser og potensial for byutvikling i Tromsø. Gjennom hendelser, debattartikler og sosiale medier er befolkningen utfordret til å diskutere vår felles fremtid i Tromsø generelt, og Tromsø sentrums siste sentrale sjøfrontområde ved Sørsjetéen spesielt.

TSL ÅPEN DAG ved Sørsjetéen / Finngamsletta 12. september var en viktig hendelse i den anledning – hvor alle var invitert til å delta i aktiviteter for å undersøke, få kunnskap og kunne engasjere seg i byens fremtid. Til tross for svært skiftende værforhold, var det mange som kom for å oppleve, delta, diskutere og skrive merknader til sentrumsplanen. Stedet ble fylt med ny mening gjennom joik og dans, historiefortelling og samtaler, musikk, sang og andre kunstuttrykk – også mat fra Tromsø folkekjøkken, og en skål langs Sørsjetéen – gjenskapt som verdens lengste (brus)bar.

Arrangementet og erfaringene fra TSL ÅPEN DAG, og fra hele det seneste året, gir grunnlag for å diskutere ulike problemstillinger knyttet til det forslaget som er fremlagt for ny sentrumsplan. Hele planen henger fortsatt på sørveggen av det gamle fryseriet på Sørsjetéen – i 85m lengde, og kan leses av alle som går forbi – sammen med kommentarer til planen, og mye annet materiale. Fortsatt er det mulig å tegne eller skrive merknader til Tromsø kommune (frist 1. november) – enten direkte til postmottak@ tromso.kommune.no eller du kan bruke skjema fra https://tromsosjofrontlab.blogspot.com/, så videreformidles det av oss.

Om plan:

I Norge er det lovpålagt å planlegge der forskrifter og veiledere styrer planens juridiske virkning og hvilke tema som skal utredes. Ofte produseres det svært mange sider beskrivelser og vedlegg, og i utkast til ny sentrumsplan utgjør dette 456 sider. Det er selvsagt viktig at det gjøres et grundig utredningsarbeid i planprosesser, men det er naturlig nok ingen direkte sammenheng mellom antall sider som er produsert og kvaliteten på det arbeidet som er gjort. Snarere tvert i mot, er det mange eksempler på at planprosesser blir øvelser i å produsere mest mulig papir, og at kvantitet i seg selv brukes som argument for at det er gjort et grundig og godt arbeid. En overveldende dokumentmengde kan virke ekskluderende og tilslørende fordi det rett og slett er vanskelig å trenge inn i og få oversikt over hva planen faktisk sier, og hvilke premisser den bygger på. Da er vi nødt til å stole på planbeskrivelsen som er ment å sammenfatte planens idegrunnlag, analyser og konklusjoner.

Dersom virkeligheten var rasjonell og forutsigbar, og byplanlegging var som en matematisk formel der planen var svaret, vil de enkelte utredninger kunne summeres opp og gi et sant bilde av hvordan verden ser ut. Men slik er det (heldigvis) ikke, og skal sentrumsplanen være et gyldig og nyttig styringsverktøy for Tromsøs utvikling, må den ha en ide også om de delene som ikke omfattes av en delutredning, og samtidig håndtere helheten som en variabel størrelse.

En annen viktig forutsetning for å kunne forstå planen, er at det språk og de begreper som brukes – og ikke minst at de analyser, resonnement og fremstillinger som gjøres – er konsistente og forståelige, og samtidig demokratisk og faglig akseptable. Dersom planen f.eks. konkluderer med at en del av byen skal bygges ut på en bestemt måte, og begrunner dette i spesielle historiske referanser – er det selvsagt viktig at det som hevdes er riktig. Problemet oppstår når grunnlaget for analysen kan dras i tvil, og når de bilder, konklusjoner og føringer som kommer ut av analysene, er både uklare og unøyaktige – og flere ganger også selvmotsigende. Feilaktige slutninger i et planforslag kan i verste fall gjøre stor skade.

For eksempel brukes begrepet europeisk byprofil gjentatte ganger i planbeskrivelsen, for å argumentere for hvordan byens form og høyder skal være i fremtiden. For det første er begrepet generelt perifert i en hver diskusjon om byutvikling, og for det andre stammer det fra en analyse av overordnede utviklingstrekk i store (over 1 mill innbyggere) byer i ulike deler av verden, laget på 90-tallet. Det har derfor naturlig nok ingen relevans i beskrivelsen av de spesifikke naturgitte og historiske forhold som har formet Tromsø. Videre er det et deskriptivt begrep som i sentrumsplanen brukes normativt, og som det heller ikke gis noen ytterligere forklaring av. Når planen bruker et slikt begrep autorativt (planen er en 34 + Berit Steenstrup

TSL ÅPEN DAG ved Sørsjetéen: merknadsverksted foran utstillingen av sentrumsplanen, tromsøpalmebygge, konsert med Mari Boine & band, Verdens lengste (brus-)bar og Tromsø folkekjøkken. Arrangert av Statex kollektivet og 70°N arkitektur + Berit Steenstrup. Foto: Ingun Alette Mæhlum

lov), må det minimum forventes at det tydelig relateres til Tromsø, og at det sannsynliggjøres at begrepet faktisk er relevant. Når det derimot helt åpenbart ikke har relevans, vil en hver slutning om planens form som bygger på dette premisset nødvendigvis bli feil.

På side 18 i planbeskrivelsen står det f.eks. om «Byform og høyde; Tromsøs byform tar utgangspunkt i hvordan sentrums utstrekning kommuniserer med det omkringliggende landskapet.» Tromsøs byform er i realiteten en tidstypisk, stram kvartalsplan fra midten av 1800-tallet som ligger mellom mer organisk formede gater langs sjøfronten, og tilsvarende topografisk tilpassede gamle gårdsveier, oppover på øya. Altså har byplanen oppstått i spennet mellom de pragmatiske hensyn som havnevirksomheten avkrevde, og rådende trender innen byforming. Det vi vet om kvartalsstrukturer av denne typen, er at formidealet var viktigere enn hensynet til topografien – det er derfor liten grunn til å tro at spesielle karaktertrekk i landskapet har spilt stor rolle i utforming av Tromsø. At et rigid rutenett får problemer i et bratt terreng, er det mange eksempler på nord i sentrum. Senere trender innen byforming, inspirert av engelsk, organisk hagekunst og byplanlegging, har derimot i mye større grad brukt omkringliggende natur og siktlinjer i planleggingen, men dette gjelder i liten grad for Tromsø sentrum. Altså er dette et av mange eksempler på en uriktig beskrivelse som, legges som premiss for fortsatt planlegging.

Videre står det under samme punkt at «Innenfor dette bylandskapet følger Tromsø sentrum den europeiske byprofilen med et lavt historisk sentrum og ny høyere bebyggelse i nord og sør». Allerede her blir den uriktige analysen av Tromsøs bystruktur, bragt videre som premiss for de tiltak som foreslås i den nye planen. Det er mulig at det er en god ide å bygge høyt, nord og sør for sentrum, men det kan ikke argumenteres i verken historisk forhold eller i en konstruert forestilling om en europeisk byprofil. Planforslaget fremstår da tilsynelatende med en klar tanke om hvor det skal tillates å bygge høyt, og hvor det av ulike årsaker ikke skal være mulig, men like fullt listes en rekke unntak, som i det alt vesentlige er eksisterende og planlagte hotell. Problemet her er at ’unntakene’ fordeler seg utover langs hele sjøfronten, noe som strider direkte i mot det planen tidligere har argumentert tungt for, nemlig en lav bebyggelse foran historisk sentrum, og å styrke kaipromenaden som byens viktigste byrom for rekreasjon.